Regjeringen v/Kulturdepartementet legger i proposisjonen
fram forslag til endringer i lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske
kirke (kirkeloven) med sikte på omdanning av Den norske kirke til
eget rettssubjekt.
Det sentrale formålet med endringsforslagene
er å gi Den norske kirke en rettslig selvstendig handleevne, slik
de enkelte soknene har i dag. Ved forslaget dannes det et nytt rettssubjekt
for Den norske kirke. Arbeidsgiveransvaret for prestene, prostene,
biskopene, de tilsatte ved bispedømmerådenes og Kirkerådets administrasjoner,
andre som er tilsatt og lønnet av bispedømmerådene eller Kirkerådet,
samt tilsatte ved Kirkelig utdanningssenter i nord og ved Svalbard
kirke, foreslås på dette grunnlaget overført fra staten til kirken.
Et hovedsynspunkt i reformen er at soknenes selvstendighet
skal føres videre. Hvert av de 1 280 soknene vil dermed fortsatt
være den grunnleggende enheten i Den norske kirke og ha en selvstendig
rettslig stilling. Soknet vil fortsatt være arbeidsgiver for sine
tilsatte og ha sin selvstendige økonomi. Også kommunenes finansieringsansvar
for kirkens lokale virksomhet foreslås ført videre.
De kirkelige organene foreslås fortsatt regulert
i lov. Etter forslaget bekreftes Kirkemøtet som Den norske kirkes
øverste organ. Kirkemøtet skal kunne opptre på det nye rettssubjektets
vegne i alle saker der det ikke er fastsatt i lov eller i medhold
av lov at myndigheten er lagt til et annet organ. Kirkerådet får
en tydelig rolle som utøvende organ for Kirkemøtet, og dermed for rettssubjektet.
Kirkemøtet og andre nasjonale og regionale kirkelige organer vil
bare kunne gripe inn i soknets selvstendige myndighet når dette
er hjemlet i lov.
Den foreslåtte reformen innebærer en virksomhetsoverdragelse
fra staten til det nye rettssubjektet for Den norske kirke. Statens finansiering
av de virksomhetene som overføres, foreslås opprettholdt gjennom
rammetilskudd. Statens finansieringsoppgave overfor kirken vil dermed
være den samme som før, og den økonomiske ansvarsdelingen mellom
staten og kommunene på kirkens område føres videre. Statens netto
bevilgninger til den delen av kirkens virksomhet som foreslås skilt
ut, er i 2016 på rundt 1,4 mrd. kroner og omfatter rundt 1 600 årsverk.
Hovedinnholdet i forslagene til lovendringer
er:
Den norske kirke
gis rettslig selvstendig handleevne som et eget rettssubjekt.
Kirkemøtet bekreftes som Den norske kirkes øverste
organ og gis en alminnelig adgang til å delegere myndighet til Den
norske kirkes regionale og sentrale organer.
Kirkerådet får en tydelig rolle som utøvende
organ for Kirkemøtet, og dermed for rettssubjektet. Kirkerådets
ansvar for økonomien i rettssubjektet fastsettes i en egen lovbestemmelse.
Lovreguleringen av bispedømmerådenes oppgaver
og ansvar reduseres. Kirkemøtet vil etter dette i større grad kunne
bestemme hvilke oppgaver bispedømmerådene skal ivareta. Også Kirkerådet
gis adgang til å delegere myndighet til bispedømmerådene.
Det lovreguleres at det fortsatt skal være
prestetjeneste i hvert sokn, prost i hvert prosti og biskop i hvert
bispedømme. Prestetjenestens uavhengige stilling bekreftes ved en
egen bestemmelse i loven, og det gis et rettslig grunnlag for at
biskopene fortsatt kan utøve sin rolle som et særskilt organ i kirken.
Kirkemøtet gis lovhjemmel til å opprette
en egen nemnd for behandling av klager og eventuelle andre særlige
saker.
Statens finansieringsansvar overfor kirken lovfestes.
Statens finansiering skal skje gjennom ett samlet rammetilskudd
som stilles til Kirkemøtets disposisjon. Lovreguleringen av kommunenes
økonomiske ansvar overfor Den norske kirke vil være som før.
Lovendringene legger til rette for at arbeidsgiveransvaret
for prestene, prostene, biskopene, de tilsatte ved bispedømmerådenes
og Kirkerådets administrasjoner og ved Kirkelig utdanningssenter
i nord og Svalbard kirke, samt enkelte andre som er tilsatt og lønnet
av bispedømmerådene eller Kirkerådet, kan overføres fra staten til
kirken.
Det foreslås i tillegg enkelte andre endringer
i kirkeloven. I hovedsak dreier det seg om å overføre myndighet
som i dag tilligger Kongen og departementet, til kirkelige organer.
Det foreslås at det i overgangsbestemmelser
til kirkeloven reguleres visse overgangsspørsmål og gis en midlertidig
bestemmelse som sikrer at AFP-ordningen (avtalefestet pensjon) gjennom Statens
pensjonskasse (SPK) kan videreføres for de tidligere statlig tilsatte.
Departementet peker i proposisjonen på at reformer
i kirkeordningen er blitt gjennomført i en prosess over lang tid.
Etter at forholdet mellom stat og kirke ble utredet
i NOU 1975:30, og den påfølgende behandlingen av St.meld. nr. 40
(1980–1981), ble en rekke reformer gjennomført på 1980- og 1990-tallet.
Reformene var med på å underbygge Den norske kirke som en organisert
og avgrenset størrelse i det norske samfunnet. I 1996 vedtok Stortinget
ny kirkelov (som bl.a. avklarte soknets stilling og lovfestet kirkelige
fellesråd), samt ny gravferdslov og ny lov om Opplysningsvesenets
fond.
Forslag til endringer i statskirkeordningen
ble lagt fram i NOU 2006:2 Staten og Den norske kirke, og fulgt
opp i St.meld. nr. 17 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008)
og Kirkeforliket våren 2008 mellom alle partier på Stortinget. Forliket
om statskirkeordningen hadde som forutsetning at det ble gjennomført
en demokratireform i kirken. Biskoper og proster skulle ikke lenger
utnevnes i kirkelig statsråd, men tilsettes av kirkelige organer.
Den norske kirke skulle fortsatt ha en særlig forankring i Grunnloven,
og finansieringsordningene videreføres.
Forslag til grunnlovsendringer ble fremmet i 2008
og vedtatt i det påfølgende storting 21. mai 2012. Som oppfølging
av Kirkeforliket i 2008 ble tilpasninger i gravferdsloven og kirkeloven vedtatt
i henholdsvis 2010 og 2012. Etter at det var prøvd ut nye ordninger
for de kirkelige valgene i 2009 og 2011, ble hovedelementene i demokratireformen
lovfestet i 2012. Grunnlovsendringene i 2012 avviklet Kongens særskilte
kirkestyre og åpnet for en videre selvstendiggjøring av Den norske
kirke.
I tråd med Kirkemøtets vedtak i april 2013 om skrittvis
videreutvikling av kirkeordningen og regjeringens politiske plattform
høsten 2013 sendte departementet ut et forslag til kirkelig forvaltningsreform
til bred høring høsten 2014. Etter dette utarbeidet departementet
et dokument om dannelsen av et nytt rettssubjekt for Den norske
kirke, for behandling og uttalelse i Kirkemøtet mars 2015. På dette
grunnlag fremmet regjeringen den foreliggende lovproposisjonen for
Stortinget i februar 2016.
Departementet viser til at Kirkemøtet arbeider
ut fra et mål om at dannelsen av et nytt rettssubjekt for kirken
skal følges opp av en reformfase 2. Kirkerådets tidsperspektiv for
denne neste reformfasen er iverksettelse i 2020.
Departementet antar at kirken under denne reformfasen
bl.a. vil gjennomgå kirkens organisering og soknenes plass i kirkeordningen,
kirkens forvaltningsnivåer og de kirkelige organenes innbyrdes myndighetsfordeling,
med sikte på at slike spørsmål blir regulert i en kirkeordning som
Kirkemøtet gjør vedtak om. En rekke bestemmelser i kirkeloven vil
da kunne oppheves og statens lovregulering reduseres til en kortfattet
rammelovgivning for Den norske kirke. Dette vil reise spørsmål om
en omlegging av dagens finansieringsordninger, slik at Den norske
kirke også på det økonomiske området blir mer fristilt og selvstendig.
