Det går fram av proposisjonen at regjeringen
ønsker sterke kommuner som ivaretar sine roller som tjenesteyter,
samfunnsutvikler, myndighetsutøver og demokratisk arena på en god
måte for sine innbyggere.
Kommunesektoren spiller en viktig i rolle på
alle samfunnsområder, og er sentrale aktører i å løse framtidens
utfordringer. Regjeringen vil gjennomføre et kunnskapsløft for alle.
Regjeringen vil gi et velferdsløft for eldre
og syke, og vil utvikle en helse- og omsorgssektor med større aktivitet
og kvalitet. Regjeringen vil øke innsatsen for å styrke sikkerhet
og beredskap. Regjeringen vil forbedre det sosiale sikkerhetsnettet,
slik at flere inkluderes i samfunnet og kan bidra til å skape framtidens
velferd. Kommunesektoren spiller en avgjørende rolle i å realisere
regjeringens målsettinger.
Kommunene har svart på regjeringens initiativ
til kommunereform og er godt i gang med å diskutere hvordan framtidens
kommuner skal se ut.
Kommunene er avhengige av stabile og forutsigbare
inntektsrammer for å ivareta sine oppgaver. Regjeringen vil sørge
for fortsatt inntektsvekst.
Regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens
samlede inntekter på mellom 6 og 7 mrd. kroner i 2016. Av veksten
i samlede inntekter legges det opp til at mellom 4,5 og 5 mrd. kroner
er frie inntekter.
Den foreslåtte inntektsveksten legger til rette
for videre utvikling av det kommunale tjenestetilbudet, både i omfang
og kvalitet. I tillegg er det rom for en mer effektiv ressursbruk
i kommunesektoren.
Regjeringen ønsker å la kommunene beholde en større
del av verdiskapningen lokalt og foreslår å tilbakeføre en del av
selskapsskatten til kommunene fra og med 2016.
Regjeringen vil føre en aktiv storbypolitikk,
og en ny regionalpolitikk der storbyene og regionene omkring utvikler
et samspill til det felles beste.
Kommuner med sterk befolkningsvekst har særskilte
utfordringer. I 2015 ble veksttilskuddet til kommunene økt, og flere
kommuner fikk ta del i ordningen. Regjeringen vil videreføre denne
satsingen på vekstkommuner i 2016.
Tjenestene kommunene skal yte til sine innbyggere
er de siste tiårene blitt stadig mer komplekse og krever høy kompetanse.
Mange kommuner har utfordringer knyttet til både å rekruttere og
til å holde på arbeidstakere med etterspurt kompetanse.
Disse utfordringene vil bli enda større i årene framover.
Den demografiske utviklingen vil gi økt behov for
offentlige velferdstjenester de neste tiårene. Fram mot 2040 vil
antall eldre over 67 år fordobles, og det vil være stadig færre
personer i yrkesaktiv alder bak hver person over 67 år.
Befolkningen i byområdene øker og forventes
å øke kraftig i årene framover. Rask befolkningsvekst gir stort
behov for utbygging av infrastruktur og offentlige tjenester. Mange
kommunegrenser innenfor samme tettsted og integrerte arbeidsmarkeder
kan også gjøre det utfordrende å planlegge, blant annet for en god
utbygging av kollektivtrafikk.
Økt privat kjøpekraft og velferd bidrar til
at innbyggernes forventninger til kvaliteten på og omfanget av det
kommunale tjenestetilbudet vil øke.
Regjeringen prioriterer kommunesektoren og vil sørge
for solide og forutsigbare inntektsrammer. For å sikre en bærekraftig
drift er det imidlertid viktig at kommunene bidrar med god økonomistyring
og planlegging for framtiden. Det er viktig at kommunene utnytter
ressursene sine godt og til det beste for innbyggerne.
Produktivitetskommisjonen, som la fram sin første
rapport i januar 2015, viser til analyser fra Senter for økonomisk
forskning om potensialet for effektivisering i kommunesektoren.
Norske kommuner påvirkes av regelverksutviklingen
som følger av internasjonalisering og samarbeidet i EU og EØS. Det
er viktig at kommunene holder seg oppdatert om regelverksutviklingen
og utnytter de mulighetene som dette samarbeidet gir.
I takt med at kommunesektorens oppgaver har blitt
flere og mer komplekse har den statlige detaljstyringen av kommunesektoren
tiltatt. Mange kommuner har gått inn i interkommunale samarbeid
for å kunne levere gode tjenester til innbyggerne. Det pekes i proposisjonen
på at utviklingen i retning av sterk statlig styring og omfattende
interkommunale samarbeid bidrar til å snevre inn kommunenes handlingsrom,
og til å flytte makt ut av kommunestyresalen.
For å ruste kommunene til å håndtere framtidens utfordringer
har regjeringen tatt initiativ til en kommunereform.
Bykommuner og byområder har noen særskilte utfordringer,
og det vil være like viktig å vurdere om kommunegrensene er hensiktsmessige
i store som i små kommuner. Kommunegrenser som danner mer funksjonelle
samfunnsutviklingsområder vil styrke kommunenes mulighet til å gjennomføre
en helhetlig areal- og samfunnsplanlegging.
Det er bred politisk enighet om behovet for
en kommunereform.
Kommuner over hele landet har fulgt opp regjeringens
invitasjon og er nå godt i gang med å diskutere hvordan framtidens
kommuner skal se ut.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
utarbeidet en verktøykasse til bruk i de lokale prosessene. Veilederen
Veien til en ny kommune viser hvordan kommunene kan gjennomføre
en god prosess fram mot vedtak om sammenslåing. Departementet vil
også lage en veileder for kommuner som har vedtatt å slå seg sammen,
med råd om hva de bør gjøre fram til den nye kommunen er på plass,
samt en veileder for styrket lokaldemokrati i den nye kommunen.
Nettløsningen Ny kommune gir kommunene mulighet
til å få oversikt over hvordan en ny sammenslått kommune vil se
ut med hensyn til blant annet befolkningsutvikling, arbeidskraftbehov
i barnehage, skole og helse- og omsorgssektoren, pendlingstall inn
og ut av kommunen samt ulike økonomiske indikatorer.
Departementet har laget et opplegg for en innbyggerundersøkelse
som kommunene kan bruke i høringen av sine innbyggere.
Regjeringen ønsker at flere oppgaver skal løses nærmere
innbyggerne.
Regjeringen foreslår i Meld. St. 14 (2014–2015) Nye
oppgaver til større kommuner å overføre oppgaver til kommunene på
en rekke områder. Større og mer robuste kommuner er en forutsetning
for overføring av oppgavene.
I stortingsmeldingen vises det videre til at
det vil kunne være gevinster å hente på at enkelte oppgaver, som
videregående opplæring og kollektivtransport, kun overføres til
de største kommunene.
Større kommuner, med gjennomgående god kapasitet
og kompetanse, vil kunne gjennomføre en velferdspolitikk i henhold
til nasjonale mål, og behovet for statlig detaljstyring vil reduseres.
Overføring av oppgaver til kommunene vil følges av tilsvarende overføring
av økonomiske ressurser. Rammestyring skal være prinsippet for statens
styring.
Regjeringen legger prinsippet om juridisk og økonomisk
rammestyring til grunn, og detaljert styring gjennom lovverk eller
øremerking bør bare benyttes når det er nødvendig for å sikre nasjonale
hensyn. Regjeringen har satt i gang et arbeid med en gjennomgang
av den statlige styringen av kommunene med sikte på å redusere statlig
detaljstyring. Resultatet av denne gjennomgangen vil presenteres
for Stortinget våren 2017.
Rammefinansiering er og vil fortsatt være hovedprinsippet
for finansiering av kommunesektoren.
Internasjonale avtaler, og da særlig EØS-avtalen, påvirker
kommunenes rammebetingelser og det kommunale selvstyret. Regjeringen
er opptatt av å støtte opp om det lokale handlingsrommet og å finne helhetlige
løsninger for kommunesektoren. Det er også viktig at kommunene utnytter
de mulighetene internasjonale avtaler gir for utvikling og innovasjon.
Regjeringen ønsker å la kommunene beholde en større
del av verdiskapningen lokalt, og å gi kommunene incentiver til
å øke eget inntektsgrunnlag. Regjeringen foreslår å gi kommunene
en ny inntekt basert på vekst i lønnssummen i privat sektor. Den
nye inntekten vil innføres i 2016, men vil først gis virkning fra
og med 2017.
For å styrke økonomien i kommuner med store investeringsbehov
som følge av sterk befolkningsvekst, har regjeringen styrket veksttilskuddet
med virkning fra 2015.
Et av regjeringens åtte satsingsområder er En enklere
hverdag for folk flest. I dette inngår flere temaer –
digitalisering, regelverksforenkling, fjerning av tidstyver, økt
valgfrihet samt bedre styring og ledelse.
Flere kommuner vurderer å etablere brukervalg for
sine innbyggere. Departementet har utarbeidet veilederen Brukervalg
i kommunal tjenesteyting til bruk for kommuner som vurderer å innføre
brukervalg.
For å støtte opp om samarbeidet mellom norske kommuner
og frivillig sektor har departementet gått i gang med å utarbeide
en veileder for samarbeid med frivillige.
Departementet vil utarbeide en ny Digital agenda,
en stortingsmelding om nasjonal IKT-politikk.
Digital kommunikasjon er nå hovedregelen når offentlig
forvaltning kommuniserer med innbyggere og næringsliv. Det er etablert
et felles register for stat og kommuner med innbyggernes digitale
kontaktinformasjon. Fra 1. februar 2016 er det obligatorisk for alle
forvaltningsorganer, også kommuner, å benytte dette registeret.
Digital post fra forvaltningen til innbyggere skal sendes til en
sikker digital postkasse som innbyggerne velger selv. Mange kommuner
har tatt i bruk SvarUt, som en løsning for å kunne sende digital
post til innbyggere og næringsliv. Denne skal sommeren 2015 kobles
til sikker digital postkasse, slik at innbyggerne vil få post fra
stat og kommune i samme postkasse.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Eirik Sivertsen, frå Høgre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, frå Framstegspartiet, Peter N. Myhre og leiaren
Helge André Njåstad, frå Kristeleg Folkeparti, Geir S. Toskedal,
frå Senterpartiet, Heidi Greni, frå Venstre, André N.
Skjelstad, og frå Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser
til Prop. 121 S (2014–2015) Kommuneproposisjonen 2016. Kommunal-
og forvaltningskomiteen hadde høyring om proposisjonen 21. mai 2015.
Komiteen viser til at kommunesektoren
er svært viktig for landet. Kommuneforvaltninga forvaltar på vegne
av skattebetalarane årlege inntekter på 435,2 mrd. kroner i 2015.
Målt i brutto nasjonalprodukt sto kommunesektoren sine inntekter
for om lag 17,5 pst. både i 2013 og 2014.
Komiteen viser til at regjeringa
legg opp til ein vekst i kommunesektoran sine samla inntekter i storleiken
6 til 7 mrd. kroner i 2016.
Kommunesektoren er viktig for innbyggjarane
i landet, då norske kommunar samanlikna med mange andre land, har
store og relevante oppgåver.
Komiteen vil understreke at gode
og føreseielege rammevilkår for kommunesektoren er naudsynt for
å kunne yte gode velferdstenester over tid.
Komiteen vil vise til at det
er brei oppslutnad om kommunesektoren si viktige rolle som grunnmur i
det norske velferdssamfunnet, og vil understreke betydinga av kommunane
sin posisjon som arena for eit sterkt lokaldemokrati. Kommunane
representerer nærleik, tilhøyring og moglegheit for innverknad for innbyggjarane.
Kommunesektoren er òg viktig som arbeidsplass då
15,7 pst. av timesverka i 2014 var knytt til sektoren. Målt i talet
på personar er sysselsettingsandelen 19 pst.
Komiteen viser til at mykje av
den viktigaste velferda skjer i den enkelte kommune.
Komiteenviser
til at det er i distrikta det meste av våre naturressursar ligg.
Verdiskapinga i lokalsamfunnet dannar grunnlaget for velferda både
i distrikta og i urbane strøk. Komiteenmeiner det skal vere likeverdige levekår
i heile landet, og at det må leggjast til rette for busetting over
heile landet. Komiteenvil
peika på at kultur- og fritidstilbodet stadig blir viktigare når
folk vel bustad. Det skal være tilgang til eit bredt spekter av
kulturopplevingar også i distrikta. Satsing på barn og unge er god
distriktspolitikk. Distriktspolitikken skal også jamne ut skilnader
mellom ulike delar av landet.
Komiteen meiner at inntektssystemet
skal sikre føreseielegheit og gode velferdstenester i alle kommunar. Komiteen meiner
det må være samsvar mellom pålagte oppgåver til kommunane og økonomien
til kommunane.
Komiteen peiker på at kommunane
er førstelinjeteneste med tanke på å leggje til rette for næringsliv
og samfunnsutvikling. Komiteen meiner også dette
krevjer at inntektene må stå i høve til det ansvaret og plikter
dette fører med seg.
Komiteen peiker på at tillit
til lokalpolitikare blir bygd gjennom å sørgje for eit så lite som
mulig gap mellom dei skapte forventningane til det kommunale tenestetilbodet
og den faktiske innfriinga av desse. Komiteen viser
til at det gjennom undersøkingar blant ordførare og rådmenn har
komme fram at forventningane til innbyggjarane overstig den økonomiske
gjennomføringsevna til kommunen.
Komiteenviser
til at tidlegare er ein stor del av tenestetilbodet og «førstelinjen»
blitt lagt under kommunal styring utan at det følgjer tilstrekkeleg med
middel.
Komiteen understrekar at det
er avgjerande for eit godt tenestetilbod i kommunane, og vidareføring
av tilliten mellom kommuneforvaltninga og innbyggjar, at alle nye
tenestetilbod som blir delegert til kommunane, eller overført frå
stat til kommune, blir fullfinansiert frå dag éin.
Komiteen meiner at effektivisering,
fornying og modernisering av offentleg sektor også er avgjerande
for å sikre velferda for enkeltmennesket og for å forvalte fellesskapets
resursar på ein god måte. Utgangspunktet for fornyingsarbeidet må
vere å sikre eit godt og verdig velferdstilbod for kommande generasjonar
og å ta på alvor dei store utfordringane befolkningsutviklinga gjev
oss. Høgare levealder og lågare fødselstall fører til at talet på
eldre aukar i høve til talet på personar i yrkesaktiv alder. Effektivisering,
omstilling og fornying er heilt nødvendig for å sikre nok arbeidskraft
innafor viktige velferdsområde i åra framover.
Komiteen meiner at statens krav
til kommunane rapportering må forenklast. Fellesmidla må i større
grad nyttast til aktiv tenesteyting, og byråkratiet utover det naudsynte
må reduserast.
Komiteen meiner at det er viktig
å ha ei kritisk innstilling til eit voksande byråkrati. Komiteen meiner
det må vere eit politisk mål å jobbe for eit enklare, meir oversiktlig
og effektivt byråkrati.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa gjennom kommunereforma og oppgavemeldinga
vil overlate større oppgåver til fleire og meir robuste kommunar.
På den måten, gjennom å flytte makt og mynde til kommunane, vil
innbyggjarane få auka påverknad på eigen kvardag og eige lokalsamfunn.
Fleirtalet viser til at regjeringa
varslar å auke kommunesektoren sine inntekter utover demografi og
pensjon med grunngjeving i behov for å styrke rusomsorg/psykisk
helseteneste, auka satsing på fylkesvegnett, helsestasjon og skulehelsetenester. Fleirtalet merker
seg at regjeringa også hadde same satsingar i fjor og er tilfreds
med at regjeringa held fram med dette.
Fleirtalet er nøgd med at regjeringa
i hovudsak løyver midlane som frie inntekter og på den måten anerkjenner
det lokale sjølvstyret. Fleirtalet understrekar at
også på den måten blir det minimalt byråkrati. Fleirtalet føreset
at kommunesektoren merkar seg den tydelege prioriteringa.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
kommersialisering og privatisering kan medføre hemmelighold og at viktige
kvalitetsindikatorer ikke blir offentlig tilgjengelig med begrunnelse
i bedriftshemmeligheter. Disse medlemmer vil også
minne om at private institusjoner i dag ikke har krav om å følge
forvaltningsloven, offentleglova og arkivloven på samme måten som
offentlige institusjoner. Disse medlemmer viser også
til at private institusjoner kan unnlate å delta i kommunale eller
statlige satsinger og felles brukerundersøkelser. Disse medlemmer mener
åpenhet rundt mangfoldet av metoder, innovasjon og nyskaping vil
kunne bidra til videreutvikling av tjenestetilbudet, mens manglende
åpenhet og ansvar på like vilkår med det offentlige kan påvirke
rettssikkerheten for innbyggere som bruker tjenestene hos private.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag
som, uavhengig av kommunal eller ikke-kommunal drift, sikrer full
åpenhet rundt sentrale kvalitetsindikatorer, herunder bemanningssituasjonen,
ved tjenester kommunene har ansvaret for, samt at sentrale deler
av lovverk som gjelder det offentlige også gjøres gjeldende for
private institusjoner.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen foreslår
en vekst i frie inntekter i 2016 som er om lag på linje med gjennomsnittlig
vekst for perioden 2008–2013. Videre viser disse medlemmer til
at de økonomiske rammene til kommunesektoren varierte gjennom perioden
2008–2014. I 2008 ble det eksempelvis varslet en vekst på 0,8 til
1 pst. i frie inntekter, mens det regnskapsmessige resultatet viste
at resultatet ble nullvekst. Regnskapet for 2007 viser at utviklingen
i kommunenes frie inntekter ble 0,7 pst. Disse medlemmer påpeker
at det reelle økonomiske handlingsrommet for kommunene avhenger
av både inntekts- og kostnadsutvikling. Ifølge KS er det reelle
økonomiske handlingsrommet for kommunesektoren større i perioden
2014–2016, enn for de tre foregående årene under regjeringen Stoltenberg
II. I likhet med perioden 2005–2013 innebærer det økonomiske opplegget
for 2016 at kommunene får rom til å videreutvikle sine tjenester,
men det er fortsatt nødvendig å prioritere og å sikre god ressursbruk.
Videre påpeker disse medlemmer at
regjeringen etter en konkret vurdering av kommunenes økonomiske
situasjon har foreslått å øke bevilgningene til kommunesektoren
med 1,1 mrd. kroner i revidert nasjonalbudsjett for 2015. Skattesvikten
som har rammet kommunene har vært et element i denne vurderingen,
der man også har sett hen til andre forhold. Dette er i tråd med
den praksis som regjeringen Stoltenberg førte, der man ikke la opp
til å kompensere skattesvikt automatisk, men gjorde en helhetlig vurdering
av kommunenes økonomiske situasjon.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen fornyer, forenkler og forbedrer offentlig sektor gjennom
en rekke tiltak, blant annet ved å redusere unødvendige rapporteringskrav
og andre tidstyver, samt gjennom digitalisering og omorganisering.
Endringer i organisering innebærer ikke nødvendigvis vekst i byråkratiet,
men at man løser offentlige oppgaver på en ny og bedre måte. Disse
medlemmer viser til at det har vært en reduksjon i antall
ansatte i departementene i perioden oktober 2013 til oktober 2014. Det
har vært en økning i antall ansatte i politiet, i samferdselssektoren
og i universitets- og høyskolesektoren. Dette er i tråd med regjeringens
ambisjoner om å bygge landet, sørge for mer trygghet og bedre beredskap
og om å gjennomføre et kunnskapsløft.
Disse medlemmer registrerer at
det blir satt fram påstand om at omlegging av foreldrebetaling i barnehagene
har påført kommunene en ekstra administrasjonskostnad på over 40
mill. kroner. Disse medlemmer gjør oppmerksom på
at regjeringen har foreslått midler til å dekke administrasjonskostnader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer
at den økonomiske situasjonen i kommunene er krevende. Dette skyldes
hovedsakelig to forhold: de økonomiske rammene gitt av regjeringen,
og en omfattende skattesvikt i kommunene for andre året på rad.
Disse medlemmer viser til at
den gjennomsnittlige veksten i kommunesektorens samlede inntekter
i den åtteårige rød-grønne regjeringsperioden var på 2,5 pst. Tilsvarende
tall så langt for regjeringen er 1,7 pst. Den gjennomsnittlige veksten
i kommunesektorens frie inntekter i den åtteårige rød-grønne regjeringsperioden
var på 1,8 pst. Tilsvarende tall så langt for regjeringen er 1,2
pst. For 2016 er det varslet en vekst i de frie inntektene på 1,3–1,5
pst. Dette viser for det første at regjeringen har senket nivået
på overføringene til kommunene. Det viser for det andre at når regjeringen
har prioritert 12,5 mrd. kroner i skattekutt siden den tiltrådte,
så gir det mindre rom for å satse på skole og kommunale velferdstjenester.
Det viser for det tredje at det er lang avstand mellom tverrpolitisk
uttalte ambisjoner om å satse på skole og eldreomsorg, og regjeringens
vilje til å prioritere skole og eldreomsorg i budsjettene.
Disse medlemmer er bekymret over
magre kommuneopplegg fra regjeringens side, kombinert med prinsipiell
motvilje mot å kompensere svikt i kommunesektorens skatteinntekter.
Disse medlemmer konstaterer at
pensjonsutfordringene og gjeldsbelastningen til kommunesektoren
øker. Disse medlemmer har også merket seg at flere
av fylkeskommunene har for lite penger til å løse sine oppgaver
på en tilfredsstillende måte, på grunn av lave økonomiske rammer
kombinert med at endringene i de fylkeskommunale kostnadsnøklene
slår svært negativt ut for flere fylker.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen legger føringer på at 200 mill. kroner av de frie
inntektene skal gå til skolehelsetjeneste. Disse medlemmer mener
disse midlene bør øremerkes og inngå i en opptrappingsplan for skolehelsetjenesten,
og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øremerke 200 mill. kroner
til skolehelsetjeneste i forslaget til statsbudsjett for 2016.»
Disse medlemmer foreslår
å styrke de frie inntektene til kommunesektoren utover regjeringens forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke kommunesektorens
inntekter med 3 mrd. kroner i 2016 utover regjeringens forslag,
hvorav 2 mrd. kroner som frie inntekter, i forslaget til statsbudsjett
for 2016.»
Disse medlemmer vil
fordele denne summen med 1,4 mrd. kroner til å styrke primærkommunenes
handlingsrom for å bedre skole, eldreomsorg og andre prioriterte
oppgaver i kommunene.
0,6 mrd. kroner skal gå til å styrke fylkeskommunenes
handlingsrom for å bedre det videregående skoletilbudet (inkl. økt
lærlingtilskudd), fylkesvei og kollektivtrafikk. 70 mill. kroner
av fylkeskommunenes ramme holdes av til forsterket tapskompensasjon for
de fylkene som tapte mest på omleggingen av inntektssystemet.
Disse medlemmer vil sette av
1 mrd. kroner til å dekke inn følgende oppgaver og nye satsinger:
250 mill. kroner
til å gi alle barn født før 31. desember rett til barnehageplass,
noe som vil kreve om lag 6 500 nye plasser.
150 mill. kroner til dagaktivitetstilbud
for demente.
90 mill. kroner til gjeninnføring av kulturskoletimen.
10 mill. kroner skjønnsmidler (herav 9
mill. kroner for å unngå kutt i Oppland).
300 mill. kroner til forebyggende helsearbeid.
100 mill. kroner til lese-, skrive- og
regne-løftet.
100 mill. kroner til utstyrspakke yrkesfag.
Det vises til heftet «Skole, helse og eldreomsorg framfor
skattekutt. Arbeiderpartiets alternative kommuneopplegg 2016» for
mer utfyllende omtale.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen på en rekke områder stykker opp den offentlige forvaltningen.
Det er i løpet av kort tid foreslått tre nye direktorater og et
eget veiselskap. Parallelt med at Stortinget behandler regjeringens
oppgavemelding, så har regjeringen lagt fram forslag om å statliggjøre den
kommunale skatteinnkrevingen. Denne statliggjøringen samt overføringen
av ansvaret for særavgifter fra toll- og avgiftsetaten fører 240
mill. kroner i omstillingskostnader. Disse medlemmer konstaterer
videre at regjeringens omlegging av foreldrebetaling i barnehagene
har påført kommunene en ekstra administrasjonskostnad på over 40
mill. kroner. Dette er penger som kunne og burde vært benyttet til kommunale
tjenester for befolkningen framfor økt byråkrati.
Disse medlemmer mener det er
fornuftig med endringer i kommunestrukturen. Derfor bør alle kommuner
vurdere hvilke kommunegrenser som er best egnet for å løse oppgavene
i framtida.
Innbyggere, organisasjoner og ansatte må involveres
i denne prosessen. Disse medlemmer vil respektere
svarene man finner lokalt. Sammenslåing av kommuner skal baseres
på frivillighet.
Dersom man konkluderer med at kommunene er best
tjent med sammenslåing, skal staten stimulere positivt til dette
gjennom gode ordninger. Disse medlemmer vil fram
mot kommuneproposisjonen for 2017 vurdere hvorvidt dagens økonomiske
ordninger er gode nok, eller om det er behov for å styrke dem.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at et levende folkestyre forutsetter at
de lokale folkevalgte organene har rammevilkår og politisk handlingsrom
som er tilpasset dagens samfunn og fremtidens utfordringer. Disse
medlemmer viser til at kommuner og fylkeskommuner har ansvaret
for barn og unges oppvekstsvilkår, samt helse- og omsorgstjenester
gjennom hele livsløpet, og således representerer selve grunnmuren
i velferdssamfunnet.
Disse medlemmer viser til at
de økonomiske rammene for kommunene fastsettes i statsbudsjettet,
og at Venstre også for 2016 vil prioritere økte overføringer til
kommunene, som grunnlag for gode velferdstjenester som sikrer gode
oppvekstvilkår for barn og unge, samt likeverdige helse- og omsorgstjenester
for alle innbyggere.
Disse medlemmer mener det er
viktig å styrke lokaldemokratiet ved å flytte makt fra staten til lokale
folkevalgte organer og på den måten gi borgerne økt innflytelse
over egen hverdag. Kommunestrukturen fra 60-tallet står i sterk
kontrast til dagens reelle bo-, arbeidsmarkeds- og serviceområder.
Mange av kommunene har ikke lenger mulighet til å ta et helhetlig
grep om næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig
mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester, blant
annet innen helse og omsorg. Det lokale selvstyret innskrenkes stadig
mer av statlig detaljstyring og taper terreng overfor statlige forskrifter,
rundskriv og stortingspolitikeres trang til å blande seg opp i små
ting. Disse medlemmer ønsker større og sterkere kommuner,
og er derfor glad for at kommuner over hele landet nå diskuterer
muligheten for å slå seg sammen med en eller flere nabokommuner.
Kommunereformen handler om å flytte mer makt nedover og nærmere
folk, og å legge til rette for at borgerne får bedre tilbud i sine
nærmiljø.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
regjeringens politiske føringer for kommunesektoren, slik de er
nedfelt i kommuneproposisjonen for 2016, ikke følger opp en samlet
komités merknader om kommunesektoren som grunnmuren i det norske
velferdssamfunnet, betydningen av at det skal være likeverdige levekår
i hele landet og at det må legges til rette for bosetting i hele
landet.
Dette medlem konstaterer at kommunesektoren
i 2016 må slite med konsekvensene av skattesvikten i 2014 og 2015.
Skattesvikten for de to årene blir på 4 til 4,5 mrd. kroner, mens
kompensasjonen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2015
er foreslått til 1,1 mrd. kroner. Dette tilsier at kommunesektoren
må nedskalere sin aktivitet med over 3 mrd. kroner, noe som får
vesentlig effekt for tjenestetilbudet i 2016.
Dette medlem viser til heftet
«Skattesvikt – Kommunene og norsk økonomi 1/2015» fra KS. I informasjonen
fra KS framkommer det at kommunene i årene etter 2004 og fram til
og med 2013, har oppnådd en merskattevekst i forhold til anslagene
på 20 mrd. kroner i løpende priser. Den rød-grønne regjeringen bidro
til vekst i kommuneøkonomien ved at skatteinntekter ut over anslag
ble værende i kommunene. De siste to årene har kommunesektoren måttet dekke
inn hoveddelen av skattesvikten gjennom kutt i tjenestetilbudet,
eller ved økte avgifter og eiendomsskatt.
Dette medlem konstaterer at regjeringen
de siste årene har gjennomført en omfordeling kommunene og fylkeskommunene
imellom som slår sterkt negativt ut for distriktene. De regionale
utviklingsmidlene er kuttet med ca. 30 pst. på to år, vedtaket om nye
kostnadsnøkler for fordeling av rammetilskudd til fylkeskommunene
har ført til at Nord-Norge og kystfylkene er store tapere. Sterk
økning av vekstkommunetilskuddet i 2015 finansiert gjennom uttrekk
av kommunerammen, bidrar på samme måte til omfordeling mellom sentrale
vekstkommuner og distriktskommunene. Omleggingen av selskapsskatten, slik
som foreslått i kommuneproposisjonen for 2016, vil forsterke omfordelingen.
Dette medlem mener regjeringens
forslag til kommunereform skaper stor usikkerhet i kommunesektoren
og kan bidra til at fokuset tas bort fra utfordringene den enkelte
kommune har med å styrke det lokale tjenestetilbudet og utvikle
effektivitet og bedre ressursutnyttelse. Nye storkommuner vil også kunne
svekke lokaldemokratiet. Det er ikke lagt fram dokumentasjon på
at kommunereformen vil gi bedre velferdstilbud. Tvert om viser Difis
innbyggerundersøkelse at folk i mindre kommuner er mest fornøyd med
tjenestene de får på de mest sentrale velferdsområdene. Dette
medlem viser til Senterpartiets understreking av at endret
kommunestruktur må skje på frivillig grunnlag og bygge på behovsvurderinger
i kommunene og blant innbyggerne.
Dette medlem ser et stort behov
for å effektivisere og fornye offentlig forvaltning gjennom å redusere
omfanget av statlig styring gjennom øremerking, regelstyring og
rapporteringer. Det statlige byråkratiet i Norge fortsetter å vokse
under Solberg-regjeringen, bl.a. gjennom styrking av eksisterende
og etablering av nye direktorater. Dette er strid med løftene om
redusert byråkrati som regjeringspartiene gikk til valg på. Senterpartiet
ønsker større folkevalgt styring på bekostning av direktoratstyring.
Dette medlem vil ut fra overstående
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke kommunesektorens
inntekter med 3,570 mrd. kroner i 2016 utover regjeringens forslag,
hvorav 2,5 mrd. kroner som frie inntekter, i forslaget til statsbudsjett
for 2016.»
Dette medlem viser til at Senterpartiet
legger følgende fordeling til grunn for sine forslag:
2 mrd. kroner av
de frie inntektene fordeles til primærkommunene for å styrke tjenestetilbudet innen
primæroppgavene helse, omsorg, skole og barnehage. Dette er nødvendig
etter manglende kompensasjon for skattesvikt 2014 og 2015 og for
å gi mulighet til handlingsrom for å styrke det kommunale tjenestetilbudet.
500 mill. kroner av de frie inntektene
til fylkeskommunene skal dekke en styrking av bevilgningene til
ras-, skred- og flomsikring, økt tapskompensasjon til fylkene som
tapte mest ved omlegging av kostnadsnøklene og kompensasjon til kystfylkene
for økte kostnader til båt- og ferjedrift.
1,070 mrd. kroner til følgende oppgaver:
600 mill. kroner
i regionale utviklingsmidler til fylkeskommunene.
110 mill. kroner i økte skjønnsmidler,
hvorav 100 mill. kroner til ekstra skjønnsmidler ved naturkatastrofer
og 10 mill. kroner generelt, men hvor 9 mill. kroner er for å unngå
kutt i tildelingene til Oppland.
210 mill. kroner for å reversere kutt rammetrekk
til 31 kommuner som fikk lav DA-sats ved endringene i 2014.
150 mill. kroner for innføring av frukt
og grønt for alle grunnskoleelever fra skoleårets start 2016.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstre gjennom flere år har arbeidet målrettet for å redusere
fattigdom, særlig den som rammer barn. Dette medlem viser
i den forbindelse til Venstres alternative statsbudsjett for 2015,
hvor det ble foreslått en opptrapping til en nasjonal minstenorm
for sosialhjelp tilsvarende en økning på ca. 850 kroner pr. mnd.
for en enslig sosialhjelpsmottaker med ett barn.
Dette medlem er videre opptatt
av å gi alle barn reelle muligheter til å gå i barnehage og å delta i
skolefritidsordning, og prioriterer derfor reduserte satser for
lavinntektsfamilier og utvidelse av ordninger med gratis kjernetid
i barnehagene. Fleksibelt opptak gir mulighet for at flere får barnehageplass når
de trenger det. I tillegg til kapasitet, må det imidlertid også
satses på kvalitet og kompetansehevende tiltak for ufaglærte i barnehagene.
Vi trenger flere pedagoger, barne- og ungdomsarbeidere og andre
relevante fagarbeidere.
Dette medlem mener at en av de
viktigste kommunale oppgavene er å sikre barn og unge en god oppvekst.
Her spiller helsestasjoner og skolehelsetjenesten en sentral rolle.
Tidlig innsats er avgjørende om en skal nå barn som trenger ekstra
oppfølging. Helsestasjonene er den offentlige tjenesten som kommer
tettest og tidligst i kontakt med barn og deres foreldre og kan
oppdage og eventuelle støttebehov tidlig. Dette medlem støtter
derfor en videre satsing på helsestasjonene og skolehelsetjenesten,
og mener i tillegg det er viktig å styrke den kommunale barnevernstjenesten
og stimulere til tettere samarbeid mellom skole og barnevern.
Dette medlem er bekymret over
økende arbeidsledighet blant ungdom og den høye frafallsprosenten
i videregående skole. Tidlig innsats første leveår og de første
årene i skolen er viktig, men det må også settes inn mer konkrete
tiltak. Dette medlem viser til Venstres alternative
statsbudsjett for 2015 hvor det ble satt av 80 mill. kroner til
økning i lærlingtilskuddet for å få flere lærlinger in i arbeidslivet.
Arbeidet med å få flere ungdommer i jobb vil også bli prioritert
i det videre, og flere tiltak vil bli vurdert i statsbudsjettet
for 2016.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene som
angår folks hverdag, slik som skole, omsorg, kultur, samferdsel og
stønad til livsopphold. Disse tjenestene er avgjørende for folks
levekår og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet. En god
kommuneøkonomi gjør det attraktivt for folk å bo og jobbe i kommuner over
hele landet. Dette er viktig for næringslivet som skal rekruttere
og beholde kompetent arbeidskraft.
Dette medlem vil styrke kommunesektorens økonomi
kraftig. Dette er et verdivalg der barnehage, skole og helse- og
omsorgstjenester settes foran skattelette til de rikeste. God offentlig
velferd er avhengig av en god kommuneøkonomi. Kommunesektorens frie
inntekter må økes betydelig slik at tilbudet i barnehagen, skolen,
eldreomsorgen og andre helse- og omsorgstjenester kan bedres. Dette
medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative
statsbudsjett for 2015 og våre satsinger på flere lærere, frukt
og grønt til barna og mer fysisk aktivitet i skolen, flere barnehageplasser,
større øremerkede satsinger på skolehelsetjeneste, barnevern, rusbehandling og
psykiatri, samt forslag om bemanningsnorm i eldreomsorg
og barnehager.
Dette medlem vil i kommuneøkonomien
for 2016 følge opp disse satsingene, og i tillegg økt satsing for
at kommunene skal ta klimaansvar og gjøre nødvendige klimatilpasninger
på veger, vann, avløp o.l., og økt kompetanse i kommunesektoren.
Dette medlem mener at regjeringen
fører en politikk hvor omstilling og effektivitet forveksles med
privatisering, og hvor målet er å legge til rette for at omsorg
skal bli satt ut på anbud. Dette medlem mener dette
er feil bruk av fellesskapets midler. Det vil heller ikke øke kvaliteten
på felles velferd og omsorg, eller sikre at pleietrengende faktisk
får den hjelpen som de trenger. Dette medlempåpeker at en sterk kommuneøkonomi er
en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet, for en
moderne og framtidsrettet utdanningspolitikk, og er en bærebjelke
i distrikts- og næringspolitikken. Derfor må kommuneøkonomien styrkes
og statlige satsinger fullfinansieres. Dette medlem viser
til at flertallet sier de er enige i dette, men i praksis følges
det ikke opp.
Dette medlem mener at dagens
regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste prioriteres
foran velferd. Velstanden til dem som har mest, øker. Samtidig vil
mange kommuner måtte vedta nedskjæringer i barns barnehagetilbud,
barns skoletilbud og eldreomsorgen fordi regjeringens forslag ikke
har kompensert for skattesvikten og ikke dekker opp for manglende
fullfinansiering av tunge oppgaver som for eksempel særlig ressurskrevende tjenester,
pålegg om aktivitetsplikt for sosialhjelp eller nødvendige klimatilpasninger. Dette
medlem er uenig i dette verdivalget.
Dette medlem viser til at KS
under høringen la fram tall som viser at mange kommuner nå budsjetterer
med underskudd og at driftsresultatene er altfor svake. KS påpekte
også at økende arbeidsledighet og svake konjunkturer vil påvirke
kommuneøkonomien negativt, og KS anslår et økt behov bare på sosialhjelp
til 500 mill. kroner. Manglende finansiering av flertallets pålegg
om aktivitetsplikt for sosialhjelp vil være en tilsvarende sum. Dette
medlem viser til at regjeringens forslag til inntektsrammer
for kommunesektoren i 2016 ikke vil være tilstrekkelig for å videreføre
dagens tjenestetilbud på samme nivå. Dette medlem viser
videre til at regjeringen forutsetter at flere nye oppgaver skal
løses innenfor foreslått ramme, noe som vil bety en nedbygging av
kommunale bevilgninger til oppgaver de i dag løser.
Dette medlem viser til at det
er tett sammenheng mellom den statlige finansieringen til kommunene
og kvaliteten på de tjenestene som kommunene leverer til sine innbyggere.
Under den rød-grønne regjeringen var den gjennomsnittlige veksten
i kommunesektorens samlede inntekter på 2,5 pst. Tilsvarende tall
for den sittende blå regjeringen er 1,7 pst. Under den rød-grønne
regjeringen var den gjennomsnittlige veksten i kommunesektorens
frie inntekter på 1,8 pst. Regjeringen legger for 2016 opp til en realvekst
på 1,3–1,5 pst. Flere kommuner har allerede gjort betydelige nedskjæringer
som følge av skattesvikten kommunene opplever. Dette medlem viser
til at de rød-grønne partiene ved nysalderingen av budsjettet for
2014 fremmet forslag om å kompensere kommunene for hele skattesvikten
på 2,7 mrd. kroner i 2014. Sosialistisk Venstreparti har også ved behandlingen
av revidert budsjett for 2015 foreslått en sterkere kompensasjon
av skattesvikten enn regjeringen legger opp til.
Dette medlem mener bevilgningene
til kommunene som regjeringen legger opp til for 2016 ikke gir rom
for å øke kvaliteten på tjenestene som kommunene leverer.
I proposisjonen vises det til at lånegjelda
er svært høy og at renteøkning vil slå raskt ut, særlig for kommuner
som har kortsiktige lån. Behovene for investeringer er stort framover,
eksempelvis sjukehjem der antall eldre har gått noe ned, men der
behovet er langt større og der det ventes en stor økning i eldre
over 80 år i de nærmeste åra. Dette medlemviser til at regjeringen påviser at det
er stort behov for mange flere ansatte i helse, omsorg og skole
framover og at det trengs en storsatsing på å kvalifisere tusenvis
av nye ansatte. Derfor er det også behov for å oppgradere kompetansen
til mange ansatte uten formell kompetanse. Selv om antall eldre
nå har gått ned, ventes det stor økning i antall eldre framover.
Behovet anslås til 60 000 nye plasser i heldøgnsomsorg fram til
2030. Dette medlem viser til behovet for en storsatsing på
eldreomsorgen og viser til Representantforslag 8:108 (2014–2015)
fra Audun Lysbakken og Karin Andersen om menneskerettigheter i eldreomsorgen.
I tillegg vises det til egne forslag om bemanningsnorm, mindre detaljstyring
og byråkrati, samt Sosialistisk Venstrepartis forslag om øremerkede
midler til tid i hjemmetjenestene som brukere med stort behov for
hjelp kan disponere fritt. Skolebygg må renoveres/nybygges, og store
investeringer i klimatilpasning av infrastruktur er påtrengende. Dette
medlem påpeker at det ikke er tatt høyde for dette i regjeringens
forslag.
Dette medlem mener det må lages
bemanningsnormer i omsorg og skole som sikrer nok kvalifiserte ansatte
til å gjøre de viktige jobbene.
Dette medlem mener offentlige
oppgaver løses best når de ansatte har tid og mulighet til å bruke sitt
faglige skjønn i arbeidet sitt. Mange ansatte opplever i dag at
deres faglige handlingsrom begrenses av byråkratiske krav eller
markedsprinsipper som griper inn i deres arbeidshverdag. Tiden den
ansatte bruker i møtet med eleven, pasienten eller andre innbyggere
blir spist opp av andre og mindre viktige oppgaver – enten det er
i skolen, i barnehagen, i helsevesenet, i politiet eller i Nav. Dette
medlem mener derfor tiden er inne for en tillitsreform,
der de ansattes faglige handlingsrom styrkes på bekostning av markedsprinsipper
og byråkratisk kontroll. Dette medlem viser her som
eksempel til avsløringene av de rigorøse, til dels ulovlige og skjemabaserte styrings-
og ledelsessystemer som er gjort i Oslo-skolen. Regler som er en
del av dette systemet bryter med de ansattes rett til ytringsfrihet,
ensretter undervisningen i strid med kravet om tilpasset opplæring, og
gir ikke rom for bruk av eget faglig skjønn hos lærerne. Tilsvarende
kan man finne i omsorg og helse. Dette fører til at det faglige
og verdimessige grunnlaget forsvinner, og at det viktige ikke blir
brukernes behov og tilfredshet, men resultater som kan telles og være
målestokk for om ledelsen er effektiv eller ikke. Dette medlem er
sterkt uenig i denne utviklingen mot at skole og omsorg ses på som
resultatenheter for produksjon. Velferdstjenester som opplæring
og omsorg er vesensforskjellig fra forretningsvirksomhet, og har
sin begrunnelse i verdigrunnlaget solidaritet, fellesskap og rettferdighet,
ikke i jakten på forretningsmessige resultater. Dette medlem sier
nei til privatisering av offentlige tjenester, og vil redusere antall
mål og rapporter i det offentlige. Grunnbemanningen i det offentlige
må styrkes, slik at de ansatte får bedre tid til sine kjerneoppgaver.
God kommuneøkonomi er avgjørende for å nå dette målet.
Dette medlem viser til behovet
for omstillingsarbeid for å gi innbyggerne best mulig velferd, og
de ansatte et godt arbeidsmiljø med mindre sykefravær og utstøting.
Utviklingsarbeidet må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres
organisasjoner. Omsorgs- og opplæringsoppgaver skal ikke ses som
en vare som kan settes ut på anbud. Arbeidstakernes lønns-, arbeids-
og pensjonsvilkår må ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting
av offentlige tjenester. Bevilgningene som gis til velferd, omsorg
og pleie skal i sin helhet brukes til å sikre kompetent og god omsorg
og opplæring, ikke reduseres som følge av at anbudsutsatt virksomhet
kanaliserer deler av bevilgningen ut som fortjeneste gjennom ulike
selskapsstrukturer og internfakturering til eiere av private selskap
og internasjonale storkonsern.
Dette medlem var imot den omlegging
av inntektssystemet for fylkeskommunene som nå gjennomføres og mener
kompensasjonsordningen må forsterkes.
Dette medlem er imot den varslede
omleggingen av selskapsskatten og vil forsterke fordelingene av
inntekter mellom kommunene.
