Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 10 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 20 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

I tillegg blir det føreslått inntil 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten føreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det føreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Trond Lode (Sp) [00:08:37] (ordførar for saka): I dag skal me gjera nødvendige lovvedtak for å gje kommunane eit heilskapleg ansvar for barnehagesektoren. I år har me innført rett til barnehageplass for alle som ønskjer det. Når me har oppnådd full behovsdekning, skal finansieringa overførast til kommunane sitt rammetilskot. I proposisjonen føreslår Regjeringa at så skal skje frå 2011. Dagens lovvedtak legg nødvendige føringar for føreseieleg finansiering av den ikkje-kommunale delen av barnehagesektoren. I innstillinga blir det føreslått endringar i § 8 om forholdet mellom statlege og kommunale tilskot og i § 14 om kommunalt tilskot.

Komiteen føreslår at kommunane får finansieringsplikt av godkjende ikkje-kommunale barnehagar. Vidare føreslår komiteen å oppretthalda dagens rettstilstand når det gjeld likeverdig behandling av kommunale og godkjende ikkje-kommunale barnehagar i forhold til offentlege tilskot. I tillegg varslar komiteen ei opptrapping frå 2010, med sikte på å fullfinansiera sektoren i løpet av maks fem år.

Det er svært gledeleg å kunna presentera ein slik opptrappingsplan. Likeverdig behandling er allereie lovfesta i dagens § 14. Men på grunn av forskjell i kostnadsbiletet mellom kommunale og ikkje-kommunale barnehagar har ikkje likebehandling blitt praktisert så langt, bortsett frå i nokon få av landets kommunar.

Fleirtalet slår i innstillinga fast at likeverdig behandling skal definerast som at kommunen skal sørgja for kostnadsdekning i alle godkjende barnehagar.

Eg vil òg understreka viktigheita av at me no lovfester kvartalsvis forskotsutbetaling av dei kommunale tilskota. Det vil bidra til at drifta blir føreseieleg og betre likviditet for dei ikkje-kommunale barnehagane. Alle dei endringane er viktige for at ikkje-kommunale barnehagar skal kunna levera eit godt barnehagetilbod til ungane, og for at dei tilsette skal ha gode løns- og arbeidsvilkår. Me veit frå fleire undersøkingar at så er tilfellet allereie i dag, at dei tilsette er dyktige og dedikerte, og at foreldre med ungar i ikkje-kommunale barnehagar er veldig godt fornøgde med tilbodet. Men me veit òg at ein del ikkje-kommunale barnehagar slit økonomisk.

Med denne innstillinga forsøkjer me å leggja til rette for ei positiv utvikling i så måte. Det er takk vera dei ikkje-kommunale barnehagane at me har så god barnehagedekning som me har i dag. Meir enn halvparten av ungane i barnehage går i ein ikkje-kommunale barnehage, det er ein styrke for sektorens mangfald. Ytterpunkta i mangfaldet av alternative barnehagetilbod finn me i den ikkje-kommunale delen av sektoren.

For å gje kommunane høve til å forvalta barnehagesektoren heilskapleg, er det nødvendig å gje kommunane fri skjønnskompetanse i forhold til om dei skal finansiera ikkje-kommunale barnehagar som blir etablerte etter at sektoren blir rammefinansiert. Dette har til mi store forundring blitt kritisert av opposisjonen. Om den frie etableringsretten skulle stå slik som i dag, ville det lagt til rette for kaos rundt om i Kommune-Noreg. Det ville ført til at kommunane måtte akseptera overetablering av barnehageplassar, og dermed at kommunen ville måtta bruka atskilleg meir pengar på barnehagar enn nødvendig, eller at alle barnehageplassane i kommunen ville bli underfinansierte – med dårleg kvalitet som følgje av det. Det er viktig at det blir føreseieleg for godkjende ikkje-kommunale barnehagar at kommunen har fri skjønnskompetanse i fiansieringsspørsmålet etter rammefinansiering. Alternativet som opposisjonen føreslår, er etter mitt skjønn oppsiktsvekkjande dårleg.

Gunn Karin Gjul (A) [00:13:24]: Vi er i ferd med å bryte målstreken, om kort tid er vi i havn med full barnehagedekning. Dermed har vi på plass den største velferdsreformen i nyere tid.

Den rød-grønne regjeringa har bygd barnehageplasser så remmer og tøy kan holde. Om lag 97 pst. av barna som starter på skolen i høst, har gått i barnehage. Fra å være et gode for de få, er barnehagen blitt et tilbud til det store flertallet av barn mellom ett og seks år. I 1975 hadde 7 pst. av barna en barnehageplass. I dag går 87 pst. av hele aldersgruppa ett–fem år i barnehage.

Barnehageforliket fra 2003 og den påfølgende massive utbyggingen av barnehager er en stor reform som betyr veldig mye for småbarnsforeldre. Nybakte foreldre slipper nå å miste nattesøvnen på grunn av manglende barnehagetilbud til den lille.

Det er ingen liten reform som er gjennomført. Siden 2003 har over 60 000 flere barn fått plass i barnehage. Vi bruker i dag 13,8 milliarder kr mer på barnehager enn vi gjorde i 2003. Dette innebærer en økning på 170 pst.

Samtidig med den massive utbyggingen er prisen på barnehageplass blitt redusert. Vi har innført en makspris som nå er på 2 330 kr. I kommunale barnehager er prisen for en barnehageplass redusert med 37 pst., mens i private barnehager er prisen nesten halvert. Disse prisreduksjonene har resultert i at foreldre nå har råd til å ha barna sine i barnehage, noe som har ført til en betydelig større etterspørsel etter barnehageplass enn det vi overskuet i 2003.

Barnehageforliket er ennå ikke på plass. Nå gjenstår det å sørge for at de private barnehagene får like god finansiering som de kommunale. Det var en av forutsetningene for barnehageforliket, nemlig at vi skulle ha en likeverdig behandling av de kommunale og private barnehagene.

Telemarksforskning dokumenterte i sin rapport, som ble lagt fram i januar, at ansatte i private barnehager har dårligere lønn og pensjonsvilkår enn ansatte i de kommunale barnehagene. I tillegg får barna et dårligere tilbud fordi det er færre voksne i forhold til barn i de private barnehagene.

Denne rapporten og det at vi har fått en økonomisk avklaring allerede nå på at Regjeringa vil foreslå en innfasing av likeverdig behandling av kommunale og private barnehager i budsjettet for 2010, gjør at regjeringspartiene i Stortinget har valgt å endre forslaget fra Regjeringa. Vi har valgt å endre lovforslaget, slik at likeverdig behandling tas inn i den nye lovbestemmelsen, og at det fortsatt skal være nasjonale forskrifter som legger føringer for hvordan likeverdig behandling skal forstås. På denne måten sikrer vi at private barnehager, både juridisk og økonomisk, blir garantert en likeverdig behandling med de kommunale barnehagene. Innfasingen vil skje fra januar 2010, og vil være sluttført innen fem år.

