I proposisjonen fremmes forslag til endringer
i lov av 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern
mv. (arbeidsmiljøloven) og i lov av 18. desember 2009 nr. 131 om
sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven).
Forslagene gjelder endringer i arbeidsmiljølovens bestemmelser om
midlertidige ansettelser og endringer i sosialtjenesteloven om innføring
av plikt til å stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling
av stønad til livsopphold.
Del I i proposisjonen drøfter virkemidler i
arbeidsmarkeds- og velferdspolitikken, samt utviklingen av inntektssikringsordningene
og endringer i arbeidsmarkedstiltakene. Både Del I meldingsdelen
og Del II proposisjonsdelen med konkrete forslag tar utgangspunkt
i målet om høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.
I proposisjonens Del II Proposisjonsdel foreslås det
å innføre en generell adgang til midlertidig ansettelse (uten vilkår)
i inntil tolv måneder kombinert med ulike typer begrensninger og reguleringer
for å hindre misbruk og beskytte den midlertidig ansatte. Slike
ansettelser foreslås å inngå i beregningsgrunnlaget som gir rett
til fast ansettelse etter fire års sammenhengende ansettelse (fireårsregelen).
Det fremmes videre andre forslag vedrørende reglene om midlertidig ansettelse,
blant annet et forslag om å forenkle arbeidsmiljølovens hovedregel
om midlertidig ansettelse, uten at det innebærer noen innholdsmessig
endring.
Det foreslås videre å innføre en plikt for kommunene
til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold.
Mange kommuner stiller slike vilkår allerede, men regjeringen vil
at det skal stilles vilkår om arbeidsrettet aktivitet i alle landets
kommuner og overfor alle stønadsmottakere som er i stand til å delta.
Målet er å styrke den enkelte stønadsmottakers muligheter for å
komme i arbeid og bli selvforsørget.
I proposisjonens kapittel 1.1 er det redegjort
for et inkluderende arbeidsliv og velfungerende arbeidsmarked.
Når det gjelder bakgrunnen for lovforslagene, gjeldende
rett, høringer, departementets høringsforslag, høringsuttalelsene,
samt departementets vurderinger av lovforslagene vises det til proposisjonens
kapittel 5 og 6 der dette er detaljert redgjort for.
Det arbeides for å inkludere flerer mennesker
i arbeidslivet. Forslagene i meldingen inngår i et helhetlig arbeid
for økt sysselsetting, et mer inkluderende og mer fleksibelt arbeidsliv.
Samarbeidet for et inkluderende arbeidsliv videreføres
og videreutvikles, og en ny IA-avtale for perioden 2014–2018 er
inngått mellom regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet.
På trygdeområdet ble det i statsbudsjettet for 2015
lagt frem enkelte forslag til endringer for å bedre arbeidsinsentivene
i ordningene. Det er også sendt på høring forslag om flere endringer
i overgangsstønaden for ytterligere å styrke insentivene til et
yrkesaktivt liv blant enslige foreldre. Det vil bli lagt frem en
egen sak for Stortinget om overgangsstønaden, jf. budsjettavtalen
i Stortinget.
Videre har regjeringen hatt på høring forslag
om visse oppmykninger i arbeidstidsreglene.
For å utrede hvordan arbeidskraften best mulig kan
tas i bruk i kommende tiår er det nedsatt et utvalg som skal vurdere
de samlede arbeidstidsreguleringene og praktiseringen av disse,
i lys av behovet for å mobilisere mer arbeidskraft, herunder å legge
til rette for heltid. Utvalget skal levere sin utredning innen utgangen
av 2015.
Forslagene i denne meldingen vil forbedre innholdet
i flere av arbeids- og velferdsforvaltningens virkemidler. Det er
også nødvendig å gjennomgå selve arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det er satt ned en gruppe som skal se på Nav-kontorene, og identifisere
problemer og muligheter, foreslå tiltak slik at Nav-kontoret kan
sikre bedre brukermedvirkning, gi gode brukeropplevelser og hjelpe
flere fra trygd til arbeid med en effektiv ressursbruk. I proposisjonen
blir det opplyst at sluttrapporten skal leveres innen 15. mars 2015.
Departementet har 17. mars 2015 orientert om at riktig dato nå er
9. april 2015.
Det er varslet en melding om livslang læring
og utenforskap, som skal legges frem for Stortinget høsten 2015.
Meldingen vil blant annet se på sammenhengen mellom grunnopplæring
for voksne, opplæring i regi av Nav og opplæring i integreringspolitikken.
Det er også satt i gang arbeid med en melding
til Stortinget om likestilling og en melding om folkehelse. Begge
meldingene handler delvis om arbeidslivet. Likestillingsmeldingen
skal etter planen legges frem i 2015 og Folkehelsemeldingen legges
frem våren 2015.
Det redegjøres også for den generelle økonomiske
politikken, jf. proposisjonens kapittel 1.4.
Det er nødvendig med ytterligere reformer for
å videreutvikle inntektssikringsordningene som må innrettes slik
at det lønner seg å jobbe. Mange av tiltakene som omtales i meldingsdelen i
proposisjonen vil kreve videre oppfølging og konkretisering. Det
er behov for mer sikker kunnskap som grunnlag for å konkludere,
og i løpet av året vil det bli ferdigstilt en rekke prosjekter og
evalueringer. Dette gjelder eksempelvis evaluering av ulike sider
ved AAP-ordningen. Det vil jobbes videre med endringer som legger
til rette for økt gradering av arbeidsavklaringspenger i tråd med
den enkeltes faktiske arbeidsevne, når evalueringen av ordningen
foreligger. Dette må blant annet vurderes opp mot jobbmuligheter
og eventuelt hvorvidt arbeidsavklaringspenger kan suppleres med andre
kilder til livsopphold. En vurdering av arbeidsavklaringspenger
vil også omfatte inngangskrav i ordningen, oppfølging og aktivitetskrav og
behovet for tydelige stoppunkter underveis i avklaringsløpet. Også
enkelte spørsmål knyttet til stønadsnivå og graderingsregler på
tvers av inntektssikringsordningene vil bli vurdert.
Ulike forslag vil også kunne ha implikasjoner
for arbeids- og velferdsforvaltningen, både ressursmessig og når
det gjelder Nav-kontorenes brukerrettede oppfølging. Disse spørsmålene
vil bli vurdert av gruppen som skal foreta en gjennomgang av arbeids-
og velferdsforvaltningen, og som skal avgi sluttrapport i mars 2015.
Departementet har 17. mars 2015 orientert om at riktig dato nå er
9. april 2015.
Det vil bli lagt frem en sak for Stortinget
våren 2016, der gjennomgang av AAP-ordningen og oppfølging av ekspertgruppen
som gjennomgår arbeids- og velferdsforvaltningen, vil være sentrale
tema.
Som ledd i komiteens saksforberedelse ble det 21. januar
2015 avholdt felles høring med Prop. 48 L (2014–2015) om endringer
i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven (arbeidstid, aldersgrenser,
straff mv.). Vedlagt innstillingen følger en oversikt over de som
deltok på høringen.
Komiteen mottok 9. desember 2014 et rettebrev fra
departementet vedrørende lovteksten.
Her beskrives utviklingen i arbeidsmarkedet,
og virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken vurderes. Ytelser
ved inntektsbortfall og tiltak for å få flere inn i arbeidslivet
er sentrale virkemidler for å sikre den enkeltes velferd og fremme
et inkluderende arbeidsliv og velfungerende arbeidsmarked. Det vises
til proposisjonens kapittel 2 der det redegjøres nærmere for arbeidsmarked og
trygdeytelser.
Det viktigste og primære målet med inntektssikringsordningene
i folketrygden er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt når
evnen til selvforsørging er falt bort eller redusert. Samtidig skal
inntektssikringsordningene understøtte målet om høy yrkesdeltakelse.
De som er i stand til det, skal kunne forsørge seg selv som yrkesaktiv.
Regjeringen vil styrke arbeidslinjen i arbeids- og velferdspolitikken.
Mange av personene i yrkesaktiv alder som mottar
velferdsytelser, mottar en helserelatert ytelse, det vil si sykepenger,
arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon. Det er et mål at flere
mottakere av helserelaterte ytelser skal kunne ta i bruk sin faktiske
arbeidsevne. Bruk av graderte ytelser er et sentralt virkemiddel
for å hindre varig utstøting fra arbeidslivet og å styrke den enkeltes tilknytning
til arbeidslivet. Graderte ytelser skal tas i bruk i større grad
enn i dag. Graderingen i hvert enkelt tilfelle bør reflektere den
faktiske arbeidsevnen.
Ved innføring av ny uføretrygd fra 2015 blir
det enklere å kombinere uføretrygd med arbeid, og det vil alltid
lønne seg å øke arbeidsinntekten. Det vil motivere flere til å kombinere
uføretrygd med arbeid. Det er et mål at flere uføretrygdede skal
få en gradert uføretrygd. For å nå dette målet er yrkestilknytningen
tidligere i stønadsforløpet sentralt. Det legges vekt på å øke graderingen
i sykepenger og at flere utnytter sin arbeidsevne fullt ut mens
de mottar arbeidsavklaringspenger. Det er behov for mer kunnskap
om arbeidsdeltakelse og stønadsforløp for personer som har delvis
nedsatt arbeidsevne etter avsluttet sykepengeperiode.
Det er satt i gang flere evalueringer av arbeidsavklaringspenger.
Regjeringen vil komme tilbake med en gjennomgang av denne ordningen
når resultatene fra evalueringene foreligger.
Generelt bør inntektssikringsordningene være innrettet
slik at det alltid lønner seg å jobbe, eventuelt å øke arbeidsinnsatsen
dersom man kombinerer arbeid og ytelser. I tillegg bør det stilles
krav både til den enkelte om aktiv deltakelse og til arbeids- og
velferdsforvaltningen i form av oppfølging og iverksetting av hensiktsmessige
tiltak.
Forventningene til aktivitet i velferdsytelsene
vil økes. Formålet med krav til aktivitet er blant annet å gi legitimitet
til velferdsytelsene gjennom en bedre balanse mellom rettigheter
og plikter, å motvirke passive stønadsløp, styrke den enkeltes muligheter
til å komme i jobb og motivere for overgang til jobb. Det må være
tydelige aktivitetskrav når dette er rimelig, og det må være tilstrekkelige
virkemidler overfor dem som ikke følger dem. Hensiktsmessige aktivitetskrav
forutsetter at det er meningsfylte aktiviteter å tilby. Det understreker
betydningen av å se ytelser og aktive arbeidsmarkedstiltak i sammenheng.
Lange stønadsperioder svekker muligheten for
å komme tilbake i arbeid. Det ønskes å innføre et beslutningsstøttesystem
for sykmelder med veiledende sykmeldingsperioder, blant annet for å
sikre mer lik sykmeldingspraksis og større forutsigbarhet, men også
for å forhindre unødvendig lange sykefraværsperioder. Legens beslutning
skal veie tyngst. Det tas sikte på implementering av systemet fra
1. januar 2016.
Det vil også gjennomføres forsøk med ny medisinsk
vurdering av en annen lege enn sykmeldtes fastlege etter seks måneders
sykefravær. Forsøket skal gjennomføres på en slik måte at det kan
gi grunnlag for å trekke konklusjoner om effekter på videre sykefravær
og tilbakeføring til jobb. Det tas sikte på oppstart av forsøket
tidlig i 2015.
De siste årene har det vært en økning i antall
og andel unge mottakere av uførepensjon. For samfunnet innebærer
tidlig uføretrygd et betydelig velferdstap. Personer blir stående
utenfor arbeidslivet i mange år. Det er ikke grunnlag for å hevde
at helsetilstanden blant unge er redusert. Det drøftes hvordan Nav
bedre kan følge opp unge uføre som har en mulighet til å komme tilbake
i arbeid, og å begrense omfanget av unge som blir uføretrygdet.
Det vises til proposisjonens kapittel 3 der
innretningen av inntektssikringsordningene drøftes nærmere.
Regjeringen ønsker et mer åpent arbeidsliv,
med lavere terskel inn for de som står utenfor, og et velfungerende
arbeidsmarked, hvor arbeidsgiver og arbeidstaker lett kan finne
frem til hverandre. Dette skal blant annet gjøres gjennom mer bruk av
det ordinære arbeidslivet i arbeidsmarkedspolitikken. Det innebærer
mer bruk av virkemidler rettet mot etterspørselssiden i arbeidsmarkedet.
Mye av arbeidsmarkedspolitikken har tradisjonelt vært orientert
mot tilbudssiden, for eksempel gjennom opplæring og kvalifisering
av arbeidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Opplæring
og kvalifisering skal fortsatt være en viktig del av arbeidsmarkedspolitikken,
men den bør i større grad kombineres med – og gjennomføres i – ordinært arbeidsliv.
Da må arbeidsgivere motiveres til i større grad å ansette utsatte
grupper i arbeidsmarkedet.
Som en viktig del av strategien for å øke bruken av
ordinært arbeidsliv, ønsker regjeringen å lette adgangen til midlertidig
ansettelse og øke bruken av lønnstilskudd. Begge deler vil senke terskelen
inn i arbeidslivet og gi nykommere og personer som står utenfor
arbeidslivet, bedre muligheter til å få prøvd seg i jobb. Midlertidig ansettelse
kan i en del tilfeller fungere som et springbrett inn i arbeidslivet,
og lønnstilskudd er blant de tiltakene som har best effekt. Midlertidig
ansettelse og lønnstilskudd kan ses på som alternative måter å mobilisere
det ordinære arbeidslivet på, men de to kan også forsterke hverandre
om de ses i sammenheng. Derfor ønskes også økte muligheter til å
kombinere lønnstilskudd med midlertidig ansettelse, og regjeringen
vil øke adgangen til bruk av midlertidig ansettelse i lønnstilskuddsordninger.
Tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken må bli
bedre, mer målrettede og mer effektive. En hovedstrategi for å lykkes
handler om å opprette flere og bedre tiltaksplasser i det ordinære
arbeidslivet. Økt satsing på lønnstilskudd inngår som en viktig
del her, både de midlertidige lønnstilskuddsordningene og gjennom
en ny, varig lønnstilskuddsordning for brukere med varig og vesentlig
nedsatt arbeidsevne som bygger på forsøket med tidsubestemt lønnstilskudd (TULT).
Arbeidspraksis, som er ett av de mest brukte tiltakene i arbeidsmarkedspolitikken, styrkes
gjennom blant annet tettere og bedre oppfølging av tiltaksdeltaker
og arbeidsgiver. Varigheten reduseres for å hindre misbruk og øke
effektiviteten i tiltaket.
Mange arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne
har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen for å komme i jobb.
For å senke terskelen inn i arbeidslivet og for å oppmuntre arbeidsgivere
til i større grad å rekruttere eller prøve ut arbeidssøkere med
særskilte behov, ønsker regjeringen å bidra til bedre tilrettelegging på
arbeidsplassen. Et nytt og enklere tilretteleggingstilskudd eller
inkluderingstilskudd for ordinært arbeidsliv innføres. I tillegg
vil det opprettes en mer forpliktende tilretteleggings- og oppfølgingsavtale
som inngås mellom arbeids- og velferdsforvaltningen, arbeidsgiver
og arbeidssøker. Avtalen har personer med nedsatt arbeidsevne under
30 år som hovedmålgruppe.
Arbeidsmarkedstiltakene skal forbedres og forenkles.
Overlappende arbeidsmarkedstiltak slås sammen. Overordnede prinsipper
for gjennomgangen av arbeidsmarkedstiltakene er at tiltakene skal
bli bedre og mer effektive og enklere å administrere og forholde
seg til for alle aktører, både arbeidsgivere og arbeidstakere, arbeids-
og velferdsforvaltningen og tiltaksarrangører. Mange av endringene
vil fremme bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena og et
velfungerende arbeidsmarked.
Det er fastsatt en forskrift som innebærer at
overlappende tiltak på avklarings- og oppfølgingsområdet slås sammen.
Forskriften, som iverksettes fra januar 2015, åpner for økt konkurranse
om å tilby disse tiltakene. Dette vil gi større mangfold av tilbydere,
blant annet frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører,
i tillegg til de tradisjonelle attførings- og vekstbedriftene. Samtidig
skal det stilles klarere kvalitets- og resultatkrav til leverandørene
av arbeidsmarkedstiltak. Det legges på denne måten til rette for
flere og bedre private og frivillige initiativ, og slipper flere
til i tilbudet av arbeidsmarkedstiltak og velferdstjenester.
