Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 15 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ane Sofie Tømmerås (A) (ordfører for saken): Denne proposisjonen inneholder to elementer: en lovfestet rett til erstatning og dessuten en del hvor man tar ned alle ballene med tiltak for voldsofre som storting og regjering har kastet i været de siste årene, og «liner» dem opp i en fin oversikt. Og det ser ganske pent ut når vi ser disse tiltakene samlet slik. Så pent så det ikke ut for sju år siden, som var første gang det ble tatt initiativ, fra arbeiderpartiregjeringen, til å sette voldsofre og kriminalitetsofre i fokus og til en gjennomgang av lovregler og tiltak i forhold til dette. Den historiske utviklingen fram til da hadde jo vært slik at fra at offeret i riktig gamle dager var en aktiv part i prosessen etter ugjerningen, hadde offeret blitt en mer passiv observatør og satt på sidelinjen. Det førte også til at offerets behov og offerets rettssikkerhet ikke var godt nok ivaretatt.

Denne proposisjonen dokumenterer at det vi gjorde den gangen for sju år siden, var begynnelsen på en helt annen holdning og en helt annen fokusering på offeret. At det er en enstemmig komite bak innstillingen, bekrefter også det. Vi var ikke så enige sist, for sju år siden. Nå er det bare Fremskrittspartiet som bryter ut på et par punkter – men at de driver og bryter ut i det partiet, er jo kjent.

Dagens lovfesting av rett til erstatning er naturlig i dette nye bildet. Er du utsatt for en skade etter en voldshandling, skal du ha rett til å få dekket ditt økonomiske tap, du skal ha menerstatning og du skal ha oppreisning. Dette burde ha vært ivaretatt gjennom at gjerningsmannen bidrog til erstatningen og gjennom de ordinære trygdeordningene. Men nå ser vi at det ikke er godt nok. Det er ikke alltid det gir full kompensasjon, og derfor må vi ha en ekstra ordning for voldsofrene.

Som lovgivere erkjenner vi at vi har et spesielt ansvar for voldsofrene. Det å få angrep på eget liv og helse er brudd på det mest grunnleggende rettsgode.

Forskriftene vi har hatt om voldsoffererstatning, har i hovedsak fungert bra. Derfor videreføres disse med noen justeringer. Det er det prinsipielle som er viktig her, at det nå blir en lovfestet rett til erstatning. Jeg vil bare understreke at det selvfølgelig ikke innebærer at det blir vanskeligere å få erstatning, i noen tilfeller vil det kanskje være tvert imot.

Det blir nå også en reell erstatning. I og med at maksimumsbeløpet økes fra 200 000 kr til 20 G, vil vi få ekte menerstatningsutmålinger og ikke at man legger seg på et lavere beløp enn det som er vanlig i den ordinære erstatningsretten.

Dessuten går komiteen inn for at oppreisningsbeløpene skal høynes. Det har komiteen i tidligere innstillinger bedt domstolene om å gjøre uten at vi har sett noen særlig endring. Nå ønsker vi å gå foran ved at voldsoffererstatningen kan legges på et høyere nivå, og så får vi se om ikke domstolene kommer etter.

Med denne loven går vi lenger enn det Den europeiske konvensjon om erstatning til voldsofre gjør, fordi vi også innlemmer erstatning for uaktsomme voldshandlinger. Vi går også lenger enn våre naboland, fordi man kan få erstatning også når gjerningsmannen ikke er dømt, altså hvis han er frikjent, saken er henlagt eller gjerningsmannen er ukjent. Men da må det være en klar sannsynlighetsovervekt for at voldshandlingen har funnet sted, slik som domstolene krever. Justiskomiteen forstår det slik at det ikke vil stride mot uskyldspresumsjonen i de europeiske menneskerettighetene, fordi det ikke er en strafferettslig skyldskonstatering, men vi slår bare fast at her har det vært en voldshandling som gir rett til erstatning.

Det har vært en noe variabel praksis hos fylkesmennene for hvordan denne klare sannsynlighetsovervekten skal praktiseres. Jeg vil bare understreke at det ikke skal være vanskeligere å få erstatning etter denne ordningen enn det det er å få erstatning i domstolene når det samme kravet legges til grunn.

På ett punkt har komiteen vært litt i tvil, og det er om skadevolder skal være part etter forvaltningslovens regler. Det endrer vi nå ved at han ikke lenger skal være part. Det innebærer at skadevolder ikke lenger får rett og mulighet til å uttale seg i saken. Det kan være en ulempe i forhold til resultatet. Men samtidig kan det at skadevolder er part, være en belastning for offeret, og det kan også være negativt i forhold til uskyldspresumsjonen i internasjonal rett. Derfor har vi havnet på at han ikke skal være part.