Samtidig beholder vi ambisjonen om at barnehager skal inn i den kommunale rammeoverføringen fra 2011. Vi legger også til grunn at det fortsatt skal være øremerket statstilskudd fram til full barnehagedekning er nådd. Ved at kommunene nå er juridisk forpliktet til å gi alle foreldre som ønsker det, en barnhageplass, mener regjeringspartiene at det er viktig at kommunene får et helhetlig ansvar for sektoren. Vi tror at kommunene vil ha en sterk interesse i å sikre en balansert utbygging og dermed en mer effektiv bruk av de økonomiske ressursene. I en sektor som er fullt utbygd, mener de rød-grønne partiene at det er både viktig og riktig at kommunene har styring på nyetableringene.

Kommunene må ha myndighet til å styre, slik at man unngår overetablering. Et fritt kommunalt skjønn sikrer at kommunene ikke forpliktes til å finansiere barnehager som nettopp vil føre til overetablering. Mange ubesatte barnehageplasser vil være kostbart og en lite effektiv utnyttelse av ressursene. Det kan også føre til at eksisterende barnehager må drive med ledig kapasitet. Økonomisk vil dette være verst for de private barnehagene, og konsekvensene for dem kan bli nedleggelse.

I takt med at barnehagetilbudet er blitt bygd ut og prisene er senket kraftig, har stadig flere foreldre etterspurt barnehageplass. I en situasjon hvor den store majoriteten velger å ha de aller minste barna sine i barnehage, mener jeg vi skal vokte oss vel for å komme med den moralske pekefingeren. Til tross for at et enstemmig storting har støttet den massive barnehageutbyggingen, fortsetter opposisjonen, med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, å moralisere over bruken av barnehage for de minste. Gjennom sin retorikk om at barn oppholder seg hele sin barndom i en institusjon, og at de sår usikkerhet om det er bra for barn under tre år å være i barnehage, skaper de et inntrykk av at dette er et stort sosialt eksperiment. Hva er høyresidens motiv? Angrer de på at de ble med på barnehageforliket, eller misliker de foreldrenes valg?

For Arbeiderpartiet er det nå viktig å ikke gi foreldrene dårlig samvittighet, eller først og fremst mor dårlig samvittighet – for det er det det dreier seg om.

Vår oppgave nå er å sørge for et barnehagetilbud av høy kvalitet og samtidig akseptere at når foreldrene får muligheten til å velge, velger de aller fleste barnehager framfor andre omsorgsløsninger.

Arbeiderpartiet ser på barnehagen som en viktig sosial arena og en viktig læringsarena. I en ny forskningsrapport fra Kunnskapsdepartementet og Folkehelseinstituttet framgår det at barn i alderen 18–36 måneder som går i barnehage, har et bedre språk. Spesielt store er utslagene for minoritetsspråklig barn og for barn med foreldre med lav utdanning. Annen norsk og internasjonal forskning sier det samme. Barn i alderen 18 måneder til tre år kan ha et stort og positivt utbytte av barnehagen dersom kvaliteten er god.

Dessuten konkluderer Fordelingsutvalget med at å satse på barnehager er den viktigste medisinen for å redusere sosiale forskjeller senere i livet. Til og med OECD mener den norske barnehagen er viktig for å utjamne skiller blant norske barn.

Etter å ha vært gjennom fem år med massiv utbygging av barnehageplasser, beveger vi oss nå over i en ny fase. Vi retter nå fokus mot kvaliteten i barnehagene, og kveldens vedtak om å sikre at den halvparten av barna som går i private barnehager, får en like god finansiering som barn i kommunale barnehager, vil bli et viktig bidrag for å sikre kvaliteten i barnehagene i tida framover.

Per Rune Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [00:21:05]: Fremskrittspartiet er av den oppfatning at familien er en av de viktigste pilarene i dagens samfunn. Det er vår oppfatning at dersom det føres en aktiv og riktig familiepolitikk, vil dette gi betydelige samfunnsgevinster både på kort og lang sikt. Det er svært viktig å gi familiene en betydelig frihet i hverdagen, mulighet for valgfrihet og råderett over egen familiesituasjon.

Fremskrittspartiet vil på det sterkeste advare mot dem som forsøker å svekke foreldrenes rolle i forhold til barna, herunder ønsker enkelte politikere har om at barnehager skal være obligatorisk.

Det offentlige kan aldri fullt ut erstatte foreldrene når det gjelder å skape trygge rammer og tilhørighet for barn. Vi vil derfor sterkt advare mot at stadig flere av familiens oppgaver blir veltet over på staten eller andre offentlige organer. Fremskrittspartiet vil også påpeke at Regjeringen bør sette i gang en evaluering av barnehagetilbudet, og samtidig da se på konsekvensene av at svært små barn tilbringer mye tid i barnehage. Er det slik at det for de minste kan være bra å være hjemme litt lenger med mor eller far, og bør vi da kanskje legge til rette for dette gjennom en forbedring av kontantstøttemodellen?

Fremskrittspartiet vil bemerke at for å gi full valgfrihet for foreldrene må man gjennom ulike tiltak sørge for at det blir full barnehagedekning. Når vi snakker om full barnehagedekning, definerer vi det som plass for alle som ønsker det, til en pris de har råd til. I tillegg må det legges til rette for et marked som gir pedagogiske valgmuligheter gjennom mangfold.

Det kompromiss som Stortinget i sin tid vedtok om barnehager, vil, om det følges opp på en skikkelig måte, kunne legge grunnlag for full barnehagedekning og lavere foreldrebetaling.

Gjennom reell likebehandling av offentlige og private barnehageplasser kan det sikres en utvikling av flere plasser, lavere kostnader og pedagogiske valgmuligheter. Det er nettopp en reell likebehandling som sørger for en kostnadseffektiv og levedyktig barnehagesektor.

Fremskrittspartiet tror det beste system for likebehandling er en statlig stykkprismodell, hvor den enkelte barnehage får betalt fra staten pr. barn – selvfølgelig korrigert for noen barn med spesielle behov, eller ved funksjonshemning. Det kan også vurderes om det skal være et eget grunntilskudd for å sikre de minste barnehagene. Med reell likebehandling vil alle barnehager ha motivasjon til å drive kostnadseffektivt, samtidig som det fokuseres på tilbudets kvalitet.

Jeg merker meg at Fremskrittspartiet står alene om sitt grunnsyn, og at de øvrige partiene mener at kommunene skal være mellomledd mellom stat og barnehage. Fremskrittspartiet har derfor også vært en konstruktiv bidragsyter i barnehageavtalen og i barnehageforliket for å sikre utbygging, lav pris, valgfrihet, likebehandling og kvalitet.

Fremskrittspartiet merker seg at mens den forrige regjeringen – Bondevik II – snakket om å innfase likebehandling av offentlige og private barnehager, har den sittende regjering sluttet å omtale likebehandling, inntil pressekonferansen den 27. mai, der man plutselig var blitt tilhenger av reell likebehandling, og man skulle fase dette inn over en tidsperiode.

Jeg fester ikke lit til regjeringspartienes løfter på dette feltet. Jeg tror det er en ren valgkampbløff for å berge noen av stemmene blant foreldre og ansatte i private barnehager. Jeg tror mange vil gjennomskue dem. Når man er imot likebehandling i nesten fire år, og så hevder at man er for rett før et stortingsvalg, er det ikke troverdig.

