Presidenten: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten føreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvart parti og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gitt høve til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare føreslår presidenten at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Første talar er Torill Ø. Hanssen, for ordførar for saka, Jan Arild Ellingsen, som for tida har permisjon.

Torill Ø. Hanssen (FrP) [13:29:40]: Denne saken inneholder enkelte endringer i forbrukerkjøpsloven. Utgangspunktet var at Stortingets justiskomite for noen år siden bad om at enkelte spørsmål ble utredet. Komiteen bad om en ny bestemmelse om garantier i forbrukerkjøpsloven, og at digitale ytelser bør kunne omfattes av forbrukerkjøpsloven. I tillegg inneholder saken forholdet mellom reklamasjonsbestemmelsene i enkelte kontraktslover og foreldelseslovens regler samt utvidet opplysningsplikt ved markedsføring av kreditt. Det er også enkelte inkurier i lovverket som rettes opp.

I komiteen er det enighet om at det er et sterkt behov for klare regler for kjøp mellom profesjonelle og forbrukere. Dagens forbrukersituasjon med et økende markedspress, nye salgskanaler, økt forbruk og flere teknisk innrettede forbruksvarer tilsier godt forbrukervern.

Garantier gitt til forbrukerne må få et lovmessig innhold. Dagens regelverk har ført til at svært mange selgere og produsenter opererer med mer eller mindre verdiløse garantier. Ofte gis garantier med mindre innhold enn de rettighetene som forbrukeren allerede har som følge av forbrukerkjøpsloven og andre lover. Det er grunn til å tro at slike garantier gis for å villede og til en viss grad skjule for forbrukeren det fulle sett rettigheter som forbrukeren allerede er gitt ved lov.

Det er sterke argumenter for å synkronisere reglene for reklamasjonsfrister og foreldelse. Det synes som om de norske reglene med ulike frister er et unntak fra hvordan slike regler er i andre land. Forskjellen mellom de to fristene er ikke bare en teoretisk problemstilling. I en rekke saker hvor forbrukere har reklamert innen 5-årsfristen, har de tapt saken på grunn av foreldelse.

Når det gjelder forbrukerrettigheter til digitalt innhold uttaler Forbrukerrådet på vg.no denne uken:

«Det er i dag et etablert marked for kjøp av digitalt innhold via nedlasting. Og dette markedet har et opplagt behov for lover og regler som beskytter forbrukerne. Det holder ikke å skyve disse spørsmålene ut i fremtiden eller over til EU.»

Kjøper man en CD i butikk og det er feil på den, har man etter forbrukerkjøpsloven rett til en ny. Ved kjøp av den samme musikken via nedlasting på Internett gir forbrukerkjøpsloven ikke beskyttelse. Innhold som er overført digitalt, er ikke vesentlig forskjellig fra innhold levert på andre måter. Derfor bør det være fulle forbrukerrettigheter også for digitalt innhold levert ved overføring. Alt annet blir å snuble baklengs inn i framtiden.

Jeg tar for øvrig opp de forslag som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Torill Ø. Hanssen har teke opp dei forslaga ho viste til.

Ingrid Heggø (A) [13:33:35]: Det er bra at Regjeringa her kjem med nye tiltak for å auka forbrukarvernet både ved nye reglar og ved klargjering og forsterking av gjeldande rett.

Når det gjeld framlegget til ny regel om garantiar, meiner regjeringspartia at dette vil verka avklarande for forbrukaren og dermed gi auka forbrukarvern. Det er i dag forbode med garantiar som ikkje gir forbrukaren fleire rettar enn det han eller ho allereie har etter lova, dvs. at garantiavtalar som reduserer forbrukaren sitt vern, etter lova er forbode.

Det nye framlegget gjer at seljaren står fritt til å gi forbrukaren visse rettar, som f.eks. prisavslag, retting og omlevering i tilfelle feil som ikkje er feil etter lova.

