Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter. I tillegg gis de uavhengige representantene en taletid på inntil 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Vidar Bjørnstad (A) [12:51:26] (ordfører for saken): Odelstinget har i dag til behandling forslag til ny felles lov for statlige og private universiteter og høyskoler. Det har vært en grundig og god behandling i komiteen, og jeg vil som saksordfører takke samtlige partier for at det har vært en ryddig prosess. Departementet har også bidratt med velvillig assistanse ved utarbeiding av lovendringer i tråd med komiteens innstilling. Jeg er også av den oppfatning at vi har fått til et godt resultat.

I utgangspunktet var det Stortinget som bad Regjeringen utforme en felles lov for universiteter og høyskoler i forbindelse med behandlingen av Kvalitetsreformen. En felles lov vil legge til rette for større grad av likebehandling av statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner når det gjelder faglige fullmakter, krav til virksomheten og sikring av studentenes rettigheter og plikter. Et felles lovverk muliggjør også en nasjonalt koordinert politikk for både statlige og private institusjoner. Arbeiderpartiet mener naturligvis at utdanning i Norge er et offentlig ansvar, og at hovedtyngden av aktiviteten innenfor høyere utdanning også i framtiden vil og skal skje innenfor de offentlige utdanningsinstitusjonene.

Universitetene og høyskolene er samfunnets viktigste institusjoner for grunnforskning og forskningsbasert undervisning. Dette forutsetter faglig frihet og institusjonell selvstendighet. Utdanning og forskning må ikke gjøres avhengig av markedets kortsiktighet og ensidige nytteorientering. Disse hensyn har vært viktige for Arbeiderpartiet i behandlingen av de store spørsmålene knyttet til lovforslaget fra Regjeringen.

I mitt innlegg vil jeg også omtale de spørsmålene som har fått størst oppmerksomhet i innstillingen og ved behandlingen av ny felles lov. Arbeiderpartiet er særlig fornøyd med utfallet vi fikk når det gjelder ledelses- og styringsstruktur. Regjeringen ønsket å innføre en ny obligatorisk styringsstruktur ved landets universiteter og høyskoler med ansatt rektor som daglig leder og ekstern styreleder. En samlet komite mener at det bør være valgfrihet for institusjonene med hensyn til ledelses- og styringsstruktur med utgangspunkt i dagens hovedmodell med valgt rektor som styreleder. Institusjonene kan med kvalifisert flertall i styret, altså minst åtte, velge en annen ledelsesmodell ut fra de alternativene som ligger i lovforslaget fra komiteen. Det er kun to år siden et enstemmig storting gikk inn for dagens ledelsesmodell.

Universitetene og høyskolene har på en god måte implementert Kvalitetsreformen. De har i denne prosessen vist stor grad av endringskompetanse. Det er riktignok en rekke utfordringer i de kommende årene, men Arbeiderpartiet er av den oppfatning at institusjonene er godt rustet til å møte disse. Det er dessuten grunn til å minne om at institusjonene er svært ulike, både med hensyn til størrelse, fagområde, tradisjoner og oppgaver. Jeg er glad for at en tilnærmet enstemmig komite ikke ser behovet for en ny obligatorisk styringsmodell.

Det er litt overraskende, men gledelig at også regjeringspartiene avviser statsråd Clemets opplegg. Det har ikke akkurat vært gjort et godt forarbeid overfor sektoren det gjelder, eller i det politiske miljøet. Noen vil kanskje si at det ikke er enestående for denne saken. Eller kanskje statsråden har vært ute etter å vekke det demokratiske engasjementet i universitets- og høyskolesektoren.

Et flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, skriver i innstillingen at

«selve kunnskapens essens er demokratisk. Den oppstår ved at ny kunnskap bygger på generell kunnskap og ved at kunnskap deles med andre. Dette gjør kunnskaps- og forskningsinstitusjonene til noen av våre viktigste bidragsytere til et aktivt demokrati. Flertallet vil derfor understreke hvor viktig det er at disse institusjonene selv er organisert og virker på demokratisk vis».

– Det er vanskelig å finne et sterkere argument for dagens styringsmodell med valgt rektor.

Arbeiderpartiet er også glad for at vi i komiteens innstilling har fått en klarere lovfesting av gratisprinsippet i høyere utdanning. Jeg velger å tro at Regjeringens intensjon var å lovfeste gjeldende gratisprinsipp. Lovformuleringen med ordlyden «som hovedregel» skapte imidlertid tvil blant institusjonene og landets studenter og kunne åpne for nye former for egenbetaling – jeg understreker kunne åpne for nye former for egenbetaling – f.eks. studieavgifter. Diskusjonene internasjonalt gjør ikke en slik tvil eller usikkerhet mindre. Arbeiderpartiet og regjeringspartiene var enige om at en skulle lovfeste gratisprinsippet og videreføre dagens regelverk og praksis.

Jeg er fornøyd med at disse partiene ble enige om en lovtekst som klarere fastslo hovedprinsippet, men ikke utvidet det offentlige finansieringsansvaret til å gjelde f.eks. etter- og videreutdanningssektoren og utdanningstilbud på nett eller desentralisert.

Gratisprinsippet skal sikre lik rett til utdanning for utdanningstilbudet som ligger i universitets- og høyskolesektorens offentlige oppdrag, der dette er statlig finansiert. Utdanning skal være tilgjengelig for alle. Egenbetalingsstudier skal ikke gå på bekostning av den ordinære utdanningsvirksomheten, men komme i tillegg til det statlig finansierte tilbudet. Jeg ser positivt på det engasjementet som offentlige institusjoner har vist på dette feltet, for å utvide tilgangen til høyere utdanning.

All høyere utdanning skal være forskningsbasert. Samfunnet trenger uavhengig ekspertise innenfor alle kunnskapsområder, til korrigering av politikk og til å sette nye problemer under debatt. Arbeiderpartiet og komiteen mener at en stor grad av faglig autonomi for den enkelte vitenskapelig ansatte er et viktig premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet. Jeg er glad for at en samlet komite har bedt departementet om å sette i gang arbeidet med å utrede muligheten for og konsekvensene av en lovfesting av den akademiske og den kunstneriske friheten. Arbeiderpartiet håper at departementet prioriterer dette arbeidet, slik at Stortinget får en rask tilbakemelding.

Forskningen har også en verdi i seg selv. Det er viktig at de enkelte vitenskapelig ansatte får skjermet sin forskningstid. Et flertall av komiteen ønsker at dagens ordning ved universitetene der ca. 50 pst. av tiden til disse ansatte er avsatt til forskning, skal videreføres. Arbeiderpartiet er også opptatt av at høyskolene skal avsette tilstrekkelig tid, slik at de vitenskapelig ansatte også her får tid til forskning. På den positive siden for de ansatte vil jeg framheve at komiteen har sikret ansatterepresentasjon i NOKUTs styre – om ikke med fulle rettigheter, som var Arbeiderpartiets ønske.

Det er naturligvis ikke alt i behandlingen av dette lovforslaget som Arbeiderpartiet vil si seg fornøyd med. Regjeringspartiene utvider mulighetene til åremål og midlertidige ansettelser. Vi mener at en med hensyn til bestemmelser om ansattes stillingsvern og bruk av midlertidige ansettelser burde ha avventet en helhetlig gjennomgang i forbindelse med oppfølgingen av Arbeidslivslovutvalget. Det er samtidig i dag allerede et stort antall midlertidige stillinger ved universiteter og høyskoler, og Arbeiderpartiet kan ikke se at det er særskilte forhold som gjør at universiteter og høyskoler skal ha større tilgang til midlertidige ansettelser enn andre sektorer.

Arbeiderpartiet er subsidiært tilfreds med at vi vil få dette tilbake som en egen sak, hvor man skal vurdere behovet for egne bestemmelser i universitets- og høyskoleloven om åremål og midlertidige ansettelser etter at Stortinget har behandlet spørsmålet mer generelt.

Vi kunne ha ønsket oss større krav knyttet til arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn i akademia. Sammensetningen i ulike stillingskategorier, og særlig i toppstillinger, er langt fra tilfredsstillende.

Til tross for disse innvendinger er jeg allikevel av den oppfatning at flertallet i komiteen har gjort viktige og nødvendige endringer i lovforslaget fra departementet.

Man skal ta med seg de politiske seirer en sak gir; det er en del av det politiske liv.

Jeg vil samtidig avslutte med at komiteens innstilling og de vedtak Odelstinget gjør i dag med bred tilslutning, først og fremst er en fordel for universitets- og høyskolesektoren samlet og et resultat av et demokratisk engasjement. Nå kan de konsentrere seg om sine primæroppgaver og bli best i forskning og utdanning.

Med dette tar jeg opp de forslag som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Vidar Bjørnstad har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Olav Olsen (H) [13:01:42]: Det er grunn til å takke saksordføreren for et godt arbeid og for en ryddig prosess i komiteen, noe som har ført til at proposisjonen i dag sannsynligvis blir vedtatt med svært få endringer, men med noen presiseringer.

Saksordføreren innledet sitt innlegg med å si at Arbeiderpartiet ønsker at det offentlige bør stå for høyere utdanning her i landet, og det er det synet som kommer fram i innstillingen på side 9, der et mindretall understreker at

«offentlig eie av sentrale utdanningsinstitusjoner er et viktig prinsipp. Institusjonenes samfunnsrolle utøves best i felleseie».

Betyr dette at Arbeiderpartiet egentlig helst hadde sett at vi ikke hadde private høyskoler, og egentlig er imot eksistensen av de private høyskolene som vi har i dag? Og: Mener Arbeiderpartiet at de private høyskolene ikke utøver sin samfunnsrolle på en god måte?

Vidar Bjørnstad (A) [13:03:00]: Vårt hjerte ligger hos de offentlige utdanningsinstitusjonene når det gjelder å prioritere midler og når det gjelder å styrke og bedre tilbudet. Men den private høyskolesektoren er en viktig del av det totale utdanningstilbudet i Norge. Den har framkommet gjennom historien ut fra behov som f.eks. ikke er dekket innenfor det offentlige utdanningssystemet, og den er et viktig supplement.

Vi har ikke trukket tilbake noen finansiering ut fra den begrunnelse at ikke også det private høyskolesystemet er en viktig del av det totale utdanningstilbudet. Vi mener at det har en plass, og derfor var vi også med på å be om den felles loven vi har til behandling her i dag, slik at vi skulle ha større likeverdighet i faglige fullmakter og krav til virksomhetene og sikre studentenes rettigheter og plikter.

Men det betyr ikke, og der vil jeg vise til innstillingen, at det er noen automatikk i likestilling av økonomiske forhold knyttet til faglig likeverdighet.

Rolf Reikvam (SV) [13:04:31]: SV og Arbeiderpartiet er stort sett enige om de fleste endringsforslagene som ligger i lovteksten. Men på ett område skiller vi lag, og det gjelder gratisprinsippet. Vi har behov for og ønske om en sterkere og klarere presisering av at høyere utdanning er gratis og skal være gratis. Vi ønsker også at Stortinget senere skal gå nærmere inn på dette området, gå inn i disse gråsonene, og trekke opp grensene tydeligere.

Arbeiderpartiet har nå fått flertall, sammen med regjeringspartiene, for at det skal være gratis, men samtidig legger de opp til at dagens ordning skal fortsette. Og vi vet at i dagens ordning er det etablert ganske mange betalingsordninger, bl.a. på nettet. Da er mitt spørsmål til Vidar Bjørnstad: Antar Vidar Bjørnstad og Arbeiderpartiet at vi med det prinsippet som nå blir vedtatt, vil få en utvidelse, at det vil bli flere tilbud som institusjonene kan ta betaling for i tida framover, og at dagens ordning skal fortsette ved at det er gitt en åpning for egenbetaling?

Vidar Bjørnstad (A) [13:05:54]: Jeg er enig med representanten Reikvam i at det kan være nyttig å ta en diskusjon om den store kunnskapsallmenningen. Det er interessant, og vi har i fellesskap bedt om å få tilbake en sak der vi kan se på hele etter- og videreutdanningssektoren, og der både studier som har betaling, og de som er gratis ute i kunnskapsallmenningen, bør tas med.

Men det som er utgangspunktet for behandlingen av denne loven, var innspill fra høringsinstansene, først og fremst studentene, som gikk på at de var redd for at det å ta vekk formuleringen «som hovedregel» i lovteksten skulle gi en åpning for å innføre det som nå er den store diskusjonen internasjonalt, nemlig generelle studieavgifter. Vi ønsker å videreføre dagens regelverk og praksis, og jeg har ikke fått et eneste innspill om at noen har vært motstander av mulighetene for å ha tilbud både utenfra og fra offentlige institusjoner som man kunne benytte seg av, og f.eks. ta egenbetaling for. Det ville rett og slett være å stoppe muligheten for en slik utvikling hvis vi her og nå skulle si at alt skulle være gratis, også i den store kunnskapsallmenningen.

Arne Sortevik (FrP) [13:07:19]: Det gjelder to ting. Det ene er hva Arbeiderpartiet faktisk sier i sitt program om private aktører:

«Private aktører er viktige og nødvendige i tillegg til offentlig høyere utdanning.»

Da er mitt spørsmål: Hva slags prinsipp er det man bruker i utmålingen av midler? Er det tilfeldighetenes prinsipp? Er det den politiske synsings prinsipp? I hvilken retning beveger man seg i forhold til disse to mulige prinsippene? Er det slik at de private aktørene går mot magrere tider hvis Arbeiderpartiet får styre? Eller er det slik at de vil få en rimelig økning som gjør dem i stand til å være et viktig og nødvendig tillegg til offentlig høyere utdanning?

Så veldig kjapt: Arbeiderpartiet sier også at de vil gi utdanningsinstitusjonene et sterkere selvstyre. Er det ikke et godt selvstyre om man lar styrene selv velge sin styreleder, dersom de velger den løsningen at de ansetter rektor?

Vidar Bjørnstad (A) [13:08:34]: Jeg tror ikke jeg skal videreføre debatten om å bruke ordene «supplement til» eller «tillegg til» når det gjelder omtale av det private høyskoletilbudet. Jeg har fastslått at det er en del av det totale utdanningstilbudet i Norge.

Vi behandler her i dag en felles lov for både offentlige og private universiteter og høyskoler. Vi er for både at vi skal sikre studentenes rettigheter og plikter, og at vi skal stille likeverdige krav til virksomhet og sikring av faglige fullmakter. Men det er fortsatt slik at ved prioritering av ressurser vil vi prioritere det offentlige universitets- og høyskolesystemet.

Jeg vil bare minne om at da representanten Sortevik og Fremskrittspartiet skulle prioritere i budsjettet, valgte de f.eks. å kutte 3 mill. kr som skulle brukes til å kartlegge tilgjengeligheten for funksjonshemmede innenfor det offentlige universitets- og høyskolesystemet. Det er også en prioritering. Vi var uenig i den.

Når det er ansatt rektor, synes vi det er uryddig å skulle be styret utpeke egen styreleder. Da ville det bli vanskeligheter i forhold til rekruttering av eksterne styremedlemmer.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:10:12]: Senterpartiet ynskjer òg å utfordra Arbeidarpartiet på det dei her er med på å seia om gratisprinsippet, altså eit prinsipp som legg til grunn at høgare utdanning skal vera gratis.

