Presidenten: Etter ynske frå kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten vert avgrensa til 1 time og 50 minutt, og at taletida vert fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 35 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Kristeleg Folkeparti 15 minutt, Høgre 15 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Venstre 5 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det vert gjeve høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare vert det foreslått at dei som måtte teikne seg på talerlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det vert sett som vedteke.

Olaf Gjedrem (KrF) ( ordførar for saka): Kommunalkomiteen støttar Regjeringa sitt forslag om at ny lov om husleigeavtaler skal erstatta gjeldande lov av 1939, husleieloven, og loven av 1967 som omhandlar husleigereguleringssaker.

Sjølv om den norske utleigemarknaden er avgrensa og omfattar om lag 24 pst. av det totale talet på husvære, meiner komiteen at det er behov for eit lovverk som kan setja ramme for utleigeverksemda og klargjera rettar og plikter for utleigar og leigetakar. Regjeringa har ved lovframlegget sitt kome med framlegg som både varetek utleigar si interesse for å driva utleige, og sikrar leigetakaren trygge leigeforhold som gir butryggleik og føreseielege økonomiske forpliktingar.

Fleirtalet i komiteen meiner at det er ein ubalanse i marknaden fordi talet på utleigebustader har gått ned. Dette har resultert i at leigeprisen, særleg i pressområda, er for høg. På denne bakgrunn meiner fleirtalet at staten bør medverka til å få bygd fleire utleigebustader i pressområda. Fleirtalet meiner òg at lovforslaga treffer loven sitt føremål, nemleg at alle skal ha vern mot vilkårleg og urimeleg handsaming, uavhengig av om ein er eigar eller leigar. Fleirtalet meiner det er viktig å streka under at leigarar skal vera trygge på at dei ikkje kan bli oppsagde utan sakleg grunn, eller at husleiga ikkje kan aukast utover det som blir rekna for rimeleg. Med dei justeringar som er i komiteen si innstilling, meiner fleirtalet at loven gjev tryggleik for at om det oppstår konfliktar, skal partane i fyrste omgang ha tilgang til organ som kan løysa tvisten utan å risikera både tidsmessige og økonomiske belastingar, noko ei direkte domsavgjerd vil føra med seg.

Lovforslaget gjeld både leige av bustad og lokale. Departementet foreslår at det ikkje skal kunna avtalast eller gjerast gjeldande vilkår som er mindre gunstige for leigaren enn det som fylgjer av føresegnene i loven. Komiteen sitt fleirtal støttar dette. Komiteen merkar seg òg at Regjeringa foreslår at hovudregelen ved leige av lokale skal vera at loven skal kunna avvikast ved avtalar.

Fleirtalet i komiteen støttar òg at klage på standarden på bustaden må fremjast innan rimeleg tid. Dette er meir fleksibelt enn dagens ordning som avgrensar denne retten til berre 14 dagar. Komiteen støttar vidare forslaget i den nye loven om å setja ei avgrensing på depositum og garanti på til saman maksimum seks månaders husleige. Komiteen støttar òg forslag om at utleige av bustad mot lån avviklast, då dette er ei ordning som har blitt brukt svært lite i dei seinare åra.

Komiteen foreslår vidare i § 3-5 fjerde ledd i samråd med departementet at banken skal utbetala depositumet i staden for kan utbetala til leigetakaren ved utløpet av søksmålsfristen, dersom søksmål ikkje er reist.

Fleirtalet i komiteen vil streka under at angsten for å bli ståande i lengre tid med økonomiske plikter gjennom lån osv. og ein leigetakar som har slutta å betala leige, vil vera ein av dei viktigaste uvissefaktorane for mange utleigarar. Derfor foreslår komitefleirtalet at etter at leigeforholdet er slutt, kan finansinstitusjonen utbetala skyldig leige frå kontoen om partane skriftleg har avtalt at leiga skal godskrivast annan konto i den same finansinsinstitusjonen, og utleigaren har dokumentert tidspunktet for når betalingsplikta tok til å gjelda, og når den tok slutt.

Komiteen støttar òg forslaget til føresegner om årleg indeksregulering av den opphavlege leiga og tilpassing til gjengs leige kvart tredje år.

Fleirtalet i komiteen sluttar opp om forslaget om å avvikla husleigereguleringsloven i løpet av ti år. Grunngjevinga for dette er at det ikkje er ei einsarta gruppe med dårleg økonomi som bur i bustader som blir omfatta av denne loven, det vil seia bustader bygde før den andre verdskrigen: ca. 12 000 bustader i Oslo og 1 800 i Trondheim. Denne loven er eit lite målretta instrument for å hjelpa dei som har dårlegast økonomi eller størst problem på bustadmarknaden.

Fleirtalet i komiteen går inn for at den årlege leiga skal kunna aukast med inntil 20 pst. av dagens leige, eksklusiv kommunale avgifter, kvart år i ni år framover. Det tiande året aksepterer komiteen at det blir føreteke ei full marknadstilpassing. Dette gjev dei som bur i desse bustadene, ei god overgangsordning for å tilpassa seg ein ny buutgiftssituasjon. Om enkelte familiar kjem i problem på grunn av at denne loven fell bort, viser komiteen til bustøtta som eit målretta hjelpemiddel for å ta seg av dei som har økonomiske problem.

Komiteens fleirtal meiner det er positivt med nye reglar som tek sikte på å gje leigarar innverknad over forvalting og drift av eigedomane. På den eine sida er det klart at utleigar eig og tek alle avgjerder om eigedomen. På den andre sida er det positivt at leigaren får større innverknad over eigen busituasjon, bl.a. skal det kunna veljast ein tillitsvald som representerer leigarane overfor utleigaren. Dette vil gjelda i hus der eigaren har leigd ut meir enn fire husvære. Denne representanten skal ha rådgjevande myndigheit.

Komiteens fleirtal er einig i at det i den nye husleigeloven blir foreslått eit vern mot å bli oppsagd av utleigaren.

Fleirtalet er einig i at eit for strengt oppseiingsvern kan føra til reduksjon i det samla talet på utleigebustader. Samtidig finn fleirtalet at det er viktig å gje leigaren oppseiingsvern så han får nødvendig eller ynskjeleg butryggleik. Difor støttar fleirtalet departementets forslag om at tidsubestemte leigeavtalar berre kan seiast opp dersom det ligg føre særlege oppseiingsgrunnar. Fleirtalet ser òg positivt på at den nye husleigeloven nemner kva grunnar som gjev rett til oppseiing.

Fleirtalet meiner at flest mogleg kontraktar bør vera tidsubestemte. Men fleirtalet meiner òg at det må vera rett å ha moglegheit til å inngå tidsavgrensa leigekontraktar, og støttar forslaget om at det blir sett ei minstetid på tre år. For å gå med på eit uttalt behov for tilbod om enkel tvisteløysing meiner komitefleirtalet at det vil vera rett å støtta initiativ teke av Norske Boligbyggelags Landsforbund, Norges leieboerforbund, Huseiernes Landsforbund og Forbrukarrådet om å oppretta eit husleigetvistutval. Husleigetvistane er ofte småe, tidkrevjande og kostnadskrevjande saker å føra for domstolsapparatet. I tillegg kjem ofte lang ventetid for å få saker opp for domstolane. Fleirtalet fremjar difor forslag om at det blir oppretta eit husleigetvistutval i Oslo som ei prøveordning for tre år. Dette utvalet bør ha representantar for leigar- og utleigesida og verta leia av ein nøytral formann med dommarkompetanse. Utvalet bør ha eige sekretariat som i tillegg til å førebu saka for utvalet, meklar mellom partane. Ein bør vurdera å knyta sekretariatet til Forliksrådet. Avgjerd i dette husleigetvistutvalet får same verknad som ein dom dersom den ikkje blir lagd fram for dei alminnelege domstolane. Fleirtalet går ut frå at kostnadene med ordninga i utgangspunktet bør dekkjast av dei sakførande partane.

Elles støttar komiteen samrøystes framlegget om forenkling, slik at § 5-8 femte ledd andre punktum skal lyde:

«For utmåling av erstatningen gjelder bestemmelsene i § 2-14 første, fjerde, femte og sjette ledd tilsvarende.»

I tillegg vil eg på vegner av komiteen fremja ei presisering som eg har lagt på presidentbordet, og som vil bli delt om i salen i løpet av debatten.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Fremskrittspartiet har en del innvendinger mot den loven som vi nå behandler her i Odelstinget.

Når det gjelder oppsigelsesvernet, er det blitt betydelig styrket. Nå er det slik at leier uten å begrunne sitt syn kan motsette seg oppsigelsen innen en måned. Det nye nå er altså at utleier må gå til rettsapparatet innen en frist på tre måneder og kreve en stadfestelse av oppsigelsen. Man må kunne anta at det vil føre til at langt flere oppsigelsessaker havner i rettsapparatet enn det som har vært tilfellet tidligere, og det blir dyrt for den tapende part iallfall, samtidig som det vil sette begge parter i en meget vanskelig og ofte ubehagelig situasjon.

Er det nå slik at representanten Gjedrem mener at utsiktene til å havne i slike ubehagelige og kanskje kostbare problemer for huseier, vil gjøre ham særlig lysten på å leie ut f.eks. i sin egen kjeller? Vil ikke dette kunne svekke interessen for å drive utleie, iallfall i egen, privat bolig?

Olaf Gjedrem (KrF): Som eg sa i mitt fyrste innlegg, er dette eit balansert lovverk som tek omsyn både til utleigar og leigetakar. Etter mi vurdering har departementet hatt ei heldig hand med ei balansert opplisting av krav og rettar for leigar og utleigar. Sjølv om eg nok må innrømma at det i denne lovrevisjonen blir mange plussar på leigarsida, er det rett å styrkja leigar sin situasjon. Men loven har krav om ei sakleg grunngjeving i tilfelle oppseiing, og det bør vera ein overkomeleg og ein akseptabel grunn for ein utleigar. Eg har litt problem med å forstå at det skal verka dempande på lysta til å leiga ut bustad at ein må ha ein sakleg grunn for å seia opp ein leigetakar.

Men i desse forholda som i dei fleste andre der det er fleire partar, er noko av det viktigaste når det gjeld avtalar, at det er gode, opne og tillitsfulle forhold, og det vil me oppfordra til blir utvikla i alle desse leigeforholda, slik at me kan unngå konfliktar mest mogleg. Me har i tillegg til dette nemnt eit enkelt tvisteutval her i Oslo som ei prøveordning for å sjå effekten, og eventuelt utvida til større delar av landet, som kan løysa enkle tvistar, slik at ein ikkje skal belasta domstolane, og for at det ikkje skal bli så dyrt for dei som har ein tvist gåande.

Sverre J. Hoddevik (H): I innstillinga er det referert ein korrespondanse med departementet, der problemet knytt til eventuelt vedtak om byfornying heldt opp mot tidsbestemt leigeavtale er reist. Enkelt sagt er svaret på dette problemet frå departementet at oreigning, eller ekspropriasjon, er nøkkelen som i dette tilfellet kan fremje byfornying. No er det slik at i våre auge er dette forholdsvis sterke og tidkrevjande tiltak, og mindretalet har fremma eit forslag om at leigetakaren ikkje kan motsette seg rehabilitering, det kan eventuelt ende i oppseiing.

Eg kunne gjerne likt å høyre saksordføraren sitt syn på dette ekspropriasjonskravet heldt opp mot det konkurrerande framlegget som ikkje har fleirtal.

Olaf Gjedrem (KrF): Me har ikkje i komiteen gått inn på dette mindretalsforslaget frå Høgre. Me føler vel at dei forslaga og synspunkta som kom frå departementet, er dekkjande og vil vera ein god reiskap til å gjennomføra ei nødvendig byfornying i mange strøk. Me ser det som eit nyttig verkemiddel, og trur at det kan bli ein praktisk måte å ordna dette på.

Det er klart at ekspropriasjon i utgangspunktet er eit tungt verkemiddel som ein i det lengste vik unna for å bruka, men av og til kjem ein opp i situasjonar der ein må ha litt tunge verkemiddel, spesielt når dette gjeld mange partar.