Forbrukaren får dermed større rettar enn det lova pålegg seljaren. Vel derimot seljaren å gi ein generell garanti utan å spesifisera innhald, kan forbrukaren sjå det som ein mangel etter lova ved brot på garantien. Dette vil sikra at seljaren utformar garantien tydeleg, og hindra misforståingar for forbrukaren.

Dette nye framlegget er modifisert i høve til høyringsnotatet. Framlegget var omstridt i høyringsrunden. I Sverige har det også vore ein debatt om garantireglar, noko som tyder på at dei ikkje er einsidig vellykka.

Fleirtalet er samd med Regjeringa i at framlegget slik det no er, er målretta og balansert og sikrar at forbrukaren kan få ein garanti og dermed rettar utover det lova gir, i tillegg at dette framlegget vil motivera seljaren til å utforma garantiane på ein tydeleg måte.

Når det gjeld forholdet mellom forelding og reklamasjonsrett, vil eg innleiingsvis seia at forelding i seg sjølv ikkje er urimeleg. Forbrukaren vil alltid ha eit år på seg til å avbryta forelding. Seljaren får også ei avklaring på om reklamasjonen er reell, eller om det er eit tomt krav.

Problemet er oftast at forbrukaren ikkje kjenner til foreldingsreglane, og manglande kjennskap til det samla regelverket kan såleis gjera at forbrukaren taper rettmessige krav. Ein del forbrukarar trur òg at reklamasjon er nok til å avbryta foreldinga. Slik er det jo ikkje. Derfor er det bra at Regjeringa her foreslår ein opplysande regel om forelding i reklamasjonsføresegnene i ein del kontraktslover.

Det vert motteke med takk at vi her utvidar opplysningsplikt om effektiv rente, slik at dette skal verta opplyst ved all marknadsføring av kreditt, og ikkje, som i dag berre dersom det vert opplyst om kredittvilkår. No vil forbrukaren mykje lettare kunne samanlikna ulike tilbod.

Avslutningsvis vil eg visa til Datakrimutvalets utgreiing NOU 2007:2 Lovtiltak mot datakriminalitet. Denne er ute på høyring og kjem til å bli følgd opp som eit ledd i arbeidet med ny spesiell del av straffelova.

Elisabeth Aspaker (H) [13:37:13]: Jeg vil takke saksordføreren for en ryddig gjennomgang av sakens innhold. Dog er det i vår digitale hverdag og verden noe merkelig bakstreversk over den innstillingen vi har til behandling her i dag. Det er faktisk vanskelig å skjønne at verken departementet eller regjeringspartiene i Stortinget mener tiden er inne til å regulere også digitale tjenester og kjøpsmåter som for lengst er tatt i bruk av store grupper i befolkningen, og der de yngste leder an. Nettopp det faktum at den yngste aldersgruppen ligger i front, burde gjøre at departementet tar denne utfordringen inn over seg og bidrar til å gi ungdom et best mulig forbrukervern på deres premisser.

Et flertall i den forrige justiskomiteen bad i Innst. O. nr. 69 for 2001–2002 om at digitale kjøp måtte bli omfattet av forbrukerkjøpslovgivningen, og viste den gang til at særlig ungdom benyttet seg av digitale kjøp. Det er ikke noe som tyder på at ungdom benytter seg mindre av digitale kjøp nå enn da, tvert imot. Det som vel også er tilfellet, er at de har fått voksengenerasjonen med seg på å bruke nettet til nær sagt alt mulig. Det burde styrke argumentene ytterligere for å få på plass en lovgivning som beskytter både de yngste og de litt eldre forbrukerne som bruker denne betalingsmåten og denne kjøpsmåten, og som trenger et godt vern fordi man ofte blir utsatt for mye aggressiv markedsføring.

