Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Odd Roger Enoksen (Sp) (ordfører for saken): Ot.prp. nr. 47 for 1999-2000 er en oppfølging av det forliket som ble inngått mellom sentrumsregjeringen og Arbeiderpartiet under behandlingen av statsbudsjettet for 2000. Forliket innebar at eiendomsskatteloven § 8 ikke skulle tre i kraft før departementet gjennom lov og forskriftsendringer hadde funnet fram til et takseringssystem som garanterte kommunene fortsatte eiendomsskatteinntekter på 1 milliard kr. Ot.prp. nr. 47 er i all hovedsak en oppfølging av det arbeidet sentrumsregjeringen hadde gjort.

Det denne saken dypest sett dreier seg om, er hvordan inntektene fra naturressurser skal fordeles. Senterpartiet er av den oppfatningen at kommuner som avgir en ressurs til storsamfunnet gjennom å la fossefall og elver bli bygd ut, skal sitte igjen med en rimelig del av inntektene fra dette kraftverket. I dag sikres kommunene inntekter fra kraftverkene gjennom eiendomsskatten og naturressursskatten. Den siste skatteformen er uavhengig av lønnsomheten i kraftverket.

Senterpartiet har ment – og mener fortsatt – at skatt på grunnrente til staten betyr at staten får stadig større del av vannkraftinntektene etter modell av petroleumsskatten. Vi går primært inn for en annen modell for kraftverksbeskatning enn den vi i dag er med på å gi vår tilslutning. Jeg viser i den forbindelse til Innst. O. nr. 62 for 1995-1996, hvor vårt syn går fram.

Siden vårt primærstandpunkt ikke fikk flertall, går vi nå subsidiært inn for opplegget som ligger i denne innstillingen, fordi det sikrer kommunene inntekter fra kraftproduksjonsanlegg i 2001 på anslagsvis 1 milliard kr.

Når det er sagt, må det kanskje tilføyes at jeg imidlertid i løpet av den siste uken har fått flere telefoner fra bekymrede ordførere som kan fortelle at deres prøvetaksering av egne kraftverk viser et tidvis dramatisk inntektsbortfall som følge av de nye reglene. På denne bakgrunn er jeg glad for, og vil presisere, at flertallet har sagt at Regjeringen må komme tilbake med eventuelle endringer i takseringsreglene dersom kommunenes inntekter skulle vise seg å avvike vesentlig fra Finansdepartementets provenyanslag. Samtidig må vi selvsagt ha for øye at kraftprisene for øyeblikket er lave, og at kommunenes inntekter vil stige med økende kraftpriser.

Selv etter at vi har behandlet Ot.prp. nr. 47, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved om fordelingsvirkningene mellom kommunene er innenfor akseptable rammer. Derfor ber også flertallet i komiteen – alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet – departementet vurdere om det på bakgrunn av innføringen av eiendomsskatteloven § 8 er behov for justeringer med sikte på å unngå eventuelle uheldige fordelingsvirkninger.

På grunn av en kommunikasjonssvikt mellom departementet og komiteen fikk en av innstillingens merknader og forslaget til ny § 18–5 annet ledd første punktum i skatteloven et annet innhold enn det flertallet i denne salen vil komme til å stemme for i dag. Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil stemme for forslaget til lovtekst slik det opprinnelig var foreslått fra departementets side, og jeg skal begrunne dette kort.

Ved en inkurie er ordet «siste» i forslaget til lovtekst fra komiteen byttet ut med «første». Dette gjør hele lovteksten meningsløs. I tillegg er det i forslaget fra komiteen gjort unntak for prisfastsettelse etter spotmarkedspris for langtidskontrakter, eksemplifisert ved den såkalte Nea-kontrakten. Det er flere årsaker til at jeg vil anbefale å stemme mot komiteens innstilling.

Forslaget kompliserer verdsettelsen og gir grunnlag for nye tvister. Det er høyst uklart hva som ligger i avtaler som har vært en forutsetning for å oppnå konsesjon. Tre ganger har spørsmålet vært oppe for Høyesterett.

I Retstidende 1994, side 339, sier Høyesterett følgende:

«Hva som i praksis reelt sett er konsesjonsvilkår, er det imidlertid ofte vanskelig å fastslå, og en slik regel vil gi grunnlag for tvister.»

Tatt i betraktning at en av hovedmålsettingene bak de nye verdsettelsesreglene har vært å forenkle prosessene og redusere grunnlaget for tvister, framstår det som lite heldig om vi i dag skulle innføre en slik bestemmelse som Høyesterett så klart har tatt avstand fra. En slik bestemmelse som foreslått, vil også representere et markant brudd med gjeldende takseringsregler.

Sist, men ikke minst, vil forslaget bety en ytterligere provenyreduksjon for kraftkommunene. Forslaget til takseringsregler som ligger i Ot.prp. nr. 47, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å oppfylle vedtaket i forhold til Budsjett-innst. S. I for 1999-2000. Den regelen som komiteen har foreslått, innebærer en ytterligere provenyreduksjon som vil være i strid med den avtalen som ble inngått i fjor høst.

Jeg vil på bakgrunn av dette ta opp forslag nr. 2, som er omdelt på representantens plasser.

