Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at forslaget i alle de foreliggende alternativene er utformet for å dekke det gjeldende innholdet i domstolenes prøvingsrett, slik den er utviklet i rettspraksis og anerkjent av de øvrige statsmaktene.

Dette flertallet anerkjenner at det kan være delte meninger om hvordan en bestemmelse om prøvingsretten kan utformes. Utformingen av en slik bestemmelse reiser flere spørsmål: 1) hvem har kompetanse til å prøve, 2) når og hvordan skjer prøvingen, 3) hvilke myndighetsbeslutninger kan prøves mot Grunnloven og 4) hvor intensiv skal prøvingen være. De tre første spørsmålene er dekket av ordlyden i alle de foreliggende alternativene. Når det gjelder det siste spørsmålet, om prøvingens intensitet, så gir de foreliggende alternativene med hensikt ingen veiledning. Dette flertallet er enig med Menneskerettighetsutvalget i at prøvingens intensitet er sammensatt og derfor lite egnet for generell regulering (jf. Dokument 16 (2011–2012) s. 81). Dette flertallet viser til at prøvingens intensitet langt på vei vil avhenge av den enkelte rettighets innhold, formål og utforming, samt de faktiske forhold i hvert enkelt tilfelle. Utformingen av de foreliggende alternativene til grunnlovfesting av prøvingsretten må forstås på denne bakgrunn.

Dette flertallet viser til at Høyesterett i en rekke saker fra Rt. 1976 side 1 (Kløfta), (se tilsvarende i bl.a. Rt. 1996 side 1415, Rt. 1997 side 1821, Rt. 2007 side 1281, Rt. 2010 side 143, Rt. 2010 side 535 og Rt. 2010 side 1445) har operert med tre kategorier grunnlovsbestemmelser med ulik prøvingsintensitet: For grunnlovsbestemmelser til vern om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet vil domstolene gi Grunnloven betydelig gjennomslagskraft overfor lover. Når det gjelder grunnlovsbestemmelser som regulerer statsmaktenes arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse, vil derimot domstolene langt på vei respektere Stortingets syn på grunnlovsspørsmålet. Grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter kommer i en mellomstilling med tanke på Høyesteretts vurdering av Grunnlovens gjennomslagskraft.

Når det gjelder utformingen av det foreliggende forslaget, viser dette flertallet til at prøvingsretten etter ordlyden gjelder i «saker som reises for domstolene». Ordlyden sier for det første at kompetansen til å prøve om lover og andre myndighetsbeslutninger er grunnlovsstridige i Norge ligger til de ordinære domstolene. Dette i motsetning til systemer der prøvingsretten ligger hos særskilte forfatningsdomstoler eller andre organ utenfor de ordinære domstolene. Ordlyden indikerer videre at domstolskontrollen skjer etter at loven er trådt i kraft (ex post), i motsetning til systemer der loven prøves mot forfatningen før endelig lovvedtak (ex ante). Ordlyden indikerer også at domstolskontrollen i Norge er en konkret kontroll, som gjelder anvendelsen av loven i konkrete saker som er reist, og der rettsvirkningen formelt er begrenset til sakens parter (inter partes). Virkningen av at norske domstoler finner en lov grunnlovsstridig er altså at den grunnlovsstridige lovbestemmelsen ikke får anvendelse i den konkrete saken. Deretter er det formelt opp til Stortinget å vurdere om og hvordan loven skal endres i samsvar med Grunnloven. Dette i motsetning til systemer der domstolene på abstrakt grunnlag prøver om loven i seg selv er grunnlovsstridig, og der grunnlovsstridige lovbestemmelser kjennes ugyldig med rettsvirkning for alle (erga omnes), både private og andre statsorganer.

Dette flertallet viser til at Menneskerettighetsutvalget valgte å formulere prøvingsretten til å omfatte «lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter» (Dokument 16 (2011–2012) s. 80). Strengt tolket kan den ubestemte flertallsformen «lover» peke i retning av at domstolene med rettsvirkning for alle kan prøve og eventuelt sette til side hele loven som grunnlovsstridig. Det kan ikke domstolene gjøre i dag. Utformingen av det foreliggende grunnlovsforslaget har på dette punktet blitt kritisert i den offentlige debatt. Dette flertallet mener imidlertid at det foreliggende grunnlovsforslaget ikke åpner for tolkningstvil, og at det ikke gir domstolene større myndighet enn de har i dag. Det er et alminnelig tolkningsprinsipp i norsk rett at lover skal tolkes i lys av formålet med loven. Det gjelder også Grunnloven. En rekke av de gjeldende grunnlovsbestemmelsene har en slik utforming at de må tolkes i lys av formålet for å gi full mening. I det foreliggende tilfellet er det klart at formålet med en bestemmelse om domstolenes prøvingsrett er å synliggjøre i Grunnloven domstolenes prøvingsrett i dens nåværende form og innhold. Dette flertallet mener derfor at utformingen av det foreliggende grunnlovsforslaget ikke gir domstolene grunnlag for å utvikle en ny og mer omfattende domstolskontroll av lover og andre myndighetsbeslutninger. En endring av prøvingsrettens nåværende form og innhold vil kreve en egen grunnlovsendring.

Dette flertallet peker videre på at selv om det er vanlig å snakke om en prøvingsrett for domstolene, så har domstolene også en plikt til å håndheve Grunnloven overfor grunnlovsstridige lover og andre myndighetsbeslutninger (se for eksempel Rt. 1918 side 403 (store konsesjonssak), og senere fremhevet av Høyesterett i en rekke plenumssaker, sist i Rt. 2010 side 143 (Rederiskatt)). Prøvingsplikten følger av at Grunnloven i Norge alltid har vært regnet som en del av den positive retten, og ikke bare som en politisk prinsipperklæring. Grunnloven er dessuten overordnet (lex superior) både lover og andre rettskilder, som provisoriske anordninger, stortingsbeslutninger, forskrifter og andre forvaltningsvedtak. Dersom domstolene finner at andre rettskilder er i strid med Grunnloven, plikter domstolene å la Grunnloven gå foran. Dette flertallet fremhever at ordlyden «rett og plikt» synliggjør dette pliktelementet i prøvingsretten.

Dette flertallet viser til at forslaget om å grunnlovfeste domstolenes prøvingsrett er utformet i to alternativer. Alternativ 1 og 3 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag om at i saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven. Alternativ 2 og 4 har en tilføyelse om at domstolsprøvingen skal skje «etter denne grunnlovs prinsipper om demokratiet, den lovgivende makt, rettsstaten og menneskerettighetene.» Dette flertallet mener tilføyelsen i alternativ 2 og 4 er unødvendig da de opplistede prinsippene er abstrakte og vanskelig kan gis et presist juridisk innhold. I de tilfellene hvor domstolene prøver om lover strider mot Grunnloven, vil uansett hensynet til flertallsdemokratiet og den lovgivende makt på den ene siden stå mot hensynet til rettsstaten og menneskerettighetene på den andre siden. Selve domstolsprøvingen skjer derimot på grunnlag av de konkrete bestemmelsene i Grunnloven. Balanseringen mellom de nevnte prinsippene avhenger av en rekke faktorer både ved de aktuelle grunnlovsbestemmelsenes utforming og innhold, så vel som ved loven og de faktiske omstendighetene i det enkelte tilfelle. Flertallet peker videre på at en slik tilføyelse lett kan føre til tolkningstvil da de opplistede prinsippene er vidt formulert og har et mangfoldig innhold.