Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:10:33] (ordfører for saken): Odelstinget behandler i dag forslag til lov om etablering av Statens pensjonsfond. Som saksordfører vil jeg først presentere lovforslaget og flertallets innstilling. Jeg vil deretter benytte den siste delen av mitt innlegg til å presentere Fremskrittspartiets merknader og alternative forslag.

Dagens lovforslag bygger på et vedtak fattet i Stortinget 26. mai 2005, hvor Regjeringen ble bedt om å iverksette arbeidet med en pensjonsreform i tråd med avtale inngått mellom Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. I Innst. S. nr. 195 for 2004–2005 fra finanskomiteen om pensjonsreform heter det bl.a.:

«(…) Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet omgjøres til et Statens pensjonsfond.»

Regjeringen og samtlige partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, legger til grunn at Statens pensjonsfond skal etableres på en slik måte at statens finansielle sparing opprettholdes. I lovutkastet heter det også at Statens pensjonsfond kan ses på som en videreføring av formålet med henholdsvis Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. I lovene som ledsager disse fondene, og som foreslås videreført i Statens pensjonsfond, heter det at Folketrygdfondet skal bli til «størst mulig nytte for folketrygden», og at Petroleumsfondet skal være «knyttet til finansiering av framtidige pensjonsutbetalinger i folketrygden». Hvordan slike bånd skal opprettes, refereres ikke i vedlagte utkast til lov.

Lovforslaget vi i dag behandler, innebærer at Folketrygdfondet og Statens petroleumsfond endrer navn til henholdsvis Statens pensjonsfond – Norge og Statens pensjonsfond – Utland. Sparingen i fondet vil ikke være knyttet til utviklingen i statens pensjonsforpliktelser i folketrygden, og overføringene fra fondet vil ikke være øremerket til pensjonsformål. Folketrygden videreføres dermed som et «pay-as-you-go» pensjonssystem.

Navneendringen på statens fondsstruktur medfører heller ingen endringer i organiseringsform. Dette betyr at både organiseringen, forvaltningen og investeringsprofilen i henholdsvis Petroleumsfondet og Folketrygdfondet foreslås opprettholdt. Den ene delen av fondet vil utelukkende investere i utenlandske verdipapirer og i våre konkurrentlands bedrifter, mens den andre delen i hovedsak vil investere i Norge.

Regjeringen foreslår videre at Finansdepartementet får hjemmel til å fastsette nærmere regler for forvaltningen av både innenlands- og utenlandsdelen av Statens pensjonsfond i egne forskrifter. Dette er en tilstramming i forhold til dagens praksis, hvor Stortinget fastsetter reglement for Folketrygdfondet.

Komiteens flertall bemerker til dette at Stortinget også i framtiden skal få anledning til å uttrykke sitt syn, og at retningslinjene for pensjonsfondet skal ha forankring i Stortinget. Flertallet ber også om at Regjeringen legger fram en vurdering av plasseringsadgangen til Statens pensjonsfond – Norge.

I tråd med pensjonsmeldingen legger Regjeringen opp til at budsjettpolitikken skal videreføres som i dag, og at handlingsregelen skal legges til grunn for bruk av de pengene som med dette lovforslaget omdøpes til pensjonspenger.

Jeg vil i resten av mitt innlegg fokusere på Fremskrittspartiets merknader og vårt alternative forslag.

Fremskrittspartiet mener det er klokt å avsette betydelige finansielle midler i ekstraordinært gode tider, slik at disse kan bidra til å finansiere framtidige bevilgningsbehov til fornuftige og nødvendige formål, herunder også alders- og uførepensjoner. Fremskrittspartiet støtter derfor ideen om å opprette et Statens pensjonsfond, noe vi allerede i år 2000 foreslo, men vi ble nedstemt i Stortinget. Fremskrittspartiet forutsetter imidlertid at finansielle midler i et pensjonsfond faktisk går til å finansiere pensjoner, og vi ønsker derfor å øremerke pengene til dette formålet.