Det er jo slik at når ein i dag føreslår vidareføring av dagens praksis, betyr det vidareføring av ein svært ulik praksis. Når ein i dag faktisk bekreftar det, kan det innebera ytterlegare ulik praksis utover det vi ser i dag. Det gjeld både betalingssatsar og sjølvsagt òg dei ulike tilboda som er. Er det slik at Arbeidarpartiet ikkje har forståing for den store betydinga eit desentralisert utdanningstilbod, eit tilbod basert på fjernundervising, i praksis har, og den store betydinga det vil ha, dersom dette er gratis, at ein då faktisk kunne opna for at langt fleire tok høgare utdanning?

Vidar Bjørnstad (A) [13:11:34]: Som representanten Meltveit Kleppa sier, stemmer det at vi ønsker å videreføre dagens regelverk og praksis. Det betyr at vi først og fremst har lagt vekt på høringsinstansenes, studentenes, synspunkt, der man rett og slett ønsket å lovfeste et gratisprinsipp som skulle hindre nye former for egenbetaling. Ut fra det høringsinstansene sier, har i hvert fall ikke jeg registrert at noen har hatt sterk motstand mot det tilbudet som også offentlige utdanningsinstitusjoner hadde, enten det nå var desentralisert, ute på nett eller knyttet til etter- og videreutdanning. Vi vil få tilbake en sak der vi kan drøfte dette. Men jeg vil i hvert fall her og nå si at det å stanse det med en lovtekst i dag vil hindre offentlige utdanningsinstitusjoner i å gi tilbud og – kan en si – en videre demokratisering av høyere utdanning, og overlate dette til et marked for private.

Jeg synes ikke utviklingen når det gjelder det tilbudet vi har fått, er negativ. Jeg er også imot at vi over bordet skal utvide det offentlige finansieringsansvaret, uten at vi i det hele tatt kjenner omfanget av de kostnader det vil medføre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Søren Fredrik Voie (H) [13:13:11]: Odelstinget vil i dag vedta en ny felles lov for private og offentlige høyskoler og universiteter. Forarbeidene til loven går tilbake til innføringen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning, med påfølgende stortingsmeldinger og revisjoner av nåværende lover på området. Konkret endte dette opp i Ryssdal-utvalgets innstilling. Både Ryssdal-utvalget og proposisjonen understreker de nasjonale og internasjonale utviklingstrekk som stiller våre høyere læresteder overfor en helt annen virkelighet og andre rammebetingelser enn hva som har vært vanlig og stabilt gjennom flere tiår.

Konkurransen om de gode studentene, de gode forskerne, de gode lærerne og konkurransen om forskningsmidlene intensiveres. Det skjer i et tempo og et omfang som stiller helt andre krav til omstillingsevne og omstillingsdyktighet, organisatorisk og faglig, enn knapt noen i tradisjonelle akademiske stillinger kunne ha forestilt seg tidligere. Dette krever institusjonelle rammeverk, organisering og ledelse, med evne og vilje til å møte nye utfordringer, samtidig som grunnleggende akademiske tradisjoner og verdier ivaretas.

Vi tror den foreliggende lov gir institusjonene det redskapet som er nødvendig for å møte utfordringene. For de private høyskolene er utviklingen fram mot denne loven og de vedtak som fattes i Odelstinget i dag, noe de har sett fram til med stor forventning. Studentene sikres like rettigheter og plikter, og vi får et helhetlig rammeverk for all offentlig godkjent høyere utdanning i Norge, og de samme faglige fullmakter og krav til virksomhetene lovfestes, enten de er offentlig eller privat drevet.

For enkelte er nye rammebetingelser en mulighet, for andre en trussel. Loven som i dag blir vedtatt, gir den enkelte institusjon mulighet til å velge sin organisatoriske og faglige profil, rendyrke sin spisskompetanse og framstå som et nasjonalt og internasjonalt fyrtårn, med kunnskapsformidling og forskning på anerkjent høyt nivå.

Jeg finner grunn til å understreke at selv om loven nå sidestiller offentlige og private høyere læresteder, gis det samtidig mulighet for å videreføre og videreutvikle pedagogiske og verdimessige alternativer ved de private institusjonene.

Dette og øvrige hovedtrekk ved loven er det langt på vei tverrpolitisk enighet om. Noen temaer har dog vakt debatt både i studentkretser, i akademiske miljøer og blant politikerne.

Det ene temaet er det såkalte gratisprinsippet, som nå for første gang lovfestes. Komiteens flertall, regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, understreker at dagens praksis og retningslinjer skal videreføres. Institusjonene skal fortsatt kunne ta egenbetaling for etter- og videreutdanning, desentraliserte tilbud, opplegg for fjernundervisning og nettbaserte tilbud. Betalingsstudier skal ikke gå på bekostning av den ordinære utdanningsaktiviteten, men komme i tillegg til det staten finansierer.

Institusjonene har også plikt til å tilrettelegge for privatisteksamen og påse at privatistene ikke påføres større kostnader enn hva dette merarbeidet medfører. Flertallet i komiteen har for øvrig i eget forslag bedt Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en orientering om dette.

Det andre temaet som har vakt til dels stort engasjement, er institusjonenes styringsform. Her er det en samlet komite som åpner for at dagens styringsform kan videreføres, samtidig som institusjonene også står fritt til å velge Regjeringens foreslåtte modell. Denne valgfriheten gir nå mulighet for en dynamisk tilpasning av institusjonene ut fra markedsmessige og organisatoriske behov og ønsker.

Det tredje punktet som har vakt en viss debatt, er den akademiske frihet. Her er det mange tolkninger og synspunkter. All høyere undervisning skal være forskningsbasert. Det betyr ikke nødvendigvis at enhver høyskole eller universitetslærer skal drive egen forskning, men undervisningen må ta utgangspunkt i den fremste forskningsbaserte kunnskapen som finnes, og som er relevant for fagfeltet.

For Høyres del er det fortsatt viktig at de tradisjonelle universitetene har om lag like stor andel av sin totalvirksomhet knyttet til forskning som til undervisning. På relevante fagområder vil det være naturlig at de nye universitetene også søker å holde sitt forskningsomfang på et slikt nivå. Langsiktig forskning må kunne prioriteres, selv om det skjer raske endringer i studenttall, finansieringsformer og internasjonalisering. For å kunne møte dette må institusjonene ha rimelig stor fleksibilitet når det gjelder fordelingen av arbeidstid for den enkelte ansatte og bruk av ulike stillingstyper. Når det i innstillingen henvises til at 50 pst. av tiden til vitenskapelig ansatte bør brukes til forskning, må dette følgelig ikke tolkes som noen føringer på individnivå. Her gjelder fortsatt ledelsens mulighet for styring og prioritering, uten at dette etter min vurdering svekker den akademiske frihet. Vi har for øvrig bedt departementet vurdere dette forholdet nærmere.

Avslutningsvis har jeg lyst til igjen å understreke det gledelige at vi nå for første gang får en felles lov for private og offentlige høyere læresteder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A) [13:18:35]: Med så bred tilslutning i innstillingen må en jo være litt kreativ for å finne innspill til replikkrunder – men det skal vi greie.

Bakgrunnen for en del av diskusjonen rundt lovforslaget fra Regjeringen er Ryssdal-utvalgets innstilling. Da Ryssdal-utvalget kom med sitt flertall og sitt mindretall, registrerte jeg at representanten Voie var ute og sterkt støttet flertallets syn på å skille institusjonene. Det forslaget ble heldigvis lagt i skuffen. Så kom Regjeringens forslag, og jeg så at representanten Voie sterkt forsvarte det, selvfølgelig. Men heller ikke det ble resultatet. Og da vil jeg spørre representanten Voie: Er Høyre nå innstilt på å legge dette til grunn en del år framover, slik at en får et forutsigbart lovverk for institusjonene, så de nå kan konsentrere seg om innhold i forskning og utdanning?

Søren Fredrik Voie (H) [13:19:56]: For det første har jeg lyst til å understreke at Ryssdal-utvalgets innstilling var resultatet av en uavhengig offentlig utredning og følgelig ikke var et politisk klarert dokument, verken fra Regjeringen eller fra noen andre politiske partier, så det får stå for Ryssdal-utvalgets faglige innspill.

Når det gjelder hovedspørsmålet, om vi fra Høyres side er innstilt på å legge det som nå er et bredt kompromiss, og som har tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget, til grunn for vår politikk i kommende år, er svaret på det ja. Vi har fått til en kompromissløsning i Stortinget som med et bitte lite unntak er helt i tråd med det Regjeringen har lagt fram. Unntaket er at det nå blir valgfrihet for institusjonene når det gjelder styringsform, og det er også helt i tråd med både det representanten Voie har argumentert for, og det Høyre har stått for tidligere.

Arne Sortevik (FrP) [13:21:12]: Jeg synes faktisk at representanten Voie kunne tatt sterkere i, når man i Høyres program kan lese:

«Universiteter og høyskoler må sikres uavhengighet av politiske myndigheter ved at de blir selvstendige juridiske enheter, med frihet til å velge styresammensetning og organisasjonsmodell.»

Nå må jo Høyre være jublende tilfreds med at de gjennom komitebehandling faktisk har fått en løsning som er langt nærmere Høyres program enn det innstillingen startet med fra den regjeringen som også Høyre er med i. Så jeg vil gjerne få bekreftet fra representanten Voie at han er fornøyd med å havne nærmere sin egen programformulering knyttet til bl.a. dette med ledelsesform.

Høyre sier også noe om at de ser på private institusjoner som likeverdige med de offentlige. Men det som er litt skuffende og litt underlig, er at man ikke benytter anledningen, nå når vi samler oss om en felles lov for alle institusjoner uansett eierskap, til å få på plass et prinsipp om likebehandling også når det gjelder økonomien i alle institusjonene. Jeg etterlyser det fra Høyre.

Søren Fredrik Voie (H) [13:22:42]: Jeg finner igjen grunnlag for å understreke at det forslag som det nå er bred politisk enighet om, og som Stortinget kommer til å vedta, er helt i tråd med det som Regjeringen har framlagt, med den lille åpningen som er tilføyd fra flertallet, at det nå er valgfrihet i forhold til å kunne velge både styresammensetning og styreform, som representanten Sortevik viste til.

Når det gjelder økonomisk likebehandling av private høyskoler og de offentlige institusjonene, er det selvfølgelig en målsetting som Høyre står fast ved, og som vi vil jobbe for framover. Men der er vi altså, så lenge vi ikke har 100 pst. flertall – nei, det trenger vi ikke å ha, men så lenge vi ikke har absolutt flertall på Stortinget – helt avhengig av de gode samarbeidspartnerne for å få dette til i de årlige budsjettforhandlinger, og da kan jo representanten Sortevik, som en god forhandlingspartner, forhåpentligvis, i kommende år framover, også bidra til at vi får dette på plass på en enda bedre måte.

Rolf Reikvam (SV) [13:23:58]: Jeg føler meg ikke helt trygg på at Søren Fredrik Voie helt har forstått det som er innstillingen fra komiteen. I sitt hovedinnlegg snakket han om at dagens ordning kan videreføres når det gjelder ledelsesstruktur, og nå sier han også noe av det samme. Det må ikke være noen tvil om at det som Odelstinget vedtar i dag, er at vi fører videre dagens styringsmodell, og så åpner vi for at det kan gjøres endringer. Det er modellen, og det er viktig at Høyre, når de etter hvert kom inn og støttet dette forslaget, forstår det iallfall. Det må være en betingelse for å gå videre.

Men mitt spørsmål til Søren Fredrik Voie gjelder gratisprinsippet. Høyre står sammen med Arbeiderpartiet om å føre videre dagens ordning når det gjelder gratisprinsippet. Da er mitt spørsmål til Søren Fredrik Voie: Oppfatter han det på samme måten som jeg oppfatter Vidar Bjørnstad i svaret på tilsvarende spørsmål fra meg, at dagens ordning innebærer at vi kan få en utvidelse av betalte studier? Når det etablerte system med betaling og dagens ordning skal føres videre, kan vi få en utvidelse, slik at det nå blir anledning til å ta betalt for flere studier? Oppfatter han det på samme måten, eller gjør han ikke det? Det er viktig at han avkrefter eller bekrefter det.

Søren Fredrik Voie (H) [13:25:29]: Jeg registrerer at representanten Reikvam snur min argumentasjon 100 pst. og kommer fram til samme resultat. La oss nå være enige om at resultatet er det samme. Det innføres nå en valgfrihet som gjør at institusjonene selv kan velge mellom dagens modell og Regjeringens foreslåtte modell.

Gratisprinsippet: Selvfølgelig, når vi sier at dagens system skal videreføres, betyr det også at det kan videreutvikles nye tilbud. Det er nettopp det som gir mangfoldet i utdanningssamfunnet, at det stadig er kreative folk der ute som finner på nye løsninger, som finner på nye tilbudsformer, som finner på nye måter å distribuere utdanning på, og som gjør at høyere utdanning også når fram til stadig nye grupper i dette landet, enten denne utdanningen skjer på arbeidsplassen, i hjemmet, gjennom nettbasert undervisning, gjennom studiegrupper eller hva det skal være. Så svaret på spørsmålet er ja, jeg håper våre institusjoner stadig vekk greier å utvikle nye tilbud som gjør at vi når fram med utdanning til stadig flere.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:26:54]: Eg har lyst til berre fyrst å seia at sjølv om Søren Fredrik Voie kallar det som i dag blir vedteke når det gjeld valfridom om styringsmodell, ein detalj, blir det faktisk oppfatta som langt viktigare for dei det gjeld.

Men så til spørsmålet mitt, og det gjeld likestilling. For ein som ikkje er i utdanningskomiteen til vanleg, er det svært interessant å lesa den breie fleirtalsmerknaden som skildrar dagens status, altså dei store forskjellane som er når kvinner utgjer berre 16 pst. av alle professorar, og når menn er i fleirtal òg når det gjeld andre vitskaplege stillingar. Og som komiteen påpeiker, det er tap av verdifull kompetanse og erfaring som skjer når rekrutteringa er så skeiv. Kva i all verda er det som gjer at Høgre ikkje kan vera med på ei lovfesting? Har dei tenkt å følgja opp eit slikt prinsipp òg på andre område? Fordi institusjonane har ein plan i dag, skal ein ikkje lovfesta det?

Søren Fredrik Voie (H) [13:28:35]: Det foregår et utstrakt likestillingsarbeid ved alle våre høyere læresteder. Det utarbeides konkrete handlingsplaner for likestilling for alle personalkategorier, fra teknisk personale til vitenskapelig personale på høyeste nivå. Samtidig er det viktig, tror jeg, også for Senterpartiet, å erkjenne at innenfor forskning og utviklingsarbeid er det en del internasjonale kritierier som skal følges. Det er viktig at vi rekrutterer de som har vitenskapelig kompetanse og forskerkompetanse til de beste toppstillingene til enhver tid. Når det er kvinner som fyller disse kravene, er det ingen tvil om at de blir prioritert på våre høyere læresteder. Vi ser heldigvis at det er en god og positiv utvikling på gang på dette området. På en del av våre høyere læresteder og studier er det faktisk slik i dag at kvinner er i flertall. Det gjelder en del av de mest attraktive studiene, f.eks. medisin, og en del andre meget attraktive fagområder. Så om noen år vil vi antakelig se den motsatte utvikling når det gjelder rekruttering til toppstillinger innenfor akademia enn det som er tilfellet, uten at vi får Senterpartiets påtvungne lovformuleringer på dette punkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Arne Sortevik (FrP) [13:30:10]: La meg begynne med å ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Det er gledelig at vi nå får en felles lov for alle institusjoner innenfor høyere utdanning. Vi sluttfører med denne loven en prosess som Fremskrittspartiet mener er viktig og riktig. Norge får en felles lov for alle utdanningsinstitusjoner, både offentlige og private. På en rekke viktige områder blir det like regler. Det er viktig av hensyn til kvaliteten i utdanningen, og derved også for studentene.

