Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletida begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anna Ljunggren (A) [11:57:15] (ordfører for saken): Det er bred enighet i komiteen om at studentsamskipnader er en hensiktsmessig måte å organisere studentvelferd på. Studentsamskipnadsordningen har lange tradisjoner og er unik i Norge. Komiteen er også enig i at det er på tide å oppgradere regelverket. Jeg vil takke departementet for å ha involvert studentorganisasjonene i dette arbeidet.

Jeg skal redegjøre for flertallets merknader, og så går jeg ut fra at opposisjonen vil redegjøre for mindretallsforslagene.

Når det gjelder loven som ble framlagt for Stortinget, foreslår Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet å endre § 4, andre ledd. Vi mener det er viktig å sikre alle studenter de tilbud en samskipnad gir, som bolig, kantinedrift, treningssenter, helsetilbud m.m.

Vi vil fjerne muligheten til å få fritak fra krav om tilknytning til studentsamskipnad for alle institusjoner som blir omfattet av universitets- og høyskoleloven fra og med det tidspunkt ny studentsamskipnadslov trer i kraft. Dette betyr at det fortsatt skal være mulig for private institusjoner som ble omfattet av universitets- og høyskoleloven før dette tidspunkt, å søke om fritak. Det kan være grunn til å presisere at forslaget ikke innebærer noen endring for de statlige universitetene og høyskolene. Disse har ikke mulighet til å søke om fritak fra krav om tilknytning til studentsamskipnad etter gjeldende lov og vil fortsatt ikke ha det etter den nye loven.

Når det gjelder denne paragrafen, har vi imøtekommet innspill fra begge studentorganisasjonene, både StL og NSU. Jeg ønsker å sitere StL:

«Alle studenter må sikres gode velferdsordninger fra en studentsamskipnad som følger en felles lov. StL ønsker ikke at for eksempel private tjenesteytere skal kunne ta over for studentsamskipnaden.»

NSU sier følgende:

«Det eksisterer i dag ingen minstekrav til hva en studentsamskipnad skal tilby av tjenester, men det er en generell tendens at samskipnadene strekker seg langt for å kunne tilby det best mulige velferdstilbudet til de tilknyttede studentene. NSU er bekymret for at en mulighet til å kunne søke fritak fra å være tilknyttet en samskipnad vil skape et behov for å definere hva som ligger i «tilfredsstillende velferdsordninger». Å sette en standardliste for hva en studentsamskipnad skal tilby kan samtidig være en liste for hva en studentsamskipnad ikke skal tilby – og vil slik kunne bidra til å begrense studentsamskipnadenes ambisjoner for hva slags tilbud de ønsker å ha tilgjengelig for sine studenter.»

Jeg er veldig glad for å være saksordfører for en sak der flertallet har lyttet til studentene.

Til slutt skal jeg komme med en liten tilføyelse. I innstillingen øverst på side 4 står ordet «studentsamskipnad». Der har det på veien forsvunnet et lite ordledd. Setningen skal lyde:

«Flertallet vil at denne muligheten skal fjernes for de institusjonene som blir omfattet av universitets- og høyskoleloven fra det tidspunktet ny studentsamskipnadslov trer i kraft.»

Presidenten: De korreksjoner som saksordfører har opplyst om, er notert.

Neste taler er Jon Jørgen Gåsvatn.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:00:54]: Jon Jæger Gåsvatn, president!

Presidenten: Beklager! En kan ikke få med seg alt.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:00:59]: Vi har i dag 25 studentsamskipnader i Norge, og den eldste så dagens lys i 1939. Vi skal behandle et lovendringsforslag som kommer bl.a. fordi det har vært stilt spørsmål om departementets myndighetsutøvelse overfor samskipnadene, og som følge av en diskusjon om hva slags aktivitet studentsamskipnadene kan drive med. I den forbindelse vil jeg velge å nevne Fremskrittspartiets representantforslag hvor vi foreslo å oppheve kravet til tvungent medlemskap i studentsamskipnadene. Bakgrunnen for det forslaget var at studentsamskipnader inntok et standpunkt og fattet politiske vedtak som enkelte studenter hadde problemer med å la seg identifisere med. Av samvittighetsgrunner ønsket studenten derfor ikke å være med i organisasjonen lenger, med den dramatiske konsekvens at studenten mistet retten til å avlegge eksamen. Flertallet ville ikke gå for vårt forslag da saken ble behandlet, og de viste til lovens adgang for studenten til å klage inn styrevedtak for departementet. Vi må konstatere at denne ankemuligheten nå foreslås fjernet.