En viktig del av arbeidet med å forbedre arbeidsmarkedstiltakene
er å utvikle mer kunnskap og kompetanse om inkludering i ordinært
arbeidsliv. Løpende forsøksvirksomhet skal kombineres med systematisk
og målrettet forskningsinnsats. I dette arbeidet bør alle sider ved
tiltaksbruken vurderes, men hovedvekten skal legges på deltakernes
overgang til arbeid, som er det overordnede målet med innsatsen.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 der
det fokuseres på aktive tiltak som skal øke bruken av ordinært arbeidsliv
gjennom nye og forbedrede virkemidler som økt adgang til midlertidig ansettelse,
økt bruk av lønnstilskudd og tilretteleggingsordninger. Dette vil
styrke utsatte gruppers muligheter til å komme i arbeid.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette
Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe,
Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet,
Tor André Johnsen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kirsti Bergstø, viser til Prop. 39 L (2014–2015) om endringer
i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig
ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,viser
til inngått avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre 12. mars 2015, om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven
mv., som følger av Prop. 39 L (2014–2015) og Prop. 48 L (2014–2015). Flertallet er
enige om endringer i de angjeldende lover med hensikt å sikre økt
fleksibilitet i arbeidslivet og gi flere en sjanse til å komme inn
i arbeidslivet. Det er et mål å bekjempe utenforskapet og sikre
at flere avtaler om alternative arbeidstidsordninger kan avtales
mellom partene lokalt. Flertallet viser til at de
fire samarbeidspartiene står sammen om endringer som vil gi nødvendig
modernisering og fleksibilitet til gode for arbeidstakerne og næringslivet.
Flertallet viser til regjeringens
grundige gjennomgang av det norske arbeidsmarkedet. Gjennomgangen
gjør rede for utviklingen i sysselsettingen over tid, og hvordan
de helserelaterte trygdeytelser har endret seg. Meldingsdelen redegjør
videre for en rekke forhold som påvirker arbeidsdeltakelsen, slik
som den generelle økonomiske utviklingen, arbeidsinnvandring og
strukturelle endringer. Flertallet merker seg at
norsk arbeidsliv og sysselsetting, på ganske mange måter, skiller
seg fra situasjonen hos våre viktigste handelspartnere og nære økonomiske
allierte i EØS-området. Flertallet merker seg også
gjennomgangen av tiltaksapparatet for utsatte grupper i arbeidslivet.
Flertallet viser til at vekstimpulsene
fra oljevirksomheten vil avta i årene fremover sammenliknet med
det vi har vært vant til. Omslaget forsterkes av fallet i oljeprisen.
Vi må derfor legge til rette for nødvendige omstillinger i norsk økonomi.
Norge trenger flere ben å stå på. Pengepolitikken er førstelinjeforsvaret
i konjunkturstyringen og kan respondere raskt når utsiktene for
norsk økonomi endres. Norges Bank satte i desember 2014 ned styringsrenten med
0,25 prosentenhet, til 1,25 pst. Kronen har svekket seg betydelig
i takt med fallet i oljeprisen. Det gir betydelig drahjelp til det
konkurranseutsatte næringslivet i Norge. Flertallet vil understreke
at også innretningen av statsbudsjettet og strukturpolitikken må
hjelpe omstillingen av norsk økonomi. I denne forbindelse ser flertallet frem
til Produktivitetskommisjonens innstilling. Flertallet viser
til at den lave oljeprisen blant annet skyldes amerikansk skiferolje, og
at USA produserer nå tre ganger mer skiferolje per dag enn Norges
totale oljeproduksjon.
Flertallet påpeker at Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gjorde norsk økonomi
stadig mer sårbar gjennom manglende satsing på vekstfremmende skattelettelser
i perioden 2005–2013 og øvrige tiltak for å bedre rammebetingelsene
for næringslivet, i en periode der todelingen av norsk økonomi ble
forsterket år for år. Flertallet påpeker at den økonomiske
situasjonen nå gjør at det er viktigere enn noen gang å gi norsk
økonomi flere ben å stå på, gjennom å styrke det private norske
eierskapet og sikre næringslivet over hele landet gode rammebetingelser. Flertallet viser
til at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet i samarbeid med
Kristelig Folkeparti og Venstre har gjennomført en rekke vekstfremmende
skattelettelser, herunder lavere personskatter som gir incentiver
til økt arbeidsinnsats, samt lavere formuesskatt og fjernet arveavgift
som gir økte incentiver til investeringer i verdiskapende virksomhet. Flertallet viser
til at europeiske land med lite fleksible arbeidsmarkeder sliter med
høy arbeidsledighet, og påpeker at omstillingen Norge nå står overfor,
gjør det enda mer nødvendig enn tidligere å legge til rette for
et effektivt og fleksibelt arbeidsmarked.
Flertallet merker seg at regjeringen
redegjør for at den norske økonomien i en årrekke har opplevd vesentlig
bedre tider enn mange andre land. Samtidig har det vært en sysselsettingsvekst
og en svak produktivitetsutvikling. Med en arbeidsledighet som relativt
sett har vært lav, har fokus i liten grad vært på vekstfremmende
tiltak, og mer på strukturledighet. Arbeidsmarkedssituasjonen er
bra for det store flertallet i Norge. Sysselsettingen er høy i de
fleste gruppene, både i historisk sammenheng og sammenliknet med andre
land. Arbeidsledigheten er relativt sett lav, og de fleste som ønsker
å komme i jobb, klarer det.
Flertallet merker seg også at
det er en rekke personer i yrkesaktiv alder som ikke er sysselsatte,
eller som jobber mindre enn de selv ønsker. En betydelig andel av
disse er allikevel sikret inntekt gjennom en rekke velferdsordninger. Flertallet er
bekymret for at dette bidrar til å redusere arbeidsstyrken og produktiviteten
i økonomien, noe som svekker både privat velferd og offentlige budsjett.
Flertallet ser at noen grupper
har svak tilknytning til arbeidslivet. Det er en rekke tiltak på plass
for å hjelpe den enkelte som er i slike grupper. Det er en tydelig
trend med økt bruk av tiltaksplasser. Samtidig ser man også at en
rekke av dem som er i tiltakssystemet i for stor grad går mellom
ulike tiltak, istedenfor å komme i ordinære stillinger. Tiltakssystemet
er stort og omfattende. Allikevel er tiltakssystemet ikke i stand til
å oppnå så gode resultater som ønskelig. Flertallet mener
at det bør sees proaktivt på endringer i tiltakssystemet, i den
hensikt å få bedre måloppnåelse.
Flertallet peker på
at utenforskapet er en av de største utfordringene det norske samfunnet
står overfor. Altfor mange unge, innvandrere og personer med nedsatt
arbeidsevne eller nedsatt funksjonsevne, får ikke muligheten til
å kunne forsørge seg selv. Flere må derfor, etter flertallets mening,
både gis incentiver til å forsørge seg selv og få nødvendig arbeidsrettet
oppfølging. Samfunnets fremtidige bærekraft tilsier også at vi trenger
flere i jobb og færre på uføretrygd. Disse utfordringer må derfor
møtes med en aktiv arbeidsmarkeds- og arbeidsinkluderingspolitikk
med hovedvekt på individualisering av arbeidsrettede tilbud og større
vekt på å senke terskelen inn i arbeidslivet.Flertallet viser
til høringsinnspillene og konstaterer at disse mener regjeringen
gir en riktig virkelighetsbeskrivelse av hvilke individer og grupper som
sliter med å få innpass på arbeidsmarkedet. Proposisjonen lanserer
en rekke nye forslag som for eksempel sammenslåinger av arbeidsmarkedstiltak
og nye lønnstilskuddsordninger. Flertallet er tilfreds
med dette, og peker på at det er viktig å dimensjonere virkemidlene
på en best mulig måte. Flertallet forutsetter at
departementet går i aktiv dialog med brukerorganisasjoner, fagorganisasjoner
på feltet, partene i arbeidslivet og arbeids- og velferdsetaten
for å sikre at riktig tilbud i større grad enn i dag gis til riktige
personer i rett tid.
Flertallet mener at forslagene
vil bidra til at flere kommer i jobb. Det er viktig at disse konkretiseres
på en slik måte at man sikrer både kvalitet, mangfold og riktig
dimensjonering av de ulike virkemidlene, basert på brukergruppenes
behov.
Flertallet viser til budsjettavtalen
for 2015 der regjeringen fikk i oppdrag å utarbeide statistikk over
ventetid for å komme inn på arbeidsmarkedstiltak, og understreker
viktigheten av dette for å lykkes med tidligst mulig innsats.
Flertallet ber regjeringen sikre
en opptrapping av antall tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne
for å møte behovene denne gruppen har.
Flertallet mener varig
tilrettelagt arbeid (VTA) er særlig viktig for utviklingshemmede. VTA
gir meningsfylt arbeid til personer som ellers har liten mulighet
til å komme inn i arbeidslivet på normale lønns- og arbeidsbetingelser.
Flertallet viser til at antall
VTA-plasser har økt jevnt de siste ti årene, og at i vedtatt statsbudsjett
for 2015 ble antall plasser økt med ytterligere 200 VTA-plasser. Flertallet viser
til at VTA fra 2013 nå er finansiert på en egen budsjettpost, noe
som gir større forutsigbarhet for dem som trenger varig tilrettelegging.
Flertallet deler regjeringens
syn på at bruken av lønnstilskudd av midlertidig art vil kunne fungere
som inngangsport til ansettelse, og vil også bidra til reduksjon
av arbeidsgivers risiko for å ansette utradisjonelt. Flertallet er
opptatt av at slike tilskudd overfor personer med store bistandsbehov,
som for eksempel personer med psykiske lidelser og rusproblemer
og som har ventet lenge på Nav-tilbud, skal ha best mulig effekt.
Det vises her til gode erfaringer fra NHO-systemet med «Ringer i
Vannet» og lignende prosjekt blant arbeidsgivere knyttet til for
eksempel Virke. Gjennom slike pakkeforløp gis arbeidsgiverne økt
trygghet for ansettelse.
Flertallet legger til grunn at
man ytterligere må forsterke arbeidsinkluderingsinnsatsen mot ordinært
arbeidsliv, og vil peke på at tiltaksleverandører i langt større
grad enn tidligere må jobbe på denne måten. Flertallet mener
dette perspektivet må styrkes, og deler regjeringens vektlegging
av dette. Samtidig utelukker ikke flertallet at noen
kan ha behov for et skjermet arbeidstilbud i en innledende fase,
og det utelukker heller ikke at noen i større grad trenger konkrete
utdanningsmuligheter for å få jobb.
Flertallet mener tidsubestemte
lønnstilskudd (TULT) bør brukes i noe større grad, for å øke yrkesdeltakelsen
til personer som av ulike årsaker ikke kan yte fullt, men likevel
ha mye å bidra med i arbeidslivet. Flertallet har
merket seg at regjeringen foreslår å slå sammen TULT med tiltaket
tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift (TIA). Flertallet er
tilfreds med at dette sikrer en ny varig lønnstilskuddsordning.
Flertallet er opptatt av at det
utvikles klare administrative og faglige kriterier for bruken av dette
tilskuddet. Det er ikke flertallets intensjon å bidra
til konkurransevridning og fortrengning av ordinær arbeidskraft. Flertallet viser til
at erfaringer fra Norge og også fra andre land viser at fornuftig
bruk av dette virkemiddelet kan bidra til å få flere i jobb.
Flertallet støtter
sammenslåing av Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) og Kvalifisering
i arbeidsmarkedsbedrift (KIA) til et nytt arbeidsforberedende tiltak,
og mener proposisjonen gir gode beskrivelser av dette tiltaket som vil
være et kjernetiltak for personer med nedsatt arbeidsevne. Flertallet mener
dette sammenslåtte tiltaket møter behovene for et mer sømløst attføringsløp
for deltakerne i tett kontakt med ordinært arbeidsliv, slik både
fagfeltet og Stortinget lenge har vært opptatt av. Flertallet legger
til grunn at tiltaket styrkes både faglig og ressursmessig, samtidig
som det legges opp til en fornuftig avgrensning av tiltakslengden
for å motvirke innlåsingseffekter. Flertallet er opptatt
av at kompetansen overfor brukere med mer sammensatte behov må forbedres
ytterligere for å få sårbare grupper i jobb.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen særlig prioritere
økning av plasser til det nye sammenslåtte tiltaket Arbeidsforberedende
trening (AFT).»
Flertallet viser til
at de allerede sammenslåtte anbudstiltakene oppfølging og avklaring
fra 1. januar 2015 vil kunne gi positive effekter slik at flere
kommer ut i arbeid. Flertallet forutsetter at Nav
gjennomfører anbudene med vekt på kvalitet og kvalitetssikring,
balanse i kontraktene og at personer med nedsatt arbeidsevne blir tatt
hensyn til i anbudsrundene. Økt vekt på resultater for overgang
til jobb er dessuten avgjørende for å lykkes.
Flertallet er videre opptatt
av løpende innovasjon i gjennomføringen av anbudene for sårbare
grupper, og ber regjeringen om å følge opp Arbeids- og velferdsdirektoratet
nøye for å ivareta dette.
Flertallet støtter
regjeringens ønske om å stille klarere kvalitets- og resultatkrav
til leverandørene av arbeidsmarkedstiltak. Flertallet deler
derfor vektleggingen av både økt resultatgrad og effektivisering
i både Nav-systemet og i attføringsprosessene. Evalueringer har vist
at kvaliteten på attføringsarbeid har økt med innføring av kvalitetssikringssystemer
på feltet, og flertallet forventer at dette fokuset
opprettholdes, men at nye aktører gis mulighet til å etablere seg.
Flertallet mener at omleggingene
av en rekke av arbeidsmarkedstiltakene vil gi viktige bidrag til
flere, og bidra til økt gjennomstrømming og økt overgang til arbeid.
Flertallet er opptatt av at regjeringen
sammen med partene i arbeidslivet, Nav og tiltaksarrangørene følger
utviklingen i arbeidslivet nøye slik at antall plasser er i tråd
med behovet. Flertallet forventer at regjeringen
opprettholder god effektivitet i tiltaksgjennomføringen i årene fremover.
Det er også dokumentert at Nav har hatt utfordringer med å gjennomføre
gode nok arbeidsevnevurderinger. Det er etter flertallets mening
helt avgjørende at denne inngangsporten til tiltakssystemet fungerer
optimalt.
Flertallet viser til
at flere kommuner og attføringsbedrifter har pekt på at dersom anbud blir
for store i geografiske områder, kan deler av en region miste muligheten
til å ha lokale tiltaksplasser. Flertallet ber regjeringen
på denne bakgrunn bidra til at det i anbudene er mulig å tilby tiltaksplasser
uten for store reiseavstander for den enkelte bruker.
Flertallet er også opptatt av
tiltak som kan bedre de ideelle tjenesteleverandørenes rammebetingelser
i anbudskonkurranser.
Flertallet ber regjeringen utvikle
og konkretisere forslagene i proposisjonen i tett og bred dialog
med partene i arbeidslivet, funksjonshemmedes organisasjoner og
fagorganisasjonene på feltet.
Flertallet viser til
produktivitetskommisjonens rapport «Produktivitet – grunnlag for
vekst og velferd, NOU 2015:1». I rapporten gjøres det rede for hvordan
regulering av arbeidstid varierer mellom ulike deler av arbeidsmarkedet,
og at bruken av unntak fra reguleringene er stort. Det vises også
til at ulike arbeidstakergrupper synes å ha ulike preferanser om
arbeidstidsordninger. Som en følge av dette blir det ofte avtalt
alternative arbeidstidsordninger lokalt. Kommisjonen mener dette
sikrer fleksibilitet og hensyntagen til lokale forhold. Videre viser
kommisjonen til at det er forholdsvis mange søknader om lokale unntak,
og at det er et byråkratisk system for å behandle søknadene. Flertallet har
merket seg at Kommisjonen mener at de foreslåtte endringer i Prop.
48 L (2014–2015) vil gi større fleksibilitet og i mange tilfelle
høyere produktivitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener arbeid er grunnlag for velferd, både
for individer og samfunn. Det gir enkeltmennesker et selvstendig økonomisk
livsgrunnlag og muligheter til selvrealisering og sosial inkludering.
Høy sysselsetting motvirker fattigdom, utjevner økonomiske og sosiale
forskjeller og fremmer likestilling mellom kvinner og menn. Deltakelse
i arbeidslivet gir medbestemmelse og spredning av makt. Videre er
høy sysselsetting nødvendig for å kunne opprettholde og videreutvikle
den norske velferdsmodellen. Høy sysselsetting ligger til grunn
for utformingen av den økonomiske politikken, det inntektspolitiske
samarbeidet, arbeids- og velferdspolitikken og arbeidet for et inkluderende
arbeidsliv. Hovedmålet for disse medlemmers politikk
er derfor arbeid for alle og en rettferdig fordeling av goder og
byrder. Hovedregelen skal være faste ansettelser, og målet er at
alle som ønsker det skal arbeide i hel stilling.
