2.1 Innledning

Samandrag

Det er viktig å sikre fri konkurranse om arbeidskraften og mobilitet i arbeidsmarkedet. En virksomhet kan imidlertid ha et legitimt behov for å beskytte seg mot at tidligere ansatte gjør bruk av blant annet bedriftshemmeligheter som er utviklet i virksomheten. Forslaget til regulering av konkurranseklausuler gir arbeidsgiver og arbeidstaker adgang til å avtale slike klausuler, men innenfor gitte rammer. Det foreslås at en konkurranseklausul skal avtales skriftlig, at arbeidsgiver må ha et særlig behov for vern mot konkurranse når konkurranseklausulen skal gjøres gjeldende, at arbeidstaker har krav på kompensasjon, at klausulene maksimalt kan vare i ett år og at arbeidstaker skal ha en redegjørelse fra arbeidsgiver om klausulen vil bli gjort gjeldende. Forslaget innebærer en innstramming sammenlignet med gjeldende rett.

2.2 Anvendelsesområde

Departementets forslag

Avtaleloven § 38 første ledd foreslås videreført for å sikre fortsatt regulering av avtalte konkurranseklausuler utenfor arbeidsforhold. Også mer regulære konkurranseklausuler som inngås etter at et arbeidsforhold er formelt avsluttet, vil kunne omfattes av avtaleloven § 38.

Avtaleloven § 38 andre og tredje ledd vil bli overflødige ved siden av reguleringen som foreslås i arbeidsmiljøloven, og foreslås opphevet.

Når avtaleloven § 38 andre og tredje ledd foreslås opphevet, er det naturlig å foreta en språklig modernisering av gjenværende del av avtaleloven § 38.

2.3 Arbeidsgivers særlige behov for vern mot konkurranse

Departementets forslag

Arbeidsgivers særlige behov for vern mot konkurranse

Det foreslås at arbeidsgivers særlige behov for vern mot konkurranse skal være grunnvilkåret i bestemmelsen, slik at en konkurranseklausul bare kan gjøres gjeldende i den grad arbeidsgiver har et slikt behov. Det vil fortsatt bero på en skjønnsmessig vurdering å avgjøre om et slikt behov foreligger, men det foreslås ikke at vurderingskriteriene skal inngå i lovteksten.

For å avgjøre om arbeidsgiver har et særlig behov for vern mot konkurranse, må den enkelte konkurranseklausul vurderes konkret.

Det vises til proposisjonens kapittel 6.3.3 der det foretas en gjennomgang av de sentrale momentene ved vurderingen av om arbeidsgiver har et særlig behov for vern mot konkurranse, herunder:

• Bedriftshemmeligheter og knowhow

• Arbeidstakers stilling og lengden på ansettelsesforholdet

Det foreslås at arbeidsgivers særlige behov for vern mot konkurranse må foreligge på det tidspunktet konkurranseklausulen skal gjøres gjeldende overfor arbeidstaker.

2.4 Tidsbegrensning

Departementets forslag

I dag er det ingen lovbestemt grense for hvor lang varighet en konkurranseklausul kan ha. Rettspraksis har akseptert klausuler med varighet i opptil to år. Det foreslås at det skulle være en tidsbegrensning på inntil ett år regnet fra arbeidsforholdets opphør. Noe som i de aller fleste tilfeller skulle være tilstrekkelig for å oppnå nødvendig beskyttelse for arbeidsgiver.

Tidsperioden på ett år bør løpe fra arbeidsforholdets opphør. Det er ikke hensiktsmessig å inkludere eventuell oppsigelsestid.

I proposisjonen redegjøres det for at det kan opereres med flere ulike oppsigelsesfrister, både etter arbeidsmiljølovens regler og etter avtale.

2.5 Redegjørelse

Departementets forslag

Det foreslås at det innføres en plikt for arbeidsgiver til i alle tilfeller å redegjøre skriftlig for om og i hvilken grad en konkurranseklausul vil bli gjort gjeldende.

