Her beskrives utviklingen i arbeidsmarkedet,
og virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken vurderes. Ytelser
ved inntektsbortfall og tiltak for å få flere inn i arbeidslivet
er sentrale virkemidler for å sikre den enkeltes velferd og fremme
et inkluderende arbeidsliv og velfungerende arbeidsmarked. Det vises
til proposisjonens kapittel 2 der det redegjøres nærmere for arbeidsmarked og
trygdeytelser.
Det viktigste og primære målet med inntektssikringsordningene
i folketrygden er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt når
evnen til selvforsørging er falt bort eller redusert. Samtidig skal
inntektssikringsordningene understøtte målet om høy yrkesdeltakelse.
De som er i stand til det, skal kunne forsørge seg selv som yrkesaktiv.
Regjeringen vil styrke arbeidslinjen i arbeids- og velferdspolitikken.
Mange av personene i yrkesaktiv alder som mottar
velferdsytelser, mottar en helserelatert ytelse, det vil si sykepenger,
arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon. Det er et mål at flere
mottakere av helserelaterte ytelser skal kunne ta i bruk sin faktiske
arbeidsevne. Bruk av graderte ytelser er et sentralt virkemiddel
for å hindre varig utstøting fra arbeidslivet og å styrke den enkeltes tilknytning
til arbeidslivet. Graderte ytelser skal tas i bruk i større grad
enn i dag. Graderingen i hvert enkelt tilfelle bør reflektere den
faktiske arbeidsevnen.
Ved innføring av ny uføretrygd fra 2015 blir
det enklere å kombinere uføretrygd med arbeid, og det vil alltid
lønne seg å øke arbeidsinntekten. Det vil motivere flere til å kombinere
uføretrygd med arbeid. Det er et mål at flere uføretrygdede skal
få en gradert uføretrygd. For å nå dette målet er yrkestilknytningen
tidligere i stønadsforløpet sentralt. Det legges vekt på å øke graderingen
i sykepenger og at flere utnytter sin arbeidsevne fullt ut mens
de mottar arbeidsavklaringspenger. Det er behov for mer kunnskap
om arbeidsdeltakelse og stønadsforløp for personer som har delvis
nedsatt arbeidsevne etter avsluttet sykepengeperiode.
Det er satt i gang flere evalueringer av arbeidsavklaringspenger.
Regjeringen vil komme tilbake med en gjennomgang av denne ordningen
når resultatene fra evalueringene foreligger.
Generelt bør inntektssikringsordningene være innrettet
slik at det alltid lønner seg å jobbe, eventuelt å øke arbeidsinnsatsen
dersom man kombinerer arbeid og ytelser. I tillegg bør det stilles
krav både til den enkelte om aktiv deltakelse og til arbeids- og
velferdsforvaltningen i form av oppfølging og iverksetting av hensiktsmessige
tiltak.
Forventningene til aktivitet i velferdsytelsene
vil økes. Formålet med krav til aktivitet er blant annet å gi legitimitet
til velferdsytelsene gjennom en bedre balanse mellom rettigheter
og plikter, å motvirke passive stønadsløp, styrke den enkeltes muligheter
til å komme i jobb og motivere for overgang til jobb. Det må være
tydelige aktivitetskrav når dette er rimelig, og det må være tilstrekkelige
virkemidler overfor dem som ikke følger dem. Hensiktsmessige aktivitetskrav
forutsetter at det er meningsfylte aktiviteter å tilby. Det understreker
betydningen av å se ytelser og aktive arbeidsmarkedstiltak i sammenheng.
Lange stønadsperioder svekker muligheten for
å komme tilbake i arbeid. Det ønskes å innføre et beslutningsstøttesystem
for sykmelder med veiledende sykmeldingsperioder, blant annet for å
sikre mer lik sykmeldingspraksis og større forutsigbarhet, men også
for å forhindre unødvendig lange sykefraværsperioder. Legens beslutning
skal veie tyngst. Det tas sikte på implementering av systemet fra
1. januar 2016.
Det vil også gjennomføres forsøk med ny medisinsk
vurdering av en annen lege enn sykmeldtes fastlege etter seks måneders
sykefravær. Forsøket skal gjennomføres på en slik måte at det kan
gi grunnlag for å trekke konklusjoner om effekter på videre sykefravær
og tilbakeføring til jobb. Det tas sikte på oppstart av forsøket
tidlig i 2015.
De siste årene har det vært en økning i antall
og andel unge mottakere av uførepensjon. For samfunnet innebærer
tidlig uføretrygd et betydelig velferdstap. Personer blir stående
utenfor arbeidslivet i mange år. Det er ikke grunnlag for å hevde
at helsetilstanden blant unge er redusert. Det drøftes hvordan Nav
bedre kan følge opp unge uføre som har en mulighet til å komme tilbake
i arbeid, og å begrense omfanget av unge som blir uføretrygdet.
Det vises til proposisjonens kapittel 3 der
innretningen av inntektssikringsordningene drøftes nærmere.
Regjeringen ønsker et mer åpent arbeidsliv,
med lavere terskel inn for de som står utenfor, og et velfungerende
arbeidsmarked, hvor arbeidsgiver og arbeidstaker lett kan finne
frem til hverandre. Dette skal blant annet gjøres gjennom mer bruk av
det ordinære arbeidslivet i arbeidsmarkedspolitikken. Det innebærer
mer bruk av virkemidler rettet mot etterspørselssiden i arbeidsmarkedet.
Mye av arbeidsmarkedspolitikken har tradisjonelt vært orientert
mot tilbudssiden, for eksempel gjennom opplæring og kvalifisering
av arbeidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Opplæring
og kvalifisering skal fortsatt være en viktig del av arbeidsmarkedspolitikken,
men den bør i større grad kombineres med – og gjennomføres i – ordinært arbeidsliv.
Da må arbeidsgivere motiveres til i større grad å ansette utsatte
grupper i arbeidsmarkedet.
Som en viktig del av strategien for å øke bruken av
ordinært arbeidsliv, ønsker regjeringen å lette adgangen til midlertidig
ansettelse og øke bruken av lønnstilskudd. Begge deler vil senke terskelen
inn i arbeidslivet og gi nykommere og personer som står utenfor
arbeidslivet, bedre muligheter til å få prøvd seg i jobb. Midlertidig ansettelse
kan i en del tilfeller fungere som et springbrett inn i arbeidslivet,
og lønnstilskudd er blant de tiltakene som har best effekt. Midlertidig
ansettelse og lønnstilskudd kan ses på som alternative måter å mobilisere
det ordinære arbeidslivet på, men de to kan også forsterke hverandre
om de ses i sammenheng. Derfor ønskes også økte muligheter til å
kombinere lønnstilskudd med midlertidig ansettelse, og regjeringen
vil øke adgangen til bruk av midlertidig ansettelse i lønnstilskuddsordninger.
Tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken må bli
bedre, mer målrettede og mer effektive. En hovedstrategi for å lykkes
handler om å opprette flere og bedre tiltaksplasser i det ordinære
arbeidslivet. Økt satsing på lønnstilskudd inngår som en viktig
del her, både de midlertidige lønnstilskuddsordningene og gjennom
en ny, varig lønnstilskuddsordning for brukere med varig og vesentlig
nedsatt arbeidsevne som bygger på forsøket med tidsubestemt lønnstilskudd (TULT).
Arbeidspraksis, som er ett av de mest brukte tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken, styrkes
gjennom blant annet tettere og bedre oppfølging av tiltaksdeltaker
og arbeidsgiver. Varigheten reduseres for å hindre misbruk og øke
effektiviteten i tiltaket.
Mange arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne
har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen for å komme i jobb.
For å senke terskelen inn i arbeidslivet og for å oppmuntre arbeidsgivere
til i større grad å rekruttere eller prøve ut arbeidssøkere med
særskilte behov, ønsker regjeringen å bidra til bedre tilrettelegging på
arbeidsplassen. Et nytt og enklere tilretteleggingstilskudd eller
inkluderingstilskudd for ordinært arbeidsliv innføres. I tillegg
vil det opprettes en mer forpliktende tilretteleggings- og oppfølgingsavtale
som inngås mellom arbeids- og velferdsforvaltningen, arbeidsgiver
og arbeidssøker. Avtalen har personer med nedsatt arbeidsevne under
30 år som hovedmålgruppe.
Arbeidsmarkedstiltakene skal forbedres og forenkles.
Overlappende arbeidsmarkedstiltak slås sammen. Overordnede prinsipper
for gjennomgangen av arbeidsmarkedstiltakene er at tiltakene skal
bli bedre og mer effektive og enklere å administrere og forholde
seg til for alle aktører, både arbeidsgivere og arbeidstakere, arbeids-
og velferdsforvaltningen og tiltaksarrangører. Mange av endringene
vil fremme bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena og et
velfungerende arbeidsmarked.
