Presidenten: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane frå kvar gruppe og tre replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare foreslår presidenten at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:00:40]: Siden sakens ordfører, Ola Borten Moe, ikke er medlem av Odelstinget, er det mitt ansvar å framlegge saksordførerens innlegg.

Innstillinga er sjeldent avklarende på den måten at en viser stortingspartienes ulike ideologiske grunnsyn i et av samfunnets viktigste spørsmål, nemlig eiendomsrettspolitikken, eiendomsretten til landbruksarealer.

Fra regjeringspartienes side er det lagt vekt på en oppdatering og modernisering av hele lovverket knyttet til eiendomsrettsforholdene i landbruket, og de viktigste tre lovene er odelsloven, jordloven og konsesjonsloven. Regjeringspartiene fører videre sitt grunnsyn om kobling mellom eiendomsrett og eiendomsplikter samt et lovverk som gir langsiktig trygghet for dem som oppfyller pliktene. Odelsloven er spesielt viktig for gårdbrukernes langsiktige forvaltning av landbruk på tross av skiftende økonomiske forhold – økonomiske forhold som i perioder setter framtidstrua på svært krevende prøver for å sikre videreutvikling av gården, slik at den overleveres i en bedre stand.

Det var en stor revisjon av tilsvarende lovverk i 1974, og det er mange paralleller mellom innstillinga den gangen, og debatten da, og det som skjer i dag. Den gang anførte opposisjonen med Høyre, Libertas og Anders Lange sin kritikk av pliktene knyttet til lovverket mot en sentrum–venstre-allianse i norsk politikk.

Det er vanligvis eiendomsretten det appelleres til hver gang bønder og bygdefolk skal kurtiseres til samarbeid med Høyre. Taktikken er da å snakke om forsvar av eiendomsretten uten å si eiendomsrett for hvem. Det er konkurranse om å eie jord. De som arbeider på den, vil eie den, og de som har penger til å eie, vil eie den. Her må man treffe et valg. Man løser ikke konflikten mellom gårdbruker og spekulant som begge ønsker å erverve samme eiendom ved å si at flest mulig fra begge parter skal eie jord. Man må velge. Man må bygge opp et vern til fordel for den man velger. Dette vernet er den samfunnsmessige vurderingen, konsesjonssystemet og odelsloven.

Jeg har ikke noe sted sett Senterpartiets syn på eiendomsrett så godt uttrykt som i det Adler-Falsenske grunnlovsutkast, der det i sin tid het:

«Eiendomsret er den Ret som enhver Borger har, til at nyde og raade over sit Gods, sine Indtægter, over Frugterne af sit Arbeide og sin Flid.»

Den eiendomsretten er ikke av det samme slaget som godseiernes eiendomsrett lenger sør i Europa, den er mer beslektet med arbeidernes rett til å rå over fruktene av sitt arbeid.

Retten til å eie andres arbeidsplass og fruktene av andres arbeid må ikke forveksles med retten til å eie sin egen. Vi må trenge lenger inn i ordet «eiendomsrett», inn til de politiske realiteter. Det er familiebruket som er den norske realitet. Enhver framskrittspolitikk i Norge må basere seg på sjøleiende bønder, familiebruket. Erfaringer fra kollektiv overtagelse av godseierne under Stalin og matvarekjedenes overtakelse av råderetten over jord i USA viser dette til fulle.

Motstanden mot framskrittspolitikk kommer i Norge ikke fra kollektiviseringsfolk, men fra høyresida, som kan tenke seg jorda omgjort til spekulasjonsobjekt.

Innstillinga i dag viser at Fremskrittspartiet er konsekvent. De ønsker å ta vekk både odelslov, jordlov og konsesjonslov – alt er veldig enkelt. Det interessante i innstillinga er at partiet Venstre har nærmet seg partiet Høyre ved at en både ønsker å ta vekk odelsloven og ønsker å ta vekk boplikten som en nasjonal plikt og overføre den til kommunene. Høyre står på sitt tradisjonelle standpunkt om ingen personlig boplikt, ingen prisregulering – og undergraver også bopliktene i odelsloven.

Det som er viktig i denne innstillinga, er at det fra regjeringspartienes side er lagt opp til en oppmyking av jordlovens delingsparagraf, § 12. Regjeringspartiene går i merknader inn for å åpne opp for å fradele deler av en landbrukseiendom til nabobruk i særlige tilfeller, hvor det ut fra arronderingsmessige hensyn ligger til rette for det. Fradelingssøknader med det formål å etablere store fritidseiendommer uten odel og konsesjonsplikter, er ikke ønskelige. Flertallet i komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med nærmere vurdering av den praktiske utforminga. Det må være nødvendig balanse mellom hensynet til gårdbrukernes behov for stabile eier- og bruksforhold, hensynet til bosetting og hensynet til lokalsamfunnets livskraft. Poenget med en vurdering av oppmyking av delingsforbudet i jordloven § 12 er å legge til rette for frivillige, arronderingmessige forbedringer av bruksstrukturen, slik at knappe naturressurser – jord, skog og utmark – gir et bedre langsiktig inntektsgrunnlag for dem som bebor og arbeider på disse arealene i bygdene.

Et annet viktig punkt er prisvurderingene. Det legges opp til et større påslag på boverdien, noe som vil kunne lette forholdene ved salg av eiendom.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:05:52]: Representanten Lundteigen tar som vanlig full sats på hoppkanten, og lander med et brak!

I innlegget sitt sa representanten Lundteigen at denne saken viser godt partienes ideologiske syn på eiendomsretten. Det er jeg helt enig i. Dette er en sak hvor det går et betydelig skille mellom venstrepartiene på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre når det gjelder respekten for eiendomsretten. Derfor er det beklagelig at Senterpartiet er blitt et gjennomsyret sosialistisk parti, som gjennom lovverket skal frata bonden all form for eiendomsrett. Hvordan vil representanten Lundteigen bidra til at også Senterpartiet blir et parti som styrker bondens eiendomsrett?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:07:00]: Jeg er glad for at vi er enige om at det er et betydelig ideologisk skille mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene side og regjeringspartiene på den annen side. For Senterpartiet er det en lang tradisjon. Det er en tradisjon som har sin basis i det gamle Venstre rundt 1910 og konsesjonslovene, videre i lovverket med jordloven i 1928, jordloven i 1955, konsesjonsloven i 1974 og nå endringene i 2009.

Senterpartiet har hele tida stått på en konsekvent linje, som jeg her beskriver. Det er ikke noe nytt. Jordbruket i Norge har utviklet seg i positiv retning med denne holdningen, i motsetning til i de land som ikke har plikter knyttet til eiendomsretten. Det er et eksperiment som Fremskrittspartiet står for, som vi heldigvis har unngått i Norge – og det er med stor glede jeg kan se at det vil bli slik framover også.

Torbjørn Hansen (H) [14:07:56]: Jeg synes det var ryddig av representanten Lundteigen så til de grader å slå fast et rent sosialistisk, ideologisk grunnlag for disse eiendomsbegrensningene for norske bønder. Det vi ser i forhold til det faglige, i forhold til utredning av effekt av prisregulering og boplikt, er at dette har omtrent null effekt for de jordbrukspolitiske og distriktspolitiske målsettingene.

Lundteigen var inne på begrepet «selveiende bønder». Statistikken viser at 40 pst. av jordbruksarealet i Norge nå er blitt leiejord. Vi har 180 000 bruk og under 50 000 aktive bønder. Ser ikke Lundteigen – som selv er gårdbruker – at denne statistikken viser at disse eiendomsreguleringene er totalt mislykket med tanke på å sikre en positiv utvikling av landbruket?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:08:52]: Det er ganske oppsiktsvekkende at en representant for Høyre, som i andre sammenhenger definerer seg som konservativ, ønsker å legge til rette for en eiendomsrettspolitikk med en så radikal eiendomsreform at eiendomsstruktur og bruksstruktur blir det samme i en tid hvor det økonomiske fundamentet forsvinner for de mange – som følge av Høyres ideologi.

Det som Senterpartiet står for, er sjølsagt prisregulering basert på bruksverdi på arealene, kostnadsverdi på bygningene og at man kan legge til en boverdi som er større enn den som i dag er på 500 000, slik at man dermed kan få en høyere pris på enkelte eiendommer, noe som vil gjøre det lettere for yngre folk å overta ved at den eldre garde da kan kjøpe seg et hus et annet sted, og dermed få en fin avslutning på sin yrkeskarriere.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:09:57]: Det er bare å konstatere at representanten Lundteigen nå fremstår som en av Stortingets fremste sosialister.

