Presidenten: Etter ynske frå finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten vert avgrensa til 2 timar, og at taletida vert fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 35 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Kristeleg Folkeparti 15 minutt, Høgre 15 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Venstre 10 minutt og representanten Bastesen 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det vert gjeve høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare vert det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Tore Nordtun (A) (ordfører for saken): Slik Regjeringen presenterte skatte- og avgiftsopplegget 2000 – lovendringer, er det i stor grad enighet på mange punkter. Det er få punkter som det er uenighet om i forhold til de punktene i skatte- og avgiftsopplegget som Regjeringen presenterte.

De store endringene/tilleggene kom først da budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene tok form i endelig vedtak. Regjeringspartiene har vært positive og konstruktive i de drøftingene vi har hatt omkring skatte- og avgiftsopplegget.

Gjennom avtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene om statsbudsjettet for år 2000 blir det blir det gjennomført et omfattende skatteopplegg som gir påløpte skatte- og avgiftsøkninger på 2 091 mill. kr og påløpte skatte- og avgiftslettelser på 1 885 mill. kr i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag.

For Arbeiderpartiet var det helt avgjørende å få gjennomslag for et opplegg som gav gode fordelingsvirkninger. Det har vi fått. Beregningene viser at skattelettelsene i det vesentlige kommer lavinntektsgruppene til gode, og at den største skatteskjerpelsen kun inntrer for inntektsgrupper med mer enn 762 000 kr i en årlig inntekt.

Rederibeskatningssystemet har som kjent over lengre tid vært oppe til debatt. Denne næringen er i dag begunstiget med en beskatning som innebærer at overskudd ikke blir beskattet løpende med 28 pst., som er vanlig i andre bedrifter. Overskuddet beskattes kun som utbytte.

Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene innebærer nå en tetting av skattehull for denne næringen, bl.a. innstramning i fradragsretten for gjeldsrenter, økt skatt ved høy egenkapital, innføring av skatteplikt for valutagevinster, enkelte innstramninger ved konserninterne overføringer og økt tonnasjeavgift. Disse innstramningene tilsvarer en inntekt til staten på ca. 185 mill. kr. Ser vi på det regnskapsmessige overskuddet for rederiaksjeselskaper i ordningen i 1997, var det på 5 900 mill. kr. Dette gir en samlet skatt på 2,4 pst. for rederiene.

Budsjettavtalen innebærer også viktige innstramninger i delingsmodellen vedrørende identifikasjonsreglene. For flertallet har det vært av betydning at en sikrer at arbeidsavkastningen blir beskattet likt, uavhengig av om skatteyteren er aktiv eier, lønnstaker eller personlig næringsdrivende.

Gjeldende ordning innebærer at man i såkalte liberale yrker, eksempelvis arkitekter og meglere, har kunnet unngå store deler av skatten ved å gi aksjer i selskapet til foreldre og myndige barn. Nevnte muligheter blir nå strammet inn. Identifikasjonsreglene endres nå i forhold til liberale yrker fra og med inntektsåret 2000, slik at de igjen omfatter skatteyternes foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, samboer eller samboers foreldre. Dette skattehullet i delingsmodellen som vi har hatt fra 1997, har i stor utstrekning kommet ressurssterke personer med tilpasningsmuligheter til gode.

Fra Arbeiderpartiets side vil vi ikke utelukke videre arbeid og avgrensninger på dette området, bl.a. på bakgrunn av forskjellen i marginalskattesatsen mellom kapitalinntekt og høye lønnsinntekter. Videre har Arbeiderpartiet og sentrumspartiene fastsatt kapitalavkastningsraten til 10 pst. Tidligere var denne satsen 11 pst. Innholdet i denne kapitalavsetningen er som kjent beregnet personinntekt.

Denne avsetningsraten vil nå gi bedre samsvar mellom beskatningen for lønnstakere og aktive eiere. Dette innebærer at en større del av inntekten blir beskattet som personinntekt i stedet for en kapitalinntekt, med 28 pst. skatt.

Budsjettavtalen som nå er inngått, innebærer at det innføres et nytt trinn i toppskatten. Innslagspunktet settes til 762 700 kr med ny toppskatt på 6 pst. Dette vil ha betydning for om lag 28 000 personer. Flere undersøkelser viser at personer med høye inntekter også har andre relativt høye inntekter, bl.a. fra aksjer og annen kapital. Det kan også dokumenteres at den skjeve fordelingen av kapitalinntekter gjør at inntektsforskjellene øker i samfunnet. De høyeste inntektsgruppene må bidra til en jevnere fordeling.

Fra Arbeiderpartiets side har vi også i lengre tid arbeidet for endringer i skattesystemet som skal gi lettelser for lave lønnsinntekter. Den inngåtte budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene innebærer nå at det innføres et nytt lønnsfradrag på 30 600 kr. I første omgang er det lønnsinntekter på inntil 140 000 kr som får slik skattelettelse. For deltidsarbeidere med eksempelvis 75 000 kr og 100 000 kr i lønnsinntekt, vil skattelettelsen bli henholdsvis 4 300 kr og 2 850 kr.

Vi vet at de offentlige velferdsgodene trappes ned når man går fra arbeid til trygd. Det må nå tilrettelegges slik at det blir mer lønnsomt å arbeide. Denne skattelettelsen for lavlønnsgruppene vil gi god omfordeling fra dem med høye lønns- og kapitalinntekter til dem med lavest lønnsinntekt. Denne omfordelingen vil gi god motivasjon til å delta i yrkeslivet.

Budsjettavtalen innen skatt og avgifter mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har hatt omfordeling som grunnpilar. Vi vet at dagens omfordeling delvis har vært finansiert gjennom dagens AMS-ordning. Skattereformen av 1992 pekte i retning av at det ikke var denne type sparing som skulle prioriteres. En av begrunnelsene var at ordningen ikke gir positivt bidrag til samlet sparing, og framstår dermed som en tilfeldig skattegave. Videre er vi av den oppfatning at en ordning med skattemessige fordeler knyttet til plassering av kapital i aksjefond og enkeltaksjer passer dårlig inn i et skattesystem der en for øvrig forsøker å tilstrebe skattemessig likebehandling av ulike spareformer. Det kan synes som om AMS-ordningen er en omplassering av sparemidler – noe som ikke øker kapitaltilgangen til næringslivet. Dette er noen av begrunnelsene for opphør av AMS-ordningen, som nå flertallet går inn for.

