Presidenten: Etter ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 65 minutt pluss 5 minutt til statsråden, og at taletida blir fordelt slik:
Arbeidarpartiet 20 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.
Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå partias hovudtalarar og inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå statsråden innanfor den fordelte taletida.
Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
Første talar er Tore Nordtun på vegner av ordføraren for saka, Terje Aasland, som er medlem av Lagtinget.
Tore Nordtun (A) [14:04:12]: Først vil jeg bare foreta en rettelse i innstillingen til Odelstinget. På side 53 i den trykte innstillingen står det nå under kapittel 35 punkt 5:
«I lov 29. september 1968 um særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova) skal § 19 første ledd første punktum lyde:»
Her skal det stå:
«I lov 29. november 1968 (…)»
Den nye loven som vi nå har til behandling, gir de lokale myndighetene muligheten til å møte klimautfordringene, stoppe tapet av det biologiske mangfoldet og sikre folks tilgang til friluftsliv og rekreasjonsområder.
Og ikke bare det: Planlegging etter plan- og bygningsloven skal være et redskap for folkevalgte organer til å styre viktige utviklingstrekk i lokalsamfunnene og i storsamfunnet vårt.
En særlig oppgave er å verne viktige miljøverdier ut fra langsiktige hensyn i et samfunn med fortsatt økonomisk vekst. Planleggingen skal også sikre at avveiningene av ulike hensyn skjer i full åpenhet og offentlighet. God offentlig planlegging er viktig for å ivareta interesser som ellers står svakt i vårt samfunn. Dette styrker de lokaldemokratiske prosessene og sikrer at alle innbyggerne kan delta i planleggingen framover. Det legges også til rette for at lokaldemokratiet i større grad gjennomføres i planprosesser og i mindre grad gjennom dispensasjoner.
Jeg synes også det er viktig i denne innledningen å understreke, på vegne av saksordføreren, som sitter i Lagtinget, at det har vært en god prosess i komiteen, også med de andre partiene. Hvis man ser på innstillingen i dag, er det ikke så mange avvik, eller mindretall, i komiteens merknader.
Hva er så nytt med det nye lovforslaget? La meg nevne noen punkter:
Kommunene skal nå vurdere hvilke vassdrag som skal ha byggeforbud. Det er viktig i tiden vi går inn i nå, med masse utbygging av småkraftverk.
Vi skal samtidig begrense muligheten til å gi dispensasjon. Det er en viktig sak. Dette gjøres ved at hensynet til natur, kulturmiljø, landskap og friluftsliv for allmennheten skal ligge til grunn for behandling av dispensasjonssøknader i kommunene våre.
Vi har også en viktig del som omhandler hensynssoner. Hensynssoner skal nå innføres som et nytt begrep i lovverket, i plan- og bygningsloven. Disse hensynssonene skal defineres av kommunene, og de skal vise hvilke bruksbegrensninger som ligger i de enkelte områdene. Men hensynssonene skal ikke overstyre særlovgivningen. Det har vært knyttet visse bekymringer til om hensynssonene skal overgå sektorlovgivningen, men det er ikke tilfellet.
Det åpnes adgang til å ivareta flere miljøhensyn gjennom disse planene. Kommunene kan stille krav bl.a. om fleksible og miljøvennlige energiløsninger i forbindelse med ny utbygging. Det vil si at kommunen nå kan kreve at det legges til rette for bl.a. vannbåren varme i nye byggefeltområder. Ikke minst skal det nå bli enklere for kommunene å bestemme trasévalget for kollektivtransport. Konkret betyr dette at kommunene enklere kan bestemme at kollektivtrafikken skal ha bedre tilgjengelighet enn biltrafikken. Det er et veldig godt redskap for kommunene på miljøsiden.
Jeg vil også understreke at lovens formålsparagraf nå slår fast at prinsippet om universell utforming skal ivaretas både i planleggingen og i kravene til det enkelte byggetiltak. Dette med universell utforming har det vært krav om i mange år. På dette området har det til de grader vært sluntret unna. Nå får vi det strengere i lovs form, bl.a. for å ivareta de menneskene som har litt problemer med å få adgang til visse offentlige bygg.
Det er ett punkt jeg vil nevne som jeg synes er særdeles viktig, og det er regionale planer, såkalte fylkesplaner. De er i dag bare retningsgivende for kommunene og private utbyggere. Dette endres nå. Etter den nye loven kan regionale planer gjøres juridisk bindende inntil de blir innarbeidet i kommuneplanene, dvs. at en planlagt utbygging som strider mot de regionale planene, kan stoppes. Formålet med denne rikspolitiske bestemmelsen, som man kan kalle det, er å legge til rette for sterkere regional samordning av politikken for etablering og utvidelse av kjøpesentre. Hensikten er å styrke eksisterende by- og tettstedssentre og bidra til miljøvennlige transportvalg. Man vil også unngå en utvikling som fører til byspredning, bilavhengighet og dårligere tilgjengelighet for dem som ikke disponerer bil. Det langsiktige målet er å oppnå en mer bærekraftig og robust by- og tettstedsutvikling og begrense klimagassutslippene.
Interkommunalt planleggingsarbeid er også viktig. Interkommunalt samarbeid blir viktigere og viktigere. Kommunegrensene sklir nå mer over i hverandre. Kommunene bygger seg mer sammen på flere felt. De utfordres nå med tanke på bolig, næringsutvikling og næringsareal, men også av hensynet til strategiske posisjoner. Interkommunalt samarbeid er derfor helt avgjørende for en framtidig og god arealutvikling hvor fellesinteresser og samhandling settes foran særinteressene. Interkommunalt samarbeid er også viktig i forholdet til de regionale planene, f.eks. hvor framtidig handel og næringsutvikling skal skje, samtidig som retningslinjene for kjøpesentrene, som jeg var litt inne på, begrunner dette.
I forbindelse med dette blir den regionale planleggingen viktigere og viktigere. Arealdisponeringen blir mer og mer grenseoverskridende, og man får fort interessemotsetninger, som kan unngås ved god regional planlegging. Derfor er det med forundring vi registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet vil ta kampen om antall forvaltningsnivå inn i plan- og bygningsloven. Alternativet til regional planlegging er mer statlige planer, dersom man ikke ønsker reguleringer og samordninger. Dette er jo en holdning Fremskrittspartiet og Høyre for så vidt har inntatt. Da er det grunn til å stille seg spørsmålet: Er dette en samfunnsutvikling som vil tjene folk flest? Selvfølgelig ikke, etter vår oppfatning. Et uregulert samfunn gagner først og fremst dem med sterke kapitalinteresser.
Til slutt vil jeg komme litt inn på energispørsmål, som også er berørt i plan- og bygningsloven.
Vi har vært opptatt av at viktige nasjonale oppgaver og ansvarsforhold som framkommer gjennom anlegg for overføring og fordeling av elektrisk energi med høy spenning, og som er underlagt konsesjon, unntas fra bestemmelsene i denne loven, med unntak av krav om kartgrunnlag m.m. og konsekvensutredninger for tiltak og planer etter annet lovverk, og likeledes at rørledninger i sjø for transport av petroleum fortsatt skal være unntatt fra bestemmelsene i den plan- og bygningsloven som vi behandler i dag.
På grunn av den debatt som har pågått om energi, vil jeg understreke at anlegg for produksjon av elektrisk energi fortsatt vil omfattes av planbestemmelsene i den nye plan- og bygningsloven. Men her presiserer komiteen at kommunene etter den nye loven ikke vil ha plikt til å regulere, men kan regulere anlegg for produksjon av elektrisk kraft dersom kommunen selv ønsker det.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:14:11]: Jeg har lyst til å følge opp representanten der han avsluttet, for i Soria Moria-erklæringen står det:
«Et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte samfunnsutfordringene.»
Når det gjelder energi, vet vi at den nye plan- og bygningsloven åpner for at kommunene skal få mindre å si for framtidige kraftutbygginger enn det de har i dag. Blir lokaldemokratiet hørt når vi åpner for at kommunene i mindre grad skal få påvirke om det skal bygges ut kraft lokalt? Veldig mange kommuner ønsker kraftutbygginger. Det ser vi eksempler på stadig vekk. Vefsna er ett eksempel, Stryn-vassdraget et annet. Men de blir stoppet av nasjonale myndigheter, og åpenbart er ikke kraftbalansen det viktige.
Det kommer også tilfeller som jeg frykter det blir flere av, slik som i Austevoll, der kommunen motsetter seg et kraftprosjekt. De vil gjerne ha mye vindkraft, men det er ett vindkraftprosjekt de motsetter seg. De får likevel tredd nedover hodet av NVE at det skal de ha. Synes representanten Nordtun dette representerer lokaldemokrati i praksis?
Tore Nordtun (A) [14:15:27]: Replikanten har absolutt et poeng, og det har man drøftet ganske inngående. Men det er viktig her å ha et hovedblikk på de overordnede, nasjonale oppgavene når det gjelder ansvarsforholdene for de store føringene i vår energiproduksjon, og hvordan overføringene skal skje. Det kan synes som det er et motsetningsforhold, men jeg vil spesielt vise til det siste jeg sa: De har ikke plikt til å regulere, men de kan regulere anlegg for produksjon av elektrisk kraft dersom kommunen selv ønsker det. Det vil bli lagt betydelig vekt på det.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:16:16]: Representanten Nordtun går langt i sin lovprising av loven. Han sier bl.a. at den er et redskap for folkevalgte. Det har han for så vidt helt rett i - hvis man ser på denne sal. Det er Stortinget og fylkeskommuner som får tilført makt på bekostning av kommunestyrer og bystyrer.
Videre sier representanten Nordtun i sitt innlegg at dette er et riktig skritt i retning av å bekjempe klimaendringer. Denne loven vil ha liten betydning i forhold til klimaendringer.
Til slutt sier representanten Nordtun at det styrker lokaldemokratiske prosesser. Vel, det må i så fall igjen være prosessene her i salen, for hvis man ser på de lokaldemokratiske prosessene, blir de nå enda mindre verdt og i mye større grad overstyrt og overprøvd av både fylkespolitikere, fylkesmenn og oss stortingspolitikere.
Tore Nordtun (A) [14:17:14]: Det er vel sjelden vi har hatt noen lov til behandling her i denne sal som er så gjennomsyret av lokaldemokratiet og innspill fra lokaldemokratiet.
Bare se på det jeg sa når det gjaldt kjøpesenterutviklingen, og hva jeg sa når det gjaldt fylkesdelplaner og regionvise planer. Det er nettopp her innspillene kommer. Da jeg begrunnet bl.a. vår holdning til kjøpesentrene, var det ut fra en større tenkning når det gjaldt regionene, nettopp å sentralisere dem for å legge til rette for kollektivtrafikk framfor privatbilisme, og organisere det etter hvor folk bor og arbeider. Det er nettopp dette vi nå ser i en sammenheng, for å legge kommunale planer, for å møte våre store utfordringer når det gjelder miljøet. Denne loven er et mye bedre redskap enn det vi har hatt tidligere. Det er presisert i paragraf etter paragraf. Jeg er stolt av denne loven.
Bjørg Tørresdal (KrF) [14:18:18]: Kristelig Folkeparti er opptatt av universell utforming. Det var også representanten Tore Nordtun i sitt innlegg. Han pekte på at her kommer det på plass i loven når det gjelder nye bygg og anlegg. Det er bra.
Så har en samlet opposisjon sagt i en merknad at det er viktig at det ikke bare gjelder nye bygg og anlegg. Det vil ta veldig lang tid dersom en skal vente til en har fått fornyet hele bygningsmassen og alle anlegg. Det er viktig at en også får på plass universell utforming også for eksisterende bygg og anlegg. En samlet opposisjon har sagt at det er viktig at en får dette med i kommende budsjetter.
Nå har ikke regjeringspartiene gått inn i den merknaden. Jeg håper at det ikke betyr at de er imot at en må fokusere spesielt på dette i budsjettene framover. Kan representanten Nordtun bekrefte at en ønsker en slik prioritering i budsjettene framover?
Tore Nordtun (A) [14:19:08]: Det har nå vært maktpåliggende, etter så mange år og diskusjoner, å få på plass universell utforming. Det har vært mange ord uten handling, og man har ikke fått satt det ut i praksis. Nå kommer vi via lovverket og pålegger universell utforming.
Jeg er klar over de problemstillingene som replikanten reiser når det gjelder nye bygg kontra gamle bygg. Dessverre har vi ikke fått det til i de nye byggene. Dette er også et lovmessig skikkelig godt signal om at man må rydde opp i fortiden man har på dette området. Det er mange av de gamle byggene som også vil stå i framtiden, selvfølgelig, etter at denne loven er vedtatt. Jeg får inderlig håpe at vi også kan ta grep i budsjettbehandlingen på dette området.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.
Tord Lien (FrP) [14:20:20]: La meg begynne med å takke både saksordføreren og statsråden for den ryddigheten som er vist, og den bistanden som er ytt komiteen i forbindelse med denne saken. Den har vært forbilledlig, og man kan slå fast at andre departementer nok har mye å lære av denne prosessen.
Den loven vi behandler i dag, handler om hvordan norske arealer skal forvaltes. At det var behov for en opprydding i de lovene som gjaldt før, og spesielt plan- og bygningsloven, er det bred politisk enighet om. At det er behov for et klart regelverk for hvordan norske arealer skal forvaltes, er det bred politisk enighet om. At staten må ha siste ordet i noen få tilfeller, er det også enighet om.
Men den største konfliktlinjen i denne saken handler om kommunenes rett til å forvalte egne arealer. Fremskrittspartiet ønsker å styrke denne retten, mens regjeringspartiene ønsker å svekke kommunenes rett til å forvalte egne arealer.
Arealforvaltning er for mange kommunestyrer en sentral del av den politiske virksomheten, og ikke minst et viktig virkemiddel for næringsutvikling. God lokal arealforvaltning og tilrettelegging for boligbygging og hyttebygging er også et virkemiddel for å opprettholde og øke bosettingen i mange kommuner i landet. En reduksjon av kommunenes rett til å forvalte egne arealer vil medføre mindre interesse særlig for dette politikkområdet, men også for lokalpolitikk som sådan. I en tid da interessen for politikk er fallende, burde det ikke være i Stortingets interesse å bidra til at det å drive med lokalpolitikk bare skal handle om hvilke tjenester det skal kuttes i. Det burde også handle om utvikling og vitalisering av lokalsamfunnene.
Fremskrittspartiet vil i dag fremme en rekke forslag som vil styrke lokaldemokratiet. Dette gjør vi fordi vi mener at vettet er likt fordelt i hele landet, og fordi vi mener at når det gjelder forvaltning av arealer i Tønsberg, i Austevoll, på Frøya, i Namdalen, på Senja og i Lom, er det ikke politikerne i Oslo og byråkratene i Trondheim som er best egnet til å forvalte disse. Fremskrittspartiet mener tvert om at disse arealene best forvaltes av lokalpolitikere og grunneiere i fellesskap.
Så er det bare å registrere at Fremskrittspartiet står delvis alene, delvis sammen med Høyre, på dette standpunktet. Senterpartiet mener tydeligvis ikke lenger at vettet er likt fordelt i hele landet, og har sluttet seg til sine tradisjonelt sentralmaktsorienterte regjeringskollegaer, tilsynelatende uten kamp. At sosialistene ønsker å styrke statsmakten mot grunneierne og lokaldemokratiet, er ingen nyhet, men at Senterpartiet uten å tilkjennegi noen som helst form for motstand går med på dette, er svært skuffende.
Et klart eksempel på denne frarøvelsen av lokal selvbestemmelse er at regjeringspartiene går inn for å frata kommunene planmyndighet ved vindmølleutbygginger. Det er ikke vanskelig å forstå at større vannkraftutbygginger som har stor nasjonal betydning for forsyningssikkerhet, og ofte får konsekvenser for elver som løper gjennom flere kommuner, må omfattes av statlig arealplanlegging. Men å åpne for å tvinge kommunene til å akseptere vindmølleutbygging er et utidig angrep mot lokaldemokratiet, og det kan ikke forsvares med at nasjonale interesser tilsier utbygging. Det forsøker jo faktisk heller ikke Regjeringen og stortingsflertallet seg på, i og med at forslaget som i dag dessverre kommer til å bli vedtatt, ikke inneholder en begrensning om at viktige nasjonale interesser må ligge til grunn for slik vindmølletvang. Dette står fullstendig i motsetning til det representanten Nordtun gir uttrykk for. Vindmøller vil aldri kunne gi et signifikant bidrag til en regions forsyningssikkerhet, i og med at de ikke produserer kraft i mer enn ca. en tredjedel av tiden.
Strandsonen er det andre og minst like graverende eksemplet. Strandsonen representerer for mange kommuner de viktigste arealene både for næringsutvikling og for bosetting. I Senterpartiets program står det at lokal selvråderett skal være det bærende prinsippet i forvaltningen av strandsonen. Forslaget som dessverre ser ut til å bli vedtatt i dag, innebærer at det skal være et byggeforbud i hele strandsonen, langs havet og i vassdragene. Så åpnes det riktignok for en - dog meget skjerpet - dispensasjonsadgang fra dette forbudet. Hvis man ser det i sammenheng med flertallets forslag om regionale planer, betyr det at lokalpolitikere i Hol eller Hurum i framtiden må ha godkjenning fra byråkrater hos fylkesmannen i Drammen, fra politikerne i fylkeskommunen i Drammen, fra byråkratene i Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim og fra miljøvernministeren i Oslo før de kan forvente å få godkjent en eventuell utbygging i strandsonen. Hvordan dette kan tolkes som at lokal selvråderett skal være det bærende prinsippet i forvaltningen av strandsonen, som Senterpartiet har gått til valg på, forstår jeg ikke, men jeg gleder meg til å høre Senterpartiets talsmann forklare det senere i debatten.
Motorferdsel er et annet tema som det burde vært lagt langt mer vekt på i arbeidet med denne loven. Strengt tatt har vi ikke bruk for en egen motorferdsellov. Plan- og bygningslovens plandel ville ha vært et utmerket virkemiddel for å regulere motorferdsel i utmark og hjemle de nødvendige forskrifter for slik ferdsel. Jeg legger da til grunn det syn at kommunene burde fått utvidet rett til å forvalte motorferdsel i utmark, herunder hvor det skal være lov å kjøre, og for hvilke formål man skal tillate kjøring. Det har jo vært varslet fra regjeringshold at et nytt forslag til motorferdsellov skulle legges fram før sommerferien, men jeg noterer meg at de siste signalene fra Regjeringen indikerer at et slikt forslag ikke vil bli lagt fram før sommeren. Senterungdommens tidligere generalsekretær har sagt at dette ikke blir lagt fram før stortingsvalget i 2009. Det tror jeg etter hvert begynner å stemme. Det er svært skuffende, all den tid signalene fra flere toneangivende posisjonspolitikere - parlamentarisk leder både i Senterpartiet og i SV samt statsråd Helga Pedersen og stortingsrepresentant Torny Pedersen, begge fra Arbeiderpartiet - klart har indikert at kjøring med rekreasjon som formål skal tillates, og at motorferdsel skal forvaltes i medhold av plan- og bygningsloven. Etter min mening ville det da ha vært naturlig om Stortinget behandlet begge sakene samtidig, slik at de kunne ses i sammenheng. Når dette ikke har skjedd, og saken er utsatt, vil jeg tolke det slik at denne saken ikke er så klar som enkelte av posisjonens fremste talsmenn har gitt uttrykk for. Fremskrittspartiet har i alle fall forsøkt å gi uttrykk for at størst mulig del av forvaltningen av motorferdsel i utmark bør utøves av kommunene og i medhold av denne loven.
Så foreslår Regjeringen også noe fornuftig i denne loven. En skjerping av prosedyrene for private planforslag er positivt. Særlig er kravet om tidligst mulig dialog med potensielt berørte interessenter meget fornuftig. Det er åpenbart at dette vil medføre en økt kostnad for private utbyggere, men denne skjerpingen sikrer at alle reguleringsplaner får den samme grundige behandling. Da blir det imidlertid noe merkelig at man samtidig ønsker å svekke de private planers rettsstilling. En lovfesting av at arealer hvor regulerte tiltak ikke er bygd innen fem år, må gjennomgå ny regulering dersom tiltaket er regulert med utgangspunkt i privat planforslag, er meningsløst. Regjeringen sidestiller på den ene side prosessen fram mot endelig planbehandling for offentlige og private planforslag. På den annen side svekker man de planene som i utgangspunktet har vært private planforslags rettsstilling. I dag bygges mange boligprosjekter, særlig ute i distriktene, ut over tid. Ved salg av de første boligene i et felt legges infrastrukturkostnaden for hele feltet til grunn for kostnadsberegningen for de enkelte enhetene. Dersom utbyggere i framtiden må kalkulere inn en mulighet for at de tiltakene som ikke er bygd innen fem år, kan risikere ikke å bli bygd, vil kostnadene for de enkelte enhetene nødvendigvis øke. Nok en gang rammes distriktene hardest, fordi det er der muligheten for å gjennomføre større utbygginger i en smell er minst.
Loven innfører også et nytt fenomen i norsk forvaltning - lovfestingen er i hvert fall et nytt fenomen. De såkalte hensynssonene åpner for en lang rekke statlige overstyringer, som bare må nevnes helt kort. For eksempel vil den kunngjorte kjøpesenterforskriften fra regjeringshold diktere hvilke kjøpesentre som kan bygges hvor. Verre eksempel på statlig styringskåthet skal man vel lete lenge etter. Her går altså stortingsflertallet inn for at Miljøverndepartementet skal avgjøre hvor kommunene skal få lov å tillate bygging av kjøpesentre. Ser man dette i sammenheng med at det samtidig er signalisert at den forskriftshjemmelen Regjeringen i dag får til å pålegge kommunene et maksimalt antall parkeringsplasser i sentrumsområdene, blir jo komedien komplett. Kundene skal ikke få handle på kjøpesentre utenfor tettstedene, men de skal heller ikke få ha med seg bilen inn i tettstedene. Hvordan detaljhandel for småbarnsfamilier og folk med bevegelseshemming i framtiden skal foregå, er for meg et stort under. Uansett er kjøpesenterforbudet og parkeringsbegrensningene nok et eksempel på utidig statlig overstyring av lokaldemokratiet. Det illustrerer også at Regjeringen ikke tar inn over seg at Norge er et langstrakt land, og at deler av landet har en slik geografisk og demografisk struktur at kjøpesentre utenfor tettstedene er en viktig og nødvendig del av servicetilbudet i mange regioner.
Regjeringen går også langt i å foreslå en etnisk dimensjon i arealforvaltningen i halve Norge. Fremskrittspartiet har stor forståelse for at all tradisjonell næringsutøvelse har krav på å bli hørt i areal- og plansaker. Men når Regjeringen foreslår å gi Sametinget innsigelser i alle plansaker - fra Hedmark i sør til Kirkenes i nord - som Sametinget mener er av betydning for samisk kultur og næringsutøvelse, er det å gå altfor langt. Det er derfor gledelig at komiteflertallet kraftig innskjerper at
«Sametingets innsigelsesrett etter lovens bestemmelser kun kan komme til anvendelse der dette er av vesentlig og direkte betydning for samisk kultur eller samisk næringsutøvelse».
Fremskrittspartiet er som sagt glad for denne innstrammingen, men mener at vern av samiske kulturminner er ivaretatt av kulturminneloven, og at reindriften godt kunne bli likestilt med andre arealkrevende, tradisjonelle næringer. Regjeringens tilnærming innebærer at man i mange tilfeller i praksis må ha godkjenning fra sitt eget kommunestyre, sin egen regionale myndighet, byråkratene i Trondheim, statsråden i Oslo og, president, fra Sametinget i Karasjok, også i Engerdal i Hedmark!
At dette kan ta motet fra enhver utbygger, er ikke vanskelig å forstå. Et eksempel på hvordan dette allerede fungerer, finner vi i Troms Folkeblad den 15. mai, hvor det framkommer at en utbygger ikke får forvalte sin egen innmark fritt, til tross for at det i manns minne ikke har vært kalving på mannens grunn. Det framkommer også i saken at mannen som ønsker å gjennomføre tiltaket, regner med at dersom alle instanser er positive, vil det ta tre år før endelig godkjenning av tiltaket vil foreligge. Dette mener Fremskrittspartiet er sterkt urimelig.
Jeg vil avslutte med å si at Fremskrittspartiet går til valg på og tilkjennegir klart og tydelig i dag at vettet er likt fordelt i hele landet. Det er ikke overraskende at Arbeiderpartiet og SV stiller seg i spissen for en kamp for å styrke sentralmakten mot lokaldemokratiet. Det er disse to partiene tuftet på. Men at Senterpartiet i dag kan bidra til at denne loven blir vedtatt som den foreligger, er for meg et stort under. Jeg noterer meg at det er til dels Høyre og Fremskrittspartiet som i dag slåss for lokaldemokratiet, slåss for at Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets lokalpolitikere ute i det norske land også i framtiden skal forvalte de arealene de er satt til å forvalte.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Torny Pedersen (A) [14:32:10]: Her var det mange forunderlige ting, men jeg skal ta fatt i én. Fremskrittspartiet har tatt til seg slagordet «For folk flest». Dette er i seg selv ganske utrolig, da partiet på de aller fleste punkter innehar en politikk for de få og de velbemidlede. Jeg er derfor ikke forundret når nettopp dette partiet stiller seg i spissen for at tilgangen til attraktive strandsoner skal være for de få og ikke for de mange, under dekke av det lokale selvstyret. Men vi ser i praksis at dette ikke fungerer, og spesielt ser vi det i fremskrittspartistyrte kommuner.
«Strandsonen krymper,» står det å lese i Aftenposten i dag. Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er da: Er Fremskrittspartiets talsmann i dag enig i at slagordet «For folk flest» ikke er helt passende?
Tord Lien (FrP) [14:33:25]: Jeg kunne ha nøyd meg med å svare nei, for det mener jeg ikke.
Nå er det sånn - og det beklager jeg veldig sterkt - at de fleste kommunene i Norge, også langs kysten, er styrt av arbeiderpartiordførere, så når strandsonen forsvinner, er det vel neppe bare Fremskrittspartiets feil.
Så vil jeg peke på at det helt åpenbart i en del områder av landet er viktig å ivareta friluftsarealene, arealer som tradisjonelt er brukt til friluftsliv - noe vi også ivaretar - men å legge til grunn et forbud mot bygging i strandsonen overalt, det er jeg ikke med på. Jeg kjenner kystområdene fra Trøndelag og nordover veldig godt. Jeg vet at i mange av disse områdene vil utbygging føre til at de blir mer tilgjengelige, og jeg vet at i mange av disse områdene er det veldig god plass både til friluftsliv og til utbygging uten at det ene må vike for det andre. Derfor er jeg ikke med på at man har behov for et totalforbud mot bygging i strandsonen.
Bjørg Tørresdal (KrF) [14:34:30]: Først vil jeg tillate meg en kommentar. Når representanten sier i sitt innlegg at reindrift må bli en vanlig næring, kan representanten umulig ha forstått hva reindrift handler om. Men det er en kommentar, så til mitt spørsmål.