I regionreformen og i denne saken blir nå fylkeslandbruksstyrene fjernet. Og fylkeslandbruksstyrene har hatt en viktig rolle i å ivareta skjønnsmessige vurderinger fra folkevalgte. Nå blir det fylkesmannen – altså byråkratene – som ene og alene skal styre lovverket og også dette med innsigelsesbruken.

Hvordan mener representanten Lundteigen dette er med på å styrke folkevalgtes innflytelse?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:10:59]: Det viktigste i den replikken var poenget om at Senterpartiet står for en sosialistisk politikk. Det er ganske spesielt å høre at Fremskrittspartiet ikke har lest sin Marx såpass godt at man vet at sosialisme i sin egentlige forstand innebærer det motsatte av privat eiendomsrett, nemlig statlig eiendomsrett – offentlig eiendomsrett. Senterpartiet er den fremste forsvarer av privat eiendomsrett – en type privat eiendomsrett som har bred forståelse ute i samfunnet, og som kan videreutvikles, i motsetning til den eiendomsrett som vi har sett lenger sør i Europa, eller i USA. Der er det store konflikter knyttet til eiendomsretten, fordi folk ikke finner fellesskapet til den. I Norge står familiebruket for en eiendomsrettstradisjon som er langsiktig og fornuftig.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Arne L. Haugen (A) [14:12:32]: Eiendomslovgivningen i landbruket er både omfattende og komplisert. Det vi skal ta stilling til her i dag, er Regjeringens forslag til endringer i odelsloven, jordloven og konsesjonsloven. Samlet legger bestemmelsene i disse lovene viktige rammer for hva den enkelte kan gjøre med eiendommen sin, samtidig som det har betydning for gjennomføringen av den landbrukspolitikken et bredt flertall i denne salen stiller seg bak.

Bakgrunnen for proposisjonen er et ønske om å forenkle og samordne samtidig som endringene skal gjøre landbrukslovgivningen mer målrettet og effektiv, slik at den på en bedre måte enn i dag kan bidra til at vi når våre landbrukspolitiske målsettinger. Det blir også gjort endringer i arealstørrelsene i odelsloven og konsesjonsloven for å unngå at odelsrett, boplikt og konsesjonsplikt knytter seg til eiendommer som har mer karakter av å være boplass eller fritidseiendom enn landbrukseiendom.

Endringene som her blir gjort, er basert på grundige utredninger først og fremst gjennom Odelslovutvalgets arbeid, men også gjennom forvaltningsreformen og endringene i forvaltningslovgivningen. Høringen som departementet gjennomførte, gav bred støtte til endringsforslagene.

Vi har gjennom mange år av forskjellige grunner hatt en betydelig nedgang i antall driftsenheter i landbruket. Selv om denne avgangen nå er i ferd med å stagnere, er det blitt færre aktive gårdbrukere, men vi har tilnærmet samme areal og dyretall i produksjon nå som for 20 år siden. Vi ser at landbrukseiendommene blir drevet og også bebodd etter at selvstendig drift opphører. Det er liten tvil om at bo- og driveplikten er en viktig årsak til at vi har greid å opprettholde bosetting i distriktene og et levende landbruk med selveiende bønder.

Samspillet mellom jordloven, konsesjonsloven og odelsloven bidrar i sterk grad til at vi her i landet har et bredt og mangfoldig landbruk som balanserer behovene for langsiktig og bærekraftig ressursforvaltning med matproduksjon og næringsmessig utnyttelse av de samme ressursene.

I Nationen kunne vi i går lese at flertallet i næringskomiteen har skrevet merknader i denne innstillingen som kan innebære både prishopp for landbrukseiendommer og en klar liberalisering dersom de blir tatt til følge. Ja, det kan kanskje bli slik. Jeg tror det er viktig at vi har et lovverk som er tilpasset de ulike rammevilkårene ulike steder i landet vårt.

Proposisjonen peker på at prisrundskrivet bør åpne for at en offentlig myndighet kan avklare spørsmålet om pris i forkant av salget, noe flertallet, som Arbeiderpartiet er en del av, støtter. I og med at dagens konsesjonslov legger opp til at priskontrollen skal foretas etter at et salg har funnet sted, har flere brent seg på at prisen blir nedjustert i etterkant. Denne usikkerhetsfaktoren vil vi kunne fjerne dersom konsesjonsprisen kan avklares på forhånd. Da vil både kjøper og selger vite hva de har å forholde seg til. Vi har derfor bedt departementet gjøre en vurdering av om ikke konsesjonsprisen som en hovedregel skal kunne avgjøres på forhånd i forbindelse med arbeidet de skal gjøre med prisrundskrivet.

Når det gjelder odelskretsens omfang, viser praksis enkelte uheldig utslag. Arbeiderpartiet er derfor med i en flertallsmerknad der vi ber departementet se nærmere på odelskretsens omfang.

Vi ser at det er store forskjeller rundt om i Kommune-Norge når det gjelder praktisering av regelverket om fritak fra boplikt. Mulighetene for å få fritak avhenger av hvor i landet du bort, og jeg mener at det kan være riktig. Når vi nå innfører arealgrenser og de skjønnsmessige kriteriene bortfaller, vil vi nok få en noe mer enhetlig praktisering av denne bestemmelsen. Det har imidlertid vært viktig for oss at lovverket fortsatt skal kunne åpne for lokalt skjønn, siden vi her i landet har variert naturgrunnlag og svært ulikt inntektspotensial. Det er vel også slik at vettet er noenlunde jevnt fordelt rundt om i kommunene, og at lokale tilpasninger kan være på sin plass. For oss er det avgjørende viktig at regelendringene skal bidra til at boplikten fungerer etter hensikten, som er å få folk til å bo på gårdene, og at vi får næringsutvikling og aktivitet i bygdene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:17:44]: Regjeringspartiene har en flertallsmerknad som går på delingsforbudet i jordloven § 12. Representanten Lundteigen var også inne på den merknaden, og han sa at dette bare skulle praktiseres i tilfeller der det arronderingsmessig lå til rette for en bedre struktur. Det står det ingenting om i denne merknaden. Jeg forstod representanten Haugen dit hen at flertallet legger til grunn at det her kan skje en betydelig liberalisering i forhold til fradeling av tun og jordvei for salg av jord til andre bønder som ønsker å utvide sin virksomhet. Hvordan er denne merknaden å forstå?

Arne L. Haugen (A) [14:18:40]: Undertegnede forstår denne merknaden som den er formulert, slik at i deler av landet kan det være en veldig hensiktsmessig løsning å dele fra tun og selge dyrket jord til nabobruk og dermed få en boplass og kanskje en høyere verdi. Andre plasser i landet kan det være veldig hensiktsmessig å selge slike mindre eiendommer udelt, da det viser seg å være et attraktivt salgsobjekt.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:19:37]: Jeg oppfatter dette som en betydelig liberalisering av jordloven § 12. Det vil bli interessant når Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med denne saken.

Det som er underlig her, er at regjeringspartiene ikke fremmet dette i forbindelse med lovarbeidet. Det finner jeg svært merkelig. Jeg vil anta at det har vært press fra velgergrupper som har sagt: Hør på Fremskrittspartiet, de har mye fornuftig å komme med! Man har da hatt et press på seg for å bidra til liberalisering av praktiseringen rundt jordloven § 12. Da vil jeg bare spørre representanten Haugen om dette påtrykket har vært så stort som undertegnede tror det har vært.

Arne L. Haugen (A) [14:20:42]: Jeg kan si at det har det definitivt ikke vært. Dette er et resultat av at rød-grønne politikere i næringskomiteen har jobbet godt sammen og fått fram forslag som peker framover.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:21:20]: Næringskomiteen har i løpet av denne stortingsperioden, som nå nærmer seg slutten, hatt veldig mange debatter rundt de problemstillingene som denne saken er knyttet til. Vi har hatt saker knyttet både til odelsloven, til jordloven og til konsesjonsloven. Resultatet av de debattene har vært at regjeringspartiene og de to landbruksministrene som har vært fra Senterpartiet i denne stortingsperioden, har gitt negative tilbakemeldinger på det å bidra til noen form for liberalisering og forenkeling av dette lovverket. I de debattene har det blitt vist til at de skal komme med en revisjon av lovverket i løpet av perioden. Så får vi denne saken. Det blir i media fremstilt fra regjeringspartiene slik at dette bidrar til en liberalisering av lovverket. Det vil jeg ta sterkt avstand fra. Man har i stor grad bidratt til en ytterligere innstramning av lovverket rundt eiendomslovene i jordbruket.

