Regjeringa ynskjer eit ope ordskifte om prioriteringane
i politikken for finansmarknaden, om korleis vi kan byggje vidare
på dei fortrinna vi har i dag, og om kva for finansnæring vi treng
for å møte utfordringane i norsk økonomi framover.
Under behandlinga av Nasjonalbudsjettet 2015 (Meld.
St. 1 (2014–2015)) trefte Stortinget 2. desember 2014 vedtak om
å be regjeringa «fremme forslag om en helhetlig næringspolitikk
for finansnæringen som en del av finansmarkedsmeldingen». I dette
kapitlet av finansmarknadsmeldinga for 2014 vil regjeringa både
peike på viktige trekk ved politikken for den norske finansmarknaden
og vise kva som gjer at også den politikken som vert ført på andre felt,
er viktig for rammevilkåra for finansnæringa i Noreg.
Representantar frå den norske finansnæringa
og interesseorganisasjonar har hatt høve til å gje innspel til dette
kapitlet. Finansmarknadsmeldinga 2014 er eit bidrag til ein debatt
om sentrale finansmarknadsspørsmål i Stortinget. Regjeringa vil
kome attende til ulike sider av temaet i seinare finansmarknadsmeldingar.
Finansmarknaden og det finansielle systemet
er viktig for alle moderne økonomiar. Finanssystemet er med på å
frakte ressursar og vert nokre gongar omtala som blodomløpet i økonomien. Finanssystemet
fraktar kapital frå spararar til investorar og frå seljar til kjøpar,
og det omfordeler risiko mellom ulike delar av økonomien. Medan
eit velfungerande finanssystem styrkjer vekstevna i økonomien, syner
historia at problem i finanssystemet kan gje alvorlege og langvarige
økonomiske tilbakeslag. Politikken for finansmarknaden er difor
ein viktig del av den økonomiske politikken.
Når ein skal utforme og utøve ein politikk for
finansmarknaden, bør ein søkje innsikt i kva for mål ein ynskjer
at politikken skal sikte mot. Oljeprisfallet i 2014 minte oss på
at Noreg er eit lite land med ein open økonomi der endringar i import-
og eksporttilhøva kan ha stor verknad på den økonomiske aktiviteten.
Noreg har i mange år hatt ei gunstig utvikling i byteforholdet til
utlandet, og både hushald og føretak har vist stor evne til å tilpasse
seg endringar i relative prisar. Det som er bra for norsk økonomi,
er i regelen bra for den norske finansnæringa òg, og finansnæringa
har spelt ei viktig rolle i det å få til, og å finansiere, dei endringane
som den norske økonomien har gått gjennom på vegen inn i oljealderen.
At finansnæringa kan medverke til nødvendige omstillingar
for å møte ei svakare utvikling i norsk økonomi er viktig, men ikkje
sjølvsagt. Ei svakare økonomisk utvikling kan føre til tap og tære
på bufferane i finansnæringa òg. Utan ei solid finansnæring kan
både føretaka, hushalda og styresmaktene få vanskar med å handtere skiftet
i norsk økonomi.
Måla for politikken for finansmarknaden bør vere
gjennomtenkte og liggje fast over tid, men det kan i nokre samanhengar
vere føremålstenleg å leggje seg på ei meir fleksibel line i utøvinga
av politikken. Til dømes kan det vere fornuftig å skjerpe soliditetsreguleringa
når det går godt i økonomien, og å skjerpe krav til forsvarleg utlånspraksis
når renta er låg og gjeldsveksten høg. Ei fleksibel og tidstilpassa politikkutøving,
saman med ei god og effektiv regulering som grunnlag, gjer det mogleg
å hindre at små problem veks seg store. Men viss politikkutøvinga
kjem på etterskot, risikerer ein å måtte slakke av på krava når
problema byggjer seg opp, og å vere for sein med å stramme til att. Fleksibel
og tidstilpassa politikkutøving er krevjande. Viss ambisjonane er
større enn evna, kan resultatet verte dårleg.
I finanssektoren er det monalege interessemotsetnader
mellom kundar, aksjonærar, kreditorar og skattebetalarar. Desse
motsetnadene har mange prinsipielle likskapstrekk med interessemotsetnader
i andre sektorar. Det gjev difor god meining å regulere finansnæringa
så langt det passar, med generell regulering – til dømes lovgjevinga
for arbeidsmarknaden og regelverk om likestilling, avtaler og skatt.
Samstundes er det viktige tilhøve ved finansmarknaden som gjer at
det krevst særskild regulering, slik alle land gjer.
