Ola T. Lånke (KrF) [15:04:39]: Det kunne, i hvert fall sett fra Kristelig Folkepartis side, også vært godt grunnlag for å reise en debatt om denne loven. Det skal vi likevel ikke gjøre i denne omgang, og vi tar heller ikke opp igjen forslag. Jeg hadde bare lyst til å knytte noen bemerkninger til den nye loven, som i hovedsak dreier seg om det nye RLE-faget. Det jeg ønsker, er egentlig å gi uttrykk for en bekymring med utgangspunkt i det jeg opplever at mange lærere føler. De opplever det stadig vanskeligere å praktisere loven og undervise i dette faget.

Det er kristendommen som fortsatt er den religiøse tilknytningen for de fleste i Norge. Men det synes som om kravet om kvalitativ likebehandling av ulike livssyn og diskusjon om kvantitativ fordeling av de ulike religionene skaper usikkerhet hos dem som skal formidle. Jeg skal ikke gå mer inn i det, men jeg håper inderlig, selv om jeg er sterkt i tvil om det kommer til å skje, at det nye RLE-faget blir lagt til rette slik at det blir en virkelig presentasjon også av kristendommen og den kristne kulturarven, og at det legges vekt på at dette er den religionen og den tradisjonen de fleste nordmenn hører til i. Jeg vil si at det er viktig - ja, det er fundamentalt - at elevene får lære nok til også å føle seg hjemme i sin egen kulturbakgrunn.

Det er bekymringsfullt å oppdage at mange unge i dag synes å lære mer om andre religioner enn om kristendommen. Hva dette skyldes - om det er utydelighet i læreplaner, læreres usikkerhet overfor et fag som stadig kritiseres og debatteres, eller at elevene ikke har bakgrunn nok til å absorbere temaet - er ikke godt å si. Det er sannsynligvis flere faktorer. Men det er i hvert fall en situasjon som også vi som nasjonalforsamling bør ta på alvor i tiden som kommer. Det må tydeliggjøres i tilretteleggingen videre at fag og læreplaner skal gi lærerne trygghet, godt materiell og forpliktelse til en solid innføring i faget.

Jeg omgås på grunn av min bakgrunn en del prester i Den norske kirke og har selv snakket med konfirmantprester som opplever at deres konfirmanter har tilnærmet ingen kunnskap i kristendom. Men så viser det seg at de faktisk vet atskillig mer om mange andre religioner. En konfirmantlærer som jeg kjenner, bruker å ta konfirmantene med i en moské. Det syntes jeg var positivt. Der kunne han imidlertid til sin overraskelse oppleve at konfirmantene kunne svare svært godt for seg på spørsmål om islam. De kunne islams trosbekjennelse: Det finnes ingen gud unntatt Allah, og Muhammed er hans sendebud. De visste godt hva islams fem søyler er: trosbekjennelsen, bønnen, fasten, pilegrimsreisen og veldedigheten. Det er ikke noe å si på det, det er også i tråd med loven. Men da de så senere, i timen etter, ble stilt de mest elementære spørsmål om kristendom, om de mest elementære ting i det som vi gjerne betegner som katekismen, ble de derimot svar skyldig. Da presten spurte konfirmantene hva dette kunne komme av, var svaret: Det er ikke vår skyld, vi har lært mye mer om de andre religionene enn om kristendommen.