Fremskrittspartiets oppfatning er, som jeg har sagt ganske mange ganger, at dette lovverket er med på å begrense utviklingsmulighetene i landbruket. Landbruket i dag er noe helt annet enn landbruket var da disse lovene ble innført i Norge. I dag har ungdommen som vokser opp på landbygda og på gårdsbruk, alle muligheter til å velge seg bort fra landbruket hvis de ønsker det. Det å ha odelsrett til en landbrukseiendom føles i mange tilfeller som en tung byrde å bære og en tung forpliktelse å føre videre. Det kan også bidra til at yngre søsken som har mer interesse for og bedre forutsetninger for å drive landbruk, ikke slipper til.

Lovverket bidrar også til at vi nesten ikke har utbud på markedet av drivverdige landbrukseiendommer. Odelsloven bidrar til sitt ved at fjernere slektninger kommer og tar eiendommer på odel. Konsesjonsloven bidrar på sin måte ved at prisene på landbrukseiendom holdes nede, helt stikk i strid med hva som er vanlig på eiendomsmarkedet. Det bidrar til at eiere av landbrukseiendommer ikke ser seg tjent med å selge fordi man ikke får betalt for de verdiene som eiendommen representerer.

Fremskrittspartiet ønsker å gjenreise eiendomsretten i landbruket. Vi ønsker at landbruket skal få de samme spillereglene som annen type eiendomsmarked. Det tror vi vil slå positivt ut for landbruket, for eiendomsretten og for dem som i dag har sin formue plassert i landbrukseiendommer.

Flertallet har en merknad hvor de ber om at man ser på praktiseringen av jordloven § 12. Det er vanskelig å forstå denne merknaden som noe annet enn at man kommer opposisjonen i møte ved at man nå, i tolvte time, har snudd i forhold til den holdningen man viser tidligere i innstillingen, og som man har vist i andre saker som vi har behandlet i denne perioden. Det som er merkelig, er at man ikke benytter anledningen når vi først har denne saken til behandling, for det hører med til sjeldenhetene at vi får den typen revisjon av dette lovverket som det vi har hatt nå.

Vi ønsker heller ikke at fylkeslandbruksstyrene skal legges ned. Fylkeslandbruksstyrene ivaretar, så lenge vi har dette lovverket, det folkevalgte skjønnet, og det er det viktig å styrke, ikke svekke.

Jeg tar opp de forslag som Fremskrittspartiet står bak.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne L. Haugen (A) [14:26:54]: Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, mener boplikten er et for kraftig inngrep i den private eiendomsretten og underbygger dette med Bygdeforsknings spørreundersøkelse om boplikt, som viser at 95 pst. av dem som bor på eiendommer med boplikt, ville ha bodd der uansett. Er ikke det en bekreftelse på at boplikt ikke føles som en innskrenking av eiendomsretten?

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:27:29]: Jeg ser på dette som en bekreftelse på at vi ikke trenger dette lovverket. Det viser at folk vil bo på landsbygda, på landbrukseiendommer, av egen fri vilje, uten at man skal ha et stramt lovverk som på en måte skal tvinge folk til å gjøre det.

Men jeg synes det er interessant at regjeringspartiene ikke ønsker å stimulere folk til å bo på landsbygda, men man ønsker å ha et lovverk som tvinger folk til å bo på landsbygda, og det er noe som vi tar sterkt avstand fra.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:28:16]: Som jeg sa i innlegget, står Fremskrittspartiet for en sjeldent ekstremistisk politikk i eiendomsrettsspørsmål. Det er pengene som skal bestemme alt, ingen andre ting avgjør hvem som skal eie landbruksarealene.

Regjeringspartiene legger opp til to justeringer. Det er boverdien i prisvurderingene, at det legges mer vekt på boverdi – som er klokt – og en legger opp til at Regjeringa skal se nærmere på jordloven § 12 om delingsforbudet, sånn at det i særlige tilfeller kan legges vekt på andre hensyn enn det som er tilfellet i dag.

Det jeg ønsker svar på, er: Noe av det viktigste som Regjeringa gjør, er å stramme kraftig inn i den personlige boplikten. Det er vel det som Fremskrittspartiets talsperson her legger mest vekt på når han sier at det er ikke noen liberalisering fra regjeringspartienes side, det er tvert imot en innstramming av den viktigste plikten, nemlig den personlige boplikten, og det er for Fremskrittspartiet en stor byrde å måtte erkjenne.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:29:23]: Først vil jeg ta avstand fra at Fremskrittspartiet på dette området står for noen ekstremistisk politikk. Fremskrittspartiet har et synspunkt på dette området som støttes av folk flest her i landet.

Jeg må bare referere til det jeg sa i svaret på replikken fra representanten Arne L. Haugen, at en innstramming av boplikten er feil virkemiddel. Man skal altså tvinge folk til å bo på landsbygda istedenfor å komme med positive virkemidler som gjør at folk ønsker å bo og virke på landsbygda. Man kan jo stille seg spørsmålet hvordan representanten Lundteigen og regjeringspartiene har tenkt å følge opp at folk virkelig ivaretar boplikten. Det vil bli gjennom dyneløfting, antageligvis. Det er en politikk som vi tar sterkt avstand fra.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:30:30]: På vegne av regjeringspartiene er jeg veldig stolt av innstramminga i den personlige boplikten. Jeg er veldig stolt av at det nå er lagt til rette for et system som er det motsatte av dyneløfting. Det er folkeregistrering i den enkelte kommune, og det er helt sentralt i et spørsmål hvor det altså er et knapt gode som skal fordeles – et knapt gode som det er utrolig mange tusener av ungdommer som vil overta. De ungdommene ønsker at det skal være plikter, slik at en dermed kan vise at en ønsker å yte noe tilbake.

Men mitt spørsmål er knyttet til det ekstremistiske, og spørsmålet går konkret på: Hvilke partier i Det norske storting har noen gang fremmet forslag om at en skal oppheve både odelsloven, jordloven og konsesjonsloven? Hvilke partier er det som har vært så ekstremistiske noen gang i Det norske storting?

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:31:25]: Jeg synes det er interessant at representanten Lundteigen, av alle, beskylder Fremskrittspartiet for å være ekstremistisk. Hvis man spurte det norske folk om det var Fremskrittspartiet eller representanten Lundteigen en oppfattet som ekstremist, tror jeg svaret på det hadde vært rimelig tydelig.

Fremskrittspartiet ønsker å styrke eiendomsretten gjennom de grep vi foreslår i denne loven. Vi fratar da ingen eiendomsretten med de forslag vi fremmer!

Presidenten: Da er replikkordskiftet er avslutta.

Torbjørn Hansen (H) [14:32:21]: Ot.prp. nr. 44 for 2008–2009 inneholder på den ene siden en modernisering og oppdatering av det omfattende regelverket vi har for eiendom i Norge, særlig på landbrukssiden. Det kan for så vidt være positivt uansett at bestemmelser blir enklere og tydeligere. Proposisjonen gjør endringer i ikke mindre enn åtte lover som berører eiendomspolitikken, og er basert på et relativt omfattende lovmessig utredningsarbeid i forkant, særlig når det gjelder odelsretten og åsetesretten.

På den andre siden får innstillingen til denne proposisjonen fram en meget klar forskjell i politikken for eiendomsrett i Norge. Riktignok står de rød-grønne partiene inne på en merknad som taler varmt om eiendomsretten og det personlige eierskapets betydning i et langsiktig generasjonsperspektiv, men denne festtalen om eiendomsrett er dessverre en ren avledningsmanøver i forhold til realitetene i denne saken, som er en videreføring og en til dels kraftig innskjerping av lover og regler som svekker bønders og andre grunneieres og boligeieres rettigheter til egen eiendom.

La meg bare slå fast innledningsvis at Høyre ønsker en kraftig kursendring når det gjelder eiendomsrett. Vi mener at det vil styrke verdiene i distriktene, det vil øke bøndenes inntektspotensial, det vil gjøre landbruksnæringen i Norge mer robust og tilpasset framtiden samt styrke den enkeltes private eiendomsrett. Det siste er for Høyre et prinsipielt viktig og selvstendig mål.

Denne saken handler altså om odelsretten, åsetesretten, boplikten, delingsforbudet og prisreguleringen på gårdsbruk gjennom konsesjonsloven. Høyre er for en modernisering og videreføring av odelsretten, selv om også denne er gjenstand for debatt, sett opp mot eiendomsrett. Årsaken til at Høyre viderefører odelsretten, er at dette gir forutsigbarhet ved generasjonsskifte og et bidrag til et langsiktig, personlig eierskap. Jeg ser likevel paradoksene som ligger i at odelsretten segmenterer eiendomsstruktur og begrenser friheten i omsetningen av gårdsbruk.

