Politiet må imøtekomme forventninger om at det skal
forebygge effektivt, være til stede med relevant kapasitet og kompetanse
der det er behov for det, og forfølge lovbrudd på en måte som gir
grunnlag for trygghet og rettssikkerhet. Videre må forvaltningssaker
og andre oppgaver løses innenfor rimelige krav til kvalitet, effektivitet
og service overfor innbyggerne. En rekke forutsetninger må være
oppfylt for at polititjenesten skal kunne holde en god standard.
I proposisjonen retter departementet oppmerksomheten primært mot
sider ved virksomheten som det har vist seg behov for å styrke,
slik som holdninger, kultur og ledelse, kompetanse og kunnskap,
samvirke mellom politiet og andre aktører, og forebygging som primærstrategi.
Også behovet for kontroll med politiets virksomhet omtales.
Politiet har over tid brukt lite midler til
utvikling og modernisering av etaten. Handlingsrommet har også vært
begrenset. I 2013 gikk i underkant av 80 pst. av politiets driftsutgifter
til dekning av lønn og husleie/bygninger (85 pst. i politidistriktene).
I tillegg kommer andre driftsrelaterte utgifter. Det har over flere
år bygget seg opp et betydelig behov for investeringer i etaten.
Politiet bør moderniseres og endres. Foruten å gjennomføre politireformen
og følge opp ambisjonen i regjeringens politiske plattform om at
det i løpet av 2020 skal være to polititjenestemenn per 1 000 innbyggere,
er det behov for forbedringstiltak innen IKT og sikkerhet og beredskap.
Dette omfatter blant annet robuste og moderne IKT-løsninger, og
tiltak for å bedre politiets nasjonale beredskap. Det er foretatt
flere konseptvalgutredninger som omfatter store statlige investeringer
på disse områdene. Det pågår nå ekstern kvalitetssikring av Merverdiprogrammet,
og bedring av politiets nasjonale beredskap. Regjeringen vil vurdere
disse og andre aktuelle tiltak, og komme tilbake til Stortinget
senere.
22. juli-kommisjonen fremhevet holdninger, kultur
og ledelse som avgjørende for hva som gikk godt og hva som gikk
dårlig 22. juli 2011. Høringen av politianalysen har gitt støtte
til vurderingen av at det er behov for oppmerksomhet mot det å utøve
ledelse i politiet.
Departementet bemerker at en hensiktsmessig struktur
og organisering er en viktig forutsetning for god ledelse. Ved at
det blir 12 politidistrikter, vil det være naturlig å redusere politidirektørens
ledergruppe. På den måten blir det enklere for politidirektøren og
landets politimestre å drive en mer effektiv strategisk ledelse
av norsk politi.
Oppsummert mener departementet at utviklingen skal
ta utgangspunkt i følgende prinsipper:
Alle deler av politiets
oppgaveløsning skal undergis relevant og kvalifisert ledelse. Ikke
minst gjelder dette for etterforskningsarbeidet i politiet.
Ledelse skal ses som en av flere karriereveier.
Å gå inn i en lederstilling skal ikke være den eneste måten å oppnå
anerkjennelse og karrieremessig fremgang.
Det skal anlegges en bred tilnærming ved
rekruttering til lederstillinger i politiet.
Lederutdanningen i politiet skal videreutvikles. Både
Politihøgskolen og andre relevante læresteder skal benyttes.
Politihøgskolens tilbud om videreutdanning
skal utvikles, og ha et faglig oppdatert perspektiv på ledelse.
Større politidistrikter vil stille betydelige
krav til politimestrene. Mye av deres oppmerksomhet vil måtte vies
det strategiske og langsiktige bildet, og de vil i praksis få mindre
mulighet til å gå inn i enkeltsaker. Det vil måtte arbeides med
å videreutvikle politimesterrollen, og med organisatoriske løsninger som
sikrer at blant annet straffesaksarbeidet likevel får tilstrekkelig
oppmerksomhet fra høyt nivå i politidistriktene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
opptatt av at man gjennom nærpolitireformen gir politiet de verktøyene
som trengs for at de skal kunne imøtekomme forventninger om effektiv
forebygging, tilstedeværelse med relevant kapasitet og kompetanse
der det er behov for det, og forfølgning av lovbrudd på en måte
som gir grunnlag for trygghet og rettssikkerhet.
Flertallet understreker at nærpolitireformen fremmer
tiltak innen både struktur og kvalitet som tar sikte på å styrke
sider ved virksomheten som det har vist seg svakheter ved, slik
som holdninger, kultur og ledelse, kompetanse og kunnskap, samvirke
mellom politiet og andre aktører, og forebygging som primærstrategi.
Flertallet har merket seg at
politiet over tid har brukt lite midler til utvikling og modernisering
av etaten. Handlingsrommet har også vært begrenset. Det har over
flere år bygget seg opp et betydelig behov for investeringer i etaten.
Flertallet merker seg at regjeringen
foruten å gjennomføre nærpolitireformen og følge opp ambisjonen
i regjeringens politiske plattform om at det i løpet av 2020 skal
være to polititjenestemenn per 1 000 innbyggere, også melder om
forbedringstiltak innen IKT og sikkerhet og beredskap. Dette omfatter blant
annet robuste og moderne IKT-løsninger, og tiltak for å bedre politiets
nasjonale beredskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker
en reform av politiet.
Disse medlemmer viser samtidig
til at Prop. 61 LS (2014–2015) ser ut å ha startet i feil ende.
Hovedvekten er på struktur og organisering, fremfor innhold, kvalitet,
kompetanse, kultur eller ledelse.
Disse medlemmer ser dette som
en generell svakhet ved reformen: Struktur bør utformes slik at den
understøtter innholdet, ikke omvendt.