Da jeg leste igjennom denne innstillingen - jeg sitter ikke i komiteen - merket jeg meg alle de gangene det står i komitemerknadene at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker seg to forvaltningsnivå. Og da jeg leste igjennom den, tenkte jeg at akkurat en sånn planleggingslov er en begrunnelse for at det nettopp er tre forvaltningsnivå vi trenger her i landet. For det er helt rett at vettet er likt fordelt. Det er ikke sånn at alt skal planlegges i Oslo. Det er sånn at det er mange fornuftige grunner til å ha tre forvaltningsnivå, bl.a. når det gjelder arealplanlegging. Ser ikke representanten at sånne spørsmål som hvor en skal bygge ut, og hvordan en skal forvalte areal, er det veldig fornuftig at flere kommuner i en region har en folkevalgt styring på?
Tord Lien (FrP) [14:35:40]: Når man representerer reindriftsfylket Sør-Trøndelag, er det litt artig å bli satt på plass om reindrift av en representant fra Rogaland. Det noterer jeg meg bare, så skal jeg heller jobbe med å sette meg inn i den saken.
To forvaltningsnivå er helt åpenbart løsningen. Det Kristelig Folkeparti og Regjeringen i dag går inn for, er jo å styrke rettsstillingen til fylkesplanene, noe som gjør at lokalpolitikerne, som allerede må forholde seg til fylkesmannen og til statsråd Solheim, i framtiden må forholde seg til fylkesmannen, fylkeskommunen og statsråd Solheim. Det tror ikke jeg er heldig. Det som er løsningen på utfordringene med regional arealplanlegging, er helt åpenbart frivillig interkommunalt plansamarbeid, og det er helt åpenbart først og fremst større kommuner.
Erling Sande (Sp) [14:36:38]: Det er i alle fall som senterpartist vanskeleg ikkje å bli rørt når ein høyrer Framstegspartiets plutselege og så intense forsvar for lokaldemokratiet og lokale prosessar. Det gleder meg.
Men eg har lyst til å utfordre representanten Lien på éi sak. I innstillinga seier jo også Framstegspartiet at ved visse openberre og viktige nasjonale interesseprosjekt, som kraftframføring, bygging av større kraftproduksjon, osv., er det naturleg at kommunane ikkje har noko veto, eller at dei nasjonale interessene går fyrst. Kva er argumentasjonen for dette? Viss det lokale sjølvstyret er så suverent, kvifor skal dei ikkje då òg ha makta til å seie nei, dette ynskjer vi ikkje? Det var berre den argumentasjonen eg kunne tenkje meg å høyre.
Presidenten: Før representanten Lien skal svare, vil presidenten minne om at det enno ikkje er fremma noko forslag, og presidenten antek at hr. Lien har tenkt å gjere det.
Tord Lien (FrP) [14:37:50]: Presidenten har i sin visdom som alltid rett, og jeg tar opp de forslagene hvor Fremskrittspartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller. Og så svarer jeg på spørsmålet.
Det er åpenbart, som jeg også sa i mitt innlegg, at det i få eksempler hvor det er viktige nasjonale interesser som taler for det, f.eks. at man må framføre kraft fra Hordaland til Nordmøre, eller at man må bygge større infrastruktur, er riktig at staten har muligheten til å gjøre disse tingene. Men vi legger altså til grunn i alle våre forslag at det skal foreligge viktige nasjonale interesser før staten kan gå til inngrep.
Når representanten Sande i dag støtter at man tar ut produksjon av elektrisk kraft fra plan- og bygningsloven og flytter det, fjerner også representanten Sande kravet om at det skal ligge viktige nasjonale interesser til grunn for slik vindmølletvang f.eks. Det er forskjellen på Fremskrittspartiet og Senterpartiet i denne saken.
Presidenten: Under tvil vil presidenten leggje godviljen til, og tolkar det slik at representanten Tord Lien har teke opp dei forslaga han refererte til.
Replikkordskiftet er over.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:39:16]: Regjeringens forslag til ny plan- og bygningslov svekker det lokale selvstyret og dermed også muligheten til å skape lokal aktivitet og utvikling. Høyre mener at Regjeringens forslag til ny planlov er et alvorlig inngrep i både lokaldemokratiet og den private eiendomsretten. Høyre har tillit til at innbyggerne i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunktet for et godt liv for både seg og sine. Når beslutninger fattes nærmest den det angår, vil løsningene tilpasses det enkelte lokalsamfunn og enkeltmennesket på beste måte.
Det er store variasjoner mellom kommuner. Kommunene vil derfor velge ulike løsninger for å dekke ulike behov. Mangfold er ikke en trussel, men skaper utvikling og framgang. Kommunene må settes i stand til å løse sine oppgaver. Det må derfor stimuleres til vekst og tiltak som motiverer kommunene til å skape verdier og generere egne inntekter, og som også bidrar til at den enkelte kommune i størst mulig grad kan leve av sine egne skatteinntekter.
Dessverre gjør Regjeringen det stikk motsatte. Kommunene gjøres likere ved at skatteandelen blir mindre og overføringene større, samtidig som den lokale andelen av selskapsskatten fjernes. Det siste er en katastrofe for lokal næringsutvikling. Denne politikken har vært forsøkt også tidligere uten hell. Med en framtidsrettet politikk ville man ha økt den lokale andelen av selskapsskatten og ikke fjernet den. Grunnen til at jeg trekker dette inn, er at det er flere eksempler bare fra den seneste tiden på at Stortinget gjennom sitt flertall har gjort vedtak som har gått på bekostning av det lokale selvstyret.
Høyre er sterkt uenig i innstramningene i dispensasjonsadgangen knyttet til byggeforbudet i strandsonen. Store deler av landet vil med denne lovendringen i praksis miste adgangen helt. Høyre mener tvert imot at byggeforbudet i hundremetersbeltet langs sjøen må ta høyde for lokale variasjoner, det gjelder også byggeforbud ved vann og vassdrag. La meg ta et lite eksempel fra Kvinesdal. Det er ikke mange år siden at i realiteten hele kommunen ville ha vært vernet dersom man hadde fulgt Regjeringens framlegg. Et annet fristende eksempel er Flekkerøya i Kristiansand kommune, hvor selvfølgelig det livet som nå finnes i strandsonen, er med på å øke attraktiviteten til øya og ikke svekke den.
Selvsagt skal man bevare så sant det er ønskelig med tanke på allemannsretten, de fantastiske arealer som i dag står uberørt. Men det må være opp til det lokale selvstyret selv å bestemme.
I Høyre mener vi at Regjeringen ikke har tiltro til lokale organ, og dermed gis man også mindre innflytelse i egen kommune. Statlige organ ser vi styrkes, samtidig som Regjeringen fratar lokale folkevalgte innflytelse. Lovlige vedtak fattes i landets kommunestyrer, men de vil i økende grad settes til side ved at dette lovverket nå strammes inn.
Kommunene må ha avgjørende innflytelse på arealdisponering. Høyre er sterkt uenig med Regjeringen i at regionale planer skal være juridisk bindende for kommunene. Det svekker demokratiet, og det overfører makt til byråkrater hos de ulike fylkesmennene og til det fullstendig unødvendige nivået fylkeskommunen.
I dag er det slik at fylkesmannen og i praksis hans miljøvernavdeling ikke bare fungerer som godkjenningsmyndighet, men også legger premisser for utviklingen i kommunene ved aktivt å delta i og påvirke selve planprosessen. Denne detaljstyringen har aldri vært Stortingets hensikt. Videre må fylkesmannens oppgaver begrenses til å føre tilsyn og foreta lovlighetskontroll. Fylkesmennenes innsigelsesrett må begrenses i størst mulig grad. Jeg kan ikke forstå at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet på den ene siden snakker pent om det lokale selvstyret, mens de på den andre siden er med på å øke fylkesmennenes makt. Dette er dessverre bare grelle eksempler på forskjellen mellom retorikk og handling.
De rikspolitiske bestemmelsene om kjøpesentre betyr at etablering eller utvidelse av kjøpesentre bare kan skje i samsvar med godkjente fylkesplaner eller fylkesdelplaner med retningslinjer for lokalisering av varehandel og andre servicefunksjoner. Når disse planene blir juridisk bindende, blir det et generelt forbud mot etablering i strid med planene. Videre vil det for områder som ikke omfattes av godkjent plan, ikke være tillatt å etablere kjøpesentre med over 3 000 m2 bruksareal eller å utvide eksisterende slik at det samlede bruksarealet overskrider denne grensen. Dette forbudet vil også gjelde dersom en godkjent fylkesplan eller fylkesdelplan blir helt eller delvis opphevet. Forbudet skal gjelde både dagligvarehandel og faghandel, inklusiv salg av plasskrevende varer.
Høyre er positiv til målsettingen om å styrke by- og tettstedsentre samt å legge til rette for miljøvennlig transportvalg, men en statlig eller fylkeskommunal begrensning på etablering eller utvidelse av kjøpesentre er ikke veien å gå for å nå en slik målsetting. Undersøkelser fra bl.a. Sverige viser at selv med mange etableringer av kjøpesentre utenfor bysentrene, har likevel bysentrene opplevd økt handel. Familier er ofte avhengige av bil for å kunne transportere varene hjem ved innkjøp, og spesielt i større volum. Mange foretrekker derfor å gjøre storhandel av alt på ett sted i store kjøpesentre. Det gir samlet sett mindre bilbruk enn når man må kjøre til flere steder for å handle. De nye «Solheim-sentrene», med en grense på 3 000 m2, vil føre til at en vil få spredte etableringer rett under grensen, og dermed vil det bli vanskeligere å finne fram til f.eks. gode kollektivløsninger. Det betyr økt bilbruk og mer forurensning, og jeg antar at det er stikk i strid med statsrådens intensjoner. Jeg vil også legge til at kjøpesentrene utenfor de store byene fungerer som et godt priskorrektiv, noe som i aller høyeste grad kommer forbrukerne til gode.
Hele denne saken handler om lokaldemokratiet og respekt for lokaldemokratiet. Høyre mener at kommunene er de rette til å legge til rette for og planlegge en bærekraftig arealbruk innenfor sitt område. Dette gjelder også for etablering av kjøpesentre kontra annen bruk av arealene. Det er kommunene selv som innehar den beste kunnskapen om hva som er hensiktsmessig etablering av kjøpesentre innenfor sine kommunegrenser. Høyre går derfor imot statlige eller fylkeskommunale begrensninger på etablering eller utvidelse av kjøpesentre.
La meg avslutningsvis henlede oppmerksomheten på Dokument nr. 8:4 for 2006-2007, som er et representantforslag fra representantene Erna Solberg, Gunnar Gundersen, Kari Lise Holmberg, Bent Høie, Ivar Kristiansen og meg selv, hvor det ble foreslått at konsesjonsmyndighet for alle kraftverk opptil 1 MW delegeres til den enkelte kommune. Om dette forslaget hadde blitt vedtatt, ville all myndighet blitt samlet hos den enkelte kommune når det gjaldt vannkraft med en installert effekt under 1 MW. Et slikt forslag ville ha gitt høyere utbyggingstakt for fornybar energi og styrket det lokale selvstyret. At regjeringspartiene stemte ned forslaget, framstår som et klart brudd på egne løfter, men listen over brutte løfter har allerede blitt veldig, veldig lang.
La meg helt avslutningsvis ta opp forslagene nr. 4-6, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, forslag nr. 7, fra Høyre og Venstre, og forslag nr. 8, fra Høyre.
Presidenten: Representanten Peter Skovholt Gitmark har teke opp dei forslaga han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Asmund Kristoffersen (A) [14:48:14]: Når jeg hører representanten Skovholt Gitmark, må jeg ta opp et litt overordnet spørsmål. Det er altså slik at den nye plan- og bygningsloven skal bli enklere å forstå og enklere å bruke - det er vi enige om. Men så hører jeg hva Skovholt Gitmark sier i sitt innlegg her, og det som også er sagt i merknadene, om at en «må ha en utbredt anledning til å bruke skjønn». Dette gjør ikke loven enklere, og heller ikke mer konsistent.
Hvordan ser Høyre for seg at en skal ivareta omforente nasjonale føringer på miljøområdet, på energiområdet, dersom Høyre vil uthule lovens både intensjon og bokstav?
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:49:14]: Det å få en enkel plan- og bygningslov er svært viktig og burde ha vært overordnet for oss alle. Dessverre ser vi at enkelheten fra Regjeringens side er at vi skal få ett statlig regelverk med minst mulig bruk av lokalt skjønn. Det mener Høyre vil føre til en dårligere lov totalt sett. La meg bare si at ulike kommuner har ulike behov, og hvis vi skal ønske at landet tas i bruk, må vi også innse at kommunepolitikerne er de som er nærmest egen kommune, egne innbyggere, og vil fatte vedtak som er best for den enkelte innbygger.
Jeg vil også si til representanten at det i denne loven burde vært en mye klarere holdning til at det skal være en ja-lov. Det burde ligge til grunn at i utbyggingssøknader og byggesøknader skal svaret være ja dersom det ikke finnes gode anledninger til å si nei. Motstykket er i realiteten slik som Arbeiderpartiet og de andre samarbeidspartnerne legger opp til, at loven sier nei, men det skal være gode grunner for ja.
Tord Lien (FrP) [14:50:26]: Det er ikke overraskende: For det første er jeg veldig enig i mye av det representanten Skovholt Gitmark sa, og også i det hans parti står for i innstillingen, kanskje fordi vi står sammen om det meste.
Men Skovholt Gitmark snakker altså om det lokale selvstyret. Det holder han veldig høyt, også i forvaltningen av strandsonen. Da finner jeg det noe paradoksalt at Høyre allikevel går inn for å opprettholde et byggeforbud i strandsonen. Man ønsker å basere utviklingen av strandsonen på en dispensasjonsadgang. Da blir jo det lokale selvstyret et unntak fra loven og ikke regelen i loven.
Hvordan forklarer representanten Skovholt Gitmark at Høyre mener at det lokale selvstyret skal forvalte strandsonen, men allikevel skal man lovfeste et forbud mot bygging i strandsonen? Det synes jeg Høyre skylder velgerne sine en forklaring på.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:51:27]: Jeg er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet står sammen om det aller meste i innstillingen, både når det gjelder de enkelte lokale behov for å skape mest mulig grad av positivitet knyttet til plan- og byggesaksbehandling, og ikke minst i respekten for lokaldemokratiet. For Høyres vedkommende er det viktig at man slår fast at det også er Stortingets ansvar å legge til rette for, spesielt innenfor miljøfeltet, en rekke viktige nasjonale, overordnede målsettinger. En av dem er selvfølgelig at vi skal ha en strandsone som ved allemannsretten er til glede for allmennheten. Det betyr ikke at alle områder i strandsonen skal vernes. Vi mener at staten bør legge til rette for det generelle forbudet, slik som vi også gjør, men at kommunene skal ha en dispensasjonsadgang, slik at enkeltområder kan bygges ut dersom det ikke går på bekostning av allemannsretten eller særskilt viktige områder for allemannsretten.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:52:38]: I replikkordskiftet med representanten Nordtun i stad sa representanten Gitmark at denne loven ikke har noen betydning for å bekjempe klimaendringer. Jeg trodde et øyeblikk at jeg hørte feil, men jeg hørte nok rett. Da lurer jeg på om representanten i det hele tatt har lest det lovforslaget som vi har til behandling. Jeg kan jo nevne i fleng hva som ligger av klimaimplikasjoner i det vi i dag vedtar.
For det første skal det nå for første gang tas klimahensyn i planleggingen i kommunene. Kommunene skal utarbeide lokale klima- og energiplaner. De får mulighet til å legge begrensninger på parkering i byer og tettsteder. De får mulighet til å bestemme at kollektivtrafikken skal få bedre tilgjengelighet enn biltrafikken. De får makt til å stille krav om fleksible og miljøvennlige energiløsninger i nye bygg. Fylkene får også mulighet til å bidra til at man blir mindre avhengig av bil. Da lurer jeg på: Når transport utgjør en så viktig andel av klimagassutslippene, og når også utslipp fra stasjonær forbrenning utgjør en stor andel, har ikke dette betydning for klimaet?
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:53:43]: Det har representanten selvfølgelig rett i. Det var nok et snev av overivrighet overfor representanten Nordtun. Hans lovprising av loven totalt sett gjorde at vi begge to fikk et skjevt blikk på loven.
Vi står selvfølgelig sammen om de punktene representanten Inga Marte Thorkildsen tar opp når det gjelder viktigheten av bl.a. å begrense transport, men vi er uenige når det gjelder bl.a. kjøpesentre. Det er viktig at vi har et statlig regelverk også for byggesaksbehandling som legger til rette for positive endringer i klimaet - altså mindre klimautslipp. Det gjør loven i noen grad, men det er i stor grad andre lover som er langt viktigere for akkurat det. Det var det jeg ønsket å få fram i replikkordskiftet med representanten Nordtun.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:54:47]: I dag våkna jeg til nyheten om at det er internasjonal enighet om forbud mot klasevåpen, og deretter fulgte det to viktige debatter i Stortinget, en om kvinner og utvikling og en om verdens matvarekrise. Det kan synes noe traurig og trøtt å skulle debattere ny plandel i plan- og bygningsloven, men det er verken trøtt eller traurig. Det er tvert imot kjempeviktig.
Plan- og bygningsloven er avgjørende for viktige sider ved våre liv, f.eks. klimaspørsmål, miljø og friluftsliv, barn og unges oppvekstmiljø, næringsutvikling, urfolkspørsmål, utvikling av tettsteder og bomiljøer lokalt, kriminalitetsforebygging - akkurat det er jeg ekstra glad for at er kommet inn som tema i loven. Det er noe jeg har jobba for gjennom flere år, etter å ha sittet i justiskomiteen i forrige periode - videre folkehelse, samfunnssikkerhet og ikke minst funksjonshemmedes mulighet til deltakelse på lik linje med funksjonsfriske.
Jeg vil imidlertid konsentrere meg om to forhold siden jeg bare har 5 minutter: klima og miljø og friluftsliv, nærmere bestemt tilgangen til strandsonen for folk flest.
For første gang skal vi nå lovfeste at det skal tas klimahensyn i planleggingen. Kommunene får, som jeg har sagt før, gjennom klima- og energiplaner mulighet til å gjennomføre bl.a. det klimaforliket alle unntatt Fremskrittspartiet står bak. Fylkene vil få mulighet til å sikre at boliger, handel og arbeidsplasser legges slik at avhengigheten av bil blir mindre. Loven forenkler kommunenes mulighet til å legge restriksjoner på parkering i byer og tettsteder, og det blir enklere for kommunene å legge premissene når man skal velge traseer for veier og kollektivnett. Konkret betyr dette faktisk at kommunene enklere kan bestemme at kollektivtrafikken skal få bedre tilgjengelighet enn biltrafikken - temmelig radikalt altså.
I mange områder vil summen av utbygginga i flere kommuner bestemme konsekvensene for transport og klimautslipp. Fylkene får derfor et nytt virkemiddel til å sikre et bærekraftig utbyggingsmønster. En regional plan kan nå få juridisk virkning for kommuner og private. Det er en regional planbestemmelse. Det gjør at planer for store virksomheter eller boligområder i strid med slike planer kan stoppes. En slik bestemmelse kan også brukes til f.eks. å sikre store friluftsområder og jordvern. For byområdene kan denne bestemmelsen bidra til å redusere utslippene fra transport betydelig ved å bygge tettere innenfor byggesonen og lokalisere boliger, handel og andre virksomheter nær traseer og knutepunkt i kollektivsystemet.
Et annet viktig klima- og demokratitiltak i denne loven er at kommunene nå vil få makt til å stille krav om fleksible og miljøvennlige energiløsninger i forbindelse med ny utbygging. Det vi si at kommunen kan kreve at det legges til rette for vannbåren varme.
Vi har mange eksempler på at kommuner og fylker har vært frustrerte fordi de har vært henvist nærmest til tilskuerplass når viktige avgjørelser som berører deres lokale utvikling og bidrag til f.eks. klimagassutslipp, blir tatt. Eksempler dreier seg om store bygg med oppvarming basert på oljefyring eller nye veipakker uten tilrettelegging for kollektivtrafikk eller syklende og gående.
Et annet viktig tema i denne loven handler om allmennhetens tilgang til noen av de flotteste og viktigste områdene våre, nemlig strandsonen. Som vestfolding har jeg i mange år fulgt utviklinga når det gjelder akkurat dette. Fylkesmannen i Vestfold konkluderer med at det til tross for byggeforbudet har vært stor byggeaktivitet langs Oslofjorden. Summen av mange små tiltak gir over tid en uakseptabel virkning, sier de. Antall dispensasjonssaker i strandsonen som er sendt til Fylkesmannens miljøvernavdeling til uttalelse, har økt ganske kraftig de seinere åra. Det skyldes, ifølge fylkesmannen i Vestfold, dels at antall søknader har økt, men også at kommunene er mer positive til dispensasjoner.
På samme måte har antallet dispensasjoner som Fylkesmannens miljøvernavdeling har påklaga, økt de seinere åra. Da komiteen var på befaring langs vestfoldkysten tidligere i år, fikk vi klare tilbakemeldinger om at fylkesmannen derfor er fornøyd med at dispensasjonskriteriene nå tas inn i loven, og at det nå blir langt tydeligere hva som skal være tillatt, og hva som ikke skal være det. Unntak knytta til næringsformål og tettbygde strøk fjernes.
Etter disse endringene føler jeg meg rimelig trygg på at vi ikke vil se nye, grelle eksempler à la Kalvetangen på Nøtterøy i Vestfold. Vi kan slippe endeløse debatter om hva som er en vaktmesterbolig, og hva som ikke er det. Men ikke minst: Indrefiletene våre vil i langt større grad sikres til fordel for folk flest og ikke privatiseres av de få, de som har vært heldige gjennom arv, eller som har hatt nok penger eller innflytelse til å sikre seg private perler.
Loven gir Kongen mulighet til å flytte dispensasjonsmyndigheten fra kommunene i spesielle tilfeller. Dette gjøres kun dersom det er nødvendig for å ivareta nasjonale eller viktige regionale interesser for hensyn i nærmere angitte deler av strandsonen. Dette omfatter bare deler av landet, og vi vil føre en differensiert politikk.
Oppsummeringsvis vil jeg si at den nye planloven i sum er en seier for klimaet, for miljøet, for det lokale sjølstyret og for dem som ikke har stemmerett, makt og penger, dvs. kommende generasjoner, barn og unge - og ikke minst naturen sjøl.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tord Lien (FrP) [15:00:02]: Representanten sier mange ganger at kommunene får makt til både det ene og det andre, også i forhold til dette med transport og klimaløsninger. Så er hun også klinkende klar på - og det håper jeg at representanten Sande fra Senterpartiet legger merke til - at man åpner for fylkeskommunal tvang. Men er det ikke sånn at dette lovforslaget også i stor grad åpner for at Regjeringen i forskrift kan tvinge kommunene til å innføre disse tiltakene som Inga Marte Thorkildsen sier at kommunene selv får makt til å innføre?
Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:00:51]: Det kommer jo litt an på hvilke områder i loven vi her snakker om. Dette er jo en veldig brei lov. Hvis vi f.eks. ser på spørsmålet om klima, vil kommunene ha plikt til å vurdere hensynet til klima. Jeg mener det er brei oppslutning i Stortinget om akkurat dette. Vi har et klimaforlik bak oss som er særdeles viktig.
På andre områder vil ikke staten gripe inn eller tvinge kommunene. På noen områder vil det være sånn at man ser at det én kommune vedtar, kan ha direkte implikasjoner overfor andre kommuner, som vil føle det urettferdig hvis den første kommunen ikke skal måtte ta hensyn til f.eks. andre kommuner i fylket. Da vil vi ha et regionalt nivå - det mener iallfall noen av oss - som vil kunne gå inn og se dette i en større sammenheng og sette ned foten hvis det er sånn at vedtak i én kommune går ut over andre innbyggere i samme fylke. Og det syns jeg er viktig og riktig.
Peter Skovholt Gitmark (H) [15:01:58]: Langs hele kysten reiser ordførere og andre kommunepolitikere seg spesielt mot byggeforbudet i strandsonen og dispensasjonsnekten. En av dem som har gjort det, er Kurt Olsen, fra SV i Lødingen i Nordland, som har skrevet under på et opprop. Han roser initiativet og mener det er viktig å få frem at strandsoneproblematikken fortoner seg annerledes i Lødingen enn rundt Oslo. SV-ordføreren mener også at kommunene selv er best i stand til å ivareta forvaltningen av kystlinjen. Han legger til at kommunepolitikere ikke vil ha interesse av å ødelegge for friluftsliv i egen kommune. Mange kommuner, som Lødingen, er relativt desperate etter å skape utvikling og arbeidsplasser. «Vi må snu en negativ utvikling. Strandlinjen er ett av de fortrinnene vi har, sier Olsen.»
Jeg er helt enig. Spørsmålet er: Hvorfor er ikke SV det?
Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:02:56]: Jeg tror at hvis Høyre og Fremskrittspartiet hadde vært noe mer tilbakeholdne når det gjelder akkurat dette, og ikke satt ting på spissen, så ville også kommunepolitikere i andre deler enn de mest nedbygde deler av landet se at her legger Regjeringa faktisk opp til en differensiert praktisering. Det vil si at i de områdene hvor det ikke er sterkt press på strandsonen, vil vi ikke ha en så restriktiv holdning til dette spørsmålet. Tvert imot vil det være mulig å bruke dette i næringsutvikling og utvikling lokalt.
Men her i Oslo-området er det altså sånn at godt over 60 pst. av strandsonen er privatisert. I Oslo er 82 pst. privatisert, i Asker er det 87,5 pst. og på Nøtterøy, som jeg var innom i stad, er 81 pst. av indrefileten, som jeg vil kalle det, privatisert. Det går direkte på bekostning av folk flest, og da er vi faktisk nødt til å ta et valg, og vi er nødt til å ha noen ris bak speilet.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Bjørg Tørresdal (KrF) [15:04:15]: Jeg har lyst til å rette fokuset mot universell utforming.
FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter ble vedtatt på FNs generalforsamling i desember 2006, og Norge undertegnet den i 2007. Artikkel 9 handler om tilgjengelighet for funksjonshemmede. Prinsippet om universell utforming står sentralt.
Jeg er veldig glad for at vi har kommet dit at tilgjengelighet og likeverd for alle anerkjennes. Tilgjengelighet for funksjonshemmede handler om likestilling, og det handler om menneskerettigheter.
Det er veldig bra at universell utforming er tatt med i forslaget til formålsparagraf i den nye plan- og bygningsloven. Byggebransjen må ta inn over seg og anerkjenne prinsippene om universell utforming. Kommunale plan- og bygningsmyndigheter er viktige aktører for å sette prinsippet om universell utforming ut i livet.
Men - som hele komiteen påpeker i innstillingen - selv om alle nye bygg og anlegg umiddelbart blir utformet i tråd med prinsippene, vil det gå lang tid før våre fysiske omgivelser tilfredsstiller målene for universell utforming. Derfor er det svært viktig at det legges til rette for ombygging av eksisterende bygg og anlegg, bl.a. gjennom at det settes av økonomiske midler i de kommende budsjetter til akkurat dette.
