Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

• Dette anses vedtatt.

Akhtar Chaudhry (SV) [19:47:30] (ordfører for saken): Som forslagsstillerne slår fast, er det bred enighet om at mange tidligere barnehjemsbarn og barn fra spesialskoler har vært utsatt for omsorgssvikt og overgrep av alvorlig karakter. Mange har fått sin barndom og sitt voksne liv ødelagt. Jeg har truffet mange av dem, og lest beretninger fra en god del av dem. Kartleggingsutvalget, som ble oppnevnt av staten i 2003, slo fast at det foregikk omsorgssvikt og alvorlige fysiske, psykiske og seksuelle krenkelser på barnehjem og spesialskoler i perioden 1945-1980. Overgrepene er mange og grove og ble begått av både ansatte og eldre barn på institusjonene. NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen tar for seg en tragisk side av norsk barnevernshistorie.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 for 2004-2005 Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvanskar vedtok Stortinget at disse personene skulle få en tilpasset erstatningsordning gjennom Stortingets billighetserstatningsordning. Denne erstatningsordningen avskjærer ikke mulighetene for tidligere barnehjemsbarn til å kreve erstatning av staten og eventuelt gå til søksmål etter vanlige erstatningsregler. Det er i tilknytning til den sistnevnte ordningen forslagsstillerne ønsker en lovendring vedrørende foreldelsesreglene. Forslagsstillerne foreslår at foreldelse ikke kan gjøres gjeldende når det gjelder krav mot offentlige myndigheter i forbindelse med barnehjemsopphold i perioden 1945-1980.

Som nevnt både av forslagsstillerne og av justisministeren i hans merknader til representantforslaget i brev av 25. april i år, har både justiskomiteen og familie- og kulturkomiteen flere ganger behandlet dette spørsmålet i saker mot staten. En samlet justiskomite uttaler i Innst. O. nr. 18 for 1995-1996 vedrørende foreldelse av krav på skadeerstatning:

«Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold forutsetningene. Komiteen viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det er det offentlige som er skadevolder.»

I brevet til justiskomiteen av 25. april opplyser justisministeren bl.a. at staten følger denne «forsiktighetslinjen». Justisministeren sier videre i sitt brev:

«Hver sak og hvert sakskompleks må imidlertid vurderes konkret. De hensyn som begrunner foreldelsesinstituttet ved erstatningskrav, vil også kunne gjøre seg gjeldende for erstatningskrav mot staten. Eventuelle uheldige utslag av reglene vil kunne avbøtes på annen måte enn ved lovendring, for eksempel ved at staten unnlater å påberope foreldelse.»

Vi deler justisministerens syn, men vil, som i innstillingen, presisere at vi forutsetter at merknaden fra en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomite i Innst. S. nr. 217 for 2004-2005 inngår som et tungtveiende og viktig moment i statens vurdering av om foreldelse skal påberopes. Merknaden lød som følger:

«Komiteen støtter vurderinga frå departementet, men føreset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne gruppa.»

Til slutt vil jeg presisere at SV har vært opptatt av at billighetserstatningsordningen fungerer fleksibelt og tilpasset. Det er viktig at saksbehandlingstiden går ned. I dag er den altfor lang.

Karin S. Woldseth (FrP) [19:53:13]: Dette er ikke noen god dag for meg. Det gjør meg virkelig opprørt at et flertall i Stortinget går bort fra sine tidligere vedtak og merknader og velger å stemme ned et nytt punkt 4 i § 9 i foreldelsesloven. Hva er det egentlig vi gjør? Hva er det egentlig vi holder på med? Hvilke konsekvenser får dette, og hvordan kan man se barnehjemsbarna i øynene etter dette? Vi skapte noen forventninger i forhold til foreldelsesfristen da denne saken ble behandlet i 2005.

Saksordføreren snakket om forsiktighetsprinsippet, og det gjorde for så vidt også statsråden i sitt brev. Forsiktighetsprinsippet skulle fra statens side vært innført i 1945 og ikke nå i 2008.

Jeg forutsetter at alle som i dag stemmer dette forslaget ned, faktisk har lest NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen. Her kan vi lese om den ene forferdelige menneskeskjebnen etter den andre, om mennesker som har fått ødelagt hele barndommen og hele resten av livet, mennesker som ikke har orket å leve lenger, og som har tatt livet av seg for å slippe å forholde seg til det staten påførte dem i deres barndom.

