Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille kirke-, utdannings-
og forskningsministeren følgende spørsmål:
«Å sikre fremtidig rekruttering til
forskerstillinger er en prioritert oppgave for de høyere
utdanningsinstitusjonene. Rekrutteringen skjer hovedsakelig gjennom
doktorgrad og post-doc.-stipendier. Størrelsen på stipendiet kan
ikke konkurrere med de betingelser mange potensielle stipendiater
kan få som lønn andre steder. Det må derfor
settes inn ulike stimuleringstiltak.
Vil statsråden ta initiativ til igjen å innføre
ordningen med at renten i Statens lånekasse for utdanning
ikke løper i stipendperioden?»
Statsråd Jon Lilletun: Først vil jeg gjerne si meg samd
med interpellanten i at det er svært viktig med en god
rekruttering til forskerstillinger.
Adgangen til å få støtte
fra Statens lånekasse for utdanning til doktorgradsstudier
i Norge falt bort fra høsten 1995 etter vedtak på bakgrunn
av behandlingen av St.meld. nr. 14 for 1993-94. Rentefritaket er
knyttet til rett til støtte under utdanningen og falt derfor
bort samtidig. Det var en samlet komite som i Innst. S. nr. 101
for 1993-94 sluttet seg til departementets anbefalinger når det
gjaldt å ikke lenger gi støtte til doktorgradsstudier
i Norge, mens muligheten for støtte til doktorgradsutdanning
i utlandet ble bevart. Denne avgjørelsen bygde på et forslag
fra Magistad-utvalget som den gang fikk gjennomgående støtte
fra høringsinstansene. Departementet mener nå som
den gang at grunnforskningsinstitusjonene og Norges forskningsråd
bør ha et samlet ansvar for forskerutdanningen i Norge
og også for den offentlige finansieringen av forskerutdanningen.
Departementet har på sin side bidratt med at det er opprettet
en ny stipendiatstilling med mulighet for høy
lønnsplassering – opp til lønnstrinn
50, bedre lønnsplassering for den vanlige stipendiatstillingen
og høy lønnsplassering for postdoktorstillinger.
Jeg vil altså legge vekt på å bedre
lønnsbetingelsene for doktorgradsstipendiatene, og vil
ikke vurdere å gjeninnføre støtterett
for doktorgradsstudier i Norge og dermed rett til rentefritak under
utdanningen. Det er heller ikke rimelig at doktorgradsstipendiater
skal kunne innvilges rentefritak etter avsluttet kandidateksamen,
mens andre i lønnet arbeid ikke skal ha denne muligheten.
Lønnsspennet i ordinær stipendiatstilling er
på nivå med andre stillinger i staten for akademikere
på hovedfagsnivå. Med den nye stipendiatstillingen,
som er høyere plassert lønnsmessig, bør
også institusjonene kunne konkurrere bedre på ettertraktede
fagområder hvor de må konkurrere med privat sektor
om arbeidskraften.
Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Og det var også rimelig
klart at statsråden ikke vil ta i bruk et slikt virkemiddel
for å prøve å stimulere folk til å velge
et stipendiat for å gå inn i forskerstillinger.
Jeg er godt kjent med bakgrunnen for den endringen som
ble foretatt i 1995. Men ting har endret seg siden 1995, og vi vet
at lønnsnivået i det private næringsliv
i mange tilfeller er vesentlig høyere enn det en stipendiat kan
få som stipend. Det er viktig at vi tar vare på dem som ønsker å gå inn
i forskerstillinger, at vi greier å stimulere dem, og da
må vi ta i bruk ulike virkemidler for å gjøre
det.
Jeg er også kjent med at man kan bruke
lønnsspennet på en annen måte enn tidligere,
men vi vet at det går på bekostning av institusjonene.
Det vil gjøre det vanskeligere for institusjonene å greie
andre viktige oppgaver. Så jeg vil igjen stille spørsmålet:
Vil ikke statsråden når han skal legge fram forskermeldingen
i løpet av ikke altfor mange måneder, drøfte
rentefritak under utdanningen som et virkemiddel for å stimulere
til forskerstillinger?
Statsråd Jon Lilletun: Etter mitt syn er den moglegheita som no er
gjeven for fleksibel lønsfastsetjing, meir målretta
enn det tidlegare generelle rentefritaket var. Det er ikkje tvil
om at debatten dei siste par åra har gjort at opprettinga
av mange nye post-doc.-stillingar, som det dessverre tok lengre
tid å kome i gang med på grunn av forhandlingar,
vil gje eit betre resultat, og likeins vil òg det som no
har skjedd i budsjettet, der ein legg meir til rette, òg
kunne føre til ei betring. Men samtidig vil eg kome i
møte avslutninga av representanten Reikvams spørsmål,
om vi vil omtale dette i forskingsmeldinga, gjere ei drøfting
og grunngje korfor eg har det standpunktet eg har. I ei slik drøfting
vil òg begge sidene av desse synspunkta sjølvsagt
måtte kome fram.
Rolf Reikvam (SV): Jeg er ikke uenig med statsråden i
at de virkemidler som vi nå har ved å bruke lønnsspennet,
kan være mer målrettet. Men problemet er at institusjonene
har så begrensede lønnsmidler at de ikke bruker lønnsspennet
for å stimulere personer til å gå inn
i stipendiatstillinger. Det blir en kamp mellom ulike interesser, og
der taper ofte stipendet. Jeg tror nok vi må være
villig til å bruke alternative stimuleringsmidler for å få folk
til å velge en forskerutdanning, velge å gå en
forskervei. For det er en stor utfordring å få flere
til å velge dette som en vei, i den konflikten som er mellom
kanskje det å tjene mange penger i det private næringsliv,
og det å velge stipend, som ikke alltid er så veldig
høyt.
Jeg takker for svaret. Jeg takker for at dette
blir drøftet i meldingen, og jeg håper også en
vil drøfte generelt alt som har å gjøre
med forskerrekruttering.
Statsråd Jon Lilletun: Det som var mitt poeng, var at i staden for å bruke
ei ordning så generelt, og som faktisk kostar ein god del
pengar når ho vert brukt generelt, trur eg det er betre å finne
ein meir treffsikker måte, å rette det inn mot
prioriterte område på ein annan måte.
Og det er mogleg både frå Forskingsrådet
si side og frå institusjonane si side. Sjølvsagt
har det med det totale budsjettet å gjere, og det vil gjerne
vere stramt.
Men dei problemstillingane som representanten
Reikvam reiser, skal eg, som eg sa i stad, ta med i forskingsmeldinga,
og i alle høve kjem vi sjølvsagt inn på det
som representanten Reikvam tok opp, nemleg å sjå på rekrutteringa,
sjå på kva som er gjort, og gje ei analyse av
det. Då vil vi òg føre resonnement rundt
det representanten Reikvam tok opp. Men pr. dato føler
eg meg trygg på det standpunktet som eg har teke her, og
som er i samsvar med Stortingets tidlegare vedtak. Men det er alltid
mogleg å gjere nye analysar og sjå om dei framleis
held vatn.