Selskapsskatten bør utformes slik at den i minst mulig
grad påvirker bedriftsøkonomiske beslutninger. For at riktig overskudd
skal komme til beskatning uavhengig av hvilke driftsmidler det investeres
i, må blant annet de skattemessige avskrivningene følge det økonomiske
verdifallet på driftsmidlene. Dersom skattereglene åpner for avskrivninger
som ligger over det faktiske verdifallet, vil det være bedriftsøkonomisk
lønnsomt å investere mer i slike driftsmidler enn det som er samfunnsøkonomisk
lønnsomt. Det vil også kunne føre til at kapitalintensive og øvrige næringer
får ulik effektiv beskatning og at ressursbruken vris mot mindre
lønnsomme investeringer. Selv om skattelettelser i form av lavere avskrivningssats
på et driftsmiddel kan forbedre den enkelte nærings konkurransekraft,
kan for høye avskrivningssatser redusere den samlede avkastningen
av investeringene og dermed svekke konkurranseevnen i økonomien.
I tilleggsmandatet ble utvalget bedt om å gå gjennom
systemet for skattemessige avskrivninger. Utvalget mente at det
er viktig å holde fast ved prinsippet om at avskrivningssatser skal
tilsvare det økonomiske verdifallet.
Regjeringen ønsker å redusere det samlede skattenivået
og å styrke økonomiens vekstevne. For høye avskrivningssatser kommer
kun enkelte, kapitalintensive næringer til gode. Næringer som har
liten beholdning av avskrivbare driftsmidler, typisk arbeidsintensive
virksomheter, vil ikke nyte godt av økte avskrivningssatser. Regjeringen
legger vekt på at avskrivningssatsene skal tilsvare det økonomiske
verdifallet på driftsmidlene. Regjeringens forslag til omlegging
sikter derfor mot å bringe skattemessige avskrivninger nærmere økonomisk
verdifall.
I praksis er det ikke mulig å utforme et avskrivningssystem
som virker helt nøytralt. Blant annet er det lite tilgjengelig informasjon
om økonomisk verdifall. Den informasjonen som finnes, er også usikker.
Departementet er enig med Skatteutvalget i at forutsigbarhet og
enkelhet tilsier at en er varsom med å gjøre for store endringer
på usikkert grunnlag. Utvalget mener imidlertid at avviket mellom
faktisk verdifall og avskrivningssats for enkelte grupper driftsmidler er
såpass stort at det bør gjøres endringer. Departementet foreslår
at de fleste forslagene følges opp. Hensynet til enkelhet og gjennomførbarhet kan
imidlertid tilsi at en ikke splitter opp saldogrupper. Blant annet
derfor foreslår regjeringen en noe mindre detaljeringsgrad enn det Skatteutvalget
la opp til.
I Skattemeldingen omtales systemet for skattemessige
avskrivninger (10.2.), vurdering av endringer i avskrivningssatser
og saldogrupper (10.3), avskrivning av investeringstilskudd i distriktene
(10.4), vurdering av grensen for direkte utgiftsføring (10.5) og
generelle høringsuttalelser (10.6).
Departementet støtter utvalgets prinsipielle tilnærming
til avskrivningssystemet. Avskrivningsreglene bør i utgangspunktet
samsvare med økonomisk verdifall. I praksis er det ikke mulig å
utforme et system hvor avskrivningene tilsvarer faktisk økonomisk
verdifall for hvert enkelt driftsmiddel. Sjablongmessige avskrivninger
må likevel utformes slik at de i minst mulig grad vrir investeringene.
Departementet er enig med utvalget i at andre lands
avskrivningssatser ikke er noe selvstendig argument for endrede
avskrivningssatser i Norge. For det første vil en isolert sammenligning
av avskrivningssatser mellom land ikke gi et riktig bilde av de
skattemessige betingelsene for investeringer. For det andre vil
økt konkurransekraft i enkeltnæringer gjennom for høye avskrivningssatser
gi feilinvesteringer. Det vil gi vridninger mellom ulike driftsmidler
og mellom ulike næringer. For høye avskrivningssatser reduserer
den samlede avkastningen av investeringene. Et bredt og mest mulig
korrekt fastsatt skattegrunnlag muliggjør generelle skattereduksjoner,
noe som vil bidra til å skape økt vekstevne i økonomien på sikt
og være i tråd med regjeringens ønske om konkurransedyktige skattebetingelser.
Kunnskapen om driftsmidlers levetid og økonomiske
verdifall er imidlertid mangelfull. Mange av de empiriske studiene
som er gjort, er i hovedsak gjennomført for nasjonalregnskapsformål
og er ikke nødvendigvis direkte overførbare til skattesystemet.
Det er vanskelig å gi en grundig sammenligning av det empiriske
materialet som er presentert i utredningen. De ulike analysene er basert
på ulike metoder, omfatter ikke samme tidsperiode og varierer i
forutsetninger om økonomisk levetid og depresiering. Konvertering
av levetid til saldosatser avhenger også av hvilke forutsetninger
som legges til grunn om depresieringsprofil og rente. Dette tilsier
at en er forsiktig med å endre eksisterende satser på usikkert grunnlag.
