Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra barne- og familieministeren.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torstein Rudihagen (A) (ordførar for saka): Gjeldsordningslova – eller lov av 17. juli 1992 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner – er til revisjon. Ho tredde i kraft 1. januar 1993. Dette var ein periode der veldig mange i dette landet havna i ei gjeldskrise, mange på grunn av at dei hadde mista arbeidet sitt og dermed grunnlaget for å betene dei økonomiske forpliktingane dei hadde pådrege seg og basert seg på at dei skulle klare. I tillegg fekk vi eit stort verdifall i fast eigedom, noko som førte til at sjølv om eigedomane blei selde, sat mange att med store lån.

Med omsyn både til skyldnaren, fordringshavarane og samfunnet for øvrig var det openbert behov for eit offentleg rådgivingsapparat som kunne hjelpe den enkelte med å rydde opp i den økonomiske situasjonen – eller kaoset – som var oppstått, og det var i tillegg behov for ei lovramme for gjeldsordning.

Lovas formål er nettopp å gi privatpersonar med alvorlege gjeldsproblem moglegheit til å få kontroll over sin økonomi. Ho skal òg sikre at skyldnaren innfrir sine forpliktingar så langt som mogleg, samtidig som det skjer ei ordna og rettferdig fordeling mellom kreditorane av dei midlane skyldnaren har.

Det er verdt å understreke at her er det fleire partar som det så rettferdig som mogleg skal takast omsyn til. Med andre ord: Desse omsyna må balanserast, samtidig må alminnelege samfunnsomsyn og rettsoppfatning varetakast. Gjeldsordningsinstituttet må ikkje bli ei ordning for spekulativ sanering av gjeld. Eg synest det er grunn til innleiingsvis å slå det fast, slik at det ikkje er nokon tvil om det, samtidig som eg for min del ikkje ser at verken gjeldande lovgiving eller den foreslåtte revideringa på nokon måte opnar for slik spekulativ sanering. Det er ein høg terskel for å få gjeldsordning.

Departementets evaluering – og under behandlinga her samtalar og innspel frå kommunale saksbehandlarar, Gjeldsoffer-Alliansen og mange enkeltpersonar som har fått prøvd lova i praksis – har tvert imot vist at her kan ein trygt mjuke opp lova noko for å betre skyldnarens moglegheit til å ordne opp i ein kaotisk økonomisk situasjon. Det gjeld bl.a. moglegheitene for å få gjeldsordning, betring av levekåra under gjeldsordninga, tidsramma for gjeldsordningsperioden og moglegheita for ein gong å bli ferdig med gjeldsordninga utan ein ytterlegare fem års etterperiode med moglege krav hengande over seg.

Gjeldsordningslova har med mindre unntak stått uendra sidan ho tredde i kraft i januar 1993. Etter ein gjennomgang og evaluering av lova konkluderer departementet med at gjeldsordningsinstituttet stort sett har fungert godt. Det blir likevel peika på at det har vore ulik praktisering, og at det da er behov for endringar som presiserer enkelte sentrale lovføresegner, og at det er behov for større fleksibilitet i forhold til offentlege kreditorar og større klarleik på område som i dag ikkje er lovregulerte. Dette ligg til grunn for Regjeringas lovendringsforslag. Vidare er det foreslege relativt inngripande prosessuelle endringar med sikte på å forkorte saksbehandlingstida, herunder ei betydeleg utviding av namsmannens kompetanse, både i samband med opninga av gjeldsforhandlingar og i saker om endring av gjeldsordninga.

Komiteen er samla einig i at det blir gjort endringar med desse siktemåla. Men på mange område har eit fleirtal i komiteen gjort endringar som etter mitt syn er store forbetringar. Det er faktisk slik at regjeringspartia også er med på noko av dette. Eg skal i det følgjande avgrense meg til å omtale desse områda, i alle fall dei fleste av dei.

Både Regjeringa og komiteens medlemer er heilt klart einige i at ein person som har fått gjeldsordning, kan bli gitt økonomisk sosialhjelp, og at det ikkje må råde noka uvisse om det. Mange høyringsinstansar meiner av same grunn at det er behov for ei føresegn i gjeldsordningslova som gjer det klart at gjeldsordning ikkje hindrar økonomisk sosialhjelp. Det er komiteens fleirtal einig i, og fleirtalet følgjer opp med forslag om dette.

I § 1-4 er det nemnt ein del forhold som er til hinder for opning av gjeldsforhandlingar, bl.a. det såkalla støytandekriteriet. Det er meint som ein tryggleiksventil for dei tilfella der gjeldsforhandling eller gjeldsordning ikkje bør kome i stand på grunn av kritikkverdige forhold knytte til søkjaren eller det forslaget til gjeldsordning som blir fremma.

Skal respekten for og tilliten til gjeldsordningsinstituttet vere der, og skal ein vere trygg på at instituttet ikkje blir misbrukt, er det utvilsamt behov for ei støytandevurdering etter gitte kriterium. Gjeld til det offentlege blir etter gjeldande lov særbehandla og er eit hinder for gjeldsordning. Ein person kan bli nekta gjeldsordning dersom meir enn 60 pst. av gjelda er skatte- og avgiftskrav. Regjeringa foreslår å oppheve denne regelen. Departementet peikar da også på i proposisjonen at eit av hovudformåla med lovrevideringa er at det skal bli lettare å kome fram til ei ordning med offentlege kreditorar. Men dette siktemålet kan i høgste grad bli drege i tvil når det under støytandevurderinga blir sagt at det ikkje kan bli opna gjeldsforhandlingar dersom «en betydelig andel av skyldnerens samlede gjeld er skatte- og avgiftsgjeld, og om skyldneren kan klandres for forhold knyttet til denne».

Regelen ser kanskje grei ut isolert sett, men sett i samanheng med forarbeida blir han ikkje det. I proposisjonen heiter det:

«Departementet antar at de hensyn som ligger bak regelen» – altså 60 pst. regelen – «kan ivaretas på betryggende måte gjennom en presisering av støtendekriteriet.»

Vidare står det under merknadene til dei enkelte føresegnene:

«Regelen vil således medføre at det må vises særlig varsomhet med å tillate åpning av gjeldsforhandlinger når skatte- og avgiftskrav utgjør 60 % eller mer av den samlede gjeld. »

Eg registrerer at dette av mange blir oppfatta som at ein opnar døra på vidt gap med den eine handa, for deretter å lukke henne, i alle fall nesten med den andre. Det er derfor ei viktig presisering komitefleirtalet gjer ved å streke under at opphevinga av 60 pst.-regelen inneber at ein ikkje lenger skal ta utgangspunkt i denne, men at det skal vere ei vurdering på friare grunnlag.

