Komiteen viser til at behovet for legemiddelinformasjon til pasienter og behandlere er avhengig av en rekke faktorer, og er i tillegg individuelt betinget. Informasjonsbehovet avhenger også av i hvilken fase man er i behandlingsforløpet. Komiteen mener den legemiddelinformasjonen som er tilgjengelig i dag ikke er strukturert slik at den fyller behovene i de ulike fasene.

Komiteen mener det er riktig å gjennomføre en pilot som ser på hvordan samvalgsverktøy i større grad kan tas i bruk ved valg av legemiddelbehandling. Hensikten må være å involvere pasienten i valg av behandling, bedre kommunikasjon mellom pasient og lege, bedre etterlevelse og bidra til behandling som er tilpasset pasientens individuelle preferanser.

Komiteen mener det er behov for å samordne den offentlige informasjonen til pasienten, fordi det er flere aktører som gir samme informasjon. Komiteen ønsker at muligheten for å etablere et nettverk som ivaretar standardisering og utarbeiding av god pasientrettet informasjon, utredes. Et slikt nettverk må involvere alle deler av legemiddelsektoren, inkludert pasientorganisasjoner og legemiddelindustrien. Begge disse er viktige aktører for distribusjon av informasjon.

Komiteen mener Norge bør være en pådriver i det europeiske legemiddelsamarbeidet for å endre regelverket, slik at informasjon i pakningsvedlegg og preparatomtale i større grad tilpasses pasienters og helsepersonells utfordringer og behov. Komiteen støtter at det skal utredes en nasjonal standard for hvordan informasjon om et legemiddels nytte og risiko skal presenteres. Komiteen mener man i denne utredningen bør drøfte hvordan pakningsvedleggene kan gjøres tilgjengelig i elektronisk format som erstatning for, eller i tillegg til, dagens papirvedlegg. Elektroniske pakningsvedlegg vil i motsetning til papirversjonen enklere kunne holdes oppdaterte, og vil derfor kunne styrke pasientsikkerheten.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet merker seg pilotprosjektet fra Legemiddelverket i 2014 hvor pakningsvedlegget ble supplert med et informasjonsark (medisinråd), og at både helsepersonell og pasienter syntes formatet og informasjonen var nyttig og relevant. Disse medlemmer mener at pilotprosjektet bør danne grunnlaget for videre utvikling av god legemiddelinformasjon.

Komiteen er enig i at den offentlige legemiddelinformasjonen bør bli bedre og mer samordnet, og slutter seg til vurderingene i meldingen. Komiteen har merket seg at industrien og helseforetakene, for å sikre uavhengighet, har innført regler som medfører at reise og opphold knyttet til faglig oppdatering må dekkes av helseforetakene.

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter dette prinsippet.

Komiteen mener det er viktig at helseforetakene legger forholdene til rette for at helsepersonell kan sette av tid til faglig oppdatering. Dette inkluderer at helsepersonell som kan forskrive legemidler får offentlig legemiddelinformasjon og informasjon fra legemiddelprodusentene. Produsentene som har utviklet legemidlene, har informasjon om legemidlene som kan være nyttig for forskriverne. Det offentliges og private aktørers informasjon må sees i sammenheng, og det er etter komiteens mening viktig at helsepersonell får god tilgang til begge deler.

Det utvikles stadig nye former for digital legemiddelinformasjon, og komiteen ønsker at man skal ha en lav terskel for å ta i bruk ny informasjonsteknologi. Offentlige data skal gjøres tilgjengelig for utvikling av apper og tjenester på nett. Ved å gjøre data mer tilgjengelig inviteres næringslivet med i arbeidet for å utvikle gode digitale tjenester. Målet er utvikling av brukertilpassede nettbaserte helsetjenester og apper som det offentlige ikke bør utvikle alene.

Apotek er et lavterskeltilbud for helsetjenester der det skal informeres om riktig bruk av legemidler. Komiteen mener det er viktig å vurdere hvordan man kan styrke apotekfarmasøyters rådgiverrolle i arbeidet for å sikre bedre etterlevelse av legemiddelbehandling.

Komiteen viser til statsbudsjettet for 2016 der Stortinget la til rette for en ny ordning med inhalasjonsveiledning i apotek. Komiteen mener dette er et godt eksempel på nye tjenester i apotek for å sikre riktig legemiddelbruk, og imøteser utvikling av nye og tilsvarende tjenester.

