Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter og de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Harald T. Nesvik (Frp) (ordfører for saken): Regjeringen har i denne proposisjonen lagt fram forslag til endringer i apotekloven og legemiddelloven.

Disse forslag til endringer er bl.a.:

• endringer i apoteklovens eierbegrensningsregler

• hjemmel for å pålegge grossist å innlevere data til legemiddelstatistikk

• hjemmel for å gi saksbehandlingsregler i saker hvor et legemiddels rettighetshaver søker om å få legemidlet opptatt i offentlig refusjonsordning, og hjemmel for å avgiftsbelegge refusjonssøknader og legemidler som er opptatt i offentlig refusjonsordning

• forslag om å erstatte apotekavgiften med en legemiddelavgift som innkreves hos grossist

I tillegg foreslås en del tekniske endringer i de to lovene.

Komiteen støtter at det allerede nå foretas en del endringer, slik at en kan eliminere en del uønskede og ikke tilsiktede virkninger av den nye apotekloven. Komiteen viser også til at hensynet til konkurransen og tilgangen til apotektjenester også taler for en del av de endringene som foreslås fra Regjeringens side.

Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, sørger for at alle de endringene som Regjeringen foreslår, ligger an til å bli vedtatt, mens Fremskrittspartiet og Høyre har en del avvikende forslag. Jeg vil på vegne av Fremskrittspartiet påpeke en del av de endringene som det legges opp til, og som Fremskrittspartiet er imot.

Fremskrittspartiet ønsker at sykehusapotekene må fristilles og drives på samme måte som andre apotek. Dette er viktig slik at konkurransen får fungere i apotekmarkedet. Dersom dette ikke gjøres, er det mye som taler for at de apotek som pr. i dag går under kategorien sykehusapotek, har et betydelig fortrinn i konkurransen med øvrige apotek. Fremskrittspartiet ønsker derfor å endre § 2-5 annet ledd.

Fremskrittspartiet kan ikke se noen grunn til at konsesjonen til å ha et medisinutsalg automatisk skal falle bort dersom det etableres et apotek på stedet. Dette vil medføre svekket konkurranse og trolig høyere priser enn om det hadde vært konkurranse på dette stedet og medisinutsalget hadde fått fortsette å eksistere.

Fremskrittspartiet mener at den lovteksten som det legges opp til når det gjelder hvem som skal ha tilsynsmyndighet, ikke er god nok, da det ikke klart framgår hvem som skal ha det overordnede ansvaret for de forskjellige oppgaver. Å gi staten ansvaret i lovteksten vil kunne medføre at ansvaret pulveriseres. Det er etter Fremskrittspartiets mening helt åpenbart at dette ansvaret må ligge under Statens legemiddelverk, og at dette derfor tas inn i lovteksten.

Fremskrittspartiet er sterkt bekymret over at det foreslås innført en ny avgift ved behandling av søknad om refusjon fra folketrygden under § 9. Hensynet til norske pasienter og brukere av legemidler, tilsier at en slik avgift ikke må innføres da dette vil kunne føre til høyere priser, samt at jo flere hindringer en legger i veien for at det norske markedet skal få tilgang på de mest effektive legemidlene, jo større blir risikoen for at det norske markedet blir nedprioritert.

Det hadde vært fristende for Fremskrittspartiet å ta en fullstendig omkamp om apotekloven i denne saken. Det har vi valgt ikke å gjøre. De forslagene som vi nå har valgt å fremme i denne saken, eventuelt gå imot, er forslag der paragrafen allerede er foreslått endret fra Regjeringens side. Fremskrittspartiet aksepterer at apotekloven er vedtatt i Stortinget, og vi vil la denne loven få fungere en stund før vi vil fremme de forslagene til endringer som vi mener er de riktige.

Til slutt vil jeg ta opp de forslag Fremskrittspartiet enten er medforslagsstiller til eller står alene om.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten har tatt opp de forslag han refererte til.

Karin Lian (A): Arbeiderpartiet er godt fornøyd med de endringer som er foreslått av Regjeringen, og som nå ser ut til å få flertall i Odelstinget. Endringene vil føre til at tilgangen på apotektjenester blir bedre for brukerne i hele landet.

