Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen
endringer i psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven
og helse- og omsorgstjenesteloven.
Departementet tar sikte på å fastsette ny forskrift om
rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for rusbehandling,
som vil erstatte gjeldende forskrift på feltet. Forskriften skal
omhandle både institusjoner i spesialisthelsetjenesten og på kommunalt
nivå, og både private og offentlige institusjoner. Forskriften vil
være hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 og helse- og
omsorgstjenesteloven § 12-4. I proposisjonen foreslås endringer
i de to lovhjemlene, blant annet for å sette klarere lovrammer for
bruk av tiltak uten pasientens eller brukerens samtykke.
Proposisjonen inneholder også forslag til endringer
i psykisk helsevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven kapittel
10 knyttet til rusmiddeltesting.
Proposisjonen gjør rede for gjeldende rett og praksis,
for arbeidet med ny forskrift og for høringsrunden. Helsedirektoratet
fikk i 2009 i oppdrag å utarbeide forslag til ny gjennomføringsforskrift
med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14. Senere ble oppdraget utvidet
til også å gjelde institusjoner i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I mai 2013 forelå Helsedirektoratets rapport
IS-2056 Utkast til forskrift om rettigheter og bruk av tvang under
opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av
personer med rusmiddelproblemer. Direktoratet viser til at forskriften
ikke er endret i tråd med endringene i lovgivningen etter rusreformen
i 2004 eller i forbindelse med lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. fra 2011. En del av de foreslåtte endringene er nødvendige
oppdateringer for å oppnå samsvar mellom lovverket og forskriften.
Høringsbrev og høringsnotat med forslag til
ny gjennomføringsforskrift for rusfeltet ble sendt på offentlig
høring 30. januar 2015. Høringsnotatet var Helsedirektoratets rapport
IS-2056. I alt 60 instanser har avgitt uttalelse.
Proposisjonen gjør rede for hovedtrekkene i
den nye forslåtte forskriften og for forholdet til menneskerettighetene.
I proposisjonen vises det til at det i dagens
lovverk brukes forskjellige begreper om de berørte personene. Helsedirektoratet
har kommet til at «pasient og bruker» er det beste alternativet.
Der det passer bedre bør en likevel bruke uttrykket «personer med
rusmiddelproblemer». Departementet er enig i dette.
Helsedirektoratet foreslo i høringsnotatet en felles
forskrift for alle institusjoner som tilbyr tjenester til personer
med rusmiddelproblemer, både offentlige og private. Departementet
stilte seg i høringsbrevet ikke bak forslaget om å inkludere private
institusjoner uten avtale eller offentlig tilskudd, og foreslo at
forskriften bare skulle gjelde for offentlige institusjoner og private
institusjoner som mottar offentlig finansiering.
37 av høringsinstansene uttalte seg om forskriftens
virkeområde. Om lag to tredeler av disse støtter forslaget fra Helsedirektoratet
om at gjennomføringsforskriften også skal gjelde for private institusjoner
uten offentlig finansiering. En tredel har støttet departementets
forslag om at disse institusjonene ikke bør inkluderes.
I høringsrunden har Helsedirektoratet skiftet syn,
og støtter departementets forslag til virkeområdebestemmelse i høringsbrevet.
De argumenterer med at pasientgruppen i de aktuelle private institusjonene
skiller seg fra pasientgruppen i de øvrige institusjonene.
Da departementet foreslo å holde visse private institusjoner
utenfor, var dette det viktigste: Når institusjonene er private
og pasientene betaler hele oppholdet selv, bør institusjonene stå
friere til å organisere driften sin. Det offentlige har mindre interesse
i å detaljregulere. Pasientene som velger nettopp disse institusjonene,
har tatt et informert valg og er i stand til selv å ivareta sine
interesser.
Argumentet om at denne pasientgruppen er mer ressurssterk
og har mindre behov for beskyttelse, får ikke støtte av et flertall
av instansene. En oppsummering av høringen viser at flertallet av instansene
mener det er samme gruppe pasienter og brukere i de private institusjonene
som i de øvrige institusjonene. Dette taler for at forskriften også
skal gjelde for private institusjoner uten offentlig avtale eller
finansiering.