Konkurranse medverkar til at aktørar som ikkje kan
skape tilstrekkeleg lønsemd, har feil forretningsmodell eller ikkje
greier å oppretthalde innteninga si, går gradvis ut av marknaden
til fordel for aktørar som greier å utvikle seg i takt med etterspurnaden.
Dette er akseptabelt og ynskjeleg i dei fleste sektrorane i økonomien.
Men i finanssektoren er det potensielt store ringverknader for kundar
og samfunn av økonomiske problem hjå aktørane. Dette er hovudårsaka
til at styresmaktene stiller krav til finansnæringa som ikkje stillast
til andre næringar. Det er viktig at reguleringa som tek sikte på å
ivareta finansiell stabilitet, ikkje utilsikta medverkar til at
omstilling og effektivisering i finansnæringa bremsast. Marknaden
bør over tid også i denne sektoren syte for at forelda forretningsmodellar
og løysingar vert sjalta ut, og at nye, effektive forretningsmodellar
kan vekse fram. Ein særleg politikk for finansmarknaden må difor
kombinere god handsaming av risiko med dei marknadsmekanismane som
skal medverke til effektivisering og omstilling på marknaden.
Krav til soliditet, intern organisering og forretningsskikk
er døme på viktige ytre rammer for tilpassinga til finansføretaka.
I valet mellom vern av aksjonærar og vern av kundane har ein i reguleringa
valt å leggje stor vekt på omsynet til kundane, som i dei fleste
tilfelle er den mindre kompetente og innsiktsfulle part andsynes
finansføretaka. Eit slikt vern av kundane kan medverke til allmenn
tiltru til finansnæringa, og auke moglegheitene for lønsemd hjå
aktørar som har ein forretningsmodell som er kundevenleg. Handsaminga
av situasjonar kor soliditeten eller likviditeten til finansføretaka
er trua, er ein viktig del av den særlege politikken for finansmarknaden.
Regjeringa vil at finanssektoren skal medverke til
størst mogleg verdiskaping i norsk økonomi over tid. I tillegg til
god handsaming av risiko på finansmarknaden krev det at rettane
til kundane er tekne godt vare på, og at den finansielle tenesteytinga
medverkar til effektiv bruk av ressursane i økonomien.
Vidare er regjeringa oppteken av å leggje til
rette for ei robust og konkurransekraftig norsk finansnæring som
produserer finansielle tenester i Noreg. Dette er viktig både for
å medverke til eit stabilt tilbod av finansielle tenester til norske hushald
og føretak og for å støtte opp om finansnæringa som ei verdiskapande
næring i seg sjølv. Dei reglane og tiltaka som ligg til grunn for
politikken for finansmarknaden, skal vere målretta og godt grunna,
og dei skal ikkje unødig vri konkurransetilhøva i finanssektoren.
Dette kapitlet gjev eit oversyn over nokre av
dei verkemidla styresmaktene tek i bruk for å sikre god handsaming
av risiko og eit godt kundevern på finansmarknaden. Kapitlet omhandlar
også korleis finanssektoren medverkar til effektiv ressursbruk i
økonomien, og føresetnadene for produksjon av finansielle tenester
i Noreg.
Ein viser til meldinga for nærmare omtale.
Komiteen viser til
at en sterk bank- og finansbransje er en forutsetning for økonomisk
utvikling og omstilling av norsk økonomi, og at næringen har en
indirekte virkning på all annen type næringsvirksomhet i Norge. Komiteen mener
at det er viktig med en helhetlig næringspolitikk for bransjen,
og at politikken overfor finansmarkedet er en sentral del av den økonomiske
politikken som skal fremme omstilling i norsk økonomi. Komiteen viser
til at Norge har stor politisk stabilitet og troverdighet i det
internasjonale markedet, og at Norge blir oppfattet som en trygg
finanshavn i utrolige økonomiske tider.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at noen andre land har lyktes med å utnytte
tilsvarende konkurransefortrinn til å utvikle seg til å bli knutepunkter
for kapitalforvaltning og andre finansielle tjenester, og at man
hittil i mindre grad har lyktes med dette i Norge.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener
at finanssektoren bør ha en mer fremtredende plass i den generelle
politikkutformingen når det gjelder blant annet utdanning, forskning, vekst
og innovasjon. Dette flertallet viser til at regjeringen
i årets finansmarknadsmelding begynner drøftingen av en helhetlig
næringspolitikk for finansnæringen, men at den i meldingen konstaterer
at det må inngå i en slik næringspolitikk flere elementer enn det
som drøftes i årets melding. Dette flertallet imøteser
slike drøftinger som en nødvendig del av den fremtidige politikkutformingen
for næringen, og forutsetter at regjeringen kommer tilbake til Stortinget
med dette.
