Sonja Irene Sjøli (H): Det er en bred forståelse blant fagfolk og politikere om at norsk sykehusvesen ikke bare lider under mangel på ressurser, men at det først og fremst er behov for organisatoriske og strukturelle forandringer. Offentlige utredninger om eierskap, organisering og ledelse i sykehus viser at det er behov for en rekke endringer for å nå målet om et bedre og mer tilgjengelig helsetilbud til befolkningen.

Erkjennelsen av at vi har brukt gamle og lite hensiktsmessige virkemidler i helsepolitikken, har også nådd Regjeringen. Helseministeren uttalte til Dagens Næringsliv i sommer at det ville tjene pasientene hvis vi kunne være mer dristig i bruken av etterspørselsteknikker og private bidrag innenfor sykehussektoren. Denne uttalte dristighet ser jeg fram til med spenning.

Stortinget har i de siste år, etter sterkt påtrykk fra Høyre, vedtatt innsatsbasert finansiering og fritt sykehusvalg. Den naturlige konsekvens av dette er at sykehusene organiserer seg annerledes enn før.

Vi er langt fra alene om disse tankene. En rekke svenske fagforbund krever en ny modell for det svenske helsevesenet. Den svenske legeforening og det svenske sykepleierforbundet har gått sammen og krever at markedet i større grad må styre helsetilbudet. De mener at fylkeskommunen har utspilt sin rolle i styringen av helsesektoren og krever en total omlegging av helsevesenet. Det er mulig at Norge har sterkere økonomi og bedre skiløpere enn svenskene, men helsedebatten i Sverige har i den senere tid vært langt mer dynamisk og spennende enn hos oss.

Tankene om at sykehus ikke nødvendigvis må være eid og drevet av det offentlige, vinner terreng i stadig flere land og er allerede utviklet i flere miljøer også her i Norge. Til og med Jan Grund, Norges fremste helseøkonom, professor på BI og en svoren sosialdemokrat, mener at flertallet av norske politikere befinner seg i skyttergravene i debatten om private helsetjenester. Problemet er ifølge Grund at det ikke er definert hvilke grunnleggende helsetjenester vi har krav på, og hvilke tjenester som kan tilbys oss som forbrukere og kunder. Derfor er det så vanskelig å håndtere diskusjonen om privat kontra offentlig helsetilbud. Han uttrykker sterk støtte til å få private aktører inn i det offentlige helsevesen.

Stiftelsen SINTEF Unimed er utpekt av Næringsdepartementet og Helsedepartementet til å lede næringsutvikling i helsesektoren. Lederen Paul Hellandsvik mener det er på høy tid å tenke nytt og utradisjonelt om hvordan det offentlige kan dra nytte av private aktører, og at det gjelder å komme i gang med noen prøveprosjekter.

Erfaringer fra Sverige og andre land viser at en modell for helsevesenet hvor det offentlige drar nytte av private aktører til utbygging og drift av sykehus, gir store økonomiske gevinster og høy kvalitet på tjenestene. Forutsetningen for modellen er at det offentlige finansierer tjenestene, og at de fordeles etter behov i befolkningen. Den svenske sosialdemokratiske helseminister velsigner dette arbeidet og mener at det frigjør ressurser til å behandle enda flere pasienter, og at det gir bedre kvalitet på tjenestene.

Og det er iallfall fem gode grunner til at vi bør se nærmere på disse ideene.

For det første: Avstanden mellom befolkningens etterspørsel etter helsetjenester og det helsevesenet har kapasitet til å tilby, er økende. Lange helsekøer taler sitt tydelige språk.

For det andre: De ideologiske motforestillingene er gledelig nok i ferd med å avta både i Arbeiderpartiet og i det såkalte sentrum. Som helseminister Høybråten uttrykte det i Dagens Næringsliv tidligere i sommer:

«Spørsmålet om å bruke etterspørselsteknikker er … ikke først og fremst en ideologisk problemstilling, men heller et spørsmål om hvor mye og på hvilken måte det er hensiktsmessig å bruke teknikken.»

Stadig flere mennesker har fått erfaring med private legesentre og private klinikker. Folk har forstått at helsepersonell som jobber i det private, er like opptatt av pasientenes beste og kvaliteten på behandlingen som helsepersonell i de offentlige sykehus. Det som måtte være igjen av ideologiske begrunnelser her i Norge, har mistet sin kraft, ikke minst fordi folk ser med egne øyne at det ikke er grunn til å frykte private tilbud som et supplement – tvert imot. I tillegg har betalingsviljen for mindre omfattende behandlingstilbud økt.

For det tredje: Det offentlige har gjennom mange år brukt gamle og lite hensiktsmessige virkemidler i helsepolitikken. Offentlig monopol, hierarkiske styringssystemer, spillet mellom forvaltningsnivåene og manglende fokusering på service og kvalitet i behandlingen har skapt tillitskrise i helsevesenet, og – det må jeg si – med berettigelse. Ikke minst er inntrykket av uklare roller og uklar ansvarsfordeling mellom aktørene i helsevesenet frustrerende for pasientene.

For det fjerde: Den demografiske utviklingen i den vestlige verden. Vi lever lenger, og presset på helsevesenet vil øke betraktelig i årene fremover.

Teknologiutviklingen er en femte faktor. Sykehusene har nå, med den rette teknologi og de moderne medisiner, mulighet til å behandle sykdommer bedre og derigjennom gi pasienter lengre levetid og bedre livskvalitet.

Jeg har registrert gjennom media i sommer at helseministeren er skeptisk til å skille mellom tilbyder- og etterspørselsrollen i helsevesenet. Han frykter at for mange private sykehus vil kanalisere tjenester og arbeidskraft bort fra de offentlige sykehusene, og at det vil bli ulik tilgang til helsetjenester.

Men dersom ansvaret for funksjonsfordelingen mellom sykehusene ligger hos staten gjennom godkjenning av de regionale helseplaner, vil det bestemme hva som tilbys hvor. En nasjonal helseplan, slik Høyre ønsker, ville vært et enda bedre redskap.

Dersom det offentlige har ansvar for finansieringen av tjenestene til den enkelte pasient, vil det sikre lik tilgang til tjenestene. Hvis pengene kunne følge pasienten direkte til sykehusene, slik Høyre vil, og slik Kristelig Folkeparti ville i opposisjon, ville vi unngå at fylkeskommunen tar deler av bevilgningen på veien. Sykehusene får klare insentiver til å behandle flere pasienter, og vi sikrer at pasientene settes først. En modell hvor man lar det offentlige og private konkurrere om å utføre tjenestene, er også den modell som best vil sikre pasientene en sterkere posisjon i forhold til sykehusvesenet.