Det fremlagte lovforslaget har imidlertid ingen kobling til løpende eller framtidige pensjonsutbetalinger, og Fremskrittspartiet vil derfor ikke støtte forslaget. Slik vi ser forslaget, er dette egnet til å kaste blår i øyene på folk. En videreføring av dagens fondsstruktur under et annet navn vil ikke bidra til å trygge fremtidige pensjoner, og forslaget er derfor å forstå som et retorisk grep uten reelt innhold.

Et forslag om å etablere et pensjonsfond som ikke har noen som helst kobling til pensjoner, for så å forsvare dette gjennom avansert bruk av økonomiske termer og begreper, bidrar videre til å fremmedgjøre finanspolitikken for folk flest og på mange måter umyndiggjøre den jevne velger.

Gjennom en spørsmåls- og svarrunde med ansvarlig departement og statsråd fikk Fremskrittspartiet bekreftet at eventyret «Keiserens nye klær» ikke kun er hyggelig lektyre for barn, men at eventyret også leses flittig i Finansdepartementet. Og statsråd Halvorsen gjør en strålende innsats som kongen i eventyret, selvfølgelig i overført betydning.

Ved relativt enkle og presise skriftlige spørsmål til statsråden knyttet til lovforslaget har vi fått bekreftet at den økonomiske tenkningen i Finansdepartementet er upåvirket av landets økonomiske situasjon, og helt uavhengig av hvilken statsråd som til enhver tid sitter med ansvaret. I Finansdepartementet råder de økonomiske modellene, beregningene og analysene, og da spiller det åpenbart mindre rolle i hvilken grad disse går på tvers av sunn fornuft og folkevett.

Eksempelvis er ikke statsråden i stand til å besvare spørsmål som knyttes til konsekvensene av alternative investeringsprofiler. Hvorfor er det eksempelvis slik at Norge nesten utelukkende skal benytte sine finansielle ressurser for å styrke bedriftene i våre konkurrentland? Dersom en slik tenkning mot formodning skulle være klok, hvorfor er det da ingen andre land som har valgt en slik investeringsprofil på sine pensjonsfond?

Hvorfor er det akkurat det beløpet som til enhver tid utgjør den budsjetterte avkastningen på Petroleumsfondet, altså handlingsregelen, som er den mest ansvarlige finanspolitikken? Ifølge dagens prognoser vil en slik tenkning innebære at det i 2006 vil være ansvarlig å benytte 70 milliarder kr over statsbudsjettet, mens det eksempelvis i 2009 vil være økonomisk ansvarlig å bruke over 100 milliarder kr. Med andre ord, hvordan har det seg at bruk utover tolkningen av handlingsregelen i dag har negative ringvirkninger for inflasjon, rente og kronekurs, mens det samme beløpet på et gitt tidspunkt i framtiden ikke vil ha de samme negative ringvirkningene?

Antallet økonomer som stiller seg skeptisk til klokskapen i å ha en allmenngyldig regel for bruk av statens overskudd, vokser stadig, og det er å håpe at enkelte av disse i framtiden også får innpass i embetsverket i Finansdepartementet. Handlingsregelen er og blir ingenting annet enn et unyttig og ufleksibelt verktøy som verken tar hensyn til investeringsbehov i realkapital eller økonomiske konjunkturer. Det er derfor å håpe at handlingsregelen ender opp på politikkens retoriske skraphaug sammen med andre kjente begreper og politiske verktøy. Jeg nevner i fleng: Brustad-bua, nei til farge-TV, forbud mot bordbønn, nedleggelse av børsen, forbud mot ferske brød på søndag, kun varme og ikke kalde pølser etter kl. 17.00, gratis salg av brus, men nei til salg av melk – kort sagt politiske utspill og standpunkter som setter politikken i vanry.

