Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtaleren fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Astrid Marie Nistad (A) (ordførar for saka): I 1989 oppnemnde regjeringa Harlem Brundtland eit utval for å få vurdert inkorporering av menneskerettskonvensjonane i norsk lov. Utvalet la fram si innstilling i NOU 1993:18. Utvalet tilrådde endring i Grunnlova som gjev styresmaktene pålegg om å respektere og sikre menneskerettane. Forslaget vart handsama i Innst. S. nr. 172 for 1993-94 og regelen teken inn i Grunnlova §110 c. Regjeringa Bondevik har no lagt fram forslag, i tråd med utvalets tilråding, om å lovfeste og styrke enkeltmenneska sin rett gjennom norsk lov. Det er difor ein historisk dag når Stortinget i dag styrker enkeltmenneska sine rettar i norsk lov.

Den nye lova fastset at Den europeiske menneskerettskonvensjon og dei to FN-konvensjonane, om høvesvis økonomiske, sosiale og kulturelle rettar og sivile og politiske rettar, skal gjelde som lov i den grad dei er bindande for Noreg. Dette står ein samla justiskomite bak; alle er samde om å inkorporere desse konvensjonane i norsk lov. Det inneber ein ny rettsleg situasjon ut frå det overordna målet å styrke enkeltmenneska si rettsstilling. Dette er også formålet: å innføre den same praksisen som ved Strasbourg-domstolen og andre internasjonale handhevingsorgan. Justiskomiteen understrekar i denne samanhengen domstolane sin fridom til sjølve å gjere uavhengig tolking av den internasjonale praksisen, og at denne fridomen naturlegvis vil få konsekvensar når det gjeld den vekta ein for framtida må legge på norske rettsavgjerder frå perioden før denne inkorporeringa. Denne fridomen for norske domstolar til sjølve å tolke og legge vekt på internasjonal praksis må i prinsippet også omfatte avgjerder som er trefte i andre land enn Noreg.

Dette blir i realiteten den same praksisen som domstolane har i dag i forhold til å tolke og gjere bruk av norske lover. Tillegget vert å tolke den internasjonale statusen på området menneskerett. Komiteen forventar at vi med denne inkorporasjonen reduserer risikoen for at norske dommar vil verte underkjende av Strasbourg-domstolen eller andre internasjonale handhevingsorgan fordi dei må sjåast på som å stride mot menneskerettane.

Komiteen understrekar at desse tre konvensjonane vi inkorporerer i norsk lov i dag, er ei demokratisk, moralsk og etisk rettesnor for eit meir rettferdig samfunn, for utviklinga i verda og for eit globalt ansvar for utsette menneske. Målsettinga med lova er å styrke enkeltmennesket si stilling i norsk rett, men eg vil understreke at eg forventar at dette også vil synast att i våre handlingar mot enkeltmenneske i vårt eige land.

Å verdsette det enkelte mennesket og sette dette i sentrum for all vår handling vil gi grobotn for forståing og respekt for andre folks kulturuttrykk, få kunnskap om folks veremåte, tradisjonar, måte å tenke på og verdigrunnlag, og det vil styrke kommunikasjonen mellom folk og land. Alt snakket i dag om globalisering handlar nettopp om dette. Verdiar, etikk og respekt for enkeltmenneska er ein del av dette. Det er difor innafor den enkelte staten at individa eller minoritetane får sine rettar anten respekterte eller krenkte. Dagens handling understrekar at norske styresmakter tek rettane til enkeltmenneska på alvor. Det vil, som sagt, styrke rettstryggleiken til våre borgarar, men ikkje minst gi oss truverde i vårt internasjonale arbeid. Sjølv om vi som land har ratifisert desse konvensjonane for ei god tid attende, kan vi no med rette heve fana for demokrati og menneskerettar internasjonalt. Det er difor ein gledens dag for norske myndigheiter, men mest for alle dei som i alle desse åra har kjempa for at Noreg skulle gå til dette skrittet. Mellom desse er det både enkeltmenneske og organisasjonar som har arbeidd for dette målet utan å gje opp. Det er godt for eit demokrati at det alltid er nokon som er utolmodige etter å gå vidare i arbeidet for den enkelte sin rett.

Ein samla komite har slutta seg til at det berre er desse tre nemnde konvensjonane som vert inkorporerte i norsk lov ved denne handsaminga, men komiteen deler seg i eit fleirtal og eit mindretal når det gjeld framdrifta av nye konvensjonar. Fleirtalet, frå Arbeidarpartiet og Høgre, meiner at det er nokre konvensjonar som skil seg spesielt ut, t.d. FNs barnekonvensjon og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. FNs barnekonvensjon, som vart underskriven for ca. ti år sidan, er ein av dei viktigaste reiskapane for å hevde barn og ungdoms rettar i heile verda og for det internasjonale samarbeidet på dette området inn i år 2000. Å forsterke barns rettar og levevilkår er blant dei største oppgåvene vi som land i lag med andre land står overfor. Det er viktig å slå fast at det er barnas rettar, ikkje foreldras eller andres, som er avgjerande i forhold til denne retten. Ved inngangen til eit nytt årtusen krevst det initiativ for at barn og unge ikkje skal utnyttast på ulike måtar, bli utsette for seksuelle overgrep eller ta del i krig f.eks. for den del, som vi ser i mange av dei krigane som utspelar seg rundt om i verda.

Når det gjeld krenkingar av menneskerettane i dag, er det i store delar av verda i særleg grad barn og kvinner som vert ramma. For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at Noreg spesielt legg vekt på å motarbeide barne- og kvinnediskriminering på alle område, nasjonalt som internasjonalt. Difor er eg glad for at partiet Høgre også klårt tek stilling til at både barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen høyrer med i grunnstamma når det gjeld menneskerettskonvensjonane.

FN vedtok også nett før påske å utvide kvinnekonvensjonen, slik at kvinnene får individuell rett til å fremme sine saker, noko som også norske myndigheiter bør ta med i det vidare arbeidet med snarast å få desse to konvensjonane inkorporerte i menneskerettslova, i tråd med fleirtalet sitt krav.

At regjeringspartia ikkje kan vere med på dette kravet no, tykkest noko underleg, då Voksenåserklæringa, som er regjeringsdokumentet for regjeringa Bondevik, har med eit punkt om at Regjeringa snarast vil inkorporere FNs barnekonvensjon i norsk lov.

Som saksordførar er det i tillegg to konvensjonar eg tillèt meg å nemne, som norske myndigheiter bør vurdere å gje same status. Det er tortur- og rasediskrimineringskonvensjonane. Med bakgrunn i vår kultur og tradisjon skulle det vere unødvendig å gje desse føremon i norsk lov, men symboleffekten er også viktig når det gjeld desse to konvensjonane. Sjølv om vi har oppretta Senter mot etnisk diskriminering, er det viktig å hevde desse viktige prinsippa i vår lovgjeving. Det syner hendingar rundt oss i desse dagar.

Men komiteen understrekar, når vi no innarbeider menneskerettskonvensjonane i norsk lovgjeving, at det ikkje er nokon automatikk i at det vil føre til auka kunnskap om enkeltindividets rett. Difor har komiteen understreka at det trengst ei spesiell satsing for å kunne bygge opp den nasjonale kompetansen.