Det er særlig spørsmålet om kommunenes økonomiske oppgaver overfor
Den norske kirke det da vil være aktuelt å ta opp. I dag innebærer
kirkeloven § 15 begrensninger i kirkens myndighet til blant annet
å treffe vedtak om kirkens organisering, den kirkelige inndelingen
og om kirkebyggene. Dette er bestemmelser som ikke foreslås endret nå.
Ved en framtidig vurdering av kirkens finansieringsordninger antar
departementet at en omlegging for eksempel i retning av medlemsfinansiering
i en eller annen form vil være naturlig å vurdere.
Slike ytterligere reformer på kirkens område
bør etter departementets syn innpasses i en helhetlig gjennomgang
av tros- og livssynsfeltet, der bl.a. finansieringsordningene for
Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn vurderes i sammenheng.
Utover en gjennomgang av finansieringsordningene for alle tros-
og livssynssamfunn mener departementet at også de andre delene av lovgivningen
for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn bør gjennomgås
samlet. Etter at den foreslåtte forvaltningsreformen er gjennomført,
vil departementet komme tilbake til dette som egen sak. Målet er
én helhetlig lov for alle tros- og livssynssamfunn. I en slik lov
vil bestemmelsene om Den norske kirke kunne være av rammekarakter
og avstemt med bestemmelsene for andre tros- og livssynssamfunn.
Departementet framholder at de foreslåtte endringene
i kirkeloven skal etablere et tydelig skille mellom staten og kirken.
Overføringen av arbeidsgivermyndigheten for prester og andre kirkelig
tilsatte fra staten til en selvstendig kirke er en sentral del i
dette. Selv om lovendringene markerer en viktig endring i relasjonen
mellom staten og kirken, ikke minst for kirkens prestetjeneste som
siden reformasjonen har vært Kongens ansvar, vil prestenes tjeneste
være den samme før og etter virksomhetsoverdragelsen. Også sekretariatsoppgavene
ved Kirkerådet og bispedømmerådene vil stort sett være som i dag etter
en utskilling, selv om en virksomhetsoverdragelse vil utløse en
del nye oppgaver.
De økonomiske og administrative konsekvensene
er særlig knyttet til at Den norske kirke, som en selvstendig rettslig
enhet, selv må ta hånd om oppgaver som de kirkelige virksomhetene
i dag får løst ved sin tilknytning til staten. Særlig gjelder dette
oppgaver innen regnskap, økonomi- og personalforvaltning, siden statens
fellessystemer blant annet innen lønn og regnskap, konsernkontoordningen
i Norges Bank og statlige rammeavtaler ikke lenger vil kunne benyttes.
Foruten kjøp av IKT-systemer innen lønn, regnskap og personalforvaltning
må også bank-, revisor- og forsikringstjenester anskaffes.
Opplæring og rådgivning som er forbeholdt statens
egne virksomheter, blant annet juridisk bistand innen arbeids- og
forvaltningsrett, vil ikke være tilgjengelig for Den norske kirke
som før. Overgangen til nytt regnskapsprinsipp vil medføre endrede
oppgaver. Den bistanden som statsforvaltningen nå gir, både med
hensyn til IKT-systemer, kompetanse og kapasitet, må kirken dels
bygge opp selv, dels kjøpe i markedet, dels få gjennom et eventuelt
medlemskap i en arbeidsgiverorganisasjon.
Departementet ser ikke grunn til å legge restriksjoner
på det nye rettssubjektets adgang til å motta inntekter utover det
regulære statstilskuddet, enten slike bidrag blir gitt av offentlige
instanser eller private. Også inntektsgivende virksomhet av kommersiell
karakter bør det være adgang til, så fremt annen lovgivning ikke er
til hinder. Departementet går likevel ut fra at Den norske kirke
i praksis vil ha svært få inntektskilder utenom statstilskuddet.
Ved utskillingen vil det ikke oppstå endringer i skatte- eller avgiftsmessige
forhold, heller ikke med hensyn til merverdiavgift.
Når det gjelder budsjettkonsekvenser for 2016, viser
departementet til at bevilgningen til Den norske kirke ble økt med
6 mill. kroner til omstilling under Stortingets budsjettbehandling. Departementet
tar sikte på å omdisponere og tildele Kirkerådet ytterligere 9 mill.
kroner til implementering av IKT-tjenester og anskaffelse av revisor-
og forsikringstjenester.
Regjeringen vil komme tilbake til de øvrige
budsjettmessige konsekvensene av lovforslaget i forslaget til statsbudsjett
for 2017. Departementets utgangspunkt ved budsjetteringen av statens tilskudd
til Den norske kirke ved utskillingen er at gjeldende nivå på statens
bevilgninger til kirken skal legges til grunn.
Etter en utskilling, der de kirkelige virksomhetene
er organisert i én selvstendig økonomisk enhet, ser departementet
et potensial for kostnadsbesparelser og effektivisering, bl.a. kan samme
type oppgaver og funksjoner samles på færre steder. I dag er likeartede
oppgaver fordelt på 15 drifts- eller organisasjonsenheter.
I pensjonsspørsmålet legger departementet til grunn
at statspensjonister eller andre tidligere kirkelig ansatte i staten
som har gått over i annet arbeid, ikke skal medregnes i pensjonsforpliktelsene
for Den norske kirke etter utskillingen. Pensjonspremie til Statens
pensjonskasse og endringene i pensjonsforpliktelsene overfor disse vil
da være et ansvar for staten. Ved utskillingstidspunktet vil pensjonsforpliktelsene
for Den norske kirke omfatte de som da er tilsatt i kirken.
Tilskuddet til egenkapital for Den norske kirke vil
departementet komme tilbake til i statsbudsjettet 2017. Departementet
legger til grunn at egenkapitalen skal være forsvarlig, gitt de
særlige betingelser som vil gjelde for Den norske kirke. Viktige
hensyn i denne sammenhengen er kirkens finansieringsordning gjennom
årlige statstilskudd, kirkens likviditetsbehov og den lovbestemte
begrensningen i kirkens låneadgang.
Når det gjelder Opplysningsvesenets fond, framholdt
departementet i sine høringsdokumenter at det verken var nødvendig
eller hensiktsmessig å foreta en nærmere vurdering av spørsmålet
om den underliggende eiendomsretten til fondet. Hvorvidt Opplysningsvesenets
fond tilhører staten eller kirken, har vært et omstridt spørsmål siden
fondet ble dannet i 1821. Fondets tilskudd til Den norske kirke
vil for fremtiden bli overført til Kirkemøtets disposisjon. Departementet
tar sikte på å ta opp eierskapsspørsmålet vedrørende Opplysningsvesenets
fond i sitt arbeid med en helhetlig lov og finansieringsordninger
på feltet.
Kirkemøtet 2015 støttet forslaget om at Den
norske kirkes landsfond avvikles som et statlig styrt fond, og at
kapitalen tilføres det nye rettssubjektet. Forslag om å oppheve
stortingsvedtaket fra 1956 blir tatt opp i statsbudsjettet for 2017.
Det praktisk-teologiske seminar foreslås organisert
ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, mens Kirkelig
utdanningssenter i nord overdras til Den norske kirke. Forslag om
rammeoverføringer vil komme i statsbudsjettet for 2017.
Hva angår konsekvenser mot annen lovgivning, foreslås
ingen endringer i forhold som angår arkivlova og sameloven. Forvaltningsloven
og offentleglova vil fortsatt gjelde for kirkens nasjonale og regionale
organer. Det er lagt til grunn at lov om offentlige anskaffelser
vil gjelde for Den norske kirke etter utskillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Christian Tynning Bjørnø, lederen Trond Giske, Martin Henriksen, Tone
Merete Sønsterud og Marianne Aasen, fra Høyre, Henrik Asheim, Norunn
Tveiten Benestad, Kent Gudmundsen og Kristin Vinje, fra Fremskrittspartiet,
Lill Harriet Sandaune og Bente Thorsen, fra Kristelig Folkeparti,
Anders Tyvand, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Venstre, Iselin
Nybø, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
viser til proposisjonen.
Komiteen viser til at Den norske
kirke står i en særstilling i det norske samfunnet. Kirkens stilling
har utviklet seg over tid. Kirkeforliket i Stortinget i 2008 forutsatte
at Den norske kirke fortsatt skal ha en særskilt forankring i Grunnloven.
