Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter samt Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver gruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

André Kvakkestad (FrP) (ordfører for saken): Justiskomiteens medlemmer deler Regjeringens utgangspunkt om at en må bekjempe organisert kriminalitet og menneskehandel. Det er på den bakgrunn enighet om at en trenger ekstraordinære etterforskningsmetoder for å kunne hanskes med miljøer som er spesielt lukkete og har sin egen strenge form for internjustis.

Fremskrittspartiet står fortsatt alene om det synspunktet at det ville være hensiktsmessig at Norge fikk tilgang til de samme etterforskningsmetodene som f.eks. Frankrike.

Det er enighet i komiteen om at en har behov for et straffebud der en straffer det å inngå forbund med tanke på å begå lovbrudd. Utformingen av regelen er det likevel ikke enighet om, og de respektive partier vil antakeligvis redegjøre for sine syn.

Fremskrittspartiet ser det som naturlig at en tar utgangspunkt i det å inngå forbundet, ikke i spørsmålet om hvilken strafferamme de planlagte lovbrudd forventes å ha. Dette er fra Fremskrittspartiets ståsted av underordnet betydning. Når vi likevel har valgt å støtte flertallet i at det kun skal gjelde dersom strafferammen er tre år, skyldes dette at en da får en hensiktsmessig sammenheng mellom etterforskningsmetoder og prosessregler når det gjelder bekjempelse av organisert kriminalitet.

Det forundrer meg noe at det er så lite samsvar mellom ordbruk og handlinger når det gjelder bekjempelse av organisert kriminalitet. Når flertallet går inn for en dobling av straffen, men aldri mer enn fem år, dersom kriminaliteten er del av organisert kriminalitet, sier en at det bare er småkriminelle det er viktig å bekjempe i denne sammenheng. Fra Fremskrittspartiets ståsted er dette i beste fall et galt signal å gi! Det må være slik at en må få samme dobling av straffen også der det organiseres grov kriminalitet. Da vil en nettopp kunne slå hardt ned på de mest samfunnsskadelige forholdene. Bedre blir det ikke når deltakerne i et forbund kun skal få en økt strafferamme dersom ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.

Det er også uheldig at flertallet – for ikke å være for slemme med de virkelig kriminelle i Norge – ikke ønsker å la straffehøyninger ved organisert kriminalitet få virke sammen med konkurrens og gjentakelse.

Til sammen gir alt dette kriminelle som organiserer seg for å begå flere alvorlige handlinger, en stor strafferabatt. Men nå er jo ikke kvantumsrabatt for forbrytelser noe nytt i Norge.

For å unngå disse strafferabattene ønsker vi i Fremskrittspartiet å videreføre vårt standpunkt om at kriminelle handlinger må vurderes enkeltvis og legges sammen. Fremskrittspartiet foreslår også at maksimal ramme for alle handlinger blir 30 år. Dette er i tråd med tidligere forslag fremmet av oss.

Statsråden har også sendt ut på høring forslag om 30 års maksimalstraff. Selv om det har gått en god stund, kan det ikke sies at det har kommet mye konkret ut av dette.

Det er ønskelig at en gir kriminelle gjengangere en ekstra straff, her som en ekstra betinget straff. Da vil en gi et ekstra incentiv til å avholde seg fra ytterligere kriminalitet, men en vil også få en strengere håndtering der hvor dette likevel ikke har den ønskede effekt. Men skal den individualpreventive betingede straffen hjelpe, må denne tillegges på et tidspunkt da dette kan ha effekt. En bør altså starte med dette allerede fra andre domfellelse. Da kommer effekten ved en eventuell tredje domfellelse. Det å vente til fjerde eller femte domfellelse betyr at den kriminelle løpebanen er så sementert at den preventive effekten nok overskygges av den renovasjonsmessige om å holde personen lengst mulig inne bak murene.

Et spørsmål er fra hvilket tidspunkt en skal vurderes som gjenganger. Flertallet mener dette kun skal gjelde handlinger begått etter fylte 18 år og etter at soning er påbegynt. Fremskrittspartiet mener det mest hensiktsmessige er å forholde seg til den kriminelle lavalder. Så får domstolene naturligvis ta de nødvendige forhold i betraktning når straff skal utmåles.

Det er noe underlig at det er handlinger begått etter påbegynt soning som skal regnes med. Spesielt med de soningskøene som er i Norge, er det beklagelig at handlinger begått mellom rettskraftig dom og soning ikke skal regnes som gjengangerforhold. Senest på det tidspunkt rettskraftig dom foreligger, må enhver forstå at nye handlinger er å anse som like alvorlige som handlinger begått etter påbegynt soning. Forbrytelser begått mellom dom og soning er noe befolkningen faktisk reagerer meget sterkt på.

Begrepet «handel med mennesker» har etter Fremskrittspartiets oppfatning en videre ramme enn det som flertallet synes å legge i sin vurdering. Grunnen til at Fremskrittspartiet ikke har sluttet seg til merknaden fra flertallet, er ikke at vi er uenig i det som anføres, men at det er viktig at også andre forhold, slik som tvangsarbeid, fjerning av organer mv. tas med i det som må bekjempes. Regjeringen har dette med i den proposisjonen som er framlagt for Stortinget, og jeg velger å tro at også flertallet støtter dette, selv om deres merknader ikke direkte kan sies å gjøre det.

Når det gjelder barnepornografi, er dette et onde som har vist seg vanskelig å bekjempe effektivt. Dette skyldes i stor grad at miljøene er rimelig lukket. På dette punktet er det likhet mellom ringer som utveksler barnepornografi, og annen organisert kriminalitet. Fremskrittspartiet er glad for at strafferammen økes, slik at de samme virkemidlene kan benyttes her som ved bekjempelse av annen organisert kriminalitet. Det vil også være viktig når det gjelder behovet for å kunne infiltrere miljøer, noe vi kommer tilbake til i en senere sak.

Jeg tar opp de forslag som Fremskrittspartiet står bak.

Presidenten: Representanten André Kvakkestad har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A): Det er Arbeiderpartiets håp at man i denne diskusjonen også kan skue bakover og se på hva som er årsaksbildet ved de forskjellige kriminelle handlinger som vi behandler i kveld. I den anledning har jeg lyst til å spørre representanten fra Fremskrittspartiet og saksordføreren hva som er årsaken til at man faktisk går ut av flertallets merknader vedrørende menneskehandel, der man peker på årsakene til dette. Alle de øvrige partiene påpeker

«at handel med mennesker innebærer grove krenkelser av menneskerettighetene. Handel med mennesker er en kynisk utnyttelse av fattigdomsskapt sårbarhet som i første rekke rammer kvinner og barn. Derfor er slik menneskehandel etter dette flertallets oppfatning ofte også et uttrykk for seksualisert vold som strider mot prinsippet om likestilling mellom kjønnene.»

Det er en viktig formulering, som viser noe av det bakenforliggende. Hva er årsaken til at Fremskrittspartiet ikke vil være med på en slik beskrivelse av bakgrunnen for menneskehandel?

André Kvakkestad (FrP): Hadde representanten Storberget lyttet til innlegget, hadde replikk kanskje ikke vært interessant – hvis han allerede ikke hadde bestemt seg for å holde den.

Det jeg påpekte, var at det som av flertallet blir lagt i begrepet menneskehandel, som er kvinneundertrykkende og seksualisert vold, er en del av menneskehandelen, men ikke det hele. Menneskehandel er mye, mye mer, og det har vi forsøkt å få fram i vår merknad, for på den måten, ikke å snevre det inn i forhold til den kyniske handelen med mennesker som foregår.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Knut Storberget (A): Arbeiderpartiet støtter i det alt vesentligste de forslag som Regjeringa fremmer vedrørende organisert kriminalitet og menneskehandel.

Organisert kriminalitet trenger ingen beskyttelse, og det er nødvendig at de virkemidler myndighetene kan sette inn for å avdekke og reagere mot slik alvorlig grenseoverskridende kriminalitet, gir resultater. I så måte er det internasjonale samarbeidet som avtegner seg, av avgjørende betydning. Blant annet gjennom Schengen-samarbeidet kan nasjonalstatene gjenvinne suverenitet og erobre noe suverenitet som vi ikke har, og som vi egentlig aldri har hatt. Arbeiderpartiet hilser derfor utvidelsen av muligheten for grenseoverskridende observasjon velkommen.

All kriminalitet er til en viss grad organisert. Det er derfor bra at lovforslaget og komiteens behandling setter klare kriterier for og en terskel for hva som omfattes av lovbestemmelsen om organisert kriminalitet. Komiteen har valgt ikke å definere organisert kriminalitet ut fra deltakelse i en kriminell gruppe, men foretrekker en forbundsbestemmelse. Slik sikrer vi – og dette er viktig – at det er selve deltakelsen i en straffbar handling man ønsker å ramme, og ikke deltakelsen i gruppen i seg sjøl. Det er et krav at gjerningspersonen sjøl skal begå eller medvirke til å begå en kriminell handling. Strafferetten i Norge vil etter dette fortsatt operere med individuelt ansvar, og ingen kollektiv straffejustis, selv om kollektiv atferd gjøres mer straffverdig – noe vi også har flere eksempler på i dag i lovverket. Også ved bruk av straffskjerpingsregelen i § 60 a, som Arbeiderpartiet gir sin tilslutning til, skal individuell rolle innenfor og utenfor gruppen tillegges vekt ved straffeutmålingen.

For Arbeiderpartiet har det også vært viktig at lovbrudd som brudd på barnepornografibestemmelsen og tyverier inngår i bestemmelsen om organisert kriminalitet. De straffverdige forhold organiseringen skaper, er vel så straffverdige i slike tilfeller – og også mer vanlige. Slik vil man også lettere kunne gripe fatt i organiseringen som sådan og forebygge overtredelser av alvorligere straffebud. Vi begynner å nærme oss det som har vært et uttalt mål for all kriminalpolitikk, å ramme organisasjonen og dem som står bak. Arbeiderpartiet mener man har fått en tjenlig og fornuftig grense for bestemmelsen gjennom komiteens forslag.

Det er likevel viktig at vi i iveren etter å bruke alle metoder og strengeste straff ikke definerer enhver kriminell handling inn under definisjonen organisert kriminalitet, og at vi fortsatt sikrer et gradert straffeutmålingssystem. Debatten hva angår gjengangere viser etter min oppfatning til fulle at vi i mange sammenhenger ser strafferettens utilstrekkelighet, og at vi politikere også må tørre å søke etter en annerledes virkemiddelbruk.

Norge er gjennom internasjonale forpliktelser forpliktet til å kriminalisere menneskehandel. Arbeiderpartiet støtter framlegget til lov og mener det bør gjøres nå. Arbeiderpartiet er dessuten glad for den begrunnelse som gis opp mot årsaksbildet ved menneskehandel. Der er komiteen enig, med unntak av Fremskrittspartiet.

Den usikkerhet som er knyttet til dagens lov, er således ryddet av veien. Jeg er glad for at Sosialistisk Venstreparti ikke vil vente på Straffelovkommisjonen på dette feltet, slik de argumenterer heftig med under spørsmålet om bekjempelsen av organisert kriminalitet – dette til tross for at man foreslår de drastiske virkemidlene i etterforskningen.

Menneskehandel er, som ordet sjøl uttrykker, grov krenkelse av menneskeverdet, oftest med bakgrunn i urettferdig fordeling og i fattigdom. Dette er igjen et felt hvor strafferetten kun blir en liten del av løsningen. Vi, som rike land, kan ikke i lengden fri oss fra ansvar for denne typen forbrytelser ved bare å straffe den direkte gjerningsmannen. Vi har et større ansvar. Dessverre blir det gjerne med straffebudet og etterforskningsmetodene. De underliggende årsakene vil det koste for mye å røre ved. Det får bli å håpe at ikke dagens lovendring bare bidrar til passivitet i forhold til de tiltak som kan redusere problemomfanget: mer rettferdig fordeling, mindre markedsstyring og bedre sosiale systemer, både nasjonalt og globalt.

En av de store kriminalpolitiske utfordringene vi står overfor, er å skape et straffesystem som i mindre grad skaper gjengangere. I lengre tid har mer fengselsstraff overfor disse vært resepten – så også i dag. Tilbakefallsprosenten viser oss at vi må tenke annerledes. Arbeiderpartiet kan derfor ikke støtte Regjeringas framlegg om generell skjerping av straffen for gjengangere. Det er grunn til å minne om at i strafferetten, både i lov og i domstolskapt rett, praktiseres i Norge i dag skjerpelse i straff for dem som begår straffbare handlinger på ny. Strafferammene er dessuten allerede vide nok: Vi bruker lavere sjikt, og det er faktisk mye igjen å gå på.

I 2001 ble det avsagt 9 200 ubetingede fengselsdommer. Anslagsvis dreier kanskje over 50 pst. av disse seg om gjengangere. Vi vet at av de straffede var 85 pst. menn. Totalt var over 44 pst. av dem som ble straffet, under 25 år. Dette vet vi, samtidig som vi står overfor en situasjon hvor over 2 500 står i kø og venter på å få sin tilmålte reaksjon. Det er jo her utfordringen for oss kriminalpolitikere ligger. Dessuten viser en rapport fra Kriminalvården i Sverige at fengsel brukes langt oftere i Norge enn i de andre nordiske landene. Mens 28 pst. avtjente sin straff utenfor fengsel i Norge, fikk hele 65 pst. alternativ form for straff i Sverige.

60–70 pst. av innsatte i norske fengsler bruker illegale rusmidler jevnlig. Tilbud om rehabilitering for innsatte med rusmiddelproblemer varierer sterkt fra anstalt til anstalt. Mellom 200 og 300 enkeltbeslag av narkotika årlig i fengslene illustrerer noe av det vi her snakker om. Mange av dem som er inne til soning, bruker illegale og legale rusmidler mens de soner.

I fjor måtte dessuten fengslene ta i bruk sikkerhetsceller for å isolere fanger hele 359 ganger. Det er en økning på 27 pst., sammenlignet med år 2000, da 282 fanger ble isolert på sikkerhetsceller.

Beregninger viser at det til enhver tid er mellom 70 og 100 fanger som burde ha vært på sykehus i stedet for i fengsel. En undersøkelse i fjor viste at minst 86 av de innsatte burde ha vært i en annen institusjon enn fengsel.

Det anslås at hver femte fange har psykiske problemer. De fleste som har problemer, er fanger med langvarig stoffmisbruk bak seg. Mange er gjengangere som har akutt behov for hjelp. Som regel er det forsøk på selvmord eller en annen form for voldsom atferd som resulterer i bruk av tvang.

Det som etter Arbeiderpartiets mening virkelig gir grunn til bekymring, er at tallet på dem som mottar behandling mens de er inne til soning etter § 12 både i gammel og i ny lovgivning – § 12-soning – ser ut til å gå nedover. Det er bekymringsfullt hvis vi virkelig ønsker å gjøre noe med gjengangerkriminaliteten.

Ved siden av dette, samtidig som man etablerer et sterkere regime med strengere straffer, ser vi altså at Kommune-Norge bare blir dårligere og dårligere til å møte utfordringene med å gi bl.a. ungdom et godt og forebyggende fritidstilbud. Det er illustrasjoner fra Oslo, og Søndre Nordstrand er i så måte et godt eksempel på at mens vi vedtar strengere straffer for gjengangere, som ofte er yngre menn, har kommunene en økonomisk situasjon som har resultert i at man først skjærer ned på det som er aktive og gode fritidstilbud. Dette er jo en utvikling som vi er nødt til å komme bort fra. Det er her hovedutfordringen i forhold til kriminalitetsbekjempelse blant yngre mennesker faktisk ligger. Det er dette Regjeringa ikke griper fatt i.

Er det noe rart at vi da mener at forslaget i forhold til gjengangerstraff i dag faktisk blir en avsporing i forhold til å løse de problemer som er reist? Vil vi kriminaliteten til livs, må vi inn på en helt annen arena. Vi touchet den i forrige sak, om konfliktråd. Det er nettopp i det å finne disse alternative tiltakene at Regjeringa mislykkes stort i sine framlegg. Økte ressurser, som virkelig kunne monne, ikke bare for å få unna soningskøen, men også for å få bedret det kvalitative innholdet i kriminalomsorgen, har man heller ikke fått til, slik som Arbeiderpartiet har foreslått i de siste års budsjetter. Vi savner Regjeringas analyse på dette feltet i forhold til gjengangere. Vi savner Regjeringas analyse i forhold til hvem dette er, og hva slags behov for hjelp disse menneskene vil ha. Høyresidens krav om strengere straffer for dem som kanskje sliter aller mest, ser også ut til, dessverre, å få fullt gjennomslag også langt inn i Kristelig Folkeparti, et parti som tradisjonelt er godt kjent for å ville angripe folks rusmiddelproblemer med helt andre virkemidler enn det vi ser skissert her.

I 2001 satt det 2 800 personer i snitt i norske fengsler. Dette er det høyeste tallet som noen gang er målt i Norge, en økning på 11 pst. i forhold til året før. Ifølge kriminalomsorgen økte antallet tilgjengelige soningsplasser med 109 i samme periode.

