Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Første taler er Sonja Irene Sjøli, som får ordet på vegne av sakens ordfører, Inge Lønning, som er medlem av Lagtinget.

Sonja Irene Sjøli (H) [21:04:43]: Det lovforslaget vi skal behandle nå, er fremmet for å gjennomføre et EU-direktiv om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som ble vedtatt 7. september 2005. Direktivet regulerer godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og fastsetter når landene er forpliktet til å godkjenne yrkeskvalifikasjoner som er ervervet i et annet medlemsland.

Et av de grunnleggende prinsippene for det indre marked er EØS-borgernes rett til å etablere seg og tilby sine tjenester i hele EØS-området. Direktivet skal bidra til å sikre den frie bevegelsen i det indre markedet ved å gjøre det enklere for den enkelte yrkesutøver å få sine yrkeskvalifikasjoner godkjent i et annet EØS-land. Direktivet skal sikre at personer som har kvalifisert seg i et annet EØS-land, ikke diskrimineres i forhold til vertslandets egne borgere. I tillegg skal det nye regelverket bidra til å forenkle prosedyrer for saksbehandling og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i EØS-området. Samtidig er det viktig å ivareta hensynet til sikkerheten for norske pasienter. Det foreliggende lovforslaget balanserer disse hensyn på en god måte og får tilslutning fra en samlet komite på de aller fleste punkter.

Hovedregelen er at tjenesteytere som er lovlig etablert i ett medlemsland, fritt skal kunne reise til et annet medlemsland og utøve yrket der midlertidig. Det er gitt noen unntak og begrensninger som skal gi medlemslandene mulighet til å beskytte sine borgere mot uforsvarlig virksomhet. Komiteen støtter forslaget om at det skal fastsettes krav om at den som ønsker å tilby tjenester midlertidig, skal gi melding til godkjenningsmyndighetene i vertslandet om dette og framlegge nødvendig dokumentasjon. Myndighetene kan også kreve å få kontrollere yrkeskvalifikasjonene til den enkelte yrkesutøver før tjenestene kan ytes for første gang. Komiteen mener det er nødvendig at midlertidige tjenesteutøvere skal være underlagt vertslandets regler for yrker som er direkte knyttet til faglige kvalifikasjoner samt vertslandets disiplinærbestemmelser. Det er viktig for å ivareta pasientenes sikkerhet.

Stortinget besluttet ved behandlingen av Ot.prp. nr. 103 for 2005-2006 og Innst. O. nr. 46 for 2006-2007 at alle privatpraktiserende utøvere av godkjente helsetjenester ble innlemmet i Norsk Pasientskadeerstatning. På bakgrunn av den lovtolkning som framkommer i nevnte proposisjon, legger komiteen til grunn at pasientene vil få erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven, også når skaden er forvoldt av helsepersonell som yter midlertidige tjenester i privat virksomhet i Norge. En samlet komite mener at dette med fordel kan presiseres i selve lovteksten til pasientskadeloven, og fremmer derfor forslag om en endring i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. § 1 første ledd pkt. c).

Komiteen støtter departementets forslag til ny bestemmelse i helsepersonelloven § 65 a som gir Statens helsetilsyn adgang til å reagere overfor forhold som har skjedd under opphold i Norge. I den forbindelse har komiteen merket seg at reaksjoner som tilbakekall, suspensjon eller begrensninger i retten til å utøve yrket midlertidig kun har konsekvenser for vedkommendes mulighet til å utøve yrket i Norge. Komiteen er også enig i at folketrygdens vilkår for å yte refusjon for helsehjelp skal gjelde for midlertidige tjenesteytere.

Som følge av endringene i helsepersonelloven § 53 annet ledd og innholdet i § 57 første ledd vil kritikkverdige forhold i andre EØS-land kunne gi norske myndigheter anledning til å tilbakekalle eller nekte utøvelse av yrket. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener likevel at myndighetene må jobbe videre med å utvikle kontrollrutiner og reaksjonsmidler overfor midlertidige tjenesteytere for å hindre at yrkesutøvere som driver uforsvarlig, kan flytte sin virksomhet fra land til land og dermed sette pasientsikkerheten i fare. Disse medlemmer mener det ville være av betydning å få opprettet et register over alle som har autorisasjon innenfor de yrkesgrupper proposisjonen omhandler, som er tilgjengelig for myndigheter i alle land som omfattes av regelverket. På denne måten vil det kunne føres effektiv kontroll med eventuelle brudd på lovverk eller regler fra tjenesteyterens side. Det pågår nå et arbeid i EU og EØS for å avklare hvilke opplysninger som kan utveksles, og en samlet komite ber departementet vurdere nye lovendringer i lys av dette.