Når de politiske prioriteringer i helsesektoren, funksjonsfordelingen mellom sykehusene, kontrollsystemer og den offentlige finansieringen er på plass, blir det etter Høyres syn mindre viktig hvem som eier og driver sykehusene. Unntaket er universitets- og regionsykehusene, som etter Høyres oppfatning er i en spesiell situasjon. Private kan godt eie og ha driftsansvar for bygningene. Men selve sykehusdriften må være i offentlig regi, slik at man har en tilfredsstillende og god kontroll med universitetsfunksjonene.

Vi er inne i en tid med stadig større ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Derfor må vi forholde oss til virkeligheten. Det er snart ingen grenser for hvilke tjenester helsevesenet skal utføre. I denne situasjonen må vi styre slik at vi får mest mulig ut av ressursene. Det offentlige må konsentrere seg om å sikre de grunnleggende helsetjenestene og lage spilleregler for de private aktørene. De bør også få en mulighet til å utføre oppgaver det offentlige definerer som «grunnleggende helsetjenester», slik man gjør i Sverige. Men det må, som jeg har sagt tidligere, være en forutsetning at det offentlige skal betale tjenestene, og at kontrollmekanismene er gode, slik at tjenestene holder kvalitetsmessige mål.

Det viktigste er likevel at vi gir sykehusene frihet i forhold til det tungrodde politiske system, slik at det blir mulig å lede sykehusene mer profesjonelt og prøve ut ulike selskapsformer, slik en nå ser ut til å få politisk flertall for her i Oslo. Som politikere bør vi heller være opptatt av å fristille de offentlige sykehusene enn å begrense de private. Et samarbeid mellom det offentlige og det private helsevesen har vi tro på. Etter Høyres mening gjelder det å få i gang noen prøveprosjekter, for uten det tror jeg ikke vi kommer videre. Hvordan ser helseministeren på dette, og vil han ta initiativ og stimulere til et slikt samarbeid?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Et av hovedmålene for helsetjenesten i Norge er at alle landets innbyggere skal ha lik tilgang til helsetjenester av høy kvalitet. Så langt har vi også i stor grad lyktes med etableringen av et offentlig og solidarisk helsevesen der innbyggere behandles likt, uavhengig av bosted eller økonomi. Dette målet er styrende for Regjeringens helsepolitikk. Ut fra et slikt mål bør sykehusenes kjerneoppgaver i hovedsak være gjenstand for offentlig drift, gitt den viktige politiske målsetting om lik tilgang. Knapphet på viktige personellgrupper vil ved en privatisering av kjerneoppgavene lett føre til en utarming av tilbudet til de mange til fordel for et tilbud for de få. En slik økt todeling av vårt helsevesen er etter mitt syn ikke ønskelig. Imidlertid mener jeg at det i større grad bør kunne vurderes hel eller delvis bruk av private aktører i utvalgte deler av sykehusenes virksomhet. Når det gjelder spørsmålet om privat spesialistpraksis i offentlige sykehus, mener jeg at det enkelte sykehus står fritt til å vurdere om det er hensiktsmessig ut fra sykehusets totalsituasjon og målsettinger.

Det norske helsevesenet har vært bygd opp i et samspill mellom private og offentlige virksomheter. Vi har også her en blandingsøkonomi. Innslagene av privat drift har i stor grad bidratt til å nå de offentlige myndigheters mål for helsepolitikken. Dels har dette vært gjennom ideelle private organisasjoner og stiftelser som fortsatt eier viktige helseinstitusjoner i Norge, men også selvstendig næringsdrivende allmennleger og spesialister har i alle år vært en integrert del av den norske helsetjenesten. Samarbeidet mellom helsemyndighetene og de private aktørene i helsetjenestene har vært brukt som ett av flere virkemidler i helsepolitikken. Virkemiddelbruken må imidlertid vurderes løpende, og i de senere år har vi sett en tendens til at både tilbudet og etterspørselen etter helsetjenester som etableres på siden av og delvis i konkurranse med det offentlige tilbudet, er økt.

Det sier seg selv at vi i denne situasjonen kontinuerlig må vurdere om og i hvilken grad private aktører kan gi viktige bidrag til å realisere helsepolitiske målsettinger. Jeg vil nevne fire områder som har betydning for dette spørsmålet. Det gjelder erfaringer fra andre land, det nye finansieringssystemet, utvalget som skal vurdere tilknytningsformer for offentlige sykehus og utviklingen i medisinsk teknologi.

I Storbritannia og Sverige har man et offentlig helsevesen som er endret i retning av å skape et skille mellom tilbydere – eller produsenter – av helsetjenester og etterspørrere. Atskillelse av etterspørrer- og tilbyderrollen kan på den ene siden føre til unødig dobbeltarbeid og dobbel kompetanse, fordi både etterspørrer og tilbyder må være i stand til å vurdere helsetjenestenes kvalitet og prissetting. På den annen side bidrar dette skillet helt klart til å tydeliggjøre at tjenesten er til for pasientene, og gir pasientene slik sett større innflytelse. Fokusering på etterspørrerrollen kan også gi god mulighet for å klargjøre hvilke krav som skal stilles til sykehusene, og dermed også gi grunnlag for en bedre og mer overordnet politisk styring. Samtidig kan dette legge til rette for at sykehusene får satt sin driftsledelse mer i fokus.

Intensjonen med disse reformene var bl.a. at bruk av konkurranse skulle bidra til å effektivisere behandling og redusere kostnadene ved sykehusene. Erfaringene fra Storbritannia er positive i den forstand at skillet mellom produsent og etterspørrer har ført til en bedre bevisstgjøring av hva som er kjerneoppgavene, men det har vist seg at det kan være vanskelig å etablere en direkte priskonkurranse innenfor det offentlige systemet. Sosial- og helsedepartementet vil fortsatt holde seg orientert om de erfaringer som vinnes med disse organisasjonsformene.

Innføringen av innsatsstyrt finansiering innebærer at 45 pst. av utgiftene ved fylkeskommunenes sykehusdrift finansieres på grunnlag av aktiviteten i sykehusene. Fylkeskommunenes bevilgninger til de enkelte sykehus er også etter hvert knyttet til behandlingsaktivitet. Innsatsstyrt finansiering betyr dermed at sykehusene i større grad enn tidligere er i stand til å påvirke sine inntekter gjennom økt aktivitet. Fritt sykehusvalg innebærer at ikke bare sykehusenes tilbud, men også pasientenes etterspørsel vil påvirke sykehusenes inntekter. Dette betyr også at staten finansierer en betydelig del av den aktivitetsøkning som finner sted, og som vil kreve at sykehuspersonellet gjør en ekstra innsats på sykehuset.