Så til strandsonen. Regjeringens forslag til innstramming og målretting av praksis med byggeforbud i strandsonen er både positivt og nødvendig. Det var også statsråd Hareide opptatt av i Bondevik II-regjeringen. Det er av nasjonal interesse å sikre befolkningens mulighet til friluftsliv i og tilgang til kystområder. I deler av landet, som rundt Oslofjorden, på Sørlandet og på Sør-Vestlandet, er det et økende press på strandsonen til tross for at det har vært innført byggeforbud. Viktige natur-, kultur- og friluftslivsverdier er truet.
I andre deler av landet er det så stort strandsoneareal i forhold til folketallet at allemannsretten ikke blir svekket selv om man åpner for en noe mer lempelig praksis når det gjelder tilrettelegging for bolig- og næringsformål i disse områdene. Færre restriksjoner her kan være et fornuftig distriktspolitisk tiltak. Det å kunne legge til rette for og tilby attraktive strand- og kystområder til bolig, turisme og annen næringsvirksomhet er en kapital som må forvaltes på en langsiktig måte.
En tilpasset praktisering av lovverket vil også styrke legitimiteten til en stram strandsonepolitikk. Det er viktig at vi her får både en strammere håndheving av lovverket og en mer differensiert eller tilpasset praktisering. I sum blir det en målrettet politisk styring på dette feltet. Det er Kristelig Folkeparti glad for.
Kommunene får anledning til å fastsette bestemmelser som begrenser parkeringstilbudet i sentrumsområder og andre områder med god kollektivdekning. Det er et bra og konkret miljøtiltak.
Det blir også enklere for kommunene å bestemme grunnlaget for trasévalget for veier og kollektivnett. Dette er praktiske føringer som det er lett for kommunene å etterkomme og benytte seg av.
Kristelig Folkeparti har tillit til lokaldemokratiet. Like fullt støtter vi lovens paragraf om at Miljøverndepartementet kan bestemme at arealbruken for et område ikke skal endres for en lengre periode. Denne bestemmelsen er å se på som et redskap når det gjelder å sikre nasjonale mål i det lokale planarbeidet, og slike redskaper er Kristelig Folkeparti for.
Så litt til debatten i salen i dag. Høyre og Fremskrittspartiet har vært svært bekymret når det gjelder utbygging av kjøpesentre her i landet. Og jeg stiller meg spørsmålet: Hva består denne bekymringen i? Det er en påstand som jeg har hørt bli framsatt, om at vi har kjøpesentre og butikker som kan betjene en befolkning på 20 millioner mennesker i Norge. Det er muligens en overdrivelse, men det er i alle fall rett at vi har altfor mye areal til kjøpesentre, og vi har et for høyt forbruk i Norge i dag, så jeg skjønner ikke årsaken til bekymringen dersom det nå viser seg at det blir færre kjøpesentre i Norge.
Erling Sande (Sp) [15:09:00]: Arealplanlegging og arealforvaltning er blant kommunane sine viktigaste oppgåver. Ei god plan- og bygningslov vil vere ein viktig reiskap for kommunane i arbeidet med å planleggje areala i kommunen til best mogleg bruk for framtida sine utfordringar. Kommunane skal ivareta ei rekkje oppgåver gjennom planlegging, og heilskapleg planlegging vil gje føreseielege rammevilkår for privatpersonar, verksemder og offentlege instansar i den enkelte kommunen. Det er viktig å utvikle kommunane til gode område å bu, arbeide, skape verdiar og leve i, for vi bur alle i ein kommune.
For Senterpartiet har det vore viktig at ein samla komite er så tydeleg på at dei berande prinsippa om opne og føreseielege prosessar med medverknad skal liggje til grunn for planlegging og samfunnsutvikling. Ikkje minst er det viktig at eit breitt fleirtal i komiteen seier tydeleg at dei politiske avgjerslene skal fattast så nær dei det vedrører, som mogleg, og at lokaldemokratiet er berebjelken i eit levande folkestyre. Viktig er det òg at fleirtalet slår fast at all planlegging etter denne lova skal styrast av folkevalde organ etter demokratiske og involverande prosessar.
Lat meg òg nemne at målet om universell utforming er med i formålsparagrafen, og vi i Senterpartiet meiner at både offentlege og private interesser må ta inn over seg denne målsetjinga.
Nokre delar av lova har det vore særskilt stort engasjement kring hjå oss, m.a. gjeld det forvaltninga av areala i strandsona.
Senterpartiet har over lang tid arbeidd for ei differensiert strandsoneforvaltning. I delar av landet er det sterkt press på strandsona. Eg trur dei fleste av oss ser at ikkje alle kommunar har forvalta den store verdien som strandsona utgjer, til fellesskapen sitt beste. Men dei fleste kommunar har faktisk forvalta strandsona på ein fornuftig måte, og då er det viktig at dei lover og forskrifter som sentrale styresmakter utformar, tek inn over seg nettopp det. Medan det i nokre delar av landet er vanskeleg for enkeltpersonar og familiar å oppsøkje strandsona utan å kome tett inn på andre menneske sine bustader - og i nokre tilfelle faktisk møter hindringar - er det i andre delar av landet milevis med urørd strandsone.
I mange kommunar har strandsona blitt nytta aktivt til busetnad og næringsutvikling, og oftast har nettopp det vore den riktige bruken av strandsona. I område som ligg utanfor pressområda, skal kommunane oppleve å få forskrifter som tek omsyn til at dei både har strandsone som ikkje er utnytta, og at strandsona mange stader er avgjerande viktig for i det heile å ha areal å nytte til å sikre busetnad og verdiskaping. På den måten slepp dei å oppleve å måtte halde seg til det same rigide regelverket som pressområda med rette blir pålagde.
Eit breitt fleirtal seier i dag at statlege retningslinjer for ein slik geografisk differensiert strandsonepolitikk skal utformast. Nettopp slik sikrar Regjeringa reglar som tek inn over seg dei enorme forskjellane vi har i landet vårt.
Så til nokre andre viktige moment. Senterpartiet er glad for at komitefleirtalet støttar at lova skal vere sentral i utforminga av motorferdsleplanar, og at ein tydeleg seier at kommunale og regionale styresmakter skal tilvise motorferdsle i utmark gjennom plan- og bygningslova sine føresegner.
Noreg har i tillegg gjennom klimaforliket pålagt seg sjølv djerve målsetjingar i klimapolitikken. Kommunane har store moglegheiter til å bidra til at vi i fellesskap når måla som vi har sett oss for utsleppsreduksjon. Det har vore Regjeringa sitt mål at den nye plan- og bygningslova skal vere ein av fleire gode reiskapar for kommunane i arbeidet for å nå desse målsetjingane. Eg må få leggje til at når representanten Skovholt Gitmark frå denne talarstolen seier at plan- og bygningslova ikkje har nokon effekt i forhold til klimaarbeidet og reduksjonen av klimautsleppa, må han lese lova betre.
Lat meg til slutt berre kort få nemne at det er viktig at Regjeringa har slått fast at dersom det skal knytast særskilde restriksjonar til randsonene kring verneområda, skal dette skje i samband med innføring eller revisjon av områda, og det er etter vårt syn med på å sikre at ein har ein føreseieleg vernepolitikk med prosessar som det faktisk er mogleg å halde seg til for grunneigarar og lokalsamfunn.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tord Lien (FrP) [15:14:00]: Det er i seg selv et poeng å bite seg merke i at representanten, så vidt jeg kunne få med meg, ikke var inne på vindmølletvang og ikke har lyst til å snakke om det. Det har jeg stor forståelse for.
Men så sier representanten at vi ser at noen kommuner har forvaltet strandsonen dårlig. Og da legger man som sentrale politikere i Oslo til grunn at man har en mening om hvordan strandsonen skal forvaltes. Det er i utgangspunktet en tilnærming som jeg ikke var klar over at Senterpartiet hadde, men det er greit å få det bekreftet.
Men så spør jeg representanten Sande om han vet at det er en lov vi behandler nå, og ikke en forskrift; den er det altså Regjeringen som behandler. Vi kunne laget en lov som gjorde at vi fikk differensiert forvaltning. Det har vi ikke gjort nå. Vi har derimot laget en lov som gjør at Austevoll kommune i Hordaland kan bli tvunget til å bebygge med vindmøller, og man mister altså retten til å forvalte sin egen strandsone. Kan representanten Sande forklare meg hvordan disse tingene henger sammen?
Erling Sande (Sp) [15:15:09]: Eg meiner oppriktig at dersom ein kommune vel å byggje ned heile strandsona si, ja, så er det ei dårleg strandsoneforvalting. Det meiner også Senterpartiet, men så tek vi inn over oss at landet er ueinsarta, og difor ynskjer ein eit differensiert, tilpassa regelverk. Men det som forundrar meg, er at Framstegspartiet - for det er rett at lova betyr ei tydeleggjering og innstramming av dispensasjonar og unntak - gjev uttrykk for at det er der lokaldemokratiet ligg, at lokaldemokratiet ligg i unntak og dispensasjonar. Eg vil seie at det ligg minst like mykje i planlegginga, ja meir i planlegginga, fordi planlegginga inneheld breie prosessar der folk flest verkeleg får vere med og gje uttrykk for korleis dei ynskjer at kommunen deira skal sjå ut, og korleis arealforvaltinga i den kommunen skal vere.
Det hadde vore interessant å høyre representanten Lien sitt syn: Dersom ein kommune vel å byggje ned heile stradsona si, synest Lien det er ei fornuftig og god strandsoneforvalting?
Tord Lien (FrP) [15:16:17]: Nå er det slik at det er replikanten som stiller spørsmål, ikke den som holder innlegget.
Det er interessant det representanten Sande sier, for det er ikke slik at vi «kicker» på det med dispensasjoner. Vi er opptatt av at Senterpartiet i dag stemmer for et byggeforbud i strandsonen, slik at alt som skal foregå i strandsonen heretter, er avhengig av statsrådens godkjenning, for slik vil denne loven fungere i praksis.
Så sier man at man skal ha en differensiert strandsoneforvaltning som åpner for en større frihet enkelte steder. Da kommer jeg tilbake til fiskerikommunen Austevoll i Nord-hordland. Kommer denne kommunen til å bli omfattet av en streng eller en mindre streng forvaltning? Hvor skal grensen gå, og hvem skal bestemme det? Er det statsråd Solheim, er det Stortinget, eller er det fylkeskommunen?
Presidenten: Representanten Sande skal få lov å svare.
Erling Sande (Sp) [15:17:21]: Representanten Lien kan vere trygg på at strandsona i store delar av dette landet framleis kjem til å bli brukt aktivt til å sikre busetjing, til å sikre næringsutvikling, og lova seier ikkje at det er umogleg.
Eg er overraska - det må eg oppriktig seie - over at Tord Lien ikkje gler seg over at eit breitt fleirtal i komiteen seier at for fyrste gong skal Austevoll, Andøya og andre kommunar som kanskje har mindre press i strandsona, få oppleve å bli behandla ut frå eigne føresetnader, rett nok gjennom forskrift, men altså ut frå eigne føresetnader. Dei må ikkje halde seg til nettopp eit felles, rigid regelverk som skjer alle over ein kam. Eg og Senterpartiet er særskilt glade for at ein så stor del av komiteen seier at dette er vegen å gå for vidare strandsoneforvalting.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Gunnar Kvassheim (V) [15:18:33]: (komiteens leder): Det er et stort behov for å modernisere plansystemet i dagens plan- og bygningslov. Den moderniseringen bidrar den nye loven til. Lovforslaget har fått en ny struktur. Loven er blitt enklere å forstå og enklere å bruke. I bunn for loven ligger viktige prinsipp som åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning. Det er viktige prinsipp for Venstre.
Loven har et bredt samfunnsmessig perspektiv. Den skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, for samfunnet og for framtidige generasjoner. Venstre vil også vektlegget at prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen.
Klimaproblemet har betydning for utformingen av plansystemer og planer. Gjennom arealplanlegging gis det en mulighet til å påvirke utslipp av klimagasser, særlig fra transportsektoren og stasjonær energibruk. Jeg synes Inga Marte Thorkildsen på en god måte synliggjorde de mulighetene denne planen gir for et mer offensivt lokalt klimaarbeid.
Jeg reagerte på det første innlegget til Peter Skovholt Gitmark, hvor han nullet ut den betydningen dette kan ha for klimaarbeidet. Da var jeg mer oppløftet av Gitmarks «reviderte», som klargjorde at det finnes et handlingsrom i loven som bør nyttes i klimaarbeidet.
Lokaldemokrati og spørsmål knyttet til arbeidsdeling mellom de ulike forvaltningsnivåene har stått veldig sentralt i komiteens arbeid, og det preger også innstillingen som vi behandler i dag.
For Venstre er det et viktig prinsipp at politiske avgjørelser fattes så nær dem det angår, som mulig. Lokaldemokratiet er en bærebjelke i det levende folkestyret. Derfor må det lokale folkestyret styrkes. Venstre har vært en pådriver på dette området. Det skal vi fortsette å være, for her er det fortsatt mye ugjort, og det er et stort forbedringspotensial.
På noen områder er det likevel slik at nasjonale interesser må sette rammer for det lokale folkestyret. Strandsonepolitikken er et slikt område. Her går hensynet til allmennheten foran andre interesser.
Venstre har lenge vært en forkjemper for byggeforbudet i hundremetersbeltet, og jeg er enig i den innstrammingen som det legges opp til i områder hvor strandsonen er under sterkt press. Her mener jeg at praksis har vært i strid med lovens intensjon. I bunn og grunn er det den samme realitet som nå skal ivaretas, som den tidligere loven ønsket å ivareta. Det en nå ønsker å unngå, er en praksis som undergraver byggeforbudet.
Jeg er svært opptatt av at det utarbeides statlige retningslinjer for en geografisk differensiert strandsonepolitikk som tar hensyn til ulikhetene langs kysten. Den påpekingen som her kommer fra komiteen, mener jeg åpner for en mer differensiert politikk enn det vi har hatt tidligere, og slik sett åpnes det for større lokale variasjoner og større rom for dem som fatter lokale beslutninger. Jeg tror en slik differensiert politikk er av stor betyding for å skape legitimitet til det som skal være en stram strandsonepolitikk, der allmennhetens interesser er under press.
Venstre mener at Regjeringens forslag om å frata kommunal planmyndighet ansvaret for mindre energianlegg og vindmøller ikke er godt nok begrunnet. Her settes lokaldemokratiet til side uten at det er godtgjort at det er nødvendig av overordnede hensyn. Venstre går derfor mot Regjeringens forslag på dette punktet.
Vi trenger vindkraftutbygging, og på en del plasser er det omstridt. Da er det viktig at kommunene blir hørt, ikke overkjørt. Økt motstand kan bli resultatet av et plansystem som skaper inntrykk av at her skal ting bestemmes sentralt.
Jeg vil også understreke den betydningen det har at det har kommet inn en ny bestemmelse om samfunnssikkerhet i samsvar med det som Planlovutvalget foreslo. Nå skal det bli obligatorisk å foreta en vurdering av samfunnssikkerhet og sårbarhet i forbindelse med planforslag, og det synes vi i Venstre er viktig.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:23:57]: Det var interessant å høre det som representanten Kvassheim avsluttet med, nemlig at i vindmøllesaker skal kommunene bli hørt og ikke overkjørt. I det berømte eksemplet fra Austevoll som har blitt brukt flere ganger, vet en at kommunen i utgangspunktet var positiv til tre av fire vindkraftprosjekt, men ble pålagt alle fire og dermed sa nei til alle fire.
Fremskrittspartiet fremmet da et forslag om at kommunene skulle få en slags vetorett i slike saker, for å vise at en respekterte lokaldemokratiet. Det stemte Venstre imot. Det hadde vært veldig greit hvis Venstre nå kunne oppklare hvor de egentlig står. Er det bare tom retorikk som nå kommer, for å gi en slags verbal støtte til Austevoll, eller er man villig til å sette makt bak ordene og si at kommunene faktisk skal få en reell innflytelse når det er rent lokale vindkraftprosjekt som planlegges?
Gunnar Kvassheim (V) [15:24:54]: Det Venstre i likhet med alle andre partier enn Fremskrittspartiet har stemt imot, er å gi kommunene vetorett. Det vi i dag diskuterer, er hvem som skal ha planansvar knyttet til denne type utbygging. Det er da jeg sier at jeg tror det vil skape et inntrykk av at de lokale hensynene blir dårligere ivaretatt hvis en foretar den overføring av ansvar som Regjeringen åpner for. Dessuten er det mitt standpunkt at arbeidet med vindkraftutbygging i Norge bør basere seg på fylkesvise planer, hvor de lokale instansene har kommet med innspill og sortert i forhold til hvilke anlegg man ønsker, og hvilke man ikke ønsker. Da tror jeg at summen av dette blir at de lokale hensynene blir godt ivaretatt. Så vil det fortsatt være slik at konsesjoner gis sentralt. Men mitt råd til dem som gir konsesjoner, er at en vektlegger tungt de lokale synspunktene og de prioriteringene som er i fylkesplanen.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Statsråd Erik Solheim [15:26:11]: Regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre står i dag sammen om å gjennomføre en svært viktig lov, som svarer på det som var utfordringen fra en konferanse jeg var på i går i Bonn, i Tyskland, hvor forbundskansler Merkel var hovedinnleder, og som var den internasjonale konferansen for biologisk mangfold.
Det som truer det biologiske mangfoldet i verden er jo ikke ondskap. Det er ikke at noen ønsker å utrydde arter, men det er en konsekvent bit for bit-politikk hvor man alltid i alle sammenhenger lar de økonomiske interessene få forrang framfor helhetsinteressene eller allmenninteressene eller folk flest eller neste generasjon, eller hva vi nå ønsker å kalle det. Denne planloven gir et helt annet virkemiddelapparat for å kunne ta vare på det artsmangfoldet vi ønsker, og for å kunne ta klimahensyn i lokal planlegging. Jeg er glad for det som ble kalt den reviderte Gitmark - at også Høyre da slutter opp om det.
Dette er også en plan som ikke bare gir mulighet for å ta bedre hensyn til helt viktige natur- og miljøinteresser. Det er også en plan som styrker lokaldemokratiet, fordi det gir kommunestyrene større mulighet til reell, langsiktig planlegging på sine områder, framfor at beslutningene tas ad hoc i form av dispensasjoner i ulike sammenhenger. Det å gi mulighet til større planlegging, en planprosess med større innsyn, styrker og svekker ikke det lokale demokratiet. Det styrker også innbyggernes innsyn i hva ens egen kommune står for. Realiteten er at jo mer jeg hører på denne debatten, jo mer ser jeg dette som en grunnleggende ideologisk forskjell. De tre regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre står opp for miljøet for neste generasjon og for folk flest, mens spesielt Fremskrittspartiet, men også i stor grad Høyre, vektlegger framfor alt grunneierinteresser og det som i mange lokale sammenhenger vil være sterke økonomiske interesser i denne delingen. Den saken som vel kanskje tydeligst viser det, er debatten om strandsonen. Det er jo ikke en debatt om at man skal ha den samme strandsonepolitikken i hele landet. Ingen ønsker det. Ingen ønsker at vi skal gjøre det samme i Asker og Bærum, i Nøtterøy og i Tjøme, som i Lødingen eller på Loppa. Det er en differensiert strandsonepolitikk som vi legger til grunn. Det er en politikk hvor man ikke bit for bit skal bygge Norge ned uten noen form for plan. Denne loven gir kommunene adgang og mulighet til å legge en plan på basis av - ja et restriktivt utgangspunkt, men en plan for eventuelle utbygginger i sitt område og få den godkjent. Den planen vil da også være til offentlig innsyn.
Så skal vi lage et regelverk for differensierte retningslinjer som tydeliggjør at den samme politikken ikke forventes i ulike deler av landet. Det vi unngår med dette, er jo det som i dag er realiteten, nemlig at strandsonen bygges ut på basis av dispensasjon. Hvis strandsonen bygges ut, skal det være på basis av en plan, nemlig en plan som tar hensyn til de lokale interessene og mulighet for planlegging ut fra de hensyn som gjelder på ethvert sted.
For at dette ikke skal bli for lett for opposisjonen, føler jeg at vi også må rette et søkelys på hva Høyre og Fremskrittspartiet faktisk ønsker. Spesielt Fremskrittspartiet argumenterer knallhardt for å fjerne det fylkeskommunale nivået. Det vi ikke får høre noe om, er hva dette betyr for det kommunale nivået. Og det er jo det grunnleggende i denne debatten. Hva betyr det for det kommunale nivået - hvis det kommunale nivået ikke bare for alle praktiske formål skal ha mye mindre makt - at man fjerner fylkeskommunen, men overfører all makt til Oslo? Hvis det kommunale nivået skal ha mer makt, må det bety større kommuner.
Jeg utfordrer Fremskrittspartiet og Høyre til å legge fram en plan over hvilke norske kommuner man skal ha. Representanten Tord Lien kan starte med Sør-Trøndelag og fortelle velgerne der hva det betyr. Er det at Midtre Gauldal og Holtålen skal legges under Røros? Er det at Selbu og Tydal skal legges under Stjørdalen? Skal det være én Fosen-kommune? Skal Oppdal legges under Orkdalen - kanskje sammen med Meldal? La oss få klarhet i hva det betyr for Sør-Trøndelag, som et startpunkt i en samlet plan for kommunesammenslåing fra Høyres og Fremskrittspartiets side. Når planen foreligger, vil vi få en realistisk debatt om regjeringspartienes og Kristelig Folkepartis og Venstres ønske om tre nivåer versus ønsket om to nivåer i Norge.
Rune J. Skjælaaen hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tord Lien (FrP) [15:31:15]: La meg begynne med å si at jeg synes statsråden er inne på en god plan for hvordan vi kan strukturere Sør-Trøndelag etter valget i 2009, for Fremskrittspartiet ønsker større kommuner. Om akkurat de kommunesammenslåingene statsråden foreslo, var veldig praktiske, er jeg vel mer i tvil om.
Statsråden snakket om at dette er en ideologisk kamp. Jeg mener at det da må være kampen mellom dem av oss som stoler på og tror på sentralmakten, og dem som tror på lokalmakten og lokaldemokratiet - sunt folkevett lokalt.
Det er de sterke økonomiske interessene - som statsråden snakket om - som opprettholder bosettingen og verdiskapingen i store deler av Norge. Og mange steder er det strandsonen som utgjør den aller viktigste delen av arealene. Austevoll - nok en gang - er et eksempel på det. Her er fullstendig motstridende signaler fra representanten Thorkildsen på den ene siden og representanten Sande på den andre. Så jeg ser gjerne at statsråden forklarer meg hvor grensene egentlig skal gå, og hvordan man i praksis ønsker å liberalisere (presidenten avbryter) strandsoneforvaltningen i deler av landet.
Statsråd Erik Solheim [15:32:24]: Jeg oppfattet det ikke slik at det var vesentlig forskjellige signaler fra Inga Marte Thorkildsen og fra Erling Sande, tvert imot. Jeg mener begge vektla det vesentlige, nemlig at man ønsker en restriktiv strandsonepolitikk, slik at allmennhetens interesser ivaretas. Alle skal ha rett til å ta del i det fantastiske som er norsk natur langs kysten. Representanten Sande vektla veldig sterkt at man ikke kan spise opp dette på vegne av neste generasjon, at man har et ansvar også for den. Begge vektla også betydningen av en differensiert strandsonepolitikk, som er at man har en annen politikk i Lødingen enn i Asker og i Nøtterøy- og Tønsberg-området eller langs sørlandskysten enn hva det er nødvendig å ha i Finnmark.
Peter Skovholt Gitmark (H) [15:33:14]: Jeg vil gi statsråden helt rett: Det foregår en ideologisk kamp. Denne saken viser veldig tydelig at Høyre og Fremskrittspartiet står opp og kjemper både for enkeltmennesket og for det kommunale selvstyret, samtidig som vi dessverre ser at regjeringspartiene og flere står opp og kjemper for statsmakten. Vi ser at det er kommunestyre som står mot storting, og at fylkesmenn og fylkeskommuner i større grad vil overkjøre kommunene.
Det vi kommer til å se fremover, er et kommunalt selvstyre under økt press. Og jeg kan ikke forstå - selv med min beste velvilje - hvordan statsråden kan si at denne loven vil øke det lokale selvstyret, spesielt når vi ser at så mange lokalpolitikere langs hele kysten nå har gått til opprør mot loven.
Statsråd Erik Solheim [15:34:10]: For det første vil jeg komme med den samme utfordringen til representanten Gitmark som til Fremskrittspartiet: Legg fram planen for kommunesammenslåingen av de to Agder-fylkene, slik at vi får et konkret sammenligningsgrunnlag med hensyn til hva som er Høyres lokale styringssystem, og hva som er regjeringspartienes lokale styringssystem! Jeg forventer ikke en plan for hele landet, men man kan starte med planen for Agder-fylkene. Så kan vi diskutere de to reelle alternativene på det grunnlaget.
Til sjuende og sist handler dette litt om synet på demokrati. Jeg føler at det synet som Høyre og Fremskrittspartiet legger fram her - hvis man skal ta det i ekstrem form - er den form for demokrati som eksisterte i det gamle Hellas. Der var det riktignok fullt ut demokrati i den enkelte by, men det var ingen instans til å se det hele i sammenheng.
Det er en rekke ting i samfunnet som vi mennesker ønsker, som vi i vår kommune ønsker - men vi vil helst at det skal ligge hos noen andre. Det å ta vare på allemannsretten er nettopp en slik ting. Representanten Gitmark åpnet jo døren på vidt gap for at også hvordan man ser på allemannsretten, skulle overlates til den enkelte kommunes praksis. (Presidenten klubber.) Hvis allemannsretten ikke blir ivaretatt på nasjonalt nivå, vil det fort ikke være noe igjen av den.
Gunnar Kvassheim (V) [15:35:28]: Det har vært mye snakk om ideologiske kamper. Det kan synes som om det er en ideologisk kamp mellom dem som tror at folk flest er de som i dag - ut fra sin interesse - utfordrer allmennheten, og oss i Venstre, som mener at «folk flest» ennå ikke er født. Det er litt av det perspektivet vi må ha når det gjelder spørsmålet om å ivareta naturinteresser for neste generasjon.
Jeg har lyst til å gi statsråden anledning til å si litt mer om arbeidet med den differensierte strandsonepolitikken. For det første ønsker jeg en bekreftelse på at den vil bli gitt et reelt innhold - at det ikke bare er en mulighet som er gitt. For det andre kunne det være interessant å høre litt om tidsperspektivet for dette. Jeg tror det er viktig at en får gitt det et reelt innhold - og ikke skaper usikkerhet, slik enkelte nå forsøker å gjøre.
Statsråd Erik Solheim [15:36:28]: For det første vil jeg gi Gunnar Kvassheim rett i at det perspektivet at folk flest ennå ikke er født, er et veldig godt perspektiv. De menneskene som lever i dag, utgjør alene - på grunn av den ufattelige folkeveksten - en veldig stor andel av alle mennesker i hele verdenshistorien som har levd. Det store flertallet av mennesker er - forhåpentlig - mennesker som ennå ikke er født. La oss ha det perspektivet i flere av de beslutningene vi tar. Det vil være nyttig.