Når det gjelder offentlig prisregulering ved kjøp og salg av privateide norske gårdsbruk, er Høyre av den oppfatning at dette er et totalt urimelig, gammelsosialistisk arvegods. Vi har solid erfaring for at voksne privatpersoner selv er fullt ut i stand til å avgjøre hva som er en fornuftig pris ved omsetning av boligeiendom så vel som av all annen næringsvirksomhet i Norge. Da virker det helt underlig at man skal ha et eget, statlig prisreguleringssystem for gårdsbruk. At folk som har bygget opp gårdsdrift og boligeiendom gjennom generasjoner, skal få redusert en ferdig forhandlet salgspris fordi landbruksbyråkratiet mener at prisen er høyere enn det et teoretisk driftsgrunnlag på gården tilsier, er etter min mening helt urimelig. Dette innebærer en ren overføring av verdier fra selger til kjøper og kan betraktes som en slags statlig konfiskasjon av private verdier.

De negative effektene av dette er opplagt: Nedregulering av pris hindrer omsetning av gårdsbruk, og det hindrer nyinvesteringer i årene foran et eventuelt salg. Prisregulering gjør at norske bønder som går ut av næringen, blir fratatt store verdier hvis de som følge av omstilling i jordbruket må gå ut av næringen og finne seg en vanlig bolig i et fritt boligmarked uten prisregulering. Her registrerer jeg at saksordføreren i den offentlige debatten rir to hester og prøver å dobbeltkommunisere Senterpartiets politikk når det gjelder prisregulering av eiendom. Det er bare å konstatere at denne saken slår fast fortsatt statlig priskontroll for norske bønder.

Boplikten er et tilsvarende håpløst inngrep i eiendomsretten, og det er ganske graverende at Regjeringen utvider boplikten til også å gjelde arveoppgjør for landbrukseiendom og boliger med kommunal boplikt. Realiteten er at staten legger boliger ut på tvangssalg dersom folk ikke bruker huset slik politikerne vil. Med dagens endring vil boliger som i dag er fritidseiendom, kunne bli tvangssolgt ved arveoppgjør dersom arvingene ikke vil gjenoppta bruken av eiendommen som helårsbolig.

Det står 35 000 tomme gårdshus rundt omkring i Norge. Vi har 40 pst. andel leiejord i norsk jordbruk. Det er om lag 180 000 landbrukseiendommer, men under 50 000 aktive bønder. Det er etter min mening opplagt at de norske eiendomsreguleringene har negativ effekt, ikke bare for tusenvis av familier og privatpersoner, men også for norsk landbruk og for utviklingen i norske kommuner. Skal vi få til en dynamikk og en utvikling i jordbruket, må vi akseptere en markert deregulering av eiendomslovene, herunder fjerning av delingsforbudet i jordloven. Jeg registrerer at regjeringspartiene kommer løpende etter Høyre med noen signaler når det gjelder delingsforbudet og leiejordproblematikken, men signalene er svake og uten konkret innhold.

Alt i alt er denne store lovsaken en videreføring av en mislykket del av norsk landbruks- og distriktspolitikk. Den er ikke basert på faglig dokumentasjon og kunnskap om hva som er bra for norske bønder og grunneiere, men på politisk ideologi og nostalgi.

Jeg vil ta opp Høyres forslag i innstillingen – de som vi har fremmet alene eller sammen med andre.

Presidenten: Da har representanten Torbjørn Hansen teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne L. Haugen (A) [14:37:42]: Høyre, sammen med Fremskrittspartiet, mener at prisen på landbrukseiendommer skal fastsettes i markedet, og at det ikke skal være noen begrensninger på hva en landbrukseiendom skal kunne omsettes for. Myndighetene skal holde seg langt unna, markedsliberalismen skal få virke fullt ut og uforstyrret av reguleringer. Når en nå ser markedsliberalismens kollaps i land etter land verden over, er det ingen bekymring i Høyre over eventuelle konsekvenser dette kan få i forhold til eiendomsomsetningen innenfor landbruket?

Torbjørn Hansen (H) [14:38:28]: Det er jo fristende å trekke en parallell tilbake til en sak vi behandlet tidligere i dag, i Stortinget, om Entra Eiendom, som opererer i dette fullt ut markedsliberalistiske systemet hvor man kan sette priser fritt og handle, kjøpe og selge som man vil. Det er fri prisfastsettelse på all annen eiendom i Norge – det er full frihet til å fastsette pris på all annen næringsvirksomhet i Norge. Jeg synes det er helt utrolig at Arbeiderpartiet mener at det er skadelig i forhold til jordbruket at en kjøper og en selger av en gårdseiendom blir enige om en pris, en pris som står i forhold til driftsgrunnlag, en pris som står i forhold til boligeiendom, en pris som står i forhold til beliggenheten på gården. Denne frykten for fri prisdannelse på gårdsbruk, mekanismer som man har på alle andre områder i samfunnet, er komplett uforståelig, og jeg kan ikke se at dette er noe annet enn en ren ideologisk hang-up i forhold til et område som burde vært deregulert for lenge siden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:39:35]: Jeg gikk tilbake og refererte det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet. Jeg kunne referert odelsloven, som er forankret i Grunnloven. Når da representanten fra Høyre kommer med «gammelsosialistisk arvegods», er den beste karakteristikken min av det: historieløst.

Det er riktig at Regjeringa legger opp til priskontroll – takk og pris – bruksverdi på jord, kostnadsverdi på bygninger, og at boverdi kan tillegges mer vekt – flott. Partiet Høyre legger opp til at en skal styrke inntektspotensialet ved frasalg. I beste fall er vel det engangsinntekter, men det er jo Høyres måte å løse inntektsproblemet i jordbruket på.

Spørsmålet mitt går på at Høyre sier at en skal styrke bøndene. Når eiendommer skal selges, er det et valg mellom en bonde og en som har penger, en som har penger som ikke vil bo og ikke vil drive. Kalles den som ikke vil bo og ikke vil drive, for en bonde?

Torbjørn Hansen (H) [14:40:39]: Det er mye man kan ta tak i i disse tiradene fra representanten Lundteigen. Jeg vil si at den politikken som vi har på dette området, er basert på kunnskapsløshet. Man har ingen faglig kunnskap om de konsekvenser som følger av prisregulering, boplikt og delingsforbudet. Det eneste vi ser av statistikken, er at dette sementerer eiendomsstrukturen. Vi har 180 000 gårdseiendommer i Norge, kun 50 000 aktive bønder, og at representanten Lundteigen mener at dette systemet er bra for norske bønder, er helt uforståelig. Tvert imot ville det være bra for aktive bønder som vil satse for framtiden, at de får muligheten til å kjøpe mer areal, og kan drive ut fra egen eiendom. Det som vi ser er konsekvensen her, er mange små bruk, man får mye leiejord og et jordbruk som i liten grad er framtidsrettet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:41:35]: Prisspørsmålet er i odelsloven forankret i åsetesretten og skal sikre at den som overtar en odelseiendom, skal få inntekt av sitt arbeid. Det som nå er diskusjonen, er konsesjonslovens prisbestemmelser.

Så refereres det til små bruk. Regjeringa har sagt, og komiteen har sagt, at en skal legge vekt på bruksverdi på jord og kostnadsverdi på bygninger, og at en skal legge mer vekt på boverdien. Dermed kan mindre eiendommer få en høyere boverdi og dermed bli solgt til en høyere konsesjonspris. Det vil øke utbudet og gi mulighet for ungdom. Er ikke dette en forbedring?

Torbjørn Hansen (H) [14:42:23]: Da høres det jo ut som at representanten Lundteigen argumenterer med at hvis konsesjonsprisen nærmer seg markedspris, da er det en forbedring. Men da vil det jo være en mye større forbedring bare å fjerne hele prisreguleringen og sørge for at markedet setter det som er riktig pris – at selger av et bruk og kjøper av et bruk blir enige, og at staten ikke blander seg inn i det.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Inge Ryan (SV) [14:42:53]: Jeg viser til merknadene fra de rød-grønne i innstillinga, men jeg skal prøve å løfte blikket og supplere litt i forhold til det som står der. For det er riktig som det blir sagt fra flere her, at landbruket er en veldig regulert næring. Det skal den også være, det er faktisk rett at landbruket er en regulert næring. Det er fordi landbruket skal ivareta noen av de viktigste målene som Stortinget har satt for landet. Da må det være en regulert næring. Vi ser f.eks. gjennom finanskrisen hva som skjer med næringer som ikke er regulert. Vi kan ikke ta sjansen på at landbruket kan komme i en liknende situasjon når det ivaretar så viktige funksjoner for det norske folk. Og det aller viktigste er at landbruket skaffer oss mat. Vi må sørge for at vi tar vare på matjorda, at matjorda blir tatt vare på på en slik måte at den står seg over lang tid – i evig tid skal vi bruke denne matjorda – og slik at vi produserer mat overalt. Vi har for lite matjord i Norge. Folketallet øker jevnt og trutt, vi nærmer oss 5 millioner innbyggere, og med den utviklinga vi ser i forhold til det, vil det etter hvert bli mindre og mindre av den maten vi trenger, som vi produserer sjøl. Det gjør at vi må slå ring om matjorda, vi må sørge for at vi har gode lover, gode reguleringer som gjør at matjorda blir godt ivaretatt.