Karin Andersen (SV): Flertallet går inn for å oppheve husleiereguleringsbestemmelsene, både den strenge og den milde bestemmelsen. Den milde har vært diskutert svært lite. Jeg kunne tenke meg å høre Gjedrems begrunnelse for hvorfor man ikke kunne tenke seg å beholde den, nettopp med bakgrunn i innspill vi har fått fra Husleienemnda i Oslo, som viser at denne bestemmelsen har vært nyttig for veldig mange som har dårlig råd, og at den på ingen måte har hindret rehabilitering og derav følgende husleieøkning, for de som har forholdt seg til regelverket og søkt om det, har også fått det.

Begrunnelsen for å oppheve husleiereguleringbestemmelsene sier Gjedrem er at de er lite målrettet, og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at det kanskje ikke er de aller mest trengende. Men jeg kunne også tenke meg å spørre Gjedrem om han ikke ser at den urettferdigheten blir erstattet av at det faktisk blir flere som får problemer på boligmarkedet hvis vi gjør dette nå.

Så til slutt et helt konkret spørsmål. Vi vet det er mange som bor i slike regulerte leiligheter som har lagt ned ganske mye egne midler i å pusse dem opp, slik at verdistigningen på boligen har blitt ganske stor. Hvordan skal den verdistigningen nå fordeles mellom eier og leier i et slikt forhold? Og kan det faktisk ende opp slik at leier må betale ekstra husleie som følge av verdistigning de sjøl har betalt?

Olaf Gjedrem (KrF): Etter denne kvelden står me sannsynlegvis med eit av dei mest liberale lovverka i den vestlege verda på dette feltet, så det er klart det ligg ein del spørsmålsteikn i løypa framover. Men me har vurdert det slik, som eg sa i mitt fyrste innlegg, at dei reguleringane me har hatt, har vore lite føremålstenlege, og at ei form for marknadsleige supplert med ei aktiv satsing på bustadbygging, spesielt for utsette og vanskelegstilte grupper, langt på veg vil kunna avhjelpa ein situasjon som vil vera problematisk for større grupper. Same kva tiltak som me gjennomfører, vil det skapa problem, men eg trur ikkje dei blir større enn at ein skal kunna hanskast med dei. Med eit målretta grep på bustadbygging og ei fornuftig innretting på offentlege verkemiddel til grupper som har behov for det, har eg faktisk stor tru på at sjølv om det fører til ei oppheving av husleigereguleringa, vil det ikkje få så sterke utslag, spesielt på grunn av at me har gjeve den strenge reguleringa ei løype på ti år.

Så er det problemet med dei som har rusta opp sine eigne bustader. Eg var sjølv i lag med ein annan representant og besøkte ein bustad som var rusta opp for 100 000 kr for 20-25 år sidan. Då var den månadlege leiga for ein relativt stor bustad på rundt 2 000 kr. Det er jo veldig billeg. På spørsmål som eg fekk frå leigetakar, sa eg at trass i at han investerte 100 000 kr i 1972 – det er mykje pengar – har han likevel når ein ser på heile livsløpet, hatt ein billeg bustad. Det var i alle fall leigetakarane einige om. Så eg trur dei fleste som har investert i ein leigd bustad i form av oppussing, har fått dette igjen. Eg trur det er få som føler seg lurde.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Odd Eriksen (A): La meg først få lov å gi anerkjennelse til saksordføreren for måten han har ledet arbeidet med denne innstillingen på. Saksordføreren har også på en grei måte i sitt innlegg redegjort for lovens og innstillingens hovedinnhold, og jeg finner derfor ingen grunn til å gjenta det han har sagt, bare presisere at det i hovedsak er Arbeiderpartiet og regjeringspartiene som står sammen om denne innstillingen. Det vil med andre ord si at det er i skjæringspunktet mellom Arbeiderpartiet og sentrum premissene for husleieloven ligger. I Arbeiderpartiet er vi derfor fornøyd med å ha klart å riste regjeringspartiene ut av klørne på Fremskrittspartiet og Høyre i en så viktig sak som berører boforhold og bomiljø for svært mange familier.

Jeg vil derfor bare berøre noen få hovedproblemstillinger i loven. Den vanskeligste politiske saken er åpenbart spørsmålet om å oppheve husleiereguleringsloven. Dette gjelder for det første den milde reguleringen, dvs. kapittel 3 i husleiereguleringsloven og omfatter utleie av private boliger i Bergen, Bodø, Drammen og Tromsø kommune samt alle private boliger i Oslo og Trondheim som ikke omfattes av den strenge reguleringen. Jeg vil også understreke at det er et enstemmig husleielovutvalg som anbefaler oppheving av den milde reguleringen.

For det andre gjelder det leie av bolig i hus som er oppført før 8. april 1940 i Oslo og Trondheim, med visse unntak, dvs. den strenge reguleringen i husleiereguleringsloven kapittel 2.

Fra Arbeiderpartiets side er vi enige om å oppheve husleiereguleringsloven. Det politiske spørsmålet har vært i hvor stor grad opphevingen av loven ville medføre en urimelig økning av leieprisen på disse boligene. For Arbeiderpartiet har det vært viktig på den ene siden å skjerme dem som bor i de boligene som omfattes av opphevingen av husleiereguleringsloven, for en plutselig økning i husleien, som for mange vil være uoverkommelig, og på den andre siden å bidra til at utleier i større grad gis mulighet til vedlikehold av eiendommene, som alle er oppført før annen verdenskrig. Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen i at det skal etableres en overgangsordning på ti år. Vi er også fornøyd med at det er flertall i komiteen, og dermed i Stortinget, for at husleien maksimalt kan økes med 20 pst. pr. år i de første ni årene. Men jeg vil også presisere at når flertallet i innstillingen omtaler husleien, så mener vi og legger til grunn at det er grunnleien, dvs. husleie minus kommunale avgifter. Fra Arbeiderpartiets side er også vurderingen at leiereguleringen til en viss grad bryter med likebehandlingshensynet, fordi tilsvarende offentlig eide boliger som ikke er regulert, i økende grad leies ut til markedspris. Det kan derfor virke urettferdig at en liten gruppe private eiere rammes av reguleringen.

Den andre hovedproblemstillingen jeg vil berøre, er ordningen med depositumet. Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen i at depositumet skal være rentebærende, og at dette er penger som i utgangspunktet tilhører leieren, og som dermed bør plasseres økonomisk forsvarlig. Jeg vil likevel understreke at for mange utleiere utgjør økonomiske forpliktelser gjennom lån, kombinert med manglende innbetaling av husleie, en betydelig usikkerhetsfaktor. For å dempe denne usikkerheten mener Arbeiderpartiet at ved ubetalt husleie kan eieren uten skriftlig samtykke få utbetalt penger fra depositumet.

En tredje problemstilling er beboerrepresentasjon i boligleieforhold. Husleielovutvalget har foreslått regler som sikrer beboerne en viss innflytelse på eiendommers forvaltning og drift. I svensk og dansk husleielov finnes det bestemmelser om medbestemmelsesrett for leiere i vanlige eiendommer for utleie. Et flertall i Husleielovutvalget har foreslått at utleieren etter krav fra den tillitsvalgte plikter å utlevere både regnskap for eiendommer og et driftsbudsjett som viser inntekter og utgifter i inneværende år.

Regjeringen foreslår at boligleiere i hus der utleieren har utleid fem eller flere boliger, skal kunne velge en tillitsvalgt. Regjeringen foreslår imidlertid at den tillitsvalgte først og fremst skal ha en rådgivende funksjon, og at verken den tillitsvalgte eller beboerne skal ha innsynsrett i utleierens regnskap eller budsjett. Arbeiderpartiet støtter Regjeringens forslag til beboerrepresentasjon i boligleieforhold, men mener at Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en sak som sikrer beboerrepresentanter lovbestemt rett til innflytelse. Dette er også i tråd med hva Leieboerforeningen og Landsorganisasjonen mener. Jeg vil på den bakgrunn ta opp forslag nr. 1 i innstillingen.

Den siste problemstillingen jeg vil nevne, er innføringen av et tvisteløsningsorgan. Arbeiderpartiet er fornøyd med at det gjennom komiteens arbeid med denne innstillingen er etablert et flertall for å innføre en prøveordning med husleietvistutvalg i Oslo. Jeg vil likevel understreke at det er Arbeiderpartiets forutsetning at de saker som behandles i husleietvistutvalget, skal unntas fra den lovbestemte behandlingen i forliksrådet, for å unngå dobbeltbehandling.

Jeg vil anbefale innstillingen.

Presidenten: Representanten Odd Eriksen har teke opp det forslaget han sjølv refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Det er slik at bl.a. Arbeiderpartiet skriver i sine merknader at flest mulig leieavtaler bør være tidsubestemte av den grunn at en mener at formålet med tidsbestemte leieavtaler er å unngå oppsigelsesvernet. Samtidig vil Arbeiderpartiet ha føringer på leienivået gjennom at en etter to år og seks måneder skal kunne kreve markedsleien justert til såkalt gjengs leie. Det vil etter mitt syn medføre at tidsbestemte kontrakter vil bli regelen fremfor unntaket.

Først vil en altså at leierne skal få leiekontrakter på ubestemt tid, for deretter å innføre en ordning der leier etter to og et halvt år kan kreve leien nedsatt til gjengs leie, som en må forvente er lavere enn markedsleie. Er det da rart at utleier vil sikre seg mot at leieinntektene kanskje synker, ved alltid å inngå kontrakter på minimum tre år eller et år? Da sier jo reglene at en kan starte på markedsleie igjen, som en må forvente er noe over gjengs leie. Det vil da si at ønsket til Arbeiderpartiet om at flest mulig kontrakter skal være tidsubestemte, ikke har noe som helst innhold. Hvordan kan Arbeiderpartiet tro, i en slik situasjon, at de fleste bør eller vil inngå leieavtaler på ubestemt tid? Dette synes jeg er merkelig, og jeg vil gjerne høre representanten Eriksens svar på akkurat det.

Odd Eriksen (A): Jeg tror vi i hvert fall skal avklare utgangspunktet for de ulike holdningene til den type avtaler vi her drøfter. For Arbeiderpartiet er det viktig å få til en balansert avtale, en avtale som ivaretar ulike interesser, som også saksordføreren redegjorde for. Dersom man tar for seg den ene parten, og ikke ønsker å legge begge partenes interesser til grunn vil man alltid finne en ubalanse. Det er det som er utgangspunktet for våre merknader og vår innstilling til husleieloven.

Det er ikke slik at husleien uansett bare vil gå opp. Vi kan faktisk se for oss tilfeller hvor husleien vil måtte gå ned. Det er også et forhold som det må tas hensyn til i vurderingen av hvorvidt man skal ha tidsubestemte avtaler.

Så mitt svar til representanten Andersen er at det vi har lagt til grunn, er at vi skal ha en balansert avtale som tar hensyn til partenes interesser, og vi legger til grunn at det er partene som i utgangspunktet skal utforme avtalene ved leieforhold.

Karin Andersen (SV): Når SV har vurdert opphevelse av husleiereguleringene, har vi vurdert: Hvem er det som rammes av reguleringene nå? Og hvem er det som rammes av en deregulering? Saksordføreren var nettopp oppe her og sa at nå får vi en av de mest liberale boliglovgivninger i Europa – og det gjør vi nok. Det vi vet da, er at husleiene vil stige, selv om man nå har laget en måte å gjøre det på som skal dempe de verste utslagene. Men det er tross alt 12 000 boliger dette dreier seg om i Oslo. Er ikke Arbeiderpartiet bekymret for, i og med at vi ikke har kommet i gang med denne allmennyttige utleieboligordningen ennå, at det skal bli en stor ubalanse her? Og har Arbeiderpartiet noen oversikt over hvor mye i økte utgifter det blir til f.eks. sosialhjelp og bostøtte av å deregulere nå?