Men Fremskrittspartiet er ikke fornøyd med at likebehandling ikke blir slått fast når det gjelder finansiering. Fremskrittspartiet mener at offentlig godkjent høyere utdanning skal være offentlig finansiert. Innenfor en slik ramme bør etter vårt syn offentlige og private institusjoner likebehandles. Fremskrittspartiet har med undring merket seg at regjeringspartiene ikke bruker denne muligheten til å slå fast dette viktige prinsippet, men tvert imot deler meningsfellesskap med Arbeiderpartiet og SV i en uttalelse der det heter:

«Flertallet vil understreke» … «at det ikke er noen automatikk mellom akkreditering av institusjonen eller studietilbud og tildeling av statstilskudd.»

Det prinsippet som her avvises av regjeringspartiene, er det samme som regjeringspartiene ved hjelp av Fremskrittspartiet har fått på plass i friskoleloven, altså i grunnutdanningen. Det prinsippet som regjeringspartiene synes er bra i grunnutdanningen, avvises altså av de samme partiene når det gjelder høyere utdanning. Det kan da umulig være pengene det står på. Og utdanning – høyere utdanning med god internasjonal kvalitet – er jo nettopp det som skal sikre nasjonen Norge når olje og gass en gang tar slutt.

Høyre sier i sitt program at «Høyre ser på private institusjoner som likeverdige med de offentlige». Men det rekker altså ikke helt frem til finansieringen. Hvordan blir det med likeverdigheten da?

Høyere utdanning bør etter Fremskrittspartiets mening være offentlig finansiert, en fellesskapsløsning, men det bør være valgfrihet, slik at studentene kan velge høyere utdanning på offentlig godkjent privat høyskole med finansiering fra fellesskapet.

Kristelig Folkeparti sier i sitt program:

«Derfor er det viktig at de private høgskolene får rammevilkår som gjør dem levedyktige og i stand til å hevde seg i konkurranse på utdanningsmarkedet.»

En beskjed om at det ikke er automatikk mellom akkreditering og tildeling av studietilbud, gir ingen viktig forbedring i rammevilkårene for private høyskoler. For å sitere lederen i avisen Dagen lørdag 19. februar tidligere i år: «For dårleg for frie høgskular.»

Fremskrittspartiet mener at samme prinsipp bør gjelde innenfor høyere utdanning som i grunnutdanningen, og fremmer derfor forslag om det i forslag nr. 18, med alternativ lovtekst vedrørende § 8-3, statstilskudd til private universiteter og høyskoler.

Den betydelige skjevhet som i dag finnes i offentlig finansiering, mellom offentlig eide institusjoner og private institusjoner, må etter Fremskrittspartiets mening reduseres over tid. Fremskrittspartiet foreslår derfor at Regjeringen i statsbudsjettet for 2006 legger frem en plan om opptrapping av statsstøtte til offentlig godkjente private høyere utdanningsinstitusjoner.

NOU 2003:25, altså rapporten fra det såkalte Ryssdal-utvalget, har sammen med Regjeringens Ot.prp. nr. 79 for 2003-2004 skapt sterkt engasjement innenfor spesielt den offentlige delen av sektoren. Flertallet – ja faktisk noen steder hele komiteen – har valg andre løsninger på viktige punkter enn det som Regjeringen har foreslått.

La meg gjøre det klart på vegne av Fremskrittspartiet at det for vår del ikke skyldes at professorene har gått på barrikadene, men vi har åpent tatt imot alle gode argumenter både for og imot Regjeringens forslag. Først og fremst har Fremskrittspartiet basert seg på en egen, tydelig programformulering om utdanningsinstitusjoner som offentlig selvstyrte enheter. Det er også en formulering og et programsyn som ivaretar akademisk frihet, og denne saken handler faktisk også om akademisk frihet i bred forstand, ikke alene om hvor mye tid som skal avsettes til forskning for vitenskapelig ansatte, selv om det er viktig nok. Akademisk frihet skal, bør og må ivaretas om vi vil ha forskningsbasert høyere utdanning av høy internasjonal kvalitet. Det blir dårlig med selvstyre og dårlig med den akademiske friheten dersom alle institusjonene innenfor sektoren får tvunget på seg én felles ledelsesmodell, og kun den ene. Institusjonene skal selvsagt styres, men det bør etter vårt syn skje gjennom målstyring og tilhørende rapportering, gjennom dokumentert arbeid med kvalitetsutvikling og gjennom tilsyn.

Derfor har Fremskrittspartiet valgt en løsning basert på dagens ledelsesmodell. Der er jeg enig med representanten Reikvam: Vi understreker at det er dagens ledelsesmodell som er utgangspunktet. Dette kaller noen delt ledelse, men uavhengig av betegnelse har det vist seg å være en god ledelsesmodell. Det er ingen detalj i saken. Det er faktisk et meget viktig og meget sentralt poeng.

Fremskrittspartiet har åpnet for andre hovedmodeller, men har som krav at en så viktig beslutning som endring av ledelsesmodell skal være bredt forankret i institusjonen. Derfor kom Fremskrittspartiets krav om to tredjedels flertall for å endre modell både frem og eventuelt også tilbake til tidligere modeller. Fremskrittspartiet er fornøyd med at det synspunktet raskt fikk bred støtte i komiteen. At valgfrihet med hensyn til ledelsesmodell basert på dagens løsning også er anbefalt av sektoren selv, svekker på ingen måte konklusjonen som nå hele komiteen – på én representant nær – står bak.

Fremskrittspartiet vil, i tråd med sitt syn på selvstyre, at styret selv velger sin leder, dersom rektor ansettes. Vi registrerer at vi ikke fikk oppslutning om dette. Vi blir stående ganske alene. Så mye for «forsterket valgfrihet», som komiteen legger vekt på i valg av ledelsesmodell.

Forslaget om ny tilknytningsform for statlige institusjoner var et av forslagene fra Ryssdal-utvalget som virkelig skapte storm. I april i fjor husker vi at utdanningsstatsråden på vegne av Regjeringen la tilknytningsformen i stabilt sideleie. Fremskrittspartiet understreker at det ikke bør bli et permanent sideleie. Det kan være gode grunner til å vente litt. Det pågår mye krevende arbeid med Kvalitetsreformen. Derfor har også Fremskrittspartiet akseptert å vente med endringer her. Men Fremskrittspartiet forutsetter at Regjeringen på et senere tidspunkt tar opp spørsmålet om å endre tilknytningsformen til staten, og peker på at en løsning med særlovsselskaper etter vårt syn vil være en god løsning som ivaretar ønsket om en selvstendig styringsform.

La meg også kort peke på at Fremskrittspartiet foreslår at det legges frem egen sak om eiendomsforvaltning i universitets- og høyskolesektoren. Eiendomsforhold er en av de tre viktige pilarene i Kvalitetsreformen og mangler fortsatt en god avklaring og god finansiering.

Saken vi behandler i dag, berører mange viktige prinsipper. Et av disse er gratisprinsippet, som også er en del av den akademiske frihet. Fremskrittspartiet mener gratisprinsippet bør gjelde, og at prinsippet bør slås tydelig fast. Fremskrittspartiet fremmer eget forslag om dette som en fellesregel for hele sektoren og basert på prinsippet om offentlig finansiering av offentlig godkjente tilbud.

Etter Fremskrittspartiets syn betyr det ikke at institusjoner etter nærmere forskrift ikke kan kreve inn andre utgifter til undervisning, f.eks. kopiert materiell. Fremskrittspartiets syn på gratisprinsippet henger sammen med standpunkt til offentlig finansiering av offentlig godkjent høyere utdanning, og det henger sammen med prinsippet om likebehandling av offentlig godkjente utdanningsinstitusjoner.

Jeg gjentar: Også dette har å gjøre med akademisk frihet i videste forstand, frihet for de utdanningssøkende til å velge én utdanningsinstitusjon av flere mulige uten at innholdet i lommeboken skal avgjøre om man i det hele tatt kan foreta et valg.

En av flere gode måter å bruke oljerikdom på er å bygge infrastruktur. God grunnutdanning for mange og god høyere utdanning for mange er god infrastruktur for nasjonen. Full offentlig finansiering av alle offentlig godkjente høyere utdanninger bør derfor Norge ha råd til. Dette synet er Fremskrittspartiet blitt stående alene om så langt. Den nest beste løsningen for Fremskrittspartiet blir etter dette forslag nr. 4, fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som i det minste slår klart fast et tydelig gratisprinsipp for statlige universiteter og høyskoler. Vi vil derfor subsidiært støtte forslag nr. 4, siden vårt eget forslag nr. 17 ser ut til å falle.

Dagens innstilling viderefører bestemmelsene om ansettelse på åremål, § 6-4, og midlertidig ansettelse, § 6-5. Det støttes av Fremskrittspartiet. Samtidig har Fremskrittspartiet vist til sine merknader fra forrige gang lov om statlige universiteter og høyskoler ble behandlet, og da spørsmål om midlertidighet i ansettelsesforhold var i fokus. Fremskrittspartiet har vært og er fortsatt skeptisk til langvarige midlertidige ansettelsesforhold i sektoren, med varighet som er betydelig lengre enn det man kan finne, og det man kan ønske, i privat sektor. Når Arbeidslivslovutvalgets innstilling for lengst er kommet, og Regjeringen nettopp har avgitt sine forslag med basis i denne innstilingen, er det naturlig at komiteen og Stortinget tar frem igjen disse spørsmålene etter at den generelle behandlingen er foretatt i Stortinget. Jeg finner grunn til å peke på at det som ligger i Regjeringens forslag om arbeidsmiljøloven, dreier seg om å åpne for midlertidig ansettelse i seks pluss seks måneder, som er lik tolv måneder, og tolv måneder er noe ganske annet enn midlertidig ansettelse i tolv år. Fremskrittspartiet er derfor glad for at vårt forslag om å få en slik ny sak har fått subsidiær støtte fra SV og Arbeiderpartiet. Jeg viser til punkt B i innstillingens forslag til vedtak.

Avslutningsvis vil jeg peke på at Fremskrittspartiet ønsker å styrke NOKUTs rolle. Vi ønsker å ivareta privatistens rolle og gjøre noe med finansieringsmodellen, slik at utgiftene for privatisten blir lagt inn i den generelle finansieringsmodellen. Vi ønsker å styrke studentenes rettigheter når det gjelder klageadgang, og registrerer også med tilfredshet at innstillingen er blitt bedre enn forslaget på dette punktet.

Fremskrittspartiet ønsker egen sak om bruk av skikkethetsvurdering innenfor høyere utdanning, eksplisitt slik at flere utdanninger enn lærerutdanningen trekkes inn.

Fremskrittspartiet ønsker å videreføre den ordningen som nåværende lov om private høyskoler har, nemlig anledningen til ikke å være tilknyttet en studentsamskipnad. Fremskrittspartiet mener at institusjonens styre selv er kompetent til å ha ansvar for studentvelferden.

Fremskrittspartiet peker også på at når Arbeidstilsynet nå har fått tilsynsarbeid vedrørende studentenes læringsmiljø, må det avklares at de tvangsmidler som tilsynet kan bruke, gjelder for alle institusjoner og ikke bare de private institusjonene.

Loven samler høyere utdanning i Norge til nesten ett utdanningsrike. Gledelig er det at vi er kommet så langt. Samtidig er det litt leit at ikke økonomisk likebehandling er slått fast, i det minste i innstillingens politiske merknader.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva M. Nielsen (A) [13:43:15]: Fremskrittspartiet ønsker å fjerne § 6-2, altså likestillingsparagrafen, i universitets- og høyskoleloven. § 6-2 sier at universiteter og høyskoler skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene i akademia.

Jeg vil da spørre Fremskrittspartiet: Tror representanten Sortevik at fjerning av likestillingsparagrafen vil være med på å bedre eller forverre likestillingssituasjonen i akademia? Ser f.eks. Fremskrittspartiet en annen vei for å øke likestillingen i ledende stillinger i akademia? Kort sagt, er Fremskrittspartiet fornøyd med situasjonen slik den er i dag?

Arne Sortevik (FrP) [13:44:17]: Vi ønsker gode ansatte med gode faglige kvalifikasjoner, uten å skule til kjønn.

Men jeg skal være imøtekommende på ett område og si at en av grunnene til at vi ønsker forhold knyttet til lang tids bruk av midlertidighet tilbake for ny vurdering, nettopp er at vi vil se på en del av de betraktninger som er lagt frem i forbindelse med at man kanskje bør knappe inn på dette. Der er jo en av betraktningene at det ikke virker rekrutterende for kvinnelig arbeidskraft. Det er noe som vi vil vurdere når vi skal se på om det er nødvendig å ha spesielle bestemmelser i universitets- og høyskoleloven knyttet til midlertidig ansettelse eller ikke.

Søren Fredrik Voie (H) [13:45:27]: Innimellom synes jeg det kan være litt vanskelig å vite hvor Fremskrittspartiet egentlig står hen. I mange henseende står de sammen med regjeringspartiene om gode og fornuftige løsninger. Andre ganger står Fremskrittspartiet sammen med den sosialistiske blokk om ting som jeg personlig ikke synes er så veldig fornuftige.

Jeg vil bare påpeke en liten ting i denne sammenheng. Fremskrittspartiet sier i innstillingen at de «er av den oppfatning at virksomhetene og styrene har vist seg robuste og med stor grad av endringskompetanse». Det kunne man kanskje tolke dit hen at man ikke trengte noen endring av styresammensetning og ledelse ved høyskoler og universiteter.

Er det da slik at Fremskrittspartiet er fornøyd med de resultatene som oppnås, med de faglige resultatene og med forskningsresultatene, med det som oppnås av nyskaping, innovasjon og entreprenørskap som resultat av det som kreeres på universitetsnivå, eller ser man ingen sammenheng mellom styringsform og resultater?

Arne Sortevik (FrP) [13:46:50]: Først til denne politiske vandringen. Der kunne man jo kanskje følge godt med på hvor Høyre og regjeringspartiene vandrer, for de vandrer vitterlig fra den ene til den andre ytterfløyen når det gjelder å søke allianser. Jeg skal la være å vise til saken om trosopplæring.

Så til spørsmålet om ledelsesmodell. Der er det et poeng for oss at vi vil gi institusjonene valgfrihet istedenfor å gjøre som Høyre i regjering valgte å gjøre, nemlig å tre én spesifikk modell ned over hele sektoren og si at denne modellen, mine venner, skal dere bruke uansett hvor store dere er. Hva dere enn driver med, skal dere bruke én modell. Det har ikke vi i Fremskrittspartiet noen tro på. Det er heller ikke i tråd med vår politikk.

Det som har undret oss, er at det kunne være i tråd med Høyres politikk. Derfor brukte jeg min replikk til representanten Voie til å minne om Høyres programformulering om akkurat valg av ledelsesmodell, og jeg kan glede meg sammen med Høyre over at Høyre er kommet nærmere sin egen programformulering med det arbeidet komiteen har gjort i saken.