Budsjettforliket inneholder også følgende vedtak:

• Innslagspunktet for toppskatten reguleres i tråd med lønnsveksten. I trinn 1 blir innslagspunktet for toppskatt 277 800 kr og 329 000 kr i klasse 2.

• Forsørgerfradraget blir nå beholdt.

• Det blir reduksjon i avskrivningssatsene for forretningsbygg med 1 pst. og for bygg og anlegg med 2 pst.

• Bilavgiftene for tunge, store personbiler økes gjennom engangsavgiften.

• Refusjonsordningen for miljødiesel oppheves.

• Treforedlingsindustrien fritas for grunnavgift på fyringsolje.

• Ny avgift på trykkimpregnert trevirke innføres ikke.

• Økt avgiftssats for drikkevareemballasje innføres ikke.

Dette er noen av de viktige avgiftsforslagene som vi har endret i forhold til Regjeringens opplegg.

Som saksordfører vil jeg også gi noen kommentarer til to forhold som berører petroleumsnæringen. Komiteen – og det er en enstemmig komite – har et felles syn på disse punktene. Det ene punktet er praktiseringen av petroleumsskatteloven § 10. Komiteen har merket seg at en nå legger opp til hvorvidt innstramminger i driftskostnader som følge av sammenslåinger, skal hensyntas i nøytralitetsberegningene. Komiteen har merket seg brevene som er kommet til komiteens medlemmer fra berørte selskaper. Det komiteen bl.a. understreker i merknaden, er at praksis skal være slik at transaksjoner ikke blir rammet på en uforutsigbar måte. Reglene må ikke endres når spillet er satt i gang.

Det andre punktet er Regjeringens bebudede utredning om petroleumsskattesystemet. En enstemmig komite understreker behovet for en slik gjennomgang, videre at en slik gjennomgang og vurdering og eventuelle forslag til endringer må framlegges for Stortinget senest den 1. november 2000 – med andre ord: en betydelig framskynding i forhold til Regjeringens opplegg, slik det ble presentert i en pressemelding. Komiteen har gjort dette for at det sittende storting nå bør få muligheten til å ferdigbehandle petroleumsskattesystemet.

Fra komiteens side er det videre også uttrykt at Regjeringen skal gi en omtale av de aktuelle problemstillingene i petroleumsbeskatningen i den varslede stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten, slik at Stortinget kan se dem i en større helhet når man behandler denne meldingen.

Den avtalen om skatte- og avgiftspolitikken som er inngått, vil utvilsomt bidra til mer rettferdig fordeling. Det er en omfordeling fra de rikeste, som nå må yte mer til fellesskapet. De med lavest lønn får nå mer å leve av. Viktige velferdsordninger er sikret. Og jeg vil til slutt si at nærings- og sysselsettingspolitikken er blitt styrket innen ulike områder, spesielt vil jeg framheve tiltaksplanen overfor verkstedindustrien og leverandørindustrien.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Børge Brende (H): Jeg er faktisk enig med representanten Nordtun i at det har skjedd en betydelig omfordeling gjennom dette budsjettet. Det har skjedd en omfordeling på den måten at mange vanlige skattebetalere er rammet av det budsjettforliket som nå foreligger.

Utgangspunktet til hr. Nordtun var at man angivelig skulle «ta fra de rikeste». Det endte med at man fjernet AMS-ordningen for hundretusenvis av nordmenn som har spart 10 milliarder kr i det norske egenkapitalmarkedet. Man øker boligskatten gjennom å øke takstgrunnlaget med 10 pst. Det rammer dem med vanlig bolig, helt uavhengig av hvordan formuessituasjonen er. Man øker elektrisitetsavgiften med 44 pst., noe som Arbeiderpartiet var imot i fjor bl.a. på grunn av fordelingshensyn, uten at man kompenserer for dette i forhold til pensjonister og dem som har lite å rutte med. Så har Arbeiderpartiet ment at også pensjonistenes økonomiske situasjon er interessant i forhold til en fordelingsmessig diskusjon. Og hva gjør Arbeiderpartiet? De kutter i særfradraget for pensjonister.

Dette er ledd i en strategi som går på at nye utfordringer som det offentlige står overfor, skal veltes over på den enkelte skattyter istedenfor at staten skal være villig til å prioritere innenfor sine rammer.

Mener representanten Nordtun at økt boligskatt, økt pensjonistbeskatning, fjerning av AMS og det at flere må betale toppskatt, også de med en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, er god fordeling?

Tore Nordtun (A): Børge Brende tok opp flere forhold, bl.a. spørsmålet om vi nå har pålagt folk nye skatter og avgifter. Ja, det er klart at i avtalen er det både å gi og ta.

Når det gjelder boligskatten, har vi nå økt ligningsverdien med 10 pst. Det er ikke noe nytt. Høyre var også med på slike avtaler i de budsjettrundene de hadde med regjeringspartiene. Den taksten vi har på norske boliger og eiendommer, er særdeles lav. Om det skjer en justering her, er ikke det det helt store.

Når det gjelder AMS-ordningen, må jeg også vise litt til historikken og skatteforliket i 1992. Man trakk da opp den linjen at formene for sparing ikke var de riktige spareformene. Man skulle likestille spareformene på en bedre måte. Derfor har vi sett det som riktig i et fordelingspolitisk perspektiv nå å ta bort AMS-ordningen.

Når det så gjelder skatt for pensjonister, som Høyre ynder å trekke fram i alle debatter, har vi gjort en betydelig del. Hvis vi ser på trygdede med relativt lave inntekter, altså inntekter inntil 160 000 kr, får de nå etter dette opplegget – det viser tabellene – reelle skattelettelser. Dette faller i det vesentlige inn under de særskilte skatteberegningsreglene for pensjonister. Det som har størst betydning for pensjonister nå, er at satsene i minstefradraget økes fra 21 til 22 pst. Videre vil jeg peke på at formuestillegget i skattereduksjonsreglene nå settes ned fra 3 til 2 pst.

Per-Kristian Foss (H): Til det siste innlegg må jeg bare si at jeg håper Norsk Pensjonistforbund ved dets leder, hr. Strand, nå merker seg at Arbeiderpartiet mener at det ikke lenger er justering av særfradraget for alder som er det viktigste i beskatningen av pensjonister. Det er stikk i strid med hva dette forbundet har uttalt en rekke ganger tidligere til finanskomiteen under behandlingen av slike saker i Stortinget.

