Justis- og beredskapsdepartementet legg med dette
fram eit forslag til ei ny lov om forsvunne personar. Lova vil erstatte
gjeldande lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer mv. Departementet
legg òg fram forslag om endringar i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv
m.m. som inneber ei avvikling av statens rett til arv, slik at i tilfelle
der det ikkje er arvingar etter den avdøde, skal formuen fordelast
til frivillig verksemd til fordel for barn og unge.
Framlegget til lov om forsvunne personar inneheld
reglar om framgangsmåten når ein person er forsvunnen og ikkje kan
finnast korkje levande eller død. Lovframlegget gir reglar om ei meldeplikt
ved forsvinningar og reglar om forvalting av buet til den forsvunne
personen. Det følgjer av framlegget at forvaltinga skal skje av fylkesmannen
og verje i tråd med dei reglane som gjeld for personar under verjemål,
med enkelte unntak.
Lovframlegget gir vidare reglar om når ein forsvunnen
person skal bli sett på som død. Etter lovframlegget kan tingretten
ved orskurd treffe avgjerd om at ein forsvunnen person skal reknast for
å vere død, og lovframlegget har reglar om to framgangsmåtar i slike
tilfelle. I lovframlegget § 8 er det reglar om framgangsmåten i
tilfelle der det ikkje er grunn til å tvile på at personen er død. Tingretten
kan da treffe avgjerd «straks» om at personen skal reknast for å
vere død. I framlegget § 9 er det reglar om dødsorskurd i andre høve.
Desse reglane skal nyttast der det er større uvisse om forsvinninga.
Det kan reisast sak om orskurd etter § 9 anten med ein gong, etter
eit år eller etter fem år avhengig av graden av uvisse i saka. Framlegget
inneber at fristane for å få ei avgjerd om at ein person skal reknast
for å vere død, blir kortare enn i dag, og at reglane blir meir tilpassa
vår tid med gode og raske kommunikasjonsformer og stadig sikrare
framgangsmåtar for identifisering og gjenfinning av personar. Framlegget
inneber òg at ein forsvunnen person kan bli rekna som død utan at
dei etterlatne må reise sak mot den forsvunne personen.
Lova inneheld òg reglar om attendeføring av mottatte
verdiar om den forsvunne likevel kjem attende. Dette vil særleg
gjelde arv og utbetalingar av forsikring og trygdeytingar. Lovframlegget
regulerer også kva for verknad ei avgjerd om død skal ha for eit
inngått ekteskap.
Reglar om forsvunne personar har ofte ei side
til andre statar. Personen kan ha blitt borte på reise eller under
kortare eller lengre opphald i eit anna land. Departementet gjer
difor framlegg om meir utførlege reglar om lovval og jurisdiksjon
for å klargjere kompetansen til norske domstolar og forvaltingsorgan
i slike saker. I lys av den internasjonale rettsutviklinga gjer
departementet framlegg om at «vanleg bustad» skal nyttast som kriterium
for tilknyting for jurisdiksjon i staden for fast bustad.
Departementet gjer som nemnt òg framlegg om å
avvikle arveretten for staten etter arvelova. Framlegget går ut
på å endre arvelova kapittel VII slik at arven etter ein avdød som
ikkje let etter seg ektemake, sambuar med rett til arv eller slektningar
som arvar han eller henne etter lova, og som heller ikkje har oppretta
testament, skal fordelast til frivillig verksemd til fordel for
barn og unge.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at siden lov av 23. mars 1961
nr. 1 om forsvunne personer mv. ble vedtatt, har det skjedd store
endringer i samfunnet. Reiseaktiviteten er høyere samtidig som ny teknologi
gjør at en kan kommunisere med hverandre mye enklere enn tidligere.
Komiteen peker på at flodbølgekatastrofen
i Sørøst-Asia i 2004 viste at den gjeldende loven om forsvunne personer
var moden for revisjon. Loven var uklar samtidig som fristene for
dødsformodningsdom var lang. Ved kongelig resolusjon av 9. september
2005 ble det nedsatt et skiftelovutvalg som skulle utarbeide en
ny skiftelov, og det fikk som en del av sitt mandat i oppdrag å
foreta en etterkontroll av lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne
personer mv.