Så til alle ballene som er kastet opp: Stortinget bad i fjor vår om en gjennomgang av dem, nettopp for å få en samlet oversikt. Og når det gjelder lovendringer, er det mye som er gjort. Men det vi ser, er en treghet, særlig i domstolssystemet, til å fange opp de nye mulighetene som lovgiverne gir dem, og en treghet i forhold til den samme holdningsendringen til å sette voldsofferet i fokus i slike rettssaker.

Når det gjelder seksualisert vold, vedtok vi en rekke endringer i fjor høst for å styrke barns og kvinners vern mot overgrep. Justiskomiteen har mange ganger, senest nå i forrige sak, understreket at straffenivået er for lavt og at strafferammene må brukes mer i slike saker. Det gjør vi også denne gangen.

Mye er også gjort når det gjelder å beskytte fornærmede og å beskytte vitner. Vi har siden forrige samleproposisjon utvidet mulighetene til å utvise siktede og andre fra rettssalen av hensyn til fornærmede. Det viser seg at dette ikke er mye brukt, og blir kanskje vurdert for sjelden av domstolen. Vi foreslår nå også endringer i forhold til anonyme vitner, og komiteen ber om at det settes i verk raskt.

Besøksforbudet ble mye omtalt i forrige sak. Jeg vil bare legge til at det ser ut til at det er noen politidistrikt som rett og slett glemmer å bruke den muligheten som ligger der.

Mottakene for voldtatte og mottakene for barn som har vært gjennom forferdelige opplevelser, er helt annerledes i dag i de aller fleste politidistriktene enn de var for noen år siden. Det å bli henvist til undersøkelse raskt, det å få skikkelig informasjon om hjelpeapparatet, det å bli henvist til hjelpeapparatet er noe helt annet i dag enn hva det var for få år siden. Politiet har en spesialkompetanse på det området som få hadde for få år siden. Det som var fremmedord før, har blitt regelen nå, og det er godt å se.

Dommeravhør av barn er også på et helt annet spor, med mye større innslag av kompetente folk som foretar avhørene. Det er bra, og det må gjøres gjeldende over hele landet.

Når det gjelder etterforskningen i sedelighetssaker, er de undersøkelsene som er gjennomført, og oppfølgingen av dem, veldig bra. Justiskomiteen ber om at man også vurderer om det bør bygges regionale kompetanseenheter som kan gi hjelp i sedelighetssaker og barnesaker, fordi det viser seg at Kripos ikke har kapasitet.

Noen politidistrikt ligger foran andre på noen punkter, f.eks. har Bergen og Oslo laget tiltaksplaner mot familievold. Det er virkelig til etterfølgelse for andre politidistrikt.

For en kvinne er det statistisk sett flere ganger farligere å oppholde seg i hjemmet enn det er å gå i en mørk gate nattetid. Derfor er det på tide med mye større vekt på kvinneperspektivet når det gjelder bekjempelse mot vold, både i politidistriktene og i kompetansesentret for voldsofferarbeid som ble opprettet etter forrige store runde om voldsofre.

Vi må også fortsette arbeidet i forhold til kvinner fra andre kulturer. Det har vært mye oppmerksomhet i det siste, også fra medias side, når det gjelder tvangsekteskap og når det gjelder kjønnslemlestelse. Vi vet at det ikke finnes noen lettvinte svar, men vi må gå inn i en dialog og se på både lovverket og holdningene. Det er bra at arbeidet her er så godt i gang.

Når det gjelder det internasjonale arbeidet, ber justiskomiteen om en internasjonal konvensjonsbeskyttelse av voldsofres rettigheter, og at det gjøres på den måten som er hensiktsmessig og mulig.

Når det er så mange baller i luften på dette området, er det også veldig bra at man har en sjonglør som klarer å holde styr på dem gjennom et kvinnevoldutvalg.