Som en konsekvens av grunnlovsendringene vedtatt i 2012 slår Grunnloven
§ 16 fast at Den norske kirke forblir Norges folkekirke.
Komiteenmerker
seg at departementet med denne proposisjonen foreslår å etablere
Den norske kirke som et eget rettssubjekt, noe som ansees som en
naturlig følge av prosessen med å skille stat og kirke. Ved å etablere
Den norske kirke som et eget rettssubjekt får kirken selvstendig
rettslig handleevne. Komiteen støtter dette.
Komiteen viser til at spørsmålene
knyttet til kirkelig forvaltningsreform har vært på bred høring
i 2014, og at departementet på bakgrunn av innkomne høringssvar
utarbeidet et eget dokument til Kirkemøtet i 2015. Komiteen viser til
at Kirkemøtet 2015 i den forbindelse uttalte at
«Kirkemøtet anser de foreslåtte endringene som en
naturlig konsekvens av grunnlovsendringene i 2012.»
I proposisjonen gjør departementet rede for
at når de foreslåtte endringene i Kirkeloven er gjennomført, kan
det være naturlig å gjøre flere endringer i en reformfase 2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til proposisjonen, der regjeringen
går langt i å beskrive innholdet i Kirkerådets arbeid med en videre
reformfase for perioden 2017–2020. Av omtalen kan en få inntrykk
av at lovendringene som følger av denne proposisjonen, og stadfesting
av den øvrige rettstilstanden i kirkeloven, kun vil være av midlertidig
karakter i påvente av et videre reformarbeid. Disse medlemmer vil
understreke at det ikke er automatikk i at Den norske kirkes utredning
og drøftelser om framtidig organisering skal føre til endringer
i kirkelovens bestemmelser om organisering og finansiering. Spesielt
når det gjelder soknets stilling og hensynet til en forankring og
tilstedeværelse lokalt, vil det etter disse medlemmers oppfatning
være behov for en fortsatt lovforankring.
Disse medlemmer vil derfor understreke
at disse partier vil avvente de videre utredninger og drøftinger
i de kirkelige organer og organisasjoner før det er aktuelt å ta
stilling til nye reformer. Spørsmålet om å oppheve kirkeloven og erstatte
statens lovregulering med en kortfattet rammelov må derfor vente
til dette arbeidet foreligger.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
her til sine merknader om et fullstendig skille mellom stat og kirke
under punkt 2.2.
Komiteen viser til
forslaget til lovendringer som har til hensikt å opprette et nytt,
kirkelig rettssubjekt og at kirkens nasjonale og regionale organer
etter nærmere bestemmelser skal opptre på dette rettssubjektets
vegne. De nasjonale og regionale organene dette gjelder er Kirkemøtet, Kirkerådet,
bispedømmerådene og biskopene. Endringene vil også omfatte prostene
ogprestetjenesten samt bispedømmerådenes
og Kirkerådets administrasjoner. Komiteen viser til
at et overveldende flertall av høringsinstansene i hovedsak støttet
departementets forslag da saken var på høring. Kirkemøtet 2015 slo
fast at forslaget var i tråd med Kirkemøtets anmodning fra 2013.
Videre har en rekke høringsinstanser påpekt at kirkens rettslige
handleevne ikke må utformes på en slik måte at den går på bekostning
av soknenes selvstendighet. Komiteen merker seg at
dette er innspill departementet har tatt med seg i utformingen av
lovendringsforslaget, og støtter dette.
Komiteen støtter forslaget om
å opprette Den norske kirke som et eget rettssubjekt og mener dette
på en passende måte vil gi kirken det handlingsrommet den trenger
til å bevare og styrke sin rolle som folkekirke over hele landet.
Komiteen vil påpeke at benevnelsen
«Den norske kirke», som benyttes om det nye rettssubjektet, kan
skape uklarhet om hvorvidt det menes det nasjonale rettssubjektet
eller hele Den norske kirke, inkludert de lokale soknene. Dette
gjelder særlig §§ 24 og 40. Komiteen mener derfor
at lovteksten bør presiseres slik at begrepet «rettssubjektet Den
norske kirke» benyttes om det nasjonale rettssubjektet, og går inn
for å endre lovutkastet i tråd med dette.
Komiteen viser i den forbindelse
til innspillene til komitéhøringen 10. mars 2016 fra KA (Arbeidsgiverorganisasjon
for kirkelig virksomhet), som også Kirkerådet har sluttet seg til.
Komiteen går etter dette inn
for at de aktuelle delene av lovutkastet lyder slik:
Ǥ 24 fjerde og femte ledd:
Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på
vegne av rettssubjektet Den norske kirke når det ikke er fastsatt
i eller i medhold av lov at myndighetene er lagt til annet organ.
Kirkemøtet kan gi en arbeidsgiverorganisasjon fullmakt
til å inngå og si opp tariffavtale, samt å gi eller motta kollektiv
arbeidsoppsigelse på rettssubjektet Den
norske kirkes vegne.
§ 40:
§ 40 Overgangsregler ved
omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt
Ved omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt
ved lov om endringer i kirkeloven (omdanning av Den norske kirke
til eget rettssubjekt m.m.) har overdragelse til rettssubjektet Den
norske kirke av forpliktelser knyttet til den statskirkelige virksomheten frigjørende
virkning for staten. Fordringshavere og andre rettighetshavere kan
ikke motsette seg overføringen eller gjøre gjeldende at overføringen
utgjør en bortfallsgrunn for rettsforholdet.
Offentlige rettigheter, tillatelser mv. som
gjelder for den virksomhet som skal omdannes, blir fra overdragelsestidspunktet
overført til rettssubjektet Den norske
kirke. Omregistrering i grunnboken og andre offentlige registre
i forbindelse med virksomhetsoverdragelsen skjer ved navneendring.
Kirkelig tilsatte som overføres fra staten til rettssubjektet Den norske kirke, gis rett
til uttak av avtalefestet pensjon tilsvarende ordningen i Hovedtariffavtalen
i staten, i samsvar med det som er fastsatt i lov 25. juni 2010
nr. 28 om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse
og i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse. Retten til
uttak forutsetter medlemskap i Statens pensjonskasse og gjelder
fram til 1. januar 2021.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at proposisjonen
legger opp til at all myndighet som overføres til Den norske kirke,
gis til det nye nasjonale rettssubjektet. Samtidig forutsettes det
at den lokale kirke og soknets status ikke skal svekkes. Disse
medlemmer viser til at det i proposisjonen foreslås at det
i § 23 fastsettes at bispedømmerådet kan overta oppgaver fra lokalt
nivå etter avtale med soknets organer. Disse medlemmer viser
til proposisjonens innledning, der det understrekes at soknets stilling
skal videreføres. Disse medlemmer mener derfor det
er inkonsekvent å vedta en lovhjemmel som åpner for å sentralisere oppgaver
uten en tilsvarende hjemmel for å flytte oppgaver nedover. Disse
medlemmer mener derfor § 23 fjerde ledd andre punktum bør tas
ut av lovforslaget, og vil stemme imot denne delen av lovutkastet.
Komiteen viser til
at departementet i proposisjonen foreslår at det er Kirkemøtet som
opptrer på rettssubjektets vegne når ikke annet er fastsatt i lov
eller i medhold av lov. Det foreslås også at Kirkemøtet gis adgang
til å delegere myndighet til Den norske kirkes nasjonale og regionale
organer i de tilfeller der kirken mener dette er hensiktsmessig.
Siden Kirkerådets mandat er å være utøvende organ for Kirkemøtet,
foreslås det ikke en tilsvarende delegasjonsadgang for Kirkerådet. Komiteen viser
videre til forslaget om å slå fast at Kirkerådet leder kirkens arbeid
på nasjonalt nivå. Videre viser komiteen til forslaget om
at bispedømmerådene fortsatt skal være et lovfestet organ.
Komiteen støtter disse forslagene
til endringer i kirkeloven og ser det som naturlig at lovverket stadfester
disse prinsippene for organisering av og innenfor det nye rettssubjektet.
Komiteen viser til
at biskopene er tillagt forvaltningsmyndighet avledet av statens
myndighet. Departementet foreslår i lovproposisjonen at hvert bispedømme
skal være betjent av en biskop. Dette er en konsekvens av at Kongen
ikke lenger vil ha myndighet til å organisere bispeembetene.