Et annet viktig mål, som alle partier med unntak av Fremskrittspartiet har fastslått mange ganger på Stortinget, er at man ønsker å bevare dagens bosettingsmønster. Norge er et av de beste landene i verden når det gjelder å ha en aktiv distriktspolitikk. Statsminister Göran Persson sa da han var i Norge etter at han hadde gått av som statsminister i Sverige, at han var imponert over det Norge hadde fått til i forhold til å ta vare på spredt bosetting, i motsetning til den politikken som f.eks. Sverige hadde ført. Ja, det er viktig å ta vare på spredt bosetting, men da er vi også avhengige av å ha et landbruk i hele landet, en regulert næring som gjør at det bor folk over alt. Derfor er den innskjerpingen av boplikten som har kommet, etter mitt syn, og etter SVs syn, veldig, veldig rett. Boplikten var i ferd med å utvannes, og denne innstrammingen tror jeg vil gjøre at det blir slutt på at folk opplever at det ikke er lys i husene, at flotte eiendommer faktisk ikke er bebodd, men at det faktisk er noen innom nå og da.

Jeg mener at familiebruk har vært en suksess i Norge. Familiebruket er en suksess. Det er tradisjon for at man skal ta vare på bruket og helst overlate det i bedre stand enn da man selv overtok det. På den måten sørger man for at nettopp denne matjorda som jeg snakker om, og disse flotte eiendommene, blir bra både i forhold til matproduksjon, og ikke minst i forhold til at vi har et land som lever, et land som vi er stolte av alle sammen.

Så har jeg registrert i debatten at man diskuterer hvem som er ekstremister osv. Og det er jo ingen tvil om at det er store ideologiske forskjeller mellom de rød-grønne på den ene siden, og Fremskrittspartiet og Høyre på den andre siden. Det er veldig greit å få fram det. I en eventuell meningsmåling blant det norske folk, tror jeg man ville vært stolt over norsk landbruk, og at man faktisk ville ønsket at landbruket skulle fortsette slik som i dag, med den begrunnelsen som jeg gav tidligere. Så det å kalle representanten Per Olaf Lundteigen for en ekstremist, syns jeg er merkelig. Han er ekstrem i én forstand, representanten Lundteigen: Han har vært ekstremt flink til å slåss for norsk landbruk og for norske distrikter gjennom mange år, og det står det stor respekt av. Mitt parti, og jeg sjøl, syns at Lundteigen fortjener alt annet enn kritikk for den jobben han gjør. Han er en ekte varm talsmann for norsk landbruk og for norske distrikter, og slike folk trenger vi på Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:47:33]: Jeg må ta sterkt avstand fra de påstandene som kom fra representanten Inge Ryan om at det er enkelte som ikke ønsker å ha et landbruk over hele landet, og som ikke ønsker å ha en spredt bosetting. Det er helt feil.

Det jeg skulle spørre representanten Inge Ryan om, var: I det forrige replikkordskiftet mellom representanten Hansen og representanten Lundteigen fikk vi høre at prisreguleringer var viktig, for ellers ville bare de rike kjøpe eiendommer. Det vi ser i dag, er nettopp at det er de rike som får kjøpt eiendommer. Vi har saken om Øvre Vilberg gård, hvor Stein Erik Hagens datter fikk kjøpe en eiendom, selv innenfor det gjeldende regimet. Vi har også en sak nå i Vestby, hvor shippingarvingen Petter Olsen får kjøpt en eiendom til flere titalls millioner kroner. Bekymrer det representanten Inge Ryan at det nettopp er de rike som i dag får kjøpt?

Inge Ryan (SV) [14:48:45]: Aller først til Fremskrittspartiet og dette med bosetting og landbruk over hele landet: Når man i program og i forslag ønsker å redusere overføringene til landbruket så kraftig som Fremskrittspartiet ønsker, når man sier at man på sikt skal avvikle landbruksstøtten, skjønner vi alle sammen at det å skulle kunne ha landbruk i Sogn og Fjordane og i Indre Namdal, der jeg kommer fra, vil være umulig med Fremskrittspartiets politikk, da det vil føre til en dramatisk avfolking av Norge. Det er ikke bare det at man sier det, man foreslår det også i Stortinget.

Nei, jeg ønsker ikke at rike skal få adgang til å kjøpe eiendommer. Det er klart at det fins eksempler på at rike folk får kjøpt eiendommer, og det kan ikke vi sette oss imot, for sjøl om det er reguleringer på prisene, er det naturligvis sånn at noen ganger er det rike folk som får tak i disse eiendommene, andre ganger folk som er mindre rike. Så jeg ser ikke det med prisregulering som bestemmende for om det er rike eller mindre rike som får kjøpt eiendommer.

Torbjørn Hansen (H) [14:49:53]: Når jeg hører på Inge Ryans innlegg, opplever jeg at det er gode intensjoner, det er ønske om å få lys i husene i distriktene, og at det er det som på en måte er drømmen bak disse eiendomsreguleringene, men det er jo lett å se at dette er illusjoner, som ikke er basert på fakta.

Hvis man ser på forholdet til boplikten, som er det store verktøyet i denne sammenhengen, og som er et grovt inngrep mot mange, viser jo en stor undersøkelse at 20 pst. gir blaffen i boplikten. De lar bare være å oppfylle den. Men de som da faktisk bor der, ville jo bodd der uansett. Så det viser at boplikten ikke har noen effekt for hvor mange som utøver en helårsbosetting ute i distriktene. Hvordan kan man da påstå at dette er et virkemiddel som sikrer lys i husene rundt omkring i Norge?

Inge Ryan (SV) [14:50:46]: Grunnen til at jeg syns boplikten er viktig, er at de mange naturperlene som gårdbrukere i dag disponerer, er en del av landet som man har fått disposisjonsrett over, og det går i arv. Det blir feil at man skal disponere den type eiendommer hvis man ikke velger å være bosatt der, og ta vare på det, og bidra til det miljøet som man da bor i.

Jeg vet at det er betydelig frustrasjon mange steder der boplikten omgås, fordi disse fine eiendommene på en måte bare halvveis blir utnyttet. Det er feil. Når man har fått tilgang til den type eiendom, skal man også bo der fullt og helt, og bidra til det lokalsamfunnet som man da er en del av.

Jeg tror at en innskjerping av boplikten vil gjøre at det blir mindre forsøk på å omgå de reglene som har vært fram til i dag.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [14:51:54]: Det er interessant å høre på argumentasjonen fra representanten Inge Ryan når han sier at vi er helt avhengige av å ha dette stramme lovverket for å sikre at folk bor ute i distriktene, bl.a. i Nord-Trøndelag, hvor representanten Inge Ryan kommer fra. Da sier han også indirekte at hvis vi fjerner dette lovverket, vil folk flytte i store strømmer, bl.a. fra Nord-Trøndelag. Det finner jeg merkelig at en representant fra Nord-Trøndelag kan si.

Det vi i næringskomiteen har fått beskjed om når vi har reist over hele landet, bl.a. i Nord-Trøndelag, er jo at det er en betydelig fraflytting fra distriktene og inn til sentrale strøk i dag. Det merker jo jeg, som representerer Akershus fylke, hvor det er en betydelig tilflytting.

Er representanten Inge Ryan stolt av den fraflyttingsstrømmen som de rød-grønne bidrar til?

Inge Ryan (SV) [14:52:56]: Den rød-grønne politikken bidrar til mindre fraflytting enn om Fremskrittspartiet hadde sittet med makta. Det er jeg ganske overbevist om.

Det at vi har sentralisering i Norge, det at Norge sklir mot Oslofjorden, betyr ikke at vi skal ha mindre politikk. Det krever jo mer politikk. Vi må ha mer distriktspolitikk, for det er et uttalt ønske fra dette parlamentet at vi skal ha bosetting over hele landet. Og andre land kikker til Norge fordi vi har vært flinke til å klare å ivareta hele landet på en god måte, men ikke godt nok, ikke godt nok, og derfor skal vi ha mer distriktspolitikk og ikke mindre distriktspolitikk. Kommer Fremskrittspartiet til makta, får vi ingen distriktspolitikk, og da vil det bli dramatisk i forhold til den utviklinga.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:53:54]: Kristeleg Folkeparti er uroa for fråflyttinga frå gardsbruk her i landet. Utan buplikt er me overtydde om at det vil opna seg ein marknad for at landbrukseigedomar vert store fritidseigedomar for kapitalsterke investorar som berre vert buande i korte periodar, som i feriar og liknande. Det er ikkje dette Kristeleg Folkeparti oppfattar som levande bygder eller som ein framtidsretta landbrukspolitikk.