Komiteen merker seg at Skiftelovutvalgt
er klar på at reglene fra 1961 bør endres i tråd med det lovforslaget
som nå er fremmet. Dette med bakgrunn i økt reiseaktivitet, samtidig
som tekniske endringer både når det gjelder telefoni og internett,
gjør at personer over hele kloden kan kommunisere med hverandre
uten særlig tidsbruk. Dette gjør at det skal mer til for at en person
er borte lenge uten å gi livstegn fra seg. Oppnår en ikke kontakt
med personen over lang tid i dag, er det dermed større grunn til
å tro at han eller hun er død.
Komiteen merker seg videre at
det for pårørende kan være mange grunner for å få fastslått at den
forsvunne er død – både følelsesmessige, økonomiske og juridiske.
Komiteen viser til at lovforslaget
inneholder både hvordan man skal avgjøre om en person er død, hva
som skjer med boet til personen som er forsvunnet, og hva som skjer
om den forsvunne likevel kommer tilbake.
Komiteen viser videre til at
departementet i denne proposisjonen også legger frem forslag om
å avvikle arveretten til staten i visse tilfeller. Etter gjeldende
rett blir staten arving om den avdøde ikke etterlater seg ektefelle,
samboer med rett til arv eller slektninger som arver han eller henne
etter loven, eller om den avdøde heller ikke har opprettet testamente
som disponerer over arven. Lovendringen innebærer at i de tilfeller
hvor det ikke er arvinger etter den avdøde, skal formuen fordeles
til frivillige organisasjoner til fordel for barn og unge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at forslaget til endring i arveloven § 46 har vært ute på
bred høring, og at det var ingen av høringsinstansene som var imot
endringen. Frivillige organisasjoner og frivillig innsats har spilt
en viktig rolle i oppbyggingen av det norske samfunnet, og høringen
viser at den frivillige virksomheten fortsatt har bred oppslutning
i folket. Aktiviteter i frivillige organisasjoner er blant de viktigste
fritidsaktivitetene for barn og unge. I hele landet er det mange
foreldre og andre som gjør en frivillig innsats for at barn og unge
kan delta i et bredt spekter av aktiviteter. Flertallet viser
videre til at et flertall av høringsinstansene støtter at verdiene
skal gå til organisasjoner for barn og unge. Herreløs arv tilfaller
i dag staten. Hvilke ønsker arvelater har for sine verdier, er slik
ordningen er i dag ikke kjent når det ikke foreligger et testamente. Flertallet er
av den oppfatning at å fordele disse midlene til organisasjoner
som driver med aktiviteter for barn og unge, vil være et samlende
formål.
For flertallet er det et mål
at det sikres en best mulig forvaltning av de verdiene det dreier
seg om, anslått til ca. 10 mill. kroner årlig, på en best mulig
måte. Det er derfor viktig at en finner frem til en ordning som
sikrer at det ikke blir mer administrasjon og høyere kostnader enn
det som er nødvendig for forvaltningen av midlene. Flertallet legger
til grunn at ved å benytte Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
(LNU) som erfaren fordeler av verdier, vil en kunne sikre at verdiene
kan gå mest mulig uavkortet til de frivillige organisasjonene.
Flertallet har med dette som
utgangspunkt fått seg forelagt et lovforslag til en ny lov om forsvunne
personer og forslag om endringer i lov av 3. mars 1972 nr. 5 om
arv m.m. som innebærer en avvikling av statens rett til arv. Flertallet støtter
forslaget.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet vil
vise til at ordninga vi har i dag med herrelaus arv er god, ubyråkratisk
og kjem alle til gode. Etter gjeldande rett blir staten arving om den
avdøde ikkje etterlet seg ektefelle, sambuar med rett til arv eller
slektningar som arvar han eller henne etter lova, eller om den avdøde
ikkje har oppretta testamente som disponerer arven.