Disse medlemmer vil påpeke at
ambisjonen om at det i løpet av 2020 skal være to polititjenestemenn
per 1 000 innbyggere, ikke er ny, og ikke primært er forankret i
regjeringens politiske plattform. Ambisjonen er tverrpolitisk, og
springer ut av Politidirektoratets rapport «Politiet mot 2020» av
2008.
Disse medlemmer imøteser de meldte
forbedringstiltakene innen IKT, sikkerhet og beredskap fra regjeringen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
Prop. 61 LS (2014–2015) starter på feil måte. Proposisjonen viser
at det i all hovedsak dreier seg om en strukturreform, og ikke om
faglig innhold. Videre synes det som om konklusjonene er trukket,
før man har startet utredningene. Det noteres at helt sentrale temaer
ikke er utredet, og kriterier og begrunnelser for valgte løsninger
er fraværende. Dette medlem noterer at man ikke har
lagt vekt på erfaringer fra forrige politireform. Det synes som
om denne reformen har store likhetstrekk med den forrige reformen,
uten at den forrige medførte bedre måloppnåelse.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har merket seg at det under høringen
blant annet ble gitt uttrykk for at det er nødvendig å få mer åpenhet
og ansvar inn i ledelsen av norsk politi, og at politiledere i dag
har for lite handlingsrom.
Disse medlemmer mener at en hensiktsmessig
struktur og organisering er en viktig forutsetning for god ledelse.
Med 12 politidistrikter og økt delegasjon av beslutningsmyndighet
til politiet vil det bli enklere for politidirektøren og landets
politimestre å drive en mer effektiv strategisk ledelse av norsk
politi.
Disse medlemmer viser til Gjørv-kommisjonen
som pekte på den sterke politiske styringen av politiet som en svakhet. Disse
medlemmer vil understreke at god ledelse og kultur ikke
er noe som kan vedtas politisk, men ved å gi politiet større faglig frihet
under ansvar og hensiktsmessige rammebetingelser kan man legge til
rette for god ledelse, kultur og holdninger. Disse medlemmer er
derfor opptatt av å sikre politiet større handlingsrom gjennom nærpolitireformen.
Disse medlemmer slutter seg til
uttalelsen fra Politiets Fellesforbund under komiteens høring 24. mars
2015, om at god ledelse og kultur ikke kan vedtas – men at det må
skapes over tid.
Disse medlemmer viser til at
større politidistrikter vil stille betydelige krav til politimestrene. Det
strategiske og langsiktige bildet vil måtte prioriteres i mye sterkere
grad enn i dag. Disse medlemmer forventer at det
arbeides med å videreutvikle politimesterrollen, og med organisatoriske
løsninger som sikrer at blant annet straffesaksarbeidet får tilstrekkelig
oppmerksomhet fra høyt nivå i politidistriktene. Utviklingen av
medarbeiderskap og lederplattformen skal bidra til at politiansatte
på alle nivåer opplever at behov for endring ivaretas i den daglige
utførelsen av polititjenesten.
Disse medlemmer forventer at
ledelse i politiet bygges på faglig frihet, tillit til de ansatte
og tydelig ansvarsplassering. Ledelse må være fremtredende i alle
ledd av organisasjonen og i alle deler av virksomheten, fra tjenesten
ute på patrulje og opp til politidirektørens ledergruppe. Disse
medlemmer vil også peke på behovet for å sikre god ledelse der
hvor oppgavene skal løses, og at det må ledes med fokus på åpenhet,
læring og utvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil understreke at kultur og ledelse er et svært viktig tema i utviklingen
av framtidens politi. I Gjørv-kommisjonens rapport kom det tydelig
fram at kultur, holdninger og ledelse var avgjørende for de delene
av politiets håndtering som gikk bra, og de som gikk dårlig. En
av kommisjonens viktigste anbefalinger var at det bør settes i gang
et systematisk arbeid med å styrke grunnleggende holdninger og kulturen
i politiet knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling,
IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap. Det har også kommet
fram en rekke andre saker det siste året som viser at politiet har
utfordringer knyttet til kultur og ledelse. Det er derfor avgjørende at
alle ledd i politiet arbeider målrettet for å forbedre seg på disse
områdene framover.
Flertallet legger til grunn at
forbedring av kultur og ledelse må gjennomsyre hele etaten, og være
en prioritert oppgave i politireformen. Svak intern kultur kan påvirke
både strategiske valg, prioriteringer, håndtering av interne varslere
og være hemmende for utviklingen av nye ideer og arbeidsmåter. Mange
forskere har påpekt ledernes rolle i utviklingen av god organisasjonskultur. Flertallet mener derfor
det er viktig å styrke arbeidet med å utdanne gode ledere i politietaten,
både lokalt, regionalt og nasjonalt. Ledere i politiet bør ha kompetanse
om hvordan kultur påvirker etaten, og hvordan kultur skapes og endres.
En nordisk mastergrad i politiledelse og økt brukt av desentralisert
lederutdanning på alle nivå vil være gode tiltak for å styrke lederkompetansen
i hele etaten.
Flertallet viser til Gjørv-kommisjonens
rapport hvor det blant annet heter:
«Lærdommene fra det som sviktet, må være å peke på
hvordan ledelse og organisasjoner kan sette enkeltpersoners bedre
i stand til å treffe riktige beslutninger under usikkerhet. Et menneskes handlinger
påvirkes i stor grad av hvordan det er lagt til rette for at oppgavene
faktisk kan løses på en god måte. I omgivelsenes jakt på syndebukker
er det lett å glemme at mangelfulle systemer kan føre til at enkeltpersoner
eksponeres for å gjøre skjebnesvangre feil. Oppmerksomheten må være
på trening, opplæring, øvelser og veiledning – og valg av gode ledere. Avslutningsvis
trekker vi fram to forhold som kan gi grunnlag både for ettertanke
og inspirasjon. Det første gjelder viktigheten av å si ifra. […]
Det andre gjelder personlig initiativ og engasjement.»