Ein samla komite peikar på at informasjon, undervising og utdanning er mellom dei viktigaste verkemidla som ein kan ta i bruk for å verne og fremme menneskerettane til enkeltmenneska i landet vårt. Komiteen har understreka at all opplæring, frå barnehage til grunnskole og høgare utdanning, bør ha innføring i generelle kunnskapar om menneskerettane. I tillegg er det viktig å sikre grunnleggande kunnskap hos folk som arbeider med menneske innafor utdanningssektoren, sosial- og helsesektoren, i Politiet, i fengselsvesenet, blant dommarstanden og juristane. Det kan virke omfattande og unødvendig sett i forhold til at mange meiner at vi som nasjon er demokratisk bygd opp med eit godt rettssystem. Like fullt vil eg påstå at det er nødvendig å sette søkelyset på utdanninga vår innafor dei områda som eg nemnde, noko som igjen vil føre til større tryggleik for enkeltmenneska i landet vårt og gje enkeltmenneske som arbeider med eller for enkeltmennesket, ein tryggleik og kompetanse vi som myndigheit meiner skal vere til stades i samfunnet vårt. Også for myndigheitene er det naudsynt å ha ein ekstern kompetanse på dette feltet, i høve til både lovgjeving og andre prinsipielle spørsmål knytte til den enkelte borgars rett.

Ein samla komite krev difor at det vert sett av midlar til Institutt for menneskerettigheter ved Universitet i Oslo. Komiteen ser for seg at dette instituttet både kan gje informasjon, sette i gang undervising for studentar og også starte opp etterutdanning for dagens advokatar. Dette er viktig for å fremme vår internasjonale posisjon på dette området, men òg for å sikre at vi nasjonalt lever opp til krava i desse konvensjonane.

For å sikre at dette viktige arbeidet kjem i gang ber ein samla komite Regjeringa arbeide ut ein overordna handlingsplan for informasjon, undervising og utdanning for å verne om og fremme menneskerettane i Noreg.

Eg går ut frå som sjølvsagt at regjeringa Bondevik snarast følgjer denne oppmodinga og legg ein slik plan fram for Stortinget på eit høveleg vis. Med ei regjering som elles legg vekt på verdispørsmål, går eg ut frå at det er ei glede å verte pålagd dette, samstundes med at ein kan la eigne departement og statsrådar ta seg av verdispørsmåla.

Det er i realiteten stor politisk semje om å innføre denne lovendringa, som er av stor prinsipiell verdi. FN- konvensjonane om menneska sine rettar, som vart vedtekne for over 50 år sidan, representerer tidlause vurderingar. Dei er, som sagt tidlegare, ei demokratisk, moralsk og etisk rettesnor for alle rettferdige samfunn, for utviklinga i verda og for eit globalt ansvar for å verne utsette menneske.

Når vi no går inn i år 2000, er det viktigare enn nokosinne å forsterke desse verdiane, og det ansvaret ligg opp til det enkelte land. Difor er det ein historisk dag at vi inkorporerer desse tre konvensjonane i norsk lov. Det skyldar vi den oppveksande slekta, det er dei som skal føre vidare våre demokratiske verdiar og ikkje minst bruke dei til gagn for sine medmenneske og utviklinga i samfunnet. Eg er difor glad for at vi har sytt for at dei kan føre denne arven vidare gjennom dagens vedtak. Ei styrking av menneskerettane er ikkje minst viktig i dagens situasjon i Europa, kor vi ser store overgrep mot enkeltmenneske – overgrep som igjen fører til store lidingar og går ut over uskuldige og ikkje minst born og kvinner.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): I dag blir tre menneskerettighetskonvensjoner innarbeidet i en egen menneskerettslov. Det er etter Kristelig Folkepartis mening svært gledelig.

Hva er det som gjør denne menneskerettsloven så viktig? Vi har jo også vært forpliktet i forhold til menneskerettskonvensjonene tidligere. Jo, denne menneskerettsloven er viktig fordi den gjør Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og de to FN-konvensjonene om henholdsvis økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og sivile og politiske rettigheter til norsk lov, noe som igjen betyr en styrking av menneskerettighetene. Å vektlegge og understreke menneskerettighetenes betydning på denne måten er et vesentlig signal – både til oss selv her i Norge og til omverdenen. Vi ser jo stadig at menneskerettighetene brytes. Signaleffekten som vårt vedtak i dag gir, er viktig.

Det er en lang prosess som nå avsluttes med denne proposisjonen. Allerede i NOU 1993:18 kom det såkalte Møse-utvalget med forslag til hvilke menneskerettighetskonvensjoner som burde gjøres om til norsk lov, og hvordan dette burde skje. Kristelig Folkeparti vil gjerne gi honnør til Regjeringen fordi den fikk lagt fram proposisjonen såpass raskt etter at den tiltrådte. Forslaget har skapt stor begeistring i menneskerettighetsmiljø og rettet opp en situasjon som mange har følt tyngende og beklagelig. Vi vet det ble lagt merke til at Norge var et av de få landene i Europa som ikke hadde inkorporert en eller flere menneskerettighetskonvensjoner i lovgivningen sin. Denne situasjonen er nå rettet opp. At Regjeringen foreslo nettopp disse tre konvensjonene, og den store støtten forslaget har fått i Stortinget, gjør dette til en merkedag for alle menneskerettighetstilhengere.

Kristelig Folkeparti er glad for den store støtten Stortinget har gitt Regjeringen i denne saken. Det er jo stort sett en enstemmig komite hele veien. Vi er også glad for at Stortinget støtter Regjeringen i forslaget om hvordan menneskerettighetskonvensjonene bør innarbeides i lovgivningen – nemlig ved inkorporasjon. Dette er den måten de aller fleste andre stater har innarbeidet Den europeiske menneskerettighetskonvensjon på. Kristelig Folkeparti vil imidlertid ikke se bort fra at det i framtiden – for andre konvensjoner – også kan være aktuelt å benytte transformasjon, dvs. en gjengiving i nasjonal språkdrakt, i stedet for inkorporasjon. Hvilken måte som skal benyttes, er noe som må vurderes konkret i den enkelte sak.

Det har vært diskutert hvilke konvensjoner som burde inkorporeres. Dette er ikke noe enkelt spørsmål, men Kristelig Folkeparti støtter Regjeringen i den vurdering som er gjort, nemlig at hovedkonvensjonene inkorporeres i første omgang. Vi vil understreke at det ikke betyr at særkonvensjonene ikke er viktige – for det er de! Men mange vanskelige avgrensningsspørsmål ville oppstå dersom man begynte å vurdere om noen og i så fall hvilke særkonvensjoner som skulle tas med i inkorporeringen. En slik diskusjon ville utvilsomt ha forsinket hele arbeidet. Nå har det først og fremst vært viktig å få inkorporert hovedkonvensjonene, og så får vi fortsette arbeidet med særkonvensjonene framover.

Kristelig Folkeparti vil også – uten å nevne konkrete konvensjoner – peke på at det finnes mange viktige særkonvensjoner. Vi har tillit til at Regjeringen vil fortsette arbeidet med å vurdere om og i så fall hvilke særkonvensjoner som bør innarbeides i norsk lovgivning.