Presidenten: Representanten Enoksen har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H): Da Stortinget behandlet omleggingen av kraftverksbeskatningen, var Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet saksordfører. Han benyttet den gang anledningen til å bruke dette som kroneksemplet på alle de ulike feilene som eksisterte i det norske samfunnet. Ikke minst var han veldig opptatt av «blårussens» markedstenking, og viste til dette kraftverksbeskatningssystemet som ett eksempel på det. Blant annet sa han i debatten:

«Det verste er likevel at markedsbindingen av kraftsektoren gir norsk kraftforsyning og kraftkrevende industri et banesår og bryter ned grunnlaget for samfunnskontrakten mellom storsamfunnet og ressurskommunene».

Og han sier videre:

«Senterpartiet kan ikke godta at skattereglene baseres på børspriser.»

Litt senere i samme innlegget, når de skal ta ros for at det faktisk har skjedd endringer på grunn av Senterpartiets påvirkning, til tross for at de valgte å stå utenom forliket, er et av de viktige områdene han trekker frem:

«Senterpartiet fikk forhindret Regjeringens forslag om at spotpriser» – og dette er altså børsprisene – «på industrikontrakter skulle legges til grunn fra første dag med det nye skattesystemet.»

Da må jeg innrømme at jeg lurer litt på hvorfor Senterpartiet i dag legger børsprisene til grunn, som altså var ett av de ideologiske motstandspunktene Per Olaf Lundteigen og Senterpartiet la til grunn ved eiendomsbeskatningen i 1996. For det er jo det man faktisk gjør når man sier at langsiktige kontrakter skal fastsettes til spotpris – de berømte «børsprisene» til Per Olaf Lundteigen. Hva er det som har skjedd med Senterpartiet? Er det slik at f.eks. de langsikte virkningene av dette i forhold til kraftkrevende industri ikke lenger har betydning? Og er hele den ideologiske motstanden mot å bruke spotpriser, og ikke faktiske priser, forsvunnet?

Odd Roger Enoksen (Sp): Representanten Solberg vet inderlig vel hva som er Senterpartiets primærstandpunkt, og hva som har vært Senterpartiets primærstandpunkt hele veien. Så sent som i fjor høst tok jeg ganske kraftig til orde for å beholde den gamle § 8 i eiendomsskatteloven, nettopp fordi det etter min oppfatning ville gi den beste fordelingsvirkning og det sikreste grunnlag for kommunene til å få sin rettmessige andel av verdiskapingen fra utbygging av vannkraft. Det har vært Senterpartiets primærstandpunkt hele veien.

Det har imidlertid vist seg at det ikke er mulig å få tilslutning til et sånt standpunkt i Stortinget. Stortinget har stått fast på dette hele veien, til tross for at det har vært dokumentert negative fordelingsvirkninger, og til tross for at det har vært dokumentert at skatteanslaget sannsynligvis vil komme til å bli en god del lavere enn den ene milliarden som ble lagt til grunn fra Stortingets side i 1996.

Nå har Regjeringen, etter den budsjettavtalen som ble inngått mellom sentrum og Arbeiderpartiet i fjor, kommet fram til et opplegg som i sum vil gi noenlunde den samme skatteinntekt til kommunene som det gamle opplegget gav. Vi har erkjent at vi ikke får gjennomslag for vårt primærstandpunkt, og slutter oss da til det som vi oppfatter som nest best. Men jeg vil presisere, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, at det fortsatt er ting som tyder på at provenyanslaget kan være feil, nettopp fordi verditakseringen kan bli lavere enn det ser ut til at den kommer til å bli, og fordi fordelingsvirkningene mellom kommunene kanskje kan bli større enn det man i utgangspunktet hadde sett for seg. Derfor har også et flertall sluttet seg til å se på dette på nytt.

Jeg synes det blir ganske uinteressant å vise tilbake til en debatt som foregikk i 1996, all den tid vårt primærstandpunkt, som står fast, og alle de argumentene som Per Olaf Lundteigen den gang brukte, som også står fast, ikke får flertall i Stortinget. Dermed er dette vårt subsidiære standpunkt.

Erna Solberg (H): Det er jo interessant at det er Odd Roger Enoksen som skal fremstå som «blårussens» fremste eksponent og talsmann. Det er faktisk slik at da vi behandlet skattesystemet, var vi opptatt ikke bare av virkningen mellom kommuner, men også av hvilke prinsipp som skulle ligge til grunn for de ulike delene av et skattesystem. Ved reform av et skattesystem må en jo først og fremst være opptatt av å ha den riktige strukturen, ikke den riktige fordelingen av skatteinntektene. Og på strukturområdet var altså spotprisene Senterpartiets største angrepspunkt. Hvorfor var de det? Jo, fordi bruk av spotpriser vil medføre at man blir beskattet for inntekter man ikke har når det gjelder de langsiktige kontraktene. Igjen kommer det til å kunne påvirke muligheten for å iverksette nye langsiktige kontrakter, og svekke muligheten for å oppnå gode priser på strømmen for kraftkrevende industri i fremtiden. Det var Per Olaf Lundteigens resonnement.

Men jeg hørte ikke et ord fra Odd Roger Enoksen annet enn at kraftproduserende kommuner skulle få høyere inntekter. Betyr det for Senterpartiet at distriktsaspektet knyttet til kraftkrevende industri og beskatningen, ikke lenger har noen verdi? Er det bare hvor mye de kraftintensive kommunene får, som er av betydning? I så fall må jeg si at man har snevret betraktelig inn hva distriktspolitikken fra Senterpartiets side skal være.

