I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 utarbeide en nasjonal oversikt
og en forpliktende opptrappingsplan for utdanning av spesialsykepleiere.
2. Stortinget ber regjeringen så raskt
som mulig, og senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2017,
gjennomgå videreutdanningstilbudene for sykepleiere, herunder ordninger
som sikrer at lærerkreftene i utdanningsinstitusjonene har oppdaterte
kunnskaper og ferdigheter, samt vurdere revisjon og oppdatering
av rammeplanene for utdanningene, for å sikre at utdanningene møter
behovene i både primær- og spesialisthelsetjenesten.»
Forslagsstillerne viser til at mangel på spesialsykepleiere
har vært dokumentert gjennom flere år, og at situasjonen er særlig
kritisk for såkalte ABIO-sykepleiere (anestesi, barn, intensiv og operasjon).
Analysesenteret har på vegne av Norsk Sykepleierforbund (NSF) kartlagt
situasjonen for denne sykepleiergruppen i 2014/2015, og peker på
at tilfanget av nye spesialsykepleiere er for lavt gitt det behovet
man i dag har.
Forslagsstillerne mener det er behov for en
nasjonal oversikt og en forpliktende opptrappingsplan for utdanning
av spesialsykepleiere. En slik plan krever nødvendig oversikt over
tilfang og avgang innenfor ulike fagområder og inkluderer et nødvendig
antall studieplasser i utdanningsinstitusjonene, praksisplasser
i sykehusene og utdanningsstillinger.
Videre mener forslagsstillerne det er behov
for å gjennomgå videreutdanningstilbudene for sykepleiere, og rammeplanene
bør revideres for å sikre at utdanningene møter behovene i tjenestene.
Som en del av dette er det behov for å etablere ordninger som sikrer
at lærerkreftene i utdanningsinstitusjonene har oppdaterte kunnskaper
og ferdigheter.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Laila Gustavsen, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og
fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at mangelen på spesialsykepleiere
er dokumentert gjennom flere år. I forslaget vises det til at Norge om
20 år vil mangle nesten 30 000 sykepleiere, og at for få vil videreutdanne
seg til jordmødre, helsesøstre, intensiv- og operasjonssykepleiere (NOVA
2016). Det påpekes videre at behovene for flere sykepleiere i stadig
sterkere grad også vil gjøre seg gjeldende i primærhelsetjenesten, også
som en konsekvens av samhandlingsreformen. Det vises til et særskilt
behov for såkalte ABIO-sykepleiere (anestesi, barn, intensiv og operasjon).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet fremhever at det er stort behov for spesialsykepleiere
innenfor en rekke områder, og at dette blir spesielt tydelig i kommunehelsetjenesten.
Behovet for kreftsykepleiere vil blant annet øke som følge av overføring
av oppgaver til kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer mener
det er viktig med god dialog med partene i kommunehelsetjenesten
for å drøfte behov for spesialisering. Som eksempel kan nevnes at
det i Danmark pågår et arbeid for etablering av en rolle som klinisk
ekspertsykepleier i kommunehelsetjenesten, der kompetansen rettes
inn mot pasienter med kroniske lidelser som kols, astma, diabetes,
epilepsi og hjertelidelser. I England arbeider kliniske ekspertsykepleiere
hos fastleger, ved lavterskeltilbud, eldresentre og i oppsøkende
virksomhet. Fra 2017 vil kommunene her i Norge få et utvidet ansvar
for å ta imot pasienter med psykiske og rusrelaterte lidelser, samt
ansvar for å etablere øyeblikkelig hjelp-døgntilbud for samme pasientgruppe.
Disse medlemmer merker seg skriftlige høringsinnspill
fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) datert 28. april 2016, der de
blant annet viser til at det i 2014 kun var 288 jordmorårsverk totalt
i landets kommuner, og at bare halvparten av landets kommuner har
kommunejordmor. Mangel på jordmødre gjør det utfordrende å tilby befolkningen
den oppfølging av svangerskap og barselomsorg som samsvarer med
de nasjonale retningslinjene. Disse medlemmer mener dette
understreker at det er spesielt viktig å videreutvikle kompetansen
i kommunene for å møte oppgavenes kompleksitet og å realisere intensjonene
i samhandlingsreformen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringen som ledd i oppfølging av Meld. St. 26 (2015–2016)
vil utrede etablering av nye kliniske videreutdanninger for sykepleiere
på mastergradsnivå rettet mot oppgaver i den kommunale helse- og
omsorgstjenesten. Mastergradsutdanningene må gi fordypning og kompetanse
på bredere fagområder enn det som er tilfellet med mange av dagens
videreutdanninger. Flertallet viser til at en klinisk
videreutdanning på mastergradsnivå vil gi sykepleiere mulighet til
å utføre nye oppgaver. Flertallet vil i tillegg vise
til at regjeringen har etablert et lønnstilskudd til avansert klinisk
mastergradsutdanning for sykepleiere som er ansatt i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, styrket tilskuddet til grunn-, videre- og etterutdanning
der en betydelig andel går til grunn- og videreutdanning av sykepleiere.