En samlet komite er enig i at det må stilles krav om tilstrekkelig språkkunnskap overfor utenlandsk helsepersonell som skal arbeide i Norge. Komiteens flertall mener det er mest hensiktsmessig at arbeidsgiver vurderer dette i det enkelte tilfellet. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er nødvendig med en obligatorisk norskprøve. Uansett skal de regler som finnes i lovforslaget, bidra til at pasienter skal føle seg trygge på at de vil få forsvarlig behandling også når denne utføres av helsepersonell fra andre land i EØS-området.

Vigdis Giltun (FrP) [21:10:11]: Jeg vil få takke representanten Sonja Sjøli for en veldig god redegjørelse for saken fra komiteens side. Hun tok også med noen av Fremskrittspartiets synspunkter, der vi har vært sammen med andre partier om å ha merknader.

Fremskrittspartiet ser helt klart at det er behov for mer helsepersonell, og synes det er positivt at det skal bli lettere for utenlandsk helsepersonell å jobbe midlertidig i ulike land, og at man skal få flytte sin virksomhet fra land til land uten nødvendigvis å ha dette landets autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Nå er det slik at autorisasjonsordningen er en trygghet i seg selv for at utøveren utøver yrket sitt på en forsvarlig måte i forhold til landets lover. Det er derfor viktig at de utøverne som kommer fra andre land, forholder seg til norsk lovverk og helsepersonelloven. Vi vet at mange får inndratt sin autorisasjon, bl.a. på grunn av rusmisbruk og på grunn av seksuelle forhold. Det norske lovverket er det også viktig at utenlandsk helsepersonell forholder seg til. De vil ikke kunne miste noen autorisasjon, i og med at de ikke har norsk autorisasjon, men Norge kan jo avstå fra å ta imot dem ved en senere anledning.

Det er veldig viktig at det kommer på plass et felles internasjonalt register, hvor uheldige eller lovstridige hendelser i noen av de landene som er omfattet av direktivet, kan registreres. Medlemmene fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at det blir informert om det til andre land, hvis en utøver gjør seg skyldig i hendelser som medfører reaksjoner i et land hvor de praktiserer midlertidig.

Så til Norsk Pasientskadeerstatning. Dette var et spørsmål vi også tok opp da komiteen besøkte NPE for et par uker siden. NPE hadde ikke tenkt noe på dette med innbetaling av forsikringspremie. Fremdeles er ikke private utøvere innlemmet i NPE-ordningen, og en del av problemene er vel nå hvordan premien skal innbetales, og hva de skal betale. Det hadde NPE heller ikke tenkt på i forhold til utenlandske utøvere. Komiteen har påpekt at utenlandske utøvere bør innbetale en premie, og at det ikke bør gå ut over de andre i Norge som er med på NPE-ordningen. De skal ikke få noen økonomisk ekstrabelastning når det gjelder saksbehandling eller erstatningspremie på grunn av hendelser som utenlandske utøver står for.

Når det gjelder språket, mener Fremskrittspartiet at det å beherske norsk språk både skriftlig og muntlig må anses som selvsagt for utførelse av forsvarlig helsehjelp, både overfor pasient, pårørende og kollegaer samt for å innfri dokumentasjonskravene til journalføring i helsepersonelloven. Manglende språkforståelse kan, slik vi ser det, lett føre til uforsvarlig virksomhet og risiko for pasientenes sikkerhet. Observasjoner, vurderinger og tiltak som er gjort i pleie og behandling, er avhengig av god språkforståelse. Tilbakemeldinger fra sykepleiere i helsetjenesten viser at problemer med språket er den største og hyppigste risikoen for pasientsikkerheten ved utenlandsk arbeidskraft. Statens helsetilsyn påpeker at manglende språkkunnskap er en problemstilling som har stått sentralt i flere tilsynssaker, noe som også ble omtalt i møtet som komiteen hadde med Helsetilsynet i forrige uke.

