Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten føreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gjeve anledning til tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare føreslår presidenten at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Arild Stokkan-Grande (A) [12:47:38] (ordfører for saken): Med denne saken avsluttes en femårsperiode med overgangsordninger for flere EU-land. Jeg viser til innstillingen, som alle kan lese, og vil konsentrere meg om to forhold.

Det ene er at vi er positiv til utveksling av arbeidskraft over landegrensene. Det er viktig, det er riktig, og Norge blir bedre av det. Vi får økt verdiskaping og økt mangfold. Den kjente professoren Richard Florida sier at man får mange flere effekter om man ansetter arbeidstakere fra andre land, enn om man ansetter folk med samme etniske bakgrunn. Man får nemlig ikke bare en arbeidstaker. Man får også med på kjøpet kanskje familie, kultur, mattradisjoner, språk osv. Bedrifter og lokalsamfunn som velger å dra nytte av dette, får økt konkurranseevne.

Fram til de senere årene har det vært oppgangstider i Norge. Da har vi alle vært glade for arbeidsinnvandringen. Da har vi hatt bruk for den. Nå som finanskrisen fører til økt arbeidsledighet, er det viktig at vi er edruelige selv om vi opplever nedgangstider. Vi har valgt å slutte oss til EØS-avtalen, og vi må forholde oss til det, selv om vi også noen ganger opplever at det utfordrer oss. Noen var til og med så ivrige etter å få inn flere arbeidsinnvandrere at de glemte arbeidet mot sosial dumping. Her var Regjeringen tydelig, til tross for at enkelte mente at det viktigste tross alt var å hente inn folk, ikke velferden deres.

I forbindelse med arbeidsinnvandringsmeldingen ble det sagt at Regjeringen skal vurdere om rett og plikt til norskopplæring også skal omfatte arbeidsinnvandrere. Det er viktig å lære av de feilene som myndighetene begikk på 1970-tallet overfor de mange gjestearbeiderne fra Pakistan. Den gang trodde myndighetene at de etter en kort tid skulle dra tilbake igjen, men mange ble. På grunn av at myndighetene tenkte at folk skulle reise tilbake etter en viss tids opphold, ble det heller ikke iverksatt gode integreringsordninger. Det vi må tenke på når vi henter inn folk til å jobbe i Norge, er at mange av dem er potensielle framtidige borgere.

Fortsatt er det dessverre en del av den pakistanske befolkningen som ikke kan norsk. Mange av dem jobber livet av seg, og resultatet er at mange av dem nå går på trygd. Det bringer meg inn på det andre forholdet jeg tenkte å snakke om. Det handler om hvordan vi ser på arbeidsinnvandrere og arbeidstakere generelt. Vil vi ha et samfunn hvor vi ikke sikrer arbeidstakere grunnleggende rettigheter? Noen i denne salen mener det. Vi skal ikke lenger tilbake enn til forrige stortingsperiode, da vi hadde en regjering som plukket rettigheter bort fra arbeidstakere. Vil vi ha et samfunn hvor arbeidsgivere kan behandle sine ansatte som de vil? Noen mener det, og noen gjør det. Vil vi ha et samfunn der vi kaster folk ut av landet når vi ikke lenger har bruk for dem? Noen mener det.

Jeg kan berolige dem – kanskje i Fremskrittspartiet – som er bekymret for de mange utenlandske arbeidstakerne som fortsatt skal jobbe i Norge etter at overgangsreglene oppheves 1. mai. For utenlandske arbeidstakere som blir ansatt i norske virksomheter, vil akkurat de samme reglene gjelde som for norske arbeidstakere, som f.eks. arbeidsmiljøloven og ferieloven. Hvis det er noen som er bekymret for det, kan jeg i hvert fall berolige dem med dette.

Jeg er glad for at flertallet mener at folk som har fått opparbeidet rettigheter i Norge, selvsagt skal kunne ta i bruk disse rettighetene, slik alle andre kan. Bak all teknikken og jusen i denne saken handler det nettopp, dypest sett, om hvordan vi ønsker å behandle mennesker, og hva slags mennesker vi selv ønsker å være.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:52:14]: Fremskrittspartiets problem med denne saken og grunnen til at vi har reagert, er at man i den proposisjonen som ble forelagt Stortinget av Regjeringen – som riktignok kun er på to og en halv side – har unngått å gå inn på en vurdering av anvendelse av beskyttelsesklausul. Det er fullt mulig etter avtalen med EU å utvide overgangsordningen med ytterligere to år.

