Tor Nymo (Sp) (ordfører for saken): Saken gjelder et forslag til lov om endringer i oreigningsloven, ekspropriasjonsloven, der departementet går inn for at det gis hjemmel for å ekspropriere til eller for vindkraftverk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, støtter Regjeringens forslag, og er enig i at en hjemmel for ekspropriasjon etter ekspropriasjonsloven vil legge forholdene bedre til rette for en mer samfunnstjenlig utnytting av vindkraften enn om man bare skulle ha en mer avgrenset mulighet til ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven.

Flertallet konstaterer at en lovendring kan få som virkning at en ekspropriasjon kan iverksettes tidligere og oftere enn om den må skje etter plan- og bygningsloven.

Når det gjelder spørsmålet om erstatning for ekspropriasjon, viser departementet til at Norges Skogeierforbund, Norges Bondelag og Den Norske Advokatforening i sine høringsuttalelser har gått inn på spørsmålet om utmåling av erstatningen. De har bl.a. sagt at lovreglene bør formes slik at grunneierne får «de verdier eiendommen representerer som produksjonsgrunnlag for denne virksomheten». Det ble også tatt til orde for at det av denne grunn bør bli gitt regler om et tillegg til erstatningen.

Justisdepartementet har ikke foreslått lovendringer i denne retning, og et flertall i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, støtter departementets syn og går ikke inn for særregler om skadebot ved oreigning, ekspropriasjon, til vindkraft.

Senterpartiet har i innstillingen vist til at flere høringsinstanser vektlegger at grunneiere og lokalsamfunn får en rimelig andel av verdiskapningen ved vindkraftproduksjon. Den Norske Advokatforening mener at det på lignende måte som for vannkraftverk vil være naturlig å utvide vederlagsreglene slik at grunneierne også her gis en rimelig andel av de verdier eiendommen representerer.

I Senterpartiet er vi av den oppfatning at dersom ekspropriasjonshjemmel skal innføres nå for å tilgodese en mest mulig effektiv og rask utbygging av vindkraft, er det viktig at de som skal avstå grunn til slikt formål, får del i verdiskapningen på samme måte som ved produksjon av vannkraft.

Vi er kjent med at ved erstatningsutmåling ved grunnavståelse til vannkraft tilkjennes grunneieren en mererstatning på 25 pst., som legges til det erstatningsbeløp skjønnet kommer til, jf. vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 3. Videre er det slik at grunneieren under enhver omstendighet får minst 1 kr pr. utbygd naturhestekraft uavhengig av hvordan erstatningen ellers fastsettes.

Senterpartiet er av den oppfatning at det er aktuelt med særregler for erstatningsutmåling ved erverv av vindkraft. Så lenge både vannkraft og vindkraft har som formål å produsere energi, er det viktig at de grunneiere som må avstå grunn til slikt formål, blir stilt likt med hensyn til erstatningsutmålingen. En utvidet erstatning vil også gi positive holdninger til slik utbygging, til tross for de miljøulemper som vil oppstå – støy, sjenerende utseende osv.

Senterpartiet ber Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en lovendring som gir erstatningsreglene i vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 3 og 4 anvendelse også ved ekspropriasjon til anlegg av vindkraftverk.

Vi har over tid hatt en del avgjørelser i denne sal som av mange oppfattes som et angrep på den private eiendomsretten. At de tradisjonelle sosialistiske partiene Arbeiderpartiet og SV ikke har tradisjon for å gi grunneierne et fortjent vederlag for ekspropriasjon av eiendom eller deler av eiendom til bruk for viktige samfunnsgagnlige formål, er en kjent sak. Nytt er det at Kristelig Folkeparti i en del konkrete saker har sørget for flertall for disse partiers syn.