Da Stortinget behandlet denne saken i 2005, var det viktig for hele komiteen av hensyn til dem det gjaldt, ikke å gjøre dette til noen partipolitisk markering, heller ikke å fremme ulike forslag som kunne bidra til å rippe opp i ulike livshistorier. Nå viser det seg at det er akkurat det vi må gjøre allikevel - tre år etter. I de tre årene har man altså ventet. Jeg ser at en del av det overgrepet som nok en gang foregår i forhold til barnehjemsbarna, kan skyldes saksbehandlingen i Stortinget. I 2005 var det familie-, kultur- og administrasjonskomiteen som behandlet saken. Nå har den altså kommet til justiskomiteen. Det blir ikke noe helhetlig i det, det blir ikke kontinuitet i det vi gjør.

Jeg har lyst til å vise til en merknad som er helt sentral i dette spørsmålet, fra en enstemmig komite i Innst. S. nr. 217 for 2004-2005:

«Komiteen støtter vurderinga frå departementet, men føreset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne gruppa.»

Vi snakker ikke om alle andre. Vi snakker ikke om barn av samer eller tatere eller om krigsbarn. Vi snakker om barnehjemsbarna. Det er denne gruppen vi henviser til. Dessverre vil man ikke stå ved sine vedtak og sine merknader. Hadde Fremskrittspartiet visst dette i 2005, og jeg er helt sikker på at hadde SV visst dette i 2005, hadde vi hatt et flertallsvedtak fra 2005 med konkret forslag som ville endret foreldelsesloven allerede da. Men fordi vi skulle ta hensyn til dem som satt på galleriet, fordi vi skulle gjøre det smidig og enkelt og ikke sko oss partipolitisk på det, valgte vi å gjøre det på en annen måte - som statsråd etter statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet har valgt å se bort fra.

Det er derfor ikke bare nedstemmende å se at vi ikke får støtte for forslaget vårt, det er rett og slett et nytt løftebrudd og nok et hjerteskjærende overgrep mot dem vi fortalte at forutsetningen var at foreldelse ikke skulle bli gjort gjeldende i saker som omfattet denne gruppen. Jeg vil spørre hvordan SV kan gjøre dette etter å ha vært så klare på hvor de stod, senest i interpellasjonsdebatten tidligere i år. Snakker de med to tunger? Mente de ikke noe av det de sa i den interpellasjonsdebatten? Har de ikke noen som helst forståelse for hvilke konsekvenser det vedtaket som blir fattet i dag, får for noen av barnehjemsbarna?

Jeg forstår ikke hvordan Stortinget kan begå nok et overgrep mot disse menneskene uten det minste snev av dårlig samvittighet. Dette er skammelig - virkelig skammelig!

Jeg tar dermed opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Karin S. Woldseth har tatt opp det forslag hun selv viste til.

Elisabeth Aspaker (H) [19:58:40]: Sakens ordfører har på en grei måte gjort rede for innholdet i saken. Høyre støtter flertallet, som mener det ikke er hensiktsmessig å ta inn en spesiell henvisning til en spesiell gruppe i en generell lov.

Det som imidlertid gjør denne saken svært vanskelig og spesiell, er at den er reist på bakgrunn av at staten nå har påberopt seg foreldelse på et saksområde som ved flere anledninger har vært gjenstand for debatt i Stortinget, og der Stortinget senest i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 24 for 2004-2005 enstemmig - jeg gjentar enstemmig - har sluttet seg til merknader om at foreldelsesfristen skulle settes til side i saker som angikk barn i barnehjem og spesialskoler.

Dette innebærer faktisk at dagens justisminister, som medlem av det forrige Stortinget, har vært enig i at staten ikke skulle påberope seg foreldelse i denne typen saker. Statsråden bør derfor svare på om han fortsatt står ved sitt tidligere standpunkt, og hva han i så fall vil foreta seg nå for å rette opp det faktum at staten har påberopt seg foreldelse i en barnehjemssak. Siden saken ikke er ferdig i rettsapparatet, er det ennå ikke for sent å gi statens advokater nye direktiver i tråd med Stortingets vilje.

