Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Carsten Dybevig (H) [12:01:32] (ordfører for saken): Fremskrittspartiets Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad har fremsatt forslag om å endre skadeserstatningsloven 5-2 slik at det ikke gis mulighet til å lempe på erstatningsansvaret dersom grunnlaget for et erstatningsansvar skyldes en forsettlig straffbar handling.

I begrunnelsen fremhever forlagsstillerne at det er et viktig prinsipp at man skal stå til ansvar for sine handlinger. Det er mange lovlydige borgere med liten betalingsevne som samtidig har stor gjeld. I slike tilfeller mener forslagsstillerne at skyldneren vil måtte leve med kravet og forsøke å finne frem til en nedbetalingsplan. Forslagsstillerne kan ikke se at kriminelle skal ha det bedre enn andre som har pådratt seg gjeld.

Komiteens flertall, som består av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og SV, deler forslagsstillernes syn, at enhver skal stå til ansvar for sine handlinger, men er samtidig opptatt av at straffen ved forsettlige straffbare handlinger skal gjenspeile handlingens straffverdighet.

Det er viktig å understreke at erstatningsansvaret ikke ivaretar de samme hensyn som straffen gjør. Først og fremst skal straffen virke allmennpreventivt og gjenspeile alvorligheten i et lovbrudd. Erstatningen skal hovedsakelig kun gjenopprette det konkrete økonomiske tap den skadelidte er påført.

Høyesteretts praksis på dette området er utvetydig og slår i sine avgjørelser fast prinsippet om at skadelidte skal ha full erstatning når økonomisk tap er lidt. På spørsmål fra komiteen tilkjennegir Justisdepartementet dette i brev av 17. mars 2004.

Lempningsregelen er og skal være en unntaksregel. Gjeldende rettspraksis viser altså at det ved vurdering av lempning av erstatningsansvaret i høyeste grad blir tatt i betraktning om det foreligger en forsettlig straffbar handling. Graverende skyld skal i seg selv stenge for lempning, uten hensyn til om det økonomiske ansvaret er meget tyngende. Så i praksis har 5-2 vært praktisert tilnærmelsesvis slik forslagsstillerne ønsker, nemlig at lempningsregelen i skadeserstatningsloven 5-2 etter Høyesteretts praksis er blitt anvendt meget strengt.

Praksis fra Høyesterett viser også at skadevolderens skyld er et tungtveiende moment ved lempningsvurderingen. Blant annet er lempning avvist i saker om grove integritetskrenkelser. En slik praksis fra Høyesterett er svært relevant når spørsmålet om lovendring i skadeserstatningsloven 5-2 drøftes.

Begrunnelsen for å innføre lempningsregelen i 1973 var at den skulle være en sikkerhetsventil mot for omfattende erstatningsansvar i enkelttilfeller. Et for omfattende erstatningsansvar vil i enkelttilfeller kunne virke ødeleggende for både betalingsevnen og betalingsviljen og dermed kunne slå uheldig tilbake på den skadelidte. I noen tilfeller vil en for streng praksis også medføre at det blir langt vanskeligere å oppnå en gjeldsordning dersom gjelden stammer fra straffbare forhold.

Avslutningsvis vil jeg nevne at i saker som gjelder strafferett og erstatningsrett, er det av stor betydning at domstolene har en viss frihet til å velge sanksjon, uten at lovgiver setter for stramme rammer. Bare på en slik måte kan rettsavgjørelser bli best mulige i det enkelte tilfellet. Rigide regler vil faktisk kunne virke mot sin hensikt og dermed svekke muligheten for å idømme erstatning.

Komiteens flertall avviser av ovennevnte grunner forslaget om å endre lempningsreglene i skadeserstatningsloven.

Knut Storberget (A) [12:05:10]: Denne saken har én viktig prinsipiell side, som i stor grad handler om hvordan domstolene kan bidra til å rette opp det som er skadet, og for så vidt også ha en viss virkning med hensyn til å forebygge framtidige skader.