Flertallet mener det er viktig
at det igangsettes et systematisk arbeid for å etablere en slik
kultur i hele politietaten.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at arbeidet med kultur og ledelse bygger på forskning og tilgjengelig
kunnskap på feltet, og hente erfaring og inspirasjon fra lignende
arbeid i andre land. Det er derfor interessant å blant annet se
på prosjektet som ble gjennomført i Lausanne i Sveits der man oppnådde
vesentlige forbedringer både i den interne kulturen og innbyggernes
forhold til politiet.
Flertallet vil videre peke på
noen viktige utfordringer knyttet til etterforskning og ledelse.
Rapporten etter den såkalte Monika-saken påviser blant annet mangelfull
etterforskningsledelse og kritikkverdig håndtering av interne varslere.
I Politidirektoratets rapport «Etterforskningsarbeid i politiet
2013» pekes det på rekrutteringssvikt til etterforskningsfaget,
stor gjennomtrekk, lav status og manglende sertifisering og etterutdannelse. Flertallet mener derfor
det er behov for å heve statusen til etterforskningsfaget, og at
dette må være en viktig del av arbeidet med kultur og ledelse fremover.
Flertallet viser til at håndteringen
av seksualforbrytelser er et av flere eksempler på at kultur og ledelse
kan påvirke prioriteringene i politiet og kvaliteten på etterforskningen
og viser i denne sammenheng til hvor dette står nærmere omtalt.
Flertallet legger til grunn at
forventningene til samfunnsoppdraget blir balansert lokalt og nasjonalt
i oppgaveløsningen.
Flertallet legger til grunn at
politiet skal være en lærende organisasjon der det ved erfarte avvik skal
iverksettes tiltak for å nå oppsatte mål. Dette arbeidet skal følges
opp tett.
Flertallet er kjent med at det
utføres mye godt lederskap og at det er igangsatt flere gode utviklingsprosesser
i politiet. Det er behov for å forankre noen av disse prosessene
politisk.
På bakgrunn av dette ber flertallet regjeringen
følge opp følgende konkrete punkter for å bedre kultur, ledelse
og holdninger i politiet:
Påse at underliggende
etat utvikler spesifikke krav til ledelseskompetanse i politiet
på alle nivåer, inkludert politimestre.
Innføre faste evalueringsråd på tvers
av blålysetatene.
Påse at de frivillige beredskapsorganisasjonene inkluderes
i politiets lokale planleggings- og evalueringsrutiner.
Utrede hvordan det kan legges til rette
for felles treffpunkter for blålysetatene allerede i grunnutdanningen
ved PHS.
Legge til rette for at også personer med
annen utdannelse enn politihøyskolen kan få videre- og etterutdanningstilbud
ved PHS.
Legge til rette for at ledere i politiet
kan få tilbud om å delta i en mentorordning med mentorer fra politiet,
andre offentlige etater eller næringslivet. Det bør vurderes hvorvidt
mentorene kan få faglig støtte og oppfølging fra PHS.
Tettere samarbeid mellom POD og PHS basert på
Plattform for lederskap og relevant «best praksis» fra internasjonalt
arbeid.
Ta initiativ til et tettere samarbeid
mellom PHS og andre utdanningsinstitusjoner for å sikre utvikling
og god forståelse av politiets rolle i det moderne samfunnet, samt
krisehåndtering og beredskap.
Legge til rette for at nåværende ledere,
og fremtidige ledere, i politiet kan ta lederutdanning. Dette må
gjerne desentraliseres slik at den kan tas i det enkelte politidistrikt.
Ta initiativ overfor øvrige nordiske land
med sikte på å etablere en nordisk mastergrad i politiledelse.
Sørge for at etableres faste møtepunkter
for kunnskapsdeling og læring mellom politimestrene, PHS og POD.
Etablere rutiner for oppfølging av politidistrikt som
ved tilsyn avdekkes å ha avvik.
Vurdere å etablere en enhet i hvert politidistrikt som
evaluerer tidligere straffesaker med det formål å gjøre straffesaksbehandlingen
sterkere, samt innspillet om å etablere en funksjon som bidrar til
å gi kritiske innspill til pågående etterforskninger, og komme tilbake
til Stortinget på egnet måte.
Sikre at det er egne og sterke fagmiljøer
på menneskehandel, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep
i alle distrikter i forbindelse med gjennomføringen av politireformen.
Flertallet understreker at det
må legges til rette for forskning på gjennomføring og effekter av
nærpolitireformen.
Flertallet ber departementet
foreta en foreløpig evaluering av arbeidet med ledelse, kultur og holdninger
i politiet i 2017, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.
I denne evalueringen skal også de ovenstående punktene inkluderes
og vurderes.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en foreløpig evaluering
av arbeidet med ledelse, kultur og holdninger i politiet i 2017,
og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon
var at lærdommene «… i større grad [handler] om ledelse, samhandling,
kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning,
organisering eller store verdivalg» (s. 16).
Disse medlemmer har merket seg
at formuleringen «kultur, holdninger og lederskap» har blitt mye
brukt om mange forhold etter Gjørv-kommisjonens rapport i 2012.
Rapporten selv definerer ikke «kultur»-begrepet, dette defineres
heller ikke i proposisjonen, men ifølge professor i organisasjonsutvikling,
Edgar Schein, er kultur felles oppfatninger, ideer, tradisjoner
og normer som de ansatte deler. Organisasjonskultur sier altså noe
om «hva som forventes», og hva som er suksesskriterier på en arbeidsplass.
