5.1 Sammendrag

En vurdering av hvordan politiet skal innrettes, må bygge på en oppfatning av hvilke tjenester politiet skal levere. I proposisjonen oppstilles en del sentrale krav for polititjenesten frem mot 2020. Disse kravene skal virke dimensjonerende for en tjenestestedsstruktur, og være retningsgivende for hvilke tjenestesteder som skal opprettholdes og hvilke som skal slås sammen. Enkelte av kravene er oppfylt i dag, mens andre vil kreve et betydelig utviklingsarbeid. Punktene nedenfor er ikke uttømmende, men beskriver en del elementer av betydning for den enkelte innbygger. Kravene må være relevante og sikre god styringsinformasjon.

Publikumsservice:

• Tjenestestedene tar imot anmeldelser, søknader og andre henvendelser, og gir veiledning til publikum om politiets tjenestetilbud. Ved anmeldte forhold iverksettes eventuell etterforskning snarest mulig.

• Tjenestestedene skal ha fleksible åpningstider som gjør det mulig å få utført tjenester hos politiet utenfor kontortid minst én dag i uken.

• Minst 90 pst. av innbyggerne i hvert distrikt har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.

• 95 pst. av alle anropene til 112 skal være besvart innen 20 sekunder på landsbasis.

Forebygging:

• Politiet skal drive et aktivt forebyggende arbeid i egen regi og i samarbeid med andre.

• Hver kommune har minst én fast kontaktperson ved lensmannskontoret eller politistasjonen (politikontakt). Politikontakten bistår i politirådsarbeidet i «sin» eller «sine» kommuner, og fungerer som et kontaktpunkt for det forebyggende arbeidet i distriktet.

• Politiet skal jevnlig drøfte innretningen av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området, med berørte kommuner.

Tilgjengelighet og beredskap:

Tilgjengelighet og beredskap er grunnleggende for tilliten politiet har i befolkningen. Beredskapen skal være tilfredsstillende i hele landet:

• Alle politidistriktene har innsatspersonell som kan håndtere krevende hendelser.

• Polititjenestemenn og -kvinner bor spredt, slik at flest mulig lokalsamfunn har politiansatte boende i sitt lokalmiljø. I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå bosetting på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn eller -kvinner. Politiet skal vurdere incentivordninger for å oppnå bosetting og tilstedeværelse fra politiet i lokalsamfunnet.

• Publikum skal oppleve rask respons og god kvalitet på politiets beredskap som også omfatter god samhandling og god etterforskning i alle ledd.

• Politianalysens anslag for tjenestesteder er for lavt. Organiseringen av politiet skal gjøres slik at publikum opplever at de har et tilgjengelig politi når de har behov for politiets tjenester.

Responstidskravene skal gjelde ved ekstraordinære hendelser, hendelser hvor liv er direkte truet og/eller hvor det er umiddelbart behov for innsats fra politiet. Politidirektoratet har fastsatt følgende responstidskrav for 2015:

• I byer/tettsteder med over 20 000 innbyggere: 10 minutter i halvparten, og 15 minutter i 80 pst. av alle tilfeller.

• I tettsteder med mellom 2 000 og 19 999 innbyggere: 15 minutter i halvparten, og 30 minutter i 80 pst. av alle tilfeller.

• I øvrige områder: 22 minutter i halvparten, og 45 minutter i 80 pst. av alle tilfeller.

Departementet legger til grunn en vesentlig og målrettet forbedring av responstiden frem mot 2020, og at dette følges jevnlig opp.

Det er dokumentert betydelige svakheter på straffesaksområdet. Gjennom ulike tiltak skal det oppnås bedre resultater:

• Kvaliteten på politiets straffesaksarbeid skal forbedres. Andelen straffesaker som oppklares skal økes, og saksbehandlingstiden skal reduseres. Antallet ikke påtaleavgjorte straffesaker skal reduseres betydelig, og tidsforløpet fra anmeldelse til rettskraftig dom skal reduseres.

• Når et forhold anmeldes, skal eventuell etterforskning iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskningen normalt av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller også saken i størst mulig grad.

• Saker med antatt kjent gjerningsmann skal ikke henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med mindre det foreligger en særlig grunn som tilsier det. Riksadvokaten klargjør nærmere i instruks vilkårene for henleggelse på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet.

Påtalejurister og etterforskere skal samhandle for å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling. Videre skal politiet i større grad innhente spisskompetanse utenfor etaten, for eksempel innen økonomi og teknologi, til bruk i etterforskning.

Politidistriktene skal sikre god forebygging og etterforskning av:

• saker om vold i nære relasjoner

• saker om seksuelle overgrep

• saker om menneskehandel

Politidistriktene skal også sikre gode rutiner for avhør av barn og andre særlige sårbare fornærmede og vitner. For å lykkes med dette arbeidet er det viktig med lederfokus og organisering av robuste fagmiljøer.