Forutsetningen for å kunne gjøre det er at man frykter eller opplever ustabilitet og alvorlige forstyrrelser i arbeidsmarkedet. Det ville vært veldig naturlig, når man legger fram en slik proposisjon, at man i det minste vurderer om situasjonen i dagens arbeidsmarked møter de forutsetningene, slik at man eventuelt kunne sette i verk beskyttelsesklausulen. Det har man ikke gjort. Jeg registrerer at man med én eneste setning i proposisjonen avfeier hele problemstillingen og viser til at Regjeringen legger til grunn at det ikke vil være aktuelt å benytte beskyttelsesklausulen – én setning. Det synes jeg med all respekt grenser mot uansvarlig tilnærming til en såpass viktig og omfattende problemstilling som vi her snakker om.

Situasjonen etter finanskrisen har endret seg dramatisk. Situasjonen i dag er en helt annen enn den var for bare seks–åtte måneder siden. I denne situasjonen, når arbeidsledigheten i Europa er sterkt stigende, Norge opplever svikt i arbeidsmarkedet, og særlig det at i EU8-landene, som nå blir fritatt fra overgangsordningen og får full tilgang til det norske arbeidsmarkedet, er arbeidsledigheten svært høy og de økonomiske utfordringene svært store, burde det vært ganske naturlig at man i det minste vurderte anvendelse av beskyttelsesklausulen, fordi situasjonen har endret seg dramatisk. Det gjorde altså ikke Regjeringen. Når komiteen ber departementet foreta en slik vurdering av om det kan være aktuelt å benytte beskyttelsesklausulen i dagens finanskrise, får man et kryptisk svar fra statsråden, som henviser til en tidligere stortingsproposisjon fra 2004 og vurderinger som er gjort før finanskrisen satte inn. Det er det jeg kaller å være på grensen til uansvarlig håndtering av det som kan være en utfordring i forhold til det norske arbeidsmarkedet. Man bør iallfall vurdere det skikkelig og grundig, slik at Stortinget i full bredde kan ta stilling til en eventuell anvendelse av beskyttelsesklausulen.

Det er flere ting i den tidligere stortingsproposisjonen som er trukket fram i forhold til åpningen av arbeidsmarkedet til de nye EU8-landene. Flere partier, også partier som i dag sitter i regjering, har påpekt – selvfølgelig – kampen mot sosial dumping – det er det ingen som ønsker å oppleve – og at man bør beholde balanse i arbeidsmarkedene. Men det har også tidligere vært understreket at man bør unngå å komme i en situasjon der norske velferdsytelser blir satt under press. Nå endres disse reglene dramatisk, f.eks. rettigheter i forbindelse med arbeidsledighet. Etter at overgangsreglene forsvinner, vil man ha fulle rettigheter i forhold til f.eks. dagpenger i det norske systemet. Dette er utfordringer som ble påpekt for mange år siden, og som jeg registrerer at verken denne regjeringen eller tidligere regjeringer har satt nok inn på å ha effektive tiltak mot, noe som egentlig var forutsetningen da man innførte overgangsreglene.

Derfor mener Fremskrittspartiet at i denne situasjonen, med så lite informasjon fra Regjeringen og lite utredning bak denne saken, bør vi rett og slett gå inn for å benytte beskyttelsesklausulen inntil vi får mer klarhet i de utfordringene og den situasjonen det norske arbeidsmarkedet står overfor – når vi nå hever overgangsordningen, og EU8-landene får full tilgang til det norske arbeidsmarkedet.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:57:41]: Det er to prinsipper som vi bør legge til grunn i denne saken. Det ene er avtaler og respekt for de inngåtte avtalene. Om man liker dem eller ikke liker dem, er en annen sak. Når man først har en avtale og et samarbeid, må man respektere det. Det andre er menneskeverdet og solidariteten. Jeg skal komme tilbake til det.