Jeg slutter meg til mange av de prinsipielle betraktningene om vindmøller som Kvassheim kom med tidligere. Utgangspunktet kan ikke være at man så å si skal diktere flest mulig vindmøller på kommunene. Utgangspunktet må i så stor grad som overhodet mulig være å lytte til lokale ønsker og lokale synspunkter når det gjelder vindmøller - men i siste runde ha en mulighet til å diktere det, om man ikke skulle klare å få gjort dette på basis av den fornuftige, lokale beslutningen.
Og så til slutt: Ja, vi skal legge fram retningslinjer for en differensiert strandsonepolitikk. Jeg kan ikke si akkurat hvor raskt retningslinjene vil komme, men de skal selvsagt komme i nær framtid.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:37:44]: Dessverre framstår miljøvernministeren som en retoriker når han svartmaler Fremskrittspartiets og Høyres standpunkt. Jeg vil gjøre ham oppmerksom på Fremskrittspartiets forslag når det gjelder strandsonen, dvs. at § 1-8 første ledd bør lyde:
«I sjønære arealer hvor det tradisjonelt har vært utøvd friluftsliv skal det ved regulering tas hensyn til allmennhetens mulighet til fri ferdsel.»
De hensynene som miljøvernministeren etterlyser fra Fremskrittspartiet, er altså ivaretatt.
Det vi reagerer på, er jo nettopp at staten i enda større grad skal kunne overstyre. Det er ingen tvil om at dette regelverket er strengere. Det er strengere for alle kommuner. For noen vil det bli veldig mye strengere, for andre bare litt strengere. Det er ikke slik som en kan få inntrykk av, at enkelte kommuner her slipper like greit unna som de alltid har gjort, men hvor strengt det blir, er opp til forskriftene fra Regjeringen. Der får dessverre ikke Stortinget noe som helst å si. Det skal bli veldig interessant å se om representanten Sande står ved dette, når han i neste periode er i opposisjon.
Statsråd Erik Solheim [15:38:50]: Regjeringen går inn for en streng politikk på dette området, men ikke den samme strenge politikken for hele landet. Utgangspunktet er å forsøke å ta vare på strandsonen i Norge for kommende generasjoner og for allmennheten. Men landet er veldig forskjellig, og i deler av landet er dette hensynet mindre vesentlig fordi det er mye mer natur å ta av, mye mindre press på den. Der vil det bli lagt til rette for en mer avslappet holdning til det.
Men jeg nekter å godta at vi i denne forsamling bare skal diskutere Regjeringens politikk. Det er på tide at vi av og til også diskuterer opposisjonens politikk. Det er derfor jeg har kommet med utfordringen om kommunesammenslåing.
Jeg vil også sparke ballen tilbake til Solvik-Olsen, som tidligere i dag åpenbart mente, slik jeg oppfattet ham, at når det gjelder Stryn og Vefsna - altså store naturinngrep som har en gigantisk betydning for retten til friluftsliv, retten til natur- og miljøutfoldelse i Norge - skulle avgjørelsene være rent kommunale. Hvor er vi da (presidenten klubber), hvis ikke dette, en så sentral naturverdi som norske vassdrag er noe som vi skulle ha en nasjonal plan for?
Presidenten: Presidenten vil be representanter og statsråder om å holde seg til taletiden.
Tord Lien (FrP) [15:40:07]: Jeg noterer meg at statsråden er veldig fornøyd med seg selv og sitt påfunn om Fremskrittspartiet og kommunesammenslåing. Det står faktisk nevnt i innstillingen at Fremskrittspartiet legger dette til grunn. Så han bør vel ikke få for mye kredit, akkurat, for å ha lest innstillingen.
Når det gjelder vindmøller, er det slik at man tar ut vindmølleutbygging fra mesteparten av virkeområdene i plan- og bygningsloven. Dette medfører at man ikke lenger må legge til grunn viktige nasjonale hensyn for å tvinge kommuner til vindmølleutbygging, fordi plan- og bygningsloven legger en slik begrensning til grunn for statlig regulering. I framtiden vil ikke det være tilfellet.
Er dette en endring Regjeringen foreslår fordi Regjeringen er kommet fram til at man ikke kan argumentere med at vindmøller må bygges ut, med bakgrunn i viktige nasjonale hensyn?
Statsråd Erik Solheim [15:41:08]: Vi er jo i starten på en vindmølleutbygging i Norge. Det er ikke mange som er bygd ut, og det er veldig tidlig å vite hvordan den lokale reaksjonen vil være i praksis, også i hvilken grad de vil medføre lokale ulemper. Jeg tror vi skal la den debatten gå litt og la folk få erfaring med vindmøller. Men utgangspunktet er selvsagt at den lokale innstillingen til utbygging av vindmøller må være en helt vesentlig faktor for hvor vindmølleparker plasseres, og hva som er den nasjonale politikken på dette området. Men som med mange andre goder kan det ikke være en absolutt, lokal vetorett, fordi vi har en del overordnede nasjonale hensyn som også må tas.
Så er det riktig at jeg er fornøyd med å ha brakt inn i debatten Fremskrittspartiets politikk, for det er for ofte slik at Fremskrittspartiet får lov til bare å stå og finne feil ved alle andre. Det er partiet verdensmester i. Men det er ingen vanskelig øvelse. Det som er vanskelig, er å formulere en politikk som landet kan styres etter, og den har Fremskrittspartiet på dette området først når partiet forteller verden hvilke kommuner vi skal ha i Norge.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Torny Pedersen (A) [15:42:32]: Både Ot.prp. nr. 32 for 2007-2008 om plan- og bygningsloven og innstillingen til den er to gode dokumenter. Kommunene får klarere regler, slik at de kan utøve fornuftige og gode valg for sine innbyggere. Like viktig er det at vi får klare regler for å ivareta miljø og klima, som er framtidens utfordringer.
Ingen kommuner vil vel bli stemplet som versting når det gjelder å ta i bruk arealer bit for bit som til slutt er stengt for allmennheten når det gjelder tilgangen til attraktive områder, ikke minst i strandsonen. Vi vet at Riksrevisjonen har vurdert arealforvaltningen i strandsonen. Alle kjenner vel konklusjonene. Det er en storstilt nedbygging av strandsonen langs sjøen, og mange gitte dispensasjoner skulle aldri vært gitt.
Det er nå viktig at alle kommuner kjenner sin besøkelsestid og utarbeider arealplaner i tråd med lovverket der det klart går fram hvilke områder som kan bebygges, og hvilke områder som ikke kan bebygges.
Arbeiderpartiet er svært opptatt av å se landet som det er, med de ulikhetene geografien har gitt oss. Det er viktig at flertallet på Stortinget ber staten om å utarbeide planretningslinjer for en geografisk differensiert strandsonepolitikk som tar hensyn til ulikhetene i våre over 430 kommuner. Det betyr at kommuner med særskilte utfordringer for framtidig bosetting og vekst vil kunne inkludere strandsonen i en helhetlig utviklingsstrategi. Med lokalt selvstyre vil dette skape både et mangfold av løsninger og lokalt engasjement for innbyggerne.
Videre er plan- og bygningsloven et viktig redskap for å redusere klimautfordringene våre gjennom ulike transportmåter og ulik energibruk, f.eks. vannbåren varme.
Plan- og bygningsloven vil også være et viktig redskap for den kommende loven om motorferdsel i utmark.
Direktoratet for naturforvaltning foreslår å pålegge kommunene å utarbeide motorferdselsplaner ved bruk av plan- og bygningsloven. Dermed vil plan- og bygningsloven være kommunenes beste redskap for i størst mulig grad å legge kjøringen til områder der dette ikke kommer i konflikt med miljøet og behovet for stillhet.
Norge har etter hvert fått mange vernede områder. I enkelte kommuner dekker vernede områder over 70 pst. av arealet. Helgeland i Nordland har slike kommuner. Nå er Statskog SF gjennom fylkesmannen i gang med å kartlegge statens skogarealer, og vi kan forvente ytterligere vern. Dette kan i framtiden skape store problemer for sponfabrikken Arbor i Hattfjelldal, en hjørnesteinsbedrift i kommunen, og Nes trelastbruk ved Mosjøen, som leverer flis til Arbor. Slike problemstillinger håper jeg kan løses gjennom det lovverket vi nå vedtar, og de mulighetene som er uttrykt angående næringsvirksomhet i randsonen, som ikke er tilleggsverneområder, men områder som bør anvendes til næringsutøvelse. Dette faller inn i Regjeringens distriktspolitikk.
Til slutt må jeg innom Høyre og Fremskrittspartiet. En skulle tro at det var hakk i plata når man leser innstillingen. Gjennomgangsmelodien er: Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag. Hvor mange ganger det står å lese, har jeg ikke telt, men det er beklagelig lesing - mest på grunn av én ting: motstanden mot det regionale nivået.
Jeg vil bare minne Høyre og Fremskrittspartiet på at nestleder i Det norske Arbeiderparti og leder av programkomiteen, Helga Pedersen, har sagt at i framtiden skal flere oppgaver legges til det regionale nivået - for vi skal jo fortsette etter 2009. Hvorfor stritte mot noe som er en realitet? Hvorfor ikke heller bidra til at en landsomfattende plan- og bygningslov har bred tilslutning i Stortinget? Jeg er glad for at i alle fall Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker resultater til beste for folk flest. Dette forteller oss at det er langt mellom partiene i opposisjon, og at det er en utkrystallisering mellom venstresiden og høyresiden i norsk politikk.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Lise Christoffersen (A) [15:47:51]: I motsetning til det Høyre og Fremskrittspartiet tror, er det i dag mange, særlig i kommuner og fylker, som sier: Endelig. Alt i 1996 og 1997 bad Stortinget om en gjennomgang av planbestemmelsene. Et hovedspørsmål den gangen var hvordan man gjennom planlegging kunne sikre en bærekraftig utvikling i alle betydninger av ordet - miljømessig, sosialt, økonomisk og kulturelt. Det er ingen liten ambisjon, men den er ikke utenfor rekkevidde.
Men forutsetningen er et godt planverktøy. Og hva er så det? Jo, det er et verktøy som sikrer helhet og langsiktighet, at det blir færre sektorplaner, som dessverre ofte spriker litt, at det er mulig for lokale og regionale folkevalgte å tilpasse statlige forventninger og krav gjennom en lokal skreddersøm, styrt av de folkevalgte og ikke av administrasjonen. Det siste kan kanskje ikke understrekes sterkt nok, men det er en viktig tilleggsforutsetning: styring gjennom åpne planprosesser, der det legges godt til rette for medvirkning fra folk flest, der f.eks. barn og unge får si sitt på sin måte, også når det gjelder private planer.
Men planlegging har dessverre ikke alltid en like god klang i alles ører. Mange er de lokalpolitikere som har vært kjempefrustrerte, som har deltatt i lange planprosesser som nulles ut med en kjapp innsigelse eller to, tre, fire eller fem på tampen, som ofte ikke engang er koordinert. Med ny planlov skjer det en stor forbedring på det området, fordi alle de aktørene skal delta i planlegging på eget felt. Det kommer også kommuner med liten plankapasitet til gode - konflikter kommer opp tidlig, og det vil styrke den folkevalgte styringen.
Noe av det viktigste er kanskje likevel kravet om en kommunal planstrategi, der en alt det første året som folkevalgt får en oversikt som jeg vil påstå de aller, aller fleste har manglet til nå. Det samme skal skje i fylket. Det betyr at det går parallelle prosesser på begge nivåer som igjen øker kommunenes muligheter til å bidra til relevant planlegging på regionalt nivå. Når regional planlegging oppleves som relevant, styrker det også fylkespolitikernes mulighet til å ta rollen som regional utviklingsaktør på en skikkelig måte som det kan bli noe ut av, i tillegg til den litt tilfeldige lista med oppgaver som de har fått av oss hittil. Når en styrker regional eller lokal planlegging, styrker en også våre muligheter til å få realisert nasjonale mål, for veldig mange av dem realiseres der ute.
Jeg er helt uenig i Fremskrittspartiets og Høyres påstander om at den nye loven styrker sentralmakten mot lokaldemokratiet. Tvert imot gis det et handlingsrom, og det skapes arenaer som flytter makt fra administrasjon til politikk. Men det fordrer selvfølgelig at en har politikere ute som vil ta den makten det legges opp til.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [15:51:05]: Jeg tror vi skal være klar over at sannheten nok er litt avhengig av hvilke sko vi har på, og hvor vi kommer fra. Når vi prater om lokalforvaltning, må vi også ta inn over oss og forstå at det er stor forskjell på kommuner i Norge, etter hvor de er. Jeg vil her vise til Porsanger kommune, som har en størrelse som Østfold, Akershus, Oslo og enda litt til. Der er det slik at 60 pst. av arealene allerede er båndlagt. På de øvrige 40 pst. foregår det reindrift og reinflytting. Når statsråden og representanten for Senterpartiet mener at vi skal ha en arealforvaltning med basis i en plan, må jeg derfor spørre: I forhold til hvilken plan kan Porsanger kommune forvalte sine arealer? Arealene er allerede båndlagt. Der har vi et stort problem, for det som er sannheten i en del av landet, blir helt galt på en annen kant.
Når det gjelder retorikken til Arbeiderpartiet, hvor man snakker om hvilket parti som er for folk flest, har jeg lyst til å si: Når man gir Sametinget innsigelsesrett, vil jeg minne om at det er 14 pst. av befolkningen i Finmark som stemmer til Sametinget, i Troms er det 2,2 pst., i Nordland 0,42 pst. og i trøndelagsfylkene og Hedmark er det enda færre. Da blir uforholdsmessig mye makt tildelt en liten del av befolkningen der vi vet at folk flest ønsker et kommunalt selvstyre. Jeg vet ikke om man kan kalle det for en diskriminering av flertallet, men det har i hvert fall veldig lite med demokrati å gjøre.
Sametinget og Reindriftsforvaltningen er som hånd i hanske. Jeg har lyst til å sitere Odelstingets visepresident, som slakter Sametingets innsigelsesrett i Finnmark og Reindriftsforvaltningen, hvor de stopper gruvedrift med en brutto innkomst på 1,5 milliarder kr og 20 arbeidsplasser på grunn av at dette var en særlig samisk interesse. Han sier til NRK at reindriftsnæringen i dag bare har én funksjon, som kulturbærer, den er ikke forenlig med andre næringer i Finmark.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:54:28]: Det er miljøvernministerens relativt usaklige opptreden mange ganger som gjør at jeg får lyst å ta ordet. Jeg synes statsråden snart burde bli voksen i slike debatter, behandle motdebattantene med respekt og ikke tillegge dem idiotstandpunkter ved enhver anledning.
Når det gjelder Vefsna og Stryn, som jeg nevnte i min første replikk til Arbeiderpartiet, sa jeg aldri at dette skulle være et kommunalt anliggende. Det jeg brukte Stryn og Vefsna som eksempler på, var store kraftprosjekter som blir skrinlagt av denne regjeringen, og det er åpenbart ikke krafthensynet som er det viktigste. Selvsagt skal prosjekter som er overgripende over mer enn én kommunegrense, måtte vedtas og behandles enten regionalt eller statlig - hvis det er store prosjekter. Vi har aldri sagt noe annet. Det å prøve å tillegge oss et slikt standpunkt blir helt meningsløst. Det det ble brukt som eksempel på, er at når man har et lite prosjekt innenfor en kommunegrense, slik som Austevoll, er det meningsløst at man skal tvinge dem til å akseptere prosjektet når krafthensyn ikke gjelder mange andre steder.
Statsråden hadde behov for å utfordre Fremskrittspartiet. Jeg kan berolige statsråden med at det får han rikelig med anledning til hvis han stiller til gjenvalg for SV i neste periode. Da kan han utfordre mange statsråder fra Fremskrittspartiet i replikkordskifter i denne sal. Hvis ønsket er å finne ut hva Fremskrittspartiet står for, ville jeg heller anbefalt statsråden å lese innstillingen, noe han åpenbart ikke har gjort, ut fra mange av utsagnene hans å dømme. Der har Fremskrittspartiet fremmet en rekke helhetlige alternative forslag som viser at vi ønsker å ivareta mange av de samme hensynene som regjeringspartiene prøver å ivareta, men vi tror på andre virkemidler. Vi tror på lokaldemokrati istedenfor sentralstyring.
Når miljøvernministeren ber Fremskrittspartiet navngi hvilke kommuner som skal slås sammen, er det helt irrelevant med tanke på å vise retning. Da kan man like godt stille spørsmålet tilbake: Navngi hvor denne regjeringen skal bygge barnehager for å innfri sitt valgløfte om full barnehagedekning. Jeg gjør jo ikke det, for det er helt urimelig, for det er en prosess hvor løsningen vil komme etter hvert. Man kan ikke sitte og peke på det i forkant.
Det som likevel er det mest oppsiktsvekkende i denne debatten, er ikke at miljøvernministeren argumenterer som han alltid gjør, men det er at Senterpartiet fullstendig nekter å uttale seg om hva de mener om vindmølletvangen som de nå er med på å innføre. Til og med Venstre, som er veldig offensiv på bygging av vindmøller, sier at dette er problematisk slik plan- og bygningsloven nå blir. Senterpartiet har ved enhver anledning i denne debatten unngått å forholde seg til forslaget. Det viser jo veldig tydelig at det ikke er slik som miljøvernministeren sier, at det her er bred enighet mellom Senterpartiet og SV. Jeg tror man kan vedde to liter sjokolademelk på at så fort disse partiene kommer i opposisjon, vil de sprike i hver sin retning og prøve å gjøre endringer i det som de nå tror er et stort, godt kompromiss for å få vedtatt denne saken.
I Austevoll-saken dreier det seg altså ikke om en presskommune. Der burde kommunen få bestemme over sitt eget areal. Det får de dessverre ikke.
Presidenten: Presidenten vil be om at representanten, når han beskriver statsrådens argumenter, bruker et parlamentarisk uttrykk og ikke den typen uttrykk som ble benyttet i innlegget.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se nedenfor)
Sigvald Oppebøen Hansen tok her igjen over presidentplassen.
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Under debatten er det sett fram åtte forslag. Det er
forslag nr. 1, frå Tord Lien på
vegner av Framstegspartiet og Høgre
forslaga
nr. 2 og 3, frå Tord Lien på vegner av Framstegspartiet
forslaga nr. 4-6, frå Peter Skovholt Gitmark på
vegner av Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre
forslag nr. 7, frå Peter Skovholt Gitmark på vegner av Høgre
og Venstre
forslag nr. 8, frå Peter Skovholt
Gitmark på vegner av Høgre
For å redusere talet på voteringar i denne saka vil presidenten
foreslå ein forenkla voteringsorden. Dette inneber at dersom mindretalsforslaga
fell, vil forslagsstillarane deretter støtte innstillinga til desse
paragrafane. Ein har konferert med forslagsstillarane om dette på
førehand.
Presidenten vil streke under den sjølvsagde
føresetnaden at når partia aksepterer ein slik voteringspraksis,
skal dette ikkje bli brukt mot eit parti ved seinare høve.
Voteringa vil bli ordna som følgjer:
Det blir først votert over alle mindretalsforslaga, der vi startar
med den minste fraksjonen.
Vidare blir det votert over
alle paragrafar som dei ulike fraksjonane ønskjer å røyste
mot.
Så blir det votert over alle paragrafar
og ledd som ein reknar med vil bli samrøystes vedtekne.
Til slutt vil det bli votert over overskrifta til lova og lova
i det heile.
- Det er vedteke.
Vi begynner
da med forslag nr. 8, frå Høgre. Forslaget lyder:
«I lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningloven)
(plandelen) skal § 9-1 Interkommunalt plansamarbeid, annet ledd lyde:
Statlige myndigheter kan anmode kommunene om å innlede et
slikt samarbeid når det anses nødvendig for å ivareta
hensyn og løse oppgaver som går ut over den enkelte kommune.
§ 9-5 Uenighet, første ledd skal lyde:
Er kommunene
uenige om innholdet i et samlet planforslag, kan styret eller den enkelte
kommune anmode fylkesmannen om å mekle.
§ 9-6 Gjennomføring
og endring, annet ledd skal lyde:
Dersom en kommune ensidig ønsker
å endre en plan etter kapitlet her, skal de øvrige deltakende
og berørte parter få skriftlig varsel om dette før planarbeidet
starter.
§ 12-8 Oppstart av reguleringsplanarbeid, første
ledd skal lyde:
Når planarbeidet igangsettes, skal berørte
offentlige organer og andre interesserte varsles. Når forslagsstilleren
er en annen enn planmyndigheten selv, skal planspørsmålet legges
fram for planmyndigheten i oppstartsmøte, der også berørte
fagmyndigheter deltar. Kommunen skal gi råd om hvordan planen bør
utarbeides, og kan bistå i planarbeidet.
§ 19-1 Søknad
om dispensasjon, tredje punktum skal lyde:
Statlige myndigheter
hvis saksområde blir direkte berørt, skal få mulighet
til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer, plankrav
og forbudet i § 1-8.»
Votering:
Forslaget frå Høgre blei med
63 mot 13 røyster ikkje vedteke.(Voteringsutskrift
kl. 16.06.50)Presidenten: Det
blir votert over forslag nr. 7, frå Høgre og Venstre. Forslaget
lyder:
«I lov om planlegging
og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen) skal § 6-4
Statlig arealplan, tredje ledd lyde:
Departementet kan i den enkelte
sak bestemme at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg for vannkraft
med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft etter energiloven,
vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven uten videre skal ha virkning
som statlig arealplan. Departementets vedtak etter dette ledd kan ikke påklages.»
Votering:
Forslaget frå Høgre og Venstre blei med 61
mot 15 røyster ikkje vedteke.(Voteringsutskrift
kl. 16.07.15)Presidenten: Det
blir så votert over forslaga nr. 4 - 6, frå Høgre, Kristeleg
Folkeparti og Venstre.
Forslag nr. 4 lyder:
«I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven)
skal § 2 nytt femte ledd lyde:
Departementet kan bestemme at
ethvert kraftproduksjonsanlegg med kapasitet på mer enn 10 MW produsert
kraft med endelig konsesjon etter denne lov uten videre skal ha virkning
som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4.»
Forslag nr. 5 lyder:
«I lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, omsetning,
fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) skal § 3-1 nytt fjerde
ledd lyde:
Departementet kan bestemme at ethvert kraftanlegg for
produksjon av vannkraft med kapasitet på mer enn 10 MW produsert kraft
med endelig konsesjon etter denne lov, og som ikke er unntatt fra plan-
og bygningsloven etter tredje ledd, uten videre skal ha virkning som statlig
arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4.»
Forslag nr. 6 lyder:
«I lov
24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) skal
§ 22 fjerde ledd nytt annet punktum lyde:
Vassdragsmyndigheten
kan bestemme at ethvert kraftproduksjonsanlegg med kapasitet på mer
enn 10 MW produsert kraft med endelig konsesjon etter denne lov uten videre
skal ha virkning som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4.»
Votering:
Forslaga frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og
Venstre blei med 57 mot 19 røyster ikkje vedtekne.(Voteringsutskrift kl. 16.07.43)Presidenten: Det blir så votert over forslaga nr. 2 og 3, frå
Framstegspartiet.
Forslag nr. 2 lyder:
«I lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningloven)
(plandelen) skal § 1-8 Forbud mot tiltak mv. langs sjø og vassdrag,
første ledd lyde:
I sjønære arealer hvor det
tradisjonelt har vært utøvd friluftsliv skal det ved regulering
tas hensyn til allmennhetens mulighet til fri ferdsel.
§ 6-4
Statlig arealplan, tredje ledd skal lyde:
Departementet kan når
viktige statlige hensyn tilsier det, bestemme at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg
uten videre skal ha virkning som statlig arealplan. Departementets vedtak
etter dette ledd kan ikke påklages.
§ 11-11 Bestemmelser
til arealformål etter § 11-7 nr. 5 og 6, nr. 7 skal lyde:
7. hvilke artsgrupper av akvakultur som kan etableres.
§ 19-1
Søknad om dispensasjon, tredje punktum skal lyde:
Statlige
myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal få
mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer
og plankrav.»
Forslag nr. 3 lyder:
«I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer (vassdragsreguleringsloven)
skal § 2 femte ledd lyde:
Departementet kan, når viktige
statlige hensyn tilsier det, bestemme at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg
etter denne lov uten videre skal ha virkning som statlig arealplan etter
plan- og bygningsloven § 6-4.»
Votering:
Forslaga frå
Framstegspartiet blei med 60 mot 16 røyster ikkje vedtekne.(Voteringsutskrift kl. 16.08.06)Presidenten: Det blir så votert over forslag nr. 1, frå
Framstegspartiet og Høgre.
Forslaget lyder:
«I lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven)
(plandelen) skal § 1-6 første ledd andre punktum strykes.
§ 1-9 Forholdet til forvaltningsloven
og klage, tredje ledd skal lyde:
Berørt statlig
organ, herunder Sametinget, og kommune kan påklage enkeltvedtak etter
loven dersom vedtaket direkte berører vedkommende myndighets saksområde.
Dette gjelder likevel ikke i plansaker der vedkommende myndighet er gitt
anledning til å fremme innsigelse.
§ 3-1
Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven, annet ledd skal lyde:
Planleggingen skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver
og interesser i et område ses i sammenheng gjennom samordning og samarbeid
om oppgaveløsning mellom sektormyndigheter og mellom statlige og
kommunale organer, private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten.
§ 3-1 femte ledd skal lyde:
Vedtatte planer skal være et felles grunnlag for kommunal, statlig
og privat virksomhet i planområdet.
§ 3-2
første ledd skal lyde:
Ansvaret for planlegging
etter loven ligger til kommunestyrene og Kongen, jf. §§ 3-3 til
3-7.
§ 3-2 fjerde ledd skal lyde:
Fylkesmannen skal påse at kommunene oppfyller plikten til planlegging
etter loven.
§ 3-4 Regionens planoppgaver og planleggingsmyndighet,
skal lyde:
To eller flere kommuner kan samarbeide
om planlegging etter denne lov når det er hensiktsmessig å samordne
planleggingen over kommunegrenser. Samarbeidet kan omfatte alle kommunale
plantyper.
§ 3-5 Statlige planoppgaver og planleggingsmyndighet,
tredje ledd skal lyde:
Departementet har det administrative
hovedansvaret for statens planleggingsoppgaver etter loven og skal arbeide
for at de vedtak som treffes nasjonalt blir fulgt opp i den kommunale planleggingen.
§ 3-6 Felles planleggingsoppgaver, første
ledd skal lyde:
Statlig myndighet kan starte arbeid
med planer etter denne lov på områder der staten og kommunene
sammen har ansvar for å løse planoppgaver av regional eller
nasjonal betydning, herunder samordnet areal- og transportplanlegging, planlegging
av større sammenhengende natur- og friluftsområder omkring
byer og tettsteder, samordnet vannplanlegging og kystsoneplanlegging.
§ 3-7 Overføring av planforberedelse til statlig
myndighet; første, annet og tredje ledd skal lyde:
Etter
nærmere avtale mellom partene kan statlig myndighet helt eller delvis
overta de oppgavene planadministrasjonen i kommunen har med å organisere
planarbeidet og utarbeide planforslag.
