4.1 Sammendrag

Del II i proposisjonen inneholder forslag til konkrete endringer i regelverk for midlertidig ansettelse og aktivitetsplikt ved tildeling av stønad til livsopphold.

4.1.1 Midlertidig ansettelse

Det fremmes forslag om en ny generell adgang til midlertidig ansettelse (uten vilkår) for inntil tolv måneder, kombinert med forslag om tre typer begrensninger. Det foreslås for det første en karanteneperiode på tolv måneder for nye ansettelser på generelt grunnlag. Ved avtaleperiodens slutt vil arbeidsgiver stå fritt til enten å avslutte arbeidsforholdet uten å oppgi grunn, eller å videreføre ansettelsen i fast stilling, eventuelt i midlertidig ansettelse på et annet grunnlag. Dersom arbeidsforholdet avsluttes, inntrer en karantene for de aktuelle arbeidsoppgavene. Under karantenen vil det ikke være adgang til å inngå nye midlertidige ansettelser på generelt grunnlag for utførelse av arbeidsoppgaver av samme art. Karantenen foreslås å gjelde innenfor den juridiske enheten virksomhet som en hovedregel.

Det foreslås også en kvotebegrensning for hvor mange arbeidstakere som kan ansettes på generelt grunnlag. Kvoten foreslås satt til maksimalt 15 pst. av arbeidstakerne i virksomheten, men det vil alltid være tillatt at minst én arbeidstaker er ansatt på det generelle grunnlaget.

Det foreslås videre at det ikke skal være adgang til å inngå individuell avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden med arbeidstakere som er midlertidig ansatt på generelt grunnlag. Dette forslaget fremmes i en egen proposisjon om endringer i arbeidsmiljøloven i tilknytning til forslag om endringer i arbeidstidsreglene. Det vises for øvrig til proposisjonens kapittel 5.5 der forslagene er nærmere redegjort for.

Det foreslås å forenkle ordlyden i arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd bokstav a, om at midlertidig arbeidsavtale kan inngås «når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten». I rettspraksis er bestemmelsen ikke tolket strengt etter ordlyden, og det er ikke enkelt å se ut fra ordlyden når det er adgang til midlertidig ansettelse. Det foreslås å forenkle og tydeliggjøre bestemmelsen uten at bestemmelsen innholdsmessig endres. Det vises for øvrig til proposisjonens kapittel 5.6 der forslagene er nærmere redegjort for.

Det vises til proposisjonens kapittel 5.7 der det redegjøres nærmere for forslaget om at ansettelser i henhold til den nye, generelle, adgangen til midlertidig ansettelse skal inngå i beregningsgrunnlaget som gir rett til fast ansettelse etter fire års sammenhengende ansettelse (fireårsregelen).

Det er en viss usikkerhet om rettstilstanden når det gjelder spørsmålet om midlertidige arbeidsavtalers oppsigelighet i løpet av avtaleperioden. Det foreslås derfor å ta inn en bestemmelse hvor det fremgår at lovens regler om opphør gjelder i avtaleperioden ved midlertidig ansettelse. Det vises til proposisjonens kapittel 5.8 der dette er nærmere redegjort for.

Det foreslås at arbeidsgivers plikt til å drøfte bruken av midlertidig ansettelse med de tillitsvalgte (drøftingsplikten), presiseres til å omfatte grunnlaget og omfanget av slike ansettelser, samt arbeidsmiljømessige konsekvenser av bruken. Det vises til kapittel 5.9 der dette er nærmere redegjort for.

Det vises videre til proposisjonens kapittel 5.10 der forslaget om å innføre krav om at det rettslige grunnlaget for midlertidig ansettelse må fremgå av den skriftlige arbeidsavtalen, er nærmere redegjort for.

4.1.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg at det er mange som sliter med å komme seg inn i arbeidslivet. Dette gjelder spesielt unge, folk med lite formell utdanning og andre grupper som har lite arbeidslivserfaring fra før av. Det er også personer med redusert arbeidsevne og usikker produktivitet, som oppfattes av arbeidsgivere som usikre som arbeidstakere. Flertallet mener at dette tilsier at det er behov for virkemidler som reduserer usikkerheten ved ansettelser, samtidig som det kan gi bedrifter større mulighet til å skape nye arbeidsplasser. Målet må være å få flere i fast stilling, i økonomisk bærekraftige virksomheter.

Flertallet viser til at samtlige partier på Stortinget ser behovet for at lovverket åpner for midlertidige ansettelser, og at uenigheten nå handler om å lage en generell adgang til midlertidige ansettelser i maks 12 måneder med sterke rammer for å unngå misbruk av ordningen

Flertallet merker seg at det viktigste argumentet for å tillate den foreslåtte utvidelsen i muligheten til midlertidige ansettelser, er at slike midlertidige stillinger kan være springbrett til fast ansettelse, og at de ikke kommer til fortrengsel for faste stillinger. Personer med svak tilknytning til arbeidslivet kan i midlertidige stillinger få muligheten til å opparbeide seg kompetanse og referanser, noe som kan føre til fast ansettelse. Det er også en mulighet for virksomheter til å åpne opp for produktivitet de ellers ikke ville gjort, all den tid det oppfattes som mer tungvint og risikabelt å ansette i fast stilling i de tilfeller der grunnlaget for stillingen er usikkert eller mulig forbigående.