Tidspunktet for avgivelse av redegjørelsen

Det foreslås at redegjørelsen skal være bindende for arbeidsgiver i tre måneder. Hvis arbeidstaker eller arbeidsgiver sier opp arbeidsforholdet, skal redegjørelsen være bindende ut oppsigelsestiden.

Fristen for å gi redegjørelse

Det foreslås at det også ved avskjed skal gis redegjørelse samtidig med avskjeden.

2.6 Arbeidsgivers adgang til å si opp en konkurranseklausul

Departementets forslag

Det er et sentralt hensyn bak forslaget om regulering av konkurranseklausuler at bruken skal begrenses. Det er arbeidsgivers behov for beskyttelse som begrunner bruken av konkurranseklausuler. Det foreslås derfor at arbeidsgiver bør gis rett til å si opp en konkurranseklausul så lenge arbeidsforholdet består.

2.7 Kompensasjon

Departementets forslag

Det foreslås at arbeidsgiver må betale arbeidstakeren kompensasjon for den ulempe anvendelse av en konkurranseklausul medfører. Når det gjelder størrelsen på kompensasjonen, er det i proposisjonen redegjort for flere av de hensyn som gjør seg gjeldende.

Det foreslås at det som utgangspunkt bør gjelde et krav om 100 pst. kompensasjon for at en konkurranseklausul gyldig skal kunne gjøres gjeldende. I noen tilfeller kan dette føre til at arbeidsgiver blir påført en for stor økonomiske byrde, og det foreslås derfor at det settes et tak for hvor stor kompensasjon arbeidsgiver må betale på 18 ganger folketrygdens grunnbeløp. Forslaget stenger ikke for partenes adgang til å avtale en høyere kompensasjon.

2.8 Kompensasjonsgrunnlaget

Departementets forslag

Det foreslås at alt arbeidsvederlag som er opptjent de siste tolv månedene, skal inngå i beregningsgrunnlaget for kompensasjonen. Hvis det årlige arbeidsvederlaget overstiger 18 ganger folketrygdens grunnbeløp, behøver imidlertid ikke arbeidsgiver ta hensyn til det overskytende ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for kompensasjonen.

Det er hensiktsmessig å avgrense begrepet arbeidsvederlag langs de samme linjene som i ferieloven § 10 nr. 1 første ledd.

2.9 Fradragsregel

Departementets forslag

Det foreslås en fradragsregel som åpner for at arbeidsgiver kan gjøre fradrag i kompensasjonen når arbeidstakeren opptjener arbeidsvederlag eller mottar andre arbeidsinntekter i perioden konkurranseklausulen varer. Adgangen til å gjøre fradrag foreslås imidlertid begrenset til inntil halvparten av kompensasjonen. Det presiserer at fradragsregelen ikke medfører noen tapsbegrensningsplikt for arbeidstaker.

Det foreslås videre at arbeidsgiver skal kunne kreve at arbeidstaker opplyser om eventuelle andre arbeidsinntekter i perioden konkurranseklausulen varer, slik at arbeidsgiver kan foreta fradrag og at arbeidsgiver kan holde tilbake kompensasjonen hvis ikke arbeidstaker gir slike opplysninger.

Forslaget regulerer ikke nærmere når kompensasjonen faller til betaling. Dette er et forhold som avtalepartene bør stå fritt til å avtale seg imellom. Dersom spørsmålet ikke avklares mellom partene, vil det måtte løses etter alminnelige pengekravsrettslige regler.

2.10 Krav om kompensasjon ved avskjed

Departementets forslag

Etter å ha vurdert høringsinnspillene, foreslås det allikevel ikke en regel om at arbeidstakers krav på kompensasjon skal bortfalle ved avskjed.

Forholdet til skatt

Kompensasjonen erstatter inntekt og skal skattlegges som arbeidsinntekt, jf. skatteloven § 5-1, jf. § 5-10. Arbeidsgiver plikter å gjennomføre forskuddstrekk for ytelser som er skattepliktige etter skatteloven § 5-10, jf. skattebetalingsloven § 5-4, jf. § 5-6. Arbeidsgiver skal betale arbeidsgiveravgift av kompensasjonen, jf. folketrygdloven § 23-2 første ledd.