Så kan vi spørre videre: Hvorfor foreslås det etablert et statens pensjonsfond som overhodet ikke har noe med pensjoner å gjøre? Hvorfor øremerkes ikke pengene i det foreslåtte fondet til nettopp pensjoner, siden dette er det uttalte formålet med lovforslaget? Siden det ikke er en sammenheng, kunne like godt fondet få et navn knyttet opp mot andre utgiftsposter i statsbudsjettet. Vi kunne eksempelvis etablere et justisfond som ikke knyttes opp mot utgifter innenfor politiet og rettsapparatet. Vi kunne etablere et utdannelsesfond som ikke finansierer utdannelsessektoren osv., for det er vel ingen i denne sal som tror at framtidige utgifter til eksempelvis justisvesenet, helsevesenet eller utdannelsessektoren er mindre forpliktende for regjering og storting enn pensjoner.

I svar fra statsråden får vi opplyst at petroleumsinntektene må behandles helt særegent, fordi de kommer fra ikke-fornybare ressurser. Ja vel, men hvorfor behandles ikke inntekter fra relaterte næringer på samme måte? Hvorfor skal ikke inntekter fra leverandørindustrien, riggnæringen eller ytelser i tjenestesektoren behandles likedan? Mange av disse virksomhetene er jo opprettet og vil ikke kunne overleve uten petroleumsindustrien. At alt henger sammen med alt, slik en tidligere statsminister uttrykte det, har åpenbart lite gjennomslag i Finansdepartementet, ja helt uavhengig av politisk ledelse.

Dette er noen av spørsmålene som Fremskrittspartiet har stilt finansministeren, men ikke fått svar på. Man blir fristet til å tro at bakgrunnen for dette er at de opplagte svarene ikke passer inn i departementets økonomiske modeller.

I navneendringsforslaget vi i dag behandler, beskrives bl.a. Folketrygdfondets forvaltningsstruktur, en struktur samtlige øvrige partier ønsker å videreføre. Dette innebærer at Folketrygdfondet, eller det framtidige Statens pensjonsfond – Norge, ikke får anledning til å opptre på markedets premisser.

I dag er det slik at Folketrygdfondets styre blir tilsidesatt i spørsmål om ansettelser av fondets ledelse, og at finansministeren kan bli fristet til å foreta politiske utnevnelser. Når vi samtidig vet at finansministeren representerer et parti hvor nestlederen ønsker å nedlegge hele børsen, kan jo vi andre bare håpe på at det politiske markeringsbehovet uteblir. Fremskrittspartiet ønsker imidlertid ikke å utsette statsråden for slike fristelser og mener at Folketrygdfondets styre bør overta dette ansvaret, på lik linje med alle andre forvaltningsfond. At partiet SV ønsker politisk styring og kontroll over de fæle markedskreftene, er ikke overraskende, men at også det selverklærte næringslivspartiet Høyre deler dette synet, er imidlertid noe mer oppsiktsvekkende.

I lovutkastet foreslås det heller ingen endringer med hensyn til Folketrygdfondets investeringsmuligheter. Fondet skal fremdeles være bundet av strenge restriksjoner for hvor fondet kan investere, og for hva fondet kan investere i. Dette er selvfølgelig lammende for fondets navigasjonsmuligheter i et raskt svingende og globalt marked og bryter samtidig med Regjeringens uttalte målsetting om best mulig avkastning på fondets midler. At Regjeringen samtidig foreslår at fondets verdier i framtiden skal regnskapsføres til markedsverdi, vil i praksis bety at fondet vil måtte selge aksjer for å tilfredsstille de pålagte restriksjonene for fondets investeringsprofil. Videre er det et stort paradoks at dagens folketrygdfond pålegges å investere 110 av fondets 190 milliarder kr til å øke likviditeten i den norske stat. Dette skjer gjennom etablering av kontolån i Norges Bank. På denne måten bruker altså fondet 60 pst. av investeringskapitalen til å finansiere en stat som overhodet ikke har behov for penger – en grei måte for Finansdepartementet å kontrollere Folketrygdfondets virksomhet, men svært dyrt og urasjonelt for norske skattebetalere.