Dette medlem mener behovene vekstkommunene
har på grunn av befolkningsveksten, må sikres statlig støtte gjennom
ulike egne tilskudd til boligbygging, kollektivtransport o.l. Dette
medlem vil øke veksttilskuddet og finansiere det i tillegg
til ramma og ikke ved uttrekk fra alle kommuner.
Dette medlem ønsker ikke en svakere
inntektsutjamning mellom kommunene og vil ikke støtte en omlegging
av kostnadsnøklene i den retning.
Dette medlem vil påpeke at de
økte behovene innen barnevernet trolig ikke fanges godt nok opp i
dagens kostnadsnøkkel. Dette bør regjeringen sikre fordi dette er
oppgaver ingen skal kunne velge bort å gjøre.
Dette medlem konstaterer at regjeringen
er mer opptatt av å tegne nytt kommunekart, enn av å sikre økonomien
og kvaliteten i velferd, omsorg og skole. Dette medlem viser
til at Sosialistisk Venstreparti støtter frivillig kommunesammenslåing og
kan ikke se at regjeringens planer og prosess rundt kommunereform
er noe godt utgangspunkt for mer demokrati og bedre velferd, og
viser til sine merknader i behandlingen av Meld. St. 14 (2014–2015).
Dette medlem har som målsetting
at kommunesektoren skal være styrt av et aktivt og engasjert lokaldemokrati
med fornøyde og kompetente ansatte som yter tjenester av god kvalitet
til alle sine innbyggere. For å nå denne målsettingen må det være
samsvar mellom de oppgaver kommunene skal utføre og de økonomiske
ressurser de har til rådighet. Oppslutningen om velferdsstaten opprettholdes
kun dersom flertallet føler seg tjent med og er fornøyd med det offentlige
tilbud. Kvalitet, tilgjengelighet og behovsdekning må derfor ta
utgangspunkt i brukernes behov.
Dette medlem vil påpeke at en
god kommuneøkonomi er en viktig forutsetning for å tiltrekke seg
og beholde gode arbeidstakere. Behovet for arbeidskraft for å løse
velferdsoppgaver i åra framover vil øke sterkt, og konkurransen
om arbeidskraften øker. Kravene til arbeidsgivere vil øke både når
det gjelder å legge til rette for et godt og interessant arbeidsliv,
og når det gjelder å følge opp ansatte med videre- og etterutdanning.
Det er nødvendig å ha en slik bemanning at det ikke oppstår helse-
og belastningsskader.
Dette medlem vil framheve at
en styrking av kommunesektorens inntekter vil øke sysselsettingen samtidig
som det vil øke arbeidstilbudet. Mange jobber i offentlig sektor
anses blant annet å være attraktive for kvinner, og gjør at de melder
seg på arbeidsmarkedet. Økt sysselsetting gir økt verdiskaping.
Dette medlem viser til at regjeringen
har satt av 200 mill. kroner som skal styrke skolehelsetjenesten-
og helsestasjonene, og 400 mill. kroner er satt av til styrking
av kommunale tjenester til rusavhengige og personer med psykiske
lidelser, men gitt som frie inntekter. Dette medlem viser
til erfaringen fra regjeringen Stoltenberg II hvor økte midler til
skolehelsetjenesten og til helsesøstre ikke ble øremerket, med den
effekt at mye av midlene ble brukt til andre tjenester. Dette
medlem mener derfor de økte midlene til skolehelsetjenesten
og helsestasjonene og til styrking av kommunale tjenester til rusavhengige og
personer med psykiske lidelser, må øremerkes.
Sosialistisk Venstrepartis opplegg inneholder:
En skolepakke med
flere lærere, brødmåltid og frukt og grønt, mer fysisk aktivitet
og en kulturskoletime. Denne satsingen er samlet på om lag 1,7 mrd.
kroner.
Bedre eldreomsorg med flere ansatte, og
mer hjelp hjemme som de eldre selv kan bestemme over. Mer penger
til ressurskrevende tjenester, og til brukerstyrt personlig assistent.
Samlet kostnad for tiltakene er om lag 700 mill. kroner.
Rett til barnehageplass til flere, og flere
opptak i året.
Gi flere barn rett til gratis halvdagsplass
i barnehage og SFO.
Styrking av skolehelsetjenesten, barnevern,
rus og psykiatri med øremerkede midler på 400 mill. kroner.
Vanskeligstilte barnefamilier og unge uten
jobb må få bedre hjelp i Nav Kommune, om lag 600 mill. kroner.
Bevilgninger så kommunene og fylkene kan
ta klimaansvar og gjøre nødvendige klimatilpasninger for å sikre
veger, vann og kloakk mot mer ekstremvær.
Gi fylkeskommunene mulighet til å skaffe
flere lærlingplasser og gi bedre kollektivtilbud og mer hjelp til
næringsutvikling.
Dette medlem viser til egne forslag
om å øke kommunesektorens rammer totalt med 6 til 6,5 mrd. kroner
ut over regjeringens opplegg. Av dette er anslagsvis 550 mill. kroner
økning på fylkeskommunene og der økning til tapskompensasjon og
økt lærlingsatsing er øremerket.
De frie inntektene for kommunene vil bli på
mellom 3,5 og 4 mrd. kroner ut over regjeringens opplegg.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forslaget til
statsbudsjett for 2016 øke veksten i kommunesektorens samlede inntekter
for 2016 med mellom 6 og 6,5 mrd. kroner ut over regjeringens forslag.»
«Stortinget ber regjeringen i forslaget til
statsbudsjett for 2016 øke veksten i kommunesektorens frie inntekter
for 2016 med mellom 4,2 og 4,6 mrd. kroner ut over regjeringens
forslag.»
Det går fram av proposisjonen at regjeringen
legger opp til en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter
i 2016 i størrelsesorden 6 til 7 mrd. kroner.
Av veksten i samlede inntekter legges det opp
til at mellom 4,5 og 5 mrd. kroner er frie inntekter. Dette tilsvarer
en realvekst i frie inntekter på mellom 1,3 og 1,5 pst, hvilket
er på linje med gjennomsnittlig vekst i perioden 2008–2014.
Den varslede inntektsveksten må ses i sammenheng
med konsekvenser av den demografiske utviklingen for kommunesektoren.
Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi
(TBU) indikerer at kommunesektoren kan få merutgifter i 2016 på
om lag 2,1 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen,
hvorav om lag 1,7 mrd. kroner må finansieres innenfor de frie inntektene.
Det understrekes at anslagene er usikre. Sektorens økonomiske handlingsrom
må også sees i sammenheng med pensjonskostnadene.
Den foreslåtte inntektsveksten legger til rette
for styrking av det kommunale tjenestetilbudet, både i omfang og
kvalitet. I tillegg er det rom for en mer effektiv ressursbruk i
kommunesektoren. Regjeringen har klare forventninger til at det
i kommunesektoren arbeides kontinuerlig med effektivisering.
Regjeringen legger opp til at kommunene får mellom
4 og 4,5 mrd. kroner av veksten i frie inntekter. I 2016 er 400
mill. kroner av veksten i de frie inntektene begrunnet med en økt
satsing på rusfeltet. Regjeringen vil følge nøye med på utviklingen
i sektoren, og om kommunene følger opp regjeringens satsing med
tiltak innenfor rusområdet. Videre er 200 mill. kroner av veksten
begrunnet med en ytterligere satsing på helsestasjons- og skolehelsetjenesten
og 400 mill. kroner til fleksibelt barnehageopptak.
Regjeringen legger opp til at fylkeskommunene får
500 mill. kroner av den foreslåtte veksten i frie inntekter. Av
denne veksten er 200 mill. kroner begrunnet i behovet for videre
opprustning av fylkesveiene. Det betyr at satsingen på fylkesveier
er økt med i overkant av 1,2 mrd. kroner siden 2013.
Inntektsveksten for 2016 som varsles i denne proposisjonen,
er regnet fra anslått inntektsnivå i 2015 i revidert nasjonalbudsjett
for 2015. Dersom anslaget for nivået på kommunesektorens inntekter
i 2015 endres når statsbudsjettet legges fram i oktober, vil inntektsveksten
for 2016 som nå varsles kunne bli endret.
På vanlig måte legges det opp til at de kommunale
og fylkeskommunale skattørene for 2016 fastsettes ved behandlingen
av statsbudsjettet for 2016. Det legges opp til at skattøren fastsettes
på grunnlag av målsetningen om at skatteinntektene skal utgjøre
40 pst. av kommunenes samlede inntekter.
Innenfor rammen av konsultasjonsordningen har staten
dialog med kommunesektoren (representert ved KS) om det økonomiske
opplegget.
Høy lønnsvekst og lavt rentenivå har de siste
årene bidratt til en sterk vekst i pensjonspremiene som kommuner
og fylkeskommuner betaler inn.
Pensjonspremiene har over flere år vært høyere enn
de regnskapsmessige pensjonskostnadene. Dette har gitt en oppbygging
av et akkumulert premieavvik i regnskapene i perioden 2002–2014.
Premieavviket er ved utgangen av 2014 på om lag 31,7 mrd. kroner. Dette
er en regnskapsmessig forpliktelse som sektoren skal amortisere
årlig de kommende årene. Amortiseringen inngår i de regnskapsmessige
pensjonskostnadene fra 2015. Størrelsen på det akkumulerte premieavviket
ved utgangen av 2014 vil ikke medføre vekst i pensjonskostnadene
fra 2016.
De siste årene har Kommunal- og moderniseringsdepartementet
strammet inn på de økonomiske forutsetningene for beregning av de
regnskapsmessige pensjonskostnadene (langsiktig lønnsvekst, diskonteringsrente
og avkastning mv.). Departementet vil stramme inn noe på de økonomiske
beregningsforutsetningene for regnskapsåret 2016. Departementets
vurdering er at parameteren for avkastning på pensjonsmidlene bør
reduseres med ytterligere 0,05 prosentpoeng fra 2015 til 2016. Effekten
av innstrammingen anslås til om lag 250 mill. kroner i økte pensjonskostnader.
Også amortiseringskostnadene vil øke i 2016 som
følge av premieavviket i 2015, anslått til om lag 650 mill. kroner.
Departementets anslag innebærer at veksten i kommunesektorens
samlede pensjonskostnader vil være i størrelsesorden 900 mill. kroner
i 2016, utover det som dekkes av den kommunale deflatoren. Anslaget
er beheftet med betydelig usikkerhet.
Departementet vil understreke at kommuner og fylkeskommuner
har et selvstendig ansvar for pensjon, som er en del av lønns- og
avtalevilkårene i kommunesektoren.
Komiteen viser til at regjeringa
legg opp til ein vekst i kommunesektoren sine inntekter i storleiken
6 til 7 mrd. kroner for 2016.
Komiteen viser til at av veksten
i 2016 vert det lagt opp til at mellom 4,5 og 5 mrd. kroner er frie
inntekter. Det svarer til ein realvekst på 1,3–1,5 pst.
Fleirtalet, medlemene i komiteen frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, er nøgd med at regjeringa fortsetter
å styrkje sektoren sin økonomi, slik at kommunane kan møte utfordringane
med auka kostnader til folketalsauka, auka kostnader til pensjon,
og i tillegg styrkje dei kommunale velferdstenestene. Fleirtalet meiner
at den varsla inntektsramma er god, men at kommunane òg i framtida
må ha fokus på effektiv drift og prioriteringar.
Komiteen er samd med
regjeringa i at det er viktig å formidle rammene nøkternt slik at
det ikkje vert skapt eit urealistisk bilete av situasjonen. På den måten
unngår ein at storting eller regjering skapar store forventningar
lokalpolitikarane vil slite med å innfri. Kommunesektoren vil alltid
stå overfor behov for prioritering og fokus på effektiv drift.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor
det er uheldig at blant annet kommunal- og moderniseringsministeren ved
flere anledninger har brukt uttrykket «historisk satsing» om regjeringens
kommuneopplegg, Et eksempel på det er hans uttalelser til Nationen
14. november 2014 der han sier at
«(d)et ligger en historisk satsing på rus, på psykisk
helse, på skolehelsetjeneste i kommunene, på barnehager, etterutdanning
av lærere og en spesiell satsing på småskoler til neste år.»
Disse medlemmer vil påpeke at
dette verken er en nøktern eller korrekt beskrivelse av Høyre/Fremskrittspartiet-regjeringens
kommuneramme.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa legg opp til realvekst i kommunesektorens
samla inntekter i 2016 i storleiken 6 til 7 mrd. kroner. Fleirtalet går
ut frå at veksten i frie inntekter til kommunane dekker aukinga
i kommunanes kostnader knytt til demografi, lønn og pensjonar, samt
gjev rom for betra tenestetilbod slik regjeringa gjev utrykk for. Sjølv
om regjeringa er oppteken av ikkje å skape store forventningar knytt
til lokalpolitikarenes innfriingsevne, peiker fleirtalet på
at det beste høve å sette lokalpolitikarane i stand til å innfri
innbyggjaranes forventningar er å sette kommunane i stand til å ha
godt tenestetilbod. Dette blir gjort mest effektivt gjennom å styrkje
kommuneøkonomien slik at kommunane blir tilført dei ressursane det
krevjar å levere eit godt tenestetilbod.
Fleirtalet viser til at den føreslåtte
veksten i frie inntekter for 2016 er om lag på line med gjennomsnittet
for dei seinare åra.
Fleirtalet merka seg at KS på
høyringa sa at rammene for 2016 står seg godt samanlikna med tidlegare
år.
Fleirtalet merka seg også at
KS opplyste at dei tre siste åra har det i kommuneproposisjonen
blitt varsla større vekst i frie inntekter fratrekt «føringar» enn
dei tre føregåande år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringens forslag til vekst i kommunesektorens frie inntekter
på 4,5 til 5 mrd. kroner, ikke gir grunnlag for styrket innsats
på områder som skole og omsorg. Rammeveksten vil finansiere bundne
merutgifter, som 2,1 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen og
900 mill. kroner i økte pensjonskostnader. I tillegg legger regjeringen
føringer for disponeringen av inntektsveksten gjennom 400 mill.
kroner til styrket rusomsorg, 400 mill. kroner til fleksibelt barnehageopptak,
200 mill. kroner til helsestasjons- og skolehelsetjenesten og 200
mill. kroner til å ruste opp fylkesveiene. I kommunalkomiteens høring
viste KS dessuten til at situasjonen på arbeidsmarkedet vil føre
til økning i sosialhjelpskostnadene på anslagsvis 400 mill. kroner.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å styrke kommunesektorens frie inntekter. Etter to år med
skattesvikt er det skjedd en innstramming i tilbudene som spesielt
har gått ut over barn og eldre. Tapte inntekter er også forsøkt
kompensert med økte kommunale avgifter og eiendomsskatt. Disse medlemmer ser
dette som en uheldig utvikling som må unngås ved at staten tar sitt
ansvar for å sikre kommunesektorens inntekter og rolle som samfunnets
viktigste velferdsprodusenter.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til sitt forslag om en samlet vekst i kommunesektorens inntekter
på 3,570 mrd. kroner utover regjeringens forslag, hvorav 2,5 mrd.
kroner i frie inntekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til en situasjon med mindre vekst i
økonomien og høyere arbeidsledighet. Samtidig har kommunene et vesentlig
vedlikeholdsetterslep på bygninger og anlegg. Flertallet vil
påpeke at det i en slik situasjon kan være hensiktsmessig med ekstraordinære
tiltaksmidler, som både delvis kan motvirke økt arbeidsledighet,
stimulere økonomien og bidra til å løse vedlikeholdsetterslepet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede og komme
tilbake i budsjettet for 2016 med en modell for ekstraordinære tiltaksmidler
som både tar sikte på å motvirke arbeidsledighet i bygg- og anlegg
og bidrar til å innhente vedlikeholdsetterslepet på kommunale bygninger
og anlegg.»
Det vises i proposisjonen til at saldert budsjett 2015
innebar at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter ble
anslått til 8,7 mrd. kroner, tilsvarende 2,1 pst. Veksten i de frie
inntektene ble anslått til 5,6 mrd. kroner, tilsvarende 1,7 pst.
Veksten ble regnet i forhold til daværende anslag på regnskap for
2014, det vil si at det var tatt hensyn til at anslaget på kommunesektorens
skatteinntekter i 2014 ble nedjustert med om lag 0,9 mrd. kroner
i Nasjonalbudsjettet 2015.
Foreløpige regnskapstall for 2014 viser at kommunesektorens
inntekter fra skatt på alminnelig inntekt ble om lag 0,6 mrd. kroner
lavere i 2014 enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet 2015 (Meld.
St. 1 (2014–2015)). Dette gir tilsvarende nedjustering for 2015.
Skatteinngangen til og med mars 2015 trekker i retning av at inntektene
fra skatt på alminnelig inntekt kan bli ytterligere 1,0 mrd. kroner
lavere i 2015. Samlet sett trekker dette i retning av at kommunesektorens
inntekter fra skatt på alminnelig inntekt og formue kan bli 1,6
mrd. kroner lavere i 2015 enn lagt til grunn i fjor høst.
Anslaget for den kommunale kostnadsdeflatoren for
2015 er nedjustert med 0,1 prosentenhet. Dette skyldes at anslått
lønnsvekst for 2015 i kommunesektoren er nedjustert fra 3,3 til
3,2 pst. Lavere kostnadsvekst bidrar isolert sett til å trekke opp
realinntektsveksten i 2015 med om lag 0,3 mrd. kroner.
Når det tas hensyn til forslag om tilleggsbevilgninger
i Prop. 119 S (2014–2015) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet 2015, kan realveksten i kommunesektorens
samlede inntekter i revidert nasjonalbudsjett 2015 anslås til knapt
8,9 mrd. kroner. Realveksten i frie inntekter i 2015 anslås til
6,0 mrd. kroner.
Det er også kommet annen ny informasjon om 2014
etter budsjettbehandlingen høsten 2014. Anslaget for den kommunale
kostnadsdeflatoren er oppjustert med 0,3 prosentenheter. Oppjusteringen
må ses i sammenheng med økte pensjonskostnader i forhold til lønn.
Inntektene fra eiendomsskatt ble i 2014 0,7 mrd. kroner høyere enn
lagt til grunn. Også kommunesektorens inntekter fra gebyrer ble
ifølge de foreløpige regnskapstallene for 2014 1,5 mrd. kroner høyere
enn tidligere anslått. De oppdaterte nivåene på eiendomsskatt og
gebyrer er videreført i inntektsanslagene for 2015. Samlet sett
er anslaget for realveksten i de samlede inntektene i 2014 oppjustert med
0,9 mrd. kroner siden nasjonalbudsjettet for 2015, mens realveksten
i de frie inntektene er nedjustert med 0,8 mrd. kroner fra nivået
i nasjonalbudsjettet for 2015.
I kapittel 3.2 i proposisjonen presenteres et
utvalg enkeltsaker fra Prop. 119 S (2014–2015) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet 2015 som berører kommunesektoren.
Kommunesektorens skatteinntekter i 2015 er nedjustert
med 1,6 mrd. kroner sammenliknet med anslaget i saldert budsjett.
Etter en samlet vurdering av kommuneøkonomien i 2015 foreslår regjeringen
å styrke rammeoverføringene til kommunesektoren i 2015 med 1,1 mrd.
kroner i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Av dette er
400 mill. kroner en kompensasjon for lavere skatteinntekter fra
uførereformen enn tidligere anslått. Det vises i proposisjonen til
at økningen i rammeoverføringene vil bidra til å oppnå regjeringens
målsetting i statsbudsjettet om en videreutvikling av velferdstilbudet
til innbyggerne.
Økningen i rammeoverføringene foreslås fordelt med
907,8 mill. kroner til kommunene og 192,2 mill. kroner til fylkeskommunene.
Av økningen i rammeoverføringene til kommunene
foreslås 853 mill. kroner fordelt etter kommunenes andel av skatteinntektene
(inkl. inntektsutjevning) i 2014. Videre foreslår regjeringen at
54,8 mill. kroner i 2015 fordeles som delvis kompensasjon til kommuner
som taper på omleggingen av uførebeskatningen.
Endringer i regelverket for skattlegging av
uføretrygd fra 1. januar 2015 har ført til en omfordeling av skatteinntekter
mellom kommunene. Endringen i skattereglene for uføre vil isolert
sett gi økte skatteinntekter til kommunesektoren. For å sikre at
skatteandelen blir holdt på om lag 40 pst. ble det i statsbudsjettet
for 2015 gjort endringer i skattøren for kommunene. Samlet har disse
endringene ført til en omfordeling av inntekter fra kommuner som
har høyere skatteinntekter og en lavere andel av uføretrygdede til
kommuner med flere uføre og lavere skatteinntekter. Førstnevnte
kommuner får en større reduksjon i skatteinntekter gjennom en reduksjon
i den kommunale skattøren enn det de får igjen i form av økt skatt fra
uføre.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2015
den 1. desember 2014 fattet Stortinget anmodningsvedtak nr. 49 (2014–2015):
«Stortinget ber regjeringen sikre at omleggingen av
skattesystemet for uføretrygdede i 2015 i minst mulig grad påvirker
fordelingen av frie inntekter mellom kommunene.»
Kommunal- og forvaltningskomiteen hadde ved behandlingen
av Innst. 16 S (2014–2015) den 9. desember 2014 følgende flertallsmerknad:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre, ber regjeringen komme tilbake i
forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2015 med en vurdering
av hvilke tiltak som kan gjennomføres for at omleggingen av skattesystemet
for uføretrygdede i 2015 i minst mulig grad skal påvirke fordelingen
av frie inntekter mellom kommunene.»
For å begrense de negative virkningene for enkeltkommuner
foreslår regjeringen at kommuner som anslagsvis har tap utover 35
kroner per innbygger blir kompensert for dette tapet i 2015. Samlet
utgjør dette 54,8 mill. kroner.
Fra 1. mai 2015 er det innført et nasjonalt
minstekrav til redusert foreldrebetaling i barnehage. Innføringen
av denne ordningen vil kunne medføre økte administrative utgifter
i en overgangsperiode, siden kommunene må tilpasse seg en ny ordning
underveis i et barnehageår. Det foreslås derfor å øke kap. 571 post
60 med 41,7 mill. kroner gjennom en engangsbevilgning.
Fra 1. august 2015 skal det innføres gratis
kjernetid i barnehagen for alle 4- og 5-åringer i familier med inntekt
under en grense fastsatt av Stortinget. Kunnskapsdepartementet er
ansvarlig for ordningen, mens midlene til ordningen i statsbudsjettet
for 2015 er bevilget over Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
budsjett. Det foreslås å overføre 51 mill. kroner fra kap. 821 post
62 til kap. 571 post 60.
På bakgrunn av forslagene over foreslås kap.
571 Rammetilskudd til kommuner, post 60 Innbyggertilskudd, økt med
1 000,5 mill. kroner.
I revidert nasjonalbudsjett 2015 foreslås det
å redusere bevilgningen på kap. 571 post 64 med 3 mill. kroner i
forbindelse med opprettelsen av et valgdirektorat mot en tilsvarende
økning av nytt kap. 578 Valgdirektorat, ny post 1 Driftsutgifter,
jf. omtale under kap. 578 post 1.
Regjeringen foreslår en økning av fylkeskommunenes
rammeoverføringer i 2015 på 192,2 mill. kroner, hvorav 187,3 mill.
kroner foreslås fordelt etter skatteandel (inkl. inntektsutjevning)
i 2014, mens 4,9 mill. kroner foreslås fordelt som ferjeavløsningsmidler
i fire fylker, jf. omtale under.
Ved forvaltningsreformen i 2010 overtok flere fylkeskommuner
ansvar for tidligere riksvegprosjekter der ferjeavløsningsmidler
inngår i finansieringsgrunnlaget. Midlene ble lagt til særskilt
fordeling i inntektssystemet til fylkeskommunene i perioden 2010–2014.
For 2015 er midlene fordelt etter generelle kriterier, noe som fører
til at de aktuelle fylkeskommunene får noe lavere inntekter enn
om midlene hadde lagt til særskilt fordeling for 2015. Til sammen er
det midler knyttet til åtte prosjekter til seks fylkeskommuner som
fram til 2015 ble gitt en særskilt fordeling. Se nærmere omtale
i proposisjonen. Etter at det tas hensyn til overgangsordning og
tapskompensasjonsordning i inntektssystemet til fylkeskommunene
utgjør inntektsnedgangen som foreslås kompensert 4,9 mill. kroner.
Regjeringen foreslår å etablere en ferjeavløsningsordning for fylkesveger
fra 2016.
For å sikre korrekt postbruk foreslås det å
overføre 14 mill. kroner fra kap. 858 post 1 til kap. 572 post 60
for å legge til rette for at Oslo kommune skal kunne kjøpe plasser
fra sentrene i kommunen.
Regjeringen foreslår å øke CO2-avgiften
på LPG og naturgass med 0,15 kroner per Sm3 for naturgass og med
0,22 kroner per kg for LPG fra 1. juli 2015. Det vil kunne medføre
reforhandling av kontrakter om offentlig kjøp av persontransport.
De berørte fylkeskommunene foreslås kompensert med 1 mill. kroner
i 2015 over rammetilskuddet og gis en særskilt fordeling. Regjeringen
legger opp til at kompensasjonen videreføres i statsbudsjettet for
2016.
På bakgrunn av forslagene over foreslås det
at bevilgningen på kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner, post
60 Innbyggertilskudd økes med 207,2 mill. kroner i 2015.
Dagens retningslinjer for regionalstøtte medfører økte
kostnader for transportsektoren. Der det er inngått avtaler med
det offentlige om kjøp av transporttjenester, vil merkostnadene
for transportselskapene kunne resultere i økte kostnader for fylkeskommunene.
Basert på innspill fra fylkeskommunene ble det beregnet at fylkeskommunene
ville få 44 mill. kroner i økte kostnader i 2014 og 136 mill. kroner
i 2015 som følge av dette, jf. Prop. 118 S (2013–2014) og Innst.
311 S (2013–2014).
Ved behandling av forslag om tilleggsbevilgning i
Prop. 118 S (2013–2014) fattet Stortinget følgende vedtak (vedtak
603), jf. Innst. 311 S (2013–2014):
«Stortinget ber regjeringen kvalitetssikre hva fylkeskommunenes
økte kostnader til kjøp av transporttjenester blir i 2014 som følge
av endringene i DA-ordningen, og eventuelt komme tilbake til Stortinget i
forbindelse med ny saldering av statsbudsjettet 2014. Stortinget
ber regjeringen også vurdere hvordan man kan sikre at kompensasjonen
kommer bedriftene til gode.»
I forbindelse med nysalderingen av statsbudsjettet
for 2014 ble det anslått at fylkeskommunene vil få økte kostnader
på til sammen 61 mill. kroner i 2014 og vedtatt å øke kompensasjonen
til fylkeskommunene med 17 mill. kroner i 2014, jf. Prop. 27 S (2014–2015)
og Innst. 106 S (2014–2015).
I Prop. 27 S (2014–2015) varslet regjeringen også
at den vil vurdere å justere kompensasjonen for 2015 i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett for 2015.
Nye anslag viser at fylkeskommunenes utgifter for
2015 vil være om lag 139 mill. kroner, dvs. 3 mill. kroner mer enn
tidligere anslått.
På bakgrunn av dette foreslås det å øke bevilgningen
på kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommunene, post 64 Skjønnstilskudd
med 3 mill. kroner.
Kommunene Stokke, Andebu og Sandefjord leverte
6. februar 2015 søknad om sammenslåing av de tre kommunene. Sammenslåingen
ble vedtatt ved kongelig resolusjon 24. april 2015. Kommunene vil formelt
bli en ny kommune fra 1. januar 2017. Det foreslås å opprette et
nytt kap. 573 Kommunereform og en ny post 60 Engangskostnader og
reformstøtte ved kommunesammenslåing. Det foreslås en bevilgning
på 40 mill. kroner på posten i 2015 for å dekke engangskostnader
ved sammenslåing av kommunene Stokke, Andebu og Sandefjord.
Regjeringen vil overføre operative oppgaver knyttet
til valggjennomføring fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet
til et nytt valgdirektorat i Tønsberg i 2015. For å synliggjøre
bevilgninger til det nye direktoratet foreslås det at det opprettes
et nytt kap. 578 Valgdirektorat og en ny post 1 Driftsutgifter.
Direktoratet vil ha ansvar for en del oppgaver som departementet
har ansvaret for i dag og vil bli finansiert ved å overføre midler
fra departementets arbeid med valg. På bakgrunn av dette foreslås
det at det bevilges 3 mill. kroner på kap. 578 post 1, mot en tilsvarende
reduksjon av bevilgningen på kap. 571 post 64, jf. omtale under
kap. 578 post 1 i Prop. 119 S (2014–2015) Tilleggsbevilgninger og
omprioriteringer i statsbudsjettet 2015.
Tilskudd til utleieboliger (kap. 581 post 76)
skal bidra til å skaffe egnede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet.
Mange kommuner disponerer for få egnede utleieboliger. Dette gjelder
også boliger til flyktninger med lovlig opphold i Norge. Regjeringen ønsker
å bidra til flere utleieboliger, og en styrking av tilskuddet til
utleieboliger er et godt tiltak for å målrette den boligsosiale
innsatsen mot dem som trenger det mest. Særlig gjelder dette vanskeligstilte
barnefamilier som bor i uegnede boliger.
Regjeringen foreslår derfor å styrke tilskuddet
til utleieboliger. Forslaget støtter opp om regjeringens nye strategi
mot barnefattigdom og den nasjonale boligsosiale strategien Bolig
for velferd (2014–2020), der tiltak rettet mot barnefamilier og
unge er prioritert.
Det foreslås i Prop. 119 S (2014–2015) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet 2015 å øke bevilgningen på
posten med 50 mill. kroner fra 669,5 mill. kroner til 719,5 mill.
kroner. Det innebærer at tilsagnsrammen økes med 111,1 mill. kroner
til 813,5 mill. kroner i 2015. Dette er en varig økning i tilsagnsrammen
som innebærer at det kan gis tilsagn til om lag 200 flere utleieboliger
i 2015. Økningen gir rom for at det kan gis tilsagn til om lag 1 400
utleieboliger årlig. Tilsagnsfullmakten foreslås økt med 61,1 mill.
kroner, fra 552,7 mill. kroner til 613,8 mill. kroner.
Det vises i proposisjonen til at tilskuddet
til utleieboliger er betydelig styrket de siste årene.
Fra revidert nasjonalbudsjett for 2013 til forslag til revidert nasjonalbudsjett
for 2015 er tilsagnsrammen økt med 291,6 mill. kroner og bevilgningen
med 270,7 mill. kroner. I 2015 vil det derfor kunne gis tilsagn
til om lag 400 flere utleieboliger enn i 2013.
Komiteen viser til at regjeringa
i Prop. 119 S (2014–2015) foreslår ei tilleggsløyving til kommunesektoren
på 1,1 mrd. kroner.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
meiner at dette er eit solid bidrag til å styrkje det økonomiske
handlingsrommet til kommunane. Fleirtalet viser til
at løyvinga er grunngjeven i ein heilskapleg vurdering av den økonomiske
situasjonen i kommunane, der skattesvikten er eitt moment. Fleirtalet viser
til at regjeringa har gjort nye anslag også på andre faktorar der
noko trekjer i motsett retning av skatten. Fleirtalet synest
det er positivt at regjeringa i revidert nasjonalbudsjett styrker
kommunesektoren sine inntekter med 1,1 mrd. kroner.
Fleirtalet viser til at KS på
høyringa til komiteen viste at auke på 1,1 mrd. kroner til kommunesektoren
er eit betydeleg bidrag for å dempe effekten av mellom anna skattesvikten.
Fleirtalet viser til avtale mellom
desse partia om revidert nasjonalbudsjett for 2015 der det mellom anna
er avtalt å styrke frie inntekter til kommunane med 100 mill. kroner
over kap. 571 post 60.
Fleirtalet viser til at det er
avtalt i revidert nasjonalbudsjett å styrke tapskompensasjonsordninga for
2015 med 10 mill. kroner over kap. 572 post 60.
Fleirtalet viser til at det er
gjort nokre inndekningsforslag i revidert nasjonalbudsjett innanfor
komiteen sitt ansvarsområde. Dette gjeld kap. 500 post 21 og kap.
595 post 21.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
er positiv til at regjeringa utifrå komiteen sin merknad i statsbudsjettet
om situasjonen for kommunar som får endring i sine inntekter pga. endring
i skatteinntekter frå uføretrygdene får delvis kompensasjon for
dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at i perioden 2005–2014 var skatteinntektene 24 mrd. kroner høyere
enn anslått i statsbudsjettet, jf. tabell 3.7 i RNB 2015. Disse
inntektene fikk kommunesektoren beholde. Flertallet mener
kommunenes inntekter for en stor del skal baseres på egne skatteinntekter. Alternativet
er en hundre prosent tilskuddsfinansiert kommunesektor, noe som
ikke er ønskelig. En delvis skattefinansiert kommunesektor innebærer
imidlertid også at svingninger i skatteinntektene, enten det blir
høyere eller lavere enn antatt i det enkelte år, er noe både staten
og sektoren må akseptere. Flertallet viser også til
at KS prinsipielt støtter et slikt syn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er ikke tilfreds
med at regjeringens forslag til tilleggsbevilgning til kommunesektoren
i revidert nasjonalbudsjett for 2015 begrenser seg til 1,1 mrd.
kroner, og således ikke dekker beregnet skattesvikt dette år. Stortingsflertallet
avviste forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti om å kompensere skattesvikten for 2014 med 2 mrd. kroner.
Samlet skattesvikt over to år blir derfor mellom 3 og 3,5 mrd. kroner
som kommunesektoren må finne inndekning for gjennom kutt i tjenester
eller økte avgifter og eiendomsskatt.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes inntektssvikt i 2014 endte på 2 mrd. kroner (skattesvikt
korrigert for mindre kostnader enn forventet på andre områder). Disse
medlemmer registrerer at det er uenighet mellom regjeringen
og KS om hvordan skattesvikten vil forventes å utvikle seg for 2015.
Ifølge KS kan skattesvikten også i år bli på nærmere 2 mrd. kroner,
mens regjeringen baserer seg på et estimat om en inntektssvikt på
1,3 mrd. kroner. Disse medlemmer minner om at regjeringen bommet
grovt på sine anslag i fjor. Disse medlemmer slår
fast at den foreslåtte ekstrabevilgningen på 1,1 mrd. kroner i revidert
nasjonalbudsjett vil avhjelpe den akutte situasjonen i kommunene,
men at det på grunn av regjeringens prinsipielle motstand mot å
kompensere bortfall av skatteinntekter i kommunene fortsatt er uvisst
om kommunene og fylkeskommunene kan gjennomføre de budsjettene de
har vedtatt. Disse medlemmer mener det er viktig
å gi innbyggerne trygghet for skole og lokal velferd, og at Stortinget
i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett derfor bør avklare at
hele inntektssvikten i kommunesektoren knyttet til lavere skatteinngang
enn budsjettert skal kompenseres i nysalderingen. Disse medlemmer viser
til sine merknader og forslag i finanskomiteens behandling av revidert
nasjonalbudsjett for 2015.
Komiteen viser til at det blir
foreslått løyving til eingongskostnader til samanslåtte kommunar. Komiteen viser
til at Stokke, Andebu og Sandefjord som første kommunar i landet
har søkt og fått godkjenning av Kongen i statsråd og at løyving
i tråd med føresetnadane i kommunereforma som Stortinget har slutta
seg til blir lagt inn i revidert nasjonalbudsjett.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
er særleg nøgd med at desse midlane vert tilført som friske midlar
og ikkje blir tatt innanfor ramma til kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
en enstemmig komité i Innst. 14 S (2014–2015) støttet redusert foreldrebetaling
med 111 mill. kroner. Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet da ba regjeringen bruke dagens betalingsforskrift
for foreldrebetaling, fordi den er mindre komplisert og gir større
fleksibilitet og dermed er mer treffsikker. Kommuneproposisjonen
bekrefter at regjeringen likevel valgte å gå videre med sitt forslag,
og at det forutsetter en administrativ utgift på 41,7 mill. kroner. Disse
medlemmer støtter ikke ordningen, fordi den er lite fleksibel,
byråkratisk og lite treffsikker. For å forsterke innsatsen overfor
småbarnsforeldre med dårlig økonomi, bør den økte bevilgningen knyttes
til moderasjonsordningene i betalingsforskriften § 3, som krever
at alle kommuner skal tilby en reduksjon i eller fritak for foreldrebetaling.
Kommunene har årlig brukt 50 000 timer til å punche
inn data for denne ordningen. Husbanken har nå digitalisert søkeprosessen,
slik at de fleste kan søke elektronisk. 1. oktober 2014 ble eSøknad
for bostøtte lansert.
De nye reglene gjør det enklere for folk å bygge på
egen eiendom uten å måtte søke, og kommunen slipper å bruke ressurser
på mindre byggesaker. Den typen byggetiltak som nå fritas for søknadsplikt,
utgjør til sammen en femtedel av alle byggesaker i norske kommuner.
Stortinget vedtok høsten 2014 forenklinger i plandelen
av plan- og bygningsloven som trådte i kraft 1. januar 2015, bl.a.
fjerning av 5-årsregelen for detaljplan, innføring av tidsfrister
for innsigelsessaker, og forenklinger i regelverket for konsekvensutredninger
og planprogram. Regjeringen vil fortsette arbeidet med forenklinger
i plandelen av plan- og bygningsloven.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
i sin behandling av innsigelsessaker lagt stor vekt på hensynet
til lokalt selvstyre. Departementet har i de fleste sakene avgjort
innsigelsene helt eller delvis i samsvar med kommunens vedtak. Kommunal-
og moderniseringsministeren har bedt fylkesmennene og andre innsigelsesmyndigheter
om å arbeide for at saker løses på et tidligere tidspunkt, at det
kun skal fremmes innsigelser der det er nasjonale eller regionale
interesser, og at det skal legges mer vekt på det lokale selvstyret.
Den pågående forsøksordningen med fylkesmennenes samordning og avskjæring
av innsigelser er utvidet til å omfatte tolv fylker, og gir økt
samhandling mellom kommunene og sektormyndighetene. Dette tiltaket
ser ut til å ha bidratt til å redusere antall innsigelser. Kommunal-
og moderniseringsministeren har også i sitt brev til kommunene i forbindelse
med de nye statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal-
og transportplanlegging understreket at retningslinjene legger opp
til at de skal tilpasses lokale og regionale forhold og at lokaldemokratiet
skal veie tungt.
Regjeringen vurderer å avvikle den sentrale
godkjenningen av regionale planstrategier slik at de for fremtiden
vedtas endelig av fylkeskommunen.
Det er bevilget 25 mill. kroner til digitalisering av
bygg- og planprosesser i statsbudsjettet for 2015.
I 2011 og 2012 kartla Husbanken behovet for modernisering
av IKT-systemene sine. Det ble igangsatt et helhetlig og strategisk
utviklingsprogram. Så langt er det utviklet eSøknad for bostøtte
og deler av eSøknad for startlån. På sikt planlegger Husbanken å
modernisere sine låne- og tilskuddsordninger. IKT-utviklingen skal
etter planen også inneholde digitale saksbehandlingsløsninger for
kommunene.
Hvert år sender departementene ut cirka 240
forslag på høring og mottar om lag 10 000 svar. Høringsinstansene
kan nå levere høringssvar direkte på regjeringen.no.
Departementet har satt i gang et arbeid med
å lage en integrert søknads- og rapporteringsdatabase, hvor kommunene
kan søke Fylkesmannen om skjønnsmidler og hvor Fylkesmannen kan
sende rapportering videre til departementet. Databasen blir klar
i 2015 og skal tas i bruk for søknader om skjønnsmidler i 2016.
En av tre nordmenn har problemer med å forstå språket
i offentlige dokumenter, brev og skjema.
Klart språk fra det offentlige skaper en enklere hverdag
for folk flest. Uklart språk er anslått å koste staten 300 mill.
kroner årlig. Det er grunn til å tro at kostnadene for kommunesektoren
også er betydelige. I 2014 fikk KS støtte fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet
til å gjennomføre et pilotprosjekt for klart språk i kommunesektoren.
Formålet har vært å samle erfaringer og resultater fra kommunalt
klarspråksarbeid, å utarbeide et utvalg standardtekster og å komme
fram til en egnet prosjektmodell.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
i samarbeid med Finansdepartementet etablert Program for bedre styring
og ledelse for å bidra til økt gjennomføringskraft og resultatorientering
i staten. Hovedtenkningen er å styre mindre på detaljer og ha tydeligere
overordnede prioriteringer.
Regjeringen ønsker å avbyråkratisere og effektivisere
offentlig forvaltning.
Regjeringen har satt i gang en tidstyvjakt i
statsforvaltningen, og i 2014 ble det identifisert over 1 300 tidstyver.
Regjeringen er nå godt i gang med å vurdere disse.
Kommunesektoren ønsker å lære av statens erfaringer
med jakten på tidstyver. Kommunal- og moderniseringsdepartementet
(KMD) og Direktoratet for IKT og fornying (Difi) vil i samarbeid
med KS vurdere hvordan statens erfaringer kan anvendes i tilsvarende
arbeid i kommunesektoren. Det vil blant annet bli utarbeidet en
egen veiledning.
Produktivitetskommisjonen er i sin første rapport tydelig
på at omstilling gjennom ny teknologi er en nøkkelfaktor for økt
produktivitetsevne. Bedre bruk av IKT er en sentral innsatsfaktor
i arbeidet med å effektivisere offentlige tjenester.
Departementet vil utarbeide en ny Digital agenda,
en stortingsmelding om nasjonal IKT-politikk. Det er store ulikheter
i hvor langt kommunene har kommet i utviklingen av digitale tjenester.
Samtidig har staten utviklet en rekke fellesløsninger. Det er behov
for å avklare forholdet mellom statlig og kommunal IKT-utvikling
og å utarbeide hensiktsmessige mekanismer som sikrer bedre styring
og gjennomføring på tvers av forvaltningsnivåene.
Departementet har de siste årene gitt tilskudd
til KommIT, et program for IKT-samordning i kommunesektoren som
er eid av KS. Kommuner og fylkeskommuner bidrar også i finansieringen
av programmet. Programmet skal gå ut 2015 og i siste fase evalueres
for å finne en egnet organisasjons- og finansieringsform fra og
med 2016.
Digital kommunikasjon er nå hovedregelen når forvaltningen
kommuniserer med innbyggere og næringsliv, etter at endringer i
forvaltningsloven og eForvaltningsforskriften trådte i kraft 7. februar 2014.
Innbyggere som ikke ønsker å motta post digitalt, kan reservere
seg og motta post på papir som i dag. Det er etablert et felles
register over innbyggernes digitale kontaktinformasjon og reservasjonsstatus.
Fra 1. februar 2016 er det obligatorisk for alle forvaltningsorganer,
også kommuner, å benytte dette registeret. Mange kommuner har tatt
i bruk SvarUt, som en løsning for å kunne sende digital post til
innbyggere og næringsliv. Fra sommeren 2015 vil innbyggerne få post
fra stat og kommune i samme digitale postkasse. Næringsdrivende
vil fortsatt motta digital post i Altinn.
Sametinget har reist spørsmål om tidsperspektivet
i arbeidet med å innføre samiske tegn i offentlig forvaltning. Et
av de viktigste grepene er forskriften om IT-standarder i forvaltningen
som setter krav til blant annet bruk av felles tegnsett i kommunikasjon mellom
virksomheter og i nye løsninger. En konsekvens er at andelen fagsystemer
som støtter samiske tegn vil øke på sikt.
Offentlig sektor står overfor viktige utfordringer, og
det er et stort behov for omstilling i tiden framover. Difi fikk
i 2014 i oppdrag å være et kompetansemiljø for innovasjon både i
stat og kommune. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil også
i 2015 dele ut en innovasjonspris til en kommune. Kommunene kan
få støtte til innovasjonstiltak gjennom fylkesmannens skjønnsmidler.
Regjeringen ønsker å legge til rette for brukervalg
i kommunal tjenesteyting.