Organisasjonskultur vedtas ikke. Den skapes, formes
og endres ut ifra hva som anses som «riktig» å gjøre. Som regel
er disse ideene uuttalte, de «sitter i veggene», og diskuteres lite.
De kan handle om de små tingene, som sjargong og vitser, eller om
forhold som har mer gjennomgripende betydning, som hva som gir autoritet
og ikke.
Men det at organisasjonskultur ikke vedtas,
er ikke ensbetydende med at vedtak ikke har betydning for organisasjonskulturen
på kort eller lang sikt.
Disse medlemmer ser behov for
en viss tverrpolitisk forankring av hvordan arbeidet med kultur,
holdninger og ledelse politisk kan understøttes.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en god beredskapskultur innebærer å ikke skyve på ansvar, den
tar ansvar. Den ikke bare ber om ledelse, men utøver selv lederskap,
og ikke bare spør hva andre kan gjøre, man hva hver enkelt kan gjøre
selv, alene, og sammen med andre. For ordens skyld vil disse
medlemmer legge til at det innenfor begrepet «beredskapskultur»,
alltid vil være et lappeteppe av kulturer: Ordenspolitiet opptrer
annerledes enn beredskapstroppen, operasjonslederen annerledes enn
politimesteren, og byråkratene annerledes i Politidirektoratet enn
i Justisdepartementet. Slike distinksjoner er ikke gjort i proposisjonen,
samlebegrepet «kultur» er brukt om alle forhold i politietaten.
Disse medlemmer hadde forventninger
om at den kommende politireformen ville bryte satte tradisjoner
og vilkårlighet, skape større forutsigbarhet i utvelgelsesprosesser
knyttet til ledere, definere tydeligere hva som ventes av ledere
på ulike nivåer, og bedre støtte opp om de som blir det. Ingen blir
gode ledere over natta. Det er en ferdighet som må trenes opp på
linje med skyteferdigheter, eller evne til å løfte tungt eller løpe
langt.
Disse medlemmer bemerker at Gjørv-kommisjonen
aldri begrenset konklusjonen om kultur, holdninger og lederskap
til politiet. De skrev at dette skilte det som fungerte fra det
som ikke fungerte, uavhengig av hvor i den totale beredskapen det
var snakk om. Det er derfor også naturlig å løfte frem Helsetilsynets
rapport om Justis- og beredskapsdepartementet fra 2014. De omtaler
samarbeidsforholdene mellom politiavdelingen og rednings- og beredskapsavdelingen
som «så krevende at det kan gå ut over effektiviteten i, og kvaliteten
på, samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet». Det er ingen grunn til
å ikke tro at slik mangel på samhandling ikke også kan forplante
seg nedover i systemet, og få store konsekvenser. Dette er ikke
omtalt i proposisjonen.
Disse medlemmer viser til at
det under forrige regjering ble satt i gang en rekke initiativ for
å få forandring til det bedre. Blant annet ble det allerede i 2012
satt av midler til et program for endringsledelse i Politidirektoratet
og Justis- og beredskapsdepartementet. Det ble satt i gang kurs
om beredskap og krisehåndtering mellom Politihøyskolen og Forsvarets høyskole.
Det ble gitt nye instrukser for beredskap i 2012, for redningstjenesten
i 2013, og for politidirektoratet og politidirektør som klargjør
ansvar, roller og oppgaver. Det har også kommet inn nye ledere på
ulike nivåer.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig å fortsette dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
overrasket over at Prop. 61 LS (2014–2015) har lagt liten vekt på
kultur og ledelse, og begrenset det til under to sider av reformforslaget. Feltet
er lite faglig og svært stemoderlig behandlet. De få forslagene
som er omtalt der, er svakt begrunnet og mangler faglig kontekst.
Ett eksempel er at man fjerner kravet om at «man er jurist eller
politiutdannet» (s. 31). Arbeiderpartiet ønsker velkommen et bredere
mangfold i politietaten, men minner om at på noen nivåer i politiet
er det helt avgjørende at lederen har god krise- og beredskapsforståelse,
og god innsikt i politiets rolle som samfunnets maktapparat, fordi
lederen skal delta i beslutninger om makt- og våpenbruk, samt samhandling
med andre nød- og beredskapsetater og/eller forsvaret. Dette er
ikke drøftet eller avgrenset i proposisjonen. Å fjerne kravet om
at man er jurist eller politiutdannet, uten å understreke at det
for ledere på noen nivåer trolig fortsatt vil være nødvendig med
en solid erfaringsbakgrunn fra etaten, gir liten mening og vitner
om svak kulturforståelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at det meste som omhandler kultur
og ledelse, i praksis, tillegges Politidirektoratet å jobbe videre
med, og at begrunnelsen som brukes av flertallet er at annet vil være
politisk detaljstyring. Realiteten er politisk ansvarsfraskrivelse,
og manglende vilje til å gjøre seg selv politisk medansvarlig for
arbeidet med oppfølgingen av den tyngste kritikken fra kommisjonen som
kom med anbefalinger i etterkant av terrorhandlingen 22. juli 2011.
Disse medlemmer merker seg at
flertallet siterer selektivt fra budskapet til Politiets Fellesforbunds
deltakere under komitehøringen 24. mars 2015. For eksempel forbigås
stadfestelsen av at «… det er noe som har sagt at politiet er for
viktig til at politiet selv skal ha ansvaret», i stillhet. Politilederlaget
skriver i sitt høringsinnspill til komiteen at de ønsker at det
«… satses mer på utvelgelse og utvikling [av] ledere i politi- og
lensmannsetaten». Juristforbundet skriver i sitt høringsinnspill
at «Stortingsproposisjonen adresserer verken kompetanse eller kultur med
forslag på konkrete tiltak. Det er en svakhet». NTL Politiet opplever
Politidirektoratets oppgaveløsning på dette området dithen at POD
«ser på det som for vanskelig å gripe fatt i og tyr til enkle virkemidler
som nye verdier og endret medarbeiderplattform». Med andre ord er
det flere av organisasjonene med medlemmer fra etaten som har hatt
høyere forventinger til proposisjonens innretning og adressering
av kultur, holdninger og lederskap, enn det regjeringen og Venstre
har klart å innfri.