Komiteen støtter departementets
mål om å sikre en fortsatt selvstendig bispetjeneste.
Komiteen viser til at det vil
være Kirkerådet som etter virksomhetsoverdragelsen vil ivareta utøvelsen
av det sentrale arbeidsgiveransvaret på Kirkemøtets og dermed rettssubjektets
vegne. Komiteen legger til grunn at dette også vil
omfatte arbeidsgiveransvaret overfor biskopene. Komiteen viser
samtidig til at biskopene fortsatt skal kunne utøve sitt læremessige
tilsynsansvar på selvstendig grunnlag.
Komiteen viser videre til at
departementet foreslår at biskopene er et organ Kirkemøtet kan overdra
oppgaver eller myndighet til, og at tilsvarende skal gjelde for
Bispemøtet og for prostene. Departementet foreslår også å avvikle bestemmelsen
om prostiråd. Komiteen registrerer at få høringsinstanser
har kommentert eksplisitt forslagene knyttet til biskopenes rolle,
og tolker dette som en bred tilslutning til departementets forslag.
Komiteen understreker viktigheten
av at offentlighetsloven og forvaltningsloven gjelder lovbestemte
kirkelige organer.
Komiteen viser til
at en konsekvens av å etablere kirken som et eget rettssubjekt er
at prester, som frem til nå har vært statlige tjenestemenn, ikke
lenger vil ha status som det, men vil overføres til det nye rettssubjektet.
For å gi det nye rettssubjektet det nødvendige rammeverket for å
kunne overta og forvalte denne oppgaven foreslås det i proposisjonen
å lovfeste følgende:
Kirkemøtet er overordnet
arbeidsgivermyndighet og fastsetter tjenesteordninger
Fortsatt prestetjeneste i hvert sokn
Prestetjenestens uavhengighet
Kvalifikasjonskrav for å ordineres som
prest overlates til Kirkemøtet
Myndighet til å treffe vedtak om tap av
presterettigheter overføres til biskopen
Komiteen har merket seg at et
flertall av høringsinstansene støtter forslaget om at prestetjenesten
skal organiseres slik at prestene kan utøve sin tjeneste i samsvar
med ordinasjonens forutsetninger og forpliktelser (§ 31).
Komiteen viser til at statistikk
fra Kirkerådet, som viser alderssammensetningen i presteskapet,
tyder på at kirken står overfor betydelige rekrutteringsutfordringer
i fremtiden. 29 prosent av prestene er over 60 år, og 59 prosent
av prestene er over 50 år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet understreker at staten
har et ansvar for å bidra til rekruttering og utdanning av nok prester i
fremtiden, slik at Den norske kirke kan være i stand til å forbli
en landsdekkende folkekirke.
Disse medlemmer viser til at
en landsdekkende prestetjeneste er en forutsetning for en landsdekkende
folkekirke, og understreker at prestetjenestens plass i kirken ikke
må endres eller svekkes som følge av endringene i forholdet mellom
stat og kirke. Lovfestingen av en prestetjeneste i hvert sokn, en
prost i hvert prosti og en biskop i hvert bispedømme krever oppfølging med
tilstrekkelige økonomiske rammer.
Disse medlemmer viser til at
det i september 2015 ble inngått en ny avtale mellom Kulturdepartementet
og tjenestemannsorganisasjonene om regulering av prestenes arbeidstid,
og at denne avtalen trådte i kraft 1. januar 2016. Avtalen ble inngått
etter at regjeringens forslag til statsbudsjett var ferdig utarbeidet,
og det ble derfor ikke tatt høyde for budsjettmessige konsekvenser
og eventuelt behov for flere prestestillinger som følge av den inngåtte
avtalen i budsjettproposisjonen.
Disse medlemmer viser videre
til at Stortinget i budsjettbehandlingen høsten 2015 ba departementet
komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av de kapasitetsmessige
konsekvensene av avtalen, og at et eventuelt behov for flere prestestillinger
skulle følges opp i revideringen av budsjettet for 2016. Disse
medlemmer imøteser denne oppfølgingen og understreker at
et eventuelt behov for flere prestestillinger må gjenspeiles i tilskuddet
til kirken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti,merker seg departementets redegjørelse
i proposisjonen om Det praktisk-teologiske seminar og Kirkelig utdanningssenter
i nord og støtter departementets forslag og vurderinger knyttet
til dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at departementet foreslår å overføre
Det praktisk-teologiske seminar (PTS) fra Kulturdepartementet til
Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, og at forslaget får
støtte av et flertall av høringsinstansene. KA, Arbeidsgiverorganisasjonen
for kirkelige virksomheter, er blant høringsinstansene som i en
egen høring gikk imot dette forslaget. KA pekte på at kirken etter
fristillingen vil ha behov for et praksissenter i egen regi for
å ta hånd om den avsluttende delen av de kirkelige profesjonsutdanningene,
og ba om at en andel av tilskuddet til PTS overføres det nye rettssubjektet
for å ivareta dette.
Disse medlemmer mener de ulike
alternative løsningene er for dårlig belyst i proposisjonen, og
fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
egen sak om fremtidig organisering av Det praktisk-teologiske seminar,
som inkluderer en vurdering av behovet for et praksissenter i kirkens
egen regi for ulike profesjonsutdanninger som retter seg mot kirkelig
virksomhet.»
Komiteen viser til
at det å etablere kirken som eget rettssubjekt får følger for noen
allerede etablerte klageordninger. I sin høring om saken foreslo
departementet en bestemmelse om å opprette en særskilt klagenemnd.
Denne nemnden skulle blant annet behandle klager på vedtak i saker
om dispensasjon fra kravet om kirkemedlemskap for å kunne tilsettes
i Den norske kirke. Høringsinstansene var tydelig delt i synet på
behovet for en slik klagenemnd. Komiteen merker seg
at departementet i proposisjonen foreslår å gi Kirkemøtet adgang
til selv å fastsette klageordning, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
samtidig til at det tilligger Kirkerådet og ikke nemnda å utøve arbeidsgivermyndigheten
overfor de tilsatte på vegne av det nye rettssubjektet, herunder
disiplinærmyndigheten.
Komiteen viser til
at ordningen med sivilombudsmann er knyttet til den offentlige forvaltningen.
Målet med endringene i kirkeloven er et tydelig skille mellom stat
og kirke fra 2017. Den norske kirke kan således ikke sees på som en
del av den offentlige forvaltningen, men kirkelige organer vil falle
inn under Sivilombudsmannens arbeidsområde når de driver offentlig
forvaltning. I hovedsak vil det gjelde når de treffer vedtak i medhold
av lov. Dette vil for eksempel fortsatt gjelde for gravferdsforvaltningen
etter gravferdsloven. Det vil for øvrig tilligge Sivilombudsmannen
selv å vurdere om det er grunnlag for å ta saker opp eller behandle
en klage.
Komiteen understreker
at et viktig motiv for de foreslåtte lovendringene er å legge grunnlaget for
å overføre statens arbeidsgiveransvar for kirkens tilsatte til Den
norske kirke. Dette står sentralt i Kirkemøtets vedtak i 2013 og
er en naturlig konsekvens av grunnlovsendringen i 2012.
Komiteen viser til at det overordnede
arbeidsgiveransvaret i det nye rettssubjektet etter departementets
forslag vil ligge til Kirkemøtet. Kirkemøtet fastsetter regler og
budsjettmessige føringer. Men det vil være Kirkerådet som, på Kirkemøtets
og dermed rettssubjektets vegne, ivaretar utøvelsen av det sentrale
arbeidsgiveransvaret og som står rettslig ansvarlig for å ivareta
arbeidsgivers forpliktelser.
Videre peker komiteen på departementets
vektlegging av at Den norske kirke som arbeidsgiver i hovedsak bør
føres inn under den alminnelige arbeidsrettslige lovgivningen, og
at lovgivningen i begrenset grad bør fastsette særskilte regler for
Den norske kirke som arbeidsgiver. Dette synet støttet også Kirkemøtet
i 2015, da det ble uttalt:
«Kirkemøtet deler departementets tilnærming om at
Den norske kirke som arbeidsgiver i hovedsak bør føres inn under
den alminnelige arbeidsrettslige lovgivning og at lovgivningen på dette
området i begrenset grad bør inneholde særskilte regler for Den
norske kirke.»