Eg har forståing og sympati for det mindretalet som ønskjer å fjerne denne regelen i støytandekriteria, om at «en betydelig andel» skatte- og avgiftsgjeld skal hindre gjeldsordning. Men når Arbeidarpartiet valde å la han stå, var det ut frå at regelen seier at dette gjeld forhold som skyldnaren kan klandrast for. Da får ein heller rette søkjelyset på det som er klanderverdig. Det må vere heilt klart at bevisst unndraging av skatt og avgift eller forsøk på det er så klanderverdig at det ikkje kan bli gitt gjeldsordning. Det presiserer da også heile komiteen, men dei seier samtidig at dei ikkje er einige i at det i alle situasjonar er klanderverdig ikkje å ha levert sjølvmelding. Skyldnaren kan i nokre tilfelle ha vore i ein så vanskeleg situasjon at han eller ho ikkje har levert fått sjølvmeldinga.

Heile komiteen fremmar eit endringsforslag om høve til å oppnå gjeldsordning meir enn ein gong. Dette forslaget går utan tvil lenger enn Regjeringas forslag i å opne for slikt høve, sjølv om regjeringspartia, som er med på forslaget, i sin merknad rett nok held seg stort sett til Regjeringas opplegg. Fleirtalet uttrykkjer klart at Regjeringas forslag gir ei for streng avgrensing og meiner at slikt høve ikkje bør avgrensast til spesielt opprekna tilfelle.

Auken i arbeidsløysa aukar faren for nye gjeldskriser. Vi fekk ei oversikt, som svar frå Finansdepartementet i samband med budsjettbehandlinga, som viser at veldig mange no sit med ei stor bruttogjeld som del av disponibel inntekt. Mange tidlegare gjeldsoffer som er ferdige med gjeldsordninga si, kan ha skaffa seg bustad med høg lånegjeld, da dei så klart måtte begynne på bar bakke. Ei gjeldsordning vil i nokre tilfelle vere den beste løysinga for kreditorar, for skyldnarar og for samfunnet. Regjeringa må derfor følgje med på utviklinga framover og eventuelt kome attende med forslag til ytterlegare oppmjuking av hovudregelen om at gjeldsordning berre kan bli gitt ein gong, om det skulle bli behov for det.

Når det gjeld satsar til livsopphald for skyldnaren i ei gjeldsordning, understrekar komiteen bl.a. at det spesielt må takast omsyn til barn og deira moglegheiter til aktivitetar og vanleg livsutfalding, skuleturar, konfirmasjon, osv., og vidare at skyldnarar som har samværsrett i høve til sine barn, får økonomisk moglegheit til å følgje opp denne retten. Eit fleirtal meiner òg at det i rettleiande satsar bør bli innarbeidd at ingen skyldnarar bør ha mindre å leve av enn 85 pst. av minstepensjonen.

Ved behandling av ulike krav under gjeldsordninga foreslår komitefleirtalet å likestille skatte- og avgiftskrav med krav frå andre kreditorar. Komiteen foreslår òg samrøystes ei endring for behandling av straffebøter og forpliktingar som har grunnlaget sitt i skade valda ved straffbar handling. Vidare er det fleirtal for at mindre gjeldspostar kan haldast utafor gjeldsordninga.

Komiteen står samla bak forslaget om at Regjeringa innan 1. juni neste år må kome med forslag til lovreglar som gir offentlege kreditorar heimel til å godta forslag til frivillig gjeldsordning.

Komitefleirtalet foreslår òg at gjeldsordningsperiodens lengd skal gjelde frå opninga av gjeldsforhandlingane. Det er slik at belastningar som blir lagde på skyldnaren, startar allereie ved opninga av gjeldsforhandlingane, og når desse tek lang tid, får skyldnaren i realiteten ein lengre gjeldsordningsperiode om perioden ikkje blir rekna frå opningstidspunktet.

Regjeringa foreslår å vidareføre ordninga med ein fem års etterperiode. Dersom skyldnaren i denne perioden mottek store gåver eller gevinstar, kan kreditorane få sin del sjølv om gjeldsordninga er avslutta. Dette forslaget har vekt sterke reaksjonar. Ja, departementet har da sjølv i proposisjonen sterke argument mot femårsregelen, men så konkluderer dei likevel med å behalde han. Eg må seie at denne proposisjonen ber preg av indre ueinigheit i Regjeringa og mellom departementa på så mange område. Eg får ei kjensle av at barne- og familieministeren har blitt overkøyrd meir enn ein gong.

Departementet peikar på at ein slik etterperiode er det ingen andre land som har, og at det blir lite att av sjølve intensjonen med lova og moglegheita til ein start med først ein fem års gjeldsperiode og så endå ein fem års etterperiode. Etterperioden skapar sosial utryggleik. Mange blir usikre på om verdiauke på bustad og lønsauke skal reknast med. Og kanskje mest: Vedtaket kan på lovleg måte omgåast ved å nytte reglane om private beslagsforbod, retten til å avstå eller gi avkall på arv osv. Den som kjenner regelverket eller har tilgang på juridisk bistand, kan såleis unngå å bli ramma. Dette verker sosialt urettferdig.

Arbeidarpartiet, SV, Senterpartiet og Kystpartiet vil fjerne denne etterperioden. Dessverre blir det ikkje fleirtal for det, men vi sluttar oss subsidiært til forslaget frå Framstegspartiet om å redusere etterperioden til to år. Da blir det i alle fall vedteke ei monaleg forbetring.

Til slutt vil eg understreke det ansvaret långjevaren har når det gjeld å vurdere lånsøkjaren si evne til å betene gjeld, og derfor foreslår vi òg at finansavtalelova må gjelde på dette området.

Heilt til slutt tek eg opp forslaget Arbeidarpartiet er med på i hop med SV, Senterpartiet og Kystpartiet.

Presidenten: Representanten har tatt opp det forslaget han refererte til.

Heidi Larssen (H): Gjeldsordningsloven har stort sett fungert godt i de snart ti årene den har virket. På enkelte områder er det imidlertid behov for forbedringer, særlig fordi det har festet seg ulikheter i praktiseringen av sentrale lovbestemmelser. Det er uheldig at praktiseringen av loven kan føre til forskjellsbehandling, noe som bidrar til å undergrave legitimiteten.

På svært mange av områdene er det en enstemmig komite bak forslagene, og de fleste av dem har saksordføreren redegjort for. Jeg vil derfor konsentrere meg om de punktene der det er uenighet.