I proposisjonen fremgår det at departementet
tar sikte på å vedta en forskrift som omfatter alle institusjonene
på rusfeltet, også private institusjoner uten avtale med kommune
eller regionalt helseforetak og uten offentlig tilskudd.
For at forskriften også kan omfatte private
rusinstitusjoner uten avtale med kommunen, forutsettes en utvidelse
av dagens forskriftshjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven. Departementet foreslår
derfor endringer i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4. Når det
gjelder spesialisthelsetjenesten, vil den nye forskriftens virkeområde
ha tilstrekkelig hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14.
Samlet sett skal de to forskriftshjemlene omfatte alle institusjoner
som yter helse- og omsorgstjenester for personer med rusmiddelproblemer,
enten de er private eller offentlige, og uavhengig av finansiering
eller avtaleforhold til det offentlige.
I dag har institusjonene adgang til kroppsvisitasjon
og kontroll av rom og eiendeler ved «begrunnet mistanke», og denne
adgangen foreslås videreført. I tillegg foreslo direktoratet at
det innføres en hjemmel for rutinemessig kroppsvisitasjon og undersøkelse
ved ankomst til institusjonen.
En utvidelse av adgangen til kontroll av eiendeler
og kroppsvisitasjon, slik at det kan gjøres rutinemessig, krever
en solid begrunnelse, siden det er et inngripende tiltak.
I høringsrunden kom det inn 36 merknader til forslaget
om å åpne for rutinemessig kontroll. Av disse er 25 instanser positive
og 7 negative. I tillegg er det noen instanser som støtter deler
av forslaget.
Departementet merker seg særlig at brukerorganisasjonene
støtter forslaget om adgang til rutinemessig gjennomgang av klær
og eiendeler ved ankomst på institusjonen. Etter departementets
syn tyder det på at forslaget er godt begrunnet og at det dekker
et reelt behov hos institusjonene, samtidig som det ikke går på tvers
av pasientenes og brukernes interesser.
Etter departementets syn kan flere av innvendingene
mot forslaget imøtekommes ved at det presiseres klarere hva som
ligger i forslaget. I Helsedirektoratets utkast til forskrift § 8,
som ble sendt på høring, sto det «Kroppsvisitasjon kan bare omfatte
kroppens overflater og munnhulen.». I rapporten hvor forslagene
var begrunnet og utdypet, ble det vist til at det i enkelte tilfeller
er behov for å kunne undersøke munnhulen. Videre sto det uttrykkelig
at utover undersøkelse av munnhulen er det ikke under noen omstendighet
tillatt å undersøke kroppens hulrom.
Departementet har veid de ulike hensynene mot hverandre
både i vurderingen av om loven bør åpne for rutinekontroller, når
slike kontroller skal kunne gjennomføres og hvor omfattende kontrollen
skal kunne være. Blant annet skal rutinemessig kontroll bare kunne
innføres når det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet, og bare
ved ankomst til institusjonen. Dette omfatter også ny ankomst etter
fravær fra institusjonen. Institusjonen må vurdere om formålet kan oppnås
med mindre inngripende tiltak. Departementet finner at forslaget
er i samsvar med kravene i Grunnloven og de internasjonale menneskerettighetene.
På denne bakgrunn tar departementet sikte på
å følge opp forslaget om adgang til rutinemessig kontroll i den
nye forskriften.
Dagens forskriftshjemler gir langt på vei hjemmel
til å fastsette bestemmelser om rutinemessig kroppsvisitasjon og
kontroll av pasientenes og brukernes eiendeler. Slike inngrep i
den personlige integritet bør imidlertid ha en klar og presis hjemmel.
Departementet foreslår på denne bakgrunn endringer i forskriftshjemlene
i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 og helse- og omsorgstjenesteloven
§ 12-4.
Departementet foreslår at bestemmelsene også utformes
slik at undersøkelse av munnhulen nevnes uttrykkelig fordi begrepet
kroppsvisitasjon ofte benyttes når det er tale om rent utvendige
undersøkelser.
Departementet understreker at det er tale om
å forskriftsfeste adgang for institusjonen til å gjennomføre undersøkelser,
og at forslaget til lovhjemmel og utkastet til forskrift ikke innebærer
at det skal foretas undersøkelser verken rutinemessig eller ved
enhver begrunnet mistanke.