Fremskrittspartiet er fornøyd med at det ettertrykkelig slås fast i loven hvilke oppgaver studentsamskipnadene har, og at hovedoppgaven er å ta seg av velferdsbehovet ved det enkelte lærested. Imidlertid er det ingen sanksjonsmulighet mot et styre i en samskipnad hvis de tar seg til rette og driver f.eks. politisk agitasjon. Hvis en student føler seg støtt og vil bryte med organisasjonen, vil han fortsatt miste eksamensretten.

Fremskrittspartiet vil derfor fremme et endringsforslag som skal motvirke dette ved at den enkelte student kan varsle departementet om at samskipnaden ikke drives i tråd med lovens bokstav. Med vårt forslag kan studentene reservere seg mot overføringen av semesteravgiften til samskipnaden, og avgiften vil da bli overført til utdanningsinstitusjonen. Det er departementet som er studentsamskipnadens tilsynsmyndighet. Ved å vedta Fremskrittspartiets forslag vil en sørge for at studenten kan være en varsler overfor departementet. Samtidig betaler studenten sin semesteravgift, han beholder eksamensretten, og han kan ha fred med sin samvittighet.

Vi er tilfreds med at studentsamskipnaden i begrenset omfang kan tilby tjenester til andre enn studenter, men at denne delen av kommersiell virksomhet holdes regnskapsmessig atskilt fra øvrig drift. Studentsamskipnadenes spesielle fordeler med offentlig støtte både i form av overføringer og lokaler vil raskt kunne føre til at en kommer i konflikt med EØS-regelverket hvis ikke slikt regnskapsmessig skille innføres.

Regjeringspartiene og opposisjonen skiller lag på et vesentlig punkt i loven, og det gjelder kravet om tilknytning. Regjeringspartiene vil innføre en obligatorisk tilknytningsplikt for institusjoner som godkjennes etter 1. august 2008, mens mindretallet vil følge forslaget fra departementet om at det fortsatt kan gis fritak for kravet dersom institusjonen har en annen tilfredsstillende velferdsorganisering. Departementet peker på at i enkelte tilfeller kan velferdstilbudet bli av bedre kvalitet hvis utdanningsinstitusjonen selv kan velge hvordan dette organiseres. Departementet ønsker samme mulighet for statlige og private universiteter og høyskoler. Vi vet at det i dag er en del private høyskoler som har et særlig livssynsgrunnlag, hvor velferden inngår som en integrert del av dette. Med regjeringspartienes forslag vil det ikke lenger være anledning til å etablere denne type institusjoner. Vi vet også at de private institusjonene får langt mindre offentlige midler enn de statlige.

Dette forslaget fra regjeringspartiene er nok et angrep på private utdanningsinstitusjoners mulighet. Det er nok et angrep på institusjoners ønske om å etablere et utdanningstilbud basert på et særskilt livssynsgrunnlag. Til tross for at departementet tilrår at det fortsatt skal være mulig å søke om fritak, trumfer regjeringspartiene sin ensretting igjennom.

Departementet framholder at både utdanningsinstitusjon og studenter skal kunne fremme sin mening, og at dette tillegges vekt før departementet avgjør om fritak skal gis. Men regjeringspartiene sier at det ikke er noen grunn til å høre på utdanningsinstitusjonen. Det er heller ingen grunn til å høre på studentene, for regjeringspartiene vet best. Selv om det ifølge departementet faktisk betyr at enkelte institusjoner kan få et dårligere tilbud, er regjeringspartiene fornøyd med å ha innført enda en regel som gjør Norge mer firkantet og ensrettet.

Jeg vil med dette få lov til å ta opp det forslag som Fremskrittspartiet står alene om, og det forslag vi er medforslagsstiller på.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp de forslag han refererte til.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:05:03] (komiteens leder): Høyre er godt fornøyd med at Kunnskapsdepartementet nå har foretatt en oppdatering av regelverket som har vært under arbeid i lang tid. Det var nok også ganske nødvendig å oppdatere samskipnadslovgivningen, slik at den kommer mer i takt med tida. Ikke minst har samskipnadene sjøl også gitt uttrykk for at de trenger å avklare flere sider ved sin virksomhet, både hvilken type virksomhet de kan drive utenom den rent studentrettede velferden, og også andre sider av driften.