Jeg er enig med interpellanten i at det er et behov for større fristilling av de offentlige sykehusene. Regjeringen har satt ned et utvalg som skal utrede de offentlige sykehusenes organisatoriske tilknytning til eieren. Jeg vil understreke at stortingsflertallets standpunkt om fylkeskommunalt eierskap må legges til grunn, slik at sykehusene og deres eiere har en stabil ramme omkring det nødvendige reformarbeid som er startet i sektoren. Samtidig legger jeg vekt på at sykehusenes rammebetingelser nå endres på viktige områder. Den nye finansieringsmåten – ISF – fritt sykehusvalg og de vedtatte endringene i sykehusloven som innebærer sterkere satsing på det regionale helseplanarbeidet, er viktige stikkord her. Det skjer også endringer hos private aktører som kan påvirke situasjonen for de offentlige sykehusene. På denne bakgrunn blir spørsmålet om sykehusene bør gis en friere organisatorisk stilling en helt sentral problemstilling i dette arbeidet. Jeg viser til at Sosial- og helsedepartementet i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett i vår varslet vurdering av om Radiumhospitalet og Rikshospitalet bør organiseres som sykehusforetak. Utvalget har en frist til 15. mars neste år, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med grunnlag for en debatt med basis i utvalgets arbeid.

Utviklingen innen medisinsk teknologi gjør bl.a. at man kan utrede og behandle stadig flere lidelser gjennom inngrep som ikke får så store konsekvenser for pasienten at det er nødvendig med innleggelse. For det offentlige helsevesenet innebærer denne utviklingen isolert sett en betydelig effektivisering ved at et økende antall pasienter kan få et godt tilbud uten innleggelse. Denne utviklingen visker imidlertid også ut det klare skille mellom hvilke tjenester som utføres i sykehus og av privatpraktiserende spesialister. Gjennom organisering i klinikker har de privatpraktiserende spesialistene investert i utstyr som gjør dem i stand til å utføre mange inngrep som tidligere kun ble gjort i sykehus med etterfølgende innleggelse.

I dag kreves det et formalisert samarbeid mellom fylkeskommunen og de privatpraktiserende spesialister for at disse skal ha rett til refusjon fra folketrygden. I Oslo har vi også sett at kommunen har gått et skritt videre ved å sette et antall øyeoperasjoner ut på anbud til private klinikker. I dag er det i og for seg opp til den enkelte fylkeskommune å vurdere hvilken arbeidsdeling man ønsker mellom de offentlige sykehus og de privatpraktiserende spesialistene. Vi må være åpne for at den teknologiske utvikling tilsier at det offentlige helsevesen kan la et økende antall pasienter bli ferdigbehandlet av privatpraktiserende spesialister. Dette er i og for seg i tråd med målet om at behandling bør skje på lavest mulig effektive nivå.

La meg oppsummeringsvis si: Det må fortsatt være fylkeskommunens plikt å sørge for at befolkningen får lik tilgang til viktige spesialisthelsetjenester. Jeg forventer at dette behovet i stor grad, på samme måte som i dag, vil bli dekket av de offentlige sykehusene. Det regionale helsesamarbeidet gir muligheter for at funksjonene skal kunne samordnes mellom fylkeskommunene. Men lovsystemet gir, og vil i framtiden gi, adgang til at det inngås avtaler med private om dekning av nærmere angitte behov.

Det politiske målet for helsetjenesten står som nevnt fast: Hele befolkningen skal uavhengig av geografisk og sosial tilhørighet ha lik tilgjengelighet til helsetjenester. Dette kan best sikres gjennom et sterkt offentlig finansiert og styrt helsevesen, der eierskapet til sykehusene i hovedsak er på offentlige hender. Men jeg stiller meg også åpen for å vurdere skiller mellom finansierings- og etterspørrerrollen og produsentrollen på enkelte områder, for å gjøre arbeids- og ansvarsfordelingen i sykehussektoren – rollefordelingen, som interpellanten kalte det – tydeligere.

Private aktører kan være med og identifisere behov og muligheter for å flytte diagnose og behandling fra innleggelse til poliklinisk behandling. Dette er positivt. Gjennom bevisst styring og planlegging fra fylkeskommunens side kan private klinikker og andre privatpraktiserende spesialister være et effektivt og godt tilgjengelig supplement til dagbehandling og polikliniske konsultasjoner i sykehusene. Samtidig må vi forutsette at veksten i det private tilbudet gjør det vanskeligere å rekruttere spesialister til den offentlige delen av helsevesenet, og på den måten innebærer denne veksten en risiko for at det offentlige tilbudet svekkes – særlig i utkantområder. Det må vi være særlig oppmerksom på.

Teknologisk endring og nye og mer effektive finansierings- og etterspørselsteknikker gjør at fylkeskommunene og det enkelte sykehus ønsker større frihet til å benytte private aktører innenfor en politisk fastsatt struktur av offentlig helsetjenesteproduksjon. Særlig i tett befolkede strøk av landet kan det være rom for salg av ulike former for tjenester til offentlige sykehus. Det må imidlertid være en klar forutsetning at kjøp av slike tjenester i det private markedet fører til reell konkurranse. Det må også forutsettes at slik konkurranseutsetting ikke bidrar til en overetablering av kvalifisert personell i sentrale strøk, eller trekker personellressurser ut av de allmenne tilbudene. I spredtbygde strøk av landet vil det være vanskeligere å etablere reelle markeder, ut fra både etterspørsel og tilgang til kvalifisert arbeidskraft. Det er imidlertid all grunn til å forvente at økt konkurranse om tjenester i noen deler av landet vil bidra til at alternative organisasjonsformer og behandlingsteknikker prøves ut i konkurranse med det etablerte offentlige helsevesenet, og at denne form for tjenesteutvikling vil kunne gi viktige impulser til fornyelse av tjenesteproduksjonen i hele helsevesenet.

Samtidig må vi ikke se oss blind på markedets muligheter i den grad at vi mister oversikten over begrensningene. For det første er et offentlig finansieringsansvar en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig tilbud av helsetjenester. Dermed blir problemstillingen i hvor stor grad det offentlige skal kjøpe tjenester av private aktører eller drive virksomheten i egen regi. På grunn av at vi i Norge har en relativt liten og spredt befolkning, vil et for sterkt innslag av private tilbud av helsetjenester kunne føre til en sentralisering av tjenestetilbudet som ikke er i overensstemmelse med vårt politiske mål om lik tilgang til tjenestene.

