Erik Dalheim (A) (ordfører for saken): Bortfallet av ordningen med fraktutjamning og de for Stortinget uakseptable virkninger av dette ble drøftet grundig i Odelstingets møte 21. januar i år. Jeg tror jeg for samtlige partiers del kan vise til de synspunkter som der framkom i hele 22 innlegg. Jeg tror det av mange grunner ikke er hensiktsmessig å ta den debatten opp igjen her i dag. I dag behandler vi konkret gjeninnføring av den tidligere fraktutjamningsordning. Eventuelle senere avløsninger av denne vil vi få rikelig tid til å komme tilbake til.

Et viktig poeng for Stortinget har vært å få en raskest mulig gjeninnføring av ordningen. Da finanskomiteen avgav sin innstilling, hadde vi grunn til å tro at det ville være praktisk mulig å få den gjeninnførte ordningen på plass allerede fra 5. februar. Vi har, etter at innstillingen ble avgitt, blitt kjent med at det var noe optimistisk. Oljeselskapene har for sin del bedt om å få en utsettelse til 8. februar – at ordningen skal være på plass 8. februar for kundene. Det er en frist som også har blitt drøftet i forhold til Finansdepartementet/finansministeren, og slik jeg har forstått det, er også finansministeren innforstått med at en slik utsettelse av ikrafttredelsestidspunktet er riktig og nødvendig. Av den grunn vil jeg ta opp forslag nr. 2, fra Lars Gunnar Lie på vegne av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Det er forslag til nytt I, hvor det skal stå:

«Ordninga med frakttilskot over statsbudsjettet for bensin og autodiesel som vart oppheva frå 1. januar 1999, blir gjeninnført frå 8. februar 1999 og fram til og med 30. juni 1999.»

Presidenten: Erik Dalheim har tatt opp det forslaget han refererte.

Per Erik Monsen (Frp): Forslaget fra komiteflertallet har blitt fremmet fordi finanskomiteen sendte tilbake Regjeringens forslag til ny fraktutjevningsordning med den begrunnelse at den var for dårlig utredet.

Jeg er i utgangspunktet imot enhver subsidiering av frakt, men vil likevel hevde at skal det først være en ordning med fraktutjevning, er en videreføring av tidligere ordning langt å foretrekke fremfor forslaget til ny ordning. Den nye ordningen som Regjeringen foreslo, er i realiteten en økning av bensin- og dieselavgiftene.

Jeg er usikker på om det er en slags rettferdighetsbetraktning som ligger til grunn for forslaget. Hvis det er tilfellet, setter jeg et stort spørsmålstegn ved rettferdigheten i forslaget. Er det virkelig rettferdig at bensinkunder i Bodø skal betale frakten for bensin- og dieselkunder i Saltdal for at disse skal spare en hundrelapp i året, mens bodøværingene, som f.eks. må betale bortimot det dobbelte for sine boliger i forhold til saltdalingene, ikke får noen utjevning for det? At fersk torsk koster dobbelt så mye i Oslo som i Lofoten, aksepterer de fleste uten videre, og det finnes massevis av andre eksempler på at prisene på ulike varer og tjenester varierer fra landsdel til landsdel og fra by til land, uten at det blir foreslått noen form for prisutjevning av den grunn. Nei, det rettferdige må være at om en velger å bosette seg i et byområde, er det fordeler og ulemper ved det, på lik linje med det å bosette seg i et distrikt. Begge deler er et fritt valg den enkelte gjør, og den enkelte bør selv bære kostnadene som følger av et slikt valg

Er det distriktspolitiske hensyn som ligger bak forslaget, og en tro på at fraktutjevningsordningen skal sikre bosettingen i distriktene, virker det lite sannsynlig at en hundrelapp eller to i året skulle ha en slik effekt. Vi har jo lang erfaring med nettopp en slik fraktutjevningsordning, og vi vet at den verken stopper flyttingen fra distriktene eller skaper like priser over hele landet. Det er mange eksempler på store prisdifferanser i områder med samme fraktutgifter, noe som viser at det er konkurransen på det enkelte sted som er avgjørende for prisnivået. Det egentlige problemet for distriktene, med dårlig kollektivtilbud, lange avstander og stor avhengighet av bilen, er ikke marginale prisforskjeller stedene imellom, men det skyhøye prisnivået på bensin og diesel generelt. En reduksjon i de statlige avgiftene på 2 kr pr. liter ville virkelig bety noe for Distrikts-Norge – ikke en utjevning av marginale fraktkostnader.

Det er et faktum at vi kan finne betydelige prisforskjeller i områder med de samme fraktutgiftene. Det viser at en slik ordning ikke virker, og Fremskrittspartiet vil derfor stemme mot forslaget om innføring av fraktutjevningsordning for drivstoff.

Kjellaug Nakkim (H): Frakttilskudd for drivstoff er ment å bidra til en utjevning av prisene på bensin og autodiesel mellom ulike deler av landet. Som kjent har ordningen eksistert siden 1946. Resultatet av budsjettbehandlingen er som kjent at det i dag ikke eksisterer noen ordning.

Distrikts-Norge har reist et unisont krav om lavere bensinpriser, og vi har vel alle fått henvendelser om de økte bensinprisene i mange distrikter. Det hevdes at Stortingets vedtak om bortfall av transportstøtten har resultert i en prisøkning på hele 70 øre i enkelte distrikter. Men det man i virkeligheten argumenterer for, er at man vil ha lavere avgifter på bensin.

