Det fremgår av proposisjonen at søknad om tillatelse
til tiltak skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen
skal kunne gi tillatelse, jf. plan- og bygningsloven § 21-2 første
ledd. Nærmere krav om dokumentasjon til søknad er gitt i forskrift.
I kommunenes arealplaner kan det stilles materielle
krav som kan påvirke behov for, og omfang av, dokumentasjon som
skal foreligge i forbindelse med byggesøknader innenfor det aktuelle planområdet.
I plan- og bygningsloven og byggesaksforskriften skilles det mellom
ulike typer søknader. Dette skillet kan også være gjenstand for
tolkning og skjønn.
Kommunen kan be om flere opplysninger hvis de
opplysningene som er mottatt ikke er tilfredsstillende for å kunne
ta stilling til søknaden. Omfanget av dokumentasjon i byggesaker
har vært tema for diskusjon og kritikk.
I ansvarsrettsreformen, som trådte i kraft i
1997, ble dokumentasjonskravene konkretisert og systematisert. Plan-
og bygningsloven og byggesaksforskriften inneholder likevel bare
i begrenset grad regler om dokumentasjon og omfanget av denne, og
kommunene kan ha ulikt syn på hva som er nødvendig dokumentasjon
for like typer tiltak.
I forarbeidene til plan- og bygningsloven § 21-2 (Ot.prp.
nr. 45 (2007–2008)) ble det vurdert hvorvidt det skulle inntas en
oversikt i loven over den viktigste og vanligste dokumentasjonen som
skal følge en byggesøknad. Departementet kom den gang til at en
generell formulering i loven var mest hensiktsmessig, med nærmere
utfylling i forskrift.
Digitalisering skal føre til en bedre og mer
effektiv offentlig forvaltning. Det vises i proposisjonen til at
i fremtiden vil bruk av IKT og nettbehandling av byggesaker være
den klart foretrukne behandlingsformen. Digitalisering må ta hensyn
til et visst behov for skjønnsmessige vurderinger i regelverket
og hos kommunene, men regelverket bør utvikles til å legge mer til rette
for maskinlesbarhet og klarere sortering av hvor det er nødvendig
med lokale, skjønnsmessige vurderinger, og hvor det ikke er det.
Digitale løsninger vil innebære gjenbruk av informasjon, gi brukeren
hjelp til utfylling av søknaden og kunne gi simulering av vedtak
(regelsjekk) før søknaden sendes inn. Dette vil lette kommunenes
behandling, øke brukerens kunnskap om myndighetskravene, og dermed
også sikre bedre oppfyllelse av kravene. Ved slik digital behandling
er det helt nødvendig med standardiserte løsninger. Selv om omfanget
av dokumentasjon i byggesaker er blitt kraftig redusert, er det
fortsatt et stort potensial for å sikre mer forutsigbarhet og likebehandling
og for å lette overgang til bruk av IKT i byggesaksbehandlingen.
ByggSøk og standardiseringen av byggeblankettene
har etter departementets vurdering bidratt i positiv retning for
å standardisere dokumentasjon og prosess. Pilotprosjektet ByggLett har
som mål at det utformes en konkret, fremtidsrettet og digital løsning
for innsending av søknad og behandling av enkle byggesaker. Hensikten
er å få frem lavterskelhjelpemidler for selvbyggere og tilbydere
av profesjonelle tjenester ved oppføring av mindre tiltak. Det er
også et mål at ByggLett skal forenkle arbeidet for kommunene og
at tiltakshaver skal få raskere behandling av sin søknad.
I byggesaksbehandlingen modifiseres utredningsplikten
til kommunene noe i og med at plan- og bygningsloven § 21-2 første
ledd annet punktum fastsetter at det skal sendes inn en søknad som inneholder
de opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne gi
tillatelse til tiltaket. Nærmere bestemmelser om den dokumentasjonen
som skal foreligge i et tiltak, og særlig den dokumentasjon som
skal sendes kommunen, er gitt i byggesaksforskriften §§ 5-1, 5-4
og 5-5.
Både lov- og forskriftsbestemmelsene er utformet
slik at det er en begrensning i hvilken dokumentasjon som kan kreves
ved at den må være nødvendig for kommunens saksbehandling.
Kommunen kan frafalle dokumentasjonskrav som
de ut fra en konkret vurdering finner det ubetenkelig å sløyfe.