Jeg har tre spørsmål til hr. Nordtun. Jeg skal ikke fortsette dialogen fra finansdebatten, men det var en del ting som ble hengende litt i luften, som kanskje hr. Nordtun kan bidra til å avklare nå.

Spørsmål 1: Hvilke av de såkalte lønnsselskapene, også kalt artistselskapene, er det som etter dette forliket blir ulovlige? De var jo fremhevet i avisen, og Nordtun var selv ute og uttrykte en betydelig moralsk harme over at man kunne bruke skattereglene slik, og det var av avisen Dagbladet omtalt en del navngitte personer. Hvilke blir ulovlige etter dette? Hvilke skattehull blir med andre ord tettet?

Spørsmål 2: Hva var årsaken til at ingen arbeiderpartiregjering noen gang så behov for å øke marginalskatten utover 50 pst., tatt i betraktning at levekårsundersøkelsene og også Regjeringens egen utjevningsmelding viser at det ikke er mellom lønnsinntekter at det har utviklet seg økende forskjell? Det er i forholdet mellom dem som har lønnsinntekt, og dem som på toppen av lønnsinntekt har kapitalinntekter, forskjellen ligger. Hva er da årsaken til at man nå angriper lønnsinntekter allikevel, og at man ikke gjorde det da man satt i regjeringsposisjon?

Spørsmål 3: Det er hevdet fra flere talere fra sentrumspartiene at Arbeiderpartiet med dette forliket har akseptert systemet for rederibeskatning. Jeg kunne formulert spørsmålet slik: Har representanten Nordtun gjort det? Det vil jeg ikke gjøre, for jeg tror jeg vet svaret. Men mitt spørsmål er: Har Arbeiderpartiet nå akseptert systemet for rederibeskatning?

Tore Nordtun (A): Representanten Foss tok opp igjen spørsmålet om pensjonistene, og jeg viser til mitt første replikksvar, hvor jeg pekte på en del vesentlige endringer. Men jeg vil bare si til Foss at det aller viktigste som etter min oppfatning er nedfelt i denne avtalen, som Arbeiderpartiet også har understreket, er reguleringen av G som skjer i mai. Det er den underreguleringen av G som stadig vekk har inntruffet, som har gjort at pensjonistene ikke har kommet så godt ut. Vi politikere må i de vedtakene vi gjør her i Stortinget, stå ved at G skal reguleres på en skikkelig måte i forhold til utviklingen ellers i samfunnet.

Når det gjelder delingsmodellen og diverse ulovligheter, vil jeg selvfølgelig ikke her klassifisere og definere hva som er ulovlig eller ikke ulovlig. Jeg har tidligere sagt fra denne talerstolen at det er veldig krevende å drive med skattespørsmål – det fins alltid utveier på ulike områder. Men det som var viktig for oss, var at det skjedde en innstramming, at en ikke fikk en ytterligere utglidning med hensyn til identifikasjonsreglene. Jeg tar avstand fra å definere det slik at man når man går inn i regelverket og tolker det på sin måte, og tolkningen er akseptabel ifølge ligningsloven og andre skattelover, gjør noe ulovlig. Man tilpasser seg et system – det er noe annet.

Når det så gjelder lønnsinntekt og kapitalinntekt, er jeg langt på vei enig med representanten Foss i at det er her ulikhetene har økt sterkt i samfunnet. Vi har mye å gjøre på det området, og i den forbindelse vil jeg vise til og ønske velkommen den skattedebatten som vi skal ha til neste år, når Regjeringen kommer med forslag om et flatere skattesystem til Stortinget. Men sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har iallfall nå foretatt en omfordeling som folk vil merke. (Presidenten klubbar.)

Helt til slutt rederibeskatningen: Vi har nå kommet fram til en veldig viktig avtale med sentrumspartiene for det budsjettåret vi går inn i. Det er også viktig at næringslivet har sikre rammevilkår en tid framover.

Presidenten: Presidenten vil be om at ein held seg til den taletida som er fastsett for replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (Frp): Arbeiderpartiet har i denne budsjettprosessen yndet å fremstille seg som de som omfordeler ressurser, altså tar ressurser fra dem som har mye, og gir til dem som har lite. Minstepensjonistene er jo de som har minst i samfunnet, og det er også de som sitter med de eldste leilighetene, de eldste husene, og som må bruke mest i fyringsutgifter for å holde disse husene varme. Overfor denne gruppen øker altså regjeringspartiene og Arbeiderpartiet elavgiften med 44 pst. Det er også et faktum at denne gruppen ikke betaler skatt. Når man sier at man omfordeler, fra de rike til de fattige, må mitt spørsmål bli hvordan Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har tenkt å organisere det. Hvordan har flertallet tenkt å gi skattelette til dem som har minst, med andre ord de som ikke betaler skatt – minstepensjonistene?

Tore Nordtun (A): Representanten Svendsen etterlyste Arbeiderpartiets reelle hensikter når det gjelder omfordelingen. Jeg har konkret vist til at pensjonistene vil få en skattelettelse. Det kan representanten Svendsen bla opp i tabellene. Jeg har også konkret tidligere i replikkordskiftet vist til hvordan vi gjør det, bl.a. med satsene i minstefradraget, som økes fra 21 til 22 pst., formuestillegget i skattebegrensningsregelen settes ned fra 3 til 2 pst., og tabellene viser at de med inntekter under 160 000 kr vil få en skattelettelse, noe som også vil komme pensjonistene til gode. Det er det ingen tvil om. Videre har vi også det eksemplet jeg brukte som gjaldt deltidsansatte – de som tjener 75 000 kr eller 100 000 kr i henholdsvis skatteklasse 1 og 2, får skattelettelser på henholdsvis 4 300 kr – 2 850 kr. Det er betydelige ting. Vi har tatt fatt i en omfordeling som er viktig. Som det tidligere er vist til, har forskjellene økt, og da må vi sørge for at de som har minst å rutte med, får mer. Det har vi greid gjennom dette skatteopplegget, og det er vi faktisk stolt over. Med de skattelettelser som Fremskrittspartiet har yndet å fremheve, og også har nedfelt i forslags form i innstillingen, må jeg stille spørsmålet: Hvor er da tryggheten og fordelingspolitikken? Igjen: Hvor er da tryggheten for dem som trenger det mest i samfunnet vårt? Den tror jeg vil være borte.

Helt til slutt til spørsmålet om heving av elavgiften med 2,5 øre: Vi gikk imot det – det er riktig – for ca. halvannet år siden. Da hadde vi ikke de skattepolitiske grepene heller.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet slutt.