Det er med en viss undring man ser Fremskrittspartiets forslag i denne saken, som i stadig større grad - det henger vel mye sammen med det vi har sett også ellers i kriminalpolitikken - går i retning av å begrense domstolenes mulighet til å bruke et fornuftig skjønn.

Jeg må si at er det noe som vel samtlige politikere i dette hus ønsker seg i forhold til resultatene, både når det gjelder strafferetten og erstatningsretten, er det at virkningene av de sanksjonene som settes i verk, må fungere best mulig, og faktisk også må fungere bedre enn det de gjør i dag. Det er der Arbeiderpartiet mener at det faktisk er avgjørende og viktig at domstolene får den friheten som man har lagt opp til helt tilbake fra Grunnlovens tilblivelse og fram til i dag, den friheten det er å møte både tiltalte og offer, møte både saksøkte og saksøker for å kunne vurdere og gi et best mulig finmasket nett, slik at reaksjonen, enten det blir erstatning eller straff, blir best mulig tilpasset.

Jeg må si at jeg er svært skeptisk til den utvikling vi ser, bl.a. i gjentatte forslag fra Fremskrittspartiet, hvor man på mange måter ønsker å begrense domstolenes mulighet til å finne den beste reaksjonen både når det gjelder spørsmålet om minstestraffer, spørsmålet om hvorvidt det skal gis ubetinget fengselsstraff uansett, og også i dette tilfellet, hvor man på mange måter tar bort den sikkerhetsventilen som faktisk er veldig viktig, og som saksordføreren gjorde rede for, nemlig den muligheten man har til å forhindre at dette blir rigide regler, slik at domstolene til sjuende og sist viker tilbake for å bruke dem. Det er jo det som på mange måter ville kunne bli et resultat. Vi har sett det i strafferetten også, at man viker tilbake for å bruke altfor rigide regler, fordi rammene er blitt for stramme. Jeg mener at det ikke bare er i strid med spørsmålet om maktfordeling, men det er faktisk også i strid med det ønsket som jeg oppfatter at et flertall av politikere har, nemlig at de virkemidler man setter i verk, skal ha en god virkning overfor dem det gjelder.

For Arbeiderpartiets del er det ingen grunn til å betvile domstolenes evne til å iverksette best mulige reaksjoner. Jeg holdt på å si at da burde man heller gripe debatten an fra et annet hold og f.eks. spørre seg om hvordan vi bemanner våre domstoler, om det er et godt utvalg av legdommere, og om de representerer et flertall av befolkningen, osv. - vi må ta det fra den siden.

Den andre delen av det forslaget som ligger på bordet nå, gjelder spørsmålet om staten nærmest skal være en slags garantist for erstatningskrav ute i samfunnet. Igjen må jeg si at jeg undres veldig over at dette kommer fra Fremskrittspartiet. Hva slags stat er dette? Det er jo en stat som blir tung og byråkratisk, og som på mange måter skal gå inn i mange typer erstatningskrav. Det er langt fra grunnprinsippene i forhold til Fremskrittspartiets ideer at man skulle ønske seg en slik stat, og det er også langt fra ideene at vi til slutt må dyrke fram ordninger, lover og regler som bidrar til å sette det personlige ansvar i fokus. Og nå snakker jeg ikke på vegne av Fremskrittspartiet, men på vegne av Arbeiderpartiet.

Det er viktig for oss også at når folk volder skade, må de ta det ansvaret det medfører, og betale erstatning, og ikke regne med at det er noe staten alltids vil kunne betale ut. Jeg mener at hvis man skal begynne å diskutere løsninger som går på at staten skal forskuttere erstatning, må vi gjøre det via den veien vi allerede har startet på. Vi har faktisk ordninger som skal ivareta de ofrene som er særlig sårbare. Voldsoffererstatning er et godt eksempel på det, og vi kan om mulig utvide dette den veien. Men noen generell tilnærming med hensyn til at staten nærmest skal gå inn som en garantist for erstatningskrav, vil vi egentlig sterkt fraråde.

