3.1 Sammendrag

Gjeldende regler om nedbygging av buffer, og utkast til regler om tak på buffer som tidligere har vært på høring og som var omtalt i Prop. 83 L (2022–2023), følger av forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) § 5-4. Det samme gjelder dagens regler om at frigjort buffer skal benyttes som engangspremie for årlig forhøyelse av pensjonsytelsene. Endringer i disse reglene krever i utgangspunktet ikke lovendringer, og kompetansen til å endre forskriftsreglene ligger hos Finansdepartementet. Anmodningsvedtaket om videre utredning av «mulige regelendringer for ytterligere å sikre verdiene i og reguleringene av fripoliser» hadde blant annet sin bakgrunn i omtalen av mulige forskriftsregler om tak på bufferfond i Prop. 83 L (2022–2023). Departementet redegjør derfor i punkt 3.3.1 og 3.3.2, 3.4.1 og 3.4.2 samt 3.5.1 og 3.5.2 i proposisjonen for arbeidsgruppens utredning, høringsinstansenes syn og departementets vurdering av disse forholdene, men foreslår ikke lovendringer. Departementet vil følge opp disse vurderingene i forskriftsarbeidet.

Arbeidsgruppen foreslo imidlertid at eventuelle regler om hvordan gjenstående buffer ved fripoliseinnehavers død skal håndteres, skal reguleres i lov. Dette spørsmålet er omtalt i punkt 3.3.3, 3.4.3 og 3.5.3 i proposisjonen. Økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til bufferfond er omtalt i punkt 6.1.1, 6.2.1 og 6.3.1 i proposisjonen.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til departementets forslag om endringer i reglene om bufferfond og overskuddsdisponering i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 3. Komiteen merker seg at departementet varsler tydeligere regler, blant annet i forskrift, for bruk og gradvis nedbygging av bufferfond når pensjonen er under utbetaling. Formålet er å sikre at bufferkapital over tid faktisk kommer pensjonistene til gode.

Komiteen viser til at reglene om et bufferfond som er fordelt på den enkelte kontrakt, ble vedtatt av Stortinget i 2023, og trådte i kraft fra 2024. Reglene er ikke til hinder for at pensjonskassene kan forvalte midlene kollektivt. Komiteen presiserer derfor at det ikke foreslås endringer i pensjonskassenes muligheter til kollektiv forvaltning av pensjonsmidlene, herunder bufferfond tilhørende fripoliser, dette ligger fast. Det pålegges heller ikke konkrete krav til nedbygging av bufferen, i tråd med pensjonskassenes høringsinnspill på dette punktet. Komiteen viser til at avkastningen på pensjonsmidlene skal benyttes som kilde for oppregulering av de garanterte ytelsene.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår at gjenstående buffer ved død skal anses som overskudd på risikoresultatet, og at leverandørene kan sette av inntil 20 pst. av dette overskuddet til risikoutjevningsfondet. Dette fondet kan dekke økte kostnader for pensjonsleverandøren dersom pensjonskostnadene blir høyere, for eksempel som følge av økt levealder. Fondet beskytter også bufferfondet til fripolisekunder, som må dekke slike kostnader før leverandøren.

Tidligere har det ikke vært regulert i lov hvordan gjenstående buffer ved død skal fordeles. Praksisen har vært at inntil 50 pst. kan settes av til risikoutjevningsfondet. Regjeringens forslag er i så måte en forbedring for kundene.