Odd Roger Enoksen (Sp): For det første er det i hovedsak ett selskap som blir berørt av at det er spotpris som brukes og ikke de langsiktige kontraktene, og det er Statkraft, et 100 pst. statlig eid selskap, som har halvparten av sin produksjon knyttet til kraftkrevende industri, og hvor altså de langsiktige kontraktene medfører at man med dagens spotpris betaler en merskatt. Og det kan selvfølgelig være mye som tyder på at det kan komme til å bli situasjonen også i framtiden.

Fra vår side har det helt fra vi behandlet dette i 1996, vært lagt til grunn at kommunene skulle beholde en andel av skatten på rundt 1 milliard kr. Gjennom det opplegget som nå er lagt fra Regjeringens side, har man klart å komme i en situasjon hvor kommunene altså beholder denne skatten på ca.1 milliard kr. Det behøver faktisk ikke å være slik som representanten Solberg beskriver, at spotmarkedsprisen til enhver tid ligger over alle langsiktige kontrakter. Det kan jo av og til hende at det er et kraftselskap som makter å inngå en kontrakt – om ikke akkurat med kraftkrevende industri, så andre langsiktige kontrakter – som faktisk i sum over en viss periode kan komme til å ha en høyere pris enn det spotmarkedsprisen vil være. Da slår det ut den motsatte veien av det representanten Solberg nå hevder.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Britt Hildeng (A): Med fremleggelsen av Ot.prp. nr. 47 om eiendomsskatt på kraftverk – og med Stortingets behandling av den i dag – legges den siste brikke på plass i de nye reglene for inntekts- og formuesbeskatning av vannkraftvirksomheten i Norge. Veien hit har vært lang, og mange interessemotsetninger er blitt veid underveis, både med hensyn til de vedtakene som ble gjort i 1996, og også i forhold til det vedtaket som gjøres i dag. Interesser som avveies i forhold til hverandre, er spørsmålet om hvordan vi skal forvalte naturressurser slik at de kommer hele landet til gode, hvordan selskapets interesser kan ivaretas med hensyn til inntjening og videreutvikling, og spørsmålet om hvordan vertskommunen eller kraftanleggskommunen bl.a. skal bli kompensert for ulempe eller inngrep i naturen, hvilket er en forutsetning – særlig for alle oss som ikke bor i disse kommunene – for at vi skal kunne nyte godt av den kraften som produseres.

Med de endringene som har vært i selskapsstrukturer og kraftomsetning, har det vært rimelig og nødvendig å se på og tilpasse skattesystemet et nytt kraftregime. Kraftomsetningen i dag er internasjonalisert på en helt annen måte, og omsetningen skjer for den største delen gjennom kjøp og salg i et relativt liberalt kraftmarked. Dette var noe av bakgrunnen for de endringene i prinsippet for kraftverksbeskatningen som ble vedtatt i 1996, der lønnsomhetskriterier og mulig omsetningsverdi av produksjonen i større grad ble lagt til grunn for kraftselskapenes og kraftverkenes beskatning. Det er dette som også følges opp i forslag om eiendomsskatt når spotmarkedsprisen legges til grunn for verdiberegningene. Dette prinsippet har blitt veid opp mot det forhold at flere kraftselskap ikke har muligheter til å følge med i spotprisdannelsen, da de har langsiktige kontrakter med bindende priser. I tillegg har flere kraftverk i sine konsesjonsvilkår bestemmelser om å levere kraft til en bestemt pris.

Komiteen har i sine høringer mottatt flere representanter som har ment at det er urimelig ikke å hensynta i langsiktige kontrakter verdsetting av inntektspotensialet for verket. I den forbindelse skal en imidlertid være klar over at slike kontrakter nå fases ut og erstattes med et system basert på spotmarkedspriser, og det skal også sies at de fleste langsiktige kontrakter i dag har en prisfastsetting som i stor utstrekning rimer med dagens markedspris. Det er imidlertid gjort ett unntak for dette prinsippet, og det er kraft som tas ut av kraftverk i henhold til vilkår for konsesjon.

Et annet forhold som følges opp i denne proposisjonen, er de forutsetninger som Stortinget la til grunn, og de forutsetningene som ble presisert i Stortinget, i Budsjett-innst. S. I for 1999-2000. En klar forutsetning var at kraftkommunene skulle sikres inntekter på anslagsvis 1 milliard kr i proveny gjennom eiendomsskatten. Flertallet i komiteen mener at det fremlagte forslaget må kunne sies å være i tråd med en slik intensjon til tross for at samlet proveny i 2001 blir noe lavere, dette fordi kraftprisene i dag er relativt lave. Men samlet proveny vil stige med økende priser, og derfor anser komiteflertallet at Stortingets forutsetninger på den måten vil bli innfridd.

Helt til slutt: Det har vært Regjeringens intensjon å lage en så enkel og forutsigbar lov som mulig, og jeg er redd for at vi i komiteen gjennom vårt arbeid og forslag til endring av § 18 har bidratt til uklarheter som dersom den ble stående, kunne invitere til en rekke rettssaker. Flertallet i komiteen har derfor, når det ble klart, forsøkt å rette dette opp igjen ved å gå tilbake til Regjeringens opprinnelige forslag slik det står i odelstingsproposisjonen, og slik som også sakens ordfører har vist til gjennom det forslaget han tok opp på vegne av flertallet i komiteen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H): Da Stortinget behandlet saken i 1996, var vi opptatt av at prinsippene skulle være bærende uavhengig av inntektsnivået eller prisnivået, at vi måtte lage et system som var robust, også for en situasjon hvor f.eks. spotmarkedsprisene var betraktelig høyere enn det de er i dag. Og ikke minst var vi opptatt av at det sammen med et mer liberalisert marked for energi var viktig å ta hensyn til at skattesystemet ikke skapte særskilte problemer med at det skulle etableres langsiktige kontrakter. Derfor ble altså Finansdepartementets forslag om spotprisfastsetting som grunnlag fjernet, og faktiske priser i kontraktene skulle legges til grunn.