Og helt til slutt: Voldsofferfond var noe vi bad om for noen år siden da bildet så helt annerledes ut. Det skulle gi direkte økonomisk støtte til voldsofre, og det skulle gi støtte for å få i gang tiltak. Men denne proposisjonen viser at begrunnelsen for voldsofferfondet faktisk er overoppfylt med det som ligger der i dag. Når vi da i dag i tillegg ser at bidrag fra voldsmenn ikke engang vil dekke administrasjonsutgiftene til fondet, ja da har en god idé bare blitt en symbolsk flopp som skaper byråkratisk arbeid, og det er det bare Fremskrittspartiet i komiteen som går inn for i denne runden.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Ikke så rent sjelden blir det framholdt fra ulike hold at lover og regler mer tar sikte på å beskytte og hjelpe voldspersonen enn å ivareta rettighetene til det uskyldige offer for voldshandlingen. Gjennom den voldsoffererstatningsloven vi vedtar i Odelstinget i dag, styrker vi voldsofferets stilling gjennom konkrete tiltak. Et viktig poeng i den sammenheng er at ordningen med erstatning fra staten blir gjort om fra billighetsordning til rettighetsordning.

Angrep på mennesker er etter Kristelig Folkepartis mening den kategori forbrytelser som er aller mest alvorlig. Voldshandlinger av ulike slag står i en særstilling, og de betyr at de viktigste rettsgodene vi har, blir krenket på det groveste. Eget liv og helse er ukrenkelige områder som skal skjermes og respekteres. Derfor er det så viktig for Kristelig Folkeparti å understreke verdiforankringen. I altfor stor grad registrerer vi at respekten for hvert menneskes egenverdi og frihet stadig blir mindre. Mennesker blir betraktet som formål for andres behov, eller vi «tingliggjøres» som en forbruksvare. Det er derfor viktig å markere at mennesket etter sin bestemmelse er hellig og ukrenkelig. Ved siden av enkeltpersoners ansvar for sin neste er det en samfunnsoppgave å hindre utøvelse av voldskriminalitet.

Men det er også viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme, når voldshandling er begått. Den enkelte voldsutøver må stå til rette og ta straffen for å ha begått en stygg og straffbar handling. Og i den grad det er mulig, må det uskyldige offer få den erstatning og oppreisning som gir offeret livskvaliteten tilbake. Dette er også voldsmannens ansvar, som vedkommende ikke på noen måte må slippe lettvint unna.

Imidlertid vet vi også at mange skadevoldere ikke har midler til å betale erstatning, eller vedkommende er ukjent. I slike tilfeller er det helt klart en statlig oppgave å sørge for at offeret ikke ytterligere blir den tapende part. Gjennom trygdeytelser og voldserstatning skal staten sørge for at den som har lidt skade, får gjenopprettet en rimelig god livskvalitet. Det er i denne sammenhengen vi understreker at erstatningen er en rettighet for den skadelidte.

Et viktig spørsmål blir hvilke kriterier som må oppfylles for å ha krav på erstatning. Hvor skal grensen trekkes mellom dem som får erstatning, og dem som faller utenfor? Kristelig Folkeparti er enig med de øvrige partier i komiteen om at det fortsatt skal være et hovedkriterium for å få voldsoffererstatning at vedkommende har vært utsatt for «forsettlig legemskrenking eller annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang». Men også uaktsomme straffbare voldshandlinger med personskade gir grunnlag for erstatning. I tillegg omfatter denne ordningen utuktig omgang og handlinger med mindreårige.

Kristelig Folkeparti er oppmerksom på problematikken omkring erstatning som ytes der ingen er straffedømt for voldshandlingen. Strider dette mot uskyldspresumpsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen? Er vi i motsetningsforhold til FNs konvensjon om politiske og sosiale rettigheter i de tilfeller der gjerningsmannen er kjent, men frifunnet, eller at saken mot ham er henlagt? Vi mener at vi er på den sikre siden, ettersom et vedtak om voldsoffererstatning ikke innebærer noen strafferettslig skyldkonstatering, men utelukkende en vurdering av om en søker er berettiget til erstatning fra staten etter en voldshandling.

Men spørsmålet om erstatningskrav i straffesaker der skadevolder er frifunnet eller saken henlagt, er omstridt. Dersom utredningsarbeidet som er iverksatt, resulterer i saklige endringer med konsekvenser for erstatningskravet, må praksisen for beviskravet i voldsoffererstatning vurderes i lys av det.

Kristelig Folkeparti støtter også at vi fortsetter å ha samme krav til sannsynlighet for å få voldsoffererstatning som ved vurderingen av om en straffbar handling har funnet sted, nemlig en klar sannsynlighetsovervekt.