Neste talar er Kenneth Svendsen, med ei taletid på inntil 15 minutt.

Kenneth Svendsen (Frp): Jeg vil innlede med å si at jeg skal ikke bruke hele taletiden på 15 minutter.

Jeg vil vise til at det samlede skatteopplegg og alle hovedlinjer i partienes budsjettforslag ikke er tema for debatten. Jeg skal derfor ta for meg de konkrete lovendringsforslagene som er en del av Fremskrittspartiets samlede budsjettopplegg, og vil følgelig ikke gjøre rede for alle de overordnede prioriteringene.

Fremskrittspartiet legger til grunn at inntektsfordelingen i samfunnet først og fremst skal være et resultat av den enkeltes arbeidsinnsats, og vil ikke endre denne inntektsfordelingen gjennom progressiv beskatning. Fremskrittspartiet mener at progressiv beskatning er spesielt urettferdig overfor personer som har satset mye tid og penger på egen utdannelse. Fremskrittspartiet vil derfor på sikt fjerne all statsskatt på inntekt og som en begynnelse på dette innføre personbeskatning ut fra en flat prosentsats for alle med bunnfradrag i form av fradrag i utlignet skatt.

Det mest akutte problemet i inntektsbeskatningen er imidlertid nå at selv lave inntekter beskattes hardt. Fremskrittspartiet vil derfor gå inn for at alle får en god skattelette ved at personfradragene foreslås økt vesentlig i vårt primære budsjettforslag, til henholdsvis 35 000 kr i skatteklasse 1 og 70 000 kr i skatteklasse 2.

Vi vil under voteringen her i dag også støtte forslaget fra Arbeiderpartiet og sentrum om å øke nedre grense for minstefradraget til 30 600 kr. Dette er et forslag som går i samme retning som Fremskrittspartiets opplegg.

Når Fremskrittspartiets skattepolitikk er gjennomført – og den dagen vil komme – vil færre mennesker være avhengig av sosialhjelp og andre smuler fra de offentlige hender. En enkel måte å bekjempe fattigdom på er å avskaffe den fattigdommen som skyldes skattetrykket.

Næringslivets rammevilkår er og har vært en kjernesak for Fremskrittspartiet. Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrum betyr at næringslivet har fått færre politiske venner.

Venstre – som i det minste ganske klart har uttalt en næringspolitikk, og som ønsker å fremstå som næringslivets forsvarer – har skapt seg nok et problem. Budsjettavtalen gir verre rammevilkår for næringslivet. Vi kan bare takke Venstre for følget og ønske god tur videre – ut av Stortinget!

For ganske nøyaktig ett år siden i den tilsvarende debatten sa jeg følgende:

«Fremskrittspartiet er svært glad for å ha medvirket aktivt til at samtlige av disse angrepene på næringslivet nå er slått tilbake gjennom den budsjettavtalen som er inngått mellom de fem borgerlige partier.»

De angrepene jeg snakket om, er til dels de samme angrepene som Arbeiderpartiet nå har dyttet på sentrumspartiene:

• skjerpelser i rederibeskatningen

• skjerpelser i delingsmodellen

• økt elavgift

• nye avgifter på fyringsolje

• økte motorvognavgifter osv. osv.

I år må jeg derfor si at jeg er svært lei for at det har vært fullstendig uaktuelt for sentrum å snakke med Fremskrittspartiet og Høyre om å gi næringslivet trygge og stabile rammevilkår – som Venstre ynder å si.

Den såkalte blokkuavhengigheten har nemlig den pris at det ikke er mulig for noen å forutsi næringslivets rammebetingelser i Norge fra det ene året til det andre. Blokkuavhengighet betyr ganske enkelt at regjeringspartiene ikke har noen retning på sin politikk i det hele tatt. Sentrum har opphøyet det til et prinsipp å ikke mene noe selv, men å la seg styre – først av den ene, og så av den andre.

Blokkuavhengighet er å balansere på toppen av et gjerde for så å ramle ned, først på den ene siden, og så klatre opp, og ramle ned på den andre siden. Når man ramler så mye som denne regjeringen gjør, må man slå seg mye. Regjeringen virker imidlertid såre fornøyd. Altså er blokkuavhengighet noe mer enn ikke å mene noe selv, det er en ny form for politisk masochisme.

Jeg vil så knytte enkelte bemerkninger til andre deler av skatteopplegget som er omtalt i innstillingen. Fremskrittspartiet bad i fjor Regjeringen om å påskynde arbeidet for å gi fradrag for bidrag til frivillige organisasjoner. Vi mener at det forslaget til regelverk som nå er fremmet, er godt. Jeg vil imidlertid løfte fram en liten detalj som jeg synes det er pussig at det ikke er mulig for flertallet å få rettet opp.

I § 6-50 første ledd bokstav f er det ramset opp tre formål som kan tilgodeses med skattefrie gaver: miljøvern, naturvern og dyrevern. Når så Fremskrittspartiet – av alle – foreslår å inkludere kulturvern i oppramsingen, er det bare Høyre som hopper på. Vennligst forklar meg hvorfor det ikke er sentrumspolitikk, eller for den saks skyld sosialdemokratisk politikk å gi et håndslag til bevaring av vår kulturhistorie.

Så til noe ganske annet: Fremskrittspartiet mener at det er viktig å oppmuntre arbeidstakerne til å bli medeiere i egen bedrift, og legger til grunn at det er en bredt forankret politisk målsetting å legge til rette for et slikt eierskap. Vi fremmer derfor forslag om at det selvfølgelig må bli slik at opsjoner ikke skal beskattes før man med sikkerhet vet at opsjonen har en virkelig verdi. Beskatning på utstedelsestidspunktet er i realiteten en beskatning av verdier som kan være null, og hemmer kraftig arbeidstakernes anledning til å bli medeiere i egen bedrift.

Fremskrittspartiet er opptatt av de eldres vilkår i Norge, og ser med undring på at sentrumsregjeringen for tredje gang – av tre mulige forsøk – forsøker å redusere særfradraget for alder i skatteligningen. Tredje gangen gjelder tydeligvis. Denne gangen lykkes de i samarbeid med Arbeiderpartiet. Dette er et strålende eksempel på blokkuavhengighet. Først økes særfradraget med flere tusen i samarbeid med Fremskrittspartiet, deretter reduseres særfradraget i samarbeid med sosialistene. Slik går det når vingling er et politisk prinsipp.