Flertallet viser også til at det av FAFO-rapport 430 fremgår at etter ett kvartal er om lag 1/3 av midlertidige ansatte gått over i fast stilling, etter 1 år er om lag halvparten i fast stilling og etter 2 år er omtrent 2/3 ansatte i fast jobb. Dette viser at midlertidige ansettelser kan være et springbrett inn i arbeidslivet og at de aller fleste får fast jobb relativt raskt.

Flertallet setter pris på at forslaget om den nye adgangen til midlertidige ansettelser er rammet inn av en rekke begrensninger. Det er fornuftig å gjøre dette, da slike stillinger ellers kunne fortrengt fast ansettelse i en rekke tilfeller. Flertallet merker seg både at andelen midlertidige ansatte etter den foreslåtte bestemmelsen skal holdes på et lavt nivå, at det er begrensninger på videreføring av midlertidig ansettelsesforhold i ny midlertidig kontrakt, og begrensninger på erstatning av midlertidig ansatt med annen midlertidig ansatt. Dette er fornuftige begrensninger, som vil sikre at målet med den foreslåtte adgangen til midlertidige ansettelser vil nås og som sikrer at faste ansettelser er hovedregelen.

Flertallet mener også at en innføring av en slik adgang til midlertidige ansettelser bør evalueres opp mot hensikten med innføringen, nemlig å gi flere tilgang til det ordinære arbeidslivet og økt sysselsetting. Det bør også evalueres eventuelle negative effekter av en slik innføring, slik som økt bruk av midlertidighet på bekostning av faste stillinger, eller at enkelte grupper «fanges» i midlertidige stillinger selv om det bør finnes faste stillinger til dem.

Flertallet viser til at det er delte meninger blant partene i arbeidslivet rundt dette forslaget, selv om flere av de som har ytret seg negativt til forslaget, har forståelse for deler av intensjonen bak forslaget. Flertallet er enig i at midlertidige ansettelser vil kunne hjelpe dem som står helt utenfor arbeidslivet, og dette er en av hovedårsakene til at flertallet støtter forslaget om å gi disse gruppene en fot innenfor arbeidslivet.

Flertallet viser til at regjeringens forslag om midlertidige ansettelser ligger til grunn, men at det gjøres visse presiseringer. Flertallet er enige om at midlertidige arbeidsavtaler opphører ved det avtalte tidsrommets utløp, eller når det bestemte arbeidet er avsluttet, med mindre noe annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale. Arbeidstaker som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn 4 år etter første ledd bokstav a, eller i mer enn 3 år etter første ledd bokstav b og f, skal anses som fast ansatt slik at reglene om oppsigelse av arbeidsforhold kommer til anvendelse. Ved beregning av ansettelsestid etter andre punktum skal det ikke gjøres fradrag for arbeidstakers fravær.

Flertallet understreker at regelen må forstås slik at midlertidige ansettelser kun på grunnlag av bokstav a (arbeid av midlertidig karakter) medfører at arbeidstaker, i likhet med dagens regel, først har krav på fast ansettelse etter mer enn 4 års sammenhengende ansettelse. Ansettelse på grunnlag av bokstav b (vikariat) og bokstav f (generell adgang) eller disse i kombinasjon, gir arbeidstaker rett til fast ansettelse etter mer enn 3 års ansettelse. I tilfeller der midlertidig ansettelse skjer i kombinasjon med grunnlag i bokstav a og ett av eller begge de øvrige grunnlagene, vil retten til fast ansettelse inntre når arbeidstaker har vært ansatt i mer enn 3 år.

Flertallet merker seg at det er behov for en overgangsregel for den nye treårsregelen. Hvis ikke vil arbeidsforhold som allerede løper, for eksempel et vikariat som har vart over 3 år, ha krav på fast ansettelse etter den nye treårsregelen når denne trer i kraft. Regelen skal kun få virkning for arbeidsavtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelsestidspunkt.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«III

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Endringene i arbeidsmiljøloven §§ 14-6 første ledd bokstav e og 14-9 nytt sjette ledd gjelder arbeidsavtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelsestidspunkt.»

Evaluering

Flertallet mener det er behov for videre forskning om hvilke effekter midlertidige ansettelser har i det norske arbeidsmarkedet. Flertallet har notert seg at Arbeids- og sosialdepartementet lyste i 2014 ut et oppdrag med en flerårig forskningsavtale for å fremskaffe økt kunnskap om ulike tilknytningsformer i arbeidslivet og effekter av endringer i regelverk. Oppdraget ble tildelt forskningsstiftelsen Fafo, i samarbeid med SNF. Oppdraget gjelder perioden 2014–2018. Flertallet er også kjent med at det er gjennomført en tilleggsundersøkelse til Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse i 4. kvartal 2014 for å få data som et startpunkt, og at det planlegges gjennomført en tilsvarende tilleggsundersøkelse i 2017.

Flertallet mener at dette prosjektet ikke alene vil kunne utgjøre et fullgodt grunnlag for en tilstrekkelig evaluering. Flertallet ber derfor regjeringen å vurdere også om det kan være aktuelt enten med et tilleggsprosjekt eller en utvidelse/forlengelse av pågående prosjekter for å få et utvidet datagrunnlag, særlig når det gjelder effekter for grupper som unge uten videre/høyere utdanning, innvandrere som er nye på det norske arbeidsmarkedet, og personer med nedsatt funksjonsevne.