Ved EØS-utvidelsen 1. mai 2004 ble EØS-avtalen utvidet til å omfatte ti nye land. EØS-utvidelsesavtalen åpner for en overgangsperiode på syv år hvor landene som var EØS-medlemmer før 1. mai 2004, har adgang til å sette begrensinger vedrørende fri bevegelighet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene. I de to første årene etter utvidelsen kunne EØS-landene benytte nasjonale bestemmelser om adgangen til arbeidsmarkedet overfor borgere fra de nye medlemslandene, det vil si fram til 1. mai 2006. Landene kunne likevel ikke innføre mer restriktive nasjonale regler enn dem som gjaldt ved undertegningen av EØS-utvidelsen. Etter de to første årene kunne anvendelsen av de nasjonale bestemmelsene forlenges for tre nye år uten nærmere vilkår, det vil si fram til 1. mai 2009.

SV støtter i denne saken komiteens flertall som sier at det er positivt med utveksling av arbeidskraft over landegrensene. Vi mener imidlertid at lovverket må sikre at en slik utveksling ikke tar form av sosial dumping. Dette er spesielt viktig når overgangsordningen for EU8-landene nå opphører fra 1. mai. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 18 for 2007–2008 slo vi fast:

«Arbeidsinnvandringen skal ikke føre til utnyttelse av arbeidskraft eller økte forskjeller. Arbeidet med sosial dumping må derfor følges opp ytterligere, blant annet med strenge krav til et godt system i bedriftene for å unngå sosial dumping».

Dette må fortsatt være både målet og virkemiddelet. Jeg slutter meg derfor til komiteen når den påpeker viktigheten av at Regjeringen følger situasjonen i arbeidsmarkedet nøye, og at den vil videreføre og sette i gang nye tiltak mot sosial dumping dersom situasjonen skulle tilsi det. Her må Regjeringen holde tett kontakt med både arbeidsgiverorganisasjonene og fagbevegelsen. Regjeringen, fagbevegelsen og de rød-grønne partiene er her naturlige alliansepartnere, men også den seriøse delen av arbeidsgiverorganisasjonene har interesse av at norske arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår ikke blir forringet.

Så er det solidaritetsbiten, som jeg nevnte. Jeg hørte nå Fremskrittspartiet – og vi har hørt det også tidligere i debatten – med det jeg opplever som en bruk og kast-mentalitet: Arbeidstakere kommer inn og gjør en jobb – de bygger landet, de utvider velferdssamfunnet vårt, de jobber ute i Nordsjøen, de jobber i våre sykehjem osv. – men når vi ikke har bruk for dem, skal de ikke ha noen som helst rettigheter i Norge. Jeg har vært innom Saudi-Arabia et par–tre ganger, og jeg har studert nøye hvordan det landet og landene omkring fungerer når det gjelder å hente arbeidskraften, bruke den og utnytte den – for så å kaste den. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå at Fremskrittspartiet ønsker at Norge skal gå i samme spor som SaudiArabia og Saudi-Arabias naboer. Jeg kan aldri forstå at Fremskrittspartiet har det som mål at vi skal bruke våre arbeidstakere, våre medmennesker, som kommer inn og gjør en jobb for å bygge velferdsstaten, gjør en jobb slik at våre sykehjem fungerer, våre sykehus fungerer, vår kollektivtrafikk fungerer, for at vårt næringsliv i det hele tatt skal fungere, for så den dagen vi ikke har bruk for dem, simpelthen å kaste dem ut av landet. Den type menneskeverd kan SV aldri gå inn for, og vi tar sterkt avstand fra det.

Jeg mener at det er riktig som min kollega fra Arbeiderpartiet var innom: Menneskene som har kommet til landet, forblir her. Da må vi se utfordringene og behovene og legge forholdene til rette for at de blir gode, givende og positive borgere av dette landet.

Anna Ceselie Brustad Moe (Sp) [13:03:06]: Senterpartiet ser at det knytter seg store utfordringer til at overgangsordningene for EU8-landene opphører til sommeren. Det er uansett sånn at overgangsordningene på ett tidspunkt ville ha måttet opphøre, det ligger jo i sakens natur. Og med mindre man kan se inn i framtiden, er det ikke noen gitt å vite sikkert om et senere tidspunkt ville ha vært bedre egnet. Senterpartiet er derfor med på innstillingen.