Også Petroleumsfondet foreslås videreført, men endrer navn til Statens pensjonsfond – Utland. Denne delen av fondet skal fortsette å styrke våre konkurrentlands bedrifter, og muligens vil vi oppleve at våre egne penger bidrar til oppkjøp av norske bedrifter på Oslo Børs – hvis den får overleve, da – bedrifter som i neste omgang kan bli flyttet ut av landet. Til tross for at Regjeringen har forsikret oss om at Soria Moria-erklæringen – av vittige tunger omdøpt til Hakkespettboken – inneholder side opp og side ned med verktøy til bruk i næringspolitikken, finnes ingen verktøy som kan benyttes innenfor kapitalforvaltning.

Fremskrittspartiets spørsmål til statsråden er derfor følgende: Hvorfor ikke bruke Norges nye næring, nemlig kapitalforvaltning, som et middel i å skape verdens beste kapitalforvaltermiljø i Norge? Hvorfor er det først og fremst de store utenlandske kapitalforvalterne som får nyte godt av den norske stats investeringsiver?

Jeg tar på bakgrunn av ovennevnte opp Fremskrittspartiets alternative forslag, slik de framkommer i innstillingen fra finanskomiteen.

I høst har vi opplevd at representanter for de øvrige partiene har brukt mye av sin tid på å snakke om Fremskrittspartiets politikk, eller – mer presist – brukt tid på å karikere Fremskrittspartiets politikk. Nå som jeg i 10 minutter i detalj har redegjort for hva Fremskrittspartiet ønsker i denne saken, håper jeg at mine politiske motstandere i dag vil bruke sin taletid på å forsvare sine partiers standpunkter. Jeg har imidlertid forståelse for at det kan fortone seg som en vanskelig oppgave, ikke minst fordi det å etablere et pensjonsfond uten koblinger til pensjoner både intuitivt og ved ettertanke for de aller fleste ikke virker særlig fornuftig.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å informere om at i løpet av de 10 minuttene jeg har stått på denne talerstolen, har Petroleumsfondet økt med over 6 mill. kr, sikkert til stor glede for utenlandske kapitalforvaltere og bedrifter i våre konkurrentland.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp de forslag han refererte til.

Presidenten vil anbefale representanten Tybring-Gjedde å dempe lysten til å bruke fargerike karakteristikker av sine kollegaer, selv om det er eventyr han drar fram, og selv om det også er ment i overført betydning. Etter presidentens vurdering passer det bedre utenfor denne sal.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har bedt om ordet, og presidenten er ikke helt sikker på om det er til replikk eller om det er til innlegg.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): Det er til innlegg.

Presidenten: Da er neste taler Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [18:22:25]: Det kan kanskje bli en replikk i innleggs form.

Representanten Tybring-Gjeddes innlegg reiser behov for enkelte kommentarer. Det er en viktig navneendring som i dag foreslås, når Stortinget gir tilslutning til å endre navnet Statens petroleumsfond til Statens pensjonsfond. Inntektene kommer fra petroleumssektoren, men reelt sett er dette inntekter som avsettes for å kunne brukes til å finansiere framtidige pensjoner.

Det er minst to viktige grunner til at man bør etablere og ha en slik fondskonstruksjon. Det ene er: Gitt full kapasitetsutnyttelse i økonomien vil økt bruk av penger føre til økt etterspørsel, som i sin tur fører til økte priser og kostnader, som i sin tur fører til tap av arbeidsplasser. Eller la oss illustrere det litt enklere: Dersom det er slik at mange ønsker å pusse opp huset sitt og etterspør arbeidskraft av bygningsarbeidere, og man etterspør flere bygningsarbeidere enn det som reelt sett er tilgjengelig, er den eneste muligheten for å få tak i disse bygningsarbeiderne at man tilbyr en høyere lønn. Men tilbyr man høyere lønn, er det også slik at enkelte industriarbeidere vil synes at det kanskje er fornuftig å flytte over fra industrien til bygningsarbeid, og for at industrien skal beholde sin arbeidskraft, må også den by høyere lønn. Men hvis industrien byr høyere lønn, kan den bare kompensere disse høyere kostnadene gjennom høyere priser. Hvis andre land ikke har den samme kostnadsveksten, betyr det at norske varer blir dyrere enn varer i andre land. Det betyr at det blir solgt færre norske varer. Det betyr igjen at norske bedrifter går konkurs, og at man taper arbeidsplasser, og storparten av disse arbeidsplassene i konkurranseutsatt sektor ligger i Distrikts-Norge. Kort sagt: Fremskrittspartiets økonomiske politikk, med sterk økt bruk av penger, betyr tap av arbeidsplasser og økende arbeidsledighet, først og fremst i Distrikts-Norge, hvor størsteparten av konkurranseutsatt næringsliv ligger.