Samfunnet ser seg tjent med å innføre ekspropriasjonsadgang for utbygging av vindkraftverk, og da må det ytes erstatning til private grunneiere. Selv om elektrisk kraft produsert med vindmøller blir kommersielt interessant, får ikke grunneieren noen del i denne verdiskapningen. De «forblåste» områdene som er mest interessante for utbygging, har i dag meget lav avkastning som jord- og skogbruk. Men likevel har de da verdi! Føler ikke alle at det å eie egne arealer er verdifullt? Det kan da ikke være riktig at kommersielle kraftprodusenter tilriver seg privat eiendom for kommersiell utnyttelse uten å måtte betale for seg. Slik blir det fordi bruksverdibegrepet i ekspropriasjonserstatningsloven fortsatt skal danne grunnlag for erstatningen. Det finnes neppe mange som synes det er greit å måtte gi fra seg betydelige områder ved kysten uten noe særlig vederlag, bare fordi det ikke vokser gress og skog der. For eiernes del får vi håpe at det ikke blåser mye, for da kan vindkraftprodusentene heretter overta områdene etter enda gunstigere erstatningsregler enn de som gjelder for vannkraftutbyggerne.

Til slutt: Det er skuffende at verdipartiet Kristelig Folkeparti setter den private eiendomsretten så lavt i sine verdivurderinger.

Jeg vil ta opp Senterpartiets forslag i innstillingen.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Nymo har teke opp det forslaget han refererte til.

Astrid Marie Nistad (A): Bakgrunnen for lovendringa er å gje oreigningsrett til fordel for vindkraftføremål. Dagens lov gjev ikkje eksplisitt heimel i oreigningslova for dette formålet. I dag kan dette skje etter plan-og bygningslova, noko som er langt meir ressurs- og tidkrevjande. Med dagens lovendring kan oreigninga skje raskare og slik sikre ein auka vekst og ei rasjonell vindkraftutbygging der forholda ligg til rette for det.

Forslaget har ikkje møtt nokon motstand gjennom høyringsrunden, med unnatak av Norges Skogeierforbund, som klårt går imot ei lovendring.

Men både Norges Skogeierforbund, Norges Bondelag og Den Norske Advokatforening har i høve spørsmålet om utmåling av erstatninga peikt på at grunneigarane bør få erstatta dei verdiar eigedomen representerer, og dei har også talt for at det vert gjeve reglar om eit tillegg til erstatninga i tråd med oppgjer ved vasskraftutbygging.

I forslaget til Stortinget rår regjeringa Bondevik ikkje til at ekstra tillegg til verdien av arealet vert gjeve utover den verdien som eigedomen representerer. Arbeidarpartiet er samd i denne vurderinga, og vil peike på at det er vesentleg forskjell i naturinngrepa når det gjeld ein vindkraftpark samanlikna med eit vasskraftverk. Det siste er langt meir arealkrevjande, og ressursen som vert nytta, nemleg vatnet der fallretten er ressursen, vert trekt ut av området. Dette vil føre til at det vert redusert vassføring og slik få innverknad ikkje minst på faunaen i området og f.eks. beiteforholda. Tilsvarande kan ein ikkje snakke om når det gjeld vindkraftverk, då det er plass til vindmøller ein treng areal til, og vinden er ressursen som skal skape energien. Det vil ikkje gjere arealet ringare og ein kan sannsynlegvis utnytte områda både som slåttemark og beitemark også for framtida. Arbeidarpartiet ber om at det vert ført frivillige forhandlingar om overdraging av eigedomen før ein går til oreigningsvedtak, og meiner at ein bør stå fritt til å velje oppgjersform som f.eks. eingongsoppgjer eller årleg leige. Det siste vil medføre inntekter til bruka jamleg og slik sikre faste driftsinntekter for grunneigarane.

Det er vel ikkje så påfallande at representantane frå Senterpartiet her i Stortinget finn å vilje bryte med sine folk i Regjeringa for her å gje ekstra erstatning til grunneigarane. Men det som er påfallande, er at ikkje eingong flaggsakene til partiet vert avgjerande i omsynet til grunneigarinteressene. Samfunnsinteresser når ikkje opp mot dei private grunneigarinteressene i dette partiet. Senterpartiet har heist bygging av vindkraft opp som ei fanesak og ei kampsak for å få meir energi og slik kunne gå imot andre energiformer som vatn og gass. Vi veit alle at skal vindkrafta verte konkurransedyktig, må ho ned i produksjonspris, og alle ekstra utgifter vil redusere den moglegheita. Ikkje eingong lojalitet mot eiga regjering vert avgjerande for Senterpartiet her.