Flertallet, alle andre enn regjeringspartiene, ber Regjeringen innarbeide veiledende satser for utgifter til underhold, lik 85 pst. av minstepensjonen. Som ved sosialhjelp mener regjeringspartiene at det bør foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Veiledende satser har en tendens til å bli standard og tar således ikke hensyn til om vedkommende har spesielle behov.

Flertallet vil videre likestille skatte- og avgiftskrav med andre krav. Regjeringspartiene er enige med Regjeringen i at disse kravene står i en særstilling, da det offentlige ikke kan foreta noen kreditorvurdering, og de kan ikke hindre at det påløper annen gjeld, som private kreditorer kan.

Regjeringen har foreslått å videreføre dagens ordning med at gjeldsordningen kan settes til side innen fem år dersom skyldneren mottar et betydelig beløp, men med presisering av at verdistigning på bolig ikke skal føre til at gjeldsordningen settes til side. Flertallet, det vil si regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, er enig i at det bør være en etterperiode, men er uenig om lengden. Fremskrittspartiet går inn for to år, mens regjeringspartiene går inn for fem år, som nå.

Grunnen til at vi mener det bør være en etterperiode, er at det kan virke urimelig overfor kreditorene om skyldneren kort tid etter en gjeldsordning får arv, gave eller gevinst av betydelig omfang. Jeg har forståelse for at skyldnere kan føle at de aldri blir ferdige med gjeldsordningen, og at det kan være vanskelig å komme videre. Man skal imidlertid huske på at kreditorene ved en gjeldsordning ikke får dekket sine krav fullt ut, altså taper penger. Det kan da virke urimelig at de ikke skal få dekket sine krav hvis skyldnerens økonomi forandrer seg totalt. Det vil nok ikke forekomme svært ofte, men det er en sikkerhetsventil i ekstraordinære tilfeller hvor verdiene er av betydelig omfang.

Mindretallet hevder at denne etterperioden vil slå spesielt sosialt skjevt ut, bl.a. fordi skyldneren kan avstå fra eller gi avkall på arv. Enten man er rik eller fattig, vil man jo ikke få glede av arven hvis man avstår fra den, så jeg skjønner ikke helt hvor det usosiale ligger i dette.

Heller ikke regjeringspartiene får flertall for sitt forslag om fem års etterperiode. Vi ønsker derfor også å stemme subsidiært for Fremskrittspartiets forslag og ber om at avstemmingen blir lagt opp slik at vi kan få lov til det, og jeg går ut fra at det til slutt blir et enstemmig vedtak fra Stortinget.

Helt til slutt vil jeg ta opp det forslaget som regjeringspartiene står bak i innstillingen.

Presidenten: Heidi Larssen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Siv Jensen (FrP): Gjeldsordningsloven har virket i ti år, og det er prisverdig at man nå har gjennomgått hvordan loven har fungert. Det er kanskje noe man burde gjøre også med annen lovgivning med jevne mellomrom.

Regjeringen har særlig funnet ut at sentrale lovbestemmelser praktiseres ulikt i ulike domstoler, og at saksbehandlingstiden er uakseptabelt lang i noen tilfeller.

Fremskrittspartiet støtter de fleste av forslagene fra Regjeringen, men står også bak flere forslag som Regjeringen ikke har fremmet, og noen oppmykinger i forhold til det Regjeringen har foreslått.

De viktigste forslagene fra Regjeringen går ut på at namsmennene skal kunne åpne gjeldsforhandlinger, og at man i lovteksten, proposisjonen og finanskomiteens innstilling gir retningslinjer om hvordan reglene skal forstås. Sammen vil dette forhåpentligvis føre til kortere saksbehandlingstid, redusert arbeidsmengde for domstolene og en mer enhetlig og dermed mer rettferdig praktisering av reglene.

Etter Regjeringens forslag skal det ikke lenger være slik at en skyldner er forhindret fra å oppnå gjeldsordning hvis skattegjelden utgjør mer enn 60 pst. av den totale gjelden. I proposisjonen har man likevel ordlagt seg på en sånn måte at det er stor fare for at de som skal praktisere loven, nettopp legger til grunn denne såkalte 60 pst.-regelen. Jeg vil understreke, i likhet med et flertall i finanskomiteen, at denne 60 pst.-regelen ikke lenger skal gjelde. Den regelen som vedtas i dag, går ut på at det avgjørende er om skattegjelden er betydelig i forhold til totalgjelden.

Fremskrittspartiet mener at offentlige skattekrav ikke skal settes i en annen stilling enn andre krav når det er snakk om gjeldsordning. Den situasjonen som har oppstått når det er aktuelt med gjeldsordning, tilsier ikke at offentlige krav særbehandles, selv om slik særbehandling kan være aktuelt i andre sammenhenger. Regjeringen argumenterer med at det offentlige ikke velger sine skyldnere, og at det som har utløst skattekravet, f.eks. lønnsinntekt, også har skapt konkret betalingsevne. Etter min mening kan dette ikke være avgjørende når man har å gjøre med skyldnere som er i alvorlige økonomiske problemer. Det er dessuten ikke sånn at skyldnere uten videre blir kvitt all skattegjeld. Vi går derfor inn for at skattegjeld i utgangspunktet skal likestilles med alminnelig gjeld, som f.eks. lånegjeld.

Fremskrittspartiet slutter seg også til forslaget om at man kan oppnå gjeldsordning mer enn én gang. Regjeringens forslag om en slik åpning er imidlertid veldig trang. En samlet komite har gått inn for en lovtekst som gir en mer skjønnsmessig adgang til dette, men regjeringspartienes begrunnelse er nærmest identisk med Regjeringens forslag. Fra vår side går vi inn for at adgangen skal formuleres generell, men snever, slik at man kan fange opp tilfeller der det er gode, reelle grunner til at annen gangs gjeldsordning kan oppnås.

Etter gjeldende regler skal skyldner i en gjeldsordning beholde midler til underhold av seg selv og sin familie. Vi er enige i at familie i denne sammenheng også skal omfatte samboer, og står bak en merknad i komiteinnstillingen om at 85 pst. av minstepensjonen bør være det minste en skyldner skal beholde til livsopphold. Og det bør departementet snarest innarbeide i rundskriv sammen med satser for skyldnere som forsørger andre.

Vi er enige med en enstemmig komite når det gjelder hvordan man skal behandle krav som har oppstått etter straffbare handlinger. Jeg sier ikke mer om det.