Oppnås ikke enighet
mellom vedkommende myndighet og kommunen om organisering av planarbeidet,
treffer departementet avgjørelsen.
Myndigheter med ansvar
for større samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur kan etter samråd
med planmyndigheten utarbeide og fremme forslag til arealplan for slike
tiltak og beslutte å legge slike planer ut til offentlig ettersyn
etter bestemmelsene for vedkommende plantype. Gjeldende kommunale planstrategier
skal vurderes i forbindelse med planarbeidet.
§ 4-1 Planprogram, første ledd skal lyde:
For alle kommuneplaner, og for reguleringsplaner som kan ha vesentlige
virkninger for miljø og samfunn, skal det som ledd i varsling av
planoppstart utarbeides et planprogram som grunnlag for planarbeidet.
§ 4-1 Planprogram, fjerde ledd skal lyde:
Dersom berørte statlige myndigheter på grunnlag av forslag
til planprogram vurderer at planen kan komme i konflikt med nasjonale eller
viktige regionale hensyn, skal dette framgå av uttalelsen til forslaget
til planprogram.
§ 4-2 Planbeskrivelse og konsekvensutredning,
annet ledd skal lyde:
For kommuneplaner med retningslinjer
eller rammer for framtidig utbygging og for reguleringsplaner som kan få
vesentlige virkninger for miljø og samfunn, skal planbeskrivelsen
gi en særskilt vurdering og beskrivelse - konsekvensutredning - av
planens virkninger for miljø og samfunn.
§ 5-2
Høring og offentlig ettersyn, første ledd skal lyde:
Når loven her bestemmer at et planforslag skal sendes
på høring, skal forslaget sendes til alle statlige og kommunale
myndigheter og andre offentlige organer, private organisasjoner og institusjoner,
som blir berørt av forslaget, til uttalelse innen en fastsatt frist.
§ 5-4 Myndighet til å fremme innsigelse
til planforslag, første ledd skal lyde:
Berørt
statlig organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel
og reguleringsplan dersom planforslaget er i strid med bestemmelser i lov,
forskrift, overordnet plan eller nasjonale mål vedtatt av Stortinget.
§ 5-6 Mekling og avgjørelse av departementet,
første ledd andre og tredje punktum skal lyde:
Departementet avgjør, senest innen 6 måneder etter at frist
før høring av planforslaget er utløpt, om innsigelsen
skal tas til følge og planen endres. Dersom det ikke er truffet noen
avgjørelse innen denne fristen regnes innsigelsen for ikke å
ha blitt tatt til følge, og planen for rettskraftig.
§ 6-4 Statlig arealplan, første ledd skal lyde:
Når gjennomføringen av viktige nasjonale statlige
utbyggings- eller anleggstiltak gjør det nødvendig, kan departementet
henstille til vedkommende kommune om å utarbeide arealdel til kommuneplan
eller reguleringsplan etter lovens kapittel 11 og 12.
§ 10-1 Kommunal planstrategi, annet ledd skal lyde:
Kommunen skal i arbeidet med kommunal planstrategi innhente synspunkter
fra statlige organer og nabokommuner. Kommunen bør også legge
opp til bred medvirkning og allmenn debatt som grunnlag for behandlingen.
Forslag til vedtak i kommunestyret skal gjøres offentlig minst 30 dager
før kommunestyrets behandling.
§ 11-3 Virkningen
av kommuneplanens samfunnsdel, første ledd skal lyde:
Kommuneplanens samfunnsdel skal legges til grunn for kommunens egen
virksomhet og for statens virksomhet i kommunen.
§ 11-4
Revisjon av kommuneplanens samfunnsdel og kommunedelplan og rullering av
handlingsdel, annet ledd skal lyde:
For den årlige
rullering av kommuneplanens handlingsdel, jf. § 11-1, skal kommunen
innhente synspunkter fra berørte statlige organer og andre som har
ansvar for gjennomføring av tiltak i handlingsdelen. Forslag til
vedtak i kommunestyret skal gjøres offentlig minst 30 dager før
kommunestyrets behandling.
§ 11-7 Arealformål
i kommuneplanens arealdel, annet ledd nr. 1 og nr. 2 skal lyde:
Arealformål:
Underformål:
Boligbebyggelse, fritidsbebyggelse, sentrumsformål, kjøpesenter,
forretninger, bebyggelse for offentlig eller privat tjenesteyting, fritids-
og turistformål, råstoffutvinning, næringsbebyggelse,
idrettsanlegg, sivile skytebaner, andre typer anlegg, uteoppholdsarealer,
grav- og urnelunder.
Underformål:
Veg, bane, lufthavn,
havn, hovednett for sykkel, kollektivnett, kollektivknutepunkt, parkeringsplasser,
traseer for teknisk infrastruktur og områder for motorferdsel, herunder
kjøreleder for motorferdsel i utmark.
§ 11-15 Vedtak av kommuneplan, annet ledd skal lyde:
Planen skal kunngjøres og gjøres tilgjengelig gjennom
elektroniske medier. Et eksemplar av planen skal sendes til departementet,
fylkesmannen og berørte statlige myndigheter.
§ 11-16 Innsigelse og vedtak av departementet, tredje ledd skal lyde:
Departementet kan, selv om det ikke er reist innsigelse,
oppheve hele eller deler av planen eller gjøre de endringer som finnes
påkrevd, dersom den strider mot nasjonale interesser. Kommunen skal
ha fått mulighet til å uttale seg før departementet treffer
vedtak. Kommunen må innen tre måneder etter at departementet
har mottatt den være underrettet om at planen kan bli endret.
§ 19-2 Dispensasjonsvedtaket, første ledd skal
lyde:
Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon
fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Det kan settes
vilkår for dispensasjonen.
Kongen kan i forskrift fastsette
tidsfrist for behandling av dispensasjonssaker.»
Votering:
Forslaget frå
Framstegspartiet og Høgre blei med 49 mot 27 røyster ikkje
vedteke.(Voteringsutskrift kl. 16.08.32)Presidenten: Vi går da til tilrådinga frå
komiteen.
Komiteen hadde
rådd Odelstinget til å gjere slikt vedtak til
lov
om planlegging og byggesaksbehandling
(plan- og bygningsloven) (plandelen)
Første
del: Alminnelig del
Kapittel 1
Fellesbestemmelser
§ 1-1
Lovens formål
Loven skal fremme bærekraftig
utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.
Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige,
regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern
av ressurser.
Byggesaksbehandling etter loven skal sikre at tiltak
blir i samsvar med lov, forskrift og planvedtak. Det enkelte tiltak skal
utføres forsvarlig.
Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet,
forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter.
Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser
for miljø og samfunn skal beskrives.
Prinsippet om universell
utforming skal ivaretas i planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak.
Det samme gjelder hensynet til barn og unges oppvekstvilkår og estetisk
utforming av omgivelsene.
§ 1-2
Lovens virkeområde
Når ikke annet
er bestemt, gjelder loven for hele landet, herunder vassdrag.
I
sjøområder gjelder loven ut til én nautisk mil utenfor
grunnlinjene.
Kongen kan bestemme at kapittel 14 skal gjelde for
nærmere bestemte tiltak utenfor én nautisk mil utenfor grunnlinjene.
Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard.
§ 1-3 Tiltak som er unntatt
fra loven
Rørledninger i sjø for
transport av petroleum omfattes ikke av loven.
For anlegg for overføring
eller omforming av elektrisk energi som nevnt i energiloven § 3-1 tredje
ledd gjelder bare kapittel 2 og 14.
§ 1-4 Plan- og bygningsmyndighetenes oppgaver og andre myndigheters
plikter overfor plan- og bygningsmyndighetene
Plan- og bygningsmyndighetene skal utføre de oppgaver som de har
etter denne lov med tilhørende forskrifter, herunder påse at
plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen.
Plan- og bygningsmyndighetene
skal samarbeide med andre offentlige myndigheter som har interesse i saker
etter plan- og bygningsloven og innhente uttalelse i spørsmål
som hører under vedkommende myndighets saksområde.
Finner noen som utfører offentlig besiktigelse, forhold som er i
strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, skal vedkommende
snarest melde forholdet til plan- og bygningsmyndighetene.
§ 1-5 Virkninger av planer
Virkningen av vedtatt plan etter denne lov for videre planlegging, forvaltning
og vedtak om virksomhet, utbygging og vern framgår av bestemmelsene
for de enkelte plantypene, jf. §§ 6-3, 8-2, 8-5, 11-3, 11-6 og
12-4.
Ny plan eller statlig eller regional planbestemmelse går
ved eventuell motstrid foran eldre plan eller planbestemmelse for samme
areal med mindre annet er fastsatt i den nye planen eller statlig eller
regional planbestemmelse.
§ 1-6
Tiltak
Med tiltak etter loven menes oppføring,
riving, endring, herunder fasadeendringer, endret bruk og andre tiltak knyttet
til bygninger, konstruksjoner og anlegg, samt terrenginngrep og opprettelse
og endring av eiendom, jf. § 20-1 første ledd bokstav a til
m. Som tiltak regnes også annen virksomhet og endring av arealbruk
som vil være i strid med arealformål, planbestemmelser og hensynssoner.
Iverksetting av tiltak som omfattes av denne lov, kan bare skje
dersom de ikke er i strid med lovens bestemmelser med tilhørende
forskrifter, kommuneplanens arealdel og reguleringsplan, jf. kapittel 20
om søknadsplikt og tillatelse. Dette gjelder også for tiltak
som:
a) kan forestås av tiltakshaver
selv etter § 20-2
b) ikke krever søknad
og tillatelse etter § 20-3
c) har unntak for søknadsplikt
etter § 20-4.
§ 1-7 Felles behandling av plan- og byggesak
Søknad om rammetillatelse kan følge reguleringsplanforslaget
og behandles sammen med planforslaget, jf. §§ 12-15 og 21-4.
§ 1-8 Forbud mot tiltak mv. langs
sjø og vassdrag
I 100-metersbeltet langs
sjøen og langs vassdrag skal det tas særlig hensyn til natur-
og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser.
Andre tiltak etter § 1-6 første ledd enn fasadeendringer
kan ikke settes i verk nærmere sjøen enn 100 meter fra strandlinjen
målt i horisontalplanet ved alminnelig høyvann. Dette er likevel
ikke til hinder for fradeling ved innløsning av bebygd festetomt
etter tomtefestelova.
Forbudet etter andre ledd gjelder så
langt ikke annen byggegrense er fastsatt i kommuneplanens arealdel eller
reguleringsplan, jf. §§ 11-9 nr. 5 og 12-7 nr. 2.
Forbudet
etter andre ledd gjelder ikke der kommunen i kommuneplanens arealdel har
tillatt oppføring av nødvendige bygninger, mindre anlegg og
opplag som skal tjene til landbruk, reindrift, fiske, akvakultur eller ferdsel
til sjøs, jf. § 11-11 nr. 4.
For områder langs
vassdrag som har betydning for natur-, kulturmiljø- og friluftsinteresser
skal kommunen i kommuneplanens arealdel etter § 11-11 nr. 5 fastsette
grense på inntil 100 meter der bestemte angitte tiltak mv. ikke skal
være tillatt.
§ 1-9
Forholdet til forvaltningsloven og klage
Forvaltningsloven
gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i denne loven.
Det kan i byggesaken ikke klages på forhold som er avgjort i bindende
reguleringsplan eller ved dispensasjon, og hvor klagefristen for disse vedtakene
er utløpt. Dersom det finnes hensiktsmessig, kan klagen realitetsbehandles
i stedet for å avvises.
Berørt statlig organ, herunder
Sametinget, regionalt organ og kommune kan påklage enkeltvedtak etter
loven dersom vedtaket direkte berører vedkommende myndighets saksområde.
Dette gjelder likevel ikke i plansaker der vedkommende myndighet er gitt
anledning til å fremme innsigelse.
Enhver har rett til dokumentinnsyn
etter offentleglova og miljøinformasjonsloven og har hos vedkommende
myndighet krav på å gjøre seg kjent med alternative utkast
til planer etter denne lov, herunder dokumenter som ligger til grunn for
planutkastene med de unntak som følger av offenleglova kapittel 3.
Departementet er klageinstans for enkeltvedtak etter denne lov.
Kapittel 2 Krav om kartgrunnlag,
stedfestet informasjon mv.
§ 2-1 Kart og stedfestet informasjon
Kommunen
skal sørge for at det foreligger et oppdatert offentlig kartgrunnlag
for de formål som omhandles i loven. Staten skal stille til rådighet
nasjonale kartdata for alle kommuner. Statlige, regionale og kommunale organer
skal legge stedfestet informasjon til rette slik at informasjonen er lett
tilgjengelig for bruk i plan- og byggesaksbehandlingen. Kartgrunnlaget skal
også kunne nyttes til andre offentlige og private formål.
Kommunen kan kreve at den som fremmer planforslag eller søknad
om tiltak, utarbeider kart når dette er nødvendig for å
ta stilling til forslaget eller søknaden. Kommunen kan innarbeide
slike kart i det offentlige kartgrunnlaget. Kommunen
kan kreve at planforslag, søknad og kart leveres i digital form.
Kongen kan bestemme at det skal iverksettes landsomfattende eller
lokale prosjekter for å samle, kontrollere, revidere eller supplere
plan- og byggesaksinformasjon og det offentlige kartgrunnlaget. Kongen kan
pålegge offentlige organer å gi de opplysninger som er nødvendige
for å gjennomføre prosjektet.
Departementet kan gi
forskrift om kart og stedfestet informasjon.
§ 2-2 Kommunalt planregister
Kommunene
skal ha et planregister som gir opplysninger om
gjeldende arealplaner og andre bestemmelser som fastlegger hvordan arealene
skal utnyttes.
Departementet kan gi forskrift om kommunalt planregister,
herunder bruk av elektronisk planregister.
Andre del: Plandel I. Innledende bestemmelserKapittel 3 Oppgaver og myndighet i planleggingen
§ 3-1 Oppgaver og hensyn
i planlegging etter loven
Innenfor rammen av
§ 1-1 skal planer etter denne lov:
a) sette mål for den fysiske, miljømessige, økonomiske,
sosiale og kulturelle utviklingen i kommuner og regioner, avklare samfunnsmessige
behov og oppgaver, og angi hvordan oppgavene kan løses
b) sikre jordressursene, kvaliteter i landskapet og vern av verdifulle
landskap og kulturmiljøer
c) sikre naturgrunnlaget
for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv
d) legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling
e) legge til rette for god forming av bygde omgivelser,
gode bomiljøer og gode oppvekst- og levekår i alle deler av
landet
f) fremme befolkningens helse og motvirke sosiale
helseforskjeller, samt bidra til å forebygge kriminalitet
g) ta klimahensyn gjennom løsninger for energiforsyning
og transport
h) fremme samfunnssikkerhet ved å
forebygge risiko for tap av liv, skade på helse, miljø og viktig
infrastruktur, materielle verdier mv.
Planleggingen
skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser i et område
ses i sammenheng gjennom samordning og samarbeid om oppgaveløsning
mellom sektormyndigheter og mellom statlige, regionale og kommunale organer,
private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten.
Planleggingen
skal bygge på økonomiske og andre ressursmessige forutsetninger
for gjennomføring og ikke være mer omfattende enn nødvendig.
Planer skal bidra til å gjennomføre internasjonale
konvensjoner og avtaler innenfor lovens virkeområde.
Vedtatte
planer skal være et felles grunnlag for kommunal, regional, statlig
og privat virksomhet i planområdet.
§ 3-2 Ansvar og bistand i planleggingen
Ansvaret for planlegging etter loven ligger til kommunestyrene, regionale
planmyndigheter og Kongen, jf. §§ 3-3 til 3-7.
Offentlige
organer og private har rett til å fremme planforslag etter reglene
i §§ 3-7 og 12-3, jf. § 12-11.
Alle offentlige organer
har rett og plikt til å delta i planleggingen når den berører
deres saksfelt eller deres egne planer og vedtak og skal gi planleggingsmyndighetene
informasjon som kan ha betydning for planleggingen. Dette gjelder også
for Sametinget.
Fylkesmannen skal påse at kommunene oppfyller
plikten til planlegging etter loven. Regional planmyndighet skal veilede
og bistå kommunene i deres planleggingsoppgaver.
§ 3-3 Kommunens planoppgaver og planleggingsmyndighet
Kommunal planlegging har til formål å
legge til rette for utvikling og samordnet oppgaveløsning i kommunen
gjennom forvaltning av arealene og naturressursene i kommunen, og ved å
gi grunnlag for gjennomføring av kommunal, regional, statlig og privat
virksomhet.
Kommunestyret selv har ledelsen av den kommunale planleggingen
og skal sørge for at plan- og bygningslovgivningen følges
i kommunen. Kommunestyret skal vedta kommunal planstrategi, kommuneplan
og reguleringsplan. Kommunen organiserer arbeidet med den kommunale planleggingen
etter kapittel 10 til 12 og oppretter de utvalg og treffer de tiltak som
finnes nødvendig for gjennomføring av planleggingen.
Kommunestyret skal sørge for å etablere en særskilt
ordning for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen.
Kommunestyret skal sikre at kommunen har tilgang til nødvendig
planfaglig kompetanse.
§ 3-4
Regionens planoppgaver og planleggingsmyndighet
Regional planlegging har til formål å stimulere den fysiske,
miljømessige, helsemessige, økonomiske, sosiale og kulturelle
utviklingen i en region.
Regional planmyndighet har ansvaret for
og ledelsen av arbeidet med regional planstrategi, regionale planer og regional
planbestemmelse etter reglene i kapittel 7 og 8. Regional planmyndighets
kompetanse til å vedta regional plan kan ikke overføres eller
delegeres til annet organ.
Regional planmyndighet skal sørge
for å ha tilgang til nødvendig planfaglig kompetanse for utarbeiding
og behandling av planer og planfaglig veiledningsvirksomhet etter loven.
Fylkestinget er regional planmyndighet.
§ 3-5 Statlige planoppgaver og planleggingsmyndighet
Statlige planretningslinjer og planvedtak
har til formål å ivareta nasjonale eller regionale interesser
i planleggingen. Dette omfatter nasjonale forventninger til regional og
kommunal planlegging, statlige planretningslinjer, statlige planbestemmelser
og statlig arealplan.
Kongen har ansvaret for og ledelsen av planleggingsvirksomheten
på nasjonalt nivå.
Departementet har det administrative
hovedansvaret for statens planleggingsoppgaver etter loven og skal arbeide
for at de vedtak som treffes nasjonalt blir fulgt opp i den regionale og
kommunale planleggingen.
Departementet skal føre tilsyn med
at plikten til regional planlegging i medhold av denne lov blir overholdt.
§ 3-6 Felles planleggingsoppgaver
Statlig og regional myndighet kan starte arbeid med
planer etter denne lov på områder der staten, regional planmyndighet
og kommunene sammen har ansvar for å løse planoppgaver av regional
eller nasjonal betydning, herunder samordnet areal- og transportplanlegging,
planlegging av større sammenhengende natur- og friluftsområder
omkring byer og tettsteder, samordnet vannplanlegging og kystsoneplanlegging.
Kongen fastsetter ved forskrift hvilke oppgaver, områder og
myndigheter dette gjelder, herunder at det til planer for større
sammenhengende natur- og friluftsområder omkring byer og tettsteder
kan fastsettes felles planbestemmelser om utøvelse av næringsvirksomhet
og om ferdsel.
§ 3-7 Overføring
av planforberedelse til statlig eller regional myndighet
Etter nærmere avtale mellom partene kan statlig eller regional
myndighet helt eller delvis overta de oppgavene planadministrasjonen i kommunen
og regional planmyndighet har med å organisere planarbeidet og utarbeide
planforslag.
Oppnås ikke enighet mellom vedkommende myndighet
og kommunen eller regional planmyndighet om organisering av planarbeidet,
treffer departementet avgjørelsen.
Myndigheter med ansvar
for større samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur kan etter samråd
med planmyndigheten utarbeide og fremme forslag til arealplan for slike
tiltak og beslutte å legge slike planer ut til offentlig ettersyn
etter bestemmelsene for vedkommende plantype. Gjeldende kommunale eller
regionale planstrategier skal vurderes i forbindelse med planarbeidet.
For planleggingen gjelder for øvrig de vanlige regler om behandling
og rettsvirkning av vedkommende plantype.
Kapittel 4 Generelle utredningskrav
§ 4-1 Planprogram
For alle regionale planer og kommuneplaner, og for reguleringsplaner
som kan ha vesentlige virkninger for miljø og samfunn, skal det som
ledd i varsling av planoppstart utarbeides et planprogram som grunnlag for
planarbeidet.
Planprogrammet skal gjøre rede for formålet
med planarbeidet, planprosessen med frister og deltakere, opplegget for
medvirkning, spesielt i forhold til grupper som antas å bli særlig
berørt, hvilke alternativer som vil bli vurdert og behovet for utredninger.
Forslag til planprogram sendes på høring og legges ut til offentlig
ettersyn samtidig med varsling av planoppstart. Planprogrammet fastsettes
ordinært av planmyndigheten.
Dersom berørte regionale
og statlige myndigheter på grunnlag av forslag til planprogram vurderer
at planen kan komme i konflikt med nasjonale eller viktige regionale hensyn,
skal dette framgå av uttalelsen til forslaget til planprogram.
Dersom planen får vesentlige miljøvirkninger i en annen
stat, skal planmyndigheten sende forslag til program for planarbeidet til
berørte myndigheter i denne staten til uttalelse.
§ 4-2 Planbeskrivelse og konsekvensutredning
Alle forslag til planer etter loven skal ved offentlig
ettersyn ha en planbeskrivelse som beskriver planens formål, hovedinnhold
og virkninger, samt planens forhold til rammer og retningslinjer som gjelder
for området.
For regionale planer og kommuneplaner med retningslinjer
eller rammer for framtidig utbygging og for reguleringsplaner som kan få
vesentlige virkninger for miljø og samfunn, skal planbeskrivelsen
gi en særskilt vurdering og beskrivelse - konsekvensutredning - av
planens virkninger for miljø og samfunn.
Kongen kan gi forskrift
om planprogram, planbeskrivelse og konsekvensutredninger, herunder om behandling
av planer med grenseoverskridende virkninger.
§ 4-3 Samfunnssikkerhet og risiko- og sårbarhetsanalyse
Ved utarbeidelse av planer for utbygging skal planmyndigheten
påse at risiko- og sårbarhetsanalyse gjennomføres for
planområdet, eller selv foreta slik analyse. Analysen skal vise alle
risiko- og sårbarhetsforhold som har betydning for om arealet er egnet
til utbyggingsformål, og eventuelle endringer i slike forhold som
følge av planlagt utbygging. Område med fare, risiko eller
sårbarhet avmerkes i planen som hensynssone, jf. §§ 11-8
og 12-6. Planmyndigheten skal i arealplaner vedta slike bestemmelser om
utbyggingen i sonen, herunder forbud, som er nødvendig for å
avverge skade og tap.
Kongen kan gi forskrift om risiko- og sårbarhetsanalyser.
Kapittel 5 Medvirkning
i planleggingen
§ 5-1
Medvirkning
Enhver som fremmer planforslag,
skal legge til rette for medvirkning. Kommunen skal påse at dette
er oppfylt i planprosesser som utføres av andre offentlige organer
eller private.
Kommunen har et særlig ansvar for å sikre
aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging, herunder
barn og unge. Grupper og interesser som ikke er i stand til å delta
direkte, skal sikres gode muligheter for medvirkning på annen måte.
§ 5-2 Høring og offentlig
ettersyn
Når loven her bestemmer at et
planforslag skal sendes på høring, skal forslaget sendes til
alle statlige, regionale og kommunale myndigheter og andre offentlige organer,
private organisasjoner og institusjoner, som blir berørt av forslaget,
til uttalelse innen en fastsatt frist.
Når loven her bestemmer
at et forslag skal legges ut til offentlig ettersyn, skal minst ett eksemplar
av forslaget være lett tilgjengelig for alle, slik at enhver kan sette
seg inn i det. Ved kunngjøring av planutkast skal det gjøres
oppmerksom på om det foreligger alternative utkast til planen som
ikke har vært eller vil bli kunngjort. Det skal i tilfelle også
opplyses at de er tilgjengelige på planmyndighetens kontor.
Det skal legges til rette for elektronisk presentasjon og dialog i alle
faser av planprosessen.
Nærmere krav til høring og
offentlig ettersyn framgår av bestemmelsene for den enkelte plantype.
§ 5-3 Regionalt planforum
I hver region bør det være et regionalt
planforum. I planforumet skal statlige, regionale og kommunale interesser
klarlegges og søkes samordnet i forbindelse med arbeidet med regionale
og kommunale planer.
Regional planmyndighet oppretter regionalt
planforum. Statlige og regionale organer og kommuner som er berørt
av den aktuelle sak, skal delta. Andre representanter for berørte
interesser kan inviteres til å delta i planforumets møter.
Regional planmyndighet har ansvar for planforumets ledelse og sekretariat.
§ 5-4 Myndighet til å
fremme innsigelse til planforslag
Berørt
statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens
arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av nasjonal eller
vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig
betydning for vedkommende organs saksområde.
Andre kommuner
kan fremme innsigelse mot forslag til slike planer i spørsmål
som er av vesentlig betydning for kommunens innbyggere, for næringslivet
eller natur- eller kulturmiljøet i kommunen, eller for kommunens
egen virksomhet eller planlegging.
Sametinget kan fremme innsigelse
mot slike planer i spørsmål som er av vesentlig betydning for
samisk kultur eller næringsutøvelse.
Dersom planforslaget
er i strid med bestemmelser i loven, forskrift, statlig planretningslinje,
statlig eller regional planbestemmelse, eller overordnet plan, kan det fremmes
innsigelse.
Innsigelse skal fremmes så tidlig som mulig og
senest innen den frist som er fastsatt for høringen av planforslaget.
Innsigelse skal begrunnes.
§ 5-5
Begrensning i adgangen til å fremme innsigelse
Det kan ikke fremmes ny innsigelse mot forhold fastsatt i formål
og bestemmelser som det tidligere har vært fremmet innsigelse mot,
og som har blitt avgjort i løpet av de ti foregående år.
Det kan heller ikke fremmes innsigelse mot forhold i plansak som det kunne
ha vært fremmet innsigelse mot i forbindelse med en tidligere plan
om samme forhold vedtatt i løpet av de ti foregående år.
Dersom kommunen og innsigelsesorganet er uenig om adgangen til å fremme
innsigelse etter denne bestemmelsen er avskåret, avgjør departementet
spørsmålet.
I tilfeller som nevnt i første ledd
tredje punktum får kommunens planvedtak først virkning når
departementet har avgjort at innsigelsesadgangen er avskåret. Dersom
departementet finner at innsigelsesadgangen er i behold, behandles saken
videre på vanlig måte.
Retten til å fremme innsigelse
bortfaller dersom kravet til deltakelse i planprosessen etter § 3-2
tredje ledd ikke er oppfylt, forutsatt at planmyndigheten har oppfylt sin
varslingsplikt og kravene til varsling for vedkommende plantype.