Derfor blir min konklusjon at hoveddelen av aktivitetene i sykehussektoren fortsatt skal utføres i et system av offentlige sykehus, slik at den geografiske fordelingen av sykehustilbudet avgjøres av politiske myndigheter. Gjennom økt vektlegging av de regionale helseutvalgenes rolle i samordningen av helsetjenestene er det lagt et godt grunnlag for en rasjonell politisk styring av det totale sykehustilbudet i Norge, samtidig som vi gjennom ulike former for organisatorisk og økonomisk fristilling åpner for selektiv bruk av private aktører.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker helseministeren for et fyldig og grundig svar.

Som helseministeren sa, er et av hovedmålene for helsetjenesten i Norge at alle landets innbyggere skal ha lik tilgang til helsetjenester. Og han sier videre: Så langt har vi lyktes med dette gjennom etableringen av et offentlig og solidarisk helsevesen.

Ja, har vi det? Jeg tror ikke de 270 000 som står i helsekø, opplever det slik. Virkeligheten er at helsetilbudet for mange oppleves vilkårlig og svært forskjellig, avhengig av hvor de bor. Hittil har det offentlige helsevesen vært betraktet som synonymt med rettferdighet og likhet. Realiteten er ulikhet.

Helseministeren har vært i Storbritannia, og konkluderer med at han ønsker å holde seg informert om de erfaringer som vinnes med atskillelse av etterspørrer- og tilbyderrollen, dvs. at produsenten av tjenestene skilles ut, og at staten blir etterspørrer av tjenester på vegne av befolkningen. Jeg tror vi helt klart har noe å vinne på det. Dette vil styrke den overordnede politiske styringen som helseministeren og jeg er opptatt av. Men jeg syns at helseministeren bør være åpen for å vinne erfaringer i Norge, slik at vi kan få svar på mange av de spørsmål som er knyttet til en slik modell.

Helseministeren er opptatt av eierskapet. Jeg er mer opptatt av den offentlige styringen – med 19 fylkeskommuner og fem regioner er det vanskelig å plassere ansvaret. Vi trenger en nasjonal helseplan.

Dersom det offentlige får rolle som etterspørrer, vil det gi oss en klarere rollefordeling. Avgrensningen av fylkeskommunens rolle fremtrer i dag ikke særlig klart. For å si det enkelt: Politikerne kan begrense seg til å utforme overordnede mål og til strategiske helsepolitiske valg. Fagpersonell kan konsentrere seg om å gjøre pasientene friske. Jeg er glad for at helseministeren ser på mulighetene for å få denne effekten innenfor det offentlige. En slik rollefordeling vil gi oss økt offentlig styring, ikke svekket.

Helseministeren sa:

«Det er imidlertid all grunn til å forvente at økt konkurranse om tjenester i noen deler av landet vil bidra til at alternative organisasjonsformer og behandlingsteknikker prøves ut i konkurranse med det etablerte offentlige helsevesenet, og at denne form for tjenesteutvikling vil kunne gi … impulser til fornyelse av tjenesteproduksjonen i …helsevesenet. »

Ja, nemlig, og det er denne effekten Høyre mener vi ikke kan la være å utnytte. Det vil være det samme som å si at vi vet at helsesystemet ikke fungerer som det skal, men at vi ikke ønsker å gjøre noe med det. Men vi må selv høste erfaring, ikke bare følge forsøkene i England og Sverige. Derfor fremmer jeg på vegne av Høyre et forslag hvor Stortinget ber Regjeringen ta et initiativ overfor fylkeskommunen for å få i gang prøveprosjekter, høste erfaringer i kontrollerte former og få en konkret evaluering av fordeler og ulemper.

Jeg har merket meg at helseministeren har satt ned et utvalg som skal utrede de offentlige sykehus’ tilknytningsform i forhold til eierne. Begrunnelsen for utvalgsarbeidet er jeg enig i, men jeg er forundret over manglende dristighet i forhold til å vurdere det nåværende eierskap. Det vil begrense mulighetene til fordomsfritt å kunne vurdere mulighetene for private til å eie og drive sykehus under forutsetning av at tjenestene er offentlig finansiert.

Presidenten: Representanten Sjøli nevnte et forslag. Betyr det at hun tar opp dette forslaget?

Sonja Irene Sjøli (H): Ja.

Presidenten: Representanten Sjøli har da tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Nå gav jeg ikke noe glansbilde av norsk helsevesen, og de som har hørt meg fra denne talerstolen tidligere gjennom det året jeg har vært helseminister, har vel ikke unngått å legge merke til at jeg har vært full av erkjennelse når det gjelder de svakheter og forsømmelser som norsk helsevesen er preget av. Men vi er i ferd med å gjøre noe med det. Siden representanten Sjøli nevnte ventelistene, går jeg ut fra at hun har merket seg at vi faktisk nå ser en positiv trend, med en halvering av tallet på garantibrudd siden årsskiftet.

Men jeg er enig i at det er grunn til å gi de offentlige sykehusene en friere stilling. Politikerne sitter på mange måter for tett på og for langt unna samtidig, og det er en farlig kombinasjon. De sitter for tett på ved at politisk valgte styrer mange steder har ganske store fullmakter til å påvirke den interne driften ved sykehusene. De sitter for langt unna til å ha forutsetninger for å kunne gjøre det. Mitt klare råd til norske sykehuseiere er at de gir ledelsen ved sykehusene større fullmakter og en friere stilling til å håndtere de utfordringer som de nye rammebetingelsene, som jeg refererte til, gir.

La meg også si at jeg er åpen for å vinne erfaringer i Norge med andre løsninger, og derfor har det utvalget som er nedsatt, fått i oppdrag å holde nær kontakt med sykehuseiere som enten er i gang med eller forbereder slike forsøk eller endringer. Nettopp for at dette utvalget ikke skal legge lokk på prosesser som er i gang, har mandatet gitt en åpning for dette. Men jeg tror det er fornuftig at den videre nasjonale politiske prosessen foregår på basis av dette utvalgsarbeidet som et hovedgrunnlag.

La meg til slutt si at når representanten Sjøli på den ene siden sier at hvem som eier sykehusene, ikke er avgjørende, og på den annen side nærmest forutsetter at jeg skulle ha lagt opp arbeidet på grunnlag av at andre enn fylkeskommuner skulle eie sykehusene, henger det for meg ikke helt i hop. Jeg har selvfølgelig måttet legge til grunn for det utvalgsarbeidet som nå er igangsatt, den avklaring som har funnet sted i denne sal om hvem som skal eie sykehusene. Det ville være direkte oppsiktsvekkende hvis statsråden ikke forholdt seg til det.