Rolf Reikvam (SV) [13:48:14]: Våre universiteter og høyskoler er de tyngste kompetansemiljøene vi har rundt om i landet, regionalt osv. Vi har sagt flere ganger at høyskolene skal være regionale utviklingsaktører og ha et ansvar i forhold til næringsutvikling i den regionen de er plassert.

Fremskrittspartiet har ved flere anledninger sagt at den rollen skal ikke høyskolene ha. Høyskolene skal ikke være regionale utviklingsaktører. De gjentar det nå igjen, at denne rollen skal ikke høyskolene ha. De skal ikke være regionale utviklingsaktører «knyttet til verdiskaping og næringsutvikling», som de skriver i innstillingen. Jeg har undret meg litt over hvorfor Fremskrittspartiet har et slikt behov for å understreke at høyskolene, de tyngste kompetansemiljøene vi har rundt om i Norges land, ikke skal ha et ansvar i forhold til det næringslivet som er der, og i forhold til utdanning, forskning osv. Hva er begrunnelsen for at en ønsker å endre høyskolenes rolle som utviklingsaktør?

Arne Sortevik (FrP) [13:49:41]: Hvem som endrer høyskolenes rolle, kan man jo diskutere. Vi har oppfattet at de har en rolle som utdannere, altså en utdanningsoppgave. Den vil vi konsentrere oss om, og den vil vi rendyrke. Men det er helt riktig, som representanten fra SV peker på, at vi ikke ser det som en oppgave for høyskolene å være distriktsutbyggere. Vi ser det slik at de har en oppgave som utdanningsinstitusjon.

Arne Lyngstad (KrF) [13:50:29]: I sitt innlegg sa representanten Sortevik at Fremskrittspartiet vil likebehandle statlige og private institusjoner med hensyn til statstilskudd, og han fremmet et forslag i tråd med det.

Dagens privatskolelov gir ikke rett til statstilskudd. Det er budsjettvedtak som er avgjørende i forhold til det. Det fins mange gode argumenter for å gi statstilskudd til private institusjoner, og i Kristelig Folkeparti vurderer vi dem i budsjettsammenheng. Men private institusjoner kan i dag i tillegg kreve egenandeler, skolepenger, fra sine studenter. Flere institusjoner argumenterer med at egenandeler også gir bedre motiverte studenter, så de ønsker å videreføre denne ordningen.

Så vidt jeg skjønner, vil Fremskrittspartiet både likebehandle statlige og private institusjoner med hensyn til statstilskudd og kreve egenandeler fra studenter ved de private institusjonene. Hvorfor vil Fremskrittspartiet overfinansiere private høyskoler, og hvorfor et gratisprinsipp for statlige, men ikke for private, som skal få like stort statstilskudd som statlige?

Arne Sortevik (FrP) [13:52:03]: Når det gjelder grunnutdanningen, er det helt riktig, som representanten fra Kristelig Folkeparti sier, at det fortsatt er slik at de frittstående skolene bare får 85 pst. av det de offentlig eide skolene får. Det er en skjevhet som vi gjerne vil bli kvitt. Vi trodde faktisk at Kristelig Folkeparti var enig i det og delte vår bestrebelse for å bli kvitt den forskjellsbehandlingen.

Vi ønsker det samme prinsippet for høyere utdanning. Vi ønsker det samme prinsippet gjennomført for utdanninger som er offentlig godkjent. Det offentlige skal ha et finansieringsansvar som muliggjør valgfriheten for studenten, uten at det skal være omfattende egenandeler, slik vi til dels finner i privat sektor innenfor høyere utdanning i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:53:17]: Eit viktig arbeid for å sikra fleire høgare utdanning er betre tilrettelegging for funksjonshemma på dei ulike institusjonane. Framstegspartiet plar ofte profilera seg som eit parti som ynskjer meir tilrettelegging og betre forhold for funksjonshemma. I innstillinga står det etter vårt syn ein oppsiktsvekkjande merknad om at det er viktig å leggja til rette for den enkelte. Men Framstegspartiet kan altså ikkje vera med på ein merknad frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet som understrekar kor viktig det er å følgja opp handlingsplanen for funksjonshemma når det gjeld retningslinjer, i samarbeid med dei funksjonshemma sine organisasjonar. Kvifor denne tilbakelente haldninga?

Arne Sortevik (FrP) [13:54:28]: Institusjonenes styrer har et generelt ansvar i henhold til gjeldende lover og regler. I tillegg er det etablert, gledelig nok, et tilsyn knyttet til studentenes læringsmiljø, hvor Arbeidstilsynet nå heldigvis er kommet inn, slik Fremskrittspartiet har tatt til orde for i lang tid. Det ble altså løsningen til slutt, at Arbeidstilsynet har fått oppgaven med å passe på studentenes læringsmiljø.

Vi har også på dette området tiltro til institusjonenes styrer, at de bestreber seg på å legge forholdene godt til rette for at alle studenter kan få god og tilstrekkelig adgang til den enkelte institusjon, uten at vi behøver å ha en lang rekke merknader knyttet til enkelte forhold.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rolf Reikvam (SV) [13:55:43] (komiteens leder): La meg først rette opp en liten feil i innstillingen. I § 9-3 femte ledd står det en referanse til «tredje ledd» i samme paragraf. Referansen skal altså være til «andre eller tredje ledd». Det er litt viktig at det blir presisert, at referansen ikke bare er til tredje ledd, men til «andre eller tredje ledd».

Det er grunn til å takke saksordfører for godt utført arbeid. Dette ble en forholdsvis krevende sak, fordi komiteen måtte skrive om viktige deler av lovforslaget. Det å snekre lov er et omfattende arbeid, og det trengs god tid for å kvalitetssikre alle deler av teksten – derfor denne rosen til saksordfører for et godt utført arbeid.

Den loven som vi vedtar i dag, er en fullmaktslov. Nå har jeg ikke sjekket alle norske lover, men jeg tviler på at det finnes mange lover med så mange fullmakter til departement og regjering til å gi forskrifter. Stortinget burde kanskje gått inn på en del områder som vi nå ikke går inn på ved at vi overlater til Regjeringen og departement å gi forskrifter på området. Jeg er ikke helt sikker på om vi er tjent med det. Hadde vi fått en lov hvor vi hadde gått inn på en del av de områdene som vi nå gir fullmakt til å gi forskrifter på, tror jeg at vi hadde fått et enda mer viktig og spennende arbeid enn det vi nå har fått.

Til tross for at vi nå har laget en felles lov, føler jeg ikke at vi har kommet så forferdelig mye lenger. Vi har ikke gått inn og diskutert de private skolenes rolle, jf. en del spørsmål fra Arbeiderpartiet. Vi har ikke diskutert hvilken plass private institusjoner skal ha. Vi har ikke diskutert finansieringsmodellen. Det som har skjedd her, er at vi har fått en tilpasning. Når det gjelder finansiering av private institusjoner, har vi fått en tilpasning til de offentlige. Men stort sett er jo dette en regneteknisk tilpasning. Man har tatt utgangspunkt i det vi bruker på de private institusjonene, og så har man brukt en tilsvarende modell som man bruker på de offentlige institusjonene. Så vi har ikke kommet så fryktelig mye lenger i forholdet mellom private og offentlige utdanningsinstitusjoner. Jeg skulle nok ønske at vi hadde tort å gå inn i det vi fremmet forslag om tidligere når det gjelder private institusjoner, nemlig en kontraktsfinansiering, med den tenkningen at det er en del private tilbud som er av en slik viktighet og betydning at vi er villige til å finansiere det skikkelig. Så har vi andre ting som det helt åpenbart ikke er viktig for fellesskapet å finansiere. Det får man finansiere selv. Det har vi ikke gjort, vi har ikke gått inn på en slik måte å tenke på. Vi klarte ikke det, fordi det rett og slett ikke var interesse for å prøve å tenke i de baner.

Gratis høyere utdanning er bærebjelken i velferdssamfunnet. Gratis utdanning kombinert med billig studielån åpnet universitetene for klasser som tidligere var utelukket fra høyere utdanning. Etter krigen ble høyere utdanning demokratisert, og gratis utdanning og billige lån var en forutsetning. Flertallet fører videre dagens modell. Det betyr at det er etablert et system med egenbetaling. Vi har startet på en utvikling i retning av egenbetaling. Og det gir grunn til bekymring. Så kan man si at dette er bestemte studier og bestemte utdanningstilbud, nettbasert utdanningstilbud, desentralisert utdanningstilbud, osv., mens en holder fast ved at gratisprinsippet gjelder på campus. Likevel er dette en utvikling som burde gi grunn til bekymring hos flere enn Senterpartiet og SV, men det har det åpenbart ikke gjort. For som det er sagt her tidligere, betyr dette at vi har åpnet for det, det er en åpning. Og det betyr at dette sannsynligvis vil få et større omfang i tiden framover. Det vil sannsynligvis dukke opp flere nettbaserte utdanningstilbud der det blir krevd egenbetaling, og vi snakker om ganske stor egenbetaling. Vi snakker om egenbetaling på et 60-poengskurs på omtrent 30 000– 40 000 kr. Det er ganske mye, selv om det er et desentralisert utdanningstilbud.

Hadde vi fulgt SVs opplegg, hadde vi knesatt gratisprinsippet – vi hadde sagt at alt det som ligger i kunnskapsallmenningen, er gratis, og så hadde vi sagt at skreddersydde opplegg kan en kreve egenbetaling for. Og så har vi masse som ligger i gråsonen. Så hadde vi sagt at dette skal vi ha en ny runde på i Stortinget, før det blir gitt forskrifter og regelverk. Det fikk vi ikke sjansen til, og det beklager jeg.

Dette er ikke detaljstyring. Dette er rett og slett å gå inn og se i gråsonene og så trekke opp et klarere skille mellom det som det skal kunne tas betaling for, og det som skal være gratis. Jeg håper inderlig at vi nå ikke utvikler et høyere utdanningstilbud og går tilbake igjen til et system som vår foreldregenerasjon møtte, der utdanning ikke var for alle, men for de få.

Komiteen understreker akademisk frihet, og det understreker vi på en bra måte. Det er grunn til å gi universitetene og høyskolene våre ros for det arbeidet som er gjort så langt. De har vist stor grad av fleksibilitet i omleggingen til ny gradsstruktur, der nye utdanningsprogrammer er gjennomført.

Men det er grunn til å være på vakt. Utvikling mot mer konkurranse og mer marked med et finansieringsopplegg som er mer produksjonsavhengig, er en utvikling som i verste fall kan true den akademiske frihet, og som kan svekke den akademiske frihet og i stor grad virke styrende på institusjonene. Derfor var det så viktig for komiteens flertall å understreke den akademiske frihet.

Universitetene og høyskolene er våre viktigste forskningsinstitusjoner. Derfor var det også viktig for komiteen i merknads form å understreke at dette forskningsansvaret ikke skal svekkes. Komiteens flertall viser i merknader til tradisjonen med at de vitenskapelig ansatte har ca. 50 pst. av tiden til forskning og resten til undervisning og andre oppgaver. Vi understreker at dette skal fortsette, samtidig som vi sier at også ved høyskolene – selv om de ikke har etablert samme praksis og samme ordning – er det viktig at det vitenskapelige personalet, undervisningspersonalet, skal avsette tid til forskning. Det er viktig at det blir etablert gode ordninger også der.

Jeg er glad for at regjeringspartiene hoppet over til Arbeiderpartiets, SVs, Fremskrittspartiets og Senterpartiets modell for ledelse, og at det etter hvert ble praktisk talt enstemmighet om det. Jeg er glad for at vi har fått slått fast det som er prinsippet, nemlig at dagens ordning med valgt ledelse, en lang tradisjon innenfor akademia, skal fortsette som en hovedmodell. Dette er en tradisjon som vi skal ta vare på. Det er viktige ting å ta vare på, og jeg ser også at dette står som et slags bolverk mot «New Public Management»-tenkningen, som ellers preger oss i stor grad. Hovedmodellen ligger altså fast, dagens ordning skal fortsette, men et kvalifisert flertall kan velge en annen måte å organisere ledelsen på, nemlig ved å ansette en rektor.

Språk er viktig, det å finne ord og uttrykk for det en ønsker å si. Det som har gått igjen hos dem som ønsker å endre denne modellen, har vært at de ønsker en enhetlig ledelse. Vi som har representert noe annet, vil åpenbart ha ikke en enhetlig, men en delt ledelse, når en bruker språket på denne måten. Jeg vil våge å påstå at den hovedmodellen som nå blir vedtatt, som er en fortsettelse av dagens ordning, er en modell for enhetlig ledelse, med en valgt rektor, som er styreleder, og en administrativ leder ved siden av som har det rent administrative ansvar. Jeg kan ikke se at det alternative forslaget fra Regjeringen, å ansette en rektor og så ha en styreleder, vil skape noe mer enhetlig ledelse enn det som ligger i den hovedmodellen som flertallet nå vedtar.

Jeg beklager at det ikke var mulig å få flertall for det vi sier om likestilling. Det er et problem innenfor akademia at så få kvinner har ledende vitenskapelige stillinger. Kvinner er kraftig underrepresentert på professornivå og på ledernivå. Vi er nødt til å gjøre noen grep hvis vi skal utjevne dette. Det er ikke hjelp i å si at nå er det flere kvinner som tar utdanning på universitetsnivå, og dermed vil dette om en viss tid sannsynligvis utjevne seg. Jeg tror at det er helt nødvendig at vi tar grep, og det vi har lagt inn i merknads form om at flere kvinner skal inn i postdocstillinger og stipendiatstillinger og skal ha rettigheter til den type stillinger, vil være en riktig måte å rekruttere på.

Jeg beklager også at det ikke var mulig å få flertall for en lovendring i forhold til funksjonshemmede. En sterkere presisering av funksjonshemmedes rettigheter er faktisk litt viktig. Vi vet at de er underrepresentert når det gjelder høyere utdanning, og ikke har samme muligheten. Derfor var det viktig for oss å understreke at en skal legge til rette både det fysiske miljøet og miljøet for øvrig slik at funksjonshemmede får skikkelig tilgang til høyere utdanning. Jeg beklager at vi blir stående alene om denne lovformuleringen.

Det skal aldri være ro i et utdanningssystem. Det skal være utfordringer, spenninger, og det skal være utvikling. Men jeg har lyst til å si at vi trenger ikke mer oppmerksomhet nå rundt organisering, tilknytningsformer og ledelse. Den eneste utfordringen som vi har nå, er å se på en tydeligere og klarere arbeidsdeling mellom høyskolene, universitetene og instituttsektoren når det gjelder forskning. Jeg regner med at den får vi anledning til å drøfte når vi får forskningsmeldingen. Det blir iallfall en av de tingene vi må drøfte for å finne fram til en bedre arbeidsdeling mellom universiteter, høyskoler og instituttsektoren. Så vi trenger ikke ro. Det skal alltid være utvikling. Det skal være spenninger når det gjelder utvikling av nye utdanningstilbud osv. Men vi trenger nå ro om ledelsesstruktur og tilknytningsform. Så jeg regner med at vi ikke får videre utspill om den typen saker.