Mange ønsker arbeid uten å få dette. Det kan
ha sammenheng med forhold knyttet til den enkelte som manglende
kvalifikasjoner, for lav produktivitet eller behov for tilrettelegging
som følge av helsemessige eller sosiale problemer. En er også avhengig
av et arbeidsliv som er villig til å ansette personer med usikker
eller nedsatt arbeidsevne.
Derfor er disse medlemmer opptatt
av å føre en omfattende og aktiv arbeids- og velferdspolitikk for
å møte utfordringene. De offentlige velferdsordningene gir innbyggerne
trygghet og utjevner økonomiske forskjeller. Den aktive arbeidsmarkedspolitikken
legger til rette for at flere kommer i arbeid og motvirker utstøting
fra arbeidslivet. I dette ligger også tilrettelegging for dem som
av ulike grunner ikke kan delta i arbeidslivet på ordinære vilkår.
Et godt arbeidsliv er viktig for å sikre at
folk ikke blir syke av jobben og faller ut av arbeidslivet, og for
å skape rom for personer som sliter med å komme inn. Også personer
med nedsatt arbeidsevne skal kunne delta i arbeidslivet. Arbeid
er i mange tilfeller helsebringende, og kan derfor være en viktig
del av en helsebringende behandling. Likevel vil ikke dette gjelde
for alle. Noen har helseproblemer som setter permanente begrensninger
for muligheten til å delta i arbeid. Arbeidslivet kan heller ikke
alltid tilby en tilrettelagt jobb.
Disse medlemmer vil understreke
at vårt velferdssamfunn består av både rettigheter og plikter. Mange
som står utenfor arbeidslivet, særlig de med nedsatt arbeidsevne,
trenger tilbud om tiltak og veiledning. Samtidig krever veien tilbake
til jobb egeninnsats og medvirkning fra den enkelte.
Arbeidskraften er samfunnets viktigste ressurs. Grunnlaget
for velferden legges gjennom befolkningens arbeid, og det må derfor
legges til rette for høy yrkesdeltakelse. Bærekraften i de fellesfinansierte
velferdsordningene avhenger av at vi lykkes med arbeidslinja. Det
vil bli enda tydeligere etter hvert som befolkningen eldes.
Disse medlemmer viser
til at i regjeringen Stoltenberg IIs Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen
2013, er det gjort beregninger for hva som skal til for å kunne
videreføre dagens velferdsordninger de neste femti årene. Disse
beregningene viser at en slik videreføring ikke dekkes av vekst
i skatteinntekter eller avkastning av pensjonsfondet. Flere i arbeid
vil redusere inndekningsbehovet i offentlige finanser. Et høyt arbeidstilbud
og høy sysselsetting er en avgjørende forutsetning for å kunne videreføre
og videreutvikle godt utbygde velferdsordninger. Økt yrkesdeltakelse
også blant personer med nedsatt arbeidsevne er dessuten avgjørende
for å sikre at velferdsytelsene er økonomisk bærekraftige.
I de senere årene er det vedtatt og iverksatt
en rekke sentrale reformer og tiltak for å støtte opp om arbeidslinja
og målet om arbeid for alle. Det gjelder blant annet Nav-reformen,
innføring av ny alderspensjon, ny uføretrygd, forsterket IA-avtale
og innføring av flere nye tiltak og virkemidler i arbeids- og velferdsforvaltningen, som
for eksempel Jobbstrategien for personer med nedsatt arbeidsevne. Disse
medlemmer forventer at disse reformene og tiltakene over
tid vil bidra til at den samlede arbeidsinnsatsen øker ytterligere.
En aktiv politikk for høy yrkesdeltakelse handler om
innsats for å heve kompetansen og kvalifikasjonene til befolkningen,
mobilisere arbeidskraften og bidra til et inkluderende arbeidsliv. Det
skal legges til rette for at alle som ønsker det, kan komme i arbeid,
gjennom utdanning, opplæring og aktiv arbeidsinkluderingspolitikk. Disse
medlemmer mener det er viktig med fokus på den delen av
den aktive arbeidsmarkedspolitikken som er rettet mot mottakere
av helserelaterte ytelser og utsatte unge. Det var viktig for regjeringen
Stoltenberg II, og disse medlemmer registrerer at
dette er utfordringer regjeringen Solberg også sier de ønsker å
møte.
Et arbeidsliv i endring, med omstillinger og
flyt av arbeidskraft og tjenester og høye krav til effektivitet
i arbeidslivet, er trekk som kan gjøre det utfordrende i årene fremover
å oppnå høy yrkesdeltakelse blant utsatte grupper. Det tilsier fortsatt
behov for forsterket innsats for å sikre økt yrkesdeltakelse for
grupper som i dag ikke deltar i arbeidslivet, eller som står i fare
for å falle ut. Med utgangspunkt i den norske modellen vil disse
medlemmer legge til rette for et arbeidsliv der flere kan
delta, fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene og bidra
til en mer rettferdig fordeling. Et arbeidsmiljø som er blant de
beste i verden, er et viktig bidrag til god helse, arbeidsevne og
inkludering. IA-samarbeidet spiller en viktig rolle her.
Gjennomgangen av meldingsdelen i
Prop. 39 L (2014–2015) viser at sysselsettingen er høy, men at enkelte
grupper har problemer med å få fotfeste i arbeidslivet. Disse
medlemmer mener Norge bør og kan bli enda bedre til å bruke
de ressursene som personer i yrkesaktiv alder har. Målet må være
å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner
og leve gode og meningsfulle liv.
Målet med de offentlige trygde- og stønadsordningene
er å gi økonomisk trygghet, utjevne inntekt og bidra til selvhjelp.
Samfunnet skal ta vare på dem som av ulike grunner ikke kan delta i
arbeidslivet. Samtidig er det en utfordring at mange i yrkesaktiv
alder er utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser,
til tross for den generelt høye sysselsettingen og deres ønske om å
bidra. Det er disse medlemmers mål at personer med
nedsatt arbeidsevne i større grad enn i dag skal kunne delta i arbeidslivet.
I den sammenheng viser disse medlemmer til sitt Representantforslag
73 S (2013–2014) om strategi for betre arbeidsmoglegheiter for menneske
med nedsett arbeidsevne.
Disse medlemmer viser til at
den norske arbeidslivsmodellen har gitt gode resultater. Omstillingsevnen
er god og arbeidsmarkedssituasjonen er bra for det store flertallet
i Norge. Den samlede arbeidsinnsatsen i Norge trekkes opp av en
høy sysselsetting, både vurdert i en historisk sammenheng og sammenliknet
med andre land. Samtidig er den gjennomsnittlige arbeidstiden relativt
lav, og de sysselsatte jobber færre timer enn i mange andre land.
Produktiviteten er imidlertid høy, slik at norsk verdiskaping og
velferd er blant de høyeste i verden. Dette er et resultat av samspillet
mellom politikk på mange områder og et velorganisert arbeidsliv.
I tillegg har arbeids- og velferdspolitikken bidratt til de gode
resultatene. Høy produktivitet og omstillinger kan samtidig gjøre
det utfordrende med jobbfastholdelse og inkludering av personer
med helseproblemer.
En viktig utfordring fremover er at flere personer med
funksjonshemminger eller helseproblemer får tatt i bruk sin arbeidsevne.
Flere kunne deltatt i arbeidslivet, eller deltatt mer enn de gjør
i dag, dersom mer hadde vært gjort for å tilrettelegge for deltakelse
i arbeidslivet. Flere forhold tilsier at det fremover er behov for
flere eller sterkere virkemidler rettet mer direkte inn mot arbeidslivet.
Disse medlemmer viser
til at regjeringen Solberg trakk tilbake Meld. St. 46 (2012–2013) Flere
i arbeid. Disse medlemmer stiller seg undrende til
begrunnelsen for å trekke nevnte melding tilbake, som skulle være
å levere en tilsvarende melding innen kort tid, bare mer ambisiøs
og med flere konkrete tiltak. Det har tatt mer enn ett år for regjeringen
å levere en melding om arbeidsmarkedspolitikken, og disse medlemmer er
ikke imponert over ambisjonsnivået i Prop. 39 L (2014–2015) fra
regjeringen Solberg.
Disse medlemmer vil poengtere
at arbeidsmarkedspolitikken er et så viktig felt at det fortjener
en bred og selvstendig gjennomgang. Det er derfor uheldig og kritikkverdig
at en slik melding blir slått sammen med den kanskje mest omtalte
og betydningsfulle arbeidslivssaken i 2015 – endringene i arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer sier
seg enig med regjeringen i at tiltak som gjennomføres på ordinære
arbeidsplasser, har bedre effekt på overgang til arbeid enn tiltak
som foregår i skjermede virksomheter. Dette var også et sentralt
element i Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid, fra regjeringen
Stoltenberg II. Disse medlemmer ønsker at arbeidsmarkedstiltakene
som benyttes for å fremme overgangen til jobb blant personer med
nedsatt arbeidsevne, i økende grad skal bruke det ordinære arbeidslivet
som tiltaksarena. Dette bør blant annet skje gjennom å utvikle bedre
oppfølgingstjenester og ved at godkjente tiltaksarrangører i større
grad enn i dag bruker ordinært arbeidsliv som tiltaksarena. Disse medlemmer viser
til gode erfaringer med bruk av lønnstilskudd, og er med noen forbehold
positive til å utvide slike ordninger, særlig for å sikre bedre
jobbmuligheter for personer som er tilstått en gradert uføreytelse,
og som ikke får en deltidsjobb uten en eller annen form for bistand. Forsøksordningen
TULT har vært evaluert to ganger; ingen av evalueringene sier at
varig lønnstilskudd gir deltakerne ordinært arbeid, men det kan
forhindre eller utsette 100 pst. uføretrygd.
For at tiltak som inneholder lønnstilskudd ikke skal
bli misbrukt, vil disse medlemmer poengtere behovet
for et velfungerende Nav som har mulighet til å føre kontroll, bistå
og følge opp. Disse medlemmer mener videre det er behov
for en gjennomgang av bruken av lønnstilskudd før ordningen utvides
slik departementet foreslår. Det er blant annet behov for en gjennomgang
av hvilken risiko arbeidsgiver skal vernes mot, særlig i lys av
den nye uføretrygden: hvordan skal arbeidstakere med gradert ytelse benytte
muligheten for ekstra innsats uten at uføregrad endres, når de er
i en lønnstilskuddsstilling?
Erfaringene fra Sverige, som viser at det også
er behov for en diskusjon om bruk av midlertidighet i kombinasjon
med lønnstilskudd, kan medføre at vi får en ny gruppe som utsettes
for sosial dumping – altså personer med nedsatt arbeidsevne. Det
må videre unngås at de som går på tidsubestemt lønnstilskudd havner
i en evig runddans av tiltak. Det må også unngås at bedrifter og
bransjer gjør seg avhengige av arbeidskraft basert på lønnstilskudd,
slik en har sett eksempler på i blant annet Sverige.
Disse medlemmer er ikke enig
med regjeringen i at å øke adgangen til midlertidige ansettelser
vil senke terskelen inn i arbeidslivet og derfor bør være et viktig
ledd i strategien med å bruke ordinært arbeidsliv som tiltaksarena.
Tiltaket gjør det ikke lettere å komme inn i arbeidslivet, men lettere
å bli skjøvet ut av det. Dette har disse medlemmer redegjort
for under merknader til proposisjonsdelen.
Disse medlemmer mener
dagens tiltaksstruktur for personer med nedsatt arbeidsevne er omfattende
og komplisert. Disse medlemme er derfor positive
til at regjeringen Solberg har videreført regjeringen Stoltenberg
II sin ambisjon om å sette i gang forsøk og gjennomgå regelverket
for å forenkle og gjøre tiltakene bedre.
Meldingen fra regjeringen varsler endringer
i tiltaksstrukturen. Fremtidens sektor av forhåndsgodkjente tiltaksarrangører
vil ikke lenger bestå av 6 tiltak, men av 2: VTA og AFT. Disse medlemmer savner
en klarere begrunnelse og grundigere drøfting for hvorfor man har
valgt å legge ned KIA og TIA. Førstnevnte tiltak har for eksempel
vært viktig for blant annet frafallselever. Det er viktig for disse
medlemmer at mulighetene for et fagopplæringsløp også kan
ivaretas innenfor rammene av det nye AFT-tiltaket.
Disse medlemmer ser likevel positive
elementer i det nye tiltaket AFT. Det er bra med helhetlige tiltak
som gjør at tiltaksdeltakere slipper ventetid i en tiltakskjede. Disse
medlemmer mener det bør være en mulighet for å utvide tiltakets
varighet utover 2 år, da dette kan være for kort tid for personer
som står langt fra arbeidsmarkedet.
Dersom ikke AFT-tiltaket blir satset tilstrekkelig på,
frykter disse medlemmer at sektoren av forhåndsgodkjente
tiltaksarrangører kan bli varig svekket. Det er uheldig for de personene som
står et stykke fra arbeidslivet. Det er viktig å ha gode tilbud
for personer med omfattende bistandsbehov, men som likevel kan komme tilbake
i jobb. Dette er gjerne personer med sammensatte lidelser og/eller
rusvansker, og som kan ha ventet lenge på arbeidsrettede tilbud. Disse
har behov for et tilbud som inneholder motivasjon for jobb, kartlegging
av kompetanse, trening og ikke minst etter hvert kopling opp mot næringslivet.
Det nærmeste for disse målgruppene vil da bli det nye AFT-tiltaket.
Det er viktig for disse medlemmer å gjøre dette til
et aktivt arbeidsinkluderende tiltak, og det er avgjørende at dette
tiltaket blir prioritert og at tiltaksnivået økes.
Disse medlemmer vil understreke
at tiltaksdeltakere i arbeidstrening bør være ansatt hos tiltaksarrangør,
etter samme regler som i dag for KIA-deltakere. Tiltaket bør være
så nært opp mot et ordinært arbeidsmiljø som mulig, og arbeidsvilkårene
bør gjenspeile dette. Et nytt tiltak bør derfor inneholde samme
ansettelsesform som i dagens KIA, og de tiltaksansatte bør motta lønn.
I det videre arbeidet med tiltaksstrukturen
er det avgjørende å unngå en ytterligere fragmentering av attføringsprosessen,
som går utover deltakernes behov for sømløse tiltaksløp. Særlig
ved økt bruk av anbud er dette en utfordring fordi deltakerne risikerer
både å få avbrudd i tiltaksløpene mellom ulike tiltak og mellom
ulike leverandører som har vunnet anbudene. Regjeringen må sørge
for at deltakerne ikke blir en kasteball mellom Nav og de ulike
leverandørene av attføringstjenester.
Disse medlemmer vil understreke
sin motstand mot den sammenslåing og konkurranseutsetting som regjeringen
nå har gjennomført ved forskriftsendring. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til Stortingets behandling av Representantforslag
76 S (2013–2014) fra stortingsrepresentant Karin Andersen om å stoppe
økt kommersialisering av arbeidsrettede tiltak for å sikre best
mulig kvalitet og resultater i Nav og Stortingets behandling av
dette, jf. Innst. 51 S (2014–2015).
I en situasjon hvor avklarings- og oppfølgingstiltak
settes ut på anbud, er det viktig at Nav gis føringer slik at mindre
bedrifter som har hatt disse tiltakene tidligere, ikke blir avskåret
fra å besvare anbud i sitt distrikt. Ofte kan det være de mindre
bedriftene som leverer best resultat. Det er viktig for disse
medlemmer at personer i målgruppene, uavhengig av bosted,
må få et tilbud i rimelig reiseavstand.
Disse medlemmer viser til at
FFO i sine høringsinnspill etterlyste at regjeringen innfører en
fast praksis om å drøfte med funksjonshemmedes organisasjoner sentrale
endringer og forslag for å få flere funksjonshemmede inn i arbeid. Disse
medlemmer mener at et slikt samarbeid er avgjørende for
å lykkes med målet om å få flere funksjonshemmede i arbeid.
Disse medlemmer støtter
ikke regjeringens forslag om å vurdere en kommunal forankring for
skjermet sektor. Målgruppene for tiltakene i skjermet sektor er
de som står aller lengst fra arbeidsmarkedet. I tiltaket Varig tilrettelagt
arbeid (VTA) finner man mange personer med utviklingshemming, mens
det fremtidige tiltaket Arbeidsforberedende tiltak er for dem som trenger
betydelig bistand for å få seg jobb i det ordinære arbeidsliv. Disse
medlemmer mener disse tiltakene må forbli en del av den
statlige arbeidsmarkedspolitikken, dels for å sikre et likeverdig
arbeidsmarkedstilbud til sårbare grupper, dels for å unngå økt usikkerhet
rundt finansieringen av tiltakene.
Disse medlemmer mener at regjeringen
må påse at det kommer på plass en forpliktende opptrappingsplan
for antallet VTA-plasser, slik at det store udekkede behovet, som
er dokumentert gjennom AFI-rapport 2012/14 «Behovet for varig tilrettelagt
arbeid», blir innfridd.