Så har jeg et annet spørsmål til Arbeiderpartiet. Vi er opptatt av botrygghet, det skal alle kunne ha. Selv om en leier eller eier, skal en ha botrygghet. I bestemmelsene om tidsbegrensede avtaler, slik som de er nå, frykter vi fra SV at man ved utløpet av tidsfristen vil si opp en leietaker på tross av at husværet fortsatt skal leies ut. Vi har da foreslått at hvis husværet fortsatt skal leies ut på det åpne markedet, skal man ha rett til å få leid om igjen. Jeg lurer litt på hvorfor Arbeiderpartiet ikke kunne være med SV på dette forslaget. Det ville sikre en botrygghet for folk, slik at man ikke skal behøve å flytte rundt. Hvis boligen fortsatt skal leies ut på det åpne marked og ikke leies bort eller brukes av nær familie eller noen tilsvarende, burde den som da har leiekontrakten, få rett til fortsatt forlenget leie i dette husværet for å slippe å bli utsatt for en nomadetilværelse. Jeg har ikke skjønt hvorfor ikke Arbeiderpartiet ville være med på dette.

Odd Eriksen (A): I Oslo er det vel ca. 20 pst. av beboerne i de boligene som omfattes av avreguleringen, som er såkalt eldre leieboere. Dette er cirkatall. Det er klart at ulike hensyn må veies opp mot hverandre, som jeg også sa i innlegget, og det har vi gjort når vi har gått inn for avreguleringen.

På den ene siden skal vi som jeg også sa, sikre dem som leier ut boligene, en inntekt som gjør det mulig for dem å vedlikeholde boligene på en tilfredsstillende måte. Vi skal huske på at dette er boliger som er oppført før annen verdenskrig. Samtidig gjenstår det nok en del arbeid for å sikre at de som bor i boligene, ikke rammes unødig av økning i husleien. Dette har vi gjort ved at overgangsordningen settes til 10 år, og at vi maksimerte grunnleieøkningen til 20 pst.

Men jeg gjentar at det er en del arbeid som gjenstår, spesielt rettet mot de eldre beboerne for å sikre at husleieøkningen ikke forsterker utryggheten ved å bo. Vi har ordninger i dette samfunnet som avbøter den type problemstillinger, og som jeg vil anta at statsråden også er opptatt av.

Når det gjelder muligheten for å bo videre i boligen etter avreguleringen, som representanten Karin Andersen var opptatt av, er min forutsetning og mitt utgangspunkt at huseierne i veldig stor utstrekning er opptatt av stabile leietakere, og at dette derfor i hovedsak ikke er noe stort problem.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Torbjørn Andersen (Frp): Forslaget til ny husleielov som behandles i Odelstinget i dag, har vært gjenstand for et omfattende og krevende arbeid i komiteen. Komiteen har i sakens anledning bl.a. vært på besøk både i Finland og i Sverige for å innhente relevant informasjon og kunnskap i arbeidet med forslaget til ny husleielov. Resultatet er blitt en forholdsvis omfattende lov som skal erstatte både den tidligere husleieloven av 16. juni 1939 og husleiereguleringsloven av 7. juli 1967.

Selve hovedgrunnlaget for komiteens arbeid har vært basert på Husleielovutvalgets innstilling, NOU 1993:4 Lov om husleieavtaler, som har vært ute på en grundig høringsrunde siden 1993. Samtidig har departementets og høringsinstansenes merknader til Husleielovutvalgets innstilling blitt vurdert og behandlet i komiteen.

Formålet med loven er å regulere leieforhold mellom leier og utleier. Fremskrittspartiet er på de fleste områder stort sett enig med flertallet hva lovens innhold angår. Men på enkelte områder som omfattes av loven, har Fremskrittspartiet ikke kunnet si seg enig med flertallet. Til det forslaget som foreligger, har således Fremskrittspartiet en del merknader og endringsforslag som vi mener er nødvendige for at loven skal bidra til å skape et godt fungerende utleiemarked og derigjennom oppfylle viktige målsettinger i norsk boligpolitikk.

Fremskrittspartiet har av disse grunner i sine generelle merknader vist til at loven legger opp til omfattende og detaljerte reguleringer innenfor utleiemarkedet for boliger, med det resultat at de private og de ikke-profesjonelle utleierne kan føle at deres råderett og kontroll over egen eiendom blir svekket eller redusert. Resultatet av dette kan i så fall bli at flere utleiere blir skeptiske til å leie ut, noe som kan bidra til en reduksjon i det totale antallet utleieboliger, og dette vil igjen bidra til økt press i utleiemarkedet, med økende priser som endelig resultat.

Fremskrittspartiet har følgende innvendinger – sju stykker i alt:

• 1. Vi vil fortsatt ha tidsbestemte leieavtaler uten begrensninger vedrørende minstetid på et eller tre år når det gjelder varigheten av leieforholdet. Vi vil med andre ord beholde loven slik den er i dag på dette området.

• 2. Fremskrittspartiet ønsker avtalefrihet ved fastsettelse av leiens størrelse, og er av den grunn imot kapittel 4 om leieprisvern.

• 3. Fremskrittspartiet er imot at søksmålsbyrden ved omtvistet oppsigelse snus fra leier til utleier og vil beholde loven slik den er i dag på dette området, slik at det fortsatt må være leier som må gå til retten og kreve en oppsigelse ugyldig.

• 4. Vi er imot kapittel 6 om beboerrepresentasjon.

• 5. Vi vil avvikle husleiereguleringsloven over fem år.

• 6. Vi vil beholde den nåværende 14-dagersregelen for leiers klagerett over mangler og feil ved boligen som denne tilflytter

• 7. Vi vil ha en noe strengere begrensning på hvor mange personer som kan flytte inn i en utleiebolig uten at det krever utleiers samtykke.

Jeg vil få kommentere noen av disse punktene nærmere.

Når det gjelder tidsbestemte leiekontrakter, tror jeg at flere utleiere vil reservere seg mot å leie ut i egen bolig når man vet at har man først fått inn leieboer, er man i hovedregelen bundet til å la leier bli boende i tre eller ett år i sitt eget hus. Fremskrittspartiet mener, som nevnt, at tidsbestemte leieavtaler ikke burde inneholde noen bestemmelse om minimums varighet for leieforholdet. Fremskrittspartiet vil da også gå imot bestemmelsen om at tidsbestemte leiekontrakter må inngås for minst tre år i utleiegårder og ett år i private bolighus. Men selv om tidsbestemte leiekontrakter etter den nye loven har fått bestemmelser om minimums tid på ett eller tre år, vil nok allikevel slike tidsbestemte leieavtaler snarere bli regelen fremfor unntaket, for man vil rimelig lett kunne tilpasse seg de unntakene loven viser til for å få tidsbestemte leiekontrakter av kortere varighet enn det hovedregelen krever. Det fins unntaksmuligheter som gjør at en kan få tidsbestemt leieavtale kortere enn, som sagt, det lovens hovedregel sier.

Komiteen har uttalt at alle leieavtaler helst skal være tidsubestemte. Her vil komiteen neppe få sine ønsker oppfylt. For når vi vet at partene etter to og et halvt år kan kreve den opprinnelige markedsleien justert ned til såkalt gjengs leie, vil alle utleiere innrette sine kontrakter på hele tiden å oppnå markedsleie, som antakelig vil være høyere enn gjengs leie. Da må ingen leieforhold vare lenger enn tre år, for det er sannsynlig at markedsleie og gjengs leie ikke vil være identiske. Hva skulle da vitsen med denne bestemmelsen være? Leier vil derfor ved inngåelse av nye kontrakter kunne justere leien til markedsleie, som en altså må anta er høyere enn såkalt gjengs leie. For ikke å tape leieinntekter er en altså som utleier tvunget til å bruke tidsbestemte kontrakter for å kunne justere leien til markedsnivå hvert tredje år. Her kan bli mye arbeid for takstnemnder og rettsapparat som vi kunne ha vært spart for dersom man hadde fulgt Fremskrittspartiets forslag om å la partene selv bli enige om leien. For Fremskrittspartiet ønsker full frihet mellom partene til å avtale hva man skal betale i leie.

Jeg finner det av flere grunner underlig at flertallet opererer med at et leieforhold skal starte ved markedsleie, men at det etter to og et halvt år skal kunne justeres ned til såkalt gjengs leie. Fremskrittspartiet er derfor imot kapittel 6 om leieprisvern og begrunner dette synet med at leieprisen i praksis også i dag er rene markedspriser i ordinære leieforhold. Vi ser altså ingen grunn til å tukle med hva folk skal betale i husleie.

En annen nyhet i loven som vil kunne bidra til mindre lyst til å leie ut, er at de som av en eller annen grunn finner det riktig å måtte si opp leietaker, vil oppleve dette som svært problematisk dersom leieren motsetter seg en slik oppsigelse. For leieren kan innen en måned etter at denne har mottatt skriftlig og endog kanskje begrunnet oppsigelse, meddele leier at oppsigelsen ikke aksepteres – til og med uten å begrunne hvorfor. Dermed kan han bli boende som før. Utleieren vil etter denne lov nå måtte gå rettens vei for å få stadfestet en eventuell oppsigelse. Det nye er altså at leieboeren meget lettvint kan motsette seg oppsigelsen og bli boende nærmest så lenge han vil, inntil retten har stadfestet at oppsigelsen eventuelt er gyldig.

Når vi så vet at loven legger opp til et meget strengt oppsigelsesvern for den som leier, ved at en oppsigelse alltid må gis saklig begrunnelse, og at det i siste instans er opp til rettssystemet å avgjøre hva som er saklig grunn, blir utleier stilt overfor en svært belastende og frustrerende situasjon. En utleier som har måttet gå gjennom en slik sak, leier neppe ut en gang til. Da lar han heller boligen stå tom for å slippe ubehageligheter. Dette medfører at det vil bre seg en skepsis hos enkelte til å leie ut ledige arealer i sin egen bolig. Det fører igjen til en dårlig utnyttelse av den totale norske boligmassen.

Av disse grunner har Fremskrittspartiet funnet det riktig å stemme mot § 9-8 første ledd tredje punktum der det blir krevd at utleieren må gå til sak innen tre måneder for å få godkjent en oppsigelse.

Vi har heller ikke noen tro på flertallets iver etter å opprette et utvalg for beboerrepresentasjon i større leieforhold, der beboerne skal formalisere sitt samarbeid i et organ sammen med huseieren. Dette har vi slett ikke noen tro på. Vi går derfor imot hele kapittel 6, der dette er inntatt.

Fremskrittspartiet har også foreslått å avvikle den foreldede husleiereguleringsloven over fem år, ikke over ti år, slik flertallet har foreslått. I den sammenheng er det naturlig å vise til Finland, der man avviklet denne loven over en enda kortere periode, uten at man registrerte noen problemer av den grunn.

Fremskrittspartiet har i likhet med departementet ikke sett det som særlig viktig å støtte opprettelsen av et husleietvistutvalg. Å opprette enda flere organer for å ta seg av et eller annet problem så lenge det fins gode nok instanser fra før, mener vi er unødvendig. Dessuten krever opprettelsen av et slikt utvalg omfattende arbeid og organisering. Jeg henviser for øvrig til det som departementet har anmerket på dette området.

Men alt i alt har loven rettsregler for flere viktige sider som avgjør forhold mellom utleier og leier som er av høyst viktig karakter. Det er da også slik at Fremskrittspartiet i all hovedsak støtter denne loven, med unntak av de områder som jeg nettopp har vist til.

Med de ordene vil jeg avslutte, og ta opp de forslag som er inntatt i innstillingen på vegne av Fremskrittspartiet.

Presidenten: Torbjørn Andersen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Odd Eriksen (A): Fremskrittspartiets bidrag i arbeidet med ny husleielov kan enklest defineres slik: Det meste skal det være opp til markedet å bestemme. Det er for så vidt i overensstemmelse med partiets ideologiske fundament – i den grad et slikt fundament er til stede.