En helhetlig næringspolitikk for finansnæringen må
ivareta både kredittvesenet, forvaltningsbransjen, finansiell rådgivning
og fondsmegling samt den rolle forsikringsselskap og pensjonskasser
har som viktige pilarer i det norske velferdssystemet.
Komiteen viser til
at Banklovkommisjonen nylig har utarbeidet et kompletterende forslag
til ny ordning for tjenestepensjon, og legger til grunn at pensjonssystemet
videreutvikles på basis av et samvirke mellom Folketrygden, private og
offentlige tjenestepensjoner og frivillige private pensjonsordninger
utover dette. Komiteen har merket seg at regjeringen
i meldingen opplyser at livsforsikringsselskapene og pensjonskassene
nå tilpasser seg et nytt grunnlag for beregning av levetid. Selskapene
har fått inntil syv år på å oppreservere seg til det nye grunnlaget,
og til å finansiere inntil 80 pst. av årlig oppreservering med bruk
av avkastning utover garantert rente som ellers ville tilfalt kundene. Komiteen mener
det er viktig at det siden september 2014 har vært adgang til å
inngå avtaler om fripoliser med investeringsvalg mellom kunde og
selskap. Slike avtaler innebærer at kundene kan gi fra seg den årlige
avkastningsgarantien mot selv å kunne velge hvordan pensjonsmidlene
blir investert. Finansdepartementet har stilt krav om at fripoliser
skal være fullt oppreservert før det eventuelt kan inngås slik avtale
om investeringsvalg. En fripolise er en fullt betalt kontrakt mellom
forsikringstaker og pensjonsinnretning, basert på et klart regelverk. Komiteen legger,
i tråd med tidligere stortingsbehandlinger, til grunn at eventuelle endringer
i slike kontrakter må bygge på avtale mellom partene, og ikke på
regelendringer.
Komiteen viser til at årsaken
til finansielle kriser ofte er at finansielle ubalanser får bygge seg
opp over tid. Når det finansielle systemet er tett sammenvevd over
landegrensene, kan ubalanser og kriser raskt smitte fra ett land
til et annet. Komiteen mener på denne bakgrunn at
det er positivt og nødvendig at det nå er bred enighet nasjonalt
og internasjonalt om at myndighetene må legge mer vekt på regulering
og tilsyn for å trygge finansiell stabilitet. Komiteen mener samtidig
at det er viktig å se kostnadene knyttet til regulering opp imot
formålet med reguleringen, før nye reguleringer innføres. Komiteen viser
til at Baselkomiteen har hatt på høring et utkast til en ny gulvregel
for soliditetskrav basert på den reviderte standardmetoden, som
er ment å erstatte Basel I-gulvet. Analyser av konsekvenser av disse
forslagene tyder på at spesielt de svenske kapitaldekningsreglene
vil bli brakt mer på linje med andre europeiske land inkludert Norge,
og at en slik endring dermed vil gi norske banker likere konkurransevilkår.
Et solid norsk bankvesen er over tid til fordel for både kunder, ansatte,
eierne og samfunnet rundt dem.
Komiteen mener det er avgjørende
at forbrukernes interesser og rettigheter ivaretas på en god måte.
Dette er særlig viktig i et marked som er så komplekst og viktig
for forbrukerne som finansmarkedet. Komiteen viser
til at forbrukervernet på finansmarkedsområdet er styrket de senere
årene. Komiteen er samtidig opptatt av at forbrukervernet
kontinuerlig videreutvikles og forbedres. Komiteen understreker
viktigheten av en velfungerende ordning for tvisteløsning innen
bank og forsikring, som både forbrukerne og næringen har tillit
til. Komiteen mener at man kontinuerlig bør vurdere
om Finansklagenemnda har tilstrekkelig uavhengighet og ressurser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
banker og finansinstitusjoner spiller en viktig rolle i økonomien.
De tilbyr betalingstjenester, innskudd og utlån for husholdninger
og bedrifter og forsikring mot «reell» risiko (brann, død, sykdom
osv.) og mot finansiell risiko (brå prisendringer på valuta, renter,
råvarer). Finansnæringen bidrar med avgjørende finansiell infrastruktur
som skal tjene husholdninger og bedrifter over hele landet og er
å regne med som en infrastrukturnæring.