Så har vi sagt noe om overgangsordninger – om at styret ved institusjoner som er inne i forsøksordninger, kan, når loven er vedtatt, ta opp disse og føre dem videre, og eventuelt justere dem hvis det blir behov for det. Det har vi behov for å si.

Jeg avslutter med dette og tar opp våre forslag slik de foreligger i innstillingen.

Åsa Elvik hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Rolf Reikvam har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Eva M. Nielsen (A) [14:09:37]: På side 19 i innstillinga står det en merknad fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet hvor man sier seg enig med Likestillingsombudet, som på sin nettside sier at kallelser kan være med på å skape store forskjeller i akademia. Likestillingsombudet ber Universitetet i Oslo om å stoppe praksisen med å ikke lyse ut visse stillinger, såkalte kallelser. Denne praksisen sier SV kan være med på å hemme likestilling i akademia. Likevel vil ikke SV være med på å gå imot kallelser. Det synes jeg er meget spesielt. Tidligere har jeg hatt et klart inntrykk av at både SVs leder Kristin Halvorsen og SV har støttet Likestillingsombudets anbefalinger om likestilling i akademia, men i denne innstillinga ser vi at SV likevel mener at det skal være mulig å gå til ansettelser uten forutgående offentliggjøring.

Så jeg spør SV: Er dette en ny politisk kurs? Har SV endret retning, når man nå går imot Likestillingsombudets anbefalinger?

Rolf Reikvam (SV) [14:10:53]: Nå bruker ikke jeg ordet «kallelse». Det er vel heller noe man helst bruker i en del andre sammenhenger, og ikke knyttet til høyere utdanning.

Det vi har sagt, er at institusjonene må ha mulighet til å tilsette i eksempelvis toårsstillinger, dvs. små stillinger, uten at de stillingene blir lyst ledige. Poenget er jo åpenbart, vil jeg tro, for de fleste – unntatt Arbeiderpartiet – at en høyskole, en utdanningsinstitusjon som har behov for å tiltrekke seg en kompetanse, som har behov for én bestemt kompetanse for å kunne ha et utdanningstilbud, eksempelvis på Nesna eller hvor det måtte være, må få muligheten til å trekke til seg de personene eller den personen som har denne kompetansen, slik at de har muligheten til å ha dette tilbudet. Det er små stillinger, bistillinger, vi her snakker om, og vi må ikke sette en stopp for at institusjonene skal ha mulighet til å rekruttere på den måten. I seg selv trenger det ikke å være noe galt, om det blir en kvinne eller en mann, de har jo muligheten til å rekruttere både kvinner og menn. Beklageligvis er det jo flest (presidenten klubber) menn innenfor de stillingene, så det blir nok oftest flest menn som blir rekruttert. (Presidenten klubber igjen.) Men det er først og fremst en faglig sak vi snakker om. Takk, president!

Søren Fredrik Voie (H) [14:12:21]: Fra mitt ståsted synes jeg jo faktisk det er litt hyggelig å konstatere at også på dette området innenfor høyere utdanning er det betydelig sprik mellom de såkalte partnerne i det sosialistiske regjeringsalternativet. Det gjelder synet på private høyskolers friheter, det gjelder synet på faglig godkjenning, det gjelder synet på gratisprinsippet, hvor representanten Rolf Reikvam er for bekymret for dagens praksis til at han ser muligheter med å videreføre den.

Men mitt spørsmål til Reikvam går på dette med faglig godkjenning. Det har hittil vært bred politisk enighet – nærmest tverrpolitisk og samstemt i Stortinget – at faglig godkjenning av nye utdanningstilbud tilligger faglige myndigheter. Likevel ønsker Sosialistisk Venstreparti å åpne for at på kunsthøyskolene skal man få opprette studier på høyere grads nivå uten at det foreligger en faglig godkjenning fra NOKUT. Betyr det at SV nå er i ferd med å innføre et nytt prinsipp om at faglig godkjenning ikke lenger skal være et faglig ansvar, men begynne å tilligge de politiske myndigheter igjen?

Rolf Reikvam (SV) [14:13:54]: Det det dreier seg om, er jo spørsmålet om opprettelse og nedleggelse av studietilbud. Til og med på bachelor-nivå er det institusjonene som avgjør om de skal opprette eller nedlegge et utdanningstilbud, hvis institusjonen er akkreditert. Vi har satt grensen ved bachelor og sagt at når det gjelder mastergradsutdanninger, må høyskolene ha godkjenning for det – de har ikke selv muligheten til å opprette og nedlegge utdanningstilbud på det nivået.

Så kan man godt si at det er riktig å trekke grensen mellom bachelor og master, og det har vi vært med på. Men så sier vi likevel at kunsthøyskolene er så spesielle – det er jo små miljøer vi snakker om, og kompetansen sitter rundt omkring på disse institusjonene – at for å opprettholde og få i gang mastergradsprogrammer innenfor disse områdene skal de selv få lov til å vedta å opprette mastergrad på kunsthøyskolene.

Arne Sortevik (FrP) [14:15:19]: Representanten Reikvam har flere ganger understreket at utgangspunktet riktignok er dagens modell, men at det er full anledning til å velge en annen. I forhold til SVs program, hvor det heter at de vil «arbeide for at høgskoler og universiteter ikke skal endre organisatorisk status», er vel muligens partiet litt skjevt. Eller er det slik at vi står overfor et nytt område hvor SV da faktisk skaper sitt eget partiprogram?

I forhold til de private aktørene, altså de private høyskolene, må det jo være mulig å få en viss form for avklaring også fra representanten Reikvam fra SV. Igjen viser jeg til SVs program, hvor det står: «Alle skal ha mulighet til å studere ved universitets- og høgskoler.» Gjelder den muligheten bare for offentlig eide utdanningsinstitusjoner? Og er det slik at de som er så syndige at de velger private tilbydere, må klare seg som best de kan selv, også når det gjelder penger?

Rolf Reikvam (SV) [14:16:42]: Når det gjelder struktur- og ledelsesmodell, fører vi videre det som er dagens hovedmodell, dvs. at lederen, rektor, er valgt blant institusjonens ansatte, studenter osv.

Så har vi vært med på å åpne for at man kan ha en annen modell, ved 2/3 flertall. Det var et kompromiss som vi gjorde. Men i og med at hovedmodellen er ført videre, føler jeg at det er godt i samsvar med det vi har i vårt program, og det som det er viktig for oss å understreke.

Så til de private institusjonene. Det er ganske utrolig at vi bruker så mye tid på de private institusjoner her, når de aller fleste institusjonene er offentlige institusjoner. Det er jo egentlig dem vi burde være opptatt av. Det er jo de som utgjør massen av utdanningsinstitusjoner. Vi må legge til rette for at de får det best mulig. Likevel holder en på – opp igjen og opp igjen – å snakke om de private.

Vi lanserte jo en idé tidligere om en kontraktsfinansiering. Det har vi ikke fått til. Men vi er opptatt av å sikre økonomien til de offentlige institusjonene.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:18:14]: SV er til liks med Senterpartiet oppteke av universell utforming av dei ulike utdanningsinstitusjonane. Eg oppfattar det slik at det er eit fleirtal her som viser tilbake til handlingsplanen for funksjonshemma, og så gir Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet ei nærare rettleiing om korleis ein kan komma lenger med å følgja opp det forslaget til lov som her ligg føre.

SV går mykje lenger enn alle andre her, fordi ein vil stryka uttrykket «så langt det er mulig». Mitt spørsmål vil då vera: Kva realisme er det på dette tidspunktet i å stryka desse orda, når ein veit at det står att så forferdeleg mykje før ein verkeleg kan realisera lova her?

Rolf Reikvam (SV) [14:19:36]: For oss er dette faktisk viktig – og så kan vi selvsagt diskutere realisme. Jeg velger likevel å tro at de aller fleste institusjonene arbeider seriøst og skikkelig med å legge til rette det fysiske miljøet for funksjonshemmede, og også legge til rette eksamen og alt det andre de skal.

Vi synes det også er rimelig at det vi ønsker å få til – vårt ideal – også blir materialisert gjennom selve lovteksten. Derfor er det vi foreslår, i motsetning til resten, de andre partiene, å ta bort «så langt som mulig», men si at det skal legges til rette for funksjonshemmede. Det skal være full tilgang for funksjonshemmede til de ulike lokalitetene og til de ulike institusjonene. Jeg synes at vi bør ha det som et mål. Hvis vi har dette som et mål, bør vi også klare å felle det ned i selve lovteksten.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Arne Lyngstad (KrF) [14:21:04]: Kristelig Folkeparti støtter dagens innstilling til ny universitets- og høyskolelov.

La meg innledningsvis gi saksordføreren anerkjennelse for det arbeidet som har vært gjort i komiteen.

Det største grepet med dagens lovvedtak er at privathøyskoleloven slås sammen med universitets- og høyskoleloven i en felles lov om universiteter og høyskoler. Dette er både ønskelig og gledelig.

Det er med stor tilfredshet jeg merker meg at prinsippet om en felles lov ikke har vakt noen debatt. Selv ikke i SV eller i Arbeiderpartiet er det store innvendinger, partier som stadig vekk hever kritiske røster om private høyskoler i budsjettdebattene. Selv om representanten Rolf Reikvam i dagens debatt mener vi bruker for mye tid på de private, ligger faktisk hovedpoenget med dagens lovvedtak her. Vedtaket vi gjør i dag, innebærer intet mindre enn en kodifisering av de private høyskolene som en faglig og fullverdig del av det norske utdanningssystemet. Private høyskoler som tilfredsstiller kravene etter loven, tilbyr da også en utdanning av høy kvalitet og er underlagt de samme faglige kvalitetskrav som de statlige institusjonene. Dagens vedtak er derfor helt naturlig, og det er positivt at dette skjer med full politisk tilslutning fra alle partier. Det betyr at eierform ikke lenger er et kontroversielt politisk tema, men at man fokuserer på kvalitet, både i utdanning og i forskning. Heretter vil all høyere utdanning i Norge som er akkreditert av NOKUT, utgjøre ett faglig utdanningssystem, forvaltet med størst mulig grad av likeverdighet innenfor et felles rammeverk for universitets- og høyskolesektoren. Alt ligger nå til rette for å kunne ha en nasjonalt koordinert politikk for både statlige og private institusjoner, der endringene i regelverket skjer samtidig for alle.

Kristelig Folkeparti mener de private høyskolene representerer noe mer enn et supplement til de statlige skolene. De utgjør et godt alternativ og er en positiv stimulans for videreutvikling av vår høyere utdanning. Vi er tilfreds med at de nå får en større grad av likebehandling med hensyn til faglige fullmakter og krav til virksomheten. Dette vil gjøre dem bedre i stand til å hevde seg i utdanningsmarkedet, både nasjonalt og internasjonalt. Et felles og helhetlig rammeverk sikrer også studentene like rettigheter og plikter, noe som har vært viktig for Kristelig Folkeparti.

Flere av de private institusjonene er basert på et ideologisk grunnlag som gir dem et særpreg. På den måten lever flere av institusjonene i et spenningsfelt mellom det tradisjonelle akademia og en ideologisk forankring. Gjennom denne loven er formålsbestemmelsen lik for statlige og for private institusjoner. Et felles overordnet formål for institusjonene innebærer imidlertid ikke en innskrenking av mulighetene for å representere et alternativ med basis i faglig ståsted eller i religiøse eller etiske begrunnelser.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å understreke at institusjonene vil ha rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor lovens rammer. I den sammenheng er det rett at private høyskoler vil kunne følge arbeidsmiljølovens bestemmelser ved ansettelser, nedfelt i § 54 D i arbeidsmiljøloven, noe som kan være viktig for å kunne beholde høyskolenes særpreg.

En felles lov for statlige og private institusjoner innen høyere utdanning er fullføringen av en prosess for å øke kvaliteten og gi større likeverdighet. Det startet med Mjøs-utvalgets forslag om en kvalitetsreform i høyere utdanning, med bl.a. et nytt gradssystem og en tettere oppfølging av den enkelte student. Dagens lov er en oppfølging av Ryssdal-utvalgets innstilling. Regjeringens forslag til ny lov fulgte viselig ikke opp forslaget om å gjøre statlige institusjoner til selveiende stiftelser, noe Kristelig Folkeparti er tilfreds med. Kristelig Folkeparti mener det er et viktig prinsipp at også staten står som eier av sentrale utdanningsinstitusjoner. Den kunnskap og den kultur disse formidler, er vårt felleseie. Samtidig mener vi at dagens lovforslag gir mulighet til å videreføre det beste innen universitetets tradisjon og styrke både den strategiske og den forskningsmessige styring ved institusjonene.

I innstillingen tar vi også høyde for de store forskjellene mellom våre statlige institusjoner. Vi slår fast en hovedmodell for ledelse – som Kristelig Folkeparti støttet sist dette ble behandlet i Stortinget – men vi gir samtidig institusjonene frihet til selv å bestemme en annen ledelsesform hvis det er ønskelig for å styrke ledelsen. Regjeringens forslag er slik videreført som en mulig ledelsesmodell, og institusjonenes frihet er bekreftet.

Vår kjente kunstmaler Odd Nerdrum sa en gang om sin malerpsyke at «hver gang jeg forandrer noe, føler jeg dødelig angst». Dette sitatet kom i mine tanker da jeg fulgte en del av den offentlige debatt omkring ledelse ved våre universiteter. Vi har opplevd et sterkt og berettiget forsvar for den akademiske frihet. Kristelig Folkeparti vil være med og forsvare denne. Samtidig viser storsamfunnet sektoren tillit gjennom å gi stor frihet og gjennom en betydelig overføring av midler – ja, friheten er så stor at Riksrevisjonen i enkelte sammenhenger er bekymret. Dette betyr at vi må kunne forvente at institusjonene forvalter denne tilliten på en god måte. Vi forventer god, internasjonal kvalitet i forskning og i undervisning. Vi forventer at institusjonene bidrar til nyskaping og innovasjon i vårt næringsliv, samtidig som de gir innsikt i og kunnskap om de utfordringene vi står overfor som kultur- og velferdssamfunn. Vi forventer innsikt i både lokale og globale utviklingstrekk og i utfordringer. Med den frihet som institusjoner og forskersamfunn har, følger det også et samfunnsmessig ansvar for å bidra til fellesskapet.

La meg understreke to forhold til slutt. Kristelig Folkeparti ønsker fortsatt å stå vakt om gratisprinsippet ved statlige universiteter og høyskoler. Komiteen var sist uke i Tyskland, der vi hørte om planene om å innføre studieavgifter ved universitetene. Kristelig Folkeparti ønsker å unngå dette i Norge og er villig til å bidra med statlig finansiering av en undervisning av god kvalitet. Vi har i dag en praksis som åpner for egenandeler når det gjelder tilpasset etter- og videreutdanning. Kristelig Folkeparti synes det er rimelig at både arbeidstaker og arbeidsgiver bidrar med finansiering av slik virksomhet. Dette åpner for gråsoner som det er vanskelig å lovregulere seg bort fra. Dermed blir det viktig hvilken praksis institusjonene legger seg på. Vi trenger mer kunnskap om hva som skjer i dag, men jeg tror ikke vi kommer unna å vise institusjonene tillit når det gjelder hvordan de vil utføre sitt samfunnsoppdrag som leverandør av etter- og videreutdanningstilbud. Kanskje vil det være det enkelte styret ved institusjonene som må foreta den konkrete vurdering.