Disse medlemmer mener at den
klareste mangelen på det forventede arbeidet med kultur, holdninger
og ledelse er at regjeringen ikke har brukt muligheten reformen
gir til å avklare oppgaver, roller og ansvar. For eksempel er Politidirektoratets
rolle knapt nevnt eller drøftet, til tross for at de vil ha en avgjørende
funksjon i å understøtte det lokale arbeidet og gjennomføre politireformen.
Disse medlemmer viser til at
en av de ferskeste stadfestelsene av at rolleavklaringer er viktig, fremgår
blant annet av Riksrevisjonens undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets
arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Dokument 3:7 (2014–2015),
side 8. Der stadfestes det at
«… rolle- og ansvarsfordelingen mellom direktorat
[DSB] og departement (…) fremstår som uklar»,
og at dette kan
«svekke effektiviteten og redusere kvaliteten på samfunnssikkerhetsarbeidet».
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det ville vært naturlig at regjeringen i forbindelse med politireformen
sikret at underliggende etat utviklet spesifikke krav til ledelseskompetanse
i politiet på alle nivåer, inkludert politimestre, og vil be regjeringen
sikre at dette blir gjort.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
påpeke at regjeringen kunne utviklet tiltak i samarbeid med organisasjonene
på feltet, for å bidra til medvirkning og medeierskap til tiltakene,
og til større legitimitet. De kunne latt seg inspirere av for eksempel
Juristforbundets forslag i komitéhøringen om å innføre en såkalt
«Djevelens advokat» i alle kompliserte saker, der en erfaren etterforsker
skal inn i saken på gitte tidspunkter for å stille kritiske spørsmål
og sikre at saken er forsvarlig etterforsket. Alternativt kunne
regjeringen tatt med seg forslaget om at alle politidistrikter skal
ha en egen enhet som har som oppgave å ettergå et tverrsnitt av
straffesaksbehandlingen i distriktet, finne svakheter og gode erfaringer,
og gi anbefalinger til hvordan arbeidet kan bedres. Begge forslagene
er eksempler på hvordan politietaten kan få noe mer systematikk
rundt arbeidet med å skape en kultur for kritikk og læring, ved
å fremheve og skape rom for roller som dyrker dette. Dette ville
kunnet operasjonalisere proposisjonens gode, men diffuse, ønsker
om at
«… politiet innfører strukturerte metoder for erfaringslæring,
slik at etaten høyner kvaliteten på sitt arbeid» (s. 32).
Andre tiltak som kunne vært gjennomført for
å skape tilsvarende systematikk på andre områder er, etter disse
medlemmers mening, å etablere et fast evalueringsråd på
tvers av blålysetatene. Dette kunne operasjonalisert deler av proposisjonens
gode, men diffuse, ønske om å
«… innføre mekanismer for systematisk læring av hendelser
…» (s. 32).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet skulle gjerne sett regjeringen ta initiativ
for å motvirke ansvarspulverisering. Som eksempel vil disse
medlemmer peke på at det i noen tilfeller har vært avdekket
gjentatte tilsynsrapporter fra statsadvokater om forholdene i et
distrikt, som ikke har vært tilfredsstillende fulgt opp. Disse
medlemmer viser til at det er mulig å avkreve større grad
av forpliktelse til å følge opp når tilsynsrapporter fra statsadvokatene
avdekker avvik, blant annet med skriftliggjøring av oppfølgingspunkter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
undrende til at også tiltak som kan bidra til å øke etatens kontaktflate
med andre etater er svært begrensede. Regjeringen kunne satt i gang
et arbeid for at det skal være naturlig treffpunkter og noe felles
undervisning mellom nødetatene allerede i løpet av grunnutdanningen
på PHS, inspirert av initiativene som ble tatt i Storbritannia i
oppfølgingen av evalueringsrapportene etter London-bombene i 2005,
som viste behov for kulturendring i retning av økt felles forståelse,
terminologi og trening.
Disse medlemmer mener at regjeringen også
unnlater å ta i bruk enkle, men effektive virkemidler, som å stille
krav om at frivillige beredskapsorganisasjoner skal inkluderes i
politiets lokale planleggings- og evalueringsrutiner, for å bidra
til økt takhøyde, åpenhet og samordning med viktige lokale, beredskapsaktører.
Disse medlemmer mener Politihøyskolen burde
fått en mer sentral rolle i den faglige utviklingen innenfor arbeidet
med kultur, holdninger og ledelse, og er undrende til at PHS sin
rolle ikke er drøftet utover å stadfeste at de fortsatt skal være
uavhengige. Mulige tiltak kunne vært å sørge for partnerskap mellom
PHS og andre høyere utdanningsinstitusjoner, for å sikre god forståelse
av politiets og politietatens spesielle rolle i det moderne samfunn, samt
krisehåndtering og beredskap, når lederutdanninger skal tas på andre
institusjoner.
Disse medlemmer merker seg at
det heller ikke er signalisert noen strategi for å skape systematikk
i arbeidet mellom POD og PHS, slik at de gode, men diffuse, intensjonene
i proposisjonen om at «lederutdanning i politiet skal skje systematisk
gjennom Politihøyskolen» og at PHS skal tilby «et moderne lederfokus»
(s. 31). Disse medlemmer kan ikke se noen grunn til
at Justis- og beredskapsdepartementet ikke skulle konkretisere oppfølgingen
av Gjørv-kommisjonens kritikk, ved å etablere et tettere og mer
systematisk samarbeid mellom direktoratet som leder politiet, og
høgskolen som utdanner politifolkene som direktoratet skal lede.