Det var et prinsipp som også Arbeiderpartiet tidlig i sin egen behandling hoppet av Regjeringens opplegg på og tok sterk avstand fra, for virkningene den gangen – dette var et år hvor vi bl.a. så betraktelig høyere spotpriser enn det vi har sett de siste årene – ville ha hatt meget sterk betydning ikke bare for energiselskapenes lønnsomhet, men også for industriens fremtidige muligheter til å etablere langsiktige kontrakter på et prisnivå som kunne gjøre den konkurransedyktig også i fremtiden.

Nå vet vi at det skjer andre markedsmessige endringer samtidig, bl.a. det at ESA nå har tatt opp spørsmålet knyttet til om vi i fremtiden kan fortsette med de industrikontraktene som vi har hatt. Da blir spørsmålet om hvilket beskatningssystem vi har, meget viktig. Det betyr at vi kanskje ikke lenger kan stortingsfastsette spesialkontrakter, men at markedet må løse det.

Da blir jo spørsmålet: Ser representanten Hildeng at det i en gitt situasjon, hvor man f.eks. har en spotpris på 20 øre og beskatter til 20 øre, kommer til å ha en betydning for hvordan markedet fungerer i forhold til hvilke priser som vil bli gitt på en langsiktig kontrakt, at det skattesystemet som det nå legges opp til med spotpriser og endringer på sikt, faktisk vil måtte bidra til å øke prisene på lang sikt for langsiktige kontrakter til kraftkrevende industri?

Britt Hildeng (A): Slik jeg ser det forslaget som foreligger her, er dette nettopp et skattesystem som er tilpasset et nytt kraftregime, hvor kraft omsettes på et marked. Jeg ser det også slik at avtalene som inngås, er basert nettopp på at de mer og mer vil følge endringene og forutsetningene i markedet, og det mener jeg det er tatt høyde for i innstillingen.

Erna Solberg (H): Jeg må si at jeg ble ikke klok på det svaret. Jeg vil gjerne høre et ja eller nei til om representanten Britt Hildeng er enig i at gitt økende spotmarkedspriser – som altså var den profilen man så for seg i årene fremover, man så for seg at markedsprisen på energi ville stige – gitt at prisen i spotmarkedet f.eks. blir 20–25 øre, vil et skattesystem som baserer seg på spotmarkedsprisen, som altså avhenger av hvor mye det regner i Norge, faktisk også medføre at bedrifter vil betale et risikotillegg hvis de inngår langsiktige kontrakter, og det kommer til å heve hele prisen for den kraftkrevende industrien i Norge.

Jeg vil bare vite om representanten Britt Hildeng ser at dette er konsekvensene av å bruke dette prinsippet, og samtidig spørre om det er sånn at dette prinsippet skal bli bærende i hele kraftverksbeskatningssystemet.

Britt Hildeng (A): Slik innstillingen foreligger, balanserer den nettopp de ulike interessene her, slik at man også ivaretar de langsiktige kontraktene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kenneth Svendsen (Frp): Fremskrittspartiet legger vekt på at de nye reglene for eiendomskatt på kraftanlegg er mest mulig robuste mot endringer i kraftprisen, og at de endringene som gjøres, i hovedsak er saklig begrunnet. Det vil være uheldig dersom det utvikler seg en praksis der Stortinget endrer regelverket i takt med endringer i kraftprisen. Fremskrittspartiet legger vekt på at den samlede beskatningen av kraftforetak både tar hensyn til kommunenes inntekter, konkurransebetingelsene til norske kraftprodusenter og industriens behov for tilgang på stabile kraftleveranser.

Fremskrittspartiet viser til den konsolideringen som foregår innenfor nordisk og europeisk kraftproduksjon, og er opptatt av at norske aktører sikres konkurransedyktige rammebetingelser. Det er viktig for at norske energiselskaper skal kunne utnytte sine naturlige fortrinn og de mulighetene som liberaliseringen av det europeiske energimarkedet fører med seg.

Fremskrittspartiet har merket seg at departementet benytter anledningen til å fremme forslag om ikke å ta hensyn til prisnivået i langsiktige leveringsavtaler ved beregning av eiendomsskattegrunnlaget. Fremskrittspartiet mener det ikke er rimelig at produksjonsselskaper som har inngått langsiktige avtaler om industrikraftleveranser, skal betale eiendomsskatt basert på løpende spotpriser.

Beskatningen bør baseres på faktiske, løpende inntekter og ikke på en spotpris produksjonsselskapene ikke får nyte godt av. Fremskrittspartiet legger vekt på at dette vil gi kraftkrevende industri mer stabile rammebetingelser og redusere kraftforetakets risiko ved inngåelse av langsiktige kontrakter.

Dette prinsipp har hittil ligget til grunn, og Fremskrittspartiet mener dette fortsatt må ligge til grunn.