Vi vil også understreke at Regjeringen har gitt uttrykk for at barnekonvensjonen kommer i en særstilling, og at arbeidet med å innarbeide den i norsk rett vil bli prioritert.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å understreke at det i utgangspunktet ikke skal være motstrid mellom norsk rett og menneskerettighetsloven. Men dersom det skulle skje, bestemmer menneskerettighetsloven § 3 at bestemmelsene i de nevnte konvensjoner og protokoller skal gå foran annen lovgivning. Vi mener dette er en grei regel som rydder vekk den tvil som måtte oppstå.

Kristelig Folkeparti har, sammen med resten av komiteen, understreket betydningen av informasjon, undervisning og utdanning som noen av de viktigste virkemidler man kan ta i bruk for å verne og fremme menneskerettighetene. Myndighetene bør derfor gå ut med aktiv informasjon om emnet for å gjøre det tilgjengelig for folk flest. Internett er et viktig redskap. Det er også viktig at konvensjonene er tilgjengelige både på norsk og engelsk.

Kristelig Folkeparti vil også påpeke betydningen av at det gis grunnleggende kjennskap til menneskerettigheter i skole og utdanning, og for en del utdanninger bør menneskerettigheter gjøres til et eget fag. Komiteen har også understreket betydningen av det arbeid Institutt for menneskerettigheter gjør.

Kristelig Folkeparti håper at det vedtak Stortinget i dag gjør, skal gjøre oss alle mer oppmerksom på den enkeltes rettigheter og stilling i samfunnet og gjøre vår verden til et litt bedre sted å leve i.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Norge er særlig flink til å ta opp menneskerettighetsbrudd i andre land, vi liker ofte å moralisere og fremstille oss selv som bedre enn de fleste. Da er det viktig å ha orden i eget hus, og det er påfallende at Norge er et av de siste landene i Europa som nå integrerer menneskerettighetene i sin lov. Jeg håper vi ikke gir oss der, men at vi faktisk bruker denne anledningen til å sette i fokus hvordan vi i Norge sikrer tryggheten og selvbestemmelsesretten for våre innbyggere på viktige områder.

Komiteen er enstemmig i ønsket om å integrere de delene av menneskerettighetene som Regjeringen har anbefalt, så jeg skal ikke dvele noe mer ved det. Men det er særlig to områder jeg vil fremheve der vi etter min mening hittil ikke har sikret menneskerettighetene til våre innbyggere godt nok.

Barn har et særlig krav på vern mot beslutninger og overgrep som strider imot barns følelser, ønsker og medbestemmelsesrett. I barnefordelingssaker blir barns egne ønsker tillagt altfor liten vekt, og Barneombudet forteller om gråtende barn rundt om på landets flyplasser som ikke ønsker å bli tvangssendt som en pakke til ulike weekendopphold.

I Bergen har media gjort kjent en sak der en åtte år gammel gutt, som har bodd hos mormor hele sitt liv, er tvangsflyttet til sin tidligere narkomane mor. Dette skjedde i strid med guttens følelser, ønsker og behov for trygghet. Gutten var ikke gammel nok til å være et eget rettssubjekt, dvs. gjennom domstolene å få gitt uttrykk for sitt syn som en egen part i sitt eget liv. Fylkesnemnda tok heller ikke hensyn til Odelstingets klare innstilling fra 1992-93 om barns rett til egen talsmann i slike saker, og gutten ble overkjørt.

Fra Haugesund er det gjort kjent en annen «mormor-sak», der tre barn som ville bo hos sin mormor i forståelse med deres narkomane mor, ble splittet opp og sendt til tre ulike fosterhjem mot sin vilje, mot sine ønsker og mot sin rett til å bli hørt.

Den eldste gutten var gammel nok til å kjøre rettssak som eget rettssubjekt, og han vant over barnevernet. Han fikk bli hos mormor. De to yngre brødrene fortsetter å bo i hvert sitt hjem, de ble avvist av rettsapparatet på grunn av alder, til tross for at deres egne ønsker og følelser er krystallklare.

I begge disse tilfellene var det ingenting å si på mormors skikkethet.

I slike tilfeller begår staten etter min mening et overgrep mot barna, i strid med min forståelse av FNs barnekonvensjon. De er fratatt sin rett til å bli tatt på alvor, vi har gitt blaffen i deres følelser, kjærlighet og tilhørighet. Derfor vil jeg ha barnekonvensjonen integrert som en del av menneskerettighetsloven, slik at barna kan bli et eget rettssubjekt. Vi må kreve at fylkesnemndene lar retten til egen talsmann bli en realitet – ikke en papirbestemmelse. Dommerne må kunne vektlegge sin sunne fornuft i slike saker, fordi barnets rettigheter da vil være nedfelt sterkere enn det de er i dag. Det betyr ikke at barna alltid skal bestemme selv, men de må bli bedre hørt og tatt hensyn til.

Barneombudet kjenner disse sakene, Redd Barna kjenner disse sakene, og begge disse to organisasjonene har i høringer med komiteen understreket så tydelig de kan at barnekonvensjonen må med i lovintegreringen. Heldigvis har Arbeiderpartiet og Høyre tatt ansvar for at dette i dag har flertall i Stortinget.

Barnekonvensjonen er ikke noen særkonvensjon. Det er ikke noe sært i å være barn. Barndom rammer oss alle. Hvert eneste menneske på jorda er barn. I noen land er man barn halvparten av livet sitt – i Norge er man det kanskje en fjerdedel av livet. Men det er ingenting sært ved det, og det er etter min mening ingen særkonvensjon.

Det andre temaet jeg vil ta opp spesielt, er problemet med tvangsgifte blant unge innvandrere. Det har vært avdekket et betydelig omfang av ekteskap inngått under vold, tvang og ulike former for press i Norge, og Regjeringen har prisverdig laget en egen handlingsplan mot tvangsekteskap.

Retten til selv å velge ektefelle er fundamental, og vi kan bare forestille oss hvordan en ungdom oppvokst i Norge, med norsk kultur og selvbestemmelsesverdier, føler for utsiktene til å skulle dele resten av livet med en person de absolutt ikke ønsker å gifte seg med. Et ungt menneske reduseres i slike tilfeller fra et selvstendig individ til en slags handelsvare.

Dette handler ikke om kultur – det handler om menneskerettigheter. Det begås et utall av menneskerettighetsbrudd verden over, og alltid forsvares dette med kulturelle tradisjoner. Det er derfor vi har menneskerettigheter, for å ha et ens verdisystem for hva vi alle har rett til, og hva vi har rett til å slippe, uavhengig av kulturelle forskjeller.

Det er en glidende overgang mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, for heller ikke i forbindelse med arrangerte ekteskap er det adgang til å benytte seg av press eller ulike former for tvang. Det er vanskelig å trekke absolutte grenser, grensen må trekkes i det enkelte tilfelle.