Disse medlemmer vil påpeke at
det er et stort behov for desentralisert lederutdanning, og at behovet
ikke blir mindre etter politireformen. Disse tilbudene bør også
inkludere fremtidige ledere, på alle nivåer. Disse medlemmer mener
det burde utvikles en nordisk mastergrad i politiledelse. Det vil bidra
til et sterkere felles-nordisk fagmiljø for politiet, og til at
norske masterstudenter får brynt seg på flere politikulturer, som
samtidig ikke er usammenlignbare med de norske forholdene.
Disse medlemmer mener det er
en klar svakhet ved politireformen at det ikke stilles krav om følgeforskning
på gjennomføring og effekter av politireformen. Det kunne styrket
implementeringen og sluttresultatet av reformen. Disse medlemmer viser
til at resultater fra følgeforskningen bør presenteres på faste
møtepunkter for kunnskapsdeling og læring mellom politimesterne,
Politihøgskolen og Politidirektoratet under gjennomføringen av reformen.
I sum vil disse medlemmer påpeke
at det er behov for en samlet vurdering av disse og andre tiltak for
å virkelig svare på hovedkritikken fra Gjørv-kommisjonens rapport. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen komme tilbake med en egen
sak om kultur, ledelse og holdninger i politietaten innen 2016.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på at Gjørv-kommisjonens hovedkritikk av politiets håndtering
av tragedien 22. juli gikk på ledelse og kultur, ikke politidistriktstruktur.
Lederes holdninger, handlemåte og evne til å skape en god kultur
er egenskaper som må læres og inkorporeres i organisasjonen. Det
vises for øvrig til innstilling fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
vedrørende oppfølgingen etter 22. juli 2011.
Dette medlem viser til at hovedkritikken
etter 22. juli gjaldt ledelse og kultur. Dette medlem er
ytterligere blitt bekymret på bakgrunn av Riksrevisjonens rapport
om undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med
samfunnssikkerhet. På denne bakgrunn finner dette medlem det nødvendig
at regjeringen rapporterer årlig til Stortinget om hva som gjøres
i dette viktige arbeidet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen årlig rapportere
om arbeidet med å endre ledelse og kultur i politiet.»
Dette medlem ser med bekymring
på den synkende kvinneandelen i lederstillinger i politiet. Antall
kvinnelige politimestere har sunket de siste årene, og det synes
som om Politidirektoratet og departementet har mangelfulle strategier
på hvordan situasjonen kan bedres. Dette medlem mener at veien til
et bedre politi blant annet er at begge kjønn er godt representert
i ledelsen av etaten.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget med strategier for hvordan det kan rekrutteres flere
kvinnelige ledere til politiet.»
Komiteen viser til Politianalysen
som konstaterte at det er utfordringer knyttet til kompetanse- og kunnskapssituasjonen
i politiet, og at disse er knyttet til mangel på helhet, styring
og system. Politianalyseutvalget trakk frem nødvendigheten av at
politiet utvikler et system som gir en mer helhetlig, langsiktig
og kunnskapsdrevet kompetanseforvaltning i etaten.
Komiteen understreker at et velfungerende politi
må arbeide kunnskapsbasert. Det innebærer at politiets arbeid skal
ha sin basis i tilgjengelig kunnskap om forebygging og etterforskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg at departementet vil utarbeide og følge opp en forskningsstrategi
for justissektoren. Kunnskapsinnhenting er avgjørende for å sikre
en kunnskapsbasert utvikling.
Flertallet mener at det er viktig
at det innføres mekanismer for systematisk læring av hendelser for å
sikre at hele organisasjonen tilegner seg og videreutvikler relevant
kompetanse.
Flertallet forventer at det etableres
sikre effektive systemer for erfaringslæring i politiet gjennom
IKT-verktøy og andre relevante mekanismer, slik at kunnskap deles
mellom alle i organisasjonen som har nytte av den. Flertallet vil
understreke at erfaringslæring på tvers av etaten sikres gjennom
slike strukturerte metoder og ikke gjennom nedsettelse av utvalg
som øker byråkratiet i etaten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at det i proposisjonen ikke er
gitt noen konkrete tiltak om «effektive systemer for erfaringslæring»
og heller ikke forklarer hva som skal utgjøre «mekanismer for systematisk
læring». Med andre ord er dette enda et område der regjeringen og
Venstre skyver ansvaret nedover på Politidirektoratet.
Disse medlemmer registrerer at
flertallet mener at nedsettelse av utvalg øker byråkratiet i etaten,
og merker seg at de gjennom proposisjonen selv nedsetter fem nye
utvalg.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil trekke frem at større organisatoriske enheter og en mer enhetlig
organisering av politidistriktene også vil styrke forutsetningene
for systematisk kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling.
Komiteen viser til at politiets
oppgaver i stor grad må løses i samarbeid med andre aktører. Politiets
oppgaver med beredskap og krisehåndtering krever samarbeid med andre
nødetater, Forsvaret, andre forvaltningsorganer, frivillige og private
aktører. Både det forebyggende arbeidet, straffesaksarbeidet og
politiets oppgaver innenfor redningstjenesten stiller betydelige
krav til samarbeid med kommunene, kontrolletater, konfliktrådene,
domstolene, advokater og kriminalomsorgen frivillige aktører og
private.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker
seg at departementet går inn for å videreutvikle samarbeidet mellom
politiet og kommunene som finner sted innenfor politirådsordningen.