Flertallet vil vise til at regjeringspartiene, sammen
med Kristelig Folkeparti og Venstre, gjennom statsbudsjettene for
årene 2014–2016 har styrket de forebyggende tjenestene i kommunene
med til sammen 767,7 mill. kroner, begrunnet med behovet for et
styrket tilbud til barn, unge og deres foreldre, inkludert både
svangerskaps- og barseloppfølging. Flertallet viser
til at å styrke jordmorkompetansen er ett av regjeringens mange
tiltak for å forbedre den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I behandlingen av Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens
primærhelsetjeneste vedtok et flertall på Stortinget å lovfeste
kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven. I lovfestingen inngår
jordmor- og helsesøsterkompetanse. Flertallet mener
at gjennom de samlede midler som regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti
og Venstre har stilt til rådighet i budsjettene, gis det et godt
grunnlag for å styrke jordmor- og helsesøsterkompetansen, og derigjennom
svangerskaps- og barselomsorgen i kommunene.
Komiteen viser til
at regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet
for 2016 la frem Kompetanseløftet 2020, jf. Prop. 1 S (2015–2016)
hvor følgende overordnede strategier skisseres:
1. Sikre god rekruttering
og stabil bemanning av helse- og sosialfaglig personell
2. Sikre at grunn- og videreutdanningene
har god kvalitet og er tilpasset tjenestens behov
3. Heve kompetansen hos de ansatte med
mål om styrket forskning, innovasjon og kunnskapsbasert praksis
4. Legge til rette for tjenesteutvikling,
teamarbeid og innovasjon
5. Bidra til god praksis, faglig utvikling,
større faglig bredde og kunnskapsspredning
6. Bidra til bedre ledelse gjennom målrettet satsing
på økt lederkompetanse
Komiteen viser til at en rekke
tiltak omtales, og at tiltak som følger av strategi 1 og 2 er ekstra relevante
i møte med utfordringene som forslagsstillerne viser til. Komiteen viser
også til komiteens behandling av Primærhelsemeldingen (Meld. St.
26 (2014–2015), jf. Innst. 40 S (2015–2016)), og Nasjonal helse-
og sykehusplan (Meld. St. 11 (2015–2016), jf. Innst. 206 S (2015–2016)).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er opptatt av at kvinner i fødsel
skal oppleve trygghet og kvalitet ved norske sykehus. Disse
medlemmer viser til at alle de regionale helseforetakene
har vedtatt planer for fødselsomsorgen med bakgrunn i Helsedirektoratets
krav, og at dette har ført til at mange av helseforetakene har økt
bemanningen på kvinneklinikkene og fødeavdelingene. Disse medlemmer er
opptatt av at helseforetakene løpende utvikler sine systemer for
bemanningsplanlegging, og følger Helsedirektoratets tydelige veiledning
om at kvinner skal ha en jordmor hos seg i aktiv fase av fødsel
og til fødselen er over. Disse medlemmer mener det
er viktig å minne om at vi har gode resultater i fødselsomsorgen
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det i primærhelsemeldingen
ble vist til statistikk som viser at sykepleiere er den personellkategorien som
har økt mest i årene 2007–2010, mens andelen helsefagarbeidere/hjelpepleiere
har gått ned. I innstilling til statsbudsjettet 2016 skrev helse- og
omsorgskomiteen:
«Det er positivt at andelen med høyere utdanning
går opp, men komiteen ser med uro på at det forventes en nedgang
i antall ungdommer som utdanner seg til helsefagarbeidere.»
I innstilling til Nasjonal helse- og sykehusplan, Innst.
206 S (2015–2016), uttrykte Senterpartiet og Arbeiderpartiet bekymring
for nedgangen i antall årsverk i spesialisthelsetjenesten for personellgruppen
omsorgsarbeidere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere. Ifølge Nasjonal
helse- og sykehusplan, Meld. St. 11 (2015–2016) er nedgangen for
denne gruppen på om lag 2 000 årsverk i perioden 2008–2014, det
vil si at nedgangen har vært på hele 24 prosent. Det betyr at om
lag 1 av 4 helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere
er forsvunnet ut av norske sykehus i løpet av en 6-årsperiode. Til
sammenligning var det i samme tidsrom en økning på 25 prosent i
legeårsverk, 12 prosent økning i årsverk for spesialsykepleiere
og jordmødre og 9 prosent økning for sykepleierårsverk. I innstillingen
til Nasjonal helse- og sykehusplan fremmet Arbeiderpartiet og Senterpartiet
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
på egnet måte med tiltak som kan styrke utdanning og rekruttering
av helsefagarbeidere i norske sykehus.»