Det er fastsatt en forskrift som innebærer at
overlappende tiltak på avklarings- og oppfølgingsområdet slås sammen.
Forskriften, som iverksettes fra januar 2015, åpner for økt konkurranse
om å tilby disse tiltakene. Dette vil gi større mangfold av tilbydere,
blant annet frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører,
i tillegg til de tradisjonelle attførings- og vekstbedriftene. Samtidig
skal det stilles klarere kvalitets- og resultatkrav til leverandørene
av arbeidsmarkedstiltak. Det legges på denne måten til rette for
flere og bedre private og frivillige initiativ, og slipper flere
til i tilbudet av arbeidsmarkedstiltak og velferdstjenester.
En viktig del av arbeidet med å forbedre arbeidsmarkedstiltakene
er å utvikle mer kunnskap og kompetanse om inkludering i ordinært
arbeidsliv. Løpende forsøksvirksomhet skal kombineres med systematisk
og målrettet forskningsinnsats. I dette arbeidet bør alle sider ved
tiltaksbruken vurderes, men hovedvekten skal legges på deltakernes
overgang til arbeid, som er det overordnede målet med innsatsen.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 der
det fokuseres på aktive tiltak som skal øke bruken av ordinært arbeidsliv
gjennom nye og forbedrede virkemidler som økt adgang til midlertidig ansettelse,
økt bruk av lønnstilskudd og tilretteleggingsordninger. Dette vil
styrke utsatte gruppers muligheter til å komme i arbeid.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette
Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe,
Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet,
Tor André Johnsen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kirsti Bergstø, viser til Prop. 39 L (2014–2015) om endringer
i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig
ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,viser
til inngått avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre 12. mars 2015, om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven
mv., som følger av Prop. 39 L (2014–2015) og Prop. 48 L (2014–2015). Flertallet er
enige om endringer i de angjeldende lover med hensikt å sikre økt
fleksibilitet i arbeidslivet og gi flere en sjanse til å komme inn
i arbeidslivet. Det er et mål å bekjempe utenforskapet og sikre
at flere avtaler om alternative arbeidstidsordninger kan avtales
mellom partene lokalt. Flertallet viser til at de
fire samarbeidspartiene står sammen om endringer som vil gi nødvendig
modernisering og fleksibilitet til gode for arbeidstakerne og næringslivet.
Flertallet viser til regjeringens
grundige gjennomgang av det norske arbeidsmarkedet. Gjennomgangen
gjør rede for utviklingen i sysselsettingen over tid, og hvordan
de helserelaterte trygdeytelser har endret seg. Meldingsdelen redegjør
videre for en rekke forhold som påvirker arbeidsdeltakelsen, slik
som den generelle økonomiske utviklingen, arbeidsinnvandring og
strukturelle endringer. Flertallet merker seg at
norsk arbeidsliv og sysselsetting, på ganske mange måter, skiller
seg fra situasjonen hos våre viktigste handelspartnere og nære økonomiske
allierte i EØS-området. Flertallet merker seg også
gjennomgangen av tiltaksapparatet for utsatte grupper i arbeidslivet.
Flertallet viser til at vekstimpulsene
fra oljevirksomheten vil avta i årene fremover sammenliknet med
det vi har vært vant til. Omslaget forsterkes av fallet i oljeprisen.
Vi må derfor legge til rette for nødvendige omstillinger i norsk økonomi.
Norge trenger flere ben å stå på. Pengepolitikken er førstelinjeforsvaret
i konjunkturstyringen og kan respondere raskt når utsiktene for
norsk økonomi endres. Norges Bank satte i desember 2014 ned styringsrenten med
0,25 prosentenhet, til 1,25 pst. Kronen har svekket seg betydelig
i takt med fallet i oljeprisen. Det gir betydelig drahjelp til det
konkurranseutsatte næringslivet i Norge. Flertallet vil understreke
at også innretningen av statsbudsjettet og strukturpolitikken må
hjelpe omstillingen av norsk økonomi. I denne forbindelse ser flertallet frem
til Produktivitetskommisjonens innstilling. Flertallet viser
til at den lave oljeprisen blant annet skyldes amerikansk skiferolje, og
at USA produserer nå tre ganger mer skiferolje per dag enn Norges
totale oljeproduksjon.
Flertallet påpeker at Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gjorde norsk økonomi
stadig mer sårbar gjennom manglende satsing på vekstfremmende skattelettelser
i perioden 2005–2013 og øvrige tiltak for å bedre rammebetingelsene
for næringslivet, i en periode der todelingen av norsk økonomi ble
forsterket år for år. Flertallet påpeker at den økonomiske
situasjonen nå gjør at det er viktigere enn noen gang å gi norsk
økonomi flere ben å stå på, gjennom å styrke det private norske
eierskapet og sikre næringslivet over hele landet gode rammebetingelser. Flertallet viser
til at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet i samarbeid med
Kristelig Folkeparti og Venstre har gjennomført en rekke vekstfremmende
skattelettelser, herunder lavere personskatter som gir incentiver
til økt arbeidsinnsats, samt lavere formuesskatt og fjernet arveavgift
som gir økte incentiver til investeringer i verdiskapende virksomhet. Flertallet viser
til at europeiske land med lite fleksible arbeidsmarkeder sliter med
høy arbeidsledighet, og påpeker at omstillingen Norge nå står overfor,
gjør det enda mer nødvendig enn tidligere å legge til rette for
et effektivt og fleksibelt arbeidsmarked.
Flertallet merker seg at regjeringen
redegjør for at den norske økonomien i en årrekke har opplevd vesentlig
bedre tider enn mange andre land. Samtidig har det vært en sysselsettingsvekst
og en svak produktivitetsutvikling. Med en arbeidsledighet som relativt
sett har vært lav, har fokus i liten grad vært på vekstfremmende
tiltak, og mer på strukturledighet. Arbeidsmarkedssituasjonen er
bra for det store flertallet i Norge. Sysselsettingen er høy i de
fleste gruppene, både i historisk sammenheng og sammenliknet med andre
land. Arbeidsledigheten er relativt sett lav, og de fleste som ønsker
å komme i jobb, klarer det.
Flertallet merker seg også at
det er en rekke personer i yrkesaktiv alder som ikke er sysselsatte,
eller som jobber mindre enn de selv ønsker. En betydelig andel av
disse er allikevel sikret inntekt gjennom en rekke velferdsordninger. Flertallet er
bekymret for at dette bidrar til å redusere arbeidsstyrken og produktiviteten
i økonomien, noe som svekker både privat velferd og offentlige budsjett.
Flertallet ser at noen grupper
har svak tilknytning til arbeidslivet. Det er en rekke tiltak på plass
for å hjelpe den enkelte som er i slike grupper. Det er en tydelig
trend med økt bruk av tiltaksplasser. Samtidig ser man også at en
rekke av dem som er i tiltakssystemet i for stor grad går mellom
ulike tiltak, istedenfor å komme i ordinære stillinger. Tiltakssystemet
er stort og omfattende. Allikevel er tiltakssystemet ikke i stand til
å oppnå så gode resultater som ønskelig. Flertallet mener
at det bør sees proaktivt på endringer i tiltakssystemet, i den
hensikt å få bedre måloppnåelse.
Flertallet peker på
at utenforskapet er en av de største utfordringene det norske samfunnet
står overfor. Altfor mange unge, innvandrere og personer med nedsatt
arbeidsevne eller nedsatt funksjonsevne, får ikke muligheten til
å kunne forsørge seg selv. Flere må derfor, etter flertallets mening,
både gis incentiver til å forsørge seg selv og få nødvendig arbeidsrettet
oppfølging. Samfunnets fremtidige bærekraft tilsier også at vi trenger
flere i jobb og færre på uføretrygd. Disse utfordringer må derfor
møtes med en aktiv arbeidsmarkeds- og arbeidsinkluderingspolitikk
med hovedvekt på individualisering av arbeidsrettede tilbud og større
vekt på å senke terskelen inn i arbeidslivet.Flertallet viser
til høringsinnspillene og konstaterer at disse mener regjeringen
gir en riktig virkelighetsbeskrivelse av hvilke individer og grupper som
sliter med å få innpass på arbeidsmarkedet. Proposisjonen lanserer
en rekke nye forslag som for eksempel sammenslåinger av arbeidsmarkedstiltak
og nye lønnstilskuddsordninger. Flertallet er tilfreds
med dette, og peker på at det er viktig å dimensjonere virkemidlene
på en best mulig måte. Flertallet forutsetter at
departementet går i aktiv dialog med brukerorganisasjoner, fagorganisasjoner
på feltet, partene i arbeidslivet og arbeids- og velferdsetaten
for å sikre at riktig tilbud i større grad enn i dag gis til riktige
personer i rett tid.
