Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at det tidligere er vedtatt at Odelstinget skal fortsette helt til dagens sakskart er ferdigbehandlet. Det går jeg ut fra at representantene er oppmerksomme på.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [15:00:14] (ordførar for saka): Sidan 1974 har lønnsgarantilova sikra arbeidstakarane m.a. lønn og feriepengar sjølv om arbeidsplassen er konkurs og insolvent. Velferdssamfunnet verkar. Men som dei fleste andre velferdsytingar har også denne auka kraftig i omfang. Føresetnadene i 1974 var at ordninga skulle vera ein eigen post på statsbudsjettet og dekkjast av arbeidsgjevaravgifta. Det siste har ikkje skjedd – iallfall i svært avgrensa grad. Lønnsgarantien har vorte ei stønadsordning, rett og slett.

Gjennomsnittleg utbetaling til dei som har trong for ordninga, var 55 000 kr i 2003. No foreslår Regjeringa at maksimal utbetaling skal reduserast frå 3 G, som er ca. 176 000 kr, til 2 G, som er ca. 117 000 kr. Nokon vil naturlegvis tapa på det, men det vil i størst grad ramma dei som i utgangspunktet hadde god lønn og store krav, og ikkje majoriteten av dei som har gjort seg nytte av denne lova. Det er ille å verta arbeidslaus. Det er urovekkjande mange konkursar, men dei med høg lønn har som oftast også størst moglegheit til å manøvrera i situasjonen.

Det er eit stort fleirtal, alle utanom SV, som stør innstillinga, som eg hermed tilrår.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [15:02:09]: Det er viktig å ha ei lønsgarantiordning, ikkje minst fordi det vil tryggje arbeidstakarane økonomisk i ein situasjon der bedrifter går konkurs. Sjølv om det har blitt ei stønadsordning, som saksordførar var inne på, så er det ein vel så viktig fordel.

Ei endring som Regjeringa no foreslår, frå 3 G til 2 G, kan verke dramatisk i utgangspunktet, og kanskje er det det òg. Når Arbeidarpartiet likevel vel å følgje forslaget frå Regjeringa i denne saka, er ikkje det utan ei viss bekymring. Ein kan sjølvsagt få uheldige utslag ved ei slik endring, og det vil ikkje vere bra. Derfor vil me innstendig be om at Regjeringa følgjer nøye med, slik at det ikkje skjer. Eg vil melde om at Arbeidarpartiet snart vil kome tilbake igjen til denne saka dersom ordninga skulle vise seg å ikkje fungere etter formålet.

Torbjørn Andersen (FrP) [15:03:39]: Jeg ber bare om ordet til en kort redegjørelse fra Fremskrittspartiets side vedrørende denne sak.

Innledningsvis vil jeg få vise til at Fremskrittspartiet slutter seg til Regjeringens forslag til endring i lønnsgarantiloven. De foreslåtte endringene i lønnsgarantiloven innebærer at maksimal dekning gjennom lønnsgarantiordningen ved konkurs blir redusert fra gjeldende 3 G, altså ca. 176 000 kr til 2 G, ca. 117 000 kr.

Jeg vil nevne at de aller fleste som vil bli omfattet av denne loven i framtiden, trolig vil merke lite til de endringene som er foreslått, og som vil bli vedtatt med støtte av alle partier her i salen, unntatt SV. Det viktigste er at det fortsatt opprettholdes en ordning som gir en forsvarlig dekning av arbeidstakeres utestående lønnskrav ved konkurs hos arbeidsgiver.

Det er grunn til å merke seg at statens utgifter til lønnsgarantiordningen har økt til dels betydelig de senere årene. Det er av den grunn nødvendig å iverksette tiltak for å begrense veksten i utbetalingen gjennom lønnsgarantiordningen når det gjelder lønn, feriepenger og en del andre ytelser som arbeidstakere ikke får dekket av arbeidsgiver på grunn av konkurs.

Den årlige innsparingen for staten er beregnet til i overkant av 50 mill. kr, ca. 53 mill. kr. Den gjennomsnittlige utbetalingen pr. arbeidstaker som ble omfattet av denne ordningen i 2003, var rundt 55 000 kr. Som arbeidstaker vil man, selv etter at den foreslåtte reduksjonen blir innført, fortsatt få dekket inntil 2 G, rundt ca. 117 000 kr, altså over det dobbelte av hva gjennomsnittet var for disse utbetalingene i 2003.

Fremskrittspartiet mener på denne bakgrunn at de lønnsmessige og økonomiske kravene fra majoriteten av arbeidstakere som er ansatt ved bedrifter som går konkurs, blir forsvarlig ivaretatt også etter denne lovendringen, og at de fleste arbeidstakere fortsatt vil få dekket sine utestående lønnskrav på en god måte gjennom lønnsgarantiordningen ved en eventuell konkurs.