Flertallet ber regjeringen i samarbeid med partene i arbeidslivet evaluere ordningen med midlertidig ansettelse når det foreligger et godt nok vitenskapelig grunnlag til å kunne trekke konklusjoner.

Forslag om kvoter

Flertallet ønsker at regelverket skal være enkelt for alle aktører å forholde seg til. På denne bakgrunn ønsker flertallet at avrundingsregelen skal være klarest mulig og at kvotene skal rundes oppover.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:

«§ 14-9 første ledd bokstav d, bokstav e og ny bokstav f skal lyde:

(…)

• f) for en periode på inntil tolv måneder. Slike avtaler kan omfatte inntil 15 prosent av arbeidstakerne i virksomheten, avrundet oppover, likevel slik at det kan inngås avtale med minst én arbeidstaker.»

Arbeidstilsynet oppfølging

Flertallet fremmer følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:

«§ 18-6 første ledd første punktum skal lyde:

Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene i og i medhold av kapittel 2 til kapittel 11 samt §§ 14-1 a, 14-5 til 14-8, 14-9 første ledd bokstav f andre punktum og første ledd siste punktum, 14-12 andre ledd andre punktum, 14-12 tredje ledd, 15-2 og 15-15.»

Flertallet ønsker at Arbeidstilsynet gis myndighet til å føre tilsyn med at antall midlertidige ansatte etter § 14-9 første ledd bokstav f ikke overstiger 15 pst. av arbeidstakerne i virksomheten. Flertallet viser til at Arbeidstilsynet har allerede myndighet til å føre tilsyn med at det er inngått skriftlig arbeidsavtale og at innholdet fyller minstekravene, blant annet varighet av midlertidig ansettelse, jf. § 18-6 første ledd første punktum, jf. §§ 14-5 til 14-8. I Prop. 39 L (2014–2015) er det i tillegg foreslått at rettsgrunnlaget for midlertidig ansettelse skal tas inn i avtalen.

Flertallet mener at ved brudd på kvoteregelen i første ledd bokstav f, skal Arbeidstilsynet kunne gi pålegg om at antall midlertidige ansatte på generelt vilkår skal samsvare med kvoten fastsatt i loven. Arbeidsgiver vil da kunne velge å ansette flere fast eller eventuelt avslutte enkelte arbeidsforhold dersom det er lovlig grunnlag for det, jf. § 14-9 femte ledd. Flertallet vil spesielt understreke at Arbeidstilsynets myndighet vil ikke gi grunnlag for lovlighetskontroll av midlertidige ansettelser generelt.

Statlig midlertidighet

Flertallet viser til at det er nedsatt et lovutvalg som skal vurdere om tjenestemannsloven kan fornyes og forenkles. Flertallet viser til at tjenestemannsloven er fra 1983. Slik flertallet ser det, har arbeidslivet generelt, og statlig sektor spesielt, endret seg mye de siste 30 årene.

Flertallet ber regjeringen sørge for at utvalget og deretter regjeringen vurderer tjenestemannslovens bestemmelser om midlertidig ansettelse. Flertallet ber på denne bakgrunn om at det allerede nedsatte utvalget gis et tilleggsmandat der de særlig bes vurdere tjenestemannslovens bestemmelser om midlertidige ansettelser. Utvalget bes særlig vurdere om bestemmelsen sikrer en tilstrekkelig balanse mellom hensynet til å sikre fleksibilitet og tilgang på nødvendig arbeidskraft for virksomhetene og hensynet til å begrense bruk av midlertidige ansettelser.

Flertallet viser til at bruken av midlertidige stillinger i dag er størst i statlig sektor og ønsker å redusere bruken av midlertidighet i staten, særlig når det gjelder de lengste midlertidige ansettelsene.

Flertallet er kjent med at utvalget skal legge frem sin rapport for Kommunal- og moderniseringsdepartementet 1. november 2015. Flertallet forutsetter dermed at regjeringens foreslåtte endringer blir oversendt Stortinget innen utgangen av 2016.

Flertallet viser også til at andelen midlertidige årsverk i 2013 i universitets- og høgskolesektoren ble redusert med 0,8 pst. og var den laveste på ti år. Flertallet ønsker at denne utviklingen skal fortsette, og viser til at det vedtatte statsbudsjettet økte de frie midlene til universitets- og høyskolesektoren. Flertallet mener det er naturlig at utvalget som skal gjennomgå tjenestemannsloven, også går gjennom universitets- og høyskolen for å se på muligheten for å redusere antall midlertidige ansettelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartimener at faste trygge ansettelser skal være hovedformen for ansettelser i det norske arbeidslivet. Faste ansettelser gir ikke bare trygghet og forutsigbarhet for den enkelte ansatte, det bidrar også til mer produktive, omstillings- og konkurransedyktige virksomheter der de ansattes kompetanse investeres i. Sammen med en trygg og fleksibel arbeidsmiljølov, og blant annet fleksibiliteten i permitteringsregelverket, har dette gjort at norske virksomheter har kombinert trygghet for ansatte med omstillingsdyktighet og innovativitet.