Gunhild Øyangen (A): Det er bred enighet i Stortinget om at det er behov for reformer innenfor helsesektoren som kan bidra til en bedre ressursutnytting, samtidig som en sikrer høy kvalitet. Det er også bakgrunnen for en rekke tiltak og reformer fra Arbeiderpartiets side for å sikre bedre og flere tjenester for pasientene. Økning i produktiviteten må skje samtidig som man sikrer lik tilgjengelighet til viktige helsetjenester. Dette innebærer også at prinsippet om likeverdige behandlingstilbud må tilpasses vårt geografisk spredte befolkningsmønster.

Det er behov for grunnleggende reformer, både i ledelse og organisering innad i sykehusene og når det gjelder en bedre funksjonsfordeling mellom sykehus. Disse reformene er i sin spede begynnelse når det gjelder gjennomføring, og jeg mener at en friere stilling for sykehusene kan bidra til å påskynde omstillingene, frigjøre krefter og bidra til større økonomisk ansvar innenfor sykehusene selv. Arbeiderpartiet støtter derfor det utvalgsarbeid som Regjeringen har satt i gang for å utrede ulike modeller for sykehusorganisering med utgangspunkt i dagens finansieringsordninger og politiske målsettinger, som samler bred støtte i Stortinget.

Representanten Sjøli viser til erfaringer i andre land som langt på vei bygger på Thatcher-modellen, og hun synes å mene at resultatet av slike forsøk er entydig positive. Det er ikke riktig. Tvert imot – det er slik at flere land som har gjennomført modeller bygd på private aktører som konkurrerer seg imellom, har sett seg nødt til å reversere sin helsepolitikk. Jeg vil sterkt understreke at samarbeid mellom sykehus må være et viktig element i å utnytte både penger og kompetanse til beste for pasientene. Et ensidig konkurranseorientert helsevesen vil passe dårlig i et land som Norge, hvor dette bl.a. lett kan føre til at både pasienter og personell hoper seg opp i det sentrale østlandsområdet. Jeg legger til grunn at det bredt sammensatte utvalget som nå er oppnevnt, vil vurdere alle sider ved de erfaringer som er høstet også i andre land, med tanke på å finne løsninger som passer for norske forhold, like muligheter for behandling og norsk bosettingsstruktur.

John I. Alvheim (Frp): Det er et viktig prinsipielt helsepolitisk spørsmål interpellanten Sonja Irene Sjøli, tar opp. Jeg mener at uavhengig av hvilket politisk ståsted en har i helsepolitiske spørsmål når det gjelder både eierskap, driftsansvar og finansiering, må det være av felles interesse at ressursene samlet i helsevesenet, både i det offentlige og i det private, utnyttes maksimalt for å redusere de lange ventelistene for sykehusbehandling. De er virkelig lange, og det er ikke så lyst som helseministeren kunne gi uttrykk for her i dag. Det er etter min mening meningsløst at Volvat Medisinske Senter, som har overkapasitet på legetjenester når det gjelder kirurgi, med egne tilsatte fagfolk ikke skal kunne utnytte denne kapasiteten maksimalt, fordi departementet så langt har sagt nei til å øke antall sengeplasser ved klinikken. Den vikarierende begrunnelse, som de ulike helseministre har benyttet, er at det å godkjenne utvidelse når det gjelder private aktører i helsemarkedet, vil gå ut over den offentlige helsetjeneste, særlig på personalsiden. Dette er ikke en holdbar argumentasjon, men en sosialdemokratisk myte. Helsepersonell søker seg selvstendige jobber der de selv synes det er mest attraktivt, ikke minst faglig sett, og så langt holder de private helsetilbudene meget høy faglig standard. Flere av klinikkene etterutdanner selv sitt pleiepersonell. En mer liberal innstilling til det private helsetilbud, inklusiv flere sykehussenger i privat eie, forventer jeg helseministeren vil ha i fremtiden, fordi det viktigste i denne sammenheng må være at flest mulig pasienter får behandling, og at ventetiden for behandling blir redusert uavhengig av hvem som gir tjenestene – offentlige eller private.

Det sosialdemokratiske tankesett som har vært rådende på dette området, burde i hvert fall den nåværende helseminister, utgått fra sentrumsregjeringen, endre på og det relativt raskt. Den nye helseforsikring som nå er markedsført, håper jeg vil få stor tilslutning i befolkningen, noe som vil medføre en sterkere konkurranse mellom private og offentlige helsetilbud, som bare er positivt sett fra pasientenes ståsted.

Are Næss (KrF): Helsevesenet i Norge representerer et sammensatt bilde av offentlige og private aktører og av ideelle og kommersielle interesser. Med denne struktur – noen vil kanskje si mangel på struktur – har vi fått et helsestell som tross alt i stor grad tilfredsstiller våre overordnede krav til nærhet, likhet og kvalitet, – og det til tross for at vi bruker en noe mindre andel av bruttonasjonalproduktet på helse enn de fleste land det er naturlig å sammenligne oss med, og til tross for geografi og bosettingsmønster.

Medisinens utvikling har gjort det økonomisk umulig å utrette alt som er medisinsk-teknisk mulig. Dette er naturligvis ikke en spesifikt norsk problemstilling. Helse koster penger i alle land og i alle økonomiske systemer. Derfor har løsningsforsøkene vært ulike. Jeg vil våge å påstå, som en bred generalisering, at i land hvor det offentlige har båret en betydelig del av omkostningene ved helsestellet, har man vurdert om ikke en større grad av privatisering ville være økonomisk fordelaktig. Tilsvarende har man i land hvor helsevesenet i stor grad bygger på private organisasjonsformer, vurdert om det ville være bedre økonomi i å øke det offentliges ansvar for helsevesenet. Av dette trekker jeg to konklusjoner: For det første at helse koster, uansett, og at kostnadene vil øke i takt med medisinsk-teknologiske nyvinninger. For det andre at det ikke nødvendigvis er organisasjonsformen eller eierskapsformen som er avgjørende for økonomien i helsevesenet. I det norske helsevesenet i dag har både offentlige og private aktører sin rettmessige plass. Likevel må det offentlige helsevesen være den enkelte innbyggers garanti for at han og hun får den helsetjeneste de har bruk for når de trenger den, og der de trenger den. Som interpellanten viste til, har man i andre land forsøkt ulike andre organisasjonsformer, bl.a. å skille mellom produsenter og etterspørrere av helsetjenester. Det er vel riktig å si at erfaringene med slike forsøk har vært både positive og negative.