Desse medlemene vil vise til
Arvelovutvalet som vart oppnemnt ved kongeleg resolusjon 15. april
2011. Desse medlemene vil vise til at utvalet i punkt
3 bokstav g vart gjeve i oppdrag å vurdere reglane om staten sin
arverett. Utvalet vart mellom anna bede om å sjå på «Spørsmålet om
det bør innføres en ordning som sikrar at midler frå falt arv kommer
frivillige organisasjonar til gode». Desse medlemene merkar
seg at Arvelovutvalet konkluderte i NOU 2014:1 Ny arvelov, med at
dei ikkje ville foreslå endringar i dei gjeldande reglane om arverett
for staten. Desse medlemene merkar seg at ein av
argumenta var at ordninga ville bli kostnadskrevjande og byråkratisk.
Det var vist til at beløpa det er tale om per år er forholdsvis
små beløp, og at det var tale om mellom 10 til 20 mill. kroner kvart
år. Desse medlemene meiner likevel at det ikkje er
dei praktiske utfordringane med forslaget om å avvikle arveretten
til staten til fordel for frivillige organisasjonar som er problematisk,
men det prinsipielle og utfordrande med å finne eit samlande formål
som vil ta omsyn til arvelatarane sine ynske.
Desse medlemene meiner at ei
endring slik proposisjonen legg opp til i forslaget om å endre arvelova,
er prinsipielt problematisk. Desse medlemene vil
vise til at dersom herrelaus arv skal gå til frivillige organisasjonar,
kan det vere i strid med arvelatar ynske. Desse medlemene vil
peike på at ein arvelatar som til dømes har vore humanetikar, tvilsamt
ville ønskje at arva skulle gå til kristent ungdomsarbeid, eller
motsett at ein arvelatar som har vore religiøs, tvilsamt ville ønskje
at arv skulle gå til ein frivillig organisasjons arbeid for eit
humanetisk eller ateistisk livssyn.
Desse medlemene vil også vise
til Arvelovutvalets argument mot ei slik ordning regjeringa no foreslår,
med tanke på utfordringa knytt til å finne eit samlande formål som
midlane skulle gå til dersom staten ikkje lenger skulle arve. Desse medlemene viser
til proposisjonen side 8, under 2.2.1 NOU 2014: 1 Ny arvelov, kor
det står:
«Tidligere forslag har knyttet fondet opp mot formål
for barn og unge. Dette kunne kanskje være i tråd med ønskene til
arvelatere flest tidligere, men i dag kan det like gjerne være en
formodning for at midlene skulle gå til tiltak for eldre. Arvelaterne
det er tale om, vil være i svært forskjellige livssituasjoner. Det
er neppe mulig å finne frem til formål som alle ville være tilfreds med.»
Desse medlemene er svært opptatte
av å styrkje dei frivillige organisasjonane, og opptatte av å halde
fram med kulturløftet. Desse medlemene vil understreke
at Arbeidarpartiet vil halde fram med sterk satsing på kultur og frivillige
organisasjonar. Desse medlemene meiner at å endre
arvelova slik at herrelaus arv skal fordelast til frivillige organisasjonar,
er prinsipielt galt med bakgrunn i at det vil kunne stride mot arvelatar
sitt ynske, og vil difor gå imot forslaget om å endre arvelova som
inneber ei avvikling av statens rett til arv. Desse medlemene vil
heller oppfordre regjeringa til å auke løyvingane på kulturbudsjettet,
og viser med det til Arbeidarpartiets alternative kulturbudsjett.
Desse medlemene støttar forslaga
A til lov om forsvunne personar, men støttar ikkje forslag B til
lov om endringar i arvelova.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om forsvunne personar
Kapittel 1. Allmenne føresegner
§ 1 Kva lova gjeld
Denne lova gir reglar om forvalting av eigedelane til ein
person som er forsvunnen. Lova gir òg reglar om korleis ein skal
gå fram for å avgjere om ein person skal reknast for å vere død,
verknaden av ei slik avgjerd og reglar om attendeføring av personen sine
eigedelar dersom personen seinare kjem til rette.
§ 2 Jurisdiksjon og lovval
Ei sak etter lova her om at ein person skal reknast for
å vere død, kan reisast i Noreg dersom den forsvunne personen hadde
vanleg bustad her da han eller ho forsvann.