Videre skal det fremmes en lovproposisjon med nye bestemmelser om avhør av barn og andre særlig sårbare individer i straffesaker. Proposisjonen vil blant annet inneholde forslag om:

• Ny avhørsmodell for barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner i straffesaker. Det vil blant annet vurderes om vi trenger dommerledede avhør. Det vil også bli vurdert tiltak som skal legge til rette for at flere går til politiet dersom de har mistanke om at barn eller særlig sårbare voksne utsettes for vold og seksuelle overgrep. Avhørene skal finne sted innenfor den lovfestede frist.

• Spørsmål om bruk av barnehus skal være obligatorisk.

Straffesaksarbeidet i politiet inngår i en kjede, der blant annet også domstolene og kriminalomsorgen er aktører. Bedre resultater i politiet kan medføre endringer i oppgavetilfanget – herunder kapasitetsutfordringer – for andre aktører i kjeden. Departementet vil følge utviklingen nøye med tanke på behov for tiltak mot uheldige «flaskehalser» ulike steder i kjeden.

5.2 Komiteens merknader

5.2.1 Historikk

Komiteen viser til Politirolleutvalgets betydelige innsats i utviklingen og moderniseringen av politiet. Utvalget la frem to utredninger, og avsluttet sitt arbeid i 1987.

Komiteen viser til at det i lang tid har vært bred politisk tilslutning til de ti grunnprinsipper for norsk politi som ble lansert av Politirolleutvalget. De omhandler politiets oppbygning, virksomhet og rolle i samfunnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er fornøyd med at nærpolitireformen bygger videre på de ti grunnprinsippene, og styrker nærpolitimodellen ytterligere gjennom tydelige krav til polititjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det i proposisjonen ikke er drøftet eller dokumentert hvordan de ti grunnprinsippene for norsk politi skal bli ivaretatt med de endringer som er foreslått.

Disse medlemmer ser dette som en generell svakhet ved reformen: Målsettinger fremføres uten at det grunngis eller sannsynliggjøres at, eller hvordan, målsettingene vil bli nådd.

Disse medlemmer stiller seg tvilende til om grunnprinsippene blir ivaretatt. Særlig grunnprinsipp 4: om at politiet skal være desentralisert, grunnprinsipp 6: om samspillet med publikum, grunnprinsipp 7: om å være integrert i lokalsamfunnene, og punkt 9: om å legge vekt på politiets forebyggende virksomhet, ser ut til å bli direkte berørt av endringene i Prop. 61 LS (2014–15), uten at det er gjort tilstrekkelig rede for hva dette vil kunne bety i praksis. At regjeringen omgår en slik drøfting i sitt forslag, er lite betryggende, og svekker reformens legitimitet.

Disse medlemmer mener at de ti grunnprinsippene er såpass bærende for politiets rolle, oppgaveløsning, egenforståelse og verdigrunnlag, at det ville vært naturlig å drøfte innvirkningen disse har hatt på de forslag regjeringen har kommet med, og omvendt.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det framlagte forslag til reform fra regjeringen og Venstre vil svekke det lokale politiet, og at man legger opp til mindre kontroll av etaten. Dette medlem kan ikke se at reformen vil føre til at politiet fortsatt blir en integrert del av lokalsamfunnene. Det legges i mindre grad vekt på forebyggende virksomhet. Regjeringens proposisjon mangler relevante drøftelser og vurderinger på dette området.

5.2.2 Et tilgjengelig, pålitelig og beredt norsk politi

Komiteen understreker at målet om et tilgjengelig, pålitelig og beredt politi skal ligge til grunn for vurderingene av behovet for endringer.

Komiteen viser til Gjørv-kommisjonen som trakk frem at politiet ikke var beredt til å møte terroren i 2011. Både Gjørv-kommisjonens rapport og Politianalysen viser at man er nødt til å foreta endringer som gjør politiet i stand til å møte både dagens og fremtidens kriminalitetsutfordringer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er opptatt av at man gjennom Nærpolitireformen gir politiet de rammebetingelsene og ledelsesverktøyene som trengs for å løse sitt samfunnsoppdrag i tråd med befolkningens forventninger. Flertallet viser til at Gjørv-kommisjonen trakk frem den politiske detaljstyringen av politiet som en svakhet. Gjennom å gi politiet større faglig frihet under ansvar og hensiktsmessige rammebetingelser, kan man legge til rette for god ledelse, kultur og holdninger. Det er helt avgjørende for å sikre at det tas riktige valg når alvorlige situasjoner oppstår. Dette må kombineres med utvikling og bruk av IKT, kunnskap og informasjonsflyt. Samhandling med innbyggerne og andre aktører må holde god standard for å sikre et effektivt og kompetent politi.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon var at «(…) det som grunnleggende skilte det som gikk godt fra det som gikk dårlig 22/7, i hovedsak var knyttet til holdninger, kultur og lederskap, og hvordan mennesker og organisasjoner utøvet den myndighet de var gitt» (s. 485), og at dette er lite vektlagt i Prop. 61 LS (2014–2015).

Disse medlemmer ser dette som en generell svakhet ved reformen; den legger større vekt på organisering, enn på innhold.