Slik gikk det ikke. Det kan nesten virke som om regjeringspartiene og Regjeringen har tenkt å rygge litt inn i framtiden når det gjelder dette med digitale tjenester. Regjeringspartiene hadde sjansen til å bidra til flertall for forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet som regulerer digitale kjøp og tjenester, men benyttet seg ikke av den muligheten. Det er nesten uforståelig, og jeg er fristet til å spørre om når regjeringspartiene mener tiden er moden for å regulere digitale tjenester inn i forbrukerkjøpslovgivningen. Er det om to år, eller er det om fem år – eventuelt hva slags kriterier er det som skal oppfylles, før dette lovmessige kan komme på plass?

Lovproposisjonen tar mål av seg til å rydde opp i og tydeliggjøre innholdet i ulike frister når det gjelder foreldelse og garanti, i den hensikt å unngå å forvirre forbrukerne. Slik forenkling er viktig for at forbrukerne skal kunne ivareta sine rettigheter på en best mulig måte.

Det er også et fremskritt når kravene til markedsføring av lån innskjerpes ved at det innføres en klar opplysningsplikt som skal sikre at låntakeren får den nødvendige innsikt i det låneproduktet som faktisk tilbys.

Jeg viser for øvrig til mindretallsforslagene.

Kirsti Saxi (SV) [13:40:06]: En enstemmig justiskomite har i denne saken sagt i innstillingen at de foreslåtte lovendringene som vi behandler her i dag, er viktige for å klargjøre forbrukernes rettigheter. I dag er forbrukerne utsatt for et sterkt markedspress. Vi har fått nye salgskanaler, og forbruket vårt øker. Det er derfor av stor betydning at vi har et godt forbrukervern. SV – og Regjeringen – mener at de foreslåtte endringene innebærer et sterkere forbrukervern, enten ved nye regler eller ved klargjøring av gjeldende rettigheter.

Når det gjelder forslaget til nye regler om garantier, mener regjeringspartiene at dette vil virke avklarende for forbrukeren og dermed gi et bedre forbrukervern. SV er helt enig med Regjeringen i dette forslaget.

Regjeringspartiene vil påpeke at det i forbrukerkontraktslovgivningen generelt opereres med både reklamasjons- og foreldelsesregler. Vi vil også påpeke at flere høringsinstanser mener at en regel om at krav som er underlagt fem års reklamasjonsrett, ikke skal foreldes så lenge reklamasjonsfristen løper.

Vi mener at det ikke er treffende for det man ønsker å oppnå. Vi mener at det er viktig å ha foreldelsesregler i tillegg til reklamasjonsreglene, fordi man gjennom foreldelsesreglene oppnår å få en avklaring på om reklamasjon bare er et tomt krav. En reklamasjonsfrist kan som kjent avbrytes formløst, mens foreldelsesfristen kan avbrytes ved f.eks. forliksklage. Er reklamasjonen grunnløs, vil tvisten da først kunne få en endelig avklaring ved foreldelse. Bakgrunnen for dette er et ønske om å avhjelpe problemet med at forbrukeren kan bli forledet til å tro at reklamasjon er tilstrekkelig for å avbryte foreldelse.

Det er også påpekt at samme problem i forhold til foreldelse for forbrukeren kan gjelde de tilfellene hvor reklamasjonsfristen er to år. Det betyr derfor at en eventuell samkjøring av regelverket i forhold til absolutt reklamasjonsfrist på fem år ikke vil kunne løse problemet. Foreldelse vil med andre ord inntre for mange typer krav hvor det ikke gjelder en lovbestemt reklamasjonsfrist på fem år. Dersom man skulle gi en regel som foreslått i høringsnotatet, ville man risikere å gjøre forbrukeren en bjørnetjeneste, fordi forbrukeren da måtte lære seg å skille mellom krav hvor det gjelder en foreldelsesfrist, og krav hvor det ikke gjelder en slik frist. Dette mener vi ville blitt et uoversiktlig system for forbrukeren, og ville kunne bidratt til å svekke forbrukervernet.

Vi mener at problemet kan bestå i at forbrukeren ikke kjenner til at det i tillegg til reklamasjonsreglene gjelder krav om avbrudd av foreldelse etter foreldelsesloven, og er derfor glad for at man nå foreslår å ta inn en opplysende bestemmelse, slik at forbrukerens kunnskap styrkes.