André Kvakkestad (FrP) [12:09:56]: Erstatning kan gjøres gjeldende når en gjerningsmann skal rette opp den skade han har påført en annen. Dette er altså et spørsmål om hvorvidt den personen som forvolder skade, skal stå til ansvar for sine handlinger og gjøre opp for seg. Straff skal påføres i forhold til alvorlighetsgrad, bevissthet og bæreevne. Altså: Vi er innforstått med at dette er to vesensforskjellige ting.

Når det gjelder erstatning, tar en utgangspunkt i offerets behov, ikke i statens ønske om fordeling av goder og byrder. Vi i Fremskrittspartiet mener at dersom en erstatning er et resultat av en straffbar handling, bør dette stå i en særstilling, spesielt når dette er gjort forsettlig. Vi ser det som uforståelig at et erstatningsansvar som har blitt påført ved at en har begått en forsettlig straffbar handling, kan lempes. Vi synes faktisk det er litt rart at gjerningsmannens andre forhold skal medføre rabatt når han har gjort noe med forsett. En kan ha forståelse for muligheten for lempning ved uaktsomhet, men ved forsett må en gjerningsmann kunne forstå hva som vil kunne inntreffe.

Vi ser det som lite heldig at det er offeret for en forsettlig straffbar handling som må bære deler av det økonomiske ansvaret til gjerningsmannen. Skal offeret bære det økonomiske tapet for at staten ved domstolene ønsker å gi en rabatt til den kriminelle? Denne eventuelle rabatten burde staten eventuelt stått for selv, dersom en synes det er så viktig å synes synd på personen som har begått den forsettlige handlingen og forvoldt skaden.

Flertallet skylder på gjerningsmannens muligens ødelagte betalingsevne og betalingsvilje, dersom han måtte betale den fulle erstatningen. Offerets økonomiske situasjon, og eventuelle problemer med betalingsevne grunnet påføring av økonomisk skade, er ikke så viktig. Igjen viser en at norsk kriminalpolitikk er opptatt av å verne den stakkars kriminelle. En ser at praksis har vært slik at ikke-økonomisk erstatning, som i og for seg tar utgangspunkt i en helhetlig skjønnsvurdering, ikke lempes. Og det er i og for seg forståelig. Skulle den blitt lempet, hadde en ikke kommet fram til et beløp i skjønnsutøvelsen, men når det gjelder den økonomiske erstatningen, som går ut på beregning av hvilken skade den skadelidte har hatt, er det litt dramatisk at offeret faktisk skal bli satt i samme situasjon som hvis han ikke hadde blitt utsatt for en kriminell handling. Her må altså offeret ta litt av belastningen, fordi det tross alt er en gjerningsmann en strengt tatt bør ta større høyde for.

Og så til slutt: Det er helt riktig at Fremskrittspartiet ikke ønsker å vedta en generell lov uten strafferammer, hvor domstolene bare får beskjed om å dømme slik de til enhver tid finner best. Vi ønsker rammer for hvordan vi synes dommene bør utformes. Det er slik straffeloven i og for seg er oppbygd. Og så er det nok helt riktig at vi ønsker en noe tøffere og noe striktere kriminalpolitikk, ikke minst med en klart større grad av forutsigbarhet.

Jeg tar herved opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten André Kvakkestad har tatt opp det forslaget han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:14:50]: SVs kriminalpolitikk er bl.a. tuftet på prinsipper om forebygging, ansvarliggjøring av den som begår lovbrudd, ivaretakelse av offeret for de lovbruddene som er begått, og resosialisering eller rehabilitering slik at nye ofre kan unngås, og slik at samfunnet vårt kan fungere best mulig.