Den andre årsaken er at det er fornuftig å sette til side penger, slik at man kan spare dem for å finansiere framtidige utgifter, først og fremst pensjoner. Så har Tybring-Gjedde selvfølgelig rett i at det også kommer til å være utgifter til andre formål i framtiden. Men utfordringen, både i Norge og i andre land, er jo at vi har pensjonsforpliktelser som langt overstiger det pengebeløp som var avsatt til å møte disse forpliktelsene. Alternativet til å møte dem er enten en til dels kraftig skatteøking i framtiden eller betydelige velferdskutt, f.eks. innenfor helse- og omsorgssektoren. Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet i utgangspunktet ikke ønsker noen av de to tingene.

Fremskrittspartiets bruk av petroleumsinntekter betyr at man bruker opp den framtidige pensjonsfinansiering. Med andre ord: Man bruker penger på en slik måte at det blir dårligere pensjoner for framtidens pensjonister som følge av den politikken som man fører i dag.

Det navneskiftet som i dag gjennomføres, gir en nødvendig påminnelse om at bruk av petroleumsinntektene har konsekvenser. Det har en konsekvens i forhold til framtidige pensjoner, i tillegg til den konsekvensen det har i forhold til arbeidsplassene i konkurranseutsatt sektor.

Hva er så handlingsregelen? Det er jo slik at når vi avsetter disse pengene på Pensjonsfondet, skal de på et eller annet tidspunkt tas inn i økonomien. Spørsmålet er når, hvordan og hvor mye. Da er det altså en bred enighet i denne salen om at det er fornuftig å legge til rette en handlingsregel som legger en begrensning på hvor mye penger man fører inn i økonomien. Ved å bruke realavkastningen beholder man fondskapitalen. Med andre ord sikrer man det som er viktig for å finansiere framtidens pensjoner, samtidig som man åpner adgang for en viss økt pengebruk. Men, og dette er det vesentlige poenget i forhold til Tybring-Gjeddes påstander, i den utstrekning det å bruke realavkastninger av Pensjonsfondet betyr at man stimulerer økonomien så man får en etterspørsel som fører til et etterspørselspress, vil selv en slik pengebruk gi som resultat at man vil kunne få økte kostnader, og at vi vil kunne få en økt overføring av ressurser fra konkurranseutsatt sektor til skjermet sektor. Det er ikke slik at man ved bruk av handlingsregelen verner seg mot enhver slik virkning, men det blir mindre enn det ville være dersom man skulle ha en uhemmet bruk, slik Fremskrittspartiet legger opp til.

Fremskrittspartiets politikk viser hvor nødvendig det er å pålegge seg slike restriksjoner som handlingsregelen innebærer, som betyr at man tar hensyn til betydningen av å sikre arbeidsplassene i Distrikts-Norge og sikre arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor, som tar hensyn til at det er viktig for framtidens pensjonister å ha en sikkerhet for at de får de pensjonsytelsene som de er forespeilet, og at man på denne måten bidrar til en stabilitet i den økonomiske politikken. Dilemmaet er jo at de som har mest behov for å påta seg en slik selvpålagt forpliktelse, dessverre er de som avviser den sterkest.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Jan Tore Sanner (H) [18:28:21]: Representanten Tybring-Gjedde var bekymret for at representanter fra andre partier skulle bruke sin taletid til å karikere Fremskrittspartiet. For å si det slik – etter Tybring-Gjeddes innlegg er det helt unødvendig. Men jeg synes kanskje man skal være litt forsiktig når man bruker 10 sammenhengende minutter til å raljere med og karikere andre politikere og andre politikeres politikk. Man skal være litt forsiktig med å utstede advarsler overfor andre.