Gjeldende lov og forskrift åpner for at institusjonene
kan ta urinprøver for å avdekke rusmiddelmisbruk hos pasienter eller
brukere under oppholdet. For tvangsinnlagte pasienter kan urinprøver
pålegges dersom fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har
fastsatt det i forbindelse med vedtaket om tvangsinnleggelse. For frivillig
innlagte pasienter og brukere kreves det samtykke.
Direktoratet foreslo i sin rapport å gjøre forskriften
teknologinøytral og endre til «testing av biologisk materiale».
Dette vil fremdeles gi adgang til å ta urinprøver. I tillegg kan
det blant annet være aktuelt med testing via spytt og hår, noe som
allerede er under utprøving.
Departementet foreslo i høringsbrevet endringer i
helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-14 andre ledd for å åpne for slik forskrift om andre rusmiddeltester
enn urinprøve.
Etter anbefaling fra direktoratet ble det i
høringen også foreslått tilsvarende endringer i psykisk helsevernloven.
Slik ville både regelverket for psykisk helsevern og for rusomsorgen
omfatte ulike typer «biologisk materiale» og ikke bare «urinprøve».
Forslaget har fått bred støtte i høringsrunden, og departementet
foreslår – derfor langt på vei i samsvar med høringsutkastet – endringer
i psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven og i helse-
og omsorgstjenesteloven for å gjøre forskriften teknologinøytral.
I sin rapport anbefalte Helsedirektoratet at
gjennomføringsregler for opphold i institusjon for personer med
rusmiddelproblemer reguleres i lov, ikke i forskrift som i dag.
Bruk av tvang ligger i kjerneområdet av legalitetsprinsippet. Det ble
også pekt på at hensynet til tilgjengelighet for borgerne kunne
tale for at bestemmelser om tvang reguleres i lov og ikke i forskrift.
Tilsvarende bestemmelser om gjennomføring i det psykiske helsevernet
er regulert i psykisk helsevernloven kapittel 4. Direktoratet utarbeidet likevel
utkast til ny gjennomføringsforskrift, i tråd med oppdraget fra
departementet fra 2009.
I sitt høringsbrev foreslo departementet at
nye gjennomføringsregler for rusfeltet fortsatt skal gis i forskrift,
men at lovhjemlene harmoniseres. Mens forskriftshjemmelen i § 3-14
er begrenset til rusinstitusjoner, gjelder § 12-4 også andre typer
institusjoner innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I høringsrunden var Justis- og beredskapsdepartementet
(JD) negativ til departementets forslag om fortsatt å ha gjennomføringsreglene
i forskrift. JD påpeker at bruken av tvang ligger innenfor kjerneområdet
til legalitetsprinsippet, og at reglene derfor bør stå i lov. Dette
ble også påpekt av flere.
Departementet mener hensynet til pasientenes rettssikkerhet
vil bli godt ivaretatt med den foreslåtte reguleringen. Forslaget
om å ha reglene i en felles gjennomføringsforskrift passer godt
nettopp på rusfeltet, hvor institusjonene befinner seg på forskjellige
nivåer i helsevesenet og under forskjellige lover. Departementet
mener videre at den foreslåtte løsningen gir et regelverk som er
pedagogisk og tilgjengelig, både for helsepersonell og pasienter
og brukere.
Med departementets forslag får Stortinget lagt rammene
for forskriften, og Stortinget får tatt stilling til hvor grensene
for tvangsbruken kan gå.
Departementet foreslår mer detaljerte forskriftshjemler,
herunder en ytterligere presisering av forskriftshjemlene knyttet
til kroppsvisitasjon og undersøkelse av pasientens eller brukerens
eiendeler.
Dagens forskriftshjemler dekker ikke fullt ut
forskriftsutkastets virkeområde og forslagene knyttet til bruk av
mobiltelefon/PC, rusmiddeltesting og nærmeste pårørendes klagerett.
Gjeldende gjennomføringsforskrift har ikke regler knyttet til mobiltelefon/PC. Direktoratet
mener det kan være nødvendig å begrense tilgang til mobiltelefon/PC
og lignende med opptaksfunksjon, av hensyn til andre pasienters,
brukeres eller ansattes personvern. Departementet mener det er viktig
at de nye forskriftshjemlene gir adgang til å vedta denne typen
forskrifter.
Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om
å oppheve fylkesnemndas kompetanse til å vedta adgang til rusmiddeltesting.
Særlig legger de vekt på at institusjonen og fagpersonellet nær pasienten
har bedre forutsetninger å vurdere behovet for at pasienter skal
testes.
Det er et bredt fagmiljø som støtter forslaget. Departementet
legger særlig vekt på at institusjonene er nærmest til å vurdere
behovet for rusmiddeltesting. Selv om det kan være betryggende fra
et rettssikkerhetsperspektiv å legge kompetansen til fylkesnemnda,
er det nødvendig å se på de praktiske behovene ved institusjonene
som skal yte helsehjelp. Fagfolkene på institusjonene må vurdere
der og da hva det er behov for. Siden det er snakk om helsehjelp,
er det viktig å kunne treffe beslutningene raskt. Samtidig ivaretas
rettssikkerheten ved at det kreves at institusjonene fatter vedtak
som kan påklages til Fylkesmannen.
Det er få pasienter og brukere som er tvangsinnlagt,
og som etter den nye forskriften kan bli pålagt rusmiddeltesting.
Departementet foreslår også at det skal framgå i loven at testing
bare kan pålegges når det er nødvendig for å oppnå formålet med
oppholdet. Uansett skal det ikke være lov å gjennomføre testingen
med fysisk makt hvis pasienten motsetter seg det.
På denne bakgrunn følger departementet opp forslaget
i høringen om å oppheve bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven
kapittel 10 om fylkesnemndas kompetanse til å vedta rusmiddeltesting.
Departementet følger også opp forslaget om å oppheve
bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 om at institusjonen
kan sette som vilkår at pasienten før oppholdet samtykker til at
det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet. Bestemmelsen
gjelder frivillig innlagte pasienter. Regelen i direktoratets forskriftsutkast om
samtykke til rusmiddeltest vil være tilstrekkelig også for denne
gruppen pasienter.
Forskriftshjemlene i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14
andre ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4 fjerde ledd
gir adgang til å fastsette regler om samtykkebasert rusmiddeltesting,
jf. andre punktum i begge bestemmelsene. Bare spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-14 andre ledd tredje punktum bokstav h gir hjemmel for å kreve
biologisk materiale for rusmiddeltesting, og da begrenset til tvangsinnlagte
pasienter. Rusmiddeltesting skal ikke skje ut fra rene kontrollformål,
men kan benyttes dersom det er nødvendig for å oppnå formålet med
oppholdet.
Departementet viste i sitt høringsnotat til
at psykisk helsevernloven ofte kommer til anvendelse når personer
med rusmiddelproblemer er innlagt med tvang. De kan for eksempel
være tilbakeholdt i psykisk helsevern med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven
kapittel 10. Deres opphold vil da ikke bli regulert av den foreslåtte
gjennomføringsforskriften. I stedet vil gjennomføringsreglene i
psykisk helsevernloven kapittel 4 gjelde. Etter psykisk helsevernloven § 1-1
a andre ledd gjelder likevel ikke alle bestemmelsene i loven hvis
oppholdet skjer i medhold av en annen lov, for eksempel helse- og omsorgstjenesteloven.
Blant annet er det gjort unntak for § 4-7 a andre ledd, som gir
adgang til å fatte vedtak om at det skal tas urinprøve av pasienten
ved mistanke om misbruk av rusmidler. Slikt vedtak kan bare fattes
såfremt det framstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen.
Det er derimot ikke gjort unntak for § 4-7 a
første ledd som gjelder samtykke til rusmiddeltesting.
Forslaget om at psykisk helsevernlovens alminnelige
regler om rusmiddeltesting skal gjelde tilsvarende for pasienter
som er innlagt i psykisk helsevern med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven
§§ 10-2 og 10-3, har fått bred støtte i høringsrunden. De høringsinstansene
som har uttalt seg om spørsmålet, er enige i departementets vurderinger.
Departementet foreslår derfor en tilføyelse i psykisk helsevernloven
§ 1-1 a andre ledd i tråd med høringsutkastet, se lovforslaget punkt
I.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og
fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til forslaget som er
lagt frem i Prop. 40 L (2015–2016) om endringer i psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven
og helse- og omsorgstjenesteloven knyttet opp mot rettigheter og bruk
av tvang på rusfeltet. Komiteenviser
til at Helsedirektoratet har benyttet rådslag i arbeidet med lovendringene.