At Kristelig Folkeparti tør å framstille seg som småbarnsfamilienes parti, blir det formodentlig en snarlig slutt på. Reduksjon i forsørgerfradraget, som attpåtil var fullstendig fjernet av Kristelig Folkeparti-regjeringen, og reduksjon i barnetrygdens satser, betyr i klartekst for trebarnsfamilien med barn under 16 år, et tap på ca. 5 000 kr i året – netto. Det er nesten unødvendig å si at Fremskrittspartiet går inn for å beholde både forsørgerfradraget uendret og barnetrygdens satser ubeskåret.

Fremskrittspartiet har fått med seg at sentrumsregjeringen er opptatt av levende bygder. To vesentlige forutsetninger for at folk bor på bygda, slik som jeg gjør, er at vi har råd til å ha en bil, og at vi har råd til å arbeide – det er ikke alle som har den samme muligheten som jeg, og sitter på Stortinget – og i tillegg at vi har råd til å pendle til jobben, som gjerne er i byen og ikke på bygda. Det er derfor ingen som helst logikk i at sentrumsregjeringen tvinger igjennom skatteskjerpelser for pendlere i tillegg til at bilene blir dyrere.

Vi som bor på bygda og skaper levende bygder, setter pris på å få lov til å legge grunnlaget for livet på bygda selv. Det er mange av oss som helst vil slippe å bli fratatt det lille vi karrer til oss i skatt, for deretter å få det tilbake som øremerkede overføringer som vi ikke har bedt om.

Til slutt må jeg få lov til å si at de aller fleste fradragsordninger vil være unødvendige etter at vi trinn for trinn har innført Fremskrittspartiets skattesystem, og samfunnet vil være spart for en rekke jurister, skatterådgivere og ligningsfunksjonærer som heller kan settes til samfunnsgagnlig arbeid. Imidlertid må vi innenfor det fradragssystemet vi har, legge stor energi i å sørge for at fradragene er riktige og rettferdige sett fra vårt politiske ståsted.

Jeg vil få lov til å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet står alene om, og de forslagene som Fremskrittspartiet fremmer sammen med andre partier.

Presidenten: Kenneth Svendsen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Representanten Svendsen kom til å si i sitt innlegg her fra talerstolen at særfradraget var redusert. Det er det ikke. Særfradraget er ikke redusert, men det er heller ikke justert. Nå var ikke det en replikk til meg, men det nytter jo ikke å snakke om skatte- og avgiftspolitikk med en representant fra Fremskrittspartiet. Det er omtrent som å prøve å få fatt i en kalv som man slipper ut om våren. Den er temmelig vårkåt. Og det å følge Fremskrittspartiet med hensyn til skatte- og avgiftslettelser er en umulig sak.

Fremskrittspartiets representant prøver å framstille det slik at de eldres vilkår i Norge blir trygget gjennom Fremskrittspartiets politikk. Jeg går ut fra at Svendsen har en liten idé om hvilke reduksjoner som vil skje i dette samfunnet hvis Fremskrittspartiets politikk blir gjennomført. Hvor er tryggheten for velferdsordningene våre – og dem kan vi nevne i fleng – hvis vi ikke har inntekter? Mitt spørsmål til Fremskrittspartiets representant når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken i det hele tatt, er, og nå må Fremskrittspartiet svare på det: Er det prinsippet om at hver skal være sin egen lykkes smed som skal gjelde nå i samfunnet vårt? Alle skal finansiere sine ordninger selv. Lenge leve Toten, men gi slipp på resten av Norge. Jeg må også minne om at Fremskrittspartiet var med på betydelige ting i fjor da de støttet skatte- og avgiftsopplegget til sentrumsregjeringen den gangen. Da var de faktisk med på nærmest å doble utgiftsveksten i samfunnet.

Kenneth Svendsen (Frp): Det er litt forunderlig å høre på representanten Nordtun når han sier at man ikke har redusert særfradraget for alder. Det er klart at verdien er redusert. Hvis det var slik at det ikke hadde noen betydning for dem som mottok disse pengene, har jeg lyst til å spørre representanten om hvorfor man da justerer alle anslag som har inntektsside til staten. De justeres opp, hvert eneste år. Det er et minimum at de justeres opp ved prisstigningen. Vanligvis økes de jo i tillegg.

Fremskrittspartiet har i sitt forslag justert ned skatter og avgifter som virkelig monner for alle i dette samfunnet, også for dem som har minst. I tillegg har vi gjennom forslag i dette Stortinget foreslått bl.a., og fått vedtatt, 12 000 kr ekstra til minstepensjonistene, et beløp som flertallet i denne sal klarte å redusere, slik at det ble langt, langt mindre til dem.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Skattedebatten i Odelstinget er kanskje ikkje den meste spennande og den som vert følgd med størst interesse. Det heng vel i hovudsak saman med at skatteopplegget for det påfølgjande året allereie har fått ei grundig og allsidig behandling og merksemd gjennom finansdebatten i Stortinget.

Men likevel er nett denne debatten, debatten om nødvendige lovendringar for å få gjennomført skatteopplegget for neste år, svært viktig. Dersom ikkje dei formelle lovvedtaka er på plass, er heller ikkje det skatteopplegget på plass som statsbudsjettet for neste år er basert på.

Kristeleg Folkeparti si skattetenking har fleire hovudføringar. Me ønskjer eit skatteopplegg med ein god fordelingsprofil. Me ønskjer eit skatteopplegg som vert oppfatta mest mogleg rettferdig, og eit skatteopplegg som tek vare på næringslivet sitt behov for handlefridom, kapitaloppbygging og ein føreseieleg situasjon.

Nytt i skatteopplegget for neste år er det såkalla minstefrådraget i arbeidsinntekt mv. Dette frådraget er på 30 600 kr og vil vera med på å gje stor skattelette til lågtlønte og deltidstilsette med låg årsinntekt. Elles er det ordinære minstefrådraget oppjustert til 22 pst. av inntekta. Den øvre grensa på minstefrådraget, 36 600 kr, representerer ein overkompensasjon, òg i høve til kompensasjon for auka elavgift.

Eit anna område som eg vil nemna, er frivillige lag og organisasjonar. Denne delen av Organisasjons-Noreg, som me gjerne kallar for den tredje sektor, utfører viktig og uerstatteleg arbeid på mange felt. Denne Regjeringa er oppteken av at frivillige lag og organisasjonar skal ha gode vilkår. Difor er det gledeleg å registrera at det no er gjennomslag for Regjeringa sitt forslag om skattefrådrag for gåver til slike organisasjonar. Sjølv om den skattefrie summen førebels ikkje er så høg, er det likevel fullt gjennomslag for dette viktige prinsippet.