Disse medlemmer mener det er
viktig å se rekrutteringsutfordringene for helse- og omsorgstjenestene
i en helhet, og at helsefagarbeidere ved siden av sykepleiere utgjør
to store personellgrupper som står for en betydelig andel av personellressursene
i helse- og omsorgstjenestene. Disse medlemmer mener
derfor at helsefagarbeidere også må inkluderes i en nasjonal oversikt
og en forpliktende opptrappingsplan for utdanning i statsbudsjettet
for 2017.
Disse medlemmer mener det er
avgjørende å bruke personellressursene i helsetjenesten bedre. Arbeidet
med å etablere en heltidskultur må få økt oppmerksomhet, og disse
medlemmer viser til målrettede tiltak i foretakenes oppdragsdokumenter
under regjeringen Stoltenberg II. Videre må det arbeides mer systematisk
med bedre organisering, oppgavefordeling og implementering av elektroniske
verktøy og ny teknologi, for på den måten å få mest mulig ut av de
ulike ressursene i tjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at sykepleiere er den største personellgruppen vi har,
og er representert i de fleste deler av helse- og omsorgstjenestene.
Kompetansen deres er svært viktig for kvaliteten på tjenestene og
tilbudet til pasientene. Flertallet viser til at
Norge er blant OECD-landene med høyest sykepleierdekning. Det betyr
ikke at vi er fritatt fra utfordringer med å sørge for at hele landet
har tilgang på tilstrekkelig sykepleiefaglig kompetanse. Analyser
viser et økende behov for sykepleiere med spesialisert sykepleiekompetanse. Flertallet mener
at i møte med forventede personellutfordringer, vil det være grenser
for hvor mye arbeidskraft som kan være tilgjengelig for helse- og
omsorgstjenestene i fremtiden. En kan derfor ikke bemanne eller
utdanne seg ut av det økte behovet for helsetjenester i fremtiden.
Både i Meld. St. 11 (2015–2016) og i Meld. St. 26 (2014–2015) tas
det til orde for å vurdere oppgavedelingen mellom grupper av helsepersonell
i lys av nye behov, samtidig som gode elektroniske verktøy og ny
teknologi må innføres raskere og brukes i større skala enn i dag
for å effektivisere arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Sundvolden-erklæringen
er tydelig på at regjeringen vil arbeide for å redusere bruken av
ufrivillig deltid i offentlig sektor, og at regjeringen vil arbeide
aktivt for å etablere en heltidskultur i arbeidslivet. Disse
medlemmer viser til at det i foretaksmøtene i de regionale
helseforetakene spesielt pekes på arbeidet knyttet til denne problemstillingen.
Regjeringens tydelige ambisjoner er uttrykt slik:
«Arbeidet med å øke andelen faste stillinger og redusere
bruken av deltid videreføres. De regionale helseforetakene skal
delta i utvikling av kunnskapsgrunnlaget og samarbeide om tiltak for
å øke andelen faste stillinger og redusere bruken av deltid i samarbeid
med tillitsvalgte og arbeidstakerorganisasjoner».
Disse medlemmer merker seg at
de regionale helseforetakene skal rapportere på dette til departementet. Disse
medlemmer viser til at arbeidsgiverforeningen Spekter på
en tidligere høring i komiteen den 18. mars 2014 presenterte en
kartlegging fra 2012 som viser at bare 6,4 prosent av de deltidsansatte
i sykehusene ønsker hel stilling, og videre at kun 13,6 prosent
ønsket å øke stillingsandelen, men ikke til hel stilling. Disse
medlemmer noterer seg at flertallet av dem som arbeider
i sykehusene, ikke ønsker en endring i stillingsprosent, og at dette
viser at arbeidet med å øke heltidskulturen i sykehusene må handle
om flere og mer aktive tiltak enn kun å pålegge helseforetakene
krav om å redusere deltidsbruken.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe
og Jenny Klinge om å styrke jordmortjenesten i norske kommuner,
Dokument 8:112 S (2014–2015). Her ble det foreslått økt prioritering
for de kommunale jordmortjenestene i statsbudsjettene, endring av
finansieringsordningen for jordmortjenesten på bakgrunn av en evaluering
av takstordningen for jordmødre og økt utdanningskapasitet. Det
ble også foreslått en strategi for økt bruk av heltidsstillinger
i den kommunale jordmortjenesten, for å hindre frafall og sikre
samfunnsnyttig anvendelse av jordmødrenes 5-årige utdanningskompetanse. Dette
medlem mener fortsatt at disse tiltakene er nødvendige for
å sikre samfunnet den jordmorkompetansen som er nødvendig for å
oppfylle de faglige retningslinjene for en god fødsels- og barselomsorg. Dette
medlem viser også til Representantforslag frå stortingsrepresentantane
Anne Tingelstad Wøien, Geir Pollestad og Kjersti Toppe om å sikre
kvaliteten i fødselsomsorga og rammefinansiere fødeavdelingar og
kvinneklinikkar, Dokument 8:2 S (2015–2016). Her ble det foreslått
rammefinansiering av fødselsomsorgen slik at kvalitet premieres,
forsvarlig bemanning som akuttilbud, implementering av kvalitetskravene til
fødeinstitusjoner og et pålegg om at alle fødende skal ha en jordmor
hos seg under aktiv fase av fødselen. Dette medlem mener
situasjonen i fødsels- og barselomsorgen med mye bruk av deltid
i kommunene og høyt arbeidspress særlig ved kvinneklinikkene, er
eksempel på at arbeidsforhold og bemanning ikke bare påvirker innholdet
og kvaliteten i tjenestene, men også om vi lykkes med nødvendig
økt rekruttering.