2.11 Virkninger av at vilkårene for konkurranseklausuler ikke er til stede

Departementets forslag

Det foreslås at det gis en sensuradgang når det gjelder vilkåret om at arbeidsgiver må ha et «særlig behov for vern mot konkurranse». Domstolene skal derfor fortsatt ha mulighet til å sette konkurranseklausulen helt eller delvis til side, slik de kan etter gjeldende rett.

Krav om at en avtale om konkurranseklausul skal inngås skriftlig, skal etter forslaget være et absolutt gyldighetsvilkår. Likeledes foreslås det at en konkurranseklausul skal falle bort dersom kravet om å gi en skriftlig redegjørelse for bruk av klausulen ikke oppfylles.

2.12 Opphør av arbeidsforhold

Departementets forslag

Det foreslås at en oppsigelse som er begrunnet i virksomhetens forhold, vil medføre at arbeidsgiver ikke kan gjøre en konkurranseklausul gjeldende overfor den berørte arbeidstakeren. Er derimot oppsigelsen begrunnet i arbeidstakers forhold, vil en konkurranseklausul fortsatt kunne gjøres gjeldende, forutsatt at oppsigelsen er saklig begrunnet etter arbeidsmiljøloven.

Det foreslås videre en regel om at en konkurranseklausul ikke skal kunne gjøres gjeldende om arbeidstakeren selv avslutter arbeidsforholdet som følge av at arbeidsgiveren har misligholdt sine forpliktelser.

2.13 Merknader frå komiteen

Komiteen støttar framlegget frå regjeringa om at arbeidsgjevar sitt særlege behov for vern mot konkurranse skal vere grunnvilkåret i lovføresegna, og at dette skal vere ei konkret vurdering i kvart tilfelle, basert på skjøn, utan ei uttømmande liste med vurderingskriterier i lovteksta. Slik vert lovføresegna meir fleksibel. Bedriftsløyndomar og såkalla knowhow, som er utvikla i verksemda, er det konkurranseklausular er meint å skulle beskytte. Komiteen peikar på at mellom anna arbeidstakar si stilling og lengda på tilsettingstilhøvet vil vere viktige moment i ei vurdering av kor vidt ein arbeidstakar har kunnskap om dette.

Komiteen viser vidare til at det forhold at ein arbeidstakar har fått innsikt i kundekrets og forretningsløyndomar vil vere eit moment som talar for å oppretthalde ein konkurranseklausul. Utan ein slik klausul vil arbeidsgjevaren berre ha føresegnene om bedriftsløyndomar i marknadsføringslova § 28 og straffelova § 207 å vende seg til, og i praksis viser det seg svært vanskeleg å prove at ein bedriftsløyndom er røpa.

Komiteen er positiv til framlegget om at arbeidstakar skal ha rett til ei skriftleg vurdering frå arbeidsgjevar for kva særlege grunnar som grunngjev at arbeidsgjevar gjer konkurranseklausulen gjeldande. Dette vil truleg redusere både konfliktar og bruken av unødvendige klausular. Komiteen er oppteken av å avgrense bruken av standardavtalar som inneheld konkurranseklausular utan at behovet for desse vert konkret vurdert. Ei plikt for arbeidsgjevar til å gjere greie for om og i kva grad ein konkurranseklausul vil bli gjort gjeldande, vil kunne vere godt verkemiddel for å redusere bruken av dette.

Komiteen vil bemerke at forslaget i proposisjonen ikke er til hinder for at arbeidsgiver og arbeidstaker etter arbeidsforholdets opphør blir enige om å inngå avtale om at konkurranseklausulen ikke lenger skal gjelde. En slik avtale vil kunne være til fordel for begge parter, og bidra til at arbeidstakeren raskere vil kunne returnere til sitt tidligere yrke. På dette tidspunktet vil også partene i større grad være jevnbyrdige og kunne inngå en avtale som er til begges fordel. Komiteen mener en ubetinget oppsigelsesadgang vil kunne innebære at arbeidsgivere oftere tar i bruk konkurranseklausuler, for å se an arbeidstakers valg av ny arbeidsgiver, for deretter å si opp konkurranseklausuler som ikke lenger er nødvendig. De samme kan gjør seg gjeldende i den perioden det gjelder en bindende redegjørelse.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn forslag om å tilføye et nytt siste punktum i § 14-A femte ledd i lovforslaget:

