Norge innførte med virkning fra 2014 en regel om
sjablongmessig begrensning av fradraget for rentekostnader, jf.
skatteloven § 6-41. Hovedformålet var å gjøre det norske skattegrunnlaget mer
robust overfor overskuddsflytting gjennom rentefradraget, og samtidig
styrke rammebetingelsene for nasjonale bedrifter som konkurrerer
med flernasjonale selskap.
Regelen avskjærer fradrag for rentekostnader som
overstiger 30 pst. av en særskilt resultatstørrelse (skattemessig
«EBITDA» – resultat før renter, skatt og avskrivninger). Det er
bare fradrag for renter betalt til nærstående part (interne renter)
som eventuelt skal begrenses.
Regelen er ment å beskytte det norske skattegrunnlaget
mot overskuddsflytting gjennom kunstig høye rentefradrag. Det er
imidlertid fortsatt vide muligheter til overskuddsflytting innenfor gjeldende
regel. Skatteutvalget foreslo en rekke tiltak for å motvirke at
flernasjonale selskap flytter ut skattbare inntekter opptjent i
Norge (overskuddsflytting), herunder en kraftig innstramming i rentefradraget
for selskap. OECD la som et ledd i sitt arbeid mot overskuddsflytting
og uthuling av skattegrunnlaget (BEPS) i desember 2014 fram et diskusjonsnotat der
en skisserte løsninger for nasjonale rentebegrensningsregler som
er til dels strengere enn den norske regelen. Både Skatteutvalget
og OECD har lagt til grunn at det er nødvendig å inkludere renter
på lån til uavhengige långivere for at rentebegrensningsregler skal
være tilstrekkelig effektive mot overskuddsflytting. Departementet
er enig i at renter til uavhengige långivere i utgangspunktet bør
inkluderes i rentebegrensningen. Samtidig er departementet opptatt
av at en slik utforming av regelen ikke i for stor grad får virkning
for ordinære låneforhold. En slik utvidelse av regelen bør derfor
utredes nærmere, og vurderes i lys av OECDs anbefalinger.
Regjeringen mener likevel at en allerede i 2016 bør
stramme inn regelen som begrenser rentefradraget mellom nærstående
selskap (rentebegrensningsregelen). Departementet foreslår derfor
å stramme inn regelen for å begrense en større del av fradragene
som stammer fra overskuddsflytting, ved å redusere rammen fra 30
til 25 pst. av grunnlaget. Ytterligere endringer i rentebegrensningsregelen,
samt utvalgets øvrige forslag mot overskuddsflytting, er omtalt
i skattemeldingen.
Det vises til forslag til endring i skatteloven
§ 6-41 tredje ledd første punktum. Departementet foreslår at endringen
trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2016.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, slutter seg til regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Arbeiderpartiets alternative budsjett, hvor det foreslås å inkludere
eksterne renter i rentebegrensningsreglen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke
at det er svært viktig å redusere muligheten for å flytte overskudd
mellom land i flernasjonale konsern. Her har både den rød-grønne
og nåværende regjering foretatt innstramminger, men det er fortsatt
rom for å gå lenger – noe dette medlem vil komme nærmere
tilbake til i forbindelse med behandlingen av skattemeldingen i
Stortinget. Dette medlem vil vise til at Senterpartiet
i sitt budsjettalternativ i denne omgang foreslår å stramme inn
rentebegrensningsregelen ytterligere utover regjeringens forslag,
gjennom å sette grensen for fradrag for rentekostnader til nærstående
som overstiger 20 pst. av resultat før skatt, renter og avskrivninger. Dette
medlem viser for øvrig til egne merknader i Innst. 2 S (2015–2016)
og Innst. 3 S (2015–2016).
Regjeringen foreslår å heve det maksimale fradragsgrunnlaget
(beløpsgrensen) i Skattefunn for kostnader for egenutført FoU fra
15 til 20 mill. kroner. Samtidig foreslås det å heve den øvre grensen
for innkjøpt FoU fra godkjente forskningsinstitusjoner fra 33 til
40 mill. kroner. Det foreslås at summen av kostnader til egenutført
og innkjøpt FoU ikke kan overstige 40 mill. kroner.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 16-40
annet ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft fra og med inntektsåret
2016.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Venstre støtter regjeringens
forslag om å heve det maksimale fradragsgrunnlaget i Skattefunn
for egenutført FoU. Dette medlem viser videre til
Venstres forslag til statsbudsjett for 2016 hvor Venstre foreslo
å innføre et ekstra kriterium i Skattefunn-ordningen knyttet til
klima, miljø og energieffektivisering på hhv. 2 mill. kroner for
egenutført FoU og 4 mill. kroner for ekstern FoU.