Komiteen merker seg
at forslagsstillerne henviser til en uttalelse fra statsminister
Erna Solberg om å sikre at 15 000 flere sykepleiere og 15 000 helsefagarbeidere
skal få videreutdanning innen 2020, anslått til en kostnad på 1,8 mrd.
kroner over en fireårsperiode, og at midlene ble varslet som øremerkede
midler.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
etterlyser en forpliktende oppfølging av dette. Det foreslås videre
at situasjonen på området kartlegges og at det innføres en opptrappingsplan
for utdanning av spesialsykepleiere. Komiteen viser
til at forslagsstillerne også ber om en gjennomgang av videreutdanningstilbudene
for sykepleiere og revidering av rammeplanene.
Komiteen er kjent med at det
fremgår av en undersøkelse utført av Telemarksforskning i 2015, at
kun 35 prosent av sykepleiere opplever å bli oppmuntret av arbeidsgiver
til å ta formell videreutdanning, og at 32 prosent oppga at arbeidsgiver
ga permisjon med lønn/delvis lønn, men at like mange måtte ta ulønnet
permisjon. 75 prosent av respondentene som ikke hadde videreutdanning,
svarte at de vurderte å ha behov for dette i nåværende jobb.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det er
behov for flere sykepleiere over hele landet, og at helse- og omsorgstjenestene
i stor grad er desentraliserte. Disse medlemmer vil
derfor understreke at økt utdanningskapasitet må skje etter et desentralisert
mønster. Disse medlemmer mener dette er en forutsetning
for å sikre rekruttering av rett kompetanse og dermed et likeverdig
helse- og omsorgstilbud til befolkningen i hele landet.
Komiteen viser til
at det ifølge Analysesenteret er tilgangen på praksisplasser som
er den største hindringen for å øke antall studieplasser. Forslagsstillerne
problematiserer at det som følge av at mange yrkesgrupper har behov
for relevante praksisplasser, i kombinasjon med rammeplanens krav,
er for få praksisplasser på større sykehus, og viser til at studenter
må ha praksis på mindre sykehus som ikke alltid dekker kravene i
utdanningens rammeplaner. Komiteen merker seg at
forslagsstillerne mener noe av løsningen ligger i å endre finansieringsmodellen
slik at det knyttes egne penger til aktiviteten som følger studentene,
istedenfor at finansieringen inngår som del av basisfinansiering
til RHF-ene. Det påpekes også at videreutdanning av sykepleiere
som arbeider i kommunene også krever praksisplasser i sykehusene.
Komiteen vil samtidig vise til
utfordringen med få praksisplasser i kommunehelsetjenestene. Som
forslagsstillerne påpeker, er det forventet at også kommunene i
økende grad vil etterspørre spesialsykepleiere. Gode finansieringsordninger
for praksisplasser i primærhelsetjenesten og tettere samarbeid med utdanningsinstitusjonene
og forskningsmiljøene muliggjør flere og attraktive praksisplasser. Dette
er i tråd med samhandlingsreformens intensjon om å bygge ut kompetansen
i kommunene, og kan bidra til å styrke rekrutteringen av spesialsykepleiere
til en del av helsetjenesten som vil trenge flere og kompetente
hender for å ivareta morgendagens pleietrengende.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til behovet for sykepleiere i de
kommunale helse- og omsorgstjenestene, at dette øker som følge av
en aldrende befolkning, og at pasienter skrives raskere ut fra sykehus
enn før og dermed er sykere når de kommer tilbake til kommunen. Disse medlemmer mener
det er behov for en særlig innsats for praksisplasser i de kommunale
helse- og omsorgstjenestene, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om bedre finansiering og tilrettelegging for praksisplasser for
sykepleiere i kommunehelsetjenesten.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til statsrådens brev til komiteen,
datert 22. april 2016, hvor han viser til at tilstrekkelige praksisplasser
i kommunene er et ansvar som både tilligger helseforetakene og kommunene.