§ 5-6 Mekling og avgjørelse av departementet
Finner kommunen ikke å kunne ta hensyn til
innsigelsen, skal det ordinært foretas mekling mellom partene. Dersom
enighet ikke oppnås, treffer kommunen planvedtak og sender planen
og innsigelsen, med meklerens tilråding, til departementet. Departementet
avgjør om innsigelsen skal tas til følge og planen endres.
Kongen avgjør hvem som skal være mekler.
II. Nasjonale planoppgaver Kapittel 6
Statlige planretningslinjer og planvedtak
§ 6-1 Nasjonale forventninger til regional og kommunal
planlegging
For å fremme en bærekraftig
utvikling skal Kongen hvert fjerde år utarbeide et dokument med nasjonale
forventninger til regional og kommunal planlegging. Dette skal følges
opp i planleggingen etter denne lov og legges til grunn for statens deltaking.
§ 6-2 Statlige planretningslinjer
Kongen kan gi statlige planretningslinjer for landet
som helhet eller for et geografisk avgrenset område.
Statlige
planretningslinjer skal legges til grunn ved:
a) statlig, regional og kommunal planlegging etter loven her,
b) enkeltvedtak som statlige, regionale og kommunale organer treffer
etter loven her eller annen lovgivning.
Forslag
til statlige planretningslinjer skal sendes på høring med seks
ukers frist for uttalelse før de vedtas.
Departementet skal
gjøre statlige planretningslinjer kjent for alle berørte offentlige
organer, interesserte organisasjoner og institusjoner, og allmennheten.
§ 6-3 Statlige planbestemmelser
Når det er nødvendig for å ivareta
nasjonale eller regionale interesser, kan Kongen etter samråd med
de berørte kommuner og regionale planmyndigheter for et tidsrom av
inntil ti år nedlegge forbud mot at det innenfor nærmere avgrensede
geografiske områder, eller i hele landet, blir iverksatt særskilt
angitte bygge- eller anleggstiltak uten samtykke av departementet, eller
bestemme at slike tiltak uten slikt samtykke bare kan iverksettes i samsvar
med bindende arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan etter denne lov.
Kongen kan forlenge forbudet med fem år av gangen.
Før
vedtak fattes, skal forslag til bestemmelse sendes på høring
og legges ut til offentlig ettersyn i de berørte kommuner med seks
ukers frist for uttalelse, og gjøres tilgjengelig gjennom minst én
avis som er alminnelig lest på stedet og elektroniske medier.
Statlige planbestemmelser skal etter vedtak kunngjøres i Norsk
Lovtidend og gjøres kjent for alle berørte offentlige organer,
interesserte organisasjoner og institusjoner, og allmennheten.
§ 6-4 Statlig arealplan
Når gjennomføringen av viktige statlige eller regionale
utbyggings-, anleggs- eller vernetiltak gjør det nødvendig,
eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan departementet
henstille til vedkommende kommune om å utarbeide arealdel til kommuneplan
eller reguleringsplan etter lovens kapittel 11 og 12.
På samme
vilkår kan departementet selv utarbeide og vedta slik plan. Departementet
trer da inn i myndigheten til kommunestyret. Vedkommende kommune plikter
å gi departementet nødvendig bistand i arbeidet.
Departementet
kan i den enkelte sak bestemme at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg
etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven uten
videre skal ha virkning som statlig arealplan. Departementets vedtak etter
dette ledd kan ikke påklages.
III. Regional planlegging Kapittel 7 Regional planstrategi
§ 7-1 Regional planstrategi
Regional planmyndighet skal minst én gang
i hver valgperiode, og senest innen ett år etter konstituering, utarbeide
en regional planstrategi i samarbeid med kommuner, statlige organer, organisasjoner
og institusjoner som blir berørt av planarbeidet.
Planstrategien
skal redegjøre for viktige regionale utviklingstrekk og utfordringer,
vurdere langsiktige utviklingsmuligheter og ta stilling til hvilke spørsmål
som skal tas opp gjennom videre regional planlegging.
Den regionale
planstrategien skal inneholde en oversikt over hvordan de prioriterte planoppgavene
skal følges opp og opplegget for medvirkning i planarbeidet.
Kongen kan gi forskrift om innholdet i og opplegget for de enkelte delene
av den regionale planleggingen.
§ 7-2 Behandling og virkning av regional planstrategi
Forslag til regional planstrategi sendes på høring
og legges ut til offentlig ettersyn. Fristen for å komme med uttalelse
skal være minst seks uker. Planstrategien vedtas av regional planmyndighet.
Når regional planstrategi er vedtatt av regional planmyndighet,
legges den fram for Kongen til godkjenning. Ved godkjenningen kan Kongen,
etter drøfting med regional planmyndighet, vedta de endringer som
finnes påkrevd ut fra hensynet til nasjonale interesser.
Statlige og regionale organer og kommunene skal legge den regionale planstrategien
til grunn for det videre planarbeidet i regionen.
Kapittel 8 Regional plan og planbestemmelse
§ 8-1 Regional plan
Regional planmyndighet skal utarbeide regionale planer
for de spørsmål som er fastsatt i den regionale planstrategien.
Kongen kan gi pålegg om å utarbeide regional plan for
bestemte virksomhetsfelt, tema eller geografiske områder og gjennom
forskrift fastsette nærmere bestemmelser om innhold, organisering
og om planen skal godkjennes av Kongen.
Til regional plan skal det
utarbeides et handlingsprogram for gjennomføring av planen.
Handlingsprogrammet skal vedtas av regional planmyndighet og rulleres
årlig.
§ 8-2 Virkning
av regional plan
Regional plan skal legges til
grunn for regionale organers virksomhet og for kommunal og statlig planlegging
og virksomhet i regionen.
§ 8-3
Utarbeiding av regional plan
Ved utarbeiding
av regional plan skal regional planmyndighet samarbeide med berørte
offentlige myndigheter og organisasjoner. Statlige organer og kommuner har
rett og plikt til å delta i planleggingen når den berører
deres virkeområde eller egne planer og vedtak.
Regional planmyndighet
utarbeider forslag til planprogram i samarbeid med berørte kommuner
og statlige myndigheter, jf. § 4-1. Forslag til planprogram sendes
på høring og legges ut til offentlig ettersyn med minst seks
ukers frist. Planprogrammet fastsettes av regional planmyndighet.
Forslag til regional plan sendes på høring og legges ut til
offentlig ettersyn med minst seks ukers frist. Regionale planer med retningslinjer
eller rammer for framtidig utbygging skal inneholde en særskilt vurdering
og beskrivelse av planens virkninger for miljø og samfunn, jf. § 4-2
andre ledd.
§ 8-4 Vedtak av
regional plan
Regional plan vedtas med endelig
virkning av regional planmyndighet dersom saken ikke bringes inn for departementet
etter bestemmelsen i andre ledd, eller annet følger av forskrift
til § 8-1 andre ledd. Kommunene, fylkesmannen og berørte statlige
organer skal underrettes om vedtaket. Et eksemplar av planen sendes til
departementene til orientering.
Dersom statlig organ av hensyn til
nasjonale eller statlige interesser på vedkommendes ansvarsområde,
eller kommune som blir direkte berørt av planen, har vesentlige innvendinger
mot planens mål eller retningslinjer, kan de kreve at saken bringes
inn for departementet, som kan gjøre de endringer som finnes påkrevd.
Tilsvarende gjelder ved vedtak av regional planbestemmelse etter § 8-5.
Selv om saken ikke bringes inn for departementet etter foregående
ledd, kan departementet, etter at regional planmyndighet er gitt høve
til å uttale seg, foreta endringer i planen ut fra nasjonale interesser.
Regional planmyndighet må være underrettet om at planen vil
bli endret innen tre måneder etter at departementet har mottatt den.
§ 8-5 Regional planbestemmelse
Regional planmyndighet kan fastsette regional planbestemmelse
knyttet til retningslinjer for arealbruk i en regional plan som skal ivareta
nasjonale eller regionale hensyn og interesser. Bestemmelsen kan fastsette
at det for et tidsrom av inntil ti år nedlegges forbud mot at det
blir iverksatt særskilt angitte bygge- eller anleggstiltak uten samtykke
innenfor nærmere avgrensede geografiske områder, eller bestemme
at slike tiltak uten slikt samtykke bare kan iverksettes i samsvar med godkjent
arealplan etter denne lov.
Forslag om regional planbestemmelse skal
utarbeides og behandles i samsvar med reglene i §§ 8-3 og 8-4,
og kan fremmes i forbindelse med utarbeiding av en regional plan.
Regional planmyndighet kan, etter samråd med fylkesmannen og berørte
kommuner, forlenge forbudet med fem år av gangen.
Samtykke
til å iverksette tiltak som omfattes av regional planbestemmelse kan
gis av regional planmyndighet etter samråd med fylkesmannen og berørte
kommuner.
Regional planbestemmelse skal kunngjøres i Norsk
Lovtidend og gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske medier. Et
eksemplar av planbestemmelsen skal sendes til departementet, fylkesmannen
og berørte kommuner og statlige myndigheter.
Kapittel 9 Interkommunalt plansamarbeid
§ 9-1 Interkommunalt plansamarbeid
To eller flere kommuner bør samarbeide om
planlegging etter denne lov når det er hensiktsmessig å samordne
planleggingen over kommunegrenser. Samarbeidet kan omfatte alle kommunale
plantyper.
Interkommunalt plansamarbeid kan igangsettes som gjennomføring
av regional planstrategi. Regional planmyndighet eller statlige myndigheter
kan anmode kommunene om å innlede et slikt samarbeid når det
anses nødvendig for å ivareta hensyn og løse oppgaver
som går ut over den enkelte kommune.
Når det anses nødvendig
for å ivareta og løse nasjonale og viktige regionale hensyn
og oppgaver, kan departementet pålegge kommuner å inngå
i et slikt plansamarbeid. Herunder kan det bestemme organisering av plansamarbeidet,
om hvilke oppgaver samarbeidet skal gjelde og om hvilket geografisk område
det skal omfatte. Før slike bestemmelser gis, skal vedkommende kommuner
ha hatt anledning til å uttale seg.
§ 9-2 Organisering
Planarbeidet ledes av
et styre med samme antall representanter fra hver kommune, med mindre kommunene
er enige om noe annet. Med mindre annet er vedtatt av kommunene, fastsetter
styret selv regler for sitt arbeid og organiserer planarbeidet slik det
finner det hensiktsmessig.
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser
om organisering av interkommunalt plansamarbeid.
§ 9-3 Planprosess og planinnhold
For planprosess
og innhold i planene gjelder reglene for vedkommende plantype, jf. kapittel 11
og 12. Hver kommune har ansvar for at saksbehandlingsreglene følges
innenfor sitt område.
De deltakende kommuner kan overføre
til styret den myndighet til å treffe vedtak om planprosessen som
etter loven er lagt til kommunen.
Hvert kommunestyre treffer endelig
planvedtak for sitt område.
§ 9-4 Overføring til regional plan
Et flertall av kommunene kan til enhver tid anmode regional planmyndighet
om å ta over planarbeidet som regional plan, på grunnlag av
det planarbeidet som er utført.
Regional planmyndighet og
statlig myndighet kan anmode kommunene om at arbeidet føres videre
som regional plan når det anses nødvendig for å ivareta
hensyn og løse oppgaver som går ut over den enkelte kommune.
Et flertall av kommunene kan samtykke i dette.
Departementet kan
bestemme at planarbeidet skal føres videre som regional plan. Før
slikt vedtak treffes, skal kommunene ha fått anledning til å
uttale seg.
§ 9-5 Uenighet
Er kommunene uenige om innholdet i et samlet planforslag,
kan styret eller den enkelte kommune anmode fylkesmannen eller regional
planmyndighet om å mekle.
En kommune kan med tre måneders
skriftlig varsel tre ut av plansamarbeidet. De øvrige kommunene kan
fortsette plansamarbeidet for det området de dekker.
Departementet
kan pålegge den enkelte kommune fortsatt å delta i samarbeidet.
§ 9-6 Gjennomføring
og endring
Partene i et interkommunalt plansamarbeid
bør inngå avtale om gjennomføring av planer som er vedtatt
på grunnlag av slikt samarbeid, når det er behov for samordning
av bruk av virkemidler for gjennomføring.
Dersom en kommune
eller regional planmyndighet ensidig ønsker å endre en plan
etter kapitlet her, skal de øvrige deltakende og berørte parter
få skriftlig varsel om dette før planarbeidet starter.
§ 9-7 Plansamarbeid mellom regioner
og kommuner
Reglene i dette kapittel gjelder
tilsvarende for plansamarbeid mellom en eller flere regioner og en eller
flere kommuner.
Departementet kan pålegge slikt plansamarbeid
når det er nødvendig for å løse planleggingsoppgaver
for større områder under ett. Herunder kan departementet gi
bestemmelser om formålet med samarbeidet, hvilke oppgaver samarbeidet
skal gjelde, hvilket geografisk område det skal omfatte, organisering
av nødvendige samarbeidsorganer, og statens medvirkning. Før
slike bestemmelser gis, skal vedkommende regioner og kommuner ha hatt anledning
til å uttale seg.
IV. Kommunal planlegging Kapittel 10 Kommunal planstrategi
§ 10-1 Kommunal planstrategi
Kommunestyret skal minst én gang i hver valgperiode,
og senest innen ett år etter konstituering, utarbeide og vedta en
kommunal planstrategi. Planstrategien bør omfatte en drøfting
av kommunens strategiske valg knyttet til samfunnsutvikling, herunder langsiktig
arealbruk, miljøutfordringer, sektorenes virksomhet og en vurdering
av kommunens planbehov i valgperioden.
Kommunen skal i arbeidet
med kommunal planstrategi innhente synspunkter fra statlige og regionale
organer og nabokommuner. Kommunen bør også legge opp til bred
medvirkning og allmenn debatt som grunnlag for behandlingen. Forslag til
vedtak i kommunestyret skal gjøres offentlig minst 30 dager før
kommunestyrets behandling.
Ved behandlingen skal kommunestyret ta
stilling til om gjeldende kommuneplan eller deler av denne skal revideres,
eller om planen skal videreføres uten endringer. Kommunestyret kan
herunder ta stilling til om det er behov for å igangsette arbeid med
nye arealplaner i valgperioden, eller om gjeldende planer bør revideres
eller oppheves.
Utarbeiding og behandling av kommunal planstrategi
kan slås sammen med og være del av oppstart av arbeidet med
kommuneplanen, jf. kapittel 11.
Kapittel 11 Kommuneplan
§ 11-1 Kommuneplan
Kommunen skal ha en
samlet kommuneplan som omfatter samfunnsdel med handlingsdel og arealdel.
Kommuneplanen skal ivareta både kommunale, regionale og nasjonale
mål, interesser og oppgaver, og bør omfatte alle viktige mål
og oppgaver i kommunen. Den skal ta utgangspunkt i den kommunale planstrategien
og legge retningslinjer og pålegg fra statlige og regionale myndigheter
til grunn.
Det kan utarbeides kommunedelplan for bestemte områder,
temaer eller virksomhetsområder.
Kommuneplanen skal ha en
handlingsdel som angir hvordan planen skal følges opp de fire påfølgende
år eller mer, og revideres årlig. Økonomiplanen etter
kommuneloven § 44 kan inngå i handlingsdelen.
Kongen
kan gi forskrift om:
a) innhold i generelle
bestemmelser til kommuneplanens arealdel, jf. § 11-9
b) underformål av arealformål, jf. §§ 11-7 og
12-5
c) behandling av kommuneplanen, jf. §§ 11-12
til 11-17
d) samordnet gjennomføring av samfunnsdelen
av kommuneplan og økonomiplan etter kommuneloven, jf. §§ 11-2
til 11-12.
§ 11-2
Kommuneplanens samfunnsdel
Kommuneplanens samfunnsdel
skal ta stilling til langsiktige utfordringer, mål og strategier for
kommunesamfunnet som helhet og kommunen som organisasjon. Den bør
inneholde en beskrivelse og vurdering av alternative strategier for utviklingen
i kommunen.
Kommuneplanens samfunnsdel skal være grunnlag
for sektorenes planer og virksomhet i kommunen. Den skal gi retningslinjer
for hvordan kommunens egne mål og strategier skal gjennomføres
i kommunal virksomhet og ved medvirkning fra andre offentlige organer og
private.
Kommunedelplaner for temaer eller virksomhetsområder
skal ha en handlingsdel som angir hvordan planen skal følges opp
de fire påfølgende år eller mer. Handlingsdelen skal
revideres årlig.
For utarbeiding og vedtak av kommuneplanens
samfunnsdel gjelder §§ 11-12 til 11-15.
§ 11-3 Virkningen av kommuneplanens samfunnsdel
Kommuneplanens samfunnsdel skal legges til grunn
for kommunens egen virksomhet og for statens og regionale myndigheters virksomhet
i kommunen.
Kommuneplanens handlingsdel gir grunnlag for kommunens
prioritering av ressurser, planleggings- og samarbeidsoppgaver og konkretiserer
tiltakene innenfor kommunens økonomiske rammer.
§ 11-4 Revisjon av kommuneplanens samfunnsdel og
kommunedelplan og rullering av handlingsdel
Ved revisjon av kommuneplanens samfunnsdel og kommunedelplaner gjelder bestemmelsene
om kommunal planstrategi, jf. § 10-1, og om behandling av kommuneplan,
jf. §§ 11-12 til 11-15.
For den årlige rullering
av kommuneplanens handlingsdel, jf. § 11-1, skal kommunen innhente
synspunkter fra berørte statlige og regionale organer og andre som
har ansvar for gjennomføring av tiltak i handlingsdelen. Forslag
til vedtak i kommunestyret skal gjøres offentlig minst 30 dager før
kommunestyrets behandling.
§ 11-5
Kommuneplanens arealdel
Kommunen skal ha en
arealplan for hele kommunen (kommuneplanens arealdel) som viser sammenhengen
mellom framtidig samfunnsutvikling og arealbruk. Det kan utarbeides arealplaner
for deler av kommunens område.
Kommuneplanens arealdel skal
angi hovedtrekkene i arealdisponeringen og rammer og betingelser for hvilke
nye tiltak og ny arealbruk som kan settes i verk, samt hvilke viktige hensyn
som må ivaretas ved disponeringen av arealene. Kommuneplanens arealdel
skal omfatte plankart, bestemmelser og planbeskrivelse hvor det framgår
hvordan nasjonale mål og retningslinjer, og overordnede planer for
arealbruk, er ivaretatt.
Plankartet skal i nødvendig utstrekning
vise hovedformål og hensynssoner for bruk og vern av arealer.
Kommunen kan etter vurdering av eget behov detaljere kommuneplanens
arealdel for hele eller deler av kommunens område med nærmere
angitte underformål for arealbruk, hensynssoner og bestemmelser, jf.
§§ 11-7 til 11-11.
§ 11-6
Rettsvirkning av kommuneplanens arealdel
Kommuneplanens
arealdel fastsetter framtidig arealbruk for området og er ved kommunestyrets
vedtak bindende for nye tiltak eller utvidelse av eksisterende tiltak som
nevnt i § 1-6. Planen gjelder fra kommunestyrets vedtak, dersom ikke
saken skal avgjøres av departementet etter § 11-16.
Tiltak etter § 1-6 må ikke være i strid med planens arealformål
og generelle bestemmelser, samt bestemmelser knyttet til arealformål
og hensynssoner.
Der det ikke gjelder eller er stilt krav om reguleringsplan,
jf. § 12-1 andre ledd, skal kommuneplanens arealdel følges ved
avgjørelse av søknad om tillatelse eller ved foreståelsen
av tiltak etter reglene i § 20-1 første ledd bokstav a til m,
jf. §§ 20-2 og 20-3.
§ 11-7 Arealformål i kommuneplanens arealdel
Kommuneplanens arealdel skal i nødvendig utstrekning vise arealformål
som er angitt i nr. 1 til 6. Hovedformålene kan etter behov inndeles
i angitte underformål.
Arealformål:
Underformål:
boligbebyggelse,
fritidsbebyggelse, sentrumsformål, kjøpesenter, forretninger,
bebyggelse for offentlig eller privat tjenesteyting, fritids- og turistformål,
råstoffutvinning, næringsbebyggelse, idrettsanlegg, andre typer
anlegg, uteoppholdsarealer, grav- og urnelunder.
Underformål:
veg, bane, lufthavn, havn, hovednett for sykkel, kollektivnett, kollektivknutepunkt,
parkeringsplasser, traseer for teknisk infrastruktur.
Underformål:
naturområder,
turdrag, friområder og parker.
Underformål:
ulike typer militære formål.
Underformål:
a) areal for nødvendige tiltak for landbruk og reindrift
og gårdstilknyttet næringsvirksomhet basert på gårdens
ressursgrunnlag,
b) areal for spredt bolig-, fritids-
eller næringsbebyggelse mv., jf. § 11-11 nr. 2.
6. Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende
strandsone.
Underformål:
ferdsel, farleder,
fiske, akvakultur, drikkevann, natur- og friluftsområder hver for
seg eller i kombinasjon.
I områder hvor arealplanen
bare angir hovedformål for arealbruk, skal det i nødvendig
utstrekning gis bestemmelser som klargjør vilkårene for bruk
og vern av arealene, jf. §§ 11-9 til 11-11.
§ 11-8 Hensynssoner
Kommuneplanens arealdel skal i nødvendig utstrekning vise hensyn
og restriksjoner som har betydning for bruken av areal. Hensyn og forhold
som inngår i andre ledd bokstav a til f, skal markeres i arealdelen
som hensynssoner med tilhørende retningslinjer og bestemmelser. Det
kan angis flere soner for samme areal.
Til hensynssone skal det
i nødvendig utstrekning angis hvilke bestemmelser og retningslinjer
som gjelder eller skal gjelde i medhold av loven eller andre lover for å
ivareta det hensynet sonen viser.
Det kan fastsettes følgende
hensynssoner:
a) Sikrings-,
støy- og faresoner med angivelse av fareårsak eller miljørisiko.
Det kan gis bestemmelser som forbyr eller setter vilkår for
tiltak og/eller virksomheter, jf. § 1-6, innenfor sonen.
b) Sone med særlige krav til infrastruktur
med angivelse av type infrastruktur.
Det kan gis bestemmelser
om krav til infrastruktur i et utbyggingsområde, både som forbud
eller påbud med hjemmel i § 11-9 nr. 3 og nr. 4.
c) Sone med særlige hensyn til landbruk,
reindrift, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av
naturmiljø eller kulturmiljø, med angivelse av interesse.
For randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder
kan det, samtidig med fastsetting av verneforskrift for nytt verneområde
eller revisjon av verneforskrift eller forvaltningsplan for etablerte verneområder,
fastsettes bestemmelser for å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene
i verneområdet.
Det kan gis retningslinjer om begrensninger
av virksomhet og vilkår for tiltak for å ivareta interessen
i sonen.
Det kan gis retningslinjer om hvilke hensyn som skal vektlegges
ved praktisering av annen lovgivning så langt kommunen er tillagt
myndighet etter vedkommende lov.
d) Sone for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven
eller andre lover, eller som er båndlagt etter slikt rettsgrunnlag,
med angivelse av formålet.
Båndlegging i påvente
av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover er tidsbegrenset
til fire år, men kan etter søknad til departementet forlenges
med fire år.
e) Sone med krav
om felles planlegging for flere eiendommer, herunder med særlige samarbeids-
eller eierformer samt omforming og fornyelse.
Bestemmelser
til denne sonen kan fastsette at flere eiendommer i et område skal
undergis felles planlegging og at det skal brukes særskilte gjennomføringsvirkemidler.
Det kan også gis bestemmelser med hjemmel i § 11-9 nr. 3.
f) Sone hvor gjeldende reguleringsplan
fortsatt skal gjelde.
§ 11-9 Generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel
Kommunen kan uavhengig av arealformål vedta bestemmelser til kommuneplanens
arealdel om:
1. krav om reguleringsplan
for visse arealer eller for visse tiltak, herunder at det skal foreligge
områderegulering før detaljregulering kan vedtas,
2. innholdet i utbyggingsavtaler, jf. § 17-2,
3. krav til nærmere angitte løsninger for vannforsyning,
avløp, veg og annen transport i forbindelse med nye bygge- og anleggstiltak,
herunder forbud mot eller påbud om slike løsninger, og krav
til det enkelte anlegg, jf. § 18-1. Det kan også gis bestemmelse
om tilrettelegging for forsyning av vannbåren varme til ny bebyggelse,
jf. § 27-5,
4. rekkefølgekrav for å
sikre etablering av samfunnsservice, teknisk infrastruktur, grønnstruktur
før områder tas i bruk og tidspunkt for når områder
kan tas i bruk til bygge- og anleggsformål, herunder rekkefølgen
på utbyggingen,
5. byggegrenser, utbyggingsvolum
og funksjonskrav, herunder om universell utforming, leke-, ute- og oppholdsplasser,
skilt og reklame, parkering, frikjøp av parkeringsplasser etter § 28-7
og utnytting av boligmassen etter § 31-6,
6. miljøkvalitet,
estetikk, natur, landskap og grønnstruktur, herunder om midlertidige
og flyttbare konstruksjoner og anlegg,
7. hensyn som
skal tas til bevaring av eksisterende bygninger og annet kulturmiljø,
8. forhold som skal avklares og belyses i videre reguleringsarbeid,
herunder bestemmelser om miljøoppfølging og -overvåking.
§ 11-10 Bestemmelser til
arealformål etter § 11-7 nr. 1, 2, 3 og 4
Til arealformål
nr. 1, 2, 3 og 4 i § 11-7 kan det i nødvendig utstrekning gis
bestemmelser om:
1. at mindre utbyggingstiltak
ikke krever ytterligere plan dersom det er gitt bestemmelser om utbyggingsvolum
og uteareal, og forholdet til transportnett og annet lovverk er ivaretatt,
2. fysisk utforming av anlegg,
3. hvilke arealer som skal være til offentlige formål eller
fellesareal,
4. lokalisering, bruk og strenghetsklasser
for avkjørsler til veg,
5. i hvilke områder
Forsvaret i medhold av § 20-4 selv kan fatte vedtak om virksomhet,
bygg og anlegg.
§ 11-11
Bestemmelser til arealformål etter § 11-7 nr. 5 og 6
Til arealformålene nr. 5 og 6 i § 11-7 kan det i nødvendig
utstrekning gis bestemmelser om:
1. omfang,
lokalisering og utforming av bygninger og anlegg til landbruk og reindrift
som nevnt i § 11-7 første ledd nr. 5,
2. at spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse og annen bebyggelse
kan tillates gjennom behandling av enkeltvise søknader eller reguleringsplan
når formålet, bebyggelsens omfang og lokalisering er nærmere
angitt i arealplanen,
3. bruk og vern av vannflate,
vannsøyle og bunn,
4. å tillate nødvendige
bygninger, mindre anlegg og opplag i 100-metersbeltet langs sjøen
med sikte på landbruk, reindrift, fiske, fangst, akvakultur og ferdsel
til sjøs,
5. at det for områder inntil
100 meter langs vassdrag skal være forbudt å sette i verk bestemt
angitte bygge- og anleggstiltak. I slikt område kan det også
gis bestemmelser for å sikre eller opprettholde kantvegetasjon, og
for å sikre allmennhetens tilgang til strandsonen,
6. ferdsel i områder med spesielle vernehensyn og på sjøen,
7. hvilke artsgrupper eller arter av akvakultur som
enkeltvis eller i kombinasjon kan etableres.