Rådslaget har bestått av representanter fra institusjoner på feltet
og brukerorganisasjoner.
En del av de foreslåtte endringene handler om nødvendige
oppdateringer for å oppnå samsvar mellom ulike lover og i forhold
til ny planlagt forskrift. Lovforslaget har vært på høring, og 60 instanser
har avgitt høringssvar. Komiteen konstaterer at lovforslaget
er endret noe siden høringen, blant annet på bakgrunn av innspill
fra høringsinstansene. Komiteen holdt også selv en
høring, hvor blant annet Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon
uttrykte tilfredshet med at denne revisjonen nå kom og at proposisjonen svarte
på de viktigste områdene. De uttrykte samtidig at de mente innretningen
på endringene var fornuftige. Fagrådet pekte også på viktigheten
av at ansatte innenfor rusfeltet opptrådte respektfullt og hensynsfullt
overfor en gruppe som ofte har vært utsatt for mye vold, overgrep og
trakassering. Komiteen understreker viktigheten av
dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at de fleste pasienter og brukere
i institusjoner for personer med rusmiddelproblemer er lagt inn
frivillig. Det vil si at de er inntatt etter eget samtykke. Disse
medlemmer merker seg også at enkelte er tvangsinnlagt i
spesialisthelsetjenesten etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel
10. Disse medlemmer er bevisste på at tvang er en
alvorlig inngripen som lett kan oppleves nedverdigende og som kan
skape frykt, angst eller mindreverd. En stor andel av rusavhengige
har vært utsatt for overgrep og annen krenkelse av integritet, som
gjør at ulike former for tvang kan påvirke behandlingen svært negativt.
Bestemmelsene om bruk av tvang må derfor være tilstrekkelig klare
og presise, slik at pasienter og brukere har kunnskap om hva slags
inngrep de kan bli utsatt for. Inngrepet må være forholdsmessig. Disse
medlemmer merker seg også at bestemmelsene gir hjemmel til
økt tvangsbruk, samtidig som det er en generell interesse å redusere
tvangsbruk.
Disse medlemmer har merket seg
at Helsetilsynet, Justis- og beredskapsdepartementet og Oslo universitetssykehus
mener at bruk av tvang er en så alvorlig inngripen at det bør reguleres
i lov. De viser til at bruk av tvang ligger i kjerneområdet av legalitetsprinsippet,
har stor betydning for pasientenes rettssikkerhet og at en regulering
i lov vil gjøre ordningen bedre kjent.
Komiteenmerker seg at forslaget om ny forskrift
om rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for rusbehandling
skal omhandle alle døgninstitusjoner på alle nivå, både offentlige
og private. Dette mener komiteen vil sette klarere lovrammer
for bruk av tiltak uten pasientens eller brukerens samtykke. Komiteen viser
også til at et flertall av de instanser som avga høringsuttalelse
om forskriftens virkeområde, støtter en felles forskrift som også
inkluderer private institusjoner uten avtale.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er bekymret for om forskriften i tilstrekkelig
grad ivaretar pasientsikkerheten. Rusavhengige er en svært sårbar pasient‑/brukergruppe.
Pasient/bruker og en institusjon som tilbyr behandling, er ikke
likeverdige forhandlingsparter, og det er derfor viktig at myndighetene
tar særskilt ansvar for å kompensere for denne ulikheten i utforming
av tvangsreglene.
Komiteen ser behov
for at kroppsvisitasjon og ransaking av pasient eller brukers rom
og eiendeler gjøres rutinemessig, men understreker det som proposisjonen
også sier: Rutinemessig betyr ikke at man «skal», men at man «kan»kontrollere uten konkret mistanke. Samtidig er det viktig å understreke
at en slik rutinemessig kontroll er et inngripende tiltak og derfor
krever en solid begrunnelse. Forslaget er ment å dekke et reelt
behov hos institusjonene, samtidig som det ikke skal gå på tvers
av pasienten og brukerens interesse. Komiteen støtter
at en slik rutinemessig kontroll kun skal kunne gjennomføres når
det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet, og bare ved ankomst
eller ny ankomst til institusjonen. Komiteenviser til RIOs (Rusmibrukernes Interesseorganisasjon)
innspill i komiteens høring, om at det bør være to til stede og
fortrinnsvis av samme kjønn som pasient/bruker, når slike kontroller
gjennomføres. Komiteen mener institusjonene bør bestrebe
seg på å følge opp denne oppfordringen.