Det er noe jeg er veldig stolt av som politiker. Kanskje det jeg er mest stolt av, er at vi politikere fra ulike partier og regjeringer har klart å forvalte petroleumsinntektene på den måten som vi har gjort. Jeg mener at noe av det et samlet politisk miljø i Norge, da med unntak av ett parti, har grunn til å være veldig stolt av, er at av man ikke har brukt penger som ikke bare ville ha skadet norsk økonomi, men som også ville ha svekket kommende generasjoners muligheter til å betale for våre pensjoner. At vi har klart å forvalte formuen på en slik måte, mener jeg vi har all mulig grunn til å være stolte av.

Vi skal også være klar over at petroleumsinntektene er en formue. Det er ingen fornybar kilde vi forholder oss til, men en formue som skal forvaltes. Selvsagt skal vi glede oss over inntektene og bruke noe av dem til å styrke den norske velferden – og det har vi til de grader også gjort. Inntil vi opprettet Petroleumsfondet brukte vi omtrent rubbel og bit. Etter det har vi klart å sette ganske mange milliarder til side.

Samtidig er det viktig at petroleumsinntektene også innfases på en slik måte at det ikke skaper ubalanse i norsk økonomi. Det er grunnen til at vi har den såkalte handlingsregelen. Det er ikke slik at handlingsregelen i seg selv er lakmustesten på en ansvarlig økonomisk politikk, for også andre parametere er viktig der, bl.a. utgiftsveksten. Men det er et redskap for å sikre at oljeinntektene blir faset inn på en forsvarlig og ansvarlig måte. Det som kanskje er det aller viktigste, er at vi også sikrer at kommende generasjoner får glede av den formuen som vi pumper opp fra Nordsjøen.

Jeg mener det er en grunnleggende usosial politikk å bruke langt mer oljepenger enn det det brede stortingsflertallet legger opp til, både fordi det skaper press i norsk økonomi og derved høyere renter, som rammer familiene og arbeidsplassene i konkurranseutsatt sektor, og fordi en for sterk bruk av oljepengene også bidrar til at fremtidige generasjoner ikke får samme mulighet til å finansiere fremtidige pensjoner.

Jeg synes kanskje Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet heller skulle si det som det er, at det er mer ubehagelig å benytte penger som står i et pensjonsfond, enn når de står i et petroleumsfond. Realiteten er at disse pengene i all hovedsak kommer til å bli benyttet til fremtidige pensjoner. Derfor er det en fornuftig og riktig omdøping vi gjør i dag, nemlig at det for fremtiden skal hete Statens pensjonsfond.

Hans Olav Syversen (KrF) [18:32:37]: Kristelig Folkeparti står selvsagt for det som står i innstillingen fra flertallet. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men Tybring-Gjedde greide å forlenge møtet lite grann ved sitt innlegg.

For oss er det viktig ikke minst å se dette som et generasjonsløft i den forstand at vi ser litt utover det enkelte budsjettår, og også tar innover oss at også andre har krav på å nyte godt av den formuen som olje og gass representerer.

Det som fikk meg til å ta ordet, var at vi i dag tidlig våknet til en melding om at landets utviklingsminister, Erik Solheim, hadde vært i møte med Verdensbankens president, Paul Wolfowitz, som jeg tror er en person som kan stå Fremskrittspartiet nær i en del sammenhenger. Han sa at Norge var det eneste land som hadde håndtert sin oljeformue på en bærekraftig måte, ikke minst når det gjelder å se utover den generasjon som er så heldig å oppleve akkurat dette oljeeventyret. Så mitt spørsmål er, siden representanten Tybring-Gjedde nå skal ha ordet etter meg: Er Fremskrittspartiet enig eller uenig i hr. Wolfowitz’ utlegninger?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:34:29]: Jeg har fått en del reaksjoner på mitt innlegg i sted, og jeg vil først kommentere det representanten Sanner sa.