Flertallet mener at forslagene
vil bidra til at flere kommer i jobb. Det er viktig at disse konkretiseres
på en slik måte at man sikrer både kvalitet, mangfold og riktig
dimensjonering av de ulike virkemidlene, basert på brukergruppenes
behov.
Flertallet viser til budsjettavtalen
for 2015 der regjeringen fikk i oppdrag å utarbeide statistikk over
ventetid for å komme inn på arbeidsmarkedstiltak, og understreker
viktigheten av dette for å lykkes med tidligst mulig innsats.
Flertallet ber regjeringen sikre
en opptrapping av antall tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne
for å møte behovene denne gruppen har.
Flertallet mener varig
tilrettelagt arbeid (VTA) er særlig viktig for utviklingshemmede. VTA
gir meningsfylt arbeid til personer som ellers har liten mulighet
til å komme inn i arbeidslivet på normale lønns- og arbeidsbetingelser.
Flertallet viser til at antall
VTA-plasser har økt jevnt de siste ti årene, og at i vedtatt statsbudsjett
for 2015 ble antall plasser økt med ytterligere 200 VTA-plasser. Flertallet viser
til at VTA fra 2013 nå er finansiert på en egen budsjettpost, noe
som gir større forutsigbarhet for dem som trenger varig tilrettelegging.
Flertallet deler regjeringens
syn på at bruken av lønnstilskudd av midlertidig art vil kunne fungere
som inngangsport til ansettelse, og vil også bidra til reduksjon
av arbeidsgivers risiko for å ansette utradisjonelt. Flertallet er
opptatt av at slike tilskudd overfor personer med store bistandsbehov,
som for eksempel personer med psykiske lidelser og rusproblemer
og som har ventet lenge på Nav-tilbud, skal ha best mulig effekt.
Det vises her til gode erfaringer fra NHO-systemet med «Ringer i
Vannet» og lignende prosjekt blant arbeidsgivere knyttet til for
eksempel Virke. Gjennom slike pakkeforløp gis arbeidsgiverne økt
trygghet for ansettelse.
Flertallet legger til grunn at
man ytterligere må forsterke arbeidsinkluderingsinnsatsen mot ordinært
arbeidsliv, og vil peke på at tiltaksleverandører i langt større
grad enn tidligere må jobbe på denne måten. Flertallet mener
dette perspektivet må styrkes, og deler regjeringens vektlegging
av dette. Samtidig utelukker ikke flertallet at noen
kan ha behov for et skjermet arbeidstilbud i en innledende fase,
og det utelukker heller ikke at noen i større grad trenger konkrete
utdanningsmuligheter for å få jobb.
Flertallet mener tidsubestemte
lønnstilskudd (TULT) bør brukes i noe større grad, for å øke yrkesdeltakelsen
til personer som av ulike årsaker ikke kan yte fullt, men likevel
ha mye å bidra med i arbeidslivet. Flertallet har
merket seg at regjeringen foreslår å slå sammen TULT med tiltaket
tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift (TIA). Flertallet er
tilfreds med at dette sikrer en ny varig lønnstilskuddsordning.
Flertallet er opptatt av at det
utvikles klare administrative og faglige kriterier for bruken av dette
tilskuddet. Det er ikke flertallets intensjon å bidra
til konkurransevridning og fortrengning av ordinær arbeidskraft. Flertallet viser til
at erfaringer fra Norge og også fra andre land viser at fornuftig
bruk av dette virkemiddelet kan bidra til å få flere i jobb.
Flertallet støtter
sammenslåing av Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) og Kvalifisering
i arbeidsmarkedsbedrift (KIA) til et nytt arbeidsforberedende tiltak,
og mener proposisjonen gir gode beskrivelser av dette tiltaket som vil
være et kjernetiltak for personer med nedsatt arbeidsevne. Flertallet mener
dette sammenslåtte tiltaket møter behovene for et mer sømløst attføringsløp
for deltakerne i tett kontakt med ordinært arbeidsliv, slik både
fagfeltet og Stortinget lenge har vært opptatt av. Flertallet legger
til grunn at tiltaket styrkes både faglig og ressursmessig, samtidig
som det legges opp til en fornuftig avgrensning av tiltakslengden
for å motvirke innlåsingseffekter. Flertallet er opptatt
av at kompetansen overfor brukere med mer sammensatte behov må forbedres
ytterligere for å få sårbare grupper i jobb.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen særlig prioritere
økning av plasser til det nye sammenslåtte tiltaket Arbeidsforberedende
trening (AFT).»
Flertallet viser til
at de allerede sammenslåtte anbudstiltakene oppfølging og avklaring
fra 1. januar 2015 vil kunne gi positive effekter slik at flere
kommer ut i arbeid. Flertallet forutsetter at Nav
gjennomfører anbudene med vekt på kvalitet og kvalitetssikring,
balanse i kontraktene og at personer med nedsatt arbeidsevne blir tatt
hensyn til i anbudsrundene. Økt vekt på resultater for overgang
til jobb er dessuten avgjørende for å lykkes.
Flertallet er videre opptatt
av løpende innovasjon i gjennomføringen av anbudene for sårbare
grupper, og ber regjeringen om å følge opp Arbeids- og velferdsdirektoratet
nøye for å ivareta dette.
Flertallet støtter
regjeringens ønske om å stille klarere kvalitets- og resultatkrav
til leverandørene av arbeidsmarkedstiltak. Flertallet deler
derfor vektleggingen av både økt resultatgrad og effektivisering
i både Nav-systemet og i attføringsprosessene. Evalueringer har vist
at kvaliteten på attføringsarbeid har økt med innføring av kvalitetssikringssystemer
på feltet, og flertallet forventer at dette fokuset
opprettholdes, men at nye aktører gis mulighet til å etablere seg.
Flertallet mener at omleggingene
av en rekke av arbeidsmarkedstiltakene vil gi viktige bidrag til
flere, og bidra til økt gjennomstrømming og økt overgang til arbeid.
Flertallet er opptatt av at regjeringen
sammen med partene i arbeidslivet, Nav og tiltaksarrangørene følger
utviklingen i arbeidslivet nøye slik at antall plasser er i tråd
med behovet. Flertallet forventer at regjeringen
opprettholder god effektivitet i tiltaksgjennomføringen i årene fremover.
Det er også dokumentert at Nav har hatt utfordringer med å gjennomføre
gode nok arbeidsevnevurderinger. Det er etter flertallets mening
helt avgjørende at denne inngangsporten til tiltakssystemet fungerer
optimalt.
Flertallet viser til
at flere kommuner og attføringsbedrifter har pekt på at dersom anbud blir
for store i geografiske områder, kan deler av en region miste muligheten
til å ha lokale tiltaksplasser. Flertallet ber regjeringen
på denne bakgrunn bidra til at det i anbudene er mulig å tilby tiltaksplasser
uten for store reiseavstander for den enkelte bruker.
Flertallet er også opptatt av
tiltak som kan bedre de ideelle tjenesteleverandørenes rammebetingelser
i anbudskonkurranser.
Flertallet ber regjeringen utvikle
og konkretisere forslagene i proposisjonen i tett og bred dialog
med partene i arbeidslivet, funksjonshemmedes organisasjoner og
fagorganisasjonene på feltet.
Flertallet viser til
produktivitetskommisjonens rapport «Produktivitet – grunnlag for
vekst og velferd, NOU 2015:1». I rapporten gjøres det rede for hvordan
regulering av arbeidstid varierer mellom ulike deler av arbeidsmarkedet,
og at bruken av unntak fra reguleringene er stort. Det vises også
til at ulike arbeidstakergrupper synes å ha ulike preferanser om
arbeidstidsordninger. Som en følge av dette blir det ofte avtalt
alternative arbeidstidsordninger lokalt. Kommisjonen mener dette
sikrer fleksibilitet og hensyntagen til lokale forhold. Videre viser
kommisjonen til at det er forholdsvis mange søknader om lokale unntak,
og at det er et byråkratisk system for å behandle søknadene. Flertallet har
merket seg at Kommisjonen mener at de foreslåtte endringer i Prop.
48 L (2014–2015) vil gi større fleksibilitet og i mange tilfelle
høyere produktivitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener arbeid er grunnlag for velferd, både
for individer og samfunn. Det gir enkeltmennesker et selvstendig økonomisk
livsgrunnlag og muligheter til selvrealisering og sosial inkludering.