Derfor er det viktig for å forebygge tvangsekteskap å få gjort unge mennesker oppmerksom på menneskerettighetene, og det er viktig at rettsapparatet settes i stand til å oppheve slike ugyldige ekteskap. Tvangsekteskap kan gjøres ugyldig i Norge hvis ekteskapet er inngått i Norge. Strafferammen for å utøve tvang er inntil tre år. Men når ekteskapet er inngått før vedkommende kom til Norge og i land som godkjenner tvangsekteskap, er det hele mer komplisert. Da må det en sterk sosial og etisk begrunnelse til for å kunne foreta en oppheving ved domstolene.

Fordi menneskerettighetene er krystallklare på dette punktet, er det viktig å få disse integrert i norsk lov.

FNs kvinnediskrimineringskonvensjon sier i artikkel 16 at statene har plikt til å sikre at kvinner og menn har

«the same right freely to choose a spouse and to enter into marriage only with their free and full consent.»

Derfor er jeg svært glad for at Høyre og Arbeiderpartiet i dag sikrer flertall for at også likestillingskonvensjonen skal integreres i menneskerettighetsloven.

Dette «at intet ekteskap må inngås uten de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke» er også omtalt i den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som vi vedtar å integrere i dag, artikkel 23.3. Fordi menneskerettighetene heretter skal gå foran annen norsk lov, styrker det også domstolenes mulighet til å reagere på vegne av unge mennesker som er presset inn i ekteskap.

Mange ganger tar det lang tid å avhjelpe urett for oss politikere. Vi reagerer ofte med opprørthet og med følelser i situasjoner vi opplever som helt urimelige. Da er det godt å kunne sikre flertall for et steg i riktig retning gjennom lovgivningen, slik vi har myndighet til, selv om vi erkjenner at det står mye praktisk oppfølging igjen før vi er i mål.

Tor Nymo (Sp): Vi vil i dag gjøre et svært viktig vedtak i denne sal når vi nå styrker enkeltindividers rettigheter gjennom å inkorporere de viktigste og de mest universelle menneskerettighetskonvensjonene i norsk rett, eller rettere sagt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 og de to FN-konvensjonene fra 1966. Dette vil gi et viktig signal til enkeltpersoner og institusjoner innenfor landets grenser, men enda viktigere er de signalene vi sender ut av landet. Den nye loven vil i større grad garantere enkeltindividers rettigheter mot statlige overgrep, samtidig som Norge med større legitimitet kan påpeke brudd på menneskerettighetene i andre land.

Det er svært mange gode begrunnelser for at vi skal vedta det lovforslaget som her foreligger. For det første er det slik at det Norge nå gjør i forbindelse med styrking av menneskerettighetene, prinsipielt sett burde være noe enhver stat gjorde. Menneskerettighetene og respekten for dem får en langt sterkere stilling når dette er nedfelt i den nasjonale lovgivningen, til tross for at både Norge og en mengde andre land har undertegnet de tre konvensjonene vi her snakker om. Dessuten har vi allerede i Grunnloven § 110 c nedfelt at det påligger statens myndigheter å sikre menneskerettighetene. Det virker urimelig at Norge skal være ett av de få landene i Europa som ikke har menneskerettighetskonvensjonene inkorporert i nasjonal rett.

Også på det rettslige plan er det flere forhold som tilsier at dette nå bør bli norsk lov, ikke minst fordi landet allerede er bundet av konvensjonene, og har vært det i lengre tid. Det vedtak vi i dag gjør, vil gjøre konvensjonene uttrykkelig operative for norske domstoler, og konvensjonenes regler blir fjernet fra det som kanskje kan oppfattes som traktatenes tåkeland, og som pålegger bruk av konvensjonenes rettigheter og friheter ved norske domstoler.

Dessuten vil klarere kjøreregler i forhold til konvensjonene hindre eller i hvert fall redusere eventuelle grunnlag for å innklage den norske stat for de internasjonale menneskerettighetsorganene. Et enda viktigere aspekt er at det jo virker noe urimelig at Høyesterett ikke skal ha samme myndighet som internasjonale organer. Vi bør og vi må ha samme tillit til vår Høyesterett som til Den internasjonale domstol i Haag.

Komiteen står stort sett samlet bak de vedtak vi i dag skal gjøre, og har også i fellesskap stilt seg bak et forslag for bedre å kunne øke kunnskapene om menneskerettighetene. Dette er svært viktig, og den handlingsplanen komiteen ber Regjeringen utarbeide i forhold til dette punkt, bør etter mitt skjønn foreligge så snart som mulig. Men på et vesentlig punkt har komiteen delt seg. La meg øyeblikkelig innskyte at denne delingen nok først og fremst er knyttet til oppfatningen av hvordan en inkorporering av menneskerettighetskonvensjonene kan gjennomføres på beste måte for alle parter, og at dette ikke må oppfattes dit hen at noen partier i denne sal er mer opptatt av menneskerettigheter enn andre. Regjeringen har som kjent i sin proposisjon ikke foreslått å inkorporere såkalte særkonvensjoner, som f.eks. ILO-konvensjonen og kvinnediskrimineringskonvensjonen. Senterpartiet mener at det har vært en klok vurdering. Regjeringens forslag går ut på å inkorporere de tre konvensjonene som oppfattes som de viktigste og de mest universelle, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 og de to FN-konvensjonene fra 1966. Gjennom å stoppe ved de mer universelle konvensjonene kommer man verken i fare for å gjøre hele lovverket uoversiktlig eller å bidra til å skape et inntrykk av at enkelte særkonvensjoner er viktigere enn andre. Jeg tror at man i hvert fall i første omgang vil være bedre tjent med å begrense dette til de tre hovedkonvensjonene.

Jeg har merket meg komitelederens sterke engasjement for å inkorporere Barnekonvensjonen. Hun gav uttrykk for at Barnekonvensjonen ikke var en særkonvensjon. Men ifølge det foredraget og det manuskriptet vi har fått fra høyesterettsjustitiarius, definerer han den konvensjonen som en særkonvensjon. Grunnen til at vi, dvs. mindretallet, i denne omgang ikke ønsker også å ta med de to konvensjonene som flertallet her går inn for, er at vi mener at en gjennomføring i Stortinget nå ikke bør forsinkes av hensynet til særkonvensjonene. Og mitt spørsmål kunne jo også være: Hvorfor har man tatt med to av de konvensjonene? Hvorfor har man f.eks. ikke tatt med FNs rasediskrimineringskonvensjon, ILO-konvensjonen om urbefolkningsrettigheter, mv.?

Ågot Valle (SV): Temaet menneskerettigheter er et tema som fortjener stor oppmerksomhet. Det er et tema som vi ønsker å gi viktige bidrag til. Men som alle vet, har SV vært opptatt med andre, men i forhold til dette temaet høyst relevante debatter, derfor har vi ikke fått jobbet godt nok med saken, men vi lover å komme sterkt tilbake seinere.

Etterlevelse av menneskerettigheter er grunnlaget for et menneskeverdig liv. Nordahl Grieg sa det slik: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.» Mennskerettighetene er helt fundamentale for demokratiet og for at alle skal kunne ha like muligheter til å leve sine liv som hele mennesker. Derfor må alle sikres vern mot tortur og andre former for integritetskrenkelser, rett til ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, rett til privatliv, rett til arbeid, rett til sosial trygghet og utdanning og rett til en tilfredsstillende levestandard.