Gjenstående buffer er overskudd fra avkastning, og ikke del av dødelighetsarven det er avtalt at selskapene skal bruke for å dekke forpliktelser til gjenlevende kunder. Komiteen mener derfor at gjenstående buffer ikke skal avsettes til risikoutjevningsfond, men i sin helhet fordeles på gjenværende kunder for å bidra til bedre avkastning og økt pensjon for kundene.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til erstatning for forslaget til forsikringsvirksomhetsloven § 3-14 fjerde ledd i proposisjonen:

«Forsikringsvirksomhetsloven § 3-19 fjerde ledd skal lyde:

For kontrakter etter § 3-16 skal gjenværende bufferfond ved rettighetshavers død, når det ikke er etterlatte med krav på etterlattepensjon knyttet til kontrakten, fordeles til bufferfond tilordnet de øvrige kontraktene etter § 3-16. Beløpet fordeles i henhold til beregningsgrunnlaget som følge av at foretakets forpliktelse overfor forsikrede som er død i løpet av året, er bortfalt, jf. § 3-9 tredje ledd.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at arbeidsgruppens flertall mente det fortsatt skal være bindende regler om nedbygging av bufferfondet i utbetalingsperioden. Disse medlemmer viser til Finanstilsynets høringsinnspill, som understreker at «dette gir større sikkerhet for at bufferfondet faktisk blir tilført fripoliseinnehaveren enn det retningslinjer vil gjøre». Likevel foreslår regjeringen at det på dette området fremover kun skal være retningslinjer, ikke bindende regler. Flertallet i arbeidsgruppen nedsatt av regjeringen foreslår også at dagens regel om nedbygging av bufferfond i takt med reduksjonen av premiereserven bør utformes som et minstekrav.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det fortsatt skal være bindende, lovmessige regler om nedbygging av bufferfondet tilknyttet fripoliser i utbetalingsperioden, og at dagens regel om nedbygging av bufferfond i takt med reduksjonen av premiereserven utformes som et minstekrav, slik at kunden vet nøyaktig hvilke regler som her gjelder.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at tidligere vedtak og regelendring fra de tidligere tilleggsavsetninger til fleksibelt bufferfond der overskytende kapital frigjøres og deles ut til rettighetshaver, må ha en garanti ved at overflødig bufferfond skal deles som overskudd mellom rettighetshaver og livselskap.

Disse medlemmer mener overskytende bufferfond må frigjøres og gi oppregulering av pensjon med en fordeling der overskuddet deles etter overskuddsdelingsbrøken 80/20, til hhv. kunde og leverandør.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at et sentralt punkt i proposisjonen er at dagens regler om pliktig nedbygging av bufferfond i utbetalingsfasen foreslås fjernet og erstattet med krav om at pensjonsleverandørene selv skal fastsette retningslinjer for opp- og nedbygging av buffer. Disse medlemmer er kritiske til dette og viser til Pensjonistforbundets høringssvar, som påpeker at livsforsikringsselskapene har hatt klare insentiver til å holde bufferkapital tilbake, ettersom dette reduserer behovet for egenkapital og begrenser selskapets pensjonsforpliktelser overfor kundene, og mener derfor det er avgjørende at det stilles krav til retningslinjene for nedbygging av buffer som sikrer at det kommer kundene til gode.

Disse medlemmer mener, i likhet med Pensjonistforbundet, at kravet må være at når den årlige pensjonsutbetalingen utgjør en bestemt andel av premiereserven, skal en tilsvarende andel av bufferfondet utbetales som et årlig kronetillegg. Dette vil sikre at avkastningen faktisk kommer pensjonisten til gode, uavhengig av hvordan pensjonsleverandøren velger å disponere avkastningsoverskuddet. Samtidig vil disse medlemmer understreke at denne endringen i seg selv ikke er tilstrekkelig. Dersom bufferfondet ikke faktisk bygges ned, vil ikke endringen ha noen praktisk betydning. Disse medlemmer mener dette understreker behovet for at det stilles klare krav til nedbygging av buffer i utbetalingsfasen. Samtidig vil disse medlemmer understreke at kravet til retningslinjene må utformes slik at det ikke svekker pensjonsleverandører som håndterer bufferfondet kollektivt sin evne til å oppnå god avkastning og regulering.

Disse medlemmer viser til at flertallet i arbeidsgruppa vurderer at regler for nedbygging av bufferfond sikrer at bufferfondet blir tilført fripoliseinnehaveren i større grad enn det retningslinjer vil gjøre. På denne bakgrunn støtter ikke disse medlemmer regjeringens forslag.