Det egentlige problemet er at ordninger som har gitt norsk arbeidsliv et vern, bare var ment å være midlertidige. Regjeringens oppgave blir å forsøke å motvirke de potensielt uheldige konsekvensene av at overgangsordningene nå opphører. Med dagens tjenestedirektivdebatt i minne frykter vi at det ikke blir noen enkel oppgave.

I dag har arbeidsinnvandrere fra EU8-landene rett til norske velferdsordninger etter ett års sammenhengende arbeid i landet. Det er samtidig krav til arbeidstillatelse, heltidsarbeid og et anstendig lønnsnivå. Samfunnskontraktene i Norge er basert på at man har inntekt i forhold til kostnadsnivået. Det gir skatteevne og muliggjør den nordiske velferdsmodellen. Økt tilstrømming av arbeidsinnvandrere kan føre til press på norske lønns- og arbeidsvilkår i en situasjon med stigende arbeidsledighet. Særlig vil dette kunne bli situasjonen i bransjer uten allmenngjorte tariffavtaler når kravene til norsk lønnsnivå nå opphører.

Baltikum opplever nå dramatisk økning i arbeidsløsheten og kraftig reduksjon i lønnsvilkår. Tyskland og Østerrike bruker klausulen i overgangsordningene som sier at disse kan fortsette ved alvorlig ubalanse i arbeidsmarkedet, og forlenger overgangsordningene fram til 2011.

Norge må også møte utfordringene, ved å skape et arbeidsmarked som gjør at ikke andre lands innbyggere velger Norge som arbeidsland uten at vi kan tilby skikkelige vilkår og heltidsarbeid. Klarer vi ikke det, vil vi på sikt kunne undergrave viktige velferdsordninger for alle som arbeider i Norge.

Tjenestedirektivet ble debattert i dag, og utfordringene er de samme: Regelverket må legge til rette for en arbeidsinnvandring som står i forhold til antall langsiktige arbeidsplasser vi har å tilby, med skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Målet er et arbeidsmarked der arbeidsfolk, norske eller arbeidsinnvandrere, skal kunne skaffe seg heltidsarbeid og betale regningene sine. Det brede lag av befolkningen skal kunne opprettholde et alminnelig forbruk og ikke måtte lånefinansiere det, og folk skal ha tilgang til et solid velferdssystem som de selv har vært med på å finansiere.

Det er ingen liten oppgave vi som folkevalgte er satt til å ivareta. Trusselen mot å få det til er i tilfelle manglende framtidige muligheter til å iverksette tiltak og å holde oss med lover mot sosial dumping. EU bidrar dessverre til å gjøre det arbeidet betydelig vanskeligere.

Statsråd Dag Terje Andersen [13:06:28]: Det foreliggende lovforslaget avslutter – som saksordføreren var inne på – en femårsperiode med overgangsordninger for arbeidstakere fra flere EU-land. Avvikling av ordningene vil bety forenklinger for arbeidstakere, arbeidsgivere og forvaltningen.

Dagens overgangsordninger gjelder arbeidstakere fra åtte av de landene som ble medlemmer i EØS i 2004, og arbeidstakere fra Bulgaria og Romania, som ble EØS-medlemmer i 2007. Overgangsordningene innebærer at arbeidstakere må ha et konkret tilbud om heltidsarbeid med norske lønns- og arbeidsvilkår.

Erfaringene med overgangsordningene er at de ikke har hindret norske arbeidsgivere i å rekruttere den arbeidskraften de har hatt bruk for. Samtidig har overgangsordningene vært med på å gi arbeidstakerne ordnede lønns- og arbeidsvilkår.

Overgangsordningene for EU8-landene utløper 1. mai 2009. Det er mulig å forlenge dem i to år til ved å benytte den såkalte beskyttelsesklausulen etter EØS-utvidelsesavtalen. En slik forlengelse forutsetter at det konstateres eller er fare for alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet. Slik jeg ser det, må det sannsynliggjøres en årsakssammenheng mellom tilstrømningen av arbeidskraft fra de aktuelle medlemslandene og forstyrrelser på arbeidsmarkedet. Selv om vi nå er inne i en alvorlig situasjon på arbeidsmarkedet – alvorligere enn på lenge – kan ikke Norge begrunne en særskilt forlengelse av overgangsordningene. Arbeidsinnvandringen til Norge er ikke årsaken til den nåværende situasjonen. Jeg er glad for at komiteflertallet støtter dette synet.