Man har i lang tid nå hatt forskjellsbehandling mellom kommunale og private plasser samt forskjell i hvordan kommuner regner ut tilskudd til private plasser. Dette har skapt stor usikkerhet og økonomiske utfordringer for de private barnehagene. I tillegg vil flertallspartiene ha en lovformulering som gjør at det er opp til kommunestyrenes skiftende flertall å avgjøre om nye private barnehager skal få starte opp. Denne politikken har ført til at private barnehager har måttet legge ned virksomheten eller at færre nye plasser er blitt bygd ut. Dermed har det bidratt til den mangelen på plasser som fortsatt er i noen få kommuner.

Helt til slutt noen korte kommentarer til de foregående innlegg. Spesielt merket jeg meg saksordfører Trond Lodes påstand om at man skal innfase denne likebehandlingen over fem år. Jeg må si at mer uforpliktende er det neppe mulig å bli i politikken. Ellers merket jeg meg også hans påstand om at fri etablering vil føre til kaos. Nå vet vi jo at Senterpartiet i de siste årene har beveget seg kraftig til venstre, men at fri etablering innenfor et marked fører til kaos, trodde jeg i og for seg det bare var slike som Rødt, og liknende partier, som tok til orde for. Det vil heller ikke føre til, som representanten Lode hevdet, at kommunene vil bruke mer penger. Det blir jo ikke flere barn selv om det blir en fri etableringsrett, og selv ikke de ikke-sosialistiske partiene har tenkt å betale noen private barnehager for barn som ikke eksisterer. Det er relativt åpenbart.

Man skal ikke fra denne talerstol karakterisere kollegaer i denne sal, men slik jeg forstår det, er det åpenbart noen matematiske ferdigheter som mangler hos flertallspartiene.

Når det gjelder representanten Gjul, holdt hun et flammende innlegg, som hun pleier i saker som denne. Det som verken hun eller representanten Lode var inne på når de bl.a. lovpriste private barnehager, er det faktum at de går til valg sammen med et parti som har programfestet at de er motstandere av private barnehager. Det kan jo bli en utfordring som de må løse hvis de skulle få flertall etter kommende valg, men det er det heldigvis ikke stor sjanse for.

Med dette tar jeg opp de forslag som er fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [00:28:03]: Etter å ha grublet over Regjeringens forslag i snart ett år, har regjeringspartiene i Stortinget – heldigvis, får jeg si – kommet til at dette var et ganske dårlig forslag, noe som det i og for seg ikke tok fullt så lang tid for oss andre å konstatere. De har et stykke på vei imøtekommet rasende – som jeg vil si er berettiget – foreldre i de private barnehagene landet over. Denne kuvendingen bærer sterkt preg av tilstundende valgkamp. De lovnadene som er gitt, tilfredsstiller jo først og fremst dagens foreldre, mens de foreldrene som skal ha barn i barnehage etter 2011, i og for seg ikke har kommet så veldig mye lenger når det gjelder det å ha trygghet for rammene om det å skape og drive en privat barnehage.

Høyre mener det er viktig at vi har en ganske stor andel med private barnehager. Det gir dynamikk i tilbudet. Det gir en tilvekst der det trengs, både når det gjelder antall plasser og plasseringen av disse, og det gir kort og godt et bedre tilbud til foreldrene ved at man har et korrektiv til de kommunale plassene som, som regel, er godt planlagt og plassert der de er, og med en stor treghet i forhold til hvordan befolkningen ellers utvikler seg.

Det gir også et bredere pedagogisk tilbud, og dermed også en kvalitet i den totaliteten barnehagene representerer, altså gir det kort og godt valgfrihet for foreldrene både i det praktiske og i det kvalitative og pedagogiske.

Regjeringens politikk vil gjøre at det blir mye strammere å drive og etablere private barnehager. De kommunene som ønsker det, og det er det grunn til å tro at de rød-grønne gjør, har alle kort på hånden for mer eller mindre å fase ut det private tilbudet. Hvis man vil skvise ut og stoppe private fra å etablere seg, vil man ha full mulighet til å gjøre det etter 2011. Etableringsretten er et viktig poeng her, i tillegg til finansieringen. Deri ligger også Høyres hovedkritikk.

Høyres grep om barnehagepolitikken er klart. Vi går inn for kommunal stykkpris. Det betyr at kostnaden pr. barn må være den samme innenfor en kommune, enten barnet går i en kommunal eller i en privat barnehage. Når vi ikke går inn for den statlige løsningen som Fremskrittspartiet gjør, er det fordi vi mener at det er store forskjeller i Kommune-Norge, og at vi ikke tror at det blir enkelt å finne frem til en statlig nøkkel å styre etter, uavhengig av kommunene. Før vi går inn for å flytte dette over i den kommunale rammen, er det en klar forutsetning fra Høyres side at vi skal ha på plass et system som sikrer likebehandling. Det dreier seg om sentrale forskrifter, med en nøkkel for hvordan dette skal beregnes. Det er helt sentralt for oss å ha en lovfestet rett til lik behandling. Uttrykket «lik behandling» er viktig til forskjell fra regjeringspartienes forslag om «likeverdig behandling», som for oss rett og slett fremstår som ullent. Her ligger selvfølgelig en oppjustering av den nøkkelen som i hvert fall gjelder mange steder, nemlig 85 pst. dekning til de private barnehagene i forhold til 100 pst., som er utgangspunktet for de offentlige. Det arbeidet har Høyre begynt på. I de siste to budsjettene har vi kommet med ekstra bevilgninger og foreslått en økning på noen prosent hver gang. Det er et arbeid vi selvsagt er innstilt på å videreføre og jobbe frem til full 100 pst. dekning i løpet av kommende periode.

Det ble sagt herfra – jeg tror det var fra saksordføreren – at fri etableringsrett ville føre til kaos og store vanskeligheter for kommunene. Det tror jeg kanskje er å ta munnen en smule for full. Realiteten er at vi snart har full barnehagedekning. Det skal vi være glad for. Det betyr at det er ganske marginalt i hvilken grad det vil være rom for å skape nye barnehager.

Ønsker man å opprettholde kvaliteten på og tilfang av bredde i de private barnehagene, er vi avhengig av at det er tilflyt av nye. Det vil alltid være noen som gir seg av forskjellige årsaker. Hvis vi ikke gir godt rom for å komme i gang og trygghet for å investere og satse på å drive barnehager, vil vi langsomt, men sikkert trappe ned det private initiativet, noe som vil ha en negativ smitteeffekt på de offentlige barnehagene, både i det arbeid kommunene må legge ned for å sørge for at de har et godt pedagogisk tilbud og den bredden som de private representerer knyttet til kvalitet og pedagogisk tilnærming. Vi har merket oss at Regjeringen har kommet på en smule bedre tanker, men slett ikke så gode som de burde ha vært.