Daværende Kommunal- og regionaldepartementet
utarbeidet i 2004 veilederen Frihet til å velge – brukervalg i kommunal
tjenesteyting, basert på erfaringene i et nettverk av kommuner i
perioden 2002–2004. Da var det bare tre norske kommuner som hadde
konkret erfaring med brukervalg. Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har derfor sett behovet for en ny og oppdatert veileder.
Som grunnlag for utarbeidelse av veilederen
har Deloitte utarbeidet en rapport som viser at det særlig innen
omsorgssektoren har foregått en utvikling i antall kommuner med
brukervalg de senere årene. Rundt 20 kommuner har i dag brukervalg
i hjemmetjenesten. Brukervalg innenfor hjemmesykepleie er mindre
utbredt. Rapporten viser også at brukervalg innen skole har en viss
utbredelse. Av utfordringer ved brukervalg trekkes det særlig fram
fra kommunene at det kan være ressurskrevende å få innført og opprettholdt
ordningen. Samtidig har kommunene gjennom prosessen med å innføre
brukervalg fått økt bevissthet om, og innsikt i, sentrale elementer
som tidsbruk, kvalitet og kostnader i tjenesten. Brukerundersøkelser
viser at brukere er positive til at de har en valgmulighet. Både
kommuneinformanter og private leverandører har trukket fram betydningen
av kontinuitet i tjenestene for brukernes opplevelse av kvalitet,
og at private i større grad enn kommunale utførere sender færre
hjelpere, eller samme hjelper til bruker.
Den nye veilederen Brukervalg i kommunal tjenesteyting
gir en oversikt over hvilke problemstillinger en kommune må ta stilling
til ved innføring av brukervalg, samt generelle råd om hvordan prosessen ved
å etablere brukervalg kan gjennomføres. Målet er at veilederen skal
være et nyttig verktøy for kommuner som ønsker å innføre brukervalg.
Komiteen vil at folk
skal ha ei god oppleving i sitt møte med offentlege tenester og
forenkle kvardagen for dei som tek imot tenester og for dei som
arbeider med tenester i det offentlege. Forvaltninga skal ta i bruk
digitale tenester. Nordmenn har, målt mot andre land i Europa, god
tilgang på digitale hjelpemiddel og er raske til å ta digitale tenester
i bruk. Da kan ikkje offentleg sektor henge etter. Komiteen er
positiv til at regjeringa går igjennom statlege verksemder og etatar
med målsetting om å fjerne tidstyver og skape ein enklare kvardag
for innbyggjarane i møte med det offentlege. Komiteen er
kjend med at det er store ulikheiter i kor langt kommunar har komme
i utviklinga av digitale tenester, og viser til at det frå 1. februar
2016 blir obligatorisk for alle forvaltningsorgan, også kommunar,
å nytte eit felles register over innbyggjaranes digitale kontaktinformasjon.
Vidare viser komiteen til at departementet vil utarbeide
ein ny Digital agenda, ei stortingsmelding om nasjonal IKT-politikk.
Komiteen viser til at ein av
tre nordmenn har problem med å forstå språket i offentlege dokument, brev
og skjema. Uklart språk frå det offentlege er anslått å koste staten
alene 300 mill. kroner årlig ved at mange treng hjelp med å tyde
språket. Komiteen vil understreke at forståeleg språk
vil kunne styrkje innbyggaranes rettssikkerhet i kommunikasjon med det
offentlege. Tilgjengelegheit handlar også om at den enkelte av oss
kan forstå innhaldet i tenesta vi nytter. Blant anna handlar det
om at folk flest forstår, reint språkleg, kva som står i offentleg
informasjon og skjema.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at regjeringen har utvidet
forsøksordningen med fylkesmennenes samordning og avskjæring av
innsigelser, og at ordningen nå omfatter tolv fylker. Tiltaket ser
ut til å ha bidratt til å redusere antall innsigelser. Flertallet mener
det er viktig at de aktuelle fylkesmennene tar en lederrolle i arbeidet,
etablerer nær kontakt med andre aktuelle statlige myndigheter og
er pådriver for raske avklaringer. En offensiv tilnærming til oppgaven
er viktig, og vil bidra til gode resultater selv om etatenes regionale
inndeling er ulik.
Fleirtalet meiner forvaltninga
skal vere open og tilgjengeleg, og den skal kommunisere på ein klar og
forståeleg måte. Digitalisering av offentleg sektor gir betre, meir
samordna og raskare tenester. Samstundes blir ressursar frå fellesskapet
frigjort slik at meir kan bli brukt til omsorg og velferd. Ved å
tilby sjølvbetjeningsløysningar kan frigjorte ressursar bli brukt
til å yte betre personleg oppfølging der det trengst.
Fleirtalet meiner det er viktig
å fornye og omstille offentleg verksemd slik at den blir meir effektiv og
betre for brukarane. Dei tilsette er den viktigaste ressursen for
å få dette til. Fleirtalets mål er best mogleg velferd
og andre offentlege tenester til heile folket, uavhengig av bakgrunn,
kor ein bor eller storleiken på lommeboka. Ein moderne offentleg
sektor som tilbyr gode, effektive tenester er det viktigaste verkemiddel
for å nå dette målet.
Fleirtalet vil at brukarane og
tenestene skal vere i fokus. Rapporteringskrav, reglar og rutinar som
bidrar til unødvendig byråkratisering og detaljstyring som går på
kvaliteten laus, vil fleirtalet stille seg kritiske
til.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa vil gjennomføre ytterlegare forenklingar
av plandelen av plan- og bygningslova og støtter prioriteringa av
endringar som kan bidra til auka bustadbygging.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at søknadsplikta ved fleire mindre byggetiltak vil bli
fjerna frå 1. juli 2015. Desse tiltaka utgjer til saman ein femtedel
av byggesaker i norske kommunar, og fleirtalet er
derfor tilfreds med at det blir frigjord ressursar i norske kommunar
som kan vere til hjelp for innbyggarane på andre måter.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
meiner at kommunar og fylkeskommunar styrker sin legitimitet ved
eit sterkare sjølvstyre. Dette fleirtalet er derfor
tilfreds med at regjeringa vurderer å avvikle den sentrale godkjenninga
av regionale planstrategiar slik at dei i framtida blir vedteke
endeleg av de folkevalde i fylkeskommunen.
Komiteens medlem frå Sosialistisk Venstreparti viser
til egne merknader om statlig godkjenning av plan i Innst. 333 S
(2014–2015) om kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner.
Vidare viser komiteen til
Program for betre styring og leiing, eit samarbeidsprosjekt mellom Kommunal-
og moderniseringsdepartementet og Finansdepartementet, der hensikta
er å styre mindre på detaljnivå og meir på overordna strategiar. Komiteen er
nøgd med at verksemder, leiare og medarbeidarar skal bli gitt større
handlingsrom og tillit, og samstundes med ei forventning om større
grad av resultatorientering.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
ser fram til at resultatet av departementet sitt arbeid med statleg
tilsyn med kommunane samt gjennomgangen av statleg styring, blir
presentert for Stortinget våren 2017.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til den
pågående forsøksordningen med fylkesmennenes samordning av innsigelser
i plan- og reguleringssaker. Dette er et positivt tiltak som bør
videreføres, men som vanskeliggjøres av at statlige sektormyndigheter
har en svært uensartet regional representasjon. KS har bl.a. påpekt
dette i kommunalkomiteens høringer, og vist til at det er over 50
ulike regionale grenser i den statlige regionale forvaltningen.
Dette hemmer fylkesmennenes rolle som samordnende myndighet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen sier
den ønsker å redusere omfanget av statlige innsigelser, og det vises
i denne sammenheng til de nye statlige planretningslinjene for bolig-,
areal- og transportplanlegging. Disse medlemmer er
enig i at bruken av innsigelsesinstituttet må avveies nøye opp mot
lokaldemokratiske hensyn. Dette betyr imidlertid ikke at statlig
lovverk knyttet til jordvern, naturvern og miljøvern skal kunne
underordnes statlige forskrifter, som planretningslinjene for bolig-,
areal- og transportplanlegging.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne merknader med sterk kritikk av ensrettingen, skjematiseringen
og det overdrevne testregimet som Høyre og Fremskrittspartiet ønsker
i skolen. Dette medlem mener at regjeringspartienes
politikk på disse punktene er uforenlig med å gi lærerne mer tillit,
fjerning av skjemavelde og å sikre elevene tilpasset opplæring.
Et av regjeringens satsingsområder er satsingen på
et levende lokaldemokrati. Regjeringen vil spre makt, begrense statlig
detaljstyring og bygge samfunnet nedenfra. Regjeringen ønsker å
gi mer makt og myndighet til større kommuner og legge oppgaver og
beslutninger så nær dem det gjelder som mulig.
Regjeringen vil redusere den statlige detaljstyringen
av kommunene. Større kommuner kan få flere oppgaver og ta mer ansvar
enn dagens kommuner.
Regjeringen vil vektlegge prinsippet om økonomisk
og juridisk rammestyring av kommunesektoren.
Alle landets kommuner ble i august 2014 invitert til
å delta i kommunereformarbeidet. De fleste av landets kommuner er
i gang med nabopraten. De fleste kommunene legger opp til vedtak
innen sommeren 2016. 1. juli 2016 er siste frist for kommunene til
å gjøre vedtak i kommunereformen.
Kommunene Stokke, Andebu og Sandefjord i Vestfold
vedtok 5. februar å søke om sammenslåing fra 1. januar 2017. I alle
tre kommunene er det arrangert folkemøter og gjennomført flere innbyggerundersøkelser.
I en felles innbyggerundersøkelse i januar 2015 var det
et klart ja i alle tre kommunene (Sandefjord 69 pst., Stokke 61
pst., Andebu 64 pst.) på spørsmålet: Mener du at Stokke, Andebu
og Sandefjord bør etablere en ny kommune sammen?
Kongen i statsråd vedtok sammenslåingen 24. april
2015. Den nye kommunen etableres fra 1. januar 2017, navnet blir
Sandefjord kommune, og den vil etter sammenslåingen ha om lag 63 000
innbyggere. Det nye kommunestyret skal bestå av 57 kommunestyrerepresentanter.
I perioden fra sammenslåingen til ordinært kommunestyrevalg høsten 2019,
skal det nye kommunestyret bestå av 39 representanter fra Sandefjord,
11 fra Stokke og 7 fra Andebu. Representantene utpekes av og blant
kommunestyrenes medlemmer med utgangspunkt i valgresultatet i 2015.
Sammenslåingen av Stokke, Andebu og Sandefjord
vil være den første som får økonomisk støtte etter de nye standardiserte
modellene som er laget i forbindelse med kommunereformen. En sammenslåing
av tre kommuner, som får mellom 50 000 og 100 000 innbyggere, vil
utløse 40 mill. kroner til dekning av engangskostnader. I tillegg
vil den nye kommunen få utbetalt 30 mill. kroner i reformstøtte etter
at sammenslåingen har trådt i kraft 1. januar 2017.
Departementet ønsker å være tydelig på hvilke økonomiske
virkemidler som gjelder.
I kommuneproposisjonen for 2015 ble det presentert
en modell for reformstøtte til kommuner som slår seg sammen, med
en nedre grense på 10 000 innbyggere for å kunne motta reformstøtte.
I sin innstilling ba kommunal- og forvaltningskomiteen om at regjeringen
gir reformstøtte også til kommuner som etter sammenslåing har under
10 000 innbyggere. Regjeringen har nå fjernet den nedre grensen,
slik at alle kommuner som blir slått sammen i reformperioden vil
få reformstøtte.
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet kompenserer
sammenslåtte kommuner for en reduksjon i rammetilskuddet som følge
av sammenslåingen. Kommunene gis full kompensasjon for tap av basistilskuddet,
som er et fast beløp per kommune, og netto nedgang i samlede regionalpolitiske
tilskudd. Den nye kommunen mottar fullt inndelingstilskudd i 15 år,
før tilskuddet deretter trappes ned over fem år. Veksttilskudd omfattes
ikke av inndelingstilskuddet. Dersom en ny sammenslått kommune oppfyller
kravene til å motta veksttilskudd vil kommunen få dette på vanlig
måte.
Grunnlaget for beregning av inndelingstilskudd har
til nå vært inntektssystemet som gjelder på det tidspunktet kommunene
faktisk slår seg sammen. I kommunereformen er det lagt opp til sammenslåinger
i årene 2018 til 2020. Regjeringen har varslet endringer i inntektssystemet
med virkning fra 2017. For å ha forutsigbare rammebetingelser i
kommunereformen, legger regjeringen opp til at alle sammenslåingene
i reformperioden blir behandlet likt og beregnes ut fra inntektssystemet
i 2016. Eventuelle endringer i inntektssystemet i perioden 2017–2019 vil
ikke påvirke størrelsen på inndelingstilskuddet. Det vil heller
ikke endringer i kommunenes kriterieverdier som gjør at de i perioden
2017–2019 ikke lenger mottar tilskudd eller kvalifiserer for tilskudd de
tidligere ikke hadde.
De økonomiske virkemidlene i kommunereformen
utbetales ved etablering av nye kommuner. Dersom det etableres nye
kommuner som består av deler av nåværende kommuner, vil antall innbyggere
i de enkelte delene være utgangspunktet for beregning av hvor stor
andel av kommunen som går inn i en sammenslåing. Størrelsen på de
økonomiske virkemidlene til de enkelte kommunene fastsettes i utgangspunktet
ut fra de samme andelene.
Inndelingstilskudd og kompensasjon for engangskostnader
utløses ikke ved grensejusteringer. Økonomisk oppgjør etter grensejusteringer
er regulert i inndelingslova kapittel V. Økonomisk oppgjer ved grensejustering
og deling av kommunar og fylke.
Inndelingstilskudd som løper i dag vil ikke
bli berørt av en eventuell ny sammenslåing, slik at en ny kommune
i en periode vil kunne få to inndelingstilskudd.
Departementet har også fått spørsmål om hvordan
de økonomiske virkemidlene vil slå ut dersom kommuner gjør vedtak
om sammenslåing i to faser i reformperioden. Med to faser menes
at en gruppe på to eller flere kommuner først slår seg sammen til
én kommune, og at denne nye kommunen deretter slår seg sammen med
en eller flere andre kommuner. Når det gjelder de økonomiske virkemidlene,
vil departementet behandle alle sammenslåinger som vedtas i reformperioden
under ett. Det vil si at en gruppe kommuner verken vil tjene eller
tape på å gjøre vedtak om sammenslåing i to faser.
Det pekes i proposisjonen på at det er viktig
at innbyggerne får god informasjon om prosessene som gjennomføres
i kommunene, og at innbyggernes syn på spørsmålet om sammenslåing
kommer fram. Inndelingslova § 10 sier at kommunestyret bør innhente innbyggernes
synspunkt på forslag til sammenslåing. Kommunene velger selv hvordan.
Alle kommuner som deltar i kommunereformen kan
få utbetalt 100 000 kroner som støtte til informasjon og folkehøring,
jf. inndelingslova § 10.
Kommunene trenger ikke selv å søke om disse midlene.
Departementet vil ha dialog med fylkesmennene om når midlene skal
utbetales. Et vilkår for utbetaling er at kommunene skal ha vært
gjennom den første delen av reformprosessen. Det innebærer at faktainnsamlingen
er oppsummert og kommunestyret har fattet vedtak om veien videre.
Det vil altså ikke utbetales støtte til kommuner som
fortsatt er i utredningsfasen.
TNS Gallup har på oppdrag fra departementet
utarbeidet et opplegg for innbyggerundersøkelse til bruk ved høring
av innbyggerne. Opplegget kan brukes som supplement eller alternativ
til folkeavstemninger. For å gjøre det enklest mulig for kommunene å
gjennomføre en slik undersøkelse, har departementet lyst ut et anbud
på en rammeavtale med et selskap som kan utføre innbyggerhøringen
for kommuner som ønsker det. Departementet tar sikte på at en rammeavtale
er på plass før sommeren 2015.
Departementet vil i samarbeid med Kompetansesenter
for distriktsutvikling (KDU) utvikle en lokaldemokrativeileder i
forbindelse med kommunereformen.
Departementet har utarbeidet en veileder for kommunene
i de lokale prosessene frem til et vedtak om sammenslåing i kommunestyret
– Veien mot en ny kommune. Dette vil følges opp med en veileder som
tar for seg prosessene fra det er gjort nasjonalt vedtak om sammenslåing,
til sammenslåingen trer i kraft.
Departementet har lansert en forbedret versjon av
utredningsverktøyet Ny kommune (nykommune.no) som gir oversikt over
kommunenes befolkningsutvikling, arbeidskraftbehov i ulike sektorer, økonomi,
næringssammensetting og pendling.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet la 20. mars
fram Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til
større kommuner. Meldingen viser at kommunene kan få flere oppgaver
og mer handlingsrom. For det første har regjeringen satt i gang
en rekke prosesser som berører ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene,
som ikke nødvendigvis følger kommunereformens tidsløp. For det andre
foreslår regjeringen å overføre oppgaver til kommunene på en rekke
områder i forbindelse med kommunereformen. Større og mer robuste
kommuner legges til grunn som en forutsetning for overføring av oppgavene.
Generalistkommunesystemet skal fortsatt være hovedmodellen for kommunesektoren,
og nye oppgaver skal som hovedregel overføres til alle kommuner.
Det vil likevel kunne være gevinster å hente på å gi enkelte oppgaver
kun til de største kommunene. For det tredje varsles det i meldingen
tiltak for redusert statlig styring. Meldingen skisserer også hvilke
perspektiver departementet vil legge til grunn for det videre arbeidet
med vurdering av oppgaver og roller for det regionale folkevalgte
nivået. Det tas sikte på å legge fram en samlet lovproposisjon om nye
oppgaver til kommunene våren 2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur
og nytt folkevalgt regionalt nivå.
Regjeringen legger til grunn at statens styring
av kommunene skal være basert på rammepreget regelverk og finansiering
gjennom rammeoverføringer. Dette sikrer kommunene et nødvendig handlingsrom for
å kunne fungere godt som lokale demokratier.
Regjeringen har satt i gang et arbeid med en
generell gjennomgang av den statlige styringen av kommunene, med
sikte på redusert detaljstyring av større kommuner. Et av siktemålene
er bedre koordinering og effektivisering av statlig tilsyn overfor kommunene.
Regjeringen legger også til grunn at større kommuner vil gi grunnlag
for å redusere omfanget av landsomfattende tilsyn.
For å sikre kvaliteten i det offentlige tjenestetilbudet,
foreslo ekspertutvalget i delrapporten fra mars 2014 at det skal
være adgang til å pålegge interkommunalt samarbeid som en løsning
hvor geografiske avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen.
Departementet varslet i kommuneproposisjonen for 2015 at det skal
utredes en generell hjemmel i kommuneloven for denne typen tilfeller.
I lys av kommunereformens mål og prosess vil det samtidig være naturlig
å utrede og belyse andre vilkår enn at det foreligger for store
geografiske avstander som grunnlag for å pålegge kommuner å samarbeide.
Departementet har startet dette arbeidet og tar sikte på å fremme
forslag for Stortinget våren 2017.
Departementet sendte januar 2015 et forslag
om å oppheve samkommunemodellen på høring. Høringsforslaget legger
opp til at lovendringene skal tre i kraft straks slik at ingen nye
samkommuner kan opprettes etter dette. For de eksisterende samkommunene
foreslo departementet en overgangsperiode, slik at dagens to samkommuner
har tid til 1. januar 2020 på å avvikle seg. Departementet vurderer
nå høringsinnspillene og tar sikte på å fremme en lovproposisjon
for Stortinget høsten 2015.
I arbeidet med konkrete inndelingssaker i kommunereformen
har departementet blitt oppmerksom på behovet for å gjøre enkelte
mindre endringer i lov om fastsetjing og endring av kommune- og
fylkesgrenser (inndelingslova). Disse endringsforslagene vil etter
planen sendes på høring før sommeren 2015.
Ett av spørsmålene i høringsnotatet er hvordan ROBEK-status
skal håndteres ved sammenslåinger. Kommuneloven og inndelingslova
løser ikke dette spørsmålet uttrykkelig. En ny kommune vil ha ansvar
for å dekke inn merforbruk og følge en inndekningsplan også etter
en sammenslåing. Departementet vil understreke at bare kommuner
hvor det er reelt kontrollbehov, bør stå i ROBEK. ROBEK-status bør derfor
ikke automatisk videreføres til den nye kommunen. Dersom en ny kommune
eventuelt vedtar et budsjett eller en økonomiplan i ubalanse, følger
registrering i ROBEK av gjeldende rett. I de tilfellene der det
foreligger et reelt kontrollbehov fra sammenslåingen, må registrering
av den nye kommunen i ROBEK eventuelt hjemles i en ny lovbestemmelse.
Et annet spørsmål som høringsnotatet vil behandle,
er behovet for å tydeliggjøre prosesskravene der en kommune slutter
å eksistere og de enkelte delene blir lagt til andre kommuner. Hensiktsmessige lokale
prosesser vil kunne vanskeliggjøres dersom alle slike saker behandles
etter de mer omfattende formelle prosesskravene som for sammenslåing.
Departementet vil derfor i høringsnotatet drøfte hvordan bestemmelsen
bør presiseres.
I tillegg foreslås det i høringsnotatet at Kongen ved
en sammenslåing skal kunne gjøre unntak fra reglene om
kommunestyreperioden og om sammensetning av kommunestyret, slik
at kommunene kan velge å korte ned kommunestyreperioden og utpeke kommunestyret
i den nye kommunen av og blant de valgte kommunestyrene. Lovendringen
er en kodifisering av gjeldende praksis.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
i overensstemmelse med ESA utarbeidet generelle retningslinjer for
konsekvenser av sammenslåing av kommuner som ligger i ulike soner
for differensiert arbeidsgiveravgift.
Dersom to eller flere kommuner som befinner seg
i ulike soner slår seg sammen, vil satsen på arbeidsgiveravgiften
i den sammenslåtte kommunen bli videreført innenfor de «gamle» kommunegrensene
som om det fortsatt var to eller flere kommuner, fram til neste
revisjon med virkning fra og med 1. januar 2021.
Ved spørsmål om soneplassering i neste revisjon vil
alle sammenslåtte kommuner i en ny kommune bli behandlet som én
kommune.
Departementet har utarbeidet generelle retningslinjer
for konsekvenser av sammenslåinger på tvers av dagens grenser for
de distriktspolitiske virkeområdene.
Dersom kommuner som ligger henholdsvis utenfor
og innenfor virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte
(sone 3) slår seg sammen til én kommune, vil kommunene bli behandlet
som om det fortsatt var to eller flere kommuner fram til neste revisjon
av virkeområdet.
Ved neste revisjon, som skjer med virkning fra
og med 1. januar 2021, vil alle sammenslåtte kommuner i en ny kommune
bli behandlet som én kommune.
Dersom to eller flere kommuner utenfor og innenfor
sone 2 slår seg sammen, vil departementet avklare i hvert enkelt
tilfelle i forkant av kommunesammenslåingen om den nye kommunen
skal være i sone 1 (utenfor det distriktspolitiske virkeområdet) eller
sone 2.
Fordi sone 2 blir sett i sammenheng med virkeområdet
for distriktsrettet investeringsstøtte, vil eventuelle endringer
av plasseringer i sone 2 i forbindelse med kommunesammenslåinger
gjelde frem til neste revisjon av virkeområdet for distriktsrettet
investeringsstøtte.
Det vises i proposisjonen til at det mest praktiske tidspunktet
for iverksetting av en sammenslåing er ved et årsskifte, og dette
er lagt til grunn ved alle tidligere sammenslåinger. Ofte har sammenslåingen blitt
gjennomført 1. januar etter ordinært kommunestyrevalg, men det kan
også gjennomføres kommunesammenslåing ved andre årsskifter.
Etter sammenslåingen av Grimstad, Landvik og Fjære
kommuner, hvor det ble avholdt ekstraordinært valg i 1970, har kommunestyrevalg
høsten før sammenslåinger blitt gjennomført enten på tidspunktet
for ordinært kommunestyrevalg eller ved ekstraordinært kommunestyrevalg
samtidig med stortingsvalg. Det er imidlertid ikke nødvendig at
det gjennomføres valg før en sammenslåing.
Spørsmål om å forlenge kommunestyreperioden i
forbindelse med en sammenslåing har også dukket opp. Inndelingslova
§ 17 gir Kongen hjemmel til å forkorte, men Kongen kan ikke forlenge
kommunestyrevalgperioden ved sammenslåinger. I et demokratisk perspektiv
er det mindre betenkelig å forkorte en valgperiode enn å forlenge
den.
I kommunereformperioden kan grunnlaget for det
nye kommunestyret ordnes etter følgende alternativer:
Sammenslåing fra
1. januar 2017: forkortet kommunestyreperiode og utpeking av nytt
kommunestyre. Kommuner som ønsker det, kan også avholde ekstraordinært
kommunestyrevalg høsten 2016.
Sammenslåing fra 1. januar 2018: ekstraordinært kommunestyrevalg
samtidig med stortingsvalget i 2017. Kommunene kan også velge forkortet kommunestyreperiode
og utpeking av nytt kommunestyre.
Sammenslåing fra 1. januar 2019: forkortet
kommunestyreperiode og utpeking av nytt kommunestyre. Kommuner som
ønsker det, kan også avholde ekstraordinært kommunestyrevalg høsten 2018.
Sammenslåing fra 1. januar 2020: ordinært
kommunestyrevalg i 2019.
Uavhengig av metode for valg av kommunestyre, legger
departementet opp til at det nye kommunestyret skal konstitueres
før sammenslåingen trer i kraft.
Departementet har fått flere spørsmål fra kommuner
som av ulike årsaker ser på muligheten for å gjennomføre vedtak
om sammenslåing i to faser i kommunereformen. Kommunereformen er
basert på frivillighet, og utgangspunktet er at staten vil legge til
rette for løsninger som er ønsket lokalt. Samtidig ønsker departementet
å peke på at sammenslåing i to faser kan gjøre sammenslåingsprosessen
krevende. Det er derfor viktig at det lokalt er en grundig debatt av
fordeler og ulemper ved ett og to sammenslåingsløp.
Det viktigste etter departementets vurdering
er at det ikke legges opp til løp som kan føre til at sammenslåingsprosesser
blir avbrutt underveis. Se beskrivelse i proposisjonen. For å unngå
slike situasjoner kan departementet våren 2016 utarbeide resolusjoner
som utsetter iverksettingstidspunkt, dersom det er gjort lokale
vedtak om nytt sammenslåingstidspunkt. Departementet kan ikke utarbeide
nye resolusjoner som inkluderer eventuelle nye kommuner som ikke
gjorde vedtak i 2015. Dette må behandles av Stortinget våren 2017.
Over Jordbruksavtalen er det flere tilskuddsordninger
til jordbruksforetak hvor tilskuddstildelingen er basert på særskilt
fastsatte soneinndelinger eller soner fastsatt etter gjeldende kommunegrenser.
Dersom to eller flere kommuner med ulik sonesetting skal slås sammen
til én ny kommune, skal den soneplasseringen som gjaldt for hver
kommune videreføres også etter sammenslåingen. For noen tilskuddsordninger
varierer sonesettingen ut fra de gjeldende fylkesgrensene. Dersom
det vedtas at én eller flere kommuner skal overføres til et annet
fylke, skal i utgangspunktet soneplasseringen for kommunen(e) som
kommer inn i fylket, tilpasses sonen som gjelder i det «mottakende»
fylket. Det er imidlertid adgang til å gjennomføre særskilte vurderinger
om eventuelle unntak fra denne hovedregelen.
Regjeringen satte 19. september 2014 ned et
utvalg som skal se på lovverk, tiltak og ordninger for de samiske
språkene i Norge. Utvalget skal blant annet vurdere dagens ordning
med et forvaltningsområde for samisk språk, prosedyrer for innlemmelse,
og om det bør innføres et mer fleksibelt regelverk. Aktuelle løsninger
skal vurderes i lys av arbeidet med kommunereformen. Utvalget skal
levere sin utredning i februar 2016.
Sametinget og representanter fra forvaltningskommunene
for samisk språk har reist spørsmålet om hvilke regler som vil gjelde
om en kommune i forvaltningsområdet slår seg sammen med en kommune utenfor.
Kommunene må fatte ev. vedtak om kommunesammenslåinger
før regjering og storting har behandlet forslagene fra språkutvalget.
Departementet har utarbeidet forslag til midlertidige løsninger,
som antas å kunne lette forhandlingene om kommunesammenslåinger
i de berørte områdene.
Forslaget til midlertidige løsninger ligger
i hovedsak innenfor gjeldende rett, og innebærer at det i en periode
vil kunne gjelde ulike bestemmelser for den tidligere forvaltningskommunen
og de øvrige delene av den nye storkommunen. Forslaget er oversendt
Sametinget som grunnlag for konsultasjoner.
I plan- og bygningsloven § 10-1 stilles det
krav om at kommunestyret minst én gang hver valgperiode skal utarbeide
og vedta en kommunal planstrategi.
Arbeidet med ny kommunal planstrategi etter kommunevalget
høsten 2015 vil delvis falle sammen i tid med arbeidet med kommunereformen,
og bør ses i sammenheng. Den kommunale planstrategien vil derfor
være et viktig verktøy for å vurdere hvilke planoppgaver som blir
nødvendige å prioritere i lys av de forestående sammenslåingene.
Kommuner som gjør vedtak om å slå seg sammen
innen 31. desember 2015 bør vurdere å utarbeide en felles planstrategi.
Det formelle arbeidet med en felles planstrategi bør imidlertid
ikke settes i gang før det er klart hvilke kommuner som skal slå seg
sammen. Hovedpoenget er at arbeidet samkjøres i størst mulig grad,
og at den gode dialogen opprettholdes. Dersom det utarbeides en
felles planstrategi nå, vil det ikke være et krav om å vedta ny
planstrategi etter konstituering av nytt, felles kommunestyre høsten
2017.
For kommuner som gjør vedtak om sammenslåing
innen 30. juni 2016, vil det som hovedregel ikke være aktuelt å
utarbeide felles planstrategi før etter kommunestyrevalget høsten
2019. Kommunene bør likevel samkjøre prosessene der det er naturlig, og
åpne for å dele informasjon med sine nabokommuner. Et felles utfordringsdokument
som tas inn i den enkelte kommunes planstrategi kan være en praktisk
og nyttig tilnærming.
Det kan være nyttig å ta i bruk erfaringene
fra planprosesser i arbeidet med å involvere og engasjere befolkningen
i kommunereformprosessen. For eksempel kan kommunal planstrategi
være en egnet arena for medvirkning og allmenn debatt om kommunens
utfordringer. Innbyggermedvirkning i arbeidet med kommunal planstrategi
kan da benyttes som en del av grunnlaget i kommunereformen.
En kommunesammenslåing vil få konsekvenser for
kommuner og fylkeskommuner med kraftinntekter. Departementet redegjør
i proposisjonen for mulige konsekvenser.
Kommunene har ulike inntekter fra kraftbransjen:
eiendomsskatt fra kraftverk, konsesjonskraftsinntekter, hjemfallsinntekter
og naturressursskatt. I tillegg kommer verdier og inntekter som
kommuner får gjennom å være eier i kraftselskaper. Av disse inntektstypene
er det kun naturressursskatten som omfattes av inntektsutjevningen
i inntektssystemet. De øvrige inntektstypene beholder de berørte
kommunene krone for krone. Det gis en nærmere omtale av naturressursskatt,
eiendomsskatt og konsesjonskraft i proposisjonen.
Kommuner med lavt folketall og stor kraftproduksjon
får altså ikke tildelt all konsesjonskraften selv; noe av konsesjonskraften
vil også gå til fylkeskommunen. I større kommuner med en relativt
sett mindre kraftproduksjon vil kommunen beholde all konsesjonskraften
selv, og ingenting vil gå til fylkeskommunen.
Inntektene fra eiendomsskatt, naturressursskatt og
konsesjonskraft er knyttet til kommunen der kraftanlegget ligger.
Dersom kommunegrensene endres, vil det også få konsekvenser for
fordelingen av slike stedbundne inntekter og for kommuners eierskap
i kraftselskaper.
For naturressursskatt og eiendomsskatt er inntektene
kun knyttet til kraftverkets produksjon og upåvirket av kommunestørrelse
og innbyggertall. I disse tilfellene vil konsekvensen av en sammenslåing
være at vertskommunens inntekter blir fordelt på flere innbyggere.
I praksis blir dette en omfordeling fra vertskommunen til de øvrige
sammenslåingskommunene.
For konsesjonskraften kan kommunens uttrekksrettighet
øke med innbyggertall, og da på bekostning av fylkeskommunen, begrenset
oppad til ti pst. av kraftproduksjonen.
I de tilfellene der «alminnelig elforsyning»
for vertskommunen i dag er mindre enn konsesjonskraften som konsesjonæren
må avstå, vil den resterende delen av konsesjonskraften gå til fylkeskommunen. Dersom
kommunen blir større, vil også kommunens «alminnelige elforsyning»/uttrekksrettighet
øke, og dette vil gå på bekostning av den konsesjonskraften som
i dag går til fylkeskommunen. I praksis skjer det omfordeling fra
fylkeskommunen til den nye sammenslåtte kommunen.
I de tilfellene der all konsesjonskraften tilfaller kommunen,
vil en sammenslåing ikke øke mengden konsesjonskraft som kommunen
kan ta ut, men inntektene må fordeles på flere innbyggere enn tidligere. I
praksis blir dette en omfordeling fra konsesjonskraftkommunen til
de øvrige sammenslåingskommunene.
Aksjeverdier i kraftselskaper med tilhørende
utbytteinntekter vil være knyttet til eierkommunen som juridisk
subjekt. Departementet jobber med å snarlig avklare problemstillinger
knyttet til reglene om eierskifte av aksjer ved sammenslåing eller
deling av kommuner.
Fylkesmannen i Oppland har fått laget en utredning
for kommuner med kraftinntekter i Oppland fylke.
Ved grensejusteringer er det avtalefrihet som gjelder
mellom kommunene. Blant høringsinstansene til et høringsforslag
ble det flertall for å videreføre gjeldende ordning med avtalefrihet.
Både KS og Landssamanslutninga av vasskraftkommunar ønsket dette.
Departementet gikk derfor ikke videre med forslagene.
Departementet legger derfor til grunn at det
for sammenslåinger i kommunereformen er opp til kommunene å avtale
seg imellom hvordan inntektene skal fordeles i den nye kommunen.
Fordeling av kraftinntekter er et spørsmål kommunene sitter nærmest
til å vurdere og å avgjøre. Kommunene har mulighet til å lage overgangsordninger
i en periode om de ønsker det, der dette følges opp i de årlige
budsjettvedtakene i den nye kommunen.
Regjeringen vil i oppfølgingen av stortingsbehandlingen
av politireformen legge til grunn at de nye grensene for politidistrikt
vil tilpasses de nye kommunegrensene, slik at en ny sammenslått
kommune vil tilhøre ett politidistrikt.
Sundvolden-erklæringen slår fast at regjeringen vil
opprette et tvisteløsningsorgan som håndterer konflikter mellom
stat og kommune. Kommunal- og moderniseringsdepartementet samarbeider
med flere departementer om å utrede hvordan rettslige konflikter
mellom stat og kommune kan håndteres. Det utredes også hvordan statlig
klageinstans’ myndighet til å overprøve kommunens frie skjønnsutøvelse
kan begrenses.
Regjeringen har bestemt at Arbeids- og sosialdepartementet
og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet under ledelse
av Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal forberede et høringsnotat
om særlige medvirkningsordninger.
Kommuneloven trådte i kraft 1. januar 1993.
Det er nedsatt et offentlig utvalg, kommunelovutvalget, som skal
foreta en helhetlig gjennomgang av kommuneloven for å styrke det
kommunale selvstyret innen 31. desember 2015.
Norske kommuner påvirkes av regelverksutviklingen
som følger av internasjonalisering og samarbeidet i EU og EØS.
For å sikre etterlevelse av EØS-avtalens støtteregler,
sendte departementet høsten 2014 et forslag til endringer i lov
om interkommunale selskaper (IKS-loven) på høring. Endringene var
begrunnet med at det er usikkert om dagens lov er i overensstemmelse
med EØS-avtalens støtteregler da interkommunale selskaper som driver
økonomisk aktivitet, kan dra nytte av den indirekte garantien som
ligger i loven.
Departementet vurderer innspillene fra høringsrunden
og har sett behovet for å utrede de ulike løsningsforslagene som
var skissert i høringsbrevet nærmere. Dette vil ta noe tid, da arbeidet
må sees i sammenheng med andre pågående saker og prosesser.
ESA har foreløpig vurdert at det generelle skattefritaket
for stat, helseforetak og (fylkes-)kommuner, herunder deres økonomiske
aktivitet, innebærer offentlig støtte i strid med EØS-avtalen og
at en endring av skatteloven kan løse dette problemet.
Som en følge av ESAs henvendelse er det satt
i gang et arbeid med å vurdere det generelle skattefritaket for
kommuner og fylkeskommuner og ESAs forslag til løsning. Det legges
opp til en dialog med ESA om hvilket handlingsrom som ligger i EØS-avtalen.
Kommuneloven ble vedtatt før EØS-avtalen. Kommunelovutvalget,
som gjennomgår hele kommuneloven, har forholdet mellom kommuneloven
og EØS-avtalen som et punkt i sitt mandat.
EU vedtok 26. februar 2014 tre nye direktiver
om offentlige anskaffelser. Frist for å innlemme direktivene i EU-landene
er 18. april 2016. De nye direktivene unntar samarbeid mellom offentlige
enheter – såkalt offentlig-offentlig samarbeid – fra anbudsreglene.
Dette unntaket er i all hovedsak en lovfesting av rettspraksis.
Departementet vurderer behovet for eventuelle tilpasninger av reglene
for vertskommunesamarbeid i lys av de nye direktivene.
En rapport fra Europarådets kommunalkongress’ monitoreringskomité
om lokalt og regionalt demokrati i Norge i lys av Det europeiske
charteret om lokalt selvstyre, ble vedtatt på Kommunalkongressens sesjon
26. mars 2015. Kommunalkongressens vedtak om rekommandasjon sendes
Ministerkomiteen i Europarådet.
Konklusjonen er at nivået på lokalt og regionalt demokrati
i Norge er veldig høyt. Kommunalkongressen peker imidlertid også
på noen forbedringspunkter hvor den mener Norge ikke oppfyller sine forpliktelser.
Dette gjelder det forhold at Norge ikke har grunnlovfestet lokalt
selvstyre, og at kommunene som hovedregel ikke har mulighet til
å overprøve vedtak av fylkesmennene (det foreligger ingen tvisteløsningsmekanisme).
Kongressen mener også at en bør se på utøvelsen av det statlige
tilsynet, som den mener kan være problematisk.
Departementet hadde allerede før monitoreringsrapporten
satt i gang et arbeid som vil imøtekomme Kommunalkongressens anførsler.
Kommunelovutvalget skal vurdere om prinsippet om lokalt selvstyre bør
innarbeides i kommuneloven. Spørsmålet om tvisteløsning mellom stat
og kommune og om statlige organers prøving av kommunens frie skjønn,
utredes i samarbeid med flere andre departementer. Når det gjelder
statlig tilsyn, vil departementet vise til at kommuneloven kapittel
10 A slår fast regelen om lovlighetstilsyn med kommuneplikter. Regjeringen er
likevel opptatt av å redusere den statlige styringen av kommunene.
Som varslet i Meld. St. 14 (2014–2015), har regjeringen satt i gang
et arbeid med en generell gjennomgang av den statlige styringen
med kommunene, med sikte på redusert detaljstyring.
Regjeringen er opptatt av at Norge må være tydeligere,
tyngre inn i og tidligere ute i europapolitiske spørsmål. Europapolitisk
forum og gruppen for tidlig varsling (Tidlig varslingsgruppe) er
virkemidler for å oppnå dette.
I Europapolitisk forum møtes staten og kommunesektoren.
Forumet gir muligheter for dialog, informasjonsutveksling og samordning
mellom politikere fra regjeringen og politikere på lokalt og regionalt
nivå, i tillegg til Sametinget.
Den tidlige varslingsgruppen legger fram lister for
Europapolitisk forum over hva som forventes å være de viktigste
initiativene fra EU med konsekvenser for norske interesser. Gruppen
består av representanter for partene i arbeidslivet, kommuner og
regioner som arbeider med EU/EØS-saker i Brussel, KS og Utenriksdepartementet.
Gjennom den tidlige varslingsgruppen gir kommuner og regioner innspill om
EU-politikk som antas å bli viktige for kommunesektoren i Norge.
I Horisont 2020, EUs forsknings- og innovasjonsprogram,
deltar Norge på lik linje med andre europeiske land. Horisont 2020
bevilger store beløp til å løse utfordringer norske kommuner også
står overfor. I samarbeid med bl.a. Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet
arbeider departementet med å mobilisere kommunale og regionale myndigheter
til å utnytte de mulighetene som ligger i Horisont 2020, i samarbeid
med regionale forskningsfond, høgskoler/universiteter og næringslivet.
Norges forskningsråd forvalter programmet. Regjeringen ønsker å
stimulere til økt innovasjon i norske kommuner og det pekes i proposisjonen
på at Horisont 2020 er en mulighet som kan utnyttes for å realisere
dette.
I regjeringsplattformen står det at regjeringen
vil:
«Utrede de økonomiske konsekvensene for hytte- og
studentkommuner som i store perioder av året tilbyr helsetjenester
til innbyggere som er bosatt i andre kommuner, og i den forbindelse
hvordan økt valgfrihet kan sikres på tvers av kommunegrensene.»
Telemarksforsking, Senter for økonomisk forskning
(SØF) og Agderforskning vant Kommunal- og moderniseringsdepartementets
anbudskonkurranse og ferdigstilte i januar 2015 rapporten Inntekter
og utgifter i hyttekommuner (TF-rapport 349 2015).
Hovedformålet med prosjektet var å kartlegge hyttekommuners
inntekter og utgifter knyttet til hyttebeboere folkeregistrert i
andre kommuner.
Kommunene har plikt til å yte helse- og omsorgstjenester
til personer som oppholder seg i kommunen, uavhengig av hvor de
er bosatt. Hjemmesykepleie og legevakt er kommunale tjenester der
hytter gir høyere utgifter. Også innenfor plan- og byggesaksbehandling,
VAR-tjenester og beredskap har hyttekommuner høyere utgifter.
For omtale av enkeltinntekter og -utgifter,
se proposisjonens kapittel 5.
Det går frem av proposisjonen at ut fra et rent kommunaløkonomisk
perspektiv medfører hyttebebyggelsen større utgifter enn inntekter
for hyttekommunene. Dersom ringvirkninger gjennom effekten på privat
bruttoinntekt inkluderes i beregningen, er den samlede effekten
for lokalsamfunnet (kommune og innbyggere) av en ekstra hytte positiv.
I rapporten drøftes det hvorvidt et høyt antall
hytter per innbygger er en ufrivillig kostnadsulempe som bør kompenseres.
Forskerne mener at utgiftsnivået ikke er en tilstrekkelig begrunnelse
for å kompensere gjennom det statlige overføringssystemet til kommunene.
Disponering av areal til hytter og utbygging av hytteområder må
godkjennes av kommunen, og det er følgelig en kommunal beslutning
om det skal legges til rette for hyttebygging eller ikke. En særskilt
«hyttekompensasjon» i overføringssystemet kan da bidra til mer omfattende
utbygging av hytteområder enn det som er samfunnsmessig ønskelig. Generelt
mener forskerne at det vil være mer effektivt å finansiere hyttekommunenes
utgifter gjennom betaling fra hytteeierne eller bostedskommunen
enn gjennom overføringssystemet. I tillegg pekes det på muligheten
for å skattlegge hytteeiere gjennom eiendomsskatten.
Departementet er opptatt av at måten kommunesektoren
finansieres på ikke skal bidra til å begrense borgernes valgfrihet.