Når det gjelder norske sykehus, har Stortinget vedtatt fylkeskommunalt eierskap og regionalt samarbeid. Som statsråden nevnte i sitt innlegg, endres sykehusenes rammebetingelser nå på flere måter. Regjeringen har nedsatt et utvalg for å utrede de offentlige sykehusenes organisatoriske tilknytning til eieren. Dette er viktige og sentrale problemstillinger, som er nødvendige å få grundig belyst. Jeg ser fram til utvalgets innstilling med stor interesse, og synes det er rimelig å avvente denne innstillingen før en gjør endringer på disse områdene.

Ola D. Gløtvold (Sp): Bare noen korte merknader til dette temaet, som allerede har vært grundig utdypet, bl.a. i det svaret som kom fra helseministeren. For Senterpartiet er det en helt klar målsetting og et overordnet prinsipp at det som gjelder innbyggernes velferdsbehov for helsetjenester og omsorg, skal være et offentlig ansvar og et offentlig anliggende, med offentlig finansiering og styringssystem. Hvis alle landets innbyggere skal ha lik tilgang til helsetjenester av høy kvalitet, er det viktig at dette styres.

Vi har en spredt bosetting i dette landet, og vi er redd for at en fokusering på privatisering og det økonomiske aspektet i det å drive helsetjenester vil føre til en sentralisering, som igjen fører til et svært ulikt tilbud til den enkelte, avhengig av hvor de bor, og hvilken økonomi de har. Kall det gjerne, som representanten Alvheim var inne på, et sosialdemokratisk prinsipp. Det er iallfall et godt prinsipp at vi skal ha likhet uansett bosted, økonomi, sosial status osv.

Vi har hatt et lovverk i Norge – vi har det fortsatt, og vi vil nok også komme til å ha det i framtiden – som gir muligheter til et samspill mellom offentlige og private helsetjenester og helsevesen. Det synes jeg vi skal bygge videre på.

Statsråden var inne på utviklingen av dette i dag. Det er vel riktig at vi har et relativt lavt forbruk av private helsetjenester i Norge, men at dette er i ferd med å forandre seg.

Volvat Medisinske Senter ble trukket inn av representanten Alvheim når det gjelder ledig kapasitet. Jeg synes det er viktigere at vi bruker den ledige kapasiteten ved Volvat Medisinske Senter i et samspill med det offentlige helsevesen, bl.a. ved å leie den spesialiteten og teknologien som er der, enn at Volvat Medisinske Senter skal utvide sin sengekapasitet nå – for å ta et eksempel på hva som er i ferd med å utvikle seg. Jeg synes at den ordningen vi har hatt med et samspill mellom privat og offentlig helsetjeneste fortsatt skal være der. Det er også klart at innstillingen fra dette utvalget, som kommer i mars 1999, vil bli avgjørende for hvordan vi skal organisere helsevesenet videre.

Ellers vil jeg slutte meg til bl.a. det som representanten Øyangen var inne på, at det er viktigere med reformer internt i helsevesenet når det gjelder ledelse, organisering og samarbeid, enn hvem som er eiere. Jeg synes det offentlige skal ha kontrollen her. Gjennom bl.a. regionalt samarbeid, som det er lagt opp til nå, er det muligheter til å utnytte ressursene på en atskillig bedre måte enn det som har vært gjort tidligere.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil først gi honnør til interpellanten for at dette temaet tas opp.

Jeg tror ikke man skal være redd for å gå inn og snu på steiner og se på ulike løsninger, vurdere tyngden i argumentasjonen og se om andre måter å organisere helsevesenet på kan gi andre og bedre løsninger. Jeg er likevel uenig i flere av de konklusjonene interpellanten kommer fram til, spesielt gjelder det tenkningen omkring markedet som en egnet mekanisme for å skape et bedre helsevesen. En forutsetning for at markedet skal fungere, er at konkurransen bidrar til et bedre produkt. Det som dessverre har vært tilfellet også i Norge, er at nettopp konkurransen om personellressursene har gitt stadig større forskjeller i helsevesenet, der tilbudet til befolkningen slett ikke har blitt mer likt, men det er blitt mer og mer forskjellig.

Det kan man se av de tallene som fremkommer når det gjelder fordeling av legespesialister. Hvis man f.eks. ser på tallene for Oslo, vil man finne en tetthet som er ca. fire ganger så stor som for Oppland. Man kan sikkert finne en del grunner til det, men det er likevel en utvikling som har forsterket seg over tid, og som er bekymringsfull.

Det er klart at et marked bare vil forsterke disse tendensene, fordi man vil få en etablering av private tilbud der befolkningstettheten er størst og tilbudet fra før også er størst. Derfor må nettverksløsninger, nasjonale samarbeidsløsninger, være mer egnet hvis man skal skape et helsetilbud som har som mål å være likeverdig for hele befolkningen. Full likhet vil vi neppe oppnå noen gang, og kanskje er ikke det et mål heller, men man må skape et likeverdig tilbud.

Jeg er veldig glad for at helseministeren såpass sterkt betonte det og også snakket om lavest mulige effektive omsorgsnivå, som man ikke har snakket mye om de senere årene, man har i stedet tenkt seg mer sentralisering, mer markedstilpassede løsninger, som igjen bidrar til større forskjeller.

SV tror veldig mye på helseregionene som egnede enheter for å skape et tilbud hvis man på nasjonalt plan kan klare å styre ressursene slik at man får en jevnere fordeling mellom de ulike regionene. Det vi ser i dag, er at tilbudet i de ulike regionene er veldig forskjellige, og mange sliter svært for å få tak i legespesialister.

Man ser en bekymringsfull utvikling også innenfor kommunehelsetjenesten, der antall utførte legeårsverk nå faktisk har gått ned for første gang i kommuner med færre enn 4 000 innbyggere.

Slik SV ser det, er markedet uegnet til å gjøre noe med de forskjellene man ser utvikle seg. SV støtter det utvalgsarbeidet som Regjeringen har igangsatt, og ser dermed ikke behovet for å støtte det forslaget som Sonja Irene Sjøli her fremmer på vegne av Høyre. Jeg vil igjen betone at mange av de tankene som helseministeren i dag gir uttrykk for, er tanker som SV støtter, og som man på en konstruktiv måte vil være med og gi sin støtte til videre.