Den har en plikt til å informere om eventuelle mangler. Kommunen
kan ikke avslå søknaden med den begrunnelse at den er mangelfull
i stedet for å be om mer dokumentasjon. Kommunen må imidlertid,
etter å ha etterlyst nødvendig dokumentasjon, kunne avvise søknaden
dersom slik dokumentasjon ikke mottas. Når søknaden er fullstendig,
skal kommunen snarest mulig og senest innen den frist som fremgår
av § 21-7, gi tillatelse dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven.
Informasjonen må også være relevant for det
aktuelle tiltaket, jf. byggesaksforskriften § 5-4 første og tredje
ledd.
Det fremgår av proposisjonen at etter det departementet
har blitt kjent med er det ikke uvanlig at planbestemmelser gitt
med hjemmel i plan- og bygningsloven §§ 11-9 til 11-11 og § 12-7,
inneholder krav til byggetiltak som må dokumenteres nærmere i forbindelse
med søknad om tiltak innenfor det aktuelle planområdet. Slike planbestemmelser
kan i realiteten innebære at det stilles strengere krav til dokumentasjon
enn det som fremgår av forskriften. Byggesaksforskriften regulerer
ikke eventuelle krav til dokumentasjon som er nødvendig for å vise oppfyllelsen
av kravet.
Det vises i proposisjonen til at det er ansvarlig søker
eller tiltakshaver som har ansvaret for at søknaden inneholder alle
nødvendige opplysninger for at kommunen i den konkrete saken skal
kunne vurdere om tillatelse kan gis, slik som tiltakets «ytre rammer»,
opplysninger om foretak og behov for kontroll med videre. I saker belagt
med ansvar skal ansvarlig søker gjennom sitt system, og bruk av
det, ha rutiner for å sikre at søknadsdokumentasjonen er fullstendig.
Det fremmes ikke forslag til lovendringer vedrørende
dokumentasjonskrav utover det som følger av de endringer som gjøres
i forbindelse med opphør av den lokale godkjenningsordningen, se
kapittel 10. Dette er imidlertid lovendringer som vil innebære forenklinger
i søknadsprosessen og kravet til dokumentasjon ved at det kun skal
erklæres ansvar i byggesaken.
Departementet mener det er viktig å opprettholde
muligheten for kommunen til å vurdere hva som er nødvendig i den
aktuelle saken. Hensynet til riktige avgjørelser og rettssikkerhet
for partene i byggesaken veier tungt. Denne adgangen kan likevel
ikke være så vid at den kan misbrukes og dermed påføre tiltakshaver
urimelige kostnader og forsinkelser i søknadsprosessen. Departementet
ser at det kan være hensiktsmessig å gjennomgå kravene til dokumentasjon nærmere
og vil vurdere om dette er et forhold som på sikt kan avklares i
forskrift.
Det fremgår av proposisjonen at departementet ser
at økt dokumentasjonskrav som følge av materielle bestemmelser stilt
i reguleringsplan kan ivareta lokale ulikheter på en god måte. Departementet
mener imidlertid at dersom det er behov for særskilte vurderinger
eller analyser for å kunne ta stilling til hvordan et område kan
utbygges, er dette noe som kan belyses og avklares som en del av
reguleringsplanprosessen. Departementet vil vurdere å se nærmere
på mulighetene for å avgrense og klargjøre planmyndighetens muligheter
til å vedta bestemmelser som utløser økte dokumentasjonskrav til byggesøknadene.
Det vil i forbindelse med forskriftsarbeidet
bli sett nærmere på behovet for å definere hva som ligger i begrepet
fullstendig søknad. De fleste høringsinstanser som uttalte seg om
dette temaet var enige i dette.
Derimot er det få av høringsinstansene som mente
det burde innføres en frist for kommunene til å be om ytterligere
dokumentasjon. Det fremgår av proposisjonen at departementet på bakgrunn
av høringsuttalelsene ikke på nåværende tidspunkt vil gå videre
med forslag om frist for kommunene til å be om ytterligere dokumentasjon.
Komiteen tar innholdet
i kapittel 4 i proposisjonen til etterretning. Komiteen er
opptatt av at IKT integreres i byggesaksaksbehandlingen. Det er
et avgjørende verktøy for å få ned saksbehandlingstid og dokumentasjonskrav.
Komiteen imøteser regjeringens
varslede arbeid med å gjennomgå kravene til dokumentasjon.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.