Disse medlemmer understreker
at vi må ha med oss lærdommene fra den internasjonale finanskrisen
i tiden som kommer. Krisen skyldtes at banker, myndigheter, investorer
og husholdninger ble overmodige og tillot for stor gjeldsoppbygging
og for stor risiko i det finansielle systemet. Bankene hadde for
liten egenkapital og var drevet av kortsiktig profitt. De fikk utvikle
komplekse finansielle produkter som gjorde prisen og risikoen vanskelig
å se for investorene, og de fikk bygge opp enorme finanskonsern
som kunne legge til grunn at de ville bli reddet av myndighetene
om det skulle gå galt. Myndighetene, med USAs sentralbank i spissen, bar
ved til bålet ved å holde rentene lave over lang tid. De nektet
å gripe inn i markedet for å dempe boblen – dels av ideologiske
frimarkedsgrunner og dels av manglende inflasjonspress.
Disse medlemmer viser til at
bolig- og aksjeprisene, så vel som gjeldsnivåene, ble låst inne
i en selvforsterkende spiral: Folk lånte for å kjøpe særlig bolig,
dette presset boligprisene opp og økte verdien på bankens sikkerhet,
som igjen førte til større boliglånsopptak.
Disse medlemmer er bekymret for
at for mye av midlene i finanssektoren dels går til spekulative
formål som er privatøkonomisk lønnsomme, men samfunnsøkonomisk ulønnsomme;
dels er det en fare at finanssektoren tar for høye priser for sine
tjenester, på grunn av manglende konkurranse eller manglende åpenhet.
Disse medlemmer vil særlig advare
mot kompleksitet og mangel på gjennomsiktighet og de konsekvensene
det har for markedenes effektivitet. Kompleksitet er en fordel for
bankene og fondene, fordi prisen blir vanskelig å se. Dermed kan
investorer betale mer enn nødvendig uten å være klar over det, i
et forgjeves forsøk på å slå markedet.
Disse medlemmer viser til at
finanskrisen fikk et mindre omfang i Norge, ikke minst fordi vi
etter bankkrisen på 90-tallet hadde innført strengere reguleringer
enn andre land. Særnorske reguleringer var et fortrinn i møte med
krisen, fordi det ga oss mer solide banker og færre spekulative
finansprodukter.
Disse medlemmer viser til at
vi imidlertid også her i landet har store, systemkritiske finanskonsern,
i første rekke DNB. Også her i landet fikk de største bankene trappe
ned på egenkapitalen og tillegge boliglån lavere risikovekter, paradoksalt
nok i takt med stadig høyere boligpriser; også her fikk kompliserte
produkter utvikle seg til bankenes fordel i møte med vanlige investorer
og forbrukere med mangelfull informasjon.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis representantforslag
Dokument 8:60 S (2010–2011) om tiltak for å motvirke en ny finanskrise,
som ble fremmet i desember 2010. Her fremholdt forslagsstillerne:
«De store samfunnsøkonomiske og sosiale kostnadene
ved finanskriser og behovet for å begrense overdreven risikotaking
gjør at det kan være hensiktsmessig å skattlegge finansnæringen
i større grad enn i dag […] Overskudd og lønn er et uttrykk for
merverdi, og en skatt på dette vil derfor kunne anses som en merverdiavgift,
en avgift finansielle tjenester per i dag i hovedsak er unntatt.
En slik skatt vil gjøre at finansnæringen får en skattebelastning
mer på linje med andre næringer, og på denne måten hindre at finansnæringen
blir unaturlig stor. En generell skatt på summen av overskudd og
lønn kan kombineres med skattlegging av lønn og overskudd ut over
det normale, for å motvirke overdreven risikotaking.»
Dette medlem viser til at forslagsstillerne fremmet
et konkret forslag om å innføre en slik skatt i samarbeid med andre
land, utformet i tråd med IMFs anbefalinger.
Dette medlem viser til at regjeringens
finanskriseutvalg kort tid etter, på nyåret 2011, anbefalte å utrede
en slik skattlegging av finansnæringens overskudd og lønn. Danmark, Frankrike
og Island har en slik skatt på lønn, mens Israel tar med både overskudd
og lønn. Dette medlem er imidlertid opptatt av at
en slik skatt utredes grundig og at tidspunktet for innføring ses
i sammenheng med de økte kapitalkravene som bankene nå pålegges.
Dette medlem viser til Innst.