Disse medlemmer registrerer at Gjørv-kommisjonen av flertallet brukes til å skyve hovedansvaret for de store endringene politiet står overfor fra politisk nivå til det faglige nivået.

Disse medlemmer stiller seg ikke bak en slik ansvarsforskyvning. Politiets demokratiske rolle, deres samfunnsoppdrag og rollen som samfunnets maktapparat, gjør at hovedtrekkene i endringene, også for innholdet, må forankres politisk.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil bemerke at slik reformen er lagt frem for Stortinget, vil den legge opp til at fremtidens politi blir mer direktoratstyrt. Mange i politiet oppfatter i dag at Politidirektoratet ikke har funnet sin rolle i politiorganisasjonen, og at det er et forsinkende og hemmende ledd i mange situasjoner. Dette medlem er derfor skeptisk til å legge enda videre fullmakter til dette direktoratet.

5.2.3 Sentrale krav til politiets arbeid fremover

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at nærpolitireformen legger opp til at politiet skal måles på sin aktivitet for å løse samfunnsoppdraget. Det er satt sentrale krav for publikumsservice, forebygging, tilgjengelighet og beredskap for polititjenesten frem mot 2020.

Flertallet forventer at disse kravene skal virke dimensjonerende for en tjenestestedsstruktur, og være retningsgivende for hvilke tjenestesteder som opprettholdes og hvilke som skal slås sammen.

Flertallet viser til kravene som er satt i Prop. 61 LS (2014–2015) og forliket mellom Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, og slutter seg til disse kravene. Flertallet forutsetter at regjeringen legger til grunn en vesentlig og målrettet forbedring av responstiden frem mot 2020, og at dette følges opp jevnlig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det i proposisjonen er redegjort for en del krav som er ment å være dimensjonerende for tjenestestedsstrukturen, jf. bl.a. side 26/27 i proposisjonen, og merker seg at «Enkelte av kravene er oppfylt i dag, mens andre vil kreve et betydelig utviklingsarbeid». Det fremstår som uklart på hvilket tidspunkt kravene skal være oppfylt: Skal dette være som et direkte resultat av omorganiseringer? Er det krav som skal tilstrebes i den første tiden etter at omorganiseringen er i mål? Når er det i så fall rimelig å vente at kravene vil være innfridd?

Disse medlemmer vil også peke på at en rekke av kravene er utydelige og skjønnsmessig utformet, bl.a. at «Politiet skal drive et aktivt forebyggende arbeid» og at publikum skal oppleve «god kvalitet på politiets arbeid».

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser at ikke alle krav kan være detaljert utformet, ei heller som rene objektive kriterier. Men mengden skjønnsmessig utformede krav gir ikke lokalsamfunnene tilstrekkelig informasjon eller forutsigbarhet for de lokale løsningene. Når den lokale prosessen som er forventet heller ikke er omtalt, sikrer formuleringene i proposisjonen heller ingen forankring av prosessen, eller medeierskap til sluttresultatet lokalt.

Disse medlemmer kan ikke se at regjeringen har spesifisert kravene for plassering av tjenestesteder, eller hvilke kapasiteter disse skal ha, på en slik måte at publikum vet hva de kan forvente av polititjenester i lokalmiljøet. Kravspesifikasjoner er vesentlig, både for forventningsavklaring hos publikum og for muligheten til å evaluere i hvilken grad de nye politidistriktene leverer i henhold til krav om et tilstedeværende nærpoliti.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener flertallets forslag til tjenestestedstruktur er mangelfullt utredet. Departementet kan ikke gi svar på hvor mange tjenestesteder som i ytterste konsekvens kan bli nedlagt som en følge av kravet om at «minst 90 pst av innbyggerne i hvert distrikt har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested». Med bosettingsmønsteret i dette landet vil ikke et slikt krav kunne forhindre en massiv sentralisering, selv om kravet fremstår som en slags garanti mot for store avstander. Dette medlem mener det er underlig at ikke regjeringen har skaffet seg en oversikt over hvor mange nedlagte tjenestesteder som kan komme framover selv med dette kravet.

Dette medlem mener kriteriene regjeringspartiene og Venstre legger opp til for tjenestestedsstrukturen, er for vage. Det er viktig at Stortinget fastsetter konkrete kriterier. De foreslåtte kriteriene gir for vide fullmakter til organer som ikke er direkte underlagt folkevalgt kontroll. Det er uheldig for den fremtidige utviklingen at politiet overlater dette til et direktorat.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak for Stortinget om fastsettelse av tjenestestedsstrukturen i politidistriktene.»

Dette medlem vil peke på paradokset i at regjeringen ikke ser ut til å mene at større avstand mellom lensmannskontor og innbyggere er et problem, samtidig som de innfører kompensasjonsordninger for at politifolk fortsatt skal være bosatt i lokalsamfunnene. Dette medlem vil understreke verdien av lensmannskontorene og nærpolitiet, og påpeker at avstand er en viktig faktor for om politiet i fremtiden kan være et reelt nærpoliti eller ikke. Slike foreslåtte kompensasjonsordninger kan ikke være en varig god løsning for å sikre at det bor politifolk spredt i hele landet. Den beste løsningen er å styrke lensmannskontorene i hele landet slik at de blir attraktive arbeidsplasser og sørge for at avstanden mellom kontorene ikke blir for stor.