§ 11-12 Oppstart av arbeid med kommuneplan
Kommuneplanen kan utarbeides samlet eller for samfunnsdel
og kommuneplanens arealdel hver for seg, jf. §§ 11-2 og 11-5.
Når planarbeid, herunder revisjon av plan, igangsettes, skal
berørte offentlige organer og andre interesserte varsles om formål
og viktige problemstillinger for planarbeidet. Det skal alltid kunngjøres
en melding om dette i minst én avis som er alminnelig lest på
stedet, og gjennom elektroniske medier.
§ 11-13 Utarbeiding av planprogram
For
kommuneplan skal det utarbeides planprogram etter reglene i § 4-1. Forslag
til planprogram skal sendes på høring og legges ut til offentlig
ettersyn senest samtidig med varsel om oppstart og kunngjøring av
planarbeidet og gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske medier.
Fristen for å gi uttalelse skal være minst seks uker.
Planprogrammet fastsettes av kommunestyret. Kommunestyret kan delegere myndigheten
i samsvar med kommunelovens regler. Kommuneplaner med retningslinjer eller
rammer for framtidig utbygging skal inneholde en særskilt vurdering
og beskrivelse av planens virkninger for miljø og samfunn, jf. § 4-2
andre ledd.
§ 11-14 Høring
av planforslag
Forslag til kommuneplanens samfunnsdel
og kommuneplanens arealdel sendes på høring og legges ut til
offentlig ettersyn, kunngjøres i minst én avis som er alminnelig
lest på stedet og gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske
medier. Fristen for å gi uttalelse og eventuelt å fremme innsigelse
til kommuneplanens arealdel skal være minst seks uker.
Av
saksframlegget skal det framgå hvordan virkningene av planen og innkomne
uttalelser til planforslaget har vært vurdert, og hvilken betydning
disse er tillagt ved vedtaket. Det skal også framgå hvordan
planen ivaretar nasjonale og regionale hensyn.
§ 11-15 Vedtak av kommuneplan
Kommunestyret
selv vedtar kommuneplanen. Dersom kommunestyret vil treffe vedtak om kommuneplanens
arealdel som medfører en bruk av arealer som ikke har vært
gjenstand for høring under planbehandlingen, må de deler av
planen som ønskes endret, tas opp til ny behandling.
Planen
skal kunngjøres og gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske
medier. Et eksemplar av planen skal sendes til departementet, fylkesmannen,
regional planmyndighet og berørte statlige myndigheter.
Kommunestyrets vedtak om kommuneplan kan ikke påklages.
§ 11-16 Innsigelse og vedtak av departementet
For innsigelse til kommuneplanens arealdel gjelder
§§ 5-4 til 5-6. Dersom innsigelsen knytter seg til klart avgrensede
deler av planen, kan kommunestyret likevel vedta at de øvrige delene
av kommuneplanens arealdel skal ha rettsvirkning.
Departementet
avgjør om innsigelsen skal tas til følge og kan i den forbindelse
gjøre de endringer i kommuneplanens arealdel som finnes påkrevd.
Departementet kan, selv om det ikke er reist innsigelse, oppheve
hele eller deler av planen eller gjøre de endringer som finnes påkrevd,
dersom den strider mot nasjonale interesser eller regional plan. Kommunen
skal ha fått mulighet til å uttale seg før departementet
treffer vedtak. Kommunen må innen tre måneder etter at departementet
har mottatt den være underrettet om at planen kan bli endret.
Departementets vedtak kan ikke påklages.
§ 11-17 Endring og oppheving av kommuneplanens
arealdel
For endring og oppheving av planen
gjelder samme bestemmelser som for utarbeiding av ny plan. Kommunestyret
kan delegere myndighet til å vedta mindre endringer i planen i samsvar
med kommunelovens regler. Før det treffes slikt vedtak, skal saken
forelegges berørte myndigheter. Jf. for øvrig § 1-9.
§ 11-18 Begrensning i adgangen
til å endre deler av kommuneplanens arealdel
Når nasjonale eller viktige regionale eller kommunale hensyn tilsier
det, kan Kongen bestemme at nærmere angitte deler av arealdelen ikke
skal kunne endres eller oppheves innen en nærmere angitt tidsramme
uten etter samtykke av departementet. Slikt vedtak må treffes innen
tolv uker etter at departementet har mottatt planen.
Kapittel 12 Reguleringsplan
§ 12-1 Reguleringsplan
Reguleringsplan er et arealplankart med tilhørende bestemmelser
som angir bruk, vern og utforming av arealer og fysiske omgivelser.
Kommunestyret skal sørge for at det blir utarbeidet reguleringsplan
for de områder i kommunen hvor dette følger av loven eller
av kommuneplanens arealdel, samt der det ellers er behov for å sikre
forsvarlig planavklaring og gjennomføring av bygge- og anleggstiltak,
flerbruk og vern i forhold til berørte private og offentlige interesser.
For gjennomføring av større bygge- og anleggstiltak
og andre tiltak som kan få vesentlige virkninger for miljø
og samfunn, kreves det reguleringsplan. Tillatelse etter § 20-1, jf.
§ 21-4 for slike tiltak, kan ikke gis før det foreligger reguleringsplan.
Krav til reguleringsplan gjelder ikke for konsesjonspliktige anlegg for
produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven.
Reguleringsplan kan utarbeides som områderegulering, jf. § 12-2,
eller detaljregulering, jf. § 12-3.
Reguleringsplan kan utarbeides
i sammenheng med kommuneplanens arealdel eller som egen planprosess.
Kongen kan i forskrift fastsette tekniske kvalitetskrav til reguleringsplan
og gi nærmere bestemmelser om inndelingen av arealformål, planbestemmelser
og behandling av reguleringsplan.
§ 12-2 Områderegulering
Områderegulering
brukes av kommunen der det er krav om slik plan i kommuneplanens arealdel,
eller kommunen finner at det er behov for å gi mer detaljerte områdevise
avklaringer av arealbruken.
Områderegulering utarbeides av
kommunen. Kommunen kan likevel overlate til andre myndigheter og private
å utarbeide forslag til områderegulering.
For områderegulering
som innebærer vesentlige endringer av vedtatt kommuneplan gjelder
§ 4-2 andre ledd.
§ 12-3
Detaljregulering
Detaljregulering brukes for
å følge opp kommuneplanens arealdel og eventuelt etter krav
fastsatt i en vedtatt områderegulering. Detaljregulering kan skje
som utfylling eller endring av vedtatt reguleringsplan.
Private,
tiltakshavere, organisasjoner og andre myndigheter har rett til å
fremme forslag til detaljregulering, herunder utfyllende regulering, for
konkrete bygge- og anleggstiltak og arealendringer, og til å få
kommunens behandling av og standpunkt til reguleringsspørsmålet
som tas opp i det private forslaget.
Private forslag må innholdsmessig
følge opp hovedtrekk og rammer i kommuneplanens arealdel og foreliggende
områdereguleringer. Ved vesentlige avvik gjelder kravene i § 4-2
andre ledd.
Reguleringsplan skal utarbeides av fagkyndige.
§ 12-4 Rettsvirkning av reguleringsplan
En reguleringsplan fastsetter framtidig arealbruk
for området og er ved kommunestyrets vedtak bindende for nye tiltak
eller utvidelse av eksisterende tiltak som nevnt i § 1-6. Planen gjelder
fra kommunestyrets vedtak, dersom ikke saken skal avgjøres av departementet
etter § 12-13.
Tiltak etter § 1-6 første ledd,
herunder bruksendring etter § 31-2, jf. også § 1-6 andre
ledd, må ikke være i strid med planens arealformål og
bestemmelser.
Reguleringsplan skal følges ved avgjørelse
av søknad om tillatelse eller ved foreståelsen av tiltak etter
§ 20-1 første ledd bokstav a til m, jf. §§ 20-2 og
20-3.
Reguleringsplan er grunnlag for ekspropriasjon etter reglene
i kapittel 16.
Er bygge- og anleggstiltak som hjemles i plan fremmet
med bakgrunn i privat reguleringsforslag etter § 12-11, ikke satt i
gang senest fem år etter vedtak av planen, kan tillatelsen til gjennomføring
av planen ikke gis uten nytt planvedtak. Etter søknad fra tiltakshaveren
kan planvedtaket forlenges med inntil to år av gangen. Der det innenfor
fristen på fem år med eventuell(e) forlengelse(r) er gitt rammetillatelse
for et tiltak, gjelder fristen på tre år etter § 21-9 for
tiltaket.
§ 12-5 Arealformål
i reguleringsplan
For hele planområdet
skal det angis arealformål. Arealformål kan deles inn i underformål
og kombineres innbyrdes og med hensynssoner.
I nødvendig
utstrekning angis områder for:
1.
bebyggelse og anlegg,
herunder arealer
for boligbebyggelse, fritidsbebyggelse, sentrumsformål, kjøpesenter,
forretninger, bebyggelse for offentlig eller privat tjenesteyting, fritids-
og turistformål, råstoffutvinning, næringsbebyggelse,
idrettsanlegg, andre typer anlegg, uteoppholdsarealer, grav- og urnelunder,
2. samferdselsanlegg og teknisk
infrastruktur,
herunder areal for veg, bane, lufthavn, havn,
hovednett for sykkel, kollektivnett, kollektivknutepunkt, parkeringsplasser,
trasé for nærmere angitt teknisk infrastruktur,
3. grønnstruktur,
herunder
areal for naturområder, turdrag, friområder og parker,
4. Forsvaret,
herunder
areal for ulike typer militære formål,
5. landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift,
samlet eller hver for seg,
herunder områder for jordbruk,
skogbruk, reindrift, naturvern, jordvern, særlige landskapshensyn,
vern av kulturmiljø eller kulturminne, friluftsområder, seterområder,
og landbruks-, natur- og friluftsområder der kommuneplanens arealdel
tillater spredt bolig-, fritidsbolig- og næringsvirksomhet,
6. bruk og vern av sjø og vassdrag,
med tilhørende strandsone,
herunder områder for
ferdsel, farleder, fiske, akvakultur, drikkevann, natur- og friluftsområder.
Kongen fastsetter ytterligere underdeling i forskrift.
§ 12-6 Hensynssoner i reguleringsplan
De hensyn og restriksjoner som er fastsatt gjennom
hensynssoner til kommuneplanens arealdel, jf. §§ 11-8 og 11-10,
skal legges til grunn for utarbeiding av reguleringsplan. Hensynssoner kan
videreføres i reguleringsplan eller innarbeides i arealformål
og bestemmelser som ivaretar formålet med hensynssonen.
§ 12-7 Bestemmelser i reguleringsplan
I reguleringsplan kan det i nødvendig utstrekning
gis bestemmelser til arealformål og hensynssoner om følgende
forhold:
1. utforming, herunder estetiske
krav, og bruk av arealer, bygninger og anlegg i planområdet,
2. vilkår for bruk av arealer, bygninger og anlegg
i planområdet, eller forbud mot former for bruk, herunder byggegrenser,
for å fremme eller sikre formålet med planen, avveie interesser
og ivareta ulike hensyn i eller av hensyn til forhold utenfor planområdet,
3. grenseverdier for tillatt forurensning og andre
krav til miljøkvalitet i planområdet, samt tiltak og krav til
ny og pågående virksomhet i eller av hensyn til forhold utenfor
planområdet for å forebygge eller begrense forurensning,
4. funksjons- og kvalitetskrav til bygninger, anlegg og
utearealer, herunder krav for å sikre hensynet til helse, miljø,
sikkerhet, universell utforming og barns særlige behov for leke- og
uteoppholdsareal,
5. antallet boliger i et område,
største og minste boligstørrelse, og nærmere krav til
tilgjengelighet og boligens utforming der det er hensiktsmessig for spesielle
behov,
6. bestemmelser for å sikre verneverdier
i bygninger, andre kulturminner, og kulturmiljøer, herunder vern
av fasade, materialbruk og interiør, samt sikre naturtyper og annen
verdifull natur,
7. trafikkregulerende tiltak og parkeringsbestemmelser
for bil og sykkelparkering, herunder øvre og nedre grense for parkeringsdekning,
8. krav om tilrettelegging for forsyning av vannbåren
varme til ny bebyggelse, jf. § 27-5,
9. retningslinjer
for særlige drifts- og skjøtselstiltak innenfor arealformålene
nr. 3, 5 og 6 i § 12-5,
10. krav om særskilt
rekkefølge for gjennomføring av tiltak etter planen, og at
utbygging av et område ikke kan finne sted før tekniske anlegg
og samfunnstjenester som energiforsyning, transport og vegnett, helse- og
sosialtjenester, barnehager, friområder, skoler mv. er tilstrekkelig
etablert,
11. krav om detaljregulering for deler av
planområdet eller bestemte typer av tiltak, og retningslinjer for
slik plan,
12. krav om nærmere undersøkelser
før gjennomføring av planen, samt undersøkelser med
sikte på å overvåke og klargjøre virkninger for
miljø, helse, sikkerhet, tilgjengelighet for alle, og andre samfunnsinteresser,
ved gjennomføring av planen og enkelttiltak i denne,
13. krav om fordeling av arealverdier og kostnader ved ulike felles
tiltak innenfor planområdet i henhold til jordskifteloven § 2
bokstav h, jf. § 5 andre ledd,
14. hvilke arealer
som skal være til offentlige formål eller fellesareal.
§ 12-8 Oppstart
av reguleringsplanarbeid
Når planarbeidet
igangsettes, skal berørte offentlige organer og andre interesserte
varsles. Når forslagsstilleren er en annen enn planmyndigheten selv,
skal planspørsmålet legges fram for planmyndigheten i møte.
Kommunen kan gi råd om hvordan planen bør utarbeides, og kan
bistå i planarbeidet.
Forslagsstilleren skal alltid kunngjøre
en melding om oppstart av planarbeidet i minst én avis som er alminnelig
lest på stedet, og gjennom elektroniske medier. Registrerte grunneiere
og festere i planområdet, og så vidt mulig andre rettighetshavere
i planområdet samt naboer til planområdet, skal når de
blir direkte berørt, på hensiktsmessig måte underrettes
om at planarbeidet tas opp.
Ved varsel om oppstart og kunngjøring
skal avgrensningen av planområdet angis.
§ 12-9 Behandling av planprogram for planer med vesentlige virkninger
For planer som kan få vesentlige virkninger
for miljø og samfunn, skal det utarbeides planprogram etter reglene
i § 4-1. Planprogram kan unnlates for nærmere bestemte reguleringsplaner
når disse er i samsvar med kommuneplanens arealdel eller områderegulering
og hvor virkningene er tilfredsstillende beskrevet i overordnet plan.
Forslag til planprogram skal sendes på høring og legges
ut til offentlig ettersyn senest samtidig med varsel om oppstart av planarbeidet.
Forslaget skal også gjøres tilgjengelig gjennom minst én
avis som er alminnelig lest på stedet og elektroniske medier. Frist
for å gi uttalelse skal være minst seks uker.
Planprogrammet
fastsettes ordinært av kommunestyret. Kommunestyret kan delegere myndigheten
til å fastsette planprogram i samsvar med kommunelovens regler.
Ved behandling av planprogrammet kan kommunestyret fastsette at det
skal gjennomføres en områderegulering dersom dette er nødvendig
for en forsvarlig planavklaring og plangjennomføring for bygge- og
anleggstiltak, flerbruk og vern i forhold til berørte private og
offentlige interesser.
§ 12-10
Behandling av reguleringsplanforslag
Forslag
til reguleringsplan sendes på høring og legges ut til offentlig
ettersyn. Planforslaget gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske
medier. Frist for å gi uttalelse og eventuelt fremme innsigelse skal
være minst seks uker. Reguleringsplaner med retningslinjer eller rammer
for framtidig utbygging som kan få vesentlige virkninger for miljø
og samfunn skal inneholde en konsekvensutredning, jf. § 4-2 andre ledd.
Konsekvensutredning kan utelates for nærmere bestemte reguleringsplaner
når disse er i samsvar med kommuneplanens arealdel eller områderegulering,
og hvor virkningene er tilfredsstillende beskrevet i overordnet plan.
Registrerte grunneiere og festere og så vidt mulig andre rettighetshavere
i planområdet samt naboer, skal når de blir direkte berørt,
på hensiktsmessig måte underrettes om forslag til reguleringsplan
med opplysning om hvor det er tilgjengelig.
Når fristen er
ute, tar kommunen saken opp til behandling med de merknader som er kommet
inn.
For private reguleringsforslag gjelder i tillegg § 12-11.
§ 12-11 Behandling av private
reguleringsplanforslag
Når forslaget til
reguleringsplan er mottatt av kommunen, skal kommunen snarest, og senest
innen tolv uker eller en annen frist som er avtalt med forslagsstiller,
avgjøre om forslaget skal fremmes ved å sendes på høring
og legges ut til offentlig ettersyn og behandles etter reglene i §§ 12-9
og 12-10. Kommunen kan samtidig fremme alternative forslag til regulering
av arealet. Finner ikke kommunen grunn til å fremme forslaget, skal
forslagsstilleren underrettes ved brev. Er forslaget i samsvar med kommuneplanens
arealdel eller områderegulering, kan avslaget kreves forelagt kommunestyret.
§ 12-12 Vedtak av reguleringsplan
Når forslag til reguleringsplan er ferdigbehandlet,
legges det fram for kommunestyret til vedtak, eventuelt i alternativer.
Av saksframlegget skal det framgå hvordan innkomne uttalelser til
planforslaget og konsekvensene av planen har vært vurdert, og hvilken
betydning disse er tillagt. Kommunestyret må treffe vedtak senest
tolv uker etter at planforslaget er ferdigbehandlet. Er kommunestyret ikke
enig i forslaget, kan det sende saken tilbake til ny behandling. Det kan
gis retningslinjer for det videre arbeid med planen.
Kommunestyret
kan delegere myndighet til å vedta mindre reguleringsplaner i samsvar
med kommunelovens regler når planen er i samsvar med rammer i kommuneplanens
arealdel, og det er mindre enn fire år siden den ble vedtatt av kommunestyret.
Kommunestyrets endelige vedtak om reguleringsplan kan påklages,
jf. § 1-9.
Når planen er vedtatt, skal registrerte grunneiere
og festere i planområdet, og så vidt mulig andre rettighetshavere
i planområdet og naboer til planområdet, når de blir direkte
berørt underrettes særskilt ved brev. Underretningen skal inneholde
opplysninger om klageadgangen og frist for klage.
Planen med planbeskrivelse
skal kunngjøres i minst én avis som er alminnelig lest på
stedet og gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske medier.
§ 12-13 Innsigelse og vedtak av departementet
For innsigelse til reguleringsplan gjelder §§ 5-4
til 5-6. Dersom innsigelsen knytter seg til klart avgrensede deler av planen,
kan kommunestyret likevel vedta at de øvrige delene av reguleringsplanen
skal ha rettsvirkning.
Departementet avgjør om innsigelsene
skal tas til følge og kan i den forbindelse gjøre de endringer
i reguleringsplanen som finnes påkrevd.
Departementet kan,
selv om det ikke er reist innsigelse, oppheve deler av planen eller gjøre
de endringer som finnes påkrevd, dersom den strider mot nasjonale
interesser eller regional plan. Dette gjelder også der planen strider
mot kommuneplanens arealdel. Kommunen skal ha fått mulighet til å
uttale seg før departementet treffer vedtak.
Departementets
vedtak kan ikke påklages.
§ 12-14 Endring og oppheving av reguleringsplan
For utfylling, endring og oppheving av reguleringsplan gjelder samme
bestemmelser som for utarbeiding av ny plan.
Kommunestyret kan delegere
myndigheten til å treffe vedtak om mindre endringer i reguleringsplan
eller til å vedta utfyllinger innenfor hovedtrekkene i reguleringsplanen.
Små endringer kan delegeres til administrasjonen.
Før
det treffes slikt vedtak, skal saken forelegges berørte myndigheter,
og eierne og festerne av eiendommer som direkte berøres av vedtaket,
skal gis anledning til å uttale seg. Jf. for øvrig § 1-9.
§ 12-15 Felles behandling
av reguleringsplanforslag og byggesøknad
Dersom kommunen og den private part finner det hensiktsmessig kan søknad
om byggetillatelse behandles felles med privat forslag om reguleringsplan.
I slike tilfeller gjelder reglene for reguleringsplaner om varsling, uttalelsesfrist,
adressat for uttalelsene og saksbehandlingsfrister for begge vedtakene.
Avgjørelsen av plansaken og byggesaken fattes i egne vedtak.
Kapittel 13 Midlertidig forbud
mot tiltak
§ 13-1
Midlertidig forbud mot tiltak
Finner kommunen
eller vedkommende myndighet at et område bør undergis ny planlegging,
kan den bestemme at oppretting og endring av eiendom eller tiltak etter
§ 1-6 og andre tiltak som kan vanskeliggjøre planarbeidet, ikke
kan settes i gang før planspørsmålet er endelig avgjort.
Kommunen kan samtykke i at tiltak som er nevnt i første ledd
blir gjennomført hvis det etter kommunens skjønn ikke vil
vanskeliggjøre planleggingen.
Gjelder den påtenkte
planen areal for omforming og fornyelse med hensynssone for særlige
samarbeids- eller eierformer, jf. §§ 11-8 bokstav e og 12-6, kan
kommunen også bestemme at grunneier eller rettighetshaver ikke uten
samtykke fra kommunen kan råde rettslig over eiendom på en måte
som kan vanskeliggjøre eller fordyre gjennomføringen av planen.
Kommunen skal la slikt vedtak tinglyse på de berørte eiendommer.
§ 13-2 Varighet og frist
Er planspørsmålet ikke endelig avgjort
senest fire år etter at forbud er nedlagt, faller forbudet bort og
tinglyst vedtak etter § 13-1 tredje ledd skal slettes. Tidligere innsendte
forslag til oppretting eller endring av eiendom og søknader om byggetillatelse
tas straks opp til behandling og avgjørelse. Kommunen kan i tilfelle
fastsette eiendomsgrenser og bebyggelsens beliggenhet, høyde og grad
av utnytting.
§ 13-3 Fristforlengelse
Kommunen kan i særlige tilfeller forlenge fristen.
Vedtak må treffes innen fristens utløp.
Ved fristforlengelse
kan kommunen eller departementet bestemme at berørte grunneiere,
straks eller fra et bestemt tidspunkt, gis rett til å kreve innløsning
som om eiendommen - eller den del av eiendommen som berøres av byggeforbudet
- var blitt regulert til offentlig trafikkområde, friområde,
fellesområde eller område angitt til omforming og fornyelse
samt til statens, regionens og kommunens bygninger og grav- og urnelunder.
Bestemmelsene i § 15-2 gis tilsvarende anvendelse.
§ 13-4 Statlig bygge- og deleforbud
I forbindelse med statlig planlegging etter §§ 6-3
og 6-4, herunder i forbindelse med vurdering av regional planbestemmelse,
og for øvrig når særlige grunner foreligger, kan departementet
treffe vedtak som nevnt i § 13-1 første ledd. Bestemmelsene
i forvaltningsloven §§ 16 og 27 første og andre ledd gjelder
i så fall tilsvarende i forhold til vedkommende kommune.
V. Konsekvensutredninger for tiltak og
planer etter annet lovverk Kapittel 14 Konsekvensutredninger for tiltak
og planer etter annet lovverk
§ 14-1 Virkeområde og formål
Reglene i dette kapittel gjelder for tiltak etter annen lovgivning som kan
få vesentlige virkninger for miljø og samfunn og for nærmere
bestemte verneplaner etter naturvernloven.
Formålet med bestemmelsene
er å sikre at hensynet til miljø og samfunn blir tatt i betraktning
under forberedelsen av tiltaket eller planen, og når det tas stilling
til om, og eventuelt på hvilke vilkår, tiltaket eller planen
kan gjennomføres.
§ 14-2
Utarbeiding og behandling av utredningsprogram og konsekvensutredning
For tiltak og planer som omfattes av bestemmelsene,
skal det tidligst mulig under forberedelsen av tiltaket eller planen utarbeides
melding med forslag til program for utredningsarbeidet. Forslaget skal gjøre
rede for tiltaket, behovet for utredninger og opplegg for medvirkning. Melding
med forslag til program skal sendes på høring og legges ut
til offentlig ettersyn før programmet fastsettes.
Søknad
eller planforslag med konsekvensutredning skal utarbeides på grunnlag
av fastsatt utredningsprogram og sendes på høring og legges
ut til offentlig ettersyn.
§ 14-3
Hensyntaken til konsekvensutredningen ved vedtak i saken
Av saksframlegget eller begrunnelsen for vedtak skal det framgå
hvordan virkningene av planforslag eller søknad og innkomne uttalelser
har vært vurdert, og hvilken betydning disse er tillagt ved vedtaket,
særlig når det gjelder valg av alternativer. Vedtaket av søknad
eller plan med begrunnelse skal offentliggjøres.
I forbindelse
med vedtaket skal det vurderes og i nødvendig grad stilles vilkår
med sikte på å overvåke og avbøte mulige negative
virkninger av vesentlig betydning. Vilkårene skal framgå av
vedtaket.
§ 14-4 Konsekvensutredninger
ved grenseoverskridende virkninger
Dersom tiltak
eller planer som behandles etter dette kapitlet kan få vesentlige
negative miljøvirkninger i en annen stat, skal ansvarlig myndighet
varsle berørte myndigheter i vedkommende stat og gi anledning til
å medvirke i plan- eller utredningsprosessen etter disse bestemmelser.
§ 14-5 Kostnader
Kostnadene ved utarbeiding av melding med forslag til utredningsprogram
og konsekvensutredning bæres av forslagsstilleren.
§ 14-6 Forskrift
Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om hvilke tiltak og planer som
omfattes av dette kapitlet samt utfyllende bestemmelser om utredningsprogram
og konsekvensutredninger.
Tredje del: Gjennomføring Kapittel 15 Innløsning og erstatning
§ 15-1 Grunneierens
rett til å kreve innløsning ved kommuneplanens arealdel
Blir ubebygd eiendom eller større del av slik
eiendom i kommuneplanens arealdel angitt som areal til offentlige trafikkområder,
offentlige friområder, fellesområder, fornyelsesområder
eller til statens, fylkets og kommunens bygninger og grav- og urnelunder,
og eiendommen innen fire år ikke blir regulert eller angitt til annet
formål i arealdelen, kan grunneieren eller festeren kreve erstatning
etter skjønn, eller at ekspropriasjon straks blir foretatt, hvis
båndleggingen medfører at eiendommen ikke lenger kan nyttes
på regningssvarende måte. Er grunnen bebygd, har eieren eller
festeren samme krav når bebyggelsen er fjernet.
§ 15-2 Grunneierens rett til å kreve innløsning
ved reguleringsplan
Medfører en reguleringsplan
at kommunen, eller annet rettssubjekt med samtykke av kommunen, etter § 16-2
har rett til å ekspropriere en ubebygd eiendom i dens helhet, kan
grunneieren eller festeren kreve at ekspropriasjon straks blir foretatt
når vedtaket gjelder grunn som i planen er angitt til offentlige trafikkområder,
offentlige friområder, fellesområder, fornyelsesområder
samt til statens, fylkets og kommunens bygninger og grav- og urnelunder.