Vi syns det er veldig synd at Fremskrittspartiet fremmer den typen forslag som dette, som gjør det mye vanskeligere å ivareta hensynet til at det er behov for individuelle forskjeller og individuell tilpasning, og at folk har forskjellig utgangspunkt. Jeg tror det er viktig å minne om Fafo-rapporten om levekår for innsatte, som viser at fire av ti fanger lever under fattigdomsgrensen. Det betyr at veldig mange som slippes ut av fengslene, i utgangspunktet har veldig dårlig økonomi, veldig store vanskeligheter med å klare seg og å etablere et lovlydig liv, fordi det også krever en viss inntekt. Det betyr samtidig at en del ofre aldri vil se snurten av de pengene som de egentlig har krav på, og som retten har idømt skadevolder å betale. Derfor mener vi fra SVs side at det er behov for en større mulighet for lempning i en del tilfeller, for å sikre rehabilitering rett og slett, og dermed slippe at nye mennesker blir utsatt. Det er også nødvendig å gå gjennom regelverket for å se om staten f.eks. kan ta på seg ansvaret for å utbetale erstatninger som skadevolder ikke kan få betalt, i hvert fall ikke før det er gått lang tid, og at staten da overtar som kreditor overfor skadevolder. Derfor støtter vi forslaget fra Fremskrittspartiet om at vi trenger en utredning av muligheten for at ofrenes erstatningskrav bedre kan ivaretas, og at de kan sikres erstatningsutbetalinger.

Vi er ikke enig med representanten Knut Storberget, som er veldig imot at staten skal kunne overta dette ansvaret, fordi man da liksom fratar individet ansvar, fratar skadevolder ansvar for å gjøre opp for seg. Vi ser det heller slik at det fra ofrenes side er veldig problematisk at de aldri ser disse pengene. Dette er faktisk penger som de har krav på, og som de i mange tilfeller er sterkt avhengige av, bl.a. fordi de har fått store problemer som en følge av den kriminelle handlingen, eller fordi de også har problemer i forhold til arbeidsevne osv. Dette ser vi heller pragmatisk på, her er vi faktisk nødt til å ivareta ofrenes interesser.

Vi skal ikke frata skadevolder ansvaret for å gjøre opp for seg i etterkant, det er helt nødvendig. Men Fremskrittspartiet bommer totalt når de sier at en som har begått en straffbar handling, ikke skal ha krav på en menneskelig behandling, som samfunnet faktisk også har stor interesse av, fordi det vil kunne føre til at en som har gjort opp for seg og sonet sin straff, lettere kan komme tilbake til samfunnet. Det er helt åpenbart, mener vi, at også økonomiske krav som henger over dem når de kommer ut, og det at de ofte er i en situasjon der økonomien deres er veldig dårlig, gjør det vanskeligere for dem å bli tilbakeført til samfunnet.

Hvis kriminalpolitikken i Norge skal ha som utgangspunkt at vi prøver å unngå at nye ofre blir skapt unødig, og at vi legger til rette for en forebyggingslinje, er det nettopp viktig at folk som begår lovbrudd, får muligheten til å rehabiliteres etterpå. Det er en utfordring til Fremskrittspartiet: Hvordan har de tenkt å ivareta den siden, når de kategorisk skal avvise enhver mulighet for å komme videre i livet og få gjort opp for seg på en realistisk måte, ved at kravene er så store at de aldri vil kunne klare å komme ut av den dårlige sirkelen og over i det mer normale, lovlydige samfunnet, eller hva man skal kalle det?

Einar Holstad (KrF) [12:19:56]: Det følger av skadeserstatningsloven 5-2 at erstatningsansvaret kan lempes dersom domstolen etter en konkret vurdering i den enkelte sak finner at ansvaret vil virke urimelig tyngende for den ansvarlige.

Ved vurderingen skal man ta hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers.