Disse medlemmer er opptatt av å bevare dette som oppsummert kan kalles den norske arbeidslivsmodellen. Innleie av arbeidskraft og midlertidige ansettelser må derfor begrenses til å gjelde kun ved arbeidskraftbehov av reell midlertidig art. Disse medlemmer påpeker at bruken av innleie og midlertidige ansettelser i virksomheter allerede i dag brer om seg og ofte går utover det arbeidsmiljøloven av i dag tillater. Disse medlemmer mener arbeidslivets og samfunnets behov derfor tilsier en bedre håndheving av dagens regler, ikke et frislepp av bruken av midlertidighet. Disse medlemmer støtter derfor ikke regjeringens åpning for å ansette midlertidig i 12 måneder i tillegg til arbeidsmiljølovens eksisterende regler. Disse medlemmer mener midlertidige ansettelser med dagens regelverk, som regulerer og derfor begrenser omfanget, for mange fungerer som et springbrett inn i fast arbeid. Disse medlemmer understreker at årsaken til at mange midlertidige ansatte ender opp i faste stillinger, nettopp er fordi dagens regelverk begrenser omfanget til å gjelde midlertidig behov og tidsperioden man kan være midlertidig ansatt.

Disse medlemmer viser til at tilgjengelig nasjonal og internasjonal forskning, samt erfaringer fra OECD, viser at det ikke blir flere sysselsatte ved en økning i adgangen til å ansette midlertidig, men at faste stillinger gjøres om til midlertidige. Tvert imot viser europeiske erfaringer at et slikt virkemiddel vil kunne bidra til at flere unge, innvandrere og mennesker med nedsatt funksjonsevne blir gående på midlertidig kontakter lenger, i stedet for å ende i fast arbeid. Disse medlemmer peker videre på at regjeringen ikke kan vise til forskning eller erfaringer som understøtter regjeringens tese om at økt adgang til midlertidige ansettelser vil føre til at flere mennesker i disse gruppene får en fot innenfor arbeidslivet, og at departementet på skriftlig spørsmål fra disse medlemmer som forventet ikke kan anslå noen forventet sysselsettingseffekt.

Disse medlemmer viser til at det av FAFO-rapport 430 fremgår at under dagens regler og etter 2 år i midlertidige stillinger har 2/3 fast jobb. Dette viser at dagens regler gir mange gode muligheter til å gå fra en midlertidig jobb til fast jobb, og at dagens regler derfor i mange sammenhenger fungerer som et springbrett til fast jobb. Disse medlemmer viser til at land med liberale regler for midlertidige ansettelser som likner de flertallet nå innfører i Norge, som blant annet i Sverige, har en langt dårligere overgang fra midlertidig til fast jobb. Dette støttes av forskning som omtales i proposisjonen på side 100, sitat:

«Risikoen for å forbli i midlertidige kontrakter er størst i Finland og Sverige, mens sannsynligheten for å gå fra midlertidig til fast er størst i Norge (Berglund og Furuøker 2011, Svalund 2013).»

Etter disse medlemmers oppfatning er det overraskende at regjeringen og deres støttepartier vil gå inn for en politikk som så klart svekker overgangen fra midlertidig til fast jobb. Videre peker disse medlemmer på at regjeringens foreslåtte karantenebegrensninger, etter en rekke høringsinstansers syn, vil være umulige å håndheve, og disse medlemmer frykter derfor et omfang av midlertidige ansettelser langt utover hva regjeringen mener den skal oppnå med lovendringen.

Disse medlemmer mener for mange med nedsatt arbeids- eller funksjonsevne i dag står unødig utenfor arbeidslivet. Likeså mener disse medlemmer at ungdomsledigheten i Norge er for høy. Disse medlemmer mener det er andre virkemidler enn svekket stillingsvern gjennom midlertidige ansettelser som må til for å øke sysselsettingen blant disse gruppene, og viser til sine merknader under Kapittel 3 Del I Meldingsdel. Disse medlemmer mener regjeringens forslag om økt adgang til midlertidige ansettelser tvert imot vil være med på å befeste disse gruppenes løse tilknytning til arbeidslivet.

Disse medlemmer er bekymret for at Arbeidstilsynet tillegges en rekke nye oppgaver, som å føre tilsyn med antall midlertidige ansatte og behandling av dispensasjoner for arbeidstidsordninger, uten at de tilføres tilstrekkelig med midler. Disse medlemmer er bekymret for at disse nye arbeidsoppgavene vil måtte gjennomføres på bekostning av Arbeidstilsynets viktige arbeid for å forebygge og avdekke sosial dumping og arbeidsmarkedskriminalitet.

Disse medlemmer viser videre til at en samlet arbeidstakerside, deler av arbeidsgiversiden, Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet, Statens arbeidsmiljøinstitutt, OECD, samt organisasjonene som organiserer mennesker med nedsatt funksjonsevne advarer mot konsekvensene av regjeringens foreslåtte endringer i regelverket for midlertidige ansettelser. Ikke bare pekes det på negative konsekvenser for den enkelte arbeidstaker, produktiviteten og kompetansen i virksomhetene, men også at arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet vil vanskeliggjøres, da midlertidig tilknytning til arbeidsplassen er en av faktorene som allerede i dag er med på å gjøre forholdene i enkelte virksomheter uoversiktlige, usikre og i ytterste konsekvens useriøse.

Disse medlemmer mener derfor regjeringens foreslåtte endringer er uheldige, på ingen måte imøtekommer arbeidslivets og det norske samfunnets behov, men tvert imot kan bidra til å forsterke problemer med utenforskap, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Disse medlemmer er derfor imot endringene.