Historien om den norske velferdsstaten har enkelte mørke, dystre kapitler. Omsorgssvikt og overgrep mot barn i barnehjem og spesialskoler er dessverre et slikt kapittel. Derfor er det viktig at storsamfunnet nå trår rett og ikke begår ny urett mot barnehjemsbarn som mener seg berettiget til erstatning fra staten, ved å nekte erstatningssaker realitetsbehandling.

Framfor å gå lovveien inviterer Høyre Stortinget til å gjenta sitt tidligere standpunkt. Jeg tar herved opp forslag nr. 2 på vegne av Høyre. Det er mitt håp at et samlet storting i dag kan være med på denne klare anmodningen til Regjeringen om å sørge for at staten ikke påberoper seg foreldelse i saker som omhandler erstatning til barn i barnehjem og spesialskoler i perioden 1945-1980. Det må altså ikke bli slik at staten i denne type foreldelsessaker opptrer på en annen måte og mindre imøtekommende enn kommuner som har opplevd å få slike erstatningskrav rettet mot seg.

Presidenten: Representanten Elisabeth Aspaker har tatt opp det forslaget hun viste til. Forslaget er omdelt på representantenes plasser i salen.

Hans Olav Syversen (KrF) [20:01:21]: Representanten Woldseth henviste til NOU-en fra 2004. Som hun korrekt påviste, er det forskrekkelig lesning at så forferdelige overgrep har blitt begått opptil for ikke så veldig lenge siden. Siden jeg var i departementet den gangen, kjenner jeg også mye av den historien som representanten Woldseth var innom. Vi trenger ikke repetere den. Den står dessverre så altfor godt for seg selv.

Vi fra Kristelig Folkeparti står fullt og fast ved det vi gjorde i forrige periode. Vi stemmer ut fra mer lovtekniske hensyn for forslaget fra Elisabeth Aspaker på vegne av Høyre. Men dersom justisministeren ikke kan bekrefte at staten i den type saker der man har begått overgrep før, ikke skal begå et nytt overgrep ved å frafalle på grunn av foreldelse, hvis han ikke garanterer at den instruksen ikke blir fulgt, vil vi fram til avstemningen vurdere om vi skal støtte Fremskrittspartiets forslag. Hvis ikke statsråden kan gi en slik bekreftelse, tyder dessverre det på at vi er nødt til å ta det direkte i loven. Bekrefter statsråden at foreldelse ikke vil bli påberopt, tar vi ham på ordet og støtter Høyres forslag.

Odd Einar Dørum (V) [20:03:34]: Som det er påpekt av flere, har denne saken en forhistorie. Jeg synes representantene Woldseth, Aspaker og Syversen har kommentert dette på en sterk og tydelig måte.

Jeg har samme tenkning som representanten Syversen. Jeg vil signalisere at Venstre støtter Høyres forslag. Vi gjør det fordi vi, som representanten Syversen sa, ønsker å få et signal fra statsråden om at staten skal opptre med raushet og ikke påberope seg foreldelsen. Hvis ikke, vil også Venstre forholde seg åpent til om vi skal bruke lovveien, selv om vi generelt og av lovtekniske grunner ikke vil gjøre det.

Jeg må si at en del av erstatningssakene som jeg har hatt befatning med i mitt tidligere liv som statsråd, var vanskelige. Men det var viktig i veldig mange sammenhenger at vi strakte oss veldig langt. Når jeg kjenner til at noen kommuner f.eks. går svært langt i å rydde opp, synes jeg ikke staten kan stille seg lenger bak.

Jeg skal ikke bruke sterke ord, for jeg brukte opp mine ord da jeg prøvde å gjøre en innsats for de krigsseilerne som var så uheldige at de bare satt i nordafrikansk krigsfangenskap, og som man ikke ville ta med da man gjorde rett og skjel for dem som led overlast på Holen skole - som jeg synes var bra.

Jeg snakker litt lavmælt. Det betyr ikke at standpunktet mitt ikke er tydelig. Jeg har klargjort hva Venstre ønsker å gjøre. Vi avventer hva statsråd Storberget nå sier i denne saken.

