Ane Sofie Tømmerås (A): Vi registrerer at utenrikskomiteen ikke legger opp til noen debatt i denne saken. Det var også svært lite som ble sagt forrige gang saken ble behandlet i Stortinget, ved ratifikasjonen for et og et halvt år siden. Det er jo bra, ikke bare fordi det nå er sein kveld, men det er også et sunnhetstegn fordi det viser at vår lojalitet til å følge folkeretten og til å følge opp internasjonale forpliktelser er stor. Ikke bare er vi fullstendig enige partipolitisk, men det er så selvfølgelig at vi skal ratifisere og følge opp Roma-vedtektene i lovverket vårt, at det kan synes overflødig å legge til noe muntlig. Jeg drister meg likevel til noen ord på en dag da Odelstinget gjør noe så prinsipielt og symbolsk viktig som å vedta en egen lov om å gjennomføre vedtektene til Den internasjonale straffedomstol.
Gjennomføringen av opprettelsen av Den internasjonale straffedomstol er en enorm forløsning. Det har vært over 50 års graviditet før forløsningen skjedde. Befruktningen skjedde høsten 1945 ved opprettelsen av Den internasjonale militærdomstol, som avsa dom i Nürnberg over de tyske hovedkrigsforbrytelsene. En av FNs store målsettinger helt fra den aller første spede start var jo nettopp å skape en internasjonal domstol for krigsforbrytelser, for forbrytelser mot freden og for forbrytelser mot menneskeheten, som det heter i den pakten som Nürnberg-dommen hviler på. FN skulle være så mye mer handlekraftig enn det tidligere Folkeforbundet, ikke minst på grunn av muligheten denne organisasjonen hadde til maktbruk og til å opprette en internasjonal domstol.
Den kalde krigen lammet mye av FNs handlekraft. Først på 1990-tallet var det mulig å sette kongstanken ut i livet. Nybrottsarbeidet fant sted med domstolene etter de forferdelige hendelsene i Rwanda og Jugoslavia. Begge disse domstolene har hatt og har sine barnesykdommer, og det nyter en generell internasjonal straffedomstol godt av.
For halvannet år siden, da vi ratifiserte vedtektene, var det til dels høylydt kritikk, særlig mot Jugoslavia-tribunalet. Det var ikke effektivt nok, det avsa få dommer, og det tok ikke de store forbryterne og forbrytelsene. Men nå, i løpet av det siste året, har nettopp dette tribunalet bevist at det kan ta også de store – til og med de største – at det evner å ta ut tiltale, og at dommene kommer på rekke og rad. Men disse domstolene er avhengige av nasjonenes støtte, slik også Den internasjonale domstol vil være. Selvfølgelig er den avhengig av støtte ved aktive handlinger, som f.eks. utlevering av forbrytere.
Men Norge må også ta ansvar når det gjelder ressurser. Vi har sett at det å ikke gi nok ressurser til disse domstolene er den mest effektive måten å stanse eller trenere arbeidet på og dermed skape misnøye og manglende tillit til domstolen. Norge må også vise ansvar gjennom å ta imot til soning de som blir dømt, og vi må vise ansvar gjennom å bidra til en bred rekruttering til domstolene. Vi må ha modige dommere, vi må ha modige folk i påtaleenheten, slik at domstolen får tillit. Dessuten må nasjonene vise at de virkelig mener at domstolen skal ha reell makt og myndighet. Derfor er det viktig at vi gjennomfører vedtektene gjennom en egen lov og ikke bare følger presumsjonsprinsippet.
Noen, bl.a. Amnesty International og Den norske Helsingforskomité, har vært bekymret over at vi lager kompetanseregler og ikke pliktregler – kan-regler og ikke skal-regler. Men i proposisjonen viser man til at det er ivaretatt gjennom innledningsbestemmelsene i loven, nemlig hvor det står at vi har plikt til å etterkomme domstolens anmodninger.
Vi må også gå gjennom straffeloven vår, både den sivile og den militære. Vi har ikke tilfredsstillende lovverk når det gjelder denne type forbrytelser. Vi må se på innholdet i straffebestemmelsene. Vi har ikke beskrevet denne arten forbrytelser i straffelovene våre. Vi må se på straffeutmålingene våre, hvor maksimumsgrensene ikke er i tråd med vedtektene til den internasjonale domstolen, og vi må se på foreldelsesreglene våre.