Disse medlemmerviser til at flertallet etter forhandlingene foreslår å endre fireårsregelen for rett til fast ansettelse for midlertidige ansatte til en treårsregel for enkelte ansettelsesgrunnlag i dagens lov, men ikke for alle.

Disse medlemmer støtter en innstramming i fireårsregelen, men påpeker at det er uheldig at denne innstrammingen kun skal gjelde vikariater og den nye generelle åpningen for å ansette midlertidig som regjeringen nå innfører, men ikke skal ha virkning for arbeidsmiljølovens andre grunnlag for midlertidige ansettelser. Således vil ikke alle midlertidige ansatte få styrket sine rettigheter til fast ansettelse. Dette vil, etter disse medlemmers mening, føre til en uheldig forskjellsbehandling mellom midlertidige ansatte og bidra til å gjøre lovverket komplisert å forstå og benytte. Disse medlemmer mener alle midlertidig ansatte bør få styrket retten til fast ansettelse etter 3 år. Disse medlemmer mener det skal være én og samme regel for alle grunnlag av midlertidige ansettelser.

Denne endringen vil ikke gjelde alle i midlertidig stilling. Dermed vil det være mulig å omdefinere stillinger for å omgå forsøket på skjerpelse. Dette medlem frykter at konsekvensen av endringen heller vil gi et mindre oversiktlig lovverk og mer byråkrati, heller enn å styrke arbeidstakeres rett til fast arbeid etter langvarig vikariat.

Disse medlemmer peker på at få midlertidige ansatte vil være villige til å ta belastningen med å gå til retten med slike saker, da dette kan være årelange prosesser i rettsapparatet for å kreve en jobb de uansett ikke er ønsket i. Det beste vernet gir vi ved å sørge for at flest mulig kan være ansatte i fast jobb. Det er også best for produktiviteten i det norske arbeidslivet.

Disse medlemmer fremmer på den bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre rett til fast ansettelse etter 3 år for alle av arbeidsmiljølovens grunnlag for midlertidige ansettelser, som i dag er omfattet av fireårsregelen, samt den nye generelle adgangen i § 14-9 bokstav f.»

Disse medlemmer registrerer at ulike deler av arbeidslivet praktiserer forskjellige former for ansettelses- og tilknytningsavtaler. Et eksempel er at det innen bemanningsbransjen opereres med tre ulike kontraktsformer: fast ansettelse med garantilønn mellom oppdrag, fast ansettelse uten garantilønn mellom oppdrag og midlertidig ansettelse. Utviklingen går i retning av flere kontrakter uten garantilønn. Statsråden har i brev av 20. januar 2015 til Stortinget som svar på spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 448/2015 fastslått at arbeidsmiljøloven gjelder for bemanningsbransjen. Statsråden skriver at loven oppstiller to former for ansettelse, fast og midlertidig, og at fast ansettelse er den klare hovedregel. Det vises videre til at det ifølge rettspraksis er de reelle sidene av arbeidsforholdet som er avgjørende for den rettslige vurderingen, ikke hva forholdet omtales som. Dette kan disse medlemmer slutte seg til. Disse medlemmer viser for øvrig til departementets høringsnotat om konsekvenser for norsk lovgivning ved implementering av vikarbyrådirektivet (2008/104/EF) av 10. september 2010, der det av punkt 3.2 og 3.4 fremgår at departementet vurderte kontraktsformen fast ansatt uten garantilønn som en form for midlertidig ansettelse. Disse medlemmer vil understreke at et fast arbeidsforhold skal gi en forutberegnelighet for arbeid og inntekt samt stillingsvern. Utviklingen i bemanningsbransjen, der vi nå også ser at ansatte med garantilønn sies opp og tilbys kontrakter uten garantilønn, viser at bemanningsbransjen får flere ansatte uten slik forutberegnelighet. Dette utfordrer arbeidsmiljølovens formålsparagraf om trygge tilsettingsvilkår. Bemanningsforetakene har i Norge den samme adgangen til å ansette midlertidig som andre foretak. Nye regler om midlertidig ansettelse får følgelig anvendelse også for bemanningsforetakene. Det gjelder så vel utvidet adgang til midlertid ansettelse på generelt grunnlag som de begrensninger som er lagt på denne adgangen for å hindre misbruk av gjentatt midlertidig ansettelse til å utføre permanente oppgaver.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en lovproposisjon som klargjør at det kun finnes to ansettelsesformer i Norge, henholdsvis fast ansatt og midlertidig ansatt.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har et mål om at kvinner og menn skal ha like muligheter til å delta i arbeidslivet, og at det skal være mulig å kombinere arbeidsliv og familieliv.