Vi støtter forslaget om at den øvre beløpsgrensen for erstatninger økes fra dagens nivå til 20 G. Men prinsipielt bør alle skadelidte som oppfyller vilkårene, være sikret full dekning for sitt tap. Derfor er det viktig å følge med på om taket har noen konkret innflytelse som medfører redusert dekning. I så fall bør vi vurdere å fjerne den øvre grensen for erstatningsbeløp.

Også for varige men som følge av volden støtter vi at skadelidte har krav på full erstatning.

For øvrig henviser jeg til innstillingen.

Jan Simonsen (Frp): For fem år siden vedtok Stortinget å be Regjeringen om å utrede etablering og finansiering av et voldsofferfond med sikte på å fremme forslag om en slik ordning. Etter hele fem år kommer det altså et forslag på bordet fra Regjeringen om at en slik ordning ikke bør etableres. Det har tydeligvis vært vanskelig å sette grenser for hvem som skal betale inn til fondet. Dersom man begrenser betalingen til de personer som har utøvd vold, vil det komme for lite penger inn, og dersom man sier at alle skal betale – også i forbindelse med forenklede forhold, eksempelvis trafikkforseelser – vil det bli urimelig.

Etter min vurdering er det merkelig at et departement med så mange ansatte, gjennom så mange år og med så mye tid til å tenke, ikke har klart å finne en eller annen form for en mer naturlig grensesetting. En løsning kunne eksempelvis vært å si at alle som blir dømt til fengselsstraff, betinget eller ubetinget, skal betale inn til fondet. Det var tankegangen da dette forslaget første gang kom opp – ikke at det bare var folk som begikk vold, som skulle betale, men kriminelle i sin alminnelighet. Og har man begått en så alvorlig kriminell handling – uansett hva man har gjort – at man faktisk blir dømt til fengselsstraff, enten betinget eller ubetinget, så vil det ikke være urimelig – og det ville være pedagogisk korrekt – at man får en liten ekstra tilleggsstraff i form av en tusenlapp eller noe slikt, som går til å hjelpe folk som har vært utsatt for kriminalitet, selv om det ikke er den samme typen kriminalitet som vedkommende selv har utøvd. Så det er og har vært muligheter til å gjennomføre Stortingets vedtak. Jeg beklager at det ikke ble gjort, og Fremskrittspartiet har et forslag om at vedtaket i Stortinget fra februar 1996 må følges opp. Jeg tar herved opp dette forslaget.

Under tvil har Fremskrittspartiet akseptert begrepet «klar sannsynlighetsovervekt» for å kunne gi støtte til voldsofre. Jeg er glad for de presiseringene saksordføreren gav, for det har faktisk vist seg i praksis vanskelig å få erstatning når det har vært ukjent gjerningsmann. Og jeg har tidligere i innlegg i stortingssalen vist til hårreisende avgjørelser foretatt av Voldsoffererstatningsutvalget, hvor folk er blitt nektet erstatning i slike tilfeller.

Utgangspunktet vårt må jo være at i de aller fleste tilfellene hvor en person er sterkt skadet og selv hevder å ha vært utsatt for vold, vil det ha vært tilfellet. Hvis det er utgangspunktet for dem som skal treffe avgjørelsen, så er det akseptabelt med et begrep som «klar sannsynlighetsovervekt». Men hvis utgangspunktet er at alle som kommer med en skade til et sykehus og påstår at det har vært utøvd vold mot dem, er kjeltringer som prøver å lure staten for penger, blir selvfølgelig dette begrepet veldig uheldig. Så mitt utgangspunkt for å støtte uttrykket «klar sannsynlighetsovervekt» er at utgangspunktet for dem som skal treffe avgjørelsene, er positivt.

Odd Einar Dørum har på vegne av Venstre satt fram et forslag om å evaluere ordningen med voldsoffererstatning etter fire år for å sikre et best mulig grunnlag for at erstatningsordningen yter voldsofrene rettferdighet. Det er et godt og fornuftig forslag, som Fremskrittspartiet vil stemme for.

Presidenten: Jan Simonsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Anders C. Sjaastad (H): Det er positivt at voldsoffererstatningsordningen nå gjøres klarere og bedre, og at den lovfestes. Det vil bidra til en ytterligere styrking av voldsofferets stilling. Det er videre positivt at statens ansvar for erstatning til voldsofre skal være subsidiært i forhold til skadevolders ansvar og andre ordinære erstatnings- og trygdeordninger. Videre støtter Høyre at det skal påberopes regresskrav der det er grunnlag for det.