Fremskrittspartiet går imot forslaget om å redusere risikotillegget i normrenten som brukes i nåverdiberegningene av kraftverkenes nettoinntjening og eiendomsskattegrunnlaget. Forslaget synes i overveiende grad å være begrunnet med ønsket om en økning av inntektene fra eiendomsskatten i 2001, ikke ut fra endringer i prisen på risiko i kraftmarkedet. Fremskrittspartiet går på denne bakgrunn imot den foreslåtte reduksjonen i risikotillegget i normrenten for beregning av formuesverdien fra 4 til 3 pst.

Fremskrittspartiet støtter departementets forslag om å innføre en minimumsverdi for produksjonsanlegg fastsatt til 0,50 kr pr. kWh av grunnlaget for naturressursskatten på anlegget. Dette vil sikre enkeltkommuner mot kraftige reduksjoner i inntektene fra eiendomsskatten på kraftanlegg i perioder med svært lave kraftpriser. For å sikre enkelte kraftprodusenter mot kraftige økninger i eiendomsskatten i år med meget høye kraftpriser foreslår Fremskrittspartiet samtidig at det innføres en tilsvarende maksimumsverdi for produksjonsanlegg fastsatt til kr. 1,50 pr. kWh.

Jeg tar med dette opp mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Gunnar Skaug hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Kenneth Svendsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Gjennomføringa av kraftskattereforma i 1996 var ei kraftig omlegging av dei ulike elementa i kraftverksskattlegginga, og det var eit par mål som stod nokså tydeleg i denne omlegginga. Det eine var å sikra inntekter for dei kommunane der kraftverka ligg, og det andre var å sikra skikkelege og føreseielege rammevilkår for kraftprodusentane. I desse elementa i kraftskattereforma var eit av elementa innføringa av § 8 i eigedomsskattelova. Som kjent vart den utsett, og det er den me har til handsaming i dag.

No skal eg ikkje dra heile historia frå 1996 og framover, men dette har vore ei segling som har vore både broket og vanskeleg. Men det ligg no føre eit forslag om innføring av § 8.

Når det gjeld kraftskatt, er det to sterke interesser med sterke meiningar som har noko delte oppfatningar om dette. På den eine sida står vasskraftkommunane, og på den andre sida står kraftverkseigarane. Men likevel – desse to sterke partane med så ulike meiningar har eitt felles standpunkt, nemleg at det er viktig at § 8 no vert innført.

Så er det ulike syn på fleire ting. Kraftverkseigarane har m.a. kome med ein del innvendingar, m.a. forfektar dei det synet at når det er ein minstepris på kraft i takseringssystemet, burde det òg vera ein maksimumspris. Til dette er det å seia at det vil i så fall vera eit heilt nytt prinsipp, i og med at kraftverksskattlegginga no er basert på eit inntektsbasert system.

Frå den andre sida, frå vasskraftkommunane, har det òg i den seinare tida vorte hevda at innføringa av denne reforma bør utstå til neste år, for det vil vera altfor raskt å gjera det allereie frå komande årsskifte. Til det er det å seia at eg ikkje har registrert signal frå departementet om at det skal vera vanskar knytte til innføringa. Me frå vår side tek difor heller ikkje omsyn til dette.

Men heile saka er eigentleg eit rimeleg skjørt kompromiss, der ein har prøvt å ta omsyn til svært ulike, ja faktisk direkte motstridande interesser. Med kompromiss tenkjer eg på heile saka med kraftskattereforma, slik som den vart vedteken i 1996, og ikkje berre isolert til det me diskuterer i dag, § 8 i eigedomsskattelova.

På denne bakgrunn vil Kristeleg Folkeparti stemma både for innstillinga og for det forslaget som er fremja i dag.

Børge Brende (H): Først vil jeg få rette to feil i innstillingen.

På side 7 andre spalte under komiteens merknader står det: «Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å oppheve de særskilte verdsettelsesreglene». Det skal stå: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre» osv.

I forslaget til vedtak er det under § 18-5 annet ledd første punktum kommet inn en feil i andre linje, hvor det står: «summen av hver av de fem første årenes spotmarkedspriser». Det riktige skal være: «summen av hver av de fem siste årenes spotmarkedspriser». Den samme feilen står også på side 8 første spalte.

Så til selve saken.

Dette er en komplisert sak med mange interessenter. Høyre mener kraftverksbeskatningen må ses i sammenheng med dereguleringen av kraftbransjen i Norge, og spesielt at dette har gått i utakt. Det har slått uheldig ut for norske kraftselskaper, og er et alvorlig konkurranseproblem for norsk kraftindustri.

Innføringen av elmarkedsreformen i 1990 og den senere integrering av nordiske og europeiske energimarkeder burde ha satt skattespørsmål og internasjonal konkurranseevne sentralt på den energipolitiske dagsordenen. Etterslepet av planøkonomisk skattepolitikk under markedsøkonomiske rammebetingelser har hatt åpenbart uheldige konsekvenser. Mens kraftselskapenes eksponering for prisrisiko følger direkte av reelle markedsprosesser, fulgte myndighetene ikke opp med tilsvarende skattereformer før i 1996-97. Blant annet medførte resultatavhengig prosentligning at Statkraft som sentralt norsk kraftselskap i en årrekke ble hardt beskattet til tross for store underskudd som følge av lave kraftpriser. I samme periode – og det synes jeg det er verdt å merke seg – styrket både IVO og det store svenske selskapet Vattenfall seg gjennom en økt inntjening. Statkraft derimot mistet betydelig slagkraft i en tidlig fase, der den tidligere norske markedsreformen gav et erfaringsmessig forsprang som med større ressurser kunne vært omsatt tidligere i langt mer slagkraftig nasjonal og internasjonal kommersiell posisjonering. Vi har altså en egen evne her til lands til å svekke våre egne selskapers muligheter til å gå ut. På områder hvor vi har helt klare komparative fortrinn, er vi heller ikke gode. Når det gjelder vannkraft, burde våre selskaper hatt et kraftregime for å omsette, slik at de også kunne gått ut, kjøpt opp og blitt store og slagkraftige enheter som en viktig base for norsk kompetanse.