Bevilgninger til attføringssektoren
hører inn under fremleggelsen av de årlige statsbudsjettene. Likevel
burde en slik melding som regjeringen nå har levert, inneholde noen
strategiske vurderinger om dimensjonering mellom de ulike typer
tiltak og innsatsmetoder for å få flere med nedsatt arbeidsevne
i jobb. Disse medlemmer mener regjeringen ved å utelate
slike vurderinger skaper usikkerhet om hvordan feltet vil se ut
i fremtiden, og om det er regjering og storting som skal definere
dette, eller om det skal overlates til Nav og markedet.
Utfordringene på arbeidsmarkedet når det gjelder
personer med nedsatt arbeidsevne, kan ikke løses bare gjennom å
endre strukturer og sammensetning av tiltak. Derfor setter disse medlemmer spørsmålstegn
ved regjeringens ambisjonsnivå. Det blir ikke lagt opp til å øke tiltaksnivået,
men det skal satses på ordinært arbeidsliv og lønnstilskudd. Når
noe skal satses på uten å heve nivået, betyr det gjerne at noe annet skal
prioriteres ned. Dette er det ikke redegjort for i meldingen. Disse
medlemmer merker seg at regjeringen etter avtalen med støttepartiene
i Stortinget lover å snu sin negative trend med svake ambisjoner
for tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne. I henhold
til avtalen lover de å gjennomføre en opptrapping av antall tiltaksplasser. Disse
medlemmer støtter dette. Disse medlemmer mener
at de arbeidsrettede tiltakene er sentrale virkemidler i arbeidet
for at flest mulig skal komme i arbeid, og for å hindre utstøting
fra arbeidslivet. Over 200 000 personer mottar arbeidsavklaringspenger
i dag. Nav vurderer at om lag 120 000 av disse har behov for tiltaksplasser.
Dette dokumenterer behovet for et økt tiltaksnivå, og disse medlemmer vil
følge nøye med på regjeringens årlige budsjetter for å identifisere
regjeringens faktiske ambisjon på dette området.
Disse medlemmer vil også påpeke
at mange av tiltakene som er beskrevet, først og fremst vil gagne
de som har kortest vei å gå for å komme i arbeid, og mener derfor
at regjeringen må sørge for at tiltakene ikke går på bekostning
av de gruppene som står lengst fra arbeidslivet.
Disse medlemmer viser
til at regjeringen ønsker å utvikle et beslutningsstøttesystem for
sykmeldere og innføre veiledende, normerte sykmeldingsperioder.
Målet er ifølge regjeringen å utvikle mer likebehandling i sykmeldingsprosessen. Disse
medlemmer er uenig med regjeringen i denne vurderingen.
Normerte sykmeldinger vil etter disse medlemmers syn ikke
bidra til mer riktig sykmeldingspraksis. Dette fordi utgangspunktet
for å lykkes er troen på at pasienter skal reagere likt på samme
tilstand, noe som ikke er virkeligheten. Disse medlemmer viser
til at erfaring tyder på at det er svært ulikt hva slags diagnose
som faktisk blir formell sykmeldingsdiagnose. Mange pasienter har
sammensatte problemstillinger, flere sykdommer, og hva som blir
hoveddiagnose, viser seg å variere sterkt.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II i IA-avtalen av 2010 innførte faglige
veiledere for sykmeldere, der nettopp diagnose og vanlig sykmeldingsløp
ble anbefalt. Disse medlemmer peker på at denne ordningen
er en veiledende hjelp for sykmeldingspraksis.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen ønsker å gjennomføre et forsøk med en ny medisinsk
vurdering etter seks måneders sykmelding. Dette systemet vil skape
mer byråkrati i helsevesenet, skape lengre helsekøer og viser liten
tillit til legenes faglige vurderinger.
Disse medlemmer er opptatt av
et godt samarbeid med partene i arbeidslivet. I IA-avtalen som regjeringen
og hovedorganisasjonene i arbeidslivet underskrev 4. mars 2014,
står det følgende, sitat:
«Regjeringen vil ikke foreslå endringer i sykelønnsordningen
i avtaleperioden, verken for arbeidstakere eller for arbeidsgivere,
med mindre partene er enige om dette.»
Disse medlemmer merker seg at
regjeringens håndtering av IA-avtalen har avstedkommet flere problemer.
Arbeids- og sosialdepartementet ble høsten 2014 nødt til å trekke
tilbake et rundskriv til folketrygdloven, som i utgangspunktet ville
føre til at arbeidsgiverne fikk økte sykelønnsutgifter, i strid
med IA-avtalen. Hverken partene i arbeidslivet eller Stortinget ble
informert om endringene som ble forsøkt gjort, som ifølge KS ville
påføre kommunene 50–60 mill. kroner ekstra i årlige utgifter.
Likeledes påpeker disse medlemmer at regjeringen,
i sitt forslag til statsbudsjett for 2014, foreslo å heve inntektskravet
for å få sykepenger fra 44 000 kroner til 88 000 kroner i året,
noe som ville ramme 100 000 deltidsarbeidende. Forslaget om å heve
inntektsgrensen fra 0,5 til 1 G ble senere trukket av regjeringen
fordi det åpenbart strider mot IA-avtalen partene i arbeidslivet
signerte noen måneder tidligere.
Det er en utfordring at mange i yrkesaktiv
alder er utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser.
For at flere skal få bruke sine arbeidsevner i arbeidslivet er det
nødvendig med bedre arbeidsmuligheter for personer med nedsatt arbeidsevne. Disse
medlemmer kan ikke se at forslagene fra Representantforslag
73 S (2013–2014) – om strategi for betre arbeidsmoglegheiter for
menneske med nedsett arbeidsevne, er fulgt opp i nevneverdig grad
av regjeringen. Dette blir ikke inndekt av det ensidige fokuset
på lønnstilskudd og midlertidige ansettelser som regjeringen har
som sine viktigste tiltak. Disse medlemmer ber derfor
regjeringen på nytt vurdere forslagene fra nevnte representantforslag.
Det er videre viktig å sette inn tiltak som
hindrer uførhet der det er mulig. Virkemiddelapparatet som settes
inn må stimulere særlig ungdom til utdanning. I dag hindres mange
fra å bruke etablerte virkemidler for å få gjennomført et utdanningsløp,
jf. NOVA-rapport 8/14 «Hjelp eller barrierer». Disse medlemmer mener regjeringen
må vurdere om den såkalte 26-årsregelen bør oppheves, og i forbindelse
med evalueringen av arbeidsavklaringspenger, se om det er mulig
å utvide varigheten for innvilgelse av AAP for utdanninger av lengre
varighet.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til gjennomgangen av arbeidsmarknaden og trygdeytingar i kapittel
2 i Prop. 39 L (2014–2015). Framstillinga i kapittel 2.3 av sysselsettingssituasjonen
i Noreg er at denne er gjennomgåande god sjølv om sysselsettingsandelen for
personar mellom 15 og 74 år har vore fallande etter 2008. Auka sysselsetting
i dei eldste aldersgruppene motverkar denne utviklinga. Denne
medlemen viser vidare til kapittel 2.4 der det kjem fram
at innvandring forklarar nær 90 pst. av befolkningsveksten i aldersgruppa
16–66 år etter 2004. Vidare at innvandrarar og personar på korttidsopphald
står bak nesten 70 pst. av sysselsettingsveksten etter 2004.
Denne medlemen vil trekkja fram
det positive i at sysselsettinga i befolkninga eksklusive innvandrarar
er høg. Denne medlemen viser til at høg sysselsettingsgrad
og høg gjennomsnittleg arbeidstid per person i yrkesaktiv alder
er ein føresetnad for finansieringa av universelle rettar ytt av
det offentlege. Kvar einskild vil gjennom deltaking i arbeidslivet
yta sin skjerv til finansieringa av fellesskapet.
Denne medlemen meiner like fullt
meldingsdelen underkommuniserer alvoret i den klårt viktigaste utfordringa
for finansieringa av våre universelle velferdsordningar: fallande
sysselsettingsgrad og lågare gjennomsnittleg arbeidstid per person
i yrkesaktiv alder som følgje av innvandring.
Denne medlemen meiner dei negative
økonomiske konsekvensane for finansieringa av våre universelle velferdsytingar
som følgje av innvandring, ikkje blir presentert godt nok i meldingsdelen.
Innvandring kan delast i to: innvandring frå Det europeiske økonomiske
samarbeidsområdet (EØS) og anna innvandring. Med unntak av innvandring
frå Norden og einskildland i Vest-Europa, medfører innvandring ei
gjennomsnittleg lågare sysselsetting i Noreg. Svakast sysselsettingstal
har ein for innvandrarar frå verdsdelane Afrika og Asia.
Denne medlemen understreker alvoret
i at ein i ein periode med høg befolkningsvekst i Noreg, som fyrst
og fremst er drive av innvandring og der innvandrarar gjennomgåande
har lågare sysselsettingsgrad, blir framtidige utfordringar knytt
til finansiering av trygdeytingar utsett og forsterka. Denne
medlemen slår fast at det berre gjer vondt til verre dersom
ein prøver å løysa framtidige utfordringar knytt til finansiering
av våre felles velferdsordningar med innvandring – som følgje av
fallande sysselsetting frå auka innvandrardel i befolkninga. Framfor
å satsa på innvandring for å løysa oppgåvene våre, meiner denne
medlemen at Noreg må prioritera å få endå fleire av landets
eigne innbyggjarar i arbeid. For å få til dette må eksisterande
arbeidskraft odlast og skulerast samstundes som det må leggjast
til rette for at flest mogleg av landets innbyggjarar skal kunne
ta del i det norske arbeidslivet på norske løns- og arbeidsvilkår.
Dette er ei formidabel politisk oppgåve som denne medlemen vil
prioritera høgt.
Denne medlemen viser til at i
dei bransjane der innslaget av utanlandsk arbeidskraft er størst, aukar
avstanden i løns- og arbeidsvilkår i negativ forstand til andre
bransjar. Dette reduserer ungdomar si interesse for fagutdanning
og arbeid i desse bransjane. Problemet er størst i privat sektor
der språket ikkje er eit vern mot konkurranse frå utanlandsk arbeidskraft,
slik det gjerne vil vera for tilsette innan deler av privat sektor
og i store deler av offentleg sektor. Dess fleire EØS-innvandrarar
som kjem til Noreg, dess vanskelegare blir det vidare å sysselsetta
folk med delvis arbeidsevne, og eksempelvis innvandrarar frå land
i Asia og Afrika som har fått opphald i Noreg på humanitært grunnlag
og som stiller svakare på arbeidsmarknaden. For stadig fleire blir
difor alternativet trygdeytingar.
Denne medlemen viser
til at omfanget av utanlandsk arbeidskraft i Noreg dei siste åra
har auka kraftig som følgje av at Noreg er ein del av Den europeiske
unions (EUs) felles arbeidsmarknad gjennom EØS-avtalen. Til liks
med EU er òg fri rørsle av varer, personar, tenester og kapital
pilarane i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Norske
løns- og arbeidsvilkår blir svekka både som ein direkte konsekvens
av EØS-avtalen gjennom regelverksutforming i EU som seinare har
blitt innlemma i norsk lov, og fordi stadig fleire yrkesgrupper opplever
press på løns- og arbeidsvilkåra som følgje av det særs store omfanget
av utanlandsk arbeidskraft frå land der løns- og kostnadsnivået er
mykje lågare enn i Noreg.
Denne medlemen viser til at EØS-innvandring
utfordrar lønsdanninga i Noreg, spesielt i yrke der ein ikkje treng
å meistre norsk som arbeidsspråk. Utanlandske arbeidstakarar i Noreg har
lågare organisasjonsgrad og mindre kunnskap om og tilknyting til
den norske arbeidsmarknaden. Deira forhandlingsmakt overfor arbeidsgjevar
er difor ofte svak.
Denne medlemen meiner norske
styresmakter må regulera tilbodet av utanlandsk arbeidskraft for
å unngå dette. Denne medlemen finn alvoret i dag
så stort at det fordrar tiltak frå norske styresmakter.
Denne medlemen fremjar på denne
bakgrunn følgjande forslag:
«Stortinget bed regjeringa om å arbeida for
reguleringar med føremål å avgrensa innvandringa frå EØS-området.»
Denne medlemen meiner vidare
det er avgjerande viktig for utviklinga av norsk økonomi og næringsliv
dei komande åra at Noreg har ein sjølvstendig valuta. Den norske
krona er fyrstelineforsvaret og medverkar til å korrigera skeivskapar
som er skapt gjennom eit høgt løns- og kostnadsnivå. Ei svekking
av kronekursen det siste halvåret har styrka konkurransekrafta til norske
eksportørar, og lønskostnadene til norske arbeidstakarar er samstundes
senka samanlikna med Noregs viktigaste handelspartnarar. Denne medlemen meiner
kronekursutviklinga i 2014 og i 2015 viser at Noreg er best tent
med ein sjølvstendig valuta. Denne medlemen konstaterer
at finansminister Siv Jensen på vegne av regjeringa Solberg legg
stor vekt på at Noreg har ein eigen valuta for å dempa dei negative
konjunkturendringane som følgjer av m.a. oljeprisfallet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at Sosialistisk Venstrepartis
mål er arbeid for alle. Retten til arbeid er vårt fremste middel
for å fordele makt og ressurser i samfunnet. Full sysselsetting
innebærer at alle som ønsker det, kan få arbeid, og at heltid skal
være en rettighet. Målet vårt er et arbeidsliv med gode arbeidsvilkår,
sterke kollektive avtaler og små lønnsforskjeller. At norsk arbeidsliv
er så trygt som i dag, skyldes en sterk fagbevegelse som har sørget
for gode avtaler og lovreguleringer. Dette medlem vil
arbeide sammen med fagbevegelsen for at flere skal organisere seg
og for at den norske modellen og arbeidstakernes vern styrkes.
Dette medlem mener at arbeidet
for arbeid til alle fortsatt må gjøres med full tyngde. Arbeidsløsheten
blant ungdom brer om seg i Europa, også i våre naboland. Også i
Norge er arbeidsløsheten blant ungdom mye høyere enn i befolkningen
ellers.
Dette medlem mener at utenlandske
arbeidere i Norge bidrar med etterspurt arbeidskraft og kompetanse
som Norge trenger. Sosial dumping og grov utnytting av utenlandsk
arbeidskraft kan undergrave trygge jobber og anstendige arbeidsforhold.
Norske lønns- og arbeidsforhold skal være gjeldende i Norge.
Undersøkelser har vist at personer med utenlandsk
navn oftere enn majoritetsbefolkningen diskrimineres når de søker
jobb. Dette medlem mener at innsatsen mot diskriminering
i arbeidslivet må styrkes, samtidig som man må jobbe aktivt for
å inkludere flere med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet.
Dette medlem vil innføre en styrket
ungdomsgaranti som sørger for tilgang på tiltak, arbeidstrening
eller utdanning.
Dette medlem viser til Sosialistisk
Venstrepartis Representantforslag 98 S (2013–2014) – om å gi unge
under 25 år som ikke er i skole eller arbeid, rett til utdanning,
kompetansegivende aktivitet, veiledning og/eller jobbtilbud innen
tre måneder, et representantforslag om en forsterket ungdomsgaranti,
som gir unge rett til aktivitet. Arbeidet for å inkludere personer
med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet må styrkes. Dette
medlem viser til Representantforslag 97 S (2013–2014) –
om å gi unge som er innvilget uføretrygd, tilgang på hjelp og tiltak
fra Nav for å komme i arbeid, et representantforslag for at unge
uføre skal ha tilgang til hjelp og tiltak fra Nav for å komme i
arbeid. Dette er tiltak som gjør det enklere for flere å jobbe,
uten å straffe dem som ikke kan jobbe eller svekke arbeidstakernes
rettigheter.
Dette medlem viser til forskning
utført av Frisch-senteret. Denne viser at kvalifiseringsprogrammet
ser ut til å hjelpe vanskeligstilte inn i, eller tilbake til arbeidslivet.
Analysen viser også at samlet inntekt øker betydelig. Dette medlem mener
at kvalifiseringsprogrammet må brukes mer.
Dette medlem jobber for at fellesskapet
skal stille opp når noen er for syk til å jobbe. Personer som er
syke skal ikke straffes økonomisk. Etter regjeringens kutt i barnetillegget
for uføre i statsbudsjettet for 2015 er det tusenvis av flere barn som
opplever å få færre muligheter enn sine klassekamerater, fordi regjeringen
fører en politikk som forsterker forskjellene mellom de som jobber
og de som ikke har mulighet til å jobbe. Dette medlem vil
advare mot en utvikling der man øker forskjellene.