Representanten Torbjørn Andersen tar utgangspunkt i – og innlegget bar preg av – at utleier så snart han har fått tak i en leieboer, raskest mulig vil kaste leieboeren ut. Men at dette skulle ivareta småkårsfolks interesser, er jeg ganske så sikker på ikke er tilfellet. Klarest kommer dette til uttrykk både ved at partiet vil stemme mot kapitlet om leieprisvern, og ved forslaget om at overgangsordninger for avvikling av reguleringene reduseres til fem år, uten begrensninger på husleieøkningen i overgangsperioden. Jeg vil derfor spørre representanten Andersen om han ikke er bekymret for et unødvendig høyt forbruk av skattebetalernes penger for å hjelpe dem som får økonomiske problemer ved at husleien økes raskere enn det f.eks. flertallet går inn for i innstillingen.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg synes det er noe merkelig at Arbeiderpartiet har en slik grunnleggende tro på at alt mulig skal bli så bra, bare det blir regulert. Bare man lager lover og bestemmelser, bare politikerne får sagt sitt, blir alt så meget bedre. Jeg deler ikke det synet.

Når det gjelder at vi ønsker markedsleie og full avtalefrihet mellom partene, er det ikke noe spesielt merkverdig i det. Det er slik ellers for alle mulige forhold i dette samfunnet, stort sett, at det er markedet, partene selv, som fastsetter pris, avhengig av tilbud/etterspørsel. At vi trenger et tilsyn med fri konkurranse, og at leiemarkedet er noe spesielt der politikerne må gå inn og instruere hva som er lov og ikke lov, og detaljert styre en så banal og enkel ting som leiepris, finner jeg helt merkelig at noen kan påstå. Pris dannes best i et fritt marked uten for mange inngrep fra politikerne. Politikerne skal tilse at det er full og reell konkurranse. Der stopper politikernes oppgaver. Hvis utleieren skrur opp leieprisen urimelig høyt, vil han ikke få leid ut den boligen han ønsker å leie ut. I et velfungerende marked trenger vi ingen prisregulering på husleiene, og i praksis er det slik i dag at det er markedsprisen som gjelder. Det er ingen tvil om at det som er markedsleie i dag, er en reell markedsleie – det er priser når det gjelder leieforhold som fullt ut er avtalt mellom partene. Så det er ikke noe merkelig i det Fremskrittspartiet i denne sammenheng har gått inn for.

Presidenten: Presidenten vil stille representanten Torbjørn Andersen eit spørsmål. Då Torbjørn Andersen tok opp framlegg framsette av Framstegspartiet, omfatta det òg dei framlegga der Framstegspartiet er forslagsstillar saman med andre? – Presidenten oppfattar det slik.

Olaf Gjedrem (KrF): Eg vil bruka dette høvet til å understreka at me som politikarar bør ha respekt for vår stand og vårt handverk og ikkje omtala nedsetjande det arbeidet som me er sette til å gjera på vegner av folket. Eg har litt problem med å forstå at me som representantar i eit demokrati ikkje skal kunna ha sjølvstendige meiningar og gjennomføra ein del reguleringar som skal balansera omsyn og prøva å dempa konfliktar. Det politikarane opererer med, er konfliktfelt. Derfor er det eit veldig fint handverk, godt utvikla, dersom ein har respekt for det og vil utføra ein politikk som det står respekt av, som folk flest aksepterer. Derfor vil eg gjerne åtvara mot ei form for politikarforakt der ein stiller seg på sida og seier at politikarane ikkje er eigna til å gjennomføra dette.

Så eit par ting til innhaldet i Torbjørn Andersens innlegg. Eg hadde inntrykk av at prisjustering var til ulempe for utleigar. Me hadde ein situasjon for ca. 10 år sidan med eit priskrakk. Det var ein motsett situasjon. Ut frå innlegget fekk ein inntrykk av at leigebeløpet alt gjekk oppover – uavbrote oppover. Men i den situasjonen som ein no har i Oslo, ser eg nokså nært for meg ein situasjon der leiga vil gå nedover, dersom ein maktar å byggja fleire bustader. Så eg føler at dette er litt for einsidig framstilt.

Eg vil òg understreka dette med tillitsskapande tiltak i samband med bebuarrepresentasjon – at ein ikkje skal undervurdera det. Kontakt mellom partar avvergar mange konfliktar, og eg trur ikkje me skal undervurdera kor mykje eit konfliktdempande råd som dette vil ha å seia.

Torbjørn Anderen (Frp): Til det første som representanten Gjedrem sa: Det er mitt syn at politikerne skal legge de store rammene rundt det som skjer i samfunnet, og ikke nødvendigvis stelle med alt av detaljreguleringer. Jeg tror det er viktig.

Når det gjelder pris og leie, altså nivået på husleie, er det klart at konkurranseelementet er viktig – dvs. tilbud/etterspørsel. Det er ganske elementært. I dag i de store byene har vi den situasjonen at det finnes for få boliger og for mange som ønsker å leie boliger, og da får en et prispress. Dermed kommer en inn på at vi selvsagt trenger å bygge flere boliger. Som vi har diskutert tidligere i dag: Kan vi øke takten i studentboligbyggingen, vil det bidra til å avlaste det totale presset i boligmarkedet f.eks. i Oslo og andre store byer. Så her er en utfordring som favner hele den norske bolig- og boligbyggepolitikken. Her er det en utfordring å møte. For det gjelder å skape en balanse i markedet. Da vil også det med fri prisdannelse kunne fungere på en utmerket måte.

Til det med beboerrepresentasjon: Det er helt uklart, for meg i alle fall, hvordan dette skal innrettes. Jeg mener at tillitsforholdet mellom den enkelte leier og utleier er viktigere enn en slags truende beboerorganisasjon, som skal kreve makt og innflytelse over eiers disposisjonsrett og bruk av egen eiendom.

Et slikt organ er jo ikke forbudt. Det kunne opprettes på frivillig basis, det trenger da ikke nedfelles i en egen lov. Jeg mener at et slikt organ er helt overflødig, og at de forhold som måtte bli behandlet i et slikt organ, kan løses helt uformelt.

Karin Andersen (SV): Fremskrittspartiets boligpolitikk er som politikken på de fleste andre områder, de sverger til at det er et fritt marked som skal gjelde. Og på det frie markedet gjelder den sterkestes rett, det vet vi – spesielt når ubalansen mellom tilbud og etterspørsel er stor.

Leiemarkedet når det gjelder bolig, er ikke spesielt, sier representanten for Fremskrittspartiet. Jo, det er det. Boligmarkedet er spesielt, fordi boligmarkedet dreier seg om et helt grunnleggende behov hos folk. Vi snakker ikke om en bil, eller om en melkekartong eller et brød. Det er ikke det vi snakker om nå, vi snakker om det helt grunnleggende behovet som alle har: Muligheten til å bo.

Hvis vi da skal sørge for at alle har et sted å bo – at det ikke er den sterkestes rett som skal gjelde – er vi faktisk nødt til å ta et ansvar for det som politikere, og lage noen kjøreregler som ivaretar den svakeste part. Så er vi nok i tillegg nødt til å bidra med midler, fordi de som ikke har kjøpekraft i markedet, aldri vil kunne bli møtt av et tilbud fra private. Det ville jo i så fall også være urimelig.

Jeg lurer litt på om Fremskrittspartiets representant ikke har hørt på lederen i Husleienemnda i Oslo, Eivind Eckbo fra Fremskrittspartiet, som nettopp beskriver hvordan dette boligmarkedet fungerer, og som sier at det er folk som overhodet ikke har verken folkeskikk eller magemål, eller tar noen hensyn i forhold til dem de skal leie ut til. Dette frie markedet vil altså Fremskrittspartiet skal få mer makt.

Hvordan mener egentlig Fremskrittspartiet at folk som har dårlig råd – og ikke noen større problemer enn dårlig råd – skal få løst sine boligproblemer?

Torbjørn Andersen (Frp): For å ta det siste først: Det er ikke slik at det norske utleiemarkedet består av bare bolighaier, slik en får inntrykk av når en hører representanten fra SV. Det er jo faktisk slik at det som særmerker det norske boligmarkedet, er at det er private som leier ut, kanskje i sin egen kjeller. At de skulle være den store stygge ulven, som trenger en slik dramatisk lov tredd nedover hodet på seg, det har jeg veldig vondt for å forstå.

Slik jeg oppfatter det, er fortsatt ikke representanten Andersen fra SV ferdig med St.meld. nr. 49 for 1997-1998 om de vanskeligstilte, men fortsetter denne debatten her.

Når det gjelder husleiereguleringsloven, har den lenge vært moden for å bli opphevet. Nå er det jo slik at SV faktisk ønsket å beholde husleiereguleringsloven, av en eller annen merkverdig grunn. Men der står SV helt alene. Og det er, som jeg var inne på tidligere i dag, alltid slik at skal en gjøre en ting billig, billigere enn det markedet kan fastsette prisen til, må andre betale for det.

Vi hadde en replikkrunde tidligere i dag der jeg påpekte at dersom SV eventuelt skulle få rom for sin sosiale boligpolitikk, måtte det være i form av at en økte f.eks. boligskattene på ulike områder. Men jeg føler ikke at det er den debatten vi er inne i nå.

Spørsmålet var hvordan de skulle få råd, de som eventuelt ble rammet av høyere boligpriser. I Fremskrittspartiets merknader har vi sagt at det må vurderes nøye om de skal få støtte gjennom bostøtte eller andre sosiale virkemidler som skal komme dem til unnsetning som får problemer når husleiereguleringsloven oppheves.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Sverre J. Hoddevik (H): Dagens innstilling omhandlar altså lovverket som regulerer husleige og husleigeavtalane mellom utleigar og leigetakar. Samtidig vil det få mykje å seie for tilgjenget til leilegheiter på leigemarknaden, og få mykje å seie for strukturen på dei kontraktane som blir inngått. Lat oss likevel tidleg slå fast at vi i dag avsluttar prosessen med å oppheve husleigereguleringslova. Den har gått føre seg gjennom heile 1990-talet – frå Regjeringa Syse i 1990 sette ned det førebuande utvalet som la fram si innstilling i 1993. Dagens behandling avsluttar no ein overmoden prosess, der vi likevel i hovudsak vil drøfte innhaldet i ei ny husleigelov. Husleigereguleringslova – den strenge reguleringa – blir avvikla eine og aleine mot SV sine stemmer.

Høgre er tilfreds med den nye lova si formulering om deponering av leige, som er omhandla i § 3-8. Vi er spesielt nøgde med gjennomslaget for at § 3-8 om deponering ikkje blir gjort gjeldande for lokalleige.

Hovudregelen blir her at lova er fråvikeleg for slike leigeforhold, med unntak for heilt spesielle presiseringar. Like eins er vi fornøgde med den føringa lovteksten gir på handtering av depositum. Forfallen husleige vil kunne utgjere eit langt større og økonomisk avgjerande beløp enn eksempelvis reinhaldsutgifter. Utleigaren sin kontrollerte rett til forfallen husleige er det viktigaste poenget her gjennom depositum.

Når det gjeld framtidig leigefastsetting, vil vi halde fram at marknadsleige etter kvart bør aksepterast som eit tenleg omgrep. Det konkurrerande omgrepet som fleirtalet no innfører, gjengs leige, er vi tilsvarande spørjande til. Dersom dette viser seg å vere noko særleg anna enn marknadsleige, som blir omhandla under § 3-1, vil det få innverknad på korleis marknaden vil oppføre seg, og også i forhold til partane sitt val av kontraktsformular. Ut frå dette kan tidsbestemte kontraktar få eit oppsving. Det vil likevel vere slik at sterke leigetakarrettar knytte til leige, prosedyre eller oppseiingsvern kan ha innverknad på tilgjengeleg utleigevolum. Det som er spesielt med den norske marknaden, er at størsteparten av utleigevolumet blir stilt til disposisjon av uprofesjonelle privatpersonar. Skulle denne marknaden delvis tørke inn på grunn av vegring hos utleigarane, vil dette sjølvsagt gå ut over dei leigesøkjande som fleirtalet har omsut for. Derfor er det også at Høgre går inn for større fleksibilitet med omsyn til tidsavgrensa leigeavtale. Det er ikkje berre langsiktig tryggleik som er gjeldande argument i denne debatten.