Spørsmålet blir: Tør vi tenke annerledes? Tør vi bevege den politiske debatten i en retning hvor det å ikke bare foreslå strengere straffer, særlig for gjengangere, blir møtt med politiske argumenter om at man er myk i forhold til kriminalpolitikken? Tør vi tenke annerledes, slik at alternative tiltak som faktisk bidrar til rehabilitering, og bidrar til at vi ikke får gjengangere, faktisk er det som på sikt er en tøff kriminalpolitikk, kanskje ikke overfor dem som skal inn i fengsel, men kanskje for oss som skal delta i det politiske ordskiftet og skape noe legitimitet rundt det at det faktisk trengs andre tiltak for å få gjengangere på rett kjøl? Kampen mot kriminaliteten krever det av oss alle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Linda Cathrine Hofstad (H): Representanten Storberget brukte mye tid på å forklare hvorfor Arbeiderpartiet går mot straffeskjerpelser for gjengangerkriminalitet. Storberget prøver å framstille straffeskjerpelsen som om alle gjengangerkriminelle er rusmiddelmisbrukere. Slik er det selvfølgelig ikke. Det er de uten respekt for folks liv og helse og eiendom som skal rammes av denne bestemmelsen. Høyre er opptatt av at rusmiddelmisbrukere som begår kriminelle handlinger, får en best mulig fungerende behandlingsstraff, f.eks. i behandlingsinstitusjon, gjennom betinget dom med særvilkår. Det undrer meg stort at Storberget ikke her stoler på det gode dommerskjønn.

Hva er det egentlig Arbeiderpartiet vil gjøre for å stoppe de notorisk kriminelle, som faktisk utgjør en stor trussel for samfunnet?

Knut Storberget (A): La det være sagt med én gang: Man kan jo ikke overfor dem som domfelles for straffbare handlinger, sondre mellom rusmiddelmisbrukerne og dem som ikke har respekt for andres eiendom, som representanten Hofstad kategoriserte dem som nå skal nås gjennom denne straffeskjerpelsen.

Etter Arbeiderpartiets oppfatning er det åpenbart slik at de rusmiddelproblematikere som i dag begår kriminelle handlinger, åpenbart mangler respekt for andres eiendom. Det er jo det vi må gjøre noe med. Det er der jeg savner høyresidens erfaringsgrunnlag. Hva er det som får dem til å tro at det er mer fengselsstraff som skal løse problemene for disse?

For Arbeiderpartiets del har vi gjennom budsjettmessige grep ønsket en bedre satsing på det kvalitative innen kriminalomsorgen, men blitt nedstemt i de to siste budsjettene. Vi ønsker en satsing på alternative reaksjoner langt utover dagens, med mer samfunnsstraff, og det er spørsmål om § 12-soning – kanskje det burde vurderes som obligatorisk, vi er nødt for å få fart på § 12-soningen hvis vi skal komme dette til livs – og andre straffereaksjoner vi kan bruke, som faktisk virker.

Inga Marte Thorkildsen (SV): SV og Arbeiderpartiet pleier å stå sammen i en del av vår kritikk når det gjelder departementets måte å drive lovarbeid på. I denne saken er jeg skuffet over Arbeiderpartiet. Jeg trodde at det hadde vært mulig å få med Arbeiderpartiet på SVs avventende holdning i forhold til å innføre en generell straffskjerping – man øker strafferammen dramatisk dersom det er påvist at det er begått organisert kriminalitet.

Mitt spørsmål til Storberget er: Når Storberget først går hardt ut mot justisminister Odd Einar Dørum, og sier at her går det fryktelig fort i svingene, og så etterpå bestemmer seg for likevel å gå for alt som departementet legger fram, hvor blir da troverdigheten av?

Knut Storberget (A): Jeg står ved den kritikken som tidligere er framført vedrørende en rekke lovforslag hvor vi mener at prosessen rundt det har gått for fort.

Når det gjelder spørsmålet om organisert kriminalitet og spørsmålet om strafferammer for og straffverdigheten av dette, har det egentlig aldri vært noen tvil om hvor vi står, verken i vårt program eller i vår politikk. Dette samsvarer fullt ut med vår holdning. Samtidig har jeg lyst til å replisere til Sosialistisk Venstreparti, som i det ene øyeblikket, når det gjelder organisert kriminalitet, sier at de vil vente på Straffelovkommisjonen og ta seg bedre tid, og i det andre øyeblikket, når det gjelder spørsmålet om menneskehandel, går inn for en av de mest drastiske metodene og foreslår utvidet utradisjonelle etterforskningsmetoder, uten noen som helst særlig forberedelse utover det som har vært i prosessen her, at det blir litt øyet som ser, i hvilken grad man vil kreve forberedelse – kanskje ut fra det som er mest opportunt for egne politiske standpunkt.

Når det gjelder organisert kriminalitet, må jeg fra venstresidens ståsted si at det er ingen ting som skulle tale for at dette skulle ha noen som helst beskyttelse, og det bør vel egentlig være av det som straffes strengest.

Einar Holstad (KrF): Storberget reiste kritikk mot den sittende regjering i forhold til å styrke den lokale kriminalomsorgen, en kritikk som kunne oppfattes dit hen at Arbeiderpartiet har stått for bedre kommuneøkonomi i tidligere tider.

Jeg tør minne om at da jeg som ordfører i 1994 fant det formålstjenlig å starte en landsdekkende aksjon som vi kalte Fattigkommuneaksjonen, var den ikke minst rettet mot den gangen kommunalminister Gunnar Berge. Det har altså vært rik tradisjon på dårlig stell her i landet når det gjelder dette forholdet.

Tør vi tenke annerledes, stilte representanten Storberget spørsmål om. Jeg tror ikke det er behov for veldig mye nytenkning. Jeg tror vi faktisk har sett det vi trenger å se. Spørsmålet er vel om en skal kunne balansere dette i en bedre form enn nå.

Knut Storberget (A): Jeg er alltid spent når historien skal påberopes, hvor langt bakover man skal. Nå skjønte jeg at det ikke var til kommunalminister Sylvia Brustad, men det var helt tilbake til Gunnar Berge. Det gjør sitt til at jeg blir rimelig rolig – ikke på bakgrunn av at det er Gunnar Berge, men først og fremst fordi jeg med respekt å melde må si at i dagens politiske situasjon skulle det vel ikke ha gått noen hus forbi at det er visse politiske forskjeller i spørsmålet om hva slags kommuneøkonomi Arbeiderpartiet ønsker å legge seg på, og hva regjeringspartiene ønsker å legge seg på.

Fra vår side er det åpenbart at den politikken hvor man faktisk sultefôrer offentlig sektor, bidrar til mer kriminalitet, samtidig som man blir strengere i reaksjonsmåten. Det er samfunn som vi ikke bør sammenligne oss med, og det er samfunn som har prøvd det før, som viser at det er en dyr måte å drive kriminalitetsbekjempelse på. I de kommunene hvor fritidsklubbene ryker først, blir det kanskje størst behov for gjengangerstraff, men det er ikke en slik situasjon vi ønsker oss. Vi ønsker å forebygge at kriminelle handlinger skjer overhodet. I så måte syns jeg Regjeringa har skuffet.

Carsten Dybevig (H): For to år siden var det stortingsvalg. Da hørte vi Arbeiderpartiets store festtaler. Da reiste statsrådene Norge rundt for å fortelle hvor bra det var å bo i Norge, hvor flott det var å bo i kommunene, kommuneøkonomien var bra og rusomsorgen var bra – det var en rekke ting som var bra i 2001. Men det var kanskje fordi det var Arbeiderpartiet som styrte. Plutselig, nå, to år etterpå, har vi landet vårt fullt av skoletapere, vi har problemer innenfor rusomsorgen, vi har kommuner som sliter, osv., osv.

Men også Arbeiderpartiets ordførere kjemper nå faktisk for en del av de kommunalpolitiske virkemidlene som iverksettes, bl.a. ønsker man mer lokalt selvstyre. Da er mitt spørsmål til Knut Storberget: Hvilket motsetningsforhold er det mellom strengere straff for gjengangere og kommuneøkonomien?

Knut Storberget (A): Det er jo egentlig et svar jeg syns representanten Dybevig bør komme med selv, all den tid han forfekter en politisk linje hvor man faktisk dyrker fram det å stramme inn i forhold til de kommunale budsjettene, utover det mitt eget parti står for. Min tese, og vår tese, er faktisk den at de samfunn som nå dyrker fram det å drive en billigst mulig offentlig sektor, og som nærmest er som nattvekterstater å regne, er også de samfunn som får mest problemer i forhold til nykriminalitet. Da er det trist at svaret fra det politiske flertall blir at det må angripes med sterkere virkemidler – først når det straffbare har skjedd. Det er der Arbeiderpartiet mener at Norge har hatt en stor fordel. Bakgrunnen for at tallet på kriminelle handlinger er lavt, er at vi har hatt et solid sikkerhetsnett ute i kommunene. I den grad det begynner å revne, tror jeg det vil bli et dyrt eksperiment som vil kreve langt mer enn strengere gjengangerstraffer.

André Kvakkestad (FrP): Det er alltid hyggelig å høre i hvilken utstrekning fritidsklubber og kulturbevilgninger reduserer kriminaliteten. Det er noe Arbeiderpartiet ofte hevder, i hvert fall når de er i opposisjon.

Det jeg kunne tenke meg å få svar på, er hvor mye Arbeiderpartiet nå vil tilføre kommunenes kulturbudsjetter, og hvilken effekt de venter det vil ha.

Knut Storberget (A): Jeg kan ikke fra denne talerstol nå røpe hvor mye vi skal tilføre landets kommuners kulturbudsjetter, det kan jeg for så vidt trøste forsamlingen med at den skal få slippe å høre – hvis jeg hadde visst det.

Men det som er poenget, er at når kommunaløkonomien blir så stram som det den er ute i kommunene nå, ser vi at det er de ikke lovpålagte oppgavene som ryker først. Det er ikke for ingenting at på Tynset, på Hamar, i Østfold og på Søndre Nordstrand er det fritidstilbud for ungdom som har røket først. Og det bekymrer meg i forhold til kriminalitetsbildet. Det bekymrer meg at Fremskrittspartiet, som skal være kriminalitetsbekjemper nr. 1, faktisk er de som nå foreslår gjengangerstraff – helt ned til 16 -årsalder. Har en 17-åring stjålet en bil to ganger, skal man altså ha en øvre strafferamme på 30 år. Det er altså mer enn for trippeldrap, mer enn terroranslag osv. Og det skal være svaret i forhold til norsk ungdom som havner på skråplanet. Da er vi på ville veier.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H) (komiteens leder): Jeg tror vi får vente med kommuneproposisjonen til den blir debattert. Jeg hadde tenkt å si litt om det saken handler om, nemlig organisert kriminalitet, menneskehandel og gjengangerstraff.

De kriminelle miljøene blir tøffere, de kriminelle opererer over landegrenser, organiserte kriminelle miljøer er hensynsløse og brutale, og har som mål å bryte ned demokratiske institusjoner og vår samfunnsorden. Dette er den virkelighet vi må forholde oss til, og det er den virkelighet Regjeringen har forholdt seg til ved at Ot.prp. nr. 62 ble lagt fram for Stortinget.

Utgangspunktet er at en skal bekjempe organisert kriminalitet og menneskehandel. Dette er internasjonale problemstillinger, som krever samarbeid og tiltak over landegrensene. På den bakgrunn er det viktig at også Norge følger opp sine internasjonale forpliktelser. Omfanget av og grovheten i mange av disse forholdene gjør at en må være spesielt oppmerksom på at dette ikke er tilfeldige handlinger, men at det i det vesentlige er planlagte og vel kalkulerte forhold. Det er derfor svært gledelig at komiteen helt eller delvis gir tilslutning til de tiltak Regjeringen foreslår.

Når det gjelder organisert kriminalitet, er dette en alvorlig samfunnstrussel som må bekjempes med ulike strategier. Regjeringen foreslår fem ulike tiltak for å bekjempe organisert kriminalitet.

Departementet foreslår for det første et nytt straffebud i straffeloven som vil ramme det å inngå forbund – inngå en avtale – om å begå alvorlige straffbare handlinger som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.

For det andre foreslår departementet en ny generell bestemmelse om straffskjerping for handlinger som er utøvet som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Etter forslaget heves strafferammen inntil det dobbelte i slike tilfeller, men likevel ikke med mer enn 5 års fengsel som tilleggsstraff.

For det tredje foreslår departementet et nytt straffebud mot menneskehandel. Det foreslåtte straffebudet rammer bakmenn og andre som bidrar til at mennesker utnyttes til f.eks. prostitusjon eller tvangsarbeid. Straffebudet går videre enn protokollen ved at det også rammer den som ved vold, trussel, misbruk av sårbar stilling eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til nærmere bestemte formål.

For det fjerde foreslår departementet å utvide adgangen til midlertidig overføring av fengslede personer for å bistå til å framskaffe bevis til bruk for etterforskning eller rettsforfølgning i en annen konvensjonsstat.

For det femte foreslår departementet å utvide adgangen til grenseoverskridende observasjon, slik at utenlandske polititjenestemenn vil kunne spane på andre enn den mistenkte dersom det er skjellig grunn til å tro at dette vil bidra til å identifisere eller oppspore den mistenkte.

Komiteen gir sin tilslutning til disse fem strategiene, men ønsker å gå lenger på et par områder.

Vi har i den senere tid sett nyhetsreportasjer om tyveriligaer som systematisk tømmer butikker for dyr kosmetikk og andre varer. Dette er en virksomhet som i høyeste grad er organisert kriminalitet, og som bør komme inn under den nye bestemmelsen om organisert kriminalitet. Derfor foreslår alle, unntatt Sosialistisk Venstreparti, å endre definisjonen av «organisert kriminell gruppe», slik at kravet til strafferamme for forbrytelsene endres fra minst fire år til minst tre år. Da vil også avanserte metoder kunne tas i bruk mot organiserte tyveriligaer.

Et annet fokus i den offentlige debatt er organiserte nettverk av pedofile som utveksler bilder og film av seksuelle overgrep mot barn. Strafferammen for dette i pornografibestemmelsen i straffeloven § 204 er i dag to år. Det samme flertallet i komiteen, altså alle unntatt SV, foreslår å utvide denne til tre års strafferamme. Dermed kan politiet benytte flere metoder i forbindelse med etterforskning av slike saker. Jeg vil understreke at dette gjelder dem som utelukkende utveksler bilder og film. De som selv utnytter barn, filmer eller på annen måte deltar i produksjon og skildringer av seksuelle overgrep mot barn, vil rammes av andre paragrafer, med langt høyere strafferammer.

Det er viktig å understreke at utvidelsen av strafferammene for organisert kriminalitet er viktigst i saker med forholdsvis lav strafferamme. En dobling her vil gi mulighet for utvidet metodebruk. I saker med høy strafferamme er det allerede mulig å ta i bruk avanserte etterforskningsmetoder. Derfor foreslår vi å øke strafferammene med inntil fem år.

Arbeiderpartiet er med på de endringene komiteen har gjort, mens SV ikke går inn på merknadene. Begge partiene er bekymret for at det gjøres endringer under behandlingen i Stortinget, skriver de i en merknad, og at ikke høringsinstansene har fått uttale seg om de endringer som gjøres. Det at det gjøres endringer under stortingsbehandlingen, er det som jeg vil kalle politikk. Det er forhandlinger som munner ut i omforente forslag, forslag som det skapes flertall for i denne sal. Jeg kan jo nevne barnehagekameratenes forslag fra revidert i fjor. Mye kan sies om den saken, men politikk er det, selv om ikke høringsinstanser eller regjering og departement på noen måte fikk uttale seg om de forslag som ble vedtatt.

I et storting som vårt må regjeringspartiene tidvis inngå kompromisser som går utover regjeringens forslag. Det kan være problematisk. I denne saken er det helt uproblematisk, og jeg er glad for at vi ble enige med Fremskrittspartiet i denne saken, og positivt overrasket over at Arbeiderpartiet slutter seg til de foreslåtte innstramminger i forhold til pedofile nettverk, og senker kravet fra fire til tre års strafferamme for å kunne bli omfattet av begrepet «organisert kriminell gruppe».

Norge har i dag ikke noe eget straffebud som retter seg uttrykkelig mot handel med mennesker. Men flere bestemmelser i straffeloven og i andre lover kan anvendes på handlinger som utføres i forbindelse med menneskehandel.

Norge undertegnet protokollen om menneskehandel samtidig med at konvensjonen ble undertegnet den 13. desember 2000. Ved å ratifisere protokollen vil Norge forplikte seg til å kriminalisere menneskehandel og å sikre bistand til og beskyttelse av ofre for menneskehandel.

Handel med mennesker innebærer grove krenkelser av menneskerettighetene. Handel med mennesker er en kynisk utnyttelse, som i første rekke rammer kvinner og barn. Derfor er slik menneskehandel ofte også et uttrykk for seksualisert vold, som strider mot prinsippet om likestilling mellom kjønnene.