Jeg har også sett at departementet benytter anledningen til å fremme forslag om ikke å ta hensyn til prisnivået i langsiktige leveringsavtaler ved beregning av eiendomsskattegrunnlaget. Det var bl.a. det diskusjonen mellom Erna Solberg og Odd Roger Enoksen tok utgangspunkt i, og ikke minst mellom representantene Erna Solberg og Britt Hildeng. Det er jo ikke rimelig at produksjonsselskaper som har inngått langsiktige avtaler om industrikraftleveranser, skal betale eiendomsskatt basert på løpende spotpriser. Beskatningen bør baseres på faktiske, løpende inntekter, og ikke på en spotpris produksjonsselskapene ikke får nyte godt av. Det er et grunnleggende prinsipp i vårt skattesystem at man skal skatte etter evne, og så skal altså kraftselskaper skatte etter en spotpris i markedet i stedet for at man skal skattlegges i forhold til den langsiktige leveringsavtale man faktisk har inngått med viktige bedrifter i Norge knyttet til den kraftkrevende industri. På dette området hadde jeg faktisk ikke forventet at Det norske Arbeiderparti sviktet. Jeg hadde heller ikke ventet at sentrum hadde sviktet en så betydelig ressurs i det norske samfunn, og ikke minst også en viktig valutaskapende næring.

Vi legger fra Høyres side vekt på at kraftkrevende industri skal gis mer stabile rammebetingelser, og således redusere kraftforetakenes risiko ved inngåelse av langsiktige kontrakter. Nå blir disse faset ut, så man kan si at betydningen av dem blir noe mindre fremover.

Det må ligge til grunn at det nå skal være et mer balansert system på dette området, hvor ikke hele «upsiden» tas av dem som i sin tid har vært så heldige og få disse kraftressursene.

Det er også understreket fra Fremskrittspartiet og Høyres side at ikrafttredelse av eiendomsskatteloven § 8 første ledd først kan finne sted når reglene er brakt i tråd med Stortingets forutsetninger ved kraftskattereformen i 1996. Flertallet den gangen viste i innstillingen til følgende:

«Flertallet viser til forslag i denne innstilling om å hensynta langsiktige kontrakter og kraft som produseres og brukes i samme foretak gjennom at hhv. faktiske priser og priser fastsatt i de såkalte 1976-kontraktene legges til grunn ved fastsettelse av normerte salgsinntekter. Flertallet viser til at dette vil medføre reduserte inntekter fra eiendomsskatten tilsvarende 165 mill. kroner. Totalvirkningen av forslag i denne innstilling vil etter dette bli økte inntekter fra eiendomsskatten med 35 mill. kroner i forhold til dagens situasjon, hensyn tatt til de siste domsavgjørelser.»

Flertallet forutsatte den gangen at med de nye reglene for eiendomsskatt for kraftanlegg og en antatt kraftpris på 16,5 øre/kWh ville kommunenes inntekter bli på ca. 760 mill. kr. Dagens lave kraftpriser har imidlertid ført til et markert lavere inntektsnivå. Departementet anslår i proposisjonen at eiendomsskatten fra kraftproduksjonsanlegg med de nye reglene vil innbringe ca. 625 mill. kr i 2001.

Jeg er enig med departementet i at inntektstapet på ca. 400 mill. kr sammenlignet med inntektene med de eksisterende reglene fra 1997, vil påføre enkelte kommuner en uforholdsmessig stor belastning. Det må imidlertid ses i sammenheng med at disse kommunene også har inntekter fra naturressursskatten.

Det vi gjør fra Høyres side, er i alle fall å støtte forslag som sikrer kommunene et inntektsnivå fra eiendomsskatten på kraftanlegg på ca. 800 mill. kr. Det ligger noe over det inntektsnivået Stortinget forutsatte i 1996 ut fra en kraftpris på 16,5 øre/kWh. Det tror jeg også er verdt å ta med seg i den debatten som nå finner sted.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Bare noen ganske få ord mot avslutningen av debatten.

Jeg synes det er viktig å minne om at vannkraften er en av Norges viktigste naturressurser, og at det er viktig at denne ressursen blir utnyttet på en mest mulig effektiv måte siden den utgjør en viktig del av grunnlaget for velferden og sysselsettingen i Norge.

Målsettingen med kraftskattereformen som ble vedtatt i 1996,var derfor å komme fram til et nytt skattesystem med egenskaper som sikrer samfunnsøkonomisk riktige beslutninger i utbygging og drift, samtidig som skatteinntektene blir opprettholdt, samlet sett. Det nye kraftskattregimet har sikret større grad av skattemessig likebehandling mellom kraftforetak og mellom kraftnæringen og annen næringsvirksomhet.