Høy sysselsetting motvirker fattigdom, utjevner økonomiske og sosiale
forskjeller og fremmer likestilling mellom kvinner og menn. Deltakelse
i arbeidslivet gir medbestemmelse og spredning av makt. Videre er
høy sysselsetting nødvendig for å kunne opprettholde og videreutvikle
den norske velferdsmodellen. Høy sysselsetting ligger til grunn
for utformingen av den økonomiske politikken, det inntektspolitiske
samarbeidet, arbeids- og velferdspolitikken og arbeidet for et inkluderende
arbeidsliv. Hovedmålet for disse medlemmers politikk
er derfor arbeid for alle og en rettferdig fordeling av goder og
byrder. Hovedregelen skal være faste ansettelser, og målet er at
alle som ønsker det skal arbeide i hel stilling.
Mange ønsker arbeid uten å få dette. Det kan
ha sammenheng med forhold knyttet til den enkelte som manglende
kvalifikasjoner, for lav produktivitet eller behov for tilrettelegging
som følge av helsemessige eller sosiale problemer. En er også avhengig
av et arbeidsliv som er villig til å ansette personer med usikker
eller nedsatt arbeidsevne.
Derfor er disse medlemmer opptatt
av å føre en omfattende og aktiv arbeids- og velferdspolitikk for
å møte utfordringene. De offentlige velferdsordningene gir innbyggerne
trygghet og utjevner økonomiske forskjeller. Den aktive arbeidsmarkedspolitikken
legger til rette for at flere kommer i arbeid og motvirker utstøting
fra arbeidslivet. I dette ligger også tilrettelegging for dem som
av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet på ordinære vilkår.
Et godt arbeidsliv er viktig for å sikre at
folk ikke blir syke av jobben og faller ut av arbeidslivet, og for
å skape rom for personer som sliter med å komme inn. Også personer
med nedsatt arbeidsevne skal kunne delta i arbeidslivet. Arbeid
er i mange tilfeller helsebringende, og kan derfor være en viktig
del av en helsebringende behandling. Likevel vil ikke dette gjelde
for alle. Noen har helseproblemer som setter permanente begrensninger
for muligheten til å delta i arbeid. Arbeidslivet kan heller ikke
alltid tilby en tilrettelagt jobb.
Disse medlemmer vil understreke
at vårt velferdssamfunn består av både rettigheter og plikter. Mange
som står utenfor arbeidslivet, særlig de med nedsatt arbeidsevne,
trenger tilbud om tiltak og veiledning. Samtidig krever veien tilbake
til jobb egeninnsats og medvirkning fra den enkelte.
Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs. Grunnlaget
for velferden legges gjennom befolkningens arbeid, og det må derfor
legges til rette for høy yrkesdeltakelse. Bærekraften i de fellesfinansierte
velferdsordningene avhenger av at vi lykkes med arbeidslinja. Det
vil bli enda tydeligere etter hvert som befolkningen eldes.
Disse medlemmer viser
til at i regjeringen Stoltenberg IIs Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen
2013, er det gjort beregninger for hva som skal til for å kunne
videreføre dagens velferdsordninger de neste femti årene. Disse
beregningene viser at en slik videreføring ikke dekkes av vekst
i skatteinntekter eller avkastning av pensjonsfondet. Flere i arbeid
vil redusere inndekningsbehovet i offentlige finanser. Et høyt arbeidstilbud
og høy sysselsetting er en avgjørende forutsetning for å kunne videreføre
og videreutvikle godt utbygde velferdsordninger. Økt yrkesdeltakelse
også blant personer med nedsatt arbeidsevne er dessuten avgjørende
for å sikre at velferdsytelsene er økonomisk bærekraftige.
I de senere årene er det vedtatt og iverksatt
en rekke sentrale reformer og tiltak for å støtte opp om arbeidslinja
og målet om arbeid for alle. Det gjelder blant annet Nav-reformen,
innføring av ny alderspensjon, ny uføretrygd, forsterket IA-avtale
og innføring av flere nye tiltak og virkemidler i arbeids- og velferdsforvaltningen, som
for eksempel Jobbstrategien for personer med nedsatt arbeidsevne. Disse
medlemmer forventer at disse reformene og tiltakene over
tid vil bidra til at den samlede arbeidsinnsatsen øker ytterligere.
En aktiv politikk for høy yrkesdeltakelse handler om
innsats for å heve kompetansen og kvalifikasjonene til befolkningen,
mobilisere arbeidskraften og bidra til et inkluderende arbeidsliv. Det
skal legges til rette for at alle som ønsker det, kan komme i arbeid,
gjennom utdanning, opplæring og aktiv arbeidsinkluderingspolitikk. Disse
medlemmer mener det er viktig med fokus på den delen av
den aktive arbeidsmarkedspolitikken som er rettet mot mottakere
av helserelaterte ytelser og utsatte unge. Det var viktig for regjeringen
Stoltenberg II, og disse medlemmer registrerer at
dette er utfordringer regjeringen Solberg også sier de ønsker å
møte.
Et arbeidsliv i endring, med omstillinger og
flyt av arbeidskraft og tjenester og høye krav til effektivitet
i arbeidslivet, er trekk som kan gjøre det utfordrende i årene fremover
å oppnå høy yrkesdeltakelse blant utsatte grupper. Det tilsier fortsatt
behov for forsterket innsats for å sikre økt yrkesdeltakelse for
grupper som i dag ikke deltar i arbeidslivet, eller som står i fare
for å falle ut. Med utgangspunkt i den norske modellen vil disse
medlemmer legge til rette for et arbeidsliv der flere kan
delta, fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene og bidra
til en mer rettferdig fordeling. Et arbeidsmiljø som er blant de
beste i verden, er et viktig bidrag til god helse, arbeidsevne og
inkludering. IA-samarbeidet spiller en viktig rolle her.
Gjennomgangen av meldingsdelen i
Prop. 39 L (2014–2015) viser at sysselsettingen er høy, men at enkelte
grupper har problemer med å få fotfeste i arbeidslivet. Disse
medlemmer mener Norge bør og kan bli enda bedre til å bruke
de ressursene som personer i yrkesaktiv alder har. Målet må være
å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner
og leve gode og meningsfulle liv.
Målet med de offentlige trygde- og stønadsordningene
er å gi økonomisk trygghet, utjevne inntekt og bidra til selvhjelp.
Samfunnet skal ta vare på dem som av ulike grunner ikke kan delta i
arbeidslivet. Samtidig er det en utfordring at mange i yrkesaktiv
alder er utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser,
til tross for den generelt høye sysselsettingen og deres ønske om å
bidra. Det er disse medlemmers mål at personer med
nedsatt arbeidsevne i større grad enn i dag skal kunne delta i arbeidslivet.
I den sammenheng viser disse medlemmer til sitt Representantforslag
73 S (2013–2014) om strategi for betre arbeidsmoglegheiter for menneske
med nedsett arbeidsevne.
Disse medlemmer viser til at
den norske arbeidslivsmodellen har gitt gode resultater. Omstillingsevnen
er god og arbeidsmarkedssituasjonen er bra for det store flertallet
i Norge. Den samlede arbeidsinnsatsen i Norge trekkes opp av en
høy sysselsetting, både vurdert i en historisk sammenheng og sammenliknet
med andre land. Samtidig er den gjennomsnittlige arbeidstiden relativt
lav, og de sysselsatte jobber færre timer enn i mange andre land.
Produktiviteten er imidlertid høy, slik at norsk verdiskaping og
velferd er blant de høyeste i verden. Dette er et resultat av samspillet
mellom politikk på mange områder og et velorganisert arbeidsliv.
I tillegg har arbeids- og velferdspolitikken bidratt til de gode
resultatene. Høy produktivitet og omstillinger kan samtidig gjøre
det utfordrende med jobbfastholdelse og inkludering av personer
med helseproblemer.
En viktig utfordring fremover er at flere personer med
funksjonshemminger eller helseproblemer får tatt i bruk sin arbeidsevne.
Flere kunne deltatt i arbeidslivet, eller deltatt mer enn de gjør
i dag, dersom mer hadde vært gjort for å tilrettelegge for deltakelse
i arbeidslivet. Flere forhold tilsier at det fremover er behov for
flere eller sterkere virkemidler rettet mer direkte inn mot arbeidslivet.
Disse medlemmer viser
til at regjeringen Solberg trakk tilbake Meld. St. 46 (2012–2013) Flere
i arbeid. Disse medlemmer stiller seg undrende til
begrunnelsen for å trekke nevnte melding tilbake, som skulle være
å levere en tilsvarende melding innen kort tid, bare mer ambisiøs
og med flere konkrete tiltak. Det har tatt mer enn ett år for regjeringen
å levere en melding om arbeidsmarkedspolitikken, og disse medlemmer er
ikke imponert over ambisjonsnivået i Prop. 39 L (2014–2015) fra
regjeringen Solberg.