Mange av dem som utnyttes av menneskehandlere, er mindreårige. De er i tillegg til å være ofre for en kriminell handling, også frarøvet omsorg, familieliv, utdanning og andre basale rettigheter som alle barn har behov for og krav på. Her snakker vi om en alvorlig form for profittmotivert og organisert kriminalitet, som truer de mest grunnleggende prinsipper om menneskets verdi.

Regjeringens forslag om et eget straffebud mot menneskehandel er en oppfølging av Handlingsplanen mot handel med kvinner og barn, som ble lagt fram den 12. februar 2003. Det kan finnes forhold som faller inn under protokollens artikkel 3, men som ikke rammes av noe norsk straffebud. Det er derfor nødvendig med et eget straffebud mot menneskehandel for at Norge skal kunne ratifisere FN-protokollen om menneskehandel. Et eget forbud mot menneskehandel vil gi et mer oversiktlig regelverk, og dessuten er det viktig av pedagogiske grunner. Av hensyn til internasjonalt samarbeid for å bekjempe handel med mennesker er det videre hensiktsmessig at regelverkene på området i ulike land er tilsvarende. Det er derfor positivt at komiteens flertall slutter seg til de foreslåtte endringer i § 224 i straffeloven.

I kampen mot organisert kriminalitet er internasjonalt samarbeid viktig. Schengen-avtalen gir oss et svært viktig redskap i så måte. Regjeringen foreslår endringer i politiloven § 20 for å utvide adgangen til grenseoverskridende observasjon. Blant annet blir straffbare handlinger som grovt bedrageri, menneskesmugling, hvitvasking, ulovlig handel med nukleære og radioaktive substanser, terrorhandlinger og deltakelse i kriminelle grupper omfattet av adgangen til grenseoverskridende observasjon. Dette er svært viktig, stadig flere av de kriminelle gruppene kjenner ikke og bryr seg ikke om landegrenser. Det er derfor svært gledelig at en samlet komite støtter Regjeringens forslag til lovendringer på dette området, som da går inn under Schengen-samarbeidet.

Straffeloven har ingen generell bestemmelse som skjerper strafferammen ved gjentakelse. I de fleste tilfeller er rammen den samme, uansett om gjerningspersonen tidligere er domfelt eller ikke. Men en del straffebud skjerper straffen ved gjentakelse. Mange av dem gjelder vinnings-, volds- og seksualforbrytelser.

Er det noe folk flest reagerer på, er det kriminelle som begår forbrytelse etter forbrytelse uten at dette ser ut til å påvirke straffenivået. Gjengangerkriminalitet er noe som må straffes hardere. Regjeringen mener at den straffskjerping som har skjedd de seneste årene, ikke er tilstrekkelig overfor gjengangere. Overfor denne gruppen må samfunnet kunne reagere strengt.

Jeg er glad for at Regjeringen får flertall for forslagene vedrørende gjengangerkriminalitet. Flertallet er regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, som subsidiært vil støtte forslagene.

Departementet går inn for å skjerpe straffen for gjengangerkriminalitet og foreslår videre å ta inn i straffeloven en generell straffskjerpingsregel som gir anvisning på at strafferammen skjerpes med inntil det dobbelte dersom en tidligere domfelt person på ny begår en straffbar handling av samme art som han tidligere er domfelt for. Det settes en øvre grense på inntil fem års ekstra fengsel.

Departementet foreslår samtidig at det gjøres klart i straffeloven at gjentakelse er blant de forhold som gjør det berettiget å fastsette en lengre prøvetid enn to år. Den lengste prøvetiden som kan fastsettes, er fem år.

Mange av de gjengangerkriminelle er, som Knut Storberget var inne på, rusmiddelmisbrukere. I den sammenheng er det viktig å understreke at deres straffbare handlinger ikke er mindre straffverdige. Samtidig vil jeg peke på at kriminelle som blir kvitt sitt rusproblem, også i stor grad vil kutte ut den kriminelle løpebane. Det er derfor viktig å satse på tiltak overfor rusmiddelmisbrukere, bl.a. ved å utvide § 12-soningen.

Jeg er glad for at Stortinget skaper flertall for alle de foreslåtte lovendringer. Kampen mot organisert kriminalitet og gjengangerkriminalitet vil bli tøff. Vi gjør mange viktige grep i dag, og vi vil gjøre flere grep dersom det viser seg nødvendig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ola Røtvei (A): Vi er jo enige om at i de fleste tilfeller der vi har gjengangere, er det personer med rusproblemer som begår de gjentatte forbrytelsene. Det dreier seg ofte om mindre vinningsforbrytelser for å skaffe penger til rusmiddelforbruk. Jeg vet om eksempler fra min egen hjemkommune, personer som har vært satt inn, de har kommet ut igjen, leiligheten er borte, de har mistet muligheten til å få arbeid, og det har vært en runddans. Men rehabilitering og ettervern har faktisk gitt resultater, og de kan vise til at de har vært rusfri over lengre tid. Hvorfor innser ikke Høyre dette faktum, at det må rettes innsats mot roten til problemene, med fokus på forebygging, sterkt ettervern og rehabilitering? Hva er årsaken til at Høyre ikke innser dette, men kun roper om økte strafferammer?

Trond Helleland (H): Representanten Røtvei skal jo forsøke å bli valgt til ordfører i Oppdal, og jeg er sikker på at noe av det hans innbyggere vil være opptatt av, er at kriminelle som stadig er til plage for nærmiljøet, som gjør nye innbrudd, som kanskje slår ned folk, som gjør andre overgrep, må holdes unna lokalsamfunnet, i hvert fall inntil de har skikket seg. Det er jo nettopp den doble strategien Regjeringen nå legger opp til, og som Arbeiderpartiet ser fullstendig bort fra. Det har vel aldri vært satset så mye på § 12-soning, det har vel aldri vært satset så mye på rusforebyggende tiltak som det denne regjeringen legger opp til. Vi gjør det samtidig som vi sier at de som utgjør en trussel mot samfunnet, de som gjør at andres liv og helse er i fare, de som bidrar til å ødelegge andres liv, de skal holdes vekk fra samfunnet. Derfor innfører vi gjengangerstraff, derfor skjerper vi straffen. Det er god kriminalpolitikk, og det er også en god politikk overfor innbyggerne i dette landet som er redd for kriminelle som stadig kan komme tilbake og gjøre nye brekk, gjøre nye overgrep, gjøre nye voldelige handlinger. Det ønsker ikke vi. Vi ønsker rehabilitering, men vi ønsker også straff.

Knut Storberget (A): Til det siste: Dette er jo en strategi alle er enige om. Vi skal jo ikke legge bort straffesporet sjøl om vi ikke støtter forslaget om å skjerpe straffen for gjengangerkriminalitet. Men la oss ta som eksempel en stoffmisbruker som er tiltalt for to tilfeller av innbruddstyveri fra en bil og er dømt for simpelt tyveri tidligere. Strafferammen for grovt tyveri er seks år, på grunn av konkurrens skal den forhøyes til tolv, på grunn av gjentakelse dobles det ytterligere, og vi nærmer oss da 20 år. Den reelle straffen slike får for bilinnbrudd, er ca. 30 dager – hvis det blir en streng dom, kanskje 45 dager. La oss si vi dobler det. Det er det rom for med dagens strafferamme. Mitt spørsmål er det samme spørsmål som representanten Dybevig hadde til meg: Hva vil Høyre foreslå for å få fart på og volum i § 12-soningen?

Trond Helleland (H): Det er i hvert fall hyggelig at representanten Storberget er opptatt av hva Regjeringen vil gjøre for å utvide § 12-soningen, for det er jo denne regjeringen som har utvidet den. Under arbeiderpartiregjeringen var det vel ikke så rare greiene når det gjaldt å satse på den typen tiltak – nå har vi satset mer. Jeg er sikker på at med det påtrykket som er i justiskomiteen, og som er her på Stortinget, er dette et område som vil bli fokusert når det gjelder rehabiliteringer framover.

Så mitt spørsmål tilbake – hvis det er blitt en pingpongkrig her, hvor man stiller spørsmål til hverandre – er til Arbeiderpartiet: Hva med ofrene for denne kriminaliteten, som Storberget fullstendig overser? Her snakker vi om seksualforbrytelser, vi snakker om vinningskriminalitet, og vi snakker om voldsforbrytelser. Det sier seg selv at hvis vi skal ha en rettsstat som folk har tillit til, må vi gi hardere straff når noen stadig gjentar forbrytelsen. Det kan ikke være slik at om du gjør ett, to, tre, fire eller fem innbrudd, betyr det ingenting, fordi du får den samme straffen uansett. Her tror jeg vi er inne på et riktig spor. Men vi må også ha det andre sporet, nemlig rehabilitering.

André Kvakkestad (FrP): Representanten Helleland var opptatt av å bekjempe gjengangerkriminalitet. På den bakgrunn kunne jeg godt tenke meg å få en forklaring på hvorfor man kun skal legge til grunn kriminelle handlinger foretatt etter påbegynt soning. Hvorfor kan man ikke forholde seg til en rettskraftig dom? Det er jo da man har fått sakskomplekset endelig avgjort. Skyldes dette kanskje den enorme tillit representanten Helleland har til fengselsvesenet etter én dags soning? Men hvordan har man tenkt å forholde seg dersom man kun har betinget dom eller bot? Skal man da si at dette ikke gjelder fordi man ikke har sonet, eller skal man der legge rettskraftig dom eller betalt bot til grunn? Og i så fall, hvorfor kan man ikke forholde seg til rettskraftig dom i utgangspunktet?

Trond Helleland (H): Jeg er ikke like opptatt av finjusen som André Kvakkestad er. Jeg tror det er viktig at vi nå gir et signal om at gjengangerkriminalitet skal straffes hardere. Det er det en må legge opp til, det er det signalet vi ønsker å sende. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet ønsker subsidiært å støtte dette. Som de sier i sine merknader, dette er «et skritt i riktig retning». At Fremskrittspartiet ønsker å gå atskillig lenger, er en diskusjon vi naturligvis kan komme tilbake til, men det viktige her er at vi faktisk foretar grep som gjør at kriminelle som er inne til soning og kommer ut igjen og gjør nye kriminelle handlinger, vil få en strengere straff. Det er noe som er bra, og som jeg tror vil virke positivt også i forhold til folk flest og deres oppfatning av hvordan lovverket blir praktisert, hvordan rettsstaten Norge håndterer kriminelle. Det er viktig, så kan vi heller ta en diskusjon om finjusen når det skulle passe.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Representanten Helleland har tydeligvis et voldsomt engasjement for norske ofre for f.eks. sedelighetsforbrytelser. Da kan jeg opplyse om at hjelpeapparatet for mennesker som er utsatt for seksuelle overgrep, er ytterst elendig. Det som virkelig betyr noe for disse ofrene, er at straffen kommer kjapt. Når vi da har en soningskø som er på 2 762 dommer, er det langt mer alvorlig enn at man ikke får en dobling av strafferammene for de aktuelle forbrytelsene.

Jeg kan også opplyse om at i f.eks. §§ 192, 195, 196 og 200 er det allerede adgang til å skjerpe straffene når man gjentar en kriminell handling. Så det som representanten Helleland argumenterer med, er egentlig ikke reelt. I forhold til rusmiddelmisbrukere innrømmer Helleland sjøl i merknads form at den individualpreventive virkningen ved å heve straffenivået nærmest er illusorisk. Da mener jeg det blir spesielt når denne regjeringen satser så lite på kriminalomsorgen og så lite på rehabilitering og ettervern som den nå gjør. Dette kommer rett og slett ikke til å hjelpe.

Trond Helleland (H): Jeg skulle like å se representanten Thorkildsen vise meg om det er noen regjering som har satset mer på de områdene som hun nå listet opp, enn det denne regjeringen har gjort. Finnes det noen regjering som har satset mer på dette? Nei, det gjør ikke det. Det blir satset offensivt. Det er til behandling stadig vekk saker som går på rus, og det er til behandling saker i justiskomiteen som går på rehabilitering. Det satses på dette, men det er jo ikke slik at vi har en Sareptas krukke. Men vi prioriterer dette, og vi ønsker å prioritere det.

Jeg er mest overrasket over at representanten Thorkildsen, som er så opptatt av ofre for seksualovergrep, og særlig rettet mot barn, ikke ville være med på å øke strafferammen fra to til tre år når det gjaldt dette med pedofile nettverk. Det er et merkelig signal å sende ut fra SV, et parti som vanligvis – og iallfall representanten Thorkildsen – er svært opptatt av å straffe dem som deltar i den type virksomhet. Så jeg er overrasket over at SV er det eneste partiet som ikke slutter seg til forslaget om å heve straffen for pedofile nettverk.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Representanten Helleland, komitelederen vår, som jeg ofte oppfatter som en «hardliner», har denne gangen også vist mot i debatten, det synes iallfall jeg. Samtidig er det slik at for å kunne gjennomføre ambisjonene til komitelederen og flertallet her trengs det at vi har midler til rådighet. Jeg har deltatt i debatter sammen med hr. Helleland tidligere, og vi har debattert politiets vilkår, vi har debattert kriminalomsorgens vilkår, og det er vel ikke tvil om, iallfall etter mitt skjønn, at de to nevnte etatene – vi kan legge til domstolene også – sliter med å få bevilgninger til det de ønsker å gjøre, og det ambisjonsnivået de har.

Da blir spørsmålet mitt til representanten Helleland ganske enkelt: Er representanten Helleland fornøyd med dagens bevilgning til de nevnte sektorene innen justis?

Trond Helleland (H): Det er jo slik at når en jobber med én sektor, blir en spesielt opptatt av den sektoren. Det er mange områder innenfor statsbudsjettet, både den sektoren jeg jobbet med før, som var familie, kultur og administrasjon, og innenfor justis, hvor en kunne ha løst oppgavene på en bedre måte, men også av og til gjennom tilførsel av ressurser.

Men når det er sagt, vil jeg si at jeg er veldig glad for den støtten Regjeringen får fra Fremskrittspartiet i mange sammenhenger når det gjelder å prøve ut nye, utradisjonelle tiltak innenfor justissektoren, bl.a. når det gjelder fangetransport, og bl.a. når det gjelder muligheter for å finansiere fengslene på en annen måte. Dette er tiltak som også kan frigjøre ressurser innenfor vår sektor, og som vi må gå videre med. Jeg er veldig glad for at det nå settes i gang prøveprosjekter bl.a. med fangetransport, noe som er blitt en av de største klampene om foten både for kriminalomsorgen og ikke minst for politiet. Så får vi se når budsjettet kommer, om representanten Helleland er fornøyd med det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inga Marte Thorkildsen (SV): SV mener at organisert kriminalitet er særdeles alvorlig. Norge må prioritere høyt å forebygge og bekjempe organisert kriminalitet, og det er riktig både å straffe denne kriminaliteten strengere og å gi politiet gode arbeidsvilkår og muligheter for å avsløre og bekjempe den. Det er sannsynlig at størsteparten av denne kriminaliteten styres av bakmenn som har internasjonale forgreininger og dessuten større ressurser enn den gjengse kriminelle har i Norge.

SV mener likevel det ville vært en fordel om departementet hadde gjort som Advokatforeningen anbefalte i høringsrunden, nemlig å avgrense § 162 c til det å inngå forbund om nærmere bestemte straffbare handlinger, i stedet for å la strafferammen være avgjørende. Vi tror dette ville ha medført en større grad av presisjon, noe forslagene absolutt kunne hatt godt av.

Når departementet likevel knyttet bestemmelsen til strafferammer, og satte denne grensen ved fire år, vurderte SV dette som det nest beste alternativet. Med andre ord kunne komiteens innstilling ha vært enstemmig når det gjelder § 162 c. At innstillingen allikevel ikke er enstemmig, har en enkel forklaring: Forslaget er blitt endret etter initiativ fra regjeringspartiene, slik at strafferammen nå er senket til tre år. Dette skjedde kvelden før komiteen skulle avgi innstilling i saken, uten at SV fikk en reell mulighet til å vurdere dette skikkelig, uten at høringsinstansene har fått mulighet til å si sin mening eller komme med innvendinger, og – tror jeg – først og fremst for å tekkes Fremskrittspartiet, som i utgangspunktet ikke ønsker noen avgrensning med hensyn til strafferamme. Ved å senke kravet fra fire til tre år vil flertallet oppnå å inkludere tyveri. Flertallet bestemte seg dessuten – faktisk i avgivelsesmøtet – for å foreslå at også barneporno skal omfattes. Dette gjorde de ikke ved å nevne disse forbrytelsene eksplisitt i loven, men ved å heve strafferammen for barnepornobestemmelsen fra to til tre år, noe SV i og for seg ikke har noe imot i utgangspunktet, faktisk tror jeg at vi kunne støtte det. Men – det fins et stort men.

