Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen
endringer i psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven
og helse- og omsorgstjenesteloven.
Departementet tar sikte på å fastsette ny forskrift om
rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for rusbehandling,
som vil erstatte gjeldende forskrift på feltet. Forskriften skal
omhandle både institusjoner i spesialisthelsetjenesten og på kommunalt
nivå, og både private og offentlige institusjoner. Forskriften vil
være hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 og helse- og
omsorgstjenesteloven § 12-4. I proposisjonen foreslås endringer
i de to lovhjemlene, blant annet for å sette klarere lovrammer for
bruk av tiltak uten pasientens eller brukerens samtykke.
Proposisjonen inneholder også forslag til endringer
i psykisk helsevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven kapittel
10 knyttet til rusmiddeltesting.
Proposisjonen gjør rede for gjeldende rett og praksis,
for arbeidet med ny forskrift og for høringsrunden. Helsedirektoratet
fikk i 2009 i oppdrag å utarbeide forslag til ny gjennomføringsforskrift
med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14. Senere ble oppdraget utvidet
til også å gjelde institusjoner i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I mai 2013 forelå Helsedirektoratets rapport
IS-2056 Utkast til forskrift om rettigheter og bruk av tvang under
opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av
personer med rusmiddelproblemer. Direktoratet viser til at forskriften
ikke er endret i tråd med endringene i lovgivningen etter rusreformen
i 2004 eller i forbindelse med lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. fra 2011. En del av de foreslåtte endringene er nødvendige
oppdateringer for å oppnå samsvar mellom lovverket og forskriften.
Høringsbrev og høringsnotat med forslag til
ny gjennomføringsforskrift for rusfeltet ble sendt på offentlig
høring 30. januar 2015. Høringsnotatet var Helsedirektoratets rapport
IS-2056. I alt 60 instanser har avgitt uttalelse.
Proposisjonen gjør rede for hovedtrekkene i
den nye forslåtte forskriften og for forholdet til menneskerettighetene.
I proposisjonen vises det til at det i dagens
lovverk brukes forskjellige begreper om de berørte personene. Helsedirektoratet
har kommet til at «pasient og bruker» er det beste alternativet.
Der det passer bedre bør en likevel bruke uttrykket «personer med
rusmiddelproblemer». Departementet er enig i dette.
Helsedirektoratet foreslo i høringsnotatet en felles
forskrift for alle institusjoner som tilbyr tjenester til personer
med rusmiddelproblemer, både offentlige og private. Departementet
stilte seg i høringsbrevet ikke bak forslaget om å inkludere private
institusjoner uten avtale eller offentlig tilskudd, og foreslo at
forskriften bare skulle gjelde for offentlige institusjoner og private
institusjoner som mottar offentlig finansiering.
37 av høringsinstansene uttalte seg om forskriftens
virkeområde. Om lag to tredeler av disse støtter forslaget fra Helsedirektoratet
om at gjennomføringsforskriften også skal gjelde for private institusjoner
uten offentlig finansiering. En tredel har støttet departementets
forslag om at disse institusjonene ikke bør inkluderes.
I høringsrunden har Helsedirektoratet skiftet syn,
og støtter departementets forslag til virkeområdebestemmelse i høringsbrevet.
De argumenterer med at pasientgruppen i de aktuelle private institusjonene
skiller seg fra pasientgruppen i de øvrige institusjonene.
Da departementet foreslo å holde visse private institusjoner
utenfor, var dette det viktigste: Når institusjonene er private
og pasientene betaler hele oppholdet selv, bør institusjonene stå
friere til å organisere driften sin. Det offentlige har mindre interesse
i å detaljregulere. Pasientene som velger nettopp disse institusjonene,
har tatt et informert valg og er i stand til selv å ivareta sine
interesser.
Argumentet om at denne pasientgruppen er mer ressurssterk
og har mindre behov for beskyttelse, får ikke støtte av et flertall
av instansene. En oppsummering av høringen viser at flertallet av instansene
mener det er samme gruppe pasienter og brukere i de private institusjonene
som i de øvrige institusjonene. Dette taler for at forskriften også
skal gjelde for private institusjoner uten offentlig avtale eller
finansiering.