Ei undersøking frå i fjor stadfestar at buplikta gjev meir stabil busetjing. Ni av ti søkjer aldri om fritak frå buplikta, og blant desse er det over 90 pst. sannsynlegheit for at dei bur på garden i over 40 år etter innflytting. Har gardbrukaren søkt om fritak, er sannsynlegheita mykje større for at garden vert fråflytta etter at fritaksperioden er over.

Kristeleg Folkeparti meiner i likskap med Bondelaget at det framleis bør vera lengre buplikt ved odelsløysing. Me meiner denne bør vera ti år, framfor fem år ved anna overdraging. Kristeleg Folkeparti føreslår difor eit nytt andre punktum i konsesjonslova § 5 andre ledd, som seier: «Ved odelsløsning må erververen bebo eiendommen i minst 10 år.»

Kristeleg Folkeparti har merka seg forslaget om å oppheva odelslova § 29. Dette kan medverka til at andre som har rett på odel, ikkje får varsel når kommunen pålegg eigaren å søkja konsesjon. For det offentlege fører dette til mindre arbeid, men for den som har rett på odel, kan det føra til rettstap. Kristeleg Folkeparti meiner difor at dei som har rett på odel, må få varsel i ein slik situasjon. Me føreslår difor ein ny § 29 i odelslova som seier: «Ved overdragelse av odelseiendom skal kommunen varsle de øvrige odelsberettigede.»

Kristeleg Folkeparti støttar opphevinga av § 78, slik at det vert full likestilling mellom kvinner og menn, også når det gjeld menn som er fødde før 1965. Samstundes er det ein del menn som er fødde før 1965, og som har eldre systrer, men som har førebudd seg på å overta foreldra sin landbrukseigedom. Desse har gjerne teke landbruksutdaning og busett seg på eller i nærleiken av eigedomen. For dei som har busett seg på eigedomen, har kommunar i nokre tilfelle nekta frådeling av tomt til dei oppførte husa. Dersom det ikkje vert sett i verk særskilde tiltak, kan konsekvensane for desse personane verta store og negative, ikkje minst økonomisk. Eg er skuffa over at regjeringspartia ikkje støttar Kristeleg Folkeparti sitt forslag på dette punktet, om å tilby desse mennene særskilde tiltak og ei kompensasjonsordning for det tapet som dei lir.

Til slutt vil eg fremja Kristeleg Folkeparti sine forslag som går fram av innstillinga.

Presidenten: Representanten Ingebrigt S. Sørfonn har teke opp dei forslaga han refererte til.

Alvhild Hedstein (V) [14:57:40]: Odelstinget sluttbehandler i dag en sak som har gått over veldig mange år. Det var vel sentrumsregjeringen som nedsatte Odelslovutvalget, med utvalgsleder Falkanger. Arbeidet fortsatte under Stoltenberg I-regjeringen, og under Bondevik II-regjeringen fikk utvalget, under Venstres ledelse av Landbruksdepartementet, et utvidet mandat til også å vurdere selve odelsretten. Grunnen til dette er jo at de fleste vestlige nasjoner for lengst har fjernet odelsretten.

Da Odelslovutvalget leverte sin innstilling, var denne delt i forhold til selve odelsretten. Et flertall ønsket å beholde den, mens et mindretall – inkludert utvalgsleder, professor Falkanger – ønsket å fjerne odelsretten, men beholde åsetesretten. På et mer folkelig språk innebærer det å fjerne arverekkefølgen til gården, men beholde den retten som man kan kalle en arverabatt for å drive en gård, en avgjørende rett for at det skal være mulig å overta en gård innen familien.

Venstre støtter dette utvalgets mindretallssyn. I en liberal, demokratisk stat mener vi at det ikke skal være arv og genetikk som avgjør et menneskes muligheter. Jeg kan være fristet til å låne Sosialistisk Venstrepartis slagord: «Ulike mennesker. Like muligheter». For Venstre er det et ideologisk og prinsipielt standpunkt at posisjoner ikke skal gå i arv.

Odelsretten var jo i sin tid en god måte å organisere køen av arvinger og slektninger på som gjerne ville overta noe av det aller mest verdifulle en kunne ha, nemlig en gård. I dag er køen borte, og derfor mener Venstre det er på tide å fjerne det kølappsystemet odelsretten innebærer. I tillegg til det rent prinsipielle er det også landbrukspolitiske argument for å fjerne selve odelsretten. Dagens odelsrett kan hindre at de mest motiverte får muligheten til å leve av og bo på en gård. Anslagsvis 80 pst. av landbrukseiendommene med dyrket jord og store skog- og utmarksområder er i dag odelsjord. Det innebærer at det gjennom fødsel er en svært snever krets av personer som får en fortrinnsrett til disse verdiene, og det er vanskelig for andre å få kjøpt en landbrukseiendom. Etter Venstres syn er dette et direkte hinder for å rekruttere motiverte og nytenkende mennesker til en næring som dessverre mange steder forvitrer. Venstre er overbevist om at det landbruket og distriktene trenger, er motiverte og virkelystne mennesker som er drevet av lyst, ikke plikt.

Odelsretten har etter Venstres syn gått ut på dato. Jeg skulle derfor ønske at vi dag hadde en grunnleggende debatt om odelsloven som ikke bare dreier seg om flikking på og justeringer av dagens lov, men om loven, slik hovedinnretningen er, spiller en ønsket rolle i et moderne samfunn. Etter Venstres syn gjør den ikke det.

Mange av de såkalte fordelene som flertallet, som vil beholde dagens lovgivning, påberoper seg, kan utmerket godt ivaretas på en prinsipielt riktigere og en mer systematisk og effektiv måte gjennom andre virkemidler, som f.eks. konsesjonsloven og åsetesretten i dagens odelslov, som Venstre vil beholde. Hvis odelsretten hadde blitt opphevet, ville bøndene fått nøyaktig de samme rettighetene som i dag. I tillegg ville de fått en rett til: retten til å disponere over sin eiendom på samme måte som alle andre, til selv å bestemme hvem som skal overta gården etter dem. Venstre vil derfor stemme imot romertall I §§ 1–50 og §§ 58–79.

I tillegg vil forslaget, som jeg tar opp på vegne av Venstre, om å avvikle statlig boplikt og gi kommunene adgang til å innføre boplikt i hele eller deler av kommunen, styrke lokaldemokratiet og gi en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo.

Presidenten: Representanten Alvhild Hedstein har teke opp det forslaget ho refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:01:39]: Jeg er veldig glad for det som ble sagt om at vi måtte legge økt vekt på nytenkende og motiverte mennesker som skal overta gårdsbruk. Det gir jeg min fulle støtte. I alt mitt arbeid har jeg jobbet for det, og det har også Senterpartiet gjort. Når det imidlertid blir sagt at posisjoner ikke skal gå i arv, og at det ikke er arv og genetikk som skal avgjøre menneskers framtid, er det en grov fordreining, for det er et fritt valg å overta en odelseiendom eller ikke. Det er ingen plikt. Til overmål er det sånn at alle mennesker i Norge, enten de er etniske nordmenn eller ikke, kan erververe odel. Det er et flott system som ikke ekskluderer noen.

Jeg hadde satt veldig pris på en grunnleggende debatt om odelsloven, om hvordan vi skulle ivareta fordelene som ligger i odelsloven, hvor ett av instituttene er å overlevere garden i bedre stand enn da en overtok.

Men spørsmålet mitt er: Det ble sagt at vestlige land for lengst har fjernet odelsretten. Hvilke land er det som har fjernet odelsretten?

Alvhild Hedstein (V) [15:02:44]: Jeg sitter ikke med oversikt over hvilke land, men jeg vet det er få land som har odelsrett slik den praktiseres i Norge i dag. For Venstre er det viktigste at de som har lyst, skal få en mulighet til å overta.

Representanten Lundteigen har helt rett i at det ikke finnes en formell plikt til å overta, men det er en kjensgjerning at mange føler dette tyngende. Siden du har referert litteratur fra langt tilbake i tid i dag, kan vi jo referere til ganske mange gode norske forfattere, Garborg og andre, som har brukt mye av sitt liv på å komme seg gjennom den odelsretten som de selv opplevde som en svært tyngende plikt i sitt liv.

Venstre vil ha bolyst og ikke boplikt.

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal gå gjennom presidenten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:03:33]: Det står da vitterlig i innstillinga at Venstre går inn for boplikt, kommunal boplikt endog, men det er kanskje feil forstått?