5.2.4 Responstidskravene

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet påpeker at hvilket nivå responstiden skal beregnes på, ikke er presisert i proposisjonen. Dersom responstiden beregnes per driftsenhet heller enn per distrikt, reduseres trolig effekt av at byer og tettsteder trekker gjennomsnittstallet opp.

Disse medlemmer ber regjeringen vurdere hvilket nivå responstiden skal beregnes på.

Komiteens medlem fra Senterpartiet har en forventning om at kravene til responstid blir reelle i hele landet. Dette er nødvendig for at innbyggere skal føle trygghet, og få hjelp når de trenger det. Kravene til responstid må følges nøye, slik at man ikke får uforsvarlige tilstander enkelte steder i landet.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om hvordan responstiden kan reduseres i distriktene.»

«Stortinget ber regjeringen årlig informere Stortinget om politidistriktenes evne til å nå kravene til responstid.»

5.2.5 Sentrale behov på straffesaksområdet

Komiteen viser til at politiet inngår i en kjede med blant annet domstolen og kriminalomsorgen som aktører. Bedre resultater hos politiet kan medføre endringer i oppgavetilfang og kapasitetsutfordringer for andre aktører i kjeden. Komiteen forventer at regjeringen følger utviklingen nøye med tanke på nødvendige tiltak for å kompensere den virkningen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til regjeringens tiltak for å forbedre kvaliteten på politiets straffesaksarbeid:

• Kvaliteten på politiets straffesaksarbeid skal forbedres. Andelen straffesaker som oppklares skal økes, og saksbehandlingstiden skal reduseres. Antallet ikke påtaleavgjorte straffesaker og tidsforløpet fra anmeldelse til rettskraftig dom skal reduseres.

• Når et forhold anmeldes, skal eventuell etterforskning iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskningen normalt av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller også saken i størst mulig grad.

• Saker med antatt kjent gjerningsmann skal ikke henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med mindre det foreligger en særlig grunn som tilsier det. Riksadvokaten klargjør nærmere i instruks vilkårene for henleggelse på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet.

• Påtalejurister og etterforskere skal samhandle for å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling. Videre skal politiet i større grad innhente spisskompetanse utenfor etaten, for eksempel innen økonomi og teknologi, til bruk i etterforskning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at politidistriktene skal sikre bedre rutiner for avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Flertallet forventer at det legges til rette for god ledelse og organisering av robuste fagmiljøer.

Flertallet imøteser regjeringens varslede proposisjon med nye bestemmelser om avhør av barn og andre særlig sårbare individer i straffesaker. Proposisjonen vil blant annet inneholde forslag om en ny avhørsmodell for barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner i straffesaker. Det vil også bli vurdert tiltak som kan legge til rette for at flere går til politiet dersom de har mistanke om at barn eller særlig sårbare voksne utsettes for vold og seksuelle overgrep. Flertallet forventer at avhørene skal finne sted innenfor den lovfestede frist.

5.2.6 Etterforskning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, stiller seg bak beskrivelsen i proposisjonen om at det foreligger betydelige svakheter på straffesaksområdet, og er enige med regjeringen i at det er behov for tiltak dersom man skal oppnå bedre resultater i etterforskningen og straffesaksarbeidet i fremtiden. Flertallet mener det er behov for tiltak som hever kvaliteten i straffesaksarbeidet og som legger til rette for kunnskapsbasert etterforskning.

Flertallet vil sterkt understreke betydningen av god fagledelse innen etterforskningsfeltet. Dette skal ivareta både effektiv kriminalitetsbekjempelse og god rettssikkerhet. Flertallet vil spesielt peke på at det etableres arbeidsformer og rutiner som ivaretar klare ansvarsforhold og gode kontrollprosedyrer. Videre understreker flertallet at det er et lederansvar å legge til rette for systematisk læring og erfaringsutveksling innen etterforskningsfeltet.

Flertallet vil videre trekke frem at det er behov for at det etableres karriereveier for de som jobber med etterforskning. Det er i dag utfordringer knyttet til blant annet rekruttering av etterforskere, lønnsgap mellom operativt politi og etterforskere og høyt arbeidspress på etterforskning. Samtlige fagorganisasjoner i politiet har trukket frem denne utfordringen. Riksadvokaten, Politijuristene og NTL trekker videre frem behovet for økt bruk av sivile med faglig relevant bakgrunn i etterforskningen, også av hverdagskriminalitet. Disse trekker også frem behovet for mer trening på etterforskningsfeltet. Dette er innspill flertallet slutter seg til.