Om den forsvunne ikkje hadde vanleg bustad i Noreg, kan
det likevel reisast sak her om han eller ho har late etter seg formue
i riket, men da berre med verknad for denne formuen. Det same gjeld
om saka av andre grunnar er knytt til Noreg på ein slik måte at det
er rimeleg at ho blir reist her, og det blir godtgjort at det ikkje
er eller vil bli reist sak i ein annan stat der det er meir føremålstenleg
å avgjere saka.
Saker om forsvunne personar som høyrer under norsk avgjerdsmakt,
skal avgjerast etter norsk lov.
§ 3 Verneting
Ei sak om at ein person skal reknast for å vere død, skal
reisast ved tingretten i den rettskrinsen der den forsvunne hadde
sitt allmenne verneting.
Saker som blir reist i Noreg etter § 2 andre ledd første
punktum fordi den forsvunne har formue i Noreg, skal reisast i Oslo
rettskrins. Eig den forsvunne fast eigedom i Noreg, skal saka likevel
reisast ved tingretten i den rettskrinsen der den faste eigedomen ligg.
Saker som blir reiste i Noreg etter § 2 andre ledd andre
punktum, skal reisast i Oslo rettskrins.
Kapittel 2. Forvalting av buet til ein forsvunnen person
o.a.
§ 4 Melding om forsvinning
Om ein person som hadde vanleg bustad i Noreg, er forsvunnen,
skal ektemaken, sambuaren, slektningane eller offentleg myndigheit
melde frå til tingretten der den forsvunne hadde sitt allmenne verneting. Andre
som kjenner til forsvinninga, kan òg gi slik melding.
§ 5 Oppnemning av verje
Om ikkje retten straks gir orskurd etter § 8, skal retten
melde frå til fylkesmannen om forsvinninga.
Fylkesmannen oppnemner ei verje om dette trengst for å
tryggje interessene til den forsvunne. Dersom den forsvunne har
ektemake eller sambuar eller ein fullmektig til å ta seg av interessene
sine, bør fylkesmannen gjere vedtak om at ektemaken, sambuaren eller
fullmektigen skal tryggje interessene til den forsvunne om dei er
eigna til det.
Fylkesmannen fastset om verja skal ha betalt for oppdraget,
og kor mykje. Denne betalinga og utlegg i samband med oppdraget
som verje skal dekkjast av eigedelane til den forsvunne personen.
Reglane i lov om vergemål gjeld tilsvarande så langt dei
høver.
§ 6 Forvalting av eigedelane
til den forsvunne
Eigedelane til den forsvunne skal forvaltast som eigedelane
til personar under verjemål.
Om det let seg gjere, skal verja ta arvingane med på råd
ved viktige avgjerder som sal av fast eigedom eller større utbetalingar.
§ 7 Avgrensa utbetaling
Fylkesmannen kan gjere vedtak om ei avgrensa utbetaling
av den forsvunne sine eigedelar jamvel om det ikkje straks kan givast
orskurd etter § 8, dersom den forsvunne hadde plikt til underhald
av ektemake eller barn eller ei slik utbetaling trengst av andre grunnar.
Kapittel 3. Orskurd om død
§ 8 Dødsorskurd når det ikkje
er grunn til å tvile på at personen er død
Om ein person er forsvunnen under slike omstende at det
ikkje er grunn til å tvile på at personen er død, kan tingretten
straks treffe avgjerd om at personen skal reknast for å vere død.
Krav om avgjerd etter første ledd kan setjast fram av ektemaken,
sambuaren, arvingen eller andre som kan vise til at dei verkeleg
treng ei slik avgjerd. Kravet skal setjast fram skriftleg.
Retten treff avgjerda etter første ledd ved orskurd. Reglane
i tvisteloven gjeld så langt dei høver.
§ 9 Dødsorskurd i andre høve
Om ein person er forsvunnen under slike omstende at personen
høgst sannsynleg er død, kan det reisast sak om at den forsvunne
skal reknast for å vere død, når det har gått eitt år etter det
siste tidspunktet da ein visste at personen var i live.
Det kan likevel straks reisast sak som nemnd i første ledd,
dersom personen forsvann i samband med ein naturkatastrofe, ei anna
stor ulukke, stridshandling eller ei anna ytre hending som skapte
stor livsfare, og det av den grunn er høgst sannsynleg at personen
er død.