Men menneskeverdet er mange steder krenket av krig, terror og diktatur, og her som ellers i verden av en stadig grådigere turbokapitalisme. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter forutsetter et sterkt offentlig sikkerhetsnett. Presset på å slanke den offentlige økonomien, velferdsstaten og velferdskommunen øker når markedskreftene får styre fritt, slik de gjør, og vi mener at stortingsflertallet her dilter etter.

I denne saken foreslås det en sentral prinsipiell styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk lov. Og det er på tide. For som så mange andre har sagt, er det et faktum at Norge er et av de få landene i Europa som ikke har gjort menneskerettighetene til internrett.

Videre vedtar nå Odelstinget at konvensjonene skal gå foran andre bestemmelser i norsk lov når det er motstrid. Det er bra, men det spørs om dette har mer verdi som et sterkt signal enn som realitet. Og verken loven eller forarbeidene tar direkte stilling til det såkalte bølgepapp-prinsippet, som Høyesterett avgav kjennelse om i 1994. Dermed blir det etter mange skeptikeres mening opp til lovens autoritative fortolker, Høyesterett, å avgjøre hvor stor vekt menneskerettighetene skal ha. Jeg utfordrer justisministeren til å komme med noen betraktninger her.

SV er hjertens enig med flertallet i at både FNs barnekonvensjon og Kvinnekonvensjonen nå må inkorporeres i menneskerettighetsloven. Vi gir ros både til Arbeiderpartiet og til Høyre for å ha vært våkne her. Vi vil stemme for forslaget, og vi vil være vaktbikkjer for at «rimeleg tid» ikke betyr vinter og vår. FNs kvinnekonvensjon er ikke en særlov. For det første er kvinner halvparten av befolkningen. Med kvinnebrillene på er det lett å se at Menneskerettighetskonvensjonen ikke tar godt nok hensyn til at kvinner blir diskriminert på alle livets områder. Derfor krever Kvinnekonvensjonen like rettigheter for kvinner og menn. Vi i Norge kan skryte av å være et foregangsland, og nettopp derfor er det viktig at Norge gjør konvensjonen om til norsk lov. Men vi i Norge har også et godt stykke vei å gå før ressurser, arbeid, lønn, makt og tid blir likt fordelt mellom kvinner og menn, og jeg vil også minne om det problemet som vold mot kvinner er.

SV er enig med Redd Barna som sier at Barnekonvensjonen hører til grunnstammen av menneskerettighetskonvensjoner. SV vil være med på å gi signaler om at barns rettigheter skal tas på alvor. Inkorporering er viktig, fordi Barnekonvensjonen gir barn særrettigheter de ikke har i henhold til andre konvensjoner. Det er viktig at vi gjennom lovgivning gir barn spesiell oppmerksomhet og særlig vern. Det er bl.a. gjennom norsk lovverk at vi kan sikre gjennomføringen av de rettighetene barn har krav på i henhold til Barnekonvensjonen. Jeg vil gi ros til representanten fra Høyre, Kristin Krohn Devold, for en solid argumentasjon for at Barnekonvensjonen må inkorporeres. Jeg er også enig med saksordfører i at rasediskriminerings- og torturkonvensjonene bør inkorporeres.

Debatten om menneskerettighetenes stilling i Norge og i norsk rett er ikke over med dette, men vil og skal fortsette. Menneskerettighetsloven vil være et bra utgangspunkt for videre debatt og engasjement, og det deltar vi i.

Marit Nybakk (A): Kampen for menneskerettighetene dreier seg om å verne det enkelte mennesket mot undertrykkelse og overgrep, men også mot fattigdom, økonomisk utbytting og uverdige levekår. Hvert enkelt individ, menn, kvinner og barn, er enestående, med ukrenkelige rettigheter. Det dreier seg om menneskeverd, det dreier seg om personlig integritet, og det dreier seg om myndighetenes ansvar.

I årsrapporten om norsk innsats for menneskerettighetene i 1998 står det bl.a. i innledningen:

«Menneskerettighetene er ikke en holdning eller et mer eller mindre fjernt ideal eller alt det som er bra for mennesker. Menneskerettighetene er et sett forpliktelser om hvilke normer og standarder som skal gjelde, som Norge og en rekke andre stater har pådratt seg. Det dreier seg om rettigheter for det enkelte mennesket, og det er staten som har påtatt seg forpliktelsen til å oppfylle og respektere rettighetene.»

Med den vekt som Norge legger på utviklingen av menneskerettigheter i andre land, og med den profilen vi har – og den er relativt høy – er det ikke unaturlig at vi nå inkorporerer Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og de to FN-konvensjonene i norsk lov.

Det er, etter å ha lest innstillingen, likevel med en viss interesse jeg har merket meg at representantene for regjeringspartiene i komiteen ikke ønsker å bidra til at FNs konvensjon mot kvinnediskriminering inkorporeres i norsk lov. Dette er interessant også fordi representanter for de samme partiene, inkludert menneskerettighetsministeren, tidligere i denne salen tilsynelatende har hatt problemer med å slå fast kvinnenes absolutt grunnleggende rettigheter satt opp mot kravene fra bl.a. religiøse grupper om religiøse rettigheter, som ofte er maktutøvelse i religionens navn, og som rammer kvinner og hemmer deres rett til å ha kontroll over eget liv og eget utseende, til å velge utdanning, være yrkesaktive og selv foreta valg av ektefelle. Jeg registrerer at statsråden skal ha ordet etter meg og vil utfordre henne akkurat på dette punktet. Det er på sin plass å spørre hva Kristelig Folkeparti egentlig mener om denne avveiningen mellom religionsfrihet og kvinners absolutte rett i henhold til menneskerettighetserklæringen.

Er menneskerettighetene universelle? Gjelder de både kvinner og menn? Hvis det i det hele tatt er uenighet om dette, bør i alle fall konvensjonen mot kvinnediskriminering inkorporeres i norsk lov.

Under en høring om brudd på menneskerettigheter i Iran for to år siden opplevde jeg såkalte eksperter, norske eksperter, som satte religionsfrihet foran kvinners menneskerettigheter, bl.a. «friheten» til å påby kvinner å bruke slør og bl.a. nekte dem arbeid og prevensjon som en del av religionsfriheten.

I Norge finnes det små og sære religiøse sekter som stiller andre krav til kvinners utseende, atferd, funksjon og plassering i samfunnet enn til menn. Men vi skal ikke godta innskrenkninger av kvinners og skolejenters handlefrihet i Norge, enten de befinner seg i Guds Lam Kirke eller i muslimske innvandrerfamilier.