Ǥ 14 A-1 femte ledd tredje punktum skal lyde:

Etter arbeidsforholdets opphør kan arbeidsgiver og arbeidstaker inngå skriftlig avtale om at en konkurranseklausul ikke lenger skal gjelde.»

Komiteen mener det er en uklarhet i lovforslaget med henhold til redegjørelsesfristen ved avskjed og oppsigelse fra arbeidsgiver, og når det gjelder hvilken frist som skal gjelde for arbeidsgiver.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 14 A-2 annet og tredje ledd skal lyde:

(2) Dersom arbeidstakeren sier opp, og det ikke allerede foreligger en bindende redegjørelse, skal oppsigelsen ha samme virkning som en skriftlig forespørsel etter første ledd.

(3) Dersom arbeidsgiveren sier opp arbeidstakeren, og det ikke allerede foreligger en bindende redegjørelse, skal det gis redegjørelse samtidig med oppsigelsen.»

Komiteen ser at det i de tilfeller hvor avskjed blir brukt av arbeidsgiver, kan tidskravet om samtidig redegjørelse ved konkurranseklausul i avskjedigelsen bli for knapp. I slike situasjoner er det ofte ikke tid til å utarbeide begrunnede klausuler da fokus vil være på selve avskjedigelsen og ivareta de utfordringer slike prosesser gir. Samtidig vil det samme behovet for avklaring melde seg. På denne bakgrunn mener komiteen at det ved avskjedigelse er tilstrekkelig med redegjørelse innen en uke etter avskjeden.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til tillegg i proposisjonens lovforslag:

Ǥ 14 A-2 fjerde ledd skal lyde:

(4) Dersom arbeidsgiveren avskjediger arbeidstakeren, og det ikke allerede foreligger en bindende redegjørelse, skal det gis redegjørelse innen en uke etter avskjeden.»

Proposisjonens lovforslag § 14 A-2 fjerde ledd blir femte ledd.

Når proposisjonens lovforslag § 14 A-2 får et nytt femte ledd, må også § 14 A-4 tredje ledd siste punktum, som regulerer redegjørelse ved kundeklausuler, endres.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 14 A-4 tredje ledd siste punktum skal lyde:

§ 14 A-2 andre til femte ledd gjelder tilsvarende.»

Komiteen viser til at også proposisjonens lovforslag § 14 A-1 femte ledd siste punktum, om at arbeidsgiver ikke kan si opp en konkurranseklausul når han er bundet av en redegjørelse, må endres.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 14 A-1 femte ledd andre punktum skal lyde:

Oppsigelse kan likevel ikke skje i den perioden arbeidsgiver er bundet av redegjørelse etter § 14 A-2 femte ledd.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at regjeringen foreslår 12 måneders maksimumslengde på karentenetiden med full lønn i hele perioden. Full lønn defineres fra regjeringen som inntil 18 G. 12 måneder vil i praksis gjelde de fleste innen dagens ordning, fordi de fleste som har klausuler i dag har en varighet mellom 6–12 måneder. Flertallet er opptatt av å finne det rette balansepunktet som skal bidra til vern mot at arbeidstaker bruker sin særlige innsikt i tidligere arbeidsgivers virksomhet i arbeid for en konkurrerende bedrift mot på den annen side at arbeidstakers generelle kompetanse på fagfeltet ikke forvitrer i karanteneperioden. Dersom klausulene blir for lange, vil dette kunne svekke arbeidstakers mulighet til å kunne gjeninntre i lignende arbeid. Flertallet er opptatt av å ta vare på kompetanse og sikre næringslivet tilgang til høyt kvalifisert arbeidskraft.