Det samme gjelder når retten til ekspropriasjon omfatter ubebygd
del av en eiendom, dersom ekspropriasjonen vil føre til at eiendommen
ikke lenger kan anses skikket til å nyttes på en, etter hele
eiendommens størrelse, beliggenhet eller etter øvrige forhold
regningssvarende måte.
Krav etter første ledd må
være satt fram senest tre år etter at reguleringsplanen er kunngjort
etter § 12-12 fjerde og femte ledd, eller vedtak er gjort kjent etter
§ 12-12 siste ledd. Er grunnen bebygd, har eieren eller festeren det
samme krav når bebyggelsen er fjernet. Kravet må i så
fall være satt fram senest tre år etter dette tidspunkt.
§ 15-3 Erstatning for tap ved
reguleringsplan
Medfører en reguleringsplan
ved bestemmelser om byggegrense innenfor veglinjen eller av andre særlige
grunner at en eiendom blir ødelagt som byggetomt, og den heller ikke
kan nyttes på annen regningssvarende måte, skal kommunen betale
erstatning etter skjønn med mindre den erverver eiendommen i medhold
av § 16-9. Det samme gjelder hvis reguleringsplan medfører at
eiendom som bare kan nyttes til landbruksformål ikke lenger kan drives
regningssvarende. Ved regulering av naturvernområder etter loven her
skal kommunen betale erstatning etter skjønn i samsvar med naturvernloven
§§ 20, 20 b og 20 c.
Krav om erstatning må være
satt fram senest tre år etter at reguleringsplanen er kunngjort etter
§ 12-12 fjerde og femte ledd, eller vedtak er gjort kjent etter § 12-12
siste ledd.
Er grunnen bebygd, har eieren eller festeren det samme
krav når bebyggelsen er fjernet. Kravet må i så fall være
satt fram senest tre år etter dette tidspunkt.
Erstatning
for tap ved reguleringsplan som blir utarbeidet og vedtatt av departementet
eller av kommunen i medhold av § 6-4, skal betales av staten når
ikke annet er bestemt.
Når en eiendom bebygges i henhold til
reguleringsplan som gir den en vesentlig bedre utnytting enn andre eiendommer
i området, og verdien av disse som følge av dette er blitt
betydelig forringet, kan deres eiere eller festere ved skjønn tilkjennes
erstatning hos eieren av den førstnevnte eiendom. Erstatningsbeløpet
kan ikke settes høyere enn den verdiøkning som den bedre utnytting
medfører for vedkommende eiendom, etter fradrag for de refusjonsbeløp
som eieren eller festeren i tilfelle er blitt tilpliktet å betale
i medhold av bestemmelsene i lovens kapittel 18 som følge av eiendommens
utnytting.
Krav om erstatning må være satt fram senest
tre måneder etter at byggetillatelse er gitt. Eier eller fester av
eiendom som gis bedre utnytting, kan kreve forhåndsskjønn til
avgjørelse av erstatningsspørsmålet når endelig
reguleringsplan foreligger. Erstatningsbeløpet forfaller til betaling
når byggearbeider er satt i gang, men tidligst tre måneder etter
at beløpet er endelig fastsatt.
Kapittel 19 Dispensasjon
§ 19-1 Søknad om dispensasjon
Dispensasjon krever grunngitt søknad. Før
vedtak treffes, skal naboer varsles på den måten som nevnt i
§ 21-3. Særskilt varsel er likevel ikke nødvendig når
dispensasjonssøknad fremmes samtidig med søknad om tillatelse
etter kapittel 20, eller når søknaden åpenbart ikke berører
naboens interesser. Regionale og statlige myndigheter hvis saksområde
blir direkte berørt, skal få mulighet til å uttale seg
før det gis dispensasjon fra planer, plankrav og forbudet i § 1-8.
§ 19-2 Dispensasjonsvedtaket
Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon
fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Det kan settes
vilkår for dispensasjonen.
Dispensasjon kan ikke gis dersom
hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens
formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må
fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn
ulempene etter en samlet vurdering. Det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler.
Ved dispensasjon fra loven og forskrifter til loven skal det legges
særlig vekt på dispensasjonens konsekvenser for helse, miljø,
sikkerhet og tilgjengelighet.
Ved vurderingen av om det skal gis
dispensasjon fra planer skal statlige og regionale rammer og mål tillegges
særlig vekt. Kommunen bør heller ikke dispensere fra planer,
lovens bestemmelser om planer og forbudet i § 1-8 når en direkte
berørt statlig eller regional myndighet har uttalt seg negativt om
dispensasjonssøknaden.
Kongen kan i forskrift fastsette tidsfrist
for behandling av dispensasjonssaker.
§ 19-3 Midlertidig dispensasjon
Midlertidig
dispensasjon kan gis tidsbestemt eller for ubestemt tid. Ved dispensasjonstidens
utløp eller ved pålegg må søkeren uten utgift
for kommunen fjerne eller endre det utførte, eller opphøre
med midlertidig tillatt bruk, eller oppfylle det krav det er gitt utsettelse
med, og hvis det kreves, gjenopprette den tidligere tilstand.
Dispensasjon
kan gjøres betinget av erklæring der også eier eller
fester for sin del aksepterer disse forpliktelser. Erklæringen kan
kreves tinglyst. Den er bindende for panthavere og andre rettighetshavere
i eiendommen uten hensyn til når retten er stiftet og uten hensyn
til om erklæringen er tinglyst.
§ 19-4 Dispensasjonsmyndigheten
Myndigheten
til å gi dispensasjon tilligger kommunen.
Dersom det er nødvendig
for å ivareta nasjonale eller viktige regionale interesser og hensyn
i nærmere angitte deler av strandsonen eller fjellområder, kan
Kongen i forskrift legge myndigheten til å gi dispensasjon fra bestemte
planer, eller for bestemte typer tiltak, midlertidig til regionalt eller
statlig organ.
Sjette
del: Sluttbestemmelser Kapittel 34 Ikrafttreden og overgangsbestemmelser
§ 34-1 Ikrafttreden - plandelen
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Fra samme tidspunkt oppheves plan- og bygningsloven av 14. juni
1985 nr. 77 kapittel I til VII-a.
§ 34-2 Overgangsbestemmelser til plandelen
Kongen skal snarest mulig og innen to år etter lovens ikrafttreden
presentere et dokument med nasjonale forventninger til regional og kommunal
planlegging, jf. § 6-1.
Innen utgangen av første år
etter valg av nytt kommunestyre og fylkesting skal kommunen utarbeide og
vedta kommunal planstrategi etter § 10-1 og fylkeskommunen/regional
planmyndighet utarbeide og vedta regional planstrategi etter § 7-1.
Gjeldende rikspolitiske retningslinjer og bestemmelser etter plan-
og bygningsloven av 1985 § 17-1 fortsetter å gjelde. Endringer
av slike retningslinjer og bestemmelser skal skje etter reglene i denne
lov kapittel 6.
Gjeldende fylkesplan, kommuneplan, herunder arealdel
av kommuneplan, reguleringsplan og bebyggelsesplan gjelder inntil de blir
endret, opphevet, erstattet eller satt til side av ny plan etter denne lov.
Begrensning i klageadgangen i § 1-9 andre ledd andre punktum,
og i adgangen til å fremme innsigelse etter § 5-5 siste ledd,
gjelder bare i forhold til planvedtak truffet i medhold av denne lov.
Bestemmelser i og i medhold av plan- og bygningsloven 14. juni 1985
nr. 77 kapittel VIII til kapittel XXI gjelder fortsatt for ekspropriasjon,
opparbeidelse, refusjon, behandling av søknader, sanksjoner, mv.
for planer utarbeidet før denne lovs ikrafttreden.
Eldre
reguleringsplan og bebyggelsesplan er fortsatt grunnlag for ekspropriasjon
innenfor ti-årsfristen for ekspropriasjon.
Unntaket i plan-
og bygningsloven av 1985 § 17-2 tredje ledd nr. 1 for bygning, konstruksjon,
anlegg eller innhegning som er nødvendig i landbruket fortsetter
å gjelde inntil det er vedtatt bestemmelser etter § 11-11 nr. 4,
men faller uansett bort etter fire år fra lovens ikrafttreden.
Kommunale forskrifter og vedtekter gjelder inntil de erstattes av nye
planbestemmelser, forskrifter eller vedtekter. Kommunale vedtekter gitt
med hjemmel i plan- og bygningsloven § 3, § 67 nr. 3, § 69
nr. 4, § 78 tredje ledd, § 85 tredje ledd og § 91a første
ledd faller bort senest åtte år etter ikrafttreden av denne
lov. Kommunen kan gi dispensasjon fra vedtekter etter reglene i kapittel
19.
Forslag til arealdel til kommuneplan, reguleringsplan og bebyggelsesplan
som var lagt ut til offentlig ettersyn ved lovens ikrafttreden, kan ferdigbehandles
etter de reglene som gjaldt da de ble lagt ut. For andre planer gjelder
reglene i denne lov.
For tiltak som krever konsekvensutredning etter
reglene i kapittel VII-a i gjeldende lov, og hvor planprogram er godkjent,
kan konsekvensutredningen fullføres etter disse reglene.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvordan reglene
i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 skal virke sammen med bestemmelser
i loven her.
Kapittel 35
Endringer i annet lovverk
§ 35-1 Endringer i andre lover - del I
Når konsesjon antas
å ville medføre bymessig bebyggelse eller en større
samling av mennesker, kan det pålegges konsesjonæren helt eller
delvis å dekke utgiftene til reguleringsplan og i særlige tilfelle
til arealdelen i kommuneplanen etter nærmere
bestemmelser av departementet.
Når konsesjon foranlediger
et større inngrep i fjellområder kan det pålegges konsesjonæren
helt eller delvis å dekke utgiftene til reguleringsplan
og i særlige tilfelle arealdelen i kommuneplanen etter nærmere
bestemmelse av departementet.
§ 2
nytt fjerde ledd skal lyde:
Konsesjon etter første
ledd kan ikke erstattes av rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven
.
§ 2 nytt femte ledd skal lyde:
Departementet kan bestemme at ethvert kraftproduksjonsanlegg med endelig
konsesjon etter denne lov uten videre skal ha virkning som statlig arealplan
etter plan- og bygningsloven § 6-4.
§ 5 bokstav
c skal lyde:
§ 6 nr. 1 første ledd nytt femte, sjette
og sjuende punktum skal lyde:
Reglene om innsigelse
i plan- og bygningsloven §§ 5-4 til 5-6 gjelder så langt
de passer ved behandling av søknader om konsesjon etter denne lov.
De samme organer som gis innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven, gis
også klagerett på konsesjonsvedtaket etter reglene i forvaltningsloven
kapittel VI. Departementet gir nærmere forskrifter om bruk av innsigelse
i konsesjonssaker etter denne lov.
§ 6 nr. 1
fjerde og femte ledd skal lyde:
Utgifter til nødvendig
juridisk og annen sakkyndig hjelp som er påløpt etter at melding
er lagt ut til offentlig ettersyn som bestemt i plan-
og bygningsloven § 14-2 erstattes grunneiere, rettighetshavere,
kommuner og andre interesserte av søkeren i den utstrekning det finnes
rimelig. Avgjørelsen treffes av departementet. Departementet kan
i spesielle tilfelle gi forhåndstilsagn om dekning av utgifter inntil
et bestemt beløp.
Nødvendige utgifter til kommunal
planlegger kan kreves erstattet av søkeren fra det tidspunkt meldingen
er sendt til kommunen, jf. plan- og bygningsloven § 14-2
. Avgjørelsen treffes av departementet.
§ 16 nr. 6 skal lyde:
Når ekspropriasjonsskjønn
i henhold til en reguleringskonsesjon ikke er påstevnet innen 1 år
fra resolusjonens avgivelse, kan reguleringen ikke fremmes uten ny konsesjon.
Når det finnes ubetenkelig, kan ny konsesjon i slike tilfeller gis
uten at bestemmelsene i § 6 og i plan- og bygningsloven
kapittel 14 kommer til anvendelse.
I områder
som er lagt ut til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift i medhald av plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5 eller er regulert til slik bruk eller vern og
i uregulert område, held jordskifteretten skjønet dersom rekvirenten
set fram krav om skjøn for jordskifteretten i samband med sak etter
jordskiftelova § 6 første til fjerde ledd første punktum
eller som eiga sak.
§ 29 første ledd
første punktum skal lyde:
Langs offentleg veg skal det
vere byggegrenser fastsette med heimel i denne lova, dersom ikkje anna følgjer
av arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan
etter plan- og bygningsloven.
§ 40 første ledd skal lyde:
Avkjørsle
frå offentleg veg må berre byggast eller nyttast etter reguleringsplan
eller arealdel av kommuneplan etter plan- og bygningsloven
.
§ 60 andre ledd første punktum
skal lyde:
I områder som er lagt ut til landbruks-, natur-
og friluftsformål samt reindrift i medhald
av plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5 eller
er regulert til slik bruk eller vern og i uregulert område, held jordskifteretten
skjønn etter kap. VII dersom rekvirenten set fram krav om skjønn
for jordskifteretten i samband med sak etter jordskiftelova § 6 første
til fjerde ledd første punktum eller som eiga sak.
I område som er lagde ut til
landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift
i medhald av plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5
eller er regulert til slik bruk eller vern og i uregulert område,
held jordskifteretten skjønnet dersom rekvirenten set fram krav om
skjønn for jordskifteretten i samband med sak etter jordskiftelova
§ 6 første til fjerde ledd første punktum eller som eiga
sak.
Når et arbeid med vern etter denne lov starter opp skal
det tas kontakt med berørte fylkeskommuner og kommuner for å
drøfte avgrensing av området, innhold i vernebestemmelser,
spørsmål om samtidig oppstart av kommunalt
eller regionalt planarbeid og spørsmål for øvrig
av betydning for kommunens og fylkeskommunens planarbeid. Kongen kan gi forskrift om samordnet behandling av planer etter plan- og
bygningsloven og vern etter denne lov.
Når eit område ved
reguleringsplan er lagt ut til utbygging og anlegg,
samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur eller grønnstruktur,
kan grunn i området ikkje odlast.
Kongen kan ta avgjerd om
at dette og skal gjelde område som ved reguleringsplan er lagt ut
til andre føremål enn dei her nemnde, bortsett frå landbruksområde.
§ 8 siste ledd første og andre punktum skal lyde:
Tillatelse i medhold av første ledd skal ikke innhentes for
bygge- og anleggstiltak som er i samsvar med reguleringsplan
som er vedtatt etter denne lovs ikrafttreden. Tilsvarende gjelder
for områder som i kommuneplanens arealdel er utlagt til bebyggelse og anlegg, og der vedkommende myndighet etter loven her
har sagt seg enig i arealbruken.
§ 9
andre ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første og andre ledd
får tilsvarende anvendelse ved utarbeiding av reguleringsplan.
§ 22 a nr. 1
skal lyde:
Når et arbeid med fredning etter denne lov (jf
§§ 15, 19 og 20) starter opp skal det tas kontakt med berørte
fylkeskommuner og kommuner for å drøfte avgrensing av området,
innhold i fredningsbestemmelser og spørsmål om samtidig oppstart av kommunalt eller regionalt planarbeid og spørsmål
for øvrig av betydning for kommunens og fylkeskommunens planarbeid.
Kongen kan gi forskrift om samordnet behandling av planer
etter plan- og bygningsloven og fredning etter denne lov.
§ 2 bokstav h og i skal lyde:
h) fordele arealverdiar og fordele kostnader ved ulike sams tiltak
i og for område for bebyggelse og anlegg etter
§ 11-7 nr. 1 og § 12-5 nr. 1 i plan- og bygningsloven.
i) omforme eigedomar og rettar på grunnlag av utenlege
eigedomstilhøve som følge av godkjent reguleringsplan etter
plan- og bygningsloven i område som gjeld:
1.
eksisterande område for bebyggelse og anlegg,
2. nytt område for bebyggelse og anlegg.
§ 5 andre ledd skal lyde:
Sak etter § 2 første
ledd bokstav h kan berre krevjast når alle eigarane som blir omfatta
av jordskiftesaka, er samde om det. Når det er fastsett vilkår
om fordeling i medhald av plan- og bygningsloven § 11-
8 bokstav e eller § 12-7 nr. 13 kan sak etter § 2 første
ledd bokstav h likevel krevjast når:
1. eigarane av minst 2/3 av eigedomane er samde
om det og
2. arealet deira utgjer minst 2/3 av det areal som omfattar:
a. område for bebyggelse og anlegg saman med
b. areal som i samsvar med plan etter plan- og bygningsloven
skal nyttast til sams tiltak som skal tene området som er lagt ut
til bebyggelse og anlegg.
Kravet kan då
omfatte heile eller deler av det samla arealet.
§ 5 fjerde ledd skal lyde:
Sak etter § 2 første
ledd bokstav i nr. 2 kan berre krevjast når eigarane av minst 2/3
av eigedomane som omfattast av jordskiftesaka er
samde om det og arealet deira utgjer minst 2/3 av arealet
innanfor området for bebyggelse og anlegg som omfattast av jordskiftesaka.
Kravet kan då omfatte heile eller deler av området
for bebyggelse og anlegg.
§ 6
nest siste ledd første punktum skal lyde:
Jordskifteretten
sin kompetanse til å halde skjønn etter denne paragraf er avgrensa
til å gjelde for areal som er lagt ut til
landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift
i medhald av § 11-7 nr. 1 i plan- og bygningsloven eller er regulert til slik bruk eller vern, eller i uregulert område.
10. I lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon,
omforming, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) gjøres
følgende endringer:
§ 2-1 annet ledd skal lyde:
For søknader som omfattes
av plan- og bygningsloven kapittel 14 skal konsekvensutredninger
vedlegges søknaden.
§ 2-1 syvende
ledd nytt tredje, fjerde og femte punktum skal lyde:
Reglene om innsigelse i plan- og bygningsloven §§ 5-4 til 5-6
gjelder så langt de passer ved behandling av søknader om konsesjon
etter § 3-1 i denne lov. De samme organer som gis innsigelsesrett etter
plan- og bygningsloven, gis også klagerett på konsesjonsvedtaket
etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Departementet gir nærmere
forskrifter om bruk av innsigelse i konsesjonssaker etter denne lov.
§ 2-2 første ledd nytt annet
punktum skal lyde:
Konsesjon etter denne lov
kan ikke erstattes av rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven.
§ 3-1 nytt tredje ledd skal lyde:
For konsesjonspliktige anlegg for overføring
eller omforming av elektrisk energi med tilhørende elektrisk utrustning
og bygningstekniske konstruksjoner etter første ledd, gjelder plan-
og bygningsloven § 1-3 andre ledd.
§ 3-1 nytt fjerde
ledd skal lyde:
Departementet kan bestemme at
ethvert kraftanlegg med endelig konsesjon etter denne lov, og som ikke er
unntatt fra plan- og bygningsloven etter tredje ledd, uten videre skal ha
virkning som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4.
§ 5 første
ledd nr. 1 skal lyde:
§ 40 nr. 2 bokstav b andre punktum skal lyde:
Ved behandling
av årsbudsjett, økonomiplan, kommuneplan, regional planstrategi og regional plan gjelder ikke første
punktum.
Myndighetene etter denne lov og kommunen som plan- og bygningsmyndighet,
skal etter forholdene foreta en samordnet søknadsbehandling.
Konsesjon for tiltak etter denne lov kan ikke
gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven,
Konsesjon til tiltak etter denne lov kan likevel
gis i strid med bindende arealplan etter plan- og bygningsloven dersom det
foreligger samtykke fra vedkommende plan- og bygningsmyndighet til ferdigbehandling
av søknaden.
§ 2 første
ledd bokstav a skal lyde:
§
2 første ledd bokstav b skal lyde:
b) I bindande arealdel av kommuneplan er lagt ut til
1. bebyggelse og anlegg, eller
2. landbruks-, natur- og friluftsområde samt reindrift der grunnutnyttinga er i samsvar med føresegner
om spreidd utbygging som krev at det ligg føre reguleringsplan før deling og utbygging kan skje.
§ 2 annet ledd skal lyde:
Ved vedtak eller godkjenning av kommuneplan eller reguleringsplan kan det gjerast vedtak av planmyndigheitene om at
føresegnene i §§ 9 og 12 skal gjelde for planområda
eller avgrensa deler av dei.
Kommunen kan nekte tillatelse til seksjonering
av boligeiendom som senest seks måneder etter at seksjoneringsbegjæringen
er mottatt av kommunen, omfattes av vedtak om utbedringsprogram, reguleringsplan som bestemmer at det i området der eiendommen ligger
skal gjennomføres omforming og fornyelse, eller midlertidig
forbud etter plan- og bygningsloven § 13-1
.
§ 22 fjerde ledd nytt annet punktum skal lyde:
Vassdragsmyndigheten kan bestemme at ethvert
kraftproduksjonsanlegg med endelig konsesjon etter denne lov uten videre
skal ha virkning som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4.
§ 24 Overskriften skal lyde:
§ 24 (offentliggjøring av søknader - innsigelse)
§ 24 nytt tredje ledd skal
lyde:
Reglene om innsigelse i plan- og bygningsloven
§§ 5-4 til 5-6 gjelder så langt de passer for søknader
om konsesjon til kraftproduksjonsanlegg etter denne lov. De samme organer
som gis innsigelsesrett etter plan- og bygningsloven, gis også klagerett
på konsesjonsvedtaket etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI.
Departementet gir nærmere forskrifter om bruk av innsigelse i konsesjonssaker
etter denne lov.
Ei grenseendring
har ikkje verknad for kommunale og regionale
arealplanar som er utarbeidde etter reglane i plan- og bygningsloven. For andre planvedtak kan departementet gi nærmare reglar
om verknad av grenseendringa, mellom anna fristar for revisjon av planvedtaka.
§ 4 første ledd
nr. 2 skal lyde:
ubebygde enkelttomter for bolig eller fritidshus
som ligger i et område som i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er utlagt til bebyggelse og anlegg, og der tomteinndelinger foretatt eller godkjent
av bygningsmyndighetene.
§ 4 nr. 3
skal lyde:
andre ubebygde arealer, dersom de ligger i et område
som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruks-,
natur- og friluftsformål samt reindrift, eller som i kommuneplanens
arealdel er lagt ut til bebyggelse og anlegg.
§ 4 siste ledd skal lyde:
I
områder som er regulert i reguleringsplan, er konsesjonsfriheten etter
første ledd nr. 4 betinget av at erververen ikke foretar bruksendring
i strid med planen. Det samme gjelder når eiendommen i kommuneplanens
arealdel er lagt ut til bebyggelse og anlegg eller
til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift
. Konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 4 kan settes ut av kraft
ved forskrift etter § 7 første ledd.
§ 5 nr. 4 første punktum skal lyde:
den fylkeskommune
eller kommune der eiendommen ligger, såfremt ervervet gjelder en eiendom
i område som omfattes av kommuneplan eller reguleringsplan
etter plan- og bygningsloven, og eiendommen i planen
er utlagt til annet enn landbruksområde eller ervervet skjer ved ekspropriasjon.
§ 10 sjette ledd andre punktum skal lyde:
Første punktum gjelder ikke for avhendelse av eiendommer som er fradelt
ved offentlig delingsforretning og som er utlagt til bebyggelse og anlegg i planer etter plan- og bygningsloven, eller
fradelte tomter som er bebygd.
§ 14
første ledd andre punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel
ikke eiendommer og begrensede rettigheter i eiendommer som er fradelt ved
offentlig delingsforretning og som er utlagt til bebyggelse
og anlegg i planer etter plan- og bygningsloven, eller fradelte tomter
som er bebygd.
For sjøområda
gjeld lova ut til ei nautisk mil utanfor grunnlinjene.
Presidenten: Vi startar med kapittel 1 § 1-8 femte
ledd og kapittel 19 § 19-4.
Høgre har varsla at dei
vil røyste imot.
Votering:
Tilrådinga
frå komiteen blei vedteken med 64 mot 11 røyster.(Voteringsutskrift kl. 16.09.24)Presidenten: Det blir så votert over kapittel 1 §
1-8 andre, tredje og fjerde ledd, kapittel 3 § 3-1 første ledd
bokstav a, b, c og f, kapittel 5 § 5-4 tredje ledd, kapittel 6 § 6-4
andre ledd og kapittel 11 § 11-11 nr. 5.
Framstegspartiet har
varsla at dei ønskjer å røyste imot.
Votering:
Tilrådinga
frå komiteen blei vedteken med 60 mot 16 røyster.(Voteringsutskrift kl. 16.10.22)Presidenten: Det blir så votert over kapittel 3 § 3-5
første og fjerde ledd, kapittel 5 § 5-3 og § 5-4 fjerde
ledd, kapittel 6 § 6-1, § 6-2 og § 6-3, kapittel 9 § 9-4
og § 9-7, kapittel 11 § 11-8 og § 11-18, kapittel 12 § 12-6
og § 12-13, kapittel 19 § 19-2 andre, tredje, fjerde og femte
ledd, og heile kapittel 7 og heile kapittel 8.
Framstegspartiet
og Høgre har varsla at dei vil røyste imot.
Votering:
Tilrådinga
frå komiteen blei vedteken med 49 mot 26 røyster.(Voteringsutskrift kl. 16.11.37)Presidenten: Det blir så votert over resten av kapittel
9.
Framstegspartiet har varsla at dei vil røyste imot.
Votering:
Tilrådinga frå komiteen blei vedteken med 59 mot 16
røyster.(Voteringsutskrift kl. 16.12.07)Presidenten: Det blir så votert over
kapittel 12 §12-1 tredje ledd tredje punktum og § 12-4 femte ledd.
Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre
har varsla at dei vil røyste imot.
Votering:
Tilrådinga frå
komiteen blei vedteken med 42 mot 33 røyster.(Voteringsutskrift kl. 16.12.48)Presidenten: Det blir så votert over kapittel 35 § 35-1 punkt
10, energilova, § 3-1 nytt fjerde ledd, og punkt 15, vassressurslova,
§ 22 fjerde ledd nytt andre punktum.
Framstegspartiet har varsla
at dei vil røyste imot.
Votering:
Tilrådinga frå komiteen blei
vedteken med 59 mot 16 røyster.(Voteringsutskrift
kl. 16.13.27)Presidenten: Det
blir så votert over resten av paragrafane og ledda i kapitla 1, 3,
5, 6, 11, 12, 19 og 35, heile kapitla 2, 4, 10, 13, 14, 15 og 34 og alle
deloverskriftene.
Under debatten er det gjort ei retting i kapittel
35 punkt 5 der det i tilrådinga står:
«I lov 29. september 1968 um særlege råderettar over
framand eigedom (servituttlova) (…)»
Innleiinga skal
lyde:
«I lov 29. november 1968 (…)»
Votering:
Tilrådinga
frå komiteen - med den nemnde rettinga - blei samrøystes vedteken.Presidenten: Det blir votert over overskrifta
til lova og lova i det heile.
Votering:
Overskrifta til lova og lova i det heile
blei samrøystes vedtekne.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.