I proposisjonen fremgår det at departementet
tar sikte på å vedta en forskrift som omfatter alle institusjonene
på rusfeltet, også private institusjoner uten avtale med kommune
eller regionalt helseforetak og uten offentlig tilskudd.
For at forskriften også kan omfatte private
rusinstitusjoner uten avtale med kommunen, forutsettes en utvidelse
av dagens forskriftshjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven. Departementet foreslår
derfor endringer i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4. Når det
gjelder spesialisthelsetjenesten, vil den nye forskriftens virkeområde
ha tilstrekkelig hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14.
Samlet sett skal de to forskriftshjemlene omfatte alle institusjoner
som yter helse- og omsorgstjenester for personer med rusmiddelproblemer,
enten de er private eller offentlige, og uavhengig av finansiering
eller avtaleforhold til det offentlige.
I dag har institusjonene adgang til kroppsvisitasjon
og kontroll av rom og eiendeler ved «begrunnet mistanke», og denne
adgangen foreslås videreført. I tillegg foreslo direktoratet at
det innføres en hjemmel for rutinemessig kroppsvisitasjon og undersøkelse
ved ankomst til institusjonen.
En utvidelse av adgangen til kontroll av eiendeler
og kroppsvisitasjon, slik at det kan gjøres rutinemessig, krever
en solid begrunnelse, siden det er et inngripende tiltak.
I høringsrunden kom det inn 36 merknader til forslaget
om å åpne for rutinemessig kontroll. Av disse er 25 instanser positive
og 7 negative. I tillegg er det noen instanser som støtter deler
av forslaget.
Departementet merker seg særlig at brukerorganisasjonene
støtter forslaget om adgang til rutinemessig gjennomgang av klær
og eiendeler ved ankomst på institusjonen. Etter departementets
syn tyder det på at forslaget er godt begrunnet og at det dekker
et reelt behov hos institusjonene, samtidig som det ikke går på tvers
av pasientenes og brukernes interesser.
Etter departementets syn kan flere av innvendingene
mot forslaget imøtekommes ved at det presiseres klarere hva som
ligger i forslaget. I Helsedirektoratets utkast til forskrift § 8,
som ble sendt på høring, sto det «Kroppsvisitasjon kan bare omfatte
kroppens overflater og munnhulen.». I rapporten hvor forslagene
var begrunnet og utdypet, ble det vist til at det i enkelte tilfeller
er behov for å kunne undersøke munnhulen. Videre sto det uttrykkelig
at utover undersøkelse av munnhulen er det ikke under noen omstendighet
tillatt å undersøke kroppens hulrom.
Departementet har veid de ulike hensynene mot hverandre
både i vurderingen av om loven bør åpne for rutinekontroller, når
slike kontroller skal kunne gjennomføres og hvor omfattende kontrollen
skal kunne være. Blant annet skal rutinemessig kontroll bare kunne
innføres når det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet, og bare
ved ankomst til institusjonen. Dette omfatter også ny ankomst etter
fravær fra institusjonen. Institusjonen må vurdere om formålet kan oppnås
med mindre inngripende tiltak. Departementet finner at forslaget
er i samsvar med kravene i Grunnloven og de internasjonale menneskerettighetene.
På denne bakgrunn tar departementet sikte på
å følge opp forslaget om adgang til rutinemessig kontroll i den
nye forskriften.
Dagens forskriftshjemler gir langt på vei hjemmel
til å fastsette bestemmelser om rutinemessig kroppsvisitasjon og
kontroll av pasientenes og brukernes eiendeler. Slike inngrep i
den personlige integritet bør imidlertid ha en klar og presis hjemmel.
Departementet foreslår på denne bakgrunn endringer i forskriftshjemlene
i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 og helse- og omsorgstjenesteloven
§ 12-4.
Departementet foreslår at bestemmelsene også utformes
slik at undersøkelse av munnhulen nevnes uttrykkelig fordi begrepet
kroppsvisitasjon ofte benyttes når det er tale om rent utvendige
undersøkelser.
Departementet understreker at det er tale om
å forskriftsfeste adgang for institusjonen til å gjennomføre undersøkelser,
og at forslaget til lovhjemmel og utkastet til forskrift ikke innebærer
at det skal foretas undersøkelser verken rutinemessig eller ved
enhver begrunnet mistanke.