Høgre og Framstegspartiet held fast på sine prinsipp også ved slike samfunnsmessige oreigningar; dei ønskjer ikkje endringar som set den private eigedomsretten i fare og slik kan fastsette pris for medgått areal. Alle oreigningar skal helst føregå frivillig og marknadskreftene skal fastsette erstatninga, og dei går difor imot den føreslegne endringa av oreigningslova. Med ei slik haldning vil mange samfunnsinteresser måtte vike og gje som resultat at lite ville skje rundt om i vårt land, anten det som no gjeld areal til vindkraftutbygging, eller om det hadde vore andre viktige samfunnsinteresser.

Eg er difor glad for at Kristeleg Folkeparti i komiteen fann å kunne gje si støtte til Regjeringa sitt forslag, slik at vi får ei lovendring som legg grunnlaget for oreigning til – denne gong – utbygging av vindkraftverk, som er ei viktig samfunnssak, og slik gje støtte til det solidariske prinsippet at ingen skal ha meir betalt enn den verdien som er fastlagd for eigedomen – og det er noko Arbeidarpartiet støttar fullt ut.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tor Nymo (Sp): Representanten Nistad avsluttet med å uttrykke sitt partis solidaritet i forhold til viktige samfunnsoppgaver. Nå er det slik at de som har fulgt med i utviklingen i Arbeiderpartiet i de senere år, også har sett at en del av Arbeiderpartiets egne medlemmer har gitt uttrykk for at solidariteten i dag fremstår som et honnørord med liten realitet. Slik oppfatter jeg også representanten Nistad når hun nå avlegger Senterpartiet besøk fordi vi vitterlig går inn for et skikkelig oppgjør til dem som må avstå grunn til produksjon av energi – og ikke minst produksjon av ren energi. Og så presterer representanten Nistad å gi uttrykk for at Senterpartiet ikke har et ønske om å ivareta samfunnets interesser der, men at grunneierretten er viktigere. Det er med respekt å melde ikke korrekt. Vi ser ingen konflikt mellom det å gi grunneierne et skikkelig oppgjør, som vi vitterlig har gjort da vi eksproprierte vannkraft og gav grunneierne et påslag på 25 pst. for at de skulle få sin rettmessige del av den verdiskaping som den energiproduksjonen betyr, og det at man nå også i vindkraftsaken kan anvende det samme prinsipp. Jeg synes faktisk at Arbeiderpartiet og Nistad har et forklaringsproblem når hun ikke ser sammenhengen her.

Astrid Marie Nistad (A): Eg trur ikkje det er Arbeidarpartiet som har det største forklaringsproblemet når det gjeld denne forma for erstatning sett i forhold til det prinsippet som representanten Nymo no prøvde å trekke opp.

Det er to forskjellige ressursar når det gjeld energi, og det prøvde eg å seie i innlegget mitt: Det er vatn, og det er vind. Og viss vi skulle sjå litt på erstatningskravet i samband med vindkraft, kan det hende at det ikkje er den som er grunneigar, som skulle få erstatning i forhold til dei ulempene som kjem, men kanskje naboane rundt, for ulempene her vil vere at vind som går i ei retning og møter ei vindmølle, vil få ei form for turbulens og kanskje få heilt andre retningar i forhold til at vinden ikkje vert møtt av ei vindmølle. Det andre er støy, som òg vil vere ei ulempe for naboane. Så viss vi skulle gå inn i eit erstatningsansvar og sjå på kven som skulle ha mest utbetalt sett i forhold til dette, måtte vi kanskje òg sjå på kva naboane får.

Når det gjeld arealet der vindmøllene måtte stå, trur eg det fullt ut kan utnyttast meir eller mindre til det eg sa, både til slåttemark og beite. Difor er erstatningsgrunnlaget ikkje å samanlikne med utnytting av vatn, som ein tek ut av nedfallsfeltet og fallrettane, i forhold til den kraftproduksjonen som det representerer.

At vi står solidarisk i forhold til at grunneigarane skal få utbetalt det som arealet er verdt, synest eg er heilt riktig, men at det skal vere ei erstatning utover det, finn eg ikkje rimeleg i denne saka.

Tor Nymo (Sp): I sitt svar gav representanten Nistad uttrykk for et synspunkt som jeg tror det er verdt å merke seg, ikke minst for hennes politiske familie, idet hun sa at hun var i tvil om det var grunneieren som skulle ha erstatning; kanskje var det heller naboene. Det synes jeg var rimelig avslørende for det synet som representanten Nistad har. Hvis det er representativt også for resten av partiet, tror jeg det er mange som vil merke seg det.