Ellers vil jeg nok si at det er tankevekkende å se hvordan regjeringspartiene i denne saken nå har stort behov for å flagge hvor høyt de setter de private barnehagene, hvor flott det er å ha et rikt tilfang av private barnehager, og hvilken verdi de mener det har at vi også skal ha private barnehager i fremtiden. Det er kanskje påfallende å notere seg den inkonsekvensen som ligger i akkurat dette, i forhold til alle de andre omsorgsoppgavene som Regjeringen ikke synes det er så veldig god idé å ha private tilbud til – for ikke å snakke om spørsmålet om friskoler, som jo bekjempes med nebb og klør. Hva er egentlig den prinsipielle forskjellen på en privat barnehage og en friskole? Det er ikke så lett å se. Men dette hører nok til en annen debatt, med utgangspunkt i skolen. Nå får vi holde oss til etablering og drift av barnehager. Der har Høyre mer enn et toårs perspektiv. Vi ønsker å sikre et mangfoldig barnehagetilbud også i fremtiden.

May Hansen (SV) [00:36:23]: Endelig behandler vi Ot.prp. nr. 57 for 2007–2008, Om lov om endringer i barnehageloven (finansiering av ikke-kommunale barnehager). Behandlingstida har vært lang, men nødvendig. SV er fornøyd med at vi nå får på plass en finansiering av barnehagesektoren som er forutsigbar for driften både i kommunale og i private barnehager.

Til representanten fra Fremskrittspartiet vil jeg si at jeg støtter representanten i at det er viktig å forske på tiltak for barn, om det gjelder barnevern, skole, barnehager osv., men jeg har ingen forståelse for at vi må forske på at det er bra for mor å være hjemme. Vi vet at barnehager er bra for barn og foreldre. Barnehager er et godt omsorgstilbud, en god fellesarena og et godt pedagogisk tilbud. Barnehager gir også utsatte barn et nødvendig, supplerende omsorgstilbud parallelt med foreldre og andre omsorgspersoner. Barnehager er også en god språklig arena og viktig for integrering av barn med flerkulturell bakgrunn. Det å utvikle språk og felles plattform gjennom barnehage før skolegang er viktig for alle barn i Norge.

For foreldre er også barnehager bra. Jeg har jobbet med foreldre i etableringsfasen i veldig, veldig mange år som jordmor og vet at mange barn i dette landet hadde opptil fire–fem dagmammaer i året.

Dette gjør at både mor og far har muligheten til å være yrkesaktive, og så er de trygge på at barna har et godt omsorgstilbud. Vi har nå fått på plass enda en viktig bit i vår tids velferdsreform.

Jeg har selv jobbet som SVs barnehagepolitiske talsmann siden Fremskrittspartiet og SV fremmet forslaget om full barnehagedekning til makspris, som førte til det store barnehageforliket i Stortinget. Det er en av de viktigste sakene jeg har jobbet med, og jeg har vært kjempeglad for å få lov til å være med på denne utrolig lange reisen mot at vi nå snart har full barnehagedekning i dette landet, og til lav pris. Unger får lovhjemlet rett til barnehageplass, og det er en forutsigbar drift for både kommunale og ikke-kommunale barnehager. Det har vært mange runder, men jeg føler at jeg nå har konkludert på nok en del.

I proposisjonen foreslår departementet at kommunene får det økonomiske ansvaret for barnehagesektoren gjennom rammefinansiering fra 2011. Kommunene får dermed det helhetlige ansvaret for barnehagesektoren. For å sikre de ikke-kommunale barnehagenes videre drift foreslår departementet at kommunene skal ha finansieringsplikt overfor eksisterende ikke-kommunale barnehager. Nærmere regler for finansiering av de ikke-kommunale barnehagene foreslås fastsatt i lokale forskrifter utformet av den enkelte kommune.

Nyetablerte barnehager vil ikke automatisk ha rett til finansiering. Dette mener SV er svært bra fordi vi ville fått en uforutsigbar situasjon både for barn og foreldre ved overetablering. Konsekvensen av en overetablering ville kunne bli konkurser og føre til uforutsigbarhet også for de private barnehagene.

Regjeringa vil nå legge til rette for å nå målet om likeverdig behandling av alle godkjente barnehager. SV stiller seg bak en endring av lovforslaget slik at prinsippet om likeverdig behandling tas inn i de nye lovbestemmelsene, og slik at det fortsatt skal være nasjonale forskrifter som legger føringer for hvordan likeverdig behandling skal forstås. Vi mener at nasjonale forskrifter er nødvendig for å definere nærmere hva som ligger i lovbestemmelsen om likeverdig behandling, og forutsetter at hovedregelen for likeverdig behandling skal defineres som at kommunen skal sørge for kostnadsdekning til alle godkjente barnehager.

SV forventer også at den endringen som nå gjøres, fører til at det blir likeverdige lønns- og arbeidsvilkår også i de ikke-kommunale barnehagene – vi vet jo at mange av dem som jobber i de ikke-kommunale barnehagene, ikke har dette på plass.

Så vil jeg si helt til slutt til representanten fra Fremskrittspartiet: SV er ikke imot private barnehager. Vi har faktisk vært med på det forslaget som førte til det store barnehageforliket.

Dette mener vi vil gjøre tilbudet enda bedre.

Bjørg Tørresdal (KrF) [00:41:37]: Da regjeringspartiene kom med sin delvise snuoperasjon mandag 27. mai, framstilte de det som en stor seier. Jeg spør: Seier over hvem? Jo, over Regjeringen. De feiret en stor seier over seg selv, for det var ingen andre enn de selv som hadde foreslått endringene i § 14. Det var disse endringene de private barnehagene kalte katastrofale, og som regjeringspartiene altså endelig, etter mange måneder, klarte å få bort igjen. Men greit, Regjeringen må gjerne feire seieren over seg selv, vi skal ikke ta fra dem den gleden. Problemet er bare at seieren ikke er fullstendig, bare delvis. For de endringene som vi i dag vedtar, gir ikke bedre rammevilkår for alle private barnehager og for de barn og foreldre som i framtiden skal bruke de private barnehagene. Dersom noen ønsker å starte en barnehage etter 2010, er de altså avhengige av at kommunen ser verdien av at akkurat de starter opp, at kommunen ikke er bekymret for konkurranse for de eksisterende barnehagene, og at kommunen har råd til å finansiere enda en barnehage, selv om det kanskje ikke er behov for flere plasser i utgangspunktet.

Dette er ikke helt enkelt. Kristelig Folkeparti mener at Regjeringens forslag om fritt kommunalt skjønn innebærer at den frie etableringsretten ikke er helt reell. Det er ikke bare Kristelig Folkeparti som frykter dette – flere høringsinstanser er bekymret for at fritt kommunalt skjønn vil gi lite forutsigbarhet, mindre mangfold, forskjellsbehandling og mer administrasjon, og at rettssikkerheten kan bli truet.

Regjeringens løsning er at de sier at den frie etableringsretten skal videreføres, men at barnehagene ikke automatisk skal ha krav på tilskudd. Fri etableringsrett er verdiløst uten rett til driftstilskudd. Kristelig Folkeparti frykter en «dansk» utvikling innen barnehagesektoren. Derfor er vårt forslag til ny § 14 annerledes enn Regjeringens og regjeringspartienes. Den viktigste forskjellen er at vi mener at kommunene ikke bare skal yte tilskudd til barnehager som var godkjent før rammeoverføringen, men til alle barnehager. Kristelig Folkeparti ønsker en offentlig finansieringsplikt som gjelder alle barnehager og vil sikre en reell etableringsrett med offentlig tilskudd til alle godkjente barnehager. Vi mener at § 14 bør inneholde et forpliktende regelverk for hvordan kommunene skal gi tilskudd til de ikke-kommunale barnehagene.