SV mener at landets lover er for viktige til at de skal få en slik lettvint behandling. SV mener det er grunn til å minne regjeringspartiene på – nok en gang – at det er en årsak til at departementet har ansvaret for å forberede lovforslag, og at det er en årsak til at vi har høringsrunder. Ofte, og særlig når det er Justisdepartementet som sender ut høringsbrev, i hvert fall har jeg det inntrykket, kommer det fram mye informasjon om bl.a. utilsiktede konsekvenser og mulige innvendinger som departementet – heldigvis – ofte tar hensyn til. Misforstå meg rett: SV mener det er bra at også tyveri og barneporno skal omfattes av bestemmelsen om hva som skal kunne straffes som organisert kriminalitet, men vi mener at dette må løses ved å nevne disse forbrytelsene eksplisitt i paragrafen, ikke ved å senke kravet til strafferammen uten å sjekke hvilke andre mulige konsekvenser en slik hurtigoperasjon kan ha. Jeg tror faktisk at mange høringsinstanser vil reagere når de hører hva som her har skjedd. Jeg har allerede vært i kontakt med noen av dem, og de har saktens gitt uttrykk for undring over prosessene i justiskomiteen.

SV ønsker å avvente behandlinga av Straffelovkommisjonens innstilling før vi tar stilling til spørsmålet om hvordan heving av strafferammene for handlinger som er begått i organisert form, bør gjennomføres. Vi mener det er uheldig å vedta en generell straffeskjerpingsregel, og spesielt å vedta en slik generell regel nå, i og med at det tross alt er overlatt til en kommisjon å se hele straffeloven i sammenheng og foreslå endringer, som nettopp bør ses i sammenheng.

Høringsrunden i forbindelse med denne proposisjonen gir dessuten grunn til å tro at departementet ikke helt har oversikt over hva konsekvensene vil bli av deres egne forslag, og man kan stille seg spørsmålet om det er sånn at departementet i noen saker mener det er viktigere å handle raskt enn å handle klokt. Svært mange høringsinstanser har vært kritiske til å innføre en generell straffskjerpingsregel. Årsakene er at man mener dette bryter med den systematikken som Straffelovkommisjonen har lagt opp til, at forslaget får uheldige prosessuelle konsekvenser, og at det vil bli urimelig vide rammer for mindre alvorlige forbrytelser, mens de mer alvorlige forbrytelsene i liten grad berøres av ny § 60 a. SV mener det er grunn til å ile noe langsommere i saker som dette, for å være sikre på at vi faktisk får på plass et verktøy som kan brukes, og som ikke har uforutsette virkninger som f.eks. gjør at domstolene blir unødig hardt belastet, at lovverket blir for lite treffsikkert og presist til at det blir effektivt, eller at uskyldige blir dømt eller utsatt for svært belastende overvåking. I tillegg har vi langt på vei allerede gode erfaringer med at domstolene skjerper straffen der det er påvist at lovbruddet skjedde i organisert regi, og det fins svært mange bestemmelser i dagens lovverk som gir gode muligheter til å forlenge straffene, i tråd med justiskomiteens ønske.

Jeg vil minne om at Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Dommerforeningens utvalg for strafferett, Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter og Hordaland statsadvokatembeter gikk imot å innføre en generell straffskjerpingsregel slik departementet har utformet § 60 a. SV støtter disse meget tunge høringsinstansene i dette og ber departementet komme tilbake til saken i forbindelse med at Stortinget skal behandle Straffelovkommisjonens innstilling. Dette må vi dessverre konstatere at vi står sørgelig alene om å mene.

SV er glad for at vi nå får et eget straffebud om handel med mennesker. SV mener imidlertid, i likhet med Riksadvokaten og Oslo politidistrikt, at det bør være adgang til å ta i bruk kommunikasjonsavlytting også ved simple overtredelser av denne paragrafen, altså der strafferammen er fem år og ikke ti.

SV er dessuten uenig i at den såkalte hallikparagrafen nå endres, fordi vi frykter at færre halliker vil bli dømt med den endringen som nå blir vedtatt. Jeg har merket meg at departementet og regjeringspartiene avviser dette, og håper at også realiteten blir slik det her hevdes. Jeg er imidlertid skeptisk og viser til at PRO-senteret advarer mot endringen, og de hevder at rettsvernet svekkes for de kvinner og menn som er underordnet en hallik, men hvor det verken er tvang eller vold inne i bildet.

Til representanten Helleland vil jeg si at spørsmålet om det er noen annen regjering som har satset mer på behandling og ettervern enn denne regjeringa, forekommer meg å være komplett uinteressant. Det som faktisk er interessant, er om det skjer nok. SV mener altså at det ikke skjer nok. Om det er en arbeiderpartiregjering eller Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i regjering som satser mest, er faktisk ikke interessant i denne sammenheng – det er hvor mye som blir gjort. Det tror jeg alle vanlige folk vil være enige med meg i. Den interne debatten mellom de partiene som har vært i regjering, er helt irrelevant i forhold til denne diskusjonen.

I forhold til forslaget om en generell dobling av strafferammene ved gjengangerkriminalitet må jeg si at jeg hadde hatt mer sansen for det hvis det hadde vært gjort et skikkelig, grundig arbeid på rusfeltet, og hvis det hadde vært et skikkelig, grundig arbeid for å ivareta f.eks. ofre for seksuelle overgrep. Vi vet at en del overgripere sjøl har vært utsatt for seksuelle overgrep. Hvis denne regjeringa hadde satset skikkelig på f.eks. Alternativ til Vold og behandling av voldsutøvere, og sørget for at volden ble oppdaget når den skjer, så tidlig som mulig, og satt inn tiltak der og da, slik at ikke unger ender opp som voldsutøvere seinere, noe vi vet at de gjør, eller som ofre – ganske avhengig av kjønn, faktisk – hadde jeg hatt mer sansen for forslaget. Hvis denne regjeringa i praksis virkelig hadde satset på § 12-soning, hvis denne regjeringa virkelig hadde gjort noe for å dra psykiatriske pasienter ut av fengslene og inn på psykiatriske institusjoner, der de hører hjemme, hvis denne regjeringa hadde sørget for at det ikke satt psykisk utviklingshemmede mennesker og vevde på Ila, så skulle jeg saktens hatt mer respekt for det forslaget som er kommet.

Vi vet litt om den norske fangebefolkningen. Vi vet f.eks. at kanskje så mange som 70–80 pst. av dem som sitter inne, har et rusproblem i større eller mindre grad. Vi vet godt at over 50 pst., kanskje 70–80 pst., av dem som sitter inne i dag, allerede er gjengangere. Vi vet også at vi har et boligproblem i Norge, med svært mange bostedsløse. Jeg har sjøl vært en av dem som har fremmet forslag, som er behandlet i Stortinget tidligere i dag, om tiltak for bostedsløse – spesielt for folk som kommer direkte fra fengselsopphold og direkte fra institusjonsopphold, men det ble dundrende nedstemt. Alle er selvfølgelig helt enige i at det er forferdelig viktig å sikre bostedsløse et sted å bo, at det er forferdelig viktig å sørge for rehabilitering, at det er forferdelig viktig å sørge for § 12-soning, osv. Det er i det hele tatt en rørende enighet når det gjelder disse tingene, på papiret. Men når det er snakk om penger, når det er snakk om budsjettene, når det er snakk om prioriteringer, så er det altså f.eks. de rike i Holmenkollen og deres skattelettebehov som står forrest i køen. Og da mener jeg at det faktisk blir ekstra ille når man samtidig som man går inn for en politikk med økende forskjeller – hvor vi har store rusproblemer, som fortsatt vil være et problem bl.a. fordi § 12-soningen har gått ned siden 1996, til tross for at vi altså har flere domfelte for rus – med åpne øyne fører en politikk som gir over 2 700 mennesker i soningskø. Det er faktisk det som er hovedproblemet i dagens kriminalpolitikk, at det står så mange i kø at de nesten ikke husker hva de er dømt for når de først kommer inn for å sone. Det er store overgrep mot de ofrene som bl.a. representanten Helleland slår seg på brystet over å være så opptatt av.

Dersom denne regjeringa virkelig ønsker å få gjort noe med kriminaliteten, bør denne regjeringa sørge for å få til en skikkelig god kommuneøkonomi, da bør denne regjeringa sørge for å få mindre forskjeller mellom folk, og da bør denne regjeringa sørge for å få en § 12-soning som det virkelig smeller av, slik at folk får muligheten til å sone på institusjon, får muligheten til å sone på Stifinner n og ikke minst får muligheten til å gjennomføre et opplegg når de kommer ut av fengslene. Det er der det virkelig svikter nå, i ettervernet. Og da mener jeg faktisk at ved å bekymre seg for ettervernet og ved å bekymre seg for forebyggingen, ja, så bekymrer man seg virkelig for ofrene, for det de merker, er jo at det ikke skjer noen endring på sikt.

Hvis vi ønsker at folk skal komme ut på den andre siden av fengselsporten som nye og bedre mennesker som ikke begår overgrep mot andre eller begår nye kriminelle handlinger, så sørger vi for å prioritere innholdet i soningen, og ikke straffens lengde først. For når man velger å prioritere straffens lengde først, øker man soningskøene. Da øker man presset på fengslene, og dermed blir det dårligere kvalitet i soningen, som gjør at færre går ut på den andre siden som bedre medborgere. Det vet Regjeringa, og det vet representanten Helleland godt, men det gjøres fremdeles ikke noe med det, fordi det virker som at man er mer handlekraftig hvis man sørger for strafferammer som er vide nok til at folk syns at det virker som om noe er gjort. Men jeg tror at spør man folk hvem de vil ha som nabo, en som har sittet i fengsel, sittet på Ila f.eks., uten en utslusning via en åpen anstalt, via et hybelhus, som har sittet der i mange, mange år, eller en person som har vært lenge på åpen soning eller på Stifinner n, som har vært innenfor behandlingstiltak, hjelpetiltak og fått et skikkelig ettervern etterpå, så tror jeg at Norges befolkning faktisk vil være enig med meg i at det er det siste som faktisk fungerer i forhold til kriminalitet. Og da mener jeg at ok, det er greit at det stadig vekk sies fra denne talerstolen, fra justispolitikere i Norge, at vi skal satse på ettervern, vi skal satse på innhold og rehabilitering. Men når det hele tiden prioriteres å øke straffene, heve strafferammene, få flere i fengsel over lengre tid, så holder ikke kriminalpolitikken mål, rett og slett. Det mener jeg faktisk er et ekstra overgrep overfor dem som rammes av den kriminaliteten, og det er stort sett ikke oss. Dette syns jeg slik sett er sørgelig, for det virker som om man gjør noe som skal være effektivt mot kriminaliteten. Det virker som om man tar ofrene på alvor. I virkeligheten gjør man altså det stikk motsatte.

Ågot Valle hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil minne om at i henhold til forretningsordenens § 60 skal de forhandlingene som foregår i komiteen før innstilling er avgitt, være fortrolige.

Det blir replikkordskifte.

Carsten Dybevig (H): Jeg vil takke presidenten for å ha påtalt representanten vedrørende hennes uttalelser om prosessen, så slipper vi andre å kommentere SVs bidrag.

SV etterspør større ressurser til kriminalsektoren. Jeg vil bare påstå at med ett eller to år med SVs opplegg til statsbudsjett ville det norske velferdstilbudet ha råtnet på rot. Og hvorfor? Fordi SV har ingen fokusering på inntekter. Det eneste de fokuserer på, er å skattlegge folk slik at de ikke skal skape inntekter til staten.

«Mange bekker små gjør en stor å», er et norsk ordtak. SV og Arbeiderpartiet påpeker at det har vært en forfeilet ruspolitikk og en forfeilet skolepolitikk. Ja, mesteparten av etterkrigstiden er det jo Arbeiderpartiet med støtte fra SV som har styrt norsk politikk, og de tar gjerne honnør for dette når de kan. Da vil jeg spørre: En gjenganger med 15 lovbrudd – som er skoletaper, men det er kanskje for sent å sette ham i rehabilitering i forhold til det – har ikke samfunnet krav på beskyttelse mot en slik, å få stadfestet overfor denne personen at denne type virksomhet ikke er akseptabel?

Inga Marte Thorkildsen (SV): Først vil jeg ta opp de forslagene som SV har i innstillingen.

Når det gjelder spørsmålet fra representanten Dybevig, mener jeg faktisk at det aller viktigste som kan gjøres for å forhindre at folk utvikler en kriminell løpebane, er at reaksjonen kommer raskt. Når vi da har over 2 700 i kø og det er liten vilje til å tenke alternativt i forhold til soningsformer, når det fremdeles er en motstand i store deler av påtalemyndigheten mot å ta i bruk f.eks. samfunnsstraff, så mener jeg at da gjør ikke vi jobben vår, da fungerer ikke kriminalpolitikken effektivt. Det er ikke slik at det sitter rasjonelle aktører rundt omkring i dette land og regner på hvor lang straff de vil få hvis de begår den forbrytelsen i stedet for den forbrytelsen, og hvis man begår to forbrytelser av samme slag istedenfor to forskjellige. Det er ikke slik det fungerer. Det som fungerer, er at reaksjonen kommer raskt, og at den er riktig. Og det tror jeg faktisk representanten Dybevig er enig med meg i.

Presidenten: Representanten Inga Marte Thorkildsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

André Kvakkestad (FrP): Først vil jeg som saksordfører si at alle prosesser kan alltid bli bedre, men det kan innimellom også være slik at den som kritiserer, bør gå i seg selv også med tanke på andre saker. Men jeg skal la det ligge her.

Det som forundrer meg noe, er på den ene siden SVs i og for seg sterke fokusering på overgrep mot kvinner og barn og på den annen side at det ikke er så viktig å straffe utveksling av barnepornografiske bilder. Det virker for meg som om dette faller inn under SVs kriminalpolitiske filosofi, som nærmer seg at de virkelig svake er ikke ofrene, men gjerningspersonene – kanskje med unntak for dem som utøver vold mot kvinner i hjemmet.

Inga Marte Thorkildsen (SV):    Representanten Kvakkestad vet like godt som jeg at det at vi ikke gikk inn for dette, handler om lovtekniske årsaker.

Jeg har skjønt at jeg ikke har lov til å si noe om hvorfor vi ikke gikk inn for dette. Men jeg følte at jeg var nødt til å si at grunnen til at vi ikke bare kunne akseptere det, var at dette kom over bordet i avgivelsesmøtet. Jeg beklager, men jeg har allerede sagt det, og nå gjentar jeg det. Jeg skjønner at det er feil, men det er den eneste måten jeg kan forklare hvorfor vi gjorde dette, på. Jeg mener at det kan være gode grunner til å heve strafferammen til tre år.

Dette handlet jo om organisert kriminalitet, om at man ønsket å oppnå noe annet, nemlig å senke strafferammen fra fire til tre år i § 167 c. Og så hevet man strafferammen for barnepornografi for å kunne få den inn under § 167 c. Etter å ha vært i kontakt med Riksadvokaten valgte vi å gjøre dette på en annen måte, fordi vi tvilte. Dette handler ikke om materiell uenighet.

Finn Kristian Marthinsen (KrF):   Representanten Thorkildsen har mange informanter og unnlater sjelden å fortelle oss om det fra Stortingets talerstol.

Denne dagen har hun atskillige ganger henvist til Redd Barnas synspunkter og erfaring. Søndag kveld stod en representant for Redd Barna fram i Dagsrevyen og roste det forslaget alle partiene unntatt SV går inn for i forhold til organiserte pedofile nettverk. I stedet for å legge til rette for omsorgen for barna – som resten av partiene i komiteen gjør – støtter SV seg til at den foreslåtte bestemmelsen bryter med den systematikken Straffelovkommisjonen går inn for.

Skjønner representanten Thorkildsen at hun gir et kraftig signal om unnfallenhet i et økende problemfelt? Skjønner representanten at hun og SV står igjen på perrongen når alle de andre partiene har gått på toget?

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg trodde at ærlighet var en dyd, spesielt når man er kristen. Men det er tydelig at dette ikke gjelder Kristelig Folkeparti.

Jeg syns at det er rimelig hårreisende av representanten Marthinsen å insinuere at SV liksom er unnfallende i forhold til barneporno. Jeg tror han vet at SV var pådriver for å trekke barnepornografibestemmelsen ut av den vanlige pornografibestemmelsen, nettopp ved å si at dette er seksuelle overgrep mot barn og dokumentasjon av dette, ikke vanlig pornografi. I tillegg er vi i SV de eneste som sier at man bør bevilge 600 000 kr for å kunne styrke Redd Barnas arbeid mot barnepornografi. Hvis dette ikke er viktig for representanten Marthinsen, vet ikke jeg.

Jeg har prøvd å forklare representanten Kvakkestad at dette faktisk ikke handler om en reell uenighet, men om prosess, om å være sikre på hva vi gjør, og ikke om at vi mener at det er galt å heve strafferammen til tre år.

Linda Cathrine Hofstad (H): Jeg synes det er merkelig at representanten Thorkildsen under hele innlegget sitt om organisert kriminalitet snakket om kriminalomsorgen, om at Regjeringen har sviktet i ettervernet, og om hva vi kan gjøre for ofre for seksuelle overgrep, uten å ta for seg ofre for andre grove forbrytelser.