Ved opphør av overgangsordningene vil situasjonen bli den samme som for personer fra de eldre EØS-landene. De kan da reise inn i Norge uten oppholdstillatelse og oppholde seg eller arbeide her i inntil tre måneder, eller oppholde seg inntil seks måneder hvis de er arbeidssøkende. Overgangsordningene har gitt mulighet til å stille krav til norsk lønn som vilkår for arbeidstillatelse. Arbeidstilsynet har hatt tilsynsansvar for at disse kravene etterleves. Det faller bort når overgangsordningene faller bort. Men det er ikke slik at de utenlandske arbeidstakerne dermed ikke vil ha rett til f.eks. regulert arbeidstid, betalt overtid etter at overgangsordningene opphører, eller ikke krav på et forsvarlig arbeidsmiljø. For utenlandske arbeidstakere som blir ansatt i norske virksomheter, vil akkurat de samme reglene gjelde som gjelder for norske arbeidstakere, f.eks. arbeidsmiljøloven og ferieloven.

I forlengelsen av dette vil jeg også si at de som har opparbeidet rettigheter f.eks. til dagpenger, selvfølgelig må få bli i Norge og kunne bruke rettighetene ved arbeidsledighet slik som alle andre som har opparbeidet slike rettigheter. Det er heller ikke aktuelt å inngå tilbakevendingsavtaler for EØS-borgere.

Da Bulgaria og Romania ble EØS-medlemmer 1. august 2007, ble det satt i kraft tilsvarende overgangsordninger for disse landene for en periode på to år regnet fra 1. januar 2007. Disse kan forlenges for tre nye år uten nærmere vilkår, dvs. fram til 1. januar 2012. Siden overgangsreglene for Bulgaria og Romania har vært i virksomhet i relativt kort tid, er det ønskelig å videreføre dem fram til 1. januar 2012, men slik at overgangsordningene vil bli vurdert årlig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:10:19]: Norge er på mange måter et meget attraktivt land å være arbeidstaker i. Vi har generelt sett, og særlig for typer arbeidskraft uten lang utdannelse, svært gode lønninger. Vi har generelt sett gunstige offentlige ytelser, som gjør at Norge fremstår som mer attraktivt i europeisk sammenheng enn svært mange andre europeiske land.

Ser ikke statsråden at det ville vært naturlig å vurdere den situasjonen opp mot finanskrisen, som nå rammer særlig disse EU8-landene svært hardt, og hvordan det vil virke inn på arbeidsmarkedet, all den tid man faktisk kunne ha benyttet beskyttelsesklausulen? Det Fremskrittspartiet etterlyser her, er at man overhodet ikke har vurdert anvendelse av beskyttelsesklausulen opp mot arbeidsmarkedet i Europa og i Norge etter at finanskrisen var et faktum.

Statsråd Dag Terje Andersen [13:11:26]: For det første er jeg glad for at Norge er et attraktivt land, spesielt sett i lys av de mange debatter vi har om velferdssamfunnets videre utvikling, f.eks. om vi skal velge skattelette eller velferd. Så er jeg glad for Amundsens bekreftelse på at Norge er et godt land å bo i, og at omverdenen også ser det.