Disse medlemmer er særlig bekymret for effekten endringene knyttet til midlertidighet vil ha for likestilling. Det er gode grunner til å tro at omfanget av diskriminering i arbeidslivet vil gå opp ved flere midlertidige ansettelser. I dag er gravide særlig utsatt for diskriminering i arbeidslivet, noe som vil forsterkes ved økt midlertidighet. Undersøkelsen om diskriminering på grunnlag av graviditet og foreldrepermisjon fra Likestillings- og diskrimineringsombudet og TNS Gallup, som er den første omfangsundersøkelsen på feltet, viser at 1 av 4 kvinner i midlertidige stillinger ikke fikk forlenget stillingen fordi de skulle ha barn. Dette blir særlig bekymringsfullt når vi vet at kvinner i større grad enn menn har midlertidige stillinger. Tall fra SSB viser at dobbelt så mange kvinner som menn i aldersgruppen 25–39 år har en midlertidig stilling. Ifølge Eurostat er 64 pst. av kvinnene i Sverige under 25 år midlertidig ansatt. Det er ikke en utvikling vi bør følge i Norge.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot forslaget frå regjeringa om ein ny generell adgang til mellombels tilsetting (utan vilkår) for inntil 12 månader. Desse medlemene har merka seg dei kraftige protestane frå fagrørsla. Desse medlemene meiner det i dagens norske arbeidsliv er påkravd heilt andre endringar i arbeidsmiljølovverket enn endringar som går i ei liberaliserande retning. Desse medlemene meiner dagens utvikling med stadig større grupper av lågløna arbeidstakarar, vikarar og deltidstilsette i fleire land, utgjer eit trugsmål mot balanserte og jambyrdige forhold i arbeidslivet. Ei slik utvikling medfører òg at stadig fleire personar i stadig fleire land, som følgje av manglande reguleringar og «fri flyt-politikk», mellom anna blir fråtekne arbeidsmarknadstryggleik, stillingsvern, inntektstryggleik, kompetanseutviklingstryggleik, representasjonsrett og tryggleik på arbeidsplassen. Desse medlemene meiner diverre å sjå klåre trekk på ei slik utvikling òg i Noreg, i all hovudsak som ein konsekvens av Noregs tilslutnad til Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Desse medlemene er motstandarar av ein «fri flyt-politikk» som gjev stadig fleire mellombels tilsette, vikarar og deltidstilsette, og ser det store omfanget bemanningsbransjen har fått i Noreg som eit kjenneteikn på ei slik negativ utvikling i arbeidslivet. Desse medlemene viser til at avtalen om endringar i arbeidsmiljølova mellom regjeringspartia og støttepartia Kristelig Folkeparti og Venstre opnar for endå fleire personar i mellombelse stillingar. Desse medlemene meiner det framfor ei utviding av høve til å tilsetja personar i mellombelse stillingar, er behov for ei klårgjering av at tilsetting inneber tryggleik for fast løn og arbeidstid på varig eller mellombels basis. Dette skal avtalast mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar, og den tilsette har både rett og plikt til arbeid. Praksisen i bemanningsbransjen, med juridisk rådgjeving frå NHO Service, er derimot at omfanget av «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag» har fått utvikla og bre om seg dei seinaste åra. Desse medlemene vil understreka at personar tilsett på slike arbeidskontraktar er etter desse medlemene sitt syn tilsett på juridisk uklare vilkår. Sidan det er tydeleg usemje mellom NHO Service og fagrørsla om dette avgjerande faktum, må dette etter desse medlemene si meining løysast politisk, altså gjennom nødvendige lov- eller forskriftsendringar, og ikkje overlatast til domstolane.

Desse medlemene viser til forslaget vedkomande tilsettingsforhold frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

4.1.3 Plikt til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold

Det fremmes forslag om en endring i lov om sosiale tjenester som medfører at kommunen får en plikt til å stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold, med mindre det i det enkelte tilfellet foreligger tungtveiende grunner mot det. Det skal ikke bli stilt vilkår om aktivitet til stønadsmottakere som har et aktivitetstilbud etter annen lovgivning. Formålet med lovforslaget er at personer som mottar stønad etter sosialtjenesteloven skal delta i en arbeidsrettet aktivitet som styrker deres muligheter for overgang til arbeid og selvforsørgelse.

Kommunene har etter gjeldende rett en adgang til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad, men benytter denne muligheten i varierende grad. Det foreslås derfor å innføre en plikt for kommunen til å stille vilkår om aktivitet og en hjemmel for å kunne sanksjonere vilkårsbrudd i sosialtjenesteloven § 20. Etter forslaget skal kommunen kunne foreta trekk i stønaden hvis stønadsmottakeren ikke oppfyller vilkår som er stilt i vedtaket om stønad.

Det vises til proposisjonens kapittel 6 der forslagene vedrørende plikt til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold er nærmere redegjort for.

4.1.4 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg dagens ordning med at personer som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller annet vis, har krav på økonomisk stønad. Dette er en grunnleggende rettighet i velferdsstaten, og følger av lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Samtidig kan det stilles vilkår ved tildeling av slik stønad til livsopphold. Dette gjøres i liten grad, men i de tilfeller hvor det gjøres, viser det seg at det har flere positive effekter.

Flertallet viser til at det i en del tilfeller stilles krav om deltakelse i arbeidsmarkedstiltak, kvalifiseringstiltak, aktiv jobbsøking eller om å akseptere et konkret jobbtilbud. Hensikten med slike vilkår er å styrke stønadsmottakerens muligheter til å få arbeid og bli selvforsørget.

Flertallet viser videre til at det i en del kommuner stilles vilkår om deltakelse i aktivitetstilbud og oppfølging av stønadsmottakere. Slike vilkår brukes veldig variabelt og mest i store kommuner. Vilkårene brukes i stor grad overfor enkelte målgrupper. Undersøkelser viser at vilkårene får best effekt i de tilfeller der de kombineres med et godt oppfølgingsapparat hos Nav.