Prisøkningen som har skjedd på bensin, skyldes ikke ene og alene bortfallet av ordningen med fraktutjevning. Avgiftene er blitt prisjustert, og det har medført at bensinprisen har økt i de aller fleste områder av landet. Selv der det raser priskrig, er det blitt en økning.

Konkurransetilsynet har gjennomført flere landsomfattende prisundersøkelser på drivstoff, som viser betydelige prisvariasjoner på bensin på landsbasis, og Konkurransetilsynet har ikke kunnet konkludere med at dagens tilskuddsordning bidrar til utjevning av prisene. Undersøkelsene tyder på at det er andre faktorer enn fraktkostnadene som fører til prisforskjeller. Spesielt finner Konkurransetilsynet at prisene er lave i områder der det også er ubetjente stasjoner. To av seks aktører i markedet har ikke tilgang til fraktutjevning, men har likevel vært de største pådriverne for å få lavere bensinpriser.

Det viktigste parameter for lave bensinpriser er en effektiv konkurranse på de enkelte utsalgsstedene – en konkurranse som mangler i distriktene. Det er vanskelig å finne noen prinsipiell begrunnelse for en prisutjevningsordning for drivstoff. Dersom det er et mål å jevne ut kostnadene rundt om i landet, kunne det vært like aktuelt å opprette tilsvarende ordninger for å kompensere for det på andre områder.

Høyre er av den oppfatning at denne type prisutjevnende ordninger bør fjernes uansett utforming. Høyre har flere ganger tidligere foreslått å fjerne ordningen, men da har vi også samtidig foreslått å redusere bensinavgiftene, slik at ingen kommer dårligere ut. Dette er ikke tilfellet nå, og derfor slutter vi oss til forslaget om midlertidig gjeninnføring av fraktutjevningsordningen.

Feilen med den eksisterende ordning er at det meste av pengene går til relativt sentrale områder. Man kan ta Drammen som eksempel på et slikt område, og Drammen kan vel ikke betegnes som annet enn sentralt. Derfor synes jeg at en ordning som koster 100 mill. kr i året, er kostbar for å kunne dele ut ca. 20 pst. til de distriktene som har de største fraktkostnadene. Jeg vil gjerne påpeke dette, fordi finansministeren i sitt forslag om å innføre en ny ordning gikk inn for at pengene i det foreslåtte fondet fortsatt skulle deles ut etter den gamle ordningen.

Til slutt vil jeg gjerne nevne at i likhet med Høyre har Arbeiderpartiet vært svært opptatt av at tilleggsbevilgning ikke skal kunne gis uten inndekning. For Høyre er det viktig at Stortingets behandling av helheten i den økonomiske politikken for 1999 blir ivaretatt og ikke undergraves tidlig i budsjettåret. Jeg trodde faktisk at også Arbeiderpartiet var av den samme oppfatning, men det ser ikke slik ut i dag. Det er visst bare i budsjettsammenheng det er viktig at man skal finne inndekning, og ikke når man kommer med tilleggsbevilgninger utenom budsjettbehandlingene. Høyre finner det mest naturlig at vi holder den samlede bevilgningen til distriktspolitiske tiltak uendret, og foreslår en inndekning innenfor dette området. Dette inndekningsforslag skulle samstemme helt med det som ligger i Arbeiderpartiets alternative budsjettforslag, fordi der er posten satt til 0. Men siden de ikke synes at inndekningen er så viktig, har de heller ikke gitt sin tilslutning til vårt forslag. Jeg håper at vi ved innføringen av denne midlertidige ordningen får se at prisene går ned, men jeg har min tvil om at de vil gå ned så mye som man har forutsatt.

Jeg vil samtidig ta opp det forslaget som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Kjellaug Nakkim har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar for komiteen): Ein kort merknad. – For det første syner eg til debatten som vi hadde i Odelstinget den 21. januar om denne saka. I tillegg til det vil eg gjera merksam på at Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalde står bak komiteen si tilråding og er også med på framlegget som eg har levert inn.

Steinar Bastesen (TF): Jeg hadde ordet da forslaget ble fremmet, og jeg har ikke tenkt å forandre så mye på det som jeg sa den gangen. Jeg bekrefter det Lars Gunnar Lie sa, om at jeg støtter forslaget som er framlagt.

Dette har å gjøre med forutsigbarhet. I motsetning til representanten Monsen må jeg si at det dreier seg ikke bare om hundrelapper, men det dreier seg om hundretusener. Det dreier seg ikke bare om å opprettholde bosettingen i distriktene, men det dreier seg om å sikre rammevilkår for næringslivet i distriktene. Som jeg sa da forslaget ble fremmet, er det entreprenørbedrifter og gruveselskap som driver med store maskiner, som har budsjettert med visse kostnader for driften. Det er klart at når en ordning som kan utgjøre flere hundre tusen på driftsbudsjettet i løpet av året, faller bort, er det ikke forutsigbarhet. Da er det rett og slett snakk om at Stortinget har folkeskikk nok til å opprette en feil som er gjort. Det er det vi ved å stemme for det forslaget som nå ligger på bordet, gjør i dag.

Jeg skal ikke si mer, president.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.