Så er det slik at muligheten til å forlenge overgangsordningene i EØS-avtalen i ytterligere to år – vilkårene er altså mye strengere, som representanten sikkert er klar over, enn for de sju første årene – skal handle om ustabilitet i arbeidsmarkedet eller risiko for det. Det er jo da naturlig å legge til grunn at det handler om ustabilitet eller dramatisk raskt stigende arbeidsledighet i det landet som eventuelt ber om unntaksbestemmelsen. Jeg har inntrykk av at representanten Amundsen antyder at vi skal ha unntaksbestemmelser i Norge fordi arbeidsledigheten er høy i de landene folk eventuelt reiser fra. Jeg er ganske sikker på at det ikke er intensjonen med muligheten til en forlengelse.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:12:37]: Mitt poeng er at det nettopp er en sammenheng mellom disse forholdene. Når situasjonen er svært ille i EU8-landene og relativt sett bedre i Norge og tilgangen til arbeidsmarkedet i Norge er fri, betyr det selvfølgelig at vi risikerer en større tilstrømning. Det er jo derfor det ville vært naturlig at denne regjeringen vurderte det opp mot anvendelse av beskyttelsesklausulen. Det registrerer jeg at man ikke har gjort. Man har altså ikke gått inn og vurdert beskyttelsesklausulen opp mot situasjonen i det europeiske og det norske arbeidsmarkedet etter at finanskrisen var et faktum. Det er altså ikke bare snakk om at man må kunne påvise ubalanse i arbeidsmarkedet. Det står da vitterlig også som en forutsetning at man kan sannsynliggjøre det, altså at det er en situasjon vi kan komme i. Det er derfor det ville vært naturlig å vurdere det. Tar ikke statsråden og denne regjeringen det norske arbeidsmarkedet seriøst nok til å kunne gjøre den vurderingen?

Statsråd Dag Terje Andersen [13:13:41]: Er det noe denne regjeringen gjør, så er det å ta situasjonen i det norske arbeidsmarkedet på alvor. Vi gjør det i lys av den situasjonen som er internasjonalt. Det er derfor vi setter inn en rekke tiltak – og kraftigere tiltak enn andre land i Europa, til tross for at vi har lavere ledighet enn de fleste andre land i Europa. Og det er altså ikke slik at dette ikke er vurdert, som representanten Amundsen sier. Jeg beklager at Amundsen synes at det er synd å få et kort – og klart – svar fra departementet, men jeg kan forsikre om at jeg kommer til å fortsette med det hvis svarene er klare.

Situasjonen er at Norge er et land der vi er bekymret for økningen i ledigheten og setter inn kraftfulle tiltak mot det. Men ledigheten i Norge er litt over en tredjedel av gjennomsnittlig ledighetsnivå i Europa. Det er med utgangspunkt i det at det kan være noe tungt å argumentere for at Norge er i en spesielt utsatt sysselsettingssituasjon i forhold til de land som folk eventuelt reiser fra for å arbeide i Norge.

Så må jeg understreke: Gode regler mot sosial dumping skal vi videreføre enten Fremskrittspartiet stemmer for dem eller imot dem. Det blir også viktig.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Arild Stokkan-Grande (A) [13:15:11]: Denne debatten viser, nok en gang, at Fremskrittspartiet har en politikk på innvandringsfeltet som ikke henger sammen. Det er mange ulike årsaker til at folk nå er bekymret for hva som skjer i det øyeblikk overgangsordningene for disse landene opphører. Noen er urolige fordi de frykter at arbeidstakernes rettigheter kan bli svekket, men der er Regjeringen tydelig på at utenlandske arbeidstakere skal være omfattet av det samme regelverket som øvrige arbeidstakere. Når Per-Willy Amundsen ønsker anvendelse av beskyttelsesklausulen, er det overhodet ikke fordi han bryr seg om arbeidstakerne, tvert imot. Han frykter at det skal være flere som skal få en bit av den norske kaka. Med dette viser Fremskrittspartiet ikke bare sitt sanne ansikt, men også spagaten Fremskrittspartiet er nede i.

I en situasjon tidligere med økende arbeidsledighet i Norge var Per Sandberg ute og oppfordret nordmenn til å reise ut i Europa og ta seg arbeid der. Ja, det ville ha vært litt av en beskjed hvis han samtidig mente at folk ikke skulle få ta del i de samme rettighetene som øvrige arbeidstakere!