Departementets vurdering er at rapporten om hyttekommuner
gir et godt bilde av inntekter og utgifter i hyttekommuner. Med
bakgrunn i rapporten og konklusjonen om at det samlet sett er balanse
mellom utgifter og inntekter, vil ikke departementet anbefale å
foreta endringer i inntektssystemet knyttet til hyttekommuner.
Når det gjelder studentkommuner er departementets
vurdering at kommunenes utgifter til studenter er beskjedne. Studenter
vil generere inntekter til kommunene gjennom egenandeler innenfor
for eksempel kulturtilbud. Utgifter til fastlege betales også gjennom
egenandeler og refusjoner. Studenter som har barn i barnehage må
melde flytting til studiekommunen, og kommunen vil dermed motta
innbyggertilskudd gjennom inntektssystemet for disse studentene.
Departementets oppfatning er at studenter og utdanningsinstitusjoner
gir positive effekter i kommunen for blant annet lokalt arbeidsmarked
og servicenæringen. Departementets oppfatning er at det ikke er
behov for å etablere særskilte ordninger for studentkommuner i finansieringssystemet.
Regjeringen vil utvikle en regionalpolitikk
for konkurransekraftige byer og distrikter. Utvikling av byregioner
av alle størrelser er avgjørende for Norges framtidige økonomiske
utvikling, og samhandlingen mellom by og omland er sentral for å
utnytte potensialet for økonomisk vekst i hele regionen.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet startet
i 2014 et utviklingsprogram for byregioner med formål å styrke samspillet
mellom byene og omlandet, med sikte på økonomisk utvikling i regionen som
helhet. Kommunene i en byregion skal samarbeide om å utvikle strategier
og tiltak for å styrke regionens vekstkraft, på bakgrunn av kunnskap
om den økonomiske samhandlingen i byregionen. Tilskuddet fra Kommunal-
og moderniseringsdepartementet skal bidra til gjennomføring av nødvendige
prosesser, etablering av nettverksarenaer, deltagelse i nettverkssamarbeidet
i byregionprogrammet og kunnskapsinnhenting.
Programmet er delt i to faser. Se nærmere omtale i
proposisjonen.
Komiteen meiner forvaltninga
skal vere open og tilgjengeleg, og den skal kommunisere på ein klar og
forståeleg måte. Digitalisering av offentleg sektor gir betre, meir
samordna og raskare tenester. Samstundes blir ressursar frå fellesskapet
frigjort slik at meir kan bli brukt til omsorg og velferd. Ved å
tilby sjølvbetjeningsløysningar kan frigjorte ressursar bli brukt
til å yte betre personleg oppfølging der det trengst.
Komiteen meiner det er viktig
å fornye og omstille offentleg verksemd slik at den blir meir effektiv og
betre for brukarane. Dei tilsette er den viktigaste ressursen for
å få dette til. Komiteens mål er best mogleg velferd
og andre offentlege tenester til heile folket, uavhengig av bakgrunn,
kor ein bor eller storleiken på lommeboka. Ein moderne offentleg
sektor som tilbyr gode, effektive tenester, er det viktigaste verkemiddel
for å nå dette målet.
Komiteen vil at brukarane og
tenestene skal vere i fokus. Rapporteringskrav, reglar og rutinar som
bidrar til unødvendig byråkratisering og detaljstyring som går på
kvaliteten laus, vil komiteen stille seg kritiske
til.
Komiteen vil forbetre og forsterke
offentleg velferd og tenester, slik at dei er lett tilgjengeleg
for alle. Gode insentiver er viktig for å sikre at vi bruker fellesskapets
ressursar på ein effektiv og god måte, der kreativ medverking frå
dei tilsette og kompetent, inkluderande leiing står sentralt. Tillit
mellom initiativrike medarbeidarar og leiing er avgjerande for å betre
forvaltninga og tilbodet til befolkninga. Kontroll- og rapporteringsrutinar
må vere hensiktsmessige, for å fremme effektivitet og betre løysingar,
unngå misbruk av samfunnets ressurser og bekjempe korrupsjon.
For å oppnå eit levande lokaldemokrati, er komiteen positiv
til maktspreiing og begrensing av statleg detaljstyring, meir makt
og myndigheit lokalt slik at innbyggjarane får bestemme meir over
utviklinga av sitt eige lokalsamfunn.
Komiteen viser til sine respektive
partiers merknader i Innst. 333 S (2014–2015), jf. Meld. St. 14
(2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og
Venstre, er positiv til at alle kommunar i landet
hausten 2014 blei invitert til å delta i prosessar med sikte på å
vurdere og å avklare om det er aktuelt å slå seg saman med nabokommunar.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at målet med reformprosessen å sikre gode og likeverdige
tenester til innbyggarane, heilskapleg samordna samfunnsutvikling,
bærekraftige og økonomisk robuste kommunar og å styrke lokaldemokratiet.
Dette fleirtalet viser til at
det var brei semje om behovet for å sjå på kommunesektoren 50 år
etter førre store reform. Dette fleirtalet viser
til at det er semje om mange av elementa i regjeringa sin kommunereform
og eit godt grunnlag for arbeidet med reforma.
Dette fleirtalet er nøgd med
at dei fleste kommunar allereie er i gang med denne prosessen og vil
gje ros til kommunane for å vise lokalt leiarskap. Dette
fleirtalet er òg positiv til at fylkesmennene og KS speler
ei viktig rolle i arbeidet. Dette fleirtalet viser
til at prosessen er lagt opp til at innan 1. juli 2016 skal kommunane
gjera sine vedtak. Deretter skal fylkesmennene i sine fylker gje
sin tilråding til regjeringa før Stortinget får saka til handsaming
våren 2017.
I samband med ovannemnte set dette fleirtalet fram
slikt framlegg:
«Stortinget ber regjeringa syta for at fylkesmennene
kjem med si tilråding om kommunestrukturen i fylket etter at kommunane
har gjort sine vedtak seinast 1. juli 2016.»
Dette fleirtalet viser
til Innst. 300 S (2013–2014) om at alle kommunar har utredningsplikt
i forbindelse med kommunereforma. Dette fleirtaletlegg til grunn at Stortingets intensjon
med dette er at alle kommunar skal ta aktivt del i reforma. Dette inneber
blant anna å ha dialog med nabokommunar, utgreie og vurdere aktuelle
alternativ for så å ta stilling til om og i så fall kva for kommunar
man ønskjer å gå saman med innan 1. juli 2016.
Dette fleirtalet viser til Innst.
300 S (2013–2014) om kommunereforma der komiteen gjorde greie for
frivilligheitslinja som reforma baserer seg på denne måten:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker
seg at regjeringen mener det ikke er naturlig å stille et absolutt
krav til innbyggertall i kommunene.
Samtidig er flertallet
opptatt av at det skal være reell frivillighet for de kommunene
som deltar i sammenslåingsprosesser. Dersom kommuner etter en helthetlig
vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere
konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende
tidspunkt, er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres. Unntak
fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være aktuelt
i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse
endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.»
Dette fleirtalet viser til at
regjeringa i kommuneproposisjonen avklarar ein del spørsmål vedkomande
kommunereforma og støtter regjeringa sine vurderingar og anbefalingar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader i innstillingen til Kommuneproposisjonen 2015,
Prop. 95 S (2013–2014), jf. Innst. 300 S (2013–2014), der det blant
annet framgår at:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det
er behov for forandringer i kommunestrukturen, men støtter ikke
regjeringens bruk av tvang, og kan derfor ikke støtte regjeringens
kommunereform slik den er lagt fram.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet registrerer
at flertallet på den ene siden understreker frivillighetslinjen
i kommunereformen, men på den andre siden i forslags form ber regjeringen,
sitat: «syte for at fylkesmennene kjem med si tilråding om kommunestrukturen
i fylket …» Dette understreker at frivillighetslinjen ikke er reell
fra flertallets side. Det er dessuten beklagelig at flertallet og
regjeringen gir fylkesmennene en rolle hvor de skal overprøve folkevalgtes
vedtak i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det i Kommuneproposisjonen 2016 heter at departementet legger til grunn
at 1. juli 2016 er siste frist for kommunene til å gjøre vedtak
i kommunereformen. Regjeringen har tidligere varslet at de økonomiske
virkemidlene til kommuner som slår seg sammen, bare vil gjelde der det
er fattet nasjonale vedtak innen 1. januar 2018. Samtidig vil kommunene
i løpet av den definerte reformperioden ikke vite hvilke oppgaver
framtidens kommuner skal løse. Gjennom Meld. St. 14 (2014–2015)
Nye oppgaver til større kommuner, skulle regjeringen fremme forslag
til overføring av oppgaver fra staten til kommunesektoren. Dette
er gjort i svært begrenset grad. For de fleste oppgaver som vurderes som
aktuelle for overføring, konkluderes det med behov for nye utredninger.
Disse medlemmer viser til inndelingslovens
bestemmelser om at kommunestyret bør innhente innbyggernes synspunkt
på forslag til kommunesammenslåing. Lokale folkeavstemninger har
vært en vanlig måte å følge opp denne bestemmelsen på. Nå advarer
regjeringspartiene mot bruk av folkeavstemning. I kommuneproposisjonen
nevnes ikke dette alternativet, mens det henvises til departementets støtteordninger
for å gjennomføre innbyggerundersøkelser.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringens opplegg
for gjennomføring av kommunereformen er preget av statlig overstyring
og av at det ikke legges til rette for reell innbyggermedvirkning
i prosessene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer ut fra
ovenstående følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge følgende til grunn
for det videre arbeid med kommunereformen:
1. 1. juli 2016 fjernes
som frist for gjennomføring av kommunale vedtak i kommunereformen.
2. Det settes ikke frist for å få tilgang
på statens økonomiske virkemidler ved gjennomføring av kommunesammenslåing.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge følgende til grunn
for det videre arbeid med kommunereformen:
Kommunenes utgifter til lokale folkeavstemninger
dekkes gjennom et statlig tilskudd som går ut over de 100 000 kronene
som gis som støtte til informasjon og folkehøring.»
Disse medlemmer viser
til at disse medlemmer er positive til mer kommunalt
samarbeid og til sammenslåing når kommunene ønsker det selv. Kommunesammenslåing
må skje frivillig, ikke med tvang. Det er viktig at ingen kommuner
skal tape penger på sammenslåing, uavhengig av hvilket tidspunkt
det skjer på. Disse medlemmer støtter at det gis
tilskudd til sammenslåing, men er uenig i å sette tidsfrister for
å få tilskudd med den hensikt å sette kommunene under økonomisk
press.
Disse medlemmer vil slå fast
at dersom kommunene skal klare alle oppgavene sine godt og bygge
sterke fagmiljøer, er god kommuneøkonomi og stopp i anbudsutsetting
av oppgaver viktigere enn størrelsen.
Disse medlemmer vil påpeke at
slik storparten av Distrikts-Norge er geografisk, er ikke en minimumsgrense
på 15 000–20 000 innbyggere gjennomførbart eller meningsfullt. Da
får innbyggerne mange mil til kommunesenteret og mister oversikt som
gjør det mulig å delta i demokratiet på en god måte. Disse
medlemmer vil påpeke at det ikke er noe i regjeringens arbeid
med kommunereformen som vil gjøre det enklere å være lokalpolitiker.
Tvert imot vil det bli flere byråkrater og færre folkevalgte, mer
kompliserte organisasjoner, større avstander og større avstand mellom
innbyggere og lokale folkevalgte.
Disse medlemmer vil påpeke at
uansett kommunereform vil det allikevel være stort behov for å samarbeide
med nabokommuner om oppgaver. Vil en ha sterkere demokrati og fagmiljøer
og like tjenester i hele landet, er det gode og likeverdige inntekter
som er viktigst, og at en ikke bryter opp fagmiljø med anbudsutsetting.
Disse medlemmer vil påpeke at
kommunene rundt byene og bykommunene kan ha mange innbyggere, men
allikevel trenger interkommunalt samarbeid. Det er heller ikke slik
at store kommuner alltid gir god nok velferd eller er i stand til
å skaffe nok kvalifiserte fagfolk. Difi sin innbyggerundersøkelse fra
2013 viser at innbyggere i små kommuner er mer tilfreds med de kommunale
tjenestene enn innbyggerne i store kommuner.
Disse medlemmer påpeker at mangel
på fagfolk ikke løses med storkommuner, men ved å utdanne mange
nok, og å sikre gode lønns- og arbeidsforhold slik at flere vil
jobbe i kommunene. Mange kommuner samarbeider i dag innenfor flere
felt for å få større kompetansemiljø, for eksempel innenfor barnevern.
Når regjeringen begrunner kommunereformen med at kommunene må bli
store nok til å gjøre oppgaven selv, må det bety at det også er
viktig at de skal utføre oppgaven selv, og ikke anbudsutsette velferd
og omsorg.
Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av
at kommunene selv bygger opp kompetanse på viktige områder som juss,
teknisk kompetanse, oppdragsgiver for bygg og anlegg, kontraktsinngåelse
og at denne kompetansen eies og videreutvikles av kommunene. Det
er ikke tilfredsstillende at kommunene gjør seg helt avhengig av
kjøp av for eksempel juridisk kompetanse og ikke selv besitter,
bygger opp og utvikler dette. Disse medlemmer mener
at kommunene må samarbeide om å bygge opp denne fagkompetansen og
på denne måten ha spisset og høy kompetanse for å ivareta kommunens
krevende oppgaver og innbyggernes interesser på best mulig måte.
Disse medlemmer vil også advare
mot at dette kan bli en reform som forsterker økonomiske forskjeller,
der rike kommuner får beholde mer av sine egne inntekter, og at
regjeringen vil svekke inntektsutjevningen mellom kommuner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
departementet varsler at det vil fremme forslag som gir lovhjemmel til
å pålegge interkommunalt samarbeid. Tidligere har regjeringen begrunnet
behovet for større kommuner med omfanget av interkommunale samarbeid, som
ansees som udemokratiske. Disse medlemmer viser til
at interkommunalt samarbeid er like vanlig blant store som blant
små kommuner. Slikt samarbeid gir både kostnadsmessige og kompetansemessige
fordeler. Det må imidlertid være opp til kommunene sjøl å vurdere
behovet for etablering av interkommunale samarbeid. Kommunal tjenesteproduksjon
styres gjennom lover og forskrifter, og fylkesmannen fører kontroll
og tilsyn med at oppgavene løses på en forsvarlig måte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det ikke er behov for
et nytt lovverk som kan pålegge kommunene bestemte organisasjonsmodeller for
oppgaveløsningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til proposisjonens
drøfting av kommunal sektor og EU/EØS. I denne sammenheng vises
bl.a. til regjeringens forslag om endringer i IKS-loven som har
vært på høring. Departementet varsler nå at de vil vurdere forslagene
i høringsnotatet nærmere på grunnlag av innkomne merknader. Disse
medlemmer er tilfreds med at forslaget til endringer i IKS-loven
vurderes på nytt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti peker i den sammenheng på at
endringene vil kunne få store og fordyrende konsekvenser for tjenesteproduksjonen.
Det forutsettes at en i den nye gjennomgangen fjerner forslag som
mer er rettet mot å legge til rette for konkurranseutsetting av
tjenester, enn å gjøre helt nødvendige tilpasninger til EUs regelverk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet forutsetter at regjeringens forslag til
løsning av eventuelle konflikter med EØS-avtalen utnytter det handlingsrommet
som finnes i avtalen maksimalt for å ivareta norske interesser.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og
Venstre, viser til at det er gjennomført ei kartlegging
om utgifter og inntekter i hyttekommunar, og at regjeringa basert
på denne meiner det ikkje er tilrådeleg å gjera endringar i inntektssystemet. Fleirtalet er einig
i dette.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet
har vurdert de økonomiske konsekvensene for hytte- og studentkommuner
som i store deler av året tilbyr helsetjenester til innbyggerne
som bor i andre kommuner. Det er foretatt en kartlegging og vurdering
av utgifter og inntekter i hyttekommuner som viser at ut fra et
kommunaløkonomisk perspektiv medfører hyttebebyggelse større utgifter
enn inntekter for hyttekommunene. Departementet foreslår ikke at
det gjøres endringer i inntektssystemet som følge av de funn som
er gjort. Disse medlemmer mener det kan være nødvendig
å følge utviklingen nøye. Dagens hytter bygges til helårsbruk, og
det er et økende behov for helse- og omsorgstjenester til eldre
mennesker som bor i hyttene sine store deler av året. Det er ikke
rimelig at hyttekommunene skal bære store kostnader for personer som
ikke skatter til kommunen.
I kommuneproposisjonen for 2015 ble det varslet at
det i kommuneproposisjonen for 2016 skulle gis en statusrapportering
om situasjonen for lokaldemokratiet.
Departementet har valgt å begrense rapporteringen
til hvordan demokratiet fungerer lokalt. Det som omhandler statlig
styring og statlige rammevilkår er grundig vurdert i Meld. St. 14
(2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner som omhandler
oppgavefordelingen og forholdet mellom forvaltningsnivåene. Se proposisjonens
kapittel 6 for denne statusrapporteringen. Der gis det en omtale
av følgende elementer:
Et godt lokaldemokrati
Valgdeltakelse
Deltakelse og representativitet i lokale
folkevalgte organer
Partienes rolle i lokalpolitikken
Innbyggernes holdninger og tillit til lokaldemokratiet
Folkevalgt styring av kommunene
Organisering i fristilte kommunale selskap
Mellomvalgsdemokratiet
Åpenhet og informasjon
Det vises i proposisjonen til at lokaldemokratiet er
i utvikling.
I 2003 var valgdeltakelsen ved kommunestyrevalget
og fylkestingsvalget på et bunnivå i nyere tid på 59 pst. De to
kommunestyrevalgene i 2007 og 2011 viste at denne utviklingen hadde
stoppet opp og snudd. Ved kommunestyrevalget i 2011 endte valgdeltakelsen
på 64,2 pst.
Ved kommunestyrevalget i 2011 kunne man observere
en klar positiv utvikling når det gjaldt valgdeltakelsen blant unge
velgere. Det vises i proposisjonen til at mye av økningen i valgdeltakelsen
kunne forklares med mobiliseringen av unge velgere. Dette gjentok
seg ved Stortingsvalget i 2013. Tragedien på Utøya 22. juli 2011
viste at mange unge velgere valgte å bruke stemmeretten da det skjedde
noe som klart opplevdes som en trussel mot demokratiet.
Når det gjelder de innvalgte i kommunestyrene
er det et stykke fram til en sammensetning som gjør at de i større
grad avspeiler befolkningssammensetningen i landet. Kvinner, unge
og eldre er grupper som i dag er underrepresenterte. Regjeringen
har særlig fulgt opp for å styrke kvinnerepresentasjonen gjennom
tiltaket Lokalvalgdagen.
Det har vært en klar utvikling de siste 20 årene
at innbyggerne mellom valgene i økende grad og på ulike måter gir
uttrykk for sine meninger overfor kommunene. Da valgdeltakelsen
gikk ned, gikk mellomvalgdeltakelsen opp. Ved de to siste valgene
har også valgdeltakelsen gått opp samtidig som annen deltakelse
ikke har gått ned. Kommunene legger også i større grad til rette
for at innbyggerne skal kunne ivareta sine interesser og legge fram
saker som opptar dem. Dette kan til sammen tolkes som at lokaldemokratiet
vitaliseres. Men det er på dimensjonen borgernært styre at kommunene
som har deltatt i KS’ undersøkelse om innbyggernes syn på lokaldemokratiet,
kommer svakere ut. Det tyder på at det er et potensial for å styrke
kommunenes arbeid med innbyggerinvolvering.
Departementet vil følge med på utviklingen i kommunene
når det gjelder innbyggernes holdninger til lokaldemokratiet og
tar sikte på et fortsatt samarbeid med KS om lokaldemokratiundersøkelser
i kommuner som ønsker det.
Innbyggerne oppfatter lokaldemokratiet som viktig
og den generelle tilliten er relativt høy. Det er også en sterk
oppfatning om at politikerne i egen kommune holder et høyt etisk
nivå. Likevel er det grunn til å trekke fram at mange mener at særinteresser
får gjennomslag framfor fellesinteresser og at et flertall er av
den oppfatning at det skjer brudd på habilitetsreglene i deres kommune.
Dette gjør at både kommunene og fylkeskommunene enkeltvis, kommunesektoren
i sin helhet og staten bør ha sterkt fokus på etiske spørsmål i
kommunesektoren og på andre måter arbeide for et enda bedre tillitsforhold
mellom kommunene og innbyggerne.
Det pekes i proposisjonen på at det er viktig
at kommunene legger til rette for åpenhet og sørger for at kommunen
formidler god og relevant informasjon til innbyggerne. Kommunene
er pålagt strenge reguleringer med hensyn til å lukke møtene i politiske
organer og hemmelighold av dokumenter. Det gjøres mye godt arbeid
i kommunene for å sikre at innbyggerne får tilgang til den informasjonen
de har krav på. Men det er også kommuner som henger etter i tilretteleggingen.
Fortsatt møtes lokalpolitikere bak lukkede dører når det ikke er
lovlig grunnlag for det. Departementet arbeider derfor nå med en
veileder om møteoffentlighet som skal bidra til at innbyggerne får
den informasjon om møter i folkevalgte organ de har krav på. Mange
kommuner har pålagt folkevalgte taushetsplikt uten hjemmel i lov.
Derfor har departementet bedt i brev om at kommunene gjennomgår
sitt lokale regelverk.
Et utviklingstrekk som har vakt bekymringer
er økningen i antallet kommunale aksjeselskap. En rapport som departementet
har fått utarbeidet anbefaler at kommunene forankrer eierskapspolitikken
i brede politiske prosesser, og utvikler gode støttefunksjoner i
kommunenes administrasjon for styring av selskapene. Departementet
vil følge opp anbefalingene fremover. Kommunelovutvalget vil vurdere
om en bl.a. bør lovregulere eierskapsmeldinger.
Det har vært knyttet bekymringer til at kommunestyrene
i landets kommuner går for langt i å delegere myndighet til administrasjonen.
Analysen som presenteres her viser at politikerne ikke opplever svekket
kontroll med mer omfattende delegasjon. Delegasjon kan i seg selv
bevisstgjøre lokalpolitikerne om sitt ansvar.
Departementet mener at kommunene forvalter sitt
demokratiske ansvar på en tilfredsstillende måte. Det viser et relativt
høyt tilfredshetsnivå blant innbyggerne når det gjelder hvordan
kommunene ivaretar sitt demokratiske ansvar. Likevel er det grunn
til å peke på at det er variasjoner mellom kommunene. Mange kommuner
har helt klart noe å strekke seg etter når det gjelder demokratiutvikling.
Men det er også utviklingstrekk i kommunene som skaper utfordringer
for lokaldemokratiet. Her kan det bl.a. pekes på den sterke økningen
av kommunale aksjeselskap. Denne utviklingen krever sterkere bevissthet
blant de folkevalgte om eierskap i kommunene.
I regjeringens arbeid med kommunereformen står
målet om et sterkere lokaldemokrati sentralt. Reformen er en anledning
for kommunene å gjennomgå sin demokratiske praksis og på den måten
utvikle lokaldemokratiet videre. Derfor har også departementet satt
i gang et arbeid med en lokaldemokrativeileder. I veilederen skal
kommuner som er i en prosess med sammenslåing kunne finne gode råd
om hvilke hensyn som bør tas og hvilke tiltak som kan settes inn for
å oppnå et godt lokaldemokrati i sammenslåtte kommuner og andre
kommuner som vil utvikle lokaldemokratiet. Et viktig mål for reformen
er at innbyggerne skal stå i sentrum for kommunens virksomhet når
den nye kommunen er på plass. Dette betyr ikke minst at kommunen
skal trekke innbyggerne med i viktige beslutningsprosesser og at
den enkelte innbygger skal gis muligheter til å ivareta sine interesser
når små og stor saker skal opp i kommunens besluttende organer.
Komiteen viser til
at lokal identitet er viktig, og at man i arbeidet med kommunereforma
må vere lydhør overfor dei som opplever at denne er trua.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, vil samstundes understreke
at identitet ikkje nødvendigvis er knytt til kommunen som sådan,
men til stedet eller området man tilhøyrer.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at større kommunar gjev innbyggjarane fleire moglegheiter
for påverknad. Større kommunar vil få fleire oppgåver og ansvarsområder
som innbyggjarane kan få innverknad på. I tillegg vil større kommunar
redusere behovet for interkommunale selskap og samarbeid, og slik
at fleire avgjerder kan verte flytt tilbake til folkevalde organ. Dette
fleirtalet vil òg vise til at ei større befolkning gjev
større moglegheit for å organisere engasjement i interessegrupperingar
der ein kan koordinere påverknad ved jamleg oppfølging av politikarar
og bruk av politiske aksjonar.
Dette flertallet viser til sine
merknader i kapittel 5.2 om at frivillighet ligger til grunn for
kommunereformen, og ellers at det ikke er satt noe absolutt måltall
verken for antall kommuner eller minste innbyggertall for kommuner
etter kommunereformen. Det blir derfor misvisende når det fra andre
partier forsøkes skapt et inntrykk av at regjeringen eller Stortinget
har en bestemt ambisjon om for eksempel 100 kommuner. Det er imidlertid
viktig at reformen fører til en bedre kommunestruktur som gir grunnlag for
bedre tjenester, en mer samordnet samfunnsutvikling og et sterkere
lokaldemokrati.
Dette fleirtalet understrekar
at kommunereforma er overmoden og godt grunngjeve allereie med dagens
oppgåver til kommunane. Nye oppgåver og mindre statleg styring understrekar
dette. Den prosessen kommunane er inne i no skal heller ikkje enda
i ein struktur som er tilpassa nøyaktig dagens oppgåver eller dei
oppgåvene som er omtala i oppgåvemeldinga, jf. Innst. 333 S (2014–2015),
men vera berekraftig og robust til å kunne handtere endringar i oppgåver
og ansvar som kan komme dei neste 30–50 åra. Omstilling og endring
er normalen også for offentleg sektor, dette må kommunesektoren
også vere tilpassa slik at han kan handtere nye oppgåver, meir ansvar
og auka fridom i framtida.
Dette fleirtalet viser til at
innbyggjarane skal få god informasjon og moglegheit til å gje sine synspunkt
på forslag om samanslåing av kommunar. Dette fleirtalet registrerer
at regjeringa vektlegg dette, og at det også vil bli utbetalt eit
eige tilskot som støtte til informasjon og folkehøyring, i tillegg
til at det vil bli utarbeidd eit standardisert spørsmålsopplegg
kommunane kan velje å nytte seg av. Dette fleirtalet viser
til at det er kommunane sjølve som avgjer om samanslåingsspørsmålet
skal leggjast ut til rådgjevande folkeavstemning, og viser til at
departementet skriv at innbyggjarundersøkingar «kan brukes som supplement
eller alternativ til folkeavstemning».
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at forutsetningene
om opprettholdelse av generalistkommuneprinsippet ikke gir rom for
å hevde at store kommuner skal ha andre oppgaver enn mindre, slik
flertallet gjør. Innbyggernes mulighet til medvirkning i kommunale
politiske prosesser ivaretas best i kommuner hvor det er nærhet
mellom innbyggerne og folkevalgte. Store kommuner betyr derfor redusert
mulighet for innbyggermedvirkning.
Disse medlemmer viser til flertallets
merknad om behovet for å redusere interkommunale samarbeid. Disse
medlemmer mener det er inkonsekvent på den ene side å foreslå
å utrede en adgang til å kunne pålegge interkommunalt samarbeid,
og på den annen side advare mot denne samarbeidsformen mellom kommuner.
Disse medlemmer viser til at
flertallet mener det er misvisende når det skapes inntrykk av at
regjeringen ikke legger opp til frivillighet og har ambisjoner om
100 kommuner. Dette inntrykket er et resultat av at regjeringen
har sluttet seg Vabo-utvalgets innstilling og til at det varsles
en proposisjon om sammenslåing av kommuner våren 2017. Denne proposisjonen
er bare nødvendig dersom regjeringen ønsker å bruke tvang der det
ikke er lokal enighet om kommunesammenslåing.
Disse medlemmer viser til at
flertallet sier kommunene sjøl avgjør om forslag om kommunesammenslåing
skal legges fram for folkeavstemning, og er enig i dette, men mener
det er beklagelig at regjeringspartiene har advart mot bruk av folkeavstemning
og i stedet viser til departements standardiserte spørsmålsopplegg
for innbyggerundersøkelser.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
fylkesmennenes rolle i kommunereformen må presiseres. De ble i utgangspunktet
gitt rollen som prosessveileder og tilrettelegger for kommunenes
arbeid. Flertallsmerknaden om å framskynde fylkesmennenes tilrådinger
om kommunestruktur i fylket, må forstås slik at fylkesmennene skal
kunne overprøve lokalpolitiske vedtak i sin oppsummering til departementet. Dette
medlem mener det er svært uheldig og framstår som en udemokratisk
tilrettelegging av reformprosessen.
Komiteen meiner ei
aktiv og deltakande befolkning er grunnlaget for eit godt folkestyre
og eit levande lokaldemokrati. Deltaking i politiske parti, idrettslag,
velforeininga eller frivillige lag og organisasjonar er grunnlaget
for at lokalsamfunnet skal blomstre. Komiteen meiner
alle innbyggjarane skal ha like moglegheiter til demokratisk deltaking og
til å forme sine lokalsamfunn.
Komiteen ønskjer eit aktivt og
levande lokaldemokrati med reell makt over lokal utvikling. Dette krev
at makt er desentralisert, og at demokratiske organ i kommunar og
fylkeskommunar har reell avgjerdsmakt. Komiteen meiner
oppgåver bør løysast på eit folkevald nivå nærast mogleg innbyggjarane.
Komiteen ønskjer at så mange
som mogleg av innbyggjarane er politisk aktive og deltek i avgjerdsprosessar.
Forutsetninga for å rekruttere folk til politisk arbeid er moglegheita
for reell påverknad på samfunnsutviklinga. Difor må vi unngå at
politisk makt blir konsentrert til få organ og få personar.
Komiteen meiner god kommuneøkonomi
gir økt handlefridom for lokale folkevalde. Eit levande lokaldemokrati
er avhengig av at Stortinget og regjeringa sørgjer for gode økonomiske
føresetnader slik at det er mogleg og meiningsfylt å drive samfunnsutvikling
lokalt.
Komiteen viser til at stadig
aukande tal på selskap og samarbeid gjer at fokus på eigarskapstyringa i
kommunane vert viktig.
Komiteen viser til at regjeringa
gjev ei brei statusrapport på situasjonen for lokaldemokratiet i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringens forslag
til kommunereform vil svekke innbyggernes mulighet til å delta i
de lokale politiske prosessene. Dagens nær 11 000 kommunestyremedlemmer
kan bli redusert til ca. 4 000 dersom forslaget om 100 kommuner
blir realisert. Lederen av regjeringens ekspertutvalg i kommunereformen,
har uttalt at det er en fordel med færre lokalt folkevalgte fordi
kompetansen blant de som velges vil øke. Disse medlemmer mener
dette er et oppsiktsvekkende utsagn, både fordi det er en nedvurdering
av dagens lokalt folkevalgte og fordi det helt ser bort fra den
ombudsrolle et kommunestyremedlem har for innbyggerne i sine lokalsamfunn.
Komiteen viser til
at regjeringa også for kommunevalet 2015 vil gjennomføre forsøk
med redusert stemmerett for 16- og 17-åringar i nokre kommunar. Komiteen er
samd i at det vil vere fornuftig å prøve ut dette ved eit val til
og også i nokre kommunar for andre gong.
Komiteens medlemmer fra Venstre og
Sosialistisk Venstreparti mener at å gi stemmerett er å
gi tillit og ansvar og at det må være helt særlige argumenter for
å begrense innbyggeres stemmerett. Disse medlemmer er
ikke i tvil om at ungdommer på 16 år vil forvalte den tilliten godt og
på linje med de over 18. Disse medlemmer mener vi
som samfunn vil tjene på at mange flere får gitt sin stemme i valg. Disse
medlemmer viser til at ved lokalvalget i 2011 gjennomførte
20 kommuner, samt Longyearbyen, et forsøk med stemmerett for 16-åringer.
Ifølge NTB 13. januar 2014 viser sluttrapporten om forsøket at den
politiske interessen blant forsøksdeltakerne ikke økte. Samtidig
viste forsøket at valgdeltakelsen lå på 58 pst. blant forsøkspersonene,
og det er betydelig høyere enn for vanlige førstegangsvelgere mellom
18–21 år, som har en deltakelse på rundt 46 pst. Dette er bra. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at flere unge stemmer
og at det ikke bør stilles andre krav til interesse hos
unge enn hos voksne og eldre, for å ha stemmerett. Det er ingen
krav til innbyggere over 18 til at de skal få økt politisk interesse
av å stemme ved valg. Disse medlemmer vil at demokratiet
skal utvides, inkluderer flere og fordeler mer makt.
Disse medlemmer påpeker at konklusjonene
etter forsøket med 16 års stemmerett må være å utvide forsøket med
målsetting om å gjøre det til en permanent ordning.
Disse medlemmer viser til at
det i Oslo bystyre var et klart flertall 15. mai 2013 som ønsket
å være med i et eventuelt nytt forsøk i 2016. Oslo er landets største
kommune og det er derfor gode argumenter for at Oslo burde delta,
blant annet et stort antall ungdommer og mange av de unge med minoritetsbakgrunn.
Ett av ett av kriteriene som skulle legges til
grunn var at det skulle være store, mellomstore og mindre kommuner.
10 av kommunene skulle være blant de samme som ved forsøket i 2011,
og 10 kommuner skulle være nye.
Disse medlemmer påpeker at ingen
av de 10 nye kommunene som ble valgt kan karakteriseres som store
kommuner. De nye kommunene er hver for seg vesentlig mindre enn
alle Oslos bydeler. Den eneste store kommunen som er med fra forrige
gang er Stavanger kommune, som på nytt blir med i prosjektet nå.
Disse medlemmer mener det er
uheldig at Kommunal- og moderniseringsdepartementet ikke har anerkjent
det potensialet som ligger i å innlemme Oslo kommune i dette forsøket.
Oslo er Norges største kommune, med en svært variert befolkningssammensetning.
Et forsøk også her ville ha gitt et enda bredere grunnlag for å
vurdere konsekvensene av å senke stemmerettsalderen til 16 år. Det
er også vanskelig å forstå at ikke departementet ser verdien av
å la Norges største kommune delta i et slikt forsøk, når det etter
en bred drøfting var et klart ønske om det.
Komiteen viser til
at regjeringa har fokus på tiltak for å auke kvinneandelen i lokalpolitikken gjennom
lokalvalsdagen som var spesielt retta mot kommunar med mindre enn
30 pst. kvinner i kommunestyre i 2011. Komiteen ber
regjeringa følgje utviklinga i desse kommunane, og i kommuneproposisjonen
for 2017 når kommunestyrevalet for 2015 er avholdt sjå om tiltaket
har hatt ønska effekt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
stortingsmeldingen «Likestilling kommer ikke av seg sjøl», lagt
fram av tidligere likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen,
hadde flere konkrete tiltak for å bidra til å øke kvinneandelen
i politikken, men som ikke er fulgt opp av regjeringen. Likestillingsutfordringer må
først og fremst finne en løsning der folk bor og arbeider, i kommunene
og i den enkelte virksomhet. Den rød-grønne regjeringen foreslo
derfor å etablere en landsomfattende statlig struktur med fire regionale
kompetansemiljø for likestilling. En hovedoppgave for kompetansemiljøene
skulle være å gi veiledning og opplæring om plikten til aktivt likestillingsarbeid.
Kompetansemiljøene skulle blant annet støtte kommunene i arbeidet
med å fremme kjønnsbalanse i lokale folkevalgte organ, i arbeidet
med å fremme utradisjonelle utdanningsvalg og i arbeidet med å forebygge
seksuell trakassering blant ungdom. Meldingen ble trukket av regjeringen
Solberg, og midlene som var satt av til dette arbeidet ble også
fjernet i statsbudsjettet for 2015. Disse medlemmer mener
at dette innebærer at regjeringen setter likestillingsarbeidet flere
skritt tilbake.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at
økt kvinneandel i politikken og arbeidet med at kvinner ønsker å
fortsette utover en periode i folkevalgt verv, også handler om partienes
satsing på skolering, motivering og systematisk likestillingsarbeid.
Ressurser til intern skolering i partiene lider ofte under hard
prioritering av knappe rammer. En mer romslig partifinansiering vil
dermed også ha positive effekter på dette området.
Komiteen viser til
at regjeringa har brei omtale om folkevald styring av kommunane. Komiteen har
som mål at regjeringa sitt arbeid med å forenkle, fornye og betre
offentleg sektor bidrar til at kommunestyra som tiltrer i 2015 skal
få store moglegheiter til å utøve si rolle utan unødig detaljstyring. Komiteen viser
til at regjeringa har formidla til fylkesmenn at dei skal vektlegge
lokalt sjølvstyre sterkare og bidra til at det er dei folkevalde
som fatter avgjerder. Komiteen viser til at det er
naturleg i starten av ein kommunestyreperiode å vurdere delegasjonsreglementet
frå kommunestyret til administrasjonen og ha eit bevisst forhold
til dette. Komiteen er òg samd med anbefalinga om
at kommunane har fokus på eigarskapspolitikk og gjerne tidleg i
perioden utarbeider ei eigarskapsmelding samt har gode støttefunksjonar
i administrasjonane for å bistå eigarstyringa.
Komiteen viser til regjeringa
sin omtale om mellomvalgdemokratiet
Komiteen er opptatt av at det
skal vera openheit i forvaltninga. Difor er komiteen glad
for at departementet har vore pådrivar overfor kommunane med at
dei lokale reglementa er i tråd med gjeldande rett. Fylkesmennene
bør også fylgje opp det på egna måte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til drøftingen av parlamentarisme
i norske kommuner og til henvisningene til en rapport gjennomført
for departementet fra Universitetet i Nordland. I rapporten framgår
det at sjøl om et flertall blant de folkevalgte i parlamentarisk
styrte kommuner ønsker å fortsette denne styringsformen, er det
blant opposisjonspolitikerne en mer frustrert holdning fordi de mener
kommune- og fylkesrådene har fått for stor makt på bekostning av
de øvrige politikerne. Disse medlemmer mener parlamentarisk
styreform på kommune- og fylkeskommunalt nivå har klare svakheter.
Mens formannskapsmodellen stimulerer til åpenhet og prosesser som
inkluderer bredt, vil en parlamentarisk styringsmodell bidra til
mer lukkede prosesser med få deltakere.
Disse medlemmer viser til rapporten
som UiT har laget om kommunal parlamentarisme i Tromsø. Disse
medlemmer er enig i de fleste motforestillingene mot dette
systemet slik det framkommer i rapporten:
Systemet i seg selv
gir for mye makt til byrådet.
Kommunestyret har i tillegg gitt utvidete
fullmakter til byrådet som fratar kommunestyret avgjørelsesmyndighet
i viktige saker, som for eksempel privatisering og store omorganiseringer av
kommuneorganisasjonen.
Systemet er dyrt. Det anslås at det i Tromsø
medfører en merkostnad på minst 15 mill. kroner.
Opposisjonen får kun den informasjonen
som byrådet selv bestemmer seg for å dele.
Det fratar kommunestyret rollen som ombud
for folk – byrådet bestemmer det meste.
Komiteene i kommunestyret har ingen myndighet.
I byutviklingsspørsmål er sakene så godt
som ferdigbehandlet når de kommer til komiteen. Dette innebærer
at alle forhandlinger er ferdige og alt det vesentlige ligger fast
og er avgjort. Komiteen kan da ikke endre noe av betydning. Byrådet
og utbyggerne har med det all reell makt.
De ansatte er frustrerte. Byrådet tolker
hovedavtalen slik at når de har hatt møte med de tillitsvalgte,
har de uten videre oppfylt hovedavtalens krav om drøftelser.
Disse medlemmer er
kritiske til bruk av parlamentarisme i kommunesektoren og mener
at rammen for en slik styringsform som et minstemål må strammes
inn slik at kommunestyret og befolkningen har innsyn i prosessene
og reell innflytelse på det som skal vedtas.
Disse medlemmer vil derfor også
gå imot å gi kommuner med parlamentarisk styreform mulighet til
å unnta fra innsynsrett flere dokumenter, slik det foreslås i representantforslag
Dokument 8:85 L (2014–2015) fra stortingsrepresentantene Ingjerd Schou,
Helge André Njåstad, Geir S. Toskedal, Ola Elvestuen og Jorodd Asphjell
om endring av offentleglova (unnta fra innsynsretten byrådsnotater
og drøftingsdokumenter til byrådskonferanser og forberedende byråd
i kommuner/fylkeskommuner med parlamentarisk styreform).
Det vises til proposisjonens kapittel 7 om kompetanse
i kommunene. Kapitlet inneholder kapittel 7.1 Innledning, kapittel
7.2 Komptansebegrepet, kapittel 7.3 Hvorfor kompetanseutvikling,
kapittel 7.4 Nasjonal kompetansepolitikk, kapittel 7.5 Tiltak for
økt kompetanse, kapittel 7.6 Kommunens rolle som arbeidsgiver, kapittel
7.7 Oppsummering.
Nedenfor er oppsummeringen i kapittel 7.7 gjengitt.
Det vises for øvrig til omtalen i proposisjonen.
Regjeringen har gjennom en rekke stortingsmeldinger
lagt fram ulike strategier og tiltak knyttet til kompetanse. Gjennom
strategien – Lærerløftet- på lag for kunnskapsskolen initierer regjeringen
en betydelig satsing på kompetanse i skolen. Kompetanse for kvalitet
er ett eksempel på tiltak der mer enn 5 000 lærere vil få tilbud
om videreutdanning i 2015.
Videre er satsingen Ungdomstrinn i utvikling 2013–2017
under gjennomføring. Dette er et skolebasert kompetansetilbud til
alle landets ungdomsskoler. De lokale prosjektene skjer med veiledning
og kompetanseheving fra universitet eller høgskole.
Også Kompetanse for mangfold 2013–2017 er eksempel
på igangsatte tiltak der myndigheter bidrar til barnehage- og skolebasert
kompetanseheving for hele kollegiet på arbeidsplassen.
Kompetanse for framtidens barnehage- strategi for
kompetanse og rekruttering 2014–2020 skal bidra til å rekruttere
og beholde flere barnehagelærere og ansatte med relevant kompetanse.
Strategien har også som formål å heve kompetanse og status for alle som
jobber i barnehagen. For å bidra til god rekruttering og god kvalitet
i tjenestene innen skole- og barnehagesektoren har Kunnskapsdepartementet
satt i gang et utviklingsarbeid for å heve kvaliteten i praksisstudiene.
Det er behov for bedre informerte utdanningsvalg
og dimensjonering av utdanningene i Norge. Kunnskapsdepartementet
følger opp dette i et prosjekt som skal utvikle et overordnet system
for analyse og formidling av framtidige kompetansebehov. Kompetanseutvikling
må også basere seg på forskning og kunnskap om tjenestene.
Regjeringen har lagt fram en langtidsplan for forskning
og høyere utdanning for perioden 2015–2024. Regjeringen har også
lagt fram den første årlige meldingen til Stortinget om kvalitet
og pasientsikkerhet som skal gi oss et viktig grunnlag for å debattere
tjenestene.
Tilstrekkelig, kompetent og stabil bemanning
er en viktig målsetting i omsorgstjenestene. I tillegg er utvikling
av eksisterende kompetanse, tjenester og fagmiljø i sektoren sentrale
faktorer for å kunne gi gode tjenester også i framtiden. Kompetanseløftet 2015
inngår i Omsorgsplan 2015 og har som hovedmål å bidra til dette.
På planområdet har Kommunal- og moderniseringsdepartementet
en rekke tiltak rettet mot kommunene. Grunnopplæring, videreutdanning,
verktøyutvikling, veiledning og nettverksarbeid er noen av virkemidlene
som blir brukt for å utvikle god plankompetanse i kommunene.
