Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den tildelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det er viktig at alle gode krefter blir sette inn for å skape eit betre og sunnare arbeidsliv, til beste for den enkelte arbeidstakar, den enkelte verksemd og for heile samfunnet.

Intensjonsavtala om eit inkluderande arbeidsliv har klare målsetjingar som å redusere sjukefråværet, få fleire med redusert arbeidsevne ut i arbeid og å auke den reelle pensjonsalderen. Derfor er det viktig, slik departementet legg opp til, at det konkrete arbeidet for å nå desse måla i all hovudsak skjer i den enkelte verksemd. Det er all grunn til å tru at arbeidsmiljøet, både gjennom fysisk utforming og psykososiale faktorar, kan ha mykje å seie for sjukefråværet. Arbeidet må derfor skje i ein god dialog mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar.

Dersom ein skal leggje vekt på kva den enkelte arbeidstakar kan utføre av arbeidsoppgåver, er det avgjerande viktig at det er ein aktiv og tett dialog mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar. Arbeidstakaren kan i ein slik dialog hjelpe til med opplysningar om eiga funksjonsevne og saman med arbeidsgjevar drøfte moglege tiltak som betrar situasjonen.

Det er òg viktig at det skal bli meir lønsamt å leggje forholda til rette på arbeidsplassen, slik at arbeidstakaren kan fortsetje i arbeidslivet. Og det er eit paradoks at sjølv om arbeidsløysa er høg, er det mangel på arbeidskraft i mange bransjar.

Skal ein nå desse måla, må avtala følgjast aktivt opp i den enkelte verksemd. Det inneber målretta arbeid, vilje til å oppnå resultat, tid til samtale og oppfølging, samarbeid, openheit og respekt for kvarandre som likeverdige partar. Dei tillitsvalde vil ha ei særleg viktig oppgåve i å medverke til eit godt og utviklande arbeidsmiljø og samtidig hjelpe den enkelte sjukmelde i samtaler med leiinga og utforming av tiltak. Like viktig er det at arbeidstakarar med særskilt ansvar for arbeidsleiing òg skaffar seg nødvendig kompetanse i arbeidsmiljø og vernespørsmål. Dette er viktig for å følgje opp dei som er sjukmelde.

Det blir sagt at personar med helseproblem lettare blir dytta ut av arbeidsmarknaden når det er nedgangstider enn når det er oppgangstider. Det er ein viss fare for at aktivitetsnivået og dermed presset på den enkelte arbeidstakar då blir større. Av forskinga veit me at dette kan auke risikoen for å bli påført skadar eller andre helseproblem. Slik sett vil også sjukefråværet truleg auke. Etter mi meining er presset i arbeidslivet ei viktig årsak til vekst i sjukefråværet. Mange forskarar er opptekne av nettopp dette, nemleg forholdet mellom arbeidsmiljøet og pressfaktorar.

Sjukefråværet og talet på uføretrygda er stadig stigande. Eg har nemnt nokre årsaker. Andre årsaker kan vere krav om stadige omstillingar. Me veit at dette, saman med nye former for organisering, i mange høve gir turbulens og belastningar som verkar ekskluderande. Me manglar framleis mykje kunnskap om årsaksforhold og samanhengar, både i og utanfor jobben.

Arbeid er det viktigaste tiltaket for å kjempe mot fattigdom. Derfor er det så viktig å få fortgang i dette arbeidet. I dag tek me eit stort og positivt steg i så måte.

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg deler den oppfatningen at det er et klart behov for at det systematiske sykefraværs- og tilretteleggingsarbeidet settes på dagsordenen i virksomhetene i enda sterkere grad enn det som er tilfellet i dag. Det er grunnen til at det nå foreslås en endring i arbeidsmiljøloven § 14, for å klargjøre i loven at arbeidsgivers ansvar for det generelle og systematiske arbeidsmiljøarbeidet i virksomheten også omfatter det generelle og systematiske sykefraværsarbeidet. At denne klargjøringen er lagt til § 14, understreker at hovedansvaret ligger på arbeidsgiver, og at det er arbeidsgiver som plikter å ta initiativ til at arbeidet igangsettes. I den sammenheng er det også grunn til å understreke at et vellykket, systematisk tilretteleggings- og sykefraværsarbeid er avhengig av at arbeidet skjer i nært samarbeid med den enkelte arbeidstaker.