Jeg presenterte Fremskrittspartiets politikk. Hvis Sanner mente jeg presenterte en karikert utgave av Fremskrittspartiets politikk, får han stå for det. Jeg presenterte det som er Fremskrittspartiets politikk, og slik vi forstår økonomisk politikk, og det jeg og andre i Fremskrittspartiet har lært da vi studerte økonomi. Jeg vet ikke hvor de andre har gått på skole og lært sine teorier, men det er i hvert fall ingen teorier som sier at man skal etablere et pensjonsfond som ikke har noe med pensjoner å gjøre. Det tviler jeg på står i noen som helst lærebok, ei heller finnes det i noe annet land. Og det er det denne saken gjelder.

Så til representanten Schjøtt-Pedersen, som snakket om Fremskrittspartiets uhemmede bruk av oljepenger. Det er en helt meningsløs påstand. I budsjettet for neste år setter Fremskrittspartiet av 300 milliarder kr – dvs. at Petroleumsfondet, eller Pensjonsfondet, øker med 300 milliarder kr – mens de øvrige seks partiene vil sette av 316 milliarder kr. De 16 milliarder kr som vi bruker mer, bruker vi til skatte- og avgiftslettelse og til investeringer i realkapital, investeringer i realkapital i f.eks. infrastruktur for å skape økt økonomisk vekst og økt inntektsgrunnlag for den norske stat. Det er fornuftige investeringer. I alle de lærebøkene jeg har lest, er det fornuftig for å skape økonomisk vekst hjemme, i stedet for å skape økonomisk vekst i våre konkurrentland.

Vi ønsker, som sagt, et pensjonsfond som er øremerket pensjoner. Ingen har stått på denne talerstolen og sagt at det er fornuftig å ha et pensjonsfond som ikke har noe med pensjoner å gjøre. Hvis det finnes representanter i denne sal, som med hånden på hjertet mener at det er fornuftig å ha et pensjonsfond som ikke har noe med pensjoner å gjøre, vil jeg gjerne at de kommer opp og forklarer hvorfor det er klokt. Vi ønsker et pensjonsfond, men vi ønsker å øremerke det til pensjoner. Vi ønsker også at premien til folketrygden og arbeidsgiveravgiften går inn i dette fondet, slik at det kan finansiere løpende og kommende pensjoner, og at det får operere på egen hånd, uavhengig av statsbudsjettet. Det er det vi ønsker. Det er et fornuftig fond for å sikre framtidige pensjoner. Så må man selv finne ut av hva behovet er. Det er det vi ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med. Den må finne ut hva behovet for framtidige pensjoner er, og hvor mye vi trenger å investere i dette fondet for å ha råd til å finansiere framtidens pensjoner. Nå oppretter man et pensjonsfond, men tar likevel penger fra statsbudsjettet for å finansiere pensjoner, og så etablerer man en handlingsregel som varierer for hvert eneste år – 4 pst. av avkastningen på disse pengene, og det vil variere fra år til år, og hver gang det går opp, er det alltid fornuftig fordi det er innenfor handlingsregelen. Man har altså en handlingsregel på 4 pst., som hele tiden vil variere, og, som jeg var inne på i mitt innlegg: I 2009 vil denne handlingsregelen tilsi 100 milliarder kr. Da vil kanskje noen si at da bør den være 3 pst., slik at man får redusert dette. Man tar ikke hensyn til økonomiske konjunkturer, og man tar ikke hensyn til behovet i norsk økonomi. Det er det vi må gjøre. Vi må spørre: Hva er det som er behovet? Hvordan kan vi skape økt vekst og økte inntekter for den norske stat på sikt? Det er det Fremskrittspartiet ønsker å gjøre, og vi bruker altså 16 milliarder kr mer. Vi setter av 300 milliarder kroner til framtidige pensjoner og andre nyttige formål – som Norge vil trenge i framtiden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:38:19]: Vår tapping av olje og gass skjer i et enormt tempo, i et tempo som mange mener er for stort. Det gir enorme inntekter. Det er da klokt å sette av en del av disse enorme inntektene fra de ikke-fornybare verdiene på et fond.