Regjeringen planlegger flere meldinger, strategier
og tiltak rettet mot kompetanse i kommunene. Som varslet i statsbudsjettet
for 2015 skal det utvikles en nasjonal kompetansepolitisk
strategi. Arbeidet er satt i gang og ledes av Kunnskapsdepartementet.
I strategien Lærerløftet – på lag for kunnskapsskolen
varsles det at det skal gjennomføres forsøk med kollegabasert videreutdanning
i skolen. Videre skal det utarbeides en helhetlig politikk for voksne som
har svake grunnleggende ferdigheter. Dette gjøres gjennom en melding
til Stortinget i 2015 om livslang læring og utenforskap.
I regjeringens plan for omsorgstjenestene inngår både
Omsorg 2020 og Kompetanseløft 2020. Dette innebærer også en plan
for rekruttering, kompetanseheving og fagutvikling i den kommunale
helse- og omsorgssektoren.
HelseOmsorg21-strategien skal følges opp med en
egen handlingsplan. Videre er det nylig opprettet et HelseOmsorg21-råd
som oppfølging av den samme strategien.
For å kunne framstå som en attraktiv arbeidsgiver
anbefales det at kommunene utarbeider en arbeidsgiverstrategi. Arbeidsgiverstrategien
må praktiseres gjennom tydelige og kompetente ledere i kommunal
sektor. Det er også et lederansvar å ivareta behovet for utvikling
og innovasjon i tjenesteproduksjonen.
Oversikt over kommunens kompetansebeholdning
må være oppdatert og bygge på interne kartlegginger. I tillegg er
det viktig at framskrivinger og analyser av egne kompetansebehov
ivaretas, og at kommunen bruker disse til å planlegge sine tjenester på
en god måte. Analysene bør tas inn i kommunens kompetanseutviklingsplan,
og det må arbeides strategisk og systematisk for å bidra til en
god framtidig tjenesteproduksjon.
Kommunene er viktige aktører i forskning og
utvikling av tjenestene. Ved å etterspørre praksisnær forskning
og gjennomføre erfaringsbasert utviklingsarbeid er kommunene sentrale
i å utvikle framtidens offentlige tjenester. Videre bør kommunene
være bevisste og gode bestillere til universitets- og høgskolesektoren.
Dette vil bidra til å sikre riktig kunnskap og kompetanse i profesjonsutdanningene
i framtiden. For å utvikle kompetansen til kandidater fra profesjonsutdanningene
bør kommunene i større grad tilby praksisplasser til morgendagens
kommunemedarbeidere.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa har følgt opp kommunalkomiteen sin merknad
frå kommuneproposisjonen for 2015 med å omtale kompetanse i eige
kapitel i proposisjonen. Dette kapitlet gjev ei god oversikt og
understreker viktigheta av fokus på kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
et bredt flertall ved Stortingets behandling av kommuneproposisjonen for
2015 stilte seg bak en kompetansereform i kommunene. Flertallsmerknaden
slo blant annet fast at:
«… reformen må utformes, gjennomføres og finansieres
i tett samarbeid mellom kommunene, de ansatte og staten.»
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen mener denne sterke føringen fra Stortinget er fulgt opp
gjennom generell omtale av kompetanse i kommuneproposisjonen. Disse
medlemmer mener dette vitner om mangel på evne og vilje
til å gjøre den innsatsen som kreves for at kommunene skal kunne rekruttere,
beholde og videreutvikle nødvendig kompetanse i årene som kommer.
Disse medlemmer finner regjeringens manglende
oppfølging av flertallsmerknadene svært skuffende, og finner det
derfor nødvendig å presisere innholdet i form av et forslag, og
fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen invitere KS og arbeidstakerorganisasjonene
i kommunesektoren til et samarbeid om å utforme, gjennomføre og
finansiere en kompetansereform. Prinsippene for reformen skal være
en forventning til arbeidstakerne om at de skal holde seg faglig
oppdatert, en forventning til kommunen som arbeidsgiver om at den
skal tilrettelegge for faglig utvikling og etter- og videreutdanning,
og tett kontakt mellom kommunene og forsknings- og utdanningsinstitusjonene.»
Disse medlemmer understreker
at kvaliteten på de offentlige tjenestene blant annet påvirkes av arbeidsvilkårene
til de ansatte. Disse medlemmer ønsker derfor ikke
anbudsprosesser der det konkurreres på ansattes lønns- og arbeidsvilkår.
På kjerneområder som helse, skole og eldreomsorg skal det være gode
offentlige tilbud som omfatter alle. Hvordan tilbudet organiseres,
avhenger av hva som er best for innbyggerne. Grunnleggende velferdstjenester
skal ikke privatiseres eller kommersialiseres.
Å ta inn lærlinger og studenter i praksis er
avgjørende for å utdanne framtidas arbeidskraft, og for å sikre
kontakt mellom de kommunale tjenestene og utdanningsinstitusjonene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener derfor at kommunene skal ta inn minst
to lærlinger per 1 000 innbyggere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti ønsker en modell for finansiering
av lærlingordningen der det er obligatorisk for virksomheter og
bedrifter å betale inn til ordningen, og der de får tilskudd tilbake
etter hvor mange lærlinger de tar inn.
Dette medlem viser også til egne
forslag om en ekstra lærlingpott til fylkeskommunene og en sterk
økning i kommuneøkonomien slik at de kan ta inn flere lærlinger.
Offentlig sektor har i motsetning til privat sektor ikke inntjening
på lærlingenes arbeid, kun økte utgifter. Lærlinglønn går derfor
av ordinært lønnsbudsjet og når økonomien er stram, blir lærlingene
de første som faller ut.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at gjennomføringen av et
kunnskapsløft for alle er et av regjeringens hovedsatsingsområder. Disse
medlemmer viser til at det er iverksatt tiltak på en rekke
områder, herunder en rekordsterk satsing på etter- og videreutdanning
for lærere. Mange av tiltakene er presentert i kapittel 7 Kompetanse
i kommunene. Disse medlemmer viser til at det skal
etableres en nasjonal kompetansestrategi slik det er varslet i statsbudsjettet for
2015. Strategien skal bidra til en målrettet utvikling av befolkningens
kompetanse. Arbeidet ledes av Kunnskapsdepartementet og utføres
i samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet og andre
relevante departementer. Partene i arbeidslivet og andre kompetansepolitiske
aktører trekkes med i arbeidet. Dette vil være et viktig verktøy
for prioritering og evaluering av tiltak og gi bedre koordinering av
virkemidler for en mer effektiv kompetansepolitikk. Strategien vil
også bli førende for den statlige kompetansepolitikken rettet mot
regionalt og lokalt nivå.
Disse medlemmer viser videre
til at departementet har tett samarbeid med KS og hovedsammenslutningene
(UNIO, LO Kommune, YS Kommune og Akademikerne) gjennom en avtale
om utviklingsprogrammet Sammen om en bedre kommune. Her
er et av målene å:
«Styrke evnen til strategisk kompetanseplanlegging,
og realisere kompetanse- og rekrutteringstiltak som er tilpasset
innbyggernes forventninger og kommunens utfordringer.»
I programmet deltar ca. 100 kommuner med egne lokale
prosjekter. Eksempler fra disse lokale prosjektene nevnes også i
kapittel 7 i proposisjonen. Programmet har utviklet et inspirasjonshefte
for strategisk kompetanseutvikling i kommunene. Erfaringer fra programmet
og prosjektene formidles til andre gjennom ulike kanaler. Programmet
avsluttes i 2015 og andre samarbeid skal vurderes.
Komiteen vil påpeke
at det er behov for flere tiltak for å tilby hele stillinger til
alle som ønsker det.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til proposisjonen
der regjeringen selv viser til at KS beregner at for å opprettholde
dagens tjenestetilbud vil behovene for ansatte i 2023 være 6 000
flere årsverk i barnehage, 10 000 flere i grunnskolen og 23 000
flere i helse- og omsorgssektoren. Dette forutsetter en langt mer
aktiv politikk på kompetanse og rekruttering enn det regjeringen
legger opp til.
Disse medlemmer vil påpeke at
«Saman om ein betre kommune» må videreføres og forsterkes. Dette
er en god måte å utvikle moderne kommuner på.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det i Danmark er innført en
«Tillidsreform» i offentlig sektor, der man ønsker å erstatte kontroll-
og markedsregimer med styringsprinsipper basert på faglighet og
tillit. Reformen er basert på en avtale mellom myndighetene, arbeidsgiverne
og de ansatte om syv overordnede prinsipper for samarbeid. Disse medlemmer mener
Norge bør se på hvilke erfaringer man har gjort med dette arbeidet
i Danmark, med sikte på å lære av det som er oppnådd.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at proposisjonen dokumenterer svært store mangler i bemanning
og kompetanse i dag og viser svært store behov framover som må dekkes.
Det forutsetter en større satsing gjennomgående på kvalifisering,
rekruttering, hele stillinger og nok lærlingplasser/praksisplasser.
Dette medlem vil også understreke
at det er behov for en tillitsreform og endringer i styringa og målesystemet
i kommunene, for å styrke fagligheten, medbestemmelse fra ansatte
og brukere, og for å fjerne tidstyver, og markedsrettede styringsformer.
Dette medlem mener offentlige
oppgaver løses best når de ansatte har tid og mulighet til å bruke sitt
faglige skjønn i arbeidet sitt. Mange ansatte opplever i dag at
deres faglige handlingsrom begrenses av byråkratiske krav eller
markedsprinsipper som griper inn i deres arbeidshverdag. Tiden den
ansatte bruker i møtet med eleven, pasienten eller andre innbyggere
blir spist opp av andre og mindre viktige oppgaver – enten det er
i skolen, i barnehagen, i helsevesenet, i politiet eller i NAV. Dette
medlem mener derfor tiden er inne for en tillitsreform,
der de ansattes faglige handlingsrom styrkes på bekostning av markedsprinsipper
og byråkratisk kontroll. Dette medlem sier nei til
privatisering av offentlige tjenester, og vil redusere antall mål
og rapporter i det offentlige. Grunnbemanningen i det offentlige
må styrkes, slik at de ansatte får bedre tid.
Et ferjeavløsningsprosjekt innebærer at det
blir bygd et nytt veisamband, vanligvis en bro eller en undersjøisk
tunnel med tilhørende veinett, som erstatter et ferjesamband. Ordningen
med alternativ bruk av ferjetilskudd for riksveiprosjekter ble innført
gjennom Stortingets behandling av St.prp. nr. 67 (2002–2003). Her
ble det lagt til grunn at ferjeavløsningsmidler skulle utbetales
i 15 år. Gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 16 (2008–2009)
Nasjonal transportplan 2010–2013 ble maksimal lengde for utbetaling
av innsparte ferjetilskudd økt til 30 år.
I forbindelse med forvaltningsreformen i 2010 fikk
fylkeskommunene overført ansvaret for en stor del av riksveinettet
med tilhørende ferjeforbindelser, herunder var det også fire ferdigstilte,
statlige ferjeavløsningsprosjekter. I 2010 ble det lagt inn midler
i tabell C i inntektssystemet til disse prosjektene, noe som innebærer
at midlene blir gitt med en særskilt fordeling, og at de ikke omfordeles
mellom fylkeskommunene etter kostnadsnøkkelen. Med innføringen av
det nye inntektssystemet for fylkeskommunene i 2015 ble disse midlene
lagt inn i innbyggertilskuddet og fordelt etter kostnadsnøkkelen
sammen med øvrige ferje- og veimidler fra forvaltningsreformen.
Det betyr at pengene ble fordelt til alle fylkeskommuner, noe som
framsto som et tap for fylkene med de åtte prosjektene. Det reelle
tapet i 2015 er imidlertid adskillig lavere enn summen av de midlene
som ble lagt i tabell C i 2010, siden mye av tapet fanges opp av
overgangsordningen og tapskompensasjonen. I forbindelse med revidert
nasjonalbudsjett 2015 er det bevilget 4,9 mill. kroner for å kompensere
fylkeskommunene Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Troms, som
tapte på at midlene til ferjeavløsningsprosjektene ble lagt inn
i innbyggertilskuddet, jf. Prop. 119 S (2014–2015) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet 2015.
For 2016 vil de åtte prosjektene fylkeskommunene
overtok fra staten bli fulgt opp etter den ordningen som var gjeldende
på det tidspunktet prosjektene ble vedtatt. Dette innebærer ferjeavløsningsmidler
i 15 år regnet fra det året ferjetilskuddet opphørte. Overgangsordningen
og tapskompensasjonen for endringene i inntektssystemet i 2015 blir
beregnet på nytt i statsbudsjettet for 2016 slik at fylkeskommunene med
ferjeavløsningsprosjekter ikke dobbeltkompenseres.
For nye ferjeavløsningsprosjekter foreslår departementet
en ordning som er parallell med statens ordning, der beløpet til
ferjeavløsning beregnes på bakgrunn av tap innenfor inntektssystemet
når et ferjesamband avløses av en bro eller tunnel. Fylkeskommunene
vil så selv måtte utforme konkrete finansieringsopplegg i det enkelte
tilfelle. Tapet i inntektssystemet beregnes ved å se på effekten
av å endre kriteriedata (antall ferjesamband) i utgiftsutjevningen
i inntektssystemet når et ferjesamband erstattes av en bro eller
tunnel. Det beregnede beløpet justeres så for endringer knyttet
til drifts- og vedlikeholdsbehovet i utgiftsutjevningen. Drift-
og vedlikeholdsbehovet fanges opp gjennom kostnadsnøkkelen i utgiftsutjevningen.
Ferjeavløsningsbeløpet trekkes deretter ut av innbyggertilskuddet
og legges i tabell C med en særskilt fordeling til den aktuelle
fylkeskommunen i inntil 30 år eller gjeldende periode for riksveiferjeprosjekter.
Den enkelte fylkeskommune skal i sum ikke kompenseres for mer enn
kostnaden ved prosjektet som erstatter det nedlagte sambandet. I
praksis innebærer ordningen at fylkeskommunene med ferjeavløsningsprosjekter
ikke taper i inntektssystemet når det bygges en bro eller en tunnel,
men at disse midlene inngår som et bidrag i finansieringen.
I kommuneproposisjonen 2015 ble det lagt fram en
ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene, der delkostnadsnøkkelen for
båt og ferje besto av kriteriene «fylkesfaktor båter» og «antall
ferjesamband». I årene før innføringen av «fylkesfaktor båter» og
«antall ferjesamband» ble midlene til båt og ferje fordelt etter
kriteriene «rutenett til sjøs i 1990» og «innbyggere bosatt på øyer
uten fastlandsforbindelse». Det er store svakheter knyttet til disse
kriteriene. De nye kriteriene for båt og ferje, som ble innført
i 2015, er en fylkesfaktor som gjenspeiler fylkeskommunenes driftsutgifter
for båter, samt antall ferjesamband.
Fylkesfaktoren for båter er beregnet med bakgrunn
i fylkeskommunenes driftsutgifter til båter per innbygger, basert
på gjennomsnittstall for årene 2011–2013. Kriteriet innebærer at
fylkeskommunene gjennom kostnadsnøkkelen får tilbake beløpet de
i gjennomsnitt har rapportert å ha brukt på hurtigbåter i samme
periode.
I praksis er dette et refusjonssystem, noe som
i utgangspunktet ikke er ønskelig å ha innenfor utgiftsutjevningen,
som skal være basert på objektive kriterier.
Bakgrunnen for at fylkesfaktoren ble valgt i
2015 og ikke et objektivt kriterium, skyldes at man gjennom de statistiske
analysene ikke fant statistisk signifikante kriterier som kunne
fange opp forskjeller i fylkeskommunenes utgifter til båter på en
tilfredsstillende måte.
Nytt kriterium for å fordele midler til ferjer
i 2015 var «antall ferjesamband». Fylkeskommuner med utgifter per
samband over landsgjennomsnittet vil ikke få dekket sine faktiske
utgifter, mens fylkeskommuner med utgifter per samband under landsgjennomsnittet
vil få dekket mer enn sine faktiske utgifter. Målet med analysearbeidet
fram mot kommuneproposisjonen 2016 har vært å finne modeller som differensierer
mellom ulike ferjesamband for å bedre kunne fange opp forskjellene
i utgiftene mellom fylkeskommunene.
I analysearbeidet skilles det mellom båter og
ferjer, på samme måte som KOSTRA skiller mellom utgifter til båter
(funksjon 732) og utgifter til ferjer (funksjon 731).
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
gjort omfattende analyser. Målet har vært å finne faktorer som kan
forklare hvorfor utgifter til hurtigbåter varierer mellom fylkeskommunene.
Departementet har beregnet ulike samleindekser basert
på variabler nevnt i proposisjonen, for å undersøke om dette kan
fange opp forskjeller i utgifter mellom fylkeskommunene.
Selv om datamaterialet er av god nok kvalitet
til å bruke i analyser, vil man på grunn av få enheter (9 fylkeskommuner
i analysene) og ulike statistiske måleproblemer ikke kunne bruke
statistiske modeller (regresjonsmodeller) med flere enn 1–2 forklaringsvariabler,
pluss frie inntekter som kontrollvariabel. Frie inntekter per innbygger
brukes i analysene for å kontrollere for hvilken effekt fylkeskommunenes inntektsnivå
har på fylkeskommunenes utgifter.
Frie inntekter i kroner per innbygger er ikke
statistisk signifikante i noen av modellene, noe som delvis skyldes
få enheter og at variablene i analysen i for stor grad fanger opp
det samme forholdet, det vil si at de som har høye inntekter også
har mange samband, fartøy osv. Det er heller ingen av forklaringsvariablene
(unntatt lengde kystlinje i antall kilometer per innbygger) som
er signifikante i modeller der samtlige fylkeskommuner med driftsutgifter
til båter tas med i analysene.
Samtlige modellvarianter som departementet har sett
på gir store omfordelingsvirkninger sammenlignet med hvordan driftsutgiftene
fordeler seg mellom fylkeskommunene. En kostnadsnøkkel vil i utgangspunktet
ikke være samsvarende med hvordan utgiftene faktisk fordeler seg.
Samtidig er det viktig at analyseresultatene er troverdige og at
man klarer å fange opp alle relevante forhold som kan forklare utgiftsfordelingen.
Ut i fra tilgjengelig datamateriale er det vanskelig å finne gode
forklaringer på hvorfor det er så store forskjeller mellom faktiske
utgifter og utslagene de ulike modellene gir. Dette kan tyde på
at det er forhold som påvirker utgiftsfordelingen som man ikke klarer
å fange opp i analysene. Det kan også være feil i regnskapstallene,
eller det kan være ulik rapportering fra fylkeskommunene.
Tallene i proposisjonen viser at det er stor
variasjon i utgifter per samband og utgifter per 1 000 km utseilt
distanse. Samtidig er forskjellene så store at de vanskelig kan
forklares kun ut fra opplysninger om frekvens, sambandenes utseilte
distanse eller andre data som departementet har tilgang til. Variasjonen kan
også skyldes at det er ulik praksis når det gjelder klassifiseringen
av samband.
Et spørsmål kan være om ulike ruter i et område regnes
som ett samband med flere strekninger, eller som flere ulike samband.
Selv om den samme definisjonen av et samband legges til grunn for
rapportering vil det likevel være stor grad av skjønn involvert i
klassifiseringen. Det kan gjøre det problematisk å bruke antall
samband som kriterium for båter, siden fylkeskommunene kan påvirke
verdien ved å omdefinere strekninger til samband. I noen fylker
er det svært mange samband, men utgiftene per samband er små og
utseilt distanse er relativt liten.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Samferdselsdepartementet
ser derfor på den nåværende fylkesfaktoren i kostnadsnøkkelen som
det beste alternativet for å fordele midler til hurtigbåter mellom
fylkeskommunene på dette tidspunktet. I det videre arbeidet vil
det være behov for å gå ytterligere inn i regnskapstallene som fylkeskommunene
rapporterer i KOSTRA for å vurdere om det rapporteres likt. For
å komme lengre i arbeidet trengs det også flere opplysninger om
de ulike sambandene og fartøyene. Det tas sikte på å komme tilbake
med en ny vurdering i kommuneproposisjonen for 2017.
I dagens kostnadsnøkkel (2015) er det kriteriet «antall
ferjesamband» som fordeler midler til ferjer mellom fylkeskommunene.
Kriteriet innebærer at det fordeles et likt beløp per samband til
fylkeskommunene gjennom kostnadsnøkkelen. Selv om antall ferjesamband
gir en høy forklaringskraft i analysene, skiller ikke kostnadsnøkkelen
på lokale forhold som kan gi utslag i utgiftsvariasjoner fylkeskommunene.
Målet med arbeidet fram mot kommuneproposisjonen
2016 har vært å finne modeller som differensierer mellom ulike ferjesamband,
for bedre å kunne fange opp forskjellene i utgiftene mellom fylkeskommunene.
Ved å gjøre analysene på sambandsnivå, og ikke på
fylkeskommunenivå, ville vi fått flere observasjoner i analysene.
Her mangler det imidlertid bl.a. detaljerte regnskapstall for de
ulike sambandene.
Det er rimelig å anta at variasjoner mellom
fylkeskommunene i utgifter til fylkesveiferjer er knyttet til forskjeller
i antall ferjesamband (pga. høye faste kostnader), men også forskjeller
i produsert mengde (f.eks. utseilt distanse, passasjerkilometer),
forskjeller i etterspørsel (f.eks. antall reiser, antall fraktede kjøretøy,
åpningstider) og ytre forhold (f.eks. fartsområde, kystlinje, værforhold
og bølgehøyde).
Som for hurtigbåter er det også problemer med
få observasjoner i analysene av driftsutgifter til ferjer, og dermed
de samme statistiske måleproblemene.
Departementet har undersøkt flere ulike analysemodeller
med samme metoder som for hurtigbåter, og har blant annet vurdert
ulike samleindekser. Antall samband har i analysene fortsatt god
forklaringskraft.
Imidlertid oppstår mange av de samme problemene
som for båtanalysene. Modellene samsvarer dårlig med faktiske utgifter,
uten at det er gode forklaringer på forskjellene. Også for ferjer
kan variasjoner i standard, kvalitet, effektivitet o.l. påvirke forskjeller
i utgifter mellom fylkeskommunene. Det mangler detaljerte data for
bl.a. fartsområde og overfartstid, slik at det ikke har vært mulig
å bruke dette i arbeidet nå. For ÅDT (gjennomsnittlig årsdøgntrafikk)
og åpningstider er kvaliteten på KOSTRA-tallene varierende, noe
som trolig skyldes at 2013 er første rapporteringsåret for disse
tallene.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Samferdselsdepartementet
har i arbeidet ikke funnet egnede kriterier som kan supplere «antall
ferjesamband» i kostnadsnøkkelen, og foreslår derfor å beholde «antall
ferjesamband» som kriterium inntil videre for fordeling av midler
til ferjer i utgiftsutjevningen.
Når det gjelder kostnadsnøkkelen for ferjer
vil departementet komme tilbake med en ny vurdering i kommuneproposisjonen
for 2017.
Komiteen viser til
at det i fjor vart gjennomført store endringar i fylkeskommunane
sitt inntektssystem. I samband med dette bad komiteen regjeringa
vurdere vidare båt/ferjekriteriet og utgreie ei ferjeavløysingsordning. Komiteen viser
til at regjeringa omtaler begge desse punkta i proposisjonen og
utover det vidarefører inntektssystemet for fylkeskommunane med
dei premissar som er lagt gjennom statsbudsjettet for 2015 og kommuneproposisjonen for
2015.
Komiteen viser til at regjeringa
har utgreidd ei ferjeavløysingsordning også for fylkesvegferjene slik komiteen bad
om i kommuneproposisjonen for 2015. Komiteen viser
til at regjeringa foreslår inntil 30 år tilsvarande for riksvegferjeordninga.
Den ordninga er i regjeringa si plattform varsla skal styrkast. Komiteen ynskjer
difor at ordninga for fylkesvegferjene skal settjast til inntil
40 år.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med at flertallet
nå støtter forslaget om ei ferjeavløsningsordning over 40 år, slik
som et mindretall foreslo i kommuneproposisjonen for 2015. Det vil
også være aktuelt at ordningen omfatter båtruter som erstattes av
vei/tunnel, og regjeringen bes om å komme tilbake med en vurdering
av dette i statsbudsjettet for 2016.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og
Venstre, viser til at det i dag er 18 ulike innkjøparar
av ferjetenester og eit fåtal seljarar. Fleirtalet meiner det
bør vurderast om det finnast moglegheit for partnarskapsløysingar
om oppretting av innkjøpsmiljø som kan styrke rolla både med å gjera
riktige innkjøp, men òg stille gode miljøkrav for framtida. Fleirtalet meiner
fylkeskommunane bør ta initiativ til ei slik vurdering, men staten
må bidra med å stille kompetanse til rådigheit.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at det er svært uryddig når regjeringen i Meld. St. 14 (2014–2015)
Nye oppgaver til større kommuner, vil flytte ansvaret for kollektivtrafikken
fra fylkeskommunene til de største kommunene, noe som vil øke antall
innkjøpere kraftig. Denne oppsplittingen ble ikke avvist av flertallspartiene
under behandlingen av saken i Stortinget parallelt med kommuneøkonomien
for 2016. At det samme flertallet i denne saken går stikk motsatt
vei, og ber om at fylkene samarbeider mer for å få færre innkjøpere
enn i dag, avslører hvor feil forslaget om en slik ytterligere oppsplitting
er.
Komiteen viser til
at regjeringa vil arbeida vidare med båt-/ferje-nøklane fram til
kommuneproposisjonen for 2017. Komiteen støtter det. Komiteen viser
til at ferjefylka har utfordringar med kostnadsvekst med nye anbod
samt at det er skapt ei forventning når Stortinget har slått fast
at det skal stillast strengare miljøkrav ved ferjeanbod.
Komiteen viser til at det går
fram av regjeringas maritime strategi at det skal stillast krav
til lavutslepps- og nullutsleppsteknologi i ferjeanbod når teknologien
tilseier dette, og at det skal vurderast nærmare på kva for måte
det kan sørgjast for at tilsvarande teknologiar blir fasa inn i
fylkeskommunal ferjedrift. Komiteen ber regjeringa
vurdere kva for økonomiske konsekvensar dette har for fylkeskommunal
ferjedrift, og korleis økte miljøkrav skal finansierast.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, viser
til at kostnadsveksten først vil komme om nokon år når nye anbod med
miljøkrav blir sett i drift.
Fleirtalet viser til at i dag
overfører staten midlar til fylkeskommunane gjennom inntektssystemet
for å sette dei i stand til å ha ferjetilbod der det er behov for
dette for å binde saman vegnettet og folk og næringsliv som bur
på øyar, fjordsider og liknande. Det er desse midlane ferjeavløysingsordninga
i inntil 40 år i staden for å gå til fylkeskommunen for å gje ferjetilbod
vert stilt til rådvelde for samferdsleprosjekt for å erstatte ferja
med bru eller tunnel. Fleirtalet føreset at midlane
blir fryst i inntil 40 år, men slik at summen vert årleg prisjustert. Fleirtalet viser
til at ved å stille denne ordninga disponibel for fylkeskommunar
vil langt fleire øysamfunn kunne få fastlandsforbindelse samt at
det kan bli bygd tunnellar og bruer der det i dag går ferjer. Det
er fylkeskommunane som må fremme saker som er aktuelle og leggje
fram finansieringsplan for desse. For nokon fylkeskommunar kan gjerne
fleire ferjesamband inngå i fellesprosjekt for å samordne og sjå
ting i samanheng. Det vil òg for nokon samband vere aktuelt å erstatte
fleire ferjesamband for å realisere veg, i slike tilfelle vil då
fleire samband inngå i finansieringa.
Komiteen vil fremme
slikt forslag:
«Stortinget ber regjeringa legje til grunn inntil
40 år med ferjeavløysing på fylkesvegferjene.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen ikke har kommet fram til en varig løsning for kostnadsnøklene
for ferjesamband og båtruter, og at det varsles ytterligere arbeid
med dette fram til kommuneproposisjonen for 2017. Disse medlemmer forventer
derfor at de fylkene som er berørt får kompensert sitt inntektstap
som følge av omleggingen av kostnadsnøklene for båt- og fergeruter
fram til en varig løsning er kommet på plass, og at regjeringen
følger opp dette i statsbudsjettet for 2016.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er sterkt kritiske til at departementet
ikke har fremmet forslag til oppretting av kostnadsnøklene for båt
og ferje, slik Stortinget har bedt om. I kommunalkomiteens høring
om kommuneproposisjonen 2016 framkom klar dokumentasjon fra flere
fylker om at kostnadene til båt og ferje er økende, og ikke dekkes
av gjeldende kostnadsnøkler. I påvente av departementets nye gjennomgang
i neste års kommuneproposisjon er det nødvendig å finne ordninger
som dekker noe av fylkeskommunenes kostnader.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett for 2015 fremmet
forslag om 100 mill. kroner i økt tapskompensasjon til de fylkene
som fikk størst reduksjon ved omlegging av kostnadsnøklene, og at
det forutsettes at tapskompensasjonen videreføres inntil kriteriene
for fylkesnøklene er gjennomgått på nytt.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, viser
til partia si avtale om revidert nasjonalbudsjett for 2015 og ber
regjeringa fordele 10 mill. kroner i tapskompensasjon til fylkeskommunar
med tap over 500 kroner per innbyggjar, men ikkje slik at kompensasjonsgrad
går over 100 pst.
Dette fleirtalet viser til tapskompensasjonsordninga
som er forutsett vidareført i perioden. Dette fleirtalet ber
regjeringa fram mot framlegget av statsbudsjettet for 2016 om å
vurdere nivået på tapskompensasjonen i lys av fylkas økonomiske situasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sitt alternative budsjett for 2015 der disse medlemmer fremmet
forslag om en forsterket tapskompensasjonsordning for fylkeskommunene. Disse
medlemmer la til grunn at ordningen var forutsatt å vare
i fem år, og vil på dette grunnlaget foreslå at 70 mill. kroner
av fylkeskommunenes ramme settes av til denne forsterkede tapskompensasjonsordningen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti legger inn 50 mill. kroner ekstra
til tapskompensasjonsordningen i kommuneøkonomien for 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
Stortinget ved behandlingen av Innst. 147 S (2014–2015) vedtok at alle
kollektivanbud som hovedregel skal benytte null- eller lavutslippsteknologi
innen 2025. En samlet energi- og miljøkomité skrev i merknadene
at den økte kostnaden som følge av ny teknologi ikke skal ramme
kollektivtilbudet. Disse medlemmer viser til at fylkeskommunene
har store utgifter til investering og drift av kollektivsystemet
i dag, og at staten må bidra til at fylkeskommunene kan benytte ny
lav- og nullutslippsteknologi i sine anbud og innkjøp uten at dette
går på bekostning av det kollektivtilbudet de kan tilby sine innbyggere. Disse
medlemmer mener derfor det er naturlig at staten i en overgangsfase
kan kompensere fylkeskommunene for økte utgifter til investering
og drift av kollektivtransport som følge av bruk av ny teknologi
fram til teknologikostnadene kommer på nivå med konvensjonell teknologi.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til økende utfordringer
knyttet til sikring mot skred og flom på vei- og banenettet. Dette
er kostnader som belaster fylkeskommunene sterkt. Avsetningene i
regjeringens budsjetter til skred-, flom- og tunnelsikring ligger
under måltallene som er gitt i Nasjonal transportplan.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Senterpartiets forslag om en økning på 500 mill. kroner i fylkeskommunenes
frie inntekter. Av dette beløpet vil partiet fremme forslag om at
200 mill. kroner avsettes på C-liste til fylkeskommunenes båt- og
ferjedrift, 100 mill. kroner i økt tapskompensasjon til fylkeskommunene
som tapte mest ved omlegging av kostnadsnøklene og 200 mill. kroner
til skred-, flom- og tunnelsikring av fylkesveinettet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne forslag om tapskompensasjon og styrking av forebygging
av skred- og ras over henholdsvis Samferdselsdepartementets og NVEs
budsjett, og forslag til bevilgninger til klimatilpassinger i fylkene
i budsjett for 2015, og at dette må følges opp i 2016.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil understreke at kvalitet i alle
nivåer av utdanningssektoren er den viktigste faktoren for å skape
velstand og muligheter for alle, og sikre verdiskaping for fremtiden. Disse
medlemmer vil understreke behovet for ambisjoner på skolens
vegne, og påpeker at regjeringen prioriterer både skole og høyere
utdanning. Disse medlemmer vil påpeke at satsingen
på videreutdanning for lærere er historisk høy. Til sammen har regjeringen økt
antall plasser fra 1 850 i 2013 til 5 050 plasser i 2015. Disse
medlemmer vil påpeke at styrkingen av skolen skjer på en
rekke fronter. Lærerløftet, yrkesfagløftet og realfagstrategi er
tydelige satsinger, som får tilført friske midler. Disse
medlemmer vil trekke frem at lærlingtilskuddet er økt med ytterligere
2 500 kroner i revidert nasjonalbudsjett. Siden regjeringsskiftet
i 2013 er lærlingtilskuddet økt med kr 10 000 pr. lærlingeplass. Disse
medlemmer vil også trekke frem satsingen på realfagskommuner,
forsøk med nye karriereveier for lærere, kompetansutvikling for
yrkesfaglærere og styrket rentekompensasjon for rehabilitering og
investering i skole- og svømmeanlegg som viktige tiltak for å øke
kvaliteten i urdanningssektoren.
Disse medlemmer mener at rask
utbygging av infrastruktur og godt vedlikehold er av sentral betydning
skal det legges til rette for næringsutvikling over hele landet
og attraktive bomiljøer. Det er et behov for utbygging av effektive
transportkorridorer som kan binde landsdelene saman. Etter mange
år med reformtørke i transportsektoren vil regjeringen nå etablere
et eget utbyggingsselskap for vei som skal sørge for sammenhengende
og effektiv utbygging av viktige hovedveier. Disse medlemmer mener
det samme behovet for mer effektiv utbygging foreligger i jernbanesektoren
og viser til at regjeringen ønsker å gjennomføre en jernbanereform
som også skal sørge for mer søkelys på togkundenes behov.
Disse medlemmer viser til at
det over år har bygd seg opp et betydelig vedlikeholdsetterslep
både i vei- og jernbanesektoren. For første gang på mange tiår sørger
regjeringen for at denne negative utviklingen stanser og at vedlikeholdsetterslepet
reduseres både for jernbane og vei. Bedre jernbanevedlikehold vil
kunne gi færre forsinkelser og driftsavbrudd til glede for både
godstrafikken og alle togpendlere. Styrket veivedlikehold er, i
tillegg til bygging av ny vei, blant de viktigste trafikksikkerhetstiltakene
som kan gjennomføres.
Disse medlemmer vil videre vise
til at regjeringen i arbeidet med neste nasjonale transportplan
ønsker å etablere en strategi for å fjerne det enorme vedlikeholdsetterslepet
i samferdselssektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at omleggingen av
inntektssystemet har vært dramatisk for de fylkeskommunene som kom
dårligst ut, og at det er behov styrking av tapskompensasjonsordningen
utover de fem første årene etter omleggingen av inntektssystemet. Flertallet er
særlig bekymret for hvilke konsekvenser nedgangen i inntekter vil
kunne få for driften av videregående skoler og kollektivtilbud utover skoleskyss.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke fylkeskommunenes
frie inntekter ut over regjeringens forslag, og øke tapskompensasjonsordningen.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at fylkeskommunene nå er invitert med i kommunereformprosessen
med sikte på å slå seg sammen. En stortingsmelding om nye oppgaver
til et nytt folkevalgt nivå vil bli lagt frem for Stortinget våren
2016 og en ny regionstruktur vil bli foreslått for Stortinget
våren 2017. Flertallet vil i den forbindelse vise
til at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre
er enige om at inntektssystemet til fylkene må vurderes i lys av
en eventuell ny regionstruktur.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre
til at fylkeskommunenes utgifter til kollektivtransport har vært
under press over en lengre periode, og er bekymret for at utviklingen
i inntektene ikke tar høyde for de økte utgifter de pådrar seg innenfor
kollektivtransporten. En undersøkelse KS har gjennomført viser at
det har vært en kostnadsvekst særlig fra 2013 til 2014. Veksten
har også vært høyere enn det fylkeskommunene har blitt kompensert
for gjennom pris/lønnsvekst og demografikompensasjonen. Disse
medlemmer mener det på denne bakgrunn er behov for å gjøre
en oppdatert vurdering av om inntektene til kollektivtrafikken står
i forhold til passasjervekst, økte krav til standard og kvalitet
samt pris- og lønnsvekst.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at kollektivtransport er
en fylkeskommunal oppgave på linje med andre oppgaver som fylkeskommunene
har ansvaret for. I statsbudsjettet kompenseres kommunesektoren for
anslått lønns- og prisvekst gjennom en deflator som er felles for
alle de kommunale tjenesteområdene. Dette har vært praksis i mange
år, også under den forrige regjeringen. Det kan være at kostnadene
varierer mellom tjenesteområdene, men kommunesektoren blir kompensert
for anslått lønns- og prisvekst samlet sett. Gjennom veksten i frie
inntekter blir fylkeskommunene kompensert for økt folketall og endringer
i befolkningens sammensetning. Demografikompensasjonen er beregnet
på grunnlag av tjenester som fylkeskommunene samlet sett har ansvaret
for, inkludert kollektivtransport. Også dette har vært praksis i
mange år.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til behovet for å styrke kollektivtrafikken i hele landet og mener
derfor at fylkeskommunen må få en ekstra satsing til dette formålet. Videre
er det er stort behov for å øke innsatsen for flere lærlingeplasser,
og for å tilby flere elever alternative opplæringsopplegg som innebærer
mer praksis. Dette medlem mener derfor at fylkeskommunene
må få en ekstrabevilgning til dette på 100 mill. kroner. Dette
medlem viser til at regjeringen har kuttet kraftig i de
regionale utviklingsmidlene. Dét er dårlig nærings- og distriktspolitikk,
og dette medlem mener at fylkeskommunene snarere
må få økte bevilgninger til lokal og regional næringsutvikling.
Dette medlem viser til egne forslag
i budsjettet for 2015 om avsetting av 350 mill. kroner til klimatilpassinger
i kommunesektoren og til diverse andre forslag angående rassikring
og forebygging av naturkatastrofer, gitt over budsjettene til samferdsel og
NVE på til sammen 390 mill. kroner.
Dette medlem understreker at
tilsvarende satsinger må komme i 2016, og at disse vil være helt nødvendige
for å sikre infrastruktur og trygghet i ulike deler av landet.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
vil foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene
som legges fram i kommuneproposisjonen for 2017. I denne gjennomgangen
vurderes alle elementene i inntektssystemet. Inntektssystemet vil
også ses i sammenheng med kommunereformen. I årets kommuneproposisjon
foreslår regjeringen en ny kommunal inntekt basert på vekst i lokal
verdiskapning.
I Sundvolden-plattformen fastslår regjeringen:
«Regjeringen vil la den enkelte kommune beholde mer
av sine egne skatteinntekter. Blant annet skal kommunene få beholde
en del av selskapsskatten der verdiene er skapt.»
Regjeringen følger i proposisjonen opp dette med
å foreslå en ny kommunal inntekt basert på lokal verdiskapning.
Skatteinntektene, som i dag utgjør om lag 40
pst. av kommunesektorens inntekter og anslagsvis om lag 174 mrd.
kroner for kommunesektoren, har en sterkere lokal forankring enn
rammeoverføringene. Ved å la en andel av lokale skatteinntekter
tilfalle lokalsamfunnet styrkes koblingen mellom de som betaler
skatten, de lokale beslutningstakerne og de som mottar de kommunale
tjenestene.
For å gi kommunene et sterkere insentiv til
å legge til rette for lokal næringsutvikling og føre en mer aktiv
næringspolitikk, bør de få tilført en andel av verdiskapningen som
skjer lokalt.
Departementets vurdering er at tidligere modeller
for kommunal selskapsskatt har klare svakheter. I stedet foreslås
det at en del av den lokale verdiskapningen tilbakeføres til kommunene
gjennom en indirekte modell basert på endring i lønnssum i private foretak.
Slik oppnås et mer stabilt grunnlag for den nye inntekten enn ved
den tradisjonelle selskapsskatten, samtidig som økt verdiskapning
lokalt kommer hele lokalsamfunnet til gode.
Selskapsskatten var en del av kommunenes inntekter
i perioden fram til 1999 og i perioden 2005–2008. Fram til 1999
fikk kommuner og fylkeskommuner tilført en andel av den samlede
overskuddsskatten fra selskapene. Fordelingen av selskapsskatten
mellom kommuner var da knyttet til reglene for stedbunden beskatning,
der inntekter og utgifter på selvangivelsen til selskapene ble fordelt
mellom selskapets virksomheter i ulike kommuner. Dette var arbeidskrevende
både for likningsmyndigheter og for selskapene.
Det vises i proposisjonen til at i perioden
før 1999 ble en uforholdsmessig stor del av selskapsskatten tilført
kommunene der hovedkontorene i selskapene lå. Da selskapsskatten
igjen ble tilbakeført til kommunene i 2005 var et av kravene at
det i større grad skulle tas hensyn til hvor arbeidsplassene var
lokalisert.
For mange kommuner svingte selskapsskatten mye
fra år til år, men fordi Skattedirektoratets beregninger inneholdt
taushetsbelagte opplysninger om hvert enkelt foretak kunne ikke
kommunene få innsyn i og kunnskap om hvorfor inntekten varierte
fra år til år.
Regjeringen ønsker en forenkling for både næringslivet
og offentlig sektor.
Når verdiskapningen i privat sektor på nytt
skal tilbakeføres til kommunene, er departementets vurdering at
tidligere modeller har så klare svakheter at de ikke er noe alternativ.
Det foreslås at en del av den lokale verdiskapningen
tilbakeføres til kommunene basert på lønnsgrunnlaget i det lokale
næringslivet i den enkelte kommune. På samme måte som den tradisjonelle
selskapsskatten vil lønnsgrunnlaget være påvirket av konjunkturer,
men det vil være mer stabilt og forutsigbart. Den nye inntekten
fra lokal verdiskapning foreslås basert på vekst i lønnsgrunnlaget
i private foretak i kommunen over en periode, ved at alle kommuner
som har en positiv utvikling får en andel av den nye inntekten.
Andelen som hver kommune får av ny inntekt vil tilsvare den andelen
kommunen har av samlet vekst i verdiskapning. Ved å basere den nye inntekten
på endring i lønnssum, og ikke på fordelingen av lønnssum, mellom
kommunene, oppnår en at alle kommuner med en positiv utvikling,
og ikke bare kommuner som i utgangspunktet har det rikeste næringslivet,
kan få en andel av den nye inntekten. Dermed vil alle kommuner,
både små og store, få et sterkere insentiv til å legge til rette
for næringsutvikling, samtidig som verdiskapningen føres tilbake
til lokalsamfunnet.
Datagrunnlaget for tilbakeføringen er foretakenes
rapportering av arbeidsgiveravgiftspliktige ytelser til Skattedirektoratet.
Mer konkret baseres ny inntekt fra verdiskapning på endring i lønnssummen
fratrukket sykelønnsrefusjon. Tilskudd og premier til pensjonsordninger
holdes utenfor. SSB publiserer kommunevise tall, der data fra Skattedirektoratets skatteregnskap
bl.a. er koblet med informasjon om hvor bedriftene og arbeidsplassene
er lokalisert. Dette sikrer at ny inntekt baseres på de sysselsattes
arbeidssted og ikke bosted. I SSBs statistikk kan tall for privat
sektor skilles ut. I henhold til SSBs standard sektorgruppering
er også offentlige foretak, dvs. aksjeselskaper og liknende, som
er skilt ut fra offentlig forvaltning, inkludert i privat sektor.
Modellen tar utgangspunkt i vekst over en gitt periode.
For å gi kommunene tid til å tilpasse seg ny inntekt innføres modellen
i 2016, men gis først virkning i 2017. For å unngå for brå svingninger
i den nye inntekten benyttes det vekst i lønnssum over en periode
på fire år. Dette gjennomsnittet vil gjøre tilførselen av ny inntekt
mer stabil, og virkningen av lavere aktivitet eller bedriftsnedleggelser
for enkeltkommuner vil bli jevnet ut over flere år.