Norsk Medisinaldepot tar på seg et spesielt ansvar for å opprette apotek, også i distriktene, dersom ikke andre apotekeiere eller kjeder ønsker å etablere nye apotek. Antall apotek vil stige, og det er rom for en netto tilvekst av apotek. Det vil da også være mulig å utnytte farmasøytene bedre. Den nye loven vil også garantere at etablering av nye apotek ikke skal få konkurranse fra medisinutsalg. Dette vil gi et bedre tilbud og bedre service til brukerne. Fageksperter i apotekene kan gi informasjon og råd til kundene i større grad enn det kan gjøres i medisinutsalg.

Stortinget har vedtatt de politiske mål når det gjelder tilgang på legemidler. Apotekforvaltningen, som er den utøvende myndighet, skal følge opp og bruke de virkemidler som foreligger for å oppnå målet. Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen er enig med Regjeringen i at det tidligere vedtatte konsesjonstaket erstattes med avtale for å sikre apoteketableringer. Flertallet mener det ikke er noe helsepolitisk mål å beskytte etablerte økonomiske interesser. Bortfall av konsesjonstak vil skjerpe konkurransen i et tidligere overbeskyttet apotekmarked. Etablering av flere apotek i hele landet vil legge til rette for at brukerne får bedre service, lettere tilgjengelighet og lavere priser. Arbeiderpartiet ser det også som riktig at legemiddelgrossistene skal ha plikt til å innlevere data om legemiddelomsetningen, noe som igjen vil sikre at kundene får de rettmessige rabatter.

For å få en raskere saksbehandling og å sikre kvalitet når det gjelder refusjonssaker, er det flertall i komiteen for å innføre en saksbehandlingsavgift. For produsentene er det en fordel å få et legemiddel registrert under refusjonsordningen. Da er det også naturlig at utgifter til saksbehandlingen av søknader om refusjon, gjenspeiles i saksbehandlingsavgiftene. Den tidligere apotekavgiften blir erstattet av en legemiddelavgift på grossistleddet.

Komiteens flertall har støttet Regjeringen i alle forslag til endringer i apotekloven og legemiddelloven.

Are Næss (KrF): Vi kan gjøre dette ganske kort.

Saksordføreren har gjort rede for det som komiteen er enig om, og Arbeiderpartiets talskvinne har gjort rede for komiteflertallets innstilling. Kristelig Folkeparti er en del av dette flertallet. Vi ser behovet for justeringer på enkelte punkter i en nylig vedtatt lov, og støtter som sagt flertallsinnstillingen.

Jeg vil bare kort peke på to forhold. Sammen med Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV, er Kristelig Folkeparti med i et flertall som er noe skeptisk til at departementet inngikk avtale med Norsk Medisinaldepot om opprettholdelse av apotektilbudet i distriktene uten at andre apotekeiere eller apotekkjeder fikk anledning til gi et tilsvarende tilbud.

Det andre gjelder den nye legemiddelavgiften som skal erstatte apotekavgiften. Det vi vil legge vekt på, som det også står i innstillingen, er at denne «avgiften ikke skal ha utilsiktet konkurransemessig vridningseffekt, at avgiftssystemet skal være nøytralt med hensyn til apotekstørrelse, og at innkreving og betaling skal være så enkel som mulig».

I tråd med dette gjør jeg mitt innlegg her så enkelt som mulig, og avslutter med det.

Morten Lund (Sp): Det heter fra Regjeringen at det er et prioritert mål å opprettholde en god apotekdekning i alle deler av landet.

Odelstingsproposisjonen som vi behandler i dag, er ment å være en justering av den nye apotekloven Stortinget vedtok 2. juni 2000.

Det som er oppsiktsvekkende, er at Regjeringen i denne saken har tatt seg friheter som loven ikke gir. Helseministeren har uten å konferere med Stortinget tegnet en ensidig avtale med en av aktørene som står for apotekdrift, Norsk Medisinaldepot. Avtalen går ut på at myndighetene skal la være å anvende tak på konsesjoner, mot at NMD tar på seg å sikre driften av distriktsapotek.