Det siste året er det dokumentert at det i Norge er jenter som utsettes for tvangsekteskap, eller det jeg vil kalle arrangerte ekteskap ved tvang. Denne formen for krenking av menneskerettigheter er helt uakseptabel og bryter bl.a. med både artikkel 13 og artikkel 16 i FNs menneskerettighetserklæring. Komiteen har selv sitert artikkel 23.3 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Når vi likevel opplever menneskerettighetseksperter som praktiserer kulturrelativisme, og mener at vi må akseptere tvangsekteskap som del av religionsfriheten, er det nødvendig at vi også inkorporerer Kvinnekonvensjonen. For hvor trekker vi i så fall grensen? Skal vi også akseptere omskjæring av kvinner i religionens eller kulturens navn? Det kan være greit å få konkrete standpunkter fra regjeringsfraksjonene på akkurat denne problemstillingen.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Som statsråd for menneskerettigheter er dette en stor dag for meg. Vi har ventet lenge på denne loven – altfor lenge. Som mange vet, er det ti år siden arbeidet med menneskerettighetsloven startet. Imidlertid var den vel verd å vente på. Jeg er enig med saksordføreren i at dette er en historisk dag. Det er også gledelig at et samlet storting slutter opp om inkorporeringen av menneskerettighetskonvensjonene i norsk lov.

I desember i fjor feiret verdenssamfunnet 50-årsjubileet til FNs verdenserklæring om menneskerettighetene, og akkurat nå pågår det viktige møter i FNs menneskerettighetskommisjon i Genève, der Norge er medlem. Det er i tråd med det aktive norske engasjementet for styrking av menneskerettighetene globalt, et engasjement som har preget norsk utenrikspolitikk i hele etterkrigstiden.

Som statsråd for menneskerettigheter og utvikling er jeg svært opptatt av å styrke dette internasjonale arbeidet. Norge arbeider derfor kontinuerlig nå for demokratioppbygging og styrking av menneskerettighetene innen multilaterale fora som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Europarådet og ikke minst i FN. Også i utviklingspolitikken og i bistandsarbeidet får menneskerettigheter nå en stadig mer fremtredende plass.

Norge fremstår som et foregangsland når det gjelder beskyttelse av menneskerettigheter, noe som har bidratt til en høy norsk profil på dette området internasjonalt. Gjennom vedtakelse av denne loven vil Norge ikke bare være blant det flertall av Europarådets medlemsland som har gått til det skritt å inkorporere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon i sin nasjonale lovgivning. Vi vil også være blant det eksklusive mindretall av stater som har inkorporert begge de to FN-konvensjonene fra 1966. Dette har en viktig symbolverdi.

Som menneskerettighetsminister har jeg imidlertid også fokusert sterkt på betydningen av at menneskerettighetene overholdes her hjemme, formelt og i praksis. Dette reflekteres bl.a. i redegjørelsen om menneskerettighetene for Stortinget fra i fjor, der jeg understreket at vi må feie for egen dør, og i den første norske årsrapporten som omfatter menneskerettighetene hjemme og ute. Dette er også bakgrunnen for at jeg personlig har vært svært engasjert i prosessen som ledet fram til dette lovforslaget fra Regjeringen. Loven, som følger opp Regjeringens prinsippvedtak om at sentrale menneskerettighetskonvensjoner skal innarbeides i norsk lov, vil bidra til å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Jeg er spesielt glad for at loven har fått en bestemmelse som slår fast at hvis det oppstår motstrid mellom norsk rett og en av de inkorporerte menneskerettighetsbestemmelsene, vil menneskerettighetsregelen slå gjennom. Denne helt sentrale forrangsregelen sikrer at selve kjernen i menneskerettighetsvernet, nemlig mindretallets beskyttelse mot flertallets avgjørelser, er ivaretatt.

Det har ved flere anledninger vært stilt spørsmål om hvilke konvensjoner som burde innarbeides. Regjeringen har foreslått de tre som anses som grunnstammen i den globale og regionale menneskerettighetsbeskyttelsen. Vedtakelsen av dette forslaget innebærer imidlertid ikke at vi fryser situasjonen. Arbeidet med å styrke menneskerettighetene er en kontinuerlig prosess, og det naturlige neste trinn er nå å vurdere innarbeidelse av øvrige menneskerettighetskonvensjoner. Dette vil bli gjenstand for grundig utredning.

I Voksenåserklæringen har Regjeringen sagt at arbeidet med barnekonvensjonen skal prioriteres. Dette har vi også varslet om i lovproposisjonen. Arbeidet er allerede påbegynt, og Regjeringen vil følge opp vedtaket som vil bli gjort her i Stortinget i dag om ytterligere innarbeidelse av andre menneskerettighetskonvensjoner. Til spørsmålet om kvinnekonvensjonen vil jeg selvsagt understreke at kvinnenes rettigheter står helt sentralt i Regjeringens arbeid, og dersom man ønsker ytterligere kommentarer til konkrete spørsmål, får jeg komme tilbake til det senere.

La meg komme inn på et annet viktig forhold: Justiskomiteen har bedt Regjeringen om å utarbeide en «overordna handlingsplan for informasjon, undervisning og utdanning for å verne og fremje menneskerettane i Noreg.» Dette vil også bli fulgt opp av Regjeringen. Dersom det er akseptabelt for Stortinget, vil vedtaket om en handlingsplan i dag følges opp ved at tiltak for informasjon, undervisning og utdanning på menneskerettighetsområdet får en helt sentral plass i den handlingsplan for menneskerettigheter som Regjeringen har bebudet skal legges fram for Stortinget som en stortingsmelding. Slik har vi til hensikt på sett og vis å slå disse to handlingsplanene sammen og presentere Stortinget for ett samlet dokument, én samlet handlingsplan for menneskerettigheter, som vil komme til høsten.

Det er et paradoks at det historiske vedtak Stortinget i dag gjør, nesten forbigås i taushet av norske medier og av norsk opinion og av en nesten tom norsk stortingssal. Det har nok ikke bare med toppmøtet på Gardermoen mellom sentrale aktører i forhold til Kosovo-konflikten å gjøre. Menneskerettighetsloven hadde fortjent bedre. Menneskerettighetene hadde fortjent bedre. Loven er faktisk en gladmelding til den enkelte i Norge om at deres menneskerettigheter har forrang, ja faktisk førsteprioritet, i norsk lov.

Ane Sofie Tømmerås (A): Vi har grunn til å gratulere oss selv i dag når vi nå endelig får inkorporert de nevnte konvensjonene i lovgivningen vår, etter at det første skrittet for dette ble tatt i 1994 med tilføyelsen i Grunnloven § 110 c.

Som vår nestor i internasjonal rett Torkel Opsahl flere ganger i sin levetid viste til, er det i den enkelte stat enkeltmennesket får sine rettigheter respektert og realisert eller krenket. Det internasjonale systemet kan bare være av subsidiær karakter. Jeg håper at denne inkorporeringen vil medføre at flere mennesker får sin rett. I Norge anser vi oss også i dag bundet av menneskerettighetene og de konvensjonene vi har underskrevet og ratifisert. Men nå får konvensjonene en klar rang foran lovgivningen vår. Det medfører at menneskerettighetene blir synliggjort, og at det blir lettere for Høyesterett å treffe konvensjonsriktige avgjørelser.

Norge er ikke akkurat kjent for å drive med grove eller omfattende krenkelser av menneskerettighetene, men det er heller ikke ukjent at overtramp også forekommer hos oss, som flere av talerne har vist til. Dessverre er det ofte slik at det er de utsatte gruppene som også blir utsatt for overtramp når det gjelder menneskerettighetene, som innenfor det psykiske helsevern, innenfor barnevernet og innenfor eldreomsorgen.