Dette medlem er svært kritisk
til regjeringens forslag om å kutte i overgangsstønaden. Dette er en
svært vellykket ordning hvor ni av ti mottakere er i aktivitet og
får styrket sin mulighet til å forsørge sine barn gjennom en trygg
og god jobb. Ordningen er et viktig tiltak mot barnefattigdom og
for økt likestilling. 95 pst. av mottakerne av ordningen er kvinner.
Dette medlem mener at staten
må bidra både med tilskudd til tilrettelagte arbeidsplasser og til tilrettelegging
og kompetanseheving for arbeidsløse som trenger det. Sosialistisk
Venstreparti mener tiltakene skal ligge så nært som mulig det ordinære
arbeidslivet, og at arbeidsgivere har et ansvar for å bidra. Nivået
på bevilgninger til attføringssektoren burde trappes opp.
Det skal være mulig å bruke lønnstilskudd, men det
viktigste arbeidet gjøres gjennom at arbeids- og velferdsetaten
har kompetanse på arbeidsliv. Den må sikre oppfølging av bedrift
og ansatt når folk er i arbeidstrening eller i andre tiltak i arbeidslivet.
Like sentralt er arbeidet for mennesker som er i ferd med å miste
kontakten med arbeidslivet. Nav må styrkes og være innrettet mot tidlig
innsats. De ansatte må ha tid og faglig frihet for en rask og tett
oppfølging av folk. Arbeidsmarkedstiltakene må være tipasset at
folk er forskjellige og har ulike behov. Det gjøres best lokalt.
Mange opplever i dag at de må gå i flere år
før de får tilbud om tiltak.
Dette medlem mener at utdanning
burde brukes som attføring i mye større grad enn i dag. Arbeidsmarkedet
stiller i dag strenge krav til kvalifisering, og det kan være en
vanskelig barriere for mange ufaglærte som vil inn i arbeidslivet.
Dette medlem viser til Arbeiderpartiets
og Senterpartiets merknader om regjeringens forslag om å flytte
ansvaret for VTA til kommunene. Dette medlem støtter
disse merknadene og mener at disse tiltakene må forbli en del av den
statlige arbeidsmarkedspolitikken, for å unngå usikkerhet rundt
finansieringen av tiltakene og for å sikre et likeverdig arbeidsmarkedstilbud
til sårbare grupper. Dette medlem viser til Arbeiderpartiets
og Senterpartiets merknader om kombinasjon av midlertidighet og lønnstilskudd,
samt regjeringens håndtering av IA-avtalen. Dette medlem støtter
disse merknadene.
Regjeringen ønsker å utvikle et beslutningsstøttesystem
for sykmeldere og innføre veiledende, normerte sykmeldingsperioder.
Pasienter reagerer ofte ulikt på samme tilstand. Erfaring tyder på
at det er svært ulikt hva slags diagnose som faktisk blir formell
sykmeldingsdiagnose. Mange pasienter har sammensatte problemstillinger
og flere sykdommer, og hva som blir hoveddiagnose, viser seg å variere
sterkt. Ulike pasienter har også ulike yrker, og evnen til å jobbe
med samme lidelse vil være avhengig av hvilket arbeid som skal utføres.
Sykmeldingslengde bør heller være basert på legenes faglige vurderinger.
Regjeringen ønsker å gjennomføre et forsøk med en
ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding. Dette systemet
vil skape mer byråkrati i helsevesenet, skape lengre helsekøer og viser
liten tillit til legenes faglige vurderinger. Dette medlem støtter
ikke forslagene om beslutningsstøttesystem for sykmeldere og forsøket
med en ny medisinsk vurdering etter seks måneders sykmelding.
Dette medlemviser
til at yrkesdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne
har vært lav gjennom en årrekke. Det er viktig for alle parter at
denne øker.
I en rapport fra Riksrevisjonen (Dokument 3:1 (2013–2014)),
understrekes det at det er stort behov for å forbedre Navs arbeid
med avklaring og oppfølging for å få personer med nedsatt arbeidsevne
i jobb. Nedsatt arbeidsevne er ikke det samme som nedsatt funksjonsevne,
men dreier seg om forholdet mellom den enkeltes utfordringer og
arbeidslivets krav. Gjennomgangen viser at det er store forbedringsmuligheter
i arbeidet med arbeidsevnevurderingen, oppfølgingsvedtak og utarbeidelsen
av aktivitetsplan. Hovedutfordringen er å bruke disse virkemidlene
mer tilpasset den enkelte brukers behov slik at det kan bidra til
bedre muligheter i arbeidsmarkedet. Undersøkelsen understreker dessuten
at brukermedvirkningen i disse prosessene er svært dårlig.
Dette medlem er svært kritisk
til regjeringens konkurranseutsetting av attføringsbedrifter. Høringsrunden
viste at godt over 80 pst. av høringsinstansene var meget kritiske
til forslaget. Forslaget burde ha vært grundigere utredet og behandlet
i Stortinget, i stedet for gjennom en forskriftsendring. I høringsrunden
kom det frem mange viktige argumenter mot anbudsutsetting, som at
utsatte brukergrupper får et svekket tilbud når tiltak rettet mot
ulike målgrupper slås sammen. Sammenslåingen undergraver muligheten til
å få en faglig fundert forenkling av dagens tiltakssystem.
Dette medlem viser til at det
er fullt mulig å sikre små private og ideelle leverandører til skjermet
sektor uten bruk av anbud. Det er mulig å prekvalifisere mange leverandører
og inngå kvalitetskontrakter med dem. Slik kan man sikre at kompetanse
kan bygges opp, og man hindrer at denne slås ut i anbudsrunder.
All attføring i dag er ikke god nok, men anbud er ikke svaret på det,
heller ikke mer bruk av vikarbyråer. Løsningen er individuelt tilpassede
opplegg, der en tar utgangspunkt i evner og interesser og der en
samarbeider tett med næringslivet.
I Storbritannia har man allerede prøvd å sette
attføringstiltak på anbud. Det førte til at antallet leverandører
ble redusert, samtidig som de ideelle og ikke-kommersielle aktørene
ble presset ut. Internasjonale konserner kontrollerer nå store deler
av markedet. De svakeste brukerne dyttes ut fordi leverandørene
foretrekker å ta inn arbeidssøkerne som står nær arbeidsmarkedet,
ikke de som det tar tid å få i jobb.
Proposisjonen har en gjennomgang av virkemiddelapparatet
som først og fremst Nav kan benytte for å oppnå større deltakelse
i arbeidslivet fra personer som i dag, av ulike grunner, står utenfor arbeidslivet.
Meldingsdelen i proposisjonen har svært mange tiltak som fremdeles
er i støpeskjeen. I meldingen er det gitt noen antydninger i hvilken
retning regjeringen tenker seg utviklingen og utformingen av tiltak,
men det blir ikke presentert noen endelige løsninger. Fagbevegelsen
og funksjonshemmedes organisasjoner har ikke, som det også ble fremhevet ved
høringen, vært tilstrekkelig involvert i de prosesser som har pågått
frem til denne proposisjonen ble lagt frem.
I løpet av våren kommer ekspertutvalget i Nav med
sine anbefalinger overfor Nav med hensyn til forhold som må få konsekvens
for det praktiske arbeidet i Nav. I proposisjonen er regjeringen
tvetydig på om endringer i tiltak skal legges frem for Stortinget
eller om dette er endringer som vil bli gjennomført gjennom prosesser
mellom ASD og Nav, som de blant annet kan gjøre gjennom forskriftsjusteringer.
Det er viktig at vi i fremtiden får en bred
debatt om virkemiddelapparatet og innretningen av dette. I debatten
som har vært i forbindelse med lovendringsforslag til arbeidsmiljøloven,
er det bruk av midlertidig ansettelse som har stått i fokus. Debatten
om virkemiddelapparatet har nesten vært fraværende. Det er viktig
at partene, funksjonshemmedes organisasjoner og andre relevante
fagmiljøer og organisasjoner blir involvert i de vurderinger som
gjøres av departement og direktorat.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte komme
tilbake til Stortinget med en gjennomgang av virkemiddelapparatet
som skal sørge for at personer med nedsatt arbeidsevne kommer inn
i arbeidslivet. Stortinget legger til grunn at partene, funksjonshemmedes
organisasjoner og andre relevante fagmiljøer og organisasjoner blir
tett involvert i de prosesser og vurderinger som blir gjort av regjeringen
i dette arbeidet.»
Dette medlemviser
til at FFO i sine høringsinnspill etterlyste at regjeringen innfører en
fast praksis om å drøfte med funksjonshemmedes organisasjoner sentrale
endringer og forslag for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Dette
medlem mener at et slikt samarbeid er avgjørende for å lykkes
med målet om å få flere funksjonshemmede i arbeid.
Dette medlemstøtter
forslaget om bedre tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne
på arbeidsplassen, i form av nytt og enklere tilretteleggingstilskudd
og inkluderingstilskudd for ordinært arbeidsliv.
Dette medlemviser
til at regjeringen har varslet en stortingsmelding om utdanning
som arbeidsrettet tiltak, og mener det er viktig at denne meldingen
også tar opp funksjonshemmedes situasjon.
Dette medlemstøtter
forslaget om mer forpliktende tilretteleggings- og oppfølgingsavtale mellom
Nav, arbeidsgiver og arbeidssøker, men mener at målgruppen ikke
bør reduseres til å være personer under 30 år med nedsatt arbeidsevne,
men at dette skal være et tilbud for alle med nedsatt arbeidsevne,
uavhengig av alder.
Del II i proposisjonen inneholder forslag til konkrete
endringer i regelverk for midlertidig ansettelse og aktivitetsplikt
ved tildeling av stønad til livsopphold.
Det fremmes forslag om en ny generell adgang til
midlertidig ansettelse (uten vilkår) for inntil tolv måneder, kombinert
med forslag om tre typer begrensninger. Det foreslås for det første
en karanteneperiode på tolv måneder for nye ansettelser på generelt
grunnlag. Ved avtaleperiodens slutt vil arbeidsgiver stå fritt til
enten å avslutte arbeidsforholdet uten å oppgi grunn, eller å videreføre
ansettelsen i fast stilling, eventuelt i midlertidig ansettelse
på et annet grunnlag. Dersom arbeidsforholdet avsluttes, inntrer
en karantene for de aktuelle arbeidsoppgavene. Under karantenen
vil det ikke være adgang til å inngå nye midlertidige ansettelser
på generelt grunnlag for utførelse av arbeidsoppgaver av samme art. Karantenen
foreslås å gjelde innenfor den juridiske enheten virksomhet som
en hovedregel.
Det foreslås også en kvotebegrensning for hvor mange
arbeidstakere som kan ansettes på generelt grunnlag. Kvoten foreslås
satt til maksimalt 15 pst. av arbeidstakerne i virksomheten, men
det vil alltid være tillatt at minst én arbeidstaker er ansatt på
det generelle grunnlaget.
Det foreslås videre at det ikke skal være adgang til
å inngå individuell avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden
med arbeidstakere som er midlertidig ansatt på generelt grunnlag. Dette
forslaget fremmes i en egen proposisjon om endringer i arbeidsmiljøloven
i tilknytning til forslag om endringer i arbeidstidsreglene. Det vises
for øvrig til proposisjonens kapittel 5.5 der forslagene er nærmere
redegjort for.
Det foreslås å forenkle ordlyden i arbeidsmiljøloven
§ 14-9 første ledd bokstav a, om at midlertidig arbeidsavtale kan
inngås «når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg
fra det som ordinært utføres i virksomheten». I rettspraksis er
bestemmelsen ikke tolket strengt etter ordlyden, og det er ikke
enkelt å se ut fra ordlyden når det er adgang til midlertidig ansettelse.
Det foreslås å forenkle og tydeliggjøre bestemmelsen uten at bestemmelsen
innholdsmessig endres. Det vises for øvrig til proposisjonens kapittel
5.6 der forslagene er nærmere redegjort for.
Det vises til proposisjonens kapittel 5.7 der
det redegjøres nærmere for forslaget om at ansettelser i henhold
til den nye, generelle, adgangen til midlertidig ansettelse skal
inngå i beregningsgrunnlaget som gir rett til fast ansettelse etter
fire års sammenhengende ansettelse (fireårsregelen).
Det er en viss usikkerhet om rettstilstanden
når det gjelder spørsmålet om midlertidige arbeidsavtalers oppsigelighet
i løpet av avtaleperioden. Det foreslås derfor å ta inn en bestemmelse hvor
det fremgår at lovens regler om opphør gjelder i avtaleperioden
ved midlertidig ansettelse. Det vises til proposisjonens kapittel
5.8 der dette er nærmere redegjort for.
Det foreslås at arbeidsgivers plikt til å drøfte bruken
av midlertidig ansettelse med de tillitsvalgte (drøftingsplikten),
presiseres til å omfatte grunnlaget og omfanget av slike ansettelser, samt
arbeidsmiljømessige konsekvenser av bruken. Det vises til kapittel
5.9 der dette er nærmere redegjort for.
Det vises videre til proposisjonens kapittel
5.10 der forslaget om å innføre krav om at det rettslige grunnlaget
for midlertidig ansettelse må fremgå av den skriftlige arbeidsavtalen,
er nærmere redegjort for.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg at
det er mange som sliter med å komme seg inn i arbeidslivet. Dette
gjelder spesielt unge, folk med lite formell utdanning og andre
grupper som har lite arbeidslivserfaring fra før av. Det er også
personer med redusert arbeidsevne og usikker produktivitet, som
oppfattes av arbeidsgivere som usikre som arbeidstakere. Flertallet mener
at dette tilsier at det er behov for virkemidler som reduserer usikkerheten
ved ansettelser, samtidig som det kan gi bedrifter større mulighet
til å skape nye arbeidsplasser. Målet må være å få flere i fast
stilling, i økonomisk bærekraftige virksomheter.
Flertallet viser til at samtlige
partier på Stortinget ser behovet for at lovverket åpner for midlertidige
ansettelser, og at uenigheten nå handler om å lage en generell adgang
til midlertidige ansettelser i maks 12 måneder med sterke rammer
for å unngå misbruk av ordningen
Flertallet merker seg at det
viktigste argumentet for å tillate den foreslåtte utvidelsen i muligheten
til midlertidige ansettelser, er at slike midlertidige stillinger
kan være springbrett til fast ansettelse, og at de ikke kommer til
fortrengsel for faste stillinger. Personer med svak tilknytning
til arbeidslivet kan i midlertidige stillinger få muligheten til
å opparbeide seg kompetanse og referanser, noe som kan føre til
fast ansettelse. Det er også en mulighet for virksomheter til å
åpne opp for produktivitet de ellers ikke ville gjort, all den tid
det oppfattes som mer tungvint og risikabelt å ansette i fast stilling
i de tilfeller der grunnlaget for stillingen er usikkert eller mulig
forbigående.
Flertallet viser også til at
det av FAFO-rapport 430 fremgår at etter ett kvartal er om lag 1/3
av midlertidige ansatte gått over i fast stilling, etter 1 år er
om lag halvparten i fast stilling og etter 2 år er omtrent 2/3 ansatte
i fast jobb. Dette viser at midlertidige ansettelser kan være et
springbrett inn i arbeidslivet og at de aller fleste får fast jobb
relativt raskt.
Flertallet setter pris på at
forslaget om den nye adgangen til midlertidige ansettelser er rammet inn
av en rekke begrensninger. Det er fornuftig å gjøre dette, da slike
stillinger ellers kunne fortrengt fast ansettelse i en rekke tilfeller. Flertallet merker
seg både at andelen midlertidige ansatte etter den foreslåtte bestemmelsen
skal holdes på et lavt nivå, at det er begrensninger på videreføring
av midlertidig ansettelsesforhold i ny midlertidig kontrakt, og
begrensninger på erstatning av midlertidig ansatt med annen midlertidig
ansatt. Dette er fornuftige begrensninger, som vil sikre at målet
med den foreslåtte adgangen til midlertidige ansettelser vil nås
og som sikrer at faste ansettelser er hovedregelen.
Flertallet mener også at en innføring
av en slik adgang til midlertidige ansettelser bør evalueres opp
mot hensikten med innføringen, nemlig å gi flere tilgang til det
ordinære arbeidslivet og økt sysselsetting. Det bør også evalueres
eventuelle negative effekter av en slik innføring, slik som økt
bruk av midlertidighet på bekostning av faste stillinger, eller
at enkelte grupper «fanges» i midlertidige stillinger selv om det
bør finnes faste stillinger til dem.
Flertallet viser til at det er
delte meninger blant partene i arbeidslivet rundt dette forslaget, selv
om flere av de som har ytret seg negativt til forslaget, har forståelse
for deler av intensjonen bak forslaget. Flertallet er
enig i at midlertidige ansettelser vil kunne hjelpe dem som står
helt utenfor arbeidslivet, og dette er en av hovedårsakene til at flertallet støtter
forslaget om å gi disse gruppene en fot innenfor arbeidslivet.