Staten må gi klare retningslinjer for beregning av kostnadene i barnehagene, nasjonale føringer som sikrer lik økonomisk behandling. Derfor ønsker vi et statlig fastlagt finansieringssystem som sikrer denne likebehandlingen. Alle offentlig godkjente barnehager må få en grunngodtgjøring, uavhengig av barnehagens størrelse, for å sikre at de minste barnehagene overlever.

Med et bedre finansieringssystem kan barnehagene gi sine ansatte bedre lønns- og arbeidsvilkår. Vi vet at det er betydelige forskjeller i arbeidsbetingelsene. Det er uholdbart at ansatte i private barnehager skal ha dårligere arbeidsbetingelser enn ansatte i offentlige barnehager.

Også i Kristelig Folkeparti har vi hatt som utgangspunkt at ansvar for finansiering av barnehager på sikt skal overføres til kommunene. Men vi ønsker rammefinansiering først etter at full dekning er nådd og full likebehandling er innført. Kristelig Folkeparti frykter at rammeoverføring før disse kravene er innfridd, vil føre til at rammetilskuddene ikke gjenspeiler det reelle kostnadsnivået. Da blir kommunene sittende igjen med ansvaret og med utgiftene, og det uten at det reelle kostnadsnivået er kjent og har stabilisert seg på forhånd. Kristelig Folkeparti frykter at kommunene nå får en økonomisk utfordring. Derfor ber vi Regjeringen om å utsette overføringen av det økonomiske ansvaret for barnehagesektoren til kommunene til målet om full behovsdekning er nådd og til full økonomisk likebehandling av private og offentlige barnhager er innført.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å ha klare og tydelige regler om uttak av utbytte fra barnehagene. Kristelig Folkeparti vet at en del private barnehager går med underskudd, og det er veldig få som går med overskudd. Derfor er det synd når store medieoppslag om noen få aktører som tar ut store utbytter, skaper et inntrykk av at dette er en sektor det er lett å tjene penger i. For vi vet at det ikke er sånn. Kristelig Folkeparti mener at en bør vurdere om det trengs tiltak som begrenser urimelig utbytte eller godtgjørelse.

Til slutt: Kristelig Folkepartis utgangspunkt er at vi ønsker mangfold innenfor barnehagesektoren. Vi ønsker mange forskjellige typer barnehager, barnehager med alternativ pedagogikk, friluftsbarnehager og livssynsbarnehager. Vi frykter at Regjeringens opplegg på sikt vil gi mindre mangfold og færre private barnehager. Kristelig Folkeparti stemmer i dag mot flertallets forslag til ny § 14. Vi stemmer for vårt eget forslag til ny § 14 og for de øvrige mindretallsforslagene som foreligger.

Trine Skei Grande (V) [00:47:06]: Nå har jeg grublet i snart fire år på hva som skulle få denne regjeringa til å snu, og endelig fant jeg ut hva det var. Det var at et av de mindre partiene ble lurt av et av de andre mindre partiene – det var det som skulle til. For her er det klart at Senterpartiet ikke helt har klart å henge med i svingene, når vi har et regjeringsparti med ansvar på denne sektoren som er imot private barnehager, som har en programformulering om at det ønsker man faktisk å jobbe imot – sjøl om de benekter sitt eget program fra denne talerstolen.

Barnehager skal etter Venstres oppfatning være et godt pedagogisk tilbud som man skal strebe etter å ha god kvalitet på. Men det er faktisk et like viktig poeng at det skal være et frivillig tilbud.

Regjeringa skal faktisk ha skryt på ett område her, og det er at den har klart å bygge så mange barnehager som den har klart i løpet av perioden. Problemet, som gjør barnehagesatsinga til Regjeringa til et mageplask likevel, er at når lista er lagt så høyt – man skulle både få ned prisen så mye, og man skulle bygge så mange – klarer man å gjøre noe som man egentlig skulle kunne skryte høyt av, nemlig bygginga, til et lite nederlag, det også.

Maksprisen som man skulle innføre, jeg husker forsida på Dagbladet, jeg lette den fram i dag – 1 800 kr for alle – har vist seg i praktisk politikk, når den blir satt ut i livet, å være ganske urettferdig og ganske usosial. I den byen vi er i nå, betyr det at de aller fleste familier med en gjennomsnittsinntekt på 600 000–800 000 kr har kunnet reise på to ekstra Syden-turer, mens kommunen faktisk måtte ha sponset for at en alenemor med under 150 000 kr i inntekt fortsatt skulle ha sin lave pris. Det hadde kommunen måttet gå inn og betale ekstra. Så makspris kan høres fint ut på forsida av Dagbladet, makspris kan også være veldig fint å selge som et sosialt tiltak, men i praktisk politikk har jeg like stor tro på at gode kommunepolitikere klarer å finne de gode sosiale grepene.

Og da er vi tilbake til Venstres posisjon i denne saken. Vi tror at det å overføre ansvaret for dette området til kommunene faktisk kan føre til noe godt. Det er faktisk slik at det er ikke staten som har funnet på en eneste barnehage. Det er stort sett drevet fram av kommunepolitikere og av kommunale små gründere som er aktive på det med sosialt entreprenørskap. Det er de som har drevet fram disse barnehagene. Det å bygge fellesskap i Norge er det noen som tror at det er stat og kommune som har gjort fra grunnen av. Men jeg kan faktisk ikke komme på noen av våre sosiale fellesskapstiltak som ikke har begynt med enten sosialt entreprenørskap eller frivillig innsats – så også barnehager. Barnehager er først og fremst skapt av driftige husmødre som ville lage et godt tilbud lokalt, av driftige sanitetsforeninger som ville lage et godt tilbud lokalt – det er ikke staten som har laget barnehager, de er laget nettopp av de drivende ideene.

Jeg blir litt skremt når man påstår at det kommer til å bli sløsing av kommunale penger hvis man skal få fri etableringsrett. Den frie etableringsretten betyr jo at det egentlig er barna som bestemmer, og at det er de som bestemmer med sine bein hvilken barnehage de faktisk går inn i. Og jeg tror nemlig at vettet er ganske godt fordelt i landet. Derfor tror jeg at hvis vi hadde gjort slik som Venstre har gjort nå gjennom en rekke budsjetter, prøvd å minske gapet mellom private og offentlige barnehager i forhold til statlige tilskudd kjapt, kunne vi ha brukt det kommunale vettet for å lage de gode løsningene lokalt. Da kunne vi overført ansvaret til kommunene. Jeg tror at grunnen til alt det kaoset som har vært i noen kommuner, og som mange private har vært oppgitt over, har kommet av at man har laget for detaljerte regelverk og ikke har latt det kommunale skjønn få muligheten til å finne de gode løsningene.