Vi forlèt som sagt ein spesielt streng leigemarknad der leigetakaren slett ikkje er så einsarta som mange vil ha det til. Leigemarknaden elles er sjølvsagt minst like mykje prega av ulike kategoriar bustadsøkjande med ulike behov, også når det gjeld langsiktigheit. Einslege, personar i kortvarige arbeidssituasjonar, 35 år gamle meklarar utan spesiell lang bustadhorisont har neppe bruk for fleirtalet sin omsut for langvarige løysingar og oppseiingsvern i tidsubestemte kontraktar. Innstillinga skildrar ein situasjon der kombinasjonen av tidsbestemte avtalar og offentlege vedtak om byfornying påkallar ekspropriasjon som nøkkelen til å løyse problema. Dette meiner både Framstegspartiet og Høgre er unødig komplisert, og fremmer derfor følgjande forslag i innstillinga:

«Leieren kan ikke motsette seg rehabilitering etter regulering til fornyelse, utbedringsprogram eller utbedringsavtale med kommunen, forutsatt at husrommet etter rehabilitering fremdeles er tjenlig til leiers bruk. Slik rehabilitering gir grunnlag for at leier kan si opp leiekontrakten.»

Dette meiner vi er fullt på høgd med tilsvarande oppseiingsgrunn i tidsubestemte leigekontraktar.

Det er vidare grunn til å påpeike at fleirtalet i denne lovteksten senkar presisjonsnivået frå førre lovregel med omsyn til frist for å påpeike mindre manglar ved overtaking av bustad. Etter vår meining vil vidareføring av dagens 14-dagars frist vere klargjerande for kva vi meiner med rimeleg tid i tilknyting til mindre manglar. Vår oppfatning er i tillegg at større manglar derimot er bustadeigaren sitt ansvar, uavhengig av frist.

Så litt om opninga i tilrådinga for forskrift med tanke på gjengs leige, leigestopp og maksimalsats for leige. Etter vårt syn er dette eit ikkje uvesentleg tilbakesteg i forhold til den prinsipielle råderetten vi i dag oppnår for privat eigedom. Skulle behovet for å gripe inn på noko tidspunkt melde seg, er det vårt syn at mellombels lov til vedtak i Stortinget snarare bør kome på tale enn å overlate spørsmålet til Regjeringa.

Til slutt nokre ord om dei prosessuelle føresegnene. Høgre er med i fleirtalet som opnar for forsøk med husleigetvistutval. Dette vil vere ei prøveordning over tre år som skal evaluerast. Her er det eit poeng at Regjeringa blir gitt fullmakt til å suspendere krava i loven om forliksrådsbehandling i desse tilfella. Men Høgre vil gå monaleg lenger enn fleirtalet i å spare tid og ressursar ved å opne for generell forbigåing av forliksrådet i slike saker det her er snakk om, dersom partane er einige om dette. Denne merknaden blir konkretisert i forslag nr. 4, som vi står saman med Framstegspartiet om.

Eg tar opp Høgre sitt forslag.

Presidenten: Sverre Hoddevik har teke opp det forslaget han viste til.

Morten Lund (Sp): Det er positivt at det nå vedtas en ny husleielov, og at det samtidig avklares hvordan den strenge husleiereguleringen av et antall førkrigsleiligheter i Oslo og Trondheim skal avvikles i løpet av 10 år. Etter Senterpartiets mening har man i dette lovarbeidet lyktes med en god balanse mellom hensynet til leietakernes botrygghet og hensynet til utleiernes interesser, slik at interessen for å leie ut ikke reduseres.

Det er bred enighet om å oppheve den strenge husleiereguleringen, og at dette skal skje over ti år. Det er åpenbart at disse leilighetene har representert et godt tilbud for mange, og at mange av disse nå kan få økonomiske problemer når leiene skal opp på markedspris. For å redusere disse problemene foreslår departementet at beboerne gis rett til bostøtte. Komiteen har sluttet seg til det. Slik rett til bostøtte har de ikke i dag. I visse tilfeller viser beregninger at bostøtten fører til at de faktiske boutgifter de første år kan bli lågere enn de boutgiftene de har i dag. Komiteens flertall, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, har vært bekymret for situasjonen for dem som i dag bor med de aller lågeste leiene. For å unngå for brå endringer for disse blir det nå vedtatt en største stigning på 20 pst. i husleie hvert av de ni første årene i denne tiårsperioden. I noen tilfeller kan prishoppet det tiende året bli større enn om økningen hadde vært slik departementet la opp til. Ut fra en del praktiske tilfeller jeg har blitt kjent med gjennom henvendelser den senere tid, er jeg glad for den begrensningen som nå er tatt inn i lovteksten.

Et annet tema i komiteens drøftinger har vært spørsmålet om å opprette et husleietvistutvalg. Innspill om dette er kommet fra Forbrukerrådet, NBBL, Leieboerforeningen og Huseiernes Landsforbund. I samråd med departementet har hele komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, bedt departementet sette i gang forsøk med et slikt tvisteorgan i Oslo og eventuelt også i flere kommuner. Det er en forutsetning at partene skal dekke kostnadene med behandlingen, og at saker som er behandlet i tvisteorganet, skal være unntatt fra behandling i Forliksrådet dersom en sak forlanges inn for det ordinære rettsapparatet i etterkant av behandling i et slikt tvisteorgan. Jeg håper at denne ordningen kan vise seg å gi raskere og billigere løsninger av husleiekonflikter og avlaste det ordinære rettsapparatet for en del mindre saker. Jeg regner med at vi kommer tilbake til dette med tanke på å gjøre dette til en landsomfattende ordning.

I forsøk på å finne en best mulig balanse mellom leietakers og utleiers interesser er departementets forslag om disposisjonsrett til depositum endret i utleiers favør. Hele komiteen, med unntak av SV, mener at utleieren skal kunne trekke ubetalt husleie fra depositum uten samtykke fra leietakeren. Utgifter til rengjøring, rydding og reparasjoner skal kunne dekkes, slik departementet foreslår på grunnlag av begge parters underskrifter eller en rettsavgjørelse.

I sum mener jeg at den nye loven gir større botrygghet, og at det som folk leier med bakgrunn i den nye loven, har en større verdi enn slik som det har vært før. Det Høyre er litt bekymret for, er vel at bestemmelsene kan bli slik at noen boliger muligens ikke blir leid ut, og at noen kommer til å få det vanskeligere på boligmarkedet. Jeg tror situasjonen blir slik at det er de vanskeligstilte som får de største problemene, og som må stå bakerst i køen uansett. Jeg tror det er bra for dem at det blir strengere regler for utkastelse eller for oppsigelse, og at adgangen til de kortere leiekontraktene blir begrenset i forhold til slik det har vært.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Signe Øye (A): Departementet foreslår at i hus der utleieren har utleid fem eller flere boliger, skal det velges en tillitsvalgtrepresentant. Men departementet er ikke villig til å gi den tillitsvalgte reell innflytelse, han skal bare ha en rådgivende funksjon. Det blir bare en halvhjertet vilje til å gi leietakerne medinnflytelse.

Arbeiderpartiet har sammen med SV fremmet et forslag hvor vi ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som kan sikre de tillitsvalgte beboerrepresentantene en lovbestemt rett til innflytelse. Senterpartiet vil ikke være med på en slik lovbestemt rett. Det er skuffende. Senterpartiet gir veldig ofte uttrykk for at de er opptatt av å ivareta de svakeste, og det er utvilsomt leietakeren i et forhold mellom leietaker og eier. Men her slår borgerligheten i Senterpartiet ut – det er viktigst å ivareta huseieren. Hva er det som gjør at Senterpartiet ikke vil være med på en slik lovendring, som ville kunne styrke leietakernes rettigheter, være med på å bedre samarbeidsklimaet og gi den tillitsvalgte reell innflytelse?

Morten Lund (Sp): Det er korrekt at vi har blitt invitert av Arbeiderpartiet til å være med på et vedtak om at dette skal strammes inn snarest mulig av departementet. Vi ønsker ikke å være med på det. Den reelle innflytelsen til den tillitsvalgte slik det nå blir, blir ikke diktert av Stortinget, men jeg går ut fra at dette er noe som kommer til å bli utviklet i det enkelte boforholdet. Jeg synes at det er viktig å prøve ut dette, ikke å si at uansett hvordan dette går, skal vi ta det opp til ny vurdering snarest mulig.

Det er rett at leieren er svakere enn eieren i et forhold som dette, på samme vis som det på en arbeidsplass er slik at arbeidsgiveren er sterkere enn arbeidstakeren. Da lager vi et lovverk som beskytter den svakeste, og det er det vi gjør ved dette lovverket. Jeg mener at vi på punkt etter punkt styrker botryggheten for leieren. Det gjøres ut fra de erfaringene vi har hatt gjennom mange år med det tidligere lovverket.

Om vi har gått for langt – det tviler jeg på. Jeg mener, som jeg sa i innlegget mitt, at vi har funnet en brukbar balanse. Hvis vi gikk mye lenger, som muligens Arbeiderpartiet vil, tror jeg at det kunne gått slik Høyre frykter for at det går nå, at færre leiligheter og boliger blir tilgjengelig for leie, og det vil vi slett ikke være tjent med i den situasjonen som vi er i nå, hvor det iallfall noen steder i landet er betydelig mangel på leiligheter for utleie.

Torbjørn Andersen (Frp): Bare en kort replikk til Morten Lund fra Senterpartiet. Morten Lund sa han ville ha et sterkt oppsigelsesvern. Det høres tilforlatelig og greit ut. Men problemet med et sterkt oppsigelsesvern er at en utleier som får en forespørsel fra en som vil leie, vil være særdeles nøye med hvem han leier ut til når oppsigelsesvernet er så sterkt. De som blir vurdert til å ha problemer, vil bli silt ut før de i det hele tatt får leie. Et sterkt oppsigelsesvern vil derimot styrke dem som fra før av ikke har store problemer med å få seg en bolig. Hva har Senterpartiet å si til det? Dette er jo et paradoks. Men slik jeg oppfatter det, er det akkurat slik det kommer til å virke. De som har problemer, vil bli silt ut, og vil få store problemer med i det hele tatt å få leiekontrakt når oppsigelsesvernet er så sterkt som Senterpartiet vil ha det.

Morten Lund (Sp): Jeg er uenig i at oppsigelsesvernet er så sterkt. Det vil fortsatt være fristende ut fra økonomiske motiv, og for de fleste eierne tvingende nødvendig, å leie ut også til flere enn dem som er ideelle leietakere. Det systemet som vi etter hvert har fått med dereguleringer på boligmarkedet, gjør at husleiene blir så høye at eierne tjener akseptabelt. Markedsprisen vil sørge for det. Men da må seriøse utleiere som vil ha folk i leilighetene sine, innse at det er behov for botrygghet for dem som skal bo der, det er en del av produktet, og de må akseptere at folk er forskjellige. Det er både folk som røyker og folk som spiller musikk – og det kan være andre negative ting med folk som kanskje enkelte utleiere ikke ønsker. Men det blir altså noen som blir stående bakerst i køen hvis det er for få boliger til leie, og jeg mener at vi da må gjøre det vi kan for å stimulere til økt bygging, faktisk til bygging utover det som markedsprinsippet tilbyr, slik vi f.eks. ser det i Oslo nå, hvor det er for lite boliger. Det går så til de grader ut over de svakeste. Og de som har noe å leie ut, tjener etter min mening for mye, uten at det kreves det som burde ha vært krevd av dem.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Karin Andersen (SV): Jeg vil først få ta opp de forslag som SV har fremmet i innstillingen.