Jeg trodde at vi her i dag skulle få en debatt om organisert kriminalitet, og om hva vi kunne gjøre for å bekjempe den. Derfor er jeg skuffet over at Sosialistisk Venstreparti i debatten ikke går inn på hva vi skal gjøre i forhold til strafferammene og i forhold til den alvorlige organiserte kriminaliteten, spesielt gjengangerkriminaliteten. Jeg er skuffet over at man ikke kan ha to tanker i hodet samtidig, men bare fokuserer på lange soningskøer, og på at man på grunn av dem ikke kan gå inn for å heve strafferammene. Jeg skjønner ikke logikken til Sosialistisk Venstreparti.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Først en liten oppklaring: Jeg tror jeg kom i skade for å si § 167 c. Det var § 162 c det dreide seg om.

Jeg tror at representanten Hofstad kanskje er nødt til å lese igjennom referatet fra debatten. Jeg brukte omtrent halvparten av innlegget mitt til å snakke om organisert kriminalitet, og den andre halvparten til å snakke om gjengangerkriminalitet og handel med mennesker.

Det er klart at når Regjeringa fremmer en proposisjon med ti forskjellige forslag, som angår vidt forskjellige områder av norsk lovverk, kan jeg ikke bruke hele min taletid til bare å snakke om organisert kriminalitet, når det er en liten del av det. Vi har gått inn for at man får et eget straffebud om organisert kriminalitet, i tråd med det Regjeringa i utgangspunktet foreslo, men som representanten Hofstad har vært med på å endre.

Vi har i tillegg akseptert at det er veldig viktig å gi bl.a. politiet økte muligheter til å avsløre denne kriminaliteten ved hjelp av ekstraordinære etterforskningsmetoder. Men vi har betenkeligheter i forhold til det å innføre en generell straffskjerpingsadgang. Både Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembete og Hordaland statsadvokatembete – med mange flere – har det, så det er vi ikke alene om.

André Kvakkestad (FrP): Thorkildsen påpekte at hun hadde knapp tid ved avgivelsen, og det er i utgangspunktet et helt greit argument. Men nå har det gått en viss tid. Nå har SV hatt mulighet til å vurdere og bestemme seg. Det er jo også mulig å stemme for økningen av strafferammen for utveksling av barnepornografi uten å måtte stemme for treårsgrensen for å ha dette som organisert kriminalitet. Hvorfor velger ikke SV denne muligheten? Og tidsfrister eller ei: Hvorfor insisterer Thorkildsen på å være de pedofiles beste venn og beskytter?

Inga Marte Thorkildsen (SV): Det siste tror jeg ikke engang jeg gidder å kommentere.

Når det gjelder det første, forstod jeg det slik at regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet ønsket å få inkludert pedofile nettverk i § 162 c, som altså gir en definisjon av når noe er organisert kriminalitet. Det var, slik som jeg forstod det, bakgrunnen for at man ønsket å heve strafferammen for utveksling av barnepornografisk materiale til tre år fra to år, og at man samtidig senket kravet til strafferamme i § 162 c fra fire år til tre år.

Det vi har gjort, faktisk i samråd med Riksadvokaten, er å knytte barnepornobestemmelsen helt eksplisitt opp mot § 162 c, for å sikre at man har mulighet til å bruke de etterforskningsmetoder som man ønsker å benytte. For det er det vi tror er hensikten her, nemlig å avsløre barneporno. Og da er vi med på laget, vi!

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Einar Holstad (KrF): Handel med kvinner og barn er vår tids slaveri og innebærer grove krenkelser av menneskerettighetene. Et klart forbud mot dette hører hjemme i straffeloven. Det er derfor svært gledelig at Regjeringen nå foreslår et forbud mot menneskehandel.

Menneskesmuglere fører årlig flere tusen kvinner og barn til Vest-Europa. Mange av disse utnyttes i prostitusjon og i ulovlig arbeid. De som føres til Norge av menneskesmuglere, kommer fra fattige kår. Flertallet kommer fra eller via landene på Balkan, fra Sovjetunionen eller fra det øvrige Øst-Europa. De betaler ofte alt de eier, for å få en bedre framtid i Vesten. Men ofte ender reisen i grov utnyttelse og fornedrelse.

Mange av dem som utnyttes av menneskehandlere, er mindreårige. I tillegg til å være ofre for en kriminell handling er de frarøvet omsorg, familieliv, utdanning og andre grunnleggende rettigheter som alle barn har behov for og krav på. Menneskehandel er en alvorlig form for profittmotivert og organisert kriminalitet, som truer de mest grunnleggende prinsipper om menneskets verdi.

Handel med kvinner og barn må bekjempes på mange ulike måter. I februar i år la Regjeringen fram en handlingsplan med 23 ulike tiltak for å stoppe dette. Å forby menneskehandel i straffeloven er ett av tiltakene som skisseres i planen.

Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å stoppe menneskehandel. Skal arbeidet lykkes, er det viktig at de fleste land har tilsvarende forbudsbestemmelser på området. Det er derfor meget positivt at mange land har lovregler som oppfyller kravene i FN-protokollen om menneskehandel.

Et forbud mot menneskehandel vil dessuten bidra til at vårt regelverk blir klarere enn det er i dag, og nettopp det er viktig av preventive og håndhevingsmessige hensyn.

Både de typiske bakmannshandlingene og handlingene til dem som står for selve utnyttelsen av de personene som smugles, vil rammes av den nye bestemmelsen i straffeloven § 224. Både det å forlede og det å utnytte noen i forbindelse med menneskehandel er så straffverdig at det bør omfattes av bestemmelsen.

I forbindelse med dette reduseres omfanget til den såkalte hallikparagrafen noe. Det er i den forbindelse svært viktig for meg å presisere at dette ikke innebærer en reduksjon i omfanget for det straffbare.

Kristelig Folkeparti mener at det er nødvendig å endre hallikparagrafen samtidig som vi vedtar en ny bestemmelse om menneskehandel. Årsaken til dette er at vi ikke ønsker en utstrakt overlapping straffebestemmelsene imellom. Vi frykter at en slik overlapping kan medføre at handlinger som bør dømmes etter det strengere menneskehandelsforbudet, vurderes av påtalemyndigheten og/eller av domstolene etter hallikparagrafen i § 202. Dette kan skje fordi brudd på § 202 oppleves lettere å bevise enn brudd på § 224. En slik utvikling er ikke ønskelig.

Det er et faktum at mange volds-, vinnings- og sedelighetsforbrytere er gjengangere. Disse mangler respekt for andres integritet, helse eller eiendom. Mennesker som utsettes for kriminelle handlinger og overgrep, får i mange tilfeller ødelagt sine liv. Psykiske skadevirkninger er regelen, ikke unntaket. Dette er meget alvorlig og fordrer at vi som lovgivere gjør alt vi kan for å redusere den gjentatte kriminaliteten. De som sliter med ettervirkninger av kriminelle handlinger, må tas på alvor!

Straff har en individualpreventiv funksjon. En økning i straffen for de gjentatt kriminelle vil derfor kunne bidra til færre lovbrudd og færre skader på liv, helse og eiendom. Etter min vurdering vil den individualpreventive virkningen bli særlig tydelig dersom straffeskjerpelsen, som anbefalt i proposisjonen, skjer i form av en betydelig betinget fengselsstraff som kommer i tillegg til den ubetingede delen av straffen.

Kristelig Folkeparti er imidlertid oppmerksom på at straffskjerpelse ved gjengangerkriminalitet kan slå uheldig ut for rusmiddelmisbrukere som finansierer sitt forbruk med kriminalitet. Men det er viktig å holde fast ved at en rusmiddelmisbrukers straffbare handlinger ikke er mindre straffverdige enn om den samme handlingen ble begått av en rusfri person. Like fullt erkjenner jeg at den individualpreventive effekt som vi ønsker å oppnå gjennom straffskjerpelsen for gjengangerkriminalitet, i mindre grad virker overfor rusmiddelavhengige. Derfor vil jeg understreke at målrettede tiltak overfor denne gruppen med sikte på rusfrihet, er viktig for å hindre gjentakelse.

Straffedømte rusmiddelmisbrukere trenger behandling for sin avhengighet. Kriminalomsorgen gir slik behandling til innsatte som er avhengige av narkotika, og jeg vil i den forbindelse framheve at Regjeringen i siste statsbudsjett markert økte bruken av soning i behandlingsinstitusjon.

Det er vanskelig eksakt å angi omfanget av den organiserte kriminaliteten i Norge. Det opplyses imidlertid fra politiets side at utviklingen på området er bekymringsfull. Det er et signal som må få betydning for justispolitikken.

Organisert kriminalitet utgjør en større trussel mot samfunnet og den enkelte enn annen kriminalitet. Ofte er det ingen tradisjonell fornærmet som oppdager og anmelder kriminalitet som har sitt utspring i kriminelle nettverk. Få våger f.eks. å anmelde narkotikasmuglere eller spritligaer. Man tier i frykt for konsekvensene tysting kan medføre. Lovbrudd blir derfor lett skjult i kriminelle nettverk. Dette gir politiet helt andre utfordringer enn det den mer tradisjonelle kriminaliteten gir.

Skal man klare å bekjempe den organiserte kriminaliteten, kreves det et bredt spekter av virkemidler. Det er bl.a. nødvendig med en straffetrussel mot det kriminelle nettverket som sådant, slik Regjeringen foreslår i proposisjonen. Dette vil muliggjøre at politiet kan arbeide pro-aktivt i disse miljøene gjennom spaning, infiltrasjon og gjennom bruk av utradisjonelle etterforskningsmetoder.

Forslaget til ny forbundsbestemmelse i § 162 c i straffeloven knytter seg til en straffbar handling som en person selv skal begå eller medvirke til å begå. En slik tilknytning er, etter Kristelig Folkepartis vurdering, helt sentral ved vurderingen av hvilke handlinger som skal straffereguleres.

Vi synes det er svært positivt at Regjeringen fremmer forslag om endring i straffeloven overensstemmende med FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.

De organiserte kriminelle opererer ofte på den internasjonale arena, og av den grunn er det viktig med tilsvarende straffebestemmelser som i andre land. Dersom Norge straffer organiserte kriminelle mildere enn andre europeiske land, kan dette medføre at kriminelle miljøer finner det hensiktsmessig å utøve sine ugjerninger her. En slik utvikling vil være svært uønsket.

Den foreslåtte straffeskjerpelsen for kriminelle handlinger som utøves som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, er, etter Kristelig Folkepartis oppfatning, nødvendig.

Dagens strafferammer er i en viss utstrekning for lave til å dekke den maksimale straffverdighet ved organisert kriminalitet. Det er en fare for at Norge vil tiltrekke seg denne type samfunnsnedbrytende virksomhet dersom vår straffeutmålingspraksis ikke minst er på linje med de europeiske land for øvrig. Dette presiseres i justiskomiteens innstilling i saken, og skal forstås som et klart signal til domstolene om hvor straffenivået ved organisert kriminalitet skal ligge.

Det er størst behov for å heve strafferammene ved organisert kriminalitet når lovbruddet i utgangspunktet har en lav strafferamme. Årsaken til dette er at det ellers er en tilstrekkelig mulighet til å ta høyde for det straffskjerpende moment som organisert kriminalitet er innenfor de alminnelige strafferammene. Dette er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti gir sin støtte til at det fastsettes et absolutt tak på fem års tilleggsstraff i straffeloven § 60 a.

Vi mener også at det er behov for å redusere det foreslåtte innslagspunktet for straffskjerpingsregelen i § 60 a fra fire til tre års fengsel. Det er viktig at bestemmelsen f. eks. fanger opp organiserte kriminelle grupper som har som hovedformål å begå vinningsforbrytelser med strafferamme på tre års fengsel.

I Ot. prp. nr. 62 foreslås det flere virkemidler for å få bukt med alvorlig kriminalitet som

• den organiserte kriminaliteten, som kanskje er den råeste form for kriminalitet som finnes

• handel med mennesker, som er vår tids slaveri

• gjengangerkriminaliteten, som påfører mange ofre skader for livet

Tøffe tiltak er derfor nødvendig.

Men disse tiltak må kombineres med økt innsats i kriminalomsorgen, slik at soning reelt sett gir en rehabiliterende effekt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

André Kvakkestad (FrP): Representanten Holstad snakket om viktigheten av å bekjempe organisert kriminalitet. Samtidig mente han at i forhold til den grovere organiserte kriminaliteten var det i allerede i dag ivaretatt innenfor strafferammene.

Betyr dette at representanten Holstad er fornøyd med den vektlegging av elementet organisert kriminalitet som domstolene allerede foretar, at det i den sammenheng ikke er behov for ytre straffemessige skjerpelser, og at det egentlig i Norge er de småkriminelle organiserte gjengene som må tas, og ikke de som driver grov kriminalitet?

Einar Holstad (KrF): På Kvakkestads utfordring kan jeg ikke si meg fornøyd før fengslene er tomme, i den forstand at et mål for oss alle må jo være å få så lite kriminell aktivitet som mulig, og at så få som mulig starter den kriminelle løpebane.

Jeg tror ikke at man i Ot. prp. nr. 62 ivaretar verken småkriminelle eller de grovere kriminelle som særskilt gruppe, men at man i den håndterer prinsippene.

Knut Storberget (A): Jeg lytter med andakt når jeg hører representanten for regjeringspartiene si at det er behov for økt innsats i kriminalomsorgen. Det er jeg hjertens enig i, og jeg håper at det vil bli synliggjort, siden det ikke har skjedd så langt, og at det vil komme til høsten. Men jeg har lyst til å utfordre Kristelig Folkeparti i forhold til spørsmålet om rehabilitering, som vi alle er enige om, helt uavhengig av hvordan vi stiller oss til straffeskjerpelser for gjengangere. Noen av oss mener at det er tilstrekkelig straffemål å ta av.

Jeg vil spørre representanten Holstad: I hvilken grad ser Kristelig Folkeparti for seg muligheten for at økte ressurser i kriminalomsorgen kan bidra til f.eks. mer § 12-soning? Hva slags grep ser Kristelig Folkeparti for seg at man skal ta for å øke volumet når det gjelder dem som soner etter § 12?

Einar Holstad (KrF): Det har som representanten Helleland har sagt, aldri tidligere vært satset så mye på kriminalomsorgen som i dag, målt i kroner i forhold til tidligere års bevilgninger. Det er etter min oppfatning også en start på en prosess og en utvikling i riktig retning.

Jeg ber om forståelse for at ting tar tid, og at vi ikke kan satse på alt til samme tid, men det er i hvert fall regjeringspartienes vilje å gi en økt satsing på dette spesielle området.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg har lyst til å spørre representanten Einar Holstad om han deler min oppfatning, at det å få en rask reaksjon er noe av det aller viktigste vi kan få til som justispolitikere for å forhindre at noen kommer ut på en kriminell løpebane og forhindre at man fortsetter å være kriminell etter at man har sonet en straff.

Jeg lurer på om representanten Holstad er enig med meg i at det er trøbbel når ca. 2 700 mennesker nå står i kø og Regjeringa samtidig legger seg på en linje der man skal doble strafferammen ved gjengangerkriminalitet, og hvor man også har doblet strafferammen ved konkurrenstilfeller. Dette kan da ikke bety annet enn at vi får enda lengre soningskøer? Hvor mye penger er representanten Holstad villig til å spytte inn i kriminalomsorgen for å sørge for at så ikke skjer?

Einar Holstad (KrF): Jeg tillater meg å være litt personlig.

Etter å ha sittet i samtale med en som soner for drap på sin far, får en unektelig tanker om at dette aldri skulle ha skjedd. Den beste form for forebygging er å hindre at noen i det hele tatt innlater seg på en kriminell løpebane. Det er vel et spørsmål om å sette inn ressurser på flere områder her, etter en kriminell handling og etter at en kriminell løpebane er startet, men framfor alt tror jeg de beste kronene investeres i det som forebygges før noe skjer. Vi må se på barns og unges oppvekstvilkår – der tror jeg satsingen gir de beste resultater.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Odd Einar Dørum: Framveksten av organisert kriminalitet stiller samfunnet overfor særlige utfordringer. Organisert kriminalitet utgjør generelt sett en større trussel mot samfunnet og den enkelte enn annen kriminalitet. Samtidig kan den være vanskeligere å bekjempe. Etterforskningen forvanskes ytterligere ved at organiserte kriminelle grupper ofte opptrer på tvers av landegrensene. Internasjonalt politisamarbeid er derfor svært viktig i disse sakene.

Jeg er på denne bakgrunnen glad for at en samlet justiskomite i det vesentlige slutter opp om Regjeringens forslag til nye straffebestemmelser om organisert kriminalitet. Dette vil gjøre det norske strafferettsapparatet bedre rustet i kampen mot den organiserte kriminaliteten, og sette norsk politi og påtalemyndighet bedre i stand til å samarbeide med sine kolleger i andre land. Jeg legger også stor vekt på at lovendringene vil gjøre oss i stand til å ratifisere FN-konvensjonen om organisert kriminalitet.

Under arbeidet med lovforslaget har det vært viktig for meg å finne den rette balansen mellom å gi strafferettsapparatet effektive hjelpemidler for å motvirke organisert kriminalitet på den ene siden og å sikre rettssikkerhet og hindre urettferdighet for de mistenkte på den andre. Et straffebud som rammer den som inngår avtaler om å begå alvorlige forbrytelser som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, vil gjøre det lettere å avdekke alvorlig organisert kriminalitet i emning.