Vi vet at den driften som samskipnadene bedriver som ikke er direkte studentrettet, i veldig stor grad er med på å finansiere annen studentvelferd. Derfor er det viktig at samskipnadene fortsatt skal ha mulighet til slik drift. Vi er i hvert fall veldig tilfreds med at departementet justerte høringsutkastet på dette punktet, slik at det ble mer fleksibilitet og mer åpning for å kunne drive også annen virksomhet. For det er ingen tvil om at hadde den snevre bestemmelsen som lå i høringsutkastet blitt vedtatt, hadde samskipnadene stått i en mye dårligere situasjon når det gjelder evnen til å tilby god og billig studentvelferd til studentene.

Det er én problemstilling som jeg ønsker å belyse, og det er at det gjennom proposisjonen legges opp til en veldig utstrakt bruk av forskriftsfesting av ganske sentrale områder i loven. Det er jo slik at forskrifter alltid er et viktig supplement til loven, og det skal de også være i denne saken. Men spesielt på ett av de punktene har det vært mye diskusjon og en del kontroverser, nemlig i spørsmålet om hva definisjonen av et «begrenset omfang» i lovens § 3 faktisk skal innebære. Det skal det overlates til departementet å avgjøre i forskrift. Høyre har vært skeptisk til det, og sier det også i merknads form, rett og slett fordi dette er et av temaene der det er viktig å ha en så grundig og god prosess som overhodet mulig. Det vil være veldig vanskelig for mange av de mindre samskipnadene å holde seg oppdatert på forskriftsendringer til enhver tid. Derfor er det viktig at mest mulig av det som er kjernen i regelverket, og det som det kan bli kontroverser om, faktisk fastlegges i lov og ikke bare i forskrift.

Til slutt vil jeg også nevne at den lille kuriøse situasjonen har oppstått at når det gjelder tilknytningskravet, er det slik at opposisjonspartiene fremmer det som er Regjeringas forslag, og Regjeringas opprinnelige forslag blir da nedstemt i Stortinget ved hjelp av regjeringspartiene. Det er jo en litt spesiell situasjon. Men som representanten Jon Jæger Gåsvatn så helt riktig presiserte i sitt innlegg, er det en ganske tydelig begrunnelse for hvorfor opposisjonspartiene ønsker å fremme det som var Regjeringas opprinnelige forslag, som opposisjonspartiene da altså syns faktisk er et veldig godt forslag fra Regjeringa. Så det er synd at det forslaget blir nedstemt og ikke får støtte av regjeringspartiene her i salen.

Åsa Elvik (SV) [12:08:40]: Eg vil gjerne starte med på SV sine vegner å få lov til å takke ordføraren for saka for eit grundig utført arbeid og for ei fin utgreiing her i Odelstinget om dei enkelte sidene av saka.

Eg skal knyte nokre kommentarar til nokre prinsipielle og sentrale ting med loven. No er det jo slik at ikkje alle saker blir kioskveltarar, og av og til kan ein vere glad for det. Men det betyr ikkje at denne saka ikkje er viktig. Denne saka har knapt velta nokon kiosk, det er det andre saker som har teke seg av denne veka. Men det er ikkje desto mindre ei veldig viktig utdanningspolitisk sak, for denne saka handlar om det viktigaste prinsippet: lik rett til utdanning.

Høgare utdanning er eit enormt gode. Det er eit utruleg viktig element i eit velutbygd samfunn, men det er ikkje minst eit stort gode for enkeltmenneska og for enkeltmenneska sine liv. For oss er samskipnadene eit viktig verktøy for å oppnå verkeleg lik rett til utdanning. Samskipnadene har sørgt for velferden til norske studentar gjennom 50 år – barnehagar, bustader, psykisk helsetilbod, lege, tannlege osv. Vi som har vore studentar, kjenner jo til desse tilboda veldig godt. Slik har altså samskipnadene gjort det mogleg for veldig mange fleire å kunne ta høgare utdanning, dei som elles på ein måte ikkje hadde kunna orientere seg i det tilbodet som elles er i samfunnet, utan å ha måtta leggje meir pengar på bordet.