Per-Willy Amundsen har også i mange sammenhenger i sin motstand mot innvandring fra tredjeland vist til at vi har et stort arbeidsmarked innenfor EØS-området. For det første er ikke dette nok. Vi vet jo at f.eks. innenfor oljeindustrien i Rogaland har halvparten som har kommet de siste årene, kommet fra tredjeland. Dermed har Fremskrittspartiet en politikk som svekker næringslivet. I tillegg til det ser vi at svekkelse av arbeidstakernes rettigheter alltid er høyresidens svar på nedgangstider. Nå ser vi demonstrasjoner i land som Frankrike fordi man vil svekke velferdsgoder. Her i Norge er vi i en annen situasjon. Derfor: Det siste vi, næringslivet og i alle fall arbeidstakere som reiser over landegrenser, trenger nå, er økonomiske eksperimenter og bruk og kast-mentaliteten til Fremskrittspartiet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:17:40]: Jeg lar meg overraske både over de sterke ord som faller i denne debatten, og ikke minst over et engasjement som er stort – men det er for så vidt bare bra.

Men det er en del påstander her som blir fullstendig urimelige – for det første fra representanten Chaudhry. Når han refererer til Fremskrittspartiets politikk som en slags «bruk og kast-mentalitet» og trekker paralleller til Saudi-Arabia og hva vet jeg, går man rimelig langt i sine antakelser.

Det har aldri vært noen stor og omfattende uenighet i denne salen om arbeidsmarkedspolitikken i forhold til EU, men det er altså slik at det er ingen som er fundamentalister her – i hvert fall ikke Fremskrittspartiet. Vi konstaterer ett forhold, og det er at Stortinget først og fremst har et ansvar for norske arbeidstakere – å sikre norske innbyggere arbeid før man eksporterer til andre land rundt oss. Men det er overhodet ikke snakk om noen saudiarabisk politikk. Tvert imot, det er snakk om å benytte beskyttelsesklausulen som ligger i avtaleverket med EU.

Arild Stokkan-Grande «tar den helt ut» når han kommer med sine sammenligninger her i forhold til Fremskrittspartiet. Jeg konstaterer følgende: Når Arbeiderpartiet snakker om «arbeid for alle», er det altså ikke nødvendigvis slik at det er norske arbeidstakere man snakker om. Ut fra innlegget til Arild Stokkan-Grande forstår jeg at det handler kanskje vel så mye om arbeidstakere fra land utenfor Norge. Da konstaterer jeg at Fremskrittspartiet er svært uenig med Arbeiderpartiet. Vi mener at vi først og fremst har et ansvar for å ivareta det norske arbeidsmarkedets interesser, sørge for at flest mulig av norske innbyggere har mulighet til en jobb. Det er et faktum, og det har jeg ingen problemer med å stå ved. Det er ingen stor uenighet om at det felles europeiske arbeidsmarkedet i mange sammenhenger kan være positivt, men vi har først og fremst et ansvar for å ivareta våre egne interesser. Jeg registrerer at for Arbeiderpartiet blir ikke dette like viktig, når man ikke engang er villig til å legge fram for Stortinget en skikkelig, seriøs og grundig vurdering av muligheten til å benytte beskyttelsesklausulen.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:20:50]: Jeg har bare lyst til å stille et par spørsmål til representanten Per-Willy Amundsen. Jeg lurer på om han er klar over hvor mange mennesker fra utlandet som bidrar til at pengemaskinen vår fungerer, og at det kommer penger inn fra norsk sokkel, slik at Fremskrittspartiet skal kunne bruke alle disse pengene på alle de gode formålene. Er han klar over hvor mange mennesker det er, og hvor de kommer fra? Jeg har lyst til å spørre Per-Willy Amundsen om han er klar over hvor mange sykepleiere fra utlandet som aktivt hentes for at sykehjemmene skal kunne skinne slik Fremskrittspartiet ønsker at de skal gjøre, at eldreomsorgen skal kunne skinne slik Fremskrittspartiet og alle andre ønsker at den skal gjøre? Er han klar over hvor mange sykepleiere fra utlandet det i det hele tatt er i vårt helsevesen som aktivt har blitt hentet? Er han klar over hvor mange bussførere som hentes for at Oslos kollektivtrafikk – og ikke bare Oslos kollektivtrafikk, men også distriktenes kollektivtrafikk – i det hele tatt skal fungere? Vi går aktivt ut og henter dem, og arbeidsgiverne gir dem språkopplæring, slik at kollektivtrafikken i det hele tatt skal kunne fungere. Da kommer poenget, nemlig: De menneskene som vi aktivt henter for at våre velferdstjenester skal fungere, skal få det budskapet som Fremskrittspartiet ønsker å gi dem: Vi trenger dere, vi bruker dere så lenge vi har bruk for dere, men når det ikke er bruk for dere, har vi ingen forpliktelser, ingen medmenneskelig solidaritet overfor dere.