Komiteen slutter seg til forslaget
om å forskriftsfeste adgangen til rutinemessig kontroll av eiendeler
og kroppsvisitasjon. Dette er inngripende tiltak, som ifølge forslaget
i proposisjonen bare kan gjennomføres når det er nødvendig ut fra
formålet med oppholdet. Særlig kan kontroll av munnhulen føles nedverdigende,
og må kun gjøres ved dokumentert behov. Komiteen vil understreke
det som lovproposisjonen slår fast, at kroppsvisitasjon bare må
omfatte kroppens overflate og munnhule, og at det ikke under noen
omstendigheter er tillatt å undersøke kroppens øvrige hulrom.
Komiteen viser til
forslag om endringer i psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven
og helse‑ og omsorgstjenesteloven som åpner for en teknologinøytral
bestemmelse om rusmiddeltesting av biologisk materiale. Komiteen viser
til at dette punktet har fått bred støtte fra høringsinstansene. Komiteen støtter
derfor denne endringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
støtter forslaget om å ha reglene i en felles gjennomføringsforskrift, som
gir like regler for institusjoner som befinner seg på forskjellige
nivåer og under forskjellige lover. En slik felles forskrift gjør
det mer tilgjengelig for både pasient, bruker og ansatt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet støtter intensjonen om like regler for
institusjoner som befinner seg på forskjellige nivåer og under forskjellige
lover. Disse medlemmer viser, som tidligere nevnt, imidlertid
til høringsinnspill fra tunge fagmiljøer og mener at tvang er en
så alvorlig inngripen at det bør reguleres i lov.
Disse medlemmer viser til høringsinnspill
fra Helsedirektoratet som vurderer det som uheldig at personer med
rusmiddelproblemer skal underlegges tvang i medhold av forskriftshjemler, mens
tvangsreglene som gjelder pasienter under psykisk helsevern er i
lovs form. Helsedirektoratet mener videre at de reviderte bestemmelsene bør
vedtas i lovs form og at det vil bidra til at reglene i større grad
blir kjent og anvendt i samsvar med lovgivers intensjoner, herunder
at pasient og bruker i større grad benytter seg av klageretten. Disse
medlemmer er opptatt av at ruspasienter/brukere blir likebehandlet
med andre pasienter. Det er pasientens rettssikkerhet og behov som
må stå i sentrum, de skal ikke ha mindre rettsvern enn andre pasientgrupper
fordi institusjonene befinner seg på forskjellige nivåer i helsevesenet.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
tvangsbruk i institusjoner for rusbehandling skal vedtas i lovs
form, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at
reglene om gjennomføring av tvang overfor pasienter med rusmiddelavhengighet
reguleres i lov og ikke i forskrift.»
Disse medlemmer mener det er
viktig med et enhetlig regelverk rundt bruken av tvang. Disse medlemmer vil
derfor subsidiært støtte at reguleringen skjer gjennom felles forskrift,
dersom forslag om lovregulering ikke får flertall.
Komiteenviser til forslaget om å oppheve fylkesnemndas
kompetanse til å vedta adgang til rusmiddeltesting. Et flertall
av høringsinstansene som har uttalt seg om temaet, støttet dette
med henvisning til at institusjonen og fagpersonell nær pasient/bruker
har bedre forutsetninger til å vurdere behovet for en slik test.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,støtter dette fordi rettssikkerheten
ivaretas ved at det kreves at vedtak må fattes, og at vedtaket kan
innklages for Fylkesmannen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet støtter forslaget om at institusjonene
får myndighet til å fatte vedtak om rusmiddeltesting. Disse
medlemmer er opptatt av at rusmiddeltesting skal ha en hensikt
i forhold til behandling, og ikke bare en kontrollfunksjon. Tvang
er en alvorlig inngripen, og det forutsettes at institusjonen har
kompetanse både på alternative fremgangsmåter for å unngå bruk av
tvang og hvordan tvang kan gjennomføres, slik at det får minst mulig
negative følger.