Denne saken henger svært nøye sammen med den saken vi behandlet før i dag, nemlig stortingsmeldingen om boliger for unge og vanskeligstilte. Det er en overvekt av unge og folk med dårlig råd blant dem som er på utleiemarkedet og som leier bolig. Derfor er det i reguleringen av dette veldig viktig å ta hensyn til at det er et ganske skeivt styrkeforhold på utleiemarkedet. Og det skeive styrkeforholdet forsterker seg fordi det er så altfor få billige utleieboliger, og det er veldig få utleieboliger generelt. Det norske markedet skiller seg vesentlig ut fra boligmarkedet i nabolandene og andre land i Europa ved at det er annerledes på dette området. Det skiller seg også ut i pressområdene ved at det der er skyhøye priser. Og dette er vi nødt til å ta hensyn til når vi skal se på hvordan vi skal innrette loven, for en bolig er ikke det samme som en bil, et brød eller noe annet vi kjøper og trenger – slik jeg sa i en replikk i stad. Det er et helt grunnleggende gode, så grunnleggende at SV ønsker at det bør grunnlovfestes. Dette må det tas hensyn til i lovverket, fordi vi mener at alle skal bo trygt, enten de eier eller de leier.

Mange har ikke mulighet til å eie. Det å kunne etablere seg i et varig hjem i et leieforhold er viktig. Flere vil velge et slikt boforhold i framtida også, uten at de nødvendigvis er vanskeligstilte av den grunn. Økt utdanning, mobilitet og endret levemåte gjør det mer aktuelt. Og den valgfriheten mellom å eie og å leie mener SV bør økes.

SV har vært enig i de fleste endringene som er foreslått – jeg skal ikke bruke mye tid på det – men vi står alene om å mene at hvis det skal være mulig å ta ut fra depositumsummen i forhold til omtvistet leie, må det foreligge skriftlig samtykke eller en rettskraftig dom.

I spørsmålet om forlenget leieforhold dersom utleier fortsatt skal leie ut, står vi også alene. Jeg tror at representanten Odd Eriksen i stad misforstod det jeg snakket om, for dette har ingenting med opphevelsen av husleiereguleringsloven å gjøre. Dette er rett og slett en bestemmelse i den nye husleieloven, og SVs poeng er at den som leier, må ha rett til fortsatt leie hvis boligen skal leies ut på vanlig måte på det åpne marked. Det er nettopp botryggheten vi er ute etter å ivareta, og bestemmelsen hindrer ikke at utleier kan bringe leieforholdet til opphør hvis det foreligger en reell grunn for det, f.eks. at eieren skal bruke boligen sjøl, eller at noen innen husstanden skal bruke den, eller at leier ikke oppfyller pliktene sine etter leieavtalen.

Vi har også gått mot punktet om lån for leie. Vi har vært litt i tvil om det, men vi er bekymret for at det skal bli en køordner i køen av dem som trenger en tilrettelagt bolig og har varige problemer. Vi har hatt ønske om at man skulle vurdere en slik ordning i en breiere sammenheng, der man så på hvordan dette virker sammen med de ulike tilskuddsordningene f.eks., og hvordan man skal kunne hindre at dette skal bli en køordner, slik at de som har mulighet til å inngi et slikt lån, kommer foran i køen. Bortsett fra det ser vi også at vi etter hvert får ganske mange pensjonister som har store muligheter, og som faktisk bør bidra til å løse sine egne boligbehov i framtida.

Ellers er SV glad for at det har blitt flertall for opprettelsen av et husleietvistutvalg. Vi ser på det som en ordning som kan utvikle seg over tid til en landsomfattende ordning, noe vi ønsker. Vi ønsker at dette skal utvikle seg i retning av husleiekontorer som kan være med og disiplinere dette markedet og hindre urimelig leietaking, men også løse konflikter, fordi vi vet at konflikter på dette området lett trapper seg opp. Og hvis man da ikke har noen ordninger før man kommer i rettssalen, kan det fort låse seg fast, og man bruker både masse tid og ressurser og penger, og blir sittende fast i en konflikt som kanskje kunne løses på en enklere og rimeligere måte for alle parter.

SV står alene om å være mot å oppheve husleiereguleringsloven, og det er fordi vi mener at vi burde ha fått opp og stå på beina en allmennyttig utleiesektor først, slik at folk hadde hatt en mulighet til å velge noe annet. Vi ønsker å stemme mot opphevelsen av den, fordi vi synes det er feil tidspunkt å gjøre det på. Man må stille spørsmål om hva det er som er viktigst på boligmarkedet nå. For SV er det viktigst å sikre at det er flere med dårlig råd som får en bolig de kan makte å betale. Det står først på dagsordenen for oss.

Hvis vi deregulerer nå, betyr det at flere får problemer med å betale husleia. Vi ser at det kan være noen rettferdighetsbetraktninger i forhold til hvem som bor i disse leilighetene, og hvem som ikke bor i dem. Det er et faktum at svært mange av dem som bor i dem er, pensjonister eller studenter. Gjennomsnittet av dem som bor der, har mindre inntekt enn andre. Det betyr ikke at alle er direkte nødstilte, men poenget er at det faktisk blir flere som får problemer på boligmarkedet hvis vi gjør dette nå. Derfor mener vi at det hadde vært riktig å vente, for ingen av disse boligene blir frigjort slik at de som har dårlig råd, kan få dem, selv om man deregulerer. Det er et feil virkemiddel i en situasjon der det er desperat mangel på billige boliger. Jeg viser til Regjeringens brev til komiteen, der det sies at vi i dag mangler 50 000 utleieboliger. Mange av dem bør være rimelige. Det vi nå snakker om, er ganske mange tusen – 12 000 billige boliger – som etter hvert vil forsvinne ut av markedet. Det tar jammen litt tid før vi klarer å få mange nok utleieboliger, med den takten som det ser ut til at Stortinget har tenkt å legge opp til i byggingen av utleieboliger. Det vi gjør i dag, bidrar faktisk til at situasjonen på boligmarkedet blir verre og ikke bedre, og det er svært bekymringsfullt.

Vi har også sett det slik at disse reguleringsbestemmelsene har vært veldig viktige for å hindre at det blir tatt ublue priser, og at bestemmelsene heller ikke har vært til hinder for nødvendig oppussing og påfølgende økning av husleia. Det som også har bekymret oss, er at det ikke har vært gjort noen beregninger for hvordan dette vil slå ut. Hvilke problemer vil den enkelte få når dette skjer, og hvilke problemer vil kommunene få?

Man har ikke tenkt noe særlig på hvordan dette skal løses, eller på hvem det er som skal betale når det f.eks. oppstår økonomiske problemer. Hvor mye vil dette slå ut i økt sosialhjelp, hvem vil ha krav på bostøtte og hvor mye? Slik regelverket nå er, er det faktisk mange blant dem som bor i disse leilighetene, som ikke vil ha krav på bostøtte.

Så til et problem jeg har tatt opp før. Folk som har bodd i slike leiligheter lenge, har ofte pusset opp for egen regning. Vil de nå måtte betale økt husleie av den verdistigningen som de sjøl har betalt? Hvordan skal de få rett til noen av de verdiene hvis de ikke har råd til å bli boende, men må flytte? Det er vanskelig å være trygg på at de, slik som representanten Gjedrem sa her i stad, kanskje synes at dette er greit fordi de har bodd billig så lenge, og dette vil bli utlignet over tid. Det er ikke sikkert at det er slik i alle tilfeller. Det er faktisk et problem at man ikke har sikret ordnede rettsforhold rundt dette før man går til en deregulering.

SV har skjønt at denne strenge bestemmelsen i reguleringsloven er det umulig å kjempe imot. Derfor har vi fremmet et forslag om en mer avdempet prisøkning på disse boligene, med 10 pst. – altså indeksregulering pluss 10 pst. pr. år av grunnleien. Det er vesentlig at det er grunnleien vi her snakker om. SV fremmer dette forslaget, fordi vi mener at det ville gi en opptrapping av husleia som vi tror langt de fleste kunne klare å leve med, og som ville skape færre problemer, både for dem som bor der, og også for kommunen, som i så fall måtte stille med boligløsninger – som vi vet at kommunene i pressområdene overhodet ikke har.

Presidenten: Karin Andersen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg har lyst til å sette Karin Andersens tankegang i et litt større perspektiv.

Hun sier at bolig er et grunnleggende behov, at man skal sørge for at alle skal ha et sted å bo og sørge for lavere priser – og hun fastslår at det er en overvekt av svakere stilte på husleiemarkedet. Dette skal man altså oppnå ved hjelp av politiske reguleringer. Det begynner med en ekspropriasjon av vår kanskje beste landbruksjord til dårlig linoleumspris, deretter fortsetter det med husbanksubsidiert boligbygging, og så skal man altså ha husleieregulering.

Hva betyr dette i et distriktspolitisk perspektiv? Det betyr at samfunnets ressurser settes inn for å gjøre det billigere å bo i byene, og mer fristende og mer konkurransedyktig vil byene bli når det gjelder konkurransen om befolkningen i Norge. Ser man ikke at denne politikken er det stikk motsatte av distriktspolitikk? Nå er man plutselig opptatt av at det ikke er nok folk i byene. Men forholdet er jo at det strømmer folk inn til byene, og det er derfor det er for få boliger. Så er man så veldig bekymret over at disse ikke får boliger, og derfor skal man forsøke å skaffe dem boliger, med det resultat at distriktene tømmes. Så må man bruke politiske reguleringer eller offentlige midler for å sørge for at folk bor i distriktene, til tross for at man fristes til å flytte til byen. Det er jo egentlig dilemmaet.

Jørgen Holte hadde her teke over presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Det er kanskje ikke så originalt å tenke at det å gjøre det dyrt, dårlig og vanskelig å bo i byen skulle være en god distriktspolitikk. Det er mulig det går an å tenke slik, jeg tror ikke at det virker. Det er faktisk billigere å bo i distriktene nå, og i fraflyttingsområdene er det mulig å få en svært rimelig og god bolig. Det er slik, og det er et virkemiddel som vi har sett ikke fungerer. Det er nok andre ting enn boligprisen som bestemmer hvor folk skal bo.

Men det er helt riktig som representanten Fridtjof Frank Gundersen sier, at SV ønsker større offentlig engasjement i boligsektoren enn det vi har i dag. Vi ønsker først og fremst å bruke pengene i en allmennyttig utleieboligsektor og til å bygge langt flere studentboliger. Det er det viktigste, for da vet vi hva vi får, og vi vet hvor mye penger vi bruker. Vi har dette strukturelementet i boligpolitikken som Norge mangler nesten totalt i dag i forhold til alle andre land, og som gjør at ubalansen i leiemarkedet blir så stor som den er, og som gjør at vi finner behov for å ha ganske strenge bestemmelser i forhold til husleiereguleringsloven, slik at den svakeste part får den sterkeste beskyttelsen i dette lovverket. Vi ser at det er nødvendig fordi leier er i en vesentlig svakere stilling enn det utleier er.

Ivar Østberg (KrF): Representanten Andersen gav uttrykk for at SV var enig i de fleste ting som departementet hadde foreslått, og det er jo ikke så rart, for i lovens formål heter det at loven skal medvirke til at leiere av bolig kan ha en stor grad av botrygghet. Og det heter at leiere av bolig skal bl.a. være trygge for at de ikke blir sagt opp uten saklig grunn. Det heter videre at loven har som formål å medvirke til at det blir etablert et godt fungerende boligmarked. Ikke desto mindre hevdet representanten Andersen i en debatt med representanten Aud Gaundal i Politisk kvarter i dag morges at det ikke var riktig at en del av lovverket var foreldet.

Husleielovutvalget leverte sin innstilling i 1993, NOU 1993: 4 Lov om husleieavtaler, og lovforslaget bygger da også på dette. Boforholdsundersøkelsen i 1995 slo fast at det var ca. 460 000 utleieboliger – unntatt borettslagsboliger og boligaksjeselskap. Undersøkelsen fra Norges Byggforskningsinstitutt i 1992 viser at den strenge reguleringen kun omfatter ca. 12 000 boliger her i Oslo og 1 800 boliger i Trondheim. Ser ikke representanten Andersen at det er veldig urimelig å opprettholde den strenge reguleringen, når man har unntak for stat, fylkeskommuner, kommuner, borettslag og eneboliger og tomannsboliger? Ser ikke Karin Andersen at det gamle lovverket nå er et foreldet lovverk?