Flertallet viser til at regjeringens
forslag om midlertidige ansettelser ligger til grunn, men at det
gjøres visse presiseringer. Flertallet er enige om
at midlertidige arbeidsavtaler opphører ved det avtalte tidsrommets
utløp, eller når det bestemte arbeidet er avsluttet, med mindre
noe annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale. Arbeidstaker
som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn 4 år etter
første ledd bokstav a, eller i mer enn 3 år etter første ledd bokstav
b og f, skal anses som fast ansatt slik at reglene om oppsigelse
av arbeidsforhold kommer til anvendelse. Ved beregning av ansettelsestid
etter andre punktum skal det ikke gjøres fradrag for arbeidstakers
fravær.
Flertallet understreker at regelen
må forstås slik at midlertidige ansettelser kun på grunnlag av bokstav
a (arbeid av midlertidig karakter) medfører at arbeidstaker, i likhet
med dagens regel, først har krav på fast ansettelse etter mer enn 4
års sammenhengende ansettelse. Ansettelse på grunnlag av bokstav
b (vikariat) og bokstav f (generell adgang) eller disse i kombinasjon,
gir arbeidstaker rett til fast ansettelse etter mer enn 3 års ansettelse.
I tilfeller der midlertidig ansettelse skjer i kombinasjon med grunnlag
i bokstav a og ett av eller begge de øvrige grunnlagene, vil retten
til fast ansettelse inntre når arbeidstaker har vært ansatt i mer
enn 3 år.
Flertallet merker seg at det
er behov for en overgangsregel for den nye treårsregelen. Hvis ikke
vil arbeidsforhold som allerede løper, for eksempel et vikariat
som har vart over 3 år, ha krav på fast ansettelse etter den nye
treårsregelen når denne trer i kraft. Regelen skal kun få virkning
for arbeidsavtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelsestidspunkt.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«III
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Endringene i arbeidsmiljøloven §§ 14-6 første ledd
bokstav e og 14-9 nytt sjette ledd gjelder arbeidsavtaler som er
inngått etter lovens ikrafttredelsestidspunkt.»
Flertallet mener det
er behov for videre forskning om hvilke effekter midlertidige ansettelser
har i det norske arbeidsmarkedet. Flertallet har
notert seg at Arbeids- og sosialdepartementet lyste i 2014 ut et
oppdrag med en flerårig forskningsavtale for å fremskaffe økt kunnskap
om ulike tilknytningsformer i arbeidslivet og effekter av endringer
i regelverk. Oppdraget ble tildelt forskningsstiftelsen Fafo, i
samarbeid med SNF. Oppdraget gjelder perioden 2014–2018. Flertallet er
også kjent med at det er gjennomført en tilleggsundersøkelse til
Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse i 4. kvartal 2014
for å få data som et startpunkt, og at det planlegges gjennomført
en tilsvarende tilleggsundersøkelse i 2017.
Flertallet mener at dette prosjektet
ikke alene vil kunne utgjøre et fullgodt grunnlag for en tilstrekkelig
evaluering. Flertallet ber derfor regjeringen å vurdere
også om det kan være aktuelt enten med et tilleggsprosjekt eller
en utvidelse/forlengelse av pågående prosjekter for å få et utvidet
datagrunnlag, særlig når det gjelder effekter for grupper som unge
uten videre/høyere utdanning, innvandrere som er nye på det norske arbeidsmarkedet,
og personer med nedsatt funksjonsevne.
Flertallet ber regjeringen i
samarbeid med partene i arbeidslivet evaluere ordningen med midlertidig
ansettelse når det foreligger et godt nok vitenskapelig grunnlag
til å kunne trekke konklusjoner.
Flertallet ønsker
at regelverket skal være enkelt for alle aktører å forholde seg
til. På denne bakgrunn ønsker flertallet at avrundingsregelen
skal være klarest mulig og at kvotene skal rundes oppover.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 14-9 første ledd bokstav d, bokstav e og ny bokstav f skal
lyde:
(…)
f) for en periode på inntil tolv måneder. Slike avtaler
kan omfatte inntil 15 prosent av arbeidstakerne i virksomheten,
avrundet oppover, likevel slik at det kan inngås avtale med minst
én arbeidstaker.»
Flertallet fremmer
følgende forslag til endringer i arbeidsmiljøloven:
«§ 18-6 første ledd første punktum skal lyde:
Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de
enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene
i og i medhold av kapittel 2 til kapittel 11 samt §§ 14-1 a, 14-5 til
14-8, 14-9 første ledd bokstav f andre punktum
og første ledd siste punktum, 14-12 andre ledd andre punktum,
14-12 tredje ledd, 15-2 og 15-15.»
Flertallet ønsker at Arbeidstilsynet
gis myndighet til å føre tilsyn med at antall midlertidige ansatte
etter § 14-9 første ledd bokstav f ikke overstiger 15 pst. av arbeidstakerne
i virksomheten. Flertallet viser til at Arbeidstilsynet
har allerede myndighet til å føre tilsyn med at det er inngått skriftlig
arbeidsavtale og at innholdet fyller minstekravene, blant annet varighet
av midlertidig ansettelse, jf. § 18-6 første ledd første punktum,
jf. §§ 14-5 til 14-8. I Prop. 39 L (2014–2015) er det i tillegg
foreslått at rettsgrunnlaget for midlertidig ansettelse skal tas
inn i avtalen.
Flertallet mener at ved brudd
på kvoteregelen i første ledd bokstav f, skal Arbeidstilsynet kunne
gi pålegg om at antall midlertidige ansatte på generelt vilkår skal
samsvare med kvoten fastsatt i loven. Arbeidsgiver vil da kunne
velge å ansette flere fast eller eventuelt avslutte enkelte arbeidsforhold
dersom det er lovlig grunnlag for det, jf. § 14-9 femte ledd. Flertallet vil
spesielt understreke at Arbeidstilsynets myndighet vil ikke gi grunnlag
for lovlighetskontroll av midlertidige ansettelser generelt.
Flertallet viser til
at det er nedsatt et lovutvalg som skal vurdere om tjenestemannsloven
kan fornyes og forenkles. Flertallet viser til at tjenestemannsloven
er fra 1983. Slik flertallet ser det, har arbeidslivet
generelt, og statlig sektor spesielt, endret seg mye de siste 30
årene.
Flertallet ber regjeringen sørge
for at utvalget og deretter regjeringen vurderer tjenestemannslovens
bestemmelser om midlertidig ansettelse. Flertallet ber
på denne bakgrunn om at det allerede nedsatte utvalget gis et tilleggsmandat
der de særlig bes vurdere tjenestemannslovens bestemmelser om midlertidige ansettelser.
Utvalget bes særlig vurdere om bestemmelsen sikrer en tilstrekkelig
balanse mellom hensynet til å sikre fleksibilitet og tilgang på
nødvendig arbeidskraft for virksomhetene og hensynet til å begrense
bruk av midlertidige ansettelser.
Flertallet viser til at bruken
av midlertidige stillinger i dag er størst i statlig sektor og ønsker å
redusere bruken av midlertidighet i staten, særlig når det gjelder
de lengste midlertidige ansettelsene.
Flertallet er kjent med at utvalget
skal legge frem sin rapport for Kommunal- og moderniseringsdepartementet
1. november 2015. Flertallet forutsetter dermed at
regjeringens foreslåtte endringer blir oversendt Stortinget innen
utgangen av 2016.
Flertallet viser også til at
andelen midlertidige årsverk i 2013 i universitets- og høgskolesektoren
ble redusert med 0,8 pst. og var den laveste på ti år. Flertallet ønsker
at denne utviklingen skal fortsette, og viser til at det vedtatte
statsbudsjettet økte de frie midlene til universitets- og høyskolesektoren. Flertallet mener
det er naturlig at utvalget som skal gjennomgå tjenestemannsloven,
også går gjennom universitets- og høyskolen for å se på muligheten
for å redusere antall midlertidige ansettelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartimener
at faste trygge ansettelser skal være hovedformen for ansettelser
i det norske arbeidslivet. Faste ansettelser gir ikke bare trygghet
og forutsigbarhet for den enkelte ansatte, det bidrar også til mer
produktive, omstillings- og konkurransedyktige virksomheter der
de ansattes kompetanse investeres i. Sammen med en trygg og fleksibel
arbeidsmiljølov, og blant annet fleksibiliteten i permitteringsregelverket,
har dette gjort at norske virksomheter har kombinert trygghet for
ansatte med omstillingsdyktighet og innovativitet.
Disse medlemmer er opptatt av
å bevare dette som oppsummert kan kalles den norske arbeidslivsmodellen.
Innleie av arbeidskraft og midlertidige ansettelser må derfor begrenses
til å gjelde kun ved arbeidskraftbehov av reell midlertidig art. Disse
medlemmer påpeker at bruken av innleie og midlertidige ansettelser
i virksomheter allerede i dag brer om seg og ofte går utover det
arbeidsmiljøloven av i dag tillater. Disse medlemmer mener
arbeidslivets og samfunnets behov derfor tilsier en bedre håndheving
av dagens regler, ikke et frislepp av bruken av midlertidighet. Disse
medlemmer støtter derfor ikke regjeringens åpning for å ansette
midlertidig i 12 måneder i tillegg til arbeidsmiljølovens eksisterende
regler. Disse medlemmer mener midlertidige ansettelser med
dagens regelverk, som regulerer og derfor begrenser omfanget, for
mange fungerer som et springbrett inn i fast arbeid. Disse
medlemmer understreker at årsaken til at mange midlertidige
ansatte ender opp i faste stillinger, nettopp er fordi dagens regelverk
begrenser omfanget til å gjelde midlertidig behov og tidsperioden
man kan være midlertidig ansatt.
Disse medlemmer viser til at
tilgjengelig nasjonal og internasjonal forskning, samt erfaringer fra
OECD, viser at det ikke blir flere sysselsatte ved en økning i adgangen
til å ansette midlertidig, men at faste stillinger gjøres om til
midlertidige. Tvert imot viser europeiske erfaringer at et slikt
virkemiddel vil kunne bidra til at flere unge, innvandrere og mennesker
med nedsatt funksjonsevne blir gående på midlertidig kontakter lenger,
i stedet for å ende i fast arbeid. Disse medlemmer peker
videre på at regjeringen ikke kan vise til forskning eller erfaringer
som understøtter regjeringens tese om at økt adgang til midlertidige
ansettelser vil føre til at flere mennesker i disse gruppene får
en fot innenfor arbeidslivet, og at departementet på skriftlig spørsmål
fra disse medlemmer som forventet ikke kan anslå
noen forventet sysselsettingseffekt.
Disse medlemmer viser til at
det av FAFO-rapport 430 fremgår at under dagens regler og etter
2 år i midlertidige stillinger har 2/3 fast jobb. Dette viser at
dagens regler gir mange gode muligheter til å gå fra en midlertidig
jobb til fast jobb, og at dagens regler derfor i mange sammenhenger
fungerer som et springbrett til fast jobb. Disse medlemmer viser
til at land med liberale regler for midlertidige ansettelser som likner
de flertallet nå innfører i Norge, som blant annet i Sverige, har
en langt dårligere overgang fra midlertidig til fast jobb. Dette
støttes av forskning som omtales i proposisjonen på side 100, sitat:
«Risikoen for å forbli i midlertidige kontrakter
er størst i Finland og Sverige, mens sannsynligheten for å gå fra
midlertidig til fast er størst i Norge (Berglund og Furuøker 2011,
Svalund 2013).»
Etter disse medlemmers oppfatning
er det overraskende at regjeringen og deres støttepartier vil gå
inn for en politikk som så klart svekker overgangen fra midlertidig
til fast jobb. Videre peker disse medlemmer på at
regjeringens foreslåtte karantenebegrensninger, etter en rekke høringsinstansers
syn, vil være umulige å håndheve, og disse medlemmer frykter
derfor et omfang av midlertidige ansettelser langt utover hva regjeringen
mener den skal oppnå med lovendringen.
Disse medlemmer mener for mange
med nedsatt arbeids- eller funksjonsevne i dag står unødig utenfor
arbeidslivet. Likeså mener disse medlemmer at ungdomsledigheten
i Norge er for høy. Disse medlemmer mener det er
andre virkemidler enn svekket stillingsvern gjennom midlertidige
ansettelser som må til for å øke sysselsettingen blant disse gruppene,
og viser til sine merknader under Kapittel 3 Del I Meldingsdel. Disse
medlemmer mener regjeringens forslag om økt adgang til midlertidige
ansettelser tvert imot vil være med på å befeste disse gruppenes
løse tilknytning til arbeidslivet.
Disse medlemmer er bekymret for
at Arbeidstilsynet tillegges en rekke nye oppgaver, som å føre tilsyn
med antall midlertidige ansatte og behandling av dispensasjoner
for arbeidstidsordninger, uten at de tilføres tilstrekkelig med midler. Disse
medlemmer er bekymret for at disse nye arbeidsoppgavene
vil måtte gjennomføres på bekostning av Arbeidstilsynets viktige arbeid
for å forebygge og avdekke sosial dumping og arbeidsmarkedskriminalitet.
Disse medlemmer viser videre
til at en samlet arbeidstakerside, deler av arbeidsgiversiden, Arbeidstilsynet,
Petroleumstilsynet, Statens arbeidsmiljøinstitutt, OECD, samt organisasjonene
som organiserer mennesker med nedsatt funksjonsevne advarer mot
konsekvensene av regjeringens foreslåtte endringer i regelverket for
midlertidige ansettelser. Ikke bare pekes det på negative konsekvenser
for den enkelte arbeidstaker, produktiviteten og kompetansen i virksomhetene,
men også at arbeidet mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet
vil vanskeliggjøres, da midlertidig tilknytning til arbeidsplassen
er en av faktorene som allerede i dag er med på å gjøre forholdene
i enkelte virksomheter uoversiktlige, usikre og i ytterste konsekvens
useriøse.
Disse medlemmer mener derfor
regjeringens foreslåtte endringer er uheldige, på ingen måte imøtekommer
arbeidslivets og det norske samfunnets behov, men tvert imot kan
bidra til å forsterke problemer med utenforskap, sosial dumping
og arbeidslivskriminalitet. Disse medlemmer er derfor
imot endringene.
Disse medlemmerviser
til at flertallet etter forhandlingene foreslår å endre fireårsregelen for
rett til fast ansettelse for midlertidige ansatte til en treårsregel
for enkelte ansettelsesgrunnlag i dagens lov, men ikke for alle.
Disse medlemmer støtter en innstramming
i fireårsregelen, men påpeker at det er uheldig at denne innstrammingen
kun skal gjelde vikariater og den nye generelle åpningen for å ansette midlertidig
som regjeringen nå innfører, men ikke skal ha virkning for arbeidsmiljølovens
andre grunnlag for midlertidige ansettelser. Således vil ikke alle
midlertidige ansatte få styrket sine rettigheter til fast ansettelse.
Dette vil, etter disse medlemmers mening, føre til
en uheldig forskjellsbehandling mellom midlertidige ansatte og bidra
til å gjøre lovverket komplisert å forstå og benytte. Disse
medlemmer mener alle midlertidig ansatte bør få styrket retten
til fast ansettelse etter 3 år. Disse medlemmer mener
det skal være én og samme regel for alle grunnlag av midlertidige
ansettelser.
Denne endringen vil ikke gjelde alle i midlertidig
stilling. Dermed vil det være mulig å omdefinere stillinger for
å omgå forsøket på skjerpelse. Dette medlem frykter
at konsekvensen av endringen heller vil gi et mindre oversiktlig
lovverk og mer byråkrati, heller enn å styrke arbeidstakeres rett
til fast arbeid etter langvarig vikariat.
Disse medlemmer peker på at få
midlertidige ansatte vil være villige til å ta belastningen med å
gå til retten med slike saker, da dette kan være årelange prosesser
i rettsapparatet for å kreve en jobb de uansett ikke er ønsket i.
Det beste vernet gir vi ved å sørge for at flest mulig kan være ansatte
i fast jobb. Det er også best for produktiviteten i det norske arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer på den
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre rett til
fast ansettelse etter 3 år for alle av arbeidsmiljølovens grunnlag
for midlertidige ansettelser, som i dag er omfattet av fireårsregelen,
samt den nye generelle adgangen i § 14-9 bokstav f.»