Hun gir uttrykk for at når man avstår grunn til vindkraft, vindmøller og produksjon av energi, som vi nå snakker om, blir disse enhetene plassert der det er slåttemark og beitemark, som hun sa. Jeg tror faktisk de fleste med rimelig god kunnskap om geografien i dette landet vet at disse vindmøllene vil bli plassert på forblåste berg og nuter langs kysten vår, der det faktisk ikke vokser verken gress eller trær. Så sånn sett, hvis man legger til grunn det som flertallet her nå går inn for, vil det i realiteten knapt nok gi grunneiere som bidrar til produksjon av energi, noen som helst erstatning. Det er dessverre kjensgjerningen når det gjelder det som flertallet går inn for her i dag.

Astrid Marie Nistad (A): Det siste var jo ei god forklaring på at ein må få erstatning for den verdien som arealet inneber i dag, og at det vert gjort i forhold til fleirtalet har eg ingen problem med. Men eg kunne ha lyst til å replisere at det største forklaringsproblemet vil kanskje Senterpartiet sjølv få i forhold til Regjeringa, for det er jo dei som bryt ut i forhold til det forslaget som ligg her, og dei vurderingane som har vore gjorde i forhold til å gje erstatning til grunneigar.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Jørn L. Stang (Frp): Senterpartiets beskrivelse av de sosialistiske partier i denne sak er meget slående. Jeg slutter meg til representanten Nymos utblåsing vedrørende disse partier.

Ekspropriasjon er et svært alvorlig inngrep i den private eiendomsretten. Derfor vil Fremskrittspartiet i utgangspunktet være skeptisk til enhver utvidelse av adgangen til å beslaglegge privat eiendom. Vi mener det bør legges avgjørende vekt på at det allerede i dag er muligheter for ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven § 35 nr. 1. Dette forutsetter en planprosess der kommunale arealer ses i sammenheng. Det noteres for vår del at flertallet faktisk anser dette som uhensiktsmessig.

Vi kan ikke se at vindmøller i seg selv har en samfunnsmessig betydning som rettferdiggjør spesielt lempelige ekspropriasjonsregler. Med tanke på det visuelle representerer vindmøller også et betydelig miljøproblem. Jeg kan bl.a. henvise til Danmark.

Jeg stiller meg undrende til at man vil vedta en ekspropriasjonsadgang uten at forslag til regler om en utvidet erstatning samtidig tas med. Dette vil kunne medføre at de som er raske til å bruke ekspropriasjon, vil stilles bedre enn de som forsøker å forhandle, fordi tidsfaktoren vil kunne medføre at de som forhandler, kan komme inn under de forhåpentligvis senere vedtatte erstatningsregler.

Fremskrittspartiet mener at et viktig moment som taler imot denne forenklede ekspropriasjonsadgangen, er at den kraft som eventuelt vil bli produsert, verken i omfang eller pris vil påvirke kraftmarkedet i Norge. Prisen på kraften vil på ingen måte være konkurransedyktig uten en direkte subsidiering. Alternativet kan være en sterk økning av avgiftene på annen elektrisk kraft. Dette er forhåpentligvis ikke aktuelt. En forenklet adgang til ekspropriasjon som automatisk kvalifiserer til større subsidier, fremstår for oss som både underlig og unaturlig. Det er således skattebetalerne som må betale for en påtvunget drift av vindmøller som kanskje ikke er ønskelige ut fra lokale forhold og samfunnsinteresser for øvrig.

Derfor vil Fremskrittspartiet ikke støtte det fremlagte forslag.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det heter jo at angrep er det beste forsvar, og det er sikkert også derfor representanten Nymo benytter sin militære kunnskap til å angripe Kristelig Folkeparti, når det vitterlig dreier seg om at Senterpartiet forlater vår felles regjerings forslag.