Som følge av budsjettavtalen av 23. november 2015
mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre
fremmer dette medlem ikke alternative forslag når
det gjelder satser knyttet til Skattefunn-ordningen i denne innstilling.
Regjeringen foreslår å avskjære bruken av fritaksmetoden
i de tilfeller hvor det utdelende selskapet gis fradrag for utdelingen.
Et selskap som foretar en utdeling, vil blant annet kunne få fradrag
hvis hjemstaten behandler utdelingen som en rentebetaling. Hvis
mottakers hjemstat samtidig ser på utdelingen som et skattefritt
utbytte, gir det en asymmetrisk skattemessig behandling. Dette kan
typisk skje i tilfeller der et finansielt instrument har trekk av
både egenkapital og gjeld. Slike instrumenter blir ofte betegnet som
hybride lånearrangement eller hybride instrumenter.
Når land behandler slike instrumenter ulikt
for skatteformål (egenkapital/gjeld), kan det medføre at avkastningen
verken blir skattlagt i det utdelende selskapet eller i mottakerselskapet.
Det leder til såkalt dobbelt ikke-beskatning og er med på å redusere
nasjonale skattegrunnlag. Internasjonalt har det de siste årene
vært stor oppmerksomhet om utnyttelsen av hybride instrumenter og
hybride enheter til skatteplanlegging. Både EU og OECD har iverksatt
mottiltak. Hensikten med disse tiltakene er å nøytralisere uheldige
virkninger av at land kan behandle samme type finansielle instrument
mv. forskjellig for skatteformål.
I det norske skattesystemet skal fritaksmetoden hindre
at samme inntekt beskattes flere ganger innenfor en eierkjede av
selskap. Fritaksmetoden bygger derfor på en forutsetning om at overskuddet
har vært skattlagt tidligere i eierkjeden. Når et selskap som foretar
en utdeling får fradrag for det utdelte beløpet, slår ikke denne
forutsetningen til. Hvis fritaksmetoden gis anvendelse i disse tilfellene,
vil det bryte med grunnleggende nøytralitetsbetraktninger og det kan
gi uønskede tilpasningsmuligheter.
Departementet foreslår derfor en ny bestemmelse
i skatteloven § 2-38 tredje ledd, bokstav h. Den nye bestemmelsen
vil avskjære bruken av fritaksmetoden i den utstrekning et utdelende selskap
gis fradrag for utdelingen.
Virkningen av forslaget vil være at slike inntekter
i stedet skattlegges etter de alminnelige regler. For å kunne avskjære
bruken av fritaksmetoden etter den nye bestemmelsen må skattemyndighetene
se hen til den skattemessige behandlingen i landet utdelingen skjer
fra. Forslaget vil bringe norske regler mer i samsvar med den internasjonale
utviklingen på området. Departementet foreslår at endringen gis
virkning fra og med inntektsåret 2016.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
I dag er skattereglene for verdipapirfond basert på
en sondring mellom aksjefond og obligasjonsfond. Fond som eier én
eller flere aksjer, anses som aksjefond. Beskatningen av aksjefond er
tilpasset skattereglene som gjelder for aksjer, mens beskatningen
av obligasjonsfond er basert på andre prinsipper og tilpasset skattleggingen av
rentepapirer.
Departementet foreslår å endre reglene slik
at de i større grad tar hensyn til at det kan være ulike typer verdipapir
i samme fond. De nye reglene vil løse flere av problemene som er
knyttet til dagens regelverk.
Dagens skatteregler innebærer for det første
en viss dobbeltbeskatning av renter i fond med både aksjer og rentepapirer,
sammenliknet med direkteeide rentepapirer. For det andre legger
reglene til rette for skattemessige tilpasninger. Det skyldes blant
annet at en liten aksjeandel i et fond gjør at hele fondet skattlegges
som aksjefond.
Det foreslås en ny bestemmelse om skattlegging av
verdipapirfond i skatteloven § 10-20.
Departementet foreslår at selve fondet skal
skattlegges på følgende måte:
Verdipapirfond skal fortsatt være egne skattesubjekter,
og skal som i dag følge skattereglene som gjelder for selskap. Særregelen
om at verdipapirfond er fritatt for skatteplikt på gevinst og ikke
har fradragsrett for tap ved realisasjon av aksjer i selskap hjemmehørende
i land utenfor EØS, foreslås videreført.