Så til det med overskudd helt til slutt: Jo da, det kan høres fint ut. Jeg var blant dem som virkelig ivret for å få inn dette når det gjaldt friskoler. Det har vist oss at det er mange hull i slike regelverk, og jeg tror ikke at det er mulig å gjennomføre. Det er i hvert fall veldig lett å finne hull, og da får vi overskrifter om barnehager vi i hvert fall ikke ønsker å ha.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [00:52:39]: Den saka vi behandlar i dag, har nokre hovudpunkt. Det er for det første at vi skal overføre ansvaret for å finansiere eller drifte barnehagesektoren til kommunane, altså rammefinansiere han. Samtidig skal vi sikre ei føreseieleg finansiering både for dei kommunale barnehagane og for dei ikkje-kommunale barnehagane, og sikre ei reell, likeverdig behandling. For det tredje skal vi finansiere slik at den likeverdige behandlinga faktisk kan setjast ut i livet, og vi skal sikre ein god, praktisk handterleg måte å gjere det på, gjennom nasjonale forskrifter, og gjennom eit lokalt system med f.eks. forskotsvis utbetaling til barnehagane.

Dette er sluttpunktet i den største velferdsreforma vi har gjennomført i Noreg i nyare tid. For i det tiåret vi no har bak oss, har vi gjennomført ei omfattande opptrapping av heile barnehagesektoren. Vi er no i ferd med å kome i mål med full barnehagedekning – eit mål som det har vore snakka om i Noreg i tiår, og som vi har vore langt unna, men som ein massiv utbyggingsinnsats dei siste åra har gjort at vi har nådd. Det har vi altså gjort samtidig som vi har senka prisen, slik at det no er ein dekningsgrad på om lag 87 pst. – og om lag 95 pst. av alle barn i grunnskulealder har vore innom eit barnehagetilbod. Vi har innført ein lovfesta rett til barnehageplass som trer i kraft frå 1. august – første gong foreslått i Stortinget for 20 år sidan – og no altså det siste punktet frå det gamle barnehageforliket.

Dette er den største velferdsreforma i nyare tid, men det er òg ei stor likestillingsreform, ei kunnskapsreform og ei inkluderingsreform. Det er interessant å tenkje på at her i salen sit det folk som i mange tiår har slåst for barnehagar i Noreg, f.eks. representanten Hildeng og representanten Hansen, som òg var ein av forslagsstillarane bak barnehageforliket i Stortinget i si tid. Dei har for det første opplevd diskusjonen om det i det heile er bra for familiar, for likestilling og for samfunnet at vi har barnehagar i Noreg, med motstand frå fleire av dei som no er for barnehagar i Noreg. Dei har vore gjennom diskusjonen om det er bra for samfunnet og for arbeidslivet, om det kanskje kan ha ei større betyding enn at det berre er eit sosial gode. Dei har vore gjennom slåstkampen om å få prioritert pengar og plass til det i politikken, og no sist kanskje slåstkampen for å vise at dette faktisk òg er eit enormt viktig tiltak for barns utvikling og læring i småbarnsalderen. Kvar einaste gong har dei vunne, saman med dei, etter kvart, mange av oss som òg meiner at barnehagar er eit viktig og stort gode, som er grunnleggjande positivt.

Så er det slik med ei stor velferdsreform at sjølv om vi no snakkar om at vi er ferdig med ho, så er det eigentleg berre byrjinga. Det vi no står framfor, er jo byrjinga på ei tid med ein fullt utbygd barnehagesektor, der barnehagen er den frivillige starten på utdanningsløpet, og nye utfordringar, ikkje minst kvalitetsutfordringar, korleis vi skal heve kompetansen, rekruttere endå fleire, utvikle innhaldet i barnehagane, korleis vi skal sørgje for at eit pedagogisk tilbod før skulestart er eit tilbod som kan nå ut til alle, og korleis vi kan sørgje for at foreldre som kjem til å vere meir opptekne av det som skjer inne i barnehagane, får større innflytelse og moglegheit til å påverke det.

Med fare for å bli polemisk på slutten og forlengje debatten, kan eg likevel ikkje unngå å bite meg merke i Framstegspartiet sine merknader om familiens viktige rolle, som eg er heilt einig i, og koplinga til det problematiske med barnehagar, som eg nok ikkje er like einig i. For det er jo ein skjebnens ironi at dei største endringane i barnehagetilbodet dei siste åra er at dei yngste barna har kome inn i barnehagane. Dersom dei verste spådomane i merknadene frå mindretalet, og som eg har diskutert med Framstegspartiet i denne salen mange gonger, skulle slå til, er det jo ein skjebnens ironi at det nettopp var Framstegspartiet som, saman med SV og andre, var med på å drive fram det siste leddet i barnehageutbygginga.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørg Tørresdal (KrF) [00:58:03]: Kristelig Folkeparti er opptatt av foreldrenes valgfrihet, og vi er veldig opptatt av gode barnehager og gode tilbud for alle barn. Det er ikke tvil om at de siste årene har vært preget av et viktig mål for hele Stortinget, nemlig å få til full barnehagedekning. Det er et stort prosjekt, som denne Regjeringen har hatt veldig stort fokus på. Dette prosjektet kom ikke i mål uten hjelp fra de private barnehagene. Derfor er det litt rart for oss som har jobbet med dette lenge, at man nå ser de private barnehagene nesten som en trussel, at det rett og slett kan bli et problem hvis det blir for mange barnehageplasser. Ville det ikke være veldig trist om full barnehagedekning ble et kortsiktig mål fordi de private barnehagetilbyderne trakk seg ut på grunn av den uroen som er knyttet til finansieringen av disse?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [00:58:54]: Eg meiner nettopp at det er den uroa som no er borte. Eg kjenner godt til at den uroa har vore der. Men eg går ut frå at det representanten siktar til, er den frie etableringsretten, og det som mindretalet foreslår, at det med det skal følgje ei automatisk forplikting til å finansiere nye barnehagar. På det punktet må eg berre seie at eg er heilt ueinig. Eg har òg store problem med å skjøne standpunktet. For det vil jo vere ein stor fordel for dei eksisterande private og kommunale barnehagane at det ikkje automatisk kan løysast ut nye midlar til ein barnehage, same kven, fordi ein då risikerer at ein skvisar ut eksisterande barnehagar. Det trur eg verken foreldre, barn eller tilsette i dei barnehagane vil setje pris på.

Det kan heller ikkje vere slik i samfunnet at det er ein rett å få pengar til å setje i gang utbygging av f.eks. ein ny barnehage eller ein annan institusjon innanfor velferdssamfunnet. Det er jo nettopp kommunen som, i ein utbygd sektor, skal få lov til å vurdere det sjølv.

Trine Skei Grande (V) [01:00:08]: Venstre og SV har jo stått sammen i kampen for å få flere barnehager, så den konfliktlinjen som statsråden la fram i sitt innlegg, om at man er enten for eller mot barnehager, er vel kanskje ikke den store konfliktlinjen akkurat i dag. Konfliktlinjen akkurat i dag går jo på et ideologisk skille mellom hvorvidt man syns det er best at det er det offentlige som eier barnehager, eller om det bør være private aktører.

Da er spørsmålet mitt om statsråden er enig i det som står i SVs program, at man ønsker å minske antallet private aktører i det markedet, og at man ønsker å gjøre disse om til kommunale. Eller står man for et annet syn?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:00:56]: Eg la merke til at representanten Skei Grande sa frå Stortingets talarstol at SV er imot private barnehagar, og det blei hevda frå ein annan at SV er eit parti som vil forby dei. Så finn det programmet, les kor det står. Det står ikkje der.