Asmund Kristoffersen (A): Svært mange land prøver ut modeller for styring, organisering og eierskap. Den klareste konklusjonen en etter min mening kan trekke, er: Det finnes ikke noe perfekt system, og det finnes ingen trylleformel.

Svensk helsevesen, som interpellanten viser til, er også på den samme søken, og erfaringene derfra er delte og ikke entydige.

Det er viktig, som interpellanten også sier, at en er villig til å tenke nytt og utradisjonelt. Arbeiderpartiet deler den innfallsvinkelen, men vi vil ikke uten videre trekke den konklusjon at forbedringer i helsevesenet nødvendigvis er avhengig av større innslag av private aktører. Men jeg avviser ikke at vi skal videreutvikle et bedre samspill mellom det offentlige helsevesen og de private aktører vi har, bl.a. for å få en prioritert og målrettet bruk av de offentlige pengene som private helseaktører disponerer.

Stortinget har de siste årene vedtatt en rekke reformer og tiltak som kan gi oss et enda bedre helsevesen. Et grunnleggende utgangspunkt for videre utvikling er et helsevesen med lik tilgjengelighet for alle og høy kvalitet i alle ledd.

Jeg er ikke sikker på at dagens ventetidsgarantiordning er veien videre, slik dagsaktuelle undersøkelser også reiser spørsmål om. Garantiordninger er altfor tilfeldige og fungerer til dels på helt gale premisser. Det må nå heller vurderes å gi den enkelte pasient som trenger spesialisthelsetjeneste, en individuell behandlingsplan med angivelse av behandlingsopplegg og tidsrammer.

Selv private helsetilbud, som i dag kan være nyttige supplement, tror jeg ikke er løsningen på et godt helsetilbud for alle. Nå tror jeg at vi skal la nylig vedtatte reformer få virke, og jeg viser til en rekke reformer som Stortinget har vedtatt:

• innsatsstyrt finansiering

• større statlig ansvar for spesialistutdanning og legefordeling

• forpliktende og formelt regionalt samarbeid

• fritt sykehusvalg

• bedre ledelses- og organisasjonsmodeller i sykehusene

• en rekke spesielle planer, bl.a. psykiatri- og kreftplaner

• større fristilling av sykehusene

Dette er tiltak som en må vurdere samlet, og som en må få til å virke før en gjør nye eksperimenter.

Jeg tror heller ikke at folks helseproblem skal være en markedsplass for private aktører, der en drivkraft vil være økonomisk avkastning og følgelig – som flere talere har vært inne på i dag – en fare for en sterkere sentralisering av helsetilbudene.

Annelise Høegh (H): Jeg finner etter en del av de innleggene som nå har vært holdt, grunn til å fastholde at det ikke er noen grunn til å tvile på at vi alle står fast på at helsestellet vårt skal være offentlig styrt og offentlig finansiert. Det er altså ikke fra noen partiers side snakk om at markedet skal styre det hele, og at økonomiske interesser, privatøkonomiske interesser, skal være det som ligger til grunn.

Bakgrunnen for Høyres anliggende her er: Hvordan kan vi sikre at en større del av de offentlige helsemilliardene vi bruker, i større grad kommer pasientene til gode og ikke går bort til andre ting? Hvordan kan vi få til en bedre funksjonsfordeling for de offentlige sykehusene? Ja, hvordan kan vi få systemet til å virke bedre i en fremtid hvor vi vet at mulighetene bare kommer til å vokse, mens ressursene vil være begrenset?

Jeg er glad for at så mange har gitt tilslutning til at man må være villig til å tenke nytt og til å sette i gang med utredninger, slik helseministeren også har tatt initiativ til. Men det forbauser meg at man er så tilbakeholden med hensyn til å tørre å sette nye tanker ut i livet, ikke som gjennomløpende og gjennomgripende ideer, men i prøveprosjekter, slik faktisk forslaget fra Høyre går ut på. Man kan ikke bare si halleluja, man må faktisk gjøre det også. Det er riktig som interpellanten sa, at vi trenger å vinne våre egne erfaringer med hvordan nye virkemidler fungerer i vårt land, ikke bare se på hvordan de fungerer eller ikke fungerer i andre land, selv om det dreier seg om naboland eller nærliggende land.

Jeg oppfattet helseminsiteren som langt på vei positiv. Jeg må allikevel si at jeg begynte å lure på om han har gjort seg selv til en forlenget arm av Kommuneforbundet da han helt i begynnelsen av sitt innlegg sa at ut fra det målet vi har om en solidarisk helsepolitikk, er det viktig at sykehusenes kjerneoppgaver i hovedsak skal være gjenstand for offentlig drift. Det må være en logisk brist i dette resonnementet, for det er ingenting som tilsier at det at noe er et offentlig ansvar, også betyr at det offentlige skal være tjenesteleverandør.

Dagbladet hadde faktisk en interessant leder i går som gjaldt kommunenes omsorgstilbud, men som har ganske store paralleller, hvor de sier at for brukerne er det ikke avgjørende hvem som utfører tjenestene, men hvilken kvalitet og hvilken kapasitet tjenestene har. Det gjelder faktisk også – det bør det iallfall gjøre – i helsetilbudet. Det er brukernes interesser som må stå i høysetet, og da kan det ikke være en overordnet idé at det offentlige skal utføre tjenestene hvis det offentliges, fellesskapets, midler kan komme flere til gode ved at man får en viss konkurranse om å levere kvalitet til den prisen som det offentlige allikevel fastsetter.

Reidun Gravdahl (A): Representanten Sjøli tar opp en problemstilling som mange er opptatt av.

Det er viktig at befolkningen, uansett alder, kjønn og bosted, har god tilgang på helsetjenester, og det sikrer vi best med offentlig styring av helsepolitikken. Vi må fortsette å satse på et helhetlig og godt offentlig helsevesen, men noen private tilbud skal vi også ha i framtida. Disse må underlegges offentlige godkjenningsordninger og fungere innenfor vedtatte opptrukne rammer.

Det må ikke bli slik at det offentlige skal finansiere, mens private interesser har styringa og fortjenesten. Et av problemene med private aktører er at de ikke finner det interessant å operere i distriktene. Noe helt annet er det hvis det offentlige helsevesen kjøper noen tjenester i begrenset omfang. Avtalene vil i slike tilfeller ivareta nærhet til pasientene. Et slikt eksempel har vi på Gjøvik, hvor fylkeskommunen kjøper mammografiscreening av Brystinstituttet. Derved har vi fått et tilbud vi ellers ikke ville ha hatt.