Bestemmelsen er en sikkerhetsventil mot for omfattende erstatningsansvar i enkelttilfeller. Et for omfattende erstatningsansvar vil i enkelte tilfeller kunne virke ødeleggende både på betalingsviljen og på betalingsevnen, og dermed slå uheldig tilbake på den skadelidte.

Representantene Ellingsen og Kvakkestad foreslår i Dokument nr. 8:32 å innskjerpe skadeserstatningsloven 5-2. De vil frata domstolene mulighet til å lempe erstatningsansvaret dersom grunnlaget for erstatningen er en forsettlig straffbar handling.

Både jeg og Kristelig Folkeparti støtter intensjonen bak forslaget og er enig med forslagsstillerne i at enhver er ansvarlig for sine handlinger.

Det er viktig at den utmålte straff gjenspeiler handlingens straffverdighet. En ulovlig, straffbar handling som er utført forsettlig, skal det reageres klart og konsekvent mot!

Det er imidlertid viktig for meg å presisere at erstatningsansvaret ikke ivaretar de samme hensyn som straffen gjør. En økonomisk erstatning skal i hovedsak gjenopprette det konkrete tap den skadelidte er påført, mens straffen har et preventivt formål og skal gjenspeile alvoret i den handling som er begått.

Skadeserstatningsloven 5-2 gir ikke grunnlag for å redusere erstatningsansvaret dersom den ansvarlige har utført handlingen med graverede skyld. Dette gjelder uten hensyn til om det økonomiske ansvaret et meget tyngende.

Lempningsregelen er og skal være en unntaksregel. Høyesteretts praksis viser at bestemmelsen praktiseres strengt. Blant annet er lempning avvist i saker om grove integritetskrenkelser, noe som er i tråd med Stortingets intensjon.

Det er etter Kristelig Folkepartis oppfatning viktig å holde fast ved at retten skal ha en viss frihet til å fastsette både straff og erstatning i det konkrete tilfellet. Lovgiver bør ikke sette for stramme rammer for domstolene. Gjør vi det, kan resultatet bli lite rimelig i det enkelte tilfellet.

Kristelig Folkeparti støtter ikke forslaget om å endre skadeserstatningsloven 5-2. Vi mener at forslaget bør avvises.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Odd Einar Dørum [12:23:04]: Jeg er glad for at flertallet, unntatt Fremskrittspartiet, deler det syn på spørsmålet om skadeserstatningslovens lempningsregel som jeg gav uttrykk for i mitt brev til justiskomiteen 17. mars 2004.

Lempningsregelen er en klar unntaksregel, og Høyesteretts praksis viser at skadevolderens skyld er et tungtveiende moment til skadevolderens ugunst i vurderingen av om et erstatningsansvar bør lempes, og i tilfelle hvor mye. Ved forsettlige forbrytelser av typen vold, misbruk, skadeverk o.l. gjelder dette selv om ansvaret er en tung belastning for skadevolderen. Jeg står på at lempning ikke ved lov definitivt bør avskjæres ved gitte sakstyper, og mener at Høyesteretts praksis gir en balansert og rimelig rettstilstand. Det synes prinsipielt riktig at domstolene har en vurderingsfrihet relatert til når lempning unntaksvis bør benyttes, framfor at lovgiveren skal utpensle detaljene på et område som dette.

Jeg fastholder også at straff og erstatning til dels har forskjellige formål, og at det blir galt å legge til grunn at straff og erstatning skal virke likt.

Når det gjelder Fremskrittspartiets merknad om lempning, deler jeg det syn som de gir uttrykk for, at det for offeret er viktig å få sitt tap erstattet, og at det må tas hensyn til at offeret ofte kan stå i en svak stilling. Men jeg mener at et erstatningskrav likevel unntaksvis bør kunne lempes etter de tilbakeholdende kriteriene som Høyesterett har trukket opp. Disse kriteriene gjør nettopp at hensynet til kriminalitetsofferet ivaretas, men åpner etter en helt konkret vurdering for en begrenset lempning også der straffbare handlinger er inne i bildet. Jeg vil fastholde at virkeligheten er såpass nyansert at det er viktig å opprettholde det konkrete domstolsskjønnet her.