Jeg skal være den første til å innrømme at Fremskrittspartiet har et poeng i at navnet er lite dekkende i forhold til det pengene blir brukt til. Det hadde kanskje vært klokere å ha et mer dekkende navn for dette. Men det er i hvert fall bred enighet om at de pengene som settes på fond, skal brukes til noe langt mer enn pensjoner.

Det som gjorde at jeg tok ordet, var at vi nå har fått en veldig klar presisering fra Fremskrittspartiet av hva de mener at pengene som settes på fond, skal brukes til, nemlig at det skal være en overføring fra fondet, og det skal øremerkes pensjonsformål. De enorme verdiene som vi nå tapper, og som er ikke-fornybare, skal brukes ensidig til å gi arbeidsfrie inntekter framover. Folk skal få arbeidsfrie inntekter som et resultat av avkastning fra fondet.

Hvis vi går tilbake og ser på historien, nasjonalt eller internasjonalt, i de periodene en tenkte seg å bygge opp et land ved å satse på arbeidsfrie inntekter, tror jeg en kommer til en ganske entydig konklusjon: Det fører til stagnasjon og forfall for det folk, det land, den bransje, den familie – den som tenker på den måten.

Det er ganske sterkt å erfare at Fremskrittspartiet ønsker å bruke de enorme verdiene som her akkumuleres, til arbeidsfrie inntekter istedenfor å være med på å stimulere til arbeidsinnsats og daglig arbeid, som kan sikre den nødvendige kreativiteten for å gjøre hver generasjons arbeid noe mer effektivt og lettere. Derfor er jeg veldig glad for at Regjeringen har en videre bruk av midlene, der en setter pengene i arbeid ved å modernisere Norge, satse på en infrastruktur som gjør at vi kan ha konkurransekraft i forhold til en stadig mer brutal internasjonal konkurranse, utvikle trygge arbeidsplasser, få en aktiv næringspolitikk og ikke minst trygge de samlede velferdsgodene for dem som trenger det. Derfor er det viktig, når en drøfter bruken av midlene i Statens pensjonsfond, at vi har den brede definisjonen klart for oss, og ikke tenker i retning av at det skal være et fond som skal gi arbeidsfrie inntekter i tiden framover. Det vil være et stort feilsteg.

Heikki Holmås (SV) [18:41:35]: Jeg følte behov for å si et par ting helt på tampen.

Det er flere forskjellige prinsipper til grunn for å ha et petroleumsfond, som nå blir omdøpt til Statens pensjonsfond. Jeg synes for øvrig at det er et poeng med navnet. Men det er klart det er et politisk valgt navn, som er valgt for å signalisere at grunnen til at vi setter av penger, er bl.a. at vi ønsker å sørge for de framtidige generasjoner, betale pensjoner og sikre pensjoner i framtiden.

Det enkle poenget – jeg dropper alt det andre, for alt det andre har alle de andre sagt – er som følger: Hvis Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for å grunnlovsfeste at Petroleumsfondet skal være et pensjonsfond, hvordan ville det da sett ut og hatt innvirkning på de statsbudsjettene som Fremskrittspartiet har lagt fram forslag til hvert eneste år? Så vidt jeg vet, har Fremskrittspartiet lagt fram ekstrabevilgninger som de tar nettopp fra det de helst kunne tenke seg var et pensjonsfond – 16 milliarder kr ekstra, sier Tybring-Gjedde. 16 milliarder ekstra kroner skal tas fra det Fremskrittspartiet helst vil ha som et pensjonsfond, og brukes på skattelette. Da synes jeg at resten av retorikken i innlegget blir ganske hul.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.