Disse medlemmer registrerer at
ulike deler av arbeidslivet praktiserer forskjellige former for ansettelses-
og tilknytningsavtaler. Et eksempel er at det innen bemanningsbransjen
opereres med tre ulike kontraktsformer: fast ansettelse med garantilønn
mellom oppdrag, fast ansettelse uten garantilønn mellom oppdrag
og midlertidig ansettelse. Utviklingen går i retning av flere kontrakter
uten garantilønn. Statsråden har i brev av 20. januar 2015 til Stortinget
som svar på spørsmål til skriftlig besvarelse nr. 448/2015 fastslått
at arbeidsmiljøloven gjelder for bemanningsbransjen. Statsråden
skriver at loven oppstiller to former for ansettelse, fast og midlertidig,
og at fast ansettelse er den klare hovedregel. Det vises videre
til at det ifølge rettspraksis er de reelle sidene av arbeidsforholdet
som er avgjørende for den rettslige vurderingen, ikke hva forholdet
omtales som. Dette kan disse medlemmer slutte seg
til. Disse medlemmer viser for øvrig til departementets høringsnotat
om konsekvenser for norsk lovgivning ved implementering av vikarbyrådirektivet
(2008/104/EF) av 10. september 2010, der det av punkt 3.2 og 3.4
fremgår at departementet vurderte kontraktsformen fast ansatt uten
garantilønn som en form for midlertidig ansettelse. Disse
medlemmer vil understreke at et fast arbeidsforhold skal
gi en forutberegnelighet for arbeid og inntekt samt stillingsvern.
Utviklingen i bemanningsbransjen, der vi nå også ser at ansatte
med garantilønn sies opp og tilbys kontrakter uten garantilønn,
viser at bemanningsbransjen får flere ansatte uten slik forutberegnelighet.
Dette utfordrer arbeidsmiljølovens formålsparagraf om trygge tilsettingsvilkår.
Bemanningsforetakene har i Norge den samme adgangen til å ansette
midlertidig som andre foretak. Nye regler om midlertidig ansettelse
får følgelig anvendelse også for bemanningsforetakene. Det gjelder
så vel utvidet adgang til midlertid ansettelse på generelt grunnlag
som de begrensninger som er lagt på denne adgangen for å hindre
misbruk av gjentatt midlertidig ansettelse til å utføre permanente
oppgaver.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en lovproposisjon
som klargjør at det kun finnes to ansettelsesformer i Norge, henholdsvis
fast ansatt og midlertidig ansatt.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har et mål om
at kvinner og menn skal ha like muligheter til å delta i arbeidslivet,
og at det skal være mulig å kombinere arbeidsliv og familieliv.
Disse medlemmer er særlig bekymret
for effekten endringene knyttet til midlertidighet vil ha for likestilling.
Det er gode grunner til å tro at omfanget av diskriminering i arbeidslivet
vil gå opp ved flere midlertidige ansettelser. I dag er gravide
særlig utsatt for diskriminering i arbeidslivet, noe som vil forsterkes
ved økt midlertidighet. Undersøkelsen om diskriminering på grunnlag
av graviditet og foreldrepermisjon fra Likestillings- og diskrimineringsombudet
og TNS Gallup, som er den første omfangsundersøkelsen på feltet,
viser at 1 av 4 kvinner i midlertidige stillinger ikke fikk forlenget
stillingen fordi de skulle ha barn. Dette blir særlig bekymringsfullt
når vi vet at kvinner i større grad enn menn har midlertidige stillinger.
Tall fra SSB viser at dobbelt så mange kvinner som menn i aldersgruppen
25–39 år har en midlertidig stilling. Ifølge Eurostat er 64 pst.
av kvinnene i Sverige under 25 år midlertidig ansatt. Det er ikke
en utvikling vi bør følge i Norge.
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti går imot forslaget frå regjeringa
om ein ny generell adgang til mellombels tilsetting (utan vilkår)
for inntil 12 månader. Desse medlemene har merka
seg dei kraftige protestane frå fagrørsla. Desse medlemene meiner
det i dagens norske arbeidsliv er påkravd heilt andre endringar
i arbeidsmiljølovverket enn endringar som går i ei liberaliserande
retning. Desse medlemene meiner dagens utvikling
med stadig større grupper av lågløna arbeidstakarar, vikarar og
deltidstilsette i fleire land, utgjer eit trugsmål mot balanserte
og jambyrdige forhold i arbeidslivet. Ei slik utvikling medfører
òg at stadig fleire personar i stadig fleire land, som følgje av
manglande reguleringar og «fri flyt-politikk», mellom anna blir
fråtekne arbeidsmarknadstryggleik, stillingsvern, inntektstryggleik,
kompetanseutviklingstryggleik, representasjonsrett og tryggleik
på arbeidsplassen. Desse medlemene meiner diverre
å sjå klåre trekk på ei slik utvikling òg i Noreg, i all hovudsak
som ein konsekvens av Noregs tilslutnad til Det europeiske økonomiske
samarbeidsområdet (EØS). Desse medlemene er motstandarar
av ein «fri flyt-politikk» som gjev stadig fleire mellombels tilsette,
vikarar og deltidstilsette, og ser det store omfanget bemanningsbransjen
har fått i Noreg som eit kjenneteikn på ei slik negativ utvikling
i arbeidslivet. Desse medlemene viser til at avtalen
om endringar i arbeidsmiljølova mellom regjeringspartia og støttepartia
Kristelig Folkeparti og Venstre opnar for endå fleire personar i
mellombelse stillingar. Desse medlemene meiner det
framfor ei utviding av høve til å tilsetja personar i mellombelse
stillingar, er behov for ei klårgjering av at tilsetting inneber tryggleik
for fast løn og arbeidstid på varig eller mellombels basis. Dette
skal avtalast mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar, og den tilsette
har både rett og plikt til arbeid. Praksisen i bemanningsbransjen,
med juridisk rådgjeving frå NHO Service, er derimot at omfanget
av «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag» har fått utvikla og
bre om seg dei seinaste åra. Desse medlemene vil
understreka at personar tilsett på slike arbeidskontraktar er etter desse
medlemene sitt syn tilsett på juridisk uklare vilkår. Sidan
det er tydeleg usemje mellom NHO Service og fagrørsla om dette avgjerande
faktum, må dette etter desse medlemene si meining
løysast politisk, altså gjennom nødvendige lov- eller forskriftsendringar,
og ikkje overlatast til domstolane.
Desse medlemene viser til forslaget
vedkomande tilsettingsforhold frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti.
Det fremmes forslag om en endring i lov om sosiale
tjenester som medfører at kommunen får en plikt til å stille vilkår
om deltakelse i aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold,
med mindre det i det enkelte tilfellet foreligger tungtveiende grunner
mot det. Det skal ikke bli stilt vilkår om aktivitet til stønadsmottakere
som har et aktivitetstilbud etter annen lovgivning. Formålet med
lovforslaget er at personer som mottar stønad etter sosialtjenesteloven
skal delta i en arbeidsrettet aktivitet som styrker deres muligheter
for overgang til arbeid og selvforsørgelse.
Kommunene har etter gjeldende rett en adgang til
å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad,
men benytter denne muligheten i varierende grad. Det foreslås derfor
å innføre en plikt for kommunen til å stille vilkår om aktivitet
og en hjemmel for å kunne sanksjonere vilkårsbrudd i sosialtjenesteloven
§ 20. Etter forslaget skal kommunen kunne foreta trekk i stønaden
hvis stønadsmottakeren ikke oppfyller vilkår som er stilt i vedtaket
om stønad.
Det vises til proposisjonens kapittel 6 der forslagene
vedrørende plikt til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling
av stønad til livsopphold er nærmere redegjort for.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, merker seg dagens
ordning med at personer som ikke kan sørge for sitt livsopphold
gjennom arbeid eller annet vis, har krav på økonomisk stønad. Dette
er en grunnleggende rettighet i velferdsstaten, og følger av lov
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven).
Samtidig kan det stilles vilkår ved tildeling av slik stønad til
livsopphold. Dette gjøres i liten grad, men i de tilfeller hvor
det gjøres, viser det seg at det har flere positive effekter.
Flertallet viser til at det i
en del tilfeller stilles krav om deltakelse i arbeidsmarkedstiltak,
kvalifiseringstiltak, aktiv jobbsøking eller om å akseptere et konkret
jobbtilbud. Hensikten med slike vilkår er å styrke stønadsmottakerens
muligheter til å få arbeid og bli selvforsørget.
Flertallet viser videre til at
det i en del kommuner stilles vilkår om deltakelse i aktivitetstilbud
og oppfølging av stønadsmottakere. Slike vilkår brukes veldig variabelt
og mest i store kommuner. Vilkårene brukes i stor grad overfor enkelte
målgrupper. Undersøkelser viser at vilkårene får best effekt i de
tilfeller der de kombineres med et godt oppfølgingsapparat hos Nav.
Flertallet anser at det å stille
krav til mennesker, handler om å ta dem på alvor og behandle dem
med respekt. Hvis man ikke stiller krav og forventninger, har man
i stor grad gitt opp mennesker og bidrar til økt passivisering og
gjør det enda vanskeligere å komme seg ut i arbeid eller utdanning.
Flertallet viser til at forslaget
om trekk i ytelsene ved at man ikke følger sin aktivitetsplikt,
er på lik linje med resten av arbeidslivet. Hvis man ikke møter
opp på jobb, vil man få trekk i sin lønn og det er da rimelig at
det samme gjelder ytelser.
Flertallet er opptatt av at ulike
kommuner kan finne ulike løsninger for å nå målene aktivitetsplikten
skal støtte opp under, og vil understreke at det må være vide rammer
for lokale fortolkninger og gjennomføringsmetoder.
Flertallet viser til bekymringene
fra KS rundt kostnader knyttet til innføring av aktivitetsplikt. Flertallet mener
det er viktig å se helheten rundt økonomien, og mener at aktivitetsplikt
vil kunne gi økonomiske besparelser for den enkelte kommune som
ikke allerede har innført en slik ordning, men også for samfunnet
gjennom at færre faller utenfor og vil være avhengig av varige ytelser. Flertallet viser
til prinsippene for finansiering av kommunesektoren, og legger til
grunn at eventuelle kommunale merkostnader kostnadsberegnes gjennom
konsultasjonsordningen mellom stat og kommunesektor, og kompenseres
fullt ut.
Flertallet vil følge de økonomiske
konsekvensene over tid og vil vurdere behovet for eventuelt økonomiske
tiltak i de årlige budsjetter.
Flertallet er tilfreds med at
det i proposisjonen ikke er foreslått at departementet skal be kommunene
rapportere om faktisk bruk av aktivitetskrav, men flertallet mener
det er fornuftig å inkludere dette i KOSTRA-rapporteringen.
Flertallet vil også understreke
betydningen av at lovendringen skal være enkel å forholde seg til for
kommunene. Flertallet ber derfor regjeringen om å
sørge for at det ikke medfører særskilte rapporteringskrav i forbindelse
med lovfestingen av aktivitetsplikt og heller ikke automatiske nasjonale
tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti mener det norske
velferdssamfunnet er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve
sin rett. Alle skal selv bidra med det de kan for å komme seg i
arbeid og aktivitet, men alle må samtidig gis muligheter til aktivitet
og hjelp som kan bedre den enkeltes mulighet til å komme i arbeid
og mestre hverdagen.
Kommunene kan i dag, gjennom sosialtjenesteloven,
stille vilkår til personer som mottar økonomisk sosialhjelp når
dette er hensiktsmessig. Et flertall av stønadsmottakerne har et
midlertidig og forbigående behov for sosialhjelp. Et formål med
vilkårsstillelse må være å bidra til at brukerne kommer seg ut av
en vanskelig livssituasjon, og å styrke tjenestemottakers muligheter
til å bli selvforsørget gjennom arbeid. Dette er særlig viktig for
unge. Unge er derfor den gruppen det oftest stilles vilkår til når
de mottar økonomisk sosialhjelp.
Disse medlemmer peker på at regjeringen Stoltenberg
undersøkte hvorvidt kommunene benytter adgangen til å stille aktivitetskrav,
og at kommunene den gang pekte på at sosialtjenesteloven med bruk
av skjønn knyttet til aktivitetsplikt er tilstrekkelig som redskap
for å oppnå aktivitet knyttet til stønader.
Kommunene pekte på at ressurser til aktivisering var
og er utfordringen for en mer aktiv bruk av aktivitetskrav i de
kommuner der dette var lite benyttet, og vil i enda større grad
være det dersom alle stønadsmottakere skal ilegges aktivitetsplikt
slik regjeringen foreslår. Videre pekte kommunene den gang på behovet
for tydeligere retningslinjer for bruk av sanksjoner dersom stønadsmottaker
bryter vilkårene for aktivitet. Regjeringen Stoltenberg fulgte derfor
opp dette gjennom utdyping og presiseringer i rundskriv til lov
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Disse medlemmer mener sosialhjelpen
fortsatt skal være skjønnsbasert, og fortsatt være et kommunalt
ansvar. Kommunene ved de lokale Nav-kontorene har større nærhet
til menneskene, kjenner lokalsamfunnene og har derfor de beste forutsetninger
for å kunne gi helhetlige tjenestetilbud og også stille de hensiktsmessige
krav i hvert enkelt tilfelle. Disse medlemmer mener dagens
lov med en skjønnsmessig bruk av aktivitetskrav er helt i tråd med
Nav-reformens intensjon om at alle mennesker og deres situasjoner og
utfordringer er ulike, og at løsningene for å kunne komme seg ut
i arbeid og aktivitet derfor også er ulike og må tilpasses den enkelte
og dens historie, utfordringer og kapasitet.
Disse medlemmer mener regjeringens forslag
til bruk av aktivitetsplikt i alle tilfeller av stønadsmottak kan
virke mot sin hensikt, være byråkratiserende og kostbart for kommunene. Disse
medlemmer mener regjeringen heller burde fulgt opp regjeringen
Stoltenbergs arbeid med å se til at alle kommuner har ressurser
og muligheter til å bruke aktivitetsplikten der det er hensiktsmessig. Disse
medlemmer peker på at regjeringens forslag til enhetlig
aktivitetsplikt ikke følges av ekstra midler til et faktisk aktivitetstilbud
ute i kommunene og således kan risikere å bli en sovepute.
Disse medlemmer understreker
at å redusere antallet unge sosialhjelpsmottakere krever arbeid
på flere områder samtidig, herunder arbeid mot frafall i videregående
skole, styrking av ungdomspsykiatrien og rusbehandlingen, samarbeid
med næringslivet og større bruk av arbeidstrening i det ordinære
arbeidslivet.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet går
imot forslaget om å stilla vilkår om aktivitet ved tildeling av
stønad til livsopphald. Denne medlemen meiner at
auka midlar til aktivitetstilbod er eit betre virkemiddel for å
få mottakarar av sosialhjelp i aktivitet. Det ligg i dag føre heimel
til å stilla vilkår om aktivitet. Avgjerande for at aktivitetskrav
skal fungera, er at eit slikt aktivitetstilbod er meiningsfullt. Denne
medlemen vil vidare visa til at det går fram av lovproposisjonen
at brot på vilkår om aktivitet ikkje skal medføra at stønaden vil
bli redusert til «et uforsvarlig lavt nivå» og at «Det foreligger fortsatt
en rett til stønad som skal sikre et forsvarlig livsopphold for
stønadsmottakeren og eventuell familie». Denne medlemen støttar ideen
om at velferdsytingar i større grad enn i dag bør bli utbetalt som
lønstilskot i staden for som passive ytingar. Når det gjeld stønad
til sosialhjelp, er dette siste skanse, og denne medlemen har
tiltru til at stønadsytar best ser kva som er den beste løysinga
for den einskilde stønadsmottakar. Sosialhjelp skal vera ein tidsavgrensa
stønad, sjølv om denne medlemen er klar over at stønaden
fungerer som hovudinntekt for fleire i lengre periodar. Denne medlemen viser
til at forslaget møter motstand frå KS, interesseorganisasjonen
til kommunane. Denne medlemen støttar KS i synet
på at dagens regelverk der den einskilde kommune kan stilla vilkår
om aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphald, er det føretrekte
alternativet for kommunane. Denne medlemen har vidare
tiltru til lokalt sjølvstyre med løysingar tilpassa behova til den
einskilde.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det på høyringa gjekk fram at kommunesektoren ifølgje KS vil få
ei årleg meirkostnad på 500–600 mill. kroner dersom forslaget blir
vedteke.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet ser
ikkje nokon grunn til å støtta ei slik svekking av kommunar sin
økonomi gjennom eit sentralt pålegg. Denne medlemen legg
til grunn at kommunane allereie har tilstrekkelege incentiv til
å arbeida for lågast mogleg utgifter til stønad til livsopphald.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at formålet med sosialstønad er å sikre mennesker som faller
utenfor andre ytelser, livsopphold. Formålet er at fellesskapet
skal bidra til at mennesker i en vanskelig og sårbar situasjon får
mulighet til å leve under anstendige forhold. Denne ordningen er grunnleggende
i velferdsstaten, og den bør ikke endres slik at folk får en mer
usikker hverdag. Folk som mottar sosialstønad er forskjellige og har
sammensatte utfordringer, og for en betydelig del vil det ikke være
realistisk å oppfylle vilkår om aktivitet. Det må innretningen av
ordningen ta hensyn til. Derfor er det galt å innføre aktivitetsplikt.