Flertallet vil videre peke på noen viktige utfordringer knyttet til etterforskning og ledelse. Riksadvokatens rapport av 9. februar 2015, etter den såkalte Monika-saken (Monika Sviglinskajas dødsfall i 2011), påviser blant annet mangelfull etterforskningsledelse og kritikkverdig håndtering av interne varslere. I Politidirektoratets rapport «Etterforskningsarbeid i politiet 2013» pekes det på rekrutteringssvikt til etterforskningsfaget, stor gjennomtrekk, lav status og manglende sertifisering og etterutdannelse. Flertallet mener derfor det er behov for å heve statusen til etterforskningsfaget, og at dette også må være en viktig del av arbeidet med kultur og ledelse fremover.

Flertallet vil særlig framheve innspillene fra Norges Juristforbund om at det etableres en enhet i hvert politidistrikt som evaluerer tidligere straffesaker med det formål å gjøre straffesaksbehandlingen sterkere, samt innspillet om å etablere en funksjon som bidrar til å gi kritiske innspill til pågående etterforskninger. Begge deler bidrar til konkret læring og kvalitetsheving, i tillegg til å bidra til en kultur for læring, takhøyde og åpenhet, ved at enheten og funksjonen fremheves som positive og ønskelige. Etablerte ansvarslinjer i etterforskningen skal ikke berøres av slike kontrollfunksjoner.

Flertallet vil også understreke at Riksadvokatens prioriteringer på etterforskningsområdet etterleves og at tilsynsrapporter fra statsadvokater blir fulgt opp. Flertallet anser unnlatelser på disse feltene som svært alvorlige. Flertallet forventer at departementet etablerer rutiner for oppfølging av politidistrikt som har avvik, for eksempel ved at politimester og riksadvokatens representant sammen konkluderer med hva de konkrete oppfølgingspunktene skal være for å fjerne avviket.

Flertallet vil peke på at arbeidet med ny straffeprosesslov er en anledning til å ta opp de nevnte utfordringene, og bidra til å heve kvaliteten i etterforskningen og styrke innbyggernes rettssikkerhet. Flertallet forventer at det blir gjort.

Særlig om vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep

Flertallet er positiv til at proposisjonen fremhever at:

«Politidistriktene skal sikre god forebygging og etterforskning av saker om vold i nære relasjoner, saker om seksuelle overgrep, saker om menneskehandel.»

Flertallet støtter at disse sakene trekkes frem særskilt og mener det er behov for at det opprettes egne fagmiljøer i distriktene som er dedikerte til å forebygge og etterforske disse sakene for å sikre at intensjonene om økt kvalitet i disse sakene ivaretas.

Flertallet ber regjeringen sørge for tilstrekkelig god kompetanse i førstelinjen angående vold i nære relasjoner og voldtekt.

Flertallet viser til at håndteringen av seksualforbrytelser er et av flere eksempler på at kultur og ledelse kan påvirke prioriteringene i politiet og kvaliteten på etterforskningen. Flertallet viser til politiets egen rapport «Politiets etterforskning av seksuelle overgrep» (2015), der det konkluderes med at seksuallovbrudd i en del tilfeller nedprioriteres til fordel for mindre alvorlige saker, på tross av Riksadvokatens ønske om at etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd skal prioriteres og behandles raskt. Evalueringen viser at det ikke finnes nasjonale, konkrete måltall innen seksuallovbrudd, samtidig som det finnes konkrete saksbehandlingsfrister for mindre alvorlige saker, og at det er kombinasjonen av disse to tingene gjør at kriminalitetsområder med konkrete måltall i en del tilfeller prioriteres foran seksualforbrytelser.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en nasjonal handlingsplan for et løft av etterforskningsfeltet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det i proposisjonen stort sett er gjengitt allment aksepterte målsettinger for straffesaksarbeidet, og få nye tiltak av betydning, i tråd med det generelle inntrykket av reformen for øvrig.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen skriver at de ønsker en forbedring av politiets straffesaksarbeid, men stiller ikke konkrete krav til politiets etterforskning eller staffesaksarbeid. Det utdypes ikke hvordan politiet skal kunne oppnå økt kvalitet i straffesaksarbeidet. Tiltakene er lite ambisiøse. For eksempel foreslås følgende tiltak:

«Når et forhold anmeldes, skal eventuell etterforskning iverksettes snarest mulig. På et åsted starter etterforskning normalt av første tjenestemann på stedet. Vedkommende ferdigstiller også arbeidet i størst mulig grad.»

Formuleringene «snarest mulig» og «i størst mulig grad» er lite ambisiøse, og det er svært usikkert om tiltakene vil bedre kvaliteten i etterforskningen. Det utdypes ikke nærmere hva som ligger i disse begrepene, og tiltakene drøftes heller ikke på noen måte. Det vil være opp til politidistriktene selv å gjøre disse vurderingene i det daglige. Disse medlemmer er kritiske til at det ikke oppstilles momenter politiet skal forholde seg til i sine vurderinger. Uklarheten i tiltakene gjør det vanskelig å vurdere om dette er en reell endring fra dagens praksis i politiets arbeid og om tiltakene vil styrke kvaliteten i etterforskningen.