Flertallet viser til at 18 G i 2015 utgjør 1 621 224 kroner. Flertallet mener dette er en for høy grense og vil være utfordrende for svært mange små og mellomstore bedrifter.

Flertalletviser videre til at taket for dagpenger er satt til 6 G. Dette flertallet foreslår på denne bakgrunn en mer moderat høyeste sats på 12 G, noe som utgjør 1 080 816 kroner. Flertallet viser til at begrensningen ikke stenger for partenes adgang til å avtale en høyere kompensasjon. Flertallet understreker at kompensasjon skal bidra til å gi arbeidstakeren inntektssikring samtidig som det skal være et virkemiddel for å redusere bruken av konkurranseklausuler.

Flertallet viser til at kompensasjonen kan begrenses til 12 ganger folketrygdens grunnbeløp. Flertallet foreslår at begrensningen på 12 G skal gjelde kompensasjon som sådan.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«§ 14 A-3 første ledd skal lyde:

(1) Dersom en konkurranseklausul gjøres gjeldende, skal arbeidsgiver betale arbeidstakeren kompensasjon tilsvarende 100 prosent av arbeidstakerens arbeidsvederlag opp til 8 G, og deretter minst 70 prosent av arbeidstakerens arbeidsvederlag over 8 G. Kompensasjonen beregnes på grunnlag av opptjent arbeidsvederlag de siste 12 månedene før oppsigelses- eller avskjedstidspunktet. Kompensasjonen kan begrenses til 12 ganger folketrygdens grunnbeløp.»

Komiteen påpeker at regjeringens forslag innebærer at det er arbeidsgiver som har mulighet til å avgjøre om man skal ha konkurranseklausul eller ikke, og for hvilke bransjer og bedrifter de eventuelt skal gjelde for. Dette gir nåværende arbeidsgivere en svært stor styring av fremtidige yrkesvalg for ansatte og kan begrense muligheten til å starte egen virksomhet, bytte jobb, flytte og få lønn basert på utdanning, erfaring og innsats i karantenetiden. Komiteen mener derfor at det blir feil at disse skal finansieres av dagpenger hos Nav i denne perioden, når de både kan og vil arbeide samt ha tilbud om jobb. Dette strider mot arbeidslinjen og reduserer mobiliteten i arbeidsmarkedet.

Komiteen viser til at maksimal dagpengesats for arbeidsledige eller permitterte er begrenset til omtrent 62,4 pst. av inntekten før skatt. Inntekt over 6 G regnes ikke med i grunnlaget for dagpenger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, er av den oppfatningen at kompensasjonen ikke skal bidra til unødig økt konfliktnivå og heller ikke at kompensasjonen bidrar til at ansatte søker seg til jobber for å få karantene, og dermed et friår med relativt god lønn. Flertallet viser også til at det er viktig at arbeidstakeren også har et insentiv til aktivt å søke etter ny jobb ved at bare halvparten av lønnen i en eventuell ny jobb går til fradrag i kompensasjonen for en konkurranseklausul.

Flertallet viser til liknende ordning i Sverige der arbeidstaker med konkurranseklausul vil ha rett til kompensasjon begrenset oppad til 60 pst. av tidligere lønn. Flertallet er opptatt av å finne et best mulig balansepunkt for også å sikre et reelt økonomisk insentiv for arbeidstakeren til å finne seg en jobb i karantenetiden.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet er, når det gjeld lovregulering av lengd på konkurranseklausular, oppteken av å finna det rette balansepunktet i avveginga mellom omsynet til verksemda til tidlegare arbeidsgjevar på den eine sida, og omsynet til arbeidstakar når ein konkurranseklausul vert gjort gjeldande for vedkomande på den andre sida. Denne medlemen vil visa til at dersom konkurranseklausulane blir for lange, vil dette kunne svekkje høvet arbeidstakar har til å gå tilbake i liknande arbeid. Denne medlemen er oppteken av å ta vare på kompetanse og sikra næringslivet tilgjenge til høgt kvalifisert arbeidskraft.

