Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ane Sofie Tømmerås (A) (ordfører for saken):Denne saken dreier seg om to endringer i rettergangslovene. Den første endringen gjelder adgang til å oppnevne en varadommer for rettens leder. Det har vært et tema flere ganger at vi må styrke retten i særlig omfattende og vanskelige saker; bl.a. har det vært drøftet i Strukturutvalget for herreds- og byrettene i NOU 1999:22, og det har også vært tatt opp i et initiativ fra Stavanger byrett, som har knyttet det opp til en bestemt sak som står for behandling nå ganske snart. Denne type forsterket rett reiser en rekke prinsipielle spørsmål som jeg velger ikke å holde noen forelesning om nå. Det er spørsmål som heller ikke komiteen i behandlingen av denne endringen har tatt stilling til eller gått inn i vurderingen av. Vi har der henvist til at dette nettopp reiser prinsipielle spørsmål, og at dette derfor bør vurderes på en skikkelig måte av Tvistemålsutvalget før Stortinget eventuelt får en slik sak til behandling, men at det i høyeste grad er et spørsmål som bør sees på.

Det vi nå foreslår, er adgang til å oppnevne en varadommer som kan steppe inn ved sjukdom eller andre forfall fra rettens administrator, og det er en atskillig mindre inngripen. Det er noe vi ønsker å innføre ikke bare for sivile saker som ligger i denne odelstingsproposisjonen, men også for straffesaker som er omtalt i Ot.prp. nr. 3 for 1999-2000, som vi skal behandle etterpå.

Den ordning vi nå går inn for, kommer ikke til å endre styrkeforholdet mellom fagdommer og meddommerne, og varadommeren må derfor innta en rolle etter nettopp det. Vi skal ikke ha to administratorer av retten. Varadommeren må nok ha adgang til å stille spørsmål under hovedforhandling dersom vedkommende skal kunne hoppe inn som leder av rettssaken hvis det blir nødvendig, men rollen må allikevel være så tilbaketrukken som mulig, slik at styrkeforholdet ikke på noen måte forrykkes.

Komiteen peker på en ting som ikke er reist i proposisjonen, nemlig at når saken er tatt opp til doms, kan også forhandlingene strekke seg over tid. Det gjelder selvfølgelig særlig i saker som er omfattende og kompliserte. Komiteen mener at rent unntaksvis kan også en varadommer være med på disse dommerforhandlingene, men det er et unntak som må brukes med forsiktighet fordi situasjonen prinsipielt er en annen når saken er tatt opp til doms med de drøftelsene som da skjer, enn den situasjonen som er når hovedforhandling ennå foregår.

Den andre endringen som foreslås i proposisjonen, er av en helt annen art. Det dreier seg om forening eller sammenslåing av saker. Når man har flere saker på en person, eller det er situasjoner hvor flere personer er involvert i en sak, er reglene i dag at disse kan forenes til felles behandling i én sak, men dette skal bare gjøres dersom det kan gjøres uten vesentlig forsinkelse og uten vanskeligheter. Egentlig burde dagens lovtekst vært tilstrekkelig, men det viser seg i praksis at slik forening skjer til tross for at det innebærer vesentlige forsinkelser og til tross for at det innebærer andre vanskeligheter. Det er et paradoks at en gjerningsmann kan begå nye lovovertredelser mens han venter på at de forrige lovbruddene skal bli ferdig etterforsket eller ferdig behandlet i rettssystemet. Det er helt på tvers av de signalene en enstemmig komite har sendt flere ganger, senest i debatten i Stortinget her i dag, om en rask reaksjon på et lovbrudd slik at vi på den måten kan forhindre nye. Dessuten er det en side til, nemlig at offeret har krav på å slippe den belastningen det innebærer når det trekker ut før en dom faller i saken.

Komiteen forutsetter at den endringen vi gjør nå, der vi setter inn «kan forenes» i lovteksten, vil medføre en reell endring i praksis. Det er det som er lovgiverens hensikt med lovendringen.

Komiteen ser at det kan ligge en fare i at restsaker blir henlagt i større grad dersom man i mindre utstrekning forener saker. Vi håper at så ikke skjer, og vi forutsetter at det særlig ikke skjer i saker hvor det er privatpersoner som er rammet av ugjerningen, og heller ikke i saker som det etterforskningsmessig er greit å reise sak på.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg vil bare forholdsvis kort kommentere det som den andre delen av lovendringen dreier seg om, nemlig det som går på pådømmelse av enkeltsak istedenfor å samle opp straffbare forhold – det har jo nær tilknytning til saken vi hadde tidligere i dag i Stortinget. Det jeg er opptatt av, ut fra den tregheten som ofte finnes i systemet, er at når vi nå endrer lovens tekst til «kan forenes i én sak», må det i praksis bety at det vanlige nå skal være at sakene behandles enkeltvis, slik at det blir et klart signal, og at vi ikke fortsatt får den samme praksis som er i dag. For det er riktig som Ane Sofie Tømmerås sa, at dagens lovgivning kunne vært tilstrekkelig, men er det ikke. Så det komiteen og Arbeiderpartiet forventer, er at dagens praksis nå endres. Dette er nemlig et av de viktige tiltakene i den kjeden av tiltak som det er snakket om tidligere, for å få de såkalte gjengangerne ut av sirkulasjon. Jeg håper at dagens lovendring vil bli det første skritt i riktig retning i så henseende.

Statsråd Odd Einar Dørum: Kort etter nyttår fremmet departementet en liten proposisjon om to endringer i rettergangslovgivningen. På grunn av at den ene endringen bør foretas før den såkalte Baldersaken kommer opp for Stavanger byrett 1. mars 2000, vil jeg spesielt takke justiskomiteen for den hurtige behandlingen saken har fått.

Begge forslagene i proposisjonen er av betydning for å sikre en raskere og mer effektiv saksbehandling i rettspleie.

Forslaget om bruk av varadommere i særlig omfattende sivile saker vil forhindre at saker må starte på nytt på grunn av forfall hos dommeren. Risikoen for å måtte gjennomføre hele eller deler av en langvarig hovedforhandling på nytt skulle med dette langt på vei være eliminert. Bruk av varadommer vil gjøre at den samlede økonomiske kostnad for domstolen og partene blir langt mindre enn den ellers ville ha blitt dersom dommeren får forfall.

Det andre forslaget, som gjelder endring av reglene om forening av straffesaker, vil ha betydning når det gjelder å korte ned på saksbehandlingstiden i slike saker. Jeg regner med at endringen kan gi økt effektivitet både i påtalemyndigheten og i domstolene. Målet er at en del straffesaker skal bli pådømt tidligere enn tilfellet er i dag. Det vil ha positiv effekt både allmenn- og individualpreventivt, og en bør se dette forslaget i sammenheng med alle de tiltakene som det nå arbeides med for å få effektivitet i straffesakskjeden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.