La meg helt til slutt også understreke betydningen av at institusjonene forener forskning og undervisning. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at undervisningen er forskningsbasert. I innstillingen har vi gitt uttrykk for at forskningen fortsatt må være prioritert på linje med undervisningen, slik tradisjonen har vært ved våre universiteter. Jeg vil på dette punkt gi min tilslutning til innlegget fra representanten Voie.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A) [14:29:03]: Det er en kjensgjerning at Kristelig Folkeparti de siste årene har havnet i godt Høyre-selskap også når det gjelder utdanning – de har vært med på å privatisere grunnutdanningen og den videregående opplæringen. Så er spørsmålet høyere utdanning. Det kan godt hende at jeg i noen grad «leser Fanden på veggen», men jeg har lyst til å be representanten Lyngstad forklare meg hva han mener når han sammen med Venstre og Høyre skriver i innstillingen at «det er et viktig prinsipp at også det offentlige står som eier av sentrale utdanningsinstitusjoner» – noe som i all hovedsak er gjeldende praksis i dag.

Avslutningsvis, spørsmålet: Foreligger det noen hvilende ideer hos Kristelig Folkeparti om fortsatt å ha noen overganger til private rettssubjekter?

Arne Lyngstad (KrF) [14:30:27]: Når det gjelder «å lese Fanden på veggen», er det jo den som leser, som ser ham. Så det er noe vi skal passe oss for.

Når det gjelder det siste spørsmålet, vil jeg si at Kristelig Folkeparti har ingen planer om å gjøre om statlige universiteter og høyskoler til private rettssubjekter.

Jeg ser ikke på denne lovendringen som et forsøk på privatisering av høyere utdanning. Jeg ser på den som en reform for å øke kvaliteten, både i forhold til utdanning og i forhold til forskning, i hele sektoren. Lovendringen gir oss også muligheter til å se private og offentlige tilbud i sammenheng. Det tror jeg er viktig hvis vi skal få til et godt system i framtiden.

Arne Sortevik (FrP) [14:31:47]: Jeg har også merket meg uttalelsen fra regjeringspartiene som representanten Bjørnstad refererte til, og har tolket den som uttrykk for at det bør være en balanse i denne sektoren mellom offentlig eide og privat eide institusjoner. I den forbindelse går hovedpoenget i min replikk til representanten fra Kristelig Folkeparti på den smule forbauselse det har vekket at de, i likhet med Høyre, i denne høytidsstemte stunden, hvor vi altså samler alle institusjonene innenfor høyere utdanning i et felles lovverk, ikke er mer opptatt av å presisere og understreke et felles prinsipp om likebehandling når det gjelder finansieringen.

Flere av de private høyskolene gir også et tilbud som ikke dekkes av andre utdanningsinstitusjoner, sier Kristelig Folkeparti i sitt program, og det er derfor viktig at private høyskoler får rammevilkår som gjør dem levedyktige. Men vi sier altså ikke noe annet til disse viktige institusjonene enn at de får klare seg fra det ene budsjettet til det andre. Hvorfor får vi ikke en bedre prinsippavklaring fra Kristelig Folkeparti?

Arne Lyngstad (KrF) [14:33:12]: Jeg vil hevde at dagens lovvedtak er en forbedring av situasjonen som gir muligheter for det offentlige til å se både private og statlige tilbud innenfor høyere utdanning i sammenheng. Dagens lovvedtak er sterkt ønsket – har jeg skjønt – også fra de private høyskolene. Det er riktig, og det gir oss et bedre verktøy i forhold til å håndtere høyere utdanning.

Når det gjelder levedyktigheten i forhold til økonomi fra år til år, er det riktig at loven ikke representerer noe nytt. Men jeg vil hevde at med de tradisjonene som Kristelig Folkeparti har hatt når det gjelder private høyskoler, har vi vært med på å legge til rette slik at det gis utdanningstilbud som samfunnet har behov for, og det er god kvalitet på det tilbudet som gis.

Rolf Reikvam (SV) [14:34:33]: Da jeg hørte innlegget fra Arne Lyngstad, fikk jeg inntrykk av at vi står foran et paradigmeskifte når det gjelder private institusjoners muligheter. Jeg har så langt oppfattet de fleste private høyskolene som faglig bra institusjoner – jeg sier de fleste, jeg sier ikke alle – og jeg ser derfor ikke dette paradigmeskiftet som nå skal komme.

Dette med likebehandling brukte Lyngstad også ganske mye tid på. SV har en merknad sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om offentlighetsloven og forvaltningsloven inn mot private institusjoner. Dette er institusjoner som i stor grad er finansiert av det offentlige. Det varierer jo litt, noen er nesten 100 pst. finansiert, og så er det noen som er langt nede, men de er i alle fall i stor grad offentlig finansiert. Vi mener at offentlighetslovens og forvaltningslovens regler bør gjelde for disse institusjonene som er så tungt finansiert av det offentlige. Hvorfor vil ikke Kristelig Folkeparti være med på å understreke akkurat det?

Arne Lyngstad (KrF) [14:35:55]: Det var representanten Reikvam som brukte begrepet paradigmeskifte. Jeg har ikke noe behov for å bruke det begrepet. Jeg mener at dagens lovvedtak faktisk gir et bedre verktøy for å se hele den høyere utdanningen i sammenheng. Jeg er glad for at Sosialistisk Venstreparti er med på det. Jeg synes det er flott at de også ser det perspektivet i lovforslaget.

Når det gjelder spørsmålet om offentlighetsloven, tror jeg det må bero på en misforståelse, ganske enkelt fordi SV i sine merknader ikke har synliggjort hvor de vil ha mer offentlighet enn det som allerede ligger i loven. Det ligger en stor grad av offentlighet og bestemmelser omkring dette i loven fra før. Forvaltningsloven gjelder også i forhold til enkeltvedtak. Jeg vil derfor hevde at mange av de viktige interessene SV er på jakt etter, er ivaretatt gjennom loven.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:37:20]: Eg har to spørsmål til Kristeleg Folkeparti. Det eine gjeld funksjonshemma og situasjonen når det gjeld tilgjengelegheit. Kva er det som gjer at Kristeleg Folkeparti ikkje kan vera med på ein merknad om at departementet her bør følgja opp med retningslinjer i forhold til handlingsplanen i samarbeid med dei funksjonshemma sine eigne organisasjonar? Det ville jo verkeleg ha medført at den paragrafen som omtaler tilgjengelegheit, ville ha fått ei langt betre oppfølging.

Det andre spørsmålet gjeld likestilling og lovfesting av ein eigen plan. Er Arne Lyngstad einig med Søren Voie i at det å lovfesta eigne planar vil vera å påtvinga institusjonane noko, eller ser Lyngstad at det faktisk òg kunne stimulera til ytterlegare innsats?

Arne Lyngstad (KrF) [14:38:38]: Jeg er ikke så sikker på at lovfesting alltid er det som kan fremme de målsettinger en har. I forhold til likestilling opplever jeg også at institusjonene har likestillingsplaner og ønsker å jobbe med det og også er bevisste i forhold til rekruttering. At de ikke er så utålmodige som politikerne synes å være, er en utfordring for det politiske systemet. Men jeg er ikke så sikker på at lovfesting gjør institusjonene enda mer ivrige med hensyn til dette.

Når det gjelder det andre poenget, kunne vi for så vidt godt ha snakket om likestilling og lovfesting. Det kan også være andre områder der det kunne ha vært aktuelt med en lovfesting, men der en kanskje ser det som mer formålstjenlig å jobbe gjennom handlingsplaner, f.eks. når det gjelder funksjonshemmede – her kunne vi også hatt en lovfesting. Men vi har valgt en annen tilnærming. Jeg synes det viktigste er at vi har et politisk trykk – og det forutsetter jeg at statsråden har – for å nå de målsettinger som gjelder for sektoren.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:40:15]: Eg skal fyrst òg frå Senterpartiet si side få retta ein takk til saksordførar Bjørnstad for særs god leiing av arbeidet i denne saka.

Ei ny felles lov for offentlege og private universitet og høgskular sikrar likebehandling i forhold til faglege fullmakter og krav til institusjonane. Ho sikrar òg rettar og plikter for studentane. Senterpartiet legg til grunn at utdanning i Noreg er eit offentleg ansvar, og at storparten av aktiviteten innan høgare utdanning skal skje innan dei offentlege utdanningsinstitusjonane. Vi vil samtidig understreka private institusjonar sin rett til å utforma sitt eige faglege og verdimessige grunnlag, og at mange av desse institusjonane representerer eit verdifullt tillegg til dei offentlege tilboda.

Senterpartiet er, liksom mange av høyringsinstansane, ikkje fornøgd med alle forslaga til Regjeringa. Vi er ueinige på område som gjeld f.eks. akademisk fridom, tilsetjingsvilkår og styresamansetjing og dessutan gratisprinsippet.

Ein samrøystes komite slår fast at det er viktig å lovfesta institusjonane sin akademiske fridom. Fleire høyringsinstansar etterlyser ei lovfesting av den akademiske fridommen til den enkelte vitskapeleg tilsette. Vi støttar eit slikt prinsipp og er svært fornøgde med at departementet no må føreta nødvendige utgreiingar.

Regjeringa vil føra vidare avgjerda om mellombels tilsetjing i inntil tolv år, og at dette no òg skal omfatta dei private institusjonane. Senterpartiet er ueinig i eit slikt forslag. Vi synest det er ulogisk at dette i det heile blir føreslått på dette tidspunktet. Vi støttar subsidiært forslaget om fornya gjennomgang av universitets- og høgskulelova etter stortingsbehandlinga av arbeidsmiljølova og tenestemannslova.

Så føreslår Regjeringa ein ny obligatorisk hovudmodell for leiingsstruktur ved statlege universitet og høgskular med rektor som dagleg leiar og styreleiar utpeikt av departementet. Ein samrøystes komite har tidlegare gått inn for ein hovudmodell med vald rektor og eit styre der inga gruppering hadde fleirtal åleine. Det vart samtidig opna for at ein kunne tilsetja rektor og ha eksternt styrefleirtal. Vi trur at ei styresamansetjing der inga gruppering har fleirtal åleine, vil bidra til løysingar gjennom heilskaplege vurderingar. Det er forskjell på institusjonane, både når det gjeld storleik, erfaringar, tradisjonar og oppgåver. Val av styringsstruktur må vareta dette mangfaldet. Senterpartiet vil difor gi dei statlege universiteta og høgskulane ein forsterka valfridom i forhold til styringsstruktur, med utgangspunkt i dagens hovudmodell med vald rektor som styreleiar.

Senterpartiet kan ikkje støtta ei vidareføring av dagens uheldige praksis når det gjeld gratisprinsippet. Lat meg minna om at praksisen er svært forskjellig frå lærestad til lærestad. Kostnadene varierer, alt etter kvar studentane studerer. Regjeringa nyttar omgrepet «som hovedregel». Vi er redde for at det opnar for ytterlegare ulik praksis. Kuttet i desentraliserte utdanningstilbod som regjeringspartia saman med Framstegspartiet gjorde i budsjettavtalen, viser at det er grunn til uro.

Senterpartiet meiner at all høgare utdanning som inngår eller kan inngå i ein grad og som vert tilbydd i kunnskapsallmenningen, skal vera gratis. Måten utdanninga blir distribuert på, skal ikkje ha noko å seia for om institusjonane kan krevja avgift frå studentane. Kompetansereforma tilseier i seg sjølv merksemd på dette feltet. Om ein student vel å vera ordinær student på lærestaden, vel nettundervisning, vel eit desentraliserte tilbod eller vel å vera privatist, skal det ikkje krevjast avgift så lenge kurset blir tilbydd i kunnskapsallmenningen. Og vi er glade for at fleirtalet vil ha ein gjennomgang av praksisen på dette feltet.

Så er det slik at Senterpartiet òg har som mål at alle institusjonar skal vera tilgjengelege for funksjonshemma. Det er difor viktig at det blir klåre pålegg på dette feltet. Men for å få til dette må ein altså òg ta dette opp i dei årlege budsjetta. Vi synest elles at fleirtalet sjølv leverer ei openberr grunngjeving for lovfesting av at alle institusjonar skal ha likestillingsplanar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Olav Olsen (H) [14:45:37]: SV og Arbeiderpartiet er stort sett enige, sa komiteens leder i et innlegg tidligere. Det har han jo rett i, for på flere områder er faktisk ikke Senterpartiet med på SVs og/eller Arbeiderpartiets merknader. Noe felles alternativ kan derfor være vanskelig å se på dette området. Et av de stedene der Senterpartiet skiller lag med kameratene, er når det gjelder ansettelsesfrihet for den enkelte institusjon. Senterpartiet støtter dette, mens Arbeiderpartiet og SV uttrykker bekymring og mener at friheten kan føre til uakseptabel diskriminering og må forhindres, som det heter i merknadene. Dette betyr at ansettelsesfriheten vanskelig vil kunne overleve en eventuell ny regjering basert på de tre partiene.

Føler Senterpartiet seg bekvem i forhold til partnernes politikk på dette området?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:46:52]: Det er nok rett å seia at når det gjeld Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, er privat høgre utdanning eit felt der vi har ulik vektlegging. Det kjem fram både i forhold til betydinga av privat utdanning og i forhold til tilsetjingsfridom. Vi står saman alle tre om at offentleg eige av sentrale utdanningsinstitusjonar er eit viktig prinsipp. Eg er overraska over at Kristeleg Folkeparti har gått vekk frå det.

Når det gjeld tilsetjingsfridom, synest Senterpartiet at det er viktig å vareta den eigenarten og det verdigrunnlaget som den enkelte institusjonen har. Men lat meg òg minna om at det er like viktig at institusjonane ikkje tøyer denne fridomen til å gjelda stillingar som ikkje har læreansvar.

Arne Sortevik (FrP) [14:48:20]: Nå gav representanten Meltveit Kleppa for så vidt en viss avklaring selv for det man ikke klarer å finne i Senterpartiets eget program, nemlig en omtale av private høyskoler. Men vi fikk nå vite at det er et verdifullt tillegg. Men er det så verdifullt at det også får noen offentlige penger med? Det er det interessant å og få et signal om fra det sosialistiske partiet Senterpartiet, dersom de skulle havne i en maktposisjon som gjør at de kan få innflytelse over pengestrømmen også til private utdanningsinstitusjoner.

Senterpartiet kjemper sammen med SV for gratisprinsippet, og bra er det. Er det for Senterpartiet et gratisprinsipp som bare skal gjelde dersom studenten velger en offentlig eid institusjon? Eller skal man ta hensyn til at gratisprinsippet også skal gjelde inn i andre institusjoner, eid av andre enn det offentlige?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:49:31]: Eg er overraska over at representanten Sortevik ikkje har fått tak i Senterpartiet sitt syn når det gjeld privat høgre utdanning. Det kan han finna i innstillinga. Der vil han sjå den sorteringa vi gjer når det gjeld betyding, han vil sjå at vi faktisk seier at vi synest private institusjonar er eit viktig supplement, og han vil sjå at vi legg stor vekt på lik tilgjengelegheit til ulike typar utdanning. Vi sorterer mellom kommersielle aktørar på dette feltet og dei mange institusjonane vi meiner er særs viktige verdimessige og faglege supplement. Difor er det òg slik at vi innanfor dette gratisprinsippet har sagt at her er det visse sider som skal avklarast nærare for å få det heilt på plass.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Ola Elvestuen (V) [14:51:06]: Vi har gjennom Stortingets behandling fått et godt kompromiss om ny universitets- og høyskolelov. Venstre er godt fornøyd med at det er et bredt flertall for Regjeringens lovforslag, samtidig som vi har fått til gode og samlende kompromisser på institusjonenes styringsform og på gratisprinsippet. En samlet komite stiller seg bak forslaget om at universiteter og høyskoler skal kunne velge mellom to ulike styringsformer. Rektor kan, på samme måte som Regjeringen sier i proposisjonen, ansettes eller velges. Også når det gjelder styreleder, gis institusjonene større frihet. Denne løsningen er helt i tråd med de innspill Venstre har fått, og jeg håper dette kan bidra til å skape ro i universitets- og høyskolesektoren. Denne innstillingen sikrer den akademiske friheten og en fortsatt forskningsbasert undervisning.