Det er videre et fremskritt at ordningen nå går over fra å være en rimelighetsordning til å bli en lovfestet rettighet. Den som har fått en personskade etter en straffbar voldshandling, får et rettskrav på erstatning fra staten. Det vil styrke voldsofferets stilling og også gi et signal om hvor viktig lovgiver mener det er at voldsofferet i størst mulig grad skal komme skadesløs ut etter voldshandlingen.

Høyre vil også understreke det som står i innstillingen om at en lovfestet rett ikke må føre til at vilkårene for å få erstatning tolkes strengere enn tidligere, slik at adgangen til å få erstatning blir snevrere. Gjennom lovfestingen er det ment å videreføre dagens praksis, men som en rettighet.

Høyre mener, i likhet med den øvrige komite, at nivået for voldsofferstatning skal følge nivået på ordinære erstatninger og følge alminnelig erstatningsrettslige prinsipper for utmåling. Det er videre i denne sammenheng positivt at den øvre beløpsgrense økes fra 200 000 kr til 20 G På denne måten kan de aller fleste få erstatninger som dekker tapet fullt ut.

Derimot er selve begrunnelsen for det øvre tak etter vår oppfatning litt mer tvilsom. Jeg har i og for seg forståelse for at man ønsker forutsigbarhet om statens utgifter og for så vidt også ønsker en forenklet saksbehandling ved de store sakene. Men prinsippet om full kompensasjon er tross alt viktigere. Det som har vært et problem når det gjelder erstatninger i Norge, ikke bare i denne sammenheng, men også mer generelt, er at de har ligget usedvanlig lavt. Og samtidig som vi i denne sal har atskillig sans for billighetsordningen, bør vanlige erstatningsordninger stå i forhold til de tap og de skader som påføres. Og uten at vi ønsker å komme opp i amerikanske forhold når det gjelder størrelsen på erstatninger, bør man allikevel se på erstatningsbeløp i forhold til hva som er reell erstatning.

Tor Nymo (Sp): Stortinget bad i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:22 for 1999-2000 Regjeringen foreta en samlet gjennomgang av tiltak som kan styrke voldsofres situasjon, og legge fram forslag om konkrete tiltak. Departementet skal ha ros for de forslag som er fremmet i Ot.prp. nr. 4.

I vårt rettssamfunn er det i utgangspunktet skadevolderen som skal gjøre opp for seg overfor skadelidte. Likevel har ofre for voldsforbrytelser vært i en særstilling siden forskriften om voldsoffererstatning ble vedtatt i 1976.

Komiteen støtter imidlertid i innstillingen forslaget om at ordningen må gjøres klarere og bedre, og at den må lovfestes. Det vil bidra til en ytterligere styrking av voldsofrenes stilling.

Mennesker som har vært utsatt for voldshandlinger, står i en annen stilling enn andre skadelidte. Det å bli utsatt for angrep på eget liv og egen helse er brudd på de mest grunnleggende rettsgodene vi har. Derfor er det en viktig samfunnsoppgave å forhindre voldskriminalitet. I tillegg bør det være et samfunnsansvar å sørge for at den skadelidte i størst mulig grad får oppreisning og ikke lider økonomiske tap som følge av voldshandlingen.

Ideelt sett burde slik erstatning og oppreisning være sikret gjennom erstatning fra skadevolderen og de ordinære trygdeytelsene vi har. Det viser seg imidlertid at dette ikke er tilstrekkelig. For det første dekker ikke trygdeordningene alle utgifter. For det andre er det ofte vanskelig å få erstatning fra skadevolder. Det kan være fordi han har lite midler, eller fordi han er ukjent. Da er det riktig å ha en ordning hvor staten sørger for at skadelidte får en rimelig erstatning. Komiteen har sluttet seg til at statens ansvar for erstatning til voldsofferet skal være subsidiær i forhold til skadevolders ansvar og andre ordinære erstatnings- og trygdeordninger.

I Senterpartiet er vi tilfredse med at en samlet komite støtter at ordningen går fra å være en erstatning som skal gis når det finnes rimelig, til å bli en lovfestet rettighet.

Den som har fått en personskade etter en straffbar voldshandling, får et rettskrav på erstatning fra staten. Dette vil styrke voldsofres stilling, og gir også et signal om hvor viktig lovgiver mener det er at voldsofre i størst mulig grad skal komme skadesløse ut etter voldshandlingen.