Regjeringen antydet i høringsrunden at mindre krav skal kunne holdes utenfor en gjeldsordning. Dette ble støttet både av Arbeids- og administrasjonsdepartementet og av Finansdepartementet. Barne- og familiedepartementet fremsatte imidlertid ikke forslaget i proposisjonen, under henvisning til bl.a. uttalelser fra Justisdepartementet. Når vi likevel fremsetter forslaget, er det fordi jeg mener at dette gjør gjeldsordningsinstrumentet mer fleksibelt.

Komiteen støtter forslaget om regler for gjeldsordningsperiodens varighet. Fremskrittspartiet står også bak et forslag om å lovfeste tidspunktet for når gjeldsordning starter, siden det i dag er et forhandlingsspørsmål. Jeg har vondt for å se at en skyldner har noen forhandlingsposisjon når det er snakk om å bestemme starttidspunkt, og er derfor enig med Barne- og familiedepartementet i at det kan virke vilkårlig og innebære tilfeldig forskjellsbehandling om man overlater dette til frie forhandlinger. Gjeldsordningsperioden bør derfor starte når gjeldsforhandlingen er åpnet, enten det er snakk om frivillig eller tvungen gjeldsordning.

En gjeldsordning kan bli endret hvis skyldnerens økonomi forbedrer seg i løpet av gjeldsordningsperioden. Det burde være selvsagt at skyldneren i slike tilfeller informerer fordringshavere om forbedringer. Vi støtter derfor forslaget om lovfesting av slik informasjonsplikt. Vi foreslår også at det skal settes en tidsfrist på én måned for å gi slik informasjon. Det kan ikke fremstå som noen stor belastning for skyldneren, og det skal dessuten heller ikke gjelde verdistigning på bolig. Jeg synes det er rimelig og for så vidt også naturlig at kreditorer skal kunne føle seg trygge på at de får kjennskap til at forutsetninger for gjeldsordningen kan være endret.

Også den såkalte etterperioden er begrunnet bl.a. med hensynet til kreditorer. Når disse har fått nedsatt sine krav mot skyldneren, er det rimelig at de kan få dekning i midler som skyldneren får mer eller mindre tilfeldig etter at gjeldsordningsperioden er over. Fra en kreditors synspunkt vil det kunne være lite rimelig med en plutselig, stor velstandsøkning når skyldneren nettopp er blitt fri fra en rekke forpliktelser. Jeg ser imidlertid at en lang etterperiode kan være unødig belastende for skyldneren og skyldnerens familie og dessuten skape usikkerhet med hensyn til fremtidig økonomi. Dessuten skal gjeldsordning kunne være en ny start for skyldneren. Etterperioden omfatter bare mer tilfeldighetspregede inntekter, og vi har derfor funnet at en etterperiode på to år er passende, og vil fremme forslag om det. Den nye regelen bør gjelde for nye gjeldsordninger, men også slik at gjeldsordninger som allerede er oppnådd, ikke skal ha en etterperiode som varer lenger enn to år fra endringsloven trer i kraft.

Til slutt: Fremskrittspartiet har gjennom en tid nå sett med bekymring på at kredittveksten blant forbrukere faktisk tilsier at det på en eller annen måte må gå an å skaffe en oversikt over enkeltpersoners samlede gjeldsforpliktelser. Dette er et tema som skaper betydelig debatt, ikke minst fordi det er mange gode grunner til å være imot en type sentralt gjeldsregister, ikke minst av hensyn til personvern. Samtidig ser vi det at ved at man i dag egentlig ikke har altfor mange virkemidler å ta i bruk når det gjelder å få klarhet i hva som er enkeltpersoners samlede gjeld ved søknad om opptak av ny, har vi dessverre sett nok eksempler på at dette skaper for sterk kredittvekst, en kredittvekst som mange ikke klarer å betjene når det kommer til stykket. Da blir det til syvende og sist et samfunnsproblem. Derfor har vi fremmet forslag om å få utredet disse spørsmålene nærmere. Vi har altså ikke tatt endelig stilling, rett og slett fordi vi ser at det er mange avveininger som må tas i en slik diskusjon. Men vi synes at omfanget nå er dramatisk økende, problemene er økende, og derfor er det et område som Regjeringen burde se nærmere på. Vi får ikke flertall for dette, men avslutningsvis vil jeg ta opp de forslag Fremskrittspartiet enten har alene eller står sammen med andre om i innstillingen.

Presidenten: Siv Jensen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Heidi Grande Røys (SV): Saksordføraren har på ein god måte gjort greie for hovudelementa i saka, så eg skal ta for meg nokre få punkt som SV har vore særleg oppteke av. Faktisk er det slik at fleire av dei endringane som vi i dag gjer i lova, er likelydande med forslag som SV fremja då lova vart vedteken for ti år sidan. Dessverre fekk vi ikkje fleirtal då, men det er iallfall gledeleg at vi dag får fleirtal for ein del av desse tinga.

Føremålet med lova er altså å gi privatpersonar med alvorlege gjeldsproblem moglegheit til å få kontroll over økonomien sin. Det skal verte lettare å verte kvitt gjeldsproblema sine, og vi sikrar òg gjeldsofra ein verdig eksistens medan dei betalar gjelda si.

Regjeringa foreslår som eit av punkta å fjerne den såkalla 60 pst.-regelen, og ein samla komite er einig med Regjeringa i at skatte- og avgiftsgjeld skal likestillast med annan gjeld når det gjeld kva krav som skal dekkjast under gjeldsordninga. Men SV meiner altså at konsekvensen av dette må vere at ein ikkje særbehandlar skatte- og avgiftsgjeld i forhold til anna gjeld når spørsmål om å opne gjeldsforhandlingar kjem opp. Her kan gjeldsforhandling nektast opna, etter den generelle regelen i § 1-4. Vidare vil regelen medføre at gjeldsordning i visse tilfelle kan nektast opna som følgje av forhold knytte til skyldnaren si skatte- og avgiftsgjeld. Men føremålet med forslaget om endring i gjeldsordningslova har nettopp vore at det skal verte lettare for skyldnaren å kome fram til ei ordning med offentlege kreditorar. Store skjønnsmessige skattekrav har i mange tilfelle vore ei medverkande årsak til at næringsdrivande har hamna i økonomiske problem. Ein slik situasjon treng ikkje ha si årsak i klanderverdige forhold som gir grunnlag for å nekte gjeldsordning. Både helseproblem og manglande kompetanse kan avgrense den enkelte si evne til sjølv å rydde opp i eit økonomisk uføre. Manglande ressursar til å innhente profesjonell hjelp til rekneskap kan òg vere ei medverkande årsak til at skatte- og avgiftsgjelda vert for høg.