Når det gjelder de ulike ordninger vi har for å sikre offeret, vil jeg bare kort vise til for det første voldsoffererstatningsordningen, for det andre den statlige inndriving av kriminalitetsofferets erstatningskrav når det er pådømt i en straffesak, for det tredje særerstatningsordninger understøttet av lovpålagt forsikring for ansvar for skader som pådras i biltrafikk, yrkessammenheng mv., og for det fjerde forsikringsselskapenes ordinære skade- og forsikringstilbud.

Når det gjelder synet på offentlig sektors oppgaver og ansvar, så varierer disse selvsagt over tid i de ulike samfunn ut fra politiske grunnsyn. En stat kan nok ved økt skatte- og avgiftsfinansiering gjennom en større statlig detaljkontroll med samfunnets ressurser og aktiviteter forsøke å sikre dekning for flere tap og utjevne en rekke forskjeller på en annen måte enn dagens samfunnssystem gjør. I så fall måtte man jo etablere et alternativ til bl.a. å opprettholde en privat forsikringsbransje som finansieres via forsikringspremier, og som gir forskjeller alt etter hvilke forsikringsavtaler borgerne velger å tegne. Men etter min mening har ikke staten gått for svakt inn for å sikre kriminalitetsofferets erstatningskrav sett i lys av hvordan slike krav samlet sett er sikret ved ulike systemer i vårt mer sosialliberale samfunn.

Jeg må likevel tilføye at når det gjelder voldsoffererstatningsordningen, så skal vi evaluere den, så jeg er sikker på at den fungerer etter hensikten. Når det gjelder voldsofferet, vil jeg generelt vise til at jeg tror at vi ikke har en god nok koordinering og samordning av de ytelser og rettigheter som mennesker som er påført skader, har etter vårt generelle sosiale velferdssystem, bl.a. gjennom folketrygden. Jeg tror det er en utfordring med hensyn til bl.a. diagnoser som kan være komplekse og sammensatte, at de myndigheter som håndterer dette, ikke ofte nok ser kompleksiteten og det sammensatte, og således ikke lager en god nok situasjon for dem som har krav på disse eksisterende velferdsordningene. Det er en problemstilling jeg har vært opptatt av før, og som jeg vil forfølge i andre og naturlige sammenhenger.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

André Kvakkestad (FrP) [12:26:44]: Jeg ønsker bare å presisere i forhold til vårt framsatte forslag at det gjelder naturligvis også lovteksten som ligger her, og sånn sett beklager vi at det ikke har kommet tydelig fram.