Kortere liggetid i sykehus kan gjøre at antallet tilgjengelige praksisplasser
i sykehus synker. Det er behov for nytenkning på området når det
gjelder praksisplasser, og disse medlemmer mener
det er viktig at praksis etableres der pasientene i stor grad er,
dvs. i dagbehandling og poliklinikk. Disse medlemmer viser
videre til at utdanning og praksis er omfattet av nasjonalt og internasjonalt
regelverk.
Komiteen merker seg
at forslagsstillerne problematiserer at utdanningsinstitusjonene
selv fastsetter studieplaner for de utdanningene som ikke har rammeplaner,
noe som kan føre til at helsepersonellets kompetanse varierer sterkt
med hvor de er utdannet. Forslagsstillerne foreslår å kombinere
stillinger for ansatte i utdanningsinstitusjonene, der arbeidet
er delt mellom klinikk og akademia. Det vises også til utfordringen
med at innholdet i videreutdanningene og utdanningskravene for spesialsykepleierne
varierer fra land til land, også i Norden. Dette kompliserer arbeidet
til autorisasjonsmyndigheter og arbeidsgivere når de skal vurdere
den enkeltes kompetanse. Med et økt antall utenlandske søkere aktualiseres
denne problemstillingen ytterligere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
nylig har levert to omfattende stortingsmeldinger, hvor regjeringens
arbeid med sentrale temaer som rekruttering, kompetanseutvikling
og ledelse i helse- og omsorgstjenesten er utførlig beskrevet. I
Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019)
og Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet
og helhet beskriver regjeringen det endrede og økende personell-
og kompetansebehovet, og det foreslås tiltak i begge meldinger for
å møte behovene. Flertallet viser til at Stortinget
gjennom sin behandling og vedtak ga tilslutning til regjeringens
hovedlinjer og tiltak, jf. Innst. 206 S (2015–2016) og Innst. 40
S (2015–2016).
Hva angår spesialisthelsetjenestens behov for personell-
og kompetanse i fremtiden, viser flertallet til at
regjeringen beskriver sine ambisjoner i Meld. St. 11 (2015–2016).
Her viser regjeringen til at man vil gjennomgå videreutdanningstilbud
og vurdere tilbud om klinisk avansert sykepleie rettet mot behov
i sykehus. Regjeringen tar også i meldingen til orde for å forbedre
kunnskapen om personell- og kompetansebehov i framtidens spesialisthelsetjeneste,
som grunnlag for å møte behovene for helsepersonell og utvikle utdanningene.
Videre tas det til orde for å styrke helsetjenestens påvirkning
på utdanningene og sikre bedre samsvar mellom utdanningenes innhold,
studentenes sluttkompetanse og helsetjenestens behov. Regjeringen
viser også til at ny nasjonal bemanningsmodell, som er utviklet
av de regionale helseforetakene, tas i bruk for strategisk planlegging
av personell- og kompetansebehov lokalt og regionalt.
Flertallet viser til Meld. St.
26 (2014–2015), jf. Innst. 40 S (2015–2016), hvor regjeringen har tydelige
ambisjoner for et kompetanseløft i den kommunale helsetjenesten.
Her viser regjeringen til Kompetanseløft, 2020, som skal bidra til å
skape en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og styrke tjenestens
eget kunnskapsgrunnlag gjennom fagutvikling, forskning og innovasjon. Herunder
ønsker regjeringen også en vurdering av om innholdet i dagens videreutdanninger
for sykepleiere møter behovet i tjenestene. Regjeringen ønsker også
å utrede etablering av én eller flere kliniske videreutdanninger
på masternivå tilpasset behovene i kommunale helse- og omsorgstjenester,
i første omgang for sykepleiere, og vurdere om det bør etableres
offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere med slike masterutdanninger. Flertallet viser
også til at regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for oppfølging
av HelseOmsorg21-strategien.
Flertallet viser til regjeringens
tydelige og sterke ambisjoner om et kompetanseløft i helse- og omsorgssektoren,
og viser videre også til at regjeringen iverksetter en rekke tiltak
for å sikre kompetente og tilgjengelige personellressurser for helsetjenestene
i årene fremover. Flertallet mener statsråden i sitt
brev til komiteen av 22. april 2016 redegjør fyllestgjørende for regjeringens
politiske løsninger på dette området, som også har fått stor tilslutning
i Stortinget, og flertallet støtter derfor ikke Arbeiderpartiets
forslag i saken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener det er avgjørende at helseministeren
tar et større ansvar for å sikre bedre samsvar mellom dimensjonering
av utdanningstilbudene, innhold i utdanningene og de vedtatte målene
for utvikling av helsetjenestene. Disse medlemmer forventer at
regjeringen også ser på tiltak for å sikre bedre tilgang på praksisplasser
både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer får tilbakemelding
fra helseinstitusjoner om at manglende samsvar mellom utdanningstilbudene
byr på utfordringer knyttet til å tilpasse innholdet i utdanningene
til utviklingen i tjenestene. Rammeplanene må være så fleksible
at de gir rom for løpende kunnskapsutvikling. Det bør utvikles flere
utdanningstilbud som gjør det enklere å spesialisere seg parallelt
med jobb. Det vil gi mulighet til videreutdanning for flere, og
innholdet i opplæringen kan bli mer relevant når den relateres til
egen arbeidsplass.