Det er riktig at mange forfattere har skrevet om jord og boforhold på gårdsbruk og det som der er, og slik vil det sikkert være framover, for det er noe sjarmerende og fascinerende over det som inspirerer mange unge mennesker.

Men jeg vil følge opp spørsmålet mitt om de landene som har fjernet odelsretten. Så vidt jeg vet, er det ikke andre land i Europa som har hatt eller har odelsrett, så det er ingen land som har fjernet odelsretten. Når vi i Norge har hatt en odelsrett, har vi gjennom den sikret en langsiktig forvaltning av landbrukseiendommer, vi har sikret spredning av eiendommer, som er en viktig forutsetning for et demokrati og for fordeling av makt.

Jeg forstår ikke at det gamle Venstre, som var en varm forsvarer av det systemet, nå skal få en videreføring av sin politikk i det norske storting som minner meg mer om høyrepolitikk.

Alvhild Hedstein (V) [15:04:30]: Venstre er et parti som tør å vurdere sine standpunkt mot nye realiteter. Da odelsretten ble innført, var det en kø av folk som ønsket å overta eiendom. Den køen er i dag borte, og for oss er det ulogisk å beholde et kølappsystem til en kø som ikke finnes. Derfor mener vi at odelsretten har overlevd seg selv, og at det er på tide å fjerne den.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:05:30]: Norge har i dag et levende landbruk over hele landet. Fire av fem gårdsbruk er bebodd, og det drives næringsvirksomhet på de fleste landbrukseiendommer enten de er store eller små. Det er verdifullt. Jeg er opptatt av at det også skal være tilfellet i framtiden. Forutsetningen for å lykkes med det er et samspill mellom eierne og samfunnet – en samfunnskontrakt. Eierne må på sin side være seg bevisst sitt forvalteransvar for gårdens ressurser, og samfunnet må på sin side være bevisst på og ha vilje til å bidra både med juridiske og økonomiske rammevilkår, slik at kulturlandskapet, næringen og lokalmiljøet kan opprettholdes. Endringene som behandles i dag, tar sikte på å styrke de juridiske virkemidlene, slik at de gode resultatene også kan oppnås i årene framover.

Etter min vurdering er det et betydelig lovarbeid som sluttføres i dag. Arbeidet bygger på flere prosesser som har pågått over flere år. Jeg vil særlig fremheve Odelslovsutvalgets arbeid i denne sammenheng, og viser i den forbindelse til NOU 2003:26. Odelsretten har stått sentralt i Norge gjennom århundrer, i mer enn tusen år. Den har vært sterkt medvirkende til desentralisering av makt, til å unngå et adelsvelde, og den har bidratt til å gi oss en selveiende bondestand som i sin tur har vært med på å forme det norske samfunnet. Odelsretten har også bidratt til at landbrukseiendommer ofte har vært eid av samme familie i flere slektsledd.

Stortinget la i 2008 til grunn at odelsretten fortsatt skal ha et eget vern i Grunnloven. Lovforslaget bygger på dette. Odelsretten har gjennom mange slektsledd skapt holdninger som har ført til langsiktig og personlig eierskap knyttet til landbrukseiendom.

Proposisjonen inneholder mange ulike forslag om endringer. Et viktig forslag er at boplikt bl.a. bare skal gjelde eiendom over en viss størrelse, og bare eiendom som er bebygd med bebyggelse som er eller har vært brukt til boligformål. Et annet svært viktig forslag er at arealgrensen for boplikt og odelsrett heves, slik at færre eiendommer i framtiden vil bli omfattet av disse reglene. Dette kan innebære at nær 19 000 flere eiendommer enn i dag på landsbasis kan komme på salg i et mer åpent marked. Gjennom denne todelingen får kommunene styrket sine muligheter til å legge enda bedre til rette både for næringsliv og for bosetting.

Lovgivningen fastsetter en del reguleringer knyttet til det å eie en landbrukseiendom. Det mener jeg er riktig og nødvendig. I et uregulert marked vil ungdom som har lyst til å bo på bygda og satse på næring, lett tape i konkurransen. Mange er opptatt av vilkårene for dem som vil selge, de som vil ut av landbruket. Jeg er mer opptatt av dem som vil kjøpe, de som vil inn i landbruket. I de aller fleste tilfeller vil norsk landbruk og norske bønder være tjent med dette perspektivet. De vil derimot ikke være tjent med et frislipp, som er det grunnlaget forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet bygger på. Et slikt frislipp vil kunne endre strukturen i norsk landbruksnæring fullstendig.

Representantene fra Høyre har i mange sammenhenger gjort et poeng av at vi har en stor leiejordandel i Norge i dag, og at boplikt og priskontroll er årsaken til det. Den analysen vil jeg sette et stort spørsmålstegn ved. Deler av Nederland og deler Tyskland er eksempler på land med langt høyere leiejordandel enn det vi har i Norge. Dette er land som verken har boplikt, priskontroll eller for den saks skyld odelsrett. Etter min mening er følgelig spørsmålet om utvikling av leiejordandelen et mye mer sammensatt spørsmål enn det representantene fra Høyre gir uttrykk for.

Lovforslaget inneholder også endringer knyttet til en tredje hovedgruppe eiendommer som ikke har vært så mye omtalt i dag. Det er de rene boligeiendommene. Reglene om nedsatt konsesjon, de såkalte 0-grenseregelene, må ikke forveksles med regelverket for landbrukseiendom. Jeg har registrert at også en rekke kommuner hvor kommunestyret har flertall fra opposisjonspartiene, har valgt å ha slike forskrifter, og at det har vært et sterkt lokalt engasjement for å beholde forskriftene, f.eks. i Hvaler og på Nøtterøy. Boplikt på boligeiendom er et spørsmål om steder som Røros og Hvaler skal være levende lokalsamfunn året rundt, eller om de skal bli døde kulisser for feriefolk noen uker i året. Gjeldende regler åpner for at mange helårsboliger rent faktisk blir brukt til fritidsformål fordi nær slekt kan overta konsesjonsfritt. Et stort flertall av de kommunene som har uttalt seg, har ønsket en løsning hvor også nær slekt må søke konsesjon dersom slik eiendom ikke skal brukes til helårsbolig. Her åpner vi – gjennom denne lovendringen – for at kommunene får økt styringsmulighet og økt mulighet til å påvirke bosetting på helårsbasis.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:10:38]: Statsråd Brekk sa i sitt innlegg at forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre ville bidra til en stor endring av eiendomsstrukturen i landbruket. Men så ser vi at regjeringspartiene har en flertallsmerknad hvor det står:

«Flertallet mener likevel at det er viktig å legge til rette for en økt harmonisering mellom eiendomsstrukturen og bruksstrukturen, slik at mer av arealene kan bli en del av aktivt, og ikke passivt, eierskap.»

Så her snakker statsråden mot seg selv, på en måte. Han har her fått et arbeidsoppdrag fra sine partier i Stortinget. Jeg kunne godt tenke meg å høre hvordan han ser på dette arbeidsoppdraget, og når han har tenkt å komme til Stortinget for å oppfylle ønsket med hensyn til endringer i jordloven § 12?

Statsråd Lars Peder Brekk [15:11:41]: Delingsforbudet – jeg antar det er det vi nå snakker om – kom inn i lovgivningen i 1955 fordi mange eiere den gang stykket opp landbrukseiendommer ved deling, og uten forbudet har jeg grunn til å tro at situasjonen i dag ikke ville vært nevneverdig annerledes. Hvis det ikke er et forbud mot deling, tror jeg mange vil ønske å dele opp eiendommene, særlig i tilknytning til arv og skifte.

Landbrukseiendommene i Norge er gjennomgående små, og om det blir fritt fram for å dele dem opp ytterligere, vil produksjonsmulighetene på eiendommene svekkes. Men, som det også er nevnt av flertallet i Stortinget, er det et behov for å se på delingspraksisen, slik at det i større grad enn i dag legges til rette for at en eier som ikke selv ønsker å bruke eiendommen til bolig og drive landbruksproduksjon, kan beholde bebyggelsen, men selge arealene som tilleggsjord til aktive bruk i området. Som sagt: Det er en problemstilling som næringskomiteen har bedt Regjeringen om å se nærmere på. Det ønsker jeg å gjøre, og jeg vil komme tilbake til Stortinget på en egnet måte så snart som mulig med vurderinger knyttet til drift og bosetting som den gjennomgangen må munne ut i.

Torbjørn Hansen (H) [15:12:49]: Jeg har to spørsmål om boplikt.

Det er boplikt i landbruket fra før av. 95 pst. av dem som overholder boplikten, ville gjort det uansett, sier de i en undersøkelse som Bygdeforskning har utført, mens 20 pst. som har boplikt, har oversett den og ikke oppfylt boplikten overhodet. Det betyr at boplikten har null effekt i forhold til bosetting på denne type gårdsbruk. Kan statsråden gi oss noen resonnementer om hvilke konsekvenser en fjerning av boplikten på disse gårdsbrukene ville hatt?