Carl I. Hagen (FrP) [12:27:19]: Det var innlegget til Arbeiderpartiets Knut Storberget som fikk meg til å be om ordet. Jeg skulle gjerne hatt langt mer enn tre minutter for å komme med noen prinsipielle synspunkter. Når Knut Storberget velger å ta opp en del prinsipielle synspunkter på forholdet mellom de tre statsmakter, særlig mellom domstolene og lovgiver, og han gir uttrykk for at man må ha vide rammer for domstolenes frie skjønn, som er at man selvsagt setter seg til doms i enkeltsaker etter en gjennomføring av sakene hvor vitneførsel og annet kommer på bordet, og at man må ha tillit til domstolene, så vil jeg hevde at da må man se litt på erfaringene med det. Og de erfaringene som vi som lovgiver har fra de siste 10, 15, 20 år, viser faktisk at det er tegn til en alvorlig uoverensstemmelse, nesten konflikt, mellom domstolene og lovgiver. Lovgiver blir valgt av det representative demokrati, slik at hvis domstolene til stadighet dømmer på en måte som ikke er i samsvar med folkets oppfatning av hva som bør være naturlige reaksjoner, så kan det representative demokrati gi seg utslag i at man da velger en annen lovgiver, eller en annen sammensetning av lovgiver, for å korrigere domstolene. Men denne maktfordelingen er jo slik at lovgiver gjennom sin lovgivningsprosess gir instrukser til domstolene, også når det gjelder straffeutmåling. En rekke straffebestemmelser har forskjellige minimums- og maksimumsstraffer som lovgiver har fastlagt, og som domstolene må holde seg innenfor. Men når så domstolene, kanskje særlig i den senere tid, har tiltatt seg lovgivningsmakt og åpent uttrykt at man er interessert i det, må lovgiveren etter min oppfatning sette foten ned. Og vi er nå i den situasjon at enstemmige justiskomiteer har uttalt at domstolene ved Høyesterett i spissen bruker altfor ofte den nedre grense i sin straffeutmåling på en rekke av straffelovens bestemmelser. Høyesterett har også gjort det klart at den eneste måten de vil lytte til lovgiver på, er ved at lovgiver endrer lovbestemmelsene om straffeutmåling. Det er det som Fremskrittspartiet har lagt seg på, og som vi kommer til å følge opp.

Når domstolene ikke har vist at de egentlig fortjener den tillit og det frie skjønn og de vide rammer, som også Kristelig Folkepartis representant nevnte, er det lovgiver som må reagere, etter vår oppfatning. I dag har vi dessverre en situasjon hvor lovgiver i langt større grad må ivareta sin representative plikt overfor folket, og det er noe vi tar alvorlig, i motsetning til enkelte andre i denne salen.

Knut Storberget (A) [12:30:58]: Jeg velger å tolke dette innlegget fra representanten Hagen som et godt bevis på at han ikke har fulgt med i timen når det gjelder spørsmålet om utvikling av norsk strafferettspleie.

For det første oppfatter jeg det ikke slik at det er en stor mistillit mellom befolkningen og domstolene, eller mellom denne lovgivende forsamling og domstolene, når det gjelder straffeutmåling i Norge. Dette er en gammel plate som Fremskrittspartiet egentlig har kjørt i mange år. De sier bare det samme gang på gang, men det blir ikke noe mer riktig av den grunn. Hvis man går inn i de forskjellige lovbrudd som Fremskrittspartiet har vært særlig opptatt av, har man jo nettopp sett at Høyesterett særlig har tatt hensyn til signaler fra denne lovgivende forsamling om straffenivået, f.eks. når det gjelder voldtekt. Det er også årsaken til at straffenivået f.eks. når det gjelder voldtekt, i løpet av de siste årene så å si har blitt fordoblet.

Vi kan ikke fra denne talerstolen fortsette å innbille både velgere og borgere av landet at alt er status quo, og at ingenting utvikler seg. Det er faktisk slik at dette har også domstolene tatt på alvor. Jeg oppfatter det nettopp slik at man har brukt den muligheten man har til å heve straffenivået, bl.a. på bakgrunn av politiske signaler og også endringer i loven. Men når man kommer innenfor dette, mener jeg det er avgjørende viktig at domstolene nettopp nå, i den tida vi går inn i, får muligheten til i større grad å velge både type reaksjon og hvor lang reaksjonen skal være, enten det er straff eller erstatning. Det rare er jo at det er både meddommere som rekrutteres fra Fremskrittspartiet, og fremskrittspartiaktivister ute som kanskje reagerer aller mest og skriker høyest i forhold til spørsmålet om urettferdige reaksjoner overfor enkeltpersoner. Når en 16-17-åring f.eks. har skadet en offentlig bygning og fått et massivt erstatningskrav mot seg, er det gjerne nettopp folk fra Fremskrittspartiet som reagerer på urettferdigheten, og på hvorfor kravet ikke er lempet.