I andre tilfelle enn dei som er nemnde i første og andre
ledd, kan sak om at ein person skal reknast for å vere død, reisast
når det har gått fem år etter det siste tidspunktet da ein visste
at personen var i live.
Retten treff avgjerda ved orskurd. Reglane i tvisteloven
gjeld så langt dei høver. Orskurden skal gå ut på at personen skal
reknast for å vere død, eller at kravet ikkje blir tatt til følgje.
§ 10 Framsetjing av krav om
dødsorskurd etter § 9
Sak etter § 9 skal reisast ved at krav om dødsorskurd blir
satt fram skriftleg for tingretten. Ektemaken, sambuaren eller arving
til den forsvunne kan krevje slik orskurd. Andre kan krevje orskurd
etter § 9 første og tredje ledd dersom dei kan vise til at dei verkeleg
treng ei avgjerd om at personen skal reknast for å vere død.
§ 11 Handsaming av saker etter
§ 9
I sak etter § 9 skal tingretten kalle den forsvunne inn
etter reglane i domstolloven § 181 med eit varsel på minst tre månader.
Innkallinga skal oppmode den som har opplysingar om den forsvunne,
om å gi opplysingane til retten. Retten skal av eige tiltak søkje
å skaffe opplysingar som kan sikre ei rett avgjerd.
Retten skal gi melding til verja eller fullmektigen til
den forsvunne om innkallinga. Om det let seg gjere, skal retten
òg gi slik melding til dei som kan setje fram krav etter § 10.
Sakskostnadene skal dekkjast av staten om ikkje retten
avgjer at dei skal dekkjast av eigedelane til den forsvunne.
§ 12 Rettsmiddel
Den avgjerda går imot, dei som er nemnde i § 10, og verja
eller fullmektigen kan anke orskurd etter § 8 eller § 9 og krevje
at saka blir opna på nytt.
§ 13 Dødsdagen
Ein orskurd etter § 8 eller § 9 skal fastsetje den dagen
den forsvunne personen skal reknast som død. Dette skal om mogeleg
vere den dagen den forsvunne mest truleg døydde, og elles den siste
dagen i den månaden ein tidlegast kunne reise sak etter § 9.
§ 14 Rettskraft
Ein rettskraftig orskurd etter § 8 eller § 9 verkar for
og mot alle og skal leggjast til grunn i alle forhold der det har
noko å seie om den forsvunne er i live eller ikkje etter den dagen
orskurden fastset som dødsdagen.
Ei avgjerd etter § 2 andre ledd første punktum har berre
verknad for denne formuen.
Kapittel 4. Verknaden av ein orskurd om død
§ 15 Handsaming av buet og skifte
Når ein orskurd etter § 8 eller § 9 er blitt endeleg, skal
buet til den forsvunne handsamast som om den forsvunne var død på
dagen som er rekna som dødsdagen etter § 13. Fristane i skifteloven
gjeld i desse tilfella frå det tidspunktet det tidlegast var mogeleg
å få buet skifta.
Er nettoformuen til den forsvunne mindre enn fire gonger
grunnbeløpet i folketrygda, kan ektemaken eller arvingane krevje
at buet skal handsamast som om den forsvunne var død utan dødsorskurd
så snart fristen etter § 9 første ledd er gått ut. Tingretten fastset
i så fall dødsdagen etter reglane i § 13.
§ 16 Skifte etter fem år
Er det gått fem år sidan det siste tidspunktet da ein visste
at den forsvunne var i live, utan at eigedelane som er til forvalting
etter § 6, er skifta, skal den som forvaltar eigedelane, gi melding
til tingretten. Tingretten skal handsame eigedelane som om den forsvunne
var død. Buet skal delast mellom dei som er arvingar etter den forsvunne
når femårsfristen går ut. Arvingane skal varslast ved innkalling
etter reglane i skifteloven § 72. Om ingen melder seg som arving,
gjeld arvelova § 46 tilsvarande.