Komiteen viser også til at Kirkemøtet
i 2015 støttet forslaget om at Kirkemøtet, i kraft av å bli det
øverste organet for rettssubjektet Den norske kirke, får myndighet
til å organisere prestetjenesten og treffe bestemmelse om hvordan
arbeidsgivermyndigheten overfor prestene skal ivaretas.
Komiteen viser til
at Den norske kirke i alt vesentlig finansieres over statsbudsjettet
og kommunebudsjettene. Kirkeloven § 15, som regulerer kommunenes
lovpålagte utgifter, er særlig rettet mot kirkebygg, gravplasser
og oppgaver som ivaretas av fellesråd og menighetsråd. Statens bevilgninger
til Den norske kirke gjelder på sin side i første rekke utgifter
til prestetjenesten, utgifter til kirkens oppgaver på regionalt
og nasjonalt nivå, oppgaver som ivaretas av bispedømmerådene og
biskopene, Kirkemøtet, Bispemøtet og Kirkerådet.
Komiteen merker seg videre at
departementet legger til grunn en videreføring av den økonomiske
ansvarsdelingen mellom staten og kommunene, men med den endring
at statens bevilgninger til Den norske kirke gis som et rammetilskudd
til Kirkemøtets disposisjon, dette for å gi Kirkemøtet større frihet
i disponeringen av tilskuddet. Tilskuddet skal ikke benyttes til
å avlaste kommunene for deres utgiftsplikter etter kirkeloven § 15.
Komiteen viser til at Kirkemøtet
både i 2015 og 2016 vedtok at man ønsker å videreføre det kommunale
finansieringsansvaret. Komiteen støtter en videreføring
av den finansielle ansvarsdelingen mellom staten og kommunene gjennom
en fortsatt lovfesting.
Når det gjelder Sjømannskirken, peker komiteen på
at både Sjømannskirken selv, og Kirkemøtet i 2015, er enige i departementets forslag
om at denne bør holdes utenfor rammetilskuddet, og at det bevilges
særskilt til denne organisasjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til svarbrev 15. mars 2016 som statsråden
har sendt komiteen på spørsmål fra Arbeiderpartiet, og har merket
seg følgende:
«Det er lagt opp til at det framtidige rammetilskuddet
til Den norske kirke skal inkludere 1) dagens driftsmidler til de
statlige virksomhetene som er foreslått lagt til det nye rettssubjektet
for Den norske kirke og 2) dagens statstilskudd til trosopplæring
m.m. i menighetene og til andre instanser (døvemenighetene, Kristent
Arbeid Blant Blinde m.fl.). Departementet mener at rammetilskuddet
bør disponeres av Kirkemøtet. Dette betyr ikke at tilskuddet er
reservert for det nye rettssubjektet. Utgangspunktet vil være at midlene
benyttes til samme formål som før. Det nye er at Kirkemøtet, ikke
Stortinget eller regjeringen, foretar fordelingen av rammetilskuddet
på driften av det nye rettssubjektet og på andre kirkelige formål,
herunder trosopplæringen i menighetene. Departementet kan ikke se
at den budsjettmyndigheten Kirkemøtet dermed får til å prioritere
mellom ulike kirkelige formål, svekker soknenes selvstendighet.»
Flertalletmener
dette er viktige presiseringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det er nødvendig
med en ytterligere klargjøring av statens finansielle ansvar for
kirkelige utgiftsformål i § 2 a utover det proposisjonen legger
til grunn.
Disse medlemmer vil understreke
at beregningsgrunnlaget for fremtidige rammetilskudd må ta høyde
for generell lønns- og prisvekst, og at tilskuddet også inkluderer
den økonomiske verdien av de formål/oppgaver som i dag finansieres
av staten over ulike departementers budsjetter, men som ligger utenfor
kirkebudsjettet. Disse medlemmer mener at staten
også må garantere dekning av historiske pensjonsforpliktelser opparbeidet
før 1. januar 2017.
En nylig gjennomført kirkelig høring blant kirkens
lokale organer om framtidig kirkeordning bekrefter Kirkemøtets ønske
om å videreføre det kommunale finansieringsansvaret. Regjeringen
kan derfor ikke ta kirken til inntekt for et ønske om å endre dagens
finansieringsordning og kommunenes økonomiske ansvar for Den norske kirke
lokalt, slik regjeringen gjør i proposisjonens punkt 2.6.
Disse medlemmer reagerer på dette
og viser til at komitéhøringen bekrefter at regjeringen ikke har
dekning for dette.
Komiteen viser til
at det i forslaget til endringer i kirkeloven legges begrensninger
på kirkens låneadgang, med unntak for lån i Opplysningsvesenets
fond. Samtidig viser departementet til at kirkens behov for blant
annet investeringsmidler mest hensiktsmessig bør vurderes i sammenheng
med egenkapitalspørsmålet og tildelingen av det årlige rammetilskuddet.
Komiteen mener at spørsmålet
om kirkens adgang til låneopptak må sees i sammenheng med andre
forhold som påvirker de likviditetsmessige utfordringene som kirken
vil ha i fremtiden. Komiteen viser til at regjeringen
vil komme tilbake til de øvrige budsjettmessige konsekvensene av
lovforslaget, herunder størrelsen på egenkapitalen, i forslaget
til statsbudsjett for 2017. Komiteen vil avvente
spørsmålet om kirkens adgang til låneopptak til de totale økonomiske
konsekvensene er klargjort.
Komiteen foreslår derfor å utsette
behandlingen av forslaget til § 2 andre ledd andre og tredje punktum,
og fremmer utkast til vedtak i samsvar med dette.
Komiteen viser til at departementet
i proposisjonen legger til grunn at egenkapitalen skal være forsvarlig,
gitt de særlige betingelser som vil gjelde for Den norske kirke,
og at det skal tas hensyn til kirkens likviditetsbehov.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre understreker at spørsmålet om medlemsfinansiering ikke
er en aktuell problemstilling i behandlingen av denne lovproposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker
at spørsmålet om medlemsfinansiering ikke er en aktuell problemstilling.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til omtalen i proposisjonen
(punkt 2.6), der det kun er departementet som antar, og da i forbindelse
med en fremtidig vurdering av kirkens finansieringsordninger, at
en omlegging f.eks. i retning av medlemsfinansiering i en eller
annen form vil være naturlig å vurdere. Det presiseres også at ytterligere
reformer på kirkens område etter departementets syn bør innpasses
i en helhetlig gjennomgang av tros- og livssynsfeltet. Disse
medlemmer støtter departementets syn på dette.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at alle spørsmål som omhandler finansiering og likebehandling,
vil bli tatt opp i den helhetlige gjennomgangen av lovgivningen
for tros- og livssynssamfunnene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet har merket seg at regjeringen mener det
er naturlig i forbindelse med en framtidig endring av kirkeloven,
og oppheving av dagens begrensninger i § 15, å åpne for en form
for medlemsfinansiering. Disse medlemmer er imot
en innføring av medlemskontingent der folk «må» ta et økonomisk
valg for å være medlem i Den norske kirke. Derfor mener disse
medlemmer det er avgjørende for å videreføre en åpen og
inkluderende kirke at den framtidige rammefinansieringen av Den norske
kirke tar høyde for Den norske kirkes forpliktelser som arbeidsgiver
og trossamfunn med tilstedeværelse i hele landet, og at ikke kirken
ser seg nødttil å innføre medlemsfinansiering
for å ivareta disse oppgavene.
Kirkeloven har en rekke bestemmelser om kirkelig
inndeling, myndighetsfordeling og bestemmelser knyttet til ombygging,
utbygging og nedleggelse av kirkebygg etc. Komiteen ser
at departementet her har kommet til at spørsmål knyttet til vedtak
om kirkelig inndeling og kirkebygg bør henvises til neste fase i
det kirkelige lovreformarbeidet, da dette ikke er områder som det
er nødvendig å endre på som følge av at Den norske kirke gis selvstendig
rettslig handleevne. Spørsmålene henger sammen med lovreguleringen
av det kommunale finansieringsansvaret og bør derfor vurderes i
sammenheng med utformingen av rammelovgivningen for Den norske kirke.