SV meiner altså at storleiken på skatte- og avgiftsgjelda ikkje skal vere avgjerande for skyldnaren sine moglegheiter for gjeldsordning, og vil òg understreke at gjeldsordninga uansett vil kunne nektast om det er knytt klanderverdige forhold til gjelda. SV vil derfor under avstemminga seinare i dag gå imot § 1-4 andre ledd bokstav e.

70 000 ungar lever i fattigdom her i landet. Derfor er vi veldig glade for at lovforslaget tek opp spørsmålet om utgifter til underhald under gjeldsordning. Komiteen understrekar òg at ungane til skyldnaren skal ha rett til fritidsaktivitetar på line med andre ungar, rett til å utfalde seg, rett til skuleturar mv., og at satsane til livsopphald dermed må setjast slik at dette vert mogleg. Vi uttaler òg at skyldnarar som har samværsrett i høve til ungar skal ha økonomiske moglegheiter til å følgje opp denne retten. Eit fleirtal, der SV er med, vil innarbeide rettleiande satsar der ingen skyldnarar skal ha mindre enn 85 pst. av minstepensjon til å leve av. Ein minimumssats er ein minimumssats, og eg håpar at statsråden legg opp dei rettleiande satsane på ein slik måte at dei kan forståast som det, og ikkje slik som representanten Heidi Larssen var redd for at ein slik rettleiande sats skulle forståast, som eit maksimum.

Saksordføraren var òg inne på temaet om fem års etterperiode, og sjølv om eg fullt ut deler hans synspunkt på det, vil eg kommentere dette punktet. Lovforslaget viser tydeleg at Regjeringa har fått svært mange innspel om å fjerne etterperioden på fem år. Etterperioden har møtt sterk kritikk frå fleire hald, m.a. for at det blir lite igjen av intensjonen i gjeldsordningslova om ein ny start, når det fyrst vert fastsett ein gjeldsordningsperiode på fem år og så kjem ein ny periode på fem år, der ein risikerer at det heile vert gjort om. Skyldnaren vil få ei kjensle av aldri å verte ferdig med problema, når ein skal setje sluttstrek så langt inn i framtida. Den skjønnsmessige karakteren som føresegna har, skapar òg sosial utryggleik for skyldnaren og familien i lang tid etter at gjeldsproblema er overvunne. Ein kan vere usikker på om verdistigning på bustad, ein større lønsauke eller liknande forhold vil medføre at gjeldsordninga vert sett til side. På den andre sida, som det òg har vore sagt, kan skyldnaren relativt enkelt, og på ein lovleg måte, omgå femårsregelen. Den som kjenner lovverket, eller har tilgang på juridisk hjelp, kan unngå å verte ramma av regelen. Det er difor svært sannsynleg at femårsregelen vil ramme sosialt skeivt. SV er med i eit mindretal som foreslår lova fjerna, og vil saman med Arbeidarpartiet subsidiært støtte forslaget frå Framstegspartiet om ein etterperiode på to år.

Til slutt skal eg kommentere eit forslag som SV, Senterpartiet og Kystpartiet står bak under 5.3 «Vedtakelse av frivillig gjeldsordning». Det må vere eit mål å unngå at mange gjeldsoffer får sakene sine brakt inn for retten. Det er ei stor belasting for menneske som allereie er i ein vanskeleg situasjon. Difor meiner vi at det er viktig å oppmuntre til at frivillige gjeldsordningar vert vedtekne. Det er viktig at kreditorane er einige i ei slik løysing, men vi ser at frivillige gjeldsordningar i dag kan forkastast av småkreditorar, og at dei kan gjere det utan noka nærare grunngjeving. Vi ynskjer å fjerne den moglegheita eit lite mindretal blant kreditorane i praksis har, til å leggje ned veto mot ei frivillig gjeldsordning. Vi ynskjer at gjeldsordninga skal kunne verte vedteken når ho er godteken av fordringshavarane som til saman representerer minst fire femtedelar av dei krava som forslaget omfattar.

Eg vil ta opp det forslaget SV, i lag med fleire, har i innstillinga.

Presidenten: Heidi Grande Røys har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Bjørg Tørresdal (KrF): Gjeldsordningslovens formål er å gi privatpersoner med alvorlige gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi samtidig som den skal sikre at skyldneren innfrir sine forpliktelser så langt det er mulig. Det å havne i en alvorlig gjeldssituasjon kan være en stor menneskelig belastning. Det handler ikke bare om å få orden på privatøkonomien. For enkelte kan det handle om å få orden på den totale familie- og livssituasjonen. Gjeldsordningsloven skal være en hjelp, slik at det kan være overkommelig for skyldneren å gjøre opp for seg. Det er også viktig at det skjer en ordnet og rettferdig fordeling av skyldnerens midler mellom kreditorene.

Gjeldsordningsloven ble vedtatt for ti år siden. Den har stort sett fungert godt. Men hensikten med de foreslåtte endringene i loven nå er

• å forbedre loven og gi klarhet på områder som ikke er presisert i dagens lov

• å presisere enkelte sentrale lovbestemmelser

• å gjøre endringer for å forkorte saksbehandlingstiden

Et hovedproblem i gjeldsordningssakene har vært de betydelige forskjellene i praktiseringen hos namsmennene og i domstolene.

Det er gledelig at Regjeringen har fått flertall for en rekke av de foreslåtte endringene av loven. På en rekke punkt slutter komiteen seg samlet til de foreslåtte endringene. Jeg vil komme inn på noen av punktene i forslaget til endring.

Under gjeldsordningen har skyldneren av sin inntekt rett til å beholde det som med rimelighet trengs til underhold av seg og sin husstand. Denne retten foreslås noe styrket, ved at det presiseres at også samboer etter omstendighetene kan forsørges av skyldneren under en gjeldsordning. Adgang til utvidet livsoppholdssats for foreldre som utøver samvær med egne barn etter skilsmisse, foreslås også lovfestet.

Det er enighet i komiteen om at en gjeldsordning normalt skal vare i fem år, men det er uenighet når det gjelder hvilket tidspunkt en skal regne gjeldsordningsperioden fra. Komiteens flertall går inn for at en skal regne gjeldsordningsperioden fra åpning av gjeldsforhandlingene. Regjeringspartiene støtter ikke dette, fordi det kan føre til at det gis incentiver til å trekke forhandlingene ut i tid. I proposisjonen er det foreslått å innskjerpe femårsregelen, slik at det stilles strengere krav for å fravike regelen. Dermed skal det mer til enn tidligere for at gjeldsordningen vil vare i mer enn fem år.