Statsråd Knut Storberget [20:05:21]: Mange av de sakene om ekstraordinære og ordinære erstatningsoppgjør som har vært gjenstand for debatt i den senere tid i Norge, har gjort dypt inntrykk på de fleste av oss. La det ikke herske noen som helst tvil om det! Det har innebåret at man bl.a. har fått kommunale oppgjør, også for den gruppen vi diskuterer her. Det har innebåret at man har fått utvidet billighetserstatningsordningen, som Stortinget initierer og i stor grad fatter beslutninger om for mange grupper. Så er det det siste sporet, som vi diskuterer her. Det er de rene erstatningskravene som reises mot det offentlige, der vi har hatt en lang og vedvarende diskusjon om spørsmålet om foreldelse.

Jeg har i mitt brev til komiteen pekt på nettopp de forhold som staten legger til grunn ved håndtering av konkrete erstatningssaker. Man jobber helt klart ut fra det forsiktighetsprinsipp som jeg mener har nedfelt seg bl.a. i Stortingets håndtering av disse sakene. Forsiktighetslinjen for påberopelse av foreldelse er, som flere har vært inne på, blitt vist til ved flere anledninger, sist i Innst. S. nr. 186 for 2006-2007 ved behandlingen av et representantforslag, Dokument nr. 8:35 for 2006-2007, der justiskomiteens flertall gav uttrykk for at det ikke var behov for å endre foreldelsesloven § 9. Komiteen sa bl.a.:

«Flertallet legger vekt på justisministerens kommentar om at staten etter hans inntrykk i praksis følger den «forsiktighetslinjen» som ble skissert i forannevnte komitéinnstilling Innst. O. nr. 18 (1995-96), men at det må skje en konkret vurdering av hver enkelt sak og hvert sakskompleks. Flertallet har videre merket seg justisministerens påpekning av at gjeldende lovregler mht. foreldelse synes å ivareta skadevolderens og skadelidtes interesser på en tilfredsstillende måte, og at dette ivaretar de hensyn forslagsstillerne er opptatt av.»

Jeg sier dette fordi man her påpeker en forsiktighetslinje - ingen absolutter slik det ligger i lovforslaget - som gjør sitt til at staten ved hver anledning må vurdere det individuelt.

Dette er bakgrunnen for at vi mener det ikke er riktig - slik jeg også forstår flertallet nå - å foreta noen endring av foreldelsesloven slik som det påberopes i forslaget her. Da vil det dukke opp flere utfordringer for oss, flere grupper som ønsker å komme inn under denne loven om foreldelse, og som vi mener ikke er hensiktsmessig i forhold til de hensyn som reglene om foreldelse faktisk skal ivareta.

Siden dette er en sak som i veldig stor grad er reist ut fra en konkret sak som vi vanskelig kan gå inn i - den er til behandling i rettsapparatet - må dette bli mine kommentarer til lovforslaget som nå ligger på bordet om å endre foreldelsesloven.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:09:05]: Tidligere statsråd Ramin-Osmundsen sa da vi hadde denne interpellasjonen, at en merknad i Stortinget ikke betydde noen ting. Det er med bakgrunn i det vi nå fremmer et lovendringsforslag. Det er faktisk det som må til, sa daværende statsråd Ramin-Osmundsen.

Men jeg vil gjerne spørre statsråden: Hva mente statsrådens parti i juni 2005? Det er tre år siden. Da gikk altså et enstemmig storting inn for å støtte merknaden om at man «føreset at forelding ikkje vert gjort gjeldande i saker som omhandlar denne gruppa». Da snakker vi kun om gruppen barnehjemsbarn og barn i spesialskoler fra 1945 til 1980. Mente de noe annet da enn de gjør i dag? Nå vegrer jo statsråden seg, til tross for en merknad som statsrådens parti var med på, om at man forutsatte at foreldelse ikke ble gjort gjeldende.

Statsråd Knut Storberget [20:10:12]: Det framgår helt tydelig i det jeg nå sa i sted fra talerstolen, men også av de merknader som er gjort av flertallet, hva man legger til grunn, og hva man legger i den forsiktighetslinje som staten praktiserer.