Trine Skei Grande (V) [01:01:07]: Det står på side 15.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:01:11]: Ja, fint – kom bort med det, for det står ikkje. Vi er derimot opptekne av at vi skal ha begge tilboda.

Ein annan ting er kva for uviklingstrekk ein ser føre seg i framtida. Men det er klart og eintydig, frå SV, at vi ønskjer å ha både kommunale og private barnehagar. Derfor har vi òg sagt i Soria Moria-erklæringa at vi skal jobbe for likeverdige lønns- og arbeidsvilkår, og vi har i si tid inngått barnehageforliket som òg hadde i seg likeverdig behandling av kommunale og private barnehagar. No er vi altså i mål med ei finne ei løysing på korleis vi skal sikre det i framtida, som vil gi trygge rammer både for kommunale og private barnehagar.

Olemic Thommessen (H) [01:02:04]: Jeg har lyst til å følge opp replikken fra representanten Tørresdal, for som svar til henne sier statsråden: Hvordan skulle det gå hvis nye etableringer – han brukte uttrykket – «skviser ut» barn fra de eksisterende barnehagene?

Ja, enn om det var slik da at de nye barnehagene kanskje gav et bedre tilbud? Kanskje gav de et tilbud som noen foreldre faktisk ønsket å ha. Kanskje ligger de bedre til fordi et byggefelt eller noe gjør at en kommunal barnehage viser seg å være uflyttelig, av årsaker jeg ikke behøver å komme inn på. Kanskje er det rett og slett rimelig at noen barnehager vinner i den konkurransen, og at den konkurransen faktisk ville gi et bedre tilbud.

Er ikke statsråden redd for at en situasjon der nye i praksis ikke vil slippe til, faktisk også vil gi et dårligere tilbud over tid?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:03:02]: Kanskje kan det skje, og det er jo nettopp derfor den enkelte kommune skal få moglegheit til sjølv å gjere vedtak om korleis strukturen når det gjeld barnehagar, i ein fullt utbygd sektor skal sjå ut. Ein har då full anledning til å finansiere dei barnehagane ein synest er riktig å ha, og å byggje ut i den storleiken på sektoren ein ønskjer.

Men det er ei heilt anna sak om det skal vere slik at ein har rett til å få eit kommunalt tilskot når ein etablerer ein ny barnehage, heilt uavhengig, og gjerne i motstrid til det kanskje eit politisk fleirtal i kommunen ville ønskje. Der har eg store problem med å forstå at dei partia som vanlegvis legg stor vekt på at kommunen skal ha betydeleg innverknad og moglegheit til å styre i velferdspolitikken, no i realiteten seier at her innfører ein rettar til å motta tilskot, som gir mindre handlingsrom for den enkelte kommune til å styre sektoren, og som etter mitt syn gjer det vanskelegare å føle seg trygg på moglegheita til å tenkje langsiktig for eksisterande barnehage.

Trine Skei Grande (V) [01:04:17]: La meg få sitere SVs program side 15. Der står det:

«SV vil arbeide for at en langt større andel av barnehagene blir offentlig eid og drevet».

I helga var jeg på besøk i Lier kommune. Lier har tre kommunale barnehager og 26 private barnehager. Da vil jeg stille et spørsmål til statsråden. Hvis man er driver av en privat barnehage i Lier, og statsråden har tenkt å fortsette i sin posisjon som statsråd – jeg vet at han har svart belte i å bortforklare SV-vedtak: Dette vedtaket kan vel ikke ses på noen annen måte enn at som privat barnehagedriver i Lier må en forvente at Regjeringa skal gripe inn for å få flere kommunale barnehager, og at de private må legges ned?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:05:14]: Dette var derimot ein god illustrasjon på at representanten Skei Grande må lese det som står, som ho no gjer, og ikkje seie noko heilt anna frå Stortingets talarstol, som ho gjorde i stad, der ho sa at SV var mot private barnehagar. For det er ikkje det som står i programmet.

Så trur eg ho er kjend med gjennom mange år kva som står i Soria Moria-erklæringa. Det som står der, er at vi treng både kommunale og ikkje-kommunale barnehagar i Noreg, at vi skal jobbe for likeverdige forhold for dei. Ho er òg kjend med barnehageforliket, som SV har inngått for mange år sidan, bl.a. saman med Venstre. Der står det at vi skal jobbe for likeverdig behandling. No er det gjennomført. Når vi har gjennomført det, kjem vi til å stå på dei forpliktingane i det vidare, sikre ei trygg og føreseieleg finansiering både for kommunale og private barnehagar i Noreg.

Trine Skei Grande (V) [01:06:08]: Jeg prøver en tur til, jeg.

Hvis man har tre kommunale barnehager og 23 private barnehager, og det skal bli en langt større andel offentlig eide, hvordan skal man klare å få de private til å bli kommunale uten å legge dem ned eller overta driften?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:06:32]: Unnskyld meg. – For det første: lat oss berre rydde opp i dette først, slik at vi no ikkje snakkar om det representanten Skei Grande sa i stad at SV er imot.

Så har vi rydda opp i at Soria Moria-erklæringa er krystallklar på dette, og at politikken som vi no legg fram, skal vi stå ved vidare.

Så er jo det vi i dag vedtek, å overføre ansvaret for den problemstillinga til den enkelte kommune. Så då kan SV og Venstre i Lier kommune vere ueinige om det, diskutere det i kommunestyret sitt, og då vil eg tippe at SV i Lier vil gå inn for at ein i framtida skal prioritere å byggje ut det kommunale tilbodet i Lier, mens Venstre i Lier kanskje vil seie at det er viktigare å styrkje det private tilbodet. Kva veit eg?

Det er jo nettopp det som ligg i overføringar i ramma til kommunane, at den enkelte kommune skal ta ansvar for å utvikle sine tilbod innanfor barnehagane. Det vi i Regjeringa no har gjort, er å sikre at vi, uavhengig av om den enkelte kommune vel å prioritere kommunal eller privat utbygging, eller begge delar, skal ha ei trygg og god finansiering innanfor heile sektoren.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Britt Hildeng (A) [01:08:10]: Med vedtaket i dag er vi endelig i ferd med å realisere barnehageforliket. Barnehageforliket var historisk også fordi det uttrykte en politisk konsensus om at alle barn skulle ha mulighet til en barnehageplass. Veien hit har vært lang. Holdninger og argumenter har endret seg over tid.

I en årsberetning fra Christiania kommune fra forrige århundreskifte ble formålet med barnehagene beskrevet slik:

«Børneasylerne danner Tilholdssteder for Børn af den fattige Befolkning (…) hvor de under Tilsyn af dertil ansatte Damer kunne tilbringe Dagen med Leg og passende Beskjæftigelse. Asylerne have et dobbelt Formaal: dels at lette Mødrene Adgangen til å søge Arbeide udenfor Hjemmet (…) dels og hovedsagelig at vænne Børnene til Lydighet, Renlighet og Orden og afholde dem fra at tilbringe sin Tid paa Gaden.»