I Ot.prp. nr. 61 heter det:

«Adgangen etter apotekloven til å etablere konsesjonstak ble på denne bakgrunn ikke benyttet da loven trådte i kraft 1. mars 2001.»

Helseministeren har altså ikke anvendt apoteklovens bestemmelser som gir hjemmel til å gi forskrift om etableringskontroll i form av et øvre tak for konsesjoner i sentrale strøk.

Departementet mener at avtalen med NMD er bedre enn konsesjonstaket, og at avtalen kommer til anvendelse ved nedleggelse av apotek i en av de aktuelle kommunene, men bare hvis det er på det rene at ingen annen aktør ønsker å etablere seg der.

Det høres greit ut, for det er hensikten til Senterpartiet at vi skal ha distriktsapotek. Og det ser det ut til at en slik avtale kan sikre, i hvert fall i avtaleperioden fram til 1. mars 2004. Men da kan mye skade være gjort. For det står ikke bare om lønnsomheten til hvert enkelt apotek i distriktene. Det er først og fremst fagfolkene det er knapphet på.

Når etableringstaket ikke skal komme til anvendelse, kan alle aktører, inkludert NMD, etablere seg i sentrale strøk, og – gjerne for meg – konkurrere om dem som trenger medisiner der. Men samtidig konkurrerer de med distriktsapotekene om farmasøyter og reseptarer. Det er flaskehalsen! Vi har ikke hatt nedleggelser i hopetall av apotek på småsteder. Folk er syke nok til at det lønner seg å ha apotek også utenfor Oslo. Men det vil lønne seg mer å ha apotek i folkerike distrikt, og en vil sikkert også lønnes bedre ved å jobbe i apotek i sentrale strøk.

Det er det Senterpartiet sammen med Kristelig Folkeparti og SV er bekymret for når vi stiller oss kritiske til avtalen med Norsk Medisinaldepot. Denne avtalen sikrer det Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet minner om når de viser til den nye apoteklovens klare hovedregel om deregulering og fri etableringsadgang for alle som fyller objektive, faglige krav til apotekdrift. Dette flertallet hevder at «det ikke er noe helsepolitisk mål å beskytte etablerte økonomiske interesser. Bortfall av konsesjonstak vil skjerpe konkurransen i et tidligere overbeskyttet marked, og dermed legge til rette for bedre service, bedre tilgjengelighet og lavere priser».

Jeg minner om at det nettopp i samme lov var tatt inn en paragraf for å hindre en overetablering av apotek i sentrale strøk på bekostning av apotek alle andre steder. Det er dette taket Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet nå vil fjerne med et pennestrøk. På sikt mener jeg at det er stor fare for at det blir redusert tilgjengelighet for befolkningen som ikke bor i sentrale strøk. Da blir det heller ikke samme service for dem, og de får i tillegg en dyr og lang reisevei.

Det er oppsiktsvekkende at Sosial- og helsedepartementet har fremforhandlet en ensidig avtale med Norsk Medisinaldepot, som ikke lenger er mer norsk enn selve navnet. Det er oppsiktsvekkende at det er gjort uten at Stortinget er informert, det er oppsiktsvekkende at saken ikke er sendt ut på høring til berørte instanser, og det er oppsiktsvekkende at ikke andre aktører enn NMD har fått mulighet til å være avtalepartner med staten.

Arbeiderpartiets medlemmer i sosialkomiteen peker på at «det er den utøvende myndighet – apotekforvaltningen – som skal følge opp og bruke de virkemidler som foreligger, for å oppnå målet». Ja vel, sier Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV. Men det er nettopp et sentralt virkemiddel som nå tas vekk med konsesjonstaket. Vi finner det ikke så underlig at Høyre og Fremskrittspartiet støtter Arbeiderpartiet her. Vi er langt mer forskrekket over at Arbeiderpartiet fjerner konsesjonstaket til fordel for en kort og etter vår mening kortsiktig avtale med NMD.

Jeg tilhører dem som er bekymret for at det ikke vil ta så lang tid før de ulike apotekkjedene og apotekerne har utkjempet sin etableringskamp i sentrale strøk og lagt beslag på så mye fagfolk at det er fare for å måtte stenge apotek på grunn av mangel på kvalifisert personale, og fordi etableringskampen kan komme til å presse lønningene opp, slik at det blir vanskelig å følge opp for apotek med mindre befolkningsgrunnlag.