Jeg vil også knytte noen kommentarer til digitale ytelser. Jeg vil presisere at kjøp av fysiske ting via nettet omfattes av dagens kjøpslover. Også programvare som ligger lagret som filer i datamaskinens harddisk, omfattes av gjeldende lovverk.

I forslaget ligger at overføring av filer gjennom nettet ikke skal omfattes av forbrukerkjøpsloven i denne omgang. I dag kan forbrukeren påberope seg ulovfestet kontraktsrettslige prinsipper for slike krav. SV – og regjeringspartiene – mener at forbrukervernet også bør omfatte digitale ytelser. Siden nettjenester går på tvers av landegrenser, mener vi imidlertid at en forutsetning for at lovverket skal fungere etter hensikten for forbrukeren, bør være at det arbeides internasjonalt for felles forbrukerregler. Vi mener at å ta inn nettjenester i forbrukerkjøpsloven nå, kan framstå som villedende for forbrukeren fordi rettighetene vil kunne virke vilkårlige for forbrukeren alt etter hvilke land produktet er solgt fra.

Til slutt vil jeg også trekke fram et viktig grep fra Regjeringens side for å gjøre det lettere for låntakere å vurdere ulike låne- og kredittilbud i forhold til sin egen økonomiske evne. Ved et krav om tydelig informasjon om effektiv rente vil låntakeren få vite hva det faktisk koster å ta opp et lån eller handle på kreditt. Markedsføring av lån og kreditt, og særlig usikret kreditt og forbrukslån, har blitt mer utbredt.

Erling Sande (Sp) [13:45:32]: Lat meg starte med å takke saksordføraren for ein grei presentasjon av den saka vi behandlar her i dag. Senterpartiet er i likskap med dei partia som er representerte i komiteen, oppteke av klare reglar for kjøp for forbrukarane. Vi deler målet om å klargjere rettane til forbrukarane.

Vi er difor glad for den styrkinga Regjeringa no presenterer t.d. gjennom styrking og presisering av garantiregelverket, utviding av opplysingsplikta og presisering av reklamasjonsregelverket. Med andre ord støttar vi dei merknadene dei to andre regjeringspartia har i innstillinga, og som det er gjort greie for her av representantar frå Arbeidarpartiet og SV.

Senterpartiet stiller seg bak dei endringane som Regjeringa foreslår i regelverket.

Ågot Valle hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Einar Dørum (V) [13:46:45]: På vegne av Venstre skal jeg knytte noen merknader til det omfattende lovforslaget.

Flertallet i komiteen mener at forbrukervernet også bør omfatte digitale ytelser. Man anbefaler ikke å gjøre noe med reglene nå, men at man skal jobbe med dette internasjonalt. Her deler Venstre Høyres og Fremskrittspartiets syn, at det er en fordel at Norge ligger i forkant.

Jeg tillater meg et lite sidespor. Det er f.eks. slik at gode forskere her i landet har utviklet det språket som gjør at man kan kommunisere gjennom datamaskiner, Simula. Det er f.eks. også slik at man her i landet fant opp GSM som industriell patent, selv om vi av mange grunner aldri klarte å gjøre det til et industrielt stort produkt i Norge. Når det gjelder digitale ytelser, er det mange grunner til at Norge bør ligge i forkant. Det jeg nå har nevnt, er et bakteppe for de grunnene, men det viktigste er jo at forbrukerne er i den situasjonen som f.eks. representanten Aspaker på en utmerket måte har beskrevet. Derfor støtter Venstre de forslagene som er fremmet av Høyre og Fremskrittspartiet, som i forskjellige paragrafer omhandler digitale ytelser.