Flertallet vil understreke viktigheten
av å søke den merverdien som kan ligge i å løse oppgaver i kontakt
med andre. Flertallet støtter også at det fremmes
samarbeid og samhandling gjennom organisatoriske ordninger eller
endringer der det er hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet påpeker
at det i proposisjonen er få konkrete forslag til å styrke samarbeidet
og samvirket mellom politiet og andre aktører. Å videreutvikle samarbeidet
mellom politiet og kommunene som finner sted innenfor politirådsordningen,
skulle bare mangle.
Disse medlemmer ser eksempelvis
behov for et styrket samarbeid mellom politi, skatt, toll og vegvesenet
for å forebygge og bekjempe organisert økonomisk kriminalitet, svart
økonomi og sosial dumping. Et slikt styrket samarbeid vil kunne
gi gjensidig nyttige synergieffekter for deltakerne i samarbeidet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på politiets viktige oppgave med å samhandle med andre aktører.
Kompetanseoverføring og erfaringslæring mellom nødetatene er viktig
å bygge videre på, herunder å legge til rette for felles etter-
og videreutdanning. Dette medlem vil videre peke på
samspillet med kommunene og frivillige organisasjoner som en nøkkel
til en velfungerende politietat.
Dette medlem vil peke på viktigheten
av å bedre samspillet mellom beredskapsenhetene. Erfaringsutveksling
og kompetanseoverføring er i denne sammenheng viktig. Dette
medlem viser til interpellasjonsdebatt i Stortinget 24. april
2014, hvor temaet ble tatt opp i Stortinget av stortingsrepresentant
Jenny Klinge.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om felles etter-
og videreutdanningsløp for beredskapsenhetene.»
Komiteen viser til Politianalysen
som pekte på kunnskapsdrevet forebygging som et grunnelement for
en effektiv løsning av politiets kjerneoppgaver, og på den forebyggende
virksomheten som noe av det som bør styrkes.
Komiteen viser videre til Riksrevisjonens
rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2013
hvor det ble påpekt at det mangler enhetlig og helhetlig oppfølging
av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Det ble uttalt at departementet
har svakheter i sin mål- og resultatstyring ved at delmålet om et
styrket kriminalitetsforebyggende arbeid ikke er fulgt opp i form
av relevante resultatindikatorer.
Komiteen vil understreke at trygge
lokalsamfunn skapes gjennom kunnskap om personer og miljøer, tillit
i lokalmiljøene, kontakt med lokale samarbeidsaktører, og kapasitet
til å respondere ved behov. En velfungerende kontaktflate mellom
politi og lokalsamfunn er en forutsetning for god forebygging og
kriminalitetsbekjempelse.
Komiteen vil trekke frem at det
er store forskjeller mellom dagens politidistrikter når det gjelder muligheter
til å arbeide forebyggende. Komiteen mener at den
forebyggende virksomheten vil kunne tjene på de mulighetene for
kunnskapsutvikling og mer systematisk spredning av kunnskap som
vil ligge i større politidistrikter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er
opptatt av at man gjennom nærpolitireformen styrker forebyggingen
gjennom hele politiorganisasjonen, og gjør arbeidet mer målrettet
og systematisk. Flertallet viser til at politiet
jevnlig skal drøfte innretningen av det forebyggende arbeidet og
vakt- og patruljetjenesten i området med berørte kommuner. Videre
skal hver kommune minst ha én fast politikontakt ved lensmannskontoret
eller politistasjonen. Politikontakten skal bistå i politirådsarbeidet
i «sin» eller «sine» kommuner, og fungere som et kontaktpunkt for
det forebyggende arbeidet i distriktet. Politikontaktene skal ha
en eller flere dager i uken der de er til stede i kommunene der
det ikke er tjenestested.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at en politikontakt på ingen måte kan erstatte et lensmannskontor. Dette
medlem mener det er en betydelig svakhet at man ikke sier
noe om hvor «politikontakten» skal være lokalisert, eller ansvarsområdet
for øvrig. For å drive godt forebyggende arbeid er man helt avhengig
av lokalkunnskap. Når «politikontakten» sitter i nærmeste by, vil
ikke denne kunne ha samme oversikt over lokalmiljøet, for eventuelt
å kunne sette inn målrettede tiltak.
Komiteen forventer
at det utvikles nye styringsparametere, blant annet for målet om
å styrke forebyggingen av kriminalitet. Komiteen mener
at SLT-samarbeidet og politiråd er viktige lokale tiltak som bør
videreføres.
Komiteen viser til at politiet
som samfunnets sivile maktapparat er betrodd en rekke fullmakter som
ved bruk kan være svært inngripende overfor innbyggerne. Politiets
egenart stiller betydelige krav til kontroll og styring av virksomheten.
Det må påses at myndigheten utøves innenfor lovens rammer og på en
måte som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet gjennom effektive
kontrollordninger.
Komiteen vil trekke frem NOU
2009:12 Et ansvarlig politi hvor ordningen med Spesialenheten for
politisaker og den administrative klageordningen for kritikkverdige
forhold i politiet, ble gjennomgått og evaluert. Utvalget trakk
blant annet frem at Spesialenheten er underdimensjonert i forhold
til oppgavene, at det mangler samsvar mellom klagesaksinstruksen
og saksbehandlingspraksisen i politiet, at klagesaksinstruksen ikke
gir tilstrekkelig veiledning til politidistriktene, og at Politidirektoratet
ikke har god nok oversikt over helheten i politiets klagesaksbehandling.
Videre påpeker utvalget blant annet en rekke svakheter med hensyn
til å legge til rette for at saker kan danne grunnlag for læring.