Ved utdeling til andelseierne skal fondet ha fradragsrett
for utdeling av renteinntekter. Hvor stor andel av utdelingen som
skal anses som rente, beregnes sjablongmessig ut ifra andelen rentepapirer
i fondet.
I dag er bare aksjefond subjekt etter fritaksmetoden.
Dette foreslås endret slik at alle verdipapirfond blir subjekt etter
fritaksmetoden, siden betegnelsen aksjefond bortfaller for skatteformål.
Andelseierne skal etter forslaget skattlegges
på følgende måte:
Utdeling fra verdipapirfond
med mer enn 80 pst. aksjeandel skattlegges som aksjeutbytte.
Utdeling fra verdipapirfond med mindre
enn 20 pst. aksjeandel skattlegges som renteinntekt.
Utdeling fra verdipapirfond med mellom
20 og 80 pst. aksjeandel splittes i én del som skattlegges som aksjeutbytte
og én del som skattlegges som rente, beregnet forholdsmessig ut
ifra aksjeandelen.
Aksjeandelen beregnes ut ifra forholdet mellom verdien
av aksjer og andre verdipapirer ved inntektsårets begynnelse. Aksjer
i underliggende fond skal som hovedregel inngå i beregningen med
en tilsvarende forholdsmessig del.
Bare den delen av andelens inngangsverdi som tilsvarer
aksjeandelen i ervervsåret, gir grunnlag for å beregne skjerming
etter aksjonærmodellen. Utdeling som skattlegges som renteinntekt,
gir ikke rett til fradrag for skjerming eller skattefritak etter
fritaksmetoden.
Ved innløsning av andel og andre former for
realisasjon, beregnes gevinst og tap på andelen etter vanlige regler.
For andelseiere i fond med andre verdipapirer enn aksjer, begrenses
skattefritak etter fritaksmetoden forholdsmessig, beregnet ut ifra
aksjeandelen i salgsåret og i ervervsåret.
Dersom fondet ikke har innrapportert opplysninger
som er nødvendige for å fastsette aksjeandelen ved årsskiftet, må
andelseier dokumentere dette. Dersom tilfredsstillende dokumentasjon
ikke foreligger, skattlegges utdelingen som rente. Når fondet ikke
selv innrapporterer opplysninger, foreslås en forenklet modell for
å hensynta andeler i underliggende fond. Andeler i underliggende
fond inngår da bare i beregningen dersom de utgjør mer enn 25 pst.
av samlet verdi ved inntektsårets begynnelse. Det tas heller ikke
hensyn til aksjer som eies av underliggende fond lenger ned i eierkjeden
enn ett ledd. Dersom dokumentasjon kun mangler for andel i underliggende
fond, anses andelen i fondet som andre verdipapirer enn aksjer.
De foreslåtte reglene vil gi mer likeartede
rammebetingelser for ulike typer norske og utenlandske fond, og
bidra til en mer rettferdig konkurransesituasjon i markedet. Reglene
vil kunne gi økt skatt for enkelte og redusert skatt for andre,
avhengig av sammensetningen av porteføljen i fondet. Departementet
har ikke tilstrekkelig grunnlag til å beregne provenyvirkningene av
dette.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 2-38
første ledd b og § 10-13 første ledd siste punktum. Bestemmelsene
i skatteloven § 10-1 tredje ledd, § 10-5, § 10-12 første ledd siste punktum,
§ 10-30 tredje ledd og § 10-31 tredje ledd foreslås opphevet. I
tillegg foreslås en ny bestemmelse i skatteloven § 10-20.
Reglene foreslås gjort gjeldende fra og med inntektsåret
2016.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Forsikringsselskap får fradrag for sine avsetninger
til å dekke eller sikre forpliktelser overfor de forsikrede. Fradragsretten
følger av en spesialbestemmelse i skatteloven § 8-5.
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF (Solvens
II), som samler alle EUs forsikringsdirektiver i ett direktiv, skal
gjennomføres i norsk rett innen 1. januar 2016. Solvens II-regelverket
innebærer nye krav til forsikringsselskapenes kapital og avsetninger
mv. Formålet med reglene er å underlegge forsikringsselskapene krav
til egenkapital og avsetninger som bedre reflekterer risikoen i
selskapene enn det som følger av dagens regler.
Finansdepartementet sendte den 21. mai 2015
på høring et forslag om endring av skatteloven § 8-5. Forslaget
gikk ut på at fradragsretten skulle baseres på forsikringstekniske
avsetninger etter det nye Solvens II-regelverket. Endringene skulle
tre i kraft fra og med inntektsåret 2016.