En egen straffeskjerpelsesregel for organisert kriminalitet vil sette domstolene bedre i stand til å idømme en straff som står i forhold til handlingens grovhet. Straffenivået kan dessuten skjerpes uten at domstolene må gå skrittvis fram.

Både i utkastet til nytt straffebud og til ny straffeskjerpelsesregel er det tatt inn strafferammebegrensninger på fire år, i samsvar med FN-konvensjonen og systemet i EU.

Jeg registrerer og tar til etterretning at flertallet i justiskomiteen vil sette skjæringspunktet noe lavere, slik at anvendelsesområdet for lovendringene utvides noe i forhold til Regjeringens forslag, slik som dette er presentert tidligere i dag – både for å ramme organisert kriminalitet hvor det spekuleres i at strafferammen er for lav, og også for å ramme organiserte pedofile nettverk for distribusjon av framstilling av seksuelle overgrep mot barn.

Handel med mennesker er vår tids slavehandel. Også denne kriminaliteten er i høy grad grenseoverskridende. Et viktig virkemiddel i kampen mot slik alvorlig kriminalitet er derfor internasjonalt samarbeid om regelutvikling, etterforskning og straffeforfølgning. Jeg er derfor svært glad for at en samlet justiskomite også stiller seg bak forslaget til et nytt straffebud mot menneskehandel. Dermed er de nødvendige lovendringer på plass for at Stortinget kan samtykke til ratifikasjon av protokollen om menneskehandel til FNs konvensjon om grenseoverskridende organisert kriminalitet. Protokollen er også en viktig referanseramme for Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn, som ble lagt fram i februar i år.

Like viktig er det selvfølgelig at straffebudet vil gi politi og påtalemyndighet et bedre verktøy for å etterforske og straffeforfølge menneskehandel nasjonalt. Selv om slik kriminalitet tidligere også kunne straffeforfølges etter bestemmelser om f.eks. hallikvirksomhet, tvang og vold, vil en nå ha ett straffebud å holde seg til.

Når det gjelder forholdet mellom straffeloven § 202 om hallikvirksomhet og utkastet til § 224 om menneskehandel, understreker jeg nå – som i proposisjonen – at det ikke har vært meningen å avkriminalisere handlinger som hittil har vært rammet av § 202. Endringen skal kun ha betydning for hvilke straffebud bakmennene i prostitusjonsvirksomheten rammes av. Der tvangsmidler er brukt for å forlede eller utnytte noen til prostitusjon, skal § 224 anvendes. Den som fremmer andres frivillige prostitusjon, rammes derimot av § 202.

Domstolene har i den senere tiden på noen områder skjerpet straffen mot gjengangerkriminalitet. Men etter Regjeringens syn bør straffen for slik kriminalitet skjerpes ytterligere. Især gjelder dette overfor dem som til stadighet begår vinnings-, volds- og seksualforbrytelser – til stor skade og ulempe for andre. Overfor denne gruppen må samfunnet kunne reagere strengt. Både individualpreventive og allmennpreventive hensyn taler med styrke for det. Høyesterett har som nevnt uttalt at straffeskjerpelse gjennom rettspraksis bør skje gradvis. Domstolene vil ved en lovendring derimot kunne fastsette den ønskede straff, uten å gå skrittvis fram.

Jeg vil understreke at lovforslaget ikke innebærer at straffen skal skjerpes i alle saker. Det vil være opp til domstolene – og især Høyesterett – å finne det riktige straffenivået, sett i lys av de signaler som er gitt i lovens forarbeider. Straffen må i ethvert tilfelle være rimelig og rettferdig.

Og så kan sikkert jeg, som mange andre, i ettertenksomhet grunne over følgende standpunkt, og det er – for å gå tilbake til en referanseramme vi hadde tidligere i dag – at engasjementet for amstaff i den brede offentlighet er sterkere enn engasjementet for denne verdens Lilja-er. Det må være slik, for det som er synlig for oss, er lettere å gripe, mens det som er usynlig, er vanskelig å forholde seg til. Og det må jo være slik at en rettsstat ikke er en rettsstat hvis man ikke med rettsmidler kan gå inn i de lukkede bakrom og få tak i dem som der driver sin virksomhet og herjer med mennesker. Men framgangsmåten må være den som er framlagt i proposisjonen, og som komiteen slutter seg til, nemlig at man ved lovregulering, ved prosessuell regulering og på riktig vis kan etterkontrollere den virksomhet som skjer. Det er på den måten rettsstaten også beveger seg i møte med dem som driver den organiserte kriminaliteten. På samme måte: Den spesielle del av den kriminaliteten som handler om menneskehandel, er jo nettopp den kriminaliteten som kanskje på mange måter arter seg som kynisk. Som det framkommer i proposisjonen og i flertallsmerknader i innstillingen, henger den også sammen med brudd på menneskerettigheter, det er seksuelle overgrep, brudd på likestilling og en grov utnyttelse når det gjelder fattige menneskers livsvilkår. Alt dette er en del av bakteppet for Regjeringens handlingsplan mot trafficking og den moderne tids slavehandel.

Så har det blitt betydelig oppmerksomhet med hensyn til skjerping når det gjelder gjengangerkriminalitet. Det enkleste svaret på hvorfor forslaget ble fremmet, er at forslaget er inntatt i Sem-erklæringen som ett av flere tiltak som skal fremmes. I tillegg er det inntatt som en del av en praktisk, politisk avtale inngått i Stortinget mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Når en slik avtale er inngått, må Regjeringen fremme det den selv synes er riktig som svar på en slik utfordring, slik at det er en konkret og direkte begrunnelse for gjengangerbestemmelsen. Det knytter seg til denne bestemmelsen et syn om fortsatt å tenke ut fra det enkelte individ, og det er domstolene som har et skjønn på det. I den saken framgår det klart og tydelig at det er tre posisjoner i justiskomiteen. Det er den posisjonen som er inntatt av Arbeiderpartiet og SV, det er regjeringspartienes standpunkt, og det er Fremskrittspartiets posisjon. Det er ulike resonnement som ligger til grunn for disse posisjonene. Men Fremskrittspartiet har ut fra sitt resonnement kommet fram til at de subsidiært kan stemme for Regjeringens framlegg. Det legges ikke engang skjul på at det her er ulike tenkemåter, men man velger altså samlet å kunne stemme subsidiært.

Så er det også holdt fram at dette kan man ikke gjøre, fordi man samtidig må tenke på alt mulig annet. Hvis enhver debatt i Stortinget alltid skal handle om alt det andre man burde ha tenkt på framfor de forslag som er fremmet, ville jo ingen forslag noen gang bli fremmet. Vi ville gått i en evig runddans, for når vi diskuterte kriminalomsorgen, kunne noen med stor glød si: Nei, det kan vi ikke diskutere, for vi må snakke om straffskjerpelse. Og når vi så snakker om straffskjerpelse, vil noen si: Det kan vi ikke diskutere, fordi vi burde diskutere noe annet. Svaret må jo være den berømte setning som etter hvert har blitt en gjenganger i klippspalten i norske aviser. Den lyder slik: Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Det er nettopp det som er poenget her. Det er fullt mulig å tenke at man skal reagere individualpreventivt overfor dem som begår kriminelle handlinger, samtidig som man gjør noe praktisk i forhold til å sørge for at soningens innhold blir annerledes. Og hvis man nå ser på budsjettet for inneværende år, er det tatt skritt for å gjøre det bedre, med ulike tiltak både når det gjelder promilleprogram, når det gjelder program i forbindelse med dem som ikke mestrer sinne, og tiltak når det gjelder § 12-soning.

Det er også foretatt skritt for å gå inn i det forvaltningssamarbeid som er livsviktig, spesielt for ungdom, før de ender i kriminell virksomhet. Det kommer ofte inn under lokale SLT-samarbeidsordninger – i noen tilfeller går man også inn i situasjoner hvor man tar sikte på nettopp å fange opp unge når de kommer ut av soning, slik at de ikke skal bli gjengangere. Det samme skjer når f.eks. organisasjonen «Livet etter soning» arbeider for å sørge for at det forvaltningssamarbeid som er fullt mulig etter norsk lov, mellom Aetat, sosialkontor, de ulike offentlige myndigheter og kriminalomsorgen, skal skje for at et menneske har en sjanse. I en rekke situasjoner skjer dette, og det er i de situasjonene at menneskene har en sjanse. Når dette forvaltningssamarbeidet ikke skjer, mister man sjansen. Og man er faktisk ikke avhengig av stadige debatter om hvor mye penger man har, for å gjøre de riktige handlingene. De riktige handlingene styres av hvilken mentalitet man har i hodet, hvilken erfaring man har, og hvilket mot man har til å krysse byråkratiske sperregrenser.

Jeg vil våge å påstå at det er gjennom politikkens seige arbeid, som ikke alltid kan refereres i denne sal, f.eks. gjennom å stimulere og heie på de menneskene som inngår i et slikt forvaltningssamarbeid, at man får praktiske resultater. Jeg jobber på den måten, jeg har tenkt å fortsette å jobbe på den måten, og jeg har også tenkt å jobbe ut fra den forslitte klisjé som inngår i alle klippspalter, i hvert fall i avisen Vårt Land, nemlig at man alltid skal ha to tanker i hodet samtidig. Det er en god leveregel, og den er definitivt helt nødvendig når det er strafferettspleien som er hovedtema.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A): Det er ingen tvil om at flere av oss er enige om at det gjelder å ha mange tanker i hodet på én gang, særlig når vi diskuterer kriminalpolitikk. Men det som er problemet, er jo at når vi står overfor satsing på ett felt opp mot satsing på et annet felt, har vi ikke råd til å satse fullt ut på de områder hvor man ønsker satsing. De køene vi har i dag inn mot norske fengsler, er jo et veldig godt eksempel på at det er kostbart å ha mange tanker i hodet på én gang. Og noen ganger kan det bli så kostbart at det blir liten effekt ut av det hele. Jeg må nok etter denne debatten si at jeg synes at justisministeren i større grad burde svart på hva som er departementets initiativ for å flere over på § 12-soning, altså rehabilitering, og hvordan situasjonen egentlig er. Er det slik at nedgangen har fortsatt i løpet av de siste to årene, slik at vi rekrutterer færre til § 12-soning? Og i så måte: Hva vil Regjeringen gjøre for å få flere inn i § 12-soning, nettopp for å forebygge gjengangerkriminalitet?

Statsråd Odd Einar Dørum: Som en del av svaret på spørsmålet fra representanten Knut Storberget vil jeg si at jeg har besøkt skoler i Oslo hvor man nettopp tar sikte på å fange opp ungdom som kunne risikere å bli rusavhengige, enten det gjelder alkohol eller stoff, veldig tidlig. Det skjer i bydeler med ulikt økonomisk grunnlag. Men det som skjer, og skjer alle steder, er at foreldre, elever, barnevern og politi opererer sammen på en slik måte at de som ellers ikke ville hatt noen sjanser, får en sjanse. Disse hverdagslivets helter hylles sjelden, de puttes sjelden inn i en statistikk, men det er ganske mange av dem.

Når det gjelder § 12-soning, er det slik at det ble lagt inn ekstra midler i årets budsjett. Jeg vil gjøre rede for effekten av dette i forbindelse med budsjettet for neste år, og jeg er selvfølgelig også opptatt av å følge det opp. Et annet viktig tiltak for å gjøre noe mer med dette, er den rusplanen som f.eks. eksisterer for Oslo, og som er inngått i samarbeid mellom bl.a. Justisdepartementet, Oslo politidistrikt og Oslo kommune – aktive tiltak for at rusmiddelmisbrukere skal få et annet og bedre liv enn å ende bak fengselsmurene.

André Kvakkestad (FrP): Et tiltak mot gjengangerkriminalitet, som også Regjeringen har foreslått, er en ekstra betinget straff som skal virke individualpreventivt. Det har forhåpentligvis en god og positiv effekt.

Mitt spørsmål blir: Når ser statsråden at det kan ha størst effekt, og når bør det følgelig settes inn? Er det tidlig i domsrekken, eller er det etter at en person har foretatt flerfoldige handlinger over flere år, og kanskje etter fire–fem domfellelser, altså når en har definert vedkommende som en gjenganger, gjerne over lengre tid? Det er vel slik at dersom dette settes inn for sent, blir det vel mer et spørsmål om renovasjon enn om prevensjon.

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten reiser et prinsipielt rettspolitisk spørsmål, og det knytter seg til forutsetningene for å anvende skjerpet straff eller gjengangerstraff. Det er flere forhold som ligger til grunn her. Ett av forholdene er f.eks. at dette ikke skal anvendes for personer under 18 år. Det er et standpunkt jeg står veldig sterkt på, og jeg tror jeg kommer til å holde veldig klart på det også.

Derimot er det andre forhold, f.eks.: Når skal man gjøre det – etter soning eller på et annet tidspunkt? Det er spørsmål som jeg er villig til å være åpen for når man skal jobbe med den nye straffeloven. Når det ikke er tatt med i proposisjonen, er det simpelthen fordi det ikke var sendt ut på høring. Jeg vil legge fram saker for Stortinget, som har vært sendt ut på høring, men 18-årsgrensen står jeg ganske fast og hardt på. Den rettspolitiske grensen vil jeg markere her i dag, for jeg tror at det å sende ungdom inn tidlig, er å sende dem inn i en forbryterskole. Derimot er det generelt, som svar på spørsmålet, selvfølgelig viktig med en reaksjon tidlig i en kriminell karriere i stedet for senere i den kriminelle karriere.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg har to spørsmål til statsråden.

Det ene spørsmålet angår Straffelovkommisjonen. Jeg lurer på om det er sånn at departementet allerede har bestemt seg for ikke å ta Straffelovkommisjonens systematikk og innstilling til etterretning, eller om man rett og slett nå begir seg ut på et formidabelt dobbeltarbeid, siden man stadig vekk forskutterer hvordan vår nye straffelov skal se ut. Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er om statsråden synes at det er problematisk at han får så mye kjeft som han får, bl.a. fra Riksadvokaten, fra Oslo statsadvokatembete ved Lasse Qvigstad og fra andre som er opptatt av rettssikkerhetsprinsipper. Synes statsråden det er problematisk å bli karakterisert som så handlekraftig at klokskapen nærmest forsvinner?

Statsråd Odd Einar Dørum: La meg få lov til å foreta en markering. Som statsråd tar jeg imot både kritikk og kjeft. Derimot vil jeg være en beinhard forsvarer av kvaliteten på den lovavdeling som eksisterer i Justisdepartementet. Å antyde offentlig at den avdelingen er lettferdig, eller at den ikke gjør en grundig jobb når den jobber med noe, vil jeg i hvert fall på det sterkeste ta avstand fra. Jeg oppfatter det ikke som om det var det representanten Inga Marte Thorkildsen gjorde, men andre som har uttrykt seg offentlig, kan oppfattes slik. Jeg vil klart markere at slik er det ikke.

Jeg har merket meg at førstestatsadvokaten i Oslo var kritisk til behovet for en bestemmelse om menneskehandel. Jeg sa følgende i en kommentar til det: Kunne det tenkes at han ikke hadde tatt hensyn til at det å ha en bestemmelse faktisk er avgjørende for å tilslutte seg en konvensjon som vi er forpliktet til å følge opp? Men jeg har vært med i åpne høringer, og i åpne høringer må jeg tåle at det kommer både ros og ris. Det er en del av demokratiet at det jobbes på den måten.

Så til slutt når det gjelder Straffelovkommisjonen: Jeg har tenkt at den saken skal framlegges for Stortinget uten at jeg legger fram ytterligere forslag før det.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Under forutsetning av at jeg oppfattet justisministeren korrekt, sa han i innlegget sitt at straffen skulle framstå som «rimelig». Det synes jeg er en interessant vinkling, for da reises jo med én gang spørsmålet: Rimelig i forhold til hvem? Skal straffen være rimelig i forhold til overgriper, eller skal den være rimelig sett fra en forsvarsadvokats synspunkt? Skal den være rimelig fra aktoratets syn, eller kan det være slik at justisministeren mener at straffen skal være rimelig i forhold til offerets stilling?

Derfor ønsker jeg at justisministeren kanskje kunne tydeliggjøre dette litt, med henvisning til det han sa i stad: Hvem tenker han på når han sier at straffen skal framstå som rimelig?

Statsråd Odd Einar Dørum: Så vidt jeg husker, sa jeg «rimelig og rettferdig». Ordet «rimelig» står i forhold til det som straffeprosessen handler om, nemlig at retten med bakgrunn i gjeldende rett foretar en avveining av det som kommer fram under saken – aktoratets bevisførsel, forsvarerens anførsler – og deretter gjør domstolen seg opp en mening.