Denne medlemen vil understreka at det bør vera lik maksimal lengd på konkurranseklausular for arbeidstakarar og maksimal karantenetid for personar som vert pålagt karantene etter lov om informasjonsplikt, karantene og saksforbud for politikarar, embetsmenn og tenestemenn (karanteneloven).

Denne medlemen viser til at det i lovproposisjonen vert føreslått ei maksimal lengd på konkurranseklausular tilsvarande 12 månader, jf. § 14 A-1 andre ledd, medan maksimal lengd på karantene etter karanteneloven er seks månader.

Denne medlemen fremjar på denne bakgrunn følgjande framlegg:

Ǥ 14 A-1 andre ledd skal lyda:

(2) En konkurranseklausul kan bare gjøres gjeldende så langt det er nødvendig for å ivareta arbeidsgivers særlige behov for vern mot konkurranse. Klausulen kan ikke i noe tilfelle gjøres gjeldende lenger enn seks måneder år fra opphør av arbeidsforholdet.»

Denne medlemen viser til at i den perioden ein konkurranseklausul vert gjort gjeldande, bør arbeidstakar få kompensasjon lik opptent arbeidsvederlag dei siste 12 månadane før oppseiings- og avskilstidspunktet, jf. framlegget i proposisjonen. Denne medlemen vil vidare visa til at personar som vert pålagt karantenetid etter karanteneloven får godtgjersle i karantenetida tilsvarande løna vedkomande hadde ved avgang, med tillegg av feriepengar. Personar som vert pålagt karantenetid etter karanteneloven får redusert godtgjersla i karantenetida tilsvarande løn eller vederlag for anna arbeid, verv eller oppdrag som vedkomande måtte oppgje eller tena opp i karantenetida.

Denne medlemen meiner tilsvarande bør gjelda for reduksjon av kompensasjon til arbeidstakar når ein konkurranseklausul er gjort gjeldande. Dette vil seia at all kompensasjon for arbeidsvederlag eller arbeidsinntekt som arbeidstakar tek imot eller tener opp i perioden konkurranseklausulen har verknad, skal koma til frådrag i kompensasjonen som arbeidstakar får i den perioden ein konkurranseklausul varer.

Denne medlemen viser til at når det gjeld kompensasjon til arbeidstakar når ein konkurranseklausul vert gjort gjeldande, er denne føreslått avgrensa til 18 G, jf. § 14 A-3 fyrste ledd. Denne medlemen viser til at 18 G med verknad frå 1. mai 2015 utgjer 1 621 224 kroner. Med verknad frå 1. mai 2015 utgjer godtgjersle til medlemer av regjeringa 1 264 040 kroner per år, tilsvarande 14 G. Denne medlemen kan ikkje sjå at øvre grense for kompensasjon til arbeidstakar når ein konkurranseklausul vert gjort gjeldande skal vera høgare enn godtgjersla til tidlegare medlemer av regjeringa, når desse blir pålagt karantene etter karanteneloven. Etter denne medlemen si meining er ei maksimal pålagt godtgjersle tilsvarande godtgjersla til medlemer av regjeringa tilstrekkeleg. Denne medlemen meiner difor kompensasjon til arbeidstakar når ein konkurranseklausul blir gjort gjeldande, bør avgrensast til 14 G.

Denne medlemen fremjar på denne bakgrunn følgjande framlegg:

Ǥ 14 A-3 fyrste og andre ledd skal lyda:

(1) Dersom en konkurranseklausul gjøres gjeldende, skal arbeidsgiver betale arbeidstakeren kompensasjon tilsvarende arbeidstakerens arbeidsvederlag. Kompensasjonen beregnes på grunnlag av opptjent arbeidsvederlag de siste 12 månedene før oppsigelses- eller avskjedstidspunktet. Hvis arbeidsvederlaget overstiger 14 ganger folketrygdens grunnbeløp behøver det overskytende beløpet ikke inngå i beregningen.

(2) Kompensasjon for arbeidsvederlag eller arbeidsinntekt som arbeidstaker mottar eller opptjener i perioden konkurranseklausulen har virkning, går til fradrag i godtgjørelsen etter første ledd.»