Gjeldende lov og forskrift åpner for at institusjonene
kan ta urinprøver for å avdekke rusmiddelmisbruk hos pasienter eller
brukere under oppholdet. For tvangsinnlagte pasienter kan urinprøver
pålegges dersom fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker har
fastsatt det i forbindelse med vedtaket om tvangsinnleggelse. For frivillig
innlagte pasienter og brukere kreves det samtykke.
Direktoratet foreslo i sin rapport å gjøre forskriften
teknologinøytral og endre til «testing av biologisk materiale».
Dette vil fremdeles gi adgang til å ta urinprøver. I tillegg kan
det blant annet være aktuelt med testing via spytt og hår, noe som
allerede er under utprøving.
Departementet foreslo i høringsbrevet endringer i
helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-14 andre ledd for å åpne for slik forskrift om andre rusmiddeltester
enn urinprøve.
Etter anbefaling fra direktoratet ble det i
høringen også foreslått tilsvarende endringer i psykisk helsevernloven.
Slik ville både regelverket for psykisk helsevern og for rusomsorgen
omfatte ulike typer «biologisk materiale» og ikke bare «urinprøve».
Forslaget har fått bred støtte i høringsrunden, og departementet
foreslår – derfor langt på vei i samsvar med høringsutkastet – endringer
i psykisk helsevernloven, spesialisthelsetjenesteloven og i helse-
og omsorgstjenesteloven for å gjøre forskriften teknologinøytral.
I sin rapport anbefalte Helsedirektoratet at
gjennomføringsregler for opphold i institusjon for personer med
rusmiddelproblemer reguleres i lov, ikke i forskrift som i dag.
Bruk av tvang ligger i kjerneområdet av legalitetsprinsippet. Det ble
også pekt på at hensynet til tilgjengelighet for borgerne kunne
tale for at bestemmelser om tvang reguleres i lov og ikke i forskrift.
Tilsvarende bestemmelser om gjennomføring i det psykiske helsevernet
er regulert i psykisk helsevernloven kapittel 4. Direktoratet utarbeidet likevel
utkast til ny gjennomføringsforskrift, i tråd med oppdraget fra
departementet fra 2009.
I sitt høringsbrev foreslo departementet at
nye gjennomføringsregler for rusfeltet fortsatt skal gis i forskrift,
men at lovhjemlene harmoniseres. Mens forskriftshjemmelen i § 3-14
er begrenset til rusinstitusjoner, gjelder § 12-4 også andre typer
institusjoner innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I høringsrunden var Justis- og beredskapsdepartementet
(JD) negativ til departementets forslag om fortsatt å ha gjennomføringsreglene
i forskrift. JD påpeker at bruken av tvang ligger innenfor kjerneområdet
til legalitetsprinsippet, og at reglene derfor bør stå i lov. Dette
ble også påpekt av flere.
Departementet mener hensynet til pasientenes rettssikkerhet
vil bli godt ivaretatt med den foreslåtte reguleringen. Forslaget
om å ha reglene i en felles gjennomføringsforskrift passer godt
nettopp på rusfeltet, hvor institusjonene befinner seg på forskjellige
nivåer i helsevesenet og under forskjellige lover. Departementet
mener videre at den foreslåtte løsningen gir et regelverk som er
pedagogisk og tilgjengelig, både for helsepersonell og pasienter
og brukere.
Med departementets forslag får Stortinget lagt rammene
for forskriften, og Stortinget får tatt stilling til hvor grensene
for tvangsbruken kan gå.
Departementet foreslår mer detaljerte forskriftshjemler,
herunder en ytterligere presisering av forskriftshjemlene knyttet
til kroppsvisitasjon og undersøkelse av pasientens eller brukerens
eiendeler.
Dagens forskriftshjemler dekker ikke fullt ut
forskriftsutkastets virkeområde og forslagene knyttet til bruk av
mobiltelefon/PC, rusmiddeltesting og nærmeste pårørendes klagerett.
Gjeldende gjennomføringsforskrift har ikke regler knyttet til mobiltelefon/PC. Direktoratet
mener det kan være nødvendig å begrense tilgang til mobiltelefon/PC
og lignende med opptaksfunksjon, av hensyn til andre pasienters,
brukeres eller ansattes personvern. Departementet mener det er viktig
at de nye forskriftshjemlene gir adgang til å vedta denne typen
forskrifter.
Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om
å oppheve fylkesnemndas kompetanse til å vedta adgang til rusmiddeltesting.
Særlig legger de vekt på at institusjonen og fagpersonellet nær pasienten
har bedre forutsetninger å vurdere behovet for at pasienter skal
testes.
Det er et bredt fagmiljø som støtter forslaget. Departementet
legger særlig vekt på at institusjonene er nærmest til å vurdere
behovet for rusmiddeltesting. Selv om det kan være betryggende fra
et rettssikkerhetsperspektiv å legge kompetansen til fylkesnemnda,
er det nødvendig å se på de praktiske behovene ved institusjonene
som skal yte helsehjelp. Fagfolkene på institusjonene må vurdere
der og da hva det er behov for. Siden det er snakk om helsehjelp,
er det viktig å kunne treffe beslutningene raskt. Samtidig ivaretas
rettssikkerheten ved at det kreves at institusjonene fatter vedtak
som kan påklages til Fylkesmannen.
Det er få pasienter og brukere som er tvangsinnlagt,
og som etter den nye forskriften kan bli pålagt rusmiddeltesting.
Departementet foreslår også at det skal framgå i loven at testing
bare kan pålegges når det er nødvendig for å oppnå formålet med
oppholdet. Uansett skal det ikke være lov å gjennomføre testingen
med fysisk makt hvis pasienten motsetter seg det.
På denne bakgrunn følger departementet opp forslaget
i høringen om å oppheve bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven
kapittel 10 om fylkesnemndas kompetanse til å vedta rusmiddeltesting.
Departementet følger også opp forslaget om å oppheve
bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 om at institusjonen
kan sette som vilkår at pasienten før oppholdet samtykker til at
det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet. Bestemmelsen
gjelder frivillig innlagte pasienter. Regelen i direktoratets forskriftsutkast om
samtykke til rusmiddeltest vil være tilstrekkelig også for denne
gruppen pasienter.
Forskriftshjemlene i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14
andre ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4 fjerde ledd
gir adgang til å fastsette regler om samtykkebasert rusmiddeltesting,
jf. andre punktum i begge bestemmelsene. Bare spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-14 andre ledd tredje punktum bokstav h gir hjemmel for å kreve
biologisk materiale for rusmiddeltesting, og da begrenset til tvangsinnlagte
pasienter. Rusmiddeltesting skal ikke skje ut fra rene kontrollformål,
men kan benyttes dersom det er nødvendig for å oppnå formålet med
oppholdet.
Departementet viste i sitt høringsnotat til
at psykisk helsevernloven ofte kommer til anvendelse når personer
med rusmiddelproblemer er innlagt med tvang. De kan for eksempel
være tilbakeholdt i psykisk helsevern med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven
kapittel 10. Deres opphold vil da ikke bli regulert av den foreslåtte
gjennomføringsforskriften. I stedet vil gjennomføringsreglene i
psykisk helsevernloven kapittel 4 gjelde. Etter psykisk helsevernloven § 1-1
a andre ledd gjelder likevel ikke alle bestemmelsene i loven hvis
oppholdet skjer i medhold av en annen lov, for eksempel helse- og omsorgstjenesteloven.
Blant annet er det gjort unntak for § 4-7 a andre ledd, som gir
adgang til å fatte vedtak om at det skal tas urinprøve av pasienten
ved mistanke om misbruk av rusmidler. Slikt vedtak kan bare fattes
såfremt det framstår som strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen.
Det er derimot ikke gjort unntak for § 4-7 a
første ledd som gjelder samtykke til rusmiddeltesting.
Forslaget om at psykisk helsevernlovens alminnelige
regler om rusmiddeltesting skal gjelde tilsvarende for pasienter
som er innlagt i psykisk helsevern med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven
§§ 10-2 og 10-3, har fått bred støtte i høringsrunden. De høringsinstansene
som har uttalt seg om spørsmålet, er enige i departementets vurderinger.
Departementet foreslår derfor en tilføyelse i psykisk helsevernloven
§ 1-1 a andre ledd i tråd med høringsutkastet, se lovforslaget punkt
I.