Komiteen viser til
at det ifølge lov om Den norske kirke skal være et kirkelig fellesråd
i hver kommune. Ved kommunesammenslåing vil de berørte fellesråd
i det aktuelle området måtte slutte seg sammen til en ny enhet.
En sammenslåing av kirkelige fellesråd har tilsvarende utfordringer
som kommunene i gjennomføringen av sammenslåingen, men har ikke
særskilt lovgrunnlag for hvordan disse skal håndteres, slik kommunestyre
og fylkesting har gjennom bl.a. bestemmelser om etablering av en
kommunal fellesnemnd. Komiteen mener at det er behov for
en tilføyelse i § 5 i kirkeloven som presiserer at inndelingsloven
så langt det passer også er gjeldende for kirkelige fellesråd som
omfattes av kommunesammenslåing eller ved endring av kommunegrenser,
og går inn for følgende tilføyelse i lovutkastet:
Ǥ 5 nytt femte ledd skal lyde:
Ved endringer i kommunegrenser eller sammenslåing
av kommuner gjelder bestemmelsene i inndelingslova om økonomisk
oppgjør i kap. V og gjennomføring i kap. VI tilsvarende for kirkelig
fellesråd så langt det passer. Bispedømmerådene utøver den myndighet
som i inndelingslova er lagt til Fylkesmannen.»
Komiteen viser til
at det i proposisjonen understrekes at den virksomheten som føres
ut av staten og til en selvstendiggjort kirke, vil være som før
og finansiert av staten som før.
Komiteenmener
overgangsordninger er viktige for å sikre omdanningsprosessen. Komiteen har
lagt merke til at Kirkemøtet i 2015 understreket betydningen av
at pensjonsrettighetene til de ansatte som blir berørt av virksomhetsoverdragelsen,
blir ivaretatt på en god måte. Komiteen viser til
at Kirkemøtet har støttet departementets forslag om at kirken selv velger
pensjonsordning, og at det gis en overgangsperiode på tre år hvor
Statens pensjonskasse (SPK) opprettholdes som pensjonsordning. Kirkemøtet
vil behandle pensjonsspørsmålet i 2019. Komiteen konstaterer at
departementet foreslår at medlemskapet i SPK består fram til tariffrevisjonen
i 2020. Komiteen merker seg at også Presteforeningen
i sitt høringsnotat var tilfreds med dette, samt at overgangsreglene
om rettighetene til uttak av avtalefestet pensjon fram til 1. januar
2021 er med på å bidra til trygghet rundt omstillingen.
Komiteen vil påpeke at de budsjettmessige konsekvensene
av lovendringene vil følges opp i regjeringens forslag til statsbudsjett
for 2017. Egenkapital for det nye rettssubjektet og tilskudd til
dekning av kirkens pensjonsforpliktelser vil adresseres i denne
sammenheng.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at demokratiet i Den norske kirke styrkes og utvikles
videre. De erfaringene som ble gjort ved gjennomføringen av kirkevalget
høsten 2015, må legges til grunn for å styrke kirkens demokratiske
forankring på alle nivåer ved valget i 2019.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
presiserer at den aktivitets- og redegjørelsesplikt som påhviler
arbeidsgiver i likestillings- og diskrimineringslovgivningen, fortsatt
skal gjelde både for rettssubjektet Den norske kirke og for soknene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til proposisjonen og forslaget om
å delegere oppgaver fra sentralkirkelige organ til bispedømmerådene. Disse
medlemmer viser til at Stortinget i 2013 vedtok valgordningen
for de kirkelige organer, se Innst. 363 L (2012–2013). Senterpartiets
primære standpunkt var den gang at valgordningen ikke går langt
nok i å gi medlemmene i kirken direkte innflytelse over sammensetningen
av bispedømmerådene, og mener at alle de sju leke representantene
bør velges direkte. Disse medlemmer mener argumentene
for dette er forsterket når bispedømmerådene, i tillegg til større
myndighet i utnevnelse av kirkelige ledere, også får delegert flere
oppgaver.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«§ 23 første ledd bokstav d skal lyde:
Komiteen viser til
at departementet har varslet at det blir sendt forslag til helhetlig
lov om tros- og livssynssamfunn på høring i 2017, og at utredningsarbeidet
fram mot dette vil omfatte en samlet gjennomgang av lovgivning og
finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.
I denne sammenheng vil også spørsmålet om den underliggende
eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond og spørsmål knyttet
til finansiering av gravplassforvaltningen bli gjennomgått, jf.
Lae-utvalgets innstilling Lik og likskap (NOU 2014:2). Komiteen viser
til at departementet i forbindelse med dette arbeidet vil følge
opp Stortingets anmodningsvedtak ved behandlingen 11. desember 2015
av Innst. 111 L (2015–2016), jf. Prop. 12 L (2015–2016).
Komiteen viser også til Stortingets
behandling 14. april 2016 av Dokument 8:25 S (2015–2016), jf. Innst.
220 S (2015–2016), og arbeidet med å legge et nytt grunnlag for
framtidig helhetlig tros- og livssynspolitikk. Komiteen legger
til grunn at temaene den varslede stortingsmeldingen vil ta opp
i seg, hovedsakelig vil være de spørsmålene som ikke omfattes av
de særlige lovene for Den norske kirke, tros- og livssynssamfunnene
og de lovregulerte tilskudds- og finansieringsordningene for disse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti, viser til at siktemålet med det utredningsarbeidet
som varsles i proposisjonen, er en helhetlig lov for alle tros-
og livssynssamfunn og å imøtekomme behovet for en mer kortfattet
rammelovgivning for kirken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser her til sine merknader om rammelovgivning
under punkt 2.1.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til den kommende stortingsmeldingen
om en helhetlig tros- og livssynspolitikk, vedtatt igangsatt av Stortinget
14. april 2016. Disse medlemmer mener en slik helhetlig
stortingsmelding er den beste rammen for en behandling av forholdet mellom
staten og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, herunder
finansiering og likebehandling. Disse medlemmer mener spørsmål
som berører bredden i tros- og livssynspolitikken, bør behandles
i forbindelse med denne stortingsmeldingen, og at endringer i kirkeloven
bør begrenses til det som er helt nødvendig for å gi Den norske
kirke en stilling som selvstendig rettssubjekt med arbeidsgiveransvar.
Komiteens medlem fra Venstre har
som utgangspunkt at staten har plikt til å sikre borgerne full frihet
i spørsmål om tro og livssyn. Det betyr at alle offentlige institusjoner
skal være upartiske og ikke knyttes til en bestemt religion, og følgelig
at ingen religiøse institusjoner skal være særlig knyttet til staten. Dette
medlem ønsker derfor primært å fullføre et skille mellom
stat og kirke, ved å fjerne de gjenværende henvisningene til bestemte
kirkesamfunn og trosretninger i Grunnloven, og tilsvarende med gjenværende bindinger
i andre lover.
Dette medlem merker seg at departementets forslag
er et steg i retning av et slikt skille, og ser fram til den varslede
reformfase 2 som ytterligere et steg mot at Den norske kirke blir
et selvstendig trossamfunn med samme rettigheter og plikter som
andre tros- og livssynssamfunn. Dette medlem har
tillit til at medlemmene vil utvikle Den norske kirke som en bred
folkekirke.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
et mangfoldig, demokratisk samfunn må sørge for et klart skille
mellom staten og de ulike tros- og livssynssamfunn. Dette må innebære
et fullstendig skille mellom stat og kirke, både i Grunnloven og
i annet lovverk. Selv om lovendringene regjeringen foreslår går
i retning av et tydeligere skille mellom kirke og stat, mener dette
medlem at endringene ikke går langt nok i å sikre en trosnøytral
stat og en fristilt kirke. Den norske kirke vil fortsatt forbli
et strengt lovregulert, statlig trossamfunn, uten den samme frihet
som andre tros- og livssynssamfunn. Samtidig vil Den norske kirke
beholde privilegier andre tros- og livssynssamfunn ikke har. Sosialistisk
Venstrepartis mål er at Den norske kirke skal være likestilt andre
tros- og livssynssamfunn, med samme plikter og rettigheter. I tråd
med dette mener Sosialistisk Venstreparti at Den norske kirke må
stå fritt til å organisere seg slik den selv ønsker, og at det ikke
er noen grunn til at staten lovregulerer Den norske kirkes organisasjonsstruktur.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til at en samlet komité
i behandlingen av Innst. 111 L (2015–2016) la til grunn at prinsippet
om likebehandling må ligge til grunn for finansieringssystemet,
og dette må også gjelde i framtiden.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
videre at de samlede rammene for statlig støtte til tros- og livssynssamfunn,
inkludert Den norske kirke, ikke bør økes.