På denne bakgrunn fremmer dissemedlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2017 utarbeide en nasjonal oversikt og en forpliktende opptrappingsplan
for utdanning av spesialsykepleiere.»
«Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig, og
senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2017, gjennomgå videreutdanningstilbudene
for sykepleiere, herunder ordninger som sikrer at lærerkreftene
i utdanningsinstitusjonene har oppdaterte kunnskaper og ferdigheter,
samt vurdere revisjon og oppdatering av rammeplanene for utdanningene,
for å sikre at utdanningene møter behovene i både primær- og spesialisthelsetjenesten.»
I tråd med Stortingets vedtak 31. mars 2016
er helse- og omsorgskomiteens utkast til innstilling blitt forelagt
kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til uttalelse.
Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen uttaler
i brev av 7. juni 2016 følgende:
«Komiteen har merket seg de utfordringene man har
med rekrutteringen av helsefagarbeidere til norske sykehus. Komiteen
vil i den sammenheng understreke den viktige rolle fagskolene har
i norsk utdanningssystem og for å fylle fremtidens kompetansebehov.
En videre satsing på fagskolene er nødvendig for å sikre at det
utdannes nok helsefagarbeidere.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til regjeringens arbeid med å styrke fagskolene,
og ser frem til den varslede stortingsmeldingen om fagskoleutdanning
høsten 2016 som vil følge opp rådene fra fagskoleutvalget og høringsinnspillene
til rapporten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen Stoltenberg
II satte ned det såkalte Grundt-utvalget som 15. desember 2014 la
fram NOU 2014:14 Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg. Disse
medlemmer har ved flere anledninger siden 2014 oppfordret kunnskapsministeren
til å følge opp dette arbeidet, men konstaterer at det, til tross
for uttalelser om at man var i ‘fagskolens år’ i 2015, har vært
lite satsing på fagskolen fra regjeringens side. Disse medlemmer
har også merket seg at det er varslet en stortingsmelding om fagskolene
i 2016, og imøteser denne. Disse medlemmer forventer at meldingen
inneholder gode og tydelige svar på hele bredden av temaer som Grundt-utvalget
fremhever. Disse medlemmer vil understreke at det er et stort behov
for en helhetlig og kraftfull satsing på fagskolesektoren som en
viktig og framtidsrettet del av det norske utdanningssystem, også
innen helsefag, og forventer at stortingsmeldingen vil gjenspeile dette.»
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om bedre finansiering og tilrettelegging for praksisplasser for
sykepleiere i kommunehelsetjenesten.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2017 utarbeide en nasjonal oversikt og en forpliktende opptrappingsplan
for utdanning av spesialsykepleiere.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen så raskt som mulig,
og senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2017, gjennomgå
videreutdanningstilbudene for sykepleiere, herunder ordninger som
sikrer at lærerkreftene i utdanningsinstitusjonene har oppdaterte
kunnskaper og ferdigheter, samt vurdere revisjon og oppdatering
av rammeplanene for utdanningene, for å sikre at utdanningene møter
behovene i både primær- og spesialisthelsetjenesten.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:75 S (2015–2016) – Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Torgeir Micaelsen, Ingvild Kjerkol,
Ruth Grung, Freddy de Ruiter, Tove Karoline Knutsen, Marianne Aasen og
Kari Henriksen om å bedre tilgangen på spesialsykepleiere – vedlegges
protokollen.
Det vises til Dokument 8:75 S (2015–2016) oversendt
fra Stortinget 7. april 2016. Stortinget ber om min uttalelse til
følgende representantforslag:
Forslag 1: "Stortinget
ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 utarbeide
en nasjonal oversikt og en forpliktende opptrappingsplan for utdanning
av sykepleiere."
Forslag 2: "Stortinget
ber regjeringen så raskt som mulig, og senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2017, gjennomgå videreutdanningstilbudene for
sykepleiere, herunder ordninger som sikrer at lærerkreftene i utdanningsinstitusjonene
har oppdaterte kunnskaper og ferdigheter, samt vurdere revisjon
og oppdatering av rammeplanene for utdanningene, for å sikre at
utdanningene møter behovene i både primær- og spesialisthelsetjenesten."