Men jeg vil gjerne redegjøre for Kristelig Folkepartis begrunnelse. Det kan synes som forskjellsbehandling når grunneiere som har eiendommer det renner elv gjennom, får ekstrabetalt når dette vannet blir utnyttet til produksjon av elektrisk energi, mens den som har eiendom det ofte blåser vind over, ikke skal få ekstrabetalt når samfunnet vil sette opp vindmøller og utnytte vindkraften til elektrisk energi. Ja, kanskje er det også en forskjellsbehandling, ikke minst dersom rettighetene og erstatningene ved vannfall legges til grunn som mal.

Men det er mange andre situasjoner hvor grunneiere må avgi eiendom til det offentliges behov, f.eks. til veier, flyplasser o.a. I den sammenheng brukes det ikke særregler, og vi i Kristelig Folkeparti mener det vil være uheldig om vi innfører en særregel for eiendom til vindkraftformål, ikke minst når representanten Nymo nå også beskriver aktuell eiendom som forblåste fjellknauser – at det skulle kvalifisere til ekstra godtgjøring, høres rart ut. Et tillegg til full erstatning ved ekspropriasjon vil bryte med grunnprinsippet i gjeldende rett om at erstatningen skal gi dekning for tap og ikke en andel i ekspropriantens mulige vinning eller risiko.

I denne saken er det vel ikke så rart at Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om at det gis hjemmel for ekspropriasjon etter ekspropriasjonserstatningsloven for å legge forholdene bedre til rette for en mer samfunnstjenlig utnytting av vindkraften. Men vi vil også understreke at det må være en regel at det først blir forhandlet om en frivillig overdragning av arealet til det aktuelle formålet. Vi vil også peke på at det kan avtales ulike former for oppgjør for arealet til grunneier. En naturlig mulighet vil være årlig leie med rett til justeringer. Slik vil grunneieren få en årlig inntekt for det arealet som går med til å få bygd opp et vindkraftverk, og etter mitt skjønn vil det være en rettferdig og god ordning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tor Nymo (Sp): Representanten Marthinsen brukte mye av sin tid på å forsvare sitt partis standpunkt og å kritisere Senterpartiet for det standpunktet de har kommet til.

Han refererte også til min bakgrunn i Forsvaret. Jeg vil gjerne replisere at den samme representanten Marthinsen også har bakgrunn fra Forsvaret, som feltprest til og med – hvis det er lov til å ta med det. Og jeg ville kanskje ha forventet at han ut fra det ståstedet hadde bidratt med sitt syn om nestekjærlighet og rettferdig behandling også når det gjaldt å sikre grunneierne deres rettmessige del av den verdiskapningen som skjer ved at de avgir grunn til et så viktig formål. Han gav uttrykk for at han ikke ønsket noen forskjellsbehandling i forhold til dem som må avgi grunn til veier osv. Der hadde faktisk Kristelig Folkeparti tidligere – det var muligens før Marthinsens tid på Stortinget – en mulighet for å inkludere dem som avgav grunn til det formålet, og gi dem også en rettferdig erstatning. Men den muligheten forskuslet Kristelig Folkeparti den gangen, de har gjort det ved flere anledninger, og jeg konstaterer at de gjør det her i dag.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det ville være fjernt for meg, ikke minst med bakgrunn i representanten Nymos henvisning til min militære karriere i feltprestkorpset, å skulle kritisere standpunktet til Senterpartiet som noe – slik jeg oppfattet det – mindreverdig; langt ifra. Jeg bare konstaterer at Senterpartiet ikke følger Regjeringens forslag, og jeg begrunnet overfor representanten Nymo og overfor de representanter som på det tidspunkt var i denne sal, hvorfor Kristelig Folkeparti ikke fulgte Senterpartiet, men fulgte Regjeringen.

Så vil jeg også, siden det hos representanten Nymo når det gjelder feltprestens funksjon, åpenbart må foreligge en misforståelse, gjerne understreke at i feltpresttjenesten handler det om likhet for alle, og ikke om noen prioritering ut fra om man eier noe eller ikke.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

Bjørn Hernæs (H): Det er alltid spennende å bivåne hvordan regjeringspartienes talsmenn praktiserer sin blokkuavhengighet overfor sin egen regjering i stortingssalen. Jeg skal verken blande meg inn i den teologiske eller den militære diskusjonen mellom Finn Kristian Marthinsen og Tor Nymo, men det må kanskje være tillatt å si at Finn Kristian Marthinsens svevkurve har vist variabel kvalitet i løpet av formiddagen.