Det er der vi skiller oss kraftig fra Fremskrittspartiet. Vi mener at norske arbeidsplasser er viktige. Men de som bidrar til å bygge den norske velferdsstaten og til at den i det hele tatt fungerer, skal ha samme rettigheter og samme menneskeverd som alle oss andre som tilfeldigvis er borgere av dette landet, født i dette landet, osv.

Arild Stokkan-Grande (A) [13:23:20]: Det er interessant å se Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen prøve å vri seg unna at Fremskrittspartiet har en politikk som overhodet ikke henger sammen på dette området. Det er nesten så en får tårer i øynene når en hører Per-Willy Amundsen stå på denne talerstolen i en rørende omsorg for norske arbeidstakeres interesser. Selvsagt er det slik at Det norske storting har et overordnet ansvar for norske arbeidstakere. Det er alle enige om. Men jeg skulle gjerne spørre denne salen og Per-Willy Amundsen: Hvor var det den forrige regjeringen hentet sin støtte og sin kraft fra til svekkelsen av norske arbeidstakeres rettigheter i forrige periode? Det var ikke fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV. Nei, det var selvsagt fra Fremskrittspartiet. Når en nå prøver å framstille det som om en har et stort engasjement for norske arbeidstakeres rettigheter, er det direkte feil.

For det andre er det bekymringsfullt at Fremskrittspartiet ikke innser at deres politikk faktisk også er med på å svekke Norges konkurranseevne og norske bedrifters konkurranseevne. De har vært ihuga motstandere av å hente inn arbeidskraft fra tredjeland. Senest da vi diskuterte arbeidsinnvandringsmeldingen i juni i fjor, var det skarpe protester fra Fremskrittspartiets side fordi man ikke ønsket annet enn arbeidsinnvandring fra EØS-området. I forhold til det er det to ting: For det første vil det svekke næringslivet i Norge, som er avhengig av spesialister og arbeidstakere fra tredjeland. For det andre må det ene henge sammen med det andre – vil vi ha arbeidsinnvandring fra EØS-land, skal vi også behandle dem som folk. På område etter område er Fremskrittspartiets politikk usammenhengende, og i tillegg farer man med usannheter. Det synes jeg at Fremskrittspartiet bør holde seg for god til.

Nok en gang vil jeg minne om at da den forrige regjeringen ble etablert, og da de jobbet med dette feltet, var det en systematisk svekkelse av arbeidstakeres rettigheter. Når den nye regjeringen, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, har rettet opp de feilene som ble begått, har det i alle fall ikke vært med støtte fra Fremskrittspartiet. Det synes jeg i aller høyeste grad Per-Willy Amundsen bør huske på.

Presidenten: Per-Willy Amundsen har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [13:26:11]: Når man lytter til representanten Chaudhry, høres det nesten ut som om nordmenn selv ikke har bidratt i det hele tatt til å bygge dette landet. Når Arild Stokkan-Grande refererer til hva Fremskrittspartiet har gjort i tidligere perioder, bør også representanten være oppmerksom på en ting: Det var takket være nettopp Fremskrittspartiet at vi fikk på plass overgangsordninger i forbindelse med at EU8-landene ble medlemmer i EU.

Men det er litt interessant – og det gjelder begge disse representantene – at når man snakker om arbeidsinnvandring, er det tydelig at man åpenbart ikke har tatt inn over seg alt som har vært skrevet om det, nemlig at arbeidsinnvandring kun er et lite bidrag i den store sammenhengen i situasjoner hvor man har høykonjunktur. En kan aldri løse grunnleggende samfunnsproblemer gjennom arbeidsinnvandring. Det er et økonomisk faktum. Det er skrevet lange utredninger om dette. Jeg vil bare oppfordre representantene til å konferere med alt som er skrevet, ikke minst på Universitetet i Oslo, rundt disse tingene.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.

Berit Brørby gjeninntok her presidentplassen.