§ 17 Verknader for ekteskapet
Når ein orskurd etter § 8 eller § 9 er rettskraftig, er
ekteskapet oppløyst dersom ektemaken etter den forsvunne giftar
seg på nytt. Dette gjeld jamvel om avgjerda seinare blir oppheva
eller endra. Har ektemaken ikkje gifta seg på nytt, står ekteskapet
ved lag om det viser seg at den forsvunne lever.
Kapittel 5. Attendeføring fordi den forsvunne har kome
til rette o.a.
§ 18 Frist for attendeføring
Den forsvunne kan innan 20 år frå dagen som er rekna som
dødsdagen etter § 13, krevje eigedelane sine att frå dei som arva
han eller henne. Om forsvinninga var frivillig, er fristen 10 år.
Dei rette arvingane kan innan 10 år frå dagen som er rekna
som dødsdagen etter § 13, krevje arv utlevert om det blir godtgjort
at den forsvunne døydde på eit anna tidspunkt enn det som var lagt
til grunn ved delinga av buet.
§ 19 Kva som skal førast attende
Ingen arving har plikt til å gi att meir enn han eller
ho har mottatt. Er den mottatte arven avhenda eller forbrukt, er
arvingen ansvarleg for verdien på det tidspunktet tingen blei avhenda
eller forbrukt, men ikkje for meir enn verdien av ein like god ting
av same slag på tidspunktet da kravet blir sett fram. Kravet skal
setjast ned eller falle bort når det er urimeleg på grunn av levekåra
eller stoda elles at arvingen skal svare fullt ut for eigedelar
som han eller ho ikkje lenger har. Er arven gått tapt utan at arvingen
er skuld i tapet, er arvingen friteken for plikta til attendeføring.
Inntekt som er tent opp av formuen før kravet om attendeføring
er sett fram, treng arvingen ikkje å gi attende.
Er ein eigedel avhenda, skal den som har tatt over eigedelen,
levere eigedelen attende etter reglane i første og andre ledd dersom
han eller ho ikkje var i god tru på tidspunktet for ervervet.
§ 20 Utbetalt forsikring
Ein forsikringssum som er utbetalt etter ein dødsorskurd
etter § 8 eller § 9, kan ikkje krevjast att jamvel om det viser
seg at den forsvunne lever, eller at han eller ho døydde på eit
slikt tidspunkt at forsikringssummen ikkje skulle vore utbetalt.
Dette gjeld likevel ikkje om det er klårt urimeleg at den som har fått
utbetalt summen, får behalde han. Når det er gått 20 år sidan dagen
som er rekna som dødsdagen etter § 13, kan forsikringssummen uansett
ikkje krevjast attende.
Dersom forsikringssummen kan krevjast attende, kan kravet
setjast ned eller falle bort etter reglane i § 19 første ledd. Beløp
som selskapet ikkje kan få attende frå mottakaren, skal gå til frådrag
i det forsikringsselskapet har plikt til å dekkje.
Forsikringsselskapet kan rekne forsikringsforholdet som
opp- og avgjort ved den utbetalinga som er skjedd på grunnlag av
dødsorskurden. I så fall overtar personen som har kome attende,
kravet til forsikringsselskapet.
§ 21 Pensjon og andre offentlege
stønader
Trygdeytingar, livrente eller annan offentleg eller privat
stønad som er utbetalt etter ein dødsorskurd etter § 8 eller § 9,
kan ikkje krevjast att frå mottakaren, jamvel om det viser seg at
den forsvunne lever. Det som er utbetalt, skal gå til frådrag i
krav på stønad frå personen som har kome att, for den tida han eller
ho har vore forsvunnen.
§ 22 Oppheving av orskurd om
død
Retten kan oppheve ein orskurd om død etter stemning frå
personen som etter orskurden er rekna som død.
Kapittel 6. Sluttføresegner
§ 23 Når lova gjeld frå. Overgangsføresegner
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset.
Lova gjeld for avgjerder som blir trefte etter iverksetjinga
av lova jamvel om forsvinninga skjedde før. Ei etablert ordning
for forvalting av eigedelane til den forsvunne skal førast vidare
etter den nye lova, om ikkje fylkesmannen fastset noko anna. Reglane
om attendeføring av eigedelar etter kapittel 5 i lova her gjeld
om den forsvunne kjem att etter iverksetjinga av lova.