Dei rundane vi hadde i Stortinget om studentbarnehagane, er eit godt eksempel på – og på ein måte å få grunnfesta – kor viktige desse tiltaka er for lik rett til utdanning.

Samskipnadene er kjenneteikna av at dei har tett kontakt med dei institusjonane som er medlem. Dei er kjenneteikna av at dei hovudsakleg er finansierte ved ei semesteravgift som alle må betale, ei kollektiv ordning som gir fordelar til alle studentar. Samskipnadene er kjenneteikna av at dei er brukarstyrte av studentar. Dei er som oss politikarar, dei er valde. Dei er tillitsvalde – som kan veljast, og som kan bli kasta. Med andre ord er samskipnadene ikkje berre eit spørsmål om velferd, men også om demokrati.

SV meiner at forslaget til lov frå Regjeringa var godt – det var gode forslag. Ein må balansere og sikre at samskipnadene får tilstrekkeleg handlingsrom for nettopp å kunne yte god studentvelferd. Samtidig må ein sørgje for at verksemda til samskipnadene føregår innafor gjeldande konkurransereglar, og ein må hindre at samskipnadene engasjerer seg i verksemd som gir risiko for tap, som det heiter.

Vi har fått tilbakemelding om at departementet si behandling av loven har skjedd i nær og tett kontakt med bl.a. studentorganisasjonane, og det er vi veldig glade for.

Det kan kanskje verke som om det er berre fryd og gaman i denne saka. Det er ikkje tilfellet. For oss i SV er det viktig å få fram forståinga av at semesteravgifta er ei kollektiv ordning som skal bidra til å gi dette gode studentvelferdstilbodet. Når Framstegspartiet då føreslår å gjere medlemskapen i studentsamskipnaden frivillig, for å gi studentane sjansen til ikkje å betale semesteravgift til sin samskipnad av samvitsgrunnar, er det eit ideologisk tydeleg skilje. Det ville vere som om folk skulle kunne søkje om fritak for å betale skatt dersom dei ikkje var fornøgde med alt det skattepengane gjekk til. Då kan ein jo lure på kor mykje skattepengar vi ville ha fått.

Semesteravgifta er ikkje ei studieavgift. Semesteravgifta er ei velferdsavgift. Det er ei kollektiv ordning, og det er det viktig for oss å få sagt.

Ordføraren for saka har gjort grundig greie for det at fleirtalet i Stortinget har valt, etter innspel frå bl.a. studentane sine organisasjonar, å endre lovforslaget frå departementet når det gjeld tilknytingskrav. Vi har valt å leggje avgjerande vekt på argumentet til spesielt studentane om at det viktigaste for studentvelferda er at tilbodet blir overordna styrt av studentane sjølve. Vi anerkjenner den organisasjonsmodellen som samskipnadene er. Vi legg avgjerande vekt på studentane sitt beste, og vi føreset sjølvsagt at dei tillitsvalde rundt omkring som styrer samskipnadene, gjer det same.

Eg kom over eit oppslag i Universitas då eg førebudde meg til denne debatten. Det handlar om Clemets avskjedsgave til studentane. Ein er opprørt over at i det siste budsjettet sitt la den førre regjeringa fram eit forslag om å kutte støtta til SiO med 5 mill. kr. Dette kan vere snøen som fall i fjor. Men som snøen som kom i går, har regna bort i dag, har denne regjeringa reversert den førre regjeringa sin studentpolitikk. Med denne loven tek vi i tillegg eit langt skritt framover, og det er eg veldig glad for.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:14:01]: Det er fra Kristelig Folkepartis side viktig at samskipnadene fortsatt skal få lov til å være selvstendige virksomheter, og at de skal styres av studentene selv.

Jeg synes det er viktig når vi behandler denne loven nå i dag, at vi også har en visitt til hva samskipnadene betyr, både for den enkelte student og for studiestedene. Etter min inntreden i komiteen er jeg blitt ganske imponert over å se det store arbeidet som drives, ikke bare når det gjelder barnehagesatsing og generell studentvelferd, men også når det gjelder boligbygging.