Hensikten med de foreslåtte endringene
i kirkeloven er å etablere et tydelig skille mellom staten og Den
norske kirke. Komiteen vil understreke at overføringen
av arbeidsgivermyndigheten for prester og andre kirkelige tilsatte
fra staten til en selvstendig kirke er en del av dette. Prestetjenesten
vil være den samme før og etter virksomhetsoverdragelsen, og det
samme vil i all hovedsak også gjelde sekretariatsoppgavene ved Kirkerådet
og bispedømmerådene selv om noen nye oppgaver vil utløses.
Komiteen viser til Kirkeforliket
fra 2008, der det ble understreket at dagens finansieringsordninger
for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal videreføres,
og konstaterer at departementet i proposisjonen holder fast på at «gjeldende
nivå på statens bevilgninger til Den norske kirke skal legges til
grunn» for budsjetteringen av statens tilskudd til kirken.
Komiteen vil understreke at Den
norske kirke som en selvstendig rettslig enhet selv må ta hånd om
oppgaver som de kirkelige virksomhetene i dag får løst ved sin tilknytning
til staten og statsforvaltningen. Det gjelder for eksempel regnskap,
økonomi- og personalforvaltning, IKT, bank-, revisor- og forsikringstjenester. Komiteen forventer
at det i forbindelse med utskillingen ikke vil oppstå endringer
i skatte- og avgiftsmessige forhold, heller ikke med hensyn til
merverdiavgift.
Komiteen legger videre til grunn
at departementet vil komme tilbake til håndteringen av den regnskapsmessige
behandlingen av pensjonsforpliktelsene i forslaget til åpningsbalanse
for det nye rettssubjektet.
Komiteen understreker betydningen
av at de budsjettkonsekvenser denne saken har for andre tros- og
livssynssamfunn, også blir tatt opp i forbindelse med budsjettprosessen
for 2017.
Komiteen har merket seg at spørsmålet
om det fremtidige eierskapet til Opplysningsvesenets fond ikke avklares
i denne lovproposisjonen. Komiteen har også sett
at Kirkemøtet i 2015 ga uttrykk for at det delte departementets
vurdering av at det heller ikke var hverken nødvendig eller hensiktsmessig
å få dette avklart på det nåværende tidspunkt. Komiteen viser
i den forbindelse til at departementet i proposisjonen tar sikte
på å ta opp eierskapsspørsmålet ved Opplysningsvesenets fond i forbindelse
med utarbeidelsen av en helhetlig lov for tros- og livssynsamfunn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til Hovedtariffavtalen
i staten kapittel 5.4, og Særavtale om opplærings- og utviklingsmidler,
og understreker at de avtalefestede midlene til fagorganisasjonenes
opplærings- og utviklingstiltak for tillitsvalgte må gjenspeiles
i statens fremtidige budsjettering av tilskuddet til Den norske
kirke.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
§ 23 første ledd bokstav d skal lyde:
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
egen sak om fremtidig organisering av Det praktisk-teologiske seminar,
som inkluderer en vurdering av behovet for et praksissenter i kirkens
egen regi for ulike profesjonsutdanninger som retter seg mot kirkelig
virksomhet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og råder Stortinget til
å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i kirkeloven (omdanning av
Den norske kirke til eget rettssubjekt m.m.)
I
I lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke gjøres
følgende endringer:
§ 2 skal lyde:
§ 2 Kirkelig inndeling
Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og
kan ikke løses fra denne.
Den norske kirke, så vel som det enkelte sokn,
er egne rettssubjekter og har selv rettigheter og forpliktelser,
er parter i avtaler med private og offentlige myndigheter og har
partsstilling overfor domstol og andre myndigheter.
Hvert sokn hører til ett prosti. Hvert prosti
hører til ett bispedømme.
Hvert sokn skal være betjent av prest, hvert prosti av
prost og hvert bispedømme av biskop.
Endringer i den kirkelige inndeling og navn på kirke, sokn,
prosti og bispedømme fastsettes av Kongen. Departementet treffer
de bestemmelser som er nødvendige for gjennomføring av inndelingsendringer
og foretar nødvendige lempninger i anvendelsen av gjeldende lov. Avgjørelsesmyndighet
etter dette ledd kan overlates til bispedømmerådet.
Særskilt ordning for døvemenigheter og andre kategorialmenigheter
fastsettes av Kirkemøtet.
Ny § 2 a skal lyde:
§ 2 a Statens økonomiske ansvar
Etter budsjettsøknad fra Kirkemøtet gir staten
tilskudd til prestetjenesten og kirkens virksomhet regionalt og
nasjonalt. Staten kan gi tilskudd også til andre kirkelige formål.
§ 3 nummer 8 første ledd skal lyde:
Innmelding i, og utmelding av Den norske kirke skjer ved
henvendelse til kirkebokføreren på bostedet eller
til Kirkerådet. Utmelding kan alltid skje
skriftlig. Er vedkommende bosatt i utlandet, rettes henvendelsen
til kirkebokføreren på siste bosted her, eller såfremt vedkommende
ikke har hatt bosted her, til den kirkebokfører Kirkerådet bestemmer.
§ 3 nummer 8 fjerde ledd skal lyde:
Kirkemøtet gir nærmere regler om fremgangsmåten
ved innmelding og utmelding og melding etter dette nummer, herunder
om hvilke opplysninger som kan kreves.
§ 3 nummer 10 nytt annet punktum skal lyde:
Regler om registerføringen gis av Kirkemøtet.
§ 4 femte ledd skal lyde:
Kirkemøtet gir regler om kirkelig manntall
og om innføring i dette.
§ 5 nytt femte ledd skal lyde:
Ved endringer i kommunegrenser eller sammenslåing
av kommuner gjelder bestemmelsene i inndelingslova om økonomisk
oppgjør i kap. V og gjennomføring i kap. VI tilsvarende for kirkelig
fellesråd så langt det passer. Bispedømmerådene utøver den myndighet
som i inndelingslova er lagt til Fylkesmannen.
§ 9 fjerde ledd skal lyde:
Menighetsrådet medvirker ved tilsetting i kirkelige
stillinger etter de regler som gjelder til enhver tid.
§ 9 åttende ledd skal lyde:
Menighetsrådet skaffer til veie de opplysninger og gir
de uttalelser som kirkelig myndighet ber om.
§ 11 første ledd skal lyde:
Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige
bøker i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates
til menighetsmøtets avgjørelse.
§ 11 tredje ledd skal lyde:
For øvrig gir menighetsmøtet uttalelse når kirkelig myndighet
ber om det eller når menighetsmøtet av eget tiltak ønsker å uttale
seg.
§ 14 femte ledd skal lyde:
Kirkelig fellesråd utfører for øvrig de oppgaver som etter
avtale blir overlatt det av det enkelte menighetsråd.
§ 21 nytt sjette ledd skal lyde:
Departementet kan på avgrensede områder overlate
til biskopen å treffe beslutninger etter denne paragraf.
§ 22 oppheves.
§ 23 skal lyde:
§ 23 Bispedømmeråd
Bispedømmerådet består av:
a) biskopen,
b) en prest valgt av prestene i bispedømmet,
c) en lek kirkelig tilsatt valgt av de leke kirkelig tilsatte
i bispedømmet og
d) sju andre leke valgt ved flertalls- eller forholdstallsvalg,
hvorav minst fire velges direkte av bispedømmets stemmeberettigede
medlemmer,
e) en nord-samisk representant i Nord-Hålogaland bispedømmeråd,
en lule-samisk representant i Sør-Hålogaland bispedømmeråd, og en
sør-samisk representant i Nidaros bispedømmeråd.
f) en representant fra døvemenighetene i Oslo bispedømmeråd.
Presten og de leke medlemmene velges for fire år.
Kirkemøtet gir nærmere regler om valget, herunder regler
om antallet varamedlemmer og regler som presiserer hvem
som er stemmeberettiget og valgbar etter første ledd bokstavene
b, c, d, e og f.
Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt
som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene,
og det skal fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og
andre lokale arbeidsgrupper innen bispedømmet.