Disse medlemmer vil poengtere
at arbeidsmarkedspolitikken er et så viktig felt at det fortjener
en bred og selvstendig gjennomgang. Det er derfor uheldig og kritikkverdig
at en slik melding blir slått sammen med den kanskje mest omtalte
og betydningsfulle arbeidslivssaken i 2015 – endringene i arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer sier
seg enig med regjeringen i at tiltak som gjennomføres på ordinære
arbeidsplasser, har bedre effekt på overgang til arbeid enn tiltak
som foregår i skjermede virksomheter. Dette var også et sentralt
element i Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid, fra regjeringen
Stoltenberg II. Disse medlemmer ønsker at arbeidsmarkedstiltakene
som benyttes for å fremme overgangen til jobb blant personer med
nedsatt arbeidsevne, i økende grad skal bruke det ordinære arbeidslivet
som tiltaksarena. Dette bør blant annet skje gjennom å utvikle bedre
oppfølgingstjenester og ved at godkjente tiltaksarrangører i større
grad enn i dag bruker ordinært arbeidsliv som tiltaksarena. Disse medlemmer viser
til gode erfaringer med bruk av lønnstilskudd, og er med noen forbehold
positive til å utvide slike ordninger, særlig for å sikre bedre
jobbmuligheter for personer som er tilstått en gradert uføreytelse,
og som ikke får en deltidsjobb uten en eller annen form for bistand. Forsøksordningen
TULT har vært evaluert to ganger; ingen av evalueringene sier at
varig lønnstilskudd gir deltakerne ordinært arbeid, men det kan
forhindre eller utsette 100 pst. uføretrygd.
For at tiltak som inneholder lønnstilskudd ikke skal
bli misbrukt, vil disse medlemmer poengtere behovet
for et velfungerende Nav som har mulighet til å føre kontroll, bistå
og følge opp. Disse medlemmer mener videre det er behov
for en gjennomgang av bruken av lønnstilskudd før ordningen utvides
slik departementet foreslår. Det er blant annet behov for en gjennomgang
av hvilken risiko arbeidsgiver skal vernes mot, særlig i lys av
den nye uføretrygden: hvordan skal arbeidstakere med gradert ytelse benytte
muligheten for ekstra innsats uten at uføregrad endres, når de er
i en lønnstilskuddsstilling?
Erfaringene fra Sverige, som viser at det også
er behov for en diskusjon om bruk av midlertidighet i kombinasjon
med lønnstilskudd, kan medføre at vi får en ny gruppe som utsettes
for sosial dumping – altså personer med nedsatt arbeidsevne. Det
må videre unngås at de som går på tidsubestemt lønnstilskudd havner
i en evig runddans av tiltak. Det må også unngås at bedrifter og
bransjer gjør seg avhengige av arbeidskraft basert på lønnstilskudd,
slik en har sett eksempler på i blant annet Sverige.
Disse medlemmer er ikke enig
med regjeringen i at å øke adgangen til midlertidige ansettelser
vil senke terskelen inn i arbeidslivet og derfor bør være et viktig
ledd i strategien med å bruke ordinært arbeidsliv som tiltaksarena.
Tiltaket gjør det ikke lettere å komme inn i arbeidslivet, men lettere
å bli skjøvet ut av det. Dette har disse medlemmer redegjort
for under merknader til proposisjonsdelen.
Disse medlemmer mener
dagens tiltaksstruktur for personer med nedsatt arbeidsevne er omfattende
og komplisert. Disse medlemme er derfor positive
til at regjeringen Solberg har videreført regjeringen Stoltenberg
II sin ambisjon om å sette i gang forsøk og gjennomgå regelverket
for å forenkle og gjøre tiltakene bedre.
Meldingen fra regjeringen varsler endringer
i tiltaksstrukturen. Fremtidens sektor av forhåndsgodkjente tiltaksarrangører
vil ikke lenger bestå av 6 tiltak, men av 2: VTA og AFT. Disse medlemmer savner
en klarere begrunnelse og grundigere drøfting for hvorfor man har
valgt å legge ned KIA og TIA. Førstnevnte tiltak har for eksempel
vært viktig for blant annet frafallselever. Det er viktig for disse
medlemmer at mulighetene for et fagopplæringsløp også kan
ivaretas innenfor rammene av det nye AFT-tiltaket.
Disse medlemmer ser likevel positive
elementer i det nye tiltaket AFT. Det er bra med helhetlige tiltak
som gjør at tiltaksdeltakere slipper ventetid i en tiltakskjede. Disse
medlemmer mener det bør være en mulighet for å utvide tiltakets
varighet utover 2 år, da dette kan være for kort tid for personer
som står langt fra arbeidsmarkedet.
Dersom ikke AFT-tiltaket blir satset tilstrekkelig på,
frykter disse medlemmer at sektoren av forhåndsgodkjente
tiltaksarrangører kan bli varig svekket. Det er uheldig for de personene som
står et stykke fra arbeidslivet. Det er viktig å ha gode tilbud
for personer med omfattende bistandsbehov, men som likevel kan komme tilbake
i jobb. Dette er gjerne personer med sammensatte lidelser og/eller
rusvansker, og som kan ha ventet lenge på arbeidsrettede tilbud. Disse
har behov for et tilbud som inneholder motivasjon for jobb, kartlegging
av kompetanse, trening og ikke minst etter hvert kopling opp mot næringslivet.
Det nærmeste for disse målgruppene vil da bli det nye AFT-tiltaket.
Det er viktig for disse medlemmer å gjøre dette til
et aktivt arbeidsinkluderende tiltak, og det er avgjørende at dette
tiltaket blir prioritert og at tiltaksnivået økes.
Disse medlemmer vil understreke
at tiltaksdeltakere i arbeidstrening bør være ansatt hos tiltaksarrangør,
etter samme regler som i dag for KIA-deltakere. Tiltaket bør være
så nært opp mot et ordinært arbeidsmiljø som mulig, og arbeidsvilkårene
bør gjenspeile dette. Et nytt tiltak bør derfor inneholde samme
ansettelsesform som i dagens KIA, og de tiltaksansatte bør motta lønn.
I det videre arbeidet med tiltaksstrukturen
er det avgjørende å unngå en ytterligere fragmentering av attføringsprosessen,
som går utover deltakernes behov for sømløse tiltaksløp. Særlig
ved økt bruk av anbud er dette en utfordring fordi deltakerne risikerer
både å få avbrudd i tiltaksløpene mellom ulike tiltak og mellom
ulike leverandører som har vunnet anbudene. Regjeringen må sørge
for at deltakerne ikke blir en kasteball mellom Nav og de ulike
leverandørene av attføringstjenester.
Disse medlemmer vil understreke
sin motstand mot den sammenslåing og konkurranseutsetting som regjeringen
nå har gjennomført ved forskriftsendring. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til Stortingets behandling av Representantforslag
76 S (2013–2014) fra stortingsrepresentant Karin Andersen om å stoppe
økt kommersialisering av arbeidsrettede tiltak for å sikre best
mulig kvalitet og resultater i Nav og Stortingets behandling av
dette, jf. Innst. 51 S (2014–2015).
I en situasjon hvor avklarings- og oppfølgingstiltak
settes ut på anbud, er det viktig at Nav gis føringer slik at mindre
bedrifter som har hatt disse tiltakene tidligere, ikke blir avskåret
fra å besvare anbud i sitt distrikt. Ofte kan det være de mindre
bedriftene som leverer best resultat. Det er viktig for disse
medlemmer at personer i målgruppene, uavhengig av bosted,
må få et tilbud i rimelig reiseavstand.
Disse medlemmer viser til at
FFO i sine høringsinnspill etterlyste at regjeringen innfører en
fast praksis om å drøfte med funksjonshemmedes organisasjoner sentrale
endringer og forslag for å få flere funksjonshemmede inn i arbeid. Disse
medlemmer mener at et slikt samarbeid er avgjørende for
å lykkes med målet om å få flere funksjonshemmede i arbeid.
Disse medlemmer støtter
ikke regjeringens forslag om å vurdere en kommunal forankring for
skjermet sektor. Målgruppene for tiltakene i skjermet sektor er
de som står aller lengst fra arbeidsmarkedet. I tiltaket Varig tilrettelagt
arbeid (VTA) finner man mange personer med utviklingshemming, mens
det fremtidige tiltaket Arbeidsforberedende tiltak er for dem som trenger
betydelig bistand for å få seg jobb i det ordinære arbeidsliv. Disse
medlemmer mener disse tiltakene må forbli en del av den
statlige arbeidsmarkedspolitikken, dels for å sikre et likeverdig
arbeidsmarkedstilbud til sårbare grupper, dels for å unngå økt usikkerhet
rundt finansieringen av tiltakene.
Disse medlemmer mener at regjeringen
må påse at det kommer på plass en forpliktende opptrappingsplan
for antallet VTA-plasser, slik at det store udekkede behovet, som
er dokumentert gjennom AFI-rapport 2012/14 «Behovet for varig tilrettelagt
arbeid», blir innfridd.