Floraen av frivillige lag og organisasjonar er stor og representerer eit svært mangfald. Difor kan det vera vanskeleg å finna gode og ryddige definisjonar av kven som skal vera omfatta av ordninga. Mange organisasjonar er lags- eller gruppebaserte, utan eit sentralt medlemsregister. Difor har eit fleirtal i komiteen bedt Regjeringa om å vurdera om krav til eit visst tal lag/grupper kan likestillast med kravet om minst 3 000 medlemer for å verta omfatta av ordninga.

Det overordna føremålet med å innføra skattefritaksordninga er å oppmuntra, stimulera og hjelpa desse organisasjonane til å halda fram med og vidareutvikla det viktige arbeidet som dei utfører. Difor må ordninga òg treffa dei organisasjonane den var tenkt for. Av den grunn har òg komitefleirtalet bedt Regjeringa om å vurdera om ikkje ordninga også bør omfatta organisasjonar som driv kulturvern.

Som kjent er det føreslege å fjerna sjømannsfrådraget for statslosar. Kristeleg Folkeparti er med på å støtta forslaget. I arbeidet med skatteopplegget for neste år har me vurdert punktet veldig grundig. Me har vore gjennom i kva grad representantar for denne gruppa har fått vore med, eller ikkje vore med, på det førebuande stadiet. Me har nøye sett på at dette betyr ein ikkje uvesentleg reduksjon av nettoinntekta for den enkelte statslos.

Konklusjonen vår er altså at me støttar forslaget om å fjerna sjømannsfrådraget. Når me ikkje støttar Høgre sin merknad i Budsjett-innst. S. nr. 1 for 1999-2000, om at dei legg til grunn at kompensasjon for bortfall av sjømannsfrådraget vert ein del av lønsoppgjeret til våren, heng det saman med at Stortinget ikkje har hatt praksis for å gje slike konkrete føringar i lønsoppgjer. Me trur at partane framleis er tente med ein slik praksis, men det betyr ikkje at me er usamde i det som er realiteten i Høgre sin merknad.

Ingen skattedebatt dei siste åra har vore fri for tema som skatt for reiarlag og delingsmodell. Skatteopplegget for år 2000 representerer ikkje noko unntak i så måte. I delingsmodellen er den såkalla kapitalavkastningsraten redusert med 1 pst., og det er føreteke innstramming i identifikasjonsreglane for liberale yrke.

Når det gjeld det siste, vil eg gjerne få presisera at hovudføremålet ikkje berre er å stramma inn skattereglane for artistar og TV-kjendisar, og så har andre liberale yrke følgt med på kjøpet, meir eller mindre tilfeldig, slik ein kan få inntrykk av når ein les Næringslivets Ukeavis for 26. november 1999. Det er tvillaust slik at enkelte nok har drive bevisst skatteplanlegging ved hjelp av delingsmodellen utover det som var tilsikta frå lovgjevaranes side. Samstundes er det viktig å presisera at dei med liberale yrke ikkje kan generaliserast som notoriske skatteunndragarar.

Når me har funne det forsvarleg å skjerpa inn identifikasjonsreglane for liberale yrke, er føremålet å tetta skattehol. Me vurderer det slik at det reelle familieengasjementet gjennomgåande er større og har meir omfattande konsekvensar i produksjonsbedrifter og liknande enn innan liberale yrke. Difor meiner me at den føreslegne endringa i identifikasjonsreglane er i tråd med intensjonane med delingsmodellen.

Når det så gjeld skatteordninga for reiarlag vil eg gjerne slå fast at både i budsjettavtalen mellom Arbeidarpartiet og sentrum og elles ved eit stort fleirtal i komiteen er denne ordninga stadfesta som ordning.

Det er føreslege tre endringar i ordninga. Alle desse tre endringane er identiske med det som Regjeringa føreslo i samband med skatteopplegget for inneverande år. Eg nemner summarisk at dette gjeld innstramming i frådragsrett for gjeldsrenter, auka skatt ved høg eigenkapital og skatteplikt ved valutagevinst. På bakgrunn av at desse justeringane no skjer, og med basis i eit sterkt ønske om føreseielege og stabile rammevilkår òg for skipsfartsnæringa, reknar eg med at det no vert ro om skatteordninga for reiarlag i åra som kjem.

I den føreliggjande innstillinga går fleirtalet inn for Regjeringa sitt forslag om at obligasjonsskattlegging skal skje etter den såkalla renteutrekningsmodellen. Her legg fleirtalet vekt på at aktørane i marknaden i lang tid har ønskt å få høve til å skriva ut såkalla underkursobligasjonar. Frå Kristeleg Folkeparti si side meiner me at ei utsetjing av vedtak om obligasjonsskattlegging kan føra med seg uheldig uvisse.

Til slutt: Det ser ut til at prøveordninga med førehandsutfylt sjølvmelding har vore rimeleg vellukka. Ein samla komite har difor ikkje merknader til at prøveprosjektet vert ført vidare òg for inntektsåret 1999. Truleg vert førehandsutfylt sjølvmelding det framtidige mønsteret. Difor er det viktig at me gjev oss god tid til god og grundig evaluering, slik at eventuelle uheldige følgjer kan lukast bort og eventuelle manglar rettast opp.

I Kristeleg Folkeparti kan me stå godt oppreist med det føreslegne skatteopplegget for år 2000.

Børge Brende (H): Representanten Tore Nordtun hevdet i sitt innlegg og i replikkvekslingen med representanten Kenneth Svendsen at pensjonistene vil komme bedre ut med Regjeringens og sentrumspartienes opplegg til neste år enn de gjør i år. Han henviste til Arbeiderpartiets tabeller som de har fått utarbeidet av Statistisk sentralbyrå. Men det som representanten Nordtun selvsagt ikke sa ett ord om, er at Arbeiderpartiet ikke har bedt Statistisk sentralbyrå om å ta med de store avgiftsøkningene som ligger i forliket. Så når en ikke tar med økningen i elavgiften på 44 pst., og når en ikke tar med de andre avgiftsøkningene – jeg tenker på engangsavgift på bil, dieselavgift o.l. – kan det hende at en kommer ut med den typen regnestykke. Men det er faktisk slik at pensjonister varmer opp husene sine. Det er faktisk slik at pensjonister blir rammet av at man nå reelt sett kutter i særfradraget for alder. Representanten Nordtun innførte også i replikkordskiftet med Kenneth Svendsen en ny regnemåte, nemlig det at det ikke er en reduksjon i et fradrag, hvis det ikke prisjusteres. Det er med respekt å melde – jeg skal velge et parlamentarisk uttrykk – en ganske tvilsom måte å regne på og i strid med det som er vanlig. Poenget er at hvis man ikke prisjusterer et fradrag, har det, så langt iallfall, vært regnet som et kutt. Jeg lurer på om representanten Nordtun – jeg ser at han nå ber om en replikk – kan klarlegge litt hva som eventuelt ligger bak at prisjustering ikke lenger må oppfattes som et kutt.