Jeg har bl.a. vist til Innst. S. nr. 186 for 2006-2007, som helt klart viser til denne forsiktighetslinjen - ingen absolutter, men det er en tydelig forsiktighetslinje. Med respekt for også alle de andre som søker erstatning for tapt barndom, men også for traumer som er påført i voksenlivet, er det slik at mange av de hensyn som gjør seg gjeldende når man skal vurdere regelsettet som omgir disse, vil bl.a. være hva slags erstatningsoppgjør man har fått gjennom billighetserstatning, gjennom kommunale erstatninger. Så dette er et felt som jeg mener i stor grad også utvikler seg. Men Regjeringas linje i spørsmålet om foreldelse er en klar forsiktighetslinje, som jeg mener staten følger.

Arne Sortevik (FrP) [20:11:32]: Dette høres jo ut til å være en forsiktighetslinje for at staten ikke skal komme til å måtte utmåle erstatning - man vil unngå en saklig prøving av erstatningsansvaret.

Stortinget hadde i går til behandling en sak som ikke er ulik denne, nemlig krigspensjon til barn som opplevde bombingen under krigen på Holen skole. Da var det stort engasjement fra alle partier. Det var en statsråd her i går som skriftlig har klargjort for Stortinget at han vil endre praksis. Nå har det kommet oppfordring fra flere partier her. Jeg gjentar den: Vil statsråden i denne saken klargjøre og bekrefte at man vil endre praksis for barnehjemsbarn - og det er mange av dem, som det fremgår av NOU 2004: 23 - slik at de får prøvd sakene sine og ikke blir avfeiet med foreldelse?

Statsråd Knut Storberget [20:12:32]: Mitt svar er det samme. Det er altså en forsiktighetslinje i vurderingen av om man skal påberope seg foreldelse i disse sakene.

Hvis representanten Sortevik hadde tatt seg tid til å gå igjennom sakskompleksene - både lokalt, når det gjelder billighetserstatning, og også når det gjelder saksanlegg mot staten - ville han ha sett at denne forsiktighetslinje blir fulgt. Det forhindrer ikke at vi kan komme i situasjoner hvor foreldelse blir påberopt, og jeg finner det ganske vanskelig, og også rimelig spesielt, å måtte gå inn og vurdere her i Stortinget enkeltsaker som er til behandling i domstolene. Det vil jeg vike bort fra. Jeg mener det heller ikke er det rette forum å ta det i.

Hans Olav Syversen (KrF) [20:13:23]: Det er saker av stor betydning for den det gjelder, vi snakker om.

Jeg har studert brevet fra statsråden til komiteen. Når det gjelder kommentaren til den merknaden hvor man blir bedt om ikke å påberope seg foreldelse, er uttrykket «et sentralt moment» brukt om de merknadene. Så mitt spørsmål er: Mener statsråden at komitemerknaden om ikke å påberope seg foreldelse kun er veiledende?

Statsråd Knut Storberget [20:14:12]: Jeg mener at det man har skissert særlig i den siste flertallsmerknaden fra justiskomiteen, og som jeg har vist til, er det sentrale i spørsmålet om staten skal påberope seg foreldelse. Der blir det vist til en forsiktighetslinje, som jeg har presisert flere ganger, som ikke betyr at man går så langt som det lovforslaget i dag legger opp til, hvor man skal sette en absolutt bom for å kunne påberope seg foreldelse.

Så finner jeg også grunn til å peke på at i disse sakene, som i alle de andre erstatningssakene som har vært gjenstand for vurdering lokalt og i billighetserstatningsutvalgene, er det jo ikke slik at man står uten erstatning. Mange av disse sakene har faktisk fått sin løsning gjennom de lokale oppgjørene og gjennom det oppgjøret som man får i billighetserstatningsutvalgene. Det vil etter min mening bære galt av sted hvis vi nå skulle begynne å plukke ut én gruppe og trekke dem inn i foreldelsesloven. Det mener jeg er en god grunn for å gjøre som flertallet gjør i denne saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Sortevik (FrP) [20:15:22]: Dette er kort oppsummert skammelig, skammelig og skammelig! Når ingen av de øvrige partiene støtter vårt forslag om lovendring, er det skammelig. Når ingen av de andre partiene gjør noe som helst med loven for å rette opp denne urimeligheten overfor de barnehjemsbarna som i offentlig omsorg har vært utsatt for grove overgrep, er det skammelig, og jeg kan vanskelig konkludere på noen annen måte enn at statsråden snakker seg bort fra sakens kjerne. Sakens kjerne er at staten påberoper seg foreldelse.