Bevilgninger til attføringssektoren
hører inn under fremleggelsen av de årlige statsbudsjettene. Likevel
burde en slik melding som regjeringen nå har levert, inneholde noen
strategiske vurderinger om dimensjonering mellom de ulike typer
tiltak og innsatsmetoder for å få flere med nedsatt arbeidsevne
i jobb. Disse medlemmer mener regjeringen ved å utelate
slike vurderinger skaper usikkerhet om hvordan feltet vil se ut
i fremtiden, og om det er regjering og storting som skal definere
dette, eller om det skal overlates til Nav og markedet.
Utfordringene på arbeidsmarkedet når det gjelder
personer med nedsatt arbeidsevne, kan ikke løses bare gjennom å
endre strukturer og sammensetning av tiltak. Derfor setter disse medlemmer spørsmålstegn
ved regjeringens ambisjonsnivå. Det blir ikke lagt opp til å øke tiltaksnivået,
men det skal satses på ordinært arbeidsliv og lønnstilskudd. Når
noe skal satses på uten å heve nivået, betyr det gjerne at noe annet skal
prioriteres ned. Dette er det ikke redegjort for i meldingen. Disse
medlemmer merker seg at regjeringen etter avtalen med støttepartiene
i Stortinget lover å snu sin negative trend med svake ambisjoner
for tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne. I henhold
til avtalen lover de å gjennomføre en opptrapping av antall tiltaksplasser. Disse
medlemmer støtter dette. Disse medlemmer mener
at de arbeidsrettede tiltakene er sentrale virkemidler i arbeidet
for at flest mulig skal komme i arbeid, og for å hindre utstøting
fra arbeidslivet. Over 200 000 personer mottar arbeidsavklaringspenger
i dag. Nav vurderer at om lag 120 000 av disse har behov for tiltaksplasser.
Dette dokumenterer behovet for et økt tiltaksnivå, og disse medlemmer vil
følge nøye med på regjeringens årlige budsjetter for å identifisere
regjeringens faktiske ambisjon på dette området.
Disse medlemmer vil også påpeke
at mange av tiltakene som er beskrevet, først og fremst vil gagne
de som har kortest vei å gå for å komme i arbeid, og mener derfor
at regjeringen må sørge for at tiltakene ikke går på bekostning
av de gruppene som står lengst fra arbeidslivet.
Disse medlemmer viser
til at regjeringen ønsker å utvikle et beslutningsstøttesystem for
sykmeldere og innføre veiledende, normerte sykmeldingsperioder.
Målet er ifølge regjeringen å utvikle mer likebehandling i sykmeldingsprosessen. Disse
medlemmer er uenig med regjeringen i denne vurderingen.
Normerte sykmeldinger vil etter disse medlemmers syn ikke
bidra til mer riktig sykmeldingspraksis. Dette fordi utgangspunktet
for å lykkes er troen på at pasienter skal reagere likt på samme
tilstand, noe som ikke er virkeligheten. Disse medlemmer viser
til at erfaring tyder på at det er svært ulikt hva slags diagnose
som faktisk blir formell sykmeldingsdiagnose. Mange pasienter har
sammensatte problemstillinger, flere sykdommer, og hva som blir
hoveddiagnose, viser seg å variere sterkt.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II i IA-avtalen av 2010 innførte faglige
veiledere for sykmeldere, der nettopp diagnose og vanlig sykmeldingsløp
ble anbefalt. Disse medlemmer peker på at denne ordningen
er en veiledende hjelp for sykmeldingspraksis.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen ønsker å gjennomføre et forsøk med en ny medisinsk
vurdering etter seks måneders sykmelding. Dette systemet vil skape
mer byråkrati i helsevesenet, skape lengre helsekøer og viser liten
tillit til legenes faglige vurderinger.
Disse medlemmer er opptatt av
et godt samarbeid med partene i arbeidslivet. I IA-avtalen som regjeringen
og hovedorganisasjonene i arbeidslivet underskrev 4. mars 2014,
står det følgende, sitat:
«Regjeringen vil ikke foreslå endringer i sykelønnsordningen
i avtaleperioden, verken for arbeidstakere eller for arbeidsgivere,
med mindre partene er enige om dette.»
Disse medlemmer merker seg at
regjeringens håndtering av IA-avtalen har avstedkommet flere problemer.
Arbeids- og sosialdepartementet ble høsten 2014 nødt til å trekke
tilbake et rundskriv til folketrygdloven, som i utgangspunktet ville
føre til at arbeidsgiverne fikk økte sykelønnsutgifter, i strid
med IA-avtalen. Hverken partene i arbeidslivet eller Stortinget ble
informert om endringene som ble forsøkt gjort, som ifølge KS ville
påføre kommunene 50–60 mill. kroner ekstra i årlige utgifter.
Likeledes påpeker disse medlemmer at regjeringen,
i sitt forslag til statsbudsjett for 2014, foreslo å heve inntektskravet
for å få sykepenger fra 44 000 kroner til 88 000 kroner i året,
noe som ville ramme 100 000 deltidsarbeidende. Forslaget om å heve
inntektsgrensen fra 0,5 til 1 G ble senere trukket av regjeringen
fordi det åpenbart strider mot IA-avtalen partene i arbeidslivet
signerte noen måneder tidligere.
Det er en utfordring at mange i yrkesaktiv
alder er utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser.
For at flere skal få bruke sine arbeidsevner i arbeidslivet er det
nødvendig med bedre arbeidsmuligheter for personer med nedsatt arbeidsevne. Disse
medlemmer kan ikke se at forslagene fra Representantforslag
73 S (2013–2014) – om strategi for betre arbeidsmoglegheiter for
menneske med nedsett arbeidsevne, er fulgt opp i nevneverdig grad
av regjeringen. Dette blir ikke inndekt av det ensidige fokuset
på lønnstilskudd og midlertidige ansettelser som regjeringen har
som sine viktigste tiltak. Disse medlemmer ber derfor
regjeringen på nytt vurdere forslagene fra nevnte representantforslag.
Det er videre viktig å sette inn tiltak som
hindrer uførhet der det er mulig. Virkemiddelapparatet som settes
inn må stimulere særlig ungdom til utdanning. I dag hindres mange
fra å bruke etablerte virkemidler for å få gjennomført et utdanningsløp,
jf. NOVA-rapport 8/14 «Hjelp eller barrierer». Disse medlemmer mener regjeringen
må vurdere om den såkalte 26-årsregelen bør oppheves, og i forbindelse
med evalueringen av arbeidsavklaringspenger, se om det er mulig
å utvide varigheten for innvilgelse av AAP for utdanninger av lengre
varighet.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til gjennomgangen av arbeidsmarknaden og trygdeytingar i kapittel
2 i Prop. 39 L (2014–2015). Framstillinga i kapittel 2.3 av sysselsettingssituasjonen
i Noreg er at denne er gjennomgåande god sjølv om sysselsettingsandelen for
personar mellom 15 og 74 år har vore fallande etter 2008. Auka sysselsetting
i dei eldste aldersgruppene motverkar denne utviklinga. Denne
medlemen viser vidare til kapittel 2.4 der det kjem fram
at innvandring forklarar nær 90 pst. av befolkningsveksten i aldersgruppa
16–66 år etter 2004. Vidare at innvandrarar og personar på korttidsopphald
står bak nesten 70 pst. av sysselsettingsveksten etter 2004.
Denne medlemen vil trekkja fram
det positive i at sysselsettinga i befolkninga eksklusive innvandrarar
er høg. Denne medlemen viser til at høg sysselsettingsgrad
og høg gjennomsnittleg arbeidstid per person i yrkesaktiv alder
er ein føresetnad for finansieringa av universelle rettar ytt av
det offentlege. Kvar einskild vil gjennom deltaking i arbeidslivet
yta sin skjerv til finansieringa av fellesskapet.
Denne medlemen meiner like fullt
meldingsdelen underkommuniserer alvoret i den klårt viktigaste utfordringa
for finansieringa av våre universelle velferdsordningar: fallande
sysselsettingsgrad og lågare gjennomsnittleg arbeidstid per person
i yrkesaktiv alder som følgje av innvandring.
Denne medlemen meiner dei negative
økonomiske konsekvensane for finansieringa av våre universelle velferdsytingar
som følgje av innvandring, ikkje blir presentert godt nok i meldingsdelen.
Innvandring kan delast i to: innvandring frå Det europeiske økonomiske
samarbeidsområdet (EØS) og anna innvandring. Med unntak av innvandring
frå Norden og einskildland i Vest-Europa, medfører innvandring ei
gjennomsnittleg lågare sysselsetting i Noreg. Svakast sysselsettingstal
har ein for innvandrarar frå verdsdelane Afrika og Asia.