Dette er lenge siden. Men det er det også når jeg tenker tilbake på min tid som politisk aktiv. Som ung feminist sloss jeg sammen med likesinnede som ville stifte familie og samtidig ha en yrkeskarriere. Vi hadde tre måneders fødselspermisjon og barnehageplasser som ble fordelt etter sosiale kriterier. Vi skrev politiske programmer og utredninger om at det samfunnsøkonomisk ville lønne seg å bygge barnehager, for også kvinner kunne da gå ut i arbeidslivet og bidra økonomisk i samfunnet. Synspunktene ble latterliggjort av de mannlige kommunestyremedlemmene, som argumenterte med hvor dyrt dette ville bli, og hvordan utgiftene ville tynge de kommunale budsjettene. I dag vet vi bedre. Utredningene våre har vist seg å holde mål. Den velferden vi i dag har, ville vi ikke hatt uten kvinner i arbeidslivet.

Med kvinnekuppet ved kommunevalget i 1971 ble barnehageutbyggingen for alvor satt på dagsordenen. Men det var mange år med gode intensjoner før reell utbygging startet, noe som vi som begynte å få barn, opplevde. Sønnen min ble født i 1969. Etter tre måneders permisjon fra jobb fikk jeg plass til ham i barnehage fordi jeg samtidig sluttførte hovedoppgaven min. Stakkars, så liten han er. Har du ikke dårlig samvittighet? Det var det jeg ble møtt med når jeg leverte ham i barnehagen. Det er klart jeg hadde dårlig samvittighet, men tre måneders permisjon var det vi hadde.

Etter at jeg var ferdig med studiene, mistet vi barnehageplassen. Det var mange av oss som var fortvilte og stod uten noen barnehageplass. Fine ord om flere barnehager hjalp oss ikke. Det måtte handling til. Vi okkuperte et gammelt hus. På vinteren ble det kaldt og fuktig og ikke forsvarlig å ha barn der. Fordi mange av dem som deltok i denne aksjonen, var knyttet til en og samme arbeidsplass og truet med at de ikke kunne være i arbeid lenger, fikk vi midlertidig låne noen ubenyttede lokaler. Dette varte til sønnen min begynte på skolen.

Veien fra kvinnekuppet og fram til i dag har vært brolagt med mye velvilje, mange løfter og lite handling. Men de siste fire årene har vært annerledes. Det er en bragd når denne regjeringen nå kan sette sluttstrek og si at til høsten har vi full barnehagedekning. Alle barn som ønsker barnehageplass, kan få det. Det er bare å glede seg. Det er bare å gratulere.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

May Hansen (SV) [01:14:28]: Mange av representantene har vært inne på dette med fri etableringsrett. Jeg mener det er ekstremt viktig at kommunene får det ansvaret. Det er fordi vi skal ha en forutsigbar drift framover. Det er kommunene som lokal barnehagemyndighet som vet hvordan man skal vurdere framtida.

Når SV blir angrepet for at det står i vårt arbeidsprogram at vi ikke er for private barnehager, er det feil. Det er ikke det som står. Men vi sier at i framtida er det kanskje flere kommunale barnehager som blir etablert i de kommunene hvor vi sitter ved makta. Hvis jeg hadde vært kommunepolitiker i Oslo, vet jeg hvilke barnehager jeg hadde ønsket at kommunen skulle overta, og det gjelder alle de ungene som er rundt i leiligheter, der man har brukt smutthull i dette lovverket og etablert familiebarnehager som går på dispensasjon fra det å ha førskolelærer. Det er den type barnehager i hvert fall jeg i framtida ønsker skal bli kommunale. Men fordi vi sier at det ikke skal være fri etableringsrett framover, har jo alle de private barnehagene som nå er etablert, som har gjort en kjempejobb, og som er kvalitativt gode, en trygghet framover for at kommunen skal finansiere dem. Jeg mener at dette er kjempebra for hele sektoren, ikke minst for foreldre og barn, slik at man ikke får konkurser på grunn av at konkurransen blir for stor.

Vi hadde nok av det for noen år siden, da det ikke var lukrativt å bygge barnehager i kommunene. Jeg kommer selv fra en kommune hvor SV sa ja til alle private etableringer av barnehager fordi det var så dårlig finansiering at vi visste at dette ikke gikk på sikt, og kommunen måtte ta over disse barnehagene. Nå er det mulig for private barnehager, på grunn av den gode finansieringsordninga vi har, å etablere seg fram til 2011 og få en forutsigbar drift framover.

Når det gjelder makspris: Makspris har vært ekstremt viktig fordi så mange flere har hatt råd til å bruke en barnehageplass. Forutsetningen for barnehageforliket var at kommunene skulle fortsette med graderte satser og friplasser. Det er det mange kommuner som har gjort, men det er også noen kommuner som ikke har gjort det.

Så til danske tilstander. Vi i komiteen var på besøk der nettopp. Grunnen til at det har gått så dårlig med private barnehager i Danmark, er jo fordi de har en nasjonal stykkprisfinansiering, som Fremskrittspartiet ønsker. Det er jo ikke det vi sier. Barnehager koster ulikt å drifte, og derfor må vi ha differensiert, likeverdig behandling.

Bjørg Tørresdal (KrF) [01:17:38]: Det er veldig viktig å oppsummere denne debatten med å si at det er ingen partier som er imot full barnehagedekning. Det er ingen partier i denne sal som er imot høy kvalitet og en makspris. Det er flott at en er i ferd med å nå disse målene.

Bekymringen som har vært uttrykt i denne debatten, har handlet om at det er skapt en usikkerhet. Vi trenger både de private og de kommunale barnehagene for å beholde både kvaliteten og mangfoldet – og full dekning. Denne debatten har handlet veldig mye om det er reell, fri etableringsrett når en ikke har sikret finansieringen. Jeg skal la det ligge og peke på et par ting som ikke har vært nevnt så mye i debatten.

Det er veldig viktig for Kristelig Folkeparti at det legges til rette for at en kan få barn når en er student. Da er det viktig med et godt studentbarnehagetilbud. Kristelig Folkeparti ønsker gode rammevilkår for studentbarnehagene og ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag som sikrer akkurat dette.

Videre er det viktig at en ser på familiebarnehagene. De er ikke omtalt i proposisjonen, men også for denne delen av sektoren er det viktig med gode rammevilkår, forutsigbarhet og likebehandling. For å sikre kvalitet i familiebarnehagene bør man etter Kristelig Folkepartis mening begrense bruken av dispensasjon fra kravene om bemanningsnorm, lokale i bebodd hjem og ikke minst pedagogisk tilsyn. Også barn i familiebarnehager skal ha et tilbud som har høy kvalitet.

Til slutt: Kristelig Folkeparti ønsker at alle foreldre skal ha en mulighet – og økonomi – til å kunne sende barn i barnehagen dersom de ønsker det. Dessverre har ikke alle råd til det i dag til tross for en makspris. Kristelig Folkeparti er opptatt av at alle kommuner skal ha inntektsgradert foreldrebetaling for barnehageplasser, slik at ingen barn forhindres fra å gå i barnehagen på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon. Det var bra med makspris, men utfordringen med makspris var at det ble mindre forskjell på de som har dårlig betalingsevne, og de som har veldig god betalingsevne. Dette kan en rette opp med å sikre gradert foreldrebetaling.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, sjå side 706)