Det ble også vedtatt å innføre nye regler for beregning av eiendomsskatt i kraftskattereformen, men de vedtatte reglene har altså vist seg å gi en større reduksjon i kommunenes inntekter fra eiendomsskatt enn forutsatt. Regjeringen har i tråd med Stortingets forutsetninger derfor fremmet forslag til endringer i verdsettelsesreglene for eiendomsskatt for kraftanlegg.

Jeg er glad for at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, legger til grunn at framlagte forslag er i tråd med flertallets intensjon om nivå for samlede inntekter for kraftproduksjons-anlegg. Etter min mening vil de foreslåtte endringene gi en god avveining mellom hensynet til kraftkommunenes eiendomsskatteinntekter og hensynet til å få gjenspeilet markedsverdien på kraftanleggene på en god måte.

Det er imidlertid ikke til å unngå at overgang til mer lønnsomhetsbaserte verdsettelsesregler vil gi omfordelingsvirkninger kommunene i mellom. Omfordelingsvirkningene vil imidlertid bli vesentlig mindre enn innenfor de opprinnelig vedtatte reglene. Jeg antar derfor at dette er innenfor akseptable rammer.

De endringene som i dag vedtas, er viktige for å få på plass de nye reglene for eiendomsbeskatning for kraftanlegg, men det gjenstår fortsatt noe arbeid. I forbindelse med iverksettelsen av § 8 er det også behov for nye fordelingsregler for eiendomsskatt mellom kommuner der kraftanlegg krysser kommunegrensene. Departementet arbeider nå med utformingen av slike regler, og jeg vil så snart som mulig fremme forslag om det.

Jeg ser også behov for å foreta en ny vurdering av verdsettelsesreglene for overføringsanlegg, og vil komme tilbake med en slik vurdering så snart som mulig.

Gunnar Halvorsen (A): Skattesaker er ofte kompliserte, og eiendomsskatt på kraftanlegg er ikke noe unntak.

Reglene for takst på et kraftanlegg står i ligningsloven og i eiendomsskatteloven, og disse lovene må nå samordnes. Men det som er konklusjonen i det nye, er at taksten eller eiendomsskattegrunnlaget skal uttrykke markedsverdien på kraftanlegget, og det tror jeg er fornuftig. Nå er det ikke lett å fastsette markedsverdien på et kraftanlegg, for selv om det de senere årene er blitt omsatt en del kraftverk, er omsetningen liten, og omsetningen har vært mellom offentlig eide verk. Derfor er jeg enig med Regjeringen i at det er best å bruke reglene som ble vedtatt i 1996. Der er utgangspunktet salgsinntekten knyttet til hvert enkelt kraftanlegg minus driftsutgifter og framtidige utskiftingskostnader.

Det som blir et usikkerhetsmoment for kraftkommunene, er at verdifastsettingen skal skje til spotmarkedspris. Dette kan gi større svingninger i inntektene, men i et lengre perspektiv tror jeg det er bra for kommunene. Det at det innføres en minimumstakst tilsvarende 0,50 kr/kWh av produksjonen som en nedre grense, vil dempe virkningen av en eventuell lav spotpris.

Det som er uavklart, er fordelingsreglene mellom kommunene når kraftanlegget strekker seg over flere kommuner. Nå varsler Regjeringen at den vil komme med nye regler i løpet av året og eventuelt fremme forslag til nye verdifastsettingsregler for overføringsanlegg. Jeg håper det blir en utjevningsvirkning mellom kommunene i forslaget.

Stortingets utgangspunkt er at kraftkommunene skal ha en inntekt på ca. 1 milliard kr. For år 2000 ser det ut som om eiendomsskatten til kommunene kunne blitt på ca. 600 mill. kr, altså et skattebortfall på 400 mill. kr. Dette skyldes svært lave kraftpriser og vedtaket om hensynet til de langsiktige kontraktene. De nye reglene som vi nå vedtar, vil altså rette opp disse skjevhetene.

Den forventede inntekten er et beløp som kommunene og LVK er fornøyd med. Det er kanskje ikke kraftverkeierne, men jeg tror eierne tenker kortsiktig dersom ikke kommunene får sin del av disse naturressursene, som tross alt ligger i kraftkommunene. Samarbeid har preget utbygging av vannkraften i Norge, og det har hele samfunnet tjent på.

Tore Nordtun (A): Det ble nevnt av en taler før i dag at denne saken minner om et puslespill, og det gjør den i aller høyeste grad. Det er veldig mange ulike interesser i denne saken, og det er viktig at vi i Stortinget gjør en avveining i forhold til disse interessene. Det vi gjør i kraftverksbeskatningen har også en sterk historisk forankring, det strekker seg helt fra begynnelsen av det forrige århundret og framover helt til nå.

Hvis vi ser på hvilke interessepartnere vi har å gjøre med her, er det selvsagt kraftverkskommunene hvor kraftverket er plassert, det er fylkeskommunen, staten, energiverkene, eierne av energiverkene, industribedriftene og den vanlige forbruker. Så skal man balansere dette for å få det til å gå i hop, og det er ingen enkel sak. Men jeg mener at vi med denne innstillingen nå er kommet et godt skritt videre.

I 1996, da vi hadde denne saken oppe sist, var det to ting man tok litt feil på – jeg vil vel si ikke bare litt, men mye. Vi la til grunn en gjennomsnittlig spotmarkedspris på 16,5 øre, men etter den tid har den gjennomsnittlige spotmarkedsprisen ligget helt nede på 11 øre. Da er det klart at bortfallet av inntekter spesielt for kraftkommunene er blitt store. Vi garanterte kraftkommunene den gangen i 1996 at de skulle komme ut på om lag det samme inntektsnivået som de hadde den gangen. Det konstaterer vi i dag at de ikke har. Da må vi rette opp og stå ved det vi sa i 1996, og det føler jeg vi gjør med denne innstillingen. Det var også de langsiktige industrikontraktene som den gangen forskjøv bildet litt for oss.