Jeg vil bare avslutningsvis også få vise til at Norge gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å ha en garantiinstitusjon som sikrer arbeidstakere lønn ved konkurs hos arbeidsgiver, og at Norge selv etter denne lovendringen fortsatt vil ha en tilfredsstillende ordning for å ivareta arbeidstakeres lønnskrav ved konkurs hos arbeidsgiver – også sett i forhold til tilsvarende ordninger man har på dette området i de fleste andre land i Europa.

Karin Andersen (SV) [15:06:53]: SV er som eneste parti imot å kutte i lønnsgarantiordningen ved konkurs fra 3 G til 2 G. Vi er litt forundret over det. Saksordfører sier at velferdsordninger virker. Ja, de gjør det, og det skal vi være glad for.

Denne saken dreier seg altså om personer som er i en ganske dramatisk situasjon. De har jobbet i en bedrift som har gått konkurs, og de pengene de skulle hatt i lønn, har gått med i sluket. Det er jo det dette dreier seg om. Jeg registrerer at de som går inn for dette kuttet, argumenterer med at det er de med best råd som blir rammet. Jeg har ikke sett et eneste bevis på at dette er tilfellet. Tvert imot er det jo de som har store krav her, som bedriften kanskje skylder mest, som taper.

Det er en årlig innsparing på 53 mill. kr, og de pengene er det altså folk som har mistet jobben og som har mistet lønnen de har inntjent, som skal bære tapet av. Jeg må si at SV ikke synes dette er noen god løsning, når staten ikke akkurat er i en meget trengt økonomisk situasjon, for å si det slik. Ingen kan påstå at staten er det i dag.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet innser at dette kan slå dramatisk ut, og at de er villig til å revurdere sin posisjon hvis så skulle skje. Jeg vil også oppfordre statsråden, så godt det lar seg gjøre, om å se på virkningene av disse endringene, for det kan være dramatisk – det tror jeg de fleste av oss kan forestille seg – å miste en såpass stor sum penger som 1 G utgjør. Sjøl med vår lønn tror jeg det ville merkes at en slik sum forsvinner ut av de inntektene man har regnet med skal komme inn.

Noen her har henvist til gjennomsnittet – og det kan være greit – men ingen lever sitt liv i et slags gjennomsnitt. De aller fleste lever faktisk av de pengene de har i lønningsposen sin, og når pengene forsvinner, er det ikke gjennomsnittet som har noen betydning. Det har jo betydning om man faktisk får dekket den lønnen man har tapt, eller ikke. Det er det denne saken dreier seg om.

Med de argumentene jeg har framført nå, vil SV gå imot denne endringen, en innstramming overfor folk som har vært uheldige og mistet jobben. Vi synes ikke at det er noen politisk gode grunner for å gjøre en slik endring i dag.

Statsråd Dagfinn Høybråten [15:09:51]: Regjeringen har foreslått å redusere maksimalgrensen for lønnsgarantiutbetalinger fra 3 G til 2 G, dvs. fra 176 334 kr til 117 556 kr. Det innebærer at arbeidstakernes utbetaling i det enkelte tilfellet vil bli begrenset til et beløp som tilsvarer to ganger folketrygdens grunnbeløp.

Bakgrunnen for forslaget er at statens utgifter i tilknytning til lønnsgarantiutbetalinger har økt de senere år. Antall lønnsgarantisaker har steget hvert år fra 2000, og antall saker i 2003 var det høyeste siden 1993. Dette skyldes bl.a. en stor økning i antall konkurser. Tallene for 2004 viser en nedgang i forhold til 2003, men det er fremdeles behov for å redusere utgiftene knyttet til ordningen.

Flertallet i kommunalkomiteen støtter Regjeringens forslag og mener at endringene ikke gir vesentlig dårligere vilkår for flertallet av arbeidstakerne som rammes av konkurs. Flertallet i komiteen ber Regjeringen følge med på hvordan lønnsgarantiordningen utvikler seg, for å sikre at den fremdeles fungerer etter formålet. Jeg kan forsikre at vi vil følge nøye med på dette, og gjøre vårt beste for å ivareta hensynet til arbeidstakerne.

Mindretallet i komiteen mener at forslaget i praksis innebærer at de som har det største behovet for økonomisk bistand, blir rammet hardest. Det kan jeg ikke si meg enig i. Den gjennomsnittlige utbetaling pr. arbeidstaker lå i 2003 på 55 000 kr, dvs. et godt stykke under den foreslåtte nye maksimalgrensen. Bare 13 pst. av arbeidstakerne som i 2003 fikk utbetalt lønnsgarantidekning, fikk utbetalt mer enn 120 000 kr. Jeg antar derfor at relativt få arbeidstakere vil bli berørt av forslaget, og at det først og fremst vil få noe å si for arbeidstakere med relativt høye opptjente krav.

Jeg vil også si at arbeidstakere som ikke er i arbeid etter konkursåpning, normalt vil ha krav på arbeidsledighetstrygd. Dette vil avhjelpe den økonomiske situasjonen for arbeidstakere som rammes av konkurs.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.