Jeg er enig i Regjeringens vurdering i proposisjonen, at vi må ha et grundig forarbeid. Derfor bør disse endringene overlates til vurdering av Straffelovkommisjonen, men Odelstinget må i dag sende en klar beskjed i forhold til den vurderingen som skal skje i Straffelovkommisjonen, nemlig at vi vil ha en forbedret straffelov. Det er ikke snakk om om vi skal endre loven, men hvordan vi skal endre den.
Med denne loven viser vi at vi mener å gi makt og myndighet til den nye domstolen. Vi aksepterer at der Roma-vedtektene går lenger enn norsk lov, så er det Roma-vedtektene som skal gjelde, f.eks. når det gjelder reglene om vitneplikt for personer som ellers ville hatt taushetsplikt, og som også kunne påberopt seg den taushetsplikten i norske domstoler.
Vi viser at vi mener alvor gjennom å gi en internasjonal domstol mulighet til å etterforske, til å ta ut tiltale og til å avsi endelige dommer på områder som hittil helt suverent har vært forbeholdt norske domstoler og norske myndigheter. En så god tilslutning til Den internasjonale straffedomstol er nødvendig dersom framtiden skulle bringe saker hvor den må handle også for oss. Ikke minst er tilslutningen nødvendig for symbolverdien og signalet vi sender til land som det er mer nærliggende at domstolen kommer til å måtte handle i forhold til.
Nå hører jeg at presidenten kremter, så jeg skal bare avslutningsvis si at når 30 land nå har ratifisert disse vedtektene, må vi sette vår lit til at de neste 30 gjør det raskt, slik at domstolen kan tre i funksjon. Det har jeg håp om vil skje raskt siden det er så mange som 139 stater som har undertegnet disse vedtektene.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 659)
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstillet
til Odelstinget å gjøre slikt vedtak
til
lov
om gjennomføring i norsk rett av Den
internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998
(Roma-vedtektene)
1 Lovens virkeområde mv.
Anmodninger om overlevering og andre
former for bistand satt fram av Den internasjonale straffedomstol (Domstolen)
i samsvar med Domstolens vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene),
behandles i samsvar med bestemmelsene i denne loven.
Slike anmodninger skal settes fram for departementet.
Anmodninger fra Domstolen skal etterkommes
så langt dette følger av Roma-vedtektene.
2 Overlevering
Etter anmodning fra Domstolen kan en person
som er mistenkt, tiltalt eller domfelt for en forbrytelse
som er omfattet av Domstolens myndighetsområde og som oppholder
seg her i riket, overleveres til Domstolen.
Ved behandling av anmodningen om overlevering gjelder
reglene i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
kapittel II så langt de passer.
Departementet kan samtykke til at en person
som overleveres fra en fremmed stat til Domstolen, føres
over norsk område.
3 Annen
bistand
Norske domstoler og andre myndigheter
kan etter anmodning gi Domstolen slik bistand som nevnt
i Roma-vedtektene artikkel 93.
Anmodningen behandles og gjennomføres
i samsvar med norsk lov så langt den passer. Har Domstolen
anmodet om at en særlig framgangsmåte benyttes,
skal dette etterkommes hvis framgangsmåten ikke
er forbudt etter norsk lov.
Departementet kan etter anmodning
gi Domstolen adgang til å avhøre vitner og foreta
andre undersøkelser her i riket.
4 Bruk av
tvangsmidler
Etter anmodning fra Domstolen kan det benyttes tvangsmidler.
Reglene i lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
mv. §§ 15, 20 og 24 gjelder tilsvarende så langt
de passer. Dersom det er et vilkår for å benytte
tvangsmidlet at det foreligger skjellig grunn
til mistanke om en straffbar handling, skal Domstolens vurdering
av dette legges til grunn. En person kan pågripes og fengsles etter
begjæring fra Domstolen, selv om vilkårene
i straffeprosessloven §§ 170 a og 171 ikke
er oppfylt.
En person som er pågrepet, har rett
til å begjære foreløpig løslatelse
i påvente av overlevering. Vedkommende kan foreløpig
løslates dersom Roma-vedtektenes vilkår for dette
foreligger. Før retten løslater vedkommende, skal
Domstolen underrettes og gis anledning til å uttale seg.
5 Mistenktes
rett til forsvarer
En person som er mistenkt eller tiltalt
for handlinger som er omfattet av Domstolens myndighetsområde,
har rett til å la seg bistå av forsvarer etter
eget valg på ethvert trinn av saken. Dette skal vedkommende
gjøres kjent med før første
avhør tar til.
Dersom Domstolen har anmodet om overlevering eller
annen bistand fra norske myndigheter, skal det oppnevnes
offentlig forsvarer for vedkommende i samme utstrekning som etter
utleveringsloven § 16 første ledd første
punktum og § 20, og straffeprosessloven §§ 97,
98, 100 andre ledd og 100 a.