Bispedømmerådet utfører de gjøremål
som det til enhver tid er pålagt av Kirkemøtet eller Kirkerådet. Bispedømmerådet
kan også utføre oppgaver som etter avtale blir overlatt det av det
enkelte menighetsråd eller kirkelige fellesråd.
For bispedømmerådet gjelder reglene i § 7 og § 8 første
ledd tilsvarende.
Bispedømmerådet skal ha en daglig leder av virksomheten.
Nærmere regler om formene for bispedømmerådets virksomhet
gis av Kirkemøtet.
§ 24 skal lyde:
§ 24 Kirkemøtet
Kirkemøtet består av medlemmene av bispedømmerådene og
ett medlem valgt etter nærmere regler fastsatt av Kirkemøtet. Kirkemøtet
samles ordinært til møte en gang i året. Har et medlem forfall,
skal varamedlem kalles inn.
Kirkemøtet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på saker
av felles kirkelig karakter og ellers på alt som kan gjøres for
å vekke og nære det kristelige liv i menighetene, og det skal fremme
samarbeidet innen Den norske kirke. Som øverste representative organ
i Den norske kirke fastsetter Kirkemøtet alle gudstjenstlige bøker
i Kirken. Kirkemøtet skal verne og fremme samisk kirkeliv og ivareta
Den norske kirkes internasjonale og økumeniske oppgaver.
Kirkemøtet
a) gir uttalelse i saker om viktige endringer
i lover på det kirkelige område,
b) fastsetter retningsgivende planer og programmer for
den kirkelige undervisning, diakoni, kirkemusikk og for økumenisk
virksomhet,
c) fastsetter kvalifikasjonskrav og tjenesteordning for
særskilte stillinger innen kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk,
d) gir regler om kirkens inventar og utstyr,
e) foreslår retningslinjer for kirkelig inndeling.
Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på vegne
av rettssubjektet Den norske kirke når det ikke er fastsatt i eller
i medhold av lov at myndigheten er lagt til annet organ.
Kirkemøtet kan gi en arbeidsgiverorganisasjon fullmakt
til å inngå og si opp tariffavtale, samt å gi eller motta kollektiv
arbeidsoppsigelse på rettssubjektet Den norske kirkes vegne.
Kirkemøtet kan godkjenne forsøk med valgmenigheter som
selv finansierer sin virksomhet. Nærmere vilkår for det enkelte
forsøk fastsettes av Kirkemøtet.
Kirkemøtet kan uten hinder av bestemmelsene i loven her
godkjenne forsøk med valgperiode på to år og direkte valg til kirkelig
fellesråd og bispedømmeråd. Nærmere vilkår for det enkelte forsøk
fastsettes av Kirkemøtet.
Kirkemøtet kan delegere sin myndighet til Bispemøtet,
bispedømmerådene, biskopene, prostene og til eventuell nemnd opprettet
i medhold av § 27.
§ 25 skal lyde:
§ 25 Kirkerådet
Kirkerådet består av et antall medlemmer med personlige
varamedlemmer valgt av Kirkemøtet og en biskop med varamedlem valgt
av Bispemøtet.
Kirkerådet forbereder de saker som skal behandles av Kirkemøtet
og iverksetter Kirkemøtets beslutninger.
Kirkerådet leder kirkens arbeid på nasjonalt nivå.
Kirkerådet har ansvaret for at økonomiforvaltningen
og økonomistyringen av de midlene som Kirkemøtet disponerer, er
forsvarlig. Kirkerådet fastsetter regnskapet. For regnskapet gjelder
regnskapsloven om ikke departementet har fastsatt andre bestemmelser
i forskrift.
Kirkerådet skal ha en daglig leder av virksomheten.
Nærmere regler for valg av Kirkeråd og for Kirkerådets
virksomhet fastsettes av Kirkemøtet.
§ 26 annet ledd skal lyde:
Bispemøtet virker for samordning av de gjøremål som etter
gjeldende regler tilligger biskopene og utfører for øvrig de gjøremål
som til enhver tid er pålagt ved bestemmelse av Kirkemøtet. Det
avgir uttalelse i saker som det blir forelagt av Kirkemøtet.
§ 26 tredje ledd skal lyde:
Kirkemøtet gir nærmere bestemmelser
for møtene.
§ 27 skal lyde:
§ 27 Nemnd
Kirkemøtet kan oppnevne en særskilt nemnd og overlate
til denne å avgjøre saker og fastsette nærmere regler for nemndas
arbeid.
Nemnda kan ikke omgjøre vedtak truffet av soknets
organer.
§ 29 første ledd annet punktum skal lyde:
Det kan dispenseres fra kravet når særlige grunner
tilsier det etter nærmere regler fastsatt av Kirkemøtet.
§ 31 skal lyde:
§ 31 Prestenes, prostenes og
biskopenes tjeneste
Ingen kan tilsettes som prest eller ordineres
til prestetjeneste i Den norske kirke uten å ha de kvalifikasjoner
som fastsettes av Kirkemøtet.
All prestetjeneste skal organiseres slik at prestene
kan utøve sin tjeneste i samsvar med ordinasjonens forutsetninger
og forpliktelser.
Prest som gjør seg skyldig i grovt pliktbrudd
eller annet vesentlig brudd på ordinasjonsforpliktelsen, kan fratas
retten til å utføre prestetjeneste etter nærmere regler om saksbehandling
og klageadgang fastsatt av Kirkemøtet.
Kirkemøtet fastsetter tjenesteordning og gir nærmere
regler om vilkår mv. for prester, proster og biskoper.
§ 32 oppheves.
§ 34 oppheves.
§ 37 første ledd annet punktum skal lyde:
Nærmere regler om registerføringen gis av Kirkemøtet.
§ 37 annet ledd skal lyde:
Opplysninger som nevnt i første ledd kan etter nærmere
bestemmelser av Kirkemøtet inntas i medlemsregister
for Den norske kirke, jf. § 3 nr. 10.
§ 38 første ledd skal lyde:
Forvaltningsloven, offentleglova
og regler om offentlige organer i arkivlova gjelder for
den virksomhet som drives av lovbestemte kirkelige organer. For saker
om ansettelse, oppsigelse eller andre personalsaker kommer likevel
bare forvaltningsloven kapittel II og III til anvendelse.
§ 38 annet ledd skal lyde:
Vedtak i et lovbestemt kirkelig organ kan ikke påklages
med mindre annet er særskilt bestemt. Vedtak etter offentleglova
som er truffet av menighetsrådet eller kirkelig fellesråd, kan påklages
til bispedømmerådet. Vedtak etter offentleglova som
er truffet av bispedømmerådet, kan påklages til Kirkerådet.
§ 38 fjerde ledd oppheves.
§ 39 første ledd annet punktum oppheves.
§ 40 skal lyde:
§ 40 Overgangsregler ved omdanning
av Den norske kirke til eget rettssubjekt
Ved omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt
ved lov om endringer i kirkeloven (omdanning av Den norske kirke
til eget rettssubjekt m.m.) har overdragelse til rettssubjektet
Den norske kirke av forpliktelser knyttet til den statskirkelige
virksomheten frigjørende virkning for staten. Fordringshavere og
andre rettighetshavere kan ikke motsette seg overføringen eller
gjøre gjeldende at overføringen utgjør en bortfallsgrunn for rettsforholdet.
Offentlige rettigheter, tillatelser mv. som gjelder for
den virksomhet som skal omdannes, blir fra overdragelsestidspunktet
overført til Den norske kirke. Omregistrering i grunnboken og andre
offentlige registre i forbindelse med virksomhetsoverdragelsen skjer
ved navneendring.
Kirkelig tilsatte som overføres fra staten til
Den norske kirke, gis rett til uttak av avtalefestet pensjon tilsvarende
ordningen i Hovedtariffavtalen i staten, i samsvar med det som er
fastsatt i lov 25. juni 2010 nr. 28 om avtalefestet pensjon for
medlemmer av Statens pensjonskasse og i lov 28. juli 1949 nr. 26
om Statens pensjonskasse. Retten til uttak forutsetter medlemskap
i Statens pensjonskasse og gjelder fram til 1. januar 2021.
Nåværende § 40 blir ny § 41.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 3. mai 2016
Trond Giske | Norunn Tveiten Benestad |
leder | ordfører |