Slik det framgår av saken, vil mange av dem som tilbyr helsetjenester, drive selvstendig virksomhet uten en arbeidsgiver som kan foreta kontroll av de språkkrav som fastsettes. Manglende språkkunnskap vil sannsynligvis i liten grad fanges opp av tilsynsmyndighetene. Fremskrittspartiet mener derfor at arbeidsgiver ikke kan være eneste ansvarlig for at utenlandske utøvere skal ha gode nok norskkunnskaper.

Fremskrittspartiet mener imidlertid at gode språkkunnskaper er nødvendig for at pasientsikkerheten skal bli ivaretatt på en god måte, og for at utøveren skal kunne skjøtte sitt yrke på forsvarlig vis. Da må også myndighetene ta et ansvar og påse at disse kunnskapene er til stede.

Fremskrittspartiet mener at en obligatorisk skriftlig og muntlig språktest vil bidra til å sikre at det helsepersonell som skal praktisere i Norge, har de språkkunnskaper som er nødvendige for å utøve helsetjenester på en betryggende måte, i tillegg til det ansvaret arbeidsgiver har for å sikre at de ansatte har de nødvendige kvalifikasjoner i forhold til det yrket de skal utøve. Det gjelder også språklig.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Sylvia Brustad [21:15:17]: Reglene om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som er oppnådd i et annet EØS-land, gjør det enklere for helsepersonell å ta arbeid i Norge. Den som er faglig kvalifisert, skal også kunne praktisere sitt yrke i Norge på samme vilkår som helsepersonell med utdanning fra Norge. Tilsvarende skal sjølsagt norsk helsepersonell kunne ta arbeid i andre EØS-land.

Dette sikrer at helsepersonell fra andre EØS-land underlegges de samme kravene til faglig forsvarlighet som norsk helsepersonell. Dersom de gjør feil, vil tilsynsmyndighetene kunne ilegge sanksjoner på lik linje med det som gjelder for annet helsepersonell.

Så skiller direktivet som kjent mellom det å tilby tjenester over en kortere periode og det å etablere seg som yrkesutøver i Norge. De som vil etablere seg i Norge, må ha autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Slik godkjenning er ikke nødvendig dersom helsepersonellet kun skal yte tjenester midlertidig, men da må norske myndigheter ha forhåndsmelding om oppholdet. På den måten kan en registrere helsepersonellet, og også undersøke kvalifikasjonene nærmere hvis det er grunn til det.

I dag er det som kjent bare sektoryrkene, det vil si doktor, sjukepleier, tannlege, jordmor og farmasøyt som er utdannet ved universitetet, som kan drive midlertidig tjenesteyting i Norge uten autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Med de nye reglene vil helsepersonell fra alle de 27 lovregulerte yrkene kunne gjøre det samme.

Det følger av rettspraksis fra EF-domstolen og EFTA-domstolen at hvert enkelt tilfelle må vurderes ut fra ytelsens varighet, hyppighet og kontinuitet. Jeg tar imidlertid sikte på å lage retningslinjer - i den grad det er mulig innenfor direktivets rammer.

Direktivet tillater ikke at myndighetene stiller krav om standardiserte språktester som vilkår for å innvilge sjølve autorisasjonen, lisensen eller spesialistgodkjenninga. Dette er begrunnet med at behovet for norskkunnskaper vil variere mellom ulike stillinger og ulike oppgaver. Derfor må hver enkelt søker vurderes individuelt.

På denne bakgrunn må det stilles språkkrav ved ansettelsen og ved sjølve utøvelsen av yrket. Kravet om at helsepersonell må kunne kommunisere tilfredsstillende med pasientene, er sjølsagt svært viktig, og det følger allerede av helsepersonelloven § 4 om forsvarlig yrkesutøvelse. Den enkelte arbeidsgiver må påse at helsepersonell som ansettes, har nødvendige kvalifikasjoner, herunder sjølsagt også at norsken er god. Helsepersonellet har sjøl ansvar for kun å påta seg oppgaver som de er kvalifiserte for. I årets foretaksmøter ble det presisert at helseforetakene må sørge for å ha gode rutiner for hvordan de skal vurdere språkkrav. Jeg mener at arbeidsgivernes og helsepersonellets forpliktelser er klare, men departementet vil også understreke disse forpliktelsene i det reviderte forskriftsverket.

De foreslåtte lovendringene innebærer ikke store endringer i dagens praksis. Likevel trur jeg at de kan være med på å gjøre det enklere å rekruttere helsepersonell til Norge. Og det å kunne erstatte 15 direktiver med ett, er heller ikke å forakte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Berit Brørby gjeninntok her presidentplassen.