Disse medlemmer støtter derfor høringsinnspillet
fra Bufdir om at det bør stilles krav om fagkompetanse til institusjonsleder, eller
den som blir gitt fullmakt til å treffe vedtak om rusmiddeltesting.
Disse medlemmer viser til høringsinnspill
fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Fylkesmannen mener at pasientenes
rettssikkerhet ikke blir godt nok ivaretatt og etterlyser den to-instansbehandlingen
som man finner i psykiatrien, når avgjørelser om rustesting tas
av fagansvarlig i institusjon uten at avgjørelsen ettergås av et
eksternt organ. Disse medlemmer er usikre på om rettssikkerheten
blir tilstrekkelig ivaretatt ved at vedtaket kun kan påklages til
Fylkesmannen og ikke ettergås av et eksternt organ slik tillfellet
er i psykiatrien, og ber regjeringen følge opp dette.
Komiteen viser videre
til at loven vil presisere at testing bare kan pålegges når det
er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Det vil uansett
være forbudt å gjennomføre testing med fysisk makt. Komiteenstøtter videre at bestemmelsen om at
man kan sette vilkår om samtykke til testing for å kunne få behandling ved
institusjonen, oppheves.
Komiteenstøtter at psykisk helsevernlovens alminnelige
regler om rusmiddeltesting også skal gjelde tilsvarende for pasienter
som er innlagt i psykisk helsevern med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven,
da også dette har fått bred støtte av høringsinstansene som har
uttalt seg om temaet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er imot en utvikling med mer tvangsbruk
i rusomsorgen. Disse medlemmer vil understreke at
tvang ikke skal brukes som straff. Dette bør fortsatt presiseres,
og disse medlemmer viser også til høringsuttalelse
fra RIO om dette. De viser til at mange ganger brukes f.eks. permisjonsnekting som
disiplineringsverktøy uten at det begrunnes faglig godt ut fra formålet
med behandlingen. Disse medlemmer viser til at gjeldende
forskrift § 5-15 inneholder et forbud mot tvang som straff, inkludert
korporlig refsing, tvangsmedisinering, mekaniske tvangsmidler mv.
Dette ansees av direktoratet som selvsagt, og videreføres derfor
ikke i ny forskrift. Disse medlemmer mener at en
forskrift burde videreført målsettingen og kravet om at tvang ikke
skal brukes som straff.
Disse medlemmer støtter en ny
formålsbestemmelse i forskrift om at tvangsbruk kun skal skje når
det er strengt nødvendig av hensyn til pasient og brukere, eller
av hensyn til ansatte på institusjon. Disse medlemmer vil
understreke at dersom en pasient eller bruker fysisk motsetter seg
tvangstiltak som rusmiddelkontroll eller ransaking, vil det ikke
være forholdsmessig å gjennomføre tiltaket, fordi krenkelsen for
pasient og bruker og belastningen for personalet vil bli stor.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
at reglene om gjennomføring av tvang overfor pasienter med rusmiddelavhengighet
reguleres i lov og ikke i forskrift.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i psykisk helsevernloven mv.
(rettigheter og bruk av tvang på rusfeltet)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern gjøres følgende endringer:
§ 1-1 a andre ledd nytt andre punktum
skal lyde:
For pasienter innlagt i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven
§§ 10-2 og 10-3, skal § 4-7 a annet ledd i loven her likevel gjelde
tilsvarende.
§ 4-7 a skal lyde:
§ 4-7 a. Rusmiddeltesting av
biologisk materiale
Ved mistanke om at en pasient misbruker rusmidler, kan
pasienten etter begjæring fra den faglig ansvarlige gi samtykke
til at det kan tas prøver av pasientens biologiske materiale for
å avdekke rusmiddelmisbruk i forbindelse med et behandlingsforløp. Slik
begjæring kan bare fremsettes dersom dette fremstår som strengt
nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Begrunnelsen for begjæringen
om slikt samtykke og selve samtykket skal nedtegnes i et dokument
som undertegnes av pasienten og den faglig ansvarlige.