Jeg mener at skal reglene ha legitimitet og vi ha tillit til reglene - vi kan stå her og snakke lenge om at vi skal ha høyest mulige strafferammer - må vel spørsmålet til slutt bli om disse reaksjonene virker. Får vi mindre kriminalitet av det? Det må være det som er interessant for oss alle, ikke minst for Fremskrittspartiet, som har gjort det til sin fanesak å bekjempe kriminaliteten. I så måte føler jeg at når man skal gå inn i debatten, slik representanten Hagen nå gjør i forhold til spørsmålet om hvorvidt domstolene er lydhøre overfor politikerne, og om det har skjedd noe i forhold til straffenivået, får man også se på det man faktisk rår over, og der har man hatt en betydelig straffeskjerping på områder hvor Fremskrittspartiet har vært opptatt av å få det. I så måte har man fått det man har bedt om. Om effekten kommer, det er en annen sak.

Carl I. Hagen (FrP) [12:34:06]: La meg først få utfordre Knut Storberget til å dokumentere sine noe - vil jeg tro - meget lettvinte påstander om at Fremskrittspartiets såkalte aktivister som er med som legdommere, har det synspunktet som han har. Det er lett å slenge ut en slik påstand. Jeg ser frem til å få navn på hvilke domstoler, personer og domsavsigelser som er grunnlaget for den påstanden.

For det andre: Ja, vi er fullt klar over at det har vært en viss bevegelse, men når man begynner på det ekstremt lave straffeutmålingsnivå, vil faktisk en dobling ikke bety noe særlig. Det er det vi ser. Det har vært en viss bevegelse akkurat når det gjelder voldtekt, men man er nesten aldri i den øvre halvdelen av den ramme som gjelder straffeutmåling for voldtekt. Man er fremdeles rundt gjennomsnittet eller på midten av rammen og under.

Når det gjelder straffer, er det helt klart at lengre straffer, særlig for vinningskriminalitet begått av gjengangere, ville ha hatt en renovasjonsvirkning, spesielt i forhold til folk som har begått 40 hytteinnbrudd og til sammen får seks måneder i fengsel. Hadde man hatt vårt system, hvor man sonet én straff av gangen, ville de kanskje ha sittet inne i åtte år, og da ville de i hvert fall ikke ha begått kriminalitet i de sju og et halvt årene lenger i fengsel, da de ville ha vært avskåret fra å begå kriminalitet. Nå er de ute etter seks måneder, og så er det et nytt raid med en lang rekke hus- og hytteinnbrudd.

Hvis man også la litt vekt på det som universitetet kaller renovasjonseffekten av det å være avskåret fra å begå straffbare handlinger, ville man fått en betydelig reduksjon. Politiet opererer vel med at det er ca. 80 pst. av vinningskriminalitet som begås av 20 pst. av de kriminelle, altså gjengangerne. Da ville man helt klart ha fått en virkning. Fremdeles er det slik at domstolene etter vår oppfatning ikke viser den nødvendige forståelse og oppfølging av klare signaler.

Representanten Storberget mente at jeg ikke fulgte med i timen. Jeg kunne jo da være freidig og svare at jeg skal ikke forutsette at Knut Storberget har fulgt med i timen før han kom inn i klassen. Men jeg har vært med i debatter her i lang, lang tid før Knut Storberget kom, og da kunne vi dokumentere enstemmige uttalelser om straffeutmåling fra justiskomiteen som ikke hadde hatt noen virkning. Så har det nå i den senere tid når det gjelder enkelte saker, f.eks. voldtekter, vært en viss heving av straffenivået. Men i samsvar med hva det norske folk i mange sammenhenger har vist, og som også meningsmålinger har vist, er det Fremskrittspartiet som er på linje med befolkningen, som ønsker en betydelig heving av straffereaksjonen for vanlig kriminalitet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Ågot Valle gjeninntok her presidentplassen.