Komiteen merker seg at Spesialenheten
for politisaker er tilført mer ressurser, og at det er iverksatt
tiltak som kan styrke helse- og omsorgsmessige vurderinger knyttet
til innbringelse, pågripelse og arrest. Komiteen har
videre registrert at Spesialenheten for politisaker og Politidirektoratet
i samarbeid har gitt ut en informasjonsbrosjyre for å gjøre klageordningene
bedre kjent. En nasjonal sjekkliste for klagesaksbehandlingen som
vil gi konkrete anvisninger på hvordan klagesaker mot politiet skal
behandles i politidistriktene er under utarbeidelse i Politidirektoratet.
Komiteen viser til arbeidsmiljøloven
som oppstiller en plikt for arbeidsgiver til å legge forholdene
til rette for varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten. Komiteen er
opptatt av å sikre gode varslingsordninger for hele justissektoren.
Komiteen viser til at Prop. 61 LS
(2014–2015) redegjør for etablering av en felles varslingskanal
for ansatte i justis- og beredskapssektoren. Komiteen merker
seg at ordningen skal være en sikkerhetsventil, og et supplement
til virksomhetsinterne og lokale varslingsordninger. Det kan varsles om
kritikkverdige forhold både i egen virksomhet og i andre virksomheter
som omfattes av ordningen, og ansatte kan varsle anonymt. Ansatte
kan velge å være anonyme overfor varslingskanalen, eller bare overfor den
virksomheten det varsles om. Varslingskanalen skal bidra til sikkerhet
og trygghet for varslere, særlig hva angår fortrolighet og anonymitet.
Som en uavhengig tredjepart vil varslingskanalen ha avstand til
de forholdene varslingen gjelder, og til varslerens ledelse og arbeidsmiljø.
Komiteen er positiv til en slik
varslingskanal som imøtekommer behovet for å ta varsler mer på alvor,
og mener at det bedre legger til rette for varsling om kritikkverdige
forhold på arbeidsplassen enn det virksomhetsinterne varslingsordninger
alene gjør.
Komiteen mener riktig bruk av
digitale verktøy er avgjørende for politiets evne og mulighet til
å løse sitt samfunnsoppdrag. Arbeidsmetoder og arbeidsprosesser
må sikre effektiv disponering av politiressursene og legge til rette
for raskere etterforskning med høyere kvalitet. Tilstanden til politiets IKT-systemer
er en avgjørende forutsetning for at dette skal kunne gjennomføres.
Komiteen vil fremheve at det
i svært lang tid har vært kjent at politiets IKT-systemer ikke understøtter
en effektiv polititjeneste. Ved kontroll- og konstitusjonskomiteens
høring om Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats mot
organisert kriminalitet (Dokument 3:10 (2009–2010)), avholdt den
11. oktober 2010, var politiets IKT-systemer ett av mange temaer
som ble berørt. Komiteen vil fremheve svaret daværende
politidirektør Ingelin Killengreen ga til saksordfører Hans Olav
Syversen fra Kristelig Folkeparti. Syversen stilte følgende spørsmål:
«Mener politidirektøren at IKT-systemet som p.t. er
i funksjon, i realiteten hindrer en effektiv kriminalitetsbekjempelse
på dette området?»
Killengreen svarte:
«Om det ikke direkte hindrer det, så er det klart at
det IKT-systemet som vi har i dag, ikke legger forholdene til rette
for effektiv informasjonsutveksling og lettelse av arbeidet. Forklaringen
på det er at vi har meget gamle systemer. Det er for øvrig ikke
en ny problemstilling. Politidirektoratet har tatt dette opp hvert
eneste år siden 2006 og gjort oppmerksom på at vi både har et gammelt
driftskonsept som må rettes opp fordi det er stor risiko knyttet
til driften av systemene, og i tillegg har vi systemer som ikke snakker
sammen. Det betyr ikke at systemene hver for seg er dårlige, men
det betyr at når de ikke snakker sammen, krever det veldig mye arbeid
å kunne håndtere store og komplekse saker. Det er altså grunnen
til at vi er helt nødt til å fornye IKT-systemene våre nå.»
Komiteen viser til at det de
senere årene er bevilget store ressurser for å utvikle IKT-systemene. Komiteen viser
til arbeidet med «Merverdiprogrammet», som omfatter både nye arbeidsprosesser og
IKT-løsninger i straffesakskjeden, samt skal bidra til å etablere
et fundament for fornying av andre IKT-løsninger. Kostandene for
gjennomføring av Merverdiprogrammet er høye. Komiteen mener
det er viktig at det i årene fremover avsettes tilstrekkelige midler
til å sikre nødvendig fremdrift i prosjektene som omfattes av Merverdiprogrammet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er
kritisk til håndteringen av de store IKT-investeringene. Det synes
som om dette kan ha likhetstrekk med IKT-reformen i Nav, som ikke
har fungert etter intensjonen. Det vises i denne sammenheng til
Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret
2013. Dette medlem er videre kritisk til det enorme
omfanget av konsulentbruk til prosjektene, og frykter at ressursbruken
ikke er den mest kostnadseffektive.
Dette medlem mener det er en
forutsetning at norsk politi henger med i den teknologiske utviklingen.
Det er viktig at man har gode teknologiske hjelpemidler for å kunne
ha god beredskap, og også for å kunne bekjempe kriminalitet effektivt. Dette medlem stiller
seg bak teknologirådets innspill til reformen, hvor det påpekes
betydelige svakheter ved strategiene.
Dette medlem støtter bruken av
nytt teknologisk utstyr i politietaten, og mener det må stimuleres til
innovasjon på dette feltet. Samtidig vil dette medlem påpeke
at ingenting kan erstatte kontakt mellom mennesker, og vil sterkt
advare mot at politiet utvikler seg fra et lokalt forankret politi
med god kunnskap til et mobilt, rullende politi der teknologibruken
og den målte responstiden blir viktigere enn tilstedeværelse, forebygging
og etterforskning.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget om den teknologiske utviklingen i politiet.»