Det er ikke slik at dette forslaget er fremmet for å fremme en konkret sak fra en konkret saksøker. Men det er vel en av de få, kanskje den eneste, som er kommet fra de mange barnehjemsbarna denne NOU-en dreier seg om. For å være litt personlig, som jeg har vært i denne saksbehandlingen ved tidligere høve, har jeg faktisk fulgt barnehjemssaken fra før det ble en NOU, og før det ble en nasjonal skandale - ja, jeg vil kalle det det. Det begynte dessverre i Bergen, og det var der det ble rullet opp.

Det er helt riktig som statsråden sier: Noen av dem som har lidd overlast, har fått billighetserstatning, men det er ikke det dette dreier seg om. Som en samlet familiekomite tidligere har påpekt, skal det at man har fått utmålt billighetserstatning, ikke være til hinder for at man får sin egen sak prøvet. Én slik sak er under prøving. Den har vært prøvd to ganger, og staten påberoper seg foreldelse.

Lagmannsrettens bemerkninger står å lese i innstillingen:

«Lagmannsretten vil likevel bemerke at den ikke deler statens syn på at det ikke kan være grunnlag for erstatningsansvar for staten som tilsynsmyndighet.»

Jeg skal nøye meg med det.

Jeg kan igjen ikke unngå å knytte linjen tilbake til i går, riktignok ved stortingsbehandling og ikke odelstingsbehandling. Det var et stort engasjement i går for at noen etter 60 år kanskje skal få en oppreisning og en slags erstatning gjennom krigspensjon.

De det gjelder i denne saken, er mange, jeg gjentar det. NOU-en om barnehjemsbarna i Norge og deres skammelige behandling har vist at det er mange. De det gjelder i dag, får dessverre ikke samme oppmerksomhet og samme engasjement. Vi to forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet har forsøkt mange ulike løsninger. Vi har sist hatt en interpellasjon og fått klar beskjed om at en komitemerknad fra en stortingskomite ikke betyr noe som helst når det gjelder utmåling av erstatning og behandling av erstatningssaker. Derfor har vi valgt å gå veien om et lovendringsforslag, og jeg håper at flere vil støtte oss i det synet.

Presidenten: Presidenten er noe i tvil om bruk av ordet «skammelig», som nå er brukt flere ganger, er helt innenfor den parlamentariske verden, men sier ikke noe mer enn det akkurat nå.

Akhtar Chaudhry (SV) [20:19:05]: Jeg har respekt for representanten Woldseths engasjement i saken og for ofrene. Det er meget prisverdig, og representanten Woldseth vet utmerket godt at SV deler hennes syn og opplevelse fullt ut.

SV står fortsatt ved merknadene fra familiekomiteen og alle våre uttalelser i denne salen og utenfor denne salen. Vi ønsker å jobbe for at ofrene skal få sin rettferd og oppreisning, og det snarest mulig. Vi har full tiltro til Regjeringen og har ingen grunn til å tvile på - ikke minst etter justisministerens forsikringer i hans brev og i salen i dag - at Stortingets klare instruksjoner og intensjoner skal respekteres av Regjeringen.

Elisabeth Aspaker (H) [20:20:18]: Da jeg hørte saksordføreren nå, lurte jeg på om det var det samme innlegget fra statsråden og det samme replikkordskiftet som vi hadde sittet her og hørt for kort tid siden.

Jeg vil si at det er all grunn til tvil om hvorvidt statsråden vil følge opp det som har vært et samlet stortings uttrykte vilje i denne type saker. Jeg opplever en statsråd som rygger tilbake, og jeg opplever en statsråd som er særdeles uklar om hvordan han vil håndtere denne type saker. Fra Høyres side har vi lagt inn et forslag som skulle gi statsråden en mulighet til å bekrefte det Stortinget tidligere har sagt om denne type saker. Stortinget har gitt denne type saker en spesiell behandling fordi man mener sakene er av en så spesiell karakter. Den sjansen til faktisk å bekrefte at dette er en vilje fra Stortinget som han ville følge opp, har statsråden her til de grader misbrukt.

