Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at nærpolitireformen legger opp til at politiet skal måles på sin aktivitet for å løse samfunnsoppdraget. Det er satt sentrale krav for publikumsservice, forebygging, tilgjengelighet og beredskap for polititjenesten frem mot 2020.

Flertallet forventer at disse kravene skal virke dimensjonerende for en tjenestestedsstruktur, og være retningsgivende for hvilke tjenestesteder som opprettholdes og hvilke som skal slås sammen.

Flertallet viser til kravene som er satt i Prop. 61 LS (2014–2015) og forliket mellom Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, og slutter seg til disse kravene. Flertallet forutsetter at regjeringen legger til grunn en vesentlig og målrettet forbedring av responstiden frem mot 2020, og at dette følges opp jevnlig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det i proposisjonen er redegjort for en del krav som er ment å være dimensjonerende for tjenestestedsstrukturen, jf. bl.a. side 26/27 i proposisjonen, og merker seg at «Enkelte av kravene er oppfylt i dag, mens andre vil kreve et betydelig utviklingsarbeid». Det fremstår som uklart på hvilket tidspunkt kravene skal være oppfylt: Skal dette være som et direkte resultat av omorganiseringer? Er det krav som skal tilstrebes i den første tiden etter at omorganiseringen er i mål? Når er det i så fall rimelig å vente at kravene vil være innfridd?

Disse medlemmer vil også peke på at en rekke av kravene er utydelige og skjønnsmessig utformet, bl.a. at «Politiet skal drive et aktivt forebyggende arbeid» og at publikum skal oppleve «god kvalitet på politiets arbeid».

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser at ikke alle krav kan være detaljert utformet, ei heller som rene objektive kriterier. Men mengden skjønnsmessig utformede krav gir ikke lokalsamfunnene tilstrekkelig informasjon eller forutsigbarhet for de lokale løsningene. Når den lokale prosessen som er forventet heller ikke er omtalt, sikrer formuleringene i proposisjonen heller ingen forankring av prosessen, eller medeierskap til sluttresultatet lokalt.

Disse medlemmer kan ikke se at regjeringen har spesifisert kravene for plassering av tjenestesteder, eller hvilke kapasiteter disse skal ha, på en slik måte at publikum vet hva de kan forvente av polititjenester i lokalmiljøet. Kravspesifikasjoner er vesentlig, både for forventningsavklaring hos publikum og for muligheten til å evaluere i hvilken grad de nye politidistriktene leverer i henhold til krav om et tilstedeværende nærpoliti.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener flertallets forslag til tjenestestedstruktur er mangelfullt utredet. Departementet kan ikke gi svar på hvor mange tjenestesteder som i ytterste konsekvens kan bli nedlagt som en følge av kravet om at «minst 90 pst av innbyggerne i hvert distrikt har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested». Med bosettingsmønsteret i dette landet vil ikke et slikt krav kunne forhindre en massiv sentralisering, selv om kravet fremstår som en slags garanti mot for store avstander. Dette medlem mener det er underlig at ikke regjeringen har skaffet seg en oversikt over hvor mange nedlagte tjenestesteder som kan komme framover selv med dette kravet.

Dette medlem mener kriteriene regjeringspartiene og Venstre legger opp til for tjenestestedsstrukturen, er for vage. Det er viktig at Stortinget fastsetter konkrete kriterier. De foreslåtte kriteriene gir for vide fullmakter til organer som ikke er direkte underlagt folkevalgt kontroll. Det er uheldig for den fremtidige utviklingen at politiet overlater dette til et direktorat.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak for Stortinget om fastsettelse av tjenestestedsstrukturen i politidistriktene.»

Dette medlem vil peke på paradokset i at regjeringen ikke ser ut til å mene at større avstand mellom lensmannskontor og innbyggere er et problem, samtidig som de innfører kompensasjonsordninger for at politifolk fortsatt skal være bosatt i lokalsamfunnene. Dette medlem vil understreke verdien av lensmannskontorene og nærpolitiet, og påpeker at avstand er en viktig faktor for om politiet i fremtiden kan være et reelt nærpoliti eller ikke. Slike foreslåtte kompensasjonsordninger kan ikke være en varig god løsning for å sikre at det bor politifolk spredt i hele landet. Den beste løsningen er å styrke lensmannskontorene i hele landet slik at de blir attraktive arbeidsplasser og sørge for at avstanden mellom kontorene ikke blir for stor.