Ved mistanke om at en pasient under tvungen observasjon
eller tvungent psykisk helsevern misbruker rusmidler, kan den faglig
ansvarlige treffe vedtak om at det kan tas prøver av pasientens
biologiske materiale for å avdekke rusmiddelmisbruk i
forbindelse med et behandlingsforløp. Slikt vedtak kan bare treffes
såfremt dette fremstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen.
Vedtaket kan påklages av pasienten eller av pasientens nærmeste
pårørende til kontrollkommisjonen.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring av rusmiddeltesting
av biologisk materiale, herunder gjennomføring i det psykiske
helsevernet av slike vedtak truffet med hjemmel i annen lov.
II
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. gjøres følgende endringer:
§ 3-14 andre ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av opphold
ved institusjoner som tilbyr behandling for rusmiddelavhengighet.
Det kan herunder gis regler om fastsettelse av husordensregler,
rusmiddeltesting av pasientens biologiske materiale, forvaltning
av pasientens midler, pasientens rettigheter og plikter, saksbehandling
og klage og vern om pasientens personlige integritet. Det kan dessuten
gis regler om følgende tvangstiltak:
a) kontroll av pasientens post
b) forbud mot rusmidler, legemidler, skadelige
stoffer og farlige gjenstander i institusjonen
c) beslaglegging og tilintetgjøring av rusmidler,
legemidler, skadelige stoffer og farlige gjenstander
d) kroppsvisitasjon, undersøkelse av munnhulen
og undersøkelse av pasientens rom og eiendeler når dette er nødvendig
for å oppnå formålet med oppholdet, herunder rutinekontroll ved
innleggelse eller etter opphold utenfor institusjonen
e) adgang til å nekte besøk
f) adgang til å nekte permisjoner og annet fravær
g) beslag av pasientens egne elektroniske kommunikasjonsmidler
dersom kamera- eller lydopptaksfunksjon gjør beslag nødvendig av
hensyn til andre pasienters eller ansattes personvern
h) adgang til å kreve biologisk materiale av pasient innlagt
i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-3 når
rusmiddeltesting er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet
i) bruk av tvang i nødssituasjoner i tråd med alminnelige
nødretts- og nødvergebetraktninger.
III
I lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og
omsorgstjenester m.m. gjøres følgende endringer:
§ 10-2 andre ledd andre punktum oppheves.
§ 10-3 første ledd andre punktum oppheves.
§ 10-4 fjerde ledd oppheves. Nåværende femte ledd blir
fjerde ledd.
§ 12-4 fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av opphold
ved institusjon. Det kan herunder gis regler om fastsettelse av
husordensregler, rusmiddeltesting av pasientens eller brukerens
biologiske materiale, forvaltning av pasientens eller brukerens
midler, pasientens eller brukerens rettigheter og plikter, saksbehandling
og klage og vern om pasientens eller brukerens personlige integritet.
Det kan dessuten gis regler om følgende tvangstiltak:
a) kontroll av pasientens eller brukerens
post
b) forbud mot rusmidler, legemidler, skadelige
stoffer og farlige gjenstander i institusjonen
c) beslaglegging og tilintetgjøring av rusmidler,
legemidler, skadelige stoffer og farlige gjenstander
d) kroppsvisitasjon, undersøkelse av munnhulen
og undersøkelse av pasientens eller brukerens rom og eiendeler når
dette er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet, herunder
rutinekontroll ved innleggelse eller etter opphold utenfor institusjonen
e) adgang til å nekte besøk
f) adgang til å nekte permisjoner og annet fravær
g) beslag av pasientens eller brukerens egne elektroniske
kommunikasjonsmidler dersom kamera- eller lydopptaksfunksjon gjør
beslag nødvendig av hensyn til andre pasienters eller brukeres eller ansattes
personvern
h) bruk av tvang i nødssituasjoner i tråd med alminnelige
nødretts- og nødvergebetraktninger.
Kongens myndighet gjelder også private institusjoner
for personer med rusmiddelproblemer uten avtale med kommunen.
IV
I lov 22. juni 2012 nr. 46 om endringer i helseregisterloven
mv. (opprettelse av nasjonal kjernejournal m.m.) gjøres følgende
endringer:
Endringene i lov 2. juli 1999 nr.
61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 3-14 oppheves.
V
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
14. april 2016
Kari Kjønaas Kjos |
leder og ordfører |