Det er en enstemmig kommunalkomite som ser det som viktig å fokusere kontinuerlig på arbeidsmiljøet, sykefraværet og uføretilgangen. Det er et faktum at det har vært en negativ utvikling i sykefraværet helt siden 1995. Sykefraværet har økt merkbart de siste fem årene. Utgiftene til sykefravær utgjorde 23 milliarder kr i 2001, samtidig som økningen i tallet på uføre har vært betydelig og nådde 33 milliarder kr i utgifter det samme året. I tillegg må vi ta med de tap dette medfører for den enkelte, og de tap samfunnet får av slikt fravær ved redusert verdiskapning og lavere produktivitet, både i offentlig og privat sektor.

Et godt arbeidsmiljø er den viktigste forutsetningen for å stimulere til redusert sykefravær og færre uføre. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv fra 2001 har som mål å redusere sykefraværet med 20 pst. i løpet av avtaleperioden på vel fire år. Intensjonsavtalen går som kjent også ut på å ansette langt flere yrkeshemmede og uførepensjonister samt å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet. Intensjonsavtalen er et positivt bidrag i arbeidet med å redusere sykefraværet og uføretilgangen, selv om meldingene så langt tyder på at målene som er satt i avtalen, kan bli vanskelige å oppnå.

Det er også grunn til å vise til det partssammensatte Arbeidslivslovutvalget, som har som mandat å revidere arbeidsmiljøloven, og som innen 1. desember i år skal legge frem forslag til forbedringer av gjeldende arbeidsmiljølovgivning.

Selv om Regjeringen fremholder at det ikke bør foretas vesentlige endringer i arbeidsmiljøloven før Arbeidslivslovutvalget har levert sin innstilling, er det bl.a. på bakgrunn av Intensjonsavtalen allerede nå behov for å foreta midlertidige endringer i loven for å presisere, tydeliggjøre og til dels utvide arbeidsgivers ansvar for oppfølging av og tilrettelegging for sykmeldte samt å tydeliggjøre arbeidstakernes medvirkningsplikt. Det er grunnen til at det foreslås endringer som presiserer arbeidsgivers generelle plikt til systematisk, forebyggende sykefraværsarbeid og individuell tilrettelegging, som presiserer arbeidstakers plikt til medvirkning, som presiserer oppsigelsesvernet ved sykdom samt tar for seg Arbeidstilsynets tilsynsstrategi med presisering av tilsynets rolle rettet mot utstøting.

Avslutningsvis er det verdt å nevne at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet mener det kan bli vanskelig å opprettholde dagens sykelønnsordning i fremtiden dersom man ikke nå klarer å snu den negative utviklingen i sykefraværet merkbart. På dette grunnlaget vil jeg anbefale Odelstinget å støtte de foreliggende forslag til lovendringer i arbeidsmiljøloven samt til et par mindre endringer i folketrygdloven, brann- og eksplosjonsvernloven og eltilsynsloven.

Heikki Holmås (SV): Vi har en utvikling der vi ser for oss et mer brutalt arbeidsliv for arbeidstakerne. Det er vel ingen – ikke engang de mest kjernefamilietro – som mener at skilsmissestatistikken alene har hovedansvaret for at stadig flere støtes ut av arbeidslivet, at stadig flere mennesker får psykiske lidelser og opplever stress i arbeidslivet. Vi ser at dette er trenden.

I lovforslaget i odelstingsproposisjonen blir det også nevnt at vi har hatt en vedvarende økning i utstøtingen fra arbeidslivet – både når det gjelder bruken av sykelønn, når det gjelder mennesker som har høyt sykefravær, og når det gjelder mennesker som støtes ut i uføretrygd og i et attføringsløp – i perioden helt fra 1995 og fremover til i dag. Og spørsmålet er: Hvorfor har vi denne brutaliseringen? Colbjørnsen sier i en av sine bøker at det er konkurransen – den hardere konkurransen – som skjer, som gjør at bedriftene ser seg nødt til å fjerne alle slakkene i bedriftene. Dette innbefatter å fjerne alle arbeidstakere som ikke yter inntil 110 pst. Konsekvensen er flere uføre og flere som er langtidsledige. Vi ser at det er de som har minst praksis, som i størst grad utstøtes fra arbeidslivet. Og de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at det er en del med minoritetsbakgrunn og en del andre innvandrere som har den raskeste økningen i arbeidsløsheten, hvis vi bare ser på den typen grupper.