For enkelte grupper av driftsmidler indikerer likevel
sammenstilt informasjon fra studier og annen statistikk at saldosatsen
i det norske skattesystemet er satt for høyt. I disse tilfellene
bør satsen settes ned. Det samme gjelder der enkelte driftsmidler
er gitt høyere sats enn det som gjelder for gruppen for øvrig, uten
at det finnes grunnlag for å si at økonomisk verdifall avviker fra
gjennomsnittet.
Departementet støtter stort sett utvalgets vurderinger
av inndeling i saldogrupper og satser i avskrivningssystemet, jf.
drøftingen i 10.3 i Skattemeldingen. Departementet er også enig med
mange av høringsinstansene i at hensynet til enkelhet og gjennomførbarhet
taler for at man bør ha få saldogrupper. Det er en ulempe ved brede
saldogrupper at verdifallet kan variere mellom eiendeler i gruppen.
Selv med oppsplitting i mange små grupper er det imidlertid ikke mulig
å sikre riktig avskrivning for hvert driftsmiddel. Samtidig kan
en slik oppsplitting gi opphav til nye avgrensningsproblemer. Hensynet
til forutsigbarhet tilsier dessuten at en ikke gjør hyppige endringer
i avskrivningssystemet.
For enkelte saldogrupper gir imidlertid sammenstilt
informasjon om økonomisk verdifall tydelige indikasjoner på at satsen
samlet sett er for høy. For andre grupper er det gjort ubegrunnede økninger
i sats som er uheldig ut fra prinsippet om likebehandling av ulike
investeringer og effektiv ressursutnyttelse.
Tabell 10.1 i Skattemeldingen sammenstiller
departementets og utvalgets forslag med gjeldende satser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at avskrivninger er et driftsmiddels anskaffelseskostnad
fordelt over driftsmiddelets levetid. Årlig avskrivning bør som
hovedregel være tilnærmet lik det årlige verdifallet for å gjenspeile
den reelle kostnaden.
Flertallet mener i tråd med dette
at selskapsskatten bør utformes slik at den i minst mulig grad påvirker
bedriftsøkonomiske beslutninger, og viser til at dersom skattemessige
avskrivninger er større enn det faktiske verdifallet, vil det investeres
mer i slike driftsmidler og mindre i andre driftsmidler som samfunnsøkonomisk
er mer lønnsomme. Dette vil i sin tur redusere samlet avkastning
av kapitalen og svekke økonomiens konkurranseevne.
Flertallet tar departementets
omtale til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil fremheve at avskrivningssatser
fortsatt skal kunne brukes som et næringspolitisk virkemiddel. Disse
medlemmer vil vise til at regjeringen i Sundvollen-erklæringen
slår fast at man skal «gjennomgå og forbedre de skattemessige avskrivningsreglene
for å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig», og at Høyre
i sitt partiprogram foreslår å «gjøre det mer lønnsomt å investere
i nye driftsmidler gjennom mer gunstige avskrivningssatser». Dette
er en politikk som disse medlemmer støtter, og som
står i klar motstrid til de konkrete forslag som er fremmet i meldingen,
der blant annet startavskrivningen i saldogruppe d ble foreslått
fjernet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ber regjeringen vurdere avskrivningsmuligheten
for profesjonell utleie av boliger.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er glad
for at det gjennom enighetspunktene i forliket slås fast at avskrivningssatsen
på husdyrbruk videreføres som i dag. Dette medlem vil videre
vise til at forliket ikke gir tilslutning til de øvrige endringer
i avskrivningssatser som regjeringen fremmet i meldingen. Dette
medlem vil jobbe videre for en styrking av avskrivningssatsene
for å bedre lønnsomheten i norsk næringsliv og for å fremme overgang
til nye og mer miljøvennlige løsninger.
Komiteens medlem fra Venstre mener
at gunstige avskrivningssatser er et virkemiddel som kan være målrettet
til både økte investeringer, teknologiutvikling og for å få en mer miljøvennlig
maskinpark. Dette medlem deler ikke flertallets generelle
teoretiske betraktninger rundt hvilke driftsmidler som til enhver tid
vil være «samfunnsøkonomisk lønnsomme» å investere i og hvor skadelig
det vil være dersom skattesystemet ikke innrettes nøytralt nok. Dette
medlem viser også til at økte avskrivningssatser har vært
et vellykket virkemiddel som er brukt flere ganger, bl.a. i forbindelse
med finanskrisen i 2009, og som flere av partiene som nå står bak
flertallsbetraktningene, har foreslått i sine alternative budsjetter
de siste årene. Dette medlem ønsker å beholde og
forsterke dagens system.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er påfallende hvor inkonsistente komiteens flertall er i diskusjonen om
«arbeidende kapital». Dersom man ønsker å «inspirere til investering»,
er avskrivningssatser et direkte virkemiddel som treffer akkurat
det man ønsker: investering. Dette medlem viser til
at Norge har høyere realskattesatser for selskaper blant annet fordi
vi har strengere avskrivningsregler. Dette medlem mener komiteens
flertalls argument om å kutte i formuesskatten for å skape mer investering
og omstilling virker som et vikarierende argument når de da ikke
vil bruke et mer treffsikkert virkemiddel i skattesystemet som avskrivninger
faktisk er. Dette medlem ønsker å beholde startavskrivningen
for maskiner.