Representanten Nordtun var også i sitt innlegg inne på forskjellene mellom beskatning av arbeidsinntekt og kapitalinntekt. Så sa representanten at på dette området har vi mye å gjøre, og at vi skal komme tilbake til det i forbindelse med behandlingen av meldingen om flatere skatt når finansministeren kommer med den til Stortinget. At vi på dette området har mye å gjøre når det gjelder forskjellen mellom skatt på arbeidsinntekt og kapital, er jeg helt enig i. Det skal vi gjøre noe med gjennom å redusere skatten på arbeidsinntekt.

Men hva Arbeiderpartiet ønsker i så måte, fremstår som meget uklart. Under Stortingets finansdebatt tok Arbeiderpartiets nestleder og tidligere finansminister, Jens Stoltenberg, ordet og sa at han var meget stolt over at han i forhandlingene med sentrum har greid å drive tilbake forslag om å øke skatten på alminnelig inntekt fra 28 pst. til 29 pst. Jeg er helt enig med representanten Stoltenberg i at å skjerpe bedriftsbeskatningen og øke skatten på kapital i en situasjon med sterk konkurranse mellom landene er et uheldig signal. Så der er vi på linje.

Så er Arbeiderpartiets holdning at man ikke skal øke skatten på alminnelig inntekt. Da må det vel være skatten på arbeidsinntekt Arbeiderpartiet ønsker å sette ned, hvis man skal få mindre ulikhet i beskatningen av de to inntektsformene. Og da er det veldig ulogisk at man starter en reduksjon i forskjellen mellom de to skatteformene med å øke skatten på arbeidsinntekt.

Nå bryter man altså i det skatteforliket som nå foreligger med intensjonene i skattekompromisset fra 1992, ved igjen å øke marginalskatten i Norge til 56 pst. Farskapet til den økningen av marginalskatten opp til 56 pst. er det ingen som vil påta seg. Under finansdebatten sa finansminister Gudmund Restad – og han stod ved sine tidligere uttalelser – at en kraftig økning og innføring av et nytt trinn i toppskatten lett ville føre til forsøk på skatteomgåelse. Han står også ved sitt brev fra i fjor, hvor han advarte mot denne omleggingen, ut fra at en så høy marginalskatt vil føre til et voldsomt press, til eventuelt å bli omfattet av delingsmodellen eller å få inntekter inn i et AS, slik at man da får en beskatning på 28 pst. Men noe må man jo gi i forhandlinger, mente finansministeren.

Så lytter man også til flere representanter fra Arbeiderpartiet, bl.a. tidligere leder av finanskomiteen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som overhodet ikke var villig til å ta innover seg ansvaret for det nye trinnet i toppskatten, og sa at Arbeiderpartiet vedstod seg det som også tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen har uttalt, at dette var ingen god løsning. Så nå fremstår det faktisk som et stort mysterium hvem som i forhandlingene mellom sentrum og Arbeiderpartiet har presset frem et nytt trinn i toppskatten som ingen vil vedstå seg farskapet til.

Man har også vært inne på de store inntektsforskjellene, forskjellene man har fått mellom vanlig arbeidsinntekt – det som defineres som alminnelig inntekt – og kapitalinntekt. Det var også representanten Nordtun inne på i sitt innlegg. Det er i og for seg riktig, for på begynnelsen av 1990-tallet, det vi sammenlikner med, var det ingen store overskudd i de norske bedriftene. Da gikk det dårlig i Norge, det var nedgangskonjunktur, og da var det også lite med aksjeutbytte som ble tatt ut. Så fikk vi redusert arbeidsledigheten, hjulene var i sving, og det oppstod overskudd i bedriftene. En premiss for skattekompromisset i 1992 var faktisk at vi ikke ville låse inn kapitalen i bedriftene, slik som tidligere, hvor kapital ble låst inn og ikke ble tatt ut og plassert i alternative investeringer som gav større avkastning. Derfor la man opp til et system der man skulle invitere til at en del av overskuddet ble tatt ut gjennom utbytte og reinvestert, og det har skjedd. Men så kommer Arbeiderpartiet og kritiserer og er bekymret for det i ettertid. Poenget er at helt siden skattekompromisset ble inngått i 1992, har det hvert år blitt reinvestert mer gjennom nyemisjoner i norsk næringsliv enn det som har blitt tatt ut i aksjeutbytte. Det tror jeg det er viktig å ha i bunnen når man diskuterer dette.

Som jeg har nevnt innledningsvis, er det et merkelig vedtak vi i dag skal fatte i skatteloven, hvor vi vedtar noe som alle, med unntak av SV, er imot, nemlig et nytt trinn i toppskatten.

Vi er også kritisk til en økning av boligskatten på 10 pst. som legges til grunn. Vi er også meget kritisk til den forverring som nå skjer av delingsmodellen. Jeg merket meg at representanten Sørfonn sa at sentrum var stolt av det resultat som man nå hadde fått til i forhandlinger med Arbeiderpartiet.

Vi har også merket oss at statsministeren har vært ute og uttalt at det ikke er lagt opp til noen forverring av delingsmodellen i skattekompromisset. Det kunne jeg faktisk ha tenkt meg å få en liten utdypning av fra representanten Sørfonn. Hvordan kan det henge sammen at det ikke er noen forverring av delingsmodellen når kapitalavkastningsraten reduseres fra 11 til 10 pst.? Det foreligger faktisk et regnestykke, et eksempel fra en produksjonsbedrift i Østfold, der en far og to barn jobber, som viser at bare endringen av kapitalavkastningsraten vil kunne medføre en skatteskjerpelse på 84 700 kr. Næringsminister Sponheim sier også at det er ingen endringer i bedriftsbeskatningen som får noen betydning for de næringsdrivende.