I Senterpartiet er vi tilfredse med at komiteen slår fast at nivået for voldsoffererstatning skal følge nivået på ordinære erstatninger, og følge alminnelige erstatningsrettslige prinsipper for utmåling. Det er også svært positivt at den øvre beløpsgrensen økes fra 200 000 kr til 20 G På den måten kan også de aller fleste av dem som har vært utsatt for omfattende skader, få sitt tap dekket fullt ut.

Positivt er det også at en enstemmig komite sier at når det gjelder dekning av sakskostnader, så skal voldsofre ikke hindres i å oppnå sine rettskrav fordi de ikke har økonomisk mulighet til å skaffe seg nødvendig rettshjelp.

I Innst. S. nr. 113 for 1999-2000 bad justiskomiteen Regjeringen vurdere

«om det kan være hensiktsmessig å arbeide for et tillegg i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen som styrker vernet om voldsofre».

Departementet har vurdert dette i proposisjonen, og gir uttrykk for tvil om det fra norsk side bør igangsettes et arbeid for å få dette til. Departementet har heller ikke foreslått andre tilnærminger til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som styrker vernet om voldsofre.

Dette er en altfor tafatt og defensiv holdning. Derfor er det svært gledelig at alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, nå gir uttrykk for at voldsofre må få et like praktisk og håndhevbart menneskerettslig vern som gjerningsmannen har i dag.

Positivt er det også at komiteen sier at vern mot overgrep må formuleres som en positiv plikt for stater. Det vil ha en forebyggende effekt mot vold og overgrep dersom Norge får gjennomslag for en slik overordnet politisk prioritering.

Odd Einar Dørum (V): På vegne av Venstre er jeg svært glad for bredden og tyngden som ligger i innstillingen. Det ligger klart forankret slik som komiteen har uttrykt det, men det er også helt klart i forlengelsen av det som bl.a. jeg selv i en rolle i en tidligere regjering var aktivt opptatt av. Det trykk som ligger i denne innstillingen, er svært positivt.

For min del vil jeg knytte kommentarer til bare noen få av punktene:

Når det gjelder erstatningsordningen, er det selvfølgelig svært positivt at den blir lovfestet, og at det kommer klare spilleregler for denne. Jeg finner imidlertid grunn til å fremme et forslag, som er omdelt, og som jeg vil referere. Jeg antar det senere vil bli behandlet på behørig vis i Stortinget. Forslaget lyder slik:

«Stortinget ber Regjeringen evaluere ordningen med voldsoffererstatning etter fire år, for å sikre et best mulig grunnlag for at erstatningsordningen yter voldsofre rettferdighet.»

Jeg fremmer det fordi jeg generelt i en årrekke har ment – og jeg ble i grunnen ikke avsvekket i det i en rolle jeg hadde for en tid tilbake – at vi i Norge for sent undersøker effekten av de lover som vi er med på å vedta. Stortinget har nå i noen viktige sammenhenger vedtatt at vi skal evaluere. Stortinget har gjort det i forbindelse med bestemmelsen om ekstraordinære etterforskningsmetoder, Stortinget har gjort det i forbindelse med den såkalte tut og kjør-regelen knyttet til Schengen-bestemmelsene i politiloven, Stortinget har også gjort det, så vidt jeg husker, i forbindelse med bestemmelsen om anonyme vitner, en sak som den nåværende regjering fremmet, og Stortinget har også gjort det i forbindelse med loven om midlertidig mulighet til å foreta ransaking etter våpen. Jeg er overbevist om at det er svært viktig å se hvordan ofrene i praksis ivaretas, fordi jeg tror at jo bedre vi blir til å sikre ofrene rettferdighet som ofre, jo mer slipper vi unna det kappløpet som ikke noen av oss til sjuende og sist ønsker, at vi får et stadig tøffere og tøffere krav om å skjerpe straffenivået. Jeg tror at den eneste måten å unngå det på, er at ofrene vises den oppmerksomhet som jeg føler er bredt uttrykt ikke bare i framlegget fra departementet, men også i denne innstillingen fra komiteen. Det at vi evaluerer, er en måte å si fra til menneskene der ute på om at vi gjør vårt beste, men at vi er beredt til å lære dersom vi ser at det er noe vi skal skjerpe oss på.

Det andre forholdet som jeg vil kommentere, er det som er sagt om folketrygdens ytelser. Det er selvfølgelig rett at det finnes en rekke forhold som folketrygden ikke dekker, og som må dekkes gjennom erstatning. Men det er ett forhold som er avgjørende, og det er at før man kommer til en erstatningssituasjon, kan et voldsoffer ha vært utsatt for en så sammensatt virkelighet etter å ha vært utsatt for vold, at man må gjøre noe spesielt. Og det konstaterer jeg at det er vilje til å gjøre når man ser på spørsmålet om spesielle regler for yrkesrettet attføring. Det finner jeg helt rett.