Når jeg er med på å fremme forslag f.eks. om straffskjerpelse i tilknytning til gjengangerkriminalitet, er det for å gi signaler om at domstolen skal legge dette til grunn. Jeg markerte det på den måten at da legger man dette til grunn framfor å avvente høyesterettsavgjørelser i enkeltsaker. Da er det en rettspolitisk markering som er gjort. Men rimeligheten ligger i en rettsprosess, og jeg var veldig klar på i innlegget mitt at jeg ikke har som hensikt å instruere dommerskjønnet. Jeg stoler på at dommere er i stand til å utøve et godt skjønn. Så får lovgivere sørge for at loven er best mulig, gjennom sitt forarbeid. Det er selvfølgelig i forhold til dette at betraktningene står. Da er det alle parter i en prosess som domstolen skal gjøre seg opp en mening om.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg mener ikke at vi har en slett lovavdeling i vårt eget justisdepartement, men jeg mener at samarbeid gjør klokere, f.eks. ved at man er flere kloke hoder som sammen utarbeider forslag til nye lover. Når det f.eks. gjaldt hundeloven, satt det altså én mann og jobbet fram det forslaget, og det bar forslaget også preg av.

Når det gjelder dette, har jeg også følelsen av at det har gått litt kjapt i svingene. Jeg står altså her med et femsiders slakt fra Oslo statsadvokatembete, som gjelder nettopp de forslagene som vi nå behandler. I tillegg hadde, så vidt jeg kan huske, altså ikke departementet i sitt høringsbrev foreslått at konkurrens- og gjengangerbestemmelsen skal tas i betraktning når det gjelder å doble strafferammen, som i utgangspunktet var forslaget, når det gjelder organisert kriminalitet. Det var ikke foreslått et femårs tak, og det var ikke problematisert at man faktisk da gav en hel haug med kriminelle automatisk rett til behandling med lagrette. Dette mener jeg gir grunn til bekymring.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det framgår av lovproposisjonen at det har vært en høring, det framgår hvem som har vært kritiske ved høringen, og hvem som har hatt det motsatte standpunkt. Det framgår også hvordan departementet har vurdert det. Det er slik lovprosessen må være. Jeg velger f.eks. å trekke fram politienheten CATCH, som har vært sterkt opptatt av å gå mot organisert kriminalitet, jeg velger å lytte til politietterforskere, som faktisk er av dem som begynner å få resultater i kampen mot et samfunnsonde som organisert kriminalitet, og som samtidig forstår og vet at dette samfunnsondet må bekjempes på rettsstatens grunn.

Nå har representanten Thorkildsen også brukte hundeloven som et eksempel. I den sakens anledning ble det jobbet ganske grundig i departementet. Det vet jeg, for jeg var også inne i det selv. Men dette var en sak hvor det ikke kom et eneste spørsmål fra justiskomiteen, og hvor komiteen da fant ut at den ville jobbe på egen hånd. Det er komiteens suverene rett og plikt.

Til slutt, for at det ikke skal være noe tvil om det: Jeg har tenkt å komme tilbake med en prinsippsak om Straffelovkommisjonen neste år, og jeg har ikke tenkt å fremme andre generelle forslag før det.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Ola Røtvei (A): Regjeringens forslag er ment å skulle ramme organiserte kriminelle grupper som begår «alvorlig kriminalitet».

Jeg er skeptisk til at det ikke er godt nok dokumentert med eksempel fra rettspraksis som skulle tilsi økte strafferammer. Det er vanskelig å spå om økte strafferammer vil få noen reell betydning. Økte strafferammer vil bety en større belastning for domstolene, påtalemyndigheten og fengselskøene. Et allerede hardt presset system må med varsomhet belastes i større grad enn i dag – noe som statsråden selv var inne på i tidligere innlegg i dag. Dette er et ansvar vi må ta på alvor som politikere.

Å gjøre det lettere å straffeforfølge alle som deltar i organisert menneskehandel, er nødvendig. Den menneskehandelen det er snakk om i størst omfang, er i all hovedsak utenlandske prostituerte som mer eller mindre ufrivillig blir lokket fra sine hjemland av organiserte bander, for å drive prostitusjon i godt betalende markeder i vesteuropeiske land.

Arbeiderpartiet mener innskjerpingen av lovverket er hensiktsmessig, men påpeker viktigheten av at det kommer som en del av en helhetlig handlingsplan med flere virkemidler enn straff for å bekjempe handel med kvinner og barn.

Selv om det er vanskelig å angi eksakt omfanget av den organiserte kriminaliteten i Norge, vet vi at utviklingen på området er bekymringsfull, og at den er en økende trussel mot samfunnet og enkeltmennesket. Ikke minst gir den politiet større utfordringer enn annen kriminalitet. Arbeiderpartiet deler oppfatningen av at bekjempelse av slik kriminalitet derfor krever et bredere spekter av virkemidler, og vi slutter oss derfor til forslagene som vil gi politiet utvidede muligheter til bekjempelse av den.

Vi vil også presisere viktigheten av at norsk lovverk er sammenfallende med andre europeiske lands på dette området. At Norge kan ende opp som paradis for organiserte kriminelle bander på grunn av lavere strafferammer, er noe vi som politikere ikke kan risikere.

I debatten om virkemidler for bekjempelse av bl.a. organisert kriminalitet, menneskehandel og gjengangerkriminalitet roper mange på strengere straffer og skjerpet regelverk som virkemiddel nr. 1. En må holde tunga rett i munnen. Strengere straffer kan være et virkemiddel for gjengjeldelse. Men innsats mot roten av problemene, fokusering på forebygging, kommer ofte i andre rekke i slike debatter. Strengere straff er for enkelt, og vi vil på ingen måte få bukt med kriminaliteten uten å ta tak i årsakene til den.

Vi har i dag en høy gjengangerprosent i norsk kriminalitet. Skjerpede strafferammer er ikke alene et hensiktsmessig tiltak i denne kampen. Årsaksforhold som rus, sosiale forskjeller, arbeidsløshet osv. har etter Arbeiderpartiets mening mer å si for utviklingen av kriminalitetsbildet enn at strafferammene ikke er høye nok.

Arbeiderpartiet stiller seg tvilende til en utvidelse av gjengangerstraffen. Generelt er det i de fleste tilfeller personer med rusproblemer som begår gjentakende forbrytelser. Det dreier seg ofte om mindre vinningsforbrytelser for å skaffe penger til eksempelvis rusmiddelforbruk. For denne gruppen mennesker er ikke strafferammer noe som vil hindre og avskrekke.

Straffedømte med rusproblemer har spesielt behov for oppfølging under soning. Vi mener dømte med rusproblemer ikke må straffes med lengre og hardere straffer, men takles med mer konstruktive metoder.

Arbeiderpartiet ønsker at idømming av behandling på institusjon som alternativ straff skal innføres. Dette og liknende tiltak er mer hensiktsmessig enn lengre straffer i den tradisjonelle soningsformen. Vi vil anmode om å være forsiktig med å utøve den foreslåtte straffskjerpingsregelen for gjengangere med rusproblemer.

Når det gjelder straff og gjengangerkriminalitet, er det avgjørende at ettervern og rehabilitering er sterkt nok til å hindre domfelte i å begå nye forbrytelser. Kampen mot gjengangerkriminalitet avhenger av en sterk kriminalomsorg. Så lenge kriminalomsorgen er i krise, som nå, vil strengere straffer først og fremst føre til lengre soningskøer og mindre kvalitet i soningen.

Åsa Elvik hadde her teke over presidentplassen.

Carsten Dybevig (H):  Etterforskningsgruppen CATCH, som er politiets spesialenhet mot organiserte kriminelle, viste for noen få dager siden i VG sine resultater siste året. 110 personer er pågrepet, 150 kg narkotika og 30 000 liter sprit er beslaglagt, og verdier for 17 mill. kr er inndratt. Politiets arbeid har effektivt stoppet flere organiserte grupper. Det er verdt å merke seg at politiet selv mener bruken av kommunikasjonsavlytting, som telefonavlytting og spaning, har vært blant CATCHs viktigste arbeidsmetoder. Dette gir da signaler til omverdenen og ikke minst til oss politikere om at de straffebud som vi setter i verk her i dag, er med på å utvide politiets etterforskningsmetoder og selvfølgelig også muligheten for å avdekke organisert kriminalitet.

Nettet rundt de organiserte kriminelle begynner å snøre seg sammen. Ikke bare effektive politimetoder, men også effektive virkemidler mot den økonomiske kriminalitet er nødvendig mot de organiserte kriminelle. Derfor har også politiets sporing av økonomiske transaksjoner vært viktig. Hittil har det tatt mikrosekunder å overføre store summer fra en konto til en annen konto rundt i hele verden, fra skatteparadiser i Karibien til Den engelske kanal, osv., lovlig eller ulovlig. Men når det er snakk om ulovligheter, vil det ta årevis kanskje å detektere denne transaksjonsflyten. Takket være nitid etterforskning og spesialkompetanse hos ulike politietater så vil man greie å finne ut av denne type kriminalitet.

Internasjonalt er Norge, i likhet med andre nasjoner som ønsker å bekjempe denne type kriminalitet, avhengig av motiverte regjeringer i nettopp de landene som tillater at det skal være såkalte skatteparadiser og nasjoner hvor det er lett å unndra penger. Dermed vil jeg si at effekten av 11. september 2001, de nye terrorlovene, faktisk har hatt en innvirkning når det gjelder såkalte hvitvaskingslovverk internasjonalt. Bare for noen dager siden vedtok flertallet i Stortinget, regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, nye tiltak i kampen mot hvitvasking. Transaksjoner og overføringer over visse beløp kan bli krevd legitimert. Innsynet og avdekkelsesmulighetene for politiet er radikalt forbedret med den nye hvitvaskingsloven. Summen av nye, effektive politimetoder, hvitvaskingsloven og nå skjerpede straffebud mot organiserte kriminelle gjør at det norske samfunnet aldri tidligere har vært bedre rustet i kampen mot de organiserte kriminelle.

Arbeiderpartiet og SV sammenblander straffenivå for organiserte kriminelle med samfunnets tiltak mot fattigdom, barnevern, arbeidsløshet, mange skoletapere, mangelfull rusomsorg osv. Hvor var denne bekymringen og den rørende omsorgen overfor de lidende da Arbeiderpartiet selv satt i regjering, og SV var med på å stemme for de samme forslagene?

Det mest fremtredende trekket ved de organiserte kriminelle er at det i mange tilfeller er utenlandske bander, nordmenn bosatt i utlandet, eller for den saks skyld det norske MC-miljøet, som står bak mye av denne kriminaliteten. Det kan vel ikke skade å øke strafferammene? Det rammer jo ene og alene forbryterne. Jo høyere strafferammer for organiserte kriminelle, desto mer reduseres attraktiviteten av å operere i Norge. Da er spørsmålet mitt: Har SV et mål om at Norge skal være et friområde for organisert kriminalitet? Hvorfor ønsker ikke SV å tilpasse seg det straffenivå som utlandet, eller de landene som grenser mot Norge, har? La meg ta et eksempel i forhold til pedofile nettverk, som er en form for organisert kriminalitet som kanskje er noe av det mest bestialske og uverdige som finnes, og som foregår via Internett. Dette er en type sedelighetsforbrytelser som er en trussel mot barnesinnet og mot barn og ungdom. SV har vist i mange andre saker at de har en rørende omtanke for denne type saker. Istedenfor prosessuelle bortforklaringer burde faktisk SV her i dag være med og stemme for forslag som er med på å straffe pedofile nettverk, og som gjør oss i stand til å ha langt bedre etterforskningsmetoder mot denne type virksomhet enn det har vært hittil.

Jeg vil bare få lov til å avslutte med å si at de tiltakene som vi er med og vedtar her i dag, gjelder selvfølgelig for Norge, men kampen mot organiserte kriminelle er avhengig av at omverdenen er med og vedtar de samme tiltakene og de samme lovene, og vi er også avhengig av at de samme landene er med og påser at disse lovene blir oppfylt.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Det var på tide at vi fikk en sak med litt sting i, med litt politikk og litt «trøkk» i. Det har vi fått nå. Det har vært en forholdsvis rolig oppkjøring, men nå har det blitt litt mer tak her, og det er bra. Politikk handler noen ganger om å finne felles løsninger, men andre ganger er det også bra at det er tydelige skillelinjer. Det er det i denne saken.

Det er for meg et paradoks, men det virker tidvis som om Arbeiderpartiet og SV mener at dersom man bare styrker kommuneøkonomien nok, vil det ikke bli kriminalitet. Det er mulig at jeg drar det for langt, men oppfatningen min ligger hardt i den leia. Jeg oppfatter signalene fra talerne dit hen at dersom vi hadde fått styrket kommuneøkonomien, hadde ikke dette skjedd. Beklager! Jeg synes det er en forenkling av fakta, som i hvert fall ikke jeg vil akseptere, og som jeg således vil avvise.

Jeg tror heller det er sånn at vi faktisk må styrke de sektorene som justissektoren omfatter, bl.a. politiet. Spør hva de synes om ressurstilgangen sin, spør kriminalomsorgen, og spør domstolene. Alle ønsker nok mer ressurser, bl.a. for å gjøre en tilfredsstillende jobb i forhold til Stortingets ambisjoner, altså våre.

Videre handler dette om straff. Man prater om bekymring for gjengangerkriminelle, og jeg er like fascinert hver gang, for er det noe en del, spesielt venstresiden, er opptatt av, er det stillingen til de stakkars kriminelle. Men jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen, at hadde man vært like rørende bekymret for ofrene, hadde vi ikke hatt dette problemet. Norge trenger en politisk dreining når det gjelder kriminalomsorgen. Vi har fra 1973 og fram til i dag etter mitt skjønn hatt de stakkars kriminelle i fokus. Nok er nok. Nå må vi få flytte fokus. Hadde vi bekymret oss like mye for de andre og tatt innover oss signalene fra de andre på den samme måten, hadde ting blitt gjort annerledes i denne salen.

Noen av oss var med og deltok på et arrangement i Stine Sofie-stiftelsen for litt over en uke siden, og det er klart at en del av de skjebnene som stiftelsen representerer, føler at de ikke blir tatt vare på. De blir ikke tatt hensyn til av oss som sitter i denne salen, for vi er så bekymret for de stakkars kriminelle, som har hatt det så fælt. At folk har hatt en fæl oppvekst, er ikke et alibi for at de skal videreføre andres gjerninger, tvert imot.

Så kan jeg ikke la være å påpeke innlegget til representanten Storberget, som sier noe om satsingen til Arbeiderpartiet framover. Jeg ser med interesse fram til Arbeiderpartiets forslag til revidert nasjonalbudsjett, for der forventer i hvert fall jeg et betydelig løft og en betydelig satsing på kommunal sektor. Hvis ikke står ikke representanten Storberget til troende på nytt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det heter at angrep er det beste forsvar, og det var vel kanskje derfor representanten Thorkildsen angrep meg med insinuasjon om løgn. Dette skulle ifølge Thorkildsen ikke være forenlig med å være en kristen. Jeg deler oppfatningen av forholdet mellom kristen tro og det å lyve.

Som belegg for sin påstand henviste representanten til andre saker som viser at SV ønsker å være barnas forsvarer. Jeg forholdt meg til den saken vi nå behandler, og de merknader som er skrevet i denne innstillingen. Det er et faktum at SV er det eneste partiet som ikke er med på flertallsmerknaden om organiserte, pedofile nettverk, og det er et faktum at SV sier det er svært uheldig å foreta et slikt grep nå, og henviser til at den foreslåtte bestemmelsen bryter med den systematikken Straffelovkommisjonen går inn for. Det ble også tydelig i spørsmålet som representanten Thorkildsen stilte til statsråden.

Det jeg nå henviser til, står altså i innstillingen på henholdsvis side 6, venstre kolonne, siste avsnitt og på side 7, venstre kolonne, siste avsnitt. Dermed regner jeg med at representanten Thorkildsens insinuasjon om at jeg farer med løgn, er tilbakevist. Men jeg skjønner SVs fortvilelse over på dette punktet, i denne saken, å være hektet av beslutningen som Redd Barna gir ros. Det er imidlertid ikke for sent å bli med. Avstemningen har jo ennå ikke funnet sted. Dersom jeg ikke misforstod et av svarene Thorkildsen gav i replikkveksling, var det aldeles ikke umulig at hun og SV i realiteten var enig i merknadens innhold. Så får vi se om handling følger forståelsen.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Siden jeg åpenbart ikke kan stole på at representanten Marthinsen eller andre her egentlig er villig til å sette seg inn i hva SV har ment i denne saken, skal jeg glede representanten Marthinsen med at vi kommer til å støtte forslaget om å heve strafferammen fra to år til tre år. Men det er rett og slett fordi vi mener at det er riktig, og ikke fordi vi mener at man skal kunne doble strafferammene ved å bruke § 60 a, som vi er skeptiske til.

For også å ta representanten Dybevig på alvor: Han sier altså at SV ikke ønsker å straffe organisert kriminalitet strengt. Da tar faktisk representanten Dybevig feil. Det vi har sagt, er at vi ønsker at det skal være strengere straff for å begå organisert kriminalitet, men det skal ikke innføres en generell straffskjerpingsregel, og det skal ikke gjøres på en måte som gjør at strafferammene for mindre alvorlige forbrytelser blir urimelig vide, mens de mer alvorlige forbrytelsene i praksis blir stående på stedet hvil når det gjelder strafferammer. Det mener vi er en gal måte å gjøre det på. Vi sier også at vi ikke er uenige i å heve strafferammene, men at vi ønsker å vurdere dette i forbindelse med behandlingen av Straffelovkommisjonens innstilling, rett og slett fordi vi ønsker å se hele straffeloven i sammenheng. Det mener jeg er et helt fornuftig standpunkt å ta.