Universiteter og høyskoler er viktige samfunnsinstitusjoner, som må styres i tråd med deres akademiske egenart og rolle i det sivile samfunn. Venstre vil at den enkelte institusjon kan velge den styringsform som den anser som best egnet. For Venstre innebærer det at institusjonene skal få bestemme om de ønsker å arrangere valg av rektor. Den enkelte institusjon må få bestemme om de ønsker at pedagogisk leder og administrasjonsleder skal være én og samme person i rektor, eller om de ønsker å ha en rektor som er pedagogisk leder, og en administrerende direktør i tillegg. For Venstre er det viktig at ingen grupper, verken eksterne, ansatte eller studenter, har flertall i styret. Dette vil sikre at ansatte og studenter får reell innflytelse. Institusjonene må stimuleres til å konkurrere om studenter på bakgrunn av studiemiljø, faglige spissmiljøer og spesielle studietilbud. Mangfold og satsing på særskilt kompetanse er en grunnleggende verdi ved akademia.

Venstre er opptatt av at politisk styring kun skal skje gjennom ressurstildeling og rammebetingelser. Dette vil sikre at viktige beslutninger bygger på kjennskap til den faglige virksomheten og forsvarer universitetenes autonomi.

Regjeringspartiene sikrer sammen med Arbeiderpartiet flertall for et forslag om å styrke gratisprinsippet. Det slås fast, på samme måte som i proposisjonen, at det ikke skal kunne kreves skolepenger fra studenter for ordinære utdanninger som fører fram til en grad eller yrkesutdanning. Denne tryggheten mener vi i Venstre det er viktig å gi studentene. Vi har og skal ha gratis offentlig høyere utdanning i Norge. For Venstre er det en viktig demokratisk oppgave å sikre alle den samme adgangen til utdannelse og kunnskap uansett sosial og kulturell bakgrunn. Kunnskap er et grunnlag for frihet og demokrati. Derfor er det avgjørende for Venstre at den nye loven om universiteter og høyskoler sikrer gratisprinsippet. Studenter ved statlige universiteter og høyskoler skal ikke betale skolepenger.

Til slutt: Venstre er enig i at kategorien kunsthøyskoler nå går ut av lovteksten. Likevel vil jeg gjerne understreke at Venstre forutsetter at dette også innebærer at kunsthøyskolene i Oslo og Bergen snarest mulig blir vurdert i forhold til akkrediteringsstandardene for vitenskapelige høyskoler og akkreditering for kunstneriske stipendiatprogram tilsvarende doktorgrad.

Jeg håper departementet kan legge til rette for at akkrediteringsprosessen kan gå så raskt som mulig.

Ågot Valle hadde her overtatt presidentplassen.

Eva M. Nielsen (A) [14:54:55]: Jeg skal være kort, men jeg kan ikke avslutte denne debatten uten å komme tilbake til dette med likestilling, for jeg synes at det som skjer i dag, er skuffende.

Som det er sagt gjentatte ganger fra talerstolen, er det stor avstand mellom de stillingene og de mål som oppnås for kvinner og menn i akademia. Det er fortsatt slik at menn innehar 85 pst. av professorstillingene. Det er tall fra 2004. For meg er det et klart uttrykk for at det må konkrete handlinger til. Jeg synes slik saken står i dag, at det er for lite offensivt. Institusjonene har i dag et særlig ansvar for likestilling mellom kjønnene – for samtlige stillingskategorier. Komiteen sier jo her:

«Flere kvinner i vitenskapelige stillinger vil derfor være et viktig og nødvendig bidrag til å styrke norsk forskning.»

Men det er da skuffende at man ikke vil gå lenger. Og det er særlig skuffende at Fremskrittspartiet stritter imot ethvert forsøk på å ta steg framover når det gjelder likestilling. Det synes jeg at Fremskrittspartiet skal gå runder på nå når vi skal ha nye programmer, og ikke hele tiden bare se det fra et gutteståsted.

Arbeiderpartiet er veldig bekymret for den manglende likestillinga i akademia og er konkret for en handlingsplan. Man kan ikke bare si at det skal være planlegging, det bør være en egen handlingsplan. Det foreslår vi i innstillinga sammen med SV.

Jeg skal stoppe der av hensyn til tida.

Presidenten: Neste taler er statsråd Kristin Clemet.

Før statsråden får ordet, vil presidenten si at om 4 minutter er den reglementsmessige tida for formiddagens møte over. Presidenten har skjønt at det er et ønske om å avslutte saken på formiddagens møte. Under forutsetning av at ingen – eller svært få – tegner seg på talerlisten utover den fordelte taletida, altså til treminuttersinnlegg, vil presidenten foreslå at dagens møte fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Statsråd Kristin Clemet [14:57:24]: Regjeringens forslag til ny felles universitets- og høyskolelov er, som det er blitt sagt her i dag, et svar på en bestilling fra Stortinget.

I forbindelse med Kvalitetsreformen har Regjeringen dermed lagt frem fem stortingsmeldinger og fem proposisjoner. Gjennom lovendringer, endringer i finansieringssystemene for både statlige og private institusjoner, innføring av nettobudsjettering, ny studiestøtteordning, ny gradsstruktur og nye evalueringsformer m.m. er det lagt til rette for at Kvalitetsreformens ambisiøse mål dermed skal og kan nås. Reformen er gjennomført med bred og i det store og hele enstemmig støtte i Stortinget. Jeg mener dette har vært en styrke for å sikre at reformen blir gjennomført på en forsvarlig måte.

For Regjeringen har det – faktisk i motsetning til for den forrige regjering – vært en hovedprioritering å sikre finansieringen av Kvalitetsreformen. Reformen er nå fullfinansiert i henhold til sektorens egne beregninger, og det er dermed lagt et godt grunnlag for den implementering som nå skjer.

Den foreliggende innstilling viser at det også er bred politisk enighet om behovet for en samling av regelverket for høyere utdanning i Norge. Frem til nå har reguleringen av høyere utdanning vært til dels fragmentert og uoversiktlig. På den ene side har vi hatt en helhetlig lov for de statlige institusjonene. På den annen side har privathøyskoleloven kun angitt visse minimumskrav for private institusjoner og har på mange måter ikke gjenspeilet det samfunnsansvar som også påhviler disse institusjonene. Både statlige og private institusjoners samfunnsansvar gjenspeiles nå i en styrket formålsparagraf som fastslår at loven skal legge til rette for utdanning og forskning på høyt internasjonalt nivå. I tillegg er institusjonenes ansvar for formidling tydeliggjort som en del av det overordnede formålet.

Med Kvalitetsreformen har både statlige og private institusjoner fått utvidede faglige fullmakter. I loven slås det nå fast at alle universiteter skal ha frihet til selv å opprette og legge ned fag, uten å måtte søke myndighetene om godkjenning i forkant. Med økt institusjonell frihet og med de samme faglige fullmaktene følger det også et større ansvar. Det er derfor naturlig at det nå blir stilt de samme lovmessige krav til den faglige virksomheten ved statlige og private institusjoner. Det er positivt at Stortinget nå gir en såpass samstemt og bred tilslutning til forslaget til felles lov. Dette vitner også om at det i all hovedsak er politisk enighet om at de private institusjonene ikke lenger bare kan betraktes som et supplement til de statlige institusjonenes tilbud, men at de rent de facto utgjør et faglig likeverdig alternativ.

For studentene er etableringen av en felles lov av særlig stor betydning. For det første lovfestes prinsippet om at grader og yrkesutdanninger ved de statlige institusjonene skal være gratis. De språklige endringene som er foretatt i forhold til lovforslaget, er gjort med regjeringspartienes støtte og innebærer, som vårt forslag, en lovfesting av dagens praksis. Dette gir et klart signal om en klar prioritering av høyere utdanning også i fremtiden. Lovfestingen av gratisprinsippet kommer i en tid hvor det i en rekke land føres debatter om innføring av eller økning i egenbetaling for studenter. Også for de private institusjonene blir det lovfestet at statstilskudd og egenbetaling fra studentene skal komme studentene til gode. Dette innebærer at private institusjoner som ønsker offentlig akkreditering eller tilskudd, ikke kan gi utbytte eller drive profittbasert virksomhet. Regjeringen vil nå utrede videre i hvilket omfang institusjoner tilbyr og kan tilby etter- og videreutdanning som betalingsstudier.

For det andre vil en felles lov innebære en styrking av studentenes rettigheter og plikter. Studenter ved private institusjoner får nå klarere krav til deltakelse i besluttende organer. Nye bestemmelser om læringsmiljø, fødselspermisjon, eksamen, sensur og klageadgang skaper større rettslig forutsigbarhet. Like lovmessige rammer ved statlige og private institusjoner vil også legge til rette for større mobilitet for studentene.

Når det gjelder spørsmålet om organiseringen av de statlige institusjonene, er det bred tilslutning til Regjeringens forslag om å videreføre dagens organisering som forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Når det gjelder ledelsesmodellen ved disse institusjonene, tar jeg til etterretning at det i loven nå åpnes for at den enkelte institusjon får valgfrihet mellom dagens modell og den modell som er fremmet i lovforslaget fra Regjeringen, dog slik at rektor i det siste tilfellet skal være ansatt, ikke valgt.

Selv har jeg ingen problemer med den løsningen stortingskomiteen har falt ned på. Jeg mener ledelsesmodellen Regjeringen la frem, er best egnet til å møte institusjonenes utfordringer, men ser samtidig at institusjonene har mestret omstilling også med den modellen de har nå. De endringene som er gjort i Regjeringens forslag, har derfor regjeringspartienes støtte.

Siden flere har vært opptatt av historien her, er det kanskje lov til å nevne at det kan virke litt underlig at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, som ved behandlingen av stortingsmeldingen om Kvalitetsreformen gikk inn for obligatoriske ledelsesmodeller på fakultets- og instituttnivå, nå går så sterkt imot obligatoriske løsninger for organiseringen av institusjonenes toppledelse. Jeg minner også om at regjeringen Stoltenberg i et eget høringsbrev med forslag til endringer i loven foreslo å lovfeste en enhetlig ledelsesmodell som obligatorisk ordning. Men altså: Uansett partienes forhistorie mener jeg man nå har funnet frem til en god og samlende løsning.

Komiteens innstilling fremstår som svært dempet og konstruktiv i forhold til de påstander som har vært fremsatt i den offentlige debatten i den senere tid, der det har vært sagt at Regjeringens forslag til modell ville få dramatiske, negative konsekvenser for akademia. La meg derfor bare nevne dette som et bidrag til debatten.

I Sverige har man erfaring med en enhetlig ledelsesmodell siden 1998. Denne modellen innebærer at rektor er enhetlig faglig og administrativ leder, og er oppnevnt av departementet etter anbefaling fra institusjonens styre. Institusjonens styre oppnevnes av departementet og består av et flertall eksterne medlemmer. Styrelederen er ekstern og oppnevnt av departementet. I Sverige er de seneste reformer gjennomført av en sosialdemokratisk regjering og har møtt svært lite motstand. Evalueringer som er gjort av ledelsesmodellen i Sverige, viser at de eksterne styrelederne har god innsikt i universitetenes samlede virksomhetsportefølje, og at samarbeidet mellom rektor og styreleder i hovedsak fungerer meget godt. Dette er altså et eksempel på et land hvor man har gått vesentlig lenger enn forslaget fra Regjeringen, uten at det anses som særlig kontroversielt, verken politisk eller i akademia. Jeg mener det gir grunn til refleksjoner over de sterke karakteristikkene som har vært benyttet om Regjeringens forslag.

Regjeringens forslag innebærer som kjent at institusjonene kunne velge om rektor skulle velges eller ansettes. I den valgfrie modellen komiteen nå går inn for, foreslås det at rektor skal være ansatt dersom man velger Regjeringens ledelsesmodell.

Jeg har likevel lyst til å kommentere den debatten som har vært knyttet til om rektor må velges eller ansettes. Fra enkelte hold har det blitt uttalt at rektor må være utpekt ved valg for å kunne forfølge demokratiske prinsipper og ha legitimitet blant institusjonens ansatte. Jeg mener at dette er litt lite nyansert. Også en modell med ansatt rektor forutsetter naturligvis at rektor rekrutteres på en slik måte at rektor har den faglige og ledelsesmessige legitimiteten som er nødvendig for en slik stilling, både i forhold til institusjonens ansatte og studenter og i forhold til institusjonens styre.

Videre mener jeg at eksisterende ordning med valg av rektor i praksis har svakheter som ikke er kommet frem i debatten. En skulle tro at dersom valg av rektor er så grunnleggende viktig for rektors legitimitet som mange har hevdet, ville også valgdeltakelsen være temmelig høy. Sannheten er imidlertid at valgdeltakelsen gjennomgående er ganske lav. Eksempelvis kan det nevnes at tall fra NTNU for rektorvalget i 2001 viser at kun 14 pst. av studentene og de ansatte til sammen avgav stemmer. Tilsvarende tall fra rektorvalget ved Universitet i Oslo samme år viser en valgdeltakelse på kun 4,5 pst. av studentene, mens det for de vitenskapelig ansatte var en deltakelse på 46,5 pst. Ved begge disse institusjonene stilte det to kandidater med klart ulikt program, hvilket burde virke mobiliserende på valgdeltakelsen. En tilsvarende lav valgdeltakelse i andre former for demokratier ville nok ført til en betydelig selvransakelse.

Når de statlige universitetene og høyskolene nå får ytterligere frihet i fastsettelsen av sin egen organisering, er det etter min mening grunn til å understreke at dette også vil medføre et økt ansvar for å sikre at institusjonen har en ledelsesmodell som er robust nok til å møte de utfordringer institusjonen står overfor. Uavhengig av hvilken modell den enkelte institusjonen har for øverste ledelse, er dette en utvikling som krever at institusjonene har omstillingsevne til å møte rammebetingelser som stadig vil være i bevegelse. Institusjonene må derfor ha ansvar for fortløpende å vurdere om den ledelsesmodell de til enhver tid har, gir tilstrekkelig styringsevne til å møte utfordringene.

I loven er det nedfelt et klart prinsipp om institusjonenes faglige uavhengighet av overordnede politiske myndigheter. I den nye loven er denne uavhengigheten styrket ved at også individuelle ansettelser eller utnevnelser er en del av den akademiske friheten. Som akademiske institusjoner er universiteter og høyskoler avhengig av å ha en faglig uavhengighet for å kunne ha en tilfredsstillende faglig og samfunnsmessig legitimitet. I behandlingen har det vært reist spørsmål om de individuelle akademiske rettigheter for den enkelte ansatte. Jeg er glad for at Stortinget nå ber Regjeringen om en nærmere utredning av mulighetene og behovene for en lovfesting. Regjeringen vil bl.a. komme tilbake til dette i forskningsmeldingen, og jeg har i den forbindelse merket meg representantene Voies og Lyngstads innlegg.