Da vil jeg på vegne av Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre bare varsle at vi vil komme tilbake til dette spørsmålet på en annen måte. Vi kommer selvfølgelig til å stemme for det forslaget som ligger i salen her i dag. Vi går ikke inn for å endre loven, for det ser vi som uhensiktsmessig, men vi anser oss ikke ferdig med dette spørsmålet, med det negative svaret som statsråden her i dag har gitt.

Arne Sortevik (FrP) [20:22:10]: Fremskrittspartiet anser seg heller ikke ferdig med saken. Jeg tror heller ikke verken Stortinget eller for så vidt det norske storsamfunnet vil være ferdig med saken.

Denne saken, som er en prøvesak, og som det er referert til i representantforslaget, kommer til å fortsette. Jeg går ut fra at de som deltar i denne debatten, er klar over at det blir anket til Høyesterett. Jeg går ut fra de som deltar i denne debatten, går ut fra at denne prøvesaken fra en av dem som går i spissen av de altfor mange barnehjemsbarna i Norge som dessverre har lidd overlast under offentlig tilsyn, kommer til å gå videre, utenfor det norske rettssystemet om nødvendig. Så dette kommer til å bli en sak som ender i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Det kommer til å bli en skamplett, igjen, på norsk rettsvesen og norsk lovverk. Det er beklagelig - det er kanskje et feil parlamentarisk uttrykk - det er i alle fall underlig å høre en statsråd som overhodet ikke vil være forsiktig, slik at det gagner dem det gjelder. La meg understreke at det gjelder langt mer enn denne ene personen i den ene saken. Men det er ofte slik at noen må gå foran, og i denne gruppen med mange som har fått ødelagt sin barndom under offentlig tilsyn, er det noen som har klart å reise seg og mønstre styrke til å gå foran med et ønske på vegne av mange, nemlig å få sin sak individuelt prøvd for retten.

Jeg tror at det har lite med utmåling av pengeerstatning å gjøre. Men derimot tror jeg at det er et brennende ønske etter å få gjennom en kjennelse i det norske rettsystemet, en kjennelse og en bekreftelse som faktisk også vil oppfattes som en unnskyldning til vedkommende for at man i det offentliges, i statens, omsorg har lidd grov overlast og grov urett og mistet sin barndom. Derfor er jeg ganske forundret over å møte den holdningen som statsråden her gir til beste, spesielt på bakgrunn av - jeg gjentar det for tredje gang - behandlingen av saken i Stortinget i går, hvor alle partier var samstemte i å rydde opp, hvor vi også møtte en statsråd som hadde satt seg grundig inn i saken, og som konstaterte skriftlig til komiteen under saksbehandlingen i går at det er grunnlag for å endre praksis. Forsiktigheten som denne statsråden i denne saken snakker så mye og så høyt om, er en forsiktighet som rammer den som alt er rammet av urett. Det er opprørende.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:25:32]: Først til SV: Det var godt å høre at dere står ved det dere har sagt. Jeg skulle dermed også ønske at dere kunne støtte vårt forslag i denne saken, særlig fordi det er en statsråd som har fortalt oss at en merknad ikke betyr noe, og at vi på bakgrunn av det har utferdiget et lovendringsforslag. Men dessverre ser det ikke ut som om noen vil støtte det heller.

Statsråden sa til representanten Sortevik at han burde ha lest det lokale underlagsmaterialet, og også for det som har foregått på det nasjonale plan. Da må jeg fortelle og opplyse statsråden om at det er takket være representanten Sortevik at disse sakene overhodet kom opp - første gang i Bergen og siden over det ganske land. Uten den innsatsen han gjorde, hadde dette bare vært en stille skamplett på det nasjonale fargekartet.

Representantene fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti sier at de er ikke ferdig med saken. Nei. Det er forferdelig trist at vi ikke kan få støtte for vårt forslag om en lovendring i dag. I juni 2005 mente vi at vi var ferdig med saken. Det har gått tre år. Arbeiderpartiet står ikke lenger ved det de sa i 2005, altså for tre år siden. Og hvorfor ville vi være ferdig med saken i 2005? Hvorfor fremmet vi ikke noe forslag da? Fordi det var svært mange av disse menneskene som satt på galleriet, som fikk revet opp igjen såre minner som var vonde og traumatiske, og som ingen hadde hørt dem fortelle om før. Vi skulle så gjerne vært ferdig med saken i juni 2005. Derfor er det forferdelig trist.