Olav Gunnar Ballo (SV): Flere av de tidligere talerne har trukket inn den avtalen som er gjort med Norsk Medisinaldepot, og satt spørsmålstegn ved den. SV er med på den merknaden om avtalen og er enig i de betraktningene som er fremkommet, nå sist også fra Morten Lund.

Men det er én ting til som jeg vil trekke fram, og som SV vil vektlegge. Da Stortinget tidligere fikk seg forelagt apotekloven til behandling, og sosialkomiteen avgav Innst. O. nr. 52 for 1999-2000, understreket et flertall i komiteen, som bestod av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, behovet for en øvre begrensning, altså et konsesjonstak, for etablering av apotek i sentrale strøk, og uttrykte tilfredshet med at man gjennom forskrifter kunne få til det. Begrunnelsen for det var jo helt logisk. Det er klart at hvis man får en stor grad av etablering av apotek i sentrale strøk – og man er også avhengig av fagpersonell ved de ulike apotekene – vil man lett kunne få en situasjon der man forverrer muligheten for å rekruttere fagpersonell til mindre kommuner. Det er en situasjon som man ser allerede i dag. Det er veldig mange norske kommuner i distriktene som har slitt med rekruttering av fagpersonell. Departementet eller Regjeringen ville gjennom en sånn forskrift hatt mulighet til å legge føringer også i forhold til eventuelle utsalg eller ordninger koblet opp mot konsesjoner i sentrale strøk. Det var i det hele tatt gitt virkemidler gjennom loven som Regjeringen her takker nei til å benytte seg av.

Man kunne tenke seg at det samme flertallet som hadde anmerkninger forrige gang man behandlet dette og understreket behovet for konsesjonstak, gikk inn på å kommentere at departementet ikke fulgte opp den merknaden. Men i stedet ser man at det flertallet nå er blitt til et mindretall ved at Arbeiderpartiet selv ikke lenger understreker betydningen av et konsesjonstak. Og det syns jeg for så vidt er oppsiktsvekkende, for det markerer et linjeskift fra Arbeiderpartiets side når det gjelder synspunkter på rekruttering av fagpersonell til distriktene. Problemstillingen her er svært parallell til den man har sett når det gjelder legeetablering. Ved å operere med ordninger knyttet til driftstilskudd, at man ikke inngår avtaler knyttet til en del leger der etableringen fra før er veldig tett, ser man at man kan oppnå en fordelingsprofil som blir annerledes enn om man åpner for konsesjoner, eller har åpen rett til etablering. Og sånn vil det være med apotekvesenet også.

Arbeiderpartiet er nå med på en merknad, der det heter:

«Flertallet mener det ikke er noe helsepolitisk mål å beskytte etablerte økonomiske interesser. Bortfall av konsesjonstak vil skjerpe konkurransen i et tidligere overbeskyttet marked, og dermed legge til rette for bedre service, bedre tilgjengelighet og lavere priser. Flertallet støtter derfor at konsesjonstaket ikke gjøres gjeldende.»

Dette er en betraktning som jeg ikke er i noen tvil om at Høyre og Fremskrittspartiet vil kunne underskrive nå, akkurat som de kunne det da vi behandlet selve apotekloven. Men Arbeiderpartiet argumenterte den gang imot en slik betraktning, nettopp ut fra at man skulle oppnå en bedre fordeling av personellet, og fordi at en ren konkurransesituasjon, der man har fri etablering i sentrale strøk, vil kunne hindre rekrutteringen av fagpersonell til distriktene.

Jeg vil derfor etterlyse fra Arbeiderpartiets side begrunnelsen for at de argumentene man førte i marken da man behandlet apotekloven, ikke lenger har gyldighet. Hva slags situasjon er det som har oppstått, og hva slags endrede forutsetninger er det som ligger til grunn for at Arbeiderpartiet nå har forandret syn, såpass kort tid etter at apotekloven ble vedtatt og gjort gjeldende?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Den reglementsmessige tid for kveldens møte er nå omme. Presidenten vil foreslå at dette møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet – og anser det som vedtatt.