Vi har etter min oppfatning ikke sviktet kraftkommunene nå. Vi har stått ved de forpliktelsene og den historikk som ligger bak de vedtakene vi gjør her i dag. Men jeg vil minne om to ting i tillegg. Det første gjelder det at vi nå ikke rydder opp i – og det påpekte også finansministeren – den mangel på fordeling av inntektene i kraftkommunene som vi har i dag. Det vil si at turbinen kan stå i én kommune, og denne kommunen får ganske store inntekter, mens nedslagsfeltene, som ligger spredt over mange kommuner, ikke tar del i den samme inntekten som den kommunen turbinen er plassert i, får. Det må vi snarest mulig rydde opp i, ellers kommer denne saken bare til å rulle videre.

Det er også en annen ting som kraftkommunene må ta innover seg etter omleggingen av kraftverksbeskatningen, nemlig at eiendomsskatten framover ikke er stabil på lik linje med bl.a. naturressursskatten. Eiendomsskatten vil nå variere for kraftkommunene etter markedsverdien. Da kan ikke rådmennene sitte og planlegge helt fast en inntekt av eiendomsskatten og si hva den vil bli i to–tre år framover. Her er det en verdifastsettelse som vil skje ut fra markedsverdien, og dermed vil disse inntektene også variere for kraftverkskommunene. Men her ligger naturressursskatten også fast i bunnen og reguleres med avgiftsvedtak i Stortinget. Men minste gjenstående levetid i driftsmidler i kraftverkene økes, og risikotillegget i normrenten for eiendomsskatteformål reduseres fra 4 pst. til 3 pst. All kraft unntatt konsesjonskraft verdsettes til spotmarkedspris for eiendomsskatteformål. Disse tingene bl.a. og det nedre feltet av inntektene gjør at vi her stabiliserer situasjonen og øker inntektene.

Men jeg må også si, når jeg nå nærmer meg slutten av innlegget, at hvis kraftprisene stiger – og det får vi håpe – fra 11,5 øre til opp imot 20 øre, går jeg ut fra at Stortinget også ville legge merke til det, og hva vil de da gjøre med reguleringen av skattesystemet? Vi må kanskje også tenke på en ventil i den enden når vi har en ventil i den nedre enden.

Helt til slutt: Jeg er glad for at vi ikke nå endrer fundamentene i den nye kraftverksbeskatningen som ble vedtatt i 1996. For der ligger etter min oppfatning en veldig viktig sak, og det er at vi nå også har innført grunnrente på denne produksjonen på land. Vi har grunnrente i petroleumsbeskatningen på norsk sokkel som hele folket eier. Nå er det også kommet på land, for denne fornybare ressursen og verdifastsettelsen av den er veldig viktig. Da skal også grunnrenten her komme hele folket til gode, og det er jeg glad for.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Børge Brende (H): Siste del av innlegget til representanten Tore Nordtun, knyttet til en sikkerhetsventil i systemet, er det god grunn til å legge stor vekt på. Høyre og Fremskrittspartiet stemmer også for en sikkerhetsventil i systemet i dag når det gjelder en nedre spotpris for kraftkommunene. Det er faktisk rimelig med den utviklingen man har hatt.

Så var representanten Nordtun inne på at det også må finnes en sikkerhetsventil andre veien. Tenk om kraftprisene blir 20 øre/kWh – det kjempemerprovenyet – hva gjør man da? Det man gjør, er selvfølgelig å innføre en slik sikkerhetsventil på 16,5 øre/kWh. Hvis man da kommer over den prisen som var utgangspunktet for forliket i 1996-1997, burde andre bestemmelser tre inn. Og det ligger faktisk et forslag om det her i salen i dag fra Høyre og Fremskrittspartiet. Skal man ta representanten Nordtun på alvor, bør selvsagt Arbeiderpartiet stemme for både en sikkerhetsventil nedad og en sikkerhetsventil oppad. Jeg er derfor litt forundret over at Arbeiderpartiet ikke har varslet dette i innstillingen, men det blir jo spennende med voteringen i så måte. Å stemme for det er selvsagt det eneste rimelige.

Så har det dessverre blitt et par uklarheter i denne innstillingen, og hvis jeg får lov, tror jeg det er best at jeg nå redegjør herfra for hvordan Høyre og Fremskrittspartiet skal forholde seg til den innstilling som nå foreligger.

Når det gjelder forslaget til vedtak på side 19 i innstillingen, har Høyre og Fremskrittspartiet et eget forslag under I til § 8 nytt fjerde ledd. De to partiene stemmer da for innstillingen frem til § 18-5 andre ledd. Primært vil de to partiene stemme imot den nye formuleringen i andre ledd, fordi vi ønsker å beholde nåværende bestemmelse. Subsidiært vil vi stemme for andre ledd, det som er komiteens innstilling, med den endringen som jeg redegjorde for i sted, om at «første» byttes ut med «siste». Resten stemmer Høyre og Fremskrittspartiet for.

Presidenten: Presidenten håper at han har fått med seg de påpekninger som representanten Børge Brende nå har redegjort for.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.