Disse medlemmer viser til at det følger av proposisjonen at

«påtalejurister og etterforskere skal samhandle for å få en mest mulig effektiv straffesaksbehandling.»

Disse medlemmer er enige i denne intensjonen, men mener det er behov for konkretisering av tiltak av hvordan dette skal oppnås. Disse medlemmer merker seg at dette er nok et eksempel på at proposisjonen har en god intensjon, men ikke følger opp med konkrete tiltak som bidrar til å lykkes med å nå målet.

Disse medlemmer vil trekke frem at tydelig og god etterforskningsledelse er avgjørende i arbeidet med å sikre en rettssikker straffesaksbehandling. Det er derfor skuffende at denne tematikken i svært liten grad omtales i proposisjonen. For å oppnå endringer i kultur og ledelse kreves det langsiktig arbeid i politiet, både i politidistriktene og i POD, men også konkrete tiltak som er politisk forankret.

Disse medlemmer mener det er positivt at det trekkes frem at politidistriktene skal sikre god forebygging og etterforskning av saker om vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep og menneskehandel. Disse medlemmer vil understreke at disse sakene skal prioriteres av politiet, og viktigheten av at disse sakene ikke blir lagt til side til fordel for mindre alvorlige saker. Det er en kjensgjerning at saker som omhandler vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep og menneskehandel kan være kompliserte og tidkrevende. Disse medlemmer kjenner til at det kan være en utfordring at krav om å nå måltall står i veien for en slik prioritering i politidistriktene. Disse medlemmer mener derfor det er viktig at de eksisterende måleparameterne, og eventuelle negative konsekvenser av disse, vurderes nærmere. Disse medlemmer mener det er behov for at det opprettes egne fagmiljøer i distriktene som er dedikerte til å forebygge og etterforske disse sakene for å sikre at intensjonene om økt kvalitet og bedre rettssikkerhet for innbyggeren ivaretas. Disse medlemmer mener en særlig satsing med egne fagmiljøer på vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep og menneskehandel i politidistriktene vil bidra til mer kunnskapsbasert etterforskningsarbeid på krevende saksområder.

Disse medlemmer vil videre påpeke viktigheten av at etterforskningsarbeidet er kunnskapsbasert. Det bør jobbes for å iverksette konkrete tiltak for å legge til rette for kunnskapsbasert etterforskning. Et slikt tiltak vil kunne være at PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at etterforskningsarbeidet i politiet i stadig økende grad har vært gjenstand for kritikk, både i media, internt i politiet og den senere tid også fra justis- og beredskapsministeren. Disse medlemmer er positive til tanken om å opprette større etterforskningsmiljø, men vil påpeke at utfordringene ikke løses alene ved å opprette større fagmiljøer uten en mer helhetlig tilnærming til problemene. Den siste tids hendelser har vist at landets store etterforskningsmiljøer ikke er fritatt for disse problemene. Det er derfor behov for konkretisering av tiltak på dette området og for å se på om ikke erfaringene med spesialetterforskere i Norge, svensk politis erfaringer med sivile etterforskere og engelsk politis bruk av sivile patruljer for sporsikring også kan være relevante for det norske etterforskningsmiljøet. Det er et paradoks at sivilt ansatte spesialetterforskere arbeider med de største og mest komplekse sakene, men at sivile etterforskere ikke benyttes til å etterforske hverdagskriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil videre trekke frem at det er behov for at det etableres karriereveier for de som jobber med etterforskning. Det er i dag utfordringer knyttet til blant annet rekrutering av etterforskere, lønnsgap mellom operativt politi og etterforskere og høyt arbeidspress på etterforskning. Det fremstår også for enkelt å avgi etterforskere til annen tjeneste. Samtlige fagorganisasjoner i politiet har trukket frem denne utfordringen. Det er avgjørende at det konkretiseres tiltak som innebærer at det tas tak i denne utfordringen. Dette ansvaret må tas både politisk, i POD og av politimesterne. Det er i dag ingen egne sertifiseringsordninger for etterforskerne. En nyutdannet etterforsker kan gjennomføre et krevende avhør første dag på jobb etter endt utdanning ved PHS. Dette er ikke tilfelle for operativ tjeneste. Disse medlemmer mener det er behov for å innføre en sertifiseringsordning for etterforskerne. En sertifiseringsordning vil også kunne bidra til å skape en karrierevei for etterforskerne.

Disse medlemmer vil også fremheve behovet for mer trening på etterforskningsfeltet. Dette er innspill Riksadvokaten har løftet frem. Mens operativt politi har fått anledning til å trene i stadig større grad, er det ingen øvelser for etterforskere. Disse medlemmer mener det bør etableres obligatoriske øvelser som involverer etterforskere og etterforskningsarbeid.

Disse medlemmer mener de skisserte utfordringene viser behovet for en nasjonal handlingsplan for etterforskning og mener det er behov for en handlingsplan som blant annet omfatter problemstillingene nevnt overfor og følgende tiltak:

• Karriereveier og kvalitet. Innføring av sertifiseringsordning for etterforskere

• Flere fagbakgrunner: Økt bruk av sivile med faglig relevant bakgrunn i etterforskningen

• Mer trening: Obligatoriske øvelser som involverer etterforskere og etterforskningsarbeid

• Mer kunnskapsbasert etterforskningsarbeid: PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.