Denne medlemen understreker alvoret
i at ein i ein periode med høg befolkningsvekst i Noreg, som fyrst
og fremst er drive av innvandring og der innvandrarar gjennomgåande
har lågare sysselsettingsgrad, blir framtidige utfordringar knytt
til finansiering av trygdeytingar utsett og forsterka. Denne
medlemen slår fast at det berre gjer vondt til verre dersom
ein prøver å løysa framtidige utfordringar knytt til finansiering
av våre felles velferdsordningar med innvandring – som følgje av
fallande sysselsetting frå auka innvandrardel i befolkninga. Framfor
å satsa på innvandring for å løysa oppgåvene våre, meiner denne
medlemen at Noreg må prioritera å få endå fleire av landets
eigne innbyggjarar i arbeid. For å få til dette må eksisterande
arbeidskraft odlast og skulerast samstundes som det må leggjast
til rette for at flest mogleg av landets innbyggjarar skal kunne
ta del i det norske arbeidslivet på norske løns- og arbeidsvilkår.
Dette er ei formidabel politisk oppgåve som denne medlemen vil
prioritera høgt.
Denne medlemen viser til at i
dei bransjane der innslaget av utanlandsk arbeidskraft er størst, aukar
avstanden i løns- og arbeidsvilkår i negativ forstand til andre
bransjar. Dette reduserer ungdomar si interesse for fagutdanning
og arbeid i desse bransjane. Problemet er størst i privat sektor
der språket ikkje er eit vern mot konkurranse frå utanlandsk arbeidskraft,
slik det gjerne vil vera for tilsette innan deler av privat sektor
og i store deler av offentleg sektor. Dess fleire EØS-innvandrarar
som kjem til Noreg, dess vanskelegare blir det vidare å sysselsetta
folk med delvis arbeidsevne, og eksempelvis innvandrarar frå land
i Asia og Afrika som har fått opphald i Noreg på humanitært grunnlag
og som stiller svakare på arbeidsmarknaden. For stadig fleire blir
difor alternativet trygdeytingar.
Denne medlemen viser
til at omfanget av utanlandsk arbeidskraft i Noreg dei siste åra
har auka kraftig som følgje av at Noreg er ein del av Den europeiske
unions (EUs) felles arbeidsmarknad gjennom EØS-avtalen. Til liks
med EU er òg fri rørsle av varer, personar, tenester og kapital
pilarane i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Norske
løns- og arbeidsvilkår blir svekka både som ein direkte konsekvens
av EØS-avtalen gjennom regelverksutforming i EU som seinare har
blitt innlemma i norsk lov, og fordi stadig fleire yrkesgrupper opplever
press på løns- og arbeidsvilkåra som følgje av det særs store omfanget
av utanlandsk arbeidskraft frå land der løns- og kostnadsnivået er
mykje lågare enn i Noreg.
Denne medlemen viser til at EØS-innvandring
utfordrar lønsdanninga i Noreg, spesielt i yrke der ein ikkje treng
å meistre norsk som arbeidsspråk. Utanlandske arbeidstakarar i Noreg har
lågare organisasjonsgrad og mindre kunnskap om og tilknyting til
den norske arbeidsmarknaden. Deira forhandlingsmakt overfor arbeidsgjevar
er difor ofte svak.
Denne medlemen meiner norske
styresmakter må regulera tilbodet av utanlandsk arbeidskraft for
å unngå dette. Denne medlemen finn alvoret i dag
så stort at det fordrar tiltak frå norske styresmakter.
Denne medlemen fremjar på denne
bakgrunn følgjande forslag:
«Stortinget bed regjeringa om å arbeida for
reguleringar med føremål å avgrensa innvandringa frå EØS-området.»
Denne medlemen meiner vidare
det er avgjerande viktig for utviklinga av norsk økonomi og næringsliv
dei komande åra at Noreg har ein sjølvstendig valuta. Den norske
krona er fyrstelineforsvaret og medverkar til å korrigera skeivskapar
som er skapt gjennom eit høgt løns- og kostnadsnivå. Ei svekking
av kronekursen det siste halvåret har styrka konkurransekrafta til norske
eksportørar, og lønskostnadene til norske arbeidstakarar er samstundes
senka samanlikna med Noregs viktigaste handelspartnarar. Denne medlemen meiner
kronekursutviklinga i 2014 og i 2015 viser at Noreg er best tent
med ein sjølvstendig valuta. Denne medlemen konstaterer
at finansminister Siv Jensen på vegne av regjeringa Solberg legg
stor vekt på at Noreg har ein eigen valuta for å dempa dei negative
konjunkturendringane som følgjer av m.a. oljeprisfallet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at Sosialistisk Venstrepartis
mål er arbeid for alle. Retten til arbeid er vårt fremste middel
for å fordele makt og ressurser i samfunnet. Full sysselsetting
innebærer at alle som ønsker det, kan få arbeid, og at heltid skal
være en rettighet. Målet vårt er et arbeidsliv med gode arbeidsvilkår,
sterke kollektive avtaler og små lønnsforskjeller. At norsk arbeidsliv
er så trygt som i dag, skyldes en sterk fagbevegelse som har sørget
for gode avtaler og lovreguleringer. Dette medlem vil
arbeide sammen med fagbevegelsen for at flere skal organisere seg
og for at den norske modellen og arbeidstakernes vern styrkes.
Dette medlem mener at arbeidet
for arbeid til alle fortsatt må gjøres med full tyngde. Arbeidsløsheten
blant ungdom brer om seg i Europa, også i våre naboland. Også i
Norge er arbeidsløsheten blant ungdom mye høyere enn i befolkningen
ellers.
Dette medlem mener at utenlandske
arbeidere i Norge bidrar med etterspurt arbeidskraft og kompetanse
som Norge trenger. Sosial dumping og grov utnytting av utenlandsk
arbeidskraft kan undergrave trygge jobber og anstendige arbeidsforhold.
Norske lønns- og arbeidsforhold skal være gjeldende i Norge.
Undersøkelser har vist at personer med utenlandsk
navn oftere enn majoritetsbefolkningen diskrimineres når de søker
jobb. Dette medlem mener at innsatsen mot diskriminering
i arbeidslivet må styrkes, samtidig som man må jobbe aktivt for
å inkludere flere med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet.
Dette medlem vil innføre en styrket
ungdomsgaranti som sørger for tilgang på tiltak, arbeidstrening
eller utdanning.
Dette medlem viser til Sosialistisk
Venstrepartis Representantforslag 98 S (2013–2014) – om å gi unge
under 25 år som ikke er i skole eller arbeid, rett til utdanning,
kompetansegivende aktivitet, veiledning og/eller jobbtilbud innen
tre måneder, et representantforslag om en forsterket ungdomsgaranti,
som gir unge rett til aktivitet. Arbeidet for å inkludere personer
med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet må styrkes. Dette
medlem viser til Representantforslag 97 S (2013–2014) –
om å gi unge som er innvilget uføretrygd, tilgang på hjelp og tiltak
fra Nav for å komme i arbeid, et representantforslag for at unge
uføre skal ha tilgang til hjelp og tiltak fra Nav for å komme i
arbeid. Dette er tiltak som gjør det enklere for flere å jobbe,
uten å straffe dem som ikke kan jobbe eller svekke arbeidstakernes
rettigheter.
Dette medlem viser til forskning
utført av Frisch-senteret. Denne viser at kvalifiseringsprogrammet
ser ut til å hjelpe vanskeligstilte inn i, eller tilbake til arbeidslivet.
Analysen viser også at samlet inntekt øker betydelig. Dette medlem mener
at kvalifiseringsprogrammet må brukes mer.
Dette medlem jobber for at fellesskapet
skal stille opp når noen er for syk til å jobbe. Personer som er
syke skal ikke straffes økonomisk. Etter regjeringens kutt i barnetillegget
for uføre i statsbudsjettet for 2015 er det tusenvis av flere barn som
opplever å få færre muligheter enn sine klassekamerater, fordi regjeringen
fører en politikk som forsterker forskjellene mellom de som jobber
og de som ikke har mulighet til å jobbe. Dette medlem vil
advare mot en utvikling der man øker forskjellene.
Dette medlem er svært kritisk
til regjeringens forslag om å kutte i overgangsstønaden. Dette er en
svært vellykket ordning hvor ni av ti mottakere er i aktivitet og
får styrket sin mulighet til å forsørge sine barn gjennom en trygg
og god jobb. Ordningen er et viktig tiltak mot barnefattigdom og
for økt likestilling. 95 pst. av mottakerne av ordningen er kvinner.
Dette medlem mener at staten
må bidra både med tilskudd til tilrettelagte arbeidsplasser og til tilrettelegging
og kompetanseheving for arbeidsløse som trenger det. Sosialistisk
Venstreparti mener tiltakene skal ligge så nært som mulig det ordinære
arbeidslivet, og at arbeidsgivere har et ansvar for å bidra. Nivået
på bevilgninger til attføringssektoren burde trappes opp.