Departementet har vurdert høringsinnspillene
og kommet til at det er behov for mer tid til å utrede endringsforslaget.
Departementet fremmer derfor ikke i denne proposisjonen forslaget
til endringer som ble beskrevet i høringsnotatet. I stedet foreslår
departementet at skatteloven § 8-5 endres slik at det framgår at
fradraget inntil videre skal beregnes på samme måte som etter dagens
regler.
Departementet vil arbeide videre med å utrede
et forslag til nye avsetningsregler som kan tre i kraft tidligst
i 2017.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
I forbindelse med budsjettet for 2015 ble det
vedtatt å heve nedre grense i grunnrenteskatten, slik at vannkraftverk
med effekt fra 5,5 MVA til 10 MVA ikke lenger skal betale grunnrenteskatt, jf.
endringslov 19. desember 2014 nr. 80. Ettersom fritaket reiser statsstøtterettslige
problemstillinger, ble ikrafttredelsen utsatt i påvente av et positivt
vedtak fra ESA. ESA har i brev av 23. juni 2015 gitt uttrykk for
at økt nedre grense i grunnrenteskatten ikke utgjør statsstøtte
i EØS-rettslig forstand. I statsråd 18. september 2015 ble det besluttet
at økningen av nedre grense skal gjelde med virkning fra og med
inntektsåret 2015.
I Prop. 1 LS (2014–2015) ble det argumentert
for at nedre grense i naturressursskatten bør heves samtidig som
nedre grense i grunnrenteskatten heves. Eier av kraftverk med generatorer
som har effekt over 5,5 MVA, betaler etter dagens regler naturressursskatt
for det enkelte kraftverk på 1,3 øre per kWh av gjennomsnittlig
samlet produksjon de siste syv inntektsår, jf. skatteloven § 18-2.
Naturressursskatten fordeles med 1,1 øre til kommunen og 0,2 øre
til fylkeskommunen kraftverket ligger i. Naturressursskatten er
fradragsberettiget krone for krone mot utliknet fellesskatt til
staten, og eventuelt ubenyttet fradrag kan framføres med rente.
Naturressursskatten er derfor ikke en effektiv skatt på selskapene,
men omfordeler skatt fra staten til kommuner og fylkeskommuner med
kraftverk.
Naturressursskatten ble innført i forbindelse
med kraftskattereformen 1997. Som omtalt i Prop. 1 LS (2014–2015)
punkt 5.4 var intensjonen å omfordele grunnrenteskatt fra staten
til kommuner og fylkeskommuner. Når nedre grense heves, vil ikke
staten lenger kreve inn grunnrenteskatt fra kraftverk under 10 MVA.
Grunnlaget for omfordeling av grunnrente fra staten til kommuner og
fylkeskommuner via naturressursskatten er derfor ikke lenger til
stede. Like grenser i naturressursskatten og grunnrenteskatten vil
også gjøre regelverket enklere for både skattytere og Skatteetaten.
I tråd med det som ble signalisert i budsjettet for 2015 foreslår
regjeringen derfor at grensen for naturressursskatt heves til 10
MVA når nedre grense i grunnrenteskatten heves, det vil si fra og
med inntektsåret 2015. Det vises til forslag til endring i skatteloven
§ 18-2 annet ledd annet punktum.
Kommunenes proveny fra naturressursskatten for
kraftverk med effekt mellom 5,5 MVA og 10 MVA anslås til om lag
20 mill. kroner påløpt i 2015 og bokført i 2016. Når rammene for
kommunenes inntekter blir fastlagt for 2016, vil kommunens samlede
reduksjon i naturressursskatt kompenseres med en tilsvarende økning
fra andre skatteinntekter. Samlet vil derfor både kommunesektoren
og staten komme uendret ut. For den enkelte kommune som får lavere naturressursskatt,
kan imidlertid de samlede inntektene bli noe redusert. De direkte
utslagene vil i stor grad bli motvirket gjennom skatteutjevningen
i kommunenes inntektssystem.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, slutter seg til regjeringens forslag.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet i sitt budsjettalternativ går imot regjeringens
foreslåtte endringer i beskatningen av vannkraftverk, herunder forslaget
om å heve innslagspunktet for naturressursskatten som vil medføre
lavere naturressursskatt til vannkraftkommunene. Dette medlem viser
for øvrig til egne merknader og forslag i Innst. 2 S (2015–2016)
og Innst. 3 S (2015–2016).