Men jeg vil be statsråden vurdere et annet forhold som jeg ikke synes er godt nok belyst, verken i innstillingen eller i framlegget til Stortinget, og det er når et voldsoffer har fått en så sammensatt medisinsk diagnose at vedkommende ut fra sin medisinske situasjonen faktisk faller mellom ulike stoler.

Jeg tillater meg å dra en parallell. Vi vet at kvinner som lider av den sykdommen som heter fibromyalgi, i mange år slet med å bli akseptert av helsevesenet, inntil en klok lege fant ut at dette var noe eksakt. Da fikk man plutselig plass i systemet. Mange som har vært utsatt for vold, sliter ofte med så sammensatte virkninger av dette at de ikke får den medisinske hjelpen de skal ha, på det rette tidspunkt. Dette er et annet forhold enn det som her positivt er tatt opp, og som er knyttet til spørsmålet om yrkesmessig attføring og spesielle regler for dette.

Så vil jeg selvfølgelig berøre punktet om et fond. Jeg er uten videre enig i at vi ikke kan ha et fond i den form som er avvist av et bredt flertall i komiteen, nemlig et fond som forutsetter at vi skal legge en avgift på absolutt alle som møter ved norske domstoler. Det ville være en krenkelse av den alminnelige rettsbevissthet.

Jeg konstaterer at komiteen nå har funnet ut at hvis man gjør det veldig strengt og snevert, ender man opp med et lite beløp. På vegne av Venstre vil jeg for min egen del forbeholde meg retten til å komme tilbake til et fond som skal være lite, som skal være knyttet til voldskriminalitet, og som eventuelt – hvis det er lite, men noe større enn det som man har drøftet i komiteen – kan brukes for å sikre frivillige organisasjoner som støtter opp under voldsofre og forskning knyttet til dette. Jeg har ikke nå noe grunnlag for å forfølge det, men forbeholder meg retten til å komme tilbake til det.

Når det gjelder de andre forhold som er tatt opp her, vil jeg bare understreke viktigheten av å få fortgang i det arbeidet som skjer med hensyn til å ha en voldsalarm som man kan ta med seg også utenfor hjemmet, og arbeidet med det som statsråden tidligere har svart meg positivt på, nemlig at man skal få resultatet fra en arbeidsgruppe pr. 31. mars som har behandlet spørsmålet om muligheten til å endre personnummer, som jeg oppfatter som svært viktig både for voldsofferet og mange andre som utsettes for trusler og trakasseringer i rettsapparatet.

Jeg har tatt opp forslaget, men gjør det for ordens skyld også til slutt.

Presidenten: Odd Einar Dørum har tatt opp det forslaget han selv refererte.

Statsråd Hanne Harlem: Mennesker som har vært utsatt for voldshandlinger, står etter mitt syn i en særstilling i forhold til de fleste andre skadelidte. Voldsforbrytelsene representerer en direkte trussel mot folks liv og helse og innebærer en krenkelse av de mest fundamentale rettsgodene i vårt samfunn. Bekjempelse av voldskriminalitet må derfor være en helt sentral oppgave for politiske myndigheter. Der samfunnet i det enkelte tilfellet ikke lykkes i å forhindre slike handlinger, bør fellesskapet dekke det tap som personskaden fører med seg, der dekning for tapet ikke kan oppnås på annen måte. Jeg er derfor glad for at justiskomiteen i sin innstilling er enig i at den statlige voldsoffererstatningsordningen videreføres, og at den nå gjøres klarere og bedre gjennom en lovfesting.

Jeg er videre glad for at komiteen er enig i at ordningen omgjøres fra en rimelighetsordning til en rettighetsordning i lovs form, som knyttes tett opp til de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Det vil bl.a. innebære at det skal ytes full menerstatning etter voldsoffererstatningsordningen og ikke 1/3 av det som følger av skadeserstatningslovens regler, slik praksis er i dag.

Regjeringen har foreslått å øke maksimalbeløpet etter voldsoffererstatningsordningen fra 200 000 kr til 1 mill. kr pr. skadetilfelle. Justiskomiteen har i stedet foreslått at den øvre grensen fastsettes til 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det synes fornuftig, og jeg tar komiteens forslag til etterretning.