Jeg registrerer også at Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak med vurdering av behovet for egne bestemmelser i lov om universiteter og høyskoler om bruk av åremål og midlertidige ansettelser. Dette vil måtte skje i etterkant av Stortingets behandling av arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, og Regjeringen ville jo uansett ha måttet fremme en særskilt lovproposisjon med nødvendige justeringer som følge av endringer i disse lovene. Departementet vil derfor ta sikte på å fremme en egen lovproposisjon med nødvendige endringer i den nye UH-loven.

Jeg synes komiteen gjennom sin innstilling har kommet frem til et resultat som jeg mener vil tjene som et godt grunnlag for en samlet sektor. Med en felles lov settes også et foreløpig punktum for de store strukturelle endringer av høyere utdanning som følge av Kvalitetsreformen, endringer som er gjennomført med bred politisk oppslutning. Vi har fått en tidsriktig lov og en lov som studentene, samfunnet og ikke minst institusjonene selv bør se seg godt tjent med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A) [15:07:55]: Folk får selv vurdere hvem som har endret standpunkt under behandlingen av lovforslaget fra Regjeringen. Jeg mener uansett at vi har fått et godt resultat.

En nesten enstemmig komite sier at man er tilfreds med at institusjonene videreføres som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Statsråd Clemet la i sin tid Ryssdal-utvalgets flertallsforslag i skuffen. I Ot.prp. nr. 79 for 2003-2004 står det følgende:

«Departementet ønsker derfor ikke å fremme forslag om ny obligatorisk tilknytningsform for statlige universiteter og høyskoler nå.»

Jeg vil bare forsikre meg om at statsråden nå tar denne komiteinnstillingen til etterretning, gir forutsigbarhet for institusjonene i forhold til organisasjonsformer for en god stund framover og lar dem konsentrere seg om det viktigste: forskning og utdanning.

Statsråd Kristin Clemet [15:09:08]: Personlig finner jeg det ikke helt troverdig at det bare er én tilknytningsform i hele verden som setter disse institusjonene i stand til å møte sine utfordringer, til det har de beste universitetene i verden altfor forskjellige tilknytningsformer. Men jeg har ingen aktuelle planer om å fremme noe forslag om endring i tilknytningsformen.

I forbindelse med Ryssdal-utvalgets innstilling var det særlig tre ting som var i fokus: Det ene var felles lov, og det var det stor oppslutning om. Det andre var ledelsesmodell, der var det ulike og nyanserte oppfatninger, og Regjeringen fremmet et forslag som nå blir noe justert. Det tredje var – og der var det stor uenighet – spørsmålet om tilknytningsform. Jeg kom da i lys av dette til at jeg ville gå inn for å beholde den nåværende tilknytningsformen, som representanten selv sa, en god stund fremover. Ja, det kan jeg bekrefte: en god stund fremover. Men herfra til evigheten gir jeg ingen garantier.

Arne Sortevik (FrP) [15:10:18]: Et spørsmål om dette med midlertidighet og åremål. Der forsøkte statsråden, slik jeg oppfattet det, nærmest å bagatellisere denne ekstrarunden og sa at dette ville komme som en ekspedisjonssak likevel. Jeg har lyst til å minne om at de partiene som støtter punkt B i den endelige innstillingen, viser betydelig skepsis til omfattende midlertidighet og omfattende bruk av åremål. Jeg har også lyst til å vise til at det som er avlest og fremvist i den odelstingsproposisjonen som nettopp er kommet om arbeidsmiljøloven, dreier seg om kortsiktige, midlertidige forhold av inntil 12 måneders varighet. Det er betydelig distanse mellom 12 måneder og 12 år.

Det kunne vært kjekt om statsråden kunne oppsummere veldig kort hva som er de vesentlige grunnene til at man må lovfeste så lang midlertidighet i loven som angår så mange andre forhold for utdanningsinstitusjonene – hvorfor man velger å gjøre det her og ikke lar det ligge inne i den generelle lovgivningen for forhold knyttet til det å være ansatt.

Statsråd Kristin Clemet [15:11:46]: Det har hele tiden vært klart at vi ville måtte komme tilbake til en justering av UH-loven når arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven er behandlet. Alternativet var å vente til det var behandlet i Stortinget. Det tror jeg ville møtt kritikk fra annet hold, fordi det har vært et sterkt ønske om en felles UH-lov så snart som mulig.

Hvorledes vi kommer til å utforme dette, synes jeg vi, i respekt for Stortinget, må avvente Stortingets behandling av arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven før vi tar stilling til. Til det helt prinsipielle forelå det i sin tid evalueringer som viste at omstillingsevnen ved våre universiteter og høyskoler var for lav, fordi det var en for høy andel faste ansettelser og en stor del av utgiftene var bundet opp i fast lønnsmasse. Det var grunnen til at man i sin tid gikk inn for midlertidighet. Samtidig er det klart at den virksomheten som foregår ved universiteter og høyskoler, i sin natur er langsiktig. Midlertidigheten må ha en viss langsiktig karakter for at den skal kunne fungere meningsfylt ved slike institusjoner.

Som sagt må vi komme tilbake til dette når Stortinget har behandlet arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven – om en da kaller det en justering eller endring. Jeg skal ikke ta altfor sterke ord i min munn før vi ser hva vi rent faktisk foreslår.

Rolf Reikvam (SV) [15:13:09]: Det var et interessant innlegg på den måten at statsråden tar til etterretning at en enstemmig komite nå har sagt at vi skal ha en annen ledelsesstruktur enn det som statsråden foreslår. Og så bruker hun mesteparten av resten av innlegget til å polemisere mot det som flertallet representerer, og forsvare sin opprinnelige modell. Det synes jeg var litt interessant.

Mitt spørsmål til statsråden går på enhetlig ledelse. Jeg nevnte også i mitt innlegg dette med enhetlig ledelse. Et av argumentene hennes mot den gamle modellen, det som nå blir vedtatt som hovedmodell, har vært at den ikke er enhetlig nok. Mener statsråden at den modellen som vi nå vedtar, kan fungere enhetlig? Bare slik at hun får presisert det.

Så et spørsmål som går på forskning. Komiteens flertall understreker at 50 pst. av tiden for vitenskapelig personell skal brukes til forskning, og at dagens ordning skal fortsette. På hvilken måte vil statsråden følge dette opp i forhold til institusjonene, slik at dette blir presisert og håndtert på en skikkelig måte?

Statsråd Kristin Clemet [15:14:24]: Takk for at man mente det var et interessant innlegg.

Jeg mener ikke at jeg polemiserte, jeg mente at det var viktig å oppklare at Regjeringens opprinnelige forslag ikke innebar at rektor måtte ansettes, slik mange synes å tro, heller ikke forslag om endret styresammensetning eller eksternt flertall. Dessuten synes jeg, når Stortinget går inn for å kunne bruke denne modellen, men da med ansatt rektor, at det er grunnlag for å problematisere og nyansere den forestillingen at rektor så å si ikke har legitimitet og tillit hvis han blir ansatt, for det er helt åpenbart at det må enhver leder ha.

Jeg synes også at den offentlige debatten nok står i en viss kontrast til den debatten vi har her i dag. Det kan jo være mange grunner til det, men jeg synes dette eksemplet fra Sverige kanskje er en illustrasjon på noe av årsaken til det, at det i hvert fall måtte være en interessant tilføyelse til debatten. Jeg mener at den modellen Regjeringen har gått inn for, innebærer en enhetlig ledelse. Det vi har i dag, innebærer ikke en integrert enhetlig ledelse på toppen. Noen kaller det for todelt enhetlig ledelse. Man kan kalle det hva man vil, men den er etter min mening ikke enhetlig og ikke integrert. Dermed er det ikke sagt at den ikke nødvendigvis kan fungere.

Når det gjelder akademisk frihet, kommer jeg tilbake til det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [15:15:41]: 26 jenter frå fem kommunar i Rogaland fekk i juni si godkjenning som sjukepleiarar gjennom Høgskulen Stord Haugesund. Felles for alle 26 var ufaglærd praksis som gav formell kompetanse på grunn av desentralisert undervisning. Høgskulen hadde god erfaring med dette forsøket, men manglande finansiering og endring i finansieringssystemet for høgskulane gjer at tilbodet ikkje blir vidareført, trass i stor interesse. Dette er eitt av mange eksempel på at langt fleire kunne ha fått ei fagleg utdanning, tilført kompetanse til seg sjølve og samfunnet, om høgare utdanning hadde vore meir tilgjengeleg, praktisk og økonomisk. Kvifor så klår sortering mellom utdanning på studiestaden og andre utdanningstilbod? Kvifor går ikkje Regjeringa heller for eit utvida gratisprinsipp?

Statsråd Kristin Clemet [15:16:55]: Denne replikken kunne etterlate det inntrykk at universiteter og høyskoler har fått tilført mindre penger de senere år. Det er helt tvert om. De er blitt bevilget betydelige ekstra midler fra det offentlige, både ekstraordinært i forbindelse med Kvalitetsreformen og som uttelling i forbindelse med det nye finansieringssystemet. Det er jo slik at akkurat i Norge er det offentliges finansiering av våre høyere utdanningsinstitusjoner veldig høy sammenliknet med det man ser i andre land.

Debatten om gratisprinsippet synes jeg er helt merkelig. Jeg hørte ingenting om den før vi nedsatte Ryssdal-utvalget og nevnte i mandatet at de skulle se på gratisprinsippet av den enkle årsak at vi nå skulle ha en felles lov for private og offentlige institusjoner, og da må man se på gratisprinsippet. Så foreslår vi å lovfeste det og går motstrøms i forhold til hele verden. Så er det akkurat som det ikke er nok, at det er noe galt med det. Vi har foreslått å lovfeste prinsippet slik det praktiseres i dag, og det er et mye sterkere vern om gratisprinsippet, for før har jo Stortinget gitt den til enhver tid sittende regjering en åpen fullmakt til å praktisere dette gratisprinsippet. Det var det ingen som var imot inntil for ganske kort tid siden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ine Marie Eriksen (H) [15:18:25]: Om noen få minutter kommer Odelstinget til å fatte et bortimot enstemmig vedtak om ny lov om universiteter og høyskoler. Dette vedtaket er – bortsett fra noen få endringer – identisk med Regjeringas forslag. Dette må være en stor overraskelse for dem som bare kjenner saken fra mediene, og som uvegerlig må ha fått inntrykk av at Regjeringas forslag var et frontalangrep på forskningsfriheten og det faglige sjølstyre i akademia.

Mange vil utvilsomt også være overrasket over at det i det hele tatt er noe igjen av Regjeringas lovforslag, etter at man i lang tid har fått høre at statsråden i denne saken ville bli påført et alvorlig nederlag. Men enigheten er altså stor, og hvis ikke statsråder får alvorligere nederlag enn dette, har de all grunn til å være fornøyde.

Den store opphisselsen og de store krigsoverskriftene hører imidlertid de siste månedene til. Tonen var en helt annen da lovforslaget ble framlagt. I en uttalelse fra Universitets- og høgskolerådet heter det bl.a.:

«Universitets- og høgskolerådet (UHR) sier seg i hovedsak godt fornøyd med det framlagte utkastet, og har merket seg at det langt på veg er i samsvar med det sektoren har meldt inn tidligere. UHR har videre merket seg at lovutkastet viderefører den autonomi som institusjonene har fått gjennom endringer i gjeldende lov.»

Universitets- og høgskolerådet gjentok ønsket om valgfrihet når det gjaldt institusjonenes organisasjons- og ledelsesform, men gav ingen signaler som kunne tyde på at rådet oppfattet lovforslaget som et frontalangrep mot sentrale deler av universitetenes tradisjonelle rolle i samfunnet.

Det store spørsmålet blir da: Hvor kom egentlig den store oppstandelsen og det overveldende engasjementet fra, hvis vi går ut fra at Universitets- og høgskolerådets nøkterne – til en viss grad også positive – reaksjon er mer i samsvar med realiteten i saken enn de mest høyrøstede opponentene? Faktisk er vel også den udramatiske komiteinnstillinga et nokså sikkert signal om at ordbruken i denne saken ikke har stått i forhold til virkeligheten. Sannsynligvis har vi hatt å gjøre med minst tre forskjellige grupperinger, med forskjellig utgangspunkt og forskjellig agenda.

For det første: Med utgangspunkt i motstand mot Regjeringas forslag om en obligatorisk styringsmodell har en gruppe velrenommerte og erfarne universitetslærere og forskere rykket ut mot alle de tendensene og tingene de misliker i dagens situasjon i høyere utdanning. Det er de sjølsagt i sin fulle rett til å gjøre, men det ville ha vært et under om gjennomføringa av den omfattende Kvalitetsreformen hadde skjedd uten problemer eller uten at man ble klar over at enkelte ting kunne ha vært håndtert annerledes underveis. De må ha glemt å få med seg at Kvalitetsreformen ble vedtatt av Stortinget i forrige periode, og at alle de prinsippene de nå reagerer på, ble vedtatt etter forslag fra daværende statsråd Trond Giske. Man kan si mye om Trond Giske, men noen varm talsmann for markedstilpasning av norsk høyere utdanning er han neppe.

En annen gruppe som har deltatt aktivt, er studentorganisasjonene. De fikk for seg at Regjeringa, som altså er den første som forsøker å lovfeste prinsippet om gratis utdanning, var ute etter å snikinnføre studieavgifter i Norge, og de hadde beviset klart: At noen utdanningsinstitusjoner krever f.eks. kopipenger, ble gjort til forløperen for at de plutselig skulle få studieavgifter på flere titalls tusen kroner pr. år. På dette punktet er lovforslaget og innstillinga et bevis på at kritikken var overspent, og at både lovforslaget og innstillinga bygger på en videreføring av dagens praksis.

Den siste grupperinga som peker seg ut, er Attac og andre samfunnsdebattanter, som ser det hele som en eneste stor konspirasjon, hvor statsråd Clemet skal gjennom

«kombinasjonen av markedsmekanismer og byråkratiske styringsprinsipper i framtiden hovedsakelig sørge for å produsere relativt kompetente arbeidstakere til et næringsliv som skal sanke sine komparative konkurransefortrinn fra lydhøre forskningsinstitusjoner».

Dette sitatet er fra Dagbladet 18. januar 2005. Sjølve beviset på denne konspirasjonen er at Clemet «med et selvstendig innspill» skal innlemme private høyskoler og universiteter i det samme systemet som det offentlige.

Nå er det selvfølgelig leit å frata statsråden eiendomsretten til gode forslag, men også i dette tilfellet kommer initiativet fra annet hold. I innstillinga om Kvalitetsreformen er det en enstemmig komite som ber Regjeringa utforme forslag til en felles lov for statlige og private institusjoner innenfor høyere utdanning. Denne såkalte konspirasjonen omfatter altså alle partiene.

Til slutt: Vi får nå en oppdatert og tidsmessig lov, som også er et betydningsfullt skritt på veien mot likestilling mellom private og offentlige institusjoner.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.