Det er viktig at en person som har en gjeldsordning, kan gis sosialhjelp. Det er det da også enighet om i komiteen. Når det likevel på dette punktet er uenighet, går det på hvor en bestemmelse skal være nedfelt. Regjeringspartiene slutter seg til departementets vurderinger, som sier at dette i utgangspunktet passer best i sosialtjenesteloven. Komiteens flertall, alle utenom regjeringspartiene, går inn for en bestemmelse om dette i gjeldsordningsloven, og foreslår derfor en slik lovbestemmelse. Uenigheten handler ikke om realiteten i saken, men om hvor dette skal reguleres.

Regjeringen foreslår å videreføre den såkalte etterperioden, som går ut på at gjeldsordningen kan settes helt eller delvis til side innen fem år etter at gjeldsordningsperioden er avsluttet. Intensjonen er at en tilsidesettelse av en gjeldsordning skal kunne skje i de ekstraordinære tilfeller hvor skyldnerens økonomi blir totalt endret ved at han eller hun mottar en gevinst eller en arv. Regjeringspartiene støtter en videreføring av etterperioden.

En etterperiode er ikke en forlengelse av gjeldsordningen. I utgangspunktet er man ferdig med sine forpliktende innbetalinger som er framforhandlet. En kan beholde lønnsinntekt og verdiøkning på eiendom. For de aller fleste som får en gjeldsordning, vil det bety at skyldneren er ferdig med saken når gjeldsordningsperioden er over.

Regjeringspartiene mener at det er lite rimelig at en person som får en stor ekstrainntekt, skal slippe å betale kort tid etter avslutningen av en sak. Vi har forståelse for ønsket om og behovet for en ny start etter en gjeldsordningsperiode. Men dersom en kort tid etter gjeldsordningsperioden er i en totalt ny økonomisk situasjon, vil dette i mange tilfeller være lite rimelig overfor kreditorene som har ettergitt gjeld. Vårt syn er derfor begrunnet i en totalvurdering, der hensynet til både debitor og kreditor er tillagt vekt. Regjeringspartiene støtter primært forslaget fra Regjeringen om en etterperiode på fem år. Men vi vil subsidiært stemme på forslaget om en etterperiode på to år, slik at det står en samlet komite bak det endelige vedtaket.

Morten Lund (Sp): Gjeldsordningsloven var ny i 1993, og det er naturlig og nødvendig med en gjennomgang og noen endringer nå. Jeg er glad for at de endringene er til skyldnerens fordel, at vi nå får endringer som gir mer lik behandling, raskere behandling, at endringene gjør at man lettere vet hva man er ferdig med, og at man får fjernet forrangen for skatte- og avgiftsgjelden. Jeg er tilfreds med at mange av de innspillene som har kommet fra dem det gjelder mest, bl.a. via Gjeldsoffer-Alliansen, blir tatt til følge.

Senterpartiet har lagt stor vekt på at gjeldsrammede som oppnår gjeldsordning, skal føle seg trygge på en ny start. Da er det positivt at det slås fast at gjeldsordningsperioden skal vare i fem år, og regnes fra åpningsdagen for forhandlingene. Det er positivt at etterperioden, da en gjeldsordning kan settes til side dersom skyldneren mottar et betydelig beløp, nå settes til to år i stedet for tidligere fem år.

Senterpartiet ville stryke hele etterperioden, bl.a. fordi at det finnes dem som greier å omgå en slik regel. Men det viktigste er at det nå blir slått fast at på et visst tidspunkt er man fri.

Det er på tide at gjeld til det offentlige i form av skatter og avgifter mister sin forrang framfor annen gjeld. Dagens regel er meget urettferdig i forhold til andre kreditorer med vanskeligere økonomi enn det det offentlige har. Det er rart at den endringen ikke er kommet før.

Jeg er glad for at det er et flertall i komiteen nå som går inn for at gjeldsordningen ikke skal utelukke sosial hjelp, og likeså at det nå innføres en veiledende sats på om lag 85 pst. av minstepensjonen som minstenorm for livsopphold.

Senterpartiet er enig i at gjeldsordning ikke skal komme i stand når skyldnerens situasjon skyldes klart klanderverdig oppførsel. Det kan også være når skyldneren bevisst har unndratt seg skatter eller avgifter. Jeg ønsker imidlertid ikke at klanderverdig oppførsel i forhold til skattemyndighetene skal framheves som mer alvorlig enn overfor andre kreditorer. Senterpartiet går derfor imot § 1-4 annet ledd bokstav e.

Senterpartiet foreslår sammen med Fremskrittspartiet og Kystpartiet at konsekvensene av å opprette et sentralt gjeldsregister blir utredet. Hensynet til både låntaker og långiver taler for en slik ordning, som kan bidra til at antall gjeldsofre blir redusert. Men det er også andre hensyn som må fram.

Presidenten: Den reglementsmessige tida for formiddagens møte er straks over, men presidenten vil foreslå at vi fortsetter inntil sak nr. 2 er ferdigdebattert.

– Det anses vedtatt.

May Britt Vihovde (V): Venstre har i fleire år arbeidd for at dagens gjeldsordningslov skulle bli revidert.

For Venstre har det overordna målet ved revidering av denne lova vore å sikra ei lov som gjer at menneske som har kome opp i ein vanskeleg situasjon, får ei gjeldsordning og moglegheit for ein ny start – og at kreditorane som skal vera med på å bidra til dette, føler at dei òg blir tilgodesette. Den gjeldsordningslova som vi vedtek i dag i Stortinget, vil på mange vesentlege punkt bidra til dette.

Allereie hausten 1998 ønskte Venstre å revidera lova. Då hadde ho fungert i fem og eit halvt år. Mange av våre tillitsvalde var engasjerte i å hjelpa menneske som hadde kome opp i ein vanskeleg situasjon i ei tid då stor arbeidsløyse, kombinert med høg bustadpris, høg grad av lån for å finansiera bustad og høg rente gjorde at mange fekk betalingsproblem.

Ei undersøking lagd fram av Riksrevisjonen i september 1997 om forvalting av gjeldsordningslova peika òg på ei rekkje kritikkverdige forhold.

Tre ulike regjeringar har sidan 1998 arbeidd med å leggja fram ei evaluering av denne lova. Venstre er glad for at mange av dei endringsforslaga som vi la fram for regjeringa Bondevik i 1998, er med i dei forslaga som Samarbeidsregjeringa har lagt fram no.

Eg vil her trekkja fram nokre punkt som blir vesentleg forbetra:

• Ein sikrar tilstrekkelege livsopphaldsmidlar for barnefamiliar ved at ein får ein meir lik praksis for fastsetjing.

• Det blir mogleg å setja av midlar for å dekkja ekstrautgifter som oppstår i samband med samværsrett i høve til sin eigne barn.

