Komiteen viser til at når forsvarsmateriell avhendes, skal dette i utgangspunktet gjøres på en økonomisk forsvarlig måte. Forsvaret skal følge «Instruks for utrangering, kassasjon og avhending av materiell og fast eiendom som tilhører staten» også benevnt «Normalinstruksen», jf. forskrift av 17. mars 1978.

Komiteen viser til at Normalinstruksen legger til grunn av avhending skal skje på den måten som gir størst økonomisk utbytte. Normalt skjer dette ved salg etter offentlig kunngjøring eller ved auksjon. Salg kan også skje gjennom megler. Uavhengig av hvilken salgsmetode som velges, forventes det at den konkurranse som markedet gir, utnyttes. Komiteen viser til at ved alt salg skal det føres salgsprotokoll.

Forsvarsdepartementet har gitt egne retningslinjer for materiellforvaltning, herunder avhending første gang 20. desember 2004, med senere endringer datert 20. mars 2007, 16. juni 2010 og 15. juni 2012. Retningslinjene er blant annet utledet av «Normalinstruksen».

Det fremgår av retningslinjene at det er forsvarssjefen som er ansvarlig etatssjef og som skal innhente eksporttillatelse og sluttbrukererklæring ved salg av forsvarsmateriell. Med forsvarsmateriell menes alt materiell som er oppført på Liste I i vedlegg I til eksportkontrollforskriften. Det fremgår videre av retningslinjene at Forsvarsdepartementet (FD) fortløpende skal informeres om slike saker og at ingen overføring av forsvarsmateriell kan skje før en sluttbrukererklæring og/eller eksportlisens foreligger. Sluttbrukererklæringen skal inneholde opplysninger om hvor materiellet skal brukes, samt en bekreftelse på at materiellet ikke vil bli videresolgt uten norske myndigheters samtykke.

I vedlegg 4 til retningslinjene for materiellforvaltning av 20. mars 2007 er det oppstilt en rekke kulepunkter for kundevurdering som skal vurderes før et eventuelt salg. Punktene kan ses på som en sjekkliste for om det bør reises rødt flagg ved salget.

Kundevurderingen omfatter blant annet:

• Er kunden en militær kunde eller har forbindelse med militærindustrien?

• Er kunden ukjent eller er det usikkert hvem kunden egentlig er?

• Er det uklart hvem som er sluttbruker, og er kunden motvillig til å utstede sluttbrukererklæring?

• Tilbys det kontant betaling?

• Er fraktruten uvanlig?

• Oppgir kunden utelukkende en postboksadresse?

• Er det vanskelig å finne en internettpresentasjon av kunden?

Komiteen finner det oppsiktsvekkende at vedlegget til retningslinjene i flere tilfeller ikke er fulgt.

Krav til kundevurdering er videreført i senere utgaver av retningslinjene gjennom henvisning til UDs veiledning ved søknad om utførsel.