Vi er også enig med de to partiene i at det kan være vanskelig å skille mellom nedlasting og streaming. Vi støtter derfor det forslaget der man ber Regjeringen vurdere grenseoppganger i forbindelse med ansvar for nettsideredaktør og fastsette forskrift for dette. Dette er et ganske sentralt ledd i lovforslaget. Intensjonen er god. Jeg synes at mindretallet her fyller intensjonen med konkret innhold.

På to andre punkter vil også Venstre følge mindretallet. Det er viktig at garantier som gis til forbrukerne, får et lovmessig innhold. Høyre og Fremskrittspartiet fremmer et forslag til § 18 a som gir et slikt lovmessig innhold. Her støtter de to partiene departementets opprinnelige forslag. Venstre er enig i mindretallets vurdering på dette punkt. Vi støtter også mindretallet i ønsket om å synkronisere de forskjellige fristene som er aktuelle i forbindelse med forbrukerspørsmål, slik at det skal være enklere for kundene å henge med. Det fører til en endring i § 30 nytt andre ledd. Dette betyr i klart språk at Venstre kommer til å stemme for mindretallets forslag på alle punkter.

Så vil jeg bare knytte noen kommentarer til et av de siste forslagene som er fremmet av mindretallet, at man ser på de utfordringene som knytter seg til datakriminalitet. Det ligger i mindretallets forslag at man ber Regjeringen utrede og foreslå at det gjøres ulovlig å angripe nettsider. Her er vi inne på et omfattende og komplekst område. Jeg synes det er viktig å markere det som har skjedd her.

Jeg er klar over at vi har hatt et datakrimutvalg i arbeid i flere runder, at det fortsatt er i arbeid, og at enkelte spørsmål blir tatt opp i en slik sammenheng. Jeg er – litt spøkefullt, siden man tidligere har snakket om særaldersgrenser – forundret over at Regjeringen ikke er mer ungdommelig, i betydningen moderne, i sin forståelse av digitale ytelser. Jeg tilhører en generasjon som må lære dette av folk som nærmest lekende bare plasker rundt i det. Men som et lærende og lekende menneske har jeg lært meg at man lærer helt uavhengig av stigende alder. På det grunnlaget synes jeg det er positivt at mindretallet har fremmet endringsforslag, spesielt når det gjelder digitale ytelser. Jeg føler at lovverket kommer mer på linje med den tiden vi lever i, og også fanger opp rettsbevisstheten i forhold til nye grupper og nye utfordringer.

Det er veldig mye bra i denne loven, men Venstre synes at mindretallet forbedrer loven med sine ulike endringsforslag. Vi vil stemme for dem når vi kommer til behandling av lovteksten senere.

Statsråd Knut Storberget [13:51:03]: I Ot.prp. nr. 23 foreslås det endringer i forbrukerkjøpsloven og enkelte andre lover. Jeg er glad for at komiteen slutter seg til forslaget om endringer i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven, slik at det legges til rette for at det for framtiden skal opplyses om effektiv rente ved all markedsføring av kreditt, og ikke, som i dag, bare dersom det opplyses om kredittvilkår. En utvidet opplysningsplikt vil kunne gjøre det lettere for forbrukeren å sette seg inn i ulike låne- og kredittilbud og vurdere disse i forhold til sin økonomiske stilling. Når vi ser på omfanget både av markedsføring og tilbud, er det absolutt grunn til det.

Jeg er videre tilfreds med at komiteen slutter seg til forslaget om endringer i stiftelsesloven.

I tillegg til at forbrukervernet styrkes på kredittområdet har Regjeringa i proposisjonen lagt fram forslag til en styrking av forbrukervernet ved forslaget om en ny bestemmelse om garantier i forbrukerkjøpsloven og opplysende bestemmelser om foreldelse i en del kontraktslover.

I Norge har vi gjennomgående et meget godt forbrukervern, ikke minst i lys av at det i 2002 ble vedtatt en ny forbrukerkjøpslov. Regjeringas forslag i proposisjonen her vil bidra til å styrke forbrukervernet ytterligere.