Vi har i innstillingen vedheftet et mer fullstendig regneeksempel, hvor reduksjon i avskrivningssatsene for bl.a. næringsbygg og forretningsbygg inngår. Summen av det som det legges opp til her, representerer for den bedriften som jeg nevnte i sted, en skatteskjerpelse på 222 373 kr.

Så sies det fra sentrum at vi er fornøyd med at vi har sluppet vesentlige forverringer i beskatningen av næringslivet. Poenget er at hvis vi ser på landene rundt oss, har de lagt opp til ikke ubetydelige forbedringer. Når man da også er bekymret over filialiseringen i Norge og hovedkontorer som flytter ut, bør man ta innover seg at det norske skatte- og avgiftssystemet bør bli bedre, slik at vi greier å holde på de norske arbeidsplassene. Det bør være utgangspunktet for den type debatt. Vi ser i Danmark f.eks. at holdingselskapene nå har fått en helt annen type beskatning, og flere norske selskaper vurderer å flytte dit.

Finansdepartementet har gjennomgått beskatningen i Norden, og der konkluderer man med at den norske beskatningen er omtrent på lik linje med de andre nordiske land. Men det finansministeren unnlater å ta med i denne vurderingen, er den særnorske formuesskatten. I Danmark har man ikke formuesskatt, og i Sverige har man nå ikke formuesskatt på aksjeandeler hvis en eier over 10 pst. i en bedrift. Da går det ikke an å snakke om viktigheten av norsk eierskap. Hvis man tar med seg 100 000 Hydro-aksjer til Danmark, slipper man formuesskatt. Eier man dem i Norge, får man formuesskatt på toppen. Jeg synes at hvis man skal foreta en sammenligning, må man også ta med formuesskatten i regnestykket, en formuesskatt som jeg for øvrig har forstått at finansministeren er imot, men som det ikke gjøres noe med i det opplegget som nå ligger i bunnen.

Jeg tar da opp Høyres forslag som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Børge Brende har teke opp det forslaget han refererte til.

Som representanten Børge Brende registrerte under innlegget sitt, har representanten Nordtun bede om ordet til replikk. Det vert då replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Jeg ble litt forundret over representanten Brendes innlegg. Jeg oppfattet det slik at det var en lang replikk til meg. Jeg satt og lyttet med undring – hvor er Høyres politikk? Den ble ikke nevnt med ett ord, men det var et ti minutters innlegg fra a til å med nedsabling av dette budsjettforliket som har kommet. Jeg satt som et spørsmålstegn – hvor er Høyres politikk? Han nevnte ingen ting om en skatte- og avgiftslette på 7,1 milliarder kr som Høyre går inn for. Hvor vil han ta det fra? Nei, det sa ikke Børge Brende noen ting om. Det burde Børge Brende sagt litt om – det seriøse Høyre-partiet, hvor vil de kutte 7,1 milliarder kr?

Så vil jeg bare si en ting i tillegg – om pensjonistene. Vi har overkompensert for pensjonistene når det gjelder minstefradraget. Det er utover det som trengs for å kompensere for elavgiften. Og igjen vil jeg understreke: Vi har redusert formuestillegget i skattereduksjonsreglene for pensjonistene fra 3 til 2 pst.

Jeg vil spørre Børge Brende: Hvor er det Høyre kutter mest for å få 7,1 milliarder kr? Og ikke minst: Kan ikke Høyre se en eneste begrunnelse for det løft vi i dag foretar for dem som tjener minst i samfunnet vårt, og at det var nødvendig med en omfordeling? Det er spørsmålet mitt til Børge Brende fra Høyre. Er det ikke behov for en omfordeling når vi ser at forskjellskløften bare øker?

Og så henger Brende seg opp i at Arbeiderpartiet nå har gått inn for et tredje trinn i toppskatten. Det har stått, og står fortsatt i Arbeiderpartiets program, og det er gjennomføring av Arbeiderpartiets program når vi innfører en ny toppskatt.

Børge Brende (H): Det er litt av en omfordeling representanten Nordtun tar til orde for. Selv med de omlegginger Arbeiderpartiet foretar i forhold til minstefradrag o.l., vil f.eks. en pensjonist komme dårligere ut med det opplegget Arbeiderpartiet og sentrum har blitt enige om, på grunn av bl.a. den voldsomme økningen i elavgiften som det legges opp til, på 44 pst. Så jeg forstår godt at representanten Nordtun i det statistiske grunnlaget som er kommet fra SSB, ikke ville ha med en beregning av hvordan avgiftsøkningene slår ut. Jeg setter også selvsagt pris på at representanten Nordtun gjør oppmerksom på at Høyre heller ikke i år går inn for skatte- og avgiftsøkninger. I fjor var vi på linje med Arbeiderpartiet i forhold til at vi ikke ønsker å skjerpe skattene og avgiftene. Den gangen sa Arbeiderpartiet at skatte- og avgiftsøkninger ville vanskeliggjøre lønnsoppgjøret. Gjelder ikke det i år? Vil ikke de økningene som nå ligger inne, vanskeliggjøre lønnsoppgjøret til våren? LO-lederen har iallfall sagt at det gjør det.

Og så er Arbeiderpartiet bekymret over arbeidsledighetsutviklingen og vekstutviklingen. Nå har vi hatt negativ vekst, så vidt jeg har forstått, de tre siste kvartalene. Er det slik at det da er lurt å komme med skatte- og avgiftsøkninger? Gjelder ikke Arbeiderpartiets resonnement fra i fjor?

Høyre legger opp til skatte- og avgiftsøkninger, som representanten Nordtun helt riktig sa, på rundt 4 milliarder kr, og så sier vi nei til skatte- og avgiftsøkninger på 4,5 milliarder.

Jeg merket meg at representanten Nordtun også var opptatt av vår inndekning. Inndekningen foretar vi bl.a. ved å innføre egenandel i sykelønnsordningen, ikke så tøff som det sosialdemokratene i Sverige har innført, men vi innfører en egenandel. Vi ser også på næringsoverføringer og en del andre kutt. Poenget er at jeg i mitt innlegg tok opp de vanskelige og problematiske endringene som sentrum nå har lagt opp til, og det er ikke urimelig at man også kommenterer det, og samtidig får man også illustrert hva man er imot.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk, og replikkordskiftet er avslutta.

Tida som reglementet fastset for føremiddagsmøtet, er straks omme. Odelstinget avbrtyt no forhandlingane, og nytt møte blir sett kl. 18 for vidare handsaming av sak nr. 4 og dei attståande sakene på dagens kart.