Det skal være mulig å bruke lønnstilskudd, men det
viktigste arbeidet gjøres gjennom at arbeids- og velferdsetaten
har kompetanse på arbeidsliv. Den må sikre oppfølging av bedrift
og ansatt når folk er i arbeidstrening eller i andre tiltak i arbeidslivet.
Like sentralt er arbeidet for mennesker som er i ferd med å miste
kontakten med arbeidslivet. Nav må styrkes og være innrettet mot tidlig
innsats. De ansatte må ha tid og faglig frihet for en rask og tett
oppfølging av folk. Arbeidsmarkedstiltakene må være tipasset at
folk er forskjellige og har ulike behov. Det gjøres best lokalt.
Mange opplever i dag at de må gå i flere år
før de får tilbud om tiltak.
Dette medlem mener at utdanning
burde brukes som attføring i mye større grad enn i dag. Arbeidsmarkedet
stiller i dag strenge krav til kvalifisering, og det kan være en
vanskelig barriere for mange ufaglærte som vil inn i arbeidslivet.
Dette medlem viser til Arbeiderpartiets
og Senterpartiets merknader om regjeringens forslag om å flytte
ansvaret for VTA til kommunene. Dette medlem støtter
disse merknadene og mener at disse tiltakene må forbli en del av den
statlige arbeidsmarkedspolitikken, for å unngå usikkerhet rundt
finansieringen av tiltakene og for å sikre et likeverdig arbeidsmarkedstilbud
til sårbare grupper. Dette medlem viser til Arbeiderpartiets
og Senterpartiets merknader om kombinasjon av midlertidighet og lønnstilskudd,
samt regjeringens håndtering av IA-avtalen. Dette medlem støtter
disse merknadene.
Regjeringen ønsker å utvikle et beslutningsstøttesystem
for sykmeldere og innføre veiledende, normerte sykmeldingsperioder.
Pasienter reagerer ofte ulikt på samme tilstand. Erfaring tyder på
at det er svært ulikt hva slags diagnose som faktisk blir formell
sykmeldingsdiagnose. Mange pasienter har sammensatte problemstillinger
og flere sykdommer, og hva som blir hoveddiagnose, viser seg å variere
sterkt. Ulike pasienter har også ulike yrker, og evnen til å jobbe
med samme lidelse vil være avhengig av hvilket arbeid som skal utføres.
Sykmeldingslengde bør heller være basert på legenes faglige vurderinger.
Regjeringen ønsker å gjennomføre et forsøk med en
ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding. Dette systemet
vil skape mer byråkrati i helsevesenet, skape lengre helsekøer og viser
liten tillit til legenes faglige vurderinger. Dette medlem støtter
ikke forslagene om beslutningsstøttesystem for sykmeldere og forsøket
med en ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding.
Dette medlemviser
til at yrkesdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne
har vært lav gjennom en årrekke. Det er viktig for alle parter at
denne øker.
I en rapport fra Riksrevisjonen (Dokument 3:1 (2013–2014)),
understrekes det at det er stort behov for å forbedre Navs arbeid
med avklaring og oppfølging for å få personer med nedsatt arbeidsevne
i jobb. Nedsatt arbeidsevne er ikke det samme som nedsatt funksjonsevne,
men dreier seg om forholdet mellom den enkeltes utfordringer og
arbeidslivets krav. Gjennomgangen viser at det er store forbedringsmuligheter
i arbeidet med arbeidsevnevurderingen, oppfølgingsvedtak og utarbeidelsen
av aktivitetsplan. Hovedutfordringen er å bruke disse virkemidlene
mer tilpasset den enkelte brukers behov slik at det kan bidra til
bedre muligheter i arbeidsmarkedet. Undersøkelsen understreker dessuten
at brukermedvirkningen i disse prosessene er svært dårlig.
Dette medlem er svært kritisk
til regjeringens konkurranseutsetting av attføringsbedrifter. Høringsrunden
viste at godt over 80 pst. av høringsinstansene var meget kritiske
til forslaget. Forslaget burde ha vært grundigere utredet og behandlet
i Stortinget, i stedet for gjennom en forskriftsendring. I høringsrunden
kom det frem mange viktige argumenter mot anbudsutsetting, som at
utsatte brukergrupper får et svekket tilbud når tiltak rettet mot
ulike målgrupper slås sammen. Sammenslåingen undergraver muligheten til
å få en faglig fundert forenkling av dagens tiltakssystem.
Dette medlem viser til at det
er fullt mulig å sikre små private og ideelle leverandører til skjermet
sektor uten bruk av anbud. Det er mulig å prekvalifisere mange leverandører
og inngå kvalitetskontrakter med dem. Slik kan man sikre at kompetanse
kan bygges opp, og man hindrer at denne slås ut i anbudsrunder.
All attføring i dag er ikke god nok, men anbud er ikke svaret på det,
heller ikke mer bruk av vikarbyråer. Løsningen er individuelt tilpassede
opplegg, der en tar utgangspunkt i evner og interesser og der en
samarbeider tett med næringslivet.
I Storbritannia har man allerede prøvd å sette
attføringstiltak på anbud. Det førte til at antallet leverandører
ble redusert, samtidig som de ideelle og ikke-kommersielle aktørene
ble presset ut. Internasjonale konserner kontrollerer nå store deler
av markedet. De svakeste brukerne dyttes ut fordi leverandørene
foretrekker å ta inn arbeidssøkerne som står nær arbeidsmarkedet,
ikke de som det tar tid å få i jobb.
Proposisjonen har en gjennomgang av virkemiddelapparatet
som først og fremst Nav kan benytte for å oppnå større deltakelse
i arbeidslivet fra personer som i dag, av ulike grunner, står utenfor arbeidslivet.
Meldingsdelen i proposisjonen har svært mange tiltak som fremdeles
er i støpeskjeen. I meldingen er det gitt noen antydninger i hvilken
retning regjeringen tenker seg utviklingen og utformingen av tiltak,
men det blir ikke presentert noen endelige løsninger. Fagbevegelsen
og funksjonshemmedes organisasjoner har ikke, som det også ble fremhevet ved
høringen, vært tilstrekkelig involvert i de prosesser som har pågått
frem til denne proposisjonen ble lagt frem.
I løpet av våren kommer ekspertutvalget i Nav med
sine anbefalinger overfor Nav med hensyn til forhold som må få konsekvens
for det praktiske arbeidet i Nav. I proposisjonen er regjeringen
tvetydig på om endringer i tiltak skal legges frem for Stortinget
eller om dette er endringer som vil bli gjennomført gjennom prosesser
mellom ASD og Nav, som de blant annet kan gjøre gjennom forskriftsjusteringer.
Det er viktig at vi i fremtiden får en bred
debatt om virkemiddelapparatet og innretningen av dette. I debatten
som har vært i forbindelse med lovendringsforslag til arbeidsmiljøloven,
er det bruk av midlertidig ansettelse som har stått i fokus. Debatten
om virkemiddelapparatet har nesten vært fraværende. Det er viktig
at partene, funksjonshemmedes organisasjoner og andre relevante
fagmiljøer og organisasjoner blir involvert i de vurderinger som
gjøres av departement og direktorat.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte komme
tilbake til Stortinget med en gjennomgang av virkemiddelapparatet
som skal sørge for at personer med nedsatt arbeidsevne kommer inn
i arbeidslivet. Stortinget legger til grunn at partene, funksjonshemmedes
organisasjoner og andre relevante fagmiljøer og organisasjoner blir
tett involvert i de prosesser og vurderinger som blir gjort av regjeringen
i dette arbeidet.»
Dette medlemviser
til at FFO i sine høringsinnspill etterlyste at regjeringen innfører en
fast praksis om å drøfte med funksjonshemmedes organisasjoner sentrale
endringer og forslag for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Dette
medlem mener at et slikt samarbeid er avgjørende for å lykkes
med målet om å få flere funksjonshemmede i arbeid.
Dette medlemstøtter
forslaget om bedre tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne
på arbeidsplassen, i form av nytt og enklere tilretteleggingstilskudd
og inkluderingstilskudd for ordinært arbeidsliv.
Dette medlemviser
til at regjeringen har varslet en stortingsmelding om utdanning
som arbeidsrettet tiltak, og mener det er viktig at denne meldingen
også tar opp funksjonshemmedes situasjon.
Dette medlemstøtter
forslaget om mer forpliktende tilretteleggings- og oppfølgingsavtale mellom
Nav, arbeidsgiver og arbeidssøker, men mener at målgruppen ikke
bør reduseres til å være personer under 30 år med nedsatt arbeidsevne,
men at dette skal være et tilbud for alle med nedsatt arbeidsevne,
uavhengig av alder.