I forhold til påstanden om at SV ikke er opptatt av ofrene, osv., vil jeg si at vi faktisk er nødt til å se hensynet til offeret i sammenheng med hva slags strafferettspleie vi har, og hva slags kriminalomsorg vi har. For meg er det avgjørende at et menneske som har sittet og sonet, kommer ut igjen på den andre sida som et bedre menneske. Et av de verste eksemplene jeg har hørt om, var da jeg var på besøk på Institutt for klinisk sexologi og terapi, hos Thore Langfeldt, hvor jeg ble fortalt om en innsatt som hadde sittet på Ullersmo, klin isolert, noe dette medlem er helt uenig i skal være lov – og skrevet lister over mennesker som han ønsket å drepe, rett og slett fordi han ble enda mer ødelagt av å sitte på den måten, og fordi han ble fylt av hat og hevnlyst. Hvis man er opptatt av ofrene, som representanten Ellingsen sier han er opptatt av, bør man endre på det. Da bør man ikke la mennesker sitte totalt isolert over lengre tid på en celle og så slippe dem direkte ut i samfunnet etterpå, for det er farlig for andre mennesker, og jeg ønsker ikke at vi skal få nye ofre. Jeg ønsker at vi skal forhindre at det blir nye ofre, og da må vi se på hvordan vi kan få til en human strafferettspleie som gjør at det skal være mulig å endre folk.

Karin Andersen (SV): Jeg skal ikke bidra til å forlenge denne debatten mye, men jeg har bare lyst til å understreke det representanten Thorkildsen nå sa. Begrunnelsen for vår skepsis til noen av de forslagene som har kommet, har vært at man kumulerer opp på mindre alvorlige forbrytelser, men blir på en måte stående på stedet hvil på noen av de alvorlige forbrytelsene, og det må være et tankekors. Det må også være et tankekors, synes jeg, for dem som mener at økt straff er det mest virkningsfulle i enhver sammenheng, å se til land som praktiserer slike ordninger med veldig lange straffer, om det faktisk er større lovlydighet og større trygghet for ofrene i disse landene. Det er ingenting som tyder på det.

Tidligere i dag har Stortinget behandlet et forslag fra SV som dreier seg om å skaffe tak over hodet til folk som kommer ut fra rusinstitusjoner og fra fengslene. Jeg tror de fleste greier å forstå at hvis man ikke har noe sted å bo, er det litt vanskelig å få orden på livet sitt. Det er rett og slett slik. Hvis vi vil at det skal bli mindre kriminalitet, skal vi ha en strafferettspleie som er rettferdig og som også reflekterer ofrenes situasjon, selvfølgelig. Men det må være en kriminalomsorg som sørger for at man kommer ut igjen i den andre enden best mulig skodd til å klare et normalt liv, og så må vi ha noen ordninger på plass som gjør at vi vet at det ikke går galt. For slik som det er nå, vet vi at det går galt. Det går galt med folk som kommer ut fra rusbehandling, og det går galt med folk som kommer ut fra fengslene. Vi har i hvert fall ikke fra samfunnets side gjort nok med tanke på at det ikke går bra. Da dreier det seg ikke bare om at folk ikke har fått lang nok straff, men at de ikke har fått en kriminalomsorg som virker, og at de ikke har fått muligheten til å starte et nytt liv på den rette sida.

Knut Storberget (A): Når jeg hører representanten Ellingsen trekke fram sine siste desperate forsøk på å skape debatt om dette forslaget og gå inn på den verbale delen av dette som skal gå på at noen skulle benevne de kriminelle som «stakkars kriminelle», hvilket ingen har gjort i denne debatten før han selv brukte begrepet, skjønner jeg at Fremskrittspartiet er i ferd med å miste grepet om å være «hovedaktøren» når det gjelder bekjempelse av kriminalitet i Norge. Det tror jeg folk også har begynt å forstå. For dette sporet om stadig å rope på mer politi og mer straff, særlig overfor de yngste lovbryterne, tror jeg folk ute nå skjønner ikke er særlig gagnlig. Slik sett er det påfallende at man blir beskyldt for å si «de stakkars kriminelle» hver gang man foreslår tiltak som faktisk vil bidra til at man får redusert gjengangerfaren. Det var vel det Fremskrittspartiet var motivert ut ifra da de i forrige sak støttet flertallet i forhold til å bruke konfliktråd mer, ja, endog å oppfordre Regjeringen til å vurdere obligatorisk bruk av konfliktråd, med Fremskrittspartiets støtte. Det var ingen som tok til orde for at det var en slags «stakkars kriminelle-politikk». Det er en politikk som skal bidra til å få ned kriminaliteten og få folk på rett kjøl.

Det er en stor misforståelse at det er slik at de fornærmede for kriminelle handlinger går rundt i dette samfunnet og krever mer og mer straff, og ikke ofrer forebyggingen og spørsmålet om å redusere faren for tilbakefall en tanke. Alle de som har vært utsatt for alvorlig kriminalitet, i hvert fall som jeg har møtt, har vært svært opptatt av at dette må vi forebygge, så det ikke skal skje igjen. Det burde også være Fremskrittspartiet mål. Jeg må jeg si jeg synes det er rystende å se forslaget fra Fremskrittspartiet, som også skal omfatte 16-17-åringer. Jeg er glad for justisministerens klare avstandtaken i forhold til det at det bør gå en grense. Men for Fremskrittspartiet gjør det ikke det. Forslaget til ny § 61 i straffeloven skal gjelde helt ned til 16-årsalderen og lyde:

«Begår en tidligere domfelt person på ny en straffbar handling av samme art som han tidligere er dømt for, forhøyet den maksimale straff til 30 års fengsel, hvis ikke straffebudet selv bestemmer noe annet.»

Jeg holdt på å si at vi kan godt her i kveld bidra til å sette 30, 40, 50 og 60 år, men det er ikke det bekjempelsen av ungdomskriminalitet i Norge vil komme til å handle om. Det vil komme til å handle om alle de tiltakene som et bredt flertall har vært inne på, og det er jeg glad for: §12-soning, spørsmålet om forebygging ute i kommunene og spørsmålet om også å få ned forekomsten av bruk av både lovlige og illegale rusmidler. Der har jo ikke akkurat Fremskrittspartiet kjent sin besøkelsestid.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Jeg er glad for at vi har en gjensidig bekymring for hverandres politikk, for det betyr vel at det er en viss dynamikk i forhold til løsningene og til å jobbe fram ting. At representanten Storberget, som representerer et parti som har styrt Norge i store deler av etterkrigstiden, har behov for å slå tilbake, finner jeg helt naturlig, for vi ser jo alle resultatet av den kriminalpolitikken i dag. At representanten Storberget har behov for å komme seg unna svarteper, skjønner jeg godt, og all honnør til ham for forsøket.

Men primært ønsker jeg å kommentere innlegget fra representanten Thorkildsen, som refererte til personlige og indirekte personlig opplevde situasjoner, bl.a. til en person som har sittet på isolat. Det er klart at hvis en person sitter på isolat, forventer i hvert fall jeg at det er en årsak til det. Det må jo være en grunn til at vedkommende har havnet der. Hvis vedkommende sitter med tanker om at han ønsker å drepe folk i det omfanget som representanten refererte, og det kun skyldes isolatet, blir jeg bekymret, og jeg er kanskje vel så bekymret for at vedkommende faktisk skal slippes ut. Sånn sett er det nok en politisk skillelinje mellom oss og SV i denne saken.

Jeg har ikke noe imot at Fremskrittspartiet får kritikk for sin kriminalpolitikk. Den står jeg for. Men da synes jeg også at man skal ta innover seg at vi faktisk, bl.a. under behandlingen av revidert i fjor, var initiativtaker til å styrke Livet Etter Soning, som er en av organisasjonene som bidrar til ettervern av folk som kommer ut av fengsel. Jeg tar gjerne kritikken, men da synes jeg kanskje at vi kan se litt bredere på ting i så måte.

Så refererte også representanten Thorkildsen til Thore Langfeldt. Det er ganske interessant å høre hvordan man bruker ulike sannhetsvitner for å forfekte eget ståsted. Det er selvfølgelig lov å gjøre det, det skulle bare mangle. På samme tid er det vel slik at litt avhengig av hvem man går til, får man de svarene man på sett og vis ønsker seg. Til syvende og sist er det slik at man som politiker sorterer de innspillene man får – jeg går ut fra at representanten Thorkildsen gjør det i forhold til de innspillene hun får – og dernest setter man dem opp mot sitt eget politiske ståsted. Derfra trekker man konklusjonen med hensyn til hva man ønsker å gå inn for. Slik gjør i hvert fall jeg det når jeg på vegne av Fremskrittspartiet gjør mine vurderinger. Det er slik at jeg har tillit til noen og mindre tillit til andre. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg skal utelukke å ha tillit til den ene eller den andre, men jeg forbeholder meg retten til selv å gjøre en vurdering av hva som er fornuftig i det som blir påstått og hevdet.

Carsten Dybevig (H): Hvem har sagt at regjeringspartiene ikke er opptatt av å forebygge kriminalitet? Selvfølgelig er vi opptatt av å forebygge kriminalitet. Det foregår hver dag. Vi bruker betydelige beløp i vårt samfunn på å forebygge kriminalitet ute i kommunene, gjennom staten, gjennom kommuner, gjennom frivillige organisasjoner osv. La meg ta et eksempel: Nå får personer som støtter frivillige organisasjoner økonomisk, fradrag på sin selvangivelse for den støtten. Det har de aldri fått tidligere. Frivillige organisasjoner gjør en betydelig innsats overfor mange, bl.a. rusmisbrukere og kriminelle, i dette samfunnet. Det er den ene siden av saken.

Når det gjelder kriminalomsorgen, nevner SV skoletaperne. Ja, vi prøver å reformere skolen, for den skolen vi har hatt, har skapt disse skoletaperne som SV påpeker. Det er nettopp deres skole som har skapt det. Vi ønsker mangfold inn i skolen, slik at vi kan ta hensyn til alle typer individer, slik at vi får en individbasert undervisning, et mangfold.

Komiteen var på reise til Vestfold, og der besøkte vi bl.a. Bastøy fengsel. Jeg syntes det var et fantastisk interessant prosjekt. Der har man en slags arbeidsleir, og arbeid i friluft er terapi, slik at de innsatte skal komme tilbake til samfunnet igjen som bedre innbyggere. Jeg er helt enig med Karin Andersen, som sier at det er klart man vil ha som nabo en person som har fått en slik rehabilitering, fremfor en person som har sittet ti år bak murene i en celle på Ullersmo. Det sier seg selv. Ingen av oss er uenige i dette.

Så har vi den grenseoverskridende kriminaliteten, hvor det ofte er utenlandske bander som står bak kriminaliteten, f.eks. når det gjelder våpen. Man selger våpen til norske borgere, eller for den saks skyld truer norske dyrearter langs kysten. Vi har en langstrakt kyst med mange interessante fugle- og dyrearter. Det kommer utlendinger hit, som stjeler egg, fugler og forskjellige typer dyr. Dette er også en del av den organiserte kriminaliteten som vi ønsker til livs. SV, som et miljøparti, burde være henrykt over at vi prøver å ta fatt i disse tingene og gjøre noe med dem. Det gjør vi nettopp nå gjennom denne proposisjonen og de vedtakene som vi skal fatte i dag. Jeg kan ikke forstå SVs ankepunkt, at vi skal vente og se på dette til Regjeringen er ferdig med å behandle Straffelovkommisjonens arbeid. Vi må slå hardt ned på det nå, og ikke vente. Denne type kriminalitet fortsetter langs vår kyst hele tiden.

Det er det jeg vil få lov til å si.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har hatt ordet to gonger, og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Knut Storberget (A): Til representanten Ellingsen: Han sa at man så resultatet av Arbeiderpartiets kriminalpolitikk. Ja, vi ser resultatet av Arbeiderpartiets kriminalpolitikk gjennom de siste 30 år. Men det er ikke slik som Ellingsen ønsker at det skal være, eller slik han framstiller at det er. Det å satse på arbeid, felles skole, aktiv ruspolitikk og andre typer tiltak enn bare å putte, særlig ungdom, i fengsel har bidratt til at Norge ligger lavt når det gjelder forekomsten av ungdomskriminalitet, at over 95 pst. av norsk ungdom ikke er registrert i politiets register, at man for enkelte illegale rusmidler ser nedgang, at man har lavere debutprosent enn det man har i andre sammenlignbare land, at vi faktisk ligger godt an, og at man på flere kriminalitetsområder faktisk har fått gevinst i forhold til sammenlignbare land. Det er det som er resultatet av Arbeiderpartiets kriminalpolitikk, og som jeg syns en god del av Fremskrittspartiets politikk, også fremmet i salen i dag, vil rive ned.

Karin Andersen (SV): I denne debatten om hva som hjelper, synes jeg det er grunn til å skille mellom det som kalles ungdomskriminalitet, og annen kriminalitet.

Hvis en ser på den første gruppen, er grunnen til at dette fortsetter, for veldig mange rett og slett at man ikke blir tatt, at man ikke får en reaksjon man forstår, og at man ikke får mulighet til å komme videre med livet sitt. Det er en av grunnene til at vi har vært bekymret for at man på en måte tenker seg det samme systemet rundt disse typer forbrytelser som man gjør når det gjelder alvorlig internasjonal kriminalitet – som jo er et stort og alvorlig problem.

Jeg sitter i kommunalkomiteen, og vi har behandlet noen liknende saker der, det har vært liknende bestemmelser knyttet til utlendingsloven. Der har Regjeringen operert med helt andre strafferammer når de anser at noen handlinger skal medføre reaksjoner, også når det dreier seg om internasjonal kriminalitet. Det er i det hele tatt en hel mengde saker som ligger til behandling nå, fra terrorbekjempelse til hvitvasking og til disse proposisjonene som behandles i dag, og de som har ligget i kommunalkomiteen, som dreier seg om beslektede temaer.

Jeg synes det burde være mulig også for dem som har et annet syn enn SV, å se at det kan være behov for å se dette i sammenheng, slik man skal gjøre når man har satt ned et stort utvalg som skal se på hele systemet. Og det må være mulig å se at man håndterer ungdomskriminalitet på en annen måte enn man håndterer grov internasjonal kriminalitet. Jeg savner litt at man har den nyansen i dette.

Så til representantene for regjeringspartiene, som før i dag stemte mot forslag om at vi skulle sørge for å sikre folk som kommer ut fra rusinstitusjoner eller fengsler, et sted å bo, slik at de hadde en reell mulighet til å komme seg videre med livet sitt på den rette siden av loven. At de i denne saken fortsetter å snakke om frivillige organisasjoner og slike ting, blir ærlig talt for smått. Man må faktisk ha tak over hodet for å få orden på livet sitt. Man må ha en nøkkel, en dør man kan låse. Man må ha et sted man kan legge papirene sine. Man må ha en adresse hvis man skal få jobb. Man må ha en adresse hvis man skal kunne gå på skole. Man må ha tak over hodet for at helsetjenester eller hva som helst skal kunne ha noen effekt. Det er faktisk noe vi som politikere kan vedta. Vi kan ikke vedta at folk skal bli bedre mennesker, men et veldig viktig utgangspunkt er å skaffe dem et hjem. Det kunne vi gjort før i dag. Jeg bare registrerer at det ville ikke flertallet være med på.

André Kvakkestad (FrP): Når man nå snakker om forebygging, vet man at det tar noe tid før resultatene vises. På den bakgrunn er det interessant å merke seg den stolthet Storberget viser og bringer til torgs i forhold til Arbeiderpartiets forebygging i den tid de har sittet med regjeringen, og som vi nå behandler resultatene av. Det er vel strengt tatt der vi har hatt oppveksten av det som nå viser seg å være soningskøene. Altså må noen andre ta seg av resultatet av det Arbeiderpartiet tidligere har skapt.

Når det gjelder sitater Storberget hadde i et av sine innlegg, kunne det kanskje være greit om han hadde sitert nøye. Hvis det er § 61 han snakket om, er det slik at det etter komma står «forhøyes den maksimale straff til 30 års fengsel» – hvilket betyr at dette kun gjelder dersom man f.eks. er domfelt andre gang for drap, tredje gang for voldtekt. Men da mener Storberget åpenbart at en økning på fem år er mer enn nok.

Hvis det skulle være § 60 a han refererte til, er vårt forslag der «en samlet straff på 30 års fengsel» når man har kumulert alt.

Og det er også slik at uansett strafferammen og uansett alderen på dem som skal dømmes, skal domstolen foreta en helhetlig vurdering innenfor den samlede strafferamme. Da er i og for seg spørsmålet om når man begynner å regne, ved første, andre, tredje ran eller voldtekt, av mindre betydning.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet i sak nr. 5.