Det andre gjelder det som statsråden var inne på om den slektskapsparagrafen som nå blir fjernet i forhold til 0-konsesjon. Det betyr jo at boligeiendom som har vært brukt som fritidseiendom i mange år, vil bli pålagt boplikt hvis man gjennomfører et generasjonsskifte. Og det betyr i klartekst at staten tvangsselger eiendom som familien har, om man skal gjennomføre et generasjonsskifte. Ser ikke statsråden at dette er ganske urimelig for dem som blir berørt?

Statsråd Lars Peder Brekk [15:13:57]: Høyre og Fremskrittspartiet gir uttrykk for at boplikten tvinger landbruksbefolkningen til å bo på eiendommene sine. De viser samtidig til, som også representanten Hansen nå understreker, at reglene ikke virker fordi folk uansett vil bo på eiendommene sine.

Jeg synes at tilnærmingen til dette spørsmålet synes å bygge på ideologi snarere enn en vurdering av faktiske forhold. Undersøkelsen fra Bygdeforskning, som representantene påberoper seg som grunnlag for påstanden om at boplikt ikke virker, viser at eierne ikke bor på eiendommen sin på grunn av tvang, men fordi de ønsker å bo der. Det er riktig. I tillegg viser undersøkelsen, som tilsvarende tidligere undersøkelser, at fire av fem eiere bor på eiendommen sin. Jeg er glad for at effekten av denne politikken viser at 80 pst. bor og driver egen eiendom. Forskernes konklusjon er likevel ikke at reglene er unødvendige, slik Høyre hevder. Forskerne uttaler: Avskaffelse av boplikt vil over tid svekke det lokale eierskapet og svekke den faste bosettingen. Jeg vil anta at forskerne er nærmere til å uttale seg om sitt eget materiale enn det Høyre er, og jeg har – som forskerne – tillit til at boplikt virker.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:15:11]: I denne saken fjerner Regjeringen bestemmelsene om fylkeslandbruksstyrene. Jeg har selv vært medlem av fylkeslandbruksstyret i Akershus og har sett at når man først har dette regelverket, er det viktig at regelverket ivaretas av folkevalgte som står til ansvar overfor folk i fylket. Det overrasker meg at Senterpartiet er med på dette. Men det er vel slik at Senterpartiet følger opp sin embetsmannstradisjon og ønsker å frata folkevalgte innflytelse over denne viktige delen av politikken?

Statsråd Lars Peder Brekk [15:16:03]: I forbindelse med denne reformen overføres en del av det ansvaret fylkeslandbruksstyrene har i dag, til fylkeskommunen. Det er fritt fram for fylkeskommunen å etablere et organ eller bruke et organ til å ivareta landbrukspolitiske spørsmål. Det er også noe jeg har svart på i forbindelse med spørsmål fra Kielland Asmyhr tidligere.

Det som står igjen til fylkesmannen, er behandling av klager og innsigelsesrett. Jeg mener det er riktig, fordi man ivaretar en nasjonal landbrukspolitikk gjennom det tiltaket.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Peter Skovholt Gitmark (H) [15:17:00]: Boplikten innskrenker den private eiendomsrett, og den virker ikke. Likevel legger de rød-grønne og flertallet fram en lov som strammer inn boplikten ytterligere.

Situasjonen knyttet til landbruket og de 35 000 gårdshusene som står tomme, har vært behørig omtalt i debatten – så også undersøkelsen fra Bygdeforskning. Men spørsmålet statsråden aldri har besvart, er jo: Hvorfor er landbruksministeren fremdeles med på å bære havre til en død hest? For tallene er klare: Boplikten har minimal effekt for helårsbosetting på norske gårder, og regelverket brytes i stort omfang. Helårsbosetting må heller sikres gjennom at folk selv ønsker å bo på norske gårder. Skulle statsråden gjøre noe positivt for bosettingen, burde han gjøre det motsatte, nemlig å liberalisere eiendomsreguleringene, slik som Høyre foreslo i Dokument nr. 8:40 for 2006–2007.

Når statsråden og Regjeringen i tillegg går inn for å fjerne slektsparagrafen, noe som gjør at man er med på tvangsselge eiendom ut av familien, eiendom som kunne ha vært en sentral del av familiens ferieliv og identitet over lang tid, slår man virkelig ikke noe slag for verken norsk landbruk eller norsk identitet og kultur.

Det var underlig å høre på den siste biten av replikkordskiftet, da man sa at forskerne støtter opp om norsk boplikt. For Norges fremste autoritet på boplikt, professor Normann Aanesland ved UMB, er entydig i sin konklusjon. Regjeringen lever åpenbart etter den amerikanske historikeren Henry Brooks Adams' sitat: Politikk er kunsten å ignorere fakta.

Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:19:13]: Jeg opplever at representanten Gitmark veldig malerisk beskriver situasjonen når han hevder at denne regjeringen vil tvangsselge boligeiendommer på sørlandskysten eller der det er nullkonsesjonsgrense. Det er selvsagt ikke riktig. Det vi gjør, er å gi kommunene et virkemiddel for å ivareta bosetting. Det er et kjempeparadoks at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet aldri nevner at størsteparten av de 66 kommunene som har nullkonsesjonsgrense, styres av de samme partiene som her er motstandere av ordningen. Det er de samme kommunene som i høringsrunden har uttalt at de ønsker å videreføre dette regelverket. Et flertall av dem ønsker endog å utvide det, med slektskapsunntaket. Det er et kjempeparadoks, synes jeg, at representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet, som har sine egne partikollegaer i mange av de kommunene det her er snakk om, ikke ivaretar disse kommunenes interesser, men på et ideologisk grunnlag tar tak i dette spørsmålet, og på et ideologisk grunnlag bidrar til at det ikke blir ivaretatt at folk skal bo framfor å ha døde feriekulisser store deler av året. Det er problemstillingen. Det er en ideologisk og ærlig diskusjon. Men det er en diskusjon som er fremmet av representanten Gitmarks egne partikollegaer i mange, mange kommuner.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [15:21:14]: Jeg må bare sterkt ta avstand fra at de udokumenterte påstandene som statsråden kom med her, at folkevalgte som representerer Fremskrittspartiet, går inn for boplikt. Det tror jeg ikke er tilfellet. Jeg må be statsråden dokumentere disse påstandene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:21:58]: Jeg vil understreke det statsråden sa, at det vi opplever her i dag, er en grei diskusjon på et ideologisk grunnlag. Det er svært stor forskjell mellom Fremskrittspartiet og Høyre på den ene siden og regjeringspartiene på den andre siden i eiendomsrettspolitikken. Regjeringspartiene står på en trygg nasjonal tradisjon, som har vist seg å fungere svært bra, og som har ført til at vi har fått en spredning av makt gjennom en spredning av eiendomsrett. Vi har ungdom fra ulike samfunnslag som har fått det privilegium det er å overta en gårdseiendom. Vi har fått en forvaltning av våre naturressurser som i forhold til andre land er bedre, fordi vi har en eiendomsforståelse som inviterer til å samspille eiendomsrett og eiendomsplikter. Og vi har en tradisjon hvor pengeplassering er underordnet når det gjelder kjøp av eiendom og det å forvalte eiendommen aktivt gjennom bosetting og drift. Og takk for det.

Det som er saken, er at boplikt virker. Det har vært mange eksempler på at regelverket brytes. Derfor har Regjeringa nå kommet med et enklere regelverk, men et mer kraftfullt og lettere oppfølgbart regelverk. Bondevik II-regjeringa, med en landbruksminister fra Venstre, underminerte, undergravde, bopliktregelverket, og vi fikk forskjellsbehandling, noe som nå heldigvis er rettet opp.

Partiet Høyre har i disse spørsmålene sin forankring i ferielivet og ferielivsidentiteten, som representanten Gitmark snakket om. Det er greit, det er Høyres valg. Regjeringspartiene står i den tradisjonen at det er identitet knyttet til å bruke jorda. «Buandi», den som bor på og driver eiendommen, er for oss forbildet.

Til slutt: Det ble fra Høyres side sagt at en av de fremste forskerne i Norge på disse spørsmålene var professor Normann Aanesland, min tidligere professor på Landbrukshøgskolen. Jeg syns nok kanskje det er å dra min kjære professor noe langt, når jeg veit ganske godt hvorfor han ble så sterkt engasjert i disse spørsmålene. Det var mer personlige forhold enn professorgjerningen som dannet grunnlaget for den ballasten som har fulgt professoren siden lovendringa om boplikt i 1974.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.