165 L (2014–2015), der dette medlem understreket
at vi ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil
ta større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en
samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet
være uheldig. Et knapt mindretall i Finanskriseutvalget, bestående
av Randi Flesland, Jon Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt, Stein
Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefaler
at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten,
bør avgrenses ytterligere utover det som i dag er nedfelt i norsk
bank- og konsernlovgivning. Derfor fremmet dette medlem forslag
om å sikre at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet
enn kjernevirksomheten, avgrenses ytterligere utover det som i dag
er nedfelt i norsk bank- og konsernlovgivning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Venstre viser til Stortingets behandling av Nasjonalbudsjettet
2015 (Meld. St. 1 (2014–2015)) hvor Stortinget gjorde vedtak om
å be regjeringen «fremme forslag om en helhetlig næringspolitikk
for finansnæringen som en del av finansmarkedsmeldingen».
Disse medlemmer kan ikke se at
regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak eller Stortingets intensjon.
I stedet velger regjeringen å peke på noen viktige trekk ved politikken
for det norske finansmarkedet og vise til politikk på andre områder
som er viktige for finansnæringen i Norge. Det er etter disse
medlemmers syn uheldig at regjeringen ikke fremmer ett eneste
forslag, men nøyer seg med en situasjonsbeskrivelse.
Komiteens medlem fra Venstre mener
at den norske finansnæringen er en viktig del av det grønne skiftet
og at finansnæringen har alle muligheter til å utvikles som en av
de viktigste verdiskapende næringene i en ny grønn økonomi i Norge.
Finansnæringen er, i tillegg til å være viktig for vekst og utvikling
av det øvrige næringslivet, en stor og viktig næring i seg selv. Det
er anslått at ca. 50 000 mennesker er sysselsatt i finanssektoren
i Norge, og verdiskapingen pr. ansatt er større enn i de fleste
andre næringer. Dette medlem mener at finanssektoren
spiller en nøkkelrolle i det globale grønne skiftet. For å lykkes
med omstillingen fra fossil til grønn økonomi, er tilgang til kapital
og investeringer avgjørende. Divestment – å flytte kapital bort
fra fossil energi – er nå et tema i finansmarkeder og politiske
miljøer over hele verden. Finansmarkedenes forventninger til realismen
og tempoet i omleggingen fra fossil til fornybar energi, kan i seg
selv påvirke i hvilket omfang og tempo denne omstillingen vil skje.
Norske finansmiljøer har alle muligheter til å være verdensledende
på omstillingen til en grønn finanssektor. Norske finansselskaper
som KLP (Kommunenes Landspensjonskasse), Storebrand og Nordea har allerede
vist lederskap på grønn omstilling.
Dette medlem mener det er viktig
å sikre god kapitaltilgang til norsk næringsliv. Mange små og mellomstore
bedrifter kommer i faser hvor videre utvikling av bedriften og arbeidsplassene avhenger
av tilførsel av frisk kapital. For disse er det avgjørende at det
finnes kapitalmiljøer i Norge som bidrar med risikovillig kapital.
Oppkjøpsselskaper har blitt en omfattende næring i Norge og står
for en betydelig andel av den årlige kapitaltilførselen til norske
bedrifter. I perioden 2002 til 2012 hadde norske porteføljebedrifter,
ifølge Menon Business Economics og NVCA, en årlig vekst i verdiskapingen
på 14 pst. mot 7 pst. for norsk fastlandsnæringsliv for øvrig. Næringen
er derfor en avgjørende aktør i utvikling av norske arbeidsplasser
i Norge. I Norge opererer 107 aktive oppkjøpsfond som forvaltes
av 51 forskjellige forvaltningsmiljøer. Disse miljøene representerer
en viktig kompetanseklynge innen finansnæringen. Dette medlem er
kjent med at det foreligger uavklarte skatterettslige spørsmål for
næringen som kan bidra til å betydelig forverre næringens konkurransemessige stilling
i forhold til tilsvarende bedrifter i våre naboland. De norske bedriftene
i bransjen har investert ca. 80 mrd. kroner i risikokapital i bedrifter
med hovedkontor i Norge siden år 2000. Dette medlem mener
det derfor vil være svært uheldig dersom bransjen får betydelig
forverrede rammevilkår i forhold til konkurrenter i nabolandene
og ser at det kan innebære at bransjen vil ta med seg kapitalen
og flytte ut av Norge. Dette medlem mener en slik
utvikling vil bety svekket vekst i norsk økonomi, redusert omstillingsevne
og tap av mange arbeidsplasser.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen supplere Meld. St. 22
(2014–2015) Finansmarknadsmeldinga 2014, med en oversikt over regjeringens
ambisjoner og planer for utvikling av næringspolitikk rettet mot
finansnæringen – innen områdene utdanning, forskning og innovasjon,
konkurranseforhold, kapitalforvaltning og bærekraft.»