Men jeg har lyst til å understreke at vi har hatt en diskusjon om dette med barnehager. Da vi satt i Bondevik II-regjeringen, lærte vi at vår enorme satsing på barnehager ikke kom studentbarnehagene slik til gode som vi faktisk trodde, så vi reverserte kuttet og gjeninnførte gjennom Stortingets behandling penger til barnehagene.

Så opplevde vi at den nye regjeringen gjorde den samme runden. Jeg har lyst til, selv om det er en lovsak vi nå behandler, å uttrykke bekymring for at når vi kutter i studentbarnehagetilbudet, så rammer det kanskje de aller svakeste. Det er noe spesifikt annerledes enn et vanlig kommunalt barnehagetilbud. Nå har samskipnadene tatt det ansvaret som de politiske myndighetene burde tatt, og har klart å opprettholde mange barnehager. Men det gir meg en ny bekymring. Det er at dette går utover andre velferdstilbud som man burde hatt. Kanskje er det spesielt psykisk helse som blir skadelidende. Så selv om det er en lov vi behandler, har jeg lyst til å komme med den bekymringen akkurat i denne saken.

Så litt om bakgrunnen for dette. Det er viktig at vi har kontroll med hva statlige midler går til, og hva man bruker pengene som man får bevilget gjennom staten, til. Men jeg må innrømme at det høringsutkastet som ble sendt ut, tydet på en veldig stor mistillit, og at man der ville gå altfor langt i å strupe gode tiltak som samskipnadene har drevet på en forsvarlig måte. Vi må ikke bli så redde for kapitalismens spøkelse at vi kveler tiltak som er fornuftige, og som kan drives videre på en god måte. Dette handler ikke om å spille bort penger på børsen. Det handler om at man i begrenset omfang kan få lov til å tilby de tjenestene man har til studentene, også til andre. Og i den grad man da får inntekter på dette, må det tilbakeføres til studentvelferd. Det vil si at alle studenter får nyte godt av dette.

Så til den innstrammingen som gjøres av regjeringspartiene her i Stortinget, at man nå skal ha en tilknytningsplikt. Jeg hadde forstått det, og jeg hadde forstått det som en prinsipiell runde, hvis man også hadde latt dette få tilbakevirkende kraft. Men fra Kristelig Folkepartis side kan vi ikke se at det skal være noe prinsipielt annerledes for framtidige institusjoner, og at de skal behandles annerledes enn de som allerede eksisterer. Derfor står vi sammen med mindretallet og opposisjonen for øvrig og stemmer for Regjeringens forslag på det området.

Odd Einar Dørum (V) [12:17:57]: Med denne innstillingen kan vi alle sammen konstatere at det er et meget bredt og solid flertall som står bak den helt spesielle og gode tradisjonen vi har i Norge, med samskipnader. Det er ett unntak, og det er Fremskrittspartiets synspunkt – som de har et eget forslag på – som skaper en prinsipiell forskjell i hovedsynet på samskipnader. Men også Fremskrittspartiet er, på sine premisser, med i det å se på samskipnader som positivt.

Når det gjelder saken som er lagt fram, kan jeg til en viss grad forstå regjeringspartienes begeistring for her å lytte til studentorganisasjonene, for det gjør man stort sett ellers ikke. Man lytter f.eks. ikke spesielt godt når det gjelder basisbevilgningene til universitetene, som fører til at man kutter i undervisningstilbudet. Man har ikke alltid vært veldig lyttende når det gjelder barnehager, som representanten Dagrun Eriksen var inne på, heller ikke i tider hvor barnehagesatsingen har vært formidabel. Jeg merker meg det standpunktet, men jeg forstår det mest som et behov for å si det, på den bakgrunn at det er en rekke områder hvor man ikke lytter.

Når det gjelder den meningsforskjellen som er i komiteen mellom regjeringspartiene på den ene siden og alle opposisjonspartiene på den andre siden, om adgangen til ikke å være i samskipnad, er den adgangen helt presist beskrevet i departementets proposisjon. Eksempler er: Det er langt til nærmeste samskipnad, institusjonen har svært få studenter, eller den har lav andel av offentlige tilskudd. Fenomenet lav andel av offentlige tilskudd er da ytterligere utdypet i mindretallets merknader.