Jeg er glad for at komiteens flertall støtter Regjeringas forslag om en ny garantibestemmelse i forbrukerkjøpsloven. Dette er jo jus og lovregler som for forbruker ofte er svært forvirrende: hva som er garanti, hva som ligger til grunn for mangler, og i det hele tatt å kunne sondre i forhold til dette. Det syndes også mye ute i markedet ved at man bruker disse begrepene om hverandre. Noen ganger kan man nesten tro at man bruker begrepene for å frata forbrukerne de lovpålagte rettighetene de faktisk har. Derfor mener Regjeringa at den bestemmelsen som vi nå har foreslått, vil virke disiplinerende, slik at garantier for framtida utformes på en klar måte, at det ligger noe mer i garantien enn det som kanskje ligger i lovens krav allerede. Spørsmålet om å innføre en regel om garantier var meget omstridt under høringen. Regjeringa har etter mitt syn lyktes godt i å utforme en garantibestemmelse som balanserer de interesser som gjør seg gjeldende, og som gir et godt forbrukervern.

Komiteens flertall støtter videre forslaget om å ta inn en opplysende bestemmelse om foreldelse i reklamasjonsbestemmelsene i en del kontraktslover. Det er jeg glad for. Behovet for en lovendring knytter seg etter mitt syn til at forbrukeren eventuelt ikke kjenner foreldelsesreglene. Ved de foreslåtte bestemmelsene styrkes forbrukerens informasjon om forholdet mellom reklamasjons- og foreldelsesreglene, og bestemmelsene vil etter mitt syn kunne hindre at forbrukeren i framtida taper sine krav på grunn av manglende kjennskap til det samlede regelverk. Dette er heller ikke av det helt enkleste å forstå når man begynner å gå inn på spørsmålet om reklamasjonsfrister: absolutte og relative – og så stanger man opp mot foreldelsesfrister. Så det skal litt til for forbrukerne å henge med. Det avgjørende moment er at vi sørger for at foreldelses- og reklamasjonsfrister i hele kontraktsretten er rimelig konsistente. Foreldelse i seg selv er ikke urimelig, fordi forbrukeren alltid vil ha ett år på seg til å avbryte foreldelse. Videre er foreldelsesregler nødvendig for å få avklart om forbrukeren ønsker å gå videre med kravet.

Når det gjelder digitale ytelser, lytter jeg med interesse til det som sies om å være moderne eller ikke moderne. Der kan man gjøre seg sine private betraktninger, og jeg lytter med interesse også til andres betraktninger av i hvilken grad man deltar i dette. Det kan kanskje danne grunnlag for å si noe om hvor parat og hvor beredt vi er i forhold til nå i dag å kunne vedta lovregler som faktisk virker. Da er det en forutsetning for oss å kjenne dette markedet.

Regjeringa foreslår, som nevnt, ikke noen lovregulering på det nåværende tidspunkt. Jeg er tilfreds med at komiteens flertall deler dette synet. Som det framgår av proposisjonen, er målet på sikt å innføre forbrukerregler, men da etter at markedet har utviklet seg ytterligere. Jeg ser en fare ved å regulere et marked som er relativt nytt og i klar utvikling, både med tanke på omfang og teknologi. Vi kan sitte igjen med lovbestemmelser som faktisk ikke er egnet eller praktisk brukbare til å oppnå det vi faktisk ønsker. Siden nedlasting ofte vil finne sted over landegrensene, vil norsk lovgivning på området kunne bli av meget liten betydning. Det vil være av liten verdi å være først, og beste gutten i klassen, hvis ikke klassen for øvrig henger med. Jeg vil vise til at EU-kommisjonen i en grønnbok om forbrukerlovgivning nylig har reist spørsmål om regulering av digitale ytelser på EU-nivå. Vi har god kontakt bl.a. med EUs justiskommisjonær og har diskutert bl.a. sivile saker, og vi vil følge arbeidet i EU nøye og gjøre hva vi kan for at også Norge kan ha en aktiv rolle i dette arbeidet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.