Dessverre kan vi ikke si at menneskerettighetene har noen gode kår rundt om i verden. De brytes massivt hver eneste dag, også av stater som har underskrevet og ratifisert menneskerettighetskonvensjoner. Det nærmeste eksemplet på det er selvfølgelig krigen på Balkan. Gamle Jugoslavia ratifiserte FN-konvensjonen om menneskerettigheter. Likevel får vi nå daglig presentert de mest rystende menneskerettighetsbrudd så nær oss på vårt eget kontinent. Rapportene har en karakter som gjør at vi ikke makter å ta innover oss hva vi egentlig får høre om menneskerettighetsbrudd. Situasjoner som denne gjør at vi aldri må tillate oss å gi opp og slå oss til ro og la innsatsen for menneskerettighetene bare bli noen fine ord ved anledninger som denne. Tvert imot må enhver rapport om brudd på menneskerettighetene styrke innsatsen for å gi rettighetene en sterkere stilling så vel i Norge som internasjonalt. Hadde disse internasjonale konvensjonene blitt tatt mer alvorlig i situasjoner hvor det virkelig gjelder, og hadde de internasjonale sanksjonsmulighetene vært bedre, ja, så kunne mange tusener, ja til og med millioner, av mennesker ha vært spart for store lidelser.

FN-konferansen i Roma i fjor hvor det ble enighet om en konvensjon om internasjonale FN-domstoler for folkerett, er et lyspunkt i denne sammenheng. En domstol hvor FNs sikkerhetsråd har mulighet til å løfte fram saker, vil utvilsomt styrke menneskerettighetenes stilling. Sikkerhetsrådet kan løfte fram saker om folkemord og brudd på humanitære rettigheter og om krigsforbrytelser og stille de ansvarlige for retten. Konvensjonen har dessverre ikke trådt i kraft ennå, og de internasjonale sanksjons- og straffemulighetene er i dag for dårlige.

Jeg har et ønske og et håp om at det internasjonale samfunnet vil legge like mye kløkt og energi og ressurser i å få FNs unike verktøy til å fungere som det som i dag brukes fra det internasjonale samfunn og så mange land på å utøve militær makt og vold. Da kunne vi se fram til en bedre verden.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er glad for at justiskomiteen samlet slutter seg til Regjeringens lovforslag om å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Det er et ambisiøst lovforslag. Loven inkorporerer ikke bare Den europeiske menneskerettskonvensjon, men også de to internasjonale konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. Vi går her lenger enn våre naboland. Videre gjøres det klart at domstolene skal kunne sette til side lover som måtte stride mot de inkorporerte konvensjonene. Vedtakelsen av loven vil, som lovens tittel sier, styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Dette vil være en viktig markering av menneskerettighetenes sentrale stilling i Norge.

Flertallet i justiskomiteen har fremmet forslag om at Regjeringen skal oppfordres til innen rimelig tid å inkorporere i lovs form også FNs barnekonvensjon og FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. Jeg har stor forståelse for komiteflertallets ønske om å sikre barns og kvinners rettigheter. Dette er en målsetting som deles av Regjeringen og ganske sikkert også av mindretallet i komiteen.

Når flertallet ikke selv har føyd de to konvensjonene til listen over konvensjoner i lovforslaget som er til behandling i dag, antar jeg det er fordi det er ønskelig at Regjeringen foretar en vurdering av hvordan innarbeiding av konvensjonene best kan skje. Det finner jeg formålstjenlig. For selv om inkorporasjon på mange måter fremstår som enkelt og effektivt, hefter det også ulemper ved en slik innarbeidingsform. Blant annet blir det samlede regelverket mindre tilgjengelig og klart for brukerne. Kanskje gjelder dette spesielt ved inkorporasjon av mer spesialiserte konvensjoner. La meg føye til at konvensjonene kan – og vil – bli brukt som rettskilde uansett inkorporasjon.

Regjeringen er i gang med en vurdering av hvordan barnekonvensjonen best kan innarbeides. Jeg er enig med flertallet i at det ikke vil være den heldigste løsning å ta konvensjonen inn i barneloven.

Når det gjelder kvinnediskrimineringskonvensjonen, begrunner flertallet sitt forslag om inkorporering med at retten til å rå over eget liv, utdanning og valg av ektemake f.eks., er en menneskerett, og at likestilling mellom kvinner og menn bør være en grunnleggende rett i alle samfunn. Dette er jeg enig i, og jeg er også enig i at dette er en rettighet det er verd å kjempe for. Men jeg vil understreke at også andre konvensjoner som ikke er foreslått inkorporert i menneskerettsloven, omhandler menneskerettigheter som er helt sentrale, som f.eks. retten til ikke å bli diskriminert på grunn av rase. Poenget er at disse rettighetene, herunder retten til likestilling mellom kvinner og menn, også følger av de konvensjonene som er foreslått inkorporert.

For å oppsummere på dette punktet: Ikke minst de siste ukers rystende overgrep på Balkan vitner om hvor viktig det er at de grunnleggende menneskerettighetene blir anerkjent, respektert og sikret i praksis. Dette vil nå bli understreket i Norge ved at Den europeiske menneskerettskonvensjon og de to FN-konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gjøres til norsk lov. Hvordan de andre menneskerettskonvensjonene best kan innpasses i lovverket, er et spørsmål vi må vurdere nærmere, og som vi arbeider aktivt med, slik også menneskerettighetsministeren understreket i sitt innlegg.

Når det gjelder forrangsbestemmelsen, har jeg merket meg at komiteen understreker at det overordnede målet er at norsk rettspraksis i størst mulig grad samsvarer med den til enhver tid gjeldende internasjonale tolkningspraksis. Jeg vil i denne sammenhengen understreke at det først og fremst er forvaltningens og Stortingets oppgave å sikre at det norske lovverket er i samsvar med konvensjonenes krav. Dommere og andre rettsanvendere bør kunne finne veiledning i forarbeidene til nye lover om hvordan lovgiverne har vurdert forholdet til konvensjonenes krav. Gjøres det et samvittighetsfullt arbeid når lovforslag blir forberedt, vil forrangsbestemmelsens betydning i lovanvendelsen neppe bli stor. Dette krever at bevisstheten om konvensjonens krav er høy hos alle som deltar i forberedelsen av lover, noe som bringer meg over til spørsmålet om tiltak for å styrke kunnskapen om menneskerettighetene.

Jeg har i denne sammenheng merket meg at komiteen har understreket at vedtakelse av loven må gå hånd i hånd med tiltak for å sikre den nødvendige kunnskap om menneskerettskonvensjonenes krav, og at komiteen fremmer forslag om å oppfordre Regjeringen til å utarbeide en overordnet handlingsplan for informasjon, undervisning og utdanning for å verne og fremme menneskerettighetene i Norge. Dette er for øvrig klart kommentert av statsråd Frafjord Johnson, og jeg skal ikke kommentere det ytterligere her.