Likeledes kan andre delleveranser kjøpes for å få utført oppgaver det ikke er kapasitet til. Det man skal være oppmerksom på, er at hvis private kan gjøre dette billigere med fortjeneste enn det det offentlige kan gjøre uten fortjeneste, da er det offentlige for dårlig, og da må vi sørge for å gjøre noe med det.

Det er neppe samarbeid med private som aktører som gir et bedre helsevesen, men en bedre organisering og en bedre utnyttelse av ressursene.

Den viktigste oppgaven i helsevesenet er å behandle mennesker. Når dyktig personell i stor utstrekning settes til å utføre administrative oppgaver og behandle en stadig større papirflom i stedet for mennesker, er det nødvendig å rope et varsku og se på organiseringen. Vi har et politisk ansvar på alle nivåer for å ta dette alvorlig.

En viktig del av dette arbeidet er forholdet mellom partene i arbeidslivet. God kommunikasjon og godt samarbeid er viktig og helt nødvendig for å få til avtaler som gjør at helsevesenet kan få utført oppgaven sin, nemlig å behandle mennesker.

Sonja Irene Sjøli (H): Dette har vært en interessant debatt. Alle er stort sett positive til de endringene som skjer, og står også bak både målsettingen og de reformene som har vært gjennomført.

Jeg er glad for at helseministeren presiserte at det ikke er noe glansbilde han tegner av helsevesenet i Norge. Han sier at ventelistene viser en positiv trend, og at det er færre garantibrudd. Det skulle da også bare mangle!

Høyre har vært en pådriver for at pasientene skal få en garanti for behandling, som nå fungerer bra. I tillegg viser det seg at innsatsbasert finansiering virker svært positivt. Jeg er positiv til og støtter opp om helseministerens utvalg. Det er ingen motsetning mellom det og det forslaget som Høyre har fremmet. Forslaget er mer operativt, og utvalgsarbeidet og prosjekter kan skje parallelt.

Vi beveger oss i et delvis ukjent farvann. Men det er umulig å sitte med noe fasitsvar uten at vi har sett hvordan et samarbeid mellom det offentlige helsevesenet og private aktører fungerer i praksis. Vi ønsker prøveprosjekt for å høste egne erfaringer, nettopp fordi, som flere har vært inne på i denne debatten, Norge ikke er lik andre land.

Helseministeren er positiv til å vurdere hel eller delvis bruk av private aktører i utvalgte deler av sykehusets virksomhet. Og som han sier: Det står det enkelte sykehus fritt å vurdere om dette er hensiktsmessig. Det er bra! Men Høyre ønsker å prøve ut dette i praksis, i kontrollerte former, slik at det er mulig å gjøre en konkret evaluering og vurdering av fordeler og ulemper.

Dersom vi ikke gjennomfører systemendringene i helsevesenet, tror jeg resultatet vil bli akkurat slik som Arbeiderpartiet, SV og Regjeringen frykter, nemlig en todeling av helsevesenet, hvor de som har råd til å betale for private helsetilbud, enten i Norge eller i utlandet, gjør det. Høyre ønsker et sterkt offentlig styrt helsevesen, slik resten av Stortinget ønsker. Men jeg tror det er en fare for det offentlige tilbudet og de overordnede prinsipper i helsepolitikken, fordi det offentlige ikke vil greie konkurransen. Høyres mål er et sterkt offentlig styrt helsevesen. Det er ikke lenger et spørsmål om vi ønsker økt konkurranse og flere private aktører i helsevesenet, for konkurransen er der. Og den systemkonservatisme som enkelte her bekjenner seg til, er med på å true velferden, for konkurranse gir mer velferd fordi vi får utnyttet ressursene på en bedre måte. Vi får frigjort ressurser for å skape enda mer velferd gjennom økt tilgang til helsetjenester. Det er ikke, slik som enkelte hevder, umoralsk og uetisk med konkurranse, men det er umoralsk og uetisk å forlenge helsekøene og ikke utnytte samfunnets ressurser på en best mulig måte.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først takke interpellanten for initiativet til en betimelig debatt, som også har gitt meg anledning til å gå grundig inn på de erfaringer som andre land har høstet. Her tror jeg det er helt nødvendig at vi lærer både av andres feil og av det som har vært vellykket i andre land. Jeg har personlig i forbindelse med forberedelsene til denne interpellasjonen hatt anledning til å studere erfaringene både i England og Sverige, og ser at vi der kan ha nyttige erfaringer å hente, både når det gjelder feil og suksess.

Jeg synes også debatten har vært nyttig på den måten at det har vært relativt beskjedne ideologiske overtoner. For meg er det veldig greit, fordi jeg tror det er det å oppnå de helsepolitiske målene som er det viktige, og så får vi diskutere avveiningen av de ulike virkemidlene. Jeg er åpen for at vi ikke bare lærer av andres feil og mangler og suksesser, men at vi også prøver ut alternative løsninger selv. Det har fylkeskommunene innenfor dagens lovgivning meget stor frihet til å gjøre, og de er også invitert til å ha en dialog med det utvalget som er nedsatt, nettopp om den type utprøving. Det mener jeg derfor er vel ivaretatt gjennom den prosessen som allerede er lagt opp.

La meg til slutt si at vi i denne debatten ikke kan lukke øynene for at vi har en økende skjevfordeling av helsepersonell i dette landet geografisk sett. Enhver debatt om dette spørsmålet der man lukker øynene for det, blir en debatt om Oslo og Akershus og noen andre sentrale strøk i landet og ikke om de store geografiske områder i Norge som dessverre opplever en økende knapphet på helsepersonell, særlig på leger og spesialister. Dette må nasjonale myndigheter forholde seg til, også i en debatt om disse spørsmålene.

Jeg merket meg at representanten Høegh mente at jeg låt som «en forlenget arm av Kommuneforbundet», og at det ikke nyttet bare å si «halleluja» – noe jeg jo av og til gjør – men at det også måtte gjøres. Jeg tror at representanten Høegh ved et nærmere studium av mitt innlegg og de innlegg som har vært holdt fra nevnte organisasjon, vil finne klare forskjeller og motsetninger. For meg er dette i stor grad et spørsmål om å sikre overordnede nasjonale målsettinger, og jeg har et meget åpent forhold til virkemidlene. Jeg tror at vi gjennom det regionale helsesamarbeidet nå har fått et redskap for en rasjonell politisk styring av sykehustilbudet i Norge. Samtidig kan vi gjennom ulike former for organisatorisk og økonomisk fristilling åpne for en selektiv bruk av private aktører innen rammen av et offentlig helhetlig helsevesen.

Presidenten: Dermed er debatten om sak nr. 2 omme.