• Mer kunnskapsbasert etterforskningsarbeid: PHS og POD får et felles oppdrag om å sikre at alle politidistrikter til enhver tid har tilgang til den nyeste kunnskapen om avhørsmetoder.

• Etterforskningsledelse. På alle operasjonssentraler skal det være en tilgjengelig jourhavende til enhver tid. Det styrker straksetterforskningen.

Disse medlemmer ber regjeringen lage en nasjonal handlingsplan for et løft av etterforskningsfeltet.

Disse medlemmer vil påpeke at tiltakene og problemstillingene også bør gjennomføres dersom regjeringen ikke utarbeider en nasjonal handlingsplan.

Disse medlemmer viser videre til politiets egen rapport «Politiets etterforskning av seksuelle overgrep» (2015), der det konkluderes med at seksuallovbrudd i en del tilfeller nedprioriteres til fordel for mindre alvorlige saker, på tross av Riksadvokatens ønske om at etterforskning av alvorlige seksuallovbrudd skal prioriteres og behandles raskt. Evalueringen viser at det ikke finnes nasjonale, konkrete måltall innen seksuallovbrudd, samtidig som det finnes konkrete saksbehandlingsfrister for mindre alvorlige saker, og at det er kombinasjonen av disse to tingene som gjør at kriminalitetsområder med konkrete måltall i en del tilfeller prioriteres foran seksualforbrytelser. I rapporten finner man blant annet sitatet «Saker med seksuelle overgrep mot barn kolliderer med knyttneveslag på byen».

Disse medlemmer viser til at det i rapporten også kommer fram at etterforskningsledelsen fungerer godt når det blir satt team i store saker, men at denne typen ledelse ofte mangler i små saker. Sitat:

«Etterforskeren blir gjerne sittende alene med saken som den eneste med oversikt, og spesielt for uerfarne etterforskere kan det føre til dårlig fremdrift og lang liggetid.»

Disse medlemmer viser videre til at Riksadvokaten har uttrykt bekymring for at personell trekkes ut fra etterforskningsavdelingene til å utføre operativt arbeid, og mener politiets evne til å etterforske og oppklare straffesaker svekkes av det.

Disse medlemmer mener dette er uakseptabelt, og at det derfor bør innføres tiltak som sikrer at vold og overgrep er en prioritert oppgave i politiet, samt at politiet har nok kompetanse og kapasitet til disse sakene. Det bør derfor etableres beredskapsordninger for etterforskningsledere og kriminalteknikere, slik at man kan sikre seg en kompetent fagperson som kan gi konsultativ bistand til operasjonssentral eller innsatsleder, eventuelt rykke ut for å innlede viktige etterforskningsskritt i initialfasen. Det bør også innføres konkrete nasjonale og lokale mål innenfor fagområdet seksuallovbrudd.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke at målet om «saker med antatt kjent gjerningsmann skal ikke henlegges på grunn av manglende etterforskningskapasitet med mindre det foreligger særlige grunner til det», tilsier at politiet må tilføres mer ressurser. Særlig de store politidistriktene foretar et enormt stort antall kapasitetshenleggelser hvert år. Intensjonen med målet må være at politidistriktene skal bidra til å oppklare også disse sakene, ikke lete etter alternative henleggelseskoder. Dette medlem forventer at regjeringen kommer tilbake til økt ressurstilgang både på etterforsker- og juristsiden når det gjelder dette.

Dette medlem vil understreke at et robust fagmiljø ikke har med størrelsen på miljøet å gjøre. Flere mindre politidistrikt har i dag svært god spesialkompetanse. Det relevante er at man legger til rette for å rekruttere de beste personene, og ikke minst har virkemidler for å holde på dem.

5.2.7 Særlig om bekjempelse av vold i nære relasjoner og menneskehandel

Komiteen vil understreke at vold i nære relasjoner og overgrep er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem som i sin ytterste konsekvens kan føre til tap av liv. Arbeidet for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep og menneskehandel er et helt avgjørende hensyn bak nærpolitireformen.

Komiteen viser til at tiltak som kan forebygge og bekjempe slik vold er høyt prioritert av regjeringen. Innsatsen er betydelig styrket de senere årene, og politiet har fått en rekke nye virkemidler for å ivareta og beskytte den som er utsatt. Komiteen viser til tiltakene i handlingsplanen mot vold i nære relasjoner (2014–2017) og tiltaksplanen for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014–2017) samt innføring av en helhetlig opptrappingsplan for å bekjempe vold i nære relasjoner, jf. Innst. 315 (2014–2015) som nå følges opp og operasjonaliseres.