Jeg har i likhet med representanten Sortevik fulgt disse sakene fra Bergen og over til staten. Vi har møtt overgrep på overgrep på overgrep. De får ikke billighetserstatning første gangen, de må søke på nytt fordi de fikk avslag fordi premissene ikke var lagt til grunn. Så går det nok et år - nok et overgrep og nok et overgrep. Skal det aldri bli slutt på disse menneskenes lidelse?

Hans Olav Syversen (KrF) [20:28:25]: Elisabeth Aspaker har gjort rede for hvordan Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre akter å forfølge denne saken, og det gjør vi på bakgrunn av statsrådens svar.

Så kan jeg godt forstå representantene Woldseths og Sorteviks frustrasjon over at man ikke får støtte for det mindretallsforslaget man har lagt inn. Men jeg må si at det hadde jo hjulpet lite om både Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre hadde støttet forslaget. Det er fortsatt ikke flertall. Jeg mener at ved nærmere ettertanke vil også flertallspartiene se saken litt annerledes enn det realiteten i statsrådens svar faktisk innebærer, nemlig at Stortingets uttrykte vilje er en slags leseveiledning for Regjeringen. Det forutsetter og tror jeg at et flertall i Stortinget ved en senere anledning vil gjøre noe med, og da er det bedre med et flertall enn et mindretall. Derfor gjør vi som vi gjør, i håp om at det kan bli en annen løsning enn det som skisseres her i dag.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [20:30:10]: Politikk handler ofte og i stor grad om respekt, eller mangel på respekt. Denne saken er for meg et dårlig eksempel på respekt. Det er altså sånn at Stortinget har vært tydelig i forhold til å legge føringer på hvordan man skal håndtere dette, men man ser det motsatte.

Så registrerer jeg at representanten Chaudhry fra SV forfekter at dette er tatt vare på - man skal ordne opp i det. Samtidig springer han nå, med respekt å melde, fra ansvaret sitt og gjemmer seg bak en statsråd som er så utydelig at - ja, jeg bør kanskje ikke bruke noe begrep som jeg får påtale for, så jeg skal la det være. Men det er skuffende, for å si det mildt.

Det paradoksale er at folk utenfor denne salen har tillit til at de blir tatt vare på av de systemene som vi er ansvarlige for når noe galt skjer. Og så opplever de faktisk i etterkant at den verste motstanderen de har, er staten og statens apparat. Det som er et virkemiddel og et verktøy for å ta vare på befolkningen, er utvilsomt det verste man kan bli utsatt for i noen sammenhenger.

Vi har en stor sak gående nå om dykkerne som la grunnlaget for den velstanden vi diskuterer her ganske ofte. Mange av dem ofret liv og helse for å være med og starte det norske oljeeventyret. De føler seg dårlig behandlet, så dårlig behandlet at de faktisk går til søksmål mot staten. Det er mulig at jeg tar feil, men det forteller noe om hvordan andre oppfatter staten og statens rolle.

Det er - på nytt igjen - mulig at jeg er naiv, men jeg hadde en tro på at staten skulle være en medspiller og ikke en motspiller. Jeg synes det blir dobbelt ille når staten er den som deler ut de røde kortene. Vi diskuterer av og til i denne salen menneskesyn, vi diskuterer holdninger. Da er det vel sånn at kanskje flere i denne salen burde se seg selv i speilet og tenke over: Gjør jeg det rette i dag ut fra det som jeg opplever som mellommenneskelig, eller gjør jeg det fordi det er politisk forventet av meg?

Representanten Sortevik brukte ordet «skammelig». Som nordlending kunne jeg kanskje ha sluppet unna med noe verre, men jeg skal ikke utfordre skjebnen heller, president, så jeg skal la det være. Men Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre har sagt at de ikke er ferdig med saken. Arne Sortevik har sagt at vi ikke er ferdig med saken. De eneste som er ferdig med saken, er altså Regjeringen. Eller er det ikke sånn, representanten Chaudhry, at man er ferdig med saken? Og i så fall hadde det jo vært interessant om du tydeliggjorde hva du forventer at Regjeringen faktisk skal gjøre, og ikke bare gjemmer deg bak svaret fra statsråden. Det er for tynt, og det er for dårlig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.