• Eit samrøystes storting meiner òg at eventuelle særbidrag til barna ikkje skal brukast til fordel for kreditorane, men til fordel for barna.

• Venstre ønskjer ikkje å knytta noka grense opp mot minstepensjonen når det gjeld rettleiande satsar for livsopphald. Ulike levekostnader kan gjera at ein treng meir pengar enn 85 pst. av minstepensjonen.

• Det er svært positivt at det blir opna for at skatte- og avgiftskrav skal delta i ei gjeldsordning, og at ei gjeldsordning òg kan bli innvilga i dei tilfella der skyldnaren berre har skatte- og avgiftsgjeld.

Den mest omdiskuterte paragrafen i forslaget til endring av gjeldsordningslova gjeld lengda på gjeldsordningsperioden. For det første vil eg peika på tidspunktet som perioden skal reknast frå. For å sikra skyldnaren meiner Venstre at det er best at perioden blir rekna frå det tidspunktet det blir inngått ein avtale – dette for å hindra at tida blir trekt ut i forhandlingsperioden utan at skyldnaren har den tryggleiken at det er ein avtale.

Det mest omdiskuterte spørsmålet i denne saka – i alle fall den delen av lova som eg har fått mest innspel og tilbakemeldingar på – gjeld etterperioden etter fullførd gjeldsordning. Venstre har vore svært skeptisk til denne etterperioden, då mange opplever at dei aldri blir ferdige med gjeldsordninga og kan få starta på nytt.

Forslaget frå Regjeringa om at verdiauke på bustaden ikkje skal takast med ved vurdering av om gjeldsordninga skal setjast til side, er ei klar forbetring.

Det vil vera eit samrøystes storting som i dag vedtek at etterperioden skal reduserast frå fem til to år.

Med dei endringane vi vedtek i dag, er det Venstre sitt syn at gjeldsordningslova vil gi dei menneska som kjem opp i ein vanskeleg økonomisk situasjon, større moglegheit til å få gjeldsordning og større moglegheit til å kunna starta på nytt.

Statsråd Laila Dåvøy: Mange mennesker i dette landet sliter med økonomiske problemer. I mange tilfeller skyldes dette en gjeldsbyrde som har blitt for stor i forhold til inntekten. Det kan være mange årsaker til at en slik situasjon oppstår. Tidligere var tapsbringende boligsalg eller mislykket næringsvirksomhet hovedårsaken. Nå skaper også den lette tilgangen på dyre forbrukslån stadig større problem. Et viktig virkemiddel for å hjelpe folk ut av gjeldsproblemene er gjeldsordningsloven. Hittil – fra l993 – har over 20 000 personer benyttet seg av ordningen. Hovedformålet med endringsforslagene er å bidra til en raskere og enklere saksbehandling, større likebehandling av skyldnere samt økt fleksibilitet i forhold til offentlige kreditorer. Jeg konstaterer med tilfredshet at vi har fått bred støtte for å endre gjeldsordningsloven på dette grunnlag.

Det å ha gjeldsproblemer som ikke lar seg løse, skaper lett en svært vanskelig livssituasjon. Mange opplever problemer i forhold til enkle, men grunnleggende ting som det å opprette en bankkonto, avtale strøm- eller telefonabonnement, leie bolig, osv. Gjeldsproblemer har også vist seg å kunne skape grobunn for dyptgripende vanskeligheter på andre områder, så som helse- og samlivsproblemer. Enkelte føler problemene så tyngende at de har oppgitt arbeidslivet. Det er på denne bakgrunn meget viktige spørsmål som drøftes her i dag.

Arbeidet med å forbedre gjeldsordningsloven har i hovedsak vært konsentrert om tre områder. Det har vært nødvendig å se nærmere på enkelte sider ved saksbehandlingen. Etter forslaget skal namsmannen både kunne åpne gjeldsforhandling og stadfeste endringer. Dette vil gjøre det praktisk enklere og raskere å komme fram til en gjeldsordning.

Enkelte lovbestemmelser har vist seg å være så skjønnsmessige at det har oppstått store tolkningsforskjeller. Dette gjelder bl.a. spørsmålet om når en gjeldsordning vil virke støtende, og gjeldsordningsperiodens lengde. Det er derfor foreslått justeringer i lovteksten på begge disse punkter, noe som ventelig vil føre til større likebehandling.

Et annet viktig tema i gjeldsordningsloven er de offentlige kreditorenes stilling. Ingen bør være utelukket fra å få gjeldsordning på grunn av gjeld til det offentlige. I en viss utstrekning er det slik i dag. Likevel går vi inn for å gjøre loven mer fleksibel i forhold til offentlige kreditorer. Disse endringene står sentralt i endringsforslaget, og vil kunne hjelpe en rekke mennesker som hittil ikke har kunnet få noen gjeldsordning. Henvendelser jeg har fått, tyder på at mange av disse har slitt med vanskelighetene i lang tid. Jeg er glad for at komiteen i stor utstrekning stiller seg positiv til de forslag som er framlagt på disse områdene.

Jeg har selvfølgelig merket meg at komiteen i enkelte tilfeller vi gå lenger enn det som er foreslått når det gjelder å lette situasjonen for de gjeldsrammede. Dette har jeg forståelse for, men jeg vil også minne om at det er viktige mothensyn som også skal ivaretas. Viktigst er kanskje hensynet til alle dem som tross store forsakelser makter å betale sin gjeld.

Viktigst vil trolig endringene når det gjelder skatte- og avgiftskrav, være. Hittil har de som har mer enn 60 pst. skatte- og avgiftsgjeld, i praksis ikke kunnet få noen gjeldsordning. Denne regelen foreslås nå opphevet, slik at en høy andel skatte- og avgiftsgjeld ikke lenger vil stå i veien for en gjeldsordning. Jeg har merket meg at flertallet i komiteen også vil ha full likestilling mellom skatte- og avgiftskrav og annen gjeld når det gjelder fordelingen på kreditorene.

En annen type offentlig gjeld som kan stå i veien for en gjeldsordning, er bøter og erstatninger. Også på dette området foreslås det derfor endringer. Komiteen støtter forslaget i prinsippet, men ønsker en mer nyansert regel som skiller klarere mellom bøter og forskjellige typer erstatninger enn det som er foreslått.