Det foreslås en moderat innføring av ny inntekt fra
lokal verdiskapning ved at samlet beløp i 2017 tilsvarer om lag
ett prosentpoeng av skattesatsen på 27 pst. for selskaper. I 2013
utgjorde dette om lag 2,9 mrd. kroner.
Ny inntekt tildeles gjennom rammetilskuddet, men
utjevnes på linje med øvrige kommunale skatteinntekter. I den helhetlige
gjennomgangen av inntektssystemet for kommunene fram mot kommuneproposisjonen
for 2017 skal bl.a. skattens andel av kommunesektorens samlede inntekter,
som i dag ligger på om lag 40 pst., vurderes.
På kommunenivå varierer endringen i lønnssum i
privat sektor en del fra år til år. Det vil derfor være vanskelig
å si hvordan ny inntekt fra lokal verdiskapning vil fordeles mellom
kommunene i 2017 og senere år.
Statistikk fra SSB viser at i privat sektor
økte lønnssummen med 6,7 pst. fra 2011 til 2012, og med 5,6 pst.
fra 2012 til 2013. Fra 2011 til 2012 hadde i underkant av 90 pst.
av kommunene vekst i lønnssum i privat sektor, mens i overkant av
80 pst. av kommunene hadde vekst fra 2012 til 2013. Blant kommunene
med høyest prosentvis vekst ligger et mangfold av kommuner. Kommuner
med høy vekst er ulike mht. hvilket nivå de har på lønnssum i privat
sektor i utgangspunktet, og de varierer også mye i innbyggertall.
Det er også stor geografisk spredning blant kommunene med høyest
vekst.
Komiteen viser til
at regjeringa har vurdert ulike modellar for tilbakeføring av selskapsskatt
til kommunesektoren. Komiteen er samd med at dei tidlegare
modellane ikkje er gode nok hovudsakeleg pga. hovudkontorutfordring
og ikkje offentleg talmateriale, så komiteen deler
regjeringa sitt syn på at dei modellane er uaktuelle.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre, ønsker sterke kommuner som er aktive utviklere
av sine lokalsamfunn, inklusiv tilrettelegging for næringsliv og arbeidsplasser.
Hvis en kommune lykkes i å tiltrekke seg innbyggere, vil dette gi
utslag på skatteinntektene. Disse medlemmer mener
kommuner også skal belønnes når de lykkes i å legge til rette for
næringsliv og nye arbeidsplasser, men i dag tar staten inn all selskapsskatt. Disse
medlemmer viser til at regjeringens modell belønner vekst
i lokal verdiskapning, ikke hva man har av eksisterende privat næringsliv.
Dermed har både store og små, næringssterke og næringssvake kommuner
mulighet til å få ekstra inntekt. Det er nye arbeidsplasser og bedrifter som
over tid bidrar til vekst og utvikling. Disse medlemmer har
tillit til at kommunene både organiserer velferdstjenestene slik
de mener er best uavhengig av den nye ordningen med selskapsskatt,
og at ordfører og kommunestyre er aktive tilretteleggere for eksisterende
og nytt næringsliv.
Desse medlemene støtter innføring
av selskapsskatt til kommunane og den modellen regjeringa skisserer. Desse
medlemene ber likevel regjeringa vurdere om selskapsskatten
skal vera med ein del av inntektsutjamninga mellom kommunane.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at det er varsla ein full gjennomgang av kommunane sitt
inntektssystem i kommuneproposisjonen for 2017.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen har varslet en helhetlig gjennomgang av kommunenes inntektssystem
i kommuneproposisjonen for 2017. Samtidig har regjeringen i kommuneproposisjonen for
2016 valgt å forskuttere ett enkeltelement i inntektssystemet, ved
å foreslå gjeninnføring av kommunal selskapsskatt som betyr en omfordeling
av om lag 2,9 mrd. kroner mellom kommunene. Den såkalte «nye inntekten
fra lokal verdiskaping» foreslås basert på vekst i lønnsgrunnlaget
i private inntekter i kommunene over fire år, ved at kommuner som
har positiv utvikling får en andel av den nye inntekten. Ordningen
er begrunnet i at man vil stimulere til næringsutvikling, men vil
trolig være lite treffsikker i å belønne innsats fordi lønnsveksten
i en kommune er avhengig av så mange andre faktorer enn hva ordføreren
og næringssjefen i kommunen foretar seg.
Disse medlemmer er betenkt over
fordelingsvirkningene av forslaget. Videre viser disse medlemmer til
komitéhøringen der Fagforbundet uttrykte bekymring for at ordningen
kan være et incentiv til privatisering av velferdstjenestene, fordi private
velferdsleverandører vil inngå i inntektsgrunnlaget for selskapsskatten,
mens den offentlige skolen og hjemmehjelpen ikke gjør det.
Disse medlemmer vil derfor gå
imot å gjeninnføre kommunal selskapsskatt.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har kuttet kraftig i de regionale utviklingsmidlene. Dette
har i sin tur ført til kutt i de kommunale næringsfondene mange
steder. Det innebærer en svekkelse av distriktspolitikken, og reduserte
muligheter for lokalpolitikerne til å stimulere til ny næringsutvikling. Disse
medlemmer viser til sitt alternative budsjett for 2015,
der de regionale utviklingsmidlene ble foreslått økt. Disse
medlemmer fastholder at dette er et mer treffsikkert virkemiddel for
lokal næringsutvikling enn å gjeninnføre den kommunale selskapsskatten.
Disse medlemmer viser til komiteens
høring hvor det fra KS ble stilt spørsmål ved om modellen for innføring
av en kommunal andel av selskapsskatten var et treffsikkert virkemiddel.
Fra KS ble det sagt:
«Det er liten grunn til å tro at kommunal tilrettelegging
for næringsliv endres som følge av dette»
og at forslaget representerer:
«… mer en alternativ fordeling av en mindre del av
rammetilskuddet enn selskapskatt.»
Disse medlemmer deler KS sine
vurderinger og mener forslaget først og fremst representerer en
omfordeling av kommunenes rammer fra typiske pendlerkommuner til
de store byene og fra kommuner som fra før er lavinntektskommuner
til høyinntektskommuner. Disse medlemmer vil også peke
på det uheldige i at kommunenes andel av selskapsskatten påvirkes
av om tjenesteproduksjonen for det offentlige løses i offentlig
eller privat regi siden lønnsinnbetalinger fra private virksomheter
skal ligge til grunn for kommunenes andel.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om ikke å fremme forslag
til omlegging av selskapsskatten.»
Disse medlemmer viser
til at påstandene fra flertallet om at store kommuner gir mer demokrati, bedre
kvalitet og mindre interkommunalt samarbeid, er tilbakevist. Disse
medlemmer vil også påpeke at tilbakeføring av selskapsskatten
til kommunene vil gi større skeivheter i kommunenes inntekter, og med
det svekkede muligheter særlig for inntektssvake kommuner til å
drive både lovpålagte oppgaver og næringsutvikling. Regjeringens
politikk blir en negativ spiral for de inntektssvake kommunene,
mens den vil styrke kommuner som allerede har vekst i etableringer
og næringer og økende inntekter. Disse medlemmer er
uenig i denne retningen der en tar fra små og inntektssvake og gir
til store og inntektssterke, enten det gjelder kommuner eller mennesker.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at Landssammenslutninga av norske vindkraftkommunar på
høyringa viste til at selskapsskatten ikkje treffer vindkraftkommunar
då det er få arbeidsplasser, men store inngrep i naturen. Fleirtalet viser
til at samanslutninga ber om at det blir gjort ei vurdering på likheitshensyn
mellom vasskraftkommunar og vindkraftkommunar. Fleirtalet ber
regjeringa vurdere det.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener det må lønne seg for kommunene
å satse på vindkraft. Disse medlemmer ønsker derfor
å innføre et naturressursskatteregime for vindkraft på lik linje
med det man har for vannkraft, slik at kommunene sitter igjen med
større andel av inntektene fra næringen. Norge har et 100 år langt
regime for vannkraft som ivaretar lokalsamfunnets interesser. Naturressursskatt,
konsesjonsavgifter og konsesjonskraft har gitt vertskommuner for
vannkraft stabile inntekter. Disse medlemmer ønsker
økt utbygging av vindkraft, og mener det er avgjørende at vindkraftkommunene
sikres en andel av den verdiskapingen som deres vindkraftressurser
danner grunnlag for. Med dette vil vindkraft få større legitimitet
i lokalsamfunnene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener
det er naturlig å utrede naturressursskatt til vindkraftkommuner
i forbindelse med den varslede gjennomgangen av kommunenes inntektssystem
i kommuneproposisjonen for 2017.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til følgende merknad i Innst. 16 S (2014–2015):
«Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet,
Kristeleg Folkeparti og Venstre, viser til merknad i statsbudsjettet
for 2014 om at kommunar som stiller areal til rådvelde for havbruk skal
sitte att med større del av verdiskapinga lokalt. Fleirtalet er
nøgd med at regjeringa alt har styrka kommunane sin andel av konsesjonsavgifta.
Det er positivt, men hjelper fyrst og fremst dei kommunane som tildeler
nye areal no og kommunar som har vært positiv til oppdrett over
mange år og dermed disponert masse areal nyter ikkje godt av den
ordninga. Fleirtalet er difor positiv til at regjeringa også vil
sjå på dette og vurdere ytterlegare stimulans til kommunar til å
sette av areal gjennom årlege andel av verdiskapinga.»
Ei anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at dette spørsmålet
er fulgt opp i behandlinga av havbruksmeldinga der næringskomiteen
(Innst. 361 S (2014–2015) slår fast at fordelinga mellom kommunesektoren
og staten skal vera 80 og 20 pst. Fleirtalet viser
vidare til at ein samrøystes næringskomité meiner inntektene som skal
tilfalle oppdrettskommunane skal fordelast gjennom eit havbruksfond,
og ber derfor regjeringa leggje fram forslag om innretninga på eit
slikt fond i forbindelse med statsbudsjettet for 2016.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at en arealavgift vil gi kommunene bedre mulighet for å legge
bedre til rette for vekst i næringen samt økt sysselsetting og bosetting langs
kysten. Kommunene vil med dette bli kompensert for en rekke ulemper
som følge av oppdrettsvirksomhet, for eksempel miljømessige utfordringer.
Komiteenber
om at regjeringen i statsbudsjettet for 2016 legger frem en oversikt
over merkostnadene til tospråklighet i forvaltningsområdet for samisk
språk.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er lagt inn
merknader i kommuneproposisjonen for 2015 om at nynorsken ikkje
må bli skadelidande av kommunereformen. Fleirtalet viser
også til at LNK har fått tilskot frå departementet. Fleirtalet understrekar
viktigheten av dette, og ber regjeringen også vurdere som eit tiltak
for å styrke nynorsken å likestille ungdomsskule og barneskule med
tanke på retten til opplæring på eige språk og komme tilbake til
Stortinget på eigna måte om det.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet fordeler
årlig en del av rammetilskuddet til kommunene og fylkeskommunene
etter skjønn. Formålet med skjønnstilskuddet er å kompensere kommuner og
fylkeskommuner for lokale forhold som ikke fanges opp i den faste
delen av inntektssystemet.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår
i proposisjonen at den samlede skjønnsrammen for 2016 blir satt
til 2 547 mill. kroner, jf. forslag til vedtak. Av denne rammen
fordeles 1 928 mill. kroner til kommunene, mens 619 mill. kroner
går til fylkeskommunene.
Dagens ordning med differensiert arbeidsgiveravgift
(DA) ble revidert som følge av nye retningslinjer for regional statsstøtte.
De nye retningslinjene gjelder fra 1. juli 2014 til 31. desember
2020, og 31 kommuner fikk avgiftslette. Provenyeffekten av avgiftsletten
for de 31 kommunene er beregnet til 267 mill. kroner. Differensiert
arbeidsgiveravgift er en ordning rettet mot næringslivet i distriktene
og skal legge til rette for sysselsettingsvekst i hele landet. Ordningen
skal være nøytral for kommunal sektor. De 31 kommunene som fikk
avgiftslette ble derfor for 2015 trukket tilsvarende beløp ved beregningen av
rammetilskuddet.
En del kommuner har fått kompensasjon gjennom
skjønnsmidlene for endringer i DA i 2004 og 2007. Kompensasjonen
ble lagt inn i basisrammen i 2015. Dette åpnet for at fylkesmennene
kunne omdisponere denne kompensasjonen, noe som også ble gjort.
I Stortingets behandling av Prop. 1 S (2014–2015)
for Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Innst. 16 S (2014–2015)
ba flertallet i Kommunal- og forvaltningskomiteen regjeringen om å
påse at fylkesmennene ikke foretar endringer i tildelingen av kompensasjon
for tidligere endringer i DA som medfører stor reduksjon i skjønnstilskuddet fra
det ene året til det andre. Regjeringen ble videre bedt om å vurdere
den økonomiske situasjonen for den enkelte kommune og komme tilbake
til saken i kommuneproposisjonen for 2016.
Departementet sendte i januar 2015 et brev til fylkesmennene
hvor de ble bedt om å vurdere sin skjønnstildeling sett i lys av
komiteens merknad. Etter å ha vurdert tilbakemeldingene og de økonomiske konsekvensene
for de ulike kommunene, besluttet departementet å øke skjønnsrammen
til Fylkesmannen i Telemark og skjønnsrammen til Fylkesmannen i
Møre og Romsdal med et engangsbeløp på 7 mill. kroner for 2015.
Disse midlene skal fordeles av fylkesmannen til kommuner som i vesentlig
grad fikk redusert tidligere DA-kompensasjon i skjønnet for 2015.
I retningslinjene for skjønnstildeling fra fylkesmannen
for 2016 vil det åpnes for en gradvis nedtrapping av tidligere DA-kompensasjon,
samtidig som det presiseres at reduksjonen skal fordeles over flere år.
Regjeringen legger også opp til at trekket i
rammetilskuddet for de 31 kommunene som fra 1. juli 2014 fikk redusert
arbeidsgiveravgift trappes ned over fem år fra 2016. Dette vil utgjøre
i overkant av 53 mill. kroner årlig. Nedtrappingen finansieres innenfor
kommunenes frie inntekter. Prinsippet om provenynøytralitet overfor
kommunesektoren ved omlegginger av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
står derfor fast. En nedtrapping av trekket er hensiktsmessig da
grunnlaget for trekket er lønnsstatistikk fra Skattedirektoratet
for 2012, og dette grunnlaget kan endres betydelig fram mot 2021.
Ved framtidige endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
vil eventuell kompensasjon og/eller trekk trappes ned over syv år.
Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift må revideres når
nye retningslinjer for regionalstøtte fra EU-kommisjonen vedtas.
Dette er en planlagt revisjon som gjøres hvert syvende år.
Når det gjelder fylkeskommunene vil dagens retningslinjer
for regionalstøtte medføre økte kostnader for transportsektoren.
Det er derfor gitt kompensasjon til fylkeskommunene gjennom skjønnsmidlene som
følge av disse økte kostnadene. Kompensasjonen videreføres i skjønnsrammen
for 2016.
Basisrammen utgjør hoveddelen av skjønnstilskuddet.
Basisrammen til kommunene fordeles av fylkesmannen etter retningslinjer
for skjønnstildeling gitt av departementet. Retningslinjene publiseres
årlig på departementets hjemmesider etter framleggelsen av statsbudsjettet.
Basisrammen settes til 1 291 mill. kroner for kommunene
og 379 mill. kroner for fylkeskommunene i 2015. Dette er en nominell
videreføring av basisrammen til kommunene. Basisrammen til fylkeskommunene
er redusert med 9 mill. kroner i forhold til i 2015. Reduksjonen
i basisrammen til fylkeskommunene skyldes at Oppland fylkeskommune
får redusert skjønnsrammen med 9 mill. kroner i 2016. Se nærmere
omtale i proposisjonen. Beløpet Oppland fylkeskommune trekkes motregnes
med en tilsvarende økning i innbyggertilskuddet, som fordeles på
alle fylkeskommuner.
I forbindelse med endringene i inntektssystemet i
2011, ble det fordelt 400 mill. kroner til kommuner som tapte mer
enn 100 kroner per innbygger på summen av endringene. Fordelingen
vil ligge fast med samme kronebeløp inntil neste revisjon av kostnadsnøkkelen.
Storsamfunnet skal stille opp når lokalsamfunn rammes
av naturskade eller andre ekstraordinære hendelser. Samtidig har
kommunene og fylkeskommunene et eget ansvar for å håndtere uforutsette
utgifter.
Departementet holder hvert år igjen en reservepott
innenfor skjønnsrammen som blant annet går til kommuner og fylkeskommuner
som får store og utforutsette utgifter i løpet av budsjettåret.
Midlene går hovedsakelig til kompensasjon for skader på kommunal
og fylkeskommunal infrastruktur etter flom, ras og annen naturskade,
men kan også kompensere for utgifter grunnet andre ekstraordinære
hendelser.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet kan
tildele skjønnsmidler til kommuner som har hatt utgifter til naturskade
eller andre ekstraordinære hendelser for håndtering av den akutte
krisesituasjonen og/eller til reparasjoner av kommunal infrastruktur til
opprinnelig standard, i tilfeller der utgiftene i sum overstiger
250 kroner per innbygger.
Når det gjelder fylkeskommunene vil departementet
vurdere behovet for skjønnsmidler etter naturskade eller andre ekstraordinære
hendelser i hvert enkelt tilfelle.
Kommuner som er rammet av naturskade som medfører
utgifter av ekstraordinær størrelse kan søke om skjønnsmidler gjennom
fylkesmannen. Fylkeskommuner kan søke departementet direkte.
Reservepotten for kommunene i 2016 er uendret på
125 mill. kroner og reservepotten for fylkeskommunene er uendret
på 100 mill. kroner.
Innenfor skjønnsrammen til kommunene settes det
av tilskudd til utviklings- og fornyingsprosjekter som fordeles
av departementet. Målgruppen for tilskuddet er kommunesektoren,
men prosjekter i regi av departementet og/eller KS finansieres også
via prosjektskjønnet.
Prosjektskjønnet foreslås satt til 112 mill.
kroner i 2016. Dette er en nedgang på 94 mill. kroner fra 2015.
Nedgangen skyldes først og fremst mindre behov innenfor store prosjekter
som har blitt finansiert via prosjektskjønnet.
I tilknytning til oppretting av et valgdirektorat kan
det i forbindelse med statsbudsjettet for 2016 bli vurdert å overføre
midler til kap. 578 post 1.
I forbindelse med kommunereformen er det satt av
100 000 kroner per kommune til informasjon og folkehøringer i kommunene.
For 2016 er samlet behov anslått til 21,4 mill. kroner. Det settes
også av 4 mill. kroner som etter søknad kan gis i tilskudd til KS for
deres rolle i de regionale prosessene. Innenfor prosjektskjønnsmidlene
er det også rom for andre tilskudd knyttet til kommunereformen.
Blant annet er det satt av 1 mill. kroner som etter søknad kan gis
i støtte til Fylkesmannen i Oppland til et prosjekt om kommuneformen
som motor for utvikling og innovasjon i kommunene.
Det settes av 47 mill. kroner til elektronisk
valgadministrasjonssystem (EVA) i 2016. Dette er en nedgang på 35
mill. kroner fra 2015. Oppgaver knyttet til valggjennomføringen,
herunder valgadministrasjonssystemet, skal flyttes ut av departementet. Det
etableres et eget valgdirektorat som vil ivareta de sentrale oppgavene
knyttet til gjennomføring av valg.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
sammen med KS, LO Kommune, Unio, YS kommune og Akademikerne inngått
en samarbeidsavtale om utviklingsprogrammet Sammen om en bedre kommune.
Programmet skal støtte opp om lokalt initierte prosjekter om temaene
sykefravær, kompetanse og rekruttering, heltid-/deltidsproblematikk
og omdømme. 2015 er siste året hvor deltakerkommunene får tilskudd.
I 2016 skal midler gå til sluttføring av programmet gjennom sluttrapport
og evaluering. Det er satt av 2,5 mill. kroner til å sluttføre dette
programmet i 2016. Departementet utreder muligheter for et eventuelt
nytt program, i samarbeid med partene i arbeidslivet.
Videre er det blant annet også satt av midler
til tilskudd til videreutvikling av IKT i kommunesektoren og klarspråk
i kommunesektoren.
I proposisjonen listes kriterier for prosjektskjønnet
som gjelder for 2016.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa foreslår forutsigbare og klarare rutinar
for handtering av ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift. Fleirtalet er
også tilfreds med at komiteens merknader knytt til situasjonen spesielt
i Telemark og Møre og Romsdal er fulgt opp på ein god måte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti noterer seg at
regjeringa vil foreta reelle kutt i skjønnsmidlene ved å foreslå
en nominell videreføring av skjønnsramma til kommunene, og en reduksjon
av skjønnsramma til fylkeskommunene på 9 mill. kroner – begrunnet
i at Oppland fylkeskommune har fått 9 mill. kroner for mye over
flere år.
Disse medlemmer mener det er
lite i kommunenes situasjon som tilsier kutt i skjønnsmidlene. Disse
medlemmer foreslår derfor å styrke skjønnsramma til fylkeskommunen
med 10 mill. kroner, herav 9 mill. kroner til Oppland slik at de
ikke får nedtrekk og dermed svekket evne til å håndtere flom og
skred, og omstillingsutfordringer blant annet knyttet til nedleggelse
av statlige arbeidsplasser i Valdres.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen Stoltenberg
foreslo en nominell videreføring av skjønnsrammen i flere år. Slik disse
medlemmer ser det, gir forslaget en tilstrekkelig ramme
for skjønnstilskuddet når dette også ses i sammenheng med kommuneøkonomiopplegget
totalt sett.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen legger til grunn at når nye områder innlemmes i området
for regionalt differensiert arbeidsgiveravgift, så skal ordninga
være provenynøytral for kommunal sektor. Dette gjøres ved at kommunene
trekkes i rammetilskuddet. Noen kommuner har imidlertid blitt trukket dobbelt,
ved at skjønnsmidler tildelt som kompensasjon for tidligere omlegginger
av DA-ordninga er redusert. Med andre ord har enkelte kommuner tapt inntekter
på å bli innlemmet i DA.
Disse medlemmer viser til at
regjeringa åpner for gradvis nedtrapping av tidligere DA-kompensasjon,
samtidig som det presiseres at reduksjonen skal fordeles over flere
år. Det vises videre til at regjeringa legger opp til at trekket
i rammetilskuddet for de 31 kommunene som fra 1. juli 2014 fikk
redusert arbeidsgiveravgift, trappes ned over fem år fra 2016. Dette
kan ikke oppfattes på noen annen måte enn at regjeringen har erkjent
en feil overfor de 31 nye DA-kommunene. Konsekvensen av denne erkjennelsen
må være at regjeringen rydder opp på en slik måte at ingen av de
31 kommunene taper inntekter på å ha blitt DA-kommuner. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen sørge for at de berørte kommunene
får kompensert sitt inntektstap gjennom skjønnsmidler i 2015. Videre
ber disse medlemmer regjeringen se «gradvis nedtrapping
av tidligere DA-kompensasjon» og «nedtrapping av trekk i rammetilskuddet
over fem år» i sammenheng, slik at de nye DA-kommunene ikke taper
inntekter på å bli innlemmet i ordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at ingen kommuner
fra 2015 til 2020 taper økonomisk på å bli innlemmet i ordningen
med differensiert arbeidsgiveravgift.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at selv om hele Nord-Norge
er innenfor det distriktspolitiske virkmiddelområdet, lyktes man ikke
i å redusere arbeidsgiveravgiftssatsen for Bodø og Tromsø. Sysselsettingsutviklingen
i privat sektor i Bodø og Tromsø har stagnert og hatt en negativ
utvikling. Disse medlemmer viser til at Bodø og Tromsø
er viktige drivkrefter for en positiv befolknings- og verdiskapingsutvikling
i Nord-Norge.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med kompensasjon av innbetalt arbeidsgiveravgift har utløst
store investeringer i kunnskapsinstitusjoner og infrastruktur som
har kommet regionene til gode. Midlene er disponert i nært samarbeid
mellom næringslivet selv og det folkevalgte nivået. Disse medlemmer understreker
derfor betydningen av at ordningen med DA-kompensasjon beholdes
også i framtiden, og at kompensasjonen overføres til respektive
fylkeskommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at enkelte kommuner
kan møte store utfordringer knyttet til barnevernstiltak i barnerike
enkeltfamilier. Bostedskommunene bærer det økonomiske ansvaret selv
om tiltakene gjennomføres i andre kommuner og uten at kommunen nødvendigvis
får innbyggertilskudd for disse. Flertallet vil understreke
at slike utgifter må tas hensyn til når fylkesmennene utmåler skjønnstilskudd
til kommunene, for å avhjelpe situasjonen noe. Utmålingen av skjønnstilskudd
må baseres på en helhetlig vurdering av kommunenes økonomiske situasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen
arbeide videre med å finne en mer permanent ordning for slike saker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at enkelte kommuner kan møte store utfordringer knyttet til
barnevernstiltak i barnerike enkeltfamilier. Bostedskommunen bærer det
økonomiske ansvaret selv om tiltakene gjennomføres i andre kommuner
og uten at kommunen får innbyggertilskudd for disse. Dette
medlem kjenner til at Fylkesmannen kan gå inn med skjønnsmidler
for å avhjelpe situasjonen noe. Dette medlem understreker
at skjønnsmidler må gis inntil den aktuelle situasjonen som utløser
skjønnsmidler er avsluttet. Dette medlem ber departementet
jobbe fram en mer permanent og forutsigbar løsning for slike enkelttilfeller,
jf. ordningen for ressurskrevende brukere.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er sterkt kritiske til den
usikkerheten som regjeringen har skapt for de 31 kommunene som fra
1. juli 2014 kom inn under ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
Disse kommunene fikk en avgiftslettelse på 267 mill. kroner som
det ble lagt opp til at skulle trekkes inn igjen med begrunnelsen
at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift skal være nøytral
for kommunal sektor. Departementet varsler nå at nedtrekket i rammetilskudd
som disse kommunene urettmessig opplevde, skal tilbakeføres over
5 år fra 2016. Det er beklagelig at departementet velger å bruke
5 år på å rette opp det urettmessige trekket de aktuelle kommunene
opplever.
Disse medlemmer fremmer ut fra
ovenstående følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre korrigeringen
av trekket til 31 kommuner som fra 1. juli 2014 kom inn under ordningen
med differensiert arbeidsgiveravgift i statsbudsjettet for 2016.»
Disse medlemmer viser
til at virkningene av differensiert arbeidsgiveravgift ikke inngår
i inntektssystemet til kommunene. Stortingets forutsetning er at
redusert arbeidsgiveravgift er et distriktspolitisk virkemiddel
som kommer både næringsliv og offentlig sektor til gode gjennom.
Dette ansees ikke ivaretatt gjennom departementets formulering «nøytralt
for kommunal sektor.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Senterpartiets forslag i budsjettbehandlingen for 2015 om en
avsetning på 100 mill. kroner i ekstra skjønnsmidler ved naturkatastrofer.
En slik avsetning vil kunne bidra til raskere behandling når det oppstår
ekstraordinære situasjoner knyttet til flom og ras. Det bør være
departementet som disponerer midlene som en mulighet til ekstraordinær
innsats ut over de skjønnsmidlene fylkesmennene disponerer.
Stortinget vedtok 24. mars 2015 å innføre en plikt
til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av stønad etter lov
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Lovendringen
trer i kraft så snart som mulig etter at eventuelle merkostnader
for kommunene er dekket.
Arbeids- og sosialdepartementet tar sikte på
å legge fram et lovforslag om at barns inntekt holdes utenfor ved
vurdering av søknader om økonomisk stønad (sosialhjelp) før sommeren
2015.
Arbeids- og sosialdepartementet tar sikte på
å sende på høring et forslag om endringer i sosialtjenesteloven
om forvaltningens taushetsplikt knyttet til utlevering av enkelte
opplysninger til politiet og kriminalomsorgen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til redegjørelsen i proposisjonen,
der det fremgår at aktivitetsplikt for sosialstønad skal
iverksettes når det avklart hvordan eventuelle merutgifter for kommunene
skal dekkes. Disse medlemmer viser til at arbeidet
med å beregne kommunale merkostnader er igangsatt, og det er etablert
kontakt med KS om dette. I arbeidet inngår både en vurdering av
mulige kostnader knyttet til innføring av en aktivitetsplikt og
en vurdering av mulig innsparing for kommunene på kort og lengre
sikt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
mot innføring av arbeidsplikt for sosialhjelp og viser til at muligheten
til å stille vilkår alt i dag ligger i lov om sosiale tjenester
i Nav, og at dette virker bra, gitt at det brukes på et forstandig
vis der individuelle behov og muligheter legges til grunn. Det saliggjørende
er ikke tvang, men gode tiltak for bedre helse, arbeidskvalifisering
og bistand til å håndtere sosiale problemer. Alt for mange opplever at
slike tiltak er mangelvare, og at de ikke får noe tilbud overhodet.
Da er veien kort til passivitet. Dette medlem understreker
at en aktivitetsplikt vil utløse store behov i kommunesektoren for
flere ansatte, og for penger til nødvendige tiltak og opplæring. Dette medlem konstaterer
at regjeringen ikke har bevilget penger til dette.
Dette medlem viser til forskning
utført av Frisch-senteret viser at kvalifiseringsprogrammet ser ut
til å hjelpe vanskeligstilte inn i eller tilbake til arbeidslivet.
Analysen viser også at samlet inntekt øker betydelig, og med det
blir færre fattige. Det ville derfor være naturlig å legge opp til
at alle som ville kunne ha nytte av kvalifiseringsprogram skulle
få tilgang på det. Men en slik innretning finnes ikke igjen i regjeringens
opplegg. I stedet skal det innføres tvungent arbeid for
å få sosialhjelp.
Dette medlem vil styrke kommunenes
muligheter til å tilby relevant, individtilpasset aktivitet og tiltak
som for eksempel kvalifiseringsprogram.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at barnetrygden er en universell ytelse som går til alle som
har barn, uavhengig av inntekt og uten behovsprøving. I praksis
blir imidlertid barnetrygden behovsprøvd for de mest vanskeligstilte
som må ha sosialhjelp for å forsørge seg. Lov om sosiale tjenester
i Nav tillater at kommuner tar barnetrygden med i inntekten ved
utmålingen av sosialhjelp og avkorter sosialhjelpen for det familien
får i barnetrygd. Mange kommuner gjør dette. Dette medlem viser
til at mens alle som har mer i inntekt får ekstra penger fra staten
fordi det koster penger å ha barn, får i realiteten mange av de
barna og familiene som aller mest trenger barnetrygden, ikke noe
i det hele tatt. Og det er store summer familier med lite penger
går glipp av. Dette medlem viser til svar fra Finansdepartementet
på spørsmål om hvor mye det vil koste i merutgifter for kommunene
ved en lovendring om at barnetrygden ikke skal regnes som inntekt.
Anslaget er satt til 370 mill. kroner pr. år. Departementet anslår
at de faktiske merutgiftene for kommunene vil være lavere enn dette,
310 mill. kroner. Dette er store summer som de mest vanskeligstilte
barnefamiliene går glipp av hvert år. Det er fullstendig urimelig,
når familier med bedre råd får pengene uavkortet. Dette medlem mener
det er helt nødvendig å endre loven slik at kommuner må holde barnetrygden
helt utenfor ved utmåling av stønad til dekning av barns livsopphold,
og viser til egne forslag om det i alternativt statsbudsjett for
2015.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at regjeringens tiltak mot barnefattigdom er bra. Like bra er det
ikke at regjeringen den samme uken som den presenterer tiltakene
også foreslår kutt i overgangsstønaden til aleneforeldre som i sum
er dobbelt så stort som verdien av de førstnevnte tiltakene. Overgangsstønaden
er svært effektiv og ubyråkratisk, og den både løfter familier med
aleneforelder ut av fattigdom på kort sikt, og er en meget god ordning
for å få folk i kvalifisert arbeid det er mulig å forsørge familien
på. Det er helt uforståelig å kutte i et så bra tiltak overfor familier
med én forsørger, der risikoen for å havne i varig fattigdom er
dobbelt så stor som for andre familier.
Dette medlem viser til Navs rapport
om fattigdom og levekår for 2013 der det slås fast at barn med kun
én forsørger har mer enn tre ganger så stor sannsynlighet for å
havne i lavinntektsgruppen enn barn med to forsørgere.
Regjeringas forslag med store skatteletter til
velstående og utallige kuttforslag til de mest vanskeligstilte vil
øke barnefattigdommen og de økonomiske forskjellene i samfunnet.
Det er dette medlem imot.
Dette medlem viser til at sosial
eksklusjon er noe av det som gjør livet vanskelig for barn fra familier
med dårlig råd. Det er viktig for alle mennesker, også barn og unge,
å ha venner, å kunne delta fritt i naturlige felleskap, få bekreftelse
og å oppleve mestring. Deltakelse på sosiale arenaer utenom barnehage og
skole er avgjørende for å bygge vennskapsbånd og ha erfaringer og
mestring en trenger resten av livet. Å føle seg annerledes og bruke
tid på å beskytte foreldre fra skammen ved å ha dårlig råd, kan
prege barn gjennom hele barndommen og kan sette varige sår og knekke
selvtilliten. Dette kan også må motvirkes. Derfor foreslår dette
medlem at det innføres en selvstendig rett til aktivitetsstøtte
for barn og at penger til det legges inn i kommuneøkonomien. Dette medlem viser
for øvrig til en rekke andre forslag fra Sosialistisk Venstreparti
for å motvirke fattigdom i barnefamilier.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
la 20. mars 2015 fram Prop. 72 L (2014–2015) Endringer i barnevernloven.
Departementet foreslår blant annet å utvide kommunenes adgang til å
pålegge hjelpetiltak, slik at den omfatter flere typer hjelpetiltak
enn i dag. I tillegg foreslås det å lempe på vilkårene for å pålegge
hjelpetiltak. Formålet er å gi barn rett til hjelp og forbedre situasjonen
til barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.
En utvidelse av adgangen til å pålegge hjelpetiltak vil gi barnevernet
et nytt virkemiddel for å gi barn den hjelpen de trenger.
For å bidra til at barn og unge som trenger
det, får hjelp fra barnevernet er det i perioden 2011 til 2015 øremerket
til sammen om lag 627 mill. kroner til det kommunale barnevernet.
Målsetningen med satsingen er å styrke de mest utsatte barneverntjenestene. Regjeringen
tar sikte på å videreføre det øremerkede tilskuddet i 2016.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har satt i gang et arbeid med å endre ansvarsfordelingen mellom
stat og kommune i barnevernet. Ambisjonen er et bedre barnevern
der flere barn får riktig hjelp til rett tid. En ny kommunestruktur
vil kunne gi større og mer robuste barneverntjenester med bedre
forutsetninger for å kunne ivareta et mer helhetlig ansvar.
Det må legges vekt på forsvarlig omstilling. Kunnskap
fra forsøk skal bidra til gode endringsprosesser i forbindelse med
en framtidig strukturreform i barnevernet. Det tas sikte på å utlyse
forsøk våren 2015 med iverksettelse av forsøksvirksomhet fra 2016.
Regjeringen la 6. mai fram strategien Barn som lever
i fattigdom – regjeringens strategi. Strategien skal bidra til å
forebygge fattigdom og gi flere en vei ut av fattigdom. Regjeringen
foreslår også en rekke tiltak som vil gi barn i familier med lav
inntekt en bedre mulighet for å benytte tilbud om barnehage, samt
å delta i fritidsaktiviteter og på ulike sosiale arenaer. Det foreslås
å øke tilskuddet til utleieboliger for at flere barn kan få et godt
sted å bo.
Det kommunale hjelpeapparatet har mye av ansvaret
for å hjelpe barn, unge og familier som er rammet av fattigdom.
I kommunene er det avgjørende at det arbeides på tvers av sektorene
for å motvirke at barn, ungdom og familier med fattigdomsrelaterte
utfordringer blir kasteballer mellom ulike hjelpeinstanser. Det
er særlig viktig å styrke kunnskap, bevissthet og kompetanse i kommunene
om fattigdom og konsekvenser av fattigdom blant barn og unge, herunder etablere
verktøy for å ha oversikt over og følge levekårene til fattigdomsutsatte
grupper lokalt. I arbeidet mot barnefattigdom legges det opp til
at kommuner og frivillige aktører etablerer gode samarbeidsrelasjoner.
Komiteen synest det
er positivt at regjeringa har fokus på busetting. Komiteen synest
det er positivt at alle kommunar i landet no får oppmoding om busetting
der tidlegare berre nokre fekk slik oppmoding.
Komiteen viser til at KS på høyringa
gav uttrykk for ei endå meir positiv haldning i kommunane til å
busette flyktningar. Komiteen synest det er positivt
at KS og kommunesektoren vil ta eit større ansvar og håpar då det
er grunnlag for å få busett fleire slik at alle dei som ventar i
mottak på ein kommune å bu i, får dette på plass. Komiteen merka
seg at KS på høyringa spesielt var opptekne av denne gruppa. Komiteen viser
til at integreringstilskuddet er styrkt med 300 mill. kroner i 2014
og 2015. Integreringstilskuddet dekker nå 90 pst. av kommunanes
gjennomsnittlege kostnad ved busetting og integrering. I tillegg
er tilskot til utleiebusetnader styrka for å bidra til at kommunane
har tilstrekkelig mengd busetnader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er sterkt kritiske
til at Stortingets flertall har gått inn for å svekke refusjonen
til kommunene for barnevernstiltak til enslige mindreårige asylsøkere.
I komiteens høring viste KS til at denne svekkelsen har vanskeliggjort
bosetting av denne gruppen. Disse medlemmer ber regjeringen
evaluere virkningene av budsjettkuttet og komme tilbake med en gjennomgang
av ordningen i statsbudsjettet for 2016.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til rapportering fra IMDI som viser
at over 5 200 personer venter i mottak og at stadig flere venter
lenger enn tidligere. Flertallet mener at rask bosetting
av dem som har fått opphold i Norge, er viktig for å lykkes bedre
med integrering. Flertallet mener at det er viktig
å understreke at bosettingspolitikken ikke må bli for byråkratisk
og tungadministrert. Det kan medføre at flere må vente lenger i
mottak enn nødvendig. Alle kommuner er nå anmodet om å bosette flyktninger. Flertallet forventer
at alle kommuner tar sin del av ansvaret for bosettingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Arbeiderpartiets forslag om midlertidig å øke integreringstilskuddet
med 100 000 kroner for å gi flere pressede kommuner økonomi til å
ta imot flere flyktninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til statsministerens
redegjørelse i Stortinget den 30. april 2015 hvor partiene på Stortinget
ble invitert til et videre samarbeid om hvordan hjelpe flere flyktninger.
Alle partiene på Stortinget unntatt Fremskrittspartiet er enige
om å følge opp dette, og forhandler om mer hjelp til Syria og nærområdene
samt forslaget om at Norge skal ta imot flere flyktninger fra Syria. Disse
medlemmer understreker at det er ventet at resultatene av disse
forhandlingene vil få konsekvenser for kommunenes arbeid med dette
tjenesteområdet.
Disse medlemmer viser til at
kommunene står overfor store utfordringer knyttet til bosetting
av flyktninger. Ved siden av asylsøkere som er innvilget opphold,
vil mottak av et større antall kvoteflyktninger fra Syria stille
både stat og kommune overfor store utfordringer. Disse medlemmer viser
til at partsuavhengige beregninger viser at integreringstilskuddet
i gjennomsnitt dekker 90 pst. av kommunenes kostnader. Disse
medlemmer mener det i budsjettet for 2016 må legges fram
forslag til økte satser slik at integreringstilskuddet gir full
kostnadsdekning for kommunene. Slik situasjonen nå er, må kommunene
finne kostnadsdekning gjennom nedtrekk fra andre kommunale tjenester.
Dette kan ikke være Stortingets forutsetning.
Disse medlemmer viser til at
KS fremmet flere konkrete forslag som vil øke bosettingen i komiteens
høring om kommuneproposisjonen. Utover økt integreringstilskudd,
pekte KS på behovet for å styrke tilskuddet gjennom Husbanken til
kommunale utleieboliger og på et forslag om å utvide bostøtteordningen
slik at tilskuddsordningen også dekket enslige i bokollektiv. KS
understreket dessuten at bosettingen av enslige mindreårige var
gjort vesentlig vanskeligere etter vedtaket om kutt i tilskuddsordningen
til barnevernstiltak for denne gruppen. Disse medlemmer ber
regjeringen vurdere disse tiltakene nøye og komme tilbake med konkrete
forslag til forbedringer i sitt forslag til statsbudsjett for 2016.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti vil
understreke kommunenes sentrale rolle i arbeidet med integrering
og bosetting av flyktninger. Det er viktig at alle som skal bli
i Norge så snart som mulig får etablert seg i et lokalsamfunn der
barn får mulighet til å gå i barnehage eller skole, og foreldre
en mulighet til jobb. Rask bosetting er avgjørende for å få til
en god integrering. Disse medlemmer er positive til
at alle kommuner nå får anmodning om å bosette flyktninger, og registrerer
at mange kommuner også tar imot flere enn anmodningen legger opp
til. Det er også nødvendig om vi skal få bosatt alle som i dag sitter
i mottak, og i tillegg gjøre en ekstraordinær innsats overfor flyktninger
fra Syria. Disse medlemmer mener at den alvorlige
situasjonen i Syria og de pressede nabolandene som har tatt imot
millioner av syrere på flukt, nødvendiggjør en nasjonal innsats
utover bidrag i nærområdene. Disse medlemmer er derfor
glad for at stadig flere kommuner nå åpner for å bidra i den nasjonale
dugnaden i tilknytning til den humanitære krisen i Syria, i tillegg
til innsatsen en allerede gjør overfor personer som venter i mottak.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at en dugnad for bosetting av flyktninger er et nødvendig tiltak
nå, som følge av den ekstraordinære flyktningsituasjonen i verden. Dette
medlem påpeker at problemet med at det tar lang tid å bosette
flyktninger som innvilges rett til opphold i Norge, ikke er nytt
og ikke kan løses ved dugnad. Dette medlem mener
derfor at det trengs en ny permanent bosettingsordning. Den gamle
bosettingsordningen er en ulempe for så vel kommunene som for flyktningene.
Å fortsette som før gjør at både kommunene og flyktningene
taper, og integreringen går mye dårligere. Tusenvis av flyktninger
sitter på asylmottak og venter på å bli bosatt i en kommune. De
har fått opphold i Norge, men får ikke noe sted å bo. Integreringsminister
Solveig Horne fra Fremskrittspartiet inviterer til bosettingsdugnad
for å få flere kommuner til å ta imot flere flyktninger. Flere partier
har i en årrekke blokkert forespørslene, og det er gjerne de samme
partier som bruker konsekvensen av egne nei-vedtak, nemlig manglende
bosetting, som argument mot å ta imot flere krigsflyktninger. Denne
vonde sirkelen må brytes. Å bare fortsette som i dag er et uholdbart
alternativ. Derfor trengs en ny bosettingsordning slik Sosialistisk
Venstreparti har ønsket lenge. Dette medlem mener
det først må forhandles fram enighet med kommunene om kostnadene
og så må kommunene forplikte seg til å ta imot nødvendig antall.
De må kunne avtale seg imellom om fordeling. Dette medlem er
også enig med UDI-direktør Frode Forfang og vil åpne for at flyktningene
selv kan finne seg et sted å bo som de kan ha råd til med den støtten
de får i introduksjonsprogrammet. Så må kommunen de velger å bo
i sørge for et introduksjonstilbud. I dag kan flyktninger som finner
jobb og er selvhjulpne, bo hvor de vil. Men da har de ingen rett
til introduksjonsprogram, og det har heller ikke eventuelle familiemedlemmer.