Flertallet anser at det å stille krav til mennesker, handler om å ta dem på alvor og behandle dem med respekt. Hvis man ikke stiller krav og forventninger, har man i stor grad gitt opp mennesker og bidrar til økt passivisering og gjør det enda vanskeligere å komme seg ut i arbeid eller utdanning.

Flertallet viser til at forslaget om trekk i ytelsene ved at man ikke følger sin aktivitetsplikt, er på lik linje med resten av arbeidslivet. Hvis man ikke møter opp på jobb, vil man få trekk i sin lønn og det er da rimelig at det samme gjelder ytelser.

Flertallet er opptatt av at ulike kommuner kan finne ulike løsninger for å nå målene aktivitetsplikten skal støtte opp under, og vil understreke at det må være vide rammer for lokale fortolkninger og gjennomføringsmetoder.

Flertallet viser til bekymringene fra KS rundt kostnader knyttet til innføring av aktivitetsplikt. Flertallet mener det er viktig å se helheten rundt økonomien, og mener at aktivitetsplikt vil kunne gi økonomiske besparelser for den enkelte kommune som ikke allerede har innført en slik ordning, men også for samfunnet gjennom at færre faller utenfor og vil være avhengig av varige ytelser. Flertallet viser til prinsippene for finansiering av kommunesektoren, og legger til grunn at eventuelle kommunale merkostnader kostnadsberegnes gjennom konsultasjonsordningen mellom stat og kommunesektor, og kompenseres fullt ut.

Flertallet vil følge de økonomiske konsekvensene over tid og vil vurdere behovet for eventuelt økonomiske tiltak i de årlige budsjetter.

Flertallet er tilfreds med at det i proposisjonen ikke er foreslått at departementet skal be kommunene rapportere om faktisk bruk av aktivitetskrav, men flertallet mener det er fornuftig å inkludere dette i KOSTRA-rapporteringen.

Flertallet vil også understreke betydningen av at lovendringen skal være enkel å forholde seg til for kommunene. Flertallet ber derfor regjeringen om å sørge for at det ikke medfører særskilte rapporteringskrav i forbindelse med lovfestingen av aktivitetsplikt og heller ikke automatiske nasjonale tilsyn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti mener det norske velferdssamfunnet er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett. Alle skal selv bidra med det de kan for å komme seg i arbeid og aktivitet, men alle må samtidig gis muligheter til aktivitet og hjelp som kan bedre den enkeltes mulighet til å komme i arbeid og mestre hverdagen.

Kommunene kan i dag, gjennom sosialtjenesteloven, stille vilkår til personer som mottar økonomisk sosialhjelp når dette er hensiktsmessig. Et flertall av stønadsmottakerne har et midlertidig og forbigående behov for sosialhjelp. Et formål med vilkårsstillelse må være å bidra til at brukerne kommer seg ut av en vanskelig livssituasjon, og å styrke tjenestemottakers muligheter til å bli selvforsørget gjennom arbeid. Dette er særlig viktig for unge. Unge er derfor den gruppen det oftest stilles vilkår til når de mottar økonomisk sosialhjelp.

Disse medlemmer peker på at regjeringen Stoltenberg undersøkte hvorvidt kommunene benytter adgangen til å stille aktivitetskrav, og at kommunene den gang pekte på at sosialtjenesteloven med bruk av skjønn knyttet til aktivitetsplikt er tilstrekkelig som redskap for å oppnå aktivitet knyttet til stønader.

Kommunene pekte på at ressurser til aktivisering var og er utfordringen for en mer aktiv bruk av aktivitetskrav i de kommuner der dette var lite benyttet, og vil i enda større grad være det dersom alle stønadsmottakere skal ilegges aktivitetsplikt slik regjeringen foreslår. Videre pekte kommunene den gang på behovet for tydeligere retningslinjer for bruk av sanksjoner dersom stønadsmottaker bryter vilkårene for aktivitet. Regjeringen Stoltenberg fulgte derfor opp dette gjennom utdyping og presiseringer i rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Disse medlemmer mener sosialhjelpen fortsatt skal være skjønnsbasert, og fortsatt være et kommunalt ansvar. Kommunene ved de lokale Nav-kontorene har større nærhet til menneskene, kjenner lokalsamfunnene og har derfor de beste forutsetninger for å kunne gi helhetlige tjenestetilbud og også stille de hensiktsmessige krav i hvert enkelt tilfelle. Disse medlemmer mener dagens lov med en skjønnsmessig bruk av aktivitetskrav er helt i tråd med Nav-reformens intensjon om at alle mennesker og deres situasjoner og utfordringer er ulike, og at løsningene for å kunne komme seg ut i arbeid og aktivitet derfor også er ulike og må tilpasses den enkelte og dens historie, utfordringer og kapasitet.

Disse medlemmer mener regjeringens forslag til bruk av aktivitetsplikt i alle tilfeller av stønadsmottak kan virke mot sin hensikt, være byråkratiserende og kostbart for kommunene. Disse medlemmer mener regjeringen heller burde fulgt opp regjeringen Stoltenbergs arbeid med å se til at alle kommuner har ressurser og muligheter til å bruke aktivitetsplikten der det er hensiktsmessig. Disse medlemmer peker på at regjeringens forslag til enhetlig aktivitetsplikt ikke følges av ekstra midler til et faktisk aktivitetstilbud ute i kommunene og således kan risikere å bli en sovepute.