Dette medlemmener
at det er avgjørende at faglige vurderinger og den enkeltes livssituasjon må
ligge til grunn for vurderinger rundt plikt til aktivitet for å
motta sosialhjelp. Lengde og omfang på hjelpebehov bør være en del
av vurderingen. Svært mange sosialhjelpsmottakere trenger hjelp
i korte perioder av livet for å komme over ei kneik. Dette
medlem peker på behovet mennesker i en vanskelig livssituasjon
har for tett individuell oppfølging.
Dette medlem viser til at departementet
presiserer i Prop. 39 L (2014–2015) at uføretrygdede med supplerende
sosialhjelp som hovedregel vil ha tungtveiende grunner mot at det
stilles vilkår om aktivitet. Det er viktig at denne praksisen følges
og blir lik over hele landet, samtidig som andre grupper med tungtveiende
grunner mot at det stilles vilkår om aktivitet må møtes med forståelse
for det. Det er viktig å følge med på hvorvidt kommunene evner å
individualisere tilbudet til aktivitet, og hvordan tiltak fordeles mellom
offentlige og private tiltaksaktører.
Dette medlem mener at satsen
for sosialhjelp allerede er lav. En reduksjon i satsene til nødhjelpsnivå
vil ramme mottakerne hardt, fordi mange av disse ikke har andre
inntekter. Dette vil særlig gjelde mottakere som bryter vilkårene flere
ganger på rad, og av den grunn får redusert stønad over en lengre
periode. Dette medlem mener vurderingen av om stønaden
skal reduseres også må ta hensyn til hvor stor del av inntekten
til mottakeren stønaden utgjør, om vedkommende mottar hel eller
delvis stønad, om mottaker er i jobb og i hvilken stillingsbrøk,
og om et vilkår brytes for første gang, eller om det har skjedd
flere ganger.
Dette medlem viser til høringsinnspillet
fra JussBuss om at det sjelden klages på vedtak om sosialstønad,
og at stønadsmottakere har et dårlig rettssikkerhetsvern under dagens
ordning. Dette medlem ønsker å utvide dekningsområdene
for fri rettshjelp og innføre Nav-ombud, i tråd med representantforslag
75 S (2013–2014) fra Karin Andersen om å gi trygge vilkår og bedre
samarbeid mellom Nav og befolkningen ved hjelp av opprettelse av
et Nav-ombud.
Det legges gjennom de strategiene og forslagene som
er omtalt i proposisjonens Del I, grunnlag for å inkludere flere
av dem som i dag står utenfor arbeidslivet i inntektsgivende arbeid.
Det vises til proposisjonens kapittel 7 der
det er inngående redegjort for virkninger for individ og samfunn,
konsekvenser av forslag til endringer i tiltakssystemet, samt andre
konsekvenser av forslagene i meldingen.
Når det gjelder de samlede virkninger av de strategiene
og forslagene som er omtalt, er det vanskelig å anslå. Det skyldes
både at det vurderes endringer som omfatter flere grupper og virkemidler
samtidig, og at konsekvensene i form av resultater og måloppnåelse
først vil kunne komme noe frem i tid. Det skisseres også flere strategier
regjeringen vil arbeide videre med. Disse må konkretiseres ytterligere,
før det kan anslås konkrete budsjettmessige konsekvenser og gevinster.
Det er derfor ikke mulig å gi konkrete anslag på hvor mange flere
som vil kunne komme i arbeid.
For endringer som ønskes gjennomført på lengre sikt
og som har bevilgningsmessige konsekvenser, tas det forbehold om
at gjennomføring er betinget av det økonomiske handlingsrommet. Regjeringen
vil derfor komme tilbake til konkretiseringen av økonomiske og administrative
konsekvenser av eventuelle forslag som krever bevilgningsendringer
i de årlige budsjettfremleggene for Stortinget.
Det antas at enkelte grupper arbeidssøkende
vil tjene på en innføring av mer fleksible regler om midlertidig
ansettelse, og kan fungere som et springbrett inn i arbeidslivet.
Reglene vil også kunne gi noe økt mobilitet og jobbrotasjon. Forslaget
vil kunne redusere behovet for bruk av overtid og dermed belastningen
på de fast ansatte arbeidstakerne.
Forslaget vil gi virksomhetene større handlingsrom
hvor det langsiktige behovet for arbeidskraft er usikkert.
Forslaget vil også kunne lette adgangen til
arbeidsmarkedet for personer som tilhører grupper hvor det er antatt
at det er større risiko knyttet til ansettelser. I den grad økte
muligheter til tilpasning bidrar til reduserte arbeidskraftskostnader totalt
sett, vil dette kunne føre til økt etterspørsel etter arbeidskraft.
Det argumenteres for at mer fleksible regler
også kan medføre ulemper. Virksomhetene kan tenkes å redusere investeringene
i de ansattes kunnskap og kompetanse. Tilsvarende kan også arbeidstakernes
interesse i å investere i særlig virksomhetsspesifikk kunnskap og
kompetanse reduseres. I tillegg vil økt jobbrotasjon og mindre tilhørighet
mellom arbeidstaker og virksomhet kunne svekke samarbeidet samt
fokuset på HMS-arbeid. Det kan medføre større usikkerhet for arbeid
og inntekt for flere. Det kan også være fare for en utvikling i
retning av inndeling av arbeidstakerne i såkalte ulike lag, hvor
A-laget har faste og trygge jobber, mens B-laget varig går på midlertidige
og kortvarige kontrakter.
Relativt høy etterspørsel etter arbeidskraft,
relativt like lønns- og arbeidsvilkår for midlertidig og fast ansatte,
relativt høy overgang fra midlertidig til fast ansettelse, middels
strengt stillingsvern og ikke svært liberal adgang til midlertidig ansettelse
(heller ikke etter forslagene) er trekk ved det norske arbeidsmarkedet
som kan innebære at lovendringene ikke får slike negative konsekvenser
som en kan se i enkelte andre land.
Det er ikke mulig å trekke noen klare konklusjoner
om hvilke konsekvenser forslaget vil ha for likestilling i arbeidslivet,
men det antas at det ikke blir store konsekvenser. Dersom forslaget vil
bidra til økt bruk av midlertidig ansettelse i privat sektor, kan
det være grunn til å regne med at andelen midlertidig ansatte vil
øke mest blant menn, som utgjør flertallet av ansatte i privat sektor.
Ulempene må veies opp mot de positive konsekvenser
en økt adgang kan ha for enkelte grupper og virksomheter, som igjen
kan bidra til et mer velfungerende arbeidsmarked.
Det foreslås en endring i virksomhetenes drøftingsplikt
med de tillitsvalgte om bruken av midlertidige ansettelser, for
å øke fokus på særlig HMS-konsekvensene av virksomhetens bruk av
slike ansettelser.
Det antas at det blir enklere å forholde seg
til regelverket for både arbeidstaker og arbeidsgiver, uten at reglene
innholdsmessig endres.
Det er inngått en flerårig forskningsavtale
for å fremskaffe økt kunnskap om utviklingstrekk i arbeidslivet
når det gjelder atypiske tilknytningsformer i forhold til faste
ansettelser og effekter av endringer i regelverk. Bruken av midlertidige
ansettelser i arbeidsmarkedet vil bli fulgt opp, og ytterligere
behov for forskning og utredning vil bli løpende vurdet.
De økonomiske konsekvensene for kommunene vil
variere avhengig av hvilken praksis kommunene har i dag. Kommuner
som i liten grad stiller krav om aktivitet, vil kunne få økte utgifter
forbundet med å etablere aktivitetsrettede tiltak. Dersom kommunene
lykkes med å stille hensiktsmessige krav om aktivitet, vil investeringene
i oppfølging av stønadsmottakerne medføre reduserte stønadsutgifter
og antakelig økte skatteinntekter på lengre sikt.
Det vil være administrative konsekvenser ved
at det i tilknytning til hver søknad skal gjøres en vurdering av
hensiktsmessige aktiviteter. Andre vurderinger som lovendringen
forutsetter, er vurderinger som Nav-kontorene også i dag skal gjøre
ved behandling av søknader om økonomisk stønad. Disse medfører derfor
ikke økte administrative kostnader.
Den enkelte kommune vil måtte bruke både administrative
og økonomiske ressurser på å analysere behovet i egen kommune og
sørge for at det fremskaffes egnede tilbud i henhold til dette.
Dersom kommunene i dag ikke har opprettet egne
kommunale tiltak og ordninger, vil det være noe mer ressurskrevende
enn å øke omfanget på eksisterende tiltak.
Staten vil konsultere KS i det videre arbeidet med
å anslå eventuelle merkostnader for kommunene som følge av lovendringen.
Det tas sikte på at lovendringen trer i kraft så snart som mulig etter
at eventuelle anslåtte merkostnader for kommunene er dekket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for
mangelfull utredning fra departementets side. Disse medlemmer viser
til at proposisjonen i liten grad diskuterer konsekvensene forslaget
vil ha for likestilling og utstøting fra arbeidslivet, til tross for
at dette har vært en bekymring mange av høringsinstansene har tatt
opp i sine høringssvar.
Disse medlemmer viser til at
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet under høringen
ba om at det utarbeides en likestillingsmessig konsekvensutredning
av forslaget uten at dette er gjennomført. Disse medlemmer mener
i likhet med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
at de likestillingsmessige konsekvensene av forslaget ikke er godt
nok utredet.
Disse medlemmer mener det har
vært en mangelfull utredning av de økonomiske og administrative
konsekvensene av innføringen av aktivitetsplikt for å kunne motta
økonomisk stønad. Dette gjelder både konsekvensene for mottakernes
levekår og for kommunene som skal håndheve denne aktivitetsplikten.
Komiteenhar
for øvrig ingen ytterligere merknader.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen innføre rett til
fast ansettelse etter 3 år for alle av arbeidsmiljølovens grunnlag
for midlertidige ansettelser, som i dag er omfattet av fireårsregelen,
samt den nye generelle adgangen i § 14-9 bokstav f.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge frem en lovproposisjon
som klargjør at det kun finnes to ansettelsesformer i Norge, henholdsvis
fast ansatt og midlertidig ansatt.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 3
Stortinget bed regjeringa om å arbeida for reguleringar
med føremål å avgrensa innvandringa frå EØS-området.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen på egnet måte komme tilbake
til Stortinget med en gjennomgang av virkemiddelapparatet som skal
sørge for at personer med nedsatt arbeidsevne kommer inn i arbeidslivet.
Stortinget legger til grunn at partene, funksjonshemmedes organisasjoner
og andre relevante fagmiljøer og organisasjoner blir tett involvert
i de prosesser og vurderinger som blir gjort av regjeringen i dette
arbeidet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slike
vedtak:
A
om endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang
til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad
til livsopphold)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid
og stillingsvern mv. gjøres følgende endringer:
§ 14-6 første ledd bokstav e skal
lyde:
e) forventet varighet dersom arbeidsforholdet
er midlertidig, samt grunnlaget for ansettelsen, jf. § 14-9,
§ 14-9 første ledd bokstav a skal lyde:
a) når arbeidet er av midlertidig karakter,
§ 14-9 første ledd andre punktum bokstav d, bokstav e
og ny bokstav f skal lyde:
d) med deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi
av eller i samarbeid med arbeids- og velferdsetaten,
e) med idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre
ledere innen den organiserte idretten eller
f) for en periode på inntil tolv måneder. Slike
avtaler kan omfatte inntil 15 prosent av arbeidstakerne i virksomheten,
avrundet oppover, likevel slik at det kan inngås avtale med minst
én arbeidstaker.
§ 14-9 første ledd siste punktum skal lyde:
Arbeidsgiver skal minst en gang per år drøfte bruken av
midlertidig ansettelse etter bestemmelsene i dette ledd med de tillitsvalgte,
blant annet grunnlaget for og omfanget av slike ansettelser, samt
konsekvenser for arbeidsmiljøet.
§ 14-9 fjerde ledd andre punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke deltaker i arbeidsmarkedstiltak
som omfattes av andre ledd, jf. første ledd bokstav d.
§ 14-9 fjerde ledd nytt siste punktum skal lyde:
Bestemmelsen i fjerde punktum gir likevel ikke grunnlag
for ansettelse utover tolv måneder ved ansettelse etter første ledd
bokstav f.
§ 14-9 femte ledd nytt andre punktum skal lyde:
I avtaleperioden gjelder lovens regler om opphør av arbeidsforhold.
§ 14-9 nåværende femte ledd andre og tredje punktum
blir nytt sjette ledd og skal lyde:
Arbeidstaker som har vært sammenhengende midlertidig ansatt
i mer enn fire år etter første ledd bokstav a eller i mer enn tre
år etter første ledd bokstav b og f, skal anses som fast ansatt
slik at reglene om oppsigelse av arbeidsforhold kommer til anvendelse.
Ved beregning av ansettelsestid etter andre punktum skal det ikke
gjøres fradrag for arbeidstakers fravær.
§ 14-9 nytt syvende ledd skal lyde:
(7) Reglene i dette ledd gjelder ansettelser etter første
ledd bokstav f for arbeidsoppgaver av samme art innenfor virksomheten.
Arbeidsgiver kan regne enheter med minst 50 ansatte som en egen
virksomhet. Når en arbeidstaker som er midlertidig ansatt etter
første ledd bokstav f, ikke får videre ansettelse ved avtaleperiodens
utløp, starter en karanteneperiode på tolv måneder for arbeidsgiveren.
Arbeidsgiveren kan i karanteneperioden ikke foreta nye ansettelser
som nevnt i første punktum.
§ 14-11 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Ved brudd på bestemmelsen om kvote i § 14-9 første ledd
bokstav f, kan retten avsi dom etter første punktum når særlige
grunner tilsier det.
§ 14-12 første ledd skal lyde:
Innleie av arbeidstaker fra virksomhet som har til formål
å drive utleie, er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales
midlertidig ansettelse etter § 14-9 første ledd bokstav a til
e.
§ 14-12 fjerde ledd skal lyde:
Ved innleie etter denne paragraf gjelder reglene i § 14-9
sjette ledd tilsvarende.
§ 18-6 første ledd første punktum skal lyde:
Arbeidstilsynet gir de pålegg og treffer de enkeltvedtak
ellers som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene i
og i medhold av kapittel 2 til kapittel 11 samt §§ 14-1 a, 14-5
til 14-8, 14-9 første ledd bokstav f andre punktum og første
ledd siste punktum, 14-12 andre ledd andre punktum, 14-12 tredje
ledd, 15-2 og 15-15.
II
I lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen gjøres følgende endringer:Lovens tittel skal lyde:Lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen
(sosialtjenesteloven)§ 20 skal lyde:
§ 20. Bruk av vilkår
Det skal stilles vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk
stønad med mindre tungtveiende grunner taler mot det. Det kan også
stilles andre vilkår for tildeling av økonomisk stønad, inkludert
vilkår etter § 25.
Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket. De må ikke
være uforholdsmessig byrdefulle for stønadsmottakeren eller begrense
hans eller hennes handle- og valgfrihet på en urimelig måte. Vilkårene må
heller ikke være i strid med andre bestemmelser i loven her eller
i andre lover.
Ved brudd på vilkår kan det fattes vedtak om at stønaden
reduseres, forutsatt at det i vedtaket om stønad er informert om
muligheten for slik reduksjon. Departementet kan i forskrift gi
nærmere regler om reduksjon av stønaden.
III
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Endringene i arbeidsmiljøloven §§ 14-6 første ledd
bokstav e og 14-9 nytt sjette ledd gjelder arbeidsavtaler som er
inngått etter lovens ikrafttredelsestidspunkt.
B
Stortinget ber regjeringen særlig
prioritere økning av plasser til det nye sammenslåtte tiltaket Arbeidsforberedende
trening (AFT).
LO
NHO
KS
Hovedorganisasjonen Virke
Spekter
Norsk Industri
Byggenæringens Landsforening
UNIO
YS
Akademikerne
NITO
Tekna
SAFE
Finansforbundet
Parat
Kriminalomsorgens Yrkesforbund
Norsk Sykepleierforbund
Den Norske Jordmorforeningen
Delta
LO Stat
Fagforbundet
NTL
Fellesorganisasjonen
Fellesforbundet
Handel og Kontor i Norge
Industri Energi
EL & IT forbundet
Norsk Transportarbeiderforbund
Norsk Lokomotivmannsforbund
Norsk Arbeidsmandsforbund
Musikernes fellesorganisasjon
ASVL
Attføringsbedriftene i NHO
Norges Handikapforbund
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norges Parkinsonforbund
Juss-Buss
Pensjonistforbundet
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den
19. mars 2015
Arve Kambe | Erlend Wiborg |
leder | ordfører |