Etter dagens praksis er beviskravet klar sannsynlighetsovervekt for at søker har vært utsatt for en voldshandling. Dette er det samme kravet som domstolene stiller ved avgjørelsen i spørsmål om erstatning fra skadevolderen til skadelidte i slike tilfeller, og der den statlige voldsoffererstatningen kommer inn istedenfor i tilfellet skadevolder ikke kan betale. Det vises i den forbindelse også til NOU 2000:33, Erstatning til ofrene hvor tiltalte frifinnes for straff. Regjeringen har foreslått at dette beviskravet, altså klar sannsynlighetsovervekt, inntas i loven, og komiteen har vært enig i det. Komiteen understreker imidlertid at dersom det kommer endringer som følge av den nylig fremlagte NOU, må praksis for beviskravet i voldsoffererstatningssaker vurderes i lys av det. Jeg deler komiteens syn og vil bidra til at denne sammenhengen ikke tapes av syne.

I tillegg har jeg lyst til å understreke at jeg tror det er et annet element som er viktig nettopp for å klare å oppfylle kravet om klar sannsynlighetsovervekt i de tilfellene der det har skjedd en voldshandling. Det er at vi må være gode når det gjelder informasjon og rådgivning til voldsofre, for jeg ser ikke bort fra at når det i en del av de tilfellene i ettertid blir spørsmål om noe har skjedd eller ikke, er det fordi dokumentasjonen ikke har blitt ivaretatt i det øyeblikket voldsofferet møter f.eks. på legevakt eller andre steder. Voldsofferet kan først lenge etterpå bli klar over muligheten for å søke voldsoffererstatning, slik at de på det tidspunktet ikke lenger har den samme dokumentasjonen som de kunne hatt hvis vi hadde vært bedre når det gjaldt informasjon og rådgivning til voldsofferet umiddelbart etter at voldshandlingen hadde skjedd.

Jeg har merket meg at komiteen legger vekt på at voldsofrene må sikres tilstrekkelig fri rettshjelp til å ivareta sine interesser, også ved søknad om voldsoffererstatning. Det er naturlig at departementet følger dette opp i forbindelse med oppfølgingen av stortingsmeldingen om fri rettshjelp. Jeg vil i tillegg gjennomgå de gjeldende retningslinjer allerede i forkant av at eventuelt nye regler er på plass.

I proposisjonen er det nevnt en rekke tiltak av nyere dato for voldsofre. Det gjelder f.eks. endringene i straffeloven som styrker kvinner og barns vern mot seksuelle overgrep, nye regler om varetektsfengsling ved brudd på besøksforbud, mv. Jeg har bitt meg merke i at komiteen ber om at endringene for å beskytte vitner blir satt i verk snarest mulig. Jeg er helt enig med komiteen i at det er ønskelig, og jeg skal gjøre mitt til for at vi kan få dem satt i verk så snart som mulig.

Jeg legger til at i tillegg til å finne nye tiltak er det særdeles viktig med samordning, oppfølging av og ikke minst informasjon om de tiltak som allerede eksisterer. Jeg er også glad for at komiteen stiller seg så positiv til departementets prøveprosjekt med megling i voldssaker. Jeg tror at prosjektet megling i voldssaker er et viktig skritt i en litt annen retning enn det vi normalt har snakket om når det gjelder voldsofre, og at prosjektet kan bidra til å lette voldsofferets situasjon og legge til rette for at voldsofferet i større grad kan legge vanskelige opplevelser bak seg. Jeg er i utgangspunktet av den oppfatning at det skal litt til før man utvider et prøveprosjekt før prøveprosjektperioden er ferdig. Ser vi imidlertid klare positive resultater av forsøkene tidlig, vil jeg vurdere om prosjektet bør utvides.

Det siste jeg har lyst til å berøre, er tiltakene mot familievold. Jeg er helt enig i komiteens ønske om at Politidirektoratet følger opp de prosjektene som er satt i gang, og at det stimuleres til lignende prosjekter i flere politidistrikt. Men jeg legger til at fokus på familievold bør være viktig i alle kommuner og i alle politidistrikt.

Til sist vil jeg nevne dette med yrkesrettet attføring. Regjeringen vil i løpet av våren foreta en nærmere vurdering av hva som er mest hensiktsmessig: å gi særlig beregningsregler for voldsofre, kompensere utgiftene gjennom ordningen for voldsoffererstatning, eller innarbeide dette i de generelle støtteordningene som finnes for yrkesrettet attføring.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.