6 Fornærmedes
rett til advokat
Fornærmede i saker som er til behandling
i Domstolen, kan på begjæring få oppnevnt
advokat hvis det er grunn til å tro at fornærmede
som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller
helbred og det anses å være behov for
advokat. Reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a gjelder tilsvarende
så langt de passer.
7 Fritak
fra taushetsplikt ved forklaring og framleggelse av andre bevis
for Domstolen
Kongen kan gi tillatelse til at Domstolen kan
ta imot forklaring om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets
sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.
Taushetsplikt etter annen lovgivning eller
instruks er ikke til hinder for at en person forklarer
seg for Domstolen, i den utstrekning Domstolen pålegger
dette.
Bestemmelsene i første og
annet ledd gjelder tilsvarende for utlevering av dokumenter eller
andre ting som inneholder taushetsbelagte opplysninger.
8 Anonym
vitneførsel
Etter anmodning eller samtykke fra
Domstolen kan retten bestemme anonym
vitneførsel for retten eller for politiet
i samme utstrekning som i saker om lovbrudd av tilsvarende art som
forfølges her i riket. Straffeprosessloven §§ 130
a og 234 a gjelder tilsvarende så langt de passer.
9 Rettskraftsvirkninger
Det kan ikke reises straffesak eller
avsies straffedom her i riket for en handling som vedkommende er
dømt eller frifunnet for av Domstolen.
10 Fullbyrding
av frihetsstraff i Norge
Departementet kan samtykke i at frihetsstraff
som er idømt av Domstolen fullbyrdes i Norge, og anmode
påtalemyndigheten om å iverksette
fullbyrdingen. Fullbyrdingen gjennomføres i samsvar med
bestemmelsene i Roma-vedtektene del 10 og de vilkår departementet
har satt for å motta domfelte til soning.
11 Fullbyrding
av andre rettsfølger i Norge
Bøtestraff som er idømt av
Domstolen kan fullbyrdes i Norge. Det samme gjelder krav om inndragning
og erstatning til fornærmede som er idømt av Domstolen.
For inndragning av pengekrav gjelder straffeprosessloven §§ 456
og 457 tilsvarende så langt de passer.
12 Straff
for forbrytelser mot Domstolen mv.
For straffansvar for falsk
forklaring for Domstolen gjelder straffeloven §§ 163
til 167 tilsvarende.
For straffansvar for forbrytelser
mot Domstolens tjenestemenn gjelder straffeloven §§ 127,
128, 132 og 132 a tilsvarende.
Straffeloven §§ 112-114 gjelder
tilsvarende for Domstolens dommere og andre ansatte ved
Domstolen.
Denne paragraf kommer også til
anvendelse på handlinger som er foretatt i utlandet av
norsk statsborger.
13 Strafforfølgning
her i riket
Straffeloven § 13 første
ledd gjelder ikke for straffforfølgning
her i riket av handlinger som omfattes av Domstolens myndighetsområde.
14 Forskrifter
Kongen kan gi nærmere forskrifter
til utfylling og gjennomføring av denne loven.
15 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Roma-vedtektene trer
i kraft for Norge.
§ 16 Endringer i andre
lover
I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering
av lovbrytere m.v. gjøres følgende endringer:
§ 15 nr. 1 første
punktum skal lyde:
Til fremme av undersøkelsen og for å sikre
utlevering kan de tvangsmidler som er nevnt i straffeprosessloven kapitler
14, 15, 15 a, 16, 16
a og 16 b anvendes i samme utstrekning som i saker angående
lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.
§ 20 nr. 1 første
punktum skal lyde:
Når en person i fremmed stat er siktet,
tiltalt eller domfelt for en straffbar handling som kan
begrunne utlevering etter denne lov, kan tvangsmidler etter
straffeprosessloven kapitler 14, 15, 15
a, 16, 16 a og 16 b anvendes overfor
ham i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av
tilsvarende art som forfølges her i riket, såframt
kompetent myndighet i den fremmede stat ber om det før
utleveringsbegjæring er framsatt.
§ 24 nr. 1 skal lyde:
Til bruk for straffesak i fremmed stat kan
det på begjæring bestemmes at tvangsmidler som
nevnt i straffeprosessloven kapitler 15, 15
a, 16, 16 a og 16 b og 17 skal
kunne anvendes på samme måte som i saker
om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Presidenten: Det voteres over lovens
overskrift og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt
Lagtinget.