Nå skal det sies at jeg vet ikke hvor representativt dette er. Dette er egentlig mer et vitnesbyrd. Men jeg tror ikke det er så helt urepresentativt. Mitt poeng er at hvis vi ikke gir ungdommer som hører til i vår kristne tradisjon, en ballast i forhold til egen kultur og tro, står de dårlig rustet i møte med andre kulturer. Dette kan skape usikkerhet rundt egen identitet og gi lite å stå imot med i diskusjoner om verdier. Hvordan skal de kunne stå opp for verdier de ikke kjenner? Hvordan skal de kunne gå inn i en ekte dialog om verdier hvis de mangler kunnskap om sin egen arv? Hvis Grunnloven § 2 i framtiden kommer til å lyde «Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Rettsstat og Menneskerettighederne», og denne paragrafen skal ha mening, må de som vokser opp i denne arven, ha inngående kjennskap til den. De har både rett og krav på solid undervisning i kristendom. Det man kjenner best og føler seg mest fortrolig med, blir gjerne også det man anser for rett. Om vi ikke gir den oppvoksende slekt god kunnskap om vår kristne og humanistiske arv, kan det føre til at de velger tradisjoner de ikke kjenner konsekvensene av. Og om Stortinget ikke gir lærerne arbeidsredskaper til undervisningen, kan det i sin ytterste konsekvens føre til at norsk skole bereder grunnen for tradisjoner som er fremmede for oss. Det kan umulig være meningen, og derfor må vi også sørge for et fag som tar vare både på våre egne verdier og på muligheten for kjennskap til andres tro og tanker.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [15:10:20]: Når representanten Lånke tar opp saken på den måten som han gjør, synes jeg nesten at jeg må redegjøre noe for flertallets syn i saken, for det er ikke slik at det ikke lenger skal undervises i kristendom i den norske skolen. Men hele komiteen viser i sine merknader til at det i dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol gis uttrykk for at det er problematisk å gi en religion kvalitativ forrang, dvs. at når det er angitt prosenttall for hvor mye det skal undervises i en religion i forhold til andre, vil det også bli oppfattet som at det kvalitativt gis en forrang i undervisningen. Videre er det imidlertid slik at det på bakgrunn av landets historie og tradisjon fortsatt vil være mulig med en kvantitativ forrang for kristendommen innenfor rammen av menneskerettighetene, og komiteen viser til at fagplanene i dag fastslår at innholdet knyttet til de fastsatte kompetansemålene i faget skal fordeles med om lag 55 pst. av timetallet til hovedområdet kristendom. Komiteen har merket seg at departementet vil fjerne den prosentvise fordelingen, og det er nettopp med tanke på at en ikke skal komme i samme situasjon som tidligere med hensyn til å bli dømt for å gi en religion kvalitativ forrang framfor andre.

Vi har understreket fra flertallets side at avviklingen av den prosentvise fordelingen av hovedemnene i faget ikke innebærer en forskyvning av kompetansemålene. Vi viser også til proposisjonen, der det framholdes at det i læreplanen i faget skal framgå at kunnskap om kristendommen fortsatt skal ha den kvantitativt største delen av lærestoffet. Vi legger også til grunn at det er muligheter for lokale variasjoner. Jeg viser videre til at det for tiden foregår en trosopplæringsreform, der store ressurser er gitt til de ulike trosretningene for nettopp å styrke deres muligheter til å undervise i sin religion.

Jeg håper at det ikke forstås slik i denne sal at det ikke lenger skal undervises i kristendom i den norske skole.

Ola T. Lånke (KrF) [15:13:20]: Jeg har ikke tenkt å gå videre på diskusjonen om RLE-faget med representanten Gerd Janne Kristoffersen. Jeg tar til etterretning det som er sagt nå i denne omgang. Jeg ville bare forsøke å gi uttrykk for en opplevelse som jeg tror en del av dem som jobber med unge mennesker her i landet, har, slik at det også er kjent i denne forsamling. Det var i grunnen det som var bakgrunnen, og jeg ønsker vel egentlig ikke at det skal følges opp her og nå, siden vi ikke har tatt opp forslagene heller.

Så tar jeg til etterretning at kristendommen skal ha en kvantitativ forrang. Jeg håper at det blir virkelighet, og at lærerne også bestreber seg på det. Så jeg får bare omskrive «det jeg skrev, det skrev jeg», som en mann sa, og si: Det jeg sa, det sa jeg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og det er ikke framsatt noen forslag.

Odelstingets beslutning er dermed bifalt av Lagtinget, og lovvedtaket blir å sende Kongen i overensstemmelse med Grunnloven.