Bedriftene vil av hensyn til sin bunnlinje og av hensyn til kortsiktigheten som preger deler av investormiljøene, i utgangspunktet søke å drive rovdrift på de ansatte for å maksimere sitt overskudd. Da har vi altså to alternativer – Regjeringen har to alternativer, og Stortinget har to alternativer – slik jeg ser det. Det ene er å gjennomføre regelendringer som tvinger bedriftene til å ta hensyn til de ansatte. Det andre er å bruke markedsløsninger for å sørge for å gjøre det lønnsomt for bedriftene å drive på og legge til rette for å hindre utstøting av sine ansatte.

Det Regjeringen har lagt fram i dette lovforslaget, er endringer i plikter og regelverk som tvinger bedriftene til å søke å få folk inn igjen i arbeidslivet, og hindre at folk faller helt ut når de er i en situasjon der de står i fare for å falle ut. Det synes vi er veldig bra. Vi synes at de forslagene til lovendringer som ligger her, er gode.

Det vi savner fra Regjeringen, er to ting. Det ene er at Regjeringen ikke ser at en del av de endringene som det legges opp til for å få til en større fleksibilitet i bruken av arbeidskraft, som vi tidligere har vært inne på i en debatt her i Stortinget hva angår bruken av overtid, også kan føre til at man får en større utstøting fra arbeidslivet fordi man legger til rette for en mer fleksibel bruk av arbeidskraften på arbeidsgivers premisser, og økt arbeidsbyrde for den enkelte arbeidstaker.

Det andre vi savner fra Regjeringen, er gode innspill til hva som kan gjøre det lønnsomt for bedriftene å ha flere incentiver for å satse mer på å hindre folk i å støtes ut fra arbeidsmarkedet. Det er klart at Aetat kan legge til rette for ordninger som gjør det mulig å ta inn igjen folk som er yrkeshemmede. Men det viktige arbeidet – og det er jeg sikker på at både ministeren, jeg og resten av Stortinget er skjønt enige om – er å sørge for å hindre at folk faller ut. Det er mye vanskeligere å få folk inn igjen i arbeidslivet når de først har falt ut. Når vi da sier at bedriftene skal få mer ansvar i forhold til tilsynsbaserte ordninger, altså HMS-arbeidet i bedriftene, at de skal ta mer ansvar på disse områdene, bør vi også sørge for at det finnes ordninger som gjør det lønnsomt for bedriftene å sørge for at ikke de ansatte faller utenfor. Sandman-utvalget er inne på noen løsninger. Men jeg savner at Regjeringen – som skulle være en frontfigur i denne sammenheng, som er utrolig opptatt av å bruke markedsmekanismer, og som vi hører hele tiden er villig til å bruke markedsmekanismer for å frata arbeidstakere rettigheter for å hindre dem i å benytte seg av sykefraværsordninger – lar det samme gjelde overfor arbeidsgivere, for å få dem til å sikre arbeidet mye bedre og intensivere det arbeidet som allerede pågår, for å hindre at folk faller utenfor arbeidslivet.

Pål Kårbø (KrF): Intensjonsavtalen om eit inkluderande arbeidsliv er veldig positiv, og Kristeleg Folkeparti stiller seg heilt bak han. Gjennom denne odelstingsproposisjonen vert det gjort mellombelse endringar i lova for å presisera og ikkje minst tydeleggjera arbeidsgivaren sitt ansvar når det gjeld oppfølging og tilrettelegging, og å tydeleggjera arbeidstakaren si medverknadsplikt.

Som på mange andre felt er forebygging viktig òg her, for å hindra sjukefråvere. Då meiner ein sjukefråvere på både kort og lang sikt. Arbeidsgjevaren har her ei viktig forebyggingsrolle.

Det at ein no har som mål at desse forslaga samla skal redusera dei samfunnsmessige kostnadene, er òg veldig viktig. Når nokon vert sjukmeld, er det negativt både for den enkelte og for samfunnet.

Som det går fram av den merknaden som Kristeleg Folkeparti har i lag med Høgre og Framstegspartiet, ser vi med spenning fram til resultatet frå det partssamansette utvalet som skal gå gjennom dette med reduksjon av sjukefråveret. Vi vil difor følgja utviklinga nøye vidare, for å sjå utviklinga innanfor dette feltet.