Disse medlemmer understreker at å redusere antallet unge sosialhjelpsmottakere krever arbeid på flere områder samtidig, herunder arbeid mot frafall i videregående skole, styrking av ungdomspsykiatrien og rusbehandlingen, samarbeid med næringslivet og større bruk av arbeidstrening i det ordinære arbeidslivet.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet går imot forslaget om å stilla vilkår om aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphald. Denne medlemen meiner at auka midlar til aktivitetstilbod er eit betre virkemiddel for å få mottakarar av sosialhjelp i aktivitet. Det ligg i dag føre heimel til å stilla vilkår om aktivitet. Avgjerande for at aktivitetskrav skal fungera, er at eit slikt aktivitetstilbod er meiningsfullt. Denne medlemen vil vidare visa til at det går fram av lovproposisjonen at brot på vilkår om aktivitet ikkje skal medføra at stønaden vil bli redusert til «et uforsvarlig lavt nivå» og at «Det foreligger fortsatt en rett til stønad som skal sikre et forsvarlig livsopphold for stønadsmottakeren og eventuell familie». Denne medlemen støttar ideen om at velferdsytingar i større grad enn i dag bør bli utbetalt som lønstilskot i staden for som passive ytingar. Når det gjeld stønad til sosialhjelp, er dette siste skanse, og denne medlemen har tiltru til at stønadsytar best ser kva som er den beste løysinga for den einskilde stønadsmottakar. Sosialhjelp skal vera ein tidsavgrensa stønad, sjølv om denne medlemen er klar over at stønaden fungerer som hovudinntekt for fleire i lengre periodar. Denne medlemen viser til at forslaget møter motstand frå KS, interesseorganisasjonen til kommunane. Denne medlemen støttar KS i synet på at dagens regelverk der den einskilde kommune kan stilla vilkår om aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphald, er det føretrekte alternativet for kommunane. Denne medlemen har vidare tiltru til lokalt sjølvstyre med løysingar tilpassa behova til den einskilde.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det på høyringa gjekk fram at kommunesektoren ifølgje KS vil få ei årleg meirkostnad på 500–600 mill. kroner dersom forslaget blir vedteke.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet ser ikkje nokon grunn til å støtta ei slik svekking av kommunar sin økonomi gjennom eit sentralt pålegg. Denne medlemen legg til grunn at kommunane allereie har tilstrekkelege incentiv til å arbeida for lågast mogleg utgifter til stønad til livsopphald.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at formålet med sosialstønad er å sikre mennesker som faller utenfor andre ytelser, livsopphold. Formålet er at fellesskapet skal bidra til at mennesker i en vanskelig og sårbar situasjon får mulighet til å leve under anstendige forhold. Denne ordningen er grunnleggende i velferdsstaten, og den bør ikke endres slik at folk får en mer usikker hverdag. Folk som mottar sosialstønad er forskjellige og har sammensatte utfordringer, og for en betydelig del vil det ikke være realistisk å oppfylle vilkår om aktivitet. Det må innretningen av ordningen ta hensyn til. Derfor er det galt å innføre aktivitetsplikt.

Dette medlemmener at det er avgjørende at faglige vurderinger og den enkeltes livssituasjon må ligge til grunn for vurderinger rundt plikt til aktivitet for å motta sosialhjelp. Lengde og omfang på hjelpebehov bør være en del av vurderingen. Svært mange sosialhjelpsmottakere trenger hjelp i korte perioder av livet for å komme over ei kneik. Dette medlem peker på behovet mennesker i en vanskelig livssituasjon har for tett individuell oppfølging.

Dette medlem viser til at departementet presiserer i Prop. 39 L (2014–2015) at uføretrygdede med supplerende sosialhjelp som hovedregel vil ha tungtveiende grunner mot at det stilles vilkår om aktivitet. Det er viktig at denne praksisen følges og blir lik over hele landet, samtidig som andre grupper med tungtveiende grunner mot at det stilles vilkår om aktivitet må møtes med forståelse for det. Det er viktig å følge med på hvorvidt kommunene evner å individualisere tilbudet til aktivitet, og hvordan tiltak fordeles mellom offentlige og private tiltaksaktører.

Dette medlem mener at satsen for sosialhjelp allerede er lav. En reduksjon i satsene til nødhjelpsnivå vil ramme mottakerne hardt, fordi mange av disse ikke har andre inntekter. Dette vil særlig gjelde mottakere som bryter vilkårene flere ganger på rad, og av den grunn får redusert stønad over en lengre periode. Dette medlem mener vurderingen av om stønaden skal reduseres også må ta hensyn til hvor stor del av inntekten til mottakeren stønaden utgjør, om vedkommende mottar hel eller delvis stønad, om mottaker er i jobb og i hvilken stillingsbrøk, og om et vilkår brytes for første gang, eller om det har skjedd flere ganger.

Dette medlem viser til høringsinnspillet fra JussBuss om at det sjelden klages på vedtak om sosialstønad, og at stønadsmottakere har et dårlig rettssikkerhetsvern under dagens ordning. Dette medlem ønsker å utvide dekningsområdene for fri rettshjelp og innføre Nav-ombud, i tråd med representantforslag 75 S (2013–2014) fra Karin Andersen om å gi trygge vilkår og bedre samarbeid mellom Nav og befolkningen ved hjelp av opprettelse av et Nav-ombud.