Komiteen vil fremheve at Riksadvokaten har gitt detaljerte retningslinjer for politiets og påtalemyndighetens håndtering av saker om familievold gjennom hele straffesaksprosessen. I de årlige mål- og prioriteringsrundskrivene fra riksadvokaten er grove seksualforbrytelser, herunder voldtekt, gitt prioritet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at trygge nærmiljø er en forutsetning for gode oppvekstvilkår for barn og unge. Det er en kjensgjerning at mange i dag kjenner på utrygghet på grunn av vold og kriminalitet. Mye kunne vært unngått gjennom forebyggende arbeid i nærmiljøet og tidlig innsats overfor unge i risikosonen. Flertallet viser til at vold mot barn er et stort samfunnsproblem og grov kriminalitet. Barn som utsettes for vold i sitt eget hjem, i en sammenheng hvor de i utgangspunktet skal være trygge, er uholdbart. Samfunnet har et stort ansvar i å forebygge vold og overgrep mot barn.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, forventer at man gjennom nærpolitireformen bygger opp mer robuste fagmiljøer i politidistriktene, øker kompetansen, og styrker innsatsen for å følge opp og forebygge den type kriminalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at Statens barnehus gjør et svært viktig arbeid knyttet til fasilitering av avhør av barn og andre særlig sårbare personer, samt oppfølging.

Det er etter flertallets mening avgjørende for barnehusenes arbeid at det fremdeles skal være underlagt politiet, noe som også Prop. 61 LS (2014–2015) fastslår.

Flertallet viser til tall fra Nova hvor det fremkommer at 8 pst. av alle barn i Norge har blitt utsatt for grov vold fra minst en forelder før fylte 18 år. Det har vært en markant økning av anmeldelser knyttet til vold i nære relasjoner. Flertallet viser til at det over flere år har vært utfordringer knyttet til ventetidene ved Statens barnehus. Det må derfor etter flertallets mening en prioriterings- og holdningsendring til slik at avhørene tas raskere, og viser til at det er mulig å gjennomføre et nytt avhør dersom nye opplysninger kommer frem senere i etterforskningen.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser også til Prop. 112 L (2014–2015), som vil bidra til flere avhør og at ventetiden vil gå ned.

Dette flertallet merker seg videre at regjeringen har bevilget 15 mill. kroner i 2015 til etablering av spesialiserte grupper i politiet for å bekjempe menneskehandel. Å bygge opp flere spesialiserte grupper i politiet på krevende kriminalitetsområder er helt avgjørende for å sikre politiets evne til å bekjempe kriminalitetsutfordringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet syns det er uheldig at forslaget til politireform omtaler barnehusene i svært liten grad. Disse medlemmer stiller seg også undrende til hvorfor det ikke er gjort en vurdering av hvordan en ny politidistriktsstruktur vil påvirke bruken av barnehusene og ivaretakelsen av barns rettssikkerhet. Disse medlemmer vil vise til at det som fremkommer av forslaget til politireform vedrørende barnehusene, er politikk som allerede er vedtatt av Stortinget, som at barnehusene skal ligge under politiet og at det skal komme nye krav til dommeravhør. Disse medlemmer syns det er skuffende at regjeringen og Venstre ikke har større ambisjoner i forslaget til politireform, enn å gjengi allerede vedtatt politikk for barnehusene fra et samlet storting. Disse medlemmer er glade for at et samlet storting mener at ansvaret for barnehusene skal ligge hos politiet, men registrerer med bekymring at Høyres landsmøte har vedtatt at ansvaret for barnehusene kan gis til store kommuner. Disse medlemmer stiller seg undrende til dette, og vil være imot et slikt forslag dersom det skulle bli regjeringens politikk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener også at forslaget til politireform skaper usikkerhet om hvorvidt barnehus skal være obligatorisk. Disse medlemmer vil understreke at Stortinget vedtok å gjøre bruken av barnehus obligatorisk etter forslag fra Arbeiderpartiet i 2014.

Disse medlemmer mener barnehusene må styrkes. Disse medlemmer vil vise til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett hvor 100 mill. kroner ble foreslått øremerket til barnehusene. Disse medlemmer mener at ledelsen i hvert enkelt politidistriktdistrikt skal sørge for at fristene for avhør av barn ved barnehusene overholdes. Disse medlemmer mener det er av avgjørende betydning for barns rettssikkerhet at politiet også i fremtiden har ansvar for barnehusene.

Disse medlemmer mener samarbeidet mellom politiet og krisesentrene må styrkes. Disse medlemmer mener forslaget til politireform ikke tar opp i seg godt nok samarbeidet politiet må inngå i lokalt for å styrke arbeidet mot vold i nære relasjoner. Disse medlemmer vil vise til at Arbeiderpartiet har foreslått 18 tiltak for å styrke krisesentertilbudet i Dokument 8:73 S (2014–2015) som nå er til behandling i justiskomiteen.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på viktigheten av å få ned ventetiden på dommeravhør, men også for å sikre at barnehusene blir benyttet i relevante saker. Det bør også vurderes å utvide antall barnehus, for å redusere de geografiske avstandene. Dette medlem vil peke på at politiet aktivt må legge til rette for å beholde de gode fagmiljøene som er etablert, og utvikle disse videre.