På bakgrunn av dette stiller Kristeleg Folkeparti seg fullt og heilt bak kommunalkomiteens innstilling og vil støtta dette forslaget.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er viktig å fokusere kontinuerlig på arbeidsmiljøet, på sykefraværet og på det som utvikler stadig flere uføretrygdede. Det har vært en veldig negativ utvikling innen dette området de siste åtte–ti årene, og utgiftene til sykefravær utgjorde i 2001 23 milliarder kr. Når en da vet at også økningen i antallet uføre fører til at denne ordningen i dag koster samfunnet 33 milliarder kr – og antakeligvis mer nå etter regnskapet i 2001 – er det klart at dette er viktige faktorer også i den økonomiske og ressursmessige politikken. Men viktigst er det at de som faller utenfor et lite inkluderende arbeidsliv, blir gjort i stand til å komme inn igjen i arbeidslivet og få en hverdag som er meningsfylt og god. Det er derfor veldig viktig at man forsterker innsatsen mot sykefraværet og mot en utvikling som fører til stadig flere uføretrygdede.

Ved siden av de tallene som jeg nå nevnte, har LHL og SINTEF foretatt en undersøkelse som viser at en bedrift taper ca. 1 700 kr pr. dag pr. arbeidstaker ved sykefravær. Det er også en faktor som burde tilsi at hele arbeidslivslinjen må ses i denne sammenheng.

Men det er ett forhold til som jeg tror at storsamfunnet og staten ved storting og regjering må ta mer på alvor, og det er at man innenfor helsevesenet har en behandlingskapasitet og ikke minst rehabiliteringsmuligheter slik at de som blir syke og må søke fravær på grunn av ulykker, slitasje e.l., kan komme tilbake i jobb fortest mulig. Dette tror jeg er en veldig stor oppgave, som burde tas mer på alvor, parallelt med Sandman-utvalget og parallelt med de forhold som bl.a. er inne i denne saken. Vi ser at presset på arbeidsplassene er økende. Der har det skjedd veldig mye de siste årene. Arbeidslivet har blitt mer brutalt på grunn av omstillinger og tidspress, noe som fører til stress og helseplager, ikke minst innenfor det psykiske helseområdet.

Det var veldig positivt at man fikk inngått Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv høsten 2001, men det er klart at den må følges opp av alle parter. Avtalen har som intensjon å senke sykefraværet med 20 pst. i løpet av avtaleperioden, som er på vel fire år. Det kan se vanskelig ut i dag når vi ser hvordan arbeidsledigheten igjen øker, men det må være et mål at man klarer å nå nærmest mulig opp til den intensjonen som ligger i denne avtalen, og etter at status er oppgjort, er det viktig at vi klarer å beholde de velferdsordninger som vi har i dag. Vi ser også fram til at det partssammensatte arbeidslivslovutvalget skal legge fram sine innstillinger ved slutten av dette året, slik at man kan få ting til å fungere ved at forslag fra dette arbeidslivslovutvalget gjøres gjeldende fra 2005.

Det er viktig at det nå legges en lovfestet plikt på arbeidsgiverne til å utarbeide oppfølgingsplaner for tilrettelegging av arbeid for sykmeldte arbeidstakere som har vært sykmeldte i mer enn åtte uker. Men det er viktig at dette ikke blir for byråkratisk og for tidkrevende for arbeidsgiverne. Samtidig synes jeg, i likhet med representanten Heikki Holmås, at det må være viktig for styresmaktene å gi arbeidsgiverne og arbeidsplassene incentiver for å motvirke utstøting og for å stimulere til inkludering i arbeidslivet.

Til slutt vil jeg bare knytte noen kommentarer til det forholdet i innstillingen hvor komiteen deler seg. Representanten fra Høyre var også inne på at det kunne være vanskelig å opprettholde dagens sykelønnsordning hvis man ser at det ikke er en bedring i denne utviklingen over tid. På Senterpartiets vegne vil jeg si at vi må arbeide for å bevare og forsterke de velferdsordningene som vi har i dag. Vi viser til at hovedmålsettingen med den innstillingen som vi behandler i dag, er å hindre at folk støtes ut av arbeidslivet, for på den måten å redusere de samfunnsmessige kostnadene ved sykefravær og uføretrygd.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.