Med andre ord: Man har tatt vare på noe som også har vært særnorsk, nemlig å skjønne at det ikke er alle som passer inn i et system. Vi i Venstre tror at grunnen til at også en institusjon som samskipnadene har vært så slitesterk, er at man i Norge nettopp har hatt de små pustehullene for dem som ikke skal være med i systemet, at man rett og slett har respektert den åpningen. Det har departementet gjort, og det har også Venstre vært med på å gjøre, sammen med Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, og vi står på det. Vi ser ikke det som en vidåpen dør. Jeg har samme synspunkt som representanten Dagrun Eriksen, som sier: Hvorfor i all verden skal man betrakte noe som kunne tenkes å komme etter 2008, på noen annen måte enn det vi har gjort til nå? Det vi har gjort til nå, er jo positivt, og Regjeringen har faktisk gjort noe i framlegget til Stortinget som er positivt. Man har sørget for at samskipnader som er flinke og dyktige til å skaffe seg inntektsgrunnlag for å sikre studentene velferdsgoder, sikres gjennom den loven man får. Det er en foredling og forsterking av samskipnadenes posisjon man har gjort i denne jobben, og det er å lytte til dem som til daglig er avhengige av dette.

Venstre tror for sin del at kampen rundt samskipnadene og den bærekraft de vil ha, vil knytte seg til kampen omkring studiefinansiering og finansiering av grunnleggende høyere utdanning i Norge, og den vil knytte seg til områder som boliger og barnehager. Når det gjelder boliger – for å være i den ånd at man også kan være positiv når noe er positivt – har man for det første hevet beløpsgrensene man har for å akseptere byggingen, og man sørger i praksis for å gi det tilbakevirkende kraft for dem som ikke slapp til. Så det er mange områder hvor man står sammen, og det er det heller ikke grunn til å legge skjul på.

Nok en gang, til slutt: Jeg ville i hvert fall, når det gjelder listen over hvor man lytter til studenter, vært veldig forsiktig om jeg representerte regjeringspartiene – spesielt i disse dager, da det holdes det ene allmøtet etter det andre om hva som ikke skjer når det gjelder undervisningstilbud, f.eks. på Universitetet i Oslo. Der er det veldig mange studenter som ikke føler seg lyttet til på noen som helst måte. De føler seg tvert imot overkjørt. Men debatten om det får vi senere i andre saker her på huset.

Statsråd Tora Aasland [12:22:26] Ordningen med studentsamskipnader har vist seg som en god ordning for å organisere studentvelferden ved våre universiteter og høyskoler. Med forslaget til ny lov om studentsamskipnader vil Regjeringen bidra til å styrke ordningen, og jeg er tilfreds med at en samlet komite støtter de overordnede synspunktene, som også talerne her har vært inne på.

Regjeringen ønsker altså å videreføre ordningen, samtidig som det var et behov for å oppdatere regelverket for studentsamskipnader på enkelte områder. Med en ny lov ønsker departementet og Regjeringen å gi klarere rammer for hva slags virksomhet studentsamskipnadene kan drive med, og det blir foreslått en ny lovbestemmelse som sier at studentsamskipnaden har til oppgave å ta seg av studentenes velferdsbehov ved de enkelte læresteder, og at en samskipnad skal tilby sine tjenester til studenter, men at samskipnaden i begrenset omfang også kan tilby tjenestene til andre enn studenter. Så det er gjort forsøk på å balansere mellom det som reelt er knyttet til studentvelferd, og det som etter hvert har vært litt ulik praksis for hva man har gjort gjennom samskipnadene.

Som flere har vært inne på, er ordningen med studentsamskipnader en særegen ordning for Norge. Den gir studentene en avgjørende innflytelse over egen studentvelferd, samtidig som den også pålegger utdanningsinstitusjonene et ansvar for å ivareta studentvelferden. Samskipnadene og utdanningsinstitusjonene må derfor samarbeide. Selv om dette samarbeidet nok kan være utfordrende til tider, legger studentsamskipnadsordningen til rette for at det etableres gode tiltak og tjenester som skal støtte opp under studentenes utdanningsforhold. Institusjonene og studentene har på denne måten felles interesser i at studentvelferden er organisert og drevet på en best mulig måte.

Med denne nye loven underbygger og understreker man nettopp det som skal være samskipnadenes hovedoppgave, og man er derfor avhengig av at samarbeidet mellom samskipnadene og institusjonene fungerer bra, hvilket jeg håper er positivt for alle parter.

