Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til
fiskeriministeren:
«Den siste tiden har det pågått
en prosess med sammenslåing og oppkjøp av fiskeforedlingsbedrifter
med trålkvoterettigheter og eierskap i båter med
konvensjonelle fiskerettigheter – dette for å få kontroll
med fiskeressursene ut fra kortsiktig profittmotiv. Særlig
kan Lofoten- og Vesterålenregionen stå i fare
for å miste råstoff som er livsnerven i lokalsamfunnet,
og lokalt eierskap svekkes ved uthuling av lovverket.
Hvilke tiltak mener statsråden kan
egne seg for å motvirke denne utviklingen?»
Statsråd Peter Angelsen: La meg innledningsvis si at det er min erfaring
at når fiskeforedlingsbedrifter søker å knytte
fartøy med kvoterettigheter til seg, er det først
og fremst for å sikre bedriftene kontinuerlig tilgang på råstoff
sett i et langsiktig perspektiv.
Dernest vil jeg tilføye at eierskifte
som følge av salg eller sammenslåing av fiskeforedlingsbedrifter
ikke krever tillatelse fra Fiskeridepartementet.
Fiskeridepartementets befatning med slike saker
inntrer først når industribedriftene eier fiskefartøyer.
Tillatelse til å erverve fiskefartøyer vurderes
ut fra gjeldende regelverk og etablert forvaltningspraksis. Eierskap
til fiskeflåten reguleres også ut fra det som
vil tjene norsk fiskerinæring best. Særlig vekt
tillegges distriktspolitiske hensyn, hvor en fordeling av flåten
vurderes i forhold til råstoffbehovet for anleggene i land.
I denne vurderingen inngår hvilke næringsmessige,
samfunnsøkonomiske, distriktsmessige og andre forhold som
skal tillegges vekt. Fiskeridepartementets praksis i slike saker
er at konsesjoner tildelt fiskeindustribedriftenes fartøyer
ikke kan løsrives fra bedriftene.
Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg finner det ikke betryggende, særlig den siste setningen
om at trålerne ikke kan løsrives fra bedriftene.
Det er råstoffet det er snakk om,
det er rettighetene det er snakk om. For eksempel i Vesterålen
er det kun to privateide bedrifter, bedrifter som altså er
lokalt eid, og det er J. M. Nilsen på Andenes og Gunnar
Klo AS på Myre. Resten er oppkjøpt utenfra, av
store konsern, og det er helt klart at det er av profitthensyn.
Det er om å gjøre å få fatt
i aksjene, og så kan de gjøre med råstoffet
akkurat som de selv vil. Jeg tror ikke Fiskeridepartementet, med den
politikken som føres i dag, kan forhindre det, og jeg må da
stille spørsmålet: Er det god Senterparti-politikk
at dette får lov til å skje?
Statsråd Peter Angelsen: Jeg vet ikke om jeg helt skjønner
spørsmålet til representanten Bastesen. Det som er
praksis i dag, er at når fartøy som er eid av
industribedrifter, er til salgs, vil selvfølgelig de vurderingene
som jeg nevnte i mitt svar, bli lagt inn, og det vil bli stilt krav til
at råstoffet skal være forbeholdt den bedriften
som opprinnelig var tildelt konsesjonen. Men pr. i dag har jeg ikke
hatt noen saker hvor industribedrifter har forsøkt å selge
en tråler, for hensikten med å eie trålere,
er jo å ha tilgang til det råstoffet bedriften
trenger. Det er vel heller saker hvor fiskeindustribedrifter ønsker å kjøpe
opp fartøy som er eid av fiskere i dag, som har kommet
på vårt bord. Fiskeridepartementet fulgt den praksis
at dersom det er fiskere i regionen som ønsker å kjøpe
et fartøy, blir det de som får muligheten til å få konsesjon – hvis
det ikke er tilfellet, vil konsesjon bli gitt til regionens fiskeribedrifter
for å beholde fartøyene og kvotene i regionen. Det
vil bli lagt leveringsbetingelser til slike konsesjoner.