Karin Andersen (SV): Det er riktig at dette lovverket er gammelt, og at det oppstod i en annen tid og under andre forhold enn det vi har på boligmarkedet i dag. Det er riktig at det går an å påvise urimeligheter i forhold til hvordan dette slår ut, det prøvde jeg å si litt om i innlegget mitt. Men poenget for SV er å forsøke å fokusere på det vi mener er det store problemet på boligmarkedet i dag, nemlig at svært mange mangler bolig, svært mange har dårlig råd og har problemer med å skaffe seg bolig, og mange klarer det ikke. Og da har vi prøvd å tenke slik: Hvordan fungerer dette hvis vi fjerner disse reguleringsbestemmelsene, når markedet er slik, og Stortinget ikke har kommet så langt at vi har fått til en skikkelig satsing på bygging av studentboliger eller allmennyttige utleieboliger? Vi har ikke klart å sette noe måltall på dette ennå, vi har bare noen intensjonserklæringer. Når vi ser at dette faktisk vil føre til at problemene på boligmarkedet blir verre for dem som har det vanskelig, har vi valgt å ta mest hensyn til det. Vi ser ikke bort fra at det kan pekes på noen urimeligheter her, men for oss har det aller viktigste i denne saken vært å forsøke å gjøre noe med det alvorligste problemet først. Når vi er kommet i gang med en slik allmennyttig utleieboligsektor – og vi kan sette måltall for både den og studentboligene – som gjør at vi kan føle oss trygge på at folk har et annet valg, og at det ikke kommer flere ut på boligmarkedet som får enda større problemer, er tida moden for å fjerne disse bestemmelsene.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Min påstand er at årsaken til boligmangelen og en vesentlig årsak til tilflytningen til byene er at de naturlige markedsmekanismer som ville ha bremset denne innflyttingen, er satt ut av spill ved hjelp av politiske reguleringer som Karin Andersen som en ivrig distriktspolitisk talskvinne nettopp er tilhenger av.

Hun sier i et svar til meg at hun ikke tror at det er boligprisene som er avgjørende når folk flytter inn til Oslo. Men samtidig sier hun jo at boliger er et grunnleggende behov og derfor må reguleres mer enn alle andre områder. Når dette er et grunnleggende behov, skulle man også tro at det er av grunnleggende betydning for om folk vil flytte. Jeg tror ikke man kan komme bort fra at dette er et dilemma som må tas alvorlig, når man samtidig er bekymret for at distriktene tømmes for mennesker, og man gjør hva man kan for å bygge flere boliger og skaffe billigere boliger i byene med den følge at flere fristes til å flytte fra distriktene.

Det er altså et problem at det er få boliger, og årsaken til det er at det kommer så mange fra distriktene.

Dette er et typisk eksempel på mangel på helhetssyn, som sektorpolitikere som skal tilfredsstille forskjellige grupper i samfunnet, rett og slett mister av syne. Derfor hadde jeg lyst til å si det i denne debatten.

Karin Andersen (SV): Det overrasker vel ingen at jeg er uenig med representanten Gundersen. Han begrunner mitt og SVs standpunkt med at vi mangler helhetssyn. Nei, jeg tror ikke det, men vi ønsker faktisk å ha et system der man ikke bare bruker marked, men også styring. Og da er det ulike krefter som virker, både når det gjelder flytting og på andre områder.

Det er mange grunner til folks valg av bosted, og vi som driver med distriktspolitikk, har noen tanker rundt hva det er som virker og ikke virker i den forbindelse. Arbeid og skole er i hvert fall to veldig viktige argumenter. Skolene, og skoleplassene, er i stor grad sentralisert – det er svært mange studenter og skoleelever som reiser til Oslo. Derfor vil en storstilt satsing på studentboliger i hvert fall ikke ha noen større distriktspolitisk virkning enn situasjonen i dag, og er vel kanskje det segmentet i boligmarkedet som man kan satse på uten å forsterke flyttestrømmen.

Jeg ser at representanten Gundersen har et poeng når han sier at hvis man etablerer flere og billigere boliger i de store byene, kan det forsterke flyttestrømmen. Det blir et lokkeelement i tillegg til en del andre elementer som en stor by nå lokker med, og som tydeligvis drar. Problemet her er at man ønsker å veie mange syn opp mot hverandre. Vi mener altså at markedet kan fungere på en del områder, men at markedet må reguleres, spesielt på de områdene som omfatter de helt grunnleggende behovene i menneskers liv – og bolig er ett av dem.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg er glad for at arbeidet med ny lov om husleieavtaler har kommet så langt at innstillingen nå er til behandling i Odelstinget.

Kommunal- og regionaldepartementet la som kjent fram forslag til ny lov om husleieavtaler i Ot.prp. nr. 82 for 1997-98 den 18. juni i fjor. Loven bygger på Husleielovutvalgets innstilling, NOU 1993 nr. 4. Loven vil erstatte husleieloven fra 1939 og husleiereguleringsloven fra 1967. Den nye loven vil regulere husleieavtaler om både boliger og lokaler.

Ved utformingen av lovforslaget har Regjeringen hatt to hovedmål for øye. På den ene siden har vi vært opptatt av å verne om leierens bolig for å oppnå så stor grad av botrygghet som mulig. Trygghet og stabilitet omkring boforhold betyr mye for den enkeltes livskvalitet. Vi har derfor sett det som viktig å sikre leieren mot urimelige oppsigelser og leieøkninger. Leieren skal heller ikke kunne kastes ut uten saklig grunn, og det skal finnes nøytrale organer som kan avgjøre eventuelle tvister mellom partene. På den annen side har det også vært et mål å tilrettelegge for et godt fungerende leiemarked. Vernet av leieren må derfor ikke bli så sterkt at det tar bort utleierens motivasjon for å leie ut ledige boliger. Dette er særlig viktig i et utleiemarked som domineres av ikke-profesjonelle private utleiere, slik vi har det i Norge hvor denne grupper utgjør hele 60 pst. av utleierne. Jeg mener at lovforslaget i proposisjonen tar hensyn og ivaretar interesser til både leier og utleier på en balansert måte. Jeg er svært glad for at det er flertall for de aller fleste forslagene i proposisjonen, slik at det Regjeringen har foreslått, blir vedtatt.

Jeg konstaterer at et stort flertall har sluttet seg til Regjeringens forslag om å avvikle den «strenge» husleiereguleringen i Oslo og Trondheim i løpet av en tiårsperiode. Selv om forslaget vil føre til høyere husleier for berørte beboere, mener jeg at forslaget er riktig, ikke minst fordi husleiereguleringsloven ikke fordeler de regulerte boligene til personer med spesielle behov eller etter sosiale kjennetegn. Loven innebærer derfor en helt tilfeldig økonomisk fordel til de leierne som oppnår å få tak i en slik leieregulert bolig. Det er mange eksempler på leieforhold hvor leierne ikke er spesielt vanskeligstilte, men likevel har lave boutgifter sett i forhold til og sammenlignet med andre samfunnsgrupper.

Jeg har merket meg at flertallet mener at husleien inklusiv endringene i konsumprisindeksen maksimalt skal økes med 20 pst. pr. år de første ni årene, og at leien det tiende året skal settes opp til markedsleie. Jeg tar selvfølgelig flertallets ønske til etterretning, men jeg må få lov til å gi uttrykk for at jeg er noe skeptisk til denne ordningen med å binde husleieøkningen til bestemte prosentsatser. Med en svært lav husleie vil selv 20 pst. økning føre til små tillegg i kroner og øre. Resultatet kan derfor bli at leieren får en formidabel økning det tiende året. Etter min vurdering hadde det vært bedre, og mer forutsigbart, om vi hadde hatt en jevn leieøkning gjennom hele avviklingsperioden. Men som sagt, jeg tar flertallets ønske til etterretning.

Regjeringen har vært og er opptatt av å sikre vanskeligstilte beboere. La meg derfor minne om det forslaget vi la fram i statsbudsjettet for 1999, som sikrer beboerne tilbud om Husbankens bostøtteordning. Dette er viktig for å imøtekomme eventuelle økonomiske problemer hos beboerne. Forutsetningen er at de aktuelle beboerne oppfyller kravene til husholdstype og inntektsnivå på samme måte som andre husholdninger som får bostøtte.

Vi har foretatt en del beregninger for å finne ut hvordan dette vil kunne fungere og la meg vise til ett eksempel: En pensjonist som i dag bor i en slik bolig og betaler 3 000 kr, har ikke bostøtte. Ved 3 000 kr pluss 20 pst. økning får vi altså en husleie på 3 600 kr. Bostøtten vil i et slikt tilfelle utgjøre 1 852 kr, og den egenbetalingen for husleien som pensjonisten må ut med etter denne omleggingen, vil bli på 1 747 kr, altså nesten halvparten av det vedkommende betaler i dag.

Den nye loven vil gi bedre forutsigbarhet om utviklingen av leien. Ved inngåelsen av leieavtalen nedlegges det forbud mot å avtale urimelig høye leiepriser. Senere kan hver av partene årlig kreve justering av leien i samsvar med endringer i konsumprisindeksen. Hvert tredje år kan partene kreve en tilpassing av leien til gjennomsnittsleie i lignende leieforhold. Dette vil motvirke store forskjeller mellom lovlig leie og det alminnelige leienivået i andre, tilsvarende leieforhold.

Det har gjennom flere år utviklet seg en praksis med bruk av korte, tidsbestemte leieavtaler. Formålet med slike tidsavgrensninger har vært å sette leierens oppsigelsesvern til side. Med sikte på å redusere muligheten til slikt misbruk vil leieren ved bruk av tidsbestemte leieavtaler nå som hovedregel få rett til en minste leietid på tre år. Bor utleieren i samme hus og det er snakk om bl.a. utleie av sokkel- eller loftsbolig, er kravet om minstetid ett år. Utleieren kan også inngå kortere tidsbestemte leieavtaler dersom utleieren selv eller noen som tilhører husstanden, skal bruke boligen, eller dersom det er andre saklige grunner for tidsavgrensningen. Med disse og en del andre forslag mener jeg at begge parters interesser er ivaretatt på en god måte.

Jeg registrerer at flertallet ønsker forsøk med et alternativt tvisteløsningsorgan i Oslo kommune. Formålet skal være å redusere både kostnader og tidsbruk ved behandling av husleietvister. Intensjonen med forslaget er godt, men som det framgår både av proposisjonen og av brev fra Kommunal- og regionaldepartementet, er jeg noe skeptisk til forslaget. Problemer med lang saksbehandlingstid og høye kostnader knyttet til domstolsbehandlingen er jo en generell justispolitisk problemstilling. Etter mitt syn bør derfor slike problemer løses gjennom effektivisering av domstolsapparatet og regler om fri rettshjelp, ikke nødvendigvis gjennom særordninger på enkelte rettsområder, slik det legges opp til. Men jeg vil naturligvis følge opp flertallets ønske om å gjennomføre et slikt forsøk. Som jeg har påpekt i brevet til komiteen, forutsetter det et nytt regelverk før forsøket kan starte, og det vil derfor ta noe tid før forsøket kan iverksettes.

Det har tidligere i debatten her, bl.a. av representanten Karin Andersen, blitt pekt på det problemet som kan oppstå hvis en leietaker har kostet mye på leiligheten sin og nå eventuelt også skal begynne å betale mer i husleie. Jeg vil da gjøre representanten Andersen oppmerksom på § 4 – 3, tilpassing til gjengs leie, hvor det står spesielt at ved leiefastsettelse skal det gjøres fradrag for den del av leieverdien som skyldes leierens forbedringer og innsats, så jeg tror faktisk at den bekymringen ikke er relevant.