Kongen kan fastsetje overgangsføresegner.
§ 24 Endringar i andre lover
Frå den tida lova trer i kraft blir det gjort følgjande
endringar i andre lover:
1. Lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer
mv. blir oppheva. 2. I lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. skal nytt kapittel
XIII A lyde:
Kapittel XIII A. Fråverande arving.
§ 75 a. Ein arving skal ikkje reknast med under skiftet
om det ikkje er sikkert at arvingen har overlevd arvelataren, jf.
§ 72 første ledd.
Viser det seg seinare at arvingen overlevde arvelataren,
kan arvingen eller – om arvingen er død – hans eller hennar arvingar
innan ti år etter arvefallet krevje arven frå dei som har fått han.
Gjeld det arv i eit bu som er overteke av den attlevande ektemaken eller
sambuaren etter reglane om uskifte i kapittel III og kapittel III
A, blir fristen rekna først frå det tidspunktet den attlevande ektemaken
eller sambuaren døyr. Har den attlevande ektemaken eller sambuaren skift
tidlegare, skal fristen reknast frå det tidspunktet skiftet var
slutt. Er arvingen ved orskurd sagt å vere død, jf. lov om forsvunne
personar §§ 8 eller 9, gjeld fristen i same lov § 18 dersom han
går ut før fristen som er nemnd foran. Kravet om attendeføring følgjer elles
reglane i lov om forsvunne personar § 19.
§ 75 b. Er ein arving forsvunnen etter at arven er fallen,
eller er arvingen fråverande utan kjend opphaldsstad, skal arvingen
få arven utlagd på skiftet om ikkje anna følgjer av § 75 c. Reglane
i lov om forsvunne personar kapittel 2 om forvalting av den forsvunne
sine eigedelar og oppnemning av verje gjeld tilsvarande.
§ 75 c. Er arven til ein forsvunnen arving som nemnd i
§ 75 b, mindre enn to gonger grunnbeløpet i folketrygda, og det
heller ikkje er kjend at arvingen har annan formue, skal arvingen
ikkje få arven utlagd når han eller ho har ektemake, sambuar eller
slekt som har rett til arven etter lova, eller han eller ho har rådd
over heile arven ved testament. Arven skal då gå til dei som var
arvingar etter den forsvunne eller fråverande då arven fall. Ein
forsvunnen eller fråverande arving kan ikkje krevje attende arv
som er utlagd etter første punktum
3. I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i
straffesaker skal § 222 andre punktum lyde:
Reglene i lov om forsvunne personar
§ 6 får anvendelse så langt de passer.
4. I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr blir
§ 10 første ledd nr. 8 oppheva.
B.
Vedtak til lov
om endringar i arvelova (avvikling av
arveretten for staten til fordel for frivillig verksemd)
I
I lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. skal kapittel VII
lyde:
Kapittel VII. Disponering av formuen når avdøde ikkje
har arvingar.
§ 46. Har avdøde ikkje slektningar, ektemake
eller sambuar som arvar han, og har han ikkje gjort testament
om arven, skal nettoformuen fordelast til frivillig verksemd
til fordel for barn og unge. Kongen kan i forskrift gi nærmare føresegner
om ordninga for fordeling av formuen til slik verksemd.
I særlege høve kan departementet etter søknad avgjere
at formuen heilt eller delvis skal fordelast til slektningar eller
andre som har stått avdøde nær. Kongen kan i forskrift gi nærmare
føresegner om slik fordeling av formuen.
§ 47. Når det er slått fast at avdøde ikkje har
arvingar, jf. § 46, treff departementet dei avgjerdene under skiftet
som elles høyrer under lotteigarane, så som avgjerder om sal av
fast eigedom og lausøyre. Departementet skal sjå til at utgiftene
til buhandsaming, gravferd og gravlegat o.a. er dekte. Kongen kan
i forskrift gi nærare føresegner om oppgåvene etter første og andre
punktum.
II
Oslo, i justiskomiteen, den 3. mars 2015
Hadia Tajik | Margunn Ebbesen |
leder | ordfører |