Gjennom selvbosetting kan flyktninger i større grad selv ta ansvar
for å påvirke livssituasjonen, bostedet og fremtiden. I stedet for
å bli behandlet som passive klienter, får de en mulighet til å ta
tilbake kontrollen over eget liv.
Dette medlem viser til Representantforslag 95 S (2014–2015)
fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell
og Karin Andersen om at Norge tar imot 10 000 flyktninger fra Syria over
de to neste årene og om å øke den økonomiske innsatsen i nærområdene
kraftig.
Dette medlem viser til at krigen
i Syria nå er inne i sitt femte år. Den humanitære krisen blir stadig verre.
Det er ingen politisk løsning i sikte, og de militære konfrontasjonene
og voldsbruken øker i styrke. Tre fjerdedeler av Syrias befolkning
trenger humanitær støtte for å dekke de mest grunnleggende behov.
7,6 millioner mennesker er på flukt inne i landet. I tillegg har
nesten 4 millioner mennesker flyktet til Syrias naboland. Det finnes
ingen tilsvarende menneskeskapte humanitære katastrofer i vår levetid. Den
humanitære responsen til Syria er fremdeles alvorlig underfinansiert.
FN-appellene Syrian Response Plan (SRP) og Refugee Response and
Resilience Plan (3RP) på til sammen over 68 mrd. kroner utgjør dermed
en av de største FN-appellene noensinne. Dette medlem mener
det er riktig og viktig at Norge øker sine bidrag. Norge har ressurser
og kapasitet til å bidra ytterligere, og Sosialistisk Venstreparti
har derfor under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2015
foreslått å øke den økonomiske innsatsen i nærområdene kraftig.
Dette medlem vil påpeke at kun
to prosent av registrerte flyktninger i dag blir tilbudt gjenbosetting, eller
andre alternativer, og mange har behov som ikke kan møtes i Syrias
naboland. Flyktninghjelpen understreker at rike land må sørge for
at minst fem prosent av flyktningene får beskyttelse utenfor regionen
i 2015. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti
27. mars 2014 fremsatte et forslag for Stortinget der vi ba regjeringen
sørge for at Norge tar imot inntil 5 000 flyktninger. Situasjonen
i Syria har siden den gang blitt verre. Flyktninghjelpens rapport
«Failing Syria» viser at 2014 til tross for flere FN-vedtak (UNSCR
2139, UNSCR 2165 og UNSCR 2191) var et år preget av en stadig forverring.
Dette medlem viser til at det
er over 1,2 millioner registrerte flyktninger i Libanon, det land
i verden som huser flest flyktninger per innbygger. Hver fjerde
innbygger i landet er flyktning.
Dette medlem viser til at Norge
i 1993 tok imot 12 000 flyktninger fra Bosnia. I 1999 tok vi imot
6 000 fra Kosovo. Dette viser at det er fullt mulig å øke mottaket
langt utover det regjeringen hevder. Dette medlem viser
også til at frivillig sektor ved disse to tilfellene på 90-tallet
ble invitert til et samarbeid med staten og kommunene om bosetting og
integrering. Dette medlem mener regjeringen må ta
initiativ til et tilsvarende samarbeid nå.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er tilfreds med at regjeringen foreslår fortsatt
øremerkede midler til økt antall stillinger i det kommunale barnevernet.
For å bidra til at barn og unge som trenger det, får hjelp fra barnevernet
er det i perioden 2011 til 2015 øremerket til sammen om lag 627
mill. kroner til det kommunale barnevernet. Målsettingen med satsingen
er å styrke de mest utsatte barnevernstjenestene. Disse medlemmer er
enig i at det øremerkede tilskuddet bør videreføres i 2016. Dette
er helt nødvendig for å sikre den nødvendige opptrappingen i kommunalt barnevern.
Det er helt nødvendig med flere ansatte som kan gi barn i en utsatt
situasjon den hjelpen og beskyttelsen de har krav på. Det er også
nødvendig å ha nok ansatte til å gå inn og støtte familier som trenger
hjelp, og det er fortsatt behov for å styrke kompetansen på utsatte
barn.
Disse medlemmer er enig i at
det er behov for en gjennomgang av organiseringen av barnevernet
og av barnevernloven, med sikte på en ny og bedre organisering,
oppgavefordeling og lovverk som sikrer et bedre tilbud til barna
og familiene som trenger det. Disse medlemmer ser
fram til at Stortinget får regjeringens helhetlige forslag til endringer til
behandling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at det største barnevernsløftet på 20 år ble startet i
2010, og har resultert i stor økning i antall stillinger til barnevernet
så langt. Dette medlem er glad for at regjeringen
vil videreføre dette øremerkede tilskuddet i 2016, og mener dette
er helt nødvendig for å sikre den nødvendige opptrappingen i kommunalt
barnevern. Dette medlem mener satsingen må økes utover
det som foreslås bevilget fordi det er helt nødvendig med flere
ansatte som kan gi barn i en utsatt situasjon den hjelpen og beskyttelsen
de har krav på. Det er også nødvendig å ha nok ansatte til å gå
inn og støtte familier som trenger hjelp. Og det er fortsatt behov
for å styrke kompetansen på utsatte barn. Dette medlem mener
satsingen totalt må omfatte 1 500 stillinger i barnevernet. Satsingen
på kompetanseheving må økes, og samarbeid med barna og ungdommene dette
gjelder må styrkes kraftig i alle ledd.
Dette medlem er enig i at det
trengs en stor gjennomgang av organiseringen av barnevernet, men vil
på det sterkeste advare mot at det er andre hensyn, slik som ønsket
om kommunereform, som får styre endringene. Det må kun være hensynet
til barna, familiene og kvaliteten på tilbudet, som må få avgjøre framtidig
oppgavefordeling innen barnevernet.
Dette medlem støtter at bevilgninger
til styrking av barnevernet øremerkes.
Dette medlem viser til lovforslag
Prop. 72 L (2014–2015) om å kunne pålegge hjelpetiltak for å hjelpe
barn og foreldre i en vanskelig situasjon. Dette medlem støtter
dette og forutsetter at regjeringen legger inn finansiering av oppgaven. Dette
medlem vil også påpeke viktigheten av at økonomisk vanskeligstilte
familier blir fulgt opp av Nav raskt. Å leve i fattigdom skaper
sykdom og psykiske problemer hos foreldre og barn, og øker risikoen
for å trenge hjelp fra barnevernet. Det er også stor grunn til å
anta at familier vil ha lettere for å akseptere hjelp fra Nav enn
fra barnevernet og at en kan oppnå langt mer på et tidligere tidspunkt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at barnehagen er den beste arenaen for lek og læring for de
minste barna. Sosialistisk Venstreparti vil gjøre barnehage billigere
for alle, innføre to barnehageopptak, avsette penger til å bygge
flere barnehageplasser og til et kompetanseløft for pedagogiske
ledere på dispensasjon. Dette medlem viser til at
regjeringen har lagt inn 400 mill. kroner til mer fleksibelt opptak
uten øremerking. Dette medlem mener penger til så
spesifikke satsinger må øremerkes.
Dette medlem foreslår at alle
barn i barnehagealder som bor på asylmottak skal få rett til å gå
i barnehage. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2015 å kutte
pengene kommunene i dag får til å gi barnehagetilbud til 4- og 5-åringer
på asylmottak. Selv om forliket opprettholdt pengene viser tallene
at kommunene tilbyr færre plasser. Det er svært uheldig hvis barn
på mottak ikke får gå i barnehage. Barn på asylmottak lever i en
unormal bosituasjon, med få muligheter for aktivitet og lek, og
de preges av usikkerheten som foreldrene deres lever under. Å bo
lenge på asylmottak gjør barna utsatt for store belastninger på
grunn av midlertidigheten, unaturlige og krevende boforhold, usikkerheten
knyttet til oppholdsstatus, dårlig økonomi og mangelen på normalt
liv og materielle ressurser. Et barnehagetilbud betyr derfor sårt
tiltrengt stabilitet og positiv stimuli fra andre barn og trygge
voksne. Det er helt avgjørende faktorer for barns utvikling, både
når det gjelder språkutvikling og psykisk helse. Barnehage har av
alle partier blitt trukket fram som et viktig integreringstiltak, blant
annet som følge av språkopplæring. Flere av barna som med regjeringens
forslag mister muligheten til å gå i barnehage, er barn som har
fått opphold og som skal leve livet sitt i Norge og starte på norsk skole.
I Sosialistisk Venstrepartis forslag til budsjett for 2015 bevilger
Sosialistisk Venstreparti 145 mill. kroner slik at kommunene kan
gi barnehageplass til alle barn på mottak.
Dette medlem foreslår også å
utvide prosjektet med gratis halvdagsplass i barnehage og å utvide tilbudet
om gratis deltidsplass i SFO. Det er avgjørende viktig å gå i barnehage
for å lære norsk før en begynner på skolen. Tidlig språkopplæring
i barnehage er bra for integrering, både for barna og foreldrene,
og det gjør det lettere for flere kvinner med minoritetsbakgrunn
å få tid og mulighet til å kvalifisere seg i arbeidslivet. Undersøkelser
viser at barn med minoritetsbakgrunn profitterer stort på å gå i barnehage,
og at sammenlignet med barn med majoritetsbakgrunn går færre minoritetsbarn
i barnehage og SFO. Sluttrapporten fra SSB og Fafo om gratis kjernetid
(publisert 18. november 2014) viser at tilbudet om gratis kjernetid
har effekt på skoleresultatene til barn med innvandrerbakgrunn.
Effekten er sterkere for jenter enn for gutter, samt sterkere for barn
av mødre som ikke er i jobb.
Regjeringen har satt i gang arbeidet med sikte
på å overføre skatteoppkreverfunksjonen (skatteinnkreving, føring
av skatteregnskapet og arbeidsgiverkontroll) fra kommunene til Skatteetaten
med virkning fra 1. januar 2016. Dette er et av tiltakene i regjeringens
reform for å få en bedre og mer effektiv skatte- og avgiftsforvaltning.
Skattedirektoratet utredet i 2014 hvordan skatteoppkrevingen
kan organiseres i Skatteetaten for å oppnå en bedre og mer effektiv
skatteoppkreving. Skattedirektoratets forslag om hvordan skatteoppkrevingen
kan organiseres i Skatteetaten har vært på høring, og regjeringen
har fremmet et forslag om overføring av skatteoppkrevingen i Prop.
120 LS (2014–2015) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivinga.
Regjeringen kommer tilbake med forslag til rammeoverføring fra kommunene
til Skatteetaten og realisering av gevinster i Prop. 1 S (2015–2016) (Statsbudsjettet
2016). Prosessen vil bli gjennomført innenfor ordinære rammer for
omstilling og utøvelse av medbestemmelse.
Videre legges det opp til at kommunene fortsatt skal
ha særnamskompetanse for de kommunale kravene som skatteoppkreveren
i dag kan kreve inn etter reglene i skattebetalingsloven. Det vises
for øvrig til omtale i Prop. 120 LS (2014–2015) Endringar i skatte-,
avgifts- og tollovgivinga.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener forslaget
om statliggjøring av skatteinnkrevingen må avvises av Stortinget.
Dette vil føre til en massiv sentralisering av en tjeneste som i
dag løses godt av kommunene. Det er et stort paradoks at regjeringen
under arbeidet med kommunereformen flytter en så stor og vesentlig oppgave
fra kommunene til staten. Disse medlemmer deler KS
sine vurderinger i saken og peker på at statliggjøring av skatteoppkrevingen
innebærer:
Svekkelse av effektivitet
og resultater
Svekket kommunal økonomisk styring
Gode lokalkunnskaper som er viktig for
service og innkreving blir borte
Lokalkunnskap som er viktig i kampen mot
svart økonomi og arbeidslivskriminalitet blir ikke brukt
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at det i behandlingen og forhandlingene om revidert nasjonalbudsjettet
fremkom at det ikke er flertall i Stortinget for å overføre skatteoppkreverfunksjonen
fra kommunene til skatteetaten (staten). Dette medlem mener
dagens ordning fungerer rimelig godt.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
regjeringens forslag om statliggjøring av skatteoppkreverfunksjonen
som ble fremmet i revidert nasjonalbudsjett. Uavklarte spørsmål
knyttet til virksomhetsoverdragelse og ansattes rettigheter, samt uavklarte
konsekvenser for kommunesektoren gjorde at Venstre ikke støttet
forslaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
sterkt uenig i å statliggjøre skatteinnkrevingen. I kommunereformen
sier regjeringa at flere oppgaver skal til kommunene, samtidig foreslår
de å statliggjøre skatteinnkrevingen, en oppgave som løses godt
på kommunalt nivå. Da blir påstandene om styring av kommunene med
nye oppgaver lite troverdig. Norges kemner- og kommuneøkonomforbund
dokumenterer at skatteinnkrevingen i Norge er i verdenstoppen, at
de kommunale kemnerne er mer effektive enn de statlige, og at lokalkunnskap
og nærhet er vesentlig for gode løsninger også for innbyggerne.
Forbundet peker også på at lokale kemnere fanger opp avvik i skatteinngang
raskere og at dette er meget viktig for kommunenes økonomistyring. Kommunene
vil fortsatt måtte kreve inn penger selv etter en statliggjøring,
og da risikerer en å tape betydelige verdier. Regjeringen prøver
å kamuflere sentraliseringsforslaget med lokalisering av de sentraliserte
arbeidsplassene til noen utvalgte steder i landet. Det kan ikke
skjule fakta som er at denne endringen er en sterk sentralisering
der alle kommuner landet over mister viktige arbeidsplasser. Det
er Sosialistisk Venstreparti mot.
Dette medlem viser til at kampen
mot svart arbeid og økonomisk kriminalitet krever både økt innsats
ved å forsterke utvalgte kontorer som kan ta særlig kompliserte
saker, og å beholde god lokal kontroll, slik at det som virker godt
i dag, ikke blir tapt.
En ny forskrift om krav til og organisering
av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste
mv. (akuttmedisinforskriften) ble fastsatt 20. mars 2015. Forskriften
gjelder fra 1. mai 2015.
Forskriften stiller noen nye krav til de akuttmedisinske
tjenestene utenfor sykehus, samtidig som mange av endringene er
en tydeliggjøring av minimumskrav som følger av det gjeldende forsvarlighetskravet.
Forskriften tydeliggjør også krav til samhandling og samarbeid mellom
virksomheter som yter akuttmedisinske tjenester.
På legevaktområdet stiller forskriften blant
annet kompetansekrav til leger som skal ha legevakt alene uten bakvakt.
Forskriften stiller også krav til at leger i
kommunal legevakt må gjennomføre kurs i akuttmedisin og volds- og
overgrepshåndtering. Det stilles samme krav til svartid på telefonen
i legevaktsentralene som til fastlegekontorene.
Forskriften legger også til rette for et nasjonalt
legevaktnummer – 116 117 – som skal innføres 1. september 2015.
Kommunene vil fra 1. januar 2016 få en plikt
til å sørge for øyeblikkelig hjelp døgnopphold for pasienter med
somatiske sykdommer. Dette medfører at øremerkede midler over Helse-
og omsorgsdepartementets budsjett innlemmes i kommunenes frie inntekter
fra 1. januar 2016. Mange kommuner har eller er i gang med å bygge
opp et slikt tilbud. Mange kommuner har valgt å organisere sitt
tilbud gjennom interkommunalt samarbeid.
Det tas sikte på å innføre en plikt for kommunene til
å sørge for øyeblikkelig hjelp døgnopphold for pasienter og brukere
med psykiske lidelser og rusproblemer fra 2017.
Helse- og omsorgsdepartementet la 7. mai 2015 fram
stortingsmeldingen Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.
Med meldingen vil regjeringen legge grunnlaget for en framtidsrettet
kommunal helse- og omsorgstjeneste for alle innbyggere. Det foreslås
tiltak som skal ivareta brukere med god helse og behov for raske
avklaringer, brukere med langvarige eller kroniske sykdommer og
brukere med store og sammensatte behov og nedsatt funksjon. Regjeringen
vil skape pasientens helsetjeneste. De samlede tiltakene i meldingen
peker ut en retning som er i samsvar med målsetningene for samhandlingsreformen,
men tar denne et skritt videre.
Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye
oppgaver til større kommuner gir nye muligheter for utvikling av
den kommunale helse- og omsorgstjenesten, noe som kan bidra til
gode og likeverdige tjenester over hele landet. Meldingen vektlegger betydningen
av å se de kommunale helse- og omsorgstjenestene i en sammenheng
der også tannhelsetjenesten er omfattet.
I meldingen til Stortinget om framtidens primærhelsetjeneste
skisseres det en rekke tiltak som til sammen kan gi kommunene økte
muligheter for å forebygge sykdom, tilby helse- og omsorgstjenester av
høyere kvalitet og utnytte tilgjengelige ressurser bedre. Meldingen
legger til rette for mer flerfaglig samarbeid innad i kommunen,
flere teambaserte tjenestetilbud og tettere oppfølging av personer
med kroniske lidelser.
Meldingen ser virkemidler for forskning, kunnskapsutvikling,
kompetanse, ledelse og innovasjon i sammenheng i hele den kommunale
helse- og omsorgstjenesten. Det langsiktige målet er å utvikle en mer
helhetlig helse- og omsorgstjeneste.
Regjeringen vil fortsette å styrke helsestasjons- og
skolehelsetjenesten, herunder jordmortjenesten. Innenfor veksten
i de frie inntektene til kommunene for 2016 er 200 mill. kroner
begrunnet med styrking av tjenesten. Midlene fra 2014 og 2015 ble
fordelt til kommunene basert på antall innbyggere i alderen 0–19
år, med et minstenivå på 100 000 kroner per kommune. Styrkingen
i statsbudsjettet for 2016 av helsestasjons- og skolehelsetjenesten,
inkludert jordmortjenesten, foreslås fordelt etter samme nøkkel
og plassert i tabell C.
I Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste
– nærhet og helhet foreslår regjeringen nye og forsterkede tiltak
for å bedre kvaliteten i tjenestene og styrke den medisinske oppfølgingen
av brukere med store og sammensatte behov.
Det er ved behandlingen av Prop. 1 S (2014–2015),
jf. Innst. 11 S (2014–2015) besluttet at det skal utvikles en ny
demensplan for å bedre tjenestetilbudet til personer med demens
og deres pårørende og et nytt kompetanseløft for perioden 2016–2020. Det
tas sikte på framleggelse i forbindelse med statsbudsjettet for
2016. Som del av meldingen om framtidens primærhelsetjeneste foreslår
regjeringen at kompetanseløftet skal omfatte hele den kommunale helse-
og omsorgstjenesten.
Investeringstilskuddet skal stimulere kommunene
til å fornye og øke tilbudet av sykehjemsplasser og omsorgsboliger
for personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester,
uavhengig av alder, diagnose eller funksjonsnedsettelse. I 2015
er det lagt til grunn en tilsagnsramme for investeringsordningen tilsvarende
2 500 plasser. KS har spurt kommunene om deres behov og planer for
utbygging av heldøgns omsorgsplasser i årene framover. Resultatene
fra undersøkelsen anslår et investeringsbehov på om lag 60 000 plasser
fram mot 2030. Regjeringen vil i samarbeid med KS utarbeide en plan
som bygger på en forutsetning om netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser.
Det er satt i gang et utredningsarbeid for å
starte opp et forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene.
Forsøket vil settes i gang i 2016 med to modeller og vil løpe over
tre år. I kommuner innenfor modell A skal tjenester tildeles etter
nasjonale tildelingskriterier og statlig satt budsjettramme. Bevilgningen
gis stikkordet overslagsbevilgning. I kommuner innenfor modell B
skal kommunen tildele tjenester og midlene til sektoren øremerkes.
Forsøket skal finansieres ved at det for hver
forsøkskommune gjøres et uttrekk fra kommunerammen tilsvarende de
faktiske utgiftene til omsorgstjenestene. Veksten til sektoren skal
følge den generelle veksten i kommuneøkonomien i de tre årene forsøket løper.
I tillegg vil forsøkskommunene få et eget inntektspåslag. Kommunal-
og moderniseringsdepartementet skal stå for beregning og gjennomføring
av uttrekket. Bevilgningen til kommuner i forsøket vil skje over
en tilskuddspost på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Det
anslås en årlig kostnad på om lag 230 mill. 2016-kroner i forbindelse
med forsøket. Disse midlene skal benyttes til et inntektspåslag
til deltakende forsøkskommuner. Inntektspåslaget i forsøksperioden
vil bli gradvis avviklet over tre år, etter at forsøket er avsluttet.
Kommunene søker selv om å delta i forsøket. Helsedirektoratet
vil annonsere forsøket i god tid før søknadsfristen som vil være
1. desember 2015. Det tas sikte på at forsøket starter opp 1. mai
2016.
Regjeringen vil styrke innsatsen på rusfeltet gjennom
en ny opptrappingsplan som skal bidra til kapasitet og kvalitet
i tilbudet til personer med rusproblemer. Regjeringen tar sikte
på å fremme opptrappingsplanen for Stortinget i løpet av 2015.
I 2016 er 400 mill. kroner av veksten i de frie
inntektene til kommunene begrunnet med en økt satsing på rusfeltet.
Midlene foreslås fordelt etter sosialnøkkelen.
Det vises til Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen
– Mestring og muligheter. Psykisk helse skal inkluderes som en likeverdig
del av folkehelsearbeidet. Regjeringen vil styrke samarbeidet på tvers
av sektorer for å skape et samfunn som fremmer psykisk helse og
trivsel. Psykisk helse skal ivaretas i arbeidet med å bygge opp
kompetanse og utvikle og spre verktøy og modeller for folkehelsearbeid
i kommunene.
Regjeringen vil legge til rette for at det skal
bli enklere å velge sunt og for at hensynet til liv og helse i større
grad skal være et premiss for samfunnsutviklingen. Norge har sluttet
seg til Verdens helseorganisasjons mål om å redusere for tidlig
død av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) som hjerte- og karsykdommer,
diabetes, kols og kreft med 25 pst. innen 2025. Eldrepolitikken
skal videreutvikles og regjeringen vil legge fram en samlet strategi
for en moderne eldrepolitikk. Formålet er å fremme økt yrkesdeltakelse,
aktivitet, helse, trygghet og solidaritet mellom generasjonene.
Det er et mål å utvikle et mer helsefremmende miljø
og beskytte befolkningen mot miljøfarer som støy, luftforurensning,
miljøgifter, stråling, dårlig inneklima, risiko for ulykker og skader,
samt mat- og vannbårne sykdommer. Hensynet til befolkningens helse
og trivsel skal få større plass i steds-, nærmiljø- og lokalsamfunnsutviklingen.
Det skal settes i gang et utviklingsarbeid i samarbeid med kommunesektoren
med sikte på å etablere et program for folkehelsearbeid i kommunene.
Utvikling av metoder og verktøy til bruk i folkehelsearbeidet er
en viktig del av innsatsen. Innholdet i kommunehelseprofilene skal
utvides, den faglige støtten til kommunene skal styrkes og statlige
føringer skal koordineres bedre.
Komiteen viser til
at regjeringa gjennom etablerte rapporteringsordningar vil følgje
nøye med på utviklinga når det gjeld opptrapping innanfor rusfeltet. Komiteen støtter
regjeringa i det, og er positiv til at dette vert gjort på ein så
lite byråkratisk måte som mogleg slik at både staten og kommunane
sine midlar i størst mogleg grad vert nytta på tenester framfor
søknad, rapportering og så vidare.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen har økt den
gjennomsnittlige statlige tilskuddsandelen per boenhet i investeringstilskuddet
til heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger, fra 35
til 50 pst. av maksimal godkjent gjennomsnittlig anleggskostnad.
Dette har ført til en betydelig økning i antall søknader og antall
boenheter med tilsagn om tilskudd, fra 1 378 plasser i 2013 til
2 463 plasser i 2014. Dette innebærer at kommunene vil få både flere
og bedre heldøgnsplasser i sykehjem og omsorgsboliger.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at skolehelsetjenesten og helsestasjonene er lavterskeltilbud
som når alle barn. Skolehelsetjenesten er der barna er og har derfor
mulighet til å oppdage hvem som trenger hjelp. 1,1 millioner barn,
unge og foreldre møter disse tjenestene årlig, men skolehelsetjenesten
og helsestasjonene mangler svært mange årsverk for å fylle behovet. Dette
medlem vil derfor bedre barne- og ungdomshelsen gjennom
et løft som må inneholde en total økning over flere år på til sammen
1 500 nye stillinger (helsesøstre, fysioterapeuter, jordmødre) til helsestasjonene
og skolehelsetjenestene. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal
ivareta det helhetlige forebyggende og helsefremmende arbeidet rettet mot
gravide, barn og unge i alderen 0–20 år, ved å forebygge sykdom
og skade, og å fremme god fysisk og psykisk helse. Dette
medlem vil sette av anslagsvis 100 mill. kroner til dette
utover de 200 mill. kronene som regjeringen planlegger, og øremerke bevilgningen.
Dette medlem mener at eldre mennesker
skal kunne bestemme over sine egne liv. Alle mennesker er ulike
og har ulike behov. Hva som gir god helse kan variere fra person
til person, og vi kan ha gode dager og dårlige dager. De eldre vet
selv best hva som skal til for at de har det bra. De eldre må få
bestemme mer over velferdstilbudet, i samspill med ansatte med tid.
Dette medlem mener det er behov
for mer tid, kapasitet og kompetanse i eldreomsorgen. Det er store
udekkede pleie- og omsorgsbehov blant eldre, og det varsles om forhold
der pårørende og ansatte fortviler over at eldre sterkt pleietrengende
ikke får nødvendig omsorg og trygghet.
Dette medlem viser til egne forslag
om:
En nasjonal bemanningsnorm
for sykehjem, jf. Representantforslag 129 S (2014–2015).
En tillitsreform for hjemmetjenestene med
større grad av selvbestemmelse for brukere og mindre bruk av stoppeklokke
og unødvendig rapportering som stjeler tid, jf. Representantforslag
129 S (2014–2015).
Innføring av en klippekortordning der pleietrengende
eldre i større grad får innflytelse over tjenestene i eldreomsorgen,
etter modell fra København, jf. Representantforslag 129 S (2014–2015).
Menneskerettigheter i eldreomsorgen, jf.
Representantforslag 108 S (2014–2015).
Forslag om å få utredet et forbud mot profitt
der det offentlige finansierer velferdstjenesten, jf. Representantforslag
128 S (2014–2015).
Forslag om å sikre pensjon ved privatisering,
jf. Representantforslag 109 S (2014–2015).
Dette medlem viser at denne helheten
vil gi bedre omsorg og pleie, muligheter til å kunne rekruttere
og beholde kvalifiserte ansatte, og sikre arbeidsmiljø for ansatte
som gir færre helseskader og mindre utstøting.
Dette medlem viser til at det
vil være stort behov for flere helsefagarbeidere i helse- og omsorgssektoren
i nær fremtid. Helse- og sosialfag er et ettertraktet fag både på
videregående nivå og på høyskolenivå. Likevel er det mange på det
videregående nivået som ikke fullfører læretiden for å bli helsefagarbeider.
Det mangler lærlingplasser, og mange opplever at kommunene kun tilbyr
små stillinger og lav lønn. Det dannes et inntrykk av lav status,
hvilket antakelig bidrar til at mange hopper av i lærlingtiden. Denne
utviklingen må snus, og styrking av kommuneøkonomien er sentralt
for å få det til. En tilstrekkelig styrket kommuneøkonomi gir kommunene
rom til å ta inn mange flere lærlinger, og til å kunne rekruttere
flere til hele faste stillinger etter endt læretid. Dette
medlem viser til forslag om å sikre pensjoner ved privatisering,
hvilket er svært viktig for å rekruttere og beholde kvalifiserte
ansatte. Hjelpepleiere, renholdere og helsefagarbeidere tjener ikke
for mye, og har heller ikke for høy pensjon. Det er lønn og pensjon
til disse ansatte som reduseres ved anbudsutsetting, i tillegg til
kutt i bemanningen generelt. Derfor er både bemanningsnormer, forbud
mot profitt og vern av pensjon nødvendig, så lenge vi har partier
som er villige til å sette omsorg og pleie ut på anbud.
Justis- og beredskapsdepartementet la 6. mars 2015
Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven mv. (trygghet i
hverdagen – nærpolitireformen) fram for Stortinget.
Målet med reformen er et nærpoliti som er operativt,
synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å
forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, samt sikre
innbyggernes trygghet.
Regjeringen vil redusere antall politidistrikter
fra 27 til 12, og antall tjenestesteder vil også bli redusert, men
ikke så mye som Politianalysens anslag på 210. Politidirektoratet
skal beslutte den lokale tjenestestrukturen. Det er utarbeidet sentrale
krav til politiets arbeid som blant annet skal være retningsgivende
for hvilke tjenestesteder som skal opprettholdes og hvilke som skal
slås sammen. Politimesteren skal ta berørte kommuner med på råd
i saker om endring i tjenestestedsstrukturen.
Kommunene skal ha saker om mulige endringer til
uttalelse før beslutningen reelt sett treffes, og med en rimelig
tid til behandling i kommunen. Det forutsettes også at politiet
følger de retningslinjer som gjelder for utredning mv. i forbindelse
med lokalisering av statlige arbeidsplasser.
Hver kommune skal ha minst én fast kontaktperson
ved lensmannskontoret eller politistasjonen (politikontakt). Politikontakten
skal bistå det kriminalitetsforebyggende arbeidet i kommunen.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og
Venstre, har merka seg at forliket om politireformen legg
opp til tett samarbeid mellom politi og kommunane, og at politimeistarane
skal ha kommunane med på råd i diskusjon om tenestesteder.
Fleirtalet har og merka seg at
regjeringa legg til grunn at kommunesamanslåingar skal kunne skje på
tvers av politidistriktgrenser og at desse i dei høva vil tilpasse
seg slik at nye kommunar etter kommunereformen tilhøyrar eitt distrikt.
Fleirtalet viser til at regjeringa
omtaler forholdet til politireforma der distriktsgrenser i nokon tilfelle
går på tvers av kommunar som diskuterer samanslåing. Fleirtalet er
positiv til at regjeringa legg til grunn at nye samanslåtte kommunar
skal tilhøyra eitt politidistrikt. Fleirtalet ber
regjeringa i slike saker finne gode praktiske løysingar der politidistriktstilhøyrigheita
som den nye kommunen føretrekker, skal vera utgangspunktet.
Fleirtalet viser til at ved handsaminga
om politireforma står dette:
«Det foreslåtte Rogaland politidistrikt endrer navn
til Sør-Vest politidistrikt. Kommunene Bømlo, Fitjar og Stord legges
til Sør-Vest politidistrikt. Disse kommunene legges til Vest politidistrikt
når forventede transportløsninger (som Hordfast) er på plass. Dersom
bygging av forventede transportløsninger ikke er startet innen 2023,
skal Bømlo, Fitjar og Stord likevel vurderes lagt til politidistrikt
Vest.»
Fleirtalet kjenner til at det
er samtaler om kommunereform i Sunnhordland der kommunar på begge
sider av politidistriktsgrensene inngår i samtalene. Fleirtalet legg
til grunn at om desse samtalene ender opp i kommunesammenslåing,
vil flyttinga av kommunar frå distrikt Sør-Vest til Vest skje samtidig
som ny kommunestruktur er fastlagt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
understreker viktigheten av et godt samarbeid mellom politiet og
kommunene. Lokalt eierskap til prosessen er en viktig suksessfaktor
for endringene som kommer. Lokalt eierskap til prosessen sikres
blant annet ved at det opprettes styringsgrupper hvor minimum politiet og
kommunen deltar når det gjelder endring av tjenestested og er med
på å sikre at berørte kommuner har rett til å uttale seg om endring
og plassering av geografiske driftsenheter.
Dette flertallet viser for øvrig
til sine merknader i Innst. 306 S (2014–2015), jf. Prop. 61 LS (2014–2015).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
påpeker at den nye politireformen skal sikre et lokalt forankret
politi. Flertallet viser til at de kommunene som
ikke har tjenestested, skal ha en politikontakt til stede én eller flere
dager i uken. Lokalt forankret politi er avgjørende for å sikre
god forebygging og bekjempelse av kriminalitet. Gjennom krav til
responstid samt tilstedeværelse, sikrer vi politikraft i hele landet. Flertallet viser
til at kommunene får en sentral rolle i endring av lokal struktur,
ved å sikre eierskap og innflytelse på prosessen. Flertallet viser
til at ved lokal uenighet om endring av tjenestestruktur skal vedtaket
fattes politisk.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringens forslag
til politireform vil føre til en svekket trygghet og et mindre synlig
og tilgjengelig politi for innbyggerne.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Senterpartiets merknader og forslag i egen sak om dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti ikke kunne bli med på flertallets
kompromiss om politireformen, fordi det legges opp til for sterk
sentralisering, og fordi reformen ikke legger opp til helt nødvendige
forbedringer i politiets kultur og ledelse.
Forskriften om fremmede organismer vil etter planen
tre i kraft senest 1. januar 2016. Dette regelverket vil berøre
kommuner som blant annet står for utsetting av planter i parkanlegg
mv. Regelverket vil også stille krav til håndtering av løsmasser
i forbindelse med for eksempel byggearbeider. Kommunene er ansvarlige
for avfallshåndtering, og regelverket vil kunne medføre at det vil
bli økt behov for håndtering av fremmede organismer i hageavfall
mv.
Kommuner som har mindre verneområder som naturreservater,
biotopvernområder og mindre landskapsvernområder som per i dag ikke
forvaltes av nasjonalpark-/verneområdestyrene, har fått tilbud om
å overta forvaltningsmyndighet for disse verneområdene.
Klima- og miljødepartementet la 28. november 2014
fram Prop. 35 L (2014–2015) Endringer i lov om motorferdsel i utmark
og vassdrag mv. Forslaget vil gi kommunene økt ansvar og myndighet
når det gjelder motorferdsel i utmark, og det åpnes for at kommunene
kan fastsette snøscooterløyper for fornøyelseskjøring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til
forpliktelser i klimaforliket om å redusere klimautslippene og at
regjeringen på sektor etter sektor unnlater å følge opp dette. I
Stortingets klimaforlik slås det fast at kommunene kan spille en
viktig rolle for å redusere klimagassutslippene. Til tross for dette
inneholder kommuneproposisjonen ingen støtte til kommunene i dette
arbeidet.
Disse medlemmer påpeker at kommunen som
arealmyndighet har en viktig rolle i å tilrettelegge for reduserte
utslipp, og for å sørge for at lokalsamfunn tilpasser seg og blir
mindre sårbare for klimaendringer.
Disse medlemmer foreslår at det
opprettes en finansieringsordning for lokale klimatiltak som skal
støtte kommuner og fylkeskommuner i å gjennomføre prosesser for
klimavennlig omstilling. KS sitt forslag om KLOK (Klimakutt lokalt
gjennom kommunale tiltak) kan danne et utgangspunkt for en slik
ordning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader og forslag om en kraftig styrking av kommunene og
fylkeskommunenes klimaarbeid, og om støtte til nødvendige klimatilpassinger.
Våren 2014 foreslo regjeringen en rekke forenklinger
i bygningsdelen av plan- og bygningsloven. Forenklingene ble vedtatt
av Stortinget i juni 2014. Forenklingene i bygningsdelen av plan-
og bygningsloven og byggesaksforskriften (SAK) vil tre i kraft 1. juli
2015.
Intensjonen med endringene er å effektivisere byggesaksprosessene.
Endringene vil bety færre saker for kommunene, enklere behandling
for tiltakshavere, og at tiltakshaver dermed får større ansvar for tiltakenes
lovlighet i tilknytning til kommunale planer, regelverk og andre
myndigheter.
Regjeringen vil også gjøre det enklere og billigere
for folk flest å tilpasse eksisterende bolig til egne behov og slik
også gjøre at det blir lettere å leie ut deler av boligen. Et høringsforslag
om endringer i byggesaksforskriften (SAK10) og byggtekniske forskrift (TEK10)
ble derfor sendt ut 24. februar 2015. Høringsfristen er 26. mai
2015. Departementet antar at endringer tidligst vil kunne tre i
kraft fra 1. januar 2016.
Oppheving av lokal godkjenning av ansvarlige foretak
i byggesaker vil tre i kraft 1. januar 2016.
Gjennom klimaforliket sluttet Stortinget seg
til at energikravene i byggteknisk forskrift (TEK10) skal skjerpes
til passivhusnivå i 2015 og nesten nullenerginivå i 2020, jf. Innst.
S 390 (2011–2012). Et forslag til nye energikrav ble sendt på offentlig
høring 16. februar 2015 med høringsfrist 18. mai 2015. Kommunal-
og moderniseringsdepartementet tar sikte på at nye energikrav i
byggteknisk forskrift kan gjelde fra 1. januar 2016. Kommunene er
lokal bygningsmyndighet.
I tråd med plan- og bygningsloven utarbeider
regjeringen i 2015 nasjonale forventninger til regional og kommunal
planlegging.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
de distriktspolitiske tiltakene over Kommunal- og moderniseringsdepartementets
budsjett er blitt svært svekket etter regjeringsskiftet. De regionale
utviklingsmidlene er redusert med ca. 30 pst., eller 500 mill. kroner,
på to år. Dette har svekket fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler
og støttespiller i etablering av ny næringsvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til sine respektive
partiers alternative statsbudsjett for 2015 i Innst. 16 S (2014–2015).
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett for 2015 fremmet
forslag om å styrke bevilgningene til regional utvikling gjennom
fylkeskommunene med 600 mill. kroner for 2015. I budsjettet for
2016 vil Senterpartiet komme tilbake til dette.
Fra 1. september 2015 vil ikke prestene lenger
ha plikt til å bo i tjenestebolig. Et betydelig antall av prestenes
tjenesteboliger stilles i dag til disposisjon av kommunene mot en
årlig refusjon fra staten etter særskilte bestemmelser. Som følge
av at bopliktordningen avvikles, vil ikke lenger kommunene bli pålagt
å stille tjenesteboliger til rådighet for prestene.
Selv om bopliktordningen avvikles fra 1. september,
vil likevel prestene ha rett til å bo i boligene så lenge nåværende
arbeidsforhold varer.
I Kulturdepartementets rundskriv V-7B/2015, datert
13. mars 2015, som også er sendt til kommunene, er det orientert
nærmere om avviklingen av prestenes bopliktordning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at alle landets kommuner gjennom Folkebiblioteksloven er pålagt
å ha et folkebibliotektilbud for sine innbyggere. For å sikre dette, og
for å sikre at bibliotekene er i stand til å levere digitale produkter
til sine brukere i tiden som kommer, har Sosialistisk Venstreparti
foreslått et femårig nasjonalt bibliotekløft, Dokument 8:79 S (2013–2014) Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Bård Vegar Solhjell, Torgeir Knag Fylkesnes
og Snorre Serigstad Valen om nasjonalt bibliotekløft. Dette
medlem viser til at bevilgningen er første steg i dette
bibliotekløftet, og har satt av anslagsvis 200 mill. kroner til
folkebibliotekene i kommunenes frie midler til dette.
Forslag til endringer i barnehageloven har vært på
offentlig høring. Kunnskapsdepartementet foreslo blant annet å innføre
en hjemmel i barnehageloven til at fylkesmannen i særlige tilfeller
kan føre tilsyn med barnehager og barnehageeiere. Det ble også foreslått en
presisering av reglene om dokumentasjon og vurdering. Innspillene
fra høringsinstansene er nå til vurdering i departementet.
Kunnskapsdepartementet har fastsatt forskriftsendringer
om innføring av en nasjonal ordning for reduksjon i foreldrebetaling
for en barnehageplass til familier med lav inntekt. Forskriftsendringen
trådte i kraft 1. mai 2015. Foreldrebetalingen skal maksimalt utgjøre
seks pst. av husholdningens samlede skattepliktige kapital- og personinntekt,
begrenset oppad til maksimalprisen. I statsbudsjettet for 2015 bevilget Stortinget
235 mill. kroner til denne ordningen, jf. Prop. 1 S (2014–2015)
og Innst. 2 S (2014–2015) Tillegg 1. Helårseffekten i 2016 er 391
mill. kroner. Innføringen av ordningen vil kunne medføre økte administrative
utgifter i en overgangsperiode, siden kommunene må tilpasse seg
en ny ordning underveis i et barnehageår. I Prop. 119 S (2014–2015)
Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2015 er
det derfor foreslått en engangsbevilgning på 41,7 mill. kroner over
kommunenes rammetilskudd.
I statsbudsjettet for 2015 er det over budsjettet
til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet bevilget
51 mill. kroner til gratis kjernetid til alle fire- og femåringer
i familier med lav inntekt, jf. Innst. 2 S (2014–2015) Tillegg 1.
Helårseffekten i 2016 er 102 mill. kroner. Forslaget til regulering
innebærer at alle fire- og femåringer i familier med en inntekt
under en inntektsgrense fastsatt av Stortinget, har rett på 20 timer
gratis oppholdstid i barnehage per uke. For 2015 har regjeringen
i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett foreslått at denne inntektsgrensen settes
til 405 000 kroner. Forskriftsendringen skal etter planen tre i
kraft 1. august 2015. Midlene til ordningen er i Prop. 119 S (2014–2015)
Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2015 foreslått
overført til kommunenes rammetilskudd.
Kunnskapsdepartementet tar sikte på å sende
på høring forslag til endringer i opplæringsloven høsten 2015 som
omhandler friere skolevalg på tvers av fylkesgrenser. Forslaget
vil i hovedsak innebære en ubetinget rett til gjesteelevsgaranti
fra hjemfylket til søkeren. Forslaget vil videre innebære at elever
som av tungtveiende sosiale eller pedagogiske grunner søker plass
i andre fylker, prioriteres foran andre gjesteelever. Forslaget
vil ikke gi fylkeskommunen eleven søker seg til, plikt til å gi
inntak.
Kunnskapsdepartementet la 27. mars 2015 fram Prop.
82 L (2014–2015) Endringar i opplæringslova og privatskolelova (krav
om relevant kompetanse i undervisningsfag m.m.). I lovproposisjonen
foreslås følgende endringer som vil berøre kommunesektoren:
Endring av reglene
om krav om relevant kompetanse i undervisningsfag. Det foreslås
at dagens kompetansekrav for undervisning blir gjeldende også for
de lærerne som var ferdig utdannet før 1. januar 2014, og som underviser
i fagene matematikk, engelsk, norsk, samisk og norsk tegnspråk i
grunnskolen.
Klargjøring av hvilke avgjørelser som barneverntjenesten
har rett til å ta på vegne av barnet i skolesammenheng når barneverntjenesten
har overtatt omsorgen for barnet.
Endring av navnet på faget religion, livssyn
og etikk (RLE) og innføring av en bestemmelse om tidsbruk knyttet
til kristendomskunnskap i læreplanen i faget.
Kunnskapsdepartementet la 27. mars 2015 fram Prop.
84 L (2014–2015) Endringar i privatskolelova mv. I lovproposisjonen
foreslås det å beholde dagens ordning med krav til særskilt godkjenningsgrunnlag. I
tillegg foreslås det å føye til to nye godkjenningsgrunnlag; videregående
opplæring i yrkesfaglige utdanningsprogrammer og profilskoler.
I Prop. 1 S (2014–2015) for Kunnskapsdepartementet
ble det varslet at innretningen av midlene på kap. 226 post 60 fra
2016 skal vurderes i sammenheng med Program for bedre gjennomføring
i videregående opplæring. Kunnskapsdepartementet tar sikte på at
midlene på posten i 2016 skal benyttes til å sette i gang tiltak
i videregående opplæring for bedre gjennomføring, som skal utprøves
systematisk og effektevalueres. Etter departementets vurdering
er det behov for å utvikle og formidle mer kunnskapsbaserte tiltak
for å forebygge frafall i skolen og tilbakeføre ungdom utenfor opplæring
og arbeid.
En slik utprøving krever betydelig forarbeid
og forankring i praksisfeltet, blant annet basert på erfaringer
fra andre land med tilsvarende evalueringsformer. For at tiltakene
skal kunne iverksettes og evalueres fra skolestart høsten 2016 er
det nødvendig å lyse ut midlene for 2016 før sommeren 2015.