Jeg vil imidlertid på slutten av innlegget kort si noe om representanten Valles spørsmål til meg om den såkalte bølgepappdommen. Slik jeg har forstått den, handler den om rettsregler i forholdet mellom folkerettslige kilder og nasjonal rett, og hvordan dette kan påvirke prosessene. Jeg vil si følgende om dette: Uansett vil domstolene med den nye loven kunne slå ned på menneskerettighetsstridige lover, men jeg vil understreke at i et folkestyre bør det primært være Stortinget som foretar de avveininger mellom forskjellige grunnleggende verdier som menneskerettskonvensjonene ofte forutsetter. Det er den måten vi jobber på, og det er faktisk den måten vi har jobbet på med det vedtaket vi skal gjøre i dag.

Siden mange av representantene også har grepet til frodige skildringer for å stadfeste sitt syn, kan jeg berolige alle med at ingen innenfor regjeringskonstellasjonen er for kjønnslemlestelse, tvangsekteskap eller andre overgrep mot mennesker. Det er all mulig grunn til å slå fast at det er en meget bred og solid oppslutning om de grunnprinsipper som alle her sterkt har fremmet, og som jeg syns det er bra at det er et såpass stort engasjement omkring som det som er kommet til uttrykk i saken i denne salen i dag.

Presidenten: Presidenten vil minne om at den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet nå er omme. Presidenten vil likevel foreslå at dette møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor Nymo (Sp): Jeg skal være kort – jeg tar ordet for å oppklare en helt åpenbar misforståelse.

Når representanten Nybakk slår fast at regjeringspartiene ikke ønsker å inkorporere FNs konvensjoner mot kvinnediskriminering, så er jo det positivt feil. Vi har ønsket å foreta den avgrensningen som vi har gjort, og det kan begrunnes med at de tre konvensjonene fremstår som de menneskerettslige hovedkonvensjonene. De er hovedkonvensjoner i kraft av både innhold og subjektkrets. Disse konvensjoner bygger på et universalitetsprinsipp: Rettighetene tilkommer enhver. Det er, som nevnt, disse konvensjonene som er den rettslige gjennomføringen av verdenserklæringen av 1948. At det nå kommer krav om å ta inn særkonvensjoner, støtter vi og hilser med glede. Men poenget er at vi, sammen med høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, er av den oppfatning og har det ønske at hensynet til en inkorporering av disse særkonvensjonene ikke skal forsinke inkorporeringen av hovedkonvensjonene. Det er begrunnelsen.

Harald Hove (V): Jeg vil på vegne av Venstre få lov til å fremheve at vi er sterkt enig med dem som har understreket at dette er en merkedag i norsk rett, når vi går til inkorporasjon av de tre hovedkonvensjonene om menneskerettigheter. Jeg synes at det fra denne talerstol godt kan gis uttrykk for en veldig klar honnør til Regjeringen for å ha brakt Norge på linje med andre land, og i forkant av mange andre land, ved å inkorporere disse tre konvensjonene. Mange land har vært tidligere ute enn oss, men det er svært mange av de landene som ikke har inkorporert så mange konvensjoner som det vi gjør i dag.

Jeg synes ikke minst det er grunn til å gi Regjeringen anerkjennelse for at den i forhold til den tid tidligere regjeringer har hatt til disposisjon når det gjaldt å få fram en lov om inkorporering, har klart å gjøre det så raskt som det Regjeringen gjorde, ved å bruke kun ett år på dette. Tidligere regjeringer har hatt atskillig lengre tid til disposisjon for å gjennomføre en tilsvarende inkorporering.

Det er videre grunn til å gi Regjeringen honnør – og da også Stortinget i dag gjennom det vedtaket vi kommer til å fatte – for at vi går så langt når det gjelder integrering i norsk rett, og gir konvensjonene forrang ved motstrid. Det er også sentralt og viktig.

Jeg tror det er grunn til å fremheve at den inkorporasjon vi på denne måten gjør, vil komme til å ha betydning for norsk rettsutvikling videre. Selv om vi er i den situasjon at vi gjennomgående lar konvensjoner ha tung tolkningsmessig betydning ved mulig motstrid, vil det ha betydning at vi foretar en inkorporasjon. Jeg tror ikke det er tvil om at den økte vekt man har lagt på menneskerettigheter i den siste 15-årsperiode i norsk rettsliv, allerede har medført at det har skjedd en del i forhold til tidligere. Et tidligere dogme om at norsk rett alltid var i samsvar med menneskerettigheter, har man klart å fri seg noe fra, og faktisk akseptert at i noen situasjoner har det ikke uten videre vært slik.

Jeg vil også på vegne av Venstre si at vi støtter i hvert fall intensjonene i det forslaget som flertallet har lagt fram når det gjelder inkorporering av flere konvensjoner. Jeg har også oppfattet de to statsråder slik at det i realiteten også er Regjeringens standpunkt.

Jeg synes det blir en litt meningsløs debatt omkring terminologi med hensyn til hva som er alminnelige konvensjoner og hva som er særkonvensjoner. Det er ikke noen grunn til å gjøre dette terminologispørsmålet til overordnet i forhold til det sentrale og viktige som skjer i dag.

Astrid Marie Nistad (A): Eg bad om ordet for å prøve å rydde opp i ei lita mistyding som eg trur representanten Tor Nymo på mange måtar gjorde, og som ikkje bør stå upåakta.

Høgsterettsjustitiarius Carsten Smith var så elskverdig å kome til komiteen og forelese for oss i samband med behandlinga av saka, og i det høvet la han igjen foredraget sitt. Eg siterer frå foredraget for å kunne rette opp litt av det som er blitt sagt:

«Dersom Stortingets justiskomite finner at man kan ta med en eller flere av disse konvensjoner i loven allerede på dette tidspunkt,» – og då har han tidlegare nemnt dei to konvensjonane om kvinner og barn – «vil både jeg og mange andre hilse dette med glede.»

– Det synest eg vi skuldar Carsten Smith, med bakgrunn i det han elles har gjort for å få inkorporert akkurat desse konvensjonane i norsk lov.

Elles vil eg, når eg først har ordet, peike på at eg merka meg at statsråd Hilde Frafjord Johnson ikkje svara på spørsmålet om menneskerettane er universelle, sett i forhold til kvinner og menn. Med bakgrunn i det er eg difor veldig glad for at det er eit fleirtal for å inkorporere akkurat desse to konvensjonane vi no har peikt på, i norsk menneskerettslov. Og med eit fleirtal er vi i den heldige situasjon at vi kan seie at det verkeleg er ein historisk dag vi har her i Stortinget i dag.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg synes det er litt synd at stortingsrepresentanter på en så viktig og historisk dag som dette går inn i en slik debatt og – unnskyld uttrykket, president – på et slikt nivå. Det bør være helt unødvendig for en menneskerettighetsminister å måtte presisere at en mener at menneskerettighetene er universelle, at kvinners rettigheter selvfølgelig er like viktige som de alltid har vært, og at vi står bak kvinnekonvensjonen, som jeg også understreket i mitt innlegg. Grunnen til at jeg ikke valgte å bruke alle mine små, få 5 minutter på dette spørsmålet, er at jeg anser det som så selvsagt at det er helt unødvendig å bruke Stortingets dyrebare tid på å måtte presisere slike totalt unødvendige forhold.

Jeg synes vi skal konsentrere oss om at dette er en historisk dag, og at vi har fått et samlet storting bak en beslutning som er svært viktig, både for norsk rett, for det norske politiske miljø og for den enkelte nordmann.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.