Bestemmelsene om hva slags aktivitet studentsamskipnadene kan drive, er foreslått endret i forslaget til ny lov. I tillegg foreslås det innført regler om et skille mellom studentsamskipnadenes aktiviteter overfor studenter og overfor andre. Det har vært et klart behov for å gi klarere regler på disse områdene, både når det gjelder utviklingen i omfanget av studentsamskipnadenes tjenester, og når det gjelder konkurranse og statsstøtterettslige prinsipper som vi er nødt til å etterleve.

Det er foreslått at nærmere regler på disse områdene kan fastsettes i forskrift, og representanten Eriksen Søreide var inne på dette med forskrifter. Det er gitt uttrykk for at man kanskje heller burde fastsette regler i lov enn i forskrift. Jeg har en kommentar til det. Det er at de viktigste rammene, etter min mening, nå blir nedfelt i loven, og at det på mange måter kan være hensiktsmessig å fastsette det utfyllende regelverket i forskrift. Departementet får en viktig oppgave i å fastsette dette. Det å ha noe i en forskriftssammenheng kan føre til en noe større dynamikk i det samlede regelverket, fordi det er mulig å gjøre forskriftsendringer raskere enn lovendringer dersom det er behov for å klargjøre ulike forhold dersom de endrer seg. Men jeg vil poengtere at i arbeidet med å fastsette forskrifter vil selvsagt de utkast som kommer, bli sendt på høring, slik at man sikrer at studentsamskipnadene, studentene og andre berørte blir bredt involvert. Vi kommer selvsagt til å ta hensyn til de innspillene som kommer i en sånn høringsrunde.

Komiteens flertall mener det er viktig å sikre at alle studenter får tilgang til de tilbudene studentsamskipnadene gir, og har foreslått å fjerne muligheten for å få fritak for krav om tilknytning til studentsamskipnad. Jeg mener dette må ses på som et klart uttrykk for støtte til samskipnadsordningen som sådan, og det er derfor i samsvar med Regjeringens ønske om å styrke ordningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:27:20]: Fremskrittspartiet fremmer et alternativt forslag som vil gi enkeltstudenter mulighet til å varsle hvis samskipnaden ikke drives i tråd med loven, samtidig som studenten da får mulighet til å beholde eksamensretten. Vi vet om samskipnader som aktivt har gått ut med oppfordring til boikott av Israel, og enkelte studenter har fått problemer med et slikt standpunkt. Vi kan også tenke oss samskipnader som gir full tilslutning til norsk tilstedeværelse i Afghanistan, og at enkelte studenter kan få problemer med det, kjenner vel statsråden til fra egne rekker.

Hvis ikke Fremskrittspartiets forslag blir vedtatt, hvordan mener statsråden studentene kan gå fram for å markere avstand til samskipnadsstyrets vedtak og samtidig beholde eksamensretten?

Statsråd Tora Aasland [12:28:07]: Jeg har stor tillit til at demokratiet også vil fungere når det gjelder styringen av samskipnadene. Den er jo basert på at man velger sitt styre, og som i alle demokratiske forsamlinger er det mulighet til å kaste et styre som man ikke vil skal fortsette. Det er – som noen av representantene fra flertallet her har vært inne på – en sammenheng mellom det å ha en demokratisk ordning og det å legge til rette for at retten til utdanning skal være lik for alle. Så her vil jeg ha tillit til at den demokratiske siden av samskipnadsstyringen fungerer som den skal.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:28:50]: Først må jeg få lov til å si at jeg er glad for å høre at statsråden kommer til å ta alle berørte parter nøye med på råd i utarbeidelse av forskrifter. Det mener jeg er viktig, for mitt poeng står egentlig fortsatt fast, i den forstand at jeg mener at i den type til dels kontroversielle spørsmål som ligger i lovteksten som skal forskriftsfestes, er man nødt til å ha en like grundig og god prosess som i forhold til lovgivning, rett og slett for å sørge for at alle er involvert, og at alle får med seg alt det som skjer av raske forskriftsendringer.