Innledningsvis må jeg få lov til å fastslå at nok en gang er Senterpartiet uten innflytelse i den regjering de er medlem av, i et viktig spørsmål – denne gang grunneierrettigheter i landet. Tor Nymo uttrykte skuffelse over den manglende verdiforankring i Kristelig Folkeparti. Det skjønner jeg ikke at det er grunnlag for. Kristelig Folkeparti har jo gang på gang vist at de ikke har noen verdiforankring i disse helt grunnleggende spørsmålene. Så hvis jeg skal uttrykke skuffelse, vil jeg si at for meg gjelder den i langt større grad Venstre, som jeg har oppfattet som et prinsippfast og solid eiendomsrettsparti og grunneierparti. Nå har riktignok ikke Venstre noe medlem i justiskomiteen, men jeg går ut fra at de støtter Regjeringen. Det er vel bare i Senterpartiet, vil jeg tro, at partiets statsråder har ett sett med synspunkter og partiets representanter i stortingssalen et annet.

Ekspropriasjon er et meget alvorlig inngrep i eiendomsretten. Derfor er Høyre skeptisk til enhver utvidelse av ekspropriasjonsadgangen. Trusselen denne gangen er vel kanskje ikke at det vil bli reist særlig mange forurensende vindmøller og vindkraftverk i dette landet. I løpet av våren vil vi med stor sannsynlighet sørge for å få gasskraftverk på plass, slik at vi får tilgang på god energi og slipper å søple til kysten med støyende og nokså uestetiske vindmøller.

Det som ellers er det alvorlige med denne saken, er at den føyer seg inn i en lang, lang rekke med inngrep i den private eiendomsretten. På konfliktområde etter konfliktområde er det de såkalte samfunnsinteressene som skal gå foran grunneierinteressene.

Kraftutbygging er ett felt som vi har hatt debatt om. I rovdyrdebatten har selve konflikten mellom rovdyr og husdyr vært mest i fokus. For meg er en minst like viktig del av den debatten det meget alvorlige inngrepet i den eldste av alle grunneierrettigheter, nemlig beiteretten, som blir fratatt grunneierne uten at det overhodet gis erstatning. Vi har også sett det før, i forbindelse med skogmeldingen måtte Høyre sannelig få hjelp av Arbeiderpartiet for å hindre et helt utidig inngrep i eiendomsretten i et forsøk på å legge også skognæringen i tvangslenker. Og det finnes ikke en grunneier rundt omkring i landet som ikke kan underbygge dette når det gjelder bygging av hytter, campingplasser, skogsbilveier – uansett hva det er, blir grunneiernes faktiske rettstilstand konsekvent svekket i dette landet. Jeg er ikke overrasket, men jeg beklager at Regjeringen er med på å fremme forslag i denne retningen.

Grunneierrettighetene svekkes også i forhold til alle mulige verneplaner for skog, myr og fjell og naturvernområder. Jeg kan også ta med at når det gjelder det folk skal leve av i Distrikts-Norge, ligger det også sterke begrensninger i forhold til jakt, fiske og friluftsaktiviteter.

Når det gjelder jaktretten, har jeg lyst til å føye til at etter at rovdyrene har trengt seg inn på beiteområdene, får grunneierne ikke engang anledning til å ta den verdien som det kunne ligge i å jakte på de rovdyrene som har fortrengt deres livsgrunnlag. Den skal reserveres for samfunnets interesser.

Og så til slutt: Vi har fått en landbruksmelding som jo – jeg tror jeg vil bruke ordene – på en grotesk måte svekker arve- og eiendomsretten. Odelsretten skal svekkes, arveretten skal svekkes, erstatningsrettene vil de facto bli svekket gjennom de forslagene som ligger i landbruksmeldingen.

Det burde bekymre denne regjeringen at staten og det offentlige på område etter område ensidig forsvarer samfunnets interesser og den såkalte allmennhetens interesser på bekostning av dem som skal leve og bo i dette landet. Det finnes nemlig ikke et eneste eksempel i historien på at rettssikkerhet, rettferdighet og velstand overlever uten en grunnfestet privat eiendomsrett og privat forvaltning av de vesentlige sidene av verdiskapingen.

Presidenten: Presidenten er i tvil om det å karakterisere andre representantar si svevkurve er god parlamentarisk tone.