Forslagsstillerne tar opp en rekke viktige forhold med
betydning for tilgang på sykepleiere og operasjon-, intensiv-, anestesi-
og barnesykepleiere (ABIO-sykepleiere). Dette er svært viktige personellgrupper
i helse- og omsorgstjenesten, og utfordringer med tilgang er velkjent.
Med hensyn til forslag 1 understreker jeg at
departementet arbeider planmessig med å kartlegge og å sikre tilgang
på helsepersonell med rett kompetanse, også sykepleiere. I Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og
sykehusplan og Meld. St. 26 (2014–2015)
Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet er endrede
og økende personell- og kompetansebehov sentrale tema og det fremmes
tiltak for å møte behovene. I tillegg foreligger det en rekke rapporter,
prognoser og vurderinger av forventede fremtidige behov. Framlagte
meldinger, reformarbeid og tiltak har nettopp til hensikt å avhjelpe
utfordringene, skape bærekraftig utvikling og realisere pasientens
helsetjeneste. Departementet velger imidlertid å benytte allerede etablerte
ansvarsforhold og desentraliserte strukturer og følge dette opp
i styring av virksomhetene, og opererer ikke med egne opptrappingsplaner
for enkeltpersonellgrupper.
I forhold til forslag 2 skal det som ledd i
oppfølgningen av Meld. St. 11 (2015–2016) og Meld. St. 11 (2014–2015) gjennomføres
en gjennomgang av videreutdanningstilbudene, også for sykepleiere,
for å få oversikt over dagens studietilbud og for å bidra til at
utdanningene samsvarer bedre med tjenestenes kompetansebehov. Det
skal også legges til rette for at samarbeidet mellom helse- og utdanningssektoren
styrkes nasjonalt, regionalt og lokalt. Flere av forholdene forslagsstillerne
peker på hører imidlertid hjemme under Kunnskapsministeren og Kunnskapsdepartementets
ansvarsområder og vil kun kort kommenteres her.
Kunnskapsdepartementet har hovedansvaret for sykepleierutdanningene,
inkludert dimensjonering av utdanningskapasitet, vurdering av og eventuell
revisjon av rammeplaner. Vurdering av kapasitet i helseutdanningene
inngår i Regjeringens årlige budsjettprosesser og konklusjonene
presenteres i de årlige budsjettframleggene. I vurderingen tas det
hensyn til tilgjengelig kunnskap om hvilke personell- og kompetansebehov
helse- og omsorgstjenestene har i framtiden. Universitets- og høyskoleloven har
lagt ansvaret for tilsetting og organisering av virksomheten til
utdanningsinstitusjonene. Disse har på sin side ansvar for utdanningenes
innhold og for at lærerkreftene har oppdaterte fagkunnskaper og
faglige ferdigheter. Bruken av rammeplaner vurderes for helse- og
sosialfagutdanningene. Et av målene er å utvikle et system som i
større grad ivaretar tjenestenes behov.
Helse- og omsorgsdepartementet har på sin side et
overordnet ansvar for å bidra til at det rekrutteres nok personell
til tjenestene, at man beholder og utvikler kompetansen og gjør
god bruk av personell som er i arbeid. Dette i samarbeid og samspill
med arbeidsgivere og ansvarlige aktører i tjenestene. Departementet
stiller krav overfor helseforetakene om å vurdere egne personell- og
kompetansebehov, og legge planer for hvordan behovene skal møtes.
Et viktig tiltak har vært å få på plass bedret
nasjonal oversikt over både status og behovene for personell. En
Nasjonal bemanningsmodell er utviklet i samarbeid mellom de fire
regionale helseforetakene, og vil gi bedrede modeller for framskrivninger
av behovet for ulike typer helsepersonell i spesialisthelsetjenesten,
inkludert ABIO-sykepleiere. Modellen kan også brukes til ulike simuleringer,
basert på forventede endringer og/eller politiske føringer. Den
vil gi spesialisthelsetjenesten et bedret verktøy for å møte framtidens
helseutfordringer gjennom å samle, analysere og bruke data både
nasjonalt og regionalt. I modellen sees aktivitetsdataene sammen
med modifiserende faktorer for å estimere ulike scenarier for aktivitetsveksten,
som så benyttes for å kvantifisere personell- og kompetansebehov
i spesialisthelsetjenesten.
Ansvarsfordelingen på området mellom helse- og
omsorgstjenestene og universitets- og høyskolesektoren fordrer god
dialog og samarbeid. Samarbeidet mellom sektorene er en forutsetning
for å sikre hensiktsmessig utvikling av helsefaglige utdanninger.