Mitt spørsmål handler om lovens § 4. Som statsråden sier, er det å fjerne adgangen til fritak i samsvar med samskipnadsordningen og ånden i den. Jeg formoder jo at Regjeringas opprinnelige forslag også er det. Mitt spørsmål handler om hvordan statsråden ser på den innstrammingen som nå skjer ved hjelp av regjeringspartiene, en innstramming som altså er imot Regjeringas opprinnelige forslag.

Statsråd Tora Aasland [12:29:52]: For det første vil jeg si når det gjelder forskriftene, at det alltid er en balanse mellom arbeidet med lov og forskrift, men som jeg sa i innlegget mitt, er det en fordel å kunne være noe mer dynamisk ved å endre forskrifter, så man slipper å endre loven når det oppstår nye situasjoner.

Når det gjelder flertallets forslag, som da kommer til å få flertall også i vedtaket av loven, understreker jeg igjen at jeg mener at det er i den ånden som også etter min mening samskipnadene skal være i. Jeg erkjenner meget klart at det her er en politisk uenighet i Stortinget – i Odelstinget, som vi er i nå – mellom opposisjonspartiene og regjeringspartiene. Det er vel ofte slik at politisk uenighet er en viktig del av vår demokratiske utvikling, og det må man selvfølgelig akseptere. Her er det flertallets mening som har slått igjennom.

Anders Anundsen (FrP) [12:30:58]: Jeg ble litt forundret over statsrådens svar til representanten Gåsvatn. Den situasjonen som Gåsvatn viste til, var en situasjon hvor demokratiet faktisk gikk utover det som var lovens rammer, der samskipnadene ikke drev studentvelferd, men politisk agitasjon.

Da syntes jeg det var underlig at statsråden konkluderte med at hun har tillit til demokratiet. I et demokrati har man også mindretallsrettigheter. I denne sammenheng kan noen få alvorlige samvittighetskvaler hvis f.eks. en studentsamskipnad vedtar at den ønsker å støtte norsk deltakelse i Afghanistan eller boikott av israelske varer. Det er studenter som vil reagere kraftig på dette, og de har i dag ingen mulighet til å reservere seg mot å støtte den typen politisk agitasjon gjennom studentsamskipnadene uten samtidig å miste eksamensretten. Det er et ganske dramatisk virkemiddel.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden direkte på nytt: Hvordan mener statsråden at studenter som kommer i slike samvittighetsvanskelige situasjoner på grunn av at demokratiet og samskipnadene går utover lovens rammer, skal gå frem for å kunne reservere seg mot denne typen aktivitet?

Statsråd Tora Aasland [12:32:02]: Jeg vil forvente at samskipnadene, særlig etter denne oppstrammingen i loven, konsentrerer sin virksomhet om det som har direkte med studentvelferd å gjøre. Men jeg vil gjenta det jeg sa til en tidligere replikk, at det er en demokratisk vurdering som ligger bak styringen av samskipnadene. Og da er den eneste rette måten å gjøre det på, hvis man er uenig i det sittende styrets beslutninger, at man ved neste korsvei velger et annet styre.

Odd Einar Dørum (V) [12:32:47]: Jeg skal følge opp replikkvekslingen mellom statsråden og representanten Ine Marie Eriksen Søreide.

Det er ikke uenighet i stortingssalen. Det er uenighet om Regjeringens forslag. Vi er i den situasjonen at Regjeringens forslag til en bestemt paragraf har støtte av opposisjonen, mens regjeringspartiene er imot. Det kan ikke beskrives på noen annen måte. Selvfølgelig kan statsråden ta dette nederlaget til etterretning, hun kan til og med ta det til etterretning med glede, eller ta det til etterretning på en annen måte. Det er ikke mulig å beskrive situasjonen som en annen enn at Stortinget kjenner Regjeringens forslag, med mindre Regjeringen av en eller annen grunn hadde endret forslaget, gitt det et tilegg eller trukket det. Det har ikke Regjeringen gjort. Derfor er det slik at det er Regjeringens forslag som foreligger.

Skal det være slik da, for å stille spørsmålet på den måten, at dette er et nederlag som statsråden tar med fatning, men at det faktisk er slik at opposisjonen stemmer for det forslag som den regjeringen som statsråden er medlem av, har fremmet?

Statsråd Tora Aasland [12:33:42]: Jeg vil heller si det slik at det er en endring som statsråden synes er til det bedre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.