Det blir replikkordskifte.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Grunnen til at jeg bad om ordet til en replikk var representanten Hernæs" utsagn om at Kristelig Folkeparti ikke hadde noen verdiforankring. Han henviste til at vi ikke går inn for full erstatning og heller ikke vil være med på å ha en ekstraerstatning til dem som eier gråstein, dermed er vi altså uten verdiforankring. Det er selvfølgelig noen som forankrer sitt liv i det de eier, og det er det. Trøste og bære den som våger å gå til angrep på det! Det blir som et angrep på selve sjela.

For Kristelig Folkeparti ligger verdiforankring på et helt annet plan. I det hverdagslige, som vi her snakker om, følger vi et prinsipp om likhet, og om at den som skal få erstatning, skal få en erstatning etter verdi. Vanskeligere er det ikke.

Bjørn Hernæs (H): Jeg skal selvsagt ta til etterretning at jeg skal holde meg langt unna alle svevkurver. Men jeg må få lov til å si at mitt «angrep» – det var ordet representanten brukte – på Kristelig Folkepartis verdiforankring faktisk var en henvisning til representanten Nymos karakteristikk av Kristelig Folkeparti. Jeg skjønner at forholdene ikke er de beste mellom regjeringspartiene på dette området. Men det må da ikke bli slik at det er aldeles utidig å fortelle hva de sier seg imellom.

Så til erstatningen. Det er jo utrolig generøst og utrolig velvillig sett fra grunneierhold at man skal gi full erstatning på grunnlag av noe som det ikke er noen verdireferanse til! En av de alvorligste sidene i denne saken er at det ikke finnes noen slik referanse. Da blir altså fastsettelsen vilkårlig og etter all sannsynlighet og all tidligere erfaring, ikke til grunneiers gunst. Like ille er det at det kan skape store forskjeller i behandlingen fra det ene – jeg har lyst til å si – ekspropriasjonsanslag til det annet. De som er raske og skynder seg ved første tanke om at noe kan utnyttes til det offentliges fordel, kan gå til ekspropriasjonssak og altså få yte en meget lav erstatning, mens andre som tenker seg litt mer om før de går til disse inngrepene i eiendomsretten, vil måtte betale en høyere erstatning. Det er galt uansett.

Jeg vil bare si til slutt at når vi stemmer for Senterpartiets forslag, er det bare fordi vi er nødt til å være med på og forsøke å gjøre en elendig lov litt mindre dårlig. Det er rett og slett et forsøk på å reparere et gjerde som denne regjeringen, som Senterpartiet er medlem av, har revet ned for grunneierne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Odd Einar Dørum: Ved å innføre hjemmel for å ekspropriere til vindkraftformål i oreigningsloven av 1959 legger man lovverket til rette for utnytting av vindkraften, om lag slik som man før har lagt til rette for varmekraftverk og vannkraftverk. Det er naturlig å gi slik lovhjemmel når utnytting av vindkraft nå er blitt aktuelt. En slik lovendring er en del av arbeidet for å legge til rette for en mindre forurensende energiproduksjon.

Selv om loven blir endret slik, vil det naturligste være at den som vil føre opp vindkraftverk, helst må sørge for å få inngått nødvendige avtaler med berørte grunneiere. Jeg er helt enig i de merknader som er understreket av flertallet i komiteen, at en skal legge nettopp frivillighet til grunn, slik at en kommer så langt som overhodet mulig, i minnelighet.

Jeg har også merket meg og er innforstått med at oppgjøret kan skje på forskjellige måter, slik som bl.a. flertallet har lagt til grunn.

En ekspropriasjonshjemmel kan være nødvendig dersom det ikke viser seg mulig å bli enig med grunneierne om kjøp av arealer eller om rett til å føre opp vindkraftanlegg. Når det eventuelt kommer opp spørsmål om å bruke denne hjemmelen, må forvaltningen selvfølgelig veie de ulike interessene mot hverandre. Ekspropriasjonen skal ikke skje uten at en må regne med at inngrepet tvilløst er mer til gagn enn til skade.

Dette er de hovedsynspunkter som var lagt til grunn da saken ble fremmet, og som jeg konstaterer at flertallet har gitt tilslutning til.

Gunnar Skaug hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.