Behovet for praksisplasser i ABIO-utdanningen som tas opp av forslagsstillerne,
kan nevnes som et eksempel på et område som må løses i samarbeid
mellom sektorene. Helseforetakene og kommunene har ansvar for et
tilstrekkelig antall praksisplasser i helse- og omsorgstjenesten.
Utviklingen mot stadig kortere sykehusopphold for pasientene innebærer
at færre senger i sykehusene og antall tilgjengelige praksisplasser
på tradisjonelle sengeposter i sykehus synker. Nytenkning på området
vil kunne innebære at praksisplasser eksempelvis i større grad etableres
der pasientene i stor grad er, dvs. i dagbehandling og poliklinikk.
Samtidig er dette omfattet av nasjonalt og internasjonalt regelverk.
Det må også utvikles nye metoder for å sikre at studentene får praksis og
øvelse andre steder enn i klinisk praksis. Etablering av simuleringssentre
er et godt eksempel på andre læringsarenaer.
Det finnes flere videreutdanningstilbud for
sykepleiere i tillegg til ABIO-utdanningene. Mange er opprettet
på initiativ fra utdanningsinstitusjoner, ofte i samarbeid med lokale
sykehus. Som ledd i oppfølgningen av Meld.
St. 11 (2015–2016) skal det gjennomføres en gjennomgang av videreutdanningstilbudene,
også for sykepleiere.
I møte med forventede personellutfordringer,
vil det være grenser for hvor mye arbeidskraft som kan være tilgjengelig
for helse- og omsorgstjenestene i framtiden. Personell- og kompetansebehovet
løses ikke alene ved å utdanne flere. Blant annet nye arbeidsformer,
innovasjon, bedre organisering og oppgavedeling, gode elektroniske verktøy
og ny teknologi må innføres raskere og brukes i større skala enn
i dag for å effektivisere arbeidet. Både i Meld.
St. 11 (2015–2016) og i Meld. St. 26
(2014–2015) tas det til orde for å vurdere oppgavefordelingen
mellom grupper av helsepersonell i lys av nye behov. Regjeringen vil
som ledd i oppfølgning av begge meldinger utrede etablering av nye
kliniske videreutdanninger for sykepleiere på mastergradsnivå, rettet mot
oppgaver og behov i både den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og i spesialisthelsetjenesten. Utdanningene skal gi fordypning på
bredere fagområder enn det de etablerte etterutdanningene gir. Kompetansen
utdanningene gir vil også kunne muliggjøre oppgaveglidning mellom
helsepersonellgrupper i økende grad for hensiktsmessig utnyttelse
av kompetanse. For denne type utdanning i primærhelsetjenesten er det
etablert et lønnstilskudd for sykepleiere som vil gjennomføre utdanningen.
I tillegg har regjeringen styrket tilskuddet til videreutdanning
av sykepleiere.
Regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og
fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, Kompetanseløft
2020 ble etablert i 2016. Den følger opp Meld.
St. 26 (2014–2015), Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplanen
for rusfeltet og regjeringens plan for omsorgsfeltet, Omsorg 2020,
gjennom konkrete tiltak. Planen har som formål å bidra til en faglig sterk
tjeneste, og å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten
har tilstrekkelig og kompetent bemanning. En av de seks strategiene
i Kompetanseløft 2020 er å sikre at grunn- og videreutdanningene
har god kvalitet og er tilpasset tjenestens behov.
I forhandlingene mellom Spekter og Norsk Sykepleierforbund
i 2014 ble det inngått avtale om lønn under videreutdanning for
sykepleiere. Når arbeidsgiver har vurdert behovet for videreutdanning,
skal sykepleiere under videreutdanningen ha minimum 80 prosent lønn.
Det skal inngås avtaler om bindingstid etter endt videreutdanning,
som i hovedsak skal være i hel stilling. Helseforetakene har en
felles ambisjon om å utvikle en heltidskultur, slik at flest mulig
medarbeidere i alle stillingsgrupper og i alle deler av foretakene
ansettes i hele stillinger. Bruken av deltid skal reduseres til
et minimum og normen er hele faste stillinger. Å kunne tilby heltid
blir stadig viktigere også for å sikre god rekruttering og beholde
kvalifisert arbeidskraft. En hovedregel om heltid er derfor både
i virksomhetens og den ansattes interesse. Det stilles styringskrav til
reduksjon i deltid, mellom 2011-2014 ble bruken av deltid redusert
med ca. 20%. Arbeidet fortsetter og det er etablert et solid kunnskapsgrunnlag
for det videre arbeidet.
Jeg vurderer at Regjeringen med de framlagte Stortingsmeldinger
og det øvrige arbeid på feltet har lagt et solid fundament for å
kunne arbeide systematisk med å bedre og ivareta tilgang til sykepleiere
med spesialkompetanse i fremtiden.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
9. juni 2016
Kari Kjønaas Kjos | Olaug V. Bollestad |
leder | ordfører |