I tillegg til det som nå er nevnt, inneholder proposisjonen forslag til en rekke større og mindre justeringer av loven. Etter min mening vil disse forslagene til sammen føre til at gjeldsordningsloven vil bli et enda bedre og mer målrettet virkemiddel i innsatsen mot gjeldsproblemene i private husholdninger. I tillegg kan kanskje loven nå i ytterligere grad også forebygge en uansvarlig utlånspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Eg er einig med statsråden i at her er det mange omsyn som ein skal ta vare på, ikkje berre omsynet til skyldnaren. Det presiserte eg òg i innlegget mitt. Men det blir no fleirtal for ein god del endringar i forhold til Regjeringa sitt framlegg – det som eg kalla for forbetringar:

• ei presisering av at offentleg gjeld i seg sjølv ikkje skal hindre ei gjeldsordning

• ei jamstelling av offentleg og privat gjeld under gjeldsordninga

• større moglegheit til gjeldsordning fleire gonger

• gjeldsordninga si lengd skal gjelde frå opningstidspunktet av gjeldsforhandlinga

• ein reduksjon av etterperioden frå fem til to år

• ei frårådingsplikt for kreditorar

Når eg seier at det er forbetringar, kan det jo hende at statsråden er einig med meg i det, sjølv om Regjeringa hadde gjort framlegg om noko anna. Vi opplevde jo under finansdebatten i går at Kristeleg Folkeparti gav uttrykk for at ein såg budsjettavtala med Framstegspartiet som ei klar forbetring i forhold til Regjeringa sitt forslag. Det kunne òg vere interessant å høyre om statsråden synest dette gjeld i dag. Ein del er direkte lovendringar, men ein del er uttrykt i merknads form om forståing og praktisering av reglane.

Eg vil gjerne at statsråden stadfester at denne forståinga blir lagd til grunn. Spesielt gjeld det då §1-4 e om at offentleg gjeld i seg sjølv ikkje må hindre gjeldsordning.

Statsråd Laila Dåvøy: I arbeidet med gjeldsordningsloven, som både har vært ute på høring og som vi har jobbet ganske mye med også fra Barne- og familiedepartementets side, må jeg si at vi har hatt en rekke spennende debatter med andre departementer, noe som faktisk også framkommer i innstillingen. Komiteen har kanskje fått innsyn i hvordan de enkelte departementene på ulike områder har tenkt.

Når det er sagt, vil jeg si at det er mange hensyn å ta. Et hensyn som kanskje ikke har vært nevnt her i dag, men som kan ha betydning i en del sammenhenger, er i de tilfeller man har kausjonister. Spesielt gjelder dette etterperioden, der en del kausjonister kanskje må betale veldig lenge på en gjeld, mens den som har hatt en gjeldsordning, blir relativt raskt ferdig med den. Det har vært et av hensynene som jeg har vært noe opptatt av.

Det er ikke tvil om at for skyldnerne er det en del forbedringer som er lagt opp fra flertallets side i Stortinget, samtidig som det for noen av områdene faktisk ikke er uenighet om intensjon og realitet. Jeg nevner spesielt sosialhjelp, som også Kristelig Folkeparti-representanten var inne på. Vi skal selvsagt legge til grunn den forståelsen som er framkommet i Stortinget i dag, og det som ligger her fra flertallets side.

Heidi Grande Røys (SV): Eg vil ta opp to ting med statsråden.

Fyrst veldig kort: Deler statsråden representanten Heidi Larssen si frykt for at den rettleiande satsen på 85 pst. av minstepensjon vil kunne oppfattast som ein maksimalsats og ikkje ein minimumssats? Og korleis vil eventuelt statsråden i utforminga av dei rettleiande satsane sikre at dette vert oppfatta slik som fleirtalet tek til orde for?

Det andre gjeld det som Regjeringa sjølv skriv i lovforslaget, at ingen andre land har ein regel om etterperiode, slik vi har. I høyringsrunden kom det òg svært mange innspel til Regjeringa om å fjerne regelen. Nokre grunngav det med at det vil forenkle namsmannens oppgåve, men dei fleste grunngav det med at det er urimeleg at kreditorane skal kunne angripe skyldnarane i ytterlegare fem år etter utløpet av perioden. Og å fjerne regelen vil vareta retten til ein ny start.

Skattedirektoratet ville oppheve regelen og viser til at det har uklare konsekvensar for skyldnaren. Forbrukarrådet og Gjeldsoffer-alliansen er òg einige om at regelen skal fjernast. Det blir då med stor undring eg ser at Regjeringa trass i desse veldig klare råda vel å vidareføre regelen og grunngjev standpunktet med at det er eit resultat av dei drøftingane som har vore førte mellom Finansdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Men sidan innhaldet av dei drøftingane ikkje står nokon plass – i alle fall har ikkje eg funne det – kan statsråden gje oss svar på kvifor Regjeringa ikkje har fjerna regelen om etterperiode, men heller vel å vidareføre denne særnorske ordninga?

Statsråd Laila Dåvøy: Først til spørsmålet om veiledende livsoppholdssatser. Tidligere har man hatt 75 pst. av minstepensjon som en veiledende norm. Uansett er det slik, det har vært slik og det vil fortsatt være slik, at selv om man får en annen prosentsats, vil livsoppholdssatsene måtte utmåles individuelt. Det betyr at en kan komme til å få enten en større prosentsats eller en lavere prosentsats i henhold til den veiledende normen. Den er kun ment som et utgangspunkt for skjønn, og det betyr at både individuelle hensyn, som jeg har vært inne på, og også hensyn til lokale forhold skal tas. Det skal ikke være noen fast grense, verken minimums- eller maksimumsgrense. Jeg tror det er viktig at vi holder fast ved det. Det betyr altså at det kan variere noe omkring 85 pst., som det nå vil bli.

Det vi vet, er at særlige utgifter til f.eks. sykdom og transport mv. kan medføre rett til f.eks. ekstra avsetning til livsopphold, og vi har også sett at slike forhold gjør det i praksis.

Når det så gjelder det andre spørsmålet om femårsperioden som er foreslått fra Regjeringens side etter fullført gjeldsordning, er det riktig at det har vært en debatt om det, og jeg legger ikke skjul på at det er uenighet om det. Det er det for så vidt greit å si, syns jeg. Vi har likevel endt opp med å opprettholde forslaget om en femårsregel. Nå vil jeg påpeke at regjeringspartiene her i salen vil stemme subsidiært for en to års etterperiode. Vi har i alle fall ønsket en etterperiode. Det har vært mye debatt om hvor lang den skulle være. Og det kan, som jeg nevnte i mitt forrige svar, virke særlig urimelig overfor kausjonister som har måttet tåle store tap og kanskje må betale på gjeld – noen av dem faktisk livet ut.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak 2.

Nytt møte vil bli satt kl. 18 for behandling av de gjenstående saker på dagens kart.