Komiteen viser til forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, som innebærer bl.a. at helsepersonell må holde seg faglig oppdatert for å kunne utføre de oppgaver som forventes i kraft av sin funksjon eller stilling som helsepersonell. Komiteen understreker at aktørene i legemiddelsektoren har felles ansvar for oppdatert og tilgjengelig informasjon om legemidler til helsepersonell.

Komiteen mener det er viktig å videreutvikle tilgangen på oppdatert legemiddelinformasjon på norsk, i tillegg til å opprettholde tilgangen til internasjonale oppslagsverk.

Det er i dag mange aktører som tilbyr generell legemiddelinformasjon til helsepersonell. Kompleksiteten på legemiddelområdet er økende. Flere multisyke pasienter med sammensatte legemiddelregimer overføres raskere mellom behandlingsnivåene. Når generelle behandlingsveiledere ikke gir tilstrekkelig veiledning, har både spesialister, tannleger og allmennleger behov for beslutningsstøtte som er basert på vurderinger som omfatter flere spesialistgrener. Helhetlig vurdering av legemiddelregimer forutsetter produsentuavhengighet og bred legemiddelkunnskap.

Komiteen viser til at såkalt off-label legemiddelbruk (bruk av legemidler på indikasjoner som ikke er godkjent av myndighetene) ofte genererer et informasjonsbehov hos behandlende lege og tannlege. Det pågår et arbeid i regi av EU-kommisjonen vedrørende off-label bruk av legemidler. Norske myndigheter bes følge dette arbeidet nøye i sitt arbeid med å sikre faglig forsvarlig bruk av legemidler utenfor godkjent bruksområde.

Komiteen viser til utviklingen som skjer innen elektroniske hjelpemidler og apper sammen med stadig mer avanserte behandlingsregimer. Komiteen har en positiv holdning til elektroniske plattformer, som apper, for å sikre riktig legemiddelbruk, og ber regjeringen vurdere reglene for bruk av slike til overvåking, veiledning og informasjon om legemiddelbruk hos sluttbruker.

Komiteen mener språkproblemer kan hindre tilgang til god informasjon om legemidler, og ber regjeringen inkludere en vurdering av hvordan man kan bedre tilgangen til legemiddelinformasjon til fremmedspråklige i utredningen av bedre pasientinformasjon om legemidler.

Komiteen viser videre til Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal, og mener det må utvikles IKT-verktøy som tilbyr funksjonalitet for beslutnings- og prosesstøtte. Slik funksjonalitet bør være tilgjengelig for helsepersonell via den elektroniske pasientjournalen. Komiteen mener det bør legges til rette for at aktuelle informasjonskilder videreutvikles og tilpasses ulike brukergrupper som eksempel fastleger og sykehusleger.

Komiteen viser til de gode erfaringene med kunnskapsbaserte oppdateringsvisitter (Academic Detailing) fra Midt-Norge, og ber regjeringen videreutvikle dette som en helhetlig og systematisert undervisningstjeneste tilpasset norske forhold dersom utvidet pilotering gir gode resultater.

Komiteen er positiv til oppstarts- og oppfølgingssamtaler i apotek, og ber departementet vurdere flere apotektjenester i tråd med dette, om forsøket med Medisinstart skulle vise gode resultater.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2016 prioriterte 5 mill. kroner for å gjøre dette til en permanent ordning.

Komiteen viser til at publikum har begrenset tilgang til uavhengig, tilpasset informasjon om egne legemidler. RELIS (regionale legemiddelinformasjonssentre) har per i dag en nettbasert informasjonstjeneste for gravide og ammende legemiddelbrukere, og komiteen mener tilbudet må vurderes utvidet til andre pasientgrupper. Økt innsats her vil bidra til at pasienter i større grad kan ta del i og ansvar for egen legemiddelbehandling.

Komiteen ber regjeringen vurdere å utvikle en nasjonal strategi for legemiddelinformasjon med mål om bedre samhandling og rollefordeling mellom aktørene. Dette omfatter Helsedirektoratet, Statens legemiddelverk, Kunnskapssenteret/Folkehelseinstituttet, RELIS og Helseforetakene. En strategi bør definere hvilke funksjoner det er behov for å styrke, samt klargjøre oppgave og ansvarsfordeling.