Til slutt vil jeg si meg glad for at et stort flertall har sluttet seg til forslaget om å gi leierne rett til å velge en tillitsvalgt i eiendommer hvor samme utleier leier ut flere boliger. Jeg tror at det kan virke positivt inn på forvaltningen av eiendommen og fremme trivsel i boligmiljøet. Jeg tror også at tillitsvalgte kan gi gode råd til utleieren i spørsmål som er av felles interesse for leierne, og også for utleierne.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Eriksen (A): Statsråden har fått bred tilslutning til sitt forslag om ny husleielov, og det aner meg at det flertallet som loven nå hviler på, for statsråden er et behagelig flertall.

Arbeiderpartiet er enig i at loven gir nødvendig trygghet for både familier og enslige som leier bolig, enten det er for kortere eller lengre tid. Opphevingen av husleiereguleringen kan likevel bety en viss usikkerhetsfaktor for dem som berøres, og mange av de innspill som er kommet til komiteen, tyder på nettopp det. Spørsmålet til statsråden blir hvordan staten vil sikre at dette ikke vil få utilsiktede utslag i form av at noen utleiere vil øke leien utover det som flertallet forutsetter i innstillingen.

Flertallet i komiteen har ellers, i motsetning til Regjeringen, funnet å ville opprette et husleietvistutvalg, som også statsråden var inne på, og som fra komiteens side tar utgangspunkt i en prøveordning i en eller flere kommuner. Flertallet forutsetter at de sakførende partene i utgangspunktet selv dekker kostnadene ved ordningen. Jeg vil likevel fra flertallets side understreke viktigheten av at for å få realisert innføring av et husleietvistutvalg, må Regjeringen vurdere nødvendigheten av å stille opp med økonomiske midler. Nå sier også statsråden at det vil ta noe tid før et regelverk for husleietvistutvalget vil komme på plass. Spørsmålet blir da: Har statsråden noen formening om hvor lang tid det eventuelt vil ta å få en slik tvisteløsningsmekanisme, som skissert i innstillingen, på fote og til å fungere?

Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg forstod at det første spørsmålet gikk på en bekymring hos representanten om hvorvidt det var enkelte utleiere som nå ville øke husleien med mer enn 20 pst., som et flertall i Odelstinget går inn for. Men det er klart at det Odelstinget nå vedtar, er det som skal følges opp, så jeg tror ikke det er grunn til å ha noen bekymring der. Min bekymring går faktisk mer på hva som kan skje i det tiende året for en del, men det gav jeg uttrykk for i innlegget mitt.

Når det gjelder opprettelse av et husleietvistutvalg for Oslo, vil vi i departementet selvfølgelig jobbe så raskt som mulig med det regelverket, uten at det er mulig for meg nå å kunne si hvor mange uker eller måneder det vil ta. Men skal vi få dette gjort på en skikkelig og forsvarlig måte, slik at dette blir et forsøk som kan gi oss et reelt grunnlag for å se om vi bør gå videre med det når forsøksordningen er over, må vi gjøre et grundig forarbeid, slik at vi ikke setter i gang noe som viser seg å være mislykket. Derfor ber jeg om at vi må få tid til å gjøre dette på en ordentlig måte, slik at den prøveordningen vi nå setter i gang, er kvalitetssikret.

Når det gjelder det behagelige flertallet, må jeg få lov å si at jeg har vært glad for alt jeg har fått flertall for i Stortinget, jeg er glad for alt jeg får tilslutning til.

Torbjørn Andersen (Frp): Et sentralt tema her i dag har vært det med tidsbestemte og tidsubestemte leieavtaler. Det store flertall har vært veldig fornøyd med at man har fått inn i loven at det skal være umulig å inngå tidsbestemte leieavtaler for kortere tid enn tre eller ett år.

Men så er det slik at loven åpner for en rekke unntak fra disse bestemmelsene. Når det gjelder adgang til å inngå tidsbestemt leieavtale, kan det henvises til at husrommet skal brukes som bolig av utleier. Da kan en fravike regelen. Hvis utleier har «annen saklig grunn» for tidsavgrensing, kan en også fravike regelen om tidsbestemmelse.

Når det gjelder tidsubestemt leieavtale, særlig når det gjelder oppsigelse, kan en grunngi det med at husrommet skal brukes som bolig av utleieren eller av noen som hører til husstanden, at det er riving eller ombygging, at leieren har misligholdt leieavtalen eller at det foreligger annen saklig grunn til oppsigelse av leieavtalen.

Det som er poenget, er at det finnes en rekke muligheter for å tilpasse seg dette, som faktisk ser ut til å kunne bli gjort på en slik måte at man i realiteten kan omgå disse bestemmelsene, slik at de ikke har noen særlig reell betydning.

Mitt spørsmål er da: Hvis dette er mulig, hvorfor i all verden skal vi da ha disse rigide bestemmelsene?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: I begynnelsen trodde jeg at representanten Torbjørn Andersen hadde ombestemt seg i løpet av debatten og likevel ville gå inn for at vi skulle ha tidsbestemte leieavtaler. Men så forstod jeg at det var mulighetene til å gjøre unntak som han mener er for omfattende. Det er jeg litt overrasket over, for jeg forstod på konklusjonen at representanten allikevel ikke ville ha tidsbestemte leieavtaler.

Som jeg sa innledningsvis: Vi har hele veien forsøkt å balansere mellom hensyn til leietaker og hensyn til utleier. Og når 60 pst. av utleieboligene i Norge leies ut av private, ikke-profesjonelle utleiere, er det viktig at vi lager et system som gjør at vi faktisk får ut på markedet så mange utleieboliger som mulig. Det gjør at vi har satt ett år hvis du skal leie ut sokkelleiligheten din, eller du skal leie ut loftsleiligheten, hvis du har det. Det er også årsaken til at det er mulig å inngå en kortere leieavtale hvis en familie selv skulle trenge hele huset. Jeg tror at hvis vi hadde vært for rigide der, ville det ha ført til at vi hadde fått færre leiligheter ut på leiemarkedet. Og vi har vært opptatt av å få ut på leiemarkedet så mange leiligheter som mulig. Derfor har vi prøvd å ta hensyn til begge sider, og jeg mener selv at vi har klart å finne en gyllen middelvei mellom hensyn til to ulike parter.

Karin Andersen (SV): Fra leieboerhold har det vært uttrykt frykt i forhold til hvordan man har formulert bestemmelsen om minstetid for leieavtaler i lovforslaget, at det faller sammen med tidspunktet for regulering av leien etter § 4-3, og at det kan bety at utleier føler seg tjent med å bytte ut leieboerne hvert tredje år.

Derfor har SV fremmet et forslag som vi ikke har fått flertall for, men som går ut på at en leier ved avtaleperiodens utløp har rett til å få forlenget leieavtalen hvis boligen fortsatt skal leies ut på det åpne markedet og dette ikke legger noen begrensninger på utleiers mulighet til å avslutte husleieforholdet etter de reglene som ligger i de andre bestemmelsene, f.eks. ved at man har en leietaker som ikke oppfyller pliktene sine. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om hun syns det ville være problematisk å ha en slik bestemmelse, om ikke det nettopp ville trygge botryggheten for dem som leier. Det er et viktig poeng – og det er understreket av flere, bl.a. ganske sterkt fra LO – at dette med botrygghet og forutsigbarhet for leieboere må veie veldig tungt når man skal innrette en slik lov. Ser statsråden muligheten av en slik rett for en leietaker til å kunne få forlenget husleiekontrakten sin hvis det fortsatt skal leies ut og det ikke foreligger noen andre problemer?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: I § 4–3, som jeg forstår representanten nå var opptatt av, altså det som går på tilpassing til gjengs leie, mener vi at vi har prøvd å foreta den avveiningen mellom ulike hensyn som er nødvendig.

Jeg har vel den tilnærming til det at det skulle være liten grunn for en utleier til å si opp en leietaker etter tre år hvis det er en leietaker som har oppfylt sine forpliktelser og som det ikke har vært noen problemer med, for å si det veldig enkelt. Men samtidig er det klart at hvis det er mislighold eller andre årsaker som tilsier det, så må også en utleier ha den muligheten at han kan be om å få en endring. Vi har vurdert fram og tilbake mange alternativer og muligheter, og det er dette vi til slutt har kommet fram til, og som jeg ser at det er flertall for. Jeg tror at dette er en avveining mellom to ulike interesser som er noenlunde balansert.

Skulle det vise seg nødvendig når vi får litt erfaring med hvordan denne loven virker, er det jo anledning til eventuelt å komme med forslag til endringer, men jeg vil gjerne at dette skal prøves i praksis. Jeg tror at det kommer til å fungere.

Torbjørn Andersen (Frp): Når det først er en ledig replikk til statsråden, benytter jeg meg gjerne av den.

Jeg vil gjerne sette i fokus en annen merkverdighet i denne loven som til nå ikke har vært fremme i debatten. Regelen om opptak i husstand sier at leier uten utleiers samtykke kan ta opp i sin husstand sin kone eller samboer, begges barn samt både egne og samboers slektninger i rett opp- og nedadstigende linje samt fosterbarn. Dette er ikke småtterier.

Fremskrittspartiet har foreslått at det skal begrenses til ektefelle eller samboer samt begges barn.

Hvorfor har ikke departementet sett behov for å presisere visse begrensninger her, da det kan føre til at en som i utgangspunktet leier ut til en eller to personer, til slutt kan ende opp med det mangedobbelte antall mennesker i sin bolig? Hvordan kan i det hele tatt utleier reservere seg mot dette? Jeg vil gjerne ha greie på hvordan departementets vurdering av dette forholdet har vært, for jeg ser klart at her kan det bli en praktisk konflikt i visse situasjoner.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Ja, vi har faktisk skissert en avgrensning på hvor mange familiemedlemmer en leier kan ta inn uten å gå til utleier og spørre om lov, og jeg syns det er rimelig at en som leier en leilighet, får anledning til å ta inn både kone og barn og eventuelt hennes barn eller hans barn. Som sagt, vi har begrenset det til det vi vanligvis definerer som «den nærmeste familie». Jeg ser ikke bort fra at representanten kan ha rett i at noen kan ha veldig stor nærmeste familie, men den sjansen har vi tatt, og det tror jeg også at de fleste utleiere vil kunne leve med. De fleste har ikke så forferdelig mange unger nå, så om det skulle komme både mine og dine barn inn i en slik leilighet, tror jeg de fleste utleiere vil akseptere det uten at det er gitt tillatelse til det på forhånd.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Etter en flyktig gjennomlesning av proposisjonen og innstillingen er det to momenter jeg har festet meg ved. Jeg går ut fra at flertallet på side 14 i innstillingen mener at det er høyeste lovlige leie som kan «økes med inntil 20 pst. pr. år de første ni årene.»

Så er det et annet spørsmål her, kanskje først og fremst til statsråden. La oss tenke oss at en bygård blir fullstendig renovert, slik at omkostningene for eieren blir svært høye. Eieren vil på ingen måte oppnå kompensasjon for fornyelsesutgiftene ved å legge på leien 20 pst.

Etter dagens lov vil eieren kunne påberope seg § 3 nr. 3, dvs. unntaket fra den særskilte husleiereguleringen, når denne «på grunn av særlige forhold ikke passer på leieforholdet.» Denne unntaksbestemmelsen foreslås nå opphevet med den følge at huseieren, så vidt jeg kan se, ikke under noen omstendighet kan øke husleien utover 20 pst.

Jeg skulle tro at opphevelsen av § 3 nr. 3 vil kunne forsinke byfornyelsen og føre til at utstrakt renovering av gamle leiligheter vil begrenses, siden huseieren ikke fullt ut kan få kompensert påkostningene i form av forhøyet husleie. Jeg vil gjerne vite om dette er en korrekt oppfattelse.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg er ikke jurist, i motsetning til Fridtjof Frank Gundersen, så jeg måtte konferere med en jurist. Men i det tilfellet som Fridtjof Frank Gundersen tok opp, er det slik at ved full renovering går hele den boligen ut av dette systemet, slik at det problemet som representanten Gundersen tar opp, faktisk ikke vil eksistere, etter det jeg har forstått.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.