Regjeringen ønsker å beholde flere dyktige lærere
i klasserommet. Lærere skal kunne ha en faglig karrierevei, samtidig
som de beholder undervisning som sin hovedoppgave. Som en del av
Lærerløftet vil regjeringen derfor prøve ut en toårig ordning med
om lag 200 lærerspesialister i skolen fra høsten 2015. Ved siden
av å undervise skal lærerspesialistene være pådrivere for det faglige
utviklingsarbeidet på skolen. Både offentlige og private skoleeiere
har fått tilbud om å delta i piloten. Det skal prøves ut to modeller,
én modell der de utvalgte lærerspesialistene får 48 000 kroner i
lønnstillegg og én modell som kombinerer lønn og redusert undervisningstid.
Staten dekker halvparten av kostnaden. De utvalgte skoleeierne
vil lyse ut funksjonen som lærerspesialist i løpet av våren 2015.
I forbindelse med forvaltningsreformen ble drifts-
og finansieringsansvaret for fagskolene overført til fylkeskommunene
i 2010, og tilskuddet ble innlemmet i inntektssystemet. For årene
2010 til 2015 ble det gjort en særskilt fordeling av tilskuddet utenfor
utgiftsutjevningen, på basis av antall registrerte fagskolestudenter.
Det tas sikte på at midlene også for 2016 gis som en særskilt fordeling
basert på studenttall (antall registrerte studenter høsten 2014).
Det offentlig oppnevnte Fagskoleutvalget la
fram sin rapport i desember 2014, jf. NOU 2014:14 Fagskolen – et
attraktivt utdanningsvalg. Kunnskapsdepartementet tar sikte på å
legge fram en melding til Stortinget om fagskolene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett for 2015, avsatte
155 mill. kroner til frukt og grønt for alle grunnskoleelever. Dette
er et tiltak Senterpartiet vil komme tilbake til også i sitt budsjett
for 2016.
Dette medlem viser for øvrig
til partiets omtale av andre saker som er gitt omtale i kommuneproposisjonen
i egne merknader fra behandlingen av sakene i kirke-, utdannings-
og forskningskomiteen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin generelle merknader og sterk kritikk av den ensrettingen,
skjematiseringen og det overdrevne testregimet som Høyre og Fremskrittspartiet
ønsker i skolen.
Dette medlem viser til at PISA-testene
og andre tester nå tar altfor stor plass både i skolen og i diskusjonen
om skolen.
Dette medlem påpeker det paradoksale
i at de som har kritisert enhetsskolen for å ikke å være elevtilpasset
nok, er de samme som nå ivrer mest for den ensrettingen som følger
av PISA-testen og andre tester. Dette hindrer nødvendig mangfold
i skolen.
Dette medlem vil vise til artikkel
i tidsskriftet Skola og samhelle 10. mars 2014 professor Svein Sjøberg
skriver følgende:
«Det er viktig å kjenne noen grunntrekk ved PISA-testen
hvis man skal kunne vurdere hvilken betydning den skal tillegges,
og om man skal «tro» på den eller ikke. Et viktig poeng er at PISA
faktisk er helt tydelig på at de ikke tester skolekunnskaper. Like
klart sier PISA at de ikke forholder seg til landenes læreplaner,
og at oppgaver ikke kan tas med i PISA hvis de er typiske skoleoppgaver.
Likevel hevder de å ha utviklet et universelt gyldig mål for kvaliteten
til et lands skolesystem. Det er ikke helt lett å gripe logikken.»
Dette medlem ser at på tross
av disse fakta, blir allikevel PISA omtalt som om det er noe som
sier noe om skolekunnskaper.
Dette medlem viser til at i PISA-testene
er lesing, regning og naturfag viktig, men ikke historie, geografi,
samfunnsfag, fremmedspråk, kunst, musikk, litteratur, praktiske
eller estetiske fag, etikk, filosofi etc. Dette er en altfor snever
læringshorisont og dekker ikke alle de ferdighetene, kunnskaper
og den personlige utvikling grunnlaget for norsk skole skal bygge
på. Likevel presenteres og tolkes PISA-rankingen som et mål for
kvalitet i skolen vår.
Det er alvorlig, og rett og slett feil. Å lære
basisfag er viktig, men skolen skal lære å utvikle så mye mer- Gagns
mennesker, ikke mindre enn det, og da trengs et bredt læringssyn,
metoder og emner.
Dette medlem mener skolen skal
handle om barnas behov og lærernes mulighet til å oppfylle hele formålsparagrafen.
Den er omfattende, men for å nevne noe som er viktig:
«Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og
vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati,
likestilling og vitskapleg tenkjemåte.
Elevane og
lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne
meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i
samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.
Elevane
og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst.
Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.»
Dette medlem viser
til at heldagsskolen er framtidas viktigste reform for læring, sosial
utjevning og folkehelse. Dette medlem vil styrke
den offentlige fellesskolen. Da kan alle barn lære mer, utvikle
alle sine evner og få et positivt syn på seg selv og sin framtid,
og oppleve at de er trygge på at læreren har tid til dem. Læreren
er nøkkelen til god læring, og da må eleven og læreren får mer tid
sammen. For å styrke lærer-elev-relasjonen, foreslår Sosialistisk
Venstreparti i sine alternative budsjett en ressursnorm for lærertetthet
som sikrer maksimalt 15 elever per lærer på 1.–4. trinn, og maksimalt
20 elever per lærer på 5.–10. trinn. Samtidig foreslår
Sosialistisk Venstreparti flere tiltak som vil styrke skoledagen,
og samtidig bidra til forebygging og bedre folkehelse: et løft for
skolehelsetjenesten, frukt og grønt til alle elever og et brødmåltid
for de aller minste, fysisk aktivitet hver dag og gjeninnføring
av den gratis kulturskoletimen.
Dette medlem viser til Sosialistisk
Venstrepartis alternative budsjett hvor Sosialistisk Venstrepartis
heldagsskolereform beskrives og at dette følges opp i dette
medlems forslag til kommuneøkonomi. Når en ressursnorm
er på plass, bør neste skritt være å legge deler av dagens SFO-tilbud
inn i skoledagen, slik at dagen blir et gratis heldagstilbud på
om lag seks timer. Da vil de minste elevene kunne gjøre hoveddelen
av øvingsarbeidet på skolen med en lærer til stede.
Nærings- og fiskeridepartementet fremmet 10. april
i år Prop. 89 L (2014–2015) Endringer i lov om Innovasjon Norge
(eierforhold og forvaltning av selskapet). I proposisjonen er det
foreslått at eierskapet til selskapet skal tilbakeføres til staten.
Når fylkeskommunene ble deleiere av Innovasjon Norge, måtte hver
av dem skyte inn om lag 0,5 mill. kroner i egenkapital. Departementet
legger opp til at innskuddet kan kompenseres ved at fylkeskommunene beholder
økningen i rammeoverføringene knyttet til forvaltningen av eierskapet
i Innovasjon Norge, tilsvarende et halvt årsverk per fylkeskommune.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Prop. 89 L (2014–2015) ligger til behandling i næringskomiteen,
og at behandlingen av denne saken er utsatt til høsten 2015. Flertallet viser
til at spørsmålet om eierskapet til Innovasjon Norge behandles i
denne forbindelse, og at partiene vil fremsette sitt syn der.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti går imot forslagene som er
framsatt av regjeringen om å tilbakeføre eierskapet i Innovasjon
Norge til staten og til forslaget om å sentralisere regionkontorene. Disse
medlemmer viser til at Innovasjon Norge er en viktig samarbeidspartner
for fylkeskommunene i deres arbeid med næringsutvikling. Det er
derfor viktig at fylkeskommunene opprettholder sitt direkte eierskap
i Innovasjon Norge og at selskapet er til stede med regionkontor
i alle fylker.
Samferdselsdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe
som har fått i oppdrag å evaluere og vurdere revisjon av lov 17. april
2009 nr. 19 om havner og farvann (havne- og farvannsloven). Arbeidsgruppen
skal levere sin rapport innen 31. desember 2015. Havne- og farvannsloven
fordeler forvaltningsansvar og myndighet mellom stat og kommune.
I tillegg er de havner som inngår i transportnettverket i hovedsak
kommunale, og virksomheten reguleres blant annet av havne- og farvannsloven.
Det må derfor antas at en eventuell lovrevisjon kan få konsekvenser
for kommunene.
Det tas sikte på å tiltre og implementere vrakfjerningskonvensjonen
(Den internasjonale Nairobi-konvensjonen om fjerning av vrak) i
norsk rett i løpet av 2015 eller tidlig i 2016. Implementering av
vrakfjerningskonvensjonen vil bedre mulighetene for det offentlige
til å få dekket kostnader i forbindelse med heving av vrak. Det
antas at implementering av konvensjonen kan få betydning for kommunene,
sett hen til det ansvaret som i dag tilligger kommunene etter forurensningsloven
og havne- og farvannsloven.
Fra 1. januar 2016 vil det bli innført en ny
tilskuddsordning til ikke-statlige lufthavner som erstatter dagens
ordninger. Forslag til ny tilskuddsordning ble lagt fram i Prop.
1 S (2014–2015) for Samferdselsdepartementet. De aktuelle ikke-statlige
flyplassene vil i 2015 bli invitert til å søke om tilskudd fra den
nye ordningen.
Samferdselsdepartementet gir tilskudd til flere regionale
flyruter for å sørge for en akseptabel transportstandard. Fra 1. april
2016 vil det bli endringer i hvilke ruter staten kjøper og i hvilket
omfang. Flyruten Fagernes–Oslo er allerede vedtatt nedlagt, og statens
eierskap for Fagernes lufthavn vil bli vurdert av Samferdselsdepartementet
i samarbeid med lokale myndigheter og næringsliv, jf. Prop. 1 S
(2014–2015) og Innst. 13 S (2014–2015).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti understreker kortbanenettets
avgjørende betydning for å gi innbyggerne over hele landet gode
samferdselstjenester. Svekkelse av dette har store konsekvenser for
næringslivet, transport til sykehus og for andre reisende i distriktene.
Nedleggingen av flyruten Fagernes–Oslo har også konsekvenser for
chartertrafikken til Fagernes lufthavn. Stenging av Røros Lufthavn
på dagtid og redusert setekapasitet på Røros-ruta er andre aktuelle
eksempel på et svekket tilbud på kortbanenettet som Senterpartiet
vil motarbeide.
Konsultasjonsordningen er regjeringens hovedarena
for formell dialog med kommunesektoren representert ved KS (kommunesektorens
organisasjon).
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
ansvaret for å koordinere ordningen. Ordningen består av to plenumsmøter
og bilaterale møter mellom KS og enkeltdepartementer.
Det ble fastsatt rutiner for involvering av
kommunesektoren i statlige lovutredninger rettet mot kommunesektoren
på det første konsultasjonsmøtet i 2013.
I tråd med Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune
– styring og samspel skal avveininger mellom hensyn til nasjonal
styring og hensyn til lokaldemokratiet og kommunal handlefrihet
framgå av departementenes høringsdokumenter og lovproposisjoner
til Stortinget. Medvirkningen fra KS kan bidra til å synliggjøre
denne avveiningen.
Ordningen omfatter statlig initierte lov- og
forskriftsendringer, inkludert rettighetslovgivning, som pålegger
kommunesektoren nye eller endrede oppgaver eller plikter. Rutinene
for medvirkning fra KS vil også gjelde når arbeidet med nye lover
eller forskrifter har sin bakgrunn i EU/EØS-regelverk. Involvering
av KS i lovmedvirkningssaker er et fast tema på konsultasjonsmøtene,
og både KS og departementene kan melde inn aktuelle saker.
I 2007 ble det innført rutiner for å involvere
KS i kostnadsberegninger av statlig initierte reformer. Involvering
av KS i kostnadsberegninger er et fast tema på konsultasjonsmøtene,
og både departementene og KS kan melde inn aktuelle saker.
Bilaterale samarbeidsavtaler er blitt et vanlig
virkemiddel i styringen og styringsdialogen mellom staten og kommunesektoren.
Bilaterale samarbeidsavtaler i konsultasjonsordningen inngås mellom
KS og ett eller flere departementer. Avtalene kan brukes på prioriterte
kommunale politikkområder som et alternativ til å bruke sterkere
styringsvirkemidler som lovfesting og øremerking. En avtale tar
utgangspunkt i at staten og kommunesektoren har sammenfallende interesser
på et område, og definerer felles mål for samarbeidet. Det er per
mai 2014 fem gjeldende bilaterale avtaler:
Avtale om kvalitetsutvikling
i barnehagen og grunnopplæringen
Avtale om bosetting av flyktninger i kommunene og
om etablering og nedlegging av asylmottak og omsorgssentre
Nasjonal rammeavtale om samhandling på
helse- og omsorgsområdet
Avtale om kvalitetsutvikling i helse- og
omsorgstjenestene
Utviklingsavtale for partnerskapet stat-kommune om
Nav-kontorene
Departementet har utarbeidet en veileder om konsultasjonsordningen
(H-2228), som vil bli revidert i 2015.
Komiteen har ikkje
merknader.
Realveksten i kommunesektorens inntekter anslås
til 1,3 pst. i 2014, mens veksten i de frie inntektene anslås til
0,5 pst. Samlet inntektsvekst vil med dette bli om lag som det ble
lagt opp til i budsjettopplegget for 2014. Svakere utvikling i norsk
økonomi enn forventet bidro til svak vekst i skatteinntektene, men
dette ble langt på vei motvirket av at øremerkede overføringer og
gebyrer ble høyere enn anslått i statsbudsjettet.
I 2013 og 2014 økte aktivitetsveksten samtidig som
inntektsveksten avtok. Den økte aktivitetsveksten i disse årene
skyldtes i første rekke økningen i kommuneforvaltningens investeringer.
Sysselsettingsveksten har de senere årene vært noe lavere enn inntektsveksten.
Det historisk høye investeringsnivået og økende grad av lånefinansiering
har bidratt til betydelig negative netto finansinvesteringer. Nettogjelden
i kommunesektoren har økt kraftig, fra 20 pst. av inntektene i 2007
til 47 pst. ved utgangen av 2014. Deler av kommunesektorens gjeld
vil imidlertid være knyttet til investeringer som finansieres gjennom
gebyrer fra innbyggerne, statlige kompensasjonsordninger o.l.
Kommunesektoren som helhet ser ut til å få et netto
driftsresultat på 1,6 pst. av inntektene i 2014 (konserntall), om
lag samme nivå som i 2013. Kommunene fikk et netto driftsresultat
på 1,3 pst. av inntektene og fylkeskommunene et netto driftsresultat på
3,0 pst. av inntektene. Netto driftsresultat for 2014 ligger noe
under de nye anbefalte nivåene på henholdsvis 2 pst. (kommunesektoren
som helhet), 1 3/4 pst. (kommunene) og 4 pst. (fylkeskommunene).
Ved inngangen til mai 2015 var i alt 50 kommuner
oppført i ROBEK. Ingen fylkeskommuner var i ROBEK. Dette er et lavt
tall, historisk sett, og antallet har vært stabilt de senere årene.
Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de
økonomiske ressursene i norsk økonomi. Indikatorer tegner i grove
trekk et stabilt bilde av kommunesektorens plass i norsk økonomi
fra 2002 og fram til 2014.
Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjorde
kommunesektorens inntekter 17,5 pst. både i 2013 og 2014. Målt i
løpende priser har kommunalt konsum som andel av BNP for Fastlands-Norge holdt
seg i underkant av 12 pst. i perioden 2002–2008, for så å øke til
over 13 pst. fra 2009.
Målt i forhold til totalt antall utførte timeverk
i norsk økonomi falt den kommunale sysselsettingsandelen svakt fram
til 2008. De siste seks årene har timeverksandelen økt svakt og
anslås å utgjøre 15,7 pst. i 2014. Målt i antall personer anslås
den kommunale sysselsettingsandelen til knapt 19 pst. etter 2010,
det samme som i årene 2002–2005.
Selv om aktiviteten i næringslivet tok seg opp igjen
etter 2009, har kommunesektorens andel av norsk økonomi holdt seg
oppe eller økt etter 2009. Målt ved utførte timeverk og kommunalt
konsum har den kommunale andelen vist en svak økning. Målt ved inntektene
som andel av BNP for Fastlands-Norge er økningen i den kommunale
andelen noe større. Inntektsandelen har økt til tross for at realveksten
i kommunesektorens inntekter var lavere enn BNP for Fastlands-Norge
i perioden 2009–2014. Dette har flere forklaringer, blant annet
at det de siste årene har vært flere reformer med tilførsel av inntekter
til kommunesektoren (forvaltningsreform i 2010, samhandlingsreform
i 2012). Et annet moment som over tid trekker opp den kommunale
inntektsandelen er høyere prisvekst på kommunal tjenesteyting enn
gjennomsnittet for norsk økonomi.
For å måle den samlede aktivitetsutviklingen
i kommunesektoren benyttes en indikator der endring i sysselsetting
(timeverk), endring i produktinnsats (faste priser) og endring i
brutto realinvesteringer (faste priser) veies sammen.
Aktivitetsveksten var særlig høy i perioden 2006–2009.
Denne utviklingen var drevet av høy vekst både i kommunal sysselsetting
og i investeringene. Særlig i 2007 og 2008 bidro høyere aktivitetsvekst
enn inntektsvekst til store og økende budsjettunderskudd i sektoren.
Etter noen år med realnedgang i investeringene, var investeringsveksten
høy i 2013 og 2014, og aktivitetsveksten økte. For 2014 er aktivitetsveksten
anslått til 2,3 pst.
Sysselsettingsveksten i kommuneforvaltningen
i 2014 var moderat.
Perioden 2002–2014sett under ett har veksten
i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene.
Dette skyldes i første rekke at reformer og satsinger innen pleie-
og omsorgssektoren, helsesektoren og barnehager har vært finansiert
ved øremerkede tilskudd.
Inntektsveksten varierer gjennomgående mer enn
aktivitetsveksten. Dette har blant annet sammenheng med at skatteinngangen
er usikker og kan avvike fra prognosene som legges til grunn i de
økonomiske oppleggene, samt at varslede svingninger i inntektene
ikke vil slå fullt ut i aktivitetsnivået på kort sikt.
De senere årene har netto driftsresultat for
kommunesektoren som helhet vært relativt stabilt, og gjennomsnittet
for årene 2009–2013 var nær 3 pst. (kommunale og fylkeskommunale
foretak, som fører egne regnskap, er holdt utenom). Netto driftsresultat har
vært vesentlig høyere i fylkeskommunene enn i kommunene. Fylkeskommunene
hadde et svært høyt netto driftsresultat i 2010, noe som skyldes
engangseffekter av forvaltningsreformen. Kompensasjonen for nye
oppgaver ble gitt i form av økte rammetilskudd, som føres i driftsregnskapet,
mens en betydelig del av utgiftsøkningen var knyttet til investeringer,
som føres i investeringsregnskapet. Reformen har derfor bidratt
til et permanent høyere netto driftsresultat sammenliknet med perioden
før 2010.
F.o.m. 2014 blir merverdiavgiftskompensasjon fra
investeringer inntektsført i investeringsregnskapet, og ikke i driftsregnskapet,
slik som tidligere. Denne endringen medfører en reduksjon i brutto
og netto driftsresultat, slik at tallene for 2014 ikke er sammenliknbare
med tallene for tidligere år. Netto driftsresultat for kommunesektoren
som helhet anslås til 1,4 pst. av inntektene i 2014. Korrigert for
at momskompensasjon knyttet til investeringer nå føres i investeringsregnskapet,
ligger netto driftsresultat på om lag samme nivå i 2014 som i 2013.
Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og
fylkeskommunal økonomi (TBU) har tidligere anbefalt at netto driftsresultat
for kommunesektoren som helhet over tid bør utgjøre om lag 3 pst.
av driftsinntektene. Det anbefalte nivået for kommunesektoren som
helhet har blitt nedjustert til 2 pst., og med et anbefalt nivå
i forbindelse med den endrede regnskapsføringen på 1 3/4 pst. for
kommunene samlet (inklusive Oslo) og 4 pst. for fylkeskommunene
samlet. Anbefalingene refererer til konserntall.
Netto driftsresultat er vanligvis høyere når
også kommunale og fylkeskommunale foretak og interkommunale selskaper
tas med. Når også kommunale foretak og interkommunale selskaper
tas med, viser de ureviderte KOSTRA-tallene et netto driftsresultat på
1,3 pst. for kommunene inkl. Oslo, 3,0 pst. for fylkeskommunene
og 1,6 pst. for sektoren samlet i 2014.
I avsnittet 13.4.2 i proposisjonen presenteres noen
kjennetegn ved de 54 kommunene som var i ROBEK ved utgangen av 2014,
med utgangspunkt i geografi, folketall, netto driftsresultat, netto
lånegjeld og korrigerte frie inntekter.
Departementet oppsummerer i proposisjonen at det
ikke er et klart mønster som kjennetegner dagens ROBEK-kommuner.
Vi har kommuner med høyt og lavt folketall, med høyt og lavt driftsresultat,
høy og lav netto lånegjeld og høye og lave korrigerte inntekter.
Det er ingen retning som skiller seg markant ut for noen av indikatorene.
En viss klyngetendens geografisk, og også det at store områder er
uten ROBEK-kommuner, kan tyde på at smitteeffekt og kultur spiller
en rolle. Når «alle» naboene også er i ROBEK, blir det kanskje sett
på som mindre negativt å bli innmeldt enn dersom en er eneste ROBEK-kommune
i sin region.
Nettofinansinvesteringer er i nasjonalregnskapet definert
som samlede inntekter fratrukket samlede utgifter, der utgifter
til bruttorealinvesteringer er medregnet, mens lån og avdrag er
holdt utenom. Dersom aktivitetsveksten er høyere enn inntektsveksten, trekker
dette i retning av at nettofinansinvesteringene vil bli mer negative.
Kommunesektoren har de senere årene hatt betydelige
underskudd, det vil si negative nettofinansinvesteringer. Det er
særlig det høye nivået på bruttoinvesteringene som har bidratt til
store underskudd.
Netto gjeld utgjorde om lag 34 pst. av inntektene ved
utgangen av 2014. I 2014 gjorde Statistisk sentralbyrå endringer
i statistikken for netto gjeld, der også deler av kommunenes plasseringer
i pensjonsmidler ble tatt inn som fordringer i sektoren. Dersom denne
kategorien holdes utenfor, steg gjeldsandelen fra 43 pst. i 2013
til over 47 pst. av inntektene ved utgangen av 2014.
Selv om nettogjelden i kommuneforvaltningen har
steget til over 47 pst. av inntektene, er det ikke all gjeld som
belaster kommunebudsjettene.
Samlet utgjorde langsiktig gjeld i kommunesektoren
(inkl. kommunale og fylkeskommunale foretak samt interkommunale
selskaper) nærmere 410 mrd. kroner ved utgangen av 2014. Deler av
denne gjelden var videreformidlet til privatpersoner og selskaper eller
stod fremdeles ubrukt på konto (om lag 85 mrd. kroner). Noe knytter
seg til investeringer innenfor vannforsyning, avløp og renovasjon,
der kommunene etter selvkostprinsippet får dekket kostnadene gjennom
gebyrene fra innbyggerne (om lag 60 mrd. kroner). Noe knytter seg
til rentekompensasjonsordninger for skole, kirker, sykehjem og transporttiltak. For
sykehjemmene innebar ordningen at staten dekker både renter og avdrag
(nærmere 15 mrd. kroner). I de øvrige ordningene dekker staten renteutgiftene (om
lag 35 mrd. kroner).
Basert på disse tallene kan gjelden der avdragene må
dekkes av kommunesektoren selv, anslås til rundt 250 mrd. kroner,
det vil si rundt 60 pst. av sektorens samlede langsiktige gjeld.
Gjelden der også renteutgiftene må dekkes av kommunesektoren selv,
kan anslås til rundt 215 mrd. kroner, eller godt og vel halvparten
av den samlede gjelden.
Kommunesektoren har i tillegg rentebærende plasseringer
(bankinnskudd og plasseringer i sertifikat- og obligasjonsmarkedet)
på nærmere 65 mrd. kroner. Ved en eventuell renteoppgang vil inntektene fra
disse øke og delvis motsvare effekten som en økt rente har på gjelden.
Dersom en tar hensyn til dette, kan kommunesektorens
totale renteeksponering ved utgangen av 2014 anslås til om lag 150
mrd. kroner. Det innebærer at 1 prosentpoeng høyere rente isolert
sett vil belaste kommuneøkonomien med om lag 1 1/2 mrd. kroner, eller
vel 0,3 pst. av driftsinntektene, før det tas hensyn til eventuelle
rentebindinger.
På kort sikt vil utslagene av en renteendring
dempes fordi kommunesektoren har bundet renten på deler av gjelden.
Kommunesektoren har også betydelige pensjonsmidler
plassert i fond (livselskaper og andre pensjonsinnretninger), som
motsvares av tilsvarende pensjonsforpliktelser. Ved utgangen av
2014 utgjorde pensjonsmidlene nærmere 400 mrd. kroner. Endringer
i renten vil påvirke finansavkastningen på kommunesektorens oppsparte
pensjonsmidler. Selv om det er vanskelig å si noe om de kortsiktige
effektene av en renteendring, vil sektoren i denne sammenheng ha
fordel av en høyere rente over tid. På lengre sikt er det rimelig
at et høyere rentenivå også vil gi høyere avkastning på de oppsparte
pensjonsmidlene. Det vil igjen gi kommunesektoren lavere pensjonspremier
og lavere pensjonskostnader.
På kort sikt vil derfor utslagene av en eventuell renteøkning
være relativt beskjedne for kommunesektoren sett under ett. På noe
lengre sikt vil høyere rente slå ut i økte renteutgifter.
Selv om enkelte forhold tilsier at gjeldsbelastningen
på kommunebudsjettene ikke har vært så stor som gjeldsstatistikken
i utgangspunktet kan tyde på, har det – når pensjonsmidlene holdes
utenfor – vært en klar økning i kommunesektorens gjeldsbelastning og
renteeksponering. I 2003 var økonomien i kommunesektoren nesten
nøytral overfor endret rente. Ved utgangen av 2014 tilsvarte renteeksponert
gjeld i størrelsesorden 34 pst. av de samlede driftsinntektene.
Fylkeskommunene er i utgangspunktet mindre eksponert enn kommunene
for endringer i rentenivået.
Høyere gjeld gjenspeiler det høye investeringsnivået
som kommunesektoren har hatt de siste årene. Denne utviklingen må
i hovedsak ses i sammenheng med en kombinasjon av høy befolkningsvekst
og lav rente.
I proposisjonen figur 13.11 er tilsvarende øvelse gjort
for enkeltkommuner. Det vises til proposisjonen for en nærmere avtale.
Kommuners evne til å bære gjeld vil være påvirket
av en rekke faktorer. F.eks. vil forventet befolkningsutvikling,
inntektsnivå og -utvikling, økonomisk handlingsrom m.m. være noen
momenter som kan ha betydning både for investeringsbehovet og for evnen
til å betjene gjelden. Enkelte kommuner har like fullt betydelig
høyere gjeld enn andre og vil i utgangspunktet være klart mer utsatt
for endringer i rentenivået.
Departementet oppsummerer i proposisjonen at utslagene
av en eventuell renteøkning anslås å være relativt beskjedne for
kommunesektoren sett under ett. På noe lengre sikt vil høyere rente
slå ut i økte renteutgifter (anslått til vel 0,3 pst. av inntektene
for hvert prosentpoeng rentenivået øker ut fra dagens gjeldsnivå),
men da vil samtidig også effekten av en høyere rente på pensjonsmidlene
antas å slå noe mer inn, noe som trekker i motsatt retning.
For enkeltkommuner vil variasjonene naturligvis være
større, og enkelte kommuner vil kunne være sårbare for endringer
i rentenivået. Kommunene sett under ett ser i dagens situasjon ut
til å greie å betjene renter og avdrag på de lånene de har på en
god måte. Antallet kommuner i ROBEK har de siste årene ligget på
et lavt nivå, sett i forhold til tidligere år. Det er imidlertid
viktig at den enkelte kommune tenker nøye gjennom hvordan de bruker
pengene sine og om de kan tåle en høyere gjeld og en høyere rente,
og de må ta høyde for dette i sine budsjetter og økonomiplaner og
innrette sin finansforvaltning deretter.
Dette er prioriteringer som de lokale folkevalgte skal
gjøre og er en naturlig del av oppgavene som følger med å sitte
i et kommunestyre. Lånefinansierte investeringer med økte renter
og avdrag vil binde opp midler i driften, og dette må alltid vurderes
opp mot kommunens øvrige oppgaver og behovet for å styrke driften
av tjenestene på andre områder. Så lenge den økonomiske balansen
opprettholdes, vil gjeldsbelastningen i bunn og grunn gjenspeile
hvordan kommunestyret har prioritert investeringer med tilhørende renter
og avdrag opp mot øvrige driftsutgifter i kommunen.
Komiteen viser til
at proposisjonen har ein god oversikt over den økonomiske situasjonen
i kommuneøkonomien.
Komiteen merker seg gjennomgangen
av ROBEK-kommunar og ser at det er eit spenn i ulike typar kommunar
som er ført opp i registeret. Fylkesmennene må framleis ha ekstra
fokus på rettleiing og oppfølging av desse kommunane.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er
bekymret over at utviklingen i kommunenes økonomi ikke holder tritt
med oppgavene som de forutsettes å løse. Økningen i antall kommuner
på ROBEK-listen fra 46 i desember 2013 til 54 i desember 2014 understreker
dette. Under den rød-grønne regjeringen ble antallet ROBEK-kommuner
redusert.
I kapitlet redegjøres det for befolkningsutviklingen
og en del sentrale indikatorer for utviklingen i de kommunale velferdstjenestene
i løpet av 2014 og for perioden 2009 til 2014.
Store deler av den kommunale og fylkeskommunale
tjenesteproduksjonen er rettet mot bestemte aldersgrupper, og den
demografiske utviklingen gir viktig informasjon om utviklingen i
behovet for kommunale tjenester.
De viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale
tjenester er barn og unge 1–18 år og innbyggere 67 år og over. I
perioden 2009–2014 økte antall innbyggere i disse gruppene med i
overkant av 118 000, noe som indikerer et økt behov for kommunale
tjenester. Samlet sett økte innbyggertallet med om lag 308 000,
tilsvarende 6,3 pst. Til sammenligning økte antall innbyggere i
de viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester med
6,8 pst. i samme periode.
Gjennom 2014 var tallet på barn og unge relativt stabilt.
Antall eldre fortsatte å øke kraftig. Samlet sett økte innbyggertallet
med nærmere 57 000 i løpet av 2014.
Innbyggertallet blant de yngste barna økte i
perioden 2009–2014. Utbyggingen av barnehageplasser var
enda større, og barnehagedekningen gikk opp fra vel 88 pst. i 2009
til i overkant av 90 pst. i 2014. For de eldste barna var dekningsgraden
stabil, mens dekningsgraden for 1–2-åringene fortsatte å øke. For
de aller minste barna (under ett år) gikk dekningsgraden litt ned
i perioden.
I tillegg til flere barn og høyere barnehagedekning,
var det også en økning i den avtalte oppholdstiden.
Parallelt med den sterke utbyggingen av barnehageplasser
har det også vært en økning i ressursinnsatsen, målt ved avtalte
årsverk. Hvis en ser perioden siden 2009 under ett, var veksten
i ressursinnsatsen i de kommunale barnehagene (årlig vekst på 1,2
pst.) noe høyere enn kapasitetsveksten i sektoren målt ved korrigerte
oppholdstimer (0,9 pst.).
Både andelen ansatte og andelen styrere og pedagogiske
ledere med godkjent førskolelærerutdanning gikk opp i perioden.
Etter en lengre periode med relativt sterk vekst
i barnehagesektoren, har veksten avtatt de siste par årene. I 2014
var det en svak nedgang i antall barn med plass i barnehage, sammenlignet
med året før. I de private barnehagene gikk barnetallet noe opp, men
det var færre barn i de kommunale barnehagene. Denne utviklingen
må ses på bakgrunn av at barnekullene var mindre og at det var færre
barn i alderen 1–5 år, sammenlignet med året før. Så til tross for
at tallet på barn i barnehage gikk ned, økte likevel dekningsgradene
for alle alderstrinnene svakt. Barnehagedekningen ser ut til å ha
stabilisert seg på om lag 96 1/2 pst. for de eldste barna og på
rundt 80 pst. for 1–2-åringene. Samlet barnehagedekning var 90,2 pst.
I snitt tilbrakte barna mer tid i barnehagen
i 2014 sammenlignet med 2013. Ressursinnsatsen målt ved avtalte
årsverk var uendret fra 2013 til 2014.
Andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent
førskolelærerutdanning samt andelen assistenter med fagutdanning
fortsatte å øke i 2014.
Det var en svak vekst i elevtallet i grunnskolen
i perioden 2009–2014. Veksten var relativt sett noe sterkere i de
private skolene, der tre pst. av elevene går, enn i de kommunale.
Også i ressursinnsatsen, målt ved årstimer til undervisning, var
det en svak økning gjennom perioden. Tidligere var veksten først og
fremst knyttet til at spesialundervisningen økte i omfang, men veksten
i spesialundervisningen har avtatt de senere årene.
I 2014 var det en liten økning i elevtallet,
og veksten var sterkere i de private skolene. Veksten i antall årstimer
til undervisning var om lag uendret fra året før.
Rundt 63 pst. av barn mellom seks og ni år hadde i
2014 plass i skolefritidsordningen (SFO). Mens det de foregående
årene var en liten, men jevn økning i andelen elever i SFO, var
det en liten reduksjon i andelen elever i skolefritidsordningen
i 2014.
Etter en lengre periode med sterk vekst i elevtallet,
har veksten avtatt de siste årene. I perioden 2009–2014 økte elevtallet
i videregående skole med vel 7 000. Veksten var relativt sett noe
sterkere i de private skolene enn i de fylkeskommunale. Det økte elevtallet
skyldes i første rekke at det ble flere unge i alderen 16–18 år.
I tillegg tok en litt høyere andel i denne aldersgruppen samt flere
voksne (over 20 år) videregående opplæring. Også antall lærlinger
økte i perioden. Veksten i ressursinnsatsen, målt ved avtalte årsverk,
var stabilt gjennom perioden.
I 2014 var det en liten nedgang i elevtallet,
hovedsakelig som følge av mindre årskull i aldersgruppen 16–18 år.
Nedgangen kom i sin helhet i de fylkeskommunale skolene, mens elevtallet
i de private var tilnærmet uendret. Det var også en liten nedgang i
årsverkene ved de fylkeskommunale skolene. Antallet lærlinger fortsatte
på sin side å øke.
Omfanget av barnevernstjenestene økte kraftig
i perioden 2009–2014. Antallet årsverk, antall undersøkelser og
antall barn som tok imot hjelp fra barnevernet gikk opp, også når
det ses opp mot veksten i antallet barn og unge.
Også i 2014 var det vekst i årsverkene innen
barnevernet, og det ble gjennomført flere undersøkelser enn i 2013.
Færre barn og unge mottok hjelp fra barnevernet. Nedgangen kan henføres
til at det ble færre barn og unge med hjelpetiltak, mens det for
barn med omsorgstiltak var en økning i antallet.
Andelen undersøkelser der saksbehandlingstiden var
innenfor den lovbestemte fristen på tre måneder, gikk opp med fire
prosentpoeng i 2014.
Innenfor sosialtjenestene var det en økning
i antall mottakere av sosialhjelp i perioden 2009–2014. Mesteparten
av økningen kom i 2014.
Antallet kommunalt disponerte boliger til vanskeligstilte
økte om lag i takt med folketallet i perioden 2009–2014. Eldre og
personer med ulike funksjonsnedsettelser utgjør en høy
andel av dem som tildeles kommunalt disponerte boliger. Det er derfor viktig
at en tilstrekkelig andel av boligene tilrettelegges for rullestolbrukere.
Siden 2009 har en stadig større andel av boligene vært tilrettelagt
for personer som bruker rullestol, mens fra 2013 til 2014 var andelen
stabil.
Blant husstander som benyttet seg av et midlertidig
botilbud i løpet av året, gikk andelen som oppholdt seg i boliger
kortere enn tre måneder opp med fire prosentpoeng i 2014.
Omfanget av omsorgstjenester økte i perioden 2009–2014.
Antall årsverk økte med 10 500, tilsvarende en årlig vekst på i
overkant av 1 1/2 pst.
Det økende behovet skyldtes at det ble flere
eldre innbyggere, særlig i aldersgruppen over 90 år, og en sterk
økning i antall yngre mottakere (under 67 år). Antall yngre mottakere
økte betydelig mer enn befolkningsveksten isolert sett skulle tilsi,
og utgjør en stadig større andel av mottakerne av hjemmetjenester.
Samlet sett viser utviklingen de siste årene en betydelig endring
i hvilke grupper som mottar hjemmetjenester.
Samtidig som antall plasser i institusjon har
holdt seg på samme nivå over flere år, går antall beboere i institusjon
ned. Beboere i bolig med heldøgns bemanning øker noe. Dette kommer
i tillegg til de som mottar heldøgns tjenester i sykehjem og aldershjem.
Den enkelte mottaker fikk i snitt tildelt flere
timer pleie og bistand i 2013 enn i 2009.
Sett i forhold til 2013 mottok færre eldre i
2014 kommunale helse- og omsorgstjenester, både innen hjemmetjenestene
og i den institusjonsbaserte omsorgen. Samlet var antallet mottakere
av helse- og omsorgstjenester på om lag samme nivå i 2014 som i 2013.
Avtalte årsverk økte med om lag 1 300 fra 2013 til
2014, og lege- og fysioterapidekningen i institusjonene ble bedre.
Eneromsdekningen på institusjonene gikk opp, etter å ha vært mer
eller mindre uendret over flere år.
Kommunene hadde i årene 2009–2014 en høy og stabil
dekningsgrad for helsestasjonsundersøkelser av små barn. Legedekningen
gikk opp gjennom perioden, mens fysioterapidekningen var
stabil.
I 2014 var det en relativt kraftig vekst i antallet helseundersøkelser
blant barn og unge. Innen svangerskapsomsorgen tok færre gravide
fødselsforberedende kurs sammenlignet med året før, mens tallet
på hjemmebesøk etter fødsel gikk svakt opp.
Sentraladministrasjonen i kommunesektoren vokste
med knapt 1 pst. årlig i perioden 2009–2014. Dette var på nivå med
årsverksveksten i samme periode for sektoren samlet sett
(1,0 pst.). Veksten var sterkere i fylkeskommunene enn i kommunene
i denne perioden. I 2014 var det en nedgang i årsverkene som gikk
til administrasjonen i kommunene, mens tallet for fylkeskommunene
var uendret fra 2013.
Komiteen viser til
at proposisjonen gjev ei god oversikt over omfanget og kvaliteten
i dei kommunale tenestene.
Komiteen viser til at det har
vært en økning i antallet mottakere av sosialhjelp i perioden 2009–2014,
med en særlig økning i 2014. Med noe økt arbeidsledighet må vi kunne
forvente at dette forplanter seg i en fortsatt økning av kommunenes
utgifter til sosialhjelp. Slike økninger kan påvirke kommunebudsjettene
i betydelig grad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti, mener at regjeringen frem mot statsbudsjettet
må vurdere de endelige rammene for kommunene i lys av den økonomiske
utviklingen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti, vil understreke viktigheten av en god kompensasjonsordning
for kommunenes utgifter til ressurskrevende tjenester. Dette
flertallet er tilfreds med at det i denne proposisjonen
ikke er tatt til orde for å svekke denne ordningen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne merknader og til at dette medlems kommuneopplegg
inneholder satsing på brukerstyrt personlig assistent (BPA) med anslagsvis
100 mill. kroner, ressurskrevende tjenester med anslagsvis 220 mill.
kroner, styrking av kommunenes arbeid for vanskeligstilte barnefamilier
og styrking så unge uten jobb kan få bedre hjelp i Nav kommune,
det foregående til en samlet sum på om lag 600 mill. kroner, 200
mill. kroner mer til rus og psykiatri, og 200 mill. kroner til styrking
av barnevernet.
Forslag frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag
som, uavhengig av kommunal eller ikke-kommunal drift, sikrer full
åpenhet rundt sentrale kvalitetsindikatorer, herunder bemanningssituasjonen,
ved tjenester kommunene har ansvaret for, samt at sentrale deler
av lovverk som gjelder det offentlege også gjøres gjeldende for
private institusjoner.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake
i budsjettet for 2016 med en modell for ekstraordinære tiltaksmidler
som både tar sikte på å motvirke arbeidsledighet i bygg- og anlegg
og bidra til å innhente vedlikeholdsetterslepet på kommunale bygninger
og anlegg.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge følgende til grunn
for det videre arbeid med kommunereformen:
1. 1. juli 2016 fjernes
som frist for gjennomføring av kommunale vedtak i kommunereformen.
2. Det settes ikke frist for å få tilgang
på statens økonomiske virkemidler ved gjennomføring av kommunesammenslåing.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen invitere KS og arbeidstakerorganisasjonene
i kommunesektoren til et samarbeid om å utforme, gjennomføre og
finansiere en kompetansereform. Prinsippene for reformen skal være
en forventning til arbeidstakerne om at de skal holde seg faglig
oppdatert, en forventning til kommunen som arbeidsgiver om at den
skal tilrettelegge for faglig utvikling og etter- og videreutdanning,
og tett kontakt mellom kommunene og forsknings- og utdanningsinstitusjonene.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen øke fylkeskommunenes
frie inntekter ut over regjeringens forslag, og øke tapskompensasjonsordningen.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen sørge for at ingen
kommuner fra 2015 til 2020 taper økonomisk på å bli innlemmet i
ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
Forslag frå Arbeidarpartiet:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen øremerke 200 mill. kroner
til skolehelsetjeneste i forslaget til statsbudsjett for 2016.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen øke kommunesektorens
inntekter med 3 mrd. kroner i 2016 ut over regjeringens forslag,
hvorav 2 mrd. kroner som frie inntekter, i forslaget til statsbudsjett
for 2016.
Forslag frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen legge følgende til grunn
for det videre arbeid med kommunereformen:
Kommunenes utgifter til lokale folkeavstemninger
dekkes gjennom et statlig tilskudd som går ut over de 100 000 kronene
som gis som støtte til informasjon og folkehøring.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen om ikke å fremme
forslag til omlegging av selskapsskatten.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen gjennomføre korrigeringen
av trekket til 31 kommuner som fra 1. juli 2014 kom inn under ordningen
med differensiert arbeidsgiveravgift i statsbudsjettet for 2016.
Forslag frå Senterpartiet:
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen øke kommunesektorens
inntekter med 3,570 mrd. kroner i 2016 ut over regjeringens forslag,
hvorav 2,5 mrd. kroner som frie inntekter, i forslaget til statsbudsjett
for 2016.
Forslag frå Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett
for 2016 øke veksten i kommunesektorens samlede inntekter for 2016
med mellom 6 og 6,5 mrd. kroner ut over regjeringens forslag.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett
for 2016 øke veksten i kommunesektorens frie inntekter for 2016
med mellom 4,2 og 4,6 mrd. kroner ut over regjeringens forslag.
Komiteen har elles ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringa syta
for at fylkesmennene kjem med sin tilråding om kommunestrukturen
i fylket etter at kommunane har gjort sine vedtak seinast 1. juli
2016.
II
Stortinget ber regjeringa leggje
til grunn inntil 40 år med ferjeavløysing på fylkesvegferjene.
III
Stortinget gir Kommunal- og moderniseringsdepartementet
fullmakt til å fordele etter skjønn 2 547 mill. kroner for 2016.
Beløpet foreslås bevilget over kap. 571 